Dramatikk på Landevegen …

 

Det va godt å komma seg ut av heimen, rusla ein liten tur på jobb og få litt ro og fred idag. Man ska absolutt ikkje undervurdera egentidå man får, med å bedriva litt godt gammaldags arbeid i romjulå.

Skjønt, heilt uten dramatikk har ikkje dagen vært, sjøl om eg sitte her aleina i bilen.

Somme ganger, så klare man jaggu meg å produsera heile dramatikken heilt av seg sjøl også. Slik som eg gjorde idag. Der eg satt i fartøyet mitt å durte innover mot Nedstrand.

Med et hovudet som kobla kraftig av, itte diverse overbelastninger i julastriå. Eit legemet som heilt klart snart kunne glidd lukst inn i ein Bompibjørn episode, etter julamat inntaket. Mens tankane fløy øve bakkar og berg.

Det va ein flott dag idag.

Heilt te Fatter’n fant det for godt at det va heilt greit å slippa ein liten vind, der han satt i bilen.

Men, det va ikkje bare ein liten vind.

Ein fullblods tyfon e nok gjerna nærmare sannheten. Der eg nærmast fløy lukst i taket, når lufttrykket traff setetrekket.

Jøje meg …

 

Så kom andre bølgen.

 

Ein snek som kunne slått ein horde med sumobrytere rett i bakken, med kun et nasadrag, bredte seg i kupeen.

Ei sliten flua som har forsøkt å overvintra opp unna solskjermen, ramla ned på dashbordet, vrei seg om to ganger før den lå steindau med alle seks beinå te værs.

Wunder baum treet med jordbær duft, visna på sekundet og blei farga brungrått. Mens Fatter’n hiksta etter frisk luft, leita itte eit sted å kjøra te sides, samtidig som synet blei tåkete.

Lika itte avkjørselen te Liarvåg e det ein stor rasteplass. Tyttebær lastebilen eg kjøre nå skjeinte inn og stoppa på tvers.

Førardørå blei reven opp og Fatter’n ramla ut med auger lika blodskutte som den gangen i millitæret, når me hadde gassøvelse i ei hytta.

Det stod et rådyr nede i skauen som titta dovent opp mot bilen. Snuten gikk i været, og den liksom snuste litt laust ut i luftå.

Så sperra dyret opp augene, slik at man bare såg to trillrunde pupiller i midten av kvitauga. Så tok det rennafart og fløy med lynets hastighet te skogs.

Herreduuud …

 

Man ska heller ikkje undervurdera virkningen, av ein Mexicana Chips tatt på styrten. Mens man kikka på serie med Kånå, kvelden før …

Det e fanken meg det værsta eg har kjent, på lang lang tid …

Svarte salte bananer, altså …

 

 

Selskap igjen, Gulrotkake og ein ildsprutende drage i Morgenkåpe …

 

Me har vært i selskap idag. Hos Svoger min. Bror te Kånå. Det blei et realt antiklimaks.

For, siden Kånå nevnte at me skulle i selskap der, tidlig i ukå, så har eg gleda meg ellevilt og hemningsløst. Endelig så skulle eg få smaka den eksepsjonelt goda gulrotkakå som han laga.

Me har jo knapt vært i selskap de siste årene.

På vei heim fra Bokn idag så fikk eg nesten vann i munnen, mens eg tenkte på denna kulinariske lekkerbisken.

Men, så oppdaga eg at vinduet stod jo oppe, og at det regna lukst inn i trynet mitt.

 

Forresten, så fikk eg eit telefonanrop igjen. Tidlig idag morgens.

Eller nei, eg fikk først ein melding. Ein slik sms.

Eg kjente at det va Kånå med ein gang, for mobilen vibrerte nærmast så hardt at bukså rant av meg.

Hu hadde gleda seg te idag. Nesten lika mye som eg gleda meg te gulrotkakå te Svoger min.

For Flokken hadde planleggingsdag. Og dermed kunne hu mest sannsynlig sova litt lengre enn mot normalt. Eg skreiv mest sannsynlig, for eg har for lengst lært meg at alt e relativt her i verden.

Idag va ikkje nåke unntak …

 

Det va ein amper melding. Teksten va såpassa hissig at eg varta nesten litt skremt. Og det va ikkje meg Kånå va forbanna på ein gang.

