Kossen to dager kor man for så vidt gjør det samma, kan utarta seg så inni granskauen ulikt, det forstår av og til ikkje eg et kvekk av. Men, somme ganger så føle eg det e et slags rituale som går inn i et større mønster.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det har skjedd mange ganger før, og kommer heilt sikkert til å skje igjen.

Som igår, kontra idag, f.eks.

For når eg hadda lasta bilen igår hadde eg et lite inntrykk av at det blei ein hektisk dag. Mistanken blei bekrefta når eg fikk listå mi. Sekstisju stopp pluss hentinger. Jøje meg. Detta kom neppe til å gå bra.

Eg skulle jo henta kidsa på skolen klokkå tre … Men, det gikk bra. Kun noen minutter forsinka så plukka eg opp småtrollene.

Idag derimot. Så satt eg med følelsen av at dagen ble stikk motsatt. Nok ein mistanke blei bekrefta når eg fikk kjørelistå. Førtito stopp og hentinger. Hmm. Detta så jaggu meg greit ut, tenkte eg, og la ut på turen.

Et stykke ut på rutå vår idag kikka eg på klokkå. Den va blitt kvart på ett.

Men, for svarte salte bananer da ?

Eg va jo kommen mye lengre avgårde igår, enn idag, enda eg hadde mye meir stopp dagen før, enn nå. Eg va jo nærmast på vei te Aksdal igår, på denna tiden. Nå, så hadde eg såvidt begynt på Frakkagjerd. Eg satt å tenkte på ka eg hadde gjort.

Om eg hadde prata litt meir hos noen kunder, møtt på nåken uforutsette hindringer eller lignende.

Men, nei.

Det hadde kun vært en tredjedel av varemengden på det første industrifeltet, enn eg hadde hatt igår også. Allikevel, så va eg halv time etter skjema.

Somme ganger. Så trur eg fanken meg klokkå går raskere enn andre dager.

Ein eller annen fjott sitte sikker å ler seg skakk oppe bak skyene der oppe, og synast det e ufattelig morosamt at me mennesker plutselig har havna i tidsklemma, mens han sitte å vrir på ein bryter som styrer tiden.

Eg kan ikkje forstå at det kan vær ein anna årsak …

På toppen av kransakakå, så passa det jo perfekt at det va Han i Midten eg skulle henta først idag. Han som leve med ein forståelse at verden med alt som det innebærer, kretser kun rundt hans legemet.

Han ringte ti på to og lurte på kor eg va.

Og når eg kortpusta opplyste at eg va et kvarter unna, mens eg løp fra bilen te et varemottak, med ein håndfull esker i armane. Då gikk rullegardinene ned for guten.

Om eg ikkje hadde tenkt å henta barna mine ? Ka slags far eg va ? Eg måtte jo forstå at han hadde planer ?

Gudhjølpe meg …

Igår, så va eg som nevnt nåken minutt for sein, når eg sko henta Litlajentå først. Hu satt bare på ein steinmur å gliste når eg kom, og skoia og lo når me kjørte heimover.

Det løyste seg i lika laget, idag også. Guten fikk dratt opp gardinå og va nåke meir snakkande te, når eg kom. Kun sju minutt etter.

Takk og lov for det … Ein langsur Han i Midten e ikkje å anbefala …

Men, poenget e at eg ikkje fatta et kvekk av kor tiden av og te blir av. Når man spinne rundt på jobb, og for så vidt gjør det samma, hver dag.

Sant og si, Så e det gjerna ikkje så mye å forstå sånn egentlig heller.

Man må vel bare innfinna seg med at slik er det bare. Og heller legga inn ein nåke større sikkerhetsmargin enn to-femten minutt.

Tiden går seies det. Som om den har vært her og så forlatt oss. Slik som eg følte det idag.

Men … Ska me høyra på kineserne, som seie at tiden kommer, fordi tiden ligger foran oss.

Uansett. Før eller seinare, så vil me jo komma frem. Idag ble det bare litt seinare, enn igår …

Sånn e det bare …

Ha ein fin ettermiddag, Folkens …

Dagen e ennå ikkje over …