Strømregningen …


Det e Kånå som betale strømrekningen hos oss.

Me har liksom fordelt utgiftene greit i mellom oss.

Men, eg lura på om det at hu har strømmen, kanskje går nåke utover livskvaliteten i heimen, for tiden.

Idag, når eg kom heim fra jobb. Så låg hu godt tulla inn i et ullteppe på sofaen, og nøyt livet. Eg, som kom utanifra, merka nærmast ikkje at eg hadde gått inn.

Når eg trykka på fjernkontrollen te varmepumpå, så kauka det i fra sofaen i stugo.

«Du skrudde ikkje opp nå vel ? … Strømmen e knalldyr akkurat nå»

Okay … Me e der ja … Eg skrudde ned te 19 igjen. 🙈🙈

Nåken minutt seinare, så satte eg ein kopp under kaffimaskinen, og trykka den på.

«Du kunne ikkje ha venta et par timar med den koppen, då hadde den vært mye billigare.» Gneldra ullteppe monsteret.

Herreguuud …

Litt ittepå, så måtte eg på do å tissa. Eg lurte litt på om eg måtte spør først, men eg lot det stå til. Det kan vel ikkje væra så forbaska dyrt å lata vannet !?!?

Når eg gikk ut fra badet høyrte eg kaklehønå igjen.

«Skrudde du av lyset nå ?»

Helsikke altså. Eg gikk heima å hutra og frøys, å fikk ikkje varmen i meg etter ein hard jobb dag. Ein dusj kom ikkje på tale.

Eller eg kunne, om eg dusja i kaldt vann !?!?

Så, når Litlajentå skulle på trening. Då heiv eg meg i bilen og spant avgårde på fotball med hu.

Og nå … Nå sitte eg i tjueseks grader å nyte livet, mens eg venta på Litlajentå.

Det e lika før eg må kasta både genser og buksa. Så varmt e det.

Og det e heilt greit.

For det e eg som betale dieselen !!

😁😁😁

Små baby steps …

 

Då va middagen laga, servert og fortært. Idag mekka Fatter’n sammen Fusilo (trur eg, fordi eg kasta posen de va oppi, og kan ikkje sjekka) pasta skruer og sånne små kjøttboller i spaghetti saus. 

Den retten e bankers. Då e det ikkje ein kjeft rundt bordet som akutt ikkje har lyst på middag. Alle spise opp. 

Det herska fanken meg ein sjelden harmonisk stemning over middagsbordet idag, også. Praten gikk på kryss og tvers, uten at eit einaste medlem av Flokken, plutselig følte seg krenka å krøyp under bordet, fløy på dør eller sprakk som ein ballong.

Sett sånn historisk på akkurat den saken. Så trur eg me kan telle slike dager på ei hånd. 

 

Så eg nøyt det i dag. 

 

Eg bare satt heilt rolig og sa nærmast ikkje et ord. Bare spiste sakte og rolig mens eg observerte denna muntre Flokken. Eg varta nesten litt skremt. Har me blitt ein sånn “normal” familie nå ? 

Eller sånn tv-familie. Slik som det ofta blir fremstilt i filmer eller serier. Der familien sitte så perfekt og spise maten sin. 

Mens praten liksom går lett over bordet. Kanskje blir eit stort mysterium løst ? Eller man får fortalt en slags moralsk fortelling. To – tre søsken som plutselig reise seg og tar av bordet, når alle e ferdig å spisa, før de går og tar oppvasken sammen ?

 

Neida … Eg trur det e langt frem til slike tilstander. Her i heimen må man fortsatt passa på som hauken, kim som sitte ved siden av kvarandre. Både ved middagsbordet, i sofaen eller ute i bilen nær me ska ut å kjøra. 

Hadde noen tatt av bordet sammen og satt inn og ut av oppvaskmaskinen, så trur eg hjarta hadde hoppa over nåken hakk. 

Men … Praten gikk lystig å lett idag. Til og med dei to eldste hadde ein fin tone seg imellom. Eg måtte nesten klypa meg i håndå unna bordet, bare for å vær sikker på at eg va våken. Jøje meg … 

 

Små baby steps … Mot en litt meir harmonisk hverdag. Ja, det e jaggu meg ikkje å forakta. 

Jaja …

Slik går nå dagan … 

 

Ha ein super tirsdags kveld, Folkens … 

 

 

Den nye Boden – Grotten fra Helvete …

 

Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.

Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.

Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.

Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.

Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …

Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.

Det var meir belønning enn straff.

 

Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.

Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.

Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.

Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.

Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …

Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.

 

Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.

 

Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.

And then some … Mildt sagt …

Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.

 

 

Eg har nesten ikkje ord.

Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.

Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.

Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.

Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.