 

Hu blei vekka av disse arbeidsfolkene som fiksa vann og kloakken nede i gatå. Som på slaget klokka sju satte i gang å skjæra i asfalten.

Tjera vena meg.

Telefonen, den kom litt seinare. Og då va det hakket før Kånå nærmast krøyp ut av røyret. Til og med Piotr i andre enden av terminalbygget snudde seg, og kikka opp mot meg.

Der eg stod med mobilen ein halv meter fra øyra, og fikk nok et hjerteskjærande resyme fra den ildsprutende dragen i heimen.

 

Arbeidsfolkå hadde jo slutta å skjæra i asfalten lika før klokkå åtta. De hadde nok vekka heila gatå innen då, vil eg tru, så nå måtte de ty te andre triks. For å irritera vettet av Kånå og hennes Kåne kollegaer nedover gatå.

Og det klarte de med glans.

Kånå hadde akkurat såpa seg inn, og stod pip naken i dusjen mens hu shamponerte inn håret.

Når gjengen nede i gatå fant det for godt å kutta vannet.

Gudhjølpe meg …

 

Eg har liksom ein slags ambivalent følelse eg. Angående detta arbeidslaget som styra på her utenfor hos oss. Eg burde jo egentlig blitt forbanna på de eg også.

Der de uten skam og blotta for skjemsel, gjør livet surt for Kånå. På høgt nivå.

Men, på den andra sidå og så lenge de styra på slik de gjør. Så går jo mine feil og mangler lukst under radaren te Kånå.

Mens hu e så opptatt av alt denna gjengen prestere å gjør, kunne eg sikkert funnet på ka som helst, uten at det hadde fått følger.

 

Kånå fikk nappa te seg morgenkåpå, raste ut dørene og ga klar beskjed om fantaskapet gjengen hadde funnet på nå.

Det va sikkert ein ambivalent opplevelse det også.

For arbeidslaget utenfor.

Det å få ein gedigen skjennepreken fra ei ildsprutende lekker og smekker dragekvinne, med håret fullt av shampoo og som står å dirra av sinne i bare morgenkåpå.

Jaja, tenkte eg. Mens Kånå fortalte. Det e viktig å bjuda på.

 

Uansett, og både på tross og tvers av Kånå sin nåke skjeve start på dagen, så spilte det neppe nåken rolle for resten av min dag.

Eg skulle jo i selskap te Svoger min og spisa verdens beste gulrotkaka …

Herreguuud. Ka eg gleda meg. Nam nam …

 

Kånå hadde kveldsvakt i kveld, så det va kun eg og Flokken som kjørte i selskap. Me fikk servert Pizza først. Hjemmelagd pizza. Før kaffi og kakene. Før gulrotkakå. Hjemmelagd gulrotkaka.

Eg har nærmast ikkje ord øve kor god den kakå e. Det e nett som den smelta i kjeften på deg, når man spise den.

Og smaksløkene går fullstendig amok av pur kulinarisk glede.

 

Så smalt bombå …

 

Eg sitte å klappa meg på magen og har akkurat spart plass te minst to saftige stykker med gulrotkaka …

Når Svoger min som sitte rett ovanføre meg ved bordet seie.

– Jaja, eg håpa du e mette og god nå Frode, for det blir jo ikkje gulrotkaka idag. Eg rakk ikkje både å laga pizza og kaka idag. 

 

Men … For svarte salte bananer da ! … Ka i helsikke e det den fjotten sitte å seie !?!

Null gulrotkaka med herlig ostekrem ?

Høyrte eg feil nå, eller va det fanken meg det han sa ?

Ska eg ikkje få det eg har gleda meg te, nesten i ei heil uka nå.

 

Eg klarte såvidt å holda maskå. Man bør jo liksom ikkje fremstå usympatisk og lite takknemlig, på ein måte.

De har jo kava på for å laga te selskap …

Men … Et selskap uten den berømta gulrotkakå.

E det mulig ???

 

Jaja … Heldigvis så hadde svigermor te svoger min laga ei nydelig kaka med nåke sånn smørkrem.

Og på tampen. Lika før me skulle gå. Så spør svigerinnå mi meg, om eg kanskje skulle ha med litt kaka heim te Kånå.

