I en Sofa fra Ikea …

 

 

Kånå nevnte Ikea her ein dag, og alt av alarmer smalt av samtidig, inne i Fatter’n sin hjernebark. Under her, kan du lesa om koffår nåke slikt kan skje, fra ein gang for mange år siden … Når alarmen va nåke mindre utvikla …

 

I en Sofa fra Ikea …

– Ka ska me finna på i dag da ? … Sa Kånå, med et djervt og mystisk drag øve andletet …

Eg hadde nettopp fått audiens innom hus igjen, itte å ha overnatta i Bodå nåken netter, itte et lite krumspring av ein rampestrek. Sjølsagt dei kaldaste dagane te nå i sumar. Eg leste av elleve grader på det laveste …

Nei, vett ikkje eg ? Svara eg, som vanlig … Men plutselig så datt det ut av meg.

– Kanskje me sko kjøra ned te bror min i Sandnes, som me har snakka om … Å kikka på det nya huset deiras ?

Eg syntes jo det absolutt va ein strålande ide, men det va nett som nåken glør lå å murra, langt der bak i hjernebarken …

 

Overraskende nok, va Kånå lite fiendtlig te et forslag, som va mitt. Nåke som sjølsagt tente fyr på glørne, og et lite bål av nåke uforståelig blussa opp. Men, operativsenteret va meir opptatt av at Fatter’n hadde fått ein ide godkjent, enn å analysera skumle signaler fra alarm-senteret …

Jaja … Flokken blei samla sammen, pakka i bilen og snuten snudde seg mot sørfylket, og et sted nede i Sandnes …

Me koste oss å sang i bilen på vei nedover, Flokken va rett og slett i et eksemplarisk godt humør. Og slikt smitte jo kjapt over på oss foreldre også … Midt på Rennesøy kom Tore Tang med Mods på radioen, og alle i bilen stemte fulltallig med. Til og med Mini’en …

 

Skjønt hans store lidenskap stort sett e hardrock og heavymetal, så lar han ikkje ein god allsang mulighet, gå seg hus forbi …

 

Me visste ikkje heilt kor i Sandnes bror min hadde kjøpt hus. Så eg hadde ringt på ferjå, for å få ein liten veibeskrivelse. Eg høyrte godt itte og gjentok høgt det Bror min sa, slik at Kånå fikk det med seg også. Det va egentlig ein ganske god veibeskrivelse, men eg huska ikkje et ord av ka han hadde sagt, itte eg la på. Kun adressen …

Men, det spiller jo neppe nåken rolle, for eg tasta jo bare adressen inn i navigasjonen i bilen, og fikk et flagg å kjøra mot …

Eg, Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, suste muntert nedover motorvegen, og begynte nærma oss Sandnes. Første avkjørselen itte Kvadrat skulle me ta av te høyre, men i neste kryss va Kånå og Navi-Olga uenige.

Kånå ville rett frem, fordi hu meinte me skulle mot Dyreklinikk skiltet, som bror min hadde nevnt. Navi-Olga påpeikte intenst at me skulle te høyre …

Eg e, i den grad det e mulig for et menneske og ein maskin, på bølgelengde med Navi-Olga. Mens det å putta Kånå og god stedsans i samme setning, e nærmast som å laga parfyme av kloakk. De passe bare ikkje sammen.

 

Fatter’n lytta te Navi-Olga og kjørte te høyre, te Kånå sine store protester … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Eg trur for så vidt eg va begge deler, akkurat der …

 

Ei god stund seinere, stod bilen pent parkert oppå mål flagget, i displayet te Navi-Olga. Men, te Fatter’n sin store fortvilelse va det ikkje et byggefelt å se, i mils omkrets … Men det me så masse av, det va kyr, bondegårdar og Nordsjøen …

Navi-Olga hadde geleida oss te ein øde veg, bekledd med åkrer på kvar sia og te høyre for oss, vingla et gammalt nedslitt treskilt i to kjettinger. Med samme gatenavn som adressen te bror min …

Motvillig måtte eg jo innrømma, at bror min neppe hadde nevnt nåke om Nordsjøen, i veibeskrivelsen sin. Der eg satt mildt forbausa å vekselsvis kikka på målflagget te Navi-Olga, og ut på bondelandet med Nordsjøen som bakgrunn …

Kånå, hu satt med et blikk som oste av triumf, mens et flir begynte å forma seg om kjeften hennas. Jack Nicholson fliret …

 

Meir triumferande, det trur eg ikkje eg har sett Kånå, siden hu maltrakterte meg i mitt favorittspill i barndommen i sin andre omgang med spillet, nemlig Kinasjakk …

 

– Eg trur ikkje bror din bor her !? Seie Kånå bestemt. Mens eg fortsatt sitte der i villrede å kikka ut vinduet. – Eg trur ikkje det e her bror din bor !? Seie Kånå forsyne meg ein gang te. Og eg kvakk te der i bilsetet. – Nei, det trur eg jaggu meg du har rett i. Svara eg forsiktig.

