Familien Vandrende Kaos på Ferie – Bilturen …

 

Då har endelig undertegna havna i feriemodus, og landa i ein ferieleilighet nede på det gode sørlandet. Tjue meter fra havet, femti meter fra ei litå idyllisk strand og midt i ett tåkehav uten like. Men, da gjere jo ingenting, man har jo ferie og tåkå kan jo ikkje vara evig, får eg håpa. Sånn egentlig, så hadde eg sett føre meg eit heilt innlegg om bilturen ned her te, men om eg ikkje øvedrive alt for mye, så gikk den turen jaggu meg øve all forventning. Når man putte Familien Vandrende Kaos inn i ein bil, og suse avgårde på ein biltur som vara lengre enn ett kvarter, då kan jo som oftast alt skje. Så, fire, fem timers biltur ned te Flekkerøya, fra Haugesund, den ska eg ikkje sei at eg gleda meg te …

 

Men, somme ganger blir man positivt overraska, både øve seg sjøl og Flokken, når alle fordommer blir gjort te skamme. For all del, nåken sprell blei det jo på vegen ner, men ikkje meir enn man gjerna kunne forventa …

 

Sånn som behovet for ein tissepause akkurat når Fatter’n har kommen i seget, og funnet roen på landevegen. Jauda, då må Mini’en tissa. Og når Mini’en må tissa, då må han tissa, enkelt og greit. Det e ikkje nåke slikt som at nå må han snart tissa, for Mini’en har ein tendens te å gi beskjed i siste liten. Heldigvis, sett sånn i forhold te min Far’s kjøretøy i min barndom, sjøl om me forsåvidt har ein Peugeot me og, slik som mine foreldre hadde. Så e vår bil nåke bedre utsyrt sånn motormessig, enn Far min sin 504 syvseter fra 1978, som brukte ein halv generasjon, fra null te seksti. Legg gjerna te ein oppoverbakke, gang det med evigheten og man får ett lite glimt av ka eg meina …

 

” Far min stoppa ikkje for tissepauser, uten at man hadde ett par kilometer med nedoverbakker, foran seg. Mens me, me kunne kjøra lukst inn på ein rasteplass, for å redda Mini’en fra full katastrofe …

 

Ellers underveis på turen, så hadde me nåken små tilløp te “søskenkjærlighet” som blei satt på prøve av diverse årsaker. Slik som når setebelter blei nappa litt i av ein utålmodig Han i Midten, ei Litlajenta som dunka litt i Eldstemann eller Mini’en som irriterte vettet av alle sine andre søsken, på ein gang. Når han sko høyra ein sang på Dyreparken cd’en, minst eit dusin ganger på rad. Den fjotten av ein gut klara nesten ikkje venta te tirsdag, når me ska ein tur å besøka Julius og vennene hans. Men, slike ting klara man stort sett som foreldre, å desarmera før bombå går av, itte ein del års erfaring på biltur med Flokken …

 

Spørsmålet – E me framme snart ? , det begynte ikkje å komma før me hadde passert Flekkefjord, nåke som må vær ny rekord. Men, ifra Lyngdal og te Flekkerøy, kom det tett som hagl … 

 

Gps navigasjonen i ein 2014 modell Peugoeut 5008, hadde nok og trengt seg ein liten oppdatering, siden Flokken lurte på om me sko te Danmark. Eg bomma på ein avkjørsel når “Olga” va nåke treig i avtrekket, og måtte kjøra ned mot ferjekaien å snu i ei rundkjøring der. Flokken jubla ei litå stund, men skuffelsen blei stor når Fatter’n tok ein runde, og suste tebake mot Stavanger igjen. Avkjørselen mot Flekkerøy blei nå oppspora av Kånå med Google maps, og me havna på rett vei igjen. Så, omtrent 2 minutt før me va fremme, stolte eg igjen på Navi Olga, men nå va hu litt for kjapp i vendingen, og sendte oss opp i ett byggefelt med ein blindvei … 

 

Igjen, med ei triumferande Kånå i passasjersetet, så blei rett vei funnen på Google maps, te Flokkens store begeistrelse. Ferieleiligheten blei funnen, ungar og baggasje stua inn før ett lite kveldsbad av Han i Midten måtte te, nede på stranda … 

 

Ferien har offisielt starta, to foreldre har overlevd første etappe med glans, og nå nå gjenstår bare dei 13 neste dagene, eller etapper om man vil … Tour de France, det kan nok raskt bli som ein kosetur, sammenligna med 14 dagers ferie med ein spinnvill Flokk … 

 

Følg med videre, Folkens … Det kan fort dukka opp ett lite reisebrev og to, te dagen, om kreftene og vettet sånn nåkenlunde har litt overskudd, te kvelds … 

 

Foreløpig, så ser det lovande ut … Men av erfaring, så kan ting snu lika raskt som været på vestlandet i løpet av ein dag, med Familien Vandrende Kaos, ute på tur … Juhuu … 

 

Typiskt … Regn fra morgen te kvelds, på første feriedag … Men … Vær meldingene fremover, dei ser meget lovende ut … =D

Snart e det Jaggu meg Ferie …

Bøttebaletten på Tur ein tidligare Ferie … Juhu …

 

 

Det e torsdag idag har eg høyrt, Mini’en har to dagar igjen i barnehagen før han blir skolegutt te høsten og me har 6 jobbdager igjen før det e ferietid i heimen. Tjera vena meg … Det e mange år siden ein ferie har vært meir etterlengta, enn akkurat i år, sjøl om det neppe kan kalles ferie det å dra på tur med bøtteballetten våras. Men, det e litt som ei anna skreiv inne på bloggen sin om ferie ittekvart som man vokse te som familie, at då må man endra kriteriene sine overfor ka ferie egentlig e, på ein måte. Eg har skrevet det mange ganger sjøl tidligare og, gjerna på litt andre måter, men når ferien e over for ein massebarnsfamilie så e man sjelden eller aldri opplada. Heller totalt utlada, hverken meir eller mindre … 

 

Men jøje meg, det e ingenting som e meir berikande for to slitne foreldrehjerter, enn ein flokk barn som virkelig har kosa seg på ferie, og gjerna har fått mange nye minner som sette sine spor i langtidsminnene deiras. 

 

Minner som kanskje sitte i te de sjøl blir foreldre, og kanskje ønske at sine egne barn, ska få oppleva det samma som dei gjorde i sin barndom, slik som me nå gjør for våre barn. Turen i år, den går først ned te Kristiansand, eller nærmare bestemt Flekkerøya, kor me har leid ein leilighet som lå idyllisk te like ved sjøen, med ei litå strand me håpa å få brukt. Mini’en har jo aldri fått opplevd Dyreparken slik som sine eldre søsken har, så han gleda seg jo nåke heilt enormt, te å få hilsa på dyrene og ikkje minst Julius. Så blir det vel litt sightseeing, bading og kos, på det gode sørlandet, før me itte ei uka sette snuten nordover mot Oslo … 

 

Der ska me levera Eldstemann te fotballaget sitt, før me reise litt ned i Oslofjorden og den campingplassen eg og dei to eldste bodde på ifjor … 

 