Åja, sjølsagt svara jo eg kjapt, og gleda meg te å spisa den, før Kånå kom heim fra jobb.

Det man ikkje vett har man jo ikkje vondt av …

 

Men … Sjølsagt klare sjølvaste Mr Madsen, Kånå sin onkel, å  torpedera den planen også …

Når han seie te svigerinnå mi at det e best hu tar bilder av kor mange kakestykker det e i boksen å sende te hu, slik at Kånå vett kor mye hu fikk.

Helsikke altså … Det e jo så forbaska typisk …

 

Ikkje fikk eg gulrotkaka, og nå må eg spara kakerestene te Kånå også …

 

Då e det fanken meg godt at eg har ei iskald ei, som venta på meg i kjøleskapet …

 

God helg, Folkens …

 

 

Eg, Kånå og ildsprutende Drager …

 

Jøje meg. Så gjorde eg det igjen …

Sånn egentlig, så har eg visst det ganske lenge, akkurat det eg skulle gjør igår. Det som eg ikkje har gjort på ei lang stund nå. For, tidligere i sumar så takka eg ja te å stilla på ein scene igjen.

Eg hadde jo et lite eventyr på gang med Rune Bjerga, et eventyr som liksom stoppa litt opp.

Mest på grunn av meg sjøl, enn andre årsaker. Sjøl om Corona pandemien ikkje akkurat va good shit for slikt, så va det meir min egen usikkerhet rundt det om eg passa til slikt.

Det å stå på ein scene, liksom.

 

Men … Når eg på ein absurd måte liksom har kjempa meg gjennom ein sceneskrekk som tynge mindre og mindre, for kvar gang eg gikk på scenen. Så kosa eg meg jo glugg ihjel når eg stod foran et publikum.

Igår, så hadde eg takka ja te å ha et slags foredrag for Haugesund Kommune. De skulle ha en Kick Off for støttekontaktene i kommunen.

Eg skulle på ca klokkå kvart på åtta. Lika etter det hadde vært litt kaffe og pizzaboller. Eg tok meg ein kopp kaffe, og klarte sjølsagt ikkje å ligga unna pizza bollene. Sett sånn i ittetid, så burde eg gjerna gjort det.

Bollene va knall gode de. Men, midt i et bit så høyrte eg ein knaselyd i kjeften, og ei tann eg har fiksa knakk.

Det e jo bare så typisk.

 

Det va bare å unnskylda seg litt. Det va ti minutt te eg sko på, og eg hadde ikkje tenkt å stå på scenen med ei halv tann i frontrekkå.

Undertegna suste lukst te nærmaste butikk, kjøpte ein superlim og tydde te tidenes nødløsning.

Ingenting skulle holda meg tebake fra å stå på scenen igjen igår. Ikkje fanken. Eg va bare nødt te å finna ut om detta ville funka. Meg og mine tekster på ein scene, liksom. Kan det bli bra ?

Om eg ser bort i fra ein nåke rufsete start igår, så trur eg at eg ska drista meg te å svara bekreftande på akkurat det.

Om faktumet om eg funka på ein scene.

 

Planen va å ha ein power point presentasjon gående, mens eg gjorde mi greia. Med ein liten seriøs tvist i starten. Litt bilder fra mi tid som støttekontakt, gode historier dandert med morosame bilder.

Akkurat den planen gikk i dass. Når man trur man kan Power Point.

Og ikkje starta med å laga den før i siste liten, som helgå før, men finne ut at man suger på Power Point og måtte skrota heila opplegget. Den biten blei liksom ikkje optimal, når man ikkje hadde bildene på skjermen.

Når eg på toppen av detta va nåke stressa itte tanntrøbbelet, fikk et akutt svettetokt omtrent fem minutt inn i opptredenen.

Så kan man jo si at starten ble nåke amputert. Eg knota det virkelig til.

 

Men … Så klarte eg å pensa meg sjøl inn i kjent farvann. Fant ein slags rytme. Og derifra og ut, synast i hvert fall eg at det satt. Eg kosa meg der oppe på scenen. Litt etter litt så slapp eg meg laus, og då va jaggu meg publikum med også.

Eg, Kånå og ildsprutende drager e bankers når det gjelder å dra frem litt latter.

