Han i Midten, i 2-3 års alderen… Både livsnytar og bohem stilen hans, hadde allerede begynt å visa seg…
Det har blitt mandag igjen, eg har kommen meg heim itte ein regntung dag på jobb.. Sumaren e heilt klart på hell, det lukta høst i luftå og kidsa har begynt på skole og barnehage igjen.. Hverdagens ubønnhørlige kvern har igjen innhenta oss, itte ein fantastisk sumar med nydelig vær, fra start te ende.. Nå e det på an igjen med den endalause kampen med å få dagane te å gå opp, uten for mye krøll.. Fritidsaktiviteter med tilhørande kjøring og henting, foreldremøter i hytt og pine og alt som høyre te i ein massebarnsfamilie, med 2 bein i småbarnslivet og halvannet inne i ungdomstiå..
Det e ein øvegang, seie alltid far min.. Eg begynne å sjå konturane av ka han gjerna meine med det nå.. På ein måte.. Men, å sei eg fullverdig har forstått meiningå med ka han seie, det vil eg ikkje påstå.. Anthony Hopkins og Brad Pitt delte detta sitatet i ein film eingang..
” Multiply it by infinity, and take it to the depths of forever, and you will still have barely a glimpse of what I’m talking about..”
Litt sånn, føle man det vel sjøl og, med tanke på å forstå detta med at det e ein øvegang.. For når man har 4 spinnville barn på 5,7,10 og 13 år, som alle har hatt eller e inne i forskjellige brytningspunkt i barndommen, eller øveganger om du vil.. Så trenge man gjerna ikkje vær nåke mesterhjerne, for å forstå at øvegangane komme titt og ofta, her i heimen.. Mini’en f.eks, som nå e eldst i barnehagen, og ska begynna på skulen te neste år.. Han kan eg vel nesten ikkje benevna som Mini’en lenger snart, for han e jo ikkje nåke Mini meir.. Han har blitt ein stor gutt med ufattelige mangen rare tankar, som rulla rundt oppe i detta topplokket sitt.. Som han sjølsagt lufta å spør sine skaperar om, som om me e nåken orakel som har svar på alt..
Tjera vena meg.. Sjølsagt så e me jo det i hans auger, orakler som kan svara på alt, mens eg og Kånå nærmast føle oss makteslause, når me ska finna svar på alt det denna guten kan finna på å spør om..
Eller Litlajentå, som nå går i andre klasse, og e alt anna enn den vidunderliga, stillferdige og smålura jentå som hu va, når denna skrivekløå mi gjerna begynte.. Nå e hu meir som ett lite monster av ei jenta, som elska å irritera sine eldre brødre, oss foreldre og stakkars Mini’en, som egentlig ikkje e Mini’en meir.. Der hu tura gjennom hverdagen på jakt itte nye eventyr, vanvittige påfunn og som regel har et svar på det mesta, te Kånå sin store forargrelse.. Eg, som forsåvidt har levd med Kånå i snart 20 år, og for lengst har forstått at Litlajentå, hu e ett speilbilde av Kånå.. Eg holde som regel klokelig kjeft, istedet for å legga meg ut i ein diskusjon med “monster”jentå..
Det e enklare å la den som har stått for “opplæringå”, få håndtera lærlingen sin.. Med tiden, så forstår gjerna “mentoren” ka ein stakkars Fatter’n, har slitt med i mangfoldige år.. På ein måte..
Så har man Han i Midten då, som fortsatt syns det e litt greit å ha ein fot i småbarnsverdenen, mens den andre meir eller mindre e på god vei inn i ungdomstiden.. Det e ikkje få ganger den guten enda opp i uløyselige dilemmaer med seg sjøl, kor han har lyst te begge deler, man bare kan få lov te ein av de.. Som regel går det bra, andre ganger så ende det opp i ett realt vulkanutbrudd av følelsar.. Fordi han ikkje vett heilt ka han vil, eller tør.. Legg te at han e ein livsnytar og bohem av stort kaliber, som stort sett tar livet som det kommer, på toppen av alt.. Så har man oppskriften på ein totalt uberegnelig krabat, med energi som ett godstog og følelsesregisteret te ein fullblods skuespiller..
” Av ein eller aen merkelig grunn, så har eg fått mesteparten av ansvaret for denna guten.. Og eg kan med håndå på hjarta bare sei, at å gjør lekser med denna guten, det e et eventyr av abnorme dimensjonar.. Mildt sagt..
Eldstemann e eldstemann, i ordets rette betydning, hverken meir eller mindre.. Ein gut på god vei inn i ungdomstiå, med begge beinå godt planta på jordå.. Han e Han i Midten sin rake motsetning.. Ansvarsfull, flink te å ordna opp i ting på egen hånd og gjør stort sett det han får beskjed om.. Men, det e ting som tyda på at puberteten begynne å gjør seg gjeldande, med humørskifter i hytt og pine.. Ein øvegang i oppveksten som heilt klart e av ett større kaliber, enn dei mindre brytningspunktene, i tidligare alder..
Problemet e jo ikkje å håndtera ein sånn brytningperiode, eller øvegang.. Men, når man gjerna får 4 stykk trødd midt i fleisen, på kun kort tid, då kan det fort bli nåke hektisk i heimen, og ikkje minst oppe i topplokket te 2 småslitne foreldre.. Som heseblesande forsøke å henga med i svingane, når øveganger, pubertet og følelsar komme på løpande bånd..
Det hjelpe vel gjerna ikkje på saken at man muligens har ein slags øvegang pågåande sjøl heller.. Så på toppen av ein hormonell tenåring, 2 spinnville små og ein livsnytande bohem på 10 år.. Så slite man gjerna med sviktande syn, voksande magamål og valgets kvaler om man ska anlegga skjegg for å skjula dobbelthakå, eller ikkje.. Man blir beskyldt av Kånå for å vær i øvegangsalderen, bare fordi man holde på å forgå av varme inne i stuå, mens hu sitte å hutra under teppet.. Fordi Fatter’n har fyrt opp varmepumpå på full kjøling.. Hårfestet i pannen har fått 2 djupe søkk, med viker lika lange som Sognefjorden, på kvar sia..
Hørselen har heller ikkje blitt bedre, så når man e i selskap må man helst sitta ved siden av den man snakka med, fordi ellers så høyre man et samsurium av stemmer, og klara ikkje å skilla de..
Det e vel ikkje å øvedriva at det ikkje ser lika grasiøst ut meir, når eg jumpa ut av lastebilen, opp på liften eller lignande.. Her ein dagen, så hoppa eg ner fra liften, før eg fikk tenkt meg om.. Og traff bakken med et smell, fjæringå har heilt klart sett bedre dagar, så man endte jo nesten opp med å føla at ryggsøylå kom krypande opp i hjernebarken.. Herreguud.. Eg stod å svaia litt, før cellene kom seg itte sjokket og fortsatte sine daglige gjøremål, mens eg tenkte at akkurat det, det bør eg gjerna ikkje gjør igjen, i nærmaste fremtid..
Så sånn går nå dagan, om det e ein øvegang eller ikkje..
De komme ihvertfall på løpande bånd, og i fra alle kanter her i heimen, dei der øvegangane.. Det e jo ikkje anna å gjera, enn å forsøka å venda seg te det.. Det blir jo aldri hverken meir eller mindre travelt egentlig.. Bare travelt på ein anna måte..
Så man må jo bare snu seg fort i vendingen, og omstilla seg itte omgivelsane.. Så vil det vel helst gå bra..
Vil eg tru..
Det e jo bare ein øvegang… !?
