Akkurat nå.. Så sitte eg egentlig her i sofaen å lure på, om det besta gjerna bare hadde vært å gått å lagt seg.. Med ein gang.. For idag, så har det vært ein sånn dag, kor ting som har hatt potensiale te å gå galt, liksom bare har gått galt.. Hverken meir eller mindre.. Hverdagens trivialiteter har virkelig kasta sin glans av kaos, øve ein heilt vanlig tirsdag, og nådd nye topper på kaos skalaen.. Det starta egentlig med ein forholdsvis mjuk morgen, som tok meg høflig imot.. Der eg luska ut av sengå tidlig idag morgens, og gikk i ein slags komatøs tilstand ut på badet.. Der eg satte meg på rammå for å lata vannet, mens eg tenkte glade tankar for å få hjernen igang..
Tannhjulene i hjernebarken hadde såvidt grepet tak i kvarandre, når Mini’en komme spurtande inn og starta den reinaste krigsdansen, fordi Fatter’n har okkupert dassen..
Me har ikkje akkurat nåke stort bad, men guten spant rundt i ring der nere, mens han tviholdt seg te skrittet med den eina håndå og kauka ut nåken infernalske krigsrop, mens den andra hånda veiva te værs.. Nett som ein flokk indianere rusa på peyote, som dansa ein euforisk soldans rundt leirbålet.. Herreguuud.. Det va ikkje anna å gjera enn å slippa galskapen te, så fikk eg heller tømma resten av tanken på jobb.. Det hadde sneket seg inn ein liten følelse, om at det gjerna kunne væra smart å komma seg ut av heimen, heller før enn seinare.. Når guten allerede før han nærmast har våkna, flyr lavt øve gulvet som ein røyskatt på speed..
” Eg trur ikkje Kånå hadde trudd meg, om eg hadde fortalt at denna indianeren på badet, som dansa soldansen i euforisk tissetrengthet.. Va det som vekka resten av heimen..
På jobb gikk det forsåvidt greit.. Eg fikk gjort det eg sko og kvelva i meg ein kopp kaffi, før Kånå entra terminalen.. Det såg ut som om det hadde gått i likaste laget, der heima, siden Kånå virka å vær i forholdsvis godt humør.. Og ting såg egentlig ut te å gå seg te.. Så ringte telefonen litt utpå formiddagen.. For vaskemaskinen våras, som ikkje e meir enn tre år, den stod å hoppa som ein våryr kalv, her på lørdag.. Den skremte nesten vettet ut av oss, der me satt i ro og fordragelighet å spiste middag på lørdag, før det høyrtes ut som ett helikopter tok av på vaskerommet.. Både eg og Kånå spratt nerøve trappene, som to fjellgeiter på friarferd, med Flokken som ein hale itte oss..
Fri og bevare meg vel.. Der stod vaskemaskinen å hoppa, som om den ville kvitta seg med tørketrommelen, den hadde på ryggen.. Men, tørketrommelen hang fast som ein klegg, det ska den jaggu meg ha..
Det va nesten så eg ikkje turte å strekka håndå inn, mellom kamphanene og veggen, for å nappa ut stikk-kontakten.. Men, det gikk bra, heldigvis.. Derfor hadde eg sendt ein mail te produsenten på søndag, som man nå ska gjera, istedet for å klaga der man har kjøpt den.. Og forventa vel egentlig ikkje nåke svar, før om nåken uker, kanskje tidligast om ei uka.. Men jaggu meg, så va det faktisk vaskemaskin reparatøren som ringte, og lurte på om me va heima nå.. Tjera vena meg.. Snakka deg om effektivitet.. Eg hadde jo vitterlig kryssa av på tirsdagen, som va den første tilgjengelige dagen eg kunne velga.. Men, eg trudde jo ikkje de kom, allerede då..
” Så sjølsagt va ingen heima.. Flaks i uflaksen, så kunne reparatøren ta ein anna jobb, før oss.. Sånn at eg fikk snudd å kjørt heimat, låst opp dørå og rydda litt på vaskerommet..
Puuh.. Resten av dagen gikk greit på jobb, uten dei store utfordringane.. Me kom oss heim, fikk henta Mini’en i barnehagen og spiste ein god middag.. Kånå stakk avgårde på Rg-Lek med Litlajentå itte maten, Eldstemann føyk ut dørene på fotballtrening mens eg og resten av Flokken kosa oss med ein film.. Jaja, Kidsa såg film, mens eg satt å fiksa litt på denna her bloggen.. Eg følte det trengtes litt oppfriskning på hovedbildet, både på Facebook siden og her på nettsiden.. Det e kjekt å liksom friska det litt opp, innimellom.. Men, man må ikkje gjør det for ofta, vil eg tru.. Folk e vanedyr, og om ting gjerna ikkje e sånn som det va i går, kan det fort forsvinna nåken leserar..
Eg hadde akkurat laga ett nytt bildet te Facebook siden, når messengeren plinga.. Det va trenaren te Eldstemann.. Stakkars guten satt utenfor å hadde ikkje blitt henta..
