Roadtripen til Kongeparken – Bildebonanza …

 

Det blei ein alle tiders dag i Kongeparken idag. Småfolket kosa seg glugg ihjel, og då gjør me foreldre det også. Været va akkurat passe bra og tempen like så.

Mini’en va som nevnt tidligere, endelig stor nok te å ta de fleste attraksjonene. Men, noen ble mer populære enn andre.

De der båtene som hopper ut på vannet, de ble virkelig en hit. Og da til og med Litlajentå satte utfor, fikk nesten både far og mor nærmest sjokk. Litlajentå som stort sett e skeptisk til alt slikt …

Men, kunne Mini så kunne hun … Det trur i hvert fall eg hu tenkte …

Lar en liten bilde bonanza fortelle resten av historien.

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Eg, Mini’en og Ambolten …

Foto : Tommy Ellingsen

 

Me hadde to billetter liggende te Kongeparken som eg hadde fått av søster mi. De gikk ut i Oktober, så denna helgå passa det endelig å bruka de.

Me har vært i Kongeparken flere ganger tidligere. Og Mini’en har endt opp birsur kvar gang, fordi han har vært for liten te å ta mange attraksjoner.

Men, idag va han stor nok …

 

Te hans store glede og Fatter’n sin store fortvilelse.

 

Spesielt når han fant Ambolten.

Ein karusell merka som kun for de tøffeste. Midt i blinken for Mini. Langt forbi komfortsonen, for Fatter’n …

Me skulle egentlig ta den berg og dalbanen på toppen.

Men, køen va lang og klokkå gikk fort. Mini’en ombestemte seg og ville heller ned te båtene som hoppa ut på vannet.

Der va han egentlig for liten, men han lurte seg oppi før me fikk sukk for oss, litt tidligere. Og hoppa som ein gud ut i vannet. Det gikk jo bra.

 

For den guten mangla alt som hette konsekvens tenkning, karusell redsel og slikt som Fatter’n liksom slite med.

 

På vei ned fra toppen gikk me forbi Ambolten. Den stod i ro. Mini’en kauka ut at den ville han ta.

Alle advarsler om at denna va for de tøffeste av de tøffe, dei leste eg ittepå.

Når eg nærmast sjangla rundt som ein godt full sjømann, som nettopp hadde fått landlov, og hadde brukt den godt.

Årsaken te at eg ikkje fikk lest, gikk på ein smell og havna oppi Ambolten sammen med Mini.

Det va fordi me bare løp rett inn.

Det va null kø og ledige seter.

 

Koffår det va ledige seter, det fant eg for så vidt ut, når eg hang opp ned i ein sving. Hjarta va på god vei opp og ut av halsen, og g-kreftene nærmast reiv Fatter’n i fillebiter.

Mens Mini’en ulte av pur glede og hysterisk eufori, øve å endelig vær stor nok te å ta spinnville karuseller.

Det va mildt sagt to ytterpunkter som satt ved siden av kvarandre, mens Ambolten meir eller mindre gikk amok …

 

Herreguuud …

 

Men … Når sant skal sies. Så va det jaggu meg fryktelig gøy også …

Når frykten igjen hadde forlatt Fatter’n sitt legemet, beinå begynte å virka igjen og synet slutta å vær tåkelagd …

Ja, då tok me den fanken meg ein gang te …

 

Av og te … Så e eg rett og slett ikkje heilt vel bevart …

 

🙈🤣🤣🤣👍

 

Roadtrip på en Søndag …

 

Me har stått opp grytidlig her i heimen idag, for me skulle ha oss ein roadtrip med Litlajentå og Mini’en …

Planen va å ta halv ni båten fra Arsvågen. For me skulle til sør-fylket va det bestemt.

Typisk oss, så mista me fergen. Fordi den går tydeligvis ikkje 08:30 som det står. Men, 08:28 …

Så nå sitte me her fremmerst i køen og skjemme oss ut, og må venta på neste ferge, som går 9:30 !!?

Heilt fantastisk, men for så vidt mot normalt, når det oss det e snakk om …

 

Og som ein liten ekstra konkurranse. Gjett ein gang kim som fikk skylden … 🙈🤣

 

 

Ha ein nydelig søndags morgen, Folkens … 🥰🥰

 

 

Johan og Bodil – Sildabordet …

Foto : Haugesund Sentrum

 

Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.

Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.

Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.

Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.

 

Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.

Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.

Og nå var det kø utenfor.

 

Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.

Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.

Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.

Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.

 

– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.

– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.

– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.

– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.

 

På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.

Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.

Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.

– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …

Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.

– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.

Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.

 

Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.

Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.

Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.

– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.

Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.

Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.

Knips.

 

Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.

Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.

Knips, knips, knips …

Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.

Så gikk Bodil amok.

Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.

Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.

Klikk.

Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.

– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.

 

Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.

Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.

En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.

En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.

Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.

 

Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.

 

På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.

Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.

Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.

En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.

Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.

Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.

En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …

 

Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.

All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.

Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.

Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.

– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.

– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …

 

– Ingenting, Tingeling … Svara Johan, og flirte …

Ett vaskeekte Jack Nicholson flir …

 

 

Skumle ord som starter på bokstaven L …

 

Det finnes en del ord som man oppfatter som mer ekle, skumle eller forskrekkende enn mange andre ord. Mange av de må som oftes stå sammen med andre ord, for å virkelig komme frem i all sin prakt.

Andre ord klarer å stå lukst alene som en totempæle i jorda, og formidle sin mening som den største selvfølge.

Eg har funnet et slikt ord på L. Nemlig Lærekjøring. Det skumleste ordet som for tiden finnes og starter på bokstaven L.

Eldstemann ble seksten år for litt over en uke siden, og dermed var han gammel nok til å begynne med Lærekjøring. Eg har jo visst om det. Kånå har visst om det. Og Eldstemann har definitivt gleda seg ellevilt, te å endelig få kjøra bil.

Det eg ikkje har tenkt så mye på, det va muligens påkjenningen som følger med en slik aktivitet.

 

Eg minnast fortsatt når Fatter’n sjøl skulle ut på sin første kjøretur. Me va fem i søskenflokken og søster mi hadde allerede terrorisert min kjære far, med utallige timer i vår eminente Peugeot 504 stasjonsvogn fra 1978, med rattgir.

En doning som gikk fra null til seksti på en hel generasjon.

Så han va kanskje noe herdet før undertegna satte seg bak rattet, og loste detta sværa droget ut av gårdsplassen.

Far min begynte å rulla seg ein røyk når me starta på denne famøse turen. Kor den gikk det huska eg ikkje heilt. Men, vegene inne på Kolnes va definitivt noe smalere, enn de gjerna e idag.

Så, når me omsider rulla inn i gården igjen etter en liten time ute på landevegen, va han fortsatt ikkje ferdig med denna røyken han begynte på, før me kjørte.

Eg forstod jo ikkje koffår den gangen, men eg har absolutt ingen problem med å forstå det idag …

 

Det kom ikkje på tale å slippa Eldstemann løs på hverken hovedveg, sideveg eller ein slik kjerreveg som va på Kolnes i nittenåttini. Ånei, du. Kånå hadde heller ingen tanker om at hu skulle ta denna plikten fra meg.

Detta va helt og holdent Fatter’n sitt ansvar. Og egentlig, så hadde eg nå gleda meg litt eg og. Litt kjærkommen far og sønn tid, liksom.

Jauda … Ein figur Dag Schreiner har i sitt repertoar, Bøggval Kai, han seie det så fint.

– For det e jo best å gleda seg på forhånd når du glede deg te nåke, for ittepå så vett du jo kossen det gikk. Før han fortsette litt sånn oppgitt – Det e jo mange som glede seg ittepå, men då e det jo for seint … 

 

Det e mye sant i det utsagnet der. Det va virkelig for seint å gleda seg ittepå, og hadde eg visst kossen det gikk, hadde eg mest sannsynlig ikkje gleda meg på forhånd, heller …

 

Eg og Eldstemann, me fant ein gedigen parkeringsplass, før me bytta plass.

Punkt en måtte jo vær å løysa ut bilen i første gir. Noe som Eldstemann fiksa med glans. Punkt to ble å kontrollere bilen forsiktig rundt på plassen. Dette gikk også noenlunde greit, skjønt litt stakkato svinging her og der, det lå jo i korta.

Itte ein god halvtime suste vår eminente Peugeot 5008, med Eldstemann bak rattet, meget fint rundt på plassen.

Me hadde til og med begynt å ta i bruk gir nummer to, og Eldstemann syntes å ha god kontroll på både opp og ned giring. Og hadde allerede funnet ut at litt tung fot på gasspedalen, fikk Fatter’n til å slippe ut lette angstfylte småskrik.

Til fjottens store forlystelse …

 

På detta punktet i Eldstemanns lærekjøring, så kom eg te den konklusjonen at fyren muligens va klar for litt større utfordringer. Så me bytta plass igjen og kjørte inn te et industrifelt i Aksdal.