Ein idyllisk camping kor me storkosa oss den siste dagen av ferien vår ifjor, når eg va på bobiltur med Han i Midten, for å følga Eldstemann som også då spilte i Norway Cup. Ramton Camping leverte te tjue i stil ifjor, både med tanke på vær og trivsel, så der har me leid ein leilighet nede på bryggå. Me lurte litt på Bogstad Camping som forsåvidt ligge nærmere Oslo og Ekeberg, men me fant ut at Eldstemann har jo fullt program med laget sitt, så då e det jo kjekt at dei andre små kan bo på eit sted kor dei kan kosa seg skikkelig. Og det har eg jaggu meg truå på akkurat med tanke på Ramton Camping, for det va ei perla av ein campingplass, mildt sagt … 

 

Gudhjølpe meg, eg kjenne eg begynne å gleda meg allerede, men som Bøggvall Kai seie i ein av opptredene sine, det e gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett man jo som regel om det va nåke å gleda seg te, eller ikkje … 

 

” Jaja, nå e dåkke forsåvidt meir eller mindre advart Folkens …

 

Sista ukå i Juli, så e Familien Vandrende Kaos mest sannsynlig ute på tokt nedover sørlandet, og i starten på August vil nok Oslo området bli nåke utrygt, ei litå uka fremover … 

 

Strevsomt blir det heilt sikkert, baluba og kaos vil oppstå, men morosamt og kjekt blir det garantert … 

Ha ein strålande torsdag, Folkens … 😀😀😀

 

 

Tights med Antiskli, nok ein Joggetur og ein Clutch te besvær …

 

Itte søndagens joggetur, så hadde eg ein kropp fra lysken og ner, som meir eller mindre va i fullt opprør. Det svei og verka i muskler og sener, som eg nærmast ikkje visste eg hadde ein gang, og jobbhverdagen blei som ett åtta timers opphold i torturkammer. Bare det å jumpa ut av lastebilen når eg sko levera hos ein kunde, sendte lyn og torden gjennom legger og lår, mens stumpen virkelig ga beskjed om kor den va, på sett og vis. Heldigvis ikkje så gale som den gangen Svoger min lurte meg ut, på ein “liten” laaaang sykkeltur, kor eg måtte ha ein badering under rævå i lastebilen, for å i det heila tatt kunna gå på jobb …

 

Men, eg visste jo det ville komma, så eg kan hverken klaga eller sei eg va heilt uforberedt, på detta scenarioet, med ømme og hverkande muskler. Det e nok ikkje optimalt sånn helsemessig på kort sikt, men aller høgst nødvendig, om man ser litt langsiktig på det …

 

Det e heilt normalt å få ein reaksjon fra kroppen, når den plutselig blir utsatt for belastninger, som den ikkje har kjent på lang, lang stund. Jauda, man kunne nok tatt det litt roligt i starten, og gitt legemet utfordringen nåke meir gradvis, men på den andra sidå, så e sjokkmetoden grei den og. Det ska jo gjør litt vondt å trena, og det e som på mange andre områder i livet, utenfor komfortsonen ting stort sett skjer. Og, itte denna sjokkterapien på søndag, så va det egentlig meiningå eg sko vær med naboen på fotballtrening på tirsdags kvelden, men når klokkå nærma seg avgang, kjente eg på beinå at det ville vær umulig å gjennomføra.

 

” Fotballtrening med to bein som knirka og knaka, og sendte illesvarslande lyn av smerte te nervesentralen, for kvart skritt eg tok. Det frista lika mye som isbading, enkelt og greit …

 

Bror min hadde fått med seg detta joggeprosjektet mitt, itte å ha lest blogginnlegget på søndag og ville vær med. Så ein liten tanke strauk gjennom hjernebarken tirsdagskvelden, for det kunne jo vær greit å jogga litt med ein i den andre enden av formskalaen, enn naboen, som i forhold te meg heilt klart fremstår som ein topptrent atlet, av ypperste klasse. Mens bror min, muligens e meir på mitt nivå, eller verre, tenkte eg. Forhåpentligvis ein god del verre. Så eg takka ja te invitasjonen fra bror min, om ein liten joggetur på onsdagskvelden, med forbehold om at legemet forsåvidt fungerte.

 

Og, når onsdagen kom så kjentes det virkelig mye bedre ut, enn dagen før, på jobb hadde det gått sånn måtelig bra og dei verste smertetoktene hadde begynt å gi seg.

 

Litt stiv og støl det va eg jo ennå, men ikkje verre enn at det sikkert ville gi seg, med ein rolig start. Men, det har vært andre utfordringer enn bare legemet, som på ein måte har dukka opp med denna plutselige trangen, te å komma seg i litt bedre form. F.eks denna treningstightsen som eg handla inn dagen før detta mosjonsløpet me hadde meldt oss på for nåken år siden, som på ein måte må væra nåke av det mest tettsittande plagget, eg nåken gang har tredd på meg. Eg må ha vært nåke større i omfang den første gangen eg brukte den, for eg sleit ikkje lika mye på søndag, når eg drog den på …

 

” Men, straks den va på så dukka ett anna problem opp, for kor i svarte, salte bananer gjør man av “hagaslangen”, med ett sånt tettsittande plagg på seg. Ett plagg, som liksom ikkje lot så mye vær igjen, te fantasien …

 

Herreguuuud, altså. Eg ska la det vær opp te fantasien hos nåken og einkvar, akkurat det med å finna ut kor eg gjorde av den. Behagelig, det va det uansett ikkje, men høgst nødvendig. Ein anna ting eg ikkje heilt forstod med denna tightsen, det va nåken striper med gummi lika over knærnå, nett som sånn gummi ungane har under sånne antiskli sokker, som de gjerna bruka dei første årene. Eg ville jo sagt at slike antiskli striper av gummi, dei burde passa bedre under stumpen, sånn at når eg med bein av gele og ein blodsvett kropp, ikkje sklei av setet når eg sko kjøra heim, fra bror min …

 

Men, ett stykke ut i joggeturen med bror min på onsdag, så løyste den undringen seg av seg sjøl. For litt ut i løypå fant eg ut at hverken kropp eller sjel, forsåvidt hadde fått nok restitusjon, itte søndagens famøse jogge(tor)tur.

 

Og eg måtte stoppa opp for å ta ein liten pust i bakken, sank litt ned på huk, bøyde meg fremover og satte hendå lika over knærnå, mens eg heiv itte pusten. For denna thigtsen e jo glatt som ein curlingbane, sikkert for å skapa lavest mulig luftmotstand når man flyr lavt øve terrenget, ikkje at det hadde nåke merkbart virkning for meg. Men, gummistripene lika øve knærnå gjorde at eg stod fjellstøtt i hvileposisjon, kor hendene hang som limt fast istedet for å skli rett av. Jøje meg, tenkte eg for meg sjøl og nevnte det for bror min, at jaggu meg har de tenkt på alt, dei som har produsert denna tightsen …

Han flira godt då, han der bror min, som absolutt ikkje såg ut te å vær i samme form, eller verre enn meg. Der han jogga lett rundt meg i ring, lett som ei fjør, og såg skremmande sprek ut …

 

” Eg vett ikkje, men eg fikk visse assosiasjoner te den gangen Svoger min sykla opp ei tøff kneik, under sykkelturen vår, bare for å komma ned igjen å spør om det gikk bra.