Herreguuud.

Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.

 

Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.

Eg har sett mange forskjellige edderkopper.

Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …

Svarte salte bananer, altså …

 

Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.

Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.

 

Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.

Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.

Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …

 

Gudhjølpe meg … Ka har eg gjort !?!

 

Beina på bordet …

 

Så blei det litt stille nåken dager fra denna kanten igjen. Men, for ein gangs skyld så e det hverken mangel på motivasjon, kreativitet eller andre lignende årsaker.

Familien Vandrende Kaos har igjen skifta stua.

Eventyret på luksustoppen i Førre e over og me drar tilbake til den eminente middelklassen igjen. Der me i mine auger passe godt inn, mens Kånå nok trivdes godt et par klasser opp.

Men, me e skjønt enige begge to om at livet oppe på luksustoppen, det va nåke ensomt …

 

For all del, nå ska corona’en for så vidt ta ein god del av den skyldå. Men, det va mye hus og lite tomt der på toppen av haugen i Førre. Nå, så har me fått oss mye tomt, men litt mindre hus.

Derfor datt eg rett og slett litt ut av blogg boblen, når flyttesjauen tok overhånd fra torsdagen av.

Men, her e eg igjen. Med beina på bordet itte eit par hektiske dagar med skytteltrafikk mellom to boliger. Snart, så e me nesten i mål. Det e nesten bare utvasken igjen på luksustoppen.

Og ein heidundrande utpakkings jobb i vår nye bolig …

 

Her og nå, så sitte eg og Kånå å kosa oss med ei iskalde ei foran peisen, totalt utslitte men ved godt mot.

Småfolket ligge å snorka på loftet, ungdommen nyte livet foran pc skjermen i kjelleren.

Og snart ska dei gamle finna loppekassen kjenne eg. Jøje meg, altså. For nåken travle dager det har vært.

Somme ganger, så kjenne man jaggu godt at man lever …

 

Ha ei god natt, Folkens … Og bruk masse strøm inatt. Eg høyre rykter om at noen steder e den nesten gratis …

E det mulig ?!? 🙈🙈

 

 

Minstemann …

 

Då kommer kapittel to ut. Kanskje vil eg legga ut kapittel tre også. Slik at man kanskje skjønner litt av plottet, og hvordan boka vil bli.

Uansett, så er ingenting hundre prosent bestemt. Rekkefølgen og fremdriften, den kan raskt bli endra på et eller anna vis.

Men, plottet og storyen er mer eller mindre satt.

Kos dykk, Folkens. Dette kan jo raskt bli gøy …

 



 

Kapittel 2 – Minstemann …

 

Georg satt i sofaen på værelset hvor Sigrid var innlosjert. Et noe utrangert rom med åttitalls møbler, slitt tapet og glorete lysrør i taket. Et av dem blinka ukontrollert og var nok på randen til å ta kvelden. Georg kikka irritert opp mot lysrøret, men fant raskt ut at det var viktigere ting å bekymre seg for. Sigrid hadde vært innlagt på føden i nesten to uker, etter at vannet hadde gått i overkant av seks uker, før termin. Sigrid var nå fast bestemt på at fjotten skulle ut asap. Eller i hvert fall i kveld. Til nøds til natta.

Hun var rammet av, eller led av brakkesjuka. To uker på ti kvadrat, med kun noen få kvelder på perm hjemme, hadde satt sine spor.

Legen skulle snart komme og avgi sin dom, mens en sykepleierske som var meget innforstått med Sigrid sin tilstand svinset rundt i rommet som en geskjeftig fe og gjorde klart til legevisitt.

Sigrid gikk hvileløst rundt i rommet og hadde nærmest laga permanente spor i gulvbelegget. Det var begrenset med steder man kunne gå på ti kvadrat og ventetiden var utålelig.

Etter en liten stund, kom endelig vakthavende lege inn. En jovial fyr med rufsete sveis som umulig kunne være en dag over tretti år. Mest sannsynlig en turnuslege på tokt, tenkte Georg fryktsomt der han betraktet legen. Sigrid satte armene i kors foran brystet og kikka mismodig på fyren. Klar til kamp. Georg forstod lynkjapt hvor dette ville bære hen og fiska frem mobilen for sikkerhets skyld.