Ein støvsugerslange til besvær, et dasslokk og ballongspøken mot Kånå i badekaret satt også som et skudd. Og når man då avslutte med ein bleie eksplosjon i trappå. Då va det gjort. Eg trur både oppdragsgiver og publikum va fornøyd.

Og eg fikk nok ein lærerik liten time på scenen.

 

Note to self : Ikkje dra ting eg ikkja heilt eie. Om man forstår ka eg meina.

 

Starten ble for langdryg, sjøl om den skulle væra ein slags seriøs bit, før morosakene kom te slutt.

 

Men, herregud kor gøy det va i slutten. Skikkelig gøy  …

 

 

Bilradio med bare ein Kanal …

 

I min jobb kjøre eg mye bil, eg e liksom litt nødt te det. Eg levere varer for ein av de største speditørene i Norge. Og når man kjøre bil trenge man litt tilfredsstillende stimuli.

Slik som radio. Gjerna med at man høyre på et kjekt program, musikk eller har sin nisje kanal som man lika.

Eg likar å høyra på litt forskjellige kanaler der eg gjerna surfe gjennom kanal listå, og bestemme og ombestemme meg underveis.

I den lille lastebilen vår. Der har eg ikkje den muligheten.

 

For det første, så e det ein orginal radio uten DAB som står i den. Ein slik oldtids FM radio. For det andra så har den null bluetooth, aux eller Usb inngang.

Og for det tredje, og det som har blitt min største lille utfordring.

Det e at den tar bare inn Radio Haugaland sånn på stabil basis. Av de tilgjengelige lokal radiokanalene på FM nettet. Søke eg gjennom frekvensene, så har det hendt at Radio 102 også komme inn.

Men, bare for ei kort stund og temmelig skurrete.

 

Og nå ska eg passa meg voldsomt for å nedsnakka ein lokalradio.

For de spille jo masse fin musikk. Det som te tider irritere vettet av meg, det e når eg ikkje kan skifta kanal, fordi eg e drita lei av jabbet til den eller dem som snakka mellom sangane.

Det e på ein måte lite variasjon hos Radio Haugaland. Det va to damer ei stund som hadde ei kul greia på gang.

Men, dei forsvant sjølsagt.

Når nåke blir bra, då tar med det vekk. Typisk.

 

Og nå for tiden, då e det to personer som nærmast går igjen heile dagen.

Og dei jabba nåke så innforjævlig av og te, at om man e heima når damene har klubb eller glemme å ta på seg setebelte i bilen og alarmen pipe.

Så e den støyen nærmast som balsam for øyrene, sett sånn i forhold, innimellom.

 

Det e ikkje det at eg ikkje lika det de snakke om, eller e uenige i det de jabba om heila tiå. Eg har ingen problem med å vær enig om å vær uenig eg eller høyra på ting som ikkje interessere meg.

Av og te, så e det ustyrtelig morosamt også. Mens andre ganger e det skremmande kleint.

Men, eg lika å ha valget te det å velga sjøl ka eg høyre på. Jammen, bare skru av då tenke sikkert mange. Og det kunne eg jo sjølsagt gjort.

Problemet der, det e jo at hjernen går opp i høygir å spinne i vei som ein dampveivals, fordi det e ingenting som avlasta eller distrahere tankene mine.

Det e grenser for kor mye eg orka å høyra på mine egne tankar også. Sånn egentlig.

 

Utpå ittemiddagen så komme det ein fyr å har nåke sånn om årstall og spesielle begivenheter. Han bør jo ta et kurs i det å uttale utenlandske navn, ganske så raskt.

Til og med far min har lært seg bedre engelsk uttale enn han.

Heath Ledger ble uttalt som Het Ledger. Når det meir korrekte e vel Hith Ledger. Jøje meg, altså. Akkurat den biten der, den underholde meg litt meir enn den irritere meg.

Åsså kjøre de på med nåke de kalle Hot or Not, heilt te slutt i seansen.

Det e endå ingenting som har blitt Not. Alt e visst Hot.

 

Du må jo bare kjøpa deg ein Dab radio te bilen, meina sikkert mange nå, og akkurat det trur eg at eg må. Hverken meir eller mindre.