Her va det flere veger med mange forskjellige kryss, minimalt med trafikk, men kor poden kunne øve seg på tilnærmet normal kjøring.

Og igjen, så viste Eldstemann seg å ta utfordringen meget kjapt, der han elegant suste rundt omkring. For all del, litt uvørent forhold til vikeplikt forekom jo, bilen endte ikkje alltid opp i rett kjørebane etter et kryss og litt bomgiring inntraff.

På et tidspunkt, så ble det allikevel lett antydning til full panikk. Både fra Eldstemann bak rattet, og fra Fatter’n i passasjersetet. Når en semitrailer plutselig dundret mot oss.

Då va det Eldstemann sin tur til å unnslippe et angstfylt lite skrik, mens Fatter’n nappa lett i rattet og holdt bilen stødig forbi landevegens blåhval.

Ittepå pusta me letta ut begge to, og delte et lattermildt blikk oss i mellom.

 

Slapp av, Frode. Sa eg te meg sjøl. Og tenkte at det for øvrig va et godt råd. Det å slappa av …

 

Muligens, så slappa eg gjerna litt for mye av etter dette møtet, som saktens hadde gått strålende. For Eldstemann kjørte jo rundt som en gud bak rattet i vår eminente Peugeot. Et naturtalent liksom.

Derfor, så syntes Fatter’n det va ein god ide at poden kjørte ut av detta industrifeltet og satte kursen heimover.

Altså, ut på hovedvegen med noe meir trafikk.

Ein gang, så ville me jo bli nødt til det, sånn uansett. Så koffår ikkje bare riva av plasteret med ein gang. Nå som me virkelig va kommen skikkelig i siget.

Eldstemann va noe mer nøkternt innstilt te forslaget, men lot seg overtale av selvsikkerheten te Fatter’n. Kan skjønna detta ville gå bra.

 

Men … Så e det detta med Fatter’n og gode ideer då … Det e jo både dokumentert, opplest og vedtatt at sjelden e ein god kombinasjon …

 

De to første rundkjøringene gikk som smurt. Det va jo null trafikk. Og litt av selvsikkerheten te Fatter’n, smitta over på Eldstemann.

Halvparten forsvant i påfølgende påkjøringsfelt tilknytta hovedvegen.

 

Først, fikk guten full angst fordi det kom en bil bakfra. Når den passerte fint, og guten slapp ut et letta gisp. Kryssa han sperrelinjå for tidlig.

Opp mot rundkjøringen der europavegene treffer kvarandre, psyka guten seg selv ned for kvar meter me la bak oss.

 

– Herreguuud, detta går ikkje. Eg klare det ikkje. Ka ska eg gjør. Kor ska eg kjøra. Eg kan det ikkje. 

 

Så forsvant resten av den kortfatta selvsikkerheten, han nettopp hadde fått innabords. Bilen blei kvelt fira ganger. Ein idiot durte lukst opp i rævå på oss.

 

Endelig kom ei stor luka og eg sa kjør. Et halvt minutt seinare kjørte me.

Lukst ut rett foran ein anna bil på vei gjennom. Som blinka med lysende å fløyta olmt. Sorry kompis …

Eldstemann hadde heldigvis ikkje sett ham, men lurte på kim i fanken som fløyta.

 

Eg sa ingenting. Eg va streng talt opptatt med å svelga hjarta ned fra halsen …

To felt åpenbarte seg ut av rundkjøringen, og Eldstemann kauka ut.

 

– Ka felt ska eg i. ???

– Det te venstre. Sa eg …

 

Eldstemann la seg te høyre. Og eit nytt diskolys inferno starta nå bak oss. Me hadde sneia fronten på ein buss.

Ei ny rundkjøring dukka opp på rappen …

 

– Ka gjør eg nå ? Spurte Eldstemann, litt sånn i lett fistel …

Eg kikka te alle kanter, og ikkje ein bil va å se foruten dei bak oss.

– Bare kjør rett gjennom. Svara eg, og tenkte at etter denna så har eg i hvert fall to-tre minutter, før neste rundkjøring dukka opp.

I tofelten opp mot Frakkagjerd blir me forbi kjørt av ein konvoi med biler.

 

Eldstemann vil kjøra inn på Coop Extra’en å bytta plass. Eg tenkte at nå e det best me fullføre. Og håpte på ein god slutt. Slik at det e det som blir huska.