«Jaha, og her går det bra med mor og barn?» Spurte legen muntert, og kikka godmodig på den vordende mor, før han la til mens han kikka ned på papirene sine. «Jeg tenker at vi gjerne skulle gitt denne rakkeren noen dager til jeg, for å modnes litt mer. Før vi setter i gang fødselen» Noe mer, det rakk ikke legen å få sagt, for Sigrid eksploderte i et sant inferno. «Noen dager til, NOEN dager til!?» Freste Sigrid, og fortsatte før legen fikk sjanse til å reagere. «Dette krapylet skal ut ikveld, om jeg så må krype ned på operasjonsstuen å ta keisersnitt på meg selv!» Kauka Sigrid illsint ut, mens fråden stod ut av kjeften hennes. Legen tørka noen spyttpatroner fra ansiktet, retta litt på en noe rufsete sveis. En sveis som nærmest hadde blitt blåst nitti grader bakover, etter Sigrid sitt lille store utbrudd.

Sykepleiersken som hadde blitt godt kjent med Sigrid, disse to ukene, hun stod å flira noe skjelmsk bak legen. En lege som sikkert bare mente alt vel både for mor og barn. Men, som helt klart hadde undervurdert virkningen av to uker i eksil på et innestengt sykehus værelset.

Georg hadde etter mange års samliv med Sigrid, lært seg at det var forskjell på å være tosk og idiot. Så når legen kikka nervøst ned på Georg for å liksom hente litt hjelp fra den kanten. Da satt Georg heller som en tosk og holdt kjeft, mens han bladde umotivert opp og ned på mobilen, og hadde ingen planer om å tre inn i idiotenes rekker. Slik som legen nettopp hadde gjort.

«Jaha, vi bør jo gjerne tenke på barnets beste … .. .» Forsøkte idioten igjen. Men lengre kom han ikke da Sigrid mista det helt. «Det beste for både mor, barn og en forbanna bedrevitende lege, som sikkert nettopp har begynt praksis perioden sin !» Kvein Sigrid til, før hun fortsatte i komplett fistel. «Det er at han fyrer i gang denne helvetes fødselen, før han får et stetoskop trødd så langt opp i sin tungtrødde ræv, at han kan høre sitt eget hjerte i øra, fra innsiden!» Legen kikka perplekst på Sigrid, før han hasta slukøra ut av rommet.

Sykepleiersken hadde fått en snodig knekk i knærna, og stod med ryggen til å rista av innestengt latterkrampe, når legen fløy forbi.

Ti over tre den natta kom Max til verden. En liten sneip på omtrent to kg og førtifire cm. To kg og førtifire cm med ellevill galskap, rampestreker og proppfull av livsglede innabords. Kvart over ni neste morgen, kjørte Georg av gårde til Danmark på ferie med resten av Flokken. Til feriehuset de hadde leid utenfor Ebeltoft.

Ingen hadde forutsett at minstemann skulle ha det så travelt, at han torpederte en etterlengtet familieferie, med sin utålmodighet med å komme til verden. Minst av alle Georg og Sigrid. Og mens Sigrid nøt late dager på nyfødt post med familiens siste tilkomst. Fikk Georg erfare de første dagene av livets nye verden. En hektisk, travel og mildt sagt spinnvill verden.

Sånt sett, så gjenspeilte gjerne døgnets siste tjuefire timer, de neste åtte årenes daglige liv.

Hverken mer eller mindre.

 

Venterommet …

 

 



 

Kapittel 1 – Venterommet …

 

Georg satt på venterommet hos urologen. Georg Strand og Sigrid hadde vært gift i snart tyve år. På disse årene hadde de fått fire barn sammen. Derfor satt Georg hos urologen akkurat nå. Fordi Sigrid enstemmig hadde vedtatt at nå var det Georg sin tur. Forresten så gikk spiralen til Sigrid snart ut på dato. En perfekt anledning for Georg til å ta ansvar, hadde Sigrid sagt.

Sigrid var enkel sånn. En ilter, småsint men stort sett snill kone. Rettferdig og rettskaffen. Men også sta. Sta som ambolten. Der ambolten gir motkraft til den kraften man påfører den, og former et avtrykk på alt man lager. Som Georg sin viljestyrke når den tydde til motstand, og kanskje argumenterte mot Sigrids ytringer.

 

Skjønt, skulle man se litt objektivt på saken, kunne man jo si at Sigrid sitt ansvar hadde gått lukst i dass. Sigrid hadde jo vitterlig født fire barn i sin periode. Kanskje hun burde tatt ansvaret sitt noe mer alvorlig hadde Georg nesten sagt den kvelden temaet kom opp. Men, for en gangs skyld hadde Georg brukt vettet i rett tid og på rett sted. Og ikke etterpå og ute i boden.

Georg elska barna sine og ville ikke vært en eneste en av dem foruten. Allikevel satt han her på venterommet, for en gang for alle å utelukke muligheten for flere.

Han satt å veide for og imot. Eller aller helst for. Ved å tenke bakover i tid. På hvordan åra hadde gått. Hvor raskt de eldste, hadde blitt store. Og hvor store de minste var blitt, så raskt.