Og det e jo ikkje fordi eg ikkje lika kanalen. Eg har liksom bare blitt “litt” metta.

Eg trenge litt meir variasjon i de som snakka i mellom sangene. Til og med Egil Houeland har eg blitt lei av, men itte ei stund så høyre eg kanskje på han igjen.

Slik er det bare.

Eg trur det e nok Radio Haugaland for ei stund nå … … . .

Enkelt og greit …

 

Andre som har ein lokal radio som de elske, men også irriteret fettat av deg ?

 

 

Kjerringa, Influenser og ein Liten Sykkeltur …

 

Den godeste Kjerringa, hu ska jaggu meg få gleden av å ha influert meg idag. For itte å ha lest om at hu hadde vært på sånn trenings sykkel.

Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.

Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …

Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …

 

 

 

Sykkelturen

 

Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.

Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.

Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige. 

Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.

Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …

 

Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.

Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.

Men, hu trudde meg ikkje.

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande la te et lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …

Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.

 

Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.

Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.

Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.

 

Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.

Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.

Nei, hjølpe meg.

Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …

 

Te slutt så suste me avgårde.

Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.

Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.

Tjera vena meg …

 

I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også. 

Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.

Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.

Og nå kunne me ta to veier.

Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.

Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …

 

Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.

Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.

Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …

 

Gudhjølpe meg …

 

Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.

 

I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.

I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.

Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !

Makan te frekkhet, altså.

Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?

 

Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.

Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.

Før me traff stigningen opp mot Skre …

 

Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.

Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist. 

Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.

Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.

Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.

Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet. 

 

Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.

Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt. 

 

Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …

Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.

 

– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa. 

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ?   Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene. 

 

Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.

Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover. 

Hjølpe meg … 

‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.

Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.

Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.

Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur. 

Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.

Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …

 

Sånn egentlig … 

 

Der røyk Hekken …

 

Det blei ein effektiv dag idag, og nå e eg så sliten at eg nesten ikkje klara å løfta den iskalda te kjeften. Men bare nesten. Eg hadde planer om å gjør ein del idag, og fikk for så vidt gjort mye. Bare ikkje det eg hadde tenkt å gjør.

Eg skulle egentlig fortsette med å vaske huset utvendig. Siden det virkelig trengs.

Men … Så stod plutselig vaskekosten innerst i garasjen. Bak alt anna eg har trødd inn. Typisk … Eg greip heller fatt i ein spade som stod lika innenfor, og gikk laus på beddet ved oppkjørselen.

Der va det på høy tid å snu moldå litt, luka vekk det versta ugraset og dra av et saftig moselag.

 

Når eg holdt på med detta fant eg raskt ut at hekken va nåke i vegen. Eit beist av ein hekk. Ikkje va den fin heller. Eg tok ein sjefsavgjørelse og gikk amok med hekksaksa, og klippa den ned til bunns.

Det va fanken meg finare etterpå, når den va skamklipt, enn når den sprika te alle kanter i sin fulle prakt.

Litt av poenget med ein hekk, tenke i hvert fall eg, det e at den ska væra fin å se på samtidig som den e funksjonell. Denna hekken va ingen av delene.

Det e nett som det faktumet at noen menn kler å vær skalla.

Denna hekken kledde å vær klippa til bunns. I mårå får eg se om eg får nappa resten opp med røttene.

Eg har ein infernalsk god plan. Men, eg seie ingenting før eg vett om den funka …

 

Nå e det lørdagskos i heimen … Ha ein vidunderlig kveld, Folkens …

tada …

Roadtripen til Kongeparken – Bildebonanza …

 

Det blei ein alle tiders dag i Kongeparken idag. Småfolket kosa seg glugg ihjel, og då gjør me foreldre det også. Været va akkurat passe bra og tempen like så.

Mini’en va som nevnt tidligere, endelig stor nok te å ta de fleste attraksjonene. Men, noen ble mer populære enn andre.

De der båtene som hopper ut på vannet, de ble virkelig en hit. Og da til og med Litlajentå satte utfor, fikk nesten både far og mor nærmest sjokk. Litlajentå som stort sett e skeptisk til alt slikt …

Men, kunne Mini så kunne hun … Det trur i hvert fall eg hu tenkte …

Lar en liten bilde bonanza fortelle resten av historien.

