Elefanten i rommet …

Foto : Willy Thuan – Phuket101

 

Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …

Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …

Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …

Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.

 

Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …

Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.

Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …

Ikkje hver gang, i hvert fall …

 

Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.

Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?

Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …

 

Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …

Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …

Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …

Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …

 

Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.

Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …

Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.

Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …

Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …

 

Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.

 

Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …

 

Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …

Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …

Denna gangen trur eg den va fylt med bly …

 

 

Barn, Aldersgrenser og oss Foreldres grensesetting …

 

Me har fire barn sammen eg og Kånå, og stort sett så har me vært ganske strenge på aldersgrenser, med noen få slepphendte unntak. Med disse tidene våre barn vokse opp i, e det jaggu meg ikkje lett å holda kontrollen på slikt. Om det e sosiale medier, filmer, spill, musikk etc. etc. …

Filmen i bildet ovanføre f.eks, den har ni års aldersgrense. Men, om du sette deg ned å ser den filmen, trur eg neppe du lar niåringen din se den, etterpå …

For all del, den har et underliggende godt budskap, men virkemidler og sjølve humoren i filmen. Den ligger langt over det ein niåring vil ha forståelse for. Det kan eg nærmast garantera deg.

I mine auger burde den hatt femten års aldergrense, både pga språkbruk, visuell bildebruk og diverse “hjelpemidler” som barn ikkje bør eksponeres for, allerede i ni års alderen …

Når noen som liksom skal ha kompetanse på slikt, setter ni år på en slik film, skjønner eg egentlig ingenting. Og gjør definitivt jobben med grensesetting for oss foreldre vanskelig …

 

Man skal ikkje stole på aldersgrenser, selv om noen har godkjent slikt for ni åringer. Spill på alle konsoller e lika vanskelig, om enn ikkje verre å følge med på …

 

For et spill kan man liksom ikkje sjekka gjennom før barna får lov, på samme måte som man gjerna kan med ein film. Spesielt ikkje om man har null peiling på hverken Pc-spill, konsoll eller I-pad …

Alle har det jo, e eit argument som kidsa ofte bruke, og som ofta går rett hjem, hos oss foreldre …

Til og med hos oss … Jepp, me har og gått på smellen med å tillate saker og ting som “alle” hadde, som me egentlig tenkte å si nei til, for så å finne ut at me hadde blitt rundlurt …

Men … Og her kommer eg til ein ting som mange foreldre bør ta til seg, for når me som foreldre har oppdaga eller blitt gjort oppmerksom på slike ting. Så har me tatt affære med saken, gjort oss upopulære hos våre egne barn, og slettet det som ikkje var passende.

Mange seie det e så vanskelig å ta vekk nåke, som man allerede har tillatt …

Det e faktisk tull og vas …

Man synes ikkje det e vanskelig å ta bort det som ikkje e passende for barnet, men man synes det e vanskelig å gjør seg sjøl upopulær for barnet.

 

Men … Man ska ikkje vær barnets bestekompis heila tidå, underveis i oppveksten, for somme ganger e man nødt te å gjør ekstremt upopulære valg. Valg som barnet vil kategorisere deg som verdens verste foreldre for at du tar …

 

Lasse Kjus sa det ekstremt godt på tv her ein dag. – Ingen skal mislike barna mine, fordi jeg ikke har vært streng nok … 

Altså, det e bedre barna hans mislike han som far for å gjerna vær for streng, enn at andre mennesker oppfatte hans barn som ufordragelige, fordi grensesetting har vært fraværende.

For all del, alt må jo vær innen den sunne fornuftens grenser, men å si at det e vanskelig å ta bort noe som barna gjerne misbruker, det e å fraskrive seg rollen som en god forelder, i mine auger …

Det finnes aldersgrenser fordi de skal overholdes, både på spill, filmer og sosiale medier. Filmer og spill bør vi foreldre snakke sammen, om ka me synest e greit for våre barn og respektere den andres valg.

