Det e jaggu meg ett skremmande press fra egentlig over alt, når det kommer te jul, gaver og forventninger … Eg trur ikkje me, her i Familien Vandrende Kaos, e nåke bedre eller verre enn andre foreldre, på det området.
Men, me gjør ett godt forsøk på å handla fornuftig, tenka langsiktig og kanskje kjøpa nåke småfolket trenger, istedet for å oppfylla ønsker, hinsides all fornuft.
Men, om eg må få lov å sei det sjøl, så va det ein pakke eg åpna på juleaftå, som virkelig varma langt inn i hjarterotå. Og det va ikkje bare gaven i seg sjøl, men ordene som falt fra “produsenten” mens eg pakka den opp, som klorte seg fast langt inne i hjartekamrene …
– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den …
Sa Litlajentå, når eg nesten va kommen gjennom jungelen av innpaknings papir, som jentå hadde brukt.
For vår kjære datter hadde produsert ein gave te alle som ein i familien vår, på skolen nå før jul … Og jaggu meg hadde hu virkelig lagt seg i selen, for å levera ett flott produkt, te Fatter’n …
” Som dåkke ser på bildet ovanføre, kan man jo kjapt forstå at nåken fingrar gjerna har fått seg ett stikk, mens denna herlige kreasjonen blei laga … Heilt fantastisk …
For all del … Eg lurte jo litt på ka i all verden det sko forestilla, sånn med ein gang, og tenkte først at det sko vær ein edderkopp. Siden dei to minste syns det e hysterisk morosamt, med Fatter’n sin ubeskrivelige redsel, øvefor dei ufyselige småkrypene.
Men, den hadde jo bare fira bein, kunne Mini’en opplysa meg om, og edderkopper har jo åtta … Så det blei jo raskt utelukka …
Den neste tanken som slo meg, men som eg forsåvidt ikkje sa høgt. Det va at det ligna på Tinky Winky fra Teletubbies, med ein baby innpakka i ett afrikansk teppe, på brystet …
Heldigvis, så redda Mini’en meg ut av uføret, å sa at det sjølsagt va ei skilpadda, før eg gikk på ein smell. Og gjerna såra jentå sine følelsar. Men, jøje meg …
Fatter’n blei jaggu meg litt fuktig i tårekanalene, Litlajentå ikkje så reint lite stolt, der hu satt og forsåvidt hadde ein liten historie bak kvar gave, som hu hadde laga å ga vekk te oss andre i familien …
Og for min del, så va det den finaste skilpaddå eg nåken gang har sett, når man først fikk akkurat det konstantert …
For ingenting e så fint og flott, som når barn legge all sin kreativitet, iver og energi inn i å laga gaver, te sine familiemedlemmer … Ein heilt unik gave … Ei heilt unik skilpadda, til og med … For, det finnes faktisk ikkje ei skilpadda, i heile verden, som e lik den eg har …
Som har akkurat den historien med seg, som Litlajentå fortalte, lika før eg pakka den opp …
– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den …
Ja, vett du ka, kjære lille venn … Eg blei glad … Super duper glad … Så glad at det nesten gjorde vondt i hjarta …
Også skjemtes eg litt, ittepå … Når eg tenkte på all toskaskapen … Alt det som me voksne trur me må gjør, kjøpa eller finna på, med våre små … For at de ska bli glad … Eller e “fornøyd” ett bedre ordvalg ???
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare oppe i Himmelen …
Somme ganger, så e det faktisk bare ei litt hippie aktig skilpadda, som muligens ligna på ein edderkopp, men mangla fira bein … Som får ein te å stoppa opp litt … Å kanskje tenka seg litt om …
Ja … Rett og slett tenka litt over ka som gjør ein sjøl glad … Sånn innerst inne … Og heilt enkelt …
Hjølpe meg … Den va kanskje nåke djup, men eg bare måtte få det ut … Enkelt og greit …
Goe søndags kvelden, Folkens …