 

Rundkjøringen nærma seg, og igjen så e det ikkje eit kjøretøy  se. Eldstemann rase gjennom og pusta letta ut. Før me begynne på ein diskusjon om me ska gjennom tunnellen eller kjøra over.

Eldstemann vil ikkje gjennom.

Eg meine det e enklare og vil.

Lika før det e for seint, men akkurat i tide. Så tok me ein avgjørelse.

 

Peugeot’en flyr te høyre ca tjue cm før sperrelinjå, og inn i avkjøringsfeltet før tunellen. Ein bil tuta iltert, men passere på venstra sidå og dure videre inn i tunellen.

Eldstemann e svett nå. Fatter’n e søkkvåt …

 

To kryss seinare og noen få angstskrik seinare e me nesten heima.

– Bare stopp te høyre med barnehagen her, så kan eg kjøra bilen opp. Seie eg.

 

Eldstemann skjærer over veibanen og inn til venstre, mot parkeringen nedenfor huset. Ganske fort. Egentlig altfor fort.

– Breeeems. Kauka eg ut, så høgt som eg tør, men lavt nok te at guten ikkje ska bli stressa.

– Jaja … Svara guten, og tråkka bremsen te bunns. Fatter’n flyr frem, før han blir fanga av sikkerhetsselen.

 

Bilen stopper, men humpa et hakk og to til frem. Før den står helt stille på tvers. Halveis inn på parkeringen, halveis ute i kjørebanen.

Eldstemann glemte å trø inn clutchen.

 

– Gikk jo bra det. Seie guten og kikka fornøyd på meg.

– Åja, kjempebra. Svara eg. Og lure på om eg har satt ny verdensrekord i puls.

 

 

Eg sendte guten opp te huset. Rusla rundt droget og klappa den forsiktig på panseret mens eg sa.

– Såså, det blir nok bedre neste gang.

Før eg satte meg bak rattet, lot bilen renne inn på parkeringen og tok meg sekund for å finna meg sjøl igjen og la pumpå roa seg …

 

Og begynte å gleda meg allerede på forhånd, te ittepå nesta gang, når eg kanskje visste kossen det gikk …

 

 

Mini, Litlajentå og ein liten stor fis …

 

Fra turen te Lyngdal, og som ikkje va kommen med på blogg. 🙈🤣

 

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. 🤔

Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap … Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen … 🙈

Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv inni der, på ein merksnodig måte. 😱

Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …

For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då. Lika før de kom inn …

Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min … Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft. De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …

Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen. Jumpa opp på trinnet. Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå.

Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket.

Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …

Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt … 😱

– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …

Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …

Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …

 

Jøje meg …

E det mulig … ?

🙈🙈🤣🤣

 

 

Sjøl fiska Kveldsmat …

 

Mini’en har kjøpt seg ny fiskestang for sumarpengene sine, men det har vært lite tid te å testa den ut. Så idag, då va det ingen bønn. Eg gikk sjølsagt på ein kjempesmell, og sa igår at idag skulle me fiska.

Sjølsagt har då Mini’en nærmast gått på repeat, heile dagen, selv om eg sa me sko gjør det ikveld.

 

– Ska me fiska nå ? …

– E du snart klar, Pappa ?

– Eg legge fiskestangå mi i varebilen eg, Pappa.

– E det kveld nå ?

 

Eg lære aldri det der, trur eg, det med å ikkje sei nåke, før me ska gjør det …

Men, han e jo herlige og, egentlig. Der han ikkje kan få komma seg avgårde fort nok, slik at me kan kosa oss på fisketur.

Og, som alltid, når den guten prøve fiskelykken, bite fisken nærmast før sluken har truffet vannflaten …

 

 

Augene strålte av stolthet, kjeften gikk i hundreførti og fisken fløy øve kaikanten som om det va flyvefisk me fanga …

 

– Oi Pappa, den va svææær …

– Den ska eg ha te kveldsmat, Pappa …

– Det e sikkert litt te deg og …

– Trur du mamma blir overraska nå …

 

Akkurat det sista der, det trur eg neppe hu blir, for den guten komme aldri heim uten fisk …

Og som sagt så gjort.

Når me kom heim sprang han lukst te hu mor, drog opp ein saftige makrell og skvetta øve heila det nyvaska kjøkkengulvet …

Typisk …

 

 

Men, Fatter’n fileterte makrellen, fyrte igang grillen og Mini’en fikk ønsket sitt oppfylt …

Blodfersk og nygrilla makrell te kvelds …

Heilt fantastisk …

 

Ellers, så blei det for så vidt stille idag … Men, eg laga eggerøra te frokost, så fant eg ut at bilen skulle vaskast, endte opp med å polera den også, før eg vaska alle gulvene i hoved etasjen.