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Men, hadde ikkje Kånå sagt at han blei kjørt begge veier idag da, rett før hu kjørte avgårde med Litlajentå.. Tjera vena meg.. Eg slengte ett svar tebake, og sprang som ein ungkar ut i bilen.. Klokkå va jo allerede ein halvtime meir, enn når me pleie å henta han.. Og sjølsagt, som om eg ikkje har lært fra uendelige mange andre episoder, kor ting gjerna har utarta seg.. Så måtte eg ringa Kånå, liksom for å få stadfesta at hu hadde sagt feil, og eg rett.. Jaja, rett og rett.. Eg visste jo hverken bak eller fram, men eg va sikker på at Kånå hadde sagt han blei henta.. Blodsikker.. Minst..
” Det e nåken ganger, når eg ringe Kånå eller at hu snakke te meg her heima, som skremme livskiten ut av meg.. Mye meir enn når hu står å kjefta meg huden full, med fråden strykande ut av kjeften..
Og det e dei gangen hu har unaturlig lange mellomrom, mellom kvart ord som hu seie, med ett meget monotont stemmeleie.. Som hverken høyrest sint eller blidt ut.. Men, meir sånn nøytralt.. Og når Kånå e nøytral i stemmeleie, med lange pauser mellom ordene, som hu va nå idag.. Då e det som om hjernen te ein villfaren Fatter’n, som endelig trur han e ovanpå, går rett i nødmodus.. All skadefryd og tro på at nå ska jaggu meg skapet settast på plass ja, det forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.. Jojo, sjølsagt kunne jo eg og ha sjekka kjøregruppå chatten.. Jaja, eg vett eg medlem der eg og.. Kan skjønna eg forstår at du e på turn nå, jaja..
Altså.. Koffer i helsikken går eg på den smellen, kvar einaste gang..!!?? .. Koffår må eg liksom bare trø ut av meg, at eg trur eller meina det e hennas feil.. !? ..
Når all sunn fornuft tilseie at eg stort sett, eller nesten alltid, sitte på akkurat samme informasjon som hu.. Det hadde liksom bare vært å fulgt litt med i timen, på ein måte.. Istedet for å tru at Kånå sitte på fasiten, te einkvar tid.. Men, når man e ein Fatter’n med kronisk forbedrings potensiale, så har man vel et slags rykte å holda ved like.. Eg vett ikkje, problemet mitt, det e vel gjerna at eg har for mange problemer.. Det va nesten så eg kunne fornemma Kånå sine tankar der eg satt i bilen, itte hu hadde kutta forbindelsen, og sikkert satt å lurte på kim som løfta på steinen, og hadde sluppet meg fri..
” Eg e gjerna lett og lika, men sannsynligvis ikkje heilt enkel å elska.. Og det nøytrala toneleiet hennas, vitna heilt klart om at heile telefonssamtalen hadde vært ein taktisk katastrofe..
Jaja.. Det gikk godt denna gangen og, sjøl om Eldstemann va lite imponert, øve sine foreldres kommunikasjons egenskaper.. Og eg satt nåke skjelmsk i sofaen når Kånå kom heim, og forsøkte forsåvidt å gjør minst mulig ut av meg.. Det gikk sånn nåkenlunde greit det og, sjøl om dei første blikkene fra Kånå, sendte iskalde frysningar nerover ryggraden.. Heldigvis, eller kanskje va det uheldigvis, så sklei Litlajentå i trappå med ett smell, og satte i ett hyl.. Eg ilte te i ein fart og fikk trøsta jentå, så godt som det kunne gjerast.. Det va visst bare ett par tær, som hadde smelt i spilene te trappegelenderet, som gjorde mest vondt.. Men, itte litt lett blåsing på skadestedet, så kom det seg..
Eg stod halveis nere i trappå, og gikk nåken trinn lengre ner, for å svara Kånå.. Hu kauka fra vaskerommet, å lurte på ka som hadde skjedd..
Eg hadde nesten ikkje snudd ryggen te Litlajentå, og Mini’en som også hadde løpt te åstedet, før 2-3 dunk komme fra trappå.. Der Mini’en komme seilande nerøve på ryggen, med hovudet først, når eg snur meg i lett panikk.. Flaks i uflaksen, så hadde han dratt med seg ett sofateppe ner i trappå, som verna hovudet for trappetrinnene.. Litlajentå som nettopp hadde stilna gråten itte sitt uhell, skreik te igjen, og styrta oppøve trappene.. Mini’en har ikkje heilt oppfatta ka som har skjedd, når eg får fiska han opp, før han suse forbi meg.. Men, kauka te som ett uvær når han forstår og får Kånå te å ta turen fra vaskerommet te trappå, på halvt anna skritt..
” Kånå overtar Mini’en, mens eg løpe opp for å trøsta Litlajentå, igjen.. Hu stokk jo lika mye som Mini’en, når han seilte ner over trappå.. Heldigvis, gikk det bra med begge to..
Men, som dåkke gjerna har forstått, så trur eg gjerna det e best å la det gå troll i ord.. Det e vel gjerna best å finna loppekassen, før eg går på fleire smeller av solid kaliber..
Hverken meir eller mindre.. Den som sover synder ikke.. Vil eg tru..
Men der igjen.. Plutselig e det gjerna galt og.. Man vett jo aldri.. Jaja, eg som regel flinkest te å tråkka i salaten, heilt av meg sjøl.. Så eg har jo egentlig ingen andre å skylda på.. Strengt tatt..
=D