Før eg snur bilen, skrur av Navi-Olga og sett kursen tebake, te der me kom i fra. – Se der, der e Dyreklinikk skiltet. Kvitra Kånå te …

Når me nådde punktet, der Fatter’n hadde stolt på feil dama, sist me va akkurat her. Fatter’n svinga slukøra te høyre og ikkje lenge ittepå, svinga me inn i gården te bror min. Sjølsagt, må dei to eldste i Flokken fortella om Fatter’n sin fadese, og eg får eit medfølende blikk fra far min …

 

Han va også der nede hos bror min, og hjalp te med diverse prosjekt. Og i løpet av et langt liv, sikkert gått på samme smell, opp til fleire ganger …

Med mi kjære mor i kartleser setet …

 

Huset te bror min blei inspisert, ei skittbleia ble skifta mens Flokken mot alle odds, oppførte seg eksemplarisk. Det va et flott hus. Og ei endå flottare skittbleia, som nærmast sendte Fatter’n ned i kneståande. Itte visitten va over, fikk Flokken belønning for sin oppførsel …

Toys’r’us blei besøkt med stor bravur, begeistrelse og ein Flokk på fire gikk storfornøyd ut igjen, etter kvar sin lille påskjønnelse …

– Me sko kje spisa middag på Ikea da ? Spør Kånå, når me har satt oss i bilen igjen – Det e jo knall billig mat der. Legge hu te. Det lilla bålet i hjernebarken blussa opp te et fullverdig St.Hans bål, men Fatter’n har høyrt ordet “billig” og nok ein gang blir alarm-senteret ignorert …

– Ja, det va jo ein god ide. Svara Fatter’n, og fikk vann i munnen bare av tanken på dei gode svenske små kjøttbollene, i samme øyeblikk …

 

Det va ikkje før Fatter’n sjangla rundt med ei stadig voksande handlekurv, og te slutt falt utmatta ned, i ein sofa fra Ikea. Mens ein skogbrann av sjeldent kaliber, hadde gjort om hjernebarkens alarm-senter, te ei forkullet nedbrent branntomt.

At Fatter’n forstod … At i det sekundet han hadde nevnt bror min sitt hus i Sandnes, den morgenen, så hadde Kånå lynkjapt utarbeida ein overordna plan for dagen, og iverksatt …

Som sjølsagt kulminerte i tidenes kalas midt på Ikea, kor svenske kjøttboller raskt blei forbrent. Av endalause leiteaksjoner itte barn som forsvant, ei Kånå som spant rundt som ei Høna på Speed og ei handlekorg som nærmast knakk sammen av overvekt …

Fatter’n, han hadde iskaldt og beregnet blitt styrt akkurat den vegen Kånå ville uten at han lukta faren, ein einaste gang …

 

Det e jo egentlig et rituale som går inn i et større mønster, akkurat det der, at Kåner utvikle sine egne evner liksom. Te å unngå oss fedre sine alarm-sentre, som liksom ska forhindra oss fra slike smeller …

Men, jøje meg … Det blei tross alt ein flott dag på tur, nye minner blei skapt og Fatter’n slapp å leiga tilhenger.

Slik han måtte sist gang Kånå lurte han opp i stri, og han endte opp i et tindrande kalas på Ikea. Og underveis på turen heimover, kor Kånå satt å klukka så fornøyd i setet sitt. Brukte Fatter’n tiden godt, te å bygga opp et nytt høyteknologisk alarm-senter i hjernebarken …

Et senter som la inn absolutt alle nøkkel ord, som kunne forbindes med Ikea, og sperra for slike ord som kunne ta fokus bort fra sakens faktum …

 

Det faktumet at Ikea må unngås for alle penga, så godt det lar seg gjør, og ikkje oppsøkes uten at det e strengt nødvendig …

For all fremtid …

 

Punktum …

 

Sykkelturen …

 

Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg.

 

Så kom eg heim å såg Kånå, då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang.

Jaja, tur og tur. (Tor)tur, e vel gjerna retta ordet …

 

Men eg satt i hvert fall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande bare la te et lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa Kånå kim som va i form eg.

 

Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen. Den va på felgen. Såpassa ja … Tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla et ritt og han, et sånn “på skikkelig” ritt.

 

Ikkje nåke lekeritt heller, men et ganske så tøft et, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma eller visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me hadde starta …

 

Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og.

 

Tjera vena meg …

 

I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ned i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.

 

Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein anna sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka.

Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av meg …

 

Gudhjølpe meg …

 

Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ned igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …

 

Makan te frekkhet …   ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )

 

Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …

 

Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige, for om me ikkje snart trengte litt “ekspert-hjelp”, for at eg sko komma meg heim, i livet.

 

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga litt, før man stabilisere seg igjen. Eg trur eg svaia meir enn et tredve meter høgt grantre i full storm ville gjort.

Og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va drita full … Det e ihvertfall heilt sikkert.

Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser …

 

Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre, minst. Og beinå va heilt ferige. Det va såvidt eg kunne stå oppreist.

 

Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …

 

– Gjekk det fint ?? Kauka hu ut. der eg kom krypande opp trappå …

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ??   Svara eg, og håpa at hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …

 

Eg krøyp videre opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for å få pulsen noenlunde ned. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke bekymra ut …

Når hu igjen spurte kossen det hadde gått, svara eg bare at det hadde gått heilt greit. Hjølpe meg, eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå nåke meir nå. Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.

Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken. Så å sei at det frista for gjentakelse, det ville nok vært vanskelig å svara ja på.

 

Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …

 

Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok kun gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.

 

Sånn egentlig … 

 

Dyna’en, Johan og Bobilmiljøets svar på Moder’n – Bodil …

 

Eg blei medlem i nåken bobilsider underveis på den første bobilturen vår, for å kanskje få nåken tips å følge med andre på tur …

Det e nåke eg absolutt ikkje angra på, sett sånn i ettertid …

Eg blei nemlig kjent med Johan og Bodil der inne, som også va ute på bobiltur i Norge’s vakre land, med sin tilårskomne Dyna …

Så vakkert, treffende og hysterisk morosamt fortalt, av Raymond Falldalen …

 

Ein av årsakene te at eg gjerna falt sånn for disse to figurene på bobiltur, det e gjerna det faktumet, at det raskt kunne vært oss …

Planen va jo at me skulle reist med en nåke eldre Hymer på tur, istedet for doningen me fikk utlevert …

Og slik som eg kjenne oss sjøl, kunne raskt mange av hendelsene Johan og Bodil havna opp i, saktens skjedd oss … Med god margin ….

Me vurderte faktisk å ta med oss et kjæledyr på tur me også, då småfolket va bekymra for Hamsteren vår, Obelix …

 

Så under her, der komme ein episode fra Johan og Bodil på bobiltur, med tillatelse fra tekstforfatter Raymond Falldalen, til å dele …

 

Dyna’en, Johan og Bobilmiljøets svar på Moder’n – Bodil …

Tekst: Raymond Falldalen

 

Etter to dager på verksted var bobil-Dynaen til Johan og Bodil like forferdelig som før. Men kjørbar. Mekanikeren hadde jobbet dag og natt med ett mål for øyet: å få den vekk fra verkstedet så fort som overhodet mulig.

Bodil og Johan troppet opp på verkstedet med flett nye munnbind som hun hadde laget. De var så stramme at haka ble presset ned i brystet og kinnene ble presset opp og sperret for øynene. Det så ut som to kraftig underbitte hamstere som kom for å hente bobilen sin.
Johan gikk bort til mekanikeren og sa

«Mnfh hmmnff mnmnmnfh hmmn» … Munnbindet satt for stramt.

Bodil dro det ut fra ansiktet hans, så han kunne prate skikkelig. Mekanikeren fryktet andre kunder på døra og sa

« Ta bilen, dere får halv pris, men vær så snill, kjør.»

Bodil ble så glad at hun glapp munnbindet til Johan så det sveipet rett i fleisen på han så bakhodet klaska rett inn i reolen med flotte felger. Nå var til og med verdien på bobilen økt etter en kraftig oppgradering også.

Med en Kassett med Smokie.

Overstadig lykkelig var Johan og Bodil på veien igjen.

På sin ferd hadde de sett så mange som hadde med seg hund i bobilen, og nå diskuterte de muligheten for å skaffe seg et kjæledyr de også. Men så var det en ulempe da:Bodil er allergisk. Johan argumenterte med at munnbindene hun har laget er så stramme og så tette at ikke engang et atom makter å passere de.

Og da var det gjort. Etter en pause i første by, var kjæledyret på plass i Dynaen: En undulat. Gul og grønn, som fikk det stolte navnet «Gamle Ørn»

De la ut på veien igjen og da skjønte Gamle Ørn hva som hadde hendt han. Han satte i vedvarende hyl i panikk og flakset så fjæra føyk baki der.

« Hør så glad han er» sa Bodil muntert.

« Han elsker Smokie og synger med»

Johan nikket og sa

«Mnfh hmnhmmn gnhhhg»

Mens han stirret på veien. Ikke fordi han var så fokusert, men han stirret fordi det stramme Munnbindet var iferd med å få øynene hans til å bare poppe ut.

Da de ankom Oppdal var solen gått ned. Temperaturen like så. Det var på tide å spise middag.

«Fine folk spiser sent» kvitret Bodil.

Men hun mente det var for kaldt i luften til at Gamle Ørn skulle vente i Dynaen mens de spiste på kafeen. Da satte Johan foten ned, sleit av seg munnbindet, fikk tilbake pusten og sa

«Du tar faen ikke med deg fugleburet inn på kafeen!»

Men nå var Bodil blitt så glad i undulaten, at hun fant en lur løsning.

God og mett ble de. Johan klappet seg på magen og ba om å få regningen. Febrilsk klappet Johan seg over hele kroppen.

«Fakkerten, jeg har glemt lommeboka i bilen, du får betale denne du Bodil»

Hun satte kaffen i halsen og gulpet et «hm?»

Nølende og nervøst dro hun i glidelåsen på veska som lå i fanget. Og plutselig:

«PRTTRFFFFIRRRRT!!!!!» Ut i en vill panisk fart føyk Gamle Ørn opp fra veska og satte full fart gjennom lokalet.

Servitøren mistet munn og mæle mens Bodil prøvde seg på en overraskende

«å guuuud….har du sett….en fugl….»