Kånå hadde rydda, støvsugd og tatt loftet, resten va mitt oppdrag, sa hu … Enkelt og greit …

😀

 

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

Slutt å klag, hjelp heller litt til !!!

 

Eg har hatt ein tanke som har gnaga i hjernebarken, mens eg har kjørt rundt i lastebilen denna ukå. Ein tanke som liksom ikkje ville slippa tak.

For når eg og Mini’en stod å vaska opp på Seljord Camping, så overhørte eg ein samtale utenfor sanitær bygget.

Det va to stykker som skulle dusja, men når de åpna dørå og skulle til å gå inn, så kom det ein saftig konsert med ukvemsord, for å sei det mildt.

Eg blei egentlig ganske satt ut og begynte å snakka høgare enn dei, for at ikkje Mini skulle få med seg alt …

 

Disse folka va absolutt ikkje fornøyd med dusjrommets tilstand, og blei enige med seg selv at de skulle gå strake vegen te resepsjonen å klaga.

Et så skittent dusjrom kunne man ikkje forventa å treffa på, når man betalte så masse for å vær der.

Eg og Mini’en blei rett og slett nysgjerrige, for hverken eg, Litlajentå eller han, hadde reagert på at det ikkje va rent og pent på Seljord Camping.

Det kunne innimellom vær litt rot, men neste gang man måtte på toalettet eller dusja, så va det strøkent.

 

Så me sneik oss rundt hjørna og titta inn på det aktuelle dusjrommet.

 

Okay … Det lå igjen litt vann på gulvet, og om man legge godviljen te, så kunne man kanskje se litt grastuster der.

Det hadde det vært når Mini’en og Litlajentå dusja også.

Men, då brukte eg gulvmoppen som stod der inne, og på tjuefem sekund, så va det rent og pent igjen …

 

Poenget mitt her, og tanken som har gnaga oppi hovudet …

Det er at i disse tider, så feriere meir eller mindre heile Norges befolkning i Norge. Alle campingplasser i Norge har gjerna opplevd et trøkk de sjelden har opplevd før …

 

Ka me å heller ta i et lite tak sjøl, om man komme te et sanitær rom, som kanskje trenge littegrann stell ?

 

Eg tvile sterkt på at de som driver disse campingplassene, gjør slikt med vilje. Eg trur nok de står på som bare fanden, for at alle deres gjester ska bli fornøyd, med oppholdet sitt …

Og det koste oss gjester ufattelig lite, om det ikkje er verre enn å bruka ein mopp som faktisk allerede står der, te å fiksa opp …

Istedet for å løpa misfornøyd te resepsjon, å klaga sin såre nød for litt vannsøl med grastuster i …

 

Sjølsagt kan man si i fra om dusjrommet ser ut som ein dass … Men, det va ikkje det som va tilfellet her …

 

Det tok meg omtrent ett halvt minutt å skli kjapt over gulvet, slik at dusjrommet igjen så plettfritt ut. Istedet for å bruka fem te ti minutt, for å gå å klaga te de i resepsjonen …

Jada … Me e på ferie. Eg tar den. Ok, me har betalt for å overnatta der …

Men, det betyr ikkje at me ska opptre som kravstore drittsekker, fordi det e litt skittent på et dusjrom …

Herreguud …

Det trenge ikkje vær av ein anna årsak, enn at det va nåken barn som hadde vært der sist. Kanskje to minutt før du kom. Og kanskje ikkje visste bedre, når de forlot rommet.

Campingplassene kan ikkje ha folk som sjekke sanitær byggene, for kvar gjest som går inn og ut …

Man e ikkje på et hotell med vegg te vegg tepper eller gullreine fliser av ypperste kvalitet.

 

Man e på ein campingplass med gress, grusveger og masse barn som løpe rundt og kosa seg. Folk som komme fra stranda med sand på bena etc, etc …

 

E det ikkje bedre for selvfølelsen te oss gjester, å føla at me har hjulpet litt til, enn at man står å klaga seg for fulle mugger, te hardt arbeidende campingplass ansatte.

Som faktisk ikkje kan vær over alt, te einkvar tid … ?