Start foreldregrupper på Facebook og snakk sammen. Bli enige på felles foreldremøter om når barna kan få smart telefoner.

Snakk om at alle vil overholde aldersgrenser på sosiale medier, når slikt banker på døra, slik at barna ikkje kan bruke argumentet om at alle har det … Fordi dere foreldre allerede har snakka sammen om saken, og kanskje vet bedre …

 

Det e ikkje flaut, dumt eller lignende i det å ha gjort nåke feil, me har gjort de me og.

Det som e flaut, det e om du som forelder ikkje makte å gjør nåke med saken, og lar barnet få beholde nåke som det ikkje bør ha tilgang til …

 

Men … Ein ting som e ekstremt vanskelig å holda kontroll på, og som gjerna e lika mye med på å skapa dårlige holdninger, på lik linja som spill og filmer. Det e musikken våre egne barn høyre på …

Eg fikk regelrett sjokk her ein dag, når eg midt på ein lørdags formiddag sitte å høyre på P3, og de plutselig spille ein sang av Cardi B …

Gudhjølpe meg, altså … Kossen i alle dager ska me foreldre følge med på slikt, når me ikkje kan styra ka de spille på radioen, liksom … Og på toppen av det heila, så hylle programlederne både sang og sangerinne, for ein super låt …

Eg trur sangen heter WAP – med Cardi B … Og har liksom et slags refreng man ikkje vil at sine små håpefulle, ska gå rundt å nynna på …

 

Eg vett ikkje, men slikt blei i mine auger styrt på ein litt bedre måte, for ein del år siden … Kor slik musikk gjerna ble spilt litt sent på kvelden …

 

Eg minnast jo ennå ein episode fra min barndom, når me skulle på leirskule te Kinsarvik, og Samantha Fox sin Touch me hadde blitt redigert inn på ein mix-tape. Som bussjåføren velvillig hadde satt i spilleren …

Det va ikkje den første sangen som kom, men når den kom så smalt det. Ei litt kristelig lærerinne spratt opp fra setet sitt som ein rakett, spurta frem til spilleren i beste Usain Bolt stil og nappa lynraskt kassetten ut …

Snudde seg så mot alle i bussen, med ei ubermorsk grimase om andletet, før kassetten røyk lukst ut vinduet … Nå te dags, så hadde vel knapt nåken reagert, om denna Cardi B låten hadde kommen på radioen, underveis på ein lignande tur …

 

Man kan ikkje som foreldre styre alt av ka barna våre holder på med, og akkurat med musikk blir det muligens nåke vanskelig. Kanskje vil den beste medisinen i slike tilfeller, faktisk bare vær å digga musikken de lika, og me mislike.

For då e vegen for barna kort til å miste interessen, fordi foreldrene faktisk like musikken … Skjønt, Cardi B sangen, den e nok et unntak …

Eg har jaggu meg nesten ikkje høyrt verre …

 

Nei … Snakk med kvarandre som foreldre, sett grenser og hold de, bli enige med kvarandre om når ting skal tillates. Og vær ikkje redd for å gjør feil … Alle gjør det … Det e om man ordne opp det man har gjort feil, som definere om man lykkes som forelder …

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon … Mellom oss foreldre og mellom barn og forelder …

Det e nok det viktigaste middelet me har, for å skape mennesker med gode holdninger, av barna med ska fostre opp …

 

Det trur i hvert fall eg …

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer ? …

 

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer !?