Fredrik var seksten år snart og skulle begynne på videregående etter sommeren, en klok fyr med en klar plan for fremtiden. Leif var tretten, familiens bohem og en livsnyter av sjeldent kaliber. Han skulle starte på ungdomskolen. Tilde var ti år og en atombombe forkledd som en søt, yndig og stort sett smilende jente. Men, Georg visste annerledes, Tilde hadde mye fra sin mor. Også hadde vi Max. Selveste minstemann. Født nesten to måneder for tidlig, kronisk utålmodig og alltid på farten med sprell av ulikt kaliber.

 

Da Sigrid ble gravid med fjerdemann hadde de satt seg ned å snakka sammen. Ville de virkelig ha et barn til? Svaret kom ganske raskt, og praten ble ikke lang. Selvsagt skulle de beholde barnet. Hvor mye verre kunne det bli med fire, kontra det å ha tre barn. Tilde hadde jo vært et usedvanlig behagelig vesen, sine først leveår. De hadde jo nærmest ikke merket at de fikk nummer tre. Eller Tilde.

Noen ganger i livet tar man feil, andre ganger får man rett. Og fra den natta Max kom til verden, så hadde Georg og Sigrid saktmodig fått erfare, at mer feil, det hadde de aldri tatt i hele sitt liv.

Og nå satt Georg på et sterilt venterom for å sette punktum. Han satt for seg selv borte i en krok og funderte på avgjørelsen, mens han irriterte seg litt over det ene lysrøret i taket. Det som blinka litt i tide og utide. Slik som det røret på værelset Sigrid hadde hatt, når minstemann Max kom til verden …

 



 

Jøje meg … Nå va det gjort …

Nå e det sikkert mange som lura på ka i all verden detta e for nåke. Sånn egentlig, så lura eg litt selv også. Men, for å gjerna pressa meg sjøl te å holda fokus på et prosjekt eg har påstarta, så dele eg det her på bloggen.

Detta e første kapittel på det som kan bli en bok. Et slags utkast, på ein måte. Det finnes enda tjue kapitler til. 

En bok om Georg og Sigrid. Lett inspirert av noen man gjerna drar litt kjensel på, vil eg tru.

Så nå spør eg egentlig bare rett ut …

E det noen som kunne tenkt seg å lest meir av dette ?

Kanskje kommer kapittel 2 ut her på bloggen også, om responsen slår til … 🙈🙈🙈

 

 

 

Vaskemaskinen …

Eg havna i ein diskusjon her på jobb i slutten av ukå, kor me diskuterte detta med hjelp/uhjelp og service eller mangel på service, når man gjerna skulle handla seg nye hvite varer. Og, då kom eg på denne opplevelsen eg og Kånå hadde, når me måtte gjennom akkurat detta her. På et av de store elektro utsalgene, her i byen …