Ikkje bare ein gang, men to. Faktisk …

 

Ein anna ting, som på ein måte ikkje akkurat va optimalt, med tanke på jogging. Det må væra joggeskornå mine. Ett par joggesko som eg fikk av far min ein gang, itte de hadde vært på ferie i Brasil. For all del, de e veie nærmast ingenting, e behagelige å ha på seg, men har nok muligens sett sine beste dagar, der de begynte å gå lett i oppløsning underveis på turen med bror min. De kunne nesten minna litt om dei joggeskornå me fikk utdelt på rekruttskolen, under førstegangstjenesten min, som sprakk lukst på midten og delte seg i to lika over vristå under ei fotballøkt, ein ittemiddag …

 

” Så nye joggesko kunne nok vært ein ide, sjøl om eg neppe trur det e der skoen trykke, sånn med tanke på resultat eller prestasjon. Gudhjølpe meg, det va faktisk ein glitrande ide te ka eg kan ønska meg te bursdagen, faktisk …

 

Eg komme jo aldri på nåke som helst, når Kånå lura på ka eg ønske meg, så der fikk hu jaggu meg ett godt tips. Tjera vena meg, det må vær første gang på mangfoldige år, at eg forsåvidt har kommen på nåke å ønska meg. Kudos te meg sjøl, rett og slett.! Men, me va altså kommen oss litt over halveis, eg og bror min, når han tok nåken piruetter rundt meg. Der eg stod med hendene på antiskli gummien, og innsåg at bror min absolutt ikkje va hverken i samme form, eller verre. Men, faktisk i ein god del bedre tilstand, enn det eg hadde trudd, sjøl om joggeskornå mine heilt klart ikkje spilte på lag …

 

For all del, eg ska ikkje legga skyldå på skornå, det e nok heva øve einkvar tvil, at min form har ett ekstremt forbedringspotensiale. Større enn eg hadde trudd, måtte eg ergelig innrømma for meg sjøl …

 

Itte fire kilometer, så lugga det kraftig både på fremsiden og baksiden, av leggane. Høyre rumpeskalk verka som besatt, og antiskli gummien blei flittig brukt, der eg litt for ofta måtte ner i hvilestilling. Pusten va forsåvidt bedre enn på søndag, det va muskulært eg sleit på onsdag, der eg te slutt klarte å komma meg i mål heima hos bror min, kun på viljen. Bror min inviterte inn på ett glass saft, kor Kånå hans som satt å strikka i sofaen, forsåvidt blei nåke forbausa øve at me va så kjapt tebake. Me satt å snakka litt om laust og fast, drakk litt saft før eg fant ut det va på tide å komma seg heim, eg sko jo innom butikken å handla litt for Kånå …

 

” Men, herreguuud … Det va jaggu meg rett før eg tippa lukst øve stuebordet deiras, der begge leggane ga itte når eg reiste meg, som to pilråtne gjerdestolper fra nitten pil og bue …

 

Eg holdt nesten på å skriva at eg hinka meg ner trappene og ut i bilen, men eg kunne jo ikkje hinka eingang, for det va jo lika forbanna vondt i begge beinå. Å trø på clutchen va jo som å dyppa foten i skoldande vann, kvar gang eg måtte gira, og bilen gjorde jo ett kraftig jump kvar gang eg slapp den, av rein og skjær lettelse.

 

Det va såvidt eg skippa heile handlingå for Kånå, men me måtte jo ha brød te torsdagen, så det va ingen vei utenom der eg subba gjennom butikken, med ein merkverdig svingande gange …

 

Og når eg kom heim, så va det bare å tappa i badekaret med så varmt vann som eg turte, for å moa opp musklene litt. Torsdagen og dagen idag, blei som mandag og tirsdag på jobb, med smertegrimaser øve ein lav sko. Men … Det ska vel gjerna gjør litt vondt å komma seg i bedre form, og om det e sant, så e eg definitivt på rett vei. Det e ihvertfall heilt sikkert …

 

Goe kvelden, Folkens, eller god morgen … Alt itte som det passa seg …

 

 

 

Sommarfuuuuul, sommarfuuul – Litt om Talefeil, hos dei Små …

 

Me va i foreldresamtale i barnehagen her ein dag, og snakka litt om Mini’en, som snart ska ta skrittet inn i skoleverdenen. Og de kunne nærmast ikkje fullrosa guten nok, der han va ein aktive, smilande og pliktoppfyllande gutt. Ein kar som ofta va “limen” i leken, og dro med seg inn dei som gjerna ikkje heilt va med i lek, ein inkluderande og snill gutt rett og slett. Det einaste som gjerna kunne følgast litt med på, det va denna smått sjarmerande barnetalen, som han ennå har ett snev av …

 

Mini’en hadde vann i det eina øyra ei god stund, før me fant det ut, og når han tok mandlene så satte de også inn dren i det øyra …

 

Dermed så har nok guten hatt ein god del redusert hørsel, på detta øyra, og ikkje heilt høyrt det samma som oss andre. Og då fikk me visst ofta slike små sjarmerande talefeil, og at han har beholdt de litt lengre enn sine søsken, kan vel tilskrivast akkurat detta, det meinte både legen og ikkje minst Hansi i barnehagen, ihvertfall. Det va ikkje store bekymringen, men det ville nok væra greit å fylla med litt. Både Han i Midten, Litlajentå og Mini’en har slitt litt med detta …

 

” Mens Eldstemann, han snakka reint nærmast før han va to år, gikk når han va 9 månader og formulerte avanserte setningar, lenge før han egentlig burde ha gjort det …

 

Det lilla unntaket av ein sedvanlig sak, her i heimen våras. Ett lite vidunderbarn, på ein måte. Men, talefeil e som oftast sjarmerande, når dei små vokse te, om det bare e det rette bokstavane, når sant ska seiast. Og Litlajentå våras va ikkje nåke unntak. Me har opp te fleire ganger blitt sjarmert i senk av hennas vetlevaksne utsagn, kryddra med vokalar og konsonantar som kom litt i hytt og pine. Men nåken ord, må eg få sei at gjerna ikkje passa heilt samen, når ei tale yre, vetlevaksen og nysgjerrige litå tulla som va tre år, og hadde ett lite snev av talefeil …

 

F.eks så hadde F ein tendens te å bli te P når de kom foran diverse vokalar og konsonantar. Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), som prøvde …

 

Men så va det dei her i utgangspunktet uskyldige ordene då, som fikk ein “litt” anna betydning, bare pga ei litå jenta sine “sjarmerande” talefeil. Eldstemann hadde f.eks store problemer med å forstå koffår han absolutt måtte sei Svalereir, istedet for “fugle”reir, når me va i Danmark ein sumar. Og Svaleungar istede for “fugle”ungar, for han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær ellår Stork. Derfor meinte jo han at det va best å sei fugl. Prøva og forklara koffår, va på ein måte heller ikkje nåke valg, liksom. Om dåkke skjønne ka eg meina, då dei små hadde lite forutsetningar for å forstå ordene sine endra betydninger, når ein F blei te P …

 

” Også hadde man detta med omvendt psykologi, oppe i det heila, for får man ikkje lov te nåke, ja då ska me ihvertfall gjør det. Gudhjølpe meg, ka hadde me vikla oss inn i …

 

Heldigvis kom det ein eldre vaktmester på hyttå, som sko fjerna alle Svalereirå, så det ikkje kom så mange nye Svaleungar. Så då løyste forsåvidt den floken seg av seg sjøl. Men då sko jo vår eminente insektsforsker sjølsagt ut på sommar”fugl” jakt. Tjera vena meg, eller herreduuud, som Mini’en seie. Plutselig, så va det på an igjen. Eldstemann fløy rundt i hagen med håven, og Litlajentå løp itte, mens hu kauka – Sommar”fuuuul”, Sommar”fuuuul”, på sitt litt småvulgære vis. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Jaja, eg fikk vel bare sei som far min alltid seie, den gangen.