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eg, Mini’en og Ambolten …

Foto : Tommy Ellingsen

 

Me hadde to billetter liggende te Kongeparken som eg hadde fått av søster mi. De gikk ut i Oktober, så denna helgå passa det endelig å bruka de.

Me har vært i Kongeparken flere ganger tidligere. Og Mini’en har endt opp birsur kvar gang, fordi han har vært for liten te å ta mange attraksjoner.

Men, idag va han stor nok …

 

Te hans store glede og Fatter’n sin store fortvilelse.

 

Spesielt når han fant Ambolten.

Ein karusell merka som kun for de tøffeste. Midt i blinken for Mini. Langt forbi komfortsonen, for Fatter’n …

Me skulle egentlig ta den berg og dalbanen på toppen.

Men, køen va lang og klokkå gikk fort. Mini’en ombestemte seg og ville heller ned te båtene som hoppa ut på vannet.

Der va han egentlig for liten, men han lurte seg oppi før me fikk sukk for oss, litt tidligere. Og hoppa som ein gud ut i vannet. Det gikk jo bra.

 

For den guten mangla alt som hette konsekvens tenkning, karusell redsel og slikt som Fatter’n liksom slite med.

 

På vei ned fra toppen gikk me forbi Ambolten. Den stod i ro. Mini’en kauka ut at den ville han ta.

Alle advarsler om at denna va for de tøffeste av de tøffe, dei leste eg ittepå.

Når eg nærmast sjangla rundt som ein godt full sjømann, som nettopp hadde fått landlov, og hadde brukt den godt.

Årsaken te at eg ikkje fikk lest, gikk på ein smell og havna oppi Ambolten sammen med Mini.

Det va fordi me bare løp rett inn.

Det va null kø og ledige seter.

 

Koffår det va ledige seter, det fant eg for så vidt ut, når eg hang opp ned i ein sving. Hjarta va på god vei opp og ut av halsen, og g-kreftene nærmast reiv Fatter’n i fillebiter.

Mens Mini’en ulte av pur glede og hysterisk eufori, øve å endelig vær stor nok te å ta spinnville karuseller.

Det va mildt sagt to ytterpunkter som satt ved siden av kvarandre, mens Ambolten meir eller mindre gikk amok …

 

Herreguuud …

 

Men … Når sant skal sies. Så va det jaggu meg fryktelig gøy også …

Når frykten igjen hadde forlatt Fatter’n sitt legemet, beinå begynte å virka igjen og synet slutta å vær tåkelagd …

Ja, då tok me den fanken meg ein gang te …

 

Av og te … Så e eg rett og slett ikkje heilt vel bevart …

 

🙈🤣🤣🤣👍

 

Roadtrip på en Søndag …

 

Me har stått opp grytidlig her i heimen idag, for me skulle ha oss ein roadtrip med Litlajentå og Mini’en …

Planen va å ta halv ni båten fra Arsvågen. For me skulle til sør-fylket va det bestemt.

Typisk oss, så mista me fergen. Fordi den går tydeligvis ikkje 08:30 som det står. Men, 08:28 …

Så nå sitte me her fremmerst i køen og skjemme oss ut, og må venta på neste ferge, som går 9:30 !!?

Heilt fantastisk, men for så vidt mot normalt, når det oss det e snakk om …

 

Og som ein liten ekstra konkurranse. Gjett ein gang kim som fikk skylden … 🙈🤣

 

 

Ha ein nydelig søndags morgen, Folkens … 🥰🥰

 

 

Johan og Bodil – Sildabordet …

Foto : Haugesund Sentrum

 

Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.

Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.

Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.

Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.

 

Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.

Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.

Og nå var det kø utenfor.

 

Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.

Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.

Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.

Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.

 

– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.

– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.

– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.

– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.

 

På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.

Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.

Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.

– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …

Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.

– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.

Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.

 

Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.

Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.

Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.

– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.

Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.

Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.

Knips.

 

Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.

Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.

Knips, knips, knips …

Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.

Så gikk Bodil amok.

Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.

Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.

Klikk.

Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.

– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.

 

Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.

Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.

En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.

En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.

Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.

 

Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.

 

På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.

Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.

Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.

En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.

Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.

Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.

En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …

 

Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.

All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.

Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.

Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.

– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.

– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …

 

– Ingenting, Tingeling … Svara Johan, og flirte …

Ett vaskeekte Jack Nicholson flir …