Vaskemaskinen …

Me skulle ha oss ny vaskemaskin, for ein god del år siden, da den gamle slitaren vår sang på sista verset. Den fungerte for så vidt ennå, men stakkaren hadde begynt å avgi lyder som ikkje kunne tolkes som anna, enn at detta kom te å gå galt før eller senere. Mest sannsynlig mye mer før enn langt senere …
Eg har strengt talt lite kunnskap om vaskemaskiner. Fatter’n blei bannlyst fra vaskerommet for all fremtid, etter en fiaskovask dagen før Santa Lucia feiring i barnehagen, for mange år siden …
Når hvite kjortler endte opp som lyserosa og Kånå eksploderte, fordi Fatter’n ikkje sjekka skittentøys korgen godt nok. Og ikkje la merke te ein lekker smekker litå rød tanga trusa blant all hvitvasken. Egentlig, når eg tenke på det den dag i dag, så e det snodig og nesten på kanten te sensasjonelt, at eit så lite plagg kunne skapa så mye hurlumhei, på kun kort tid …
Eg minnast ennå godt kor ilter, forbanna og fortvila Kånå var, når fadesen te Fatter’n blei oppdaga, da hu kom heim fra kveldsskift og skulle kasta tøyet inn i tørketrommelen …
Men, Kånå kan vaskemaskin … Hu hadde allerede funnet ein ny maskin, på nettsiden te et av våre flotte elektromarked, her i byen. Ein som jaggu meg var på tilbud. Et kjempe godt tilbud, ifølge Kånå. Eg kunne jo ikkje anna enn vær enige i hennas hardtslående argument, om at det var bedre å handla i forkant, enn å stå uten vaskemaskin på verst mulig tidspunkt …
For det e jo det som skjer når slikt går i stykker … Det skjer alltid ti minutter ut i juleferien eller ein halvtime etter stengetid, onsdagen i påskeuka … Nærmast uten unntak …
Eg og Kånå jumpa inn i bilen, kjørte opp på butikken og rusla inn i vaskemaskins avdelingen. Kånå finne raskt detta vidunderet fra nettsiden og urimelig kjapt, tatt i betraktning ka butikk det var snakk om, komme ei salgsdame for å tilby sin hjelp. Og her oppleve me et lite fenomen, man neppe vil oppleva i ein bruktbil butikk …
For, i ein bruktbil butikk. Der vil man som regel bare få solskinns historier, om den bilen man gjerna har stoppa opp med. Fra ein selgar som mest sannsynlig vil gå over lik, bare for å gjerna bli kvitt akkurat den bilen …
Man kan til og med, om man e lika lur som den mest utspekulerte bilselger, klara å få litt avslag på prisen …
Men, her stod altså me, eg og Kånå, midt i vaskemaskins avdelingen. Kor me kikka på ein flett ny vaskemaskin, som at på til ikkje hadde gått ein einaste km, men allikevel va på tilbud. Men, fikk ikkje anna enn ekstremt dårlige anbefalinger, på akkurat denna maskinen på tilbud. Joda, det stod jo at kapasiteten var på åtta kg, men det betvilte salgsdamå sterkt at den klarte, i hvert fall i lengden …
Det var jo bare å kikka inne i trommelen på den, så ville man mest sannsynlig forstå det … Mye mindre luka hadde den også, enn den som stod ved siden av, som for så vidt kosta det dobbelte …
Ikkje minst, så hadde hu store mistanker te at den på tilbud brukte mye meir strøm, enn den dobbelt så dyre maskinen. Selv om begge hadde samme energiklasse. Så pris forskjellen ville me sikkert spara inn, i løpet av ein ti års periode. Og med fira barn, nei då var me nok bare nødt te å kjøpa den dyraste, meinte salgsdamå …
Tjera vena meg, tenkte eg nesten høgt for meg sjøl. Me ska jo ikkje vaska Flokken inni den, bare klærnå deiras. Og den vara jo bare e fem år og seks og halv månad, ikkje i ti år … Så me ville jo bare spart inn halvparten …
Før eg oppdaga et nesten ikkje va nesten, men at eg faktisk hadde sagt det eg tenkte, ut høgt …
– Nja, nå var det nå den andre der, me hadde tenkt oss da. Fortsatte eg, mens salgsdamå fortsatt kikka litt snurt på meg, etter den forrige kommentaren min, som egentlig bare var te meg sjøl …
– Joda, men dåkke får jo mye meir for pengene, i den litt dyrere maskinen. Kontra salgsdamå kjapt …
– Jammen, de e jo akkurat lika store !? Datt det ut av meg, før eg blei nesten lamslått øve min egen hardtslåande logikk …
Då blei det stille fra damå, mens hu kikke nåke merksnodig på meg, sikkert lika lamslått som meg over litt idiotisk logikk humor … Men, gudhjølpe meg altså, det blir litt for dumt at man nærmast ikkje ska få lov te å kjøpa den varen, som man selv vil ha. Og muligens litt for åpenbart at tilbuds varen kun e lokkemiddel, for å få deg inn i butikken, slik at veldrevne salgspersonell ska lure deg trill rundt …
Det e jo heilt klart mange som ikkje synast det e kjekt heller, når de komme heim med tilbudsvaren, å treffe naboen når man e ferd med å ta den inn i heimen …
– Kjøpt dåkke ny vaskemaskin ? Spør sikkert naboen då …
– Ja, men den e ikkje å anbefala altså, den klara ikkje å vaska åtta kg eingang, har alt for liten trommel, å bruka masse strøm ! Svara man gjerna då, som salgsdamå sa …
Kan skjønna mange heller kjøpe den dyre då … Bare for å slippa den ydmykelsen, liksom … Hjølpe meg …
Men, me fikk jo lov å kjøpa den på tilbud, te slutt. Salgsdamå drog den ikkje lenger etter logikk fadesen. Me kjøpte til og med ny tørketrommel. Tørketrommel med varmepumpe teknologi. Det nyaste av det nya, og visstnok revolusjonerende innen tørketrommel segmentet … Det var jo nødt te å bli ein slager, når me står på lekeplassen å skryte øve den nye tørketrommelen …
– Ja, åsså har den varmepumpe teknolog ! Kan man liksom si, sjøl om man hverken forstod eller har fanaring om ka det innebar, på ein måte …  Det e det galnaste, vett du …
Men sjølsagt, og når man står ved kassen kor salgsdamå plotte inn maskinen på dataen sin, så sukka hu sjølsagt beklagende, legge hovudet unnskyldende på skakke og seie.
– Ja, akkurat ja … Nå ser eg jo at me ikkje har den på lager, den maskinen dåkke ville ha. Ikkje før om fire-fem uker. Meeen, den eg viste dåkke ved siden av, den har me faktisk fleire av på lageret, altså !? … Og kikka på deg med eit triumferande glis, som om hu liksom har sluppet århundrets trumfkort, og nå ska hanka inn gevinsten …
– Fabelaktig, det passa jo absolutt perfekt det. Svara eg litt tilgjort oppgitt, å legge inn ein liten kunstpause, mens eg ser salgsdamå begynne å sletta det hu har skrevet inn … Sikkert for å slå inn den andre, som va dobbelt så dyr …
– Me trenge den sikkert ikkje før om fem-seks uker, så då har me jo litt å gå på. Sa eg fornøyd, venta litt på bekreftelsen av ordren å gikk fornøyd ut av butikken, sammen med Kånå …
Somme ganger, så gjør det ingenting at Kånå gjerna har rett, i det at man muligens bør ordna ting, litt i forkant …
I hvert fall ikkje, når man liksom føle man får ein seier, ein anna plass …
Sånn oppsummert sett på saken …
Uansett … Ha ein flott lørdag, Folkens …