“Det e ein øvegang, Frode” …

 

Men, far min seie jo sjelden om det va te det bedre, eller verre, heldigvis så vokste Litlajentå det av seg, og det rekna eg nok med at Mini’en gjør og …

Alikavel, så e det jo litt morosamt, sett sånn i ittetid, når man tenke øve forviklingane, som dei her “sjarmerande” talefeilene liksom skapa …

 

Sånn egentlig … 😀😀😀

 

 

 

Man skal vær Glad ikkje Kyrna flyr …

 

Man skal væra glad ikkje kyrnå flyr.

 

Detta sitatet brente seg inn i hjernebarken, ein gang tidligt på 90 tallet. Me va ein gjeng fra barndommen, som va på ekspedisjon nedover vårt vakre sørland. Eg meina å huska at me va ein liten svipptur innom Danmark også, men av forskjellige grunnar e det lite eg huska, fra akkurat den digresjonen. Men det som skjedde når me kom i land igjen, itte vår første utenlandstur sammen, det e opptakten te når detta famøse sitatet falt. Itte Danmarks turen, gikk me å fant bilane våras igjen, i ett parkeringshus i Kr.sand, og satte igang på leit itte campingplass …

 

For me va på camping tur, med telt. Det va sånn ferie stort sett blei utført på den tiå. Sydenturar og hytteferie va for direktørar, statsministre og kongefamilien, dengang …

 

Teltet me hadde med oss va forsåvidt kongelig, for det va mine foreldre sitt gamle “hustelt”, ett reint helsikke og setta opp, men stort nok te å romma heile gjengen. Og itte nåken overfylte campingplasser og ett par man ikkje slapp inn ungdommar, fant me te slutt ein kor me fekk lov og campera. Teltet blei satt opp itte ein strabasiøs kamp og me spiste litt kveldsmat, hadde oss nåke godt i glasset før me gikk og la oss. Neste morgen våkna me klar for nye eventyr. Det hadde vært ein liten regnskur om nattå, som hadde resultert i ei litå elv gjennom teltet. Halvparten hadde havna på tørr grunn, resten lå midt i elvå, så soveposer og klær blei hengt te tørk …

 

Dei som hadde hatt flaks og havna på tørr grunn, dei gikk i butikken for å handla frokost. Men, når de kom opp igjen, hadde de ein nåke i øvekant overraskande nyhet …

 

Det va ein svær rubbhall ved siden av butikken, med ett gigantisk kors hengande over porten, me hadde tydeligvis endt opp på ein kristelig campingplass. Ikkje det at eg har nåke imot det. Eg, eller forsåvidt heile gjengen, me gikk på søndags skulen i vår kjære barndom. Men det va jo ikkje akkurat sånn me ville feriera, og strengt tatt så va eg nåke usikker på, om dei ville ha oss der og. Jaja, me fikk spisa frokost før me pakka sammen å kjørte avgårde, for å finna oss ein litt meir passende camping. Maten blei funnen fram, skiver blei skjært opp og me va godt inne i frokosten når ting begynne å utarta seg …

 

Ein flokk måker va på tokt øve campingen og hadde gått inn i bane øve hovudene våres, sannsynligvis siden me hadde funnet maten frem, ei fullblods måka tok ett skikkelig magadrag  og pressa ut ein kraftig salutt, i den andre enden.

 

Ein av oss får om ikkje alt, men ihvertfall meir enn nok midt i planeten, og sprette opp med ett smell. Ein tirade av ord som absolutt ikkje høyrte heima på det stedet med camperte, gikk av …

 

Skivene hans fløy lukst te skogs, for det va ikkje bare Nugatti på dei skivene meir. I teltene rundt oss kor andre familier hadde rigga seg te frokost, holdt skrekkslagne foreldre for øyrene te sine håpefulle. Men, ein glad kristen hippie pappa, som sitte med familien sin, like bortenfor oss, kikka på oss med ett lite flir om kjeften, før han utbryte …

 

” Jaja, man skal væra glad ikkje kyrnå flyr … På klingande sørlandsk …

 

 

Når man går tur i Skauen, med ei vaskeekta Diva …

 

Idag, så har me vært på tur ute i skauen, eg Kånå og Flokken, kor me gikk opp te Kringsjå Seteren i det nydeliga været. Nåke som ofta utarta seg som ett eventyr av sjeldent kaliber, der utfordringane stort sett komme som perler på ei snor. Idag så ville ikkje dei to eldste vær med, men siden det e påske så gidda hverken eg eller Kånå, å gjør så mye ut av den saken. Me sko ha med oss tantebarnet te Kånå ut i skauen, siden dei sko jobba heima med huset, så me hadde gjerna nok med dei tre småtrollene …

 

Om me ikkje sko dratt med oss to småsure gutar, som heller ville slappa av heima, enn å gå å traska i skauen. Ein dag, det kan de godt få av oss foreldre te å gjør akkurat som de vil, men neste tur må de vær med på …

 

Eg va akkurat ferdig med innlegget eg skreiv idag morgens, når Kånå begynte å kauka som ett uvær, nede fra gangen. Jaja, det va jo forsåvidt ikkje første gangen Kånå hadde purra i meg, om eg ska væra heilt ærlig, hu hadde forsåvidt gitt meg ett par hint, om at nå sko me snart gå. Og der og då, så hadde det vel gjerna blitt ett kvarter og to, siden den første “snart’en”. Derfor va det bare å avslutta innlegget i ein fei, spurta ner å skifta te turklær før eg tråkka oppi turskornå, og jogga ut dørene …

 

” Kånå og ungane, dei hadde allerede begynt å gå avgårde, men eg tok de kjapt igjen lika borte i gatå. Kånå sendte meg ett blikk som ikkje kunne misforstås, men eg lot som ingenting, og håpa det blei fort glemt …

 

Nåke som for ein gangs skyld slo te, der Kånå kjapt glemte ut at Fatter’n på sedvanlig vis, hadde vært nåke treig ut av dørå. Me traska opp gjennom vegen, over broå øve bekken som forsåvidt har fordufta, og inn i markå. Det herska ein lun og fin stemning, men eg og Litlajentå endte plutselig opp med å gå aleina litt i fortroppen der me prata om laust og fast, men mest om hoggorm. Eg hadde vært så smart å nevnt i farten, at me måtte passa oss litt for hoggorm på turen idag, som igjen førte te at Litlajentå blei nåke bekymra …

 

Og derfor lurte på både det eina og det andra om kor hoggormen kunne finna på å dukka opp, om de kunne klatra i trær og om de kunne gjør sånn at me blei død …

 

Eg svara så godt som eg kunne for meg, uten å gjerna skremma jentå nåke meir, og itte ei stund va Litlajentå nåke meir betrygga. For at me ikkje kom te å bli spist opp av ein skrubbsvolten hoggorm, som plutselig kom snikande inn på oss, der me gikk oppover stien. Det va faktisk ikkje før me kom opp te vår første faste rasteplass, under nåken trær oppe i liå, at eg la merke te Litlajentå sin bekledning, der hu stod. Eg vett ikkje, men eg trur at Kånå har gitt opp akkurat den kampen, med å få på jentå dugande turklær, som gjerna passa seg på tur …

