Det har blitt mandag igjen, første mandagen på jobb på ei stund, faktisk, om man tenke seg litt om. Og det pleie sjelden å vær nåke problem for meg, akkurat det med å tenka. Eg har det vel med å tenka litt i øvekant mye, innimellom, når eg først begynne å tenka litt øve det. Andre ganger, ja då tenke eg gjerna alt for lite, i forhold te kor mye eg gjerna burde tenkt, på forhånd …

 

Men, det e jo ikkje så lett å tenka på det, sånn i ittekant, at man burde tenkt meir i forkant. Før man gjerna gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og havna i uføre av ett eller anna slag. Fordi man tenkte for lite, for mye eller ikkje tenkte i det heila tatt … 

 

Jøje meg … Den blei djup. Det e definitivt mandag e liksom det førsta som slår meg, når ei sånn tankerekka renne ut av hjernebarken, tidlig på morgenkvisten … 

 

Eg kan ihvertfall ikkje ha tenkt mye øve saker og ting, når eg sa det e greit te Kånå, igår ittemiddag, når hu nevnte nåke om å lufta vettet sitt litt, og fløy ut av dørå nærmast sekundet itte eg hadde nikka te hu, og sagt dei tre famøse ordene. Det e greit …

 

Heile Flokken va ute med vennene sine å leka i gatå, så det herska jo ein sjelden stoisk ro i heimen, foruten den intense klapringen fra tastaturet te Eldstemann, som satt oppe på rommet sitt å gamet. Det va vel gjerna derfor eg lot meg lura, te å tru at resten av kvelden ville gå forbi i all sin enkelhet, kan eg tenka meg. Der eg satt i sofaen med nesen langt nede i ei bok, og ikkje tenkte øve, det faktumet at det blei min jobb å få Flokken te sengs, heilt aleina … 

 

Men, når klokkå tippa litt over sju dukka førstemann opp i heimen, det va Mini’en som kom dundrande opp trappene, og drog Fatter’n ut av bokå si, med ett smell …

 

Han hadde vært på fotballcup denna søndagen, scora fira mål og til og med fått pokal, så han va jo meir eller mindre høg som ett fly og stolt som ein hane. Guten nappa te seg middagen han ikkje hadde hatt tid te å spisa og satte seg ner i sofaen, kor han skrudde på Netflix og gumla i seg maten. Lika ittepå dukka Han i Midten opp, og kom trampande opp trappene nett som den siste av Bukkene Bruse, på vei te seters for å gjøra seg fet …

 

Så han fant seg litt middagsrester han og, men satte seg med kjøkkenbordet og kikka på youtube med pc’en sin, mens han spiste …

 

Det gikk ikkje meir enn nåken minuttar før Litlajentå kauka – Halloooo, på sitt sedvanlige vis nede i gangen, før hu kom sprettande opp trappå, så lett på tå, og sagaen om dei tre Bukkane blei komplett. At rekkefølgen dei kom heim te seters på, gjerna blei feil, det har lite med resten av kveldens forløp å gjør, mildt sagt. For hu jumpa rett i middagsfatet den jentå og, og Fatter’n flirte fornøyd for seg sjøl, der Flokken stillferdig gjorde unna kveldsmaten, uten at eg så mye som hadde løfta ein finger. Detta såg jo jaggu meg ut som å gå som smurt, tenkte eg lykkelig for meg sjøl … 

 

Nåken ganger tar man rett, her i verden, andre ganger tar man feil. Men, ein gang innimellom, så tar man såpassa feil, som man gjerna aldri har gjort før i sitt liv. Som f.eks den gangen eg og Kånå tenkte at fira små i heimen, umulig kunne bli så mye verre enn tre, når me fant ut at Mini’en va på vei, men endte vel opp med følelsen av at hadde den fjotten kommen først, ville han sannsynligvis blitt den siste … 

 

For itte Mini’en va ferdig å spisa maten sin, tok jaggu meg Eldstemann han med seg ner, pussa tennå hans, fikk på han pyjamas og plassert han fint i ladekassen sin. Litlajentå hadde rusla på rommet sitt, Han i Midten satt fortsatt djupt fordypa med youtube og ein leggekveld aleina for Fatter’n, den hadde nærmast ordna seg sjøl … 

 

Det va nesten ikkje te å tru. Og når nåke nesten ikkje e te å tru, og meir eller mindre e for godt te å gjerna væra sant, då e det som regel det. Ihvertfall heima hos oss … 