Som kanskje allerede e overarbeida, fordi trøkket te tider blei for stort …

 

Det e så forbaska mye klaging øve filleting, synast eg … Eg e nesten sjokkert øve ka folk forvente, av et sted som e forplanta i og av, ute aktiviteter …

 

Eg forstår ikkje ka det gir folk i det å klaga så mye.

Hjelp litt til heller …

Ta å mopp øve det gulvet sjøl, om man syns det va for vått …

 

Gå og skryt te de som sliter vettet av seg, for at man ska trivest på stedet heller …

Tjera vena meg, altså …

Eg bare måtte få detta ut, for eg synast det blir for dumt med all denna klagingå på alt og alle, i hytt og pine …

 

Vær litt generøs … Vær litt hjelpsom … Vær litt overbærende … Vær blid

 

Ikkje forvent Grand Deluxe Hotel standard, på sanitær anleggene te ein koselig camping plass …

 

Punktum …

 

 

 

Fargesprakende kaker i Sydenland …

 

Det e ikkje bare på camping, eller bobiltur eg klara å gå i fellå … Eg kom i hug ein episode i Tyrkia idag, kor eg sjølsagt ikkje klarte å styra meg …

 

Mat og fristande fargar … Det e ingen super kombinasjon. 

Sjølsagt, akkurat når det gjelde frukt og bær e det kanskje ikkje den heilt store faren for å gå på ein smell …

Sjøl om det rauda bæret i fruktcocktailen man alltid higra itte som barn, men som når man fikk det, smaka biringt … Nok kan karaktiserast som ein liten smell av stort kaliber …

Gu, kor skuffa eg blei første gangen eg klarte å nappa te meg eit slikt …

 

Men i Tyrkia, når man skrubbsulten itte et shopping maraton uten like, med Kånå i storform … Og går forbi et sånt koselig bakeri, med all verdens nydelige kaker perfekt dandert i alle regnbuens farger …

Sånne Turkish Delights…

Og blir så frista, at man fylle opp ein safrig pose med dei her tilsynelatande kulinariske godbitane.

Og gleda seg ihjel, te å setta tennå i herlighetane …

Mens Kånå e opptatt inni ein veske butikk …

 

Men ende i stedet opp med å setta kakebiten i halsen, og akutt avsvidde smaksløkar i ganen, itte bare et bit.

For kakå smaka ikkje så godt som den såg ut. Ikkje i nærleiken ein gang. 

Det e jo verdens verste kaka, i kamuflasje drakt. Jo flottare og meir innbydande de ser ut. Jo verre smaka de … 

Nett som ville dyr og insekter i jungelen. Jo meir fargesprakande de gjerna e, jo meir giftige kan de muligens vær … 

Og denna kakå va på toppen av alt sikkert proppfull av et eller anna sterkt krydder fra østens utømmelige krydder kilde. 

Når man på toppen av galskapen blir avhjulpen av ein forskrekka tyrker, som komme ilande te med nåke leskende.

Der man sitte på brosteinen, og gispa itte luft som ein fisk på land.

 

Bare for å gå på ein ny kraftig smell, fordi oppi glasset e det ein eller aen kruttsterk tyrkisk te, med såpassa egenart i smaken.

At dei avsidde smaksløkane, blir restarta med ein sjokkimpuls direkte te hjernebarken … 

 

Augene rulla bakøve i hjernen, røyk komme ut av nasen og flammene står figurativt ut av kjeften …  

Et nesten fullt glass av “Verdens sterkaste peppermynte” te, har nettopp blitt tatt på styrten …

 

Tyrkeren begynne å få panikk, Kånå komme ilande te. Hu har klart å riva seg laus fra veskebonanza’en og funnet ut at Fatter’en e “missing in action” …

Og når hu finne meg igjen, liggande å gispa itte luft med kakerester nesten te øyrene, får hu nærmast åndenød …

Ka har den sosemikkelen funner på nå da?  Ser eg mellom linjene, i blikket hennas …

Ein anna tyrker komme løpende te med ein sånn bilbatteri booster lignande sak, som kanskje ein lokal McGyver har laga hjertestartee av …

Kånå tar affære og stoppa galskapen, med ein svær peikefinger oppi nasen på ambulanse tyrkeren …

– Øhh, Nooope … Seie hu bare , og tyrkeren skvette ti meter bakover … 

På vognå våras registrere eg ei nesten full Cola Zero flaska eg hadde kjøpt, for litt siden.