 

” Eg måtte nesten flira litt for meg sjøl der eg satt å betrakta Litlajentå, som meir såg ut som om hu snart sko gå ein tur på ein rød løpar i Monaco, enn å gå tur opp te Kringsjå seteren, strengt tatt …

 

Der hu stod i ein flott sumarhatt dandert med blomster på, ei paljettjakka som glitra i solå og ein lekker shorts over ein svart tights. Ett meir eller mindre ubetalelig syn, sett med ein turgåar sine auger … Gudhjølpe meg … Det e liten tvil om at den jentå kjøre Divastil, tvers gjennom, meir eller mindre uten kompromiss …

 

Men, skitt au. Så lenge de e med på tur, oppføre seg fint og har godt nok skotøy, så får slikt bare væra, meina nå eg … Då får man bare gå tur med ei vaskeekta Diva då, enkelt og greit …

 

På toppen av detta fantastiske oppsynet, og ikkje så lenge itte me hadde nådd toppen, så ringe Han i Midten. For sjølsagt, når ingen masa han huden full og meir eller mindre drar han baklengs ut dørå, for å gå på tur, så finne han på det heilt av seg sjøl. Guten va allerede på vei oppover bakken, og lurte bare på om me va heilt oppe på seteren, eller nede ved Kringsjå hyttå …

 

Jauda. Eg og Kånå, me delte ett blikk og tenkte nok akkurat det samma. At all sjauen me har hatt dei siste årene, bare for å få guten med oss ut på tur, den kunne gjerna vært unngått, om me bare hadde gått …

Herreguud, altså …

 

Somme ganger, så e gjerna løysningen så såre enkel, at man rett og slett ikkje trur det man både ser og høyre, der guten plutselig dukka opp. Blid som ei lerka, med glimt i auga og oppførte seg nærmast som ett mønsterbarn, av sjeldent kaliber …

 

Nei. Det e gjerna sant som dei seie. Undrenes tid, den e definitivt ikkje over … Heilt klart …

 

 

Ein bytur te sentrum, Fatter’n og Ulven i Fåreklær …

 

Kånå hadde bestemt at me sko gå ein tur i byen idag, siden me ein gang for lenge siden, havna i aviså når de gjorde ein sak om folk brukte sentrum i stor nok grad … Og Kånå la ut om at me Haugesunderar va alt for lite flinke, te å bruka den fine byen og gågatå som me har, og at man burde bruka det i større grad, enn me gjerna gjør … Eg kunne heilt ærlig ikkje vært meir enig i Kånå om den saken, men at me akkurat måtte gjør det idag, når Mini’en va overtrøtt, sur som ei sitron og mest sannsynlig ville vær som ett tropisk uvær å ha med å gjera … Det va eg meir usikker på om va ein super plan, så sjølsagt nikka eg muntert bedrøvelig te Kånå, og sa at det sikker ville vær kjekt … 

 

Det e greit å liksom gi saken ett forsøk, og ihvertfall ha ein så positiv tilnærming te Kånå sin plan som mulig, enn å ta sorgene på forskudd … 

 

Siden det skulle vær ei tilstelning i Steinparken, kor ungane fikk pynta ett påske-egg, før de putta litt snop oppi te de, når de va ferdige … Så ville nå Flokken vær sysselsatt ei litå stund, før me gikk å kikka litt i byen og kanskje tok ein tur på kafe … Dei to eldste ville ikkje vær med når Kånå lufta tanken sin for dei, og ga sin tillatelse te at de kunne væra heima … Salte svarte bananer, altså … Det finnes jaggu meg ikkje rettferdighet her i verden, tenkte eg for meg sjøl, mens både Eldstemann og Han i Midten, sendte meg kvar sitt flir før de spant opp trappå … Tjera vena meg … Va ikkje det ett Jack Nicholson flir ? … Forbaskade gutar, altså … 

 

” Kånå losa oss andre heldige sjeler i familien, stødig ut i bilen, før eg starta gliset og satte kursen mot sentrum … Det va nesten som man kunne høyra Kånå mala som ei fornøyd kjetta, som lå og kosa seg foran vedovnen … 

 

Der hu satt ved siden av meg å gleda seg te litt kvalitetstid, sammen med dei to yngste og Fatter’n, mens hu myste mot solå som ein sjølsikker Barracuda, der hu satt … Eg, eg satt bak rattet med ein sjølkontroll, som meir eller mindre va på vei mot full oppløsning, der eg tenkte på Mini’en, som meir eller mindre va som ei laus kanon å regna, idag … Men, når me begynte byturen og rusla mot Steinparken, så herska det forsåvidt ein frydefull og harmonisk idyll øve oss, der Litlajentå og Mini’en småhoppa muntert foran oss … Kånå holdt meg i håndå og me gikk som ett nyforelska par, bortover i solskinnet, og eg klarte å fortrenga mine profetier, der eg gikk … 

 

Eg vett ikkje, men kanskje den skinnande solå fra ein skyfri himmel, hadde ein slags beroligande effekt på meg, så eg slappa faktisk litt av … 

 

Nåken tabletter med solskinn kan heilt klart gjør underverker, for ein så smått vinter depressiv Fatter’n, og det lurte seg til og med frem nåken fårete smil, når eg kikka på Kånå … Ei Kånå som trippa så lett på tå bortover gågatå, og flirte lika fårete tebake … Gudhjølpe meg … Detta virka jo meir lovande enn eg nåken gang kunne ha tenkt meg på forhånd, der eg stort sett gjerna har ein nåke negativ holdning te slike ting … Forsåvidt av erfaring, fra mangfoldige andre mislykka turar sammen, når me som familie befinne oss ute blant folk … Men, nåken ganger så kan sjøl dei mest paranoide, forsåvidt enda opp med å få rett … 

 

” For itte ein koselig byvandring i gågatå, med litt butikk kikking innimellom, så endte me opp på Kafe’en på Markedet … Og idyllen begynte å slå sprekker … 

 

Småtrollå fikk kvar sin liten ting, inne på den kombinerte bok/lekebutikken, før me satte oss ned … Kånå handla is te kidsa, ein pommefrites og to kopper kaffi te oss voksne … Og når maten va fortært henta hu påfyll te kaffikoppen min, og tok med seg Litlajentå inn på ein sånn nips butikk, med all slags ting kvinnfolk elska … Eg trudde faktisk at Mini’en hadde blitt med de, men det fant eg rimelig raskt ut, at han ikkje hadde gjort … Han hadde vært på lekerommet, og hadde nå begynt reisen med å tippa øve te “the dark side”, der mørkets krefter regjere … Først ville han ha penger te karusellen, men det hadde me jo blitt enige om at han ikkje sko, om han fikk den saken på lekebutikken …

 

Så eg sa jo sjølsagt nei og angra nærmast i samme sekund, der fjotten sprakk ut i gråt, og Fatter’n va verdens verste pappa … Nåke eg egentlig tar med stor fatning ellers, men som blir nåke småflaut, inne på ein fullsatt kafe … 

 