Hun løp etter forferdet gjennom lokalet mens hun høylydt lokket på Gamle Ørn. Johan ble så satt ut at han klasket på seg Munnbindet over øynene og satt sånn, med armene i kors i protest.

Etter en stund ble fuglen fanget, regninga betalt og Johan demonstrativt erklærte dagen for over.

« Nå er det natta!»

 

🙈🙈😱😱😁😁🤣🤣🤣

 

Del gjerna denna solskinns historien videre … 😁😁👍👍

 

 

Familien Vandrende Kaos er ferdig på Bobiltur – Bobilen er Parkert …

Reklame |

Bürstner Elegance i 810

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

I kveld har me rydda ut av, støvsugd og vaska doningen, både innvendig og utvendig, slik at den nærmest e klar for neste eiger. Noen må kanskje ta en titt på markisen først, slik at neste(mann) ikkje ende opp med ei lika sint Kåna, som meg …

Når markisen ikkje vil inn igjen … Men, det fikse de kjapt på Haugaland Caravan, vett du …

Eg tok meg til og med den friheten, å legga igjen noen små gaver, til den som kjøpe denne bilen. Foruten ein eim av Familien Vandrende Kaos stemning i bilen, får man også noen t-skjorter og hver sitt ekslu, ekkslus, eklus, øhh … Briljante Boden kaffe krus …

Tjera vena meg, altså … I mine auger, så blir denna bilen et røverkjøp uansett pris, akkurat nå … Løp og kjøp … Bilen e nydelig å kjøra, ufattelig meir lettkjørt enn man skulle tru og går skremmande rimelig, både på tvers og på tross av størrelsen …

1,14 liter på milå, brukte eg fra Seljord te Haugesund …

 

 

 

Men, fortvil ikkje … Eg e ikkje heilt ferdig med bobil turene heilt ennå. Det ligger fortsatt noen godbiter på lur, som mest sannsynlig kommer ut over uka … Og ikkje minst, siden Ann Weronica på Haugaland Caravan absolutt va fornøyd, med våre eskepader på tur …

Så kunne det godt vær, at Haugaland Caravan ville senda Familien Vandrende Kaos ut på tur igjen, i nærmeste fremtid …

I hvert fall, om folk fortsatte å strømme til Facebook siden til Haugaland Caravan, som de gjør for tiden … Så … Om du gjerna vil lesa fleire reisevbrev fra oss, på bobil eller campingvogn tur …

(Grøss og gru altså … Campingvogn ??!!?? … Hjeeelp ) …

 

Så trykk deg inn på denna linken, og lik Haugaland Caravan på Facebook —> HER

Gi gass, Folkens … Gi litt igjen te Ann Weronica og gjengen på Haugaland Caravan, som turte å senda galskapen avgårde, på tur …

Det fortjene de jaggu meg …

 

😀😀😀😀👍👍👍👍

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Sjøormtårnet, som Scener fra ein Skrekkfilm …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Me hadde ein alle tiders dag igår, her på Seljord Camping, med hemningsløs bading, sykkeltur inn te Seljord Sentrum før me avslutta dagen med et regelrett smell …

Når man e på Bobiltur, så e slike campingplasser som ligger nært det meste man trenger, eit godt utgangspunkt.

Kontra det om man reiser med campingvogn, telt eller bor i hytte, for då har man jo gjerna ein bil tilgjengelig, og kan ligge mer avsides. På bobiltur så blir sykkel et ypperlig fremkomstmiddel, når man camper sånn nåkenlunde “sentralt” …

Så, når sola dalte ned i fjellene bak oss, ville de to eldste ut på ein liten sykkeltur, igjen. De ville nemlig bort å kikka på Sjøormtårnet …

 

Og det, det kunne jaggu meg eg og tenkt meg det, der det stod djervt og mystisk i enden av stranda. Eller, i hvert fall trudde eg det, før eg oppdaga at me måtte over elven og ut på en slags treplatting sti, som ironisk nok bukta seg som ein sjøorm mot tårnet.

Med et disig myrland på begge sider av stien, og for kvar tiende meter sånn ca, va det satt opp koselige benker med lys …

Både landskapet, stien og sjølve Sjøormtårnet, kunne saktens vært kulisser for ei suppa av ein romantisk film, der alt lå så vakkert i terrenget. Men, for meg så skulle det snart bli som scener fra ein fullblods skrekkfilm …

For som mange gjerna har fått med seg før, men som andre kanskje kan lesa seg opp på HER, så lide eg av ei skrekkelig edderkoppskrekk …

 

Guttane kom først frem te tårnet, parkerte syklene ved et pent opplyst skur og løp oppover trappene i tårnet. Eg vett ikkje, kanskje tenkte eg meg ikkje om eller kanskje så skulle eg tatt brillene med meg, men eg så ikkje ka eg løp forbi.