Og i ørskå fra bade kake og te sjokket, forsøke eg å nappa den te meg … 

Tyrkeren trur eg peika på te’en hans, og ska te å gi meg meir …

 

Augene begynne å rulla igjen, bara av luktå.

Ein tysker nappa meg opp, og sette igang med “Heimlich manøveren”

Han trur tydeligvis eg har satt kakå fast i halsen …

Nåke som nesten va rett, men te’en har løyst opp kakebiten, som syra gjør med saker og ting …

Akkurat, når tyskeren står og jukka meg kraftigt bakfra, på detta vulgæra viset denna manøveren ska utførast på, og Fatter’n kjenne saker og ting han ikkje bør, mot stumpen.

Får eg tak i Cola flaskå, som henge på vognå.

Og med ein manøver sjølvaste Houdini ville misunt, får eg vridd av korken, satt flaskå te kjeften og styrta cola flaskå.

 

Iskald Cola, renne nerøve og lindre dei midlertidig lamma smaksløkane. 

Tyskeren oppfatte at eg muligens ikkje har nåke i halsen og Kånå får rista meg laus fra Tysklands jerngrep …

Eg begynne å få fargen tebake i ansiktet …

Tåkesynet forsvinne, pusten komme plutselig tebake og Fatter’n dra inn et durabelig magadrag …

 

Kånå, som nå har oppdaga kakeposen … Hu rista oppgitt på hovudet og sende meg et blikk som bare hu kan, før hu snur tvert om og rase inn i veskebutikken igjen …

 

Eg, eg får satt meg på ein stol, som ein hjelpsom tyrker komme ilande te med …

Kakene va vistnok for spesielt interesserte, med diverse kraftige krydder i … Fortelle tyrkeren, når han og ser ka som har forårsaka opptrinnet.

Det kunne vel han på bakeriet og sagt tenke eg …

I stedet for det nåke smålura fliret han ga meg, mens han sa

 

– Enjoy,  å blinka lurt med det eina auga …

Typisk … 

Det e jo bare eg som klara å få slikt til … 

 

 

 

Trøbåten …

Når man reise på tur så har man kanskje nåken mål, eller saker og ting som man ønska å få gjort. Det fikk i hvert fall Mini’en, når han såg trøbåtene som lå te kaien, ved Seljord Camping.

Dum som et brød så svara eg sjølsagt, at kan skjønna me ska prøva den.

Når eg egentlig burde holdt kjeft og vært konge over mine egen taushet, i stedet for å bli slave av mine egne ord. For, fra det sekundet Fatter’n bekrefta at me skulle prøva trøbåten.

Så spurte Mini’en omtrent kvart femtende minutt, med diverse forskjellige formuleringer, for å liksom ikkje gjenta seg sjøl …

 

– Ska me snart prøva trøbåten nå ?

– Pappa, e det lenge te me ska leie trøbåt ?

– Nå må me snart prøva trøbåten ?

– Nå e dei ferdig, Pappa. E det oss nå ?

 

Til og med Litlajentå begynte å bli lei av detta evinnelige maset. Pappa hadde jo sagt me sko leia den te kvelds, fordi då va det mye mindre vind og lettare å trø.

For all del, eg skjønne jo godt Mini’en, som venta på ein fortsettelse som aldri kom fort nok …

Men, eg burde jo ha lært itte åtta år med den guten i hus, at man ikkje seie man skal gjør nåke, før man skal gjør det. Aller helst, omtrent nærmast på det sekundet aktiviteten ska skje …

 

Litlajentå va i grunnen lite motivert te heile denna trøbåt planen, for hu lika seg ikkje i båt. Spesielt ikkje om den har motor. Ein gang når me kjørte utover på sjøen heima, så satt hu å hylskreik heile vegen te ein holme.

Gråten stilna i det sekundet motoren stoppe, så bada me å kosa oss tre-fire timer.

Før konserten gjentok seg heile vegen te lands, igjen. Gudhjølpe meg, altså. Men, trøbåten hadde ikkje motor. Så jentå va ikkje komplett negativ. Det såg jo unektelig litt kjekt ut også.

Kanskje ville me vær så heldige at me fikk et glimt av sjøormen også.

 

I tre – fire tiden så makta ikkje Fatter’n maset te Mini’en meir, og sjøl om vinden gjerna stod på sitt sterkaste, denna lørdagen. Så trampa eg opp i kiosken å leide denna fordømte trøbåten.

Mini’en hadde nettopp holdt et kvarters langt foredrag, om Pappa’er som ikkje holdt det de lovte, og kor typisk det va.