Men, eg stod på mitt … Gir man itte i sånne øyeblikk som foreldre, vil man aldri komma ovanpå igjen, og man blir slave øve sine egne dårlige beslutninger … E det nåke barn kan lukta lika godt som ein fullbods sporhund, så e det når foreldre e på randen av nervesammenbrudd, og vil gi itte for alle krav som komme … Då kan eg heller tåla nåken smått fiendtlige og bebreidande blikk, fra gjengen med pensjonistdamer borte i hjørna, som heilt klart kun såg Mini’en sine krokodilletårer og detta trista valpeblikket … Istedet for ulven i fåreklær … Herreguuud … Mini’en sin radar for ettergivande foreldre, den slo ikkje ut, så guten skifta taktikk … 

 

” Man kunne nærmast sjå at ett skred av tankar, rulla øve netthinnå te Mini’en, der han kikka mismodig på meg … Og klarte å fanga opp, at eg flakka blikket mitt, mot pensjonistdamene … 

 

Han snudde seg kjapt for å sjå ka eg hadde sett på, før han snudde seg tebake mot meg, med ett djevelsk flir om kjeften … Det varte bare i ett brøkdel av ett sekund, men både eg og Mini’en, va fullt klar øve at eg hadde fått det med meg … To tideler seinare, så va det trista valpablikket tebake og med eit tilgjort bedrøvelig tonefall, seie guten høgt … – Det e ikkje glad i meg du pappa … Du vil eg ska væja lei meg, faktisk … Før han vrei seg øve te sidå, så pensjonist damene fikk orkesterplass te ein teateropptreden av sjeldent dyktig kaliber, der han lot underlippå overlappa overleppå og ga absolutt alt, for å sjå trist ut … 

 

Det va som om man helte bensin på bålet, og pensjonistdamene kikka på meg med forsterka forakt, men eg kontra lynkjapt og sa lika høgt som Mini’en …

 

Nå syns eg du e urettferdig, gutten min … Dåkke fikk begge ein ting på lekebutikken, og lovte å ikkje masa meir … Eg ska ikkje sei at eg tok innersvingen på Mini’en, men damene svingte oppmerksomheten øve te sitt eget bord igjen, og eg pusta letta ut … Mini’en fortsatte med sitt heilhjerta forsøk på å få Fatter’n i ett såpassa dårlig lys, at eg gjerna ga itte, og grein sine bitre tårer øve at den lekå han hadde fått, ikkje va den han ville ha … Men, eg vil tru at hans fantasifulle oppdrag, det hadde blitt avslørt, sjøl om fjotten såg ut som ein liten gullgutt … Ein supertrist gullgutt på speed … Det va på tide med ignoreringstaktikken, tenkte eg for meg sjøl, for då går det som oftast kjapt øve … 

 

” Ein taktikk som sjelden blir forstått av andre, enn dei som har hatt eller har barn, mens barnløse par eller enslige ikkje kan forstå kossen foreldre, ikkje kan ta seg av sine viltre, sinte eller sure barn … 

 

Og man kan nesten lesa i blikket deiras, at gudhjølpe meg, slike foreldre som han der, det ska ihvertfall aldri eg bli … Mine barn, dei ska eg jaggu meg ha kontroll over, når eg e ute blant folk … Eg vett ikkje, men eg kunne gjerna sagt ting som det va, så de blei klar øve ka som komme te å skje, sjøl med dei … Men, eg gidde ikkje … Slike folk, som sikkert sitte på jobb, i selskap eller lignande, og legge ut om han toskjne pappa’en, som ikkje tok affære med ungane sine … Dei kan bare få det rett i fleisen, uten så mye som ett fnugg av forberedelse, at det forskjell på å vær toskjen og idiot … Og i detta tilfellet, så va det ikkje eg som va idioten … Heilt klart … 

 

Forsåvidt, så slo taktikken min te og itte nåken minuttar med nåken siste forsøk på krumspring, så roa Mini’en seg, men krøyp under bordet for å gjemma seg … Mens eg satt rimelig godt forøyd med meg sjøl, å kikka litt på nettavisene på mobilen … 

 

Det finnes et slags ordtak, som seie at ei lukt, ett bilde eller ein sang, kan senda noen og einkvar inn i ett sterkt minne … For plutselig, så kjente eg ein snek som eg nærmast ikkje har kjent, siden den gangen eg nesten drepte Kånå, med ein liten saftig fjert seint ein syttende mai, for nåken år siden … Tjera vena meg … Sneken kom fra under bordet, så eg holdt pusten og kikke forsiktig ner … Og der satt det ein liten pjokk, med ett djervt og utfordrande blikk, fullt klar øve ka han hadde gjort, mens ett flir begynte å forma seg om kjeften … Eg gidde ikkje å forsøka å beskriva det, dåkke vett ka eg meina … Fy flate meg, altså … Om folk snudde seg å kikka eller ikkje, det vett eg ikkje … 

 

” Eg satt der å kikka resolutt ner i mobilen, te både sneken hadde gitt seg og Kånå fornøyd kom ruslande tebake med Litlajentå … Eg reiste meg kjapt og fikk gjengen med meg … 

 

Nok ein forholdsvis “trivelig” tur på byen va over, der eg duknakka rusla mot bilen, itte at eg på eit skremmande og utspekulert vis, blei utmanøvrert av ein Mini i storform … Igjen … 

 

Typisk altså … Eller faktisk … 

 

 

Ein heilt vanlig Påske …

Litlajentå, på tur i Søre Åsen i Tysvær, ein påske for “nåken” år siden..

 

Ein heilt vanlig påske, ka e liksom det for folk rundtomkringfallera, her i vårt langstrakte land.. Det har eg fundert på mang ein gang, innimellom, når eg kikka på statuser lagt ut i mangfoldet av sosiale medier.. Mange reise på hyttå oppe på fjellet, nåken besøke slekt som bor langt borte mens det tydeligvis begynne å bli populært å reisa te sydligare strøk.. Og for meg, så e det revnande likegyldig ka folk finne på, så lenge folk og familier har det kjekt sammen, hverken meir eller mindre.. For når påsken står for dør, så e det mange som gjerna ikkje ska nåken andre steder, enn bare å væra heima.. Og det finnes jaggu meg ikkje nåke galt i det heller.. 

 

Me har vært på fjellet i tidligare påskeferier, me har vært i Dyreparken i Kristiansand ein gang, men mest av alt, så har me stort sett vært heima.. Kor me har storkosa oss, gjerna gått tur ein eller annen plass eller andre kjekke ting, som man kan finna på.. 

 

Lika utenfor stuedørå våras, kan me nærmast trø rett ut i byheiene her me bor, og me har gått mange turer opp i dei.. Ein påske, så tok eg med meg Eldstemann og trava opp te Kringsjå, kor me spiste nistå me hadde med oss, men syntes liksom turen hadde vært litt kort.. Derfor så rusla me videre og tenkte me kunne ta turen ned te Djupadalen, eller Krokavannet, før me gjerna gikk langs veien heimover igjen.. Men, Fatter’n trudde vel gjerna han va litt meir kjent enn han muligens va, den gangen, og plutselig hadde me rota oss langt inn i ein skog, og hadde ikkje fanaring øve kor me va.. Ringa te Kånå ville jo vært nyttelaust, hu har jo stedsans som ei blind flua, høge på speed..

 

” Men, plutselig meinte Eldstemann at han såg ein sti, og me jogga i vill gledesrus den veien han peika, og jaggu meg fant me ein sti.. Ein sti som leda oss lukst te toppen på Kattanak.. 