Der eg satte etter gutane itte sykkelen min va parkert, for å liksom nå de igjen før toppen. Ein topp som ga oss ein nydelig utsikt utover Seljords vannet …

 

 

Men, me va ikkje aleina i detta tårnet. Ikkje ein plass ein gang. For detta tårnet, det trur eg va habitat for heile bestanden av edderkopper, her i Seljord. Eg hadde nettopp jogga opp i et tårn, som for edderkoppfobi befengte mennesker, va som verdens skumlaste spøkelshus …

Eg blei genuint livredd.

Når Eldstemann og Han i Midten påpekte hordene av edderkopper, som kravla og krøyp lika bak meg, der eg stod å tok bildet …

Bare ein aggressiv sambadansende brasiliansk vandreeddderkopp, som regelrett kan senda deg lukst til de evige jaktmarker, om man ikkje får motgift i tide. Det ville vært mye bedre å møta, enn tusenvis av glupske edderkoppauger, som nå heilt sikkert omringa sitt bytte …

Ein kunne eg jo løpt i fra, men her va de jo  vitterligen meg overalt … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Ka hadde eg gjort !?!

 

Frykt og motgang har som oftast ei lammende effekt, og nå stod eg lika stille som Sinnataggen midt på bruå, i Vigelandsparken. Gutane fikk akutt latterkrampe, før de satte nedover trappene igjen, og forlot Fatter’n midt i edderkopp helv…e …

Eg lukka augene, tok et laaaangt innpust før eg leita frem de siste grammene av fryktlaushet i meg sjøl, å satte i vei ned trappene etter Judas sønnene mine …

Men, det va ikkje nok. Midt i trappå fikk eg full panikk. Det va eddekopp nett overalt. Veggane kom mot meg. Edderkopp nettene kom mot meg. Edderkoppane kom mot meg … Fri og bevare meg vel …

– Hjeeeelp … Brølte eg ut, så det runga i tårnet … Eg va på randen av total hysteri …

Nede ved syklane kunne eg høyra to småjækler som lo så tårene trilla. Forbannade idiotar.

 

Plutselig bredde ein varm følelse seg i kroppen. Nå e det gjort tenkte eg, og lukka augene. Nå har krapylene skutt meg med nettene sine, akkurat slik som Frodo blei i grottene på vei te Mordor. Imårå blir eg middagsmat, for horder av skrubbsultne edderkopper …

Eg stod bare der å venta på nådestøtet. La det i hvert fall gå fort, tenkte eg for meg sjøl. Mens filmen fra mitt liv, rulla over netthinnene …

Men, ingenting skjedde. Eg blei liksom fylt av ein slags merkelig indre ro. Eg åpna augene igjen og både vegger, edderkopp nett samt edderkopper va fortrengt tilbake te der de sko vær. Og trappå lå som ein lysande sti, ut av skremselens fryktsomme edderkopp tårn.

Eg begynte å løpa, men tok et kjapt bilde først som bevis for ka mareritt eg nettopp hadde vandra lukst inn i, med begge augene åpne …

 

 

Tjera vena meg, altså … Livet e ikkje alltids lika lett, men eg kom meg ut igjen, med livet i behold … Dei to eldste hadde sykla avgårde for lengst.

Og eg sa te meg sjøl, at det tårnet der. Det sette fanken ikkje eg min fot inn i igjen, for evig tid …

Men, nå har eg i hvert fall opplevd det, sett utsikten og kryssa av Sjøormtårnet på listen øve ting man har lyst til å oppleva …

Og som eg nevnte ovanføre … Kvelden blei virkelig avslutta, med et regelrett smell …

 

Heilt klart …

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Kor ska me Campera ? …

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Denne helgen, så va det de to eldste sin tur te å vær med Fatter’n på bobiltur. Kånå reiste på husmorferie med Småfolket te Svigers siden hu ikkje lika å vær aleina heima, eller syvstjernes hotellferie, om eg ska ta snappene hu har sendt meg, til betraktning …

Men, når Fatter’n kom heim fra jobb på fredag, blei doningen igjen klargjort, før me satte avgårde …

Målet va Seljord. Kor på Seljord, det hadde me ikkje planlagt, eller tenkt så mye på. Det e viktig å ikkje overtenka saker og ting når man ska på tur, for då kan man raskt bli skuffa, om nåke ikkje svare te forventningene, sånn egentlig …

Men, det komme me tebake til. For, mange tenke gjerna at detta vil bli kjedelige saker, all den tid Kånå ikkje e med på tur …

Då vil eg bare nevna at Kånå står for minst og om ikkje meir, femti prosent av de to eldste sine gener. Så for dei som då e gode i mattematikk, vil det for så vidt sei at eg fortsatt har omtrent hundre prosent Kåna med meg, på tur … Minst …

 

Kjøreturen starta i Haugesund som sist. Rekkehus, Småfolket og ei Kåna som ikkje kunne bli kvitt oss raskt nok, blei forlatt. Me stoppa i Etne å bunkra opp, suste videre innover Åkerfjorden i godt driv mens hilsehånda gikk i høygir.