 

Det kan raskt blåsa opp te storm, om man ikkje balansere perfekt på ein sylskarp knivsegg, når man tar ein liten debatt om dei to begrepene. Eg havna litt ut på djupt vann ein gang, når eg i ett uforvarande øyeblikk kom te å bruka Barnehagetante/onkel begrepet, om barnehageansatte …

Istedet for deiras foretrukne begrep, som e barnehagelærer. Når eg delte ein tidligare skreven historia, som på ein indirekte måte, handla litt om barnehageansatte. Eg blei faktisk tatt litt på sengå, øve kor viktig det va å distansera seg fra detta begrepet, då det visstnok ikkje va med på å øke statusen på yrket deiras …

Eg blei såpassa betenkt øve at eg gjerna hadde kjørt heile hovudet, inn i ett vepsabol, og nå kom te å få kjenna vreden fra heila bolet, på ein gang … Så eg va kjapt ute å beklagde meg …

 

Men, eg har liksom ikkje klart å slippa tak i akkurat denna kampen, for å fjerna detta begrepet fra barnehageansatte. Eg funderte øve detta heile dagen på jobb og utøve kvelden, før eg bare måtte få nåken tanker ut av hovudet.

For denna tankerekkå trur eg ikkje eg får ut av hjernebarken, før eg har skrevet ut mine enkle meiningar om denna saken. For eg måtte jo lesa meg opp litt på nettet, om akkurat denna greiå her …

For å nøsta litt opp i årsaken te at noen lar seg provosera eller føle seg krenka …

 

For tjera vena meg, eg skreiv det hverken på ein nedlatende eller respektløs måte, i det heila tatt. E det nåken eg virkelig sette pris på, og meina har ein ufattelig viktig jobb, så e det barnehage ansatte …

 

Men, eg leste ett par artikler skrevet av to barnehagelærere ut på kvelden, og ein ting gikk igjen hos begge, i og med at de ikkje syntes nåke om begrepet Barnehagetante/onkel. For begge poengterte sterkt at de hadde tatt ein treårig høyere utdannelse, for å kunna jobba i barnehage, og meinte at de burde få meir anerkjennelse for utdanningen sin …

Begrepet Barnehagetante/onkel, det va visst bare sånne som skifta bleier, trøstet når noen gråt eller smørte på ei skiva, og va med på å holda jobbstatusen deiras nede. Altså, om eg forstår dei to eg leste meiningane te, sånn nåkenlunde rett, så e Barnehagetanter/onkler det samme som ufaglærte ansatte i barnehager …

Eg vil tru det e dei me kalle barnehage assistenter, nå for tiden …

 

Så for å bare ta ein kjapp oppsummering, sånn som eg har forstått det. Barnehagelærer/pedagog = Faglærte personer mens Barnehagetanter/onkler = Ufaglærte personer som jobber i barnehage … Satt litt sånn på spissen …

Det e ihvertfall vanskelig å tolka det annerledes, når eg leste deiras kronikker om begrepet og bruken av det. Du kan lesa deiras kronikker her, og her. Det e gjerna ikkje akkurat sånn at de skrive at de ufaglærte e Barnehagetanter/onkler, men når man så klart presisere sin treårige høyere utdannelse, tolke jo ihvertfall eg teksten på den måten …

Det kan godt vær eg tar feil, for all del, men la oss ikkje dvela så masse med det. Det har egentlig lite med tankane mine videre å gjera. For ka e ein god barnehageansatt, når man virkelig tenke seg om ??

Ka sette me foreldre pris på hos den personen som har ansvaret, for våre barn, når de tilbringe tid i barnehagen …

 

” Tante er jo noe de aller fleste forbinder med noe koselig. Familie, noen som bryr seg om deg, eller som passer på deg når ikke mamma eller pappa er der. ”  Skrive den eine i kronikken sin …

” Det er jo en koselig tittel» , det er et kjærlig, tillitsfullt begrep. Barnet anser deg som familie. ” Skrive den andre.

 

Eg har absolutt ingen problem med å slutta å bruka begrepet Barnehagetante/onkel, men eg e jo litt sjokkert øve ka disse to med ein god høyere utdanning, meina om sine egne kolleger, som ikkje har høyere utdanning.