 

Litt lett kalkulering og forsåvidt ein god dose sunn fornuft, sa te meg at nå va det ein god del kortare vei å gå te Svigers, enn det va å gå heim.. Så me bare fortsatte videre nedover Kattanak, forbi Sollandsbakken barnehage og nedover vegen, og plutselig stod me utenfor hos Svigers.. Fatter’n sendte ei melding te Kånå, og bestilte “taxi” heim igjen, siden Eldstemann va så sliten, itte denna kalas turen.. Nå, mange år etterpå, så kan eg vel gjerna innrømma, at det muligens va Fatter’n som sleit mest av turgåerane, sånn egentlig.. Men, det blei ei god historia, og det e ikkje få ganger Eldstemann minna Fatter’n på, den gangen me gikk oss vill, langt oppe i byheiene.. 

 

Så han har tydeligvis lagra denna hendelsen, inne i minnebanken fra barndommen sin.. For det ska ikkje alltid så mye te, for at Flokkene våras, legge ting i minnebanken, permanent.. 

 

Det e ikkje alltid det flottaste, finaste eller dyraste som skapa dei minnene, som bite seg fast i ei ung sjel.. Som oftast e det dei øyeblikkene kor man i all sin enkelhet, kanskje bare har ein spesiell opplevelse sammen, som ein liten tur i byheiene.. Eller den gangen Kånå va med på ett arrangement i Vangen, kor Flokken gikk på påske-egg jakt, og løp rundt som nåken sprø villsvin på jakt.. Den påsken kor Fatter’n jobba carporten øve litlekaren av seg, på loftet i huset me hadde kjøpt, ute på landet.. Og traff ein særdeles lykkelig Flokk, når han kom heim ut på kvelden, som hadde sååå masse å fortella om påske-egg jakten i Vangen, at de nesten ikkje va å få i seng.. 

 

” Slike høytider handla lika mye om å finna på kjekke ting sammen, uansett kor henne øyeblikkene blir skapt, om det e heima i nabolaget, på fjellet eller på ett hotell i syden.. 

 

Eg synast at ingen ska ha dårlig samvittighet, fordi man ikkje har mulighet te å dra på fjellet, reisa te syden eller lignende.. Når man tross alt kan finna på så mange ufattelig fine ting sammen, lika utenfor si egen stuedør, om man bare bruka litt fantasi og kreativitet.. Ein heilt vanlig påske, det e kanskje ikkje meir enn akkurat nok det, for at Flokken våras har det kjekt, og huska den i mange år.. 

 

Om man bare kosa seg sammen som familie, skapa gode minner og ikkje legge så store forventningar te høytidå, på forhånd.. 

 

Som oftast, så e det at man gjere så godt som man kan for ungane sine, og seg sjøl, meir enn godt nok for at minnebanken ska bli fylt opp.. Med gode minner, artige episoder og kjekke turar, uansett kor de blir funnen på henne.. Me har ennå ikkje heilt planlagt ka me ska finna på, akkurat denna påsken, og det synast eg e absolutt fabelaktig.. 

 

Fordi uansett ka me finne på når fridagane slår inn, og ein spinnvill Flokk med ungar går amok, så har me ingen kunstig høge forventningar, te kossen Påsken ska forløpe seg.. 

 

Den blir som den blir, og akkurat så kjekk som me laga det te, for oss sjøl.. Husk det, alle sammen, før man tar ein liten velfortjent pust i bakken, og kosa seg sammen, denna Påskeferien.. 

 

God Påske, Folkens.. 

 

 

Rune Bjerga !? .. Neeei, han hette Frank han..

 

Åh,, du hildrande du.. Eg vakna idag morgens, med ett forferdelig håve, og lurte på kor eg igår kveld hadde vore.. Som Vinskvetten synge.. Før det slo meg, at eg hadde jo vært på byen ein tur, sammen med nåken kompiser.. Ein nåke i øvekant fuktige kveld, kor me virkelig storkosa oss, og jaggu meg hadde det gøy.. Trur eg, eller joda, kan skjønna det va kjekt.. Og akkurat idag, når eg vakna med ti tusen tømmermenn i bakhovudet, så angra eg gjerna litt på kor kjekt me hadde det, ute på byen igår.. Men, det va ikkje meir enn ka eit par hovudtabletter, eit glass vann og ei småhumrande Kåna, klarte å ta knekken på.. Denna tømmermenn symfonien, oppe i pappskallen..

 

For me hadde det jaggu meg storveis igår, faktisk så hadde me det nåke så inni granskauen gøy, at eg nærmast ikkje har ord.. For, når me satt med bordet me hadde kapra oss, inne på Mack’en..

 

Så dumpa det plutselig ner ein kar på andra sidå, ein pent kledd kar som nikka høflig øve bordet, før han slo seg ned borte i hjørna.. Eg tenkte ikkje så mye øve det, der eg satt i godt passiar med dei eg va med, men plutselig så dunka han Morten meg i sidefleskå.. – Ser du kim det e, eller..!? .. Spurte han, mistenkelig oppglødd.. Eg kikka øve bordet på denna karen igjen, men eg hadde fortsatt ikkje fanaring, om kim denna staselige karen kunne væra.. Altså, eg drog jo liksom litt kjensel på fyren, det va jo nåke øve han, som på ein måte hadde satt fart i hjernebarken.. Men, herreguud.. Me satt jo liksom på Mack’en.. Slike folk som hjernebarken muligens trudde det va, dei går jo ikkje der.. Gudhjølpe meg, heller..

 

” Sånne folk går jo sjølsagt på dei hippeste stedene i byen, og ikkje det einaste stedet som fortsatt ser identisk ut, som når eg begynte å gå ut, i mi ungdomstid.. Et av dei “brunaste” utestedene i byen, på ein positiv måte, sånn forsåvidt..

 

Mack’en, kor bare klientell og bartendere sikkert har blitt skifta ut, mens interiør, stil og atmosfære fortsatt e nett som det va, for tjue år siden.. Så eg svara jo Morten som sant va, at nei eg viste absolutt ikkje kim den fyren va, sjøl om hjernebarken hadde ein liten suspekt mistanke.. Morten ga seg ikkje å kikka nåke perplekst på meg, før han sa kim han trudde det va, som forsåvidt va det samma navnet som surra langt bak i hjernebarken min.. Men, som ikkje fikk lov te å slippa heilt frem, fordi fornuften lå i veien, og satte ein stoppar for den absurde tanken.. Kan skjønna det ikkje e han..

 

Så, for å stoppa Morten fra å gå på ein smell, slengte eg håndå øve bordet for å hilsa på fyren.. – Hei, Frode her.. Sa eg, lett og ledig..  – Hei du, Frank her.. Svara fyren, på klingande siddis dialekt..

 

Eg snudde meg triumferande mot Morten, og sa, – Der ser du.. Han hette Frank han.. Mens, fornuften begynte å tapa kampen, mot navnet som krøyp hurtig fremover, fra langt inne i hjernebarken.. Morten bare rista på hovudet øve meg og vendte oppmerksomheten ein anna plass, mens eg fortsatt sleit med litt motstridande tankevirksomhet.. Eg myste litt øve på denna mistenkelig kjente karen, som sjølsagt ikkje ville gått her, men heller der piffen i Haugesund går, om det virkelig hadde vært han.. Så istedet for å liksom avsløra fyrens identitet, spilte eg heller med, på at detta va Frank.. Ein slags dobbeltgjengar te han eg egentlig trudde det va, og som Morten va sikker på at han va..