Ein modifisert standard helsing med personifisert vri, sitter nå som ett skudd …

Før me reiste, så tenkte eg at detta ville bli heilt nåke anna enn det å reisa med Småfolket, for med dei små så vett man jo ka som komme, og dei eldste begynne jo å bli store. Eg tenkte ikkje feil. Men, eg hadde heller ikkje rett. Sjøl om det va bemerkelsesverdig stille i bilen dei første ti milene, når sant ska seiast …

Med Småfolket, så e det jo detta her evinnelige maset man som foreldre stålsette seg for, men vett vil komma enten før eller seinare …

Det som kom underveis med dei eldste, det kunne eg aldri i min villeste fantasi forestilt meg, på forhånd.

 

For, fra Fjæra og omtrent te toppen av Haukelifjell blei radioen totalt overdøva, av Han i Midten som sang med på rap-musikken han digge, å høyrte på gjennom headsettet sitt, der han satt i baksetet …

Altså, eg kan lika rap-musikk eg, for all del, men då lika eg å høyra melodien også …

Og ikkje bare ein halvgal tolvåring som synge for full hals. Eller synge å synge for svingende, talte i tunger falle det gjerna meg nærmare, å kalle det …

Når han endelig roa seg så fikk sjølsagt Eldstemann munndiare av sjeldent kaliber, og hadde så mye på hjarta at han gikk Kånå ein høy gang … Og det e godt gjort …

Eg svingte innom på Åmot for å kjøpa ein kopp kaffe, men mest av alt stoppa eg der for å la øyrene få ein liten pause, men der va det jo stengt …

Eg stod allikevel bak bobilen mutters aleina nåken minutt, bare for å samla tankane litt … Det hjalp …

 

Mellom Høydalsmo og Seljord gikk elg alarmen i bobilen. Eldstemann og Han i Midten hadde bytta plass, så tolvåringen satt nå fremme, menst femtenåringen satt bak …

Eg ga Han i Midten oppgavå med å speida itte elg, siden klokkå begynte å bli seint, mørket hadde dukka opp og elgskiltene kom tett som hagl.

Og plutselig, men heldigvis langt foran oss og i ein forholdsvis grei vinkel, luska ein svær versjon av skogens konge seg over vegen. Fra venstre mot høyre …

Elg speidaren såg den lenge før meg, men me hadde avpassa farten godt, siden et elgskilt nettopp hadde blinka når me passerte.

Han i Midten va for så vidt meir fornøyd med at han endelig hadde fått sett elg, enn han va øve det faktum at han gjerna redda oss fra ein liten smell …

Nei … Eg hadde nok sett den i tide eg og, vil eg tru …

 

Endelig, og litt over klokkå tolv rulla me inn på bensinsatasjonen i Seljord, og målet va nådd …

Men, kor sko me campera ?!?

Planen va jo å ikkje ha nåken plan. Paradoksalt nok, så trengte me allikevel ein nå. Fricamping blei diskutert, men meget kjapt nedstemt, gutane krevde strøm.

Eg tenkte at ingen campingplasser tok inn bobiler så seint som det va blitt nå, men Eldstemann googlet frem at Seljord Camping hadde døgnåpent …

Gutane bytta seter igjen, og med Eldstemann som navigatør fant me frem til campingen og rygga bobilen på plass …

Det va mørkt, me så ingenting og hadde null forventninger te campingen, foruten det Eldstemann fortalte før me bestemte oss …

 

Derfor, så va det tre meget fornøyde gutter på tur som samstemt ga stedet terningkast seks, når me oppdaga kor flott det va her …

Og igjen, for dei som e gode i mattematikk …

Terningkast atten på terningen, det vil eg tru e sjeldent god anmeldelse altså, av ein sjeldent flott campingplass …

Og, dagen idag, den har vært ingenting anna enn komplett suksess … And tben some …

 

Meir om det i morgen …

 

Gode kvelden, Folkens, snart god natt …. 👍👍😀😀

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Gutta på Tur …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Eg sitte her i solsteiken akkurat nu, me kom frem sent igår kveld, eg, Eldstemann og Han i Midten …

Me e på guttatur …

Valget falt på det stedet Storm sin værvarsling meldte høgast temperatur denna helgen, nemlig Seljord, og nærmere bestem Seljord Camping …

Hilsehåndå e parkert, frokosten unnagjort og nå står hemningsløs bading på tapetet …

 

Bobil livet e fortsatt herlig … Ja, nesten på kanten te komplett fantastisk …

Gutane har ikkje vært på land siden me gikk på stranda …

Og, som ein liten kuriositet … Eg trudde fanken meg Seljords Ormen dukka opp her nettopp, lika i vannkanten …

Eg skvatt fader meg sånn te at alle på heila strandå snudde seg … 😱😱

 

Men, så va det bare ein bever som tok morgendukkerten, og svømte så grasiøst forbi … 😀🤣🙈

Fantastisk …

Seinare, så ska me sykla oss ein tur, kikka litt inne i Seljord og rett og slett kosa oss glugg ihjel …

 

Seljord Camping levere til tjuefem i stil, til nå … 👍👍👍👌👌👌

 

Meir utfyllende rapport, til kvelds … 👍👍

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – FredagsPlanken …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Me har vel ikkje vært på tur med Flokken, uten å vær fulltallig, ein einaste gang så lenge eg kan minnast. Det betyr, at sist gang me va på ferie med kun to små i bagasjen, det må vær litt over ni år siden. Før Litlajentå kom te verden …

Så derfor, når Kånå sendte meg et flørtande blikk i bobilen om morgenen, mens hu stod å stekte egg …

Kjente eg ei mitraljøse av elektriske impulser lada med kjærlighet, som meir eller mindre gikk av samtidig. Et smil forplanta seg i andletet mitt, et smil som te slutt enda opp, heilt nede i tærna.