Sånne som gjerna har jobba heila livet i barnehagen, og innehar uvurderlig erfaring fra yrket, men mangle utdanningen …

Sånne som kan gi dei som komme rett fra denna treårige høyere utdannelsen, ufattelig mange gode råd, tips og dela av sin enorme erfaring, innen barnehagelærer yrket. For i mine auger, så betyr det absolutt ikkje at dei som nettopp har lært alt som går ann å læra, men som ikkje har ett fnugg av praktisk erfaring, e bedre enn ufaglærte assistenter med mangfoldige års erfaring …

Eg meina et ein god balanse av god gammaldags erfaring, og ungdommelig overmot og nytenkning, e ein god match. At man har nyutdannede Barnehagelærere, som ønske å læra av dei med erfaring.

 

Hvis man drar te med ein slags ligning her, så kan man jo sjå føre seg min bransje, kor man utdanne nye sjåfører rett fra skolebenken. Og som 19-20 åringer får ansvaret for ett vogntog på femti tonn, og blir satt te å kjøra ei ruta fra Haugesund – Oslo. Man har lært alt som går an av teori, og ska nå setta detta ut i praktisk arbeid …

Eg vett ikkje, men i mine auger e det rein og skjær galskap, og som ung yrkessjåfør, då burde man kjørt mindre biler i minst nåken år, både for å få kjenna litt på kossen ein stor bil oppføre seg, både på sumar og vinterføre, før man får lov å kjøra svære tunge vogntog, og langkjøring på vest – øst ruter, eller lignende …

 

Ikkje minst, så har verktøyene nå te dags, altså vogntogene, blitt så teknisk avanserte med så mange hjelpemidler, at når ett sånt vogntog mista veigrepet på vinteren, så kan det raskt bli fatalt.

 

Når ett vogntog med så mange hjelpemidler, som elektronisk stabilisering, antispinn, antiskrens etc. etc. finne på å slippa taket på vinterføret, eller forsåvidt sumarføre. Så skjer det ikkje i lav fart, kor sjåføren gjerna har sjanse te å ta seg inn, men heller i meget høy fart.

Og ein fersk sjåfør uten nåke som helst erfaring, ryke gjerna lukst te skogs, i fjellveggen eller i verste fall rett inn i ein møtande bil. Konsekvensene kan bli dramatiske, og mangfoldige liv vil bli berørt og ødelagt, i verst tenkelig tilfelle.

Kun, fordi man ikkje hadde erfaring, stolte på sine teoretiske kunnskaper og verktøyet man hadde tilgjengelig …

 

Det e faktisk ikkje så voldsomt stor forskjell, om man sammenligne detta, med ein nyutdanna barnehagelærer. Som komme rett fra ein treårig høyere utdanning, og ska lukst ut i arbeidslivet.

 

Kanskje har man ikkje egne barn ennå, som faktisk gir dei fleste mennesker eit heilt anna syn på det å vær foreldre, enn man hadde før. Kanskje, så har man fått ein god stilling som pedagogisk leder, på ein avdeling i ein barnehage, og stole blindt på sine nyerverva teoretiske kunnskaper …

Men, får seg ett lite sjokk når teori og praksis, gjerna ikkje heilt lar seg forene, og verktøyene man har i barnehagen, dei slutte plutselig å fungera. Kanskje feiltolke man totalt ein situasjon, kor man e skråsikker på at man har rett, men som man hadde lett sett at absolutt ikkje va sånn som man trudde, om man bare hadde hatt nåken år med erfaring bak seg …

 

Følgene for feiltolkningen blir fatal, når fleire etater og lignende får blod på tann, plutselig har saken tatt abnorme proporsjoner, og konsekvensene blir fatale … Mangfoldige liv blir berørt og ødelagt …

 

Akkurat som i min bransje, kor unge sjåfører absolutt burde hatt tett oppfølging i starten, og kjørt lavrisiko biler te de hadde nåken års erfaring. Så meina eg det samma om Barnehagelærer yrke, kor unge nyutdannede personer, absolutt burde gått sammen med erfarne “Barnehagetanter”, eller assistenter om man vil.