Min Barndoms Verden …

Den siste dagen i min barndoms verden … Når trødde man egentlig ut av den … Min barndoms verden.

 For Odd Børretzen, va det den dagen bestefars klokkå på veggen stansa … Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka, fra min barndoms verden …

 

På ein måte, trur eg at man aldri tråkka heilt ut av den verdenen, man tar bare ein liten pause, glemmer den ut eller gjerna bare blir litt for voksen. Te at man tør trø inn i den igjen. Fordi man har så mange voksen ting, man absolutt må få gjort.

 

Min barndoms verden. Det va ein herlige verden, og eg e så heldige at med fire små i heimen. Så får eg leva litt i min barndoms verden, igjen. Kor alle bekymringer forsvinner, som dugg i plettfritt solskinn …

 

Kor eg får sitta på gulvet å leka med Duplo’en sammen med Litlajentå og Mini’en. Laga fantasifulle hus i alle verdens fargar … Bygga båtar som aldri i den virkelige verden, hadde bært så mye som ei fjær eingang.

Men i vår barndoms verden, der kan den ta med seg elefanter, ein halv sliten Buzz Lightyear figur og nåken batteri drevne hamstre, øve havet te Afrika …

Et hav, som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet … Ikkje meir enn ein halv meter, i virkelighetens verden … Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden … 

 

I vår barndoms verden … Der kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England. Med over hundre tusen publikummere på ein enorm tribune …

Som skrike så sveisen blir blåst bakover, når me score mål. I den virkelige verden e det bare Litlajentå og Mini’en som sitte på tribunen. Og tribunen e egentlig bare ei litå trapp, opp te terrasse dørå …

 

I vår barndoms verden, sitte eg og eldstemann å leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers. Me skulle bare lesa et kapittel, men det va så spennande at me som oftast blir nødt te å lesa ett par te …

Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset. Ja, då va det på an med ein gang. Då leka me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver. Der i vår barndoms verden … 

 

Vår barndoms verden, kor me gjerna løpe livredd rundt i ein jungel. Eg og Flokken. Med ei skrubb sulten løvinna i helane på oss. Ei løvinna som vil spisa oss te kvelds. 

I virkelighetens verden, e det bare hu mor som prøve å fanga oss, for å få oss i seng. Fordi det e leggetid …

 
Eg håpe eg aldri glemme den ut … Min barndoms verden … For den kan man egentlig ta fram, akkurat når man vil, bare man tør nok … 

Og heima hos oss, så løpe den rundt oss over alt … Mine barndoms verdenar … 

 

Vår barndoms verden … Flokken vår …

Tekst : Frode Skogøy

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story …

 

Det e lenge siden detta innlegget blei oppdatert, og nå e Flokken blitt sju, ni, tolv og femten år, og Fatter’n har skrevet blogg i fem-seks år … Om livet etter at Mini’en kom te verden … Minstemann …

Det e jo gjerna ikkje så lett å setta seg inn i Familien Vandrende Kaos sitt liv, om man e førstegangs leser.

Så, her e ei litå historia om den spede starten på denne bloggen, som eg virlelig kose meg med når overskuddet e der. Men, som eg somme ganger legge vekk, når hverdagen gjerna blir litt hektisk …

Les litt om oss, og årsaken te at det gjerna endte opp, med nettopp ein blogg … I et lett oppgradert Om oss innlegg … 😀😀👍… Skreven for nåken år siden …

 

The Story …

Me satt på Bømlo i hyttå te Svigerinnå og Bror te Kånå i påsken, og hadde oss litt godt i glasset og koste oss skikkelig.