At eg minte guten på at Pappa hadde sagt te kvelds, når vinden løyde, det teltes ikkje. Eg måtte jo forstå at han hadde lyst nå … NÅÅÅÅÅ !! … Te kvelds, så va det jo ikkje sikkert at han hadde lyst …

Eg prøvde å forstå fyrens nåke tvilsomme logikk, men ga som nevnt opp, barn og logikk e somme ganger uforståelig …

 

Når me kom inn i kiosken og meldte våras ønske, flira Mini’en fra øyra te øyra, et flir som forplanta seg i heila andletet og te slutt endte opp nede i tærna.

At dama bak disken advarte mot den litt sterke vinden, og at det muligens kunne bli nåke tungt nå. Det gikk fjotten hus forbi.

Ska eg væra heilt ærlig, så tenkte eg ikkje så mye på det sjøl heller. Kor tungt kan det vær å trø i ein trøbåt, liksom ? Man sitte jo bare der i setet, og trør på slik at båten går fremover.

Nesten som når man sykle, bare at man sitte mye meir bekvemt, enn på ein sykkel …

 

– Jaja, eg får ta det som ei god treningsøkt. Svara eg hu kjekka damå bak disken, nåke bråkjekt.

 

Eg har skrevet det før, i forskjellige sammenhenger, men har ingen problem med å gjenta det.

Noen ganger tar man feil. Man ser det ikkje heilt med ein gang, før man plutselig innser at meir feil det har man aldri tatt, i heila sitt liv.

Eg begynne å få nåken slike øyeblikk på listå mi nå …

 

Me fikk utdelt redningsvester og rusla ned mot kaien. Mini’en trippa og spratt rundt, nett som ein geitekilling som nettopp har sluppet ut på beitet. Yrande glad og fornøyd.

Det va akkurat som om tyngdekraften ikkje virka på han, slik som den gjorde på meg å Litlajentå.

– Vær forsiktige ned den bratte stigen nå. Seie Fatter’n formanende te Småfolket.

Før han seile ned alle trinnene sjøl, og landa på kaien med et smell … Herreguud …

Alle kom seg vel ombord, fortøyningen blei løsna og trøbåten satte kurs fra kai …

 

Omtrent femten minutt seinare. Så satt en stykk blodsprengt Fatter’n å puste og peste som ein kval på land. Eg trudde eg va i sånn nåkenlunde form, men eg tok fanden meg feil i det også …

Eg har ikkje vært så sliten på så kort tid, siden eg sa ja te å bli med Svoger’n min på ein “liten” sykkeltur …

Den lille sykkeltur ferden drog seg gjennom tre kommuner, og endte med at undertegna måtte sitta på ein badering i lastebilen, de neste dagane.

Eg har aldri sykla meir med Svoger’n min …

 

Eg såg stjernetåker, svarte hull og kometer fly over netthinnå, mens eg tråkka lika urytmisk som popcorn smelle i microen. Eg klamre meg ofta te alt som gjør meg unik, men detta kunne eg jaggu meg vært foruten.

Litlajentå kikka vekselsvis bekymra på Fatter’n og kor langt det va igjen te land.

Eg trur ikkje hu heilt klarte å bestemma seg for, ka hu mest va redd for. At Fatter’n skulle få et illebefinnende eller at me ikkje skulle komme oss te land, igjen.

To tilfeller som egentlig gikk hånd i hånd, men det va sikkert ikkje så lett å se, der og då …

 

Både vind, bølger og ein nåkenlunde god form, som absolutt ikkje va det, va nok medvirkende årsaker te at trøbåt turen ikkje blei så lang.

Litlajentå jubla når me kom te land, mens Mini’en va nåke molefunken.

Fatter’n velta ut av båten som ei gedigen sjøløva, og lå nåken minutter på kaien for å få pusten igjen. Før me klatra opp den bratte stigen og rusla opp te kiosken, for å levera vestane tebake …

 

Når eg forsøkte å forklara Mini’en koffår saker og ting ble som de ble, og at hadde han vært litt meir tålmodig å venta te kvelds. Så hadde me gjerna vært lengre utpå.

Så svara fjotten lett indignert, men for så vidt ganske bestemt.

 

– Jammen Pappa, du kunne jo bare vært litt strengare, når eg masa. Så måtte eg ha venta te kvelds …

 

Jauda … Fleire paradokser i ein så liten setning, det trur eg ikkje det går an å få te …

 

 

 

Litt fornøyd ?? Neeeida …