Me va på besøk hos bror min i Sandnes sist helg, for å besøka det nye tilskuddet til familien, då dei nettopp har fått seg ein liten babygutt. Kånå tok jo heilt av, og eg rekna med at det rista kraftig i eggstokkane, der hu rusla øve stuegulvet med detta nøsta av ein babygutt i hendene. Man kunne formelig sjå at dei 12 sammenhengande årene me har hatt, med bleieskift, amming og påfølgande gulpekalas, dei blei glemt så snart hu fikk nøsta i fanget. Men, det komme ikkje fleire nøster her i heimen, e det ein ting som e sikkert, så e det at den tiden e me ferdige med …
Det draumande uttrykket i Kånå sitt andletet, det forsvant ikkje før langt ut på søndagen, dagen itte me hadde vært der. Når Flokken forsåvidt gikk amok i heimen, og realiteten slo inn igjen for fullt, for ei babysjuk Kåna …
Men Mini”en, han endte og opp med ett draumande uttrykk i andletet, itte å ha holdt detta lilla vidunderet sist helg. Der han stolt holdt sitt nye søskenbarn i fanget og kikka på dei små fingrane, småpludra litt og va ytterst forsiktig, der han satt. Allikavel, så va det ikkje før igår kveld, når han satt i badekaret, at guten nevnte nåke om akkurat denna saken. Kor ein liten samtale mellom mor og barn, tok nåken underlige veger, og Mini’en igjen kom med ett lite gullkorn, fra badekaret …
– Mamma, ed og ska snart bli storebror. Seie guten plutselig, mens hu mor styrte med litt rydding på badet.
– Åhh, ska du det ? Svara ei nåke øverraska og lett forfjamsa mor.
– Åja, mamma. For nå e ed jo snart store gutt, å ska begynna på skolen, å då må ed jo bli storebror. Fortsatte guten.
– Jammen, eg trur ikkje mamma ska få nåke fleire babyer altså, eg har jo meir enn nok med dåkke fira som eg har. Prøvde Kånå å sei, uten å liksom skuffa guten for mye.
– Herreduuud mamma, ed vett jo det. Det har du jo sagt mange ganger, at me fira e meir enn nok.
– Men, når Tijil (storesøster) får babyar, då blir eg jo storebror, vett du mamma …
Den siste setningen der, den blei fortalt i eit meget fornøyd tonefall, fra ein gut som absolutt va nøgd med sitt eget resonnement. Kånå hadde ikkje hjarta te å forklara guten, at då ville han nok heller bli onkel istedet for storebror, og lot karen sin gode tankerekka få stå urørt …
Nåken e jo nødt te å bli minstemann, på ein måte, men man trenge jo ikkje gni det inn, når guten liksom e fornøyd …
Sånn egentlig … 😉😁