 

Klokkå va ikkje tippa åtta eingang, småtrollene va i seng og Fatter’n hadde tilsynelatande resten av kvelden for seg sjøl. Gudhjøpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Kan skjønna detta va for godt te å væra sant … 

 

Allikavel, så mekka eg meg ein kopp kaffi, rusla fornøyd ned i carporten og lufta bikkjå som me ikkje har, mens eg surfa litt gjennom diverse nettaviser. Men, når eg åpna dørå te Familien Vandrende Kaos sitt hjem, spente av meg skornå og sko te å ta fatt på trappå, høyrte eg rimelig kjapt at den idylliske kvelden eg hadde sett føre meg, den va heilt klart over … 

 

Litlajentå hadde rusla opp igjen og gått på ekspedisjon i kjøkkenskapene, funnet seg litt frokostblanding og lurt med seg Mini’en i samme slengen. De hadde jo ikkje spist kvelds. Tjera vena meg … Han i Midten hadde tatt føre seg av ein geleboks inne i kjøleskapet å satt å kosa seg med den, og når dei to andre traverne oppdaga det, blei jo det urettferdig. Frokostblandingen blei kassert, argumentet te Fatter’n om at de nettopp hadde spist kvelds, med tanke på middagsrestene, falt i fisk. For nå ville småtrollene ha dessert … 

 

For det hadde de jo ikkje fått etter middagen, sjølsagt fordi de nærmast ikkje hadde hatt tid te å spisa middag, men stakk ut før ein tredjedel av middagen va spist. 

 

Eg va jo rimelig lite lysten på å gi de ei sukkerbomba deluxe, nå lika før leggetid, så eg stod på mitt å nekta sjølsagt småfolket dessert. Som igjen gjorde at teksten på kaffikoppen min denna kvelden, heilt klart ikkje stemte med virkeligheten. Verdens Beste Pappa, va nå offer for ett reinspikka hylekor av sjeldent kaliber, som gjorde at trommehinnene dirra av lydvolumet … 

 

Eldstemann kom løpande ner og lurte på ka i all verden som foregikk, og fikk sjølsagt lyst på gele han og, te Fatter’n sin store fortvilelse … 

 

Ein fantastisk søndagskveld, med potensiale for ett realt kalas aleina, for ein lykkelig Fatter’n, det endte i ett crescendo av astronomiske dimensjonar. Fatter’n kapitulerte og lot Flokken ta seg ut, gele’en fløyt utøve kjøkkenbordet og eg gikk duknakka bort i sofaen å satte meg … 

 

Eg trødde på meg ett par øyreklokker, slengte på ein serie på Netflix og lot bare notå gå … Skipet fikk bare gå ner med flagget te topps, for eg orka ikkje denna kampen, akkurat i kveld. I kveld sko jo eg få kosa meg aleina, hadde eg tenkt, og når ting ikkje går som man hadde tenkt, får man bare la det stå te, og håpa på det besta … 

 

Eg såg ein halv episode før eg letta på øyreklokkene, og kikka forsiktig mot kjøkkenet. Der va det tomt, og heimen va stille. Til og med Han i Midten va forsvunnen. Hmmm … Eg vrengte av meg av meg headsettet og lista meg halveis ner trappene, når eg høyrte Han i Midten sang slutten på Mikkel Rev, før han sa godnatt te Minstemann når han va ferdig. – Nå legge du deg fint og, sa han te Litlajentå, før han rusla ut i gangen. – Jada, svarte hu rolig og eg trudde nærmast ikkje mine egne øyrer, for andre eller tredje gang, denna kvelden …

 

Mens eg lista meg kjapt opp i stuå igjen, og skunta meg så langsomt som eg kunne, så guten ikkje sko høyra meg. Eg rakk akkurat å ta på meg øyreklokkene, når Han i Midten runda hjørna med trappå og gikk inn på kjøkkenet, der han satte seg med pc’en sin igjen, sikkert med youtube, vil eg tru … 

 

Somme ganger, når man gjerna har tenkt sitt, og ikkje klara å tenka nåke særs meir, og lar kaoset få ta over, sa va det gjerna lika godt.

For og få orden, må man først ha litt kaos … 

Det va nok denna søndagskvelden ett perfekt eksempel for, heilt klart … Og når Kånå kom heim ut på kvelden, og lurte på kossen det hadde gått, svara eg bare … 

 

Det gikk heilt greit …