Og tilegna seg verdifull erfaring på ein ypperlig måte. I mange barnehager vil eg tru og håpa det praktiseres, mens i andre blir man nok kasta te løvene, nærmast første dagen på jobb. Eg meina, at man virkelig har godt av å tilegna seg ferdigheter som den eina meine høyre te “Barnehagetanter/onkler”

At man e kjærlig, tillitsfull og bryr seg om dei man har ansvaret for. At man har ein slags “Tante/onkel” følelse, for dei barna man har i barnehagen. Ser dei enkelte individene som de e, og kommunisere og samhandle med foreldre, på ein god måte.

Om eg ska laga ei lista over dei beste Barnehagelærerne, som våre barn har hatt, e det nok akkurat lika mange ufaglærte assistenter, som faglærte barnehagelærere på den listen.

Som Barnehagelærer e det ikkje nok å lena seg på bare den faglige kompetansen man har tilegna seg, men og den menneskelige faktoren man innehar som person. Den e lika viktig som faglig kompetanse, om ikkje meir viktig.. Det at man som Barnehagelærer, også innehar evnen te å vær litt “Tante/onkel” for barna man har ansvar for, det trur eg e viktig.

Ikkje minst e det viktig å ha den evnen øvefor foreldrene te barna og …

Det at man kan gi og ta imot beskjeder, prate med og diskutere på ein lika respektfull måte, som man gjerna gjør med sin egen familie.

 

Faglig kompetanse uten nåke særlig erfaring, det kan lika godt vær ein hemsko som ein fordel, når man endelig komme seg ut i arbeidslivet. Når man endå ikkje har fått tillært seg egen erfaring, som menneske, mor eller far.

 

I mine auger, ska man passe seg litt for å skapa ei for stor kløft, mellom mange års erfaring, og nyutdannede barnehagelærere i barnehagene nå til dags …

 

Og om det hette Barnehagetanter/onkler eller Barnehagelærere, det trur eg nok ikkje e så viktig, når man kjenne godt itte …

Det e vel viktigare at man vett man gjør det besta for barna man har ansvaret for, enn at absolutt alle i Norges land, annerkjenne den treårige høyere utdannelsen din. Til og med ein halvsleten Fatter’n med fire små i heimen og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå. Dei fleste e nok klar øve utdannelsen dåkkas, og sette ufattelig pris på jobben dåkke gjør for barna våras …

Det gjør me ihvertfall her i heimen.. Barnehagetante vs Barnehagelærer.. Eg vett ikkje.. Det e kossen dåkke e med barna våras som betyr nåke for oss foreldre …

 

Ikkje ka tittel dåkke som jobbe i barnehage, absolutt vil at me ska bruka. Sjøl om eg gjerna ska passa meg litt, med å bruka Barnehagetante/onkel, igjen …

Og e det nåken som kan sympatisere med ein nåke brokete jobbstatus, så e det nå ihvertfall eg, i mitt virke som yrkesjåfør.

Men … Eg e stolt av jobben min uansett eg. Eg vett kor viktig den e for alle mine kunder, bedrifter og til og med dåkke Barnehageansatte..

Uten oss yrkessjåfører, då hadde det ikkje vært lett å drevet ein barnehage, butikk eller sjukehus, for den saks skyld.

 

Så me har gjerna meir te felles, enn man kanskje trur …

 

Kokken, Kjerringa og KvinneGuiden – Og mine tanker …

 

Når eg begynte med denna bloggen, så va det mange flinke blogger her inne, på Blogg.no. Mennesker som skrev gode blogger.

Mennesker som tok opp viktige tema, vanskelige tema og kanskje til og med tabu belagte tema.

Mennesker som skrev bra og brukte sine evner på en god måte. Mennesker man kunne se opp til …

Marte Friman-Anda som skrev bloggen CasaKaos va en slik god skribent. Hennes blogg kunne variera fra å levere latterkuler av skyhøyt nivå, te å ta opp viktige tema på ein god måte.