Og itte litt høytlesning fra bloggen nevne Svigerinnå mi, at det ikkje va ett sånt “Om oss” innlegg, eller presentasjon på bloggen.

Ikkje ein skikkelig ivertfall …

Så, itte over ett halvt år med blogging, va det gjerna på tide med eit lite innlegg “Om oss”…

The Story, på ein måte.

Og den starta jo egentlig på fødestuen, den femte Juli for snart tre år siden. Kånå hadde blitt lagt inn ca ei uka i forveien, siå vannet va begynt å gå.

Storken hadde feilberegna kraftigt, og Mini’en dukka opp nesten to månader for tidlig… Eg og Kånå hadde allerede tre småtroll fra før, Litlajentå på to, Han i Midten på fem og Eldstemann på åtta …

På toppen av heile denna fadesen med Storken, hadde me bestillt feriehus i Danmark fra den 6 Juli …

Men, eg og Kånå hadde blitt enige om at eg bare sko reisa med dei andre tre, om ikkje Mini’en va kommen te verden før. For sikkerhets skyld hadde eg tatt med meg han eg har fra før på tjueein, som stand in for Kånå …

Det e som eg har sagt før, forskjell på og vær “toskjen” og “idiot”, og eg va ikkje såpassa idiot at eg reiste på tur me tre galne småtroll, heilt aleina …

 

Mini’en

 

Heldigvis, spant Mini’en ut i tre tiå, midt på nattå, eg rakk å holda guten litt, gratulera Kånå og sova ca tre-fire timar, før ferden te Danmark starta … Og det e liksom litt symptomatisk for livet etter fjerdemann … Mini’en …

Stikkordet må vær “hektiskt”..

 

Eldstemann og Litlajentå …

 

Der dei andre tre hadde kvar sine forskjellige egenskaper, i sine fyste leveår. Hadde Mini’en alle sammen, på eingang. Han va ett fyrverkeri, and then some … Hverdagen gikk fra å væra mildt travel, te usannsynlig hektiskt.

Og når guten va halvannen månad, skjedde det som egentlig e forløparen te at det i det heila tatt e blitt ein blogg av det …

Kånå va heima med flokken, mens eg va på “SildaJazz” med Svigers og bror min. I ett ubevokta øyeblikk, kor eg va ein tur på “Litlahuset” og tømte tanken. Da så Bror min og hans utkårede kjekke kjæreste, sjansen te å ha det litt morsomt på min bekostning …

De la inn ett par famøse statusoppdateringar på min Facebook vegg. Om eg ikkje huska feil, så va den eine “Dritings.com” .

Det va den Kånå fikk med seg og, for hu va kjapt ute med å kommentera, og indirekte med på å gi bloggen sitt navn …

Svaret va som følger…  “Flottings, nøklane te Bodå står i ” …

Og det gjorde de og … Men itte litt godsnakking, fekk eg komma inn, men det såg svart ut ei stund der …

 


“Orginal” Boden

 

Den påfølgande søndagen, kor eg mildt sagt va ute av drift og Kånå ikkje ville vekka meg. Klarte Kånå å trø gjennom ei hylla og vrikka foten kraftigt. Mandagen kom, og eg for på jobb, litt utpå dagen va det nåken som klaga seg litt på Facebook, øve at livet va så travelt.

Sikringane i hjernebarken gjekk, lyset kom på og min fyste historie på Facebook va ett faktum.

 

Eg, som ikkje hadde meir enn 8-10 likes, når eg la nåke ut på Facebook hadde plutseligt femti-seksti … Ei spira va sådd … Eg følgte opp med fleire anekdoter fra hverdags galskapen i heimen.

“Bodå” blei ein gjengangar, ein plass for litt selvransakelse og arena for bot og forbedring …

Treff responsen va vekslande, men eg va igang. Eg hadde funne ein måte å få ut litt damp i hverdagen. Ein slags sjølterapi …

Så, litt utpå seinsumaren 2015, og itte å ha terrorisert mine Facebook venner, med mine historiar, i et år.

