Eg va egentlig ferdig med edderkopper for ei stund nå. Det har liksom blitt litt mye. Då e det greit å balansera stoffet på bloggen litt. Det va nok nå.

Akkurat det. Det brydde hu fordømrande Anette på Spar Frakkagjerd seg lite om.

Eg kom munter som alltid dragande inn med et par paller med pakker te de. Satte de på plass der me har avtalt, før eg åpna returskapet og skulle te å ta med meg returen.

Eg nappa te meg ein Hennes og Mauritz pose når mitt største mareritt manifistere seg rett foran snyteskaftet mitt.

Et svært beist av ein edderkopp.

Nesten for svær te at man kunne ta den seriøst.

Allikavel …

Så fryse undertegna sitt legemet. Hjarta hoppa opp i halsen og banka som besatt. Og om augene te Jonas i Side om Side sperra seg opp, så gikk eg garantert han ein god gang multiplisert med ti …

Så … Så går det opp for meg ka som foregår.

Eg har blitt lurt. Skremt. Utsatt for mental terrorisme. Eg varta nesten forbamna.

Sjefen sjøl, han Petter. Kom luskande i fra bakgrunnen med ei lattermild mina om kjeften.

Syndaren sjøl, hu Anette. Hu låg i komplett latterkrampe øve disken.

Eg nappa den forbanna plastikk edderkoppen laus og sylte den i fanget på Anette.

Det blei nok slengt ut nåken ukvemsord, før eg igjen fikk fatta besinnelsen tebake.

Sosemikkel, Anette. Fodømrande Sosemikkel …

Bare vent …

Og ikkje minst du også, Petter. Som lar dine ansatte skremma livskiten ut av uskyldige sjåfører, som gjere sitt besta for at dåkke ska få varene tidligast mulig …

Dåkke ligge syltynt ann, begge to …

Ein gang … Når dåkke minst venta det … Ja, då ligge hevnen så søtt å venta på dåkke …

Helsikke altså …

Hjarta banka fanken meg som besatt ennå. Ein halvtime, førti minutt seinare …