Eg likte veldig godt hennas blogg, og savna den virkelig når Marte la den ned.

Peter Kihlman med bloggen Pappahjerte skreiv (eller skriver?) også bra, om livet etter han ble far.

Ein morosam, koselig og til tider alvorlig blogg. Peter kunne også ta opp vanskelige temaer, og formidle disse på et godt vis.

Skjønt, somme ganger va eg gjerna ikkje heilt enig i hans meining …

Kanskje ikkje i Marte Friman-Anda sine heller, men man fikk som regel et saklig svar, om man var saklig i sin egen mening i kommentarfeltet, hos begge …

 

Konatil, eller Christina som e Kånå te Peter Kihlman skriver også bra, faktisk nesten bedre enn sin mann.

Kjempeflink te å gjerna balansere de temaene hu tar opp, når Christina skriver om viktige saker. Og ikkje minst hysterisk morosam, når hu legge ut om episoder fra livet deiras … Ploink, Ploink seie bare eg

 

Men, eit felles poeng for de eg har nevnt ovanføre her, når de gjerna våga seg ut på glattisen, og virkelig meinte nåke om et tema.

Så må det vær at det som oftast va meget velskrevet og balansert … Og sjelden eller aldri gikk ut med person hets …

 

Det va liksom ein litt anna atmosfære her inne den gangen, på Blogg.no, enn eg muligens føle nå for tiden …

Kanskje spesielt nå for tiden …

Eg har skrevet siden 2013, først på mi egen facebook side, så i blogg format fra 2014. Det va då eg liksom begynte å oppdaga andre bloggere.

Både på godt og vondt.

Og eg har sett mange forskjellige krumspring, fra diverse mennesker.

Som kanskje har gjort vel mye, for å beholde status og plassering langt der oppe i toppen, opp gjennom årene som har gått …

Saker og ting eg neppe ville valgt å gjør, for å beholda eller få mest mulig lesere, inn til min blogg. Som for så vidt også e årsaken te at eg som regel ligger å vake mellom tyvende og femtiende plass, på denna famøse blogglistå …

 

Med nåken elleville sprell av og til, opp og inn på topp ti, fordi et innlegg gjerna tok litt av … Som sist gang, når ei parkering med et drog av ein bobil i Flekkefjord, tok heilt av og blei delt over ein lav sko …

 

Eg har mang ein gang gått runder med meg sjøl, om eg ska fortsette med denne bloggen. All den tid eg skrive om oss, om meg, om Kånå og vår flokk, mens eg dele bilder fra vår hverdag …

Bedrive eg og utlevering av våre barn, utlevering av oss sjøl ? … Bryte eg visse retningslinjer eg ikkje burde ? …

Det e jaggu meg ikkje godt å sei, og i hvert fall vanskelig å bedømme selv …

Eg synast ikkje har gjort det, men det e jo kun mi meining. Eg tenker at de historiene og bildene eg dele, vil være super kjekt for barna våre å lesa og se, når de blir større …

Når de blir voksne …

At me då kan le litt av historiene, om ti – femten år, å mimre litt tilbake til “The good old Days” …

Når deres foreldre sleit ræva av seg, for å få dagene til å gå opp … Med de timene som var tilgjengelig …

 

Eg har aldri fått min egen “tråd” på Kvinneguiden, nåke som eg heller ser på som et kompliment, enn et nederlag …

Det kan jo vær et tegn på at eg kanskje gjør nåke rett …

Eg har skrevet blogg såpassa lenge at den gjengen burde ha registrert, at denne bloggen eksistere for lengst …

I mitt hovudet, så e ikkje all oppmerksomhet, god oppmerksomhet, selv om den gjerna generere klikk inn til min blogg …

Då får heller ein trettiåttende plass vær godt nok, siden det va det publikummet eg traff igår. Ein anna dag e det gjerna meir, andre ganger kanskje mindre …