 

” Og når undertegna e ute på byen, så har eg gjerna ein tendens te å la kjeften ta litt av, uten at alt gjerna e innom dei diverse filtrene, som de absolutt burde vært..

 

Egentlig, så e eg litt glad nå i dag, for at me hadde det såpassa kjekt som me hadde det, fordi eg har heldigvis glemt ut det mesta, som kjeften lirte ut av seg.. Eg trur gjerna ikkje alt ville kvalifisert te Mensa medlemskap, der filtrene nærmast stod ubrukt igjen inne i hjernens uransaklige kroker.. Det e nok gjerna lika godt, vil eg tru, det at eg gjerna ikkje huska alt.. For det ville gjerna vært litt flaut idag, å huska på all toskaskapen, som sikkert tøyt ut av kjeften på meg.. Det va då hu damå som satt ved siå av meg, mens eg meinte eg hadde sett fyren på Kjendis Farmen, bekrefta det Morten va sikker på og som hjernebarken min, hadde hatt ein mistanke te..

 

Joda, det va sjølvaste Rune Bjerga som satt på andra sidå av bordet, og smellen som eg trudde eg redda Morten fra, den hadde eg fått rett i fleisen sjøl.. Herreguuud, vett du..

 

Eg må jo sei, at det på ein måte va litt flaut, når det liksom gikk opp for meg, at det faktisk va Rune Bjerga som satt der.. Ein som har klart det kunststykke som eg ikkje har turt å ta videre, nemlig det å ha suksess som ein slags Stand Up Komiker.. Eg har jo forsåvidt debutert te stor bravur, når eg holdt ett show på bLEST Litteratur Festival, for nåken år siden.. Og fulgte opp med ein liten opptreden, på Kolnes Sanitetsforenings årsmøte.. Men, så blei det full stopp, itte eg sko vær underholdningen for ein gjeng lærere, som hadde sommaravslutning, inne på eit naust.. Og gikk på ein liten smell, av forskjellige årsaker..

 

” Litt fordi eg ikkje hadde hatt tid te å øva så mye, men mest fordi det e stor forskjell på å skriva for at det ska lesast, og det å skriva for nåke som ska fremførast, som f.eks ett stand up show..

 

Så, når sjokket på ein måte hadde lagt seg, og hjernebarken hadde fått samla seg litt, benytta eg sjansen te å slå av ein liten prat.. Og satte meg ved siden av sjølveste Rune Bjerga.. Eg vett ikkje, men det e jo sjølsagt heilt typisk, at når eg gjerna treffe på ein eg virkelig ser opp te.. Så skjer det når eg nærmast e snøblind, på grunn av ett litt heftig inntak av det lokale ildvannet.. Ikkje huska eg heilt ka me snakka om, og trur dåkke ikkje eg va så ivrig i snakketøyet, at eg klarte å slenga avgårde litt spytt på håndå te Rune, der kjeften spant avgårde i ein ellevill fart.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Flaut..!?? .. Neida..

 

Sjøl om Mr Bjerga avfeide det og lot det gå under heftig engasjement, så e det liksom det eg sitte igjen med, og huske best fra vårt møte..

 

At eg i iveren itte å gjerna få nåken tips, så blir eg så ivrig at eg spytta på håndå, te sjølvaste Rune Bjerga.. Heilt typisk meg, vett dåkke.. Men, hjølpe meg.. Han virka ihvertfall som ein sympatisk og kjekk kar, som høflig svara og lytta på ka eg sa.. Eg sko jo bare ønska at eg hadde huska, ka det va me snakka om, sånn egentlig.. Resten av kvelden, itte detta famøsa møtet med eit av mine idol, den e egentlig litt sånn tåkete.. Eg trur me gikk videre te Winehouse, eg Morten og Tom Erik.. Kor ting gjerna tok litt av, når eg sko hjelpa Morten litt i jaktå på å finna ett dugande Kåne emne, der eg spant rundt i lokalet.. Tjera vena meg.. Eg trur gjerna eg va nåke meir engasjert, enn Morten va sjøl..

 

Men, itte ei stund så gikk rullegardinå ner, og det va på tide å setta snuten heim over.. Morten fikk jakta videre i fred og eg ramla omsider inn dørene heima..

Sjølsagt, nåke oppspilt øve å fortella Kånå kim eg hadde møtt på, ei Kånå som forsåvidt ikkje trudde det spor på ka eg sa..

Og meinte at nå hadde eg heilt klart funne på ei skrøna, eller blitt lurt igjen, kan skjønna at Rune Bjerga ikkje gikk på Mack’en, sånne kjendisar dei gikk jo ikkje på sånne steder..

 

Så, når eg sendte ei melding te Rune idag, for å høyra om det va greit at eg gjerna skreiv nåken ord om møtet vårt, her inne på bloggen.. Då va det forsåvidt ikkje ein reint så lite triumferande Fatter’n, som løp lukst avgårde te Kånå, for e visa hu beviset..

Når Rune skreiv tebake, takka for meldingen og sa det va greit..

 

 

Minien – Kjapp i Replikken …

 

Jauda.. Når me sko kjøra heim fra tivolien idag, så slengte Han i Midten ut nåken velvalgte gloser, og va ikkje heilt fornøyd med nåke han ikkje hadde fått lov te.. Kånå satt som sedvanlig å gjorde som hu ikkje høyrte han, men eg har ikkje alltid samme sjølbeherskelsen som gjerna Kånå har.. Så eg tok guten føre meg, og meinte han burde væra glad for det me hadde gjort, og heller setta litt pris på at me foreldre tok de med ut på nåke kjekt..

 

Ein Han i Midten som hadde hoppa øve frokosten, han e gjerna ikkje alltid lika enkel å ha med å gjera, så det kom sjølsagt ett kjapt svar, i samme dur som foran..

 

– Nå tie du stille, og tenke heller øve kor heldige du har vært, gutten min.. Svara eg, rimelig kjapt og muligens nåke skarpt.. – Ikkje sant..!?? .. Følgte eg opp.. Men, det va stille som i graven der bakerst i sjuseteren vår.. – Har du ikkje hatt det kjekt, liksom.. !? .. Fortsette eg, toskjen som eg e.. Kånå sende meg ett oppgitt blikk, som heilt klart betydde at nå va det nok.. – Tjera vena meg, kan du ikkje svara pappa heller nå.. !!?? .. Garpa eg på videre, og øvesåg Kånå sitt blikk, nåke som heilt klart kjapt kunne blitt ein taktisk katastrofe..

 

Om ikkje Mini’en på ein vidundelig måte, forsåvidt gjerna desarmerte heile saken, og la den død med ein kjapp replikk.. Ein replikk som sjølsagt va krydra med så mye barnalogikk, at Fatter’n blei satt sjakk matt, så det holdt og litt te..

Kånå fikk ett underfundig men muntert flir om kjeften, og eg innsåg at eg heilt klart hadde gått på ein smell..

For ordene som Mini’en med bestemt og formanande tonefall, lot falla fra setet sitt, som satte Fatter’n rett i revesakså, dei va..

 

– Jammen, Pappa.. Du har jo bedt han om å tia stille, han kan jo ikkje svara han då.. Herreduuud, altså..