Eg går her heima og halveis hinka med den eine foten, men vett ikkje heilt om eg vil sei koffår.. Allikavel, så kan eg jo ikkje gjør nåke anna, når eg forsåvidt har nevnt det.. For man kan jo ikkje anna enn le litt av seg sjøl, når man klara å prestera akkurat det som eg klarte idag morgens.. For eg stod opp idag når mobilen begynte å pipa, lurte meg ut på badet for morgenstellet før eg hasta ut dørå, og opp på jobb.. Det va ikkje så steikje gale med varer, så eg tok ett lite øveblikk på sonen og gikk for å henta håndterminalen og ein kopp kaffi.. Eg må alltids ha meg ein liten kaffikopp kor eg planlegge dagen litt, før eg sette igang å jobba..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men.. Idag blei denna kaffikoppen nåke langdryg, der eg satt på huk innerst i skapet på lastebilen, og tenkte øve dagens plan..

Eg endte til og med opp med å begynna såvidt på det forriga innlegget, før det slo meg at det gjerna va på tide å gjera nåke, før Kånå kom luskande inn på terminalen.. Uten at eg så mye som hadde gjort nåkenting.. Det sko jaggu meg tatt seg ut, og eg tippa Kånå hadde blitt lite imponert, om det hadde blitt tilfellet.. Men, når man sitte på huk lenge nok, så e det ett mangfold av scenarioer som kan slå inn, om man ikkje tenkje seg litt om.. Sånn som eg ikkje gjorde idag.. For sjølsagt, så hadde eg jo kjent at beinå gjerna ikkje va så altfor fornøyd, med å sitta i denna posisjonen, øve lang tid..

” Og når eg då sko reisa meg opp, å forsåvidt begynna dagens strabaser på jobb, svikta jo beinå så det sang.. Og eg seilte avgårde te venstre, og lukst i gulvet inne i lastebilen..

Kaffikoppen føyk te høyre, telefonen te venstre og eg havna heilt hjelpeslaus i olvelte borte i hjørna på lastebilskapet.. Eg holdt nesten på å kauka te med ett durabeligt smertehyl, før det slo meg at detta heilt klart ville bli i øvekant flaut, så eg beit heller tennå sammen.. Og slengte ut lydlause gloser ut i luftå.. Hadde eg kauka te, ville jo heile terminalen raskt vært på pletten, og eg ville mest sannsynlig fått høyra det i lang tid, ittepå.. Den ein skoen hadde flydd av foten, mens den andre foten, den lå i ein nåke forvridd stilling inni skoen sin, under låret mitt.. Beinå va som geleklumper, og eg hadde absolutt null kontroll på de, der eg lå på skeivå inne i skapet..

Og speida ut av skapet og inn på terminalen, i ett håp om at ingen sko oppdaga meg.. Herreguud.. Snakka deg om dumskap, vett du..

Blodet begynte vel å sirkulera igjen, fordi den velkjenta prikkingå i nåke som har ligget forkjært, den satte inn for fulle mugger.. Aldri før, har eg kjent det så sterkt, som eg gjorde idag morgens, muligens, så hadde gjerna den såra stoltheten litt med saken å gjera og.. Te slutt, så klarte eg å vralta meg nåkenlunde opp i ein slags “normal” stilling, fikk tak i skoen, kaffikoppen og mobilen.. For så å sjekka at beinå sånn nåkenlunde klarte å bæra mine velproporsjonerte syttifem kg, om man ser bort fra denna gryande carporten øve litlekaren, før eg reiste meg sakte opp..

” Denna dumskapen, den hadde endt med ein godt forstua ankel, for det kjente eg med ein gang.. Flaks i uflaksen, så har eg tråkka så mange ganger øve, i løpet av min aktive fotballkarriere..

Sånn at slarken i anklene e såpassa stor, og når eg trør øve, så blir det aldri så gale som dei første gangene det skjedde.. Smertene sko eg nok klara å ri øve, så lenge foten sånn nåkenlunde lystra sjefen sin.. Nåke den itte ett par testrunder inne i skapet, virka som om den gjorde..

Eg skyndta meg med å dra ein del helpaller på bilen, og sorterte alle pallene med smågods i ein fart, sånn at Kånå ikkje sko lukta luntå..

Men, hu merka jo at eg gjekk nåke merkelig, der eg forsåvidt gjorde alt for å liksom ikkje gjør det.. Så eg endte jo opp med å måtta fortella heila greiå te Kånå.. Ei Kåna som fikk nåken ufrivillige rykningar i munnvikane mens eg fortalte,  før knekken i knærnå dukka opp, og før eg visste ordet av det, så lå hu og vrei seg i latterkramper.. Der inne i sluså våras..

Jøje meg altså.. Det va jaggu meg ikkje mye sympati å få, i fra den kanten.. Det va ihvertfall heilt sikkert.. Og når Bogdan og nåken andre sjåfører trekte bort mot sluså våras og sikkert lurte på ka Kånå lo sånn av, då sendte eg hu det strenga blikket, det blikket som hu pleie å senda meg..

Det blikket som stort sett får blodet te å krympa seg i årene mine, og sende kalde gysninger langt inn i hjernebarken.. Og stort sett lamslår meg, ihvertfall..

Men tydeligvis, så virka ikkje det blikket på Kånå, ihvertfall ikkje når eg sendte det.. For sjølsagt så måtte jo hu fortella alle om mitt lille uhell, der inne i lastebilskapet, sånn at eg mest sannsynlig enda opp med å få høyra om detta, i lange tider.. Allikavel.. Av og te, så sko eg jaggu meg ønskt Kånå der pepparen gror..

Men.. Hevnen e søt, seie eg bare.. Game on….

=D