Slik er det bare …

Somme ganger e eg meir aktiv, andre ganger mindre, slikt har også betydning …

Kanskje har eg bare hatt flaks, gått under radaren eller lignende. For negativt fokus, enten fra andre bloggere eller i kommentarfeltet det har eg nærmast ikkje opplevd, på disse fem – seks årene eg har skrevet blogg …

Mye av årsaken til akkurat det, e vel det faktum at eg stort sett ikkje går høgt ut, å meina så skrekkelig mye heller …

 

Men, idag må eg lufta topplokket … Idag har eg noe å sei …

For eg har fått nok nå …

Når det dei siste ukene i kommentarfelt, blogginnlegg og Kvinneguiden sitt forum, nærmast har lyst rødt av diverse meninger, i alle retninger …

Til tider har det nesten blitt stygt …

Altfor stygt …

På kanten og gjerna over te personhets fra alle sider …

Slikt synast eg ingenting om …

 

Menneskene på Kvinneguiden står opp for barns rettigheter på sosiale medier … Den siste tiden trur eg heller det fokuset, rett og slett har fått motsatt betydning …

Altså, at all omtale og egne meninger der inne, heller ble med på å eskalere det man jobbet mot.

Å si at stopper utleveringen, så stopper kritikken, det faller på sin egen urimelighet, tenker eg …

Når de som e imot utleveringen, e med på å heller eskalere den …

Målet helliger ikke alltids middelet …

Men, eg observere at ein del sjeler der inne, har meldt seg ut av videre oppfyring av bålet … Det e flott gjort …

 

Så har man Kjerringtanker, som har som konsept å satirisk harselere med den som til enhver tid, ligger øverst på topplisten.

Et morosamt konsept, som har gitt meg mang ein god latter …

Men …

Når det mot alle odds bare e ein fyr, som legger beslag på topp plasseringen, over lang tid …

Då kan raskt slik harselering (over lang tid) plutselig miste sin sjarm, og den som e kilden til slik harselering, vil til slutt føle seg forfulgt …

Satire, sarkasme og ironi som virkemidler i tekster, kan ved få millimeters avvik, gå fra frembragende humor til ufordragelige ytringer …

Om man trår feil som skribent eller ønsker å misforstå med vilje, som kilde …

Skal man da heller være konge over tausheten, eller bli slave av sine egne ord ? …

 

Blodfansen … De evig lojale leserne som blindt holder med sin helt/heltinne …

Det e jaggu meg et merksnodig fenomen, men egentlig veldig enkelt å forklare …

For, årsaken te at noen følger en person, en blogg eller lignende. Det e jo fordi de kjenne seg igjen i det den personen de følger, deler med dem …

Følgerne kan identifisera seg med innholdet i en blogg, og blir følelsesmessig involvert i innholdet …

Då blir alle kritiske røster og motsvar som et angrep rettet direkte mot dem selv …

Det e i grunnen ingenting negativt i det, om den som har slike følgere ikkje misbruke skruppelløst deiras hengivenhet, til sin egen fordel …

Om man liker en blogg, person eller lignende veldig godt, så må man som følger klara å se forskjell på rett og galt …

Ikkje alt som den man følger deler, skriver eller formidler, på et eller anna vis, e alltid hundre prosent riktig … For alle trår feil i livet …

Alle gjør feil …

Husk det …

 

Og te Kokkejævel sjøl … Kossen i alle dager ska man skriva nåke te deg, uten at man blir tatt for ein som ikkje vil deg vel, for det vil eg …

Eg e faktisk enig med deg, i det faktum at du nok har fått ufortjent mye pryl den siste tiden, rundt omkring i kommentarfelt, blogginnlegg og forum …

Det e faktisk grenser for ka et menneske kan klara å absorbere, når det stormer som verst, rundt ens egen person …

Men, når det e sagt … Så kan man ikkje stikke under en stol, at du virkelig har vært med på å fyre opp under bålet selv, også … Istedet for å legge temaet dødt.