Logga eg meg inn på Blogg.no, itte fleire anmodninger om at eg burde absolutt starta ein blogg … Eg lagde ein profil, og trykka enter …

JegGikkBareiBodenenTur.Blogg.no …

 

 

For så å få fullstendig angst, og logga meg ikkje inn igjen før itte tre uker … Eller, eg va jo inne å kikka om nåken hadde vært inne på den, men uten nåke innhold på bloggen, hadde jo ingen det  … 🙈🙈🤣🤣

Men, itte tre uker la eg inn ein del av historiene fra Facebook, for så å venta på om det va meir respons då …

Og det va det … Først femti leserar, så hundre og femti … Tohundre … Før eg fekk ein toppnotering, som blei behørig feira … Seks-syv hundre lesere …

Og rett inn på Topplisten på Blogg.no … Den gangen …

Tjera vena meg …

 

Der i fra og ut, har det bare tatt av …

Det e ikkje ein glansbilde blogg øve kor flott me har det, men heller rett fra levra kossen hverdagen e, med små barn i heimen …

Ein arena for humor, hverdags galskap og finurlige skråblikk fra ein massebarns pappa …

Eg trur det e det som gjør at så mange komme igjen og lese, det at det e så folkelig og gjennkjennbart. Det e rett og slett sånn gjerna dei fleste av oss har det i heimen … Sånn egentlig …

 

Så, “Bodå” e nok kommen for og bli. Så lenge dåkke leserar stikke innom, i hvert fall …

😀😀😀

 

Og detta får bli våras “Om oss”…

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story …

Les, lik og del øve ein lav sko, anbefal te venner og familie om du lika oss …

Ein blogg som kanskje e med på å gi nybakte foreldre litt lavere skuldre, skarp gjennkjennelses faktor hos andre og ein god dose latter med på vegen, te alle …

 

 

 

Kånå, bildebruk og Photosession i Tyrkia …

 

Siden Kånå absolutt ikkje va sånn ekstremt imponert øve bildebruken min her igår, så tenkte eg det va på sin plass å gjerna gjør litt opp for den fadesen … For jøje meg, jaggu meg e hu flotte, altså …

Derfor, så rota eg litt i “arkivet” igår kveld for å finna nåken passande bilder. Kor gjerna Kånå sto frem i all sin glans.

Eg sleit forsåvidt litt ei litå stund, før eg fikk et lite eureka øyeblikk … Nemlig Tyrkia turen i 2014 … Den gangen når Kånå kuppa heila showet og gikk absolutt bananas som modell, og ein mildt sagt over ivrig fotograf liksom glemte ut at me gjerna va på familie fotografering …

Tjera vena meg, altså … Det va ikkje måte på all slags posisjoner han ville ha Kånå i, ei Kåna som også såg ut som om hu hadde glemt formålet med denna fotografen …

 

” Der hu villig poserte som om hu aldri hadde gjort nåke anna i heila sitt liv, mens Fatter’n hadde sin fulle hyre med å holda styr på Flokken …

 

Ein flokk som begynte å bli i overkant sultne, fløy rundt på plenen som ville dyr mens eg løp sikk sakk rundtomkringfallera for å hanka de inn igjen … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Men, eg tenkte som så, at e det nåken som fortjene litt tid i spotlighten etter å ha født fire barn, så va det jaggu meg Kånå …

Ein gang, så kan det jo virkelig vær man får bruk for ein slik samling av modellbilder, slik som idag f.eks …

I dragsuget av fadesen fra igår, slik at eg sikkert komme på plussiden igjen

 

” Så idag blir det ein hylles te ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, ei firebarnsmor og den fødte modellmamma over alle modellmødre …

 

Her e resultatet av ein photoshoot, som liksom sko ta ein liten time, men varte i nesten to. Fordi ei herlige Kåna meir eller mindre tok heilt av, sammen med ein fotograf som heilt klart trudde han va på Rivieraen og dekka et celebert klientell …

 

– Up against the tree … Yes, yes … Perfect …

 

– And lean back … A little more … Oh yes, beautiful …

 

– Lay down on the grass, and put you arm over your head … Yes, just like that … Nice, very nice …

 

– E mamma snart ferdige, eller !?! … De holde jo på i evigheter …

 

– Pappa, paaaappa … Eg e sulten … Eg e så sulten at magen har fått tordenvær …

 

Så klarte Litlajentå å elga seg inn og med på photoshooten … Herreguuud …

 

 

Te slutt, så tok fotografen endelig litt familiebilder, etter at Kånå virkelig hadde fått utlevd sin drøm som modell, te det fulle …

Og ikkje mimst, så dukka detta ikoniske bildet her opp i etterkant, når me kikka gjennom dvd’en …

Som på eit perfekt vis oppsummere det med å ha ein massebarnsfamilie med på photoshoot … Og ellers i livet … Det e som regel kun ein om gangen, som gjerna følge med på det som blir sagt og gjort …

 

Slik … Nå e det bare å håpa på at Kånå virkelig blir fornøyd med bildebruken, og kanskje møte Fatter’n i dørå litt annerledes, enn igår …

 

😁😁😁