Eg minnast sist gang eg fikk det blikket, og såg føre meg Kånå dansande som ei alvedronning i måneskinnet …

 

Hey you, handsome … Står det i det blikket … Jøje meg …

 

Ein sødmefyll skygge av nåke forførerisk kom over meg, og i blikket te Kånå kunne eg nærmast fornemma, at det va gjensidig. Ydmykt dyrke man som Fatter’n i et forhold, håpet om at familie universets ubestridte herskerinne, plutselig får et anfall av “ild i torvå” …

Men her, og nå, eller midt i bobilen, mens småfolket spant rundt om beinå på oss. Det passa seg ikkje …

Då kviskra Kånå sensuelt i øyra mitt, at kanskje me skulle få småtrollene tidlig i seng, ikveld. Eg e muligens lettlurt, men eg e ikkje dum. Eg har opplevd fortsettelser som aldri dukka opp før eg, så eg lot meg ikkje rivest heilt med av denna plutselige amorøse stemningen, ennå …

Men, det hadde jo vært nåken nydelige dager på ferie sammen, med bare to barn, kor me faktisk hadde hatt tid te litt små romantiske kjærtegn …

 

 

Som når me stod å tulla på ei bro, i ein nydelig park inne i Mandal …

 

 

Mens Litlajentå sko ta bilde av oss, og Mini’en gjemte augene bak hendene, og syntes Mamma og Pappa va dødsflaue …

 

 

Det formelig oste lekenhet og forelskelse i den lumre sensommer dagen … Av to foreldre som plutselig hadde hatt litt tid te kvarandre, underveis på ein liten ferietur …

 

 

Og plutselig … Så stod me der, tett omfavna i et salig kyss, midt på ei bro i Mandal, mens småtrollene kauka i kor

– Æææsj, altså … Slutta med dåkke … 

Det va nett som om eg høyrte Let’s get it on med Marvin Gaye, begynte å spilla oppe i topplokket, og når Kånå kviskra at hu gleda seg te ikveld. Då hoppa hjarta over fire – fem slag, og Fatter’n fikk et saligt flir om kjeften … Definitivt ikkje, Jack Nicholson fliret …

Meir som et fårete ungfole flir, som har fått napp for første gang, med sin utkårede sommer forelskelse …

Fatter’n gikk rundt resten av dagen og dagdrømte om Kånå i en hage av frukt, bær og blomster og et samsurium av glade humler, smilande sommerfugler og ertande marihøner …

Marvin Gaye va inne i et crescendo i refrenget te Let’s get it on, oppe i Fatter’n sitt hovudet, når småfolket endelig sov og me rusla bak i bobilen …

 

Så va det som om nåken drog platestiften lukst øve platå, i et skingrande sprak, ein lyd som nesten skar seg gjennom marg og bein …

 

Før det blei heilt stille …

 

 

Hos Haugaland Caravan finner

du Bobiler av alle slag …

Også bobiler med fredagsplanken

 

 

 

 

 

 

Definitivt et Bobil tips …

 

Akkurat sånn i mine auger så e denna lille epistelen her, definitivt et fullblods bobil tips. Et tips te alle bobil sjåfører som nettopp har parkert bobilen, og gjort som meg etter ein lang ferd heimover igår, å hoppa lukst inn i ein bil på jobb …

For der eg sitte i lastebilen min idag og suse rundt på landeveien med varer te mine kunder …

Så gikk det nettopp opp for meg, at eg fortsatt hilse på bobilene eg treffe på veien …

 

Tjera vena meg … 🙈🙈🙈

 

Eg oppdaga det ikkje før ein tysk bobilsjåfør mest sannsynlig tok ei helsing, fra ein lastebilsjåfør som fortsatt befant seg i bobil boblå, meget ironisk opp …

Og trødde ein megasvær langfinger lukst opp i frontrutå mot meg …

Hjølpe meg …

 

Så husk, legg gjerna inn et par karens dager, før man setter seg i jobb bilen og suse rundt, på landevegen igjen …

Somme ganger, kan man tydeligvis bli misforstått …

 

😱😱🙈🙈🤣🤣🤣

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Markisen …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Bobilturen våras for denne gang, den e over, men fortvil ikkje. Det e fortsatt nåken saftige godbiter igjen, som ikkje har blitt dokumentert skriftlig, her inne ennå, som vil komma litt utover ukå, tenkte eg …

Det e jo grenser for ka man klare å produsera av lesestoff, når man for så vidt ska underholda to små barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

Noe av stoffet som kommer, kan vel kvalifiserast som sånn “Behind the scenes” saker, mens andre ting muligens e saftige saker, som rett og slett måtte få ligge nåken dager, før eg turte å dra det ut av hjernebarken, igjen.

