Eg luska meg inn fra Bodå idag morgens, og stod å pussa tanngarden.. Når ein liten luring prøvde å snika seg forbi, men heldigvis oppdaga eg han i venstre øyekant.. Der han smaug seg så stille han kunne, forbi badedørå, det va Mini’en som hadde tjuvstarta dagen.. Av og te så gjør han det, istedet for å jumpa inn i midten, hos oss.. Så lista han seg gjerna inn te Litlajentå, og vekke hu.. Dei gangene blir det som oftast hurlumhei fra ein aen verden.. Og heimen kan fort minna om ett katastrofe området, itte litt fri lek uten grenser..
Eg hadde ikkje tenkt å tilbringa ei natt te i Bodå, for uansett kossen man ser på det.. Vett man alle kim sin feil det hadde blitt, om eg ikkje hadde tatt luringen på fersken..
Så eg losa han fint inn på rommet våras, planta han forsiktig ner på min sida, sånn at Kånå ikkje sko våkna.. Før eg kviskra te han, at når pappa gjekk på arbeid, så va det hans jobb å passa på hu mor.. Akkurat då, så drog Kånå inn ett kraftig magadrag og høyrtes ut som ett fullblods sagbruk fra gamle dagar, både på innpust og utpust.. Der hu produserte snorkelydar, man ikkje kunne anna enn å få krampelatter av.. Mini’en sprakk ihvertfall ut i latter, eg likeså og før me visste ordet av det, va katastrofen ett faktum.. Me endte opp i unison krampelatter i sengå, og Kånå spratt te værs som troll i eskå, av latterhikstene..
” Eg prøvde å mana fram ett legitimt svar, som muligens kunne rettferdiggjør denna bråe oppvåkningen.. Men fikk ikkje fram nåke anna, enn merksnodige gurglelydar, mellom latterhikstene..
Mini’en, som forsåvidt hadde vært akkurat passe søvndrukken, te at han fint kunne ha sovna igjen.. Han va nå lysvåken.. Kånå delte ikkje vår humoristiske tjuvstart på dagen.. Og sendte meg det berømta blikket, det som får nakkahårene te å reisa seg, blodet te å frysa te is og sende illesvarslende signaler langt inn i hjernebarkens innerste hulrom.. Det e lenge siden eg har rømt heimen kjappare enn idag morgens, i full visshet om at nå hadde eg gjerna lagt grunnlaget, for nok ei natt i Bodå.. Meir eller mindre, før dagen faderullan meg har begynt..
Ikkje siden den gangen eg stod opp ein time for tidlig, og ikkje kunne finna lastebilnøklane, å vekka heila huset under leiteaksjonen midt i høstferien, vil eg tru..
Men, gudhjølpe meg.. Det e ikkje akkurat lett å holda igjen, når man får knekken i knærnå, og krampelatteren komma som ein tsunami fra magaregionen.. Spesielt ikkje når man e 2 som oppleve det samma, dele ett forfjamsa blikk, og dette om i ett felles latteranfall.. Tjera vena meg.. Eg får bare håpa at dagen e akkurat såpassa lang nok, te at Kånå har glemt ut at skjønnhets søvnen, blei umiskjennelig avbrutt, idag morgens..
Fordi to lattermilde karar ikkje klarte å styra seg, og endte opp i unison krampelatter..
=D