Men nu, så har eg tenkt å fortelle om ein liten situasjon som oppstod, omtrent akkurat når me skulle til å kjøra, i går ittemiddag …

Ein sånn typisk sak, som e så inni granskauen fortærende, når alt anna liksom nesten har gått på skinner …

 

For bilen me har kjørt, det e ein pent brukt Bürstner Elegance i810, et lite beist av ein bobil …

 

Og foruten to små episoder av ellevilt kaliber, så har den oppført seg meir eller mindre utmerket. Den e lettkjørt både på tross og på tvers av størrelsen sin, lå som et fullblods tusenbein på vegen og hadde meir enn nok motorkraft sett i forhold til tyngde …

Men allikavel, så drog et par ting ned stemningen nåken hakk, omtrent sånn akkurat når de skjedde, før me for så vidt kom oss raskt te hektene …

Markisen f.eks, den hadde muligens ikkje sjølvaste Mr. Lindås, Haugaland Caravans hyggeligeste mekaniker gjerna sjekka optimalt, før avreise. Nå ska det seiast, at Sjefs Mekaniker Lindås drog te med et minikurs av sjeldent kaliber før avreise, for å oppdatera ein nåke rusten undertegna, sånn med tanke på bobil og diverse ting man absolutt bør vita …

Men, markisen e meir eller mindre sjølforståande for dei fleste, så den ble det forståelig brukt meget liten tid på …

 

Sett sånn i ettertid, va kanskje det ein liten bommert på sett og vis, men det e gjerna slik innimellom.

At det minst åpenbare og det man i hvert fall tenke ikkje vil gå galt, det går som oftast galt … I hvert fall når det e Familien Vandrende Kaos man har med å gjera …

Kanskje til og med spesielt når det e Familien Vandrende Kaos …

For, når alt va pakka i bilen i går ettermiddag, småfolket satt nærmast klar i setet sitt og Kånå tok ein siste sjekk rundt bilen, så skulle Fatter’n bare rulla inn markisen …

Siste jobb, før alt va klart te avreisa, liksom …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Omtrent tre dragninger inn i oppdraget, begynte nåken mistenkelige knirkelyder å bre seg, oppante i fra der tannhjulene møtes, og mekanismen som drar inn markisen sitter …

Knirk, knirk, knirk … Poff …

Markisen hadde forflytta seg omtrent fem cm, men nå va det full stopp …

Svarte, salte bananer …

Fatter’n strekte seg på tå hev, dunka litt i mekanismen, og forsøkte igjen.

Omtrent to cm seinare, så smalt det til igjen …

Knirk, knirk, knirk, poff … Full stopp igjen …

Småfolket lærte seg nåken nye gloser og Kånå kom løpande te med et forferda blikk …

 

– Ka i helsikke e det du seie, Frode !??! … Kauka hu strengt, å kikka bekymra inn i setet der småfolket satt …

– Mamma, mamma … Pappa sa F-ordet … Seie Mini’en forbløffa …

– Ja, og H-ordet også ... Legge Litlajentå te, med auger svære som håndballer …

 

Eg kunne ikkje anna enn å legga meg langflat, men forsøkte å forklara sakens gang for Kånå, for å liksom rettferdiggjera utbruddet …

Akkurat det, det gikk omtrent så der, men Kånå tilbydde seg nå å hjelpa te. Kanskje for å holda Fatter’n sitt talemål i sjakk, men sikkert fordi hu og gjerna ville komma seg på vei heimover …

 

Omtrent ti minutter seinare, så va småfolket sendt lukst på lekeplassen, og Kånå høyrtes meir ut som ein fullblods gammeldags havnearbeider med et ordforråd eg ikkje visste hu hadde innabords …

Markisen va kommen ti cm lengre inn, og svetten rant av oss begge i sumarvarmen, av alle feil årsaker man kan komma på …

Eg har ikkje sett Kånå så forbanna, siden den gangen eg kom te å snu begge smørbrød boksane opp ned, før maten skulle serverast i dåpen te Mini’en, fordi eg trudde pilå peikte feil vei … Men, sjølsagt skulle stå bortover og ikkje oppover, slik eg trudde …

Der eg ommøblerte alt av smørbrød på kun kort tid … Suksess ?? … Eh, nei …

 

Ein time seinare, og med ein Fatter’n som hadde fått bakoversveis av Kånå sitt sinne, så va den forbaska markisen endelig inne i kassetten sin igjen …

Småfolket blei hanka inn og heimturen kunne starta …

Det va dørgande stille i bobilen dei første kilometrene, før Mini’en braut stillheten …

 

Jaja, det e jo bare sånt nåke som alltids skjer oss detta, mamma og pappa … Og eg love at me ikkje ska sei te Mormor å Farmor at dåkke sa begge F-ordene, altså … 

 

Eg og Kånå delte et blikk, før me fikk knekken i knærnå og latterkrampå tok oss …

 

Men, Mini’en hadde jo fullstendig rett …

 

Det e jo sånn som alltid skjer med oss … Så ka anna kan man liksom forventa da …

 

Når det e Familien Vandrende Kaos det e snakk om …

 

Svarte, salte bananer, altså … 🤣🤣🤣