Heve seg selv over usaklig kritikk, og la flammen dø ut …

Man har som bloggeier et redaktør ansvar for det man selv skriver, men også et overordnet ansvar for ka man sier mellom linjene, til sine følgere …

 

Ditt innlegg om oppgjøret med kritikken, selv om eg e såpassa oppegående at eg forstår det e humor, e et innlegg som raskt kan bli lest mellom linjene …

Og muligens på ein litt skummel måte …

Har du Kokken full oversikt over alle dine over 40 000 følgere på Facebook, og deres sinnstilstand, sånn med tanke på mental helse ? …

Ka om bare ein følger leser den teksten hundre prosent bokstavlig ? …

Og tar din “anmeldelse” i fullt alvor, fordi de som “blodfans” har blitt forulempet av noen, som åpent kritiserer deiras helt … Fordi de e hinsides all fornuft følelsesmessig engasjert i din blogg, ditt liv og dine meninger …

Og NEI, eg seie ikkje alle dine følgere e i psykisk ubalanse … Så ikkje bruk den imot meg … Eg skreiv ein … 1 …

Har du tenkt i de baner, når man gjerna skriver en slik tekst ? …

 

At noen kanskje e så fanatisk opptatt av deg, at de ville gjort alt i si makt for å følge opp dine ord … Jauda, eg vett detta e å synse, ein hypotetisk ligning som forhåpentligvis aldri vil gå opp, eller bli løst …

Men ka om … ?

 

Kanskje, så har eg vært med å fyra opp unna et bål sjøl nå … Men det får så vær … Eg likar jo begge bloggerne eg nevne lika ovanføre her, men slite litt med denna kommunikasjonen dei imellom …

 

Eg e bare drita lei av slik detta blogg sirkuset har blitt, de siste ukene, ja kanskje siste årene …

Lei av at ingen ska stoppa først …

Lei av ingen e voksne nok te å rekka opp ei hånd å sei – Eg beklager … Detta blir heilt feil … Eg trur me gir oss nå …

 

Det e fanken meg nok nå …

 

 

Min Barndoms Verden …

Den siste dagen i min barndoms verden … Når trødde man egentlig ut av den … Min barndoms verden.

 For Odd Børretzen, va det den dagen bestefars klokkå på veggen stansa … Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka, fra min barndoms verden …

 

På ein måte, trur eg at man aldri tråkka heilt ut av den verdenen, man tar bare ein liten pause, glemmer den ut eller gjerna bare blir litt for voksen. Te at man tør trø inn i den igjen. Fordi man har så mange voksen ting, man absolutt må få gjort.

 

Min barndoms verden. Det va ein herlige verden, og eg e så heldige at med fire små i heimen. Så får eg leva litt i min barndoms verden, igjen. Kor alle bekymringer forsvinner, som dugg i plettfritt solskinn …

 

Kor eg får sitta på gulvet å leka med Duplo’en sammen med Litlajentå og Mini’en. Laga fantasifulle hus i alle verdens fargar … Bygga båtar som aldri i den virkelige verden, hadde bært så mye som ei fjær eingang.

Men i vår barndoms verden, der kan den ta med seg elefanter, ein halv sliten Buzz Lightyear figur og nåken batteri drevne hamstre, øve havet te Afrika …

Et hav, som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet … Ikkje meir enn ein halv meter, i virkelighetens verden … Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden … 

 

I vår barndoms verden … Der kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England. Med over hundre tusen publikummere på ein enorm tribune …

Som skrike så sveisen blir blåst bakover, når me score mål. I den virkelige verden e det bare Litlajentå og Mini’en som sitte på tribunen. Og tribunen e egentlig bare ei litå trapp, opp te terrasse dørå …

 

I vår barndoms verden, sitte eg og eldstemann å leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers. Me skulle bare lesa et kapittel, men det va så spennande at me som oftast blir nødt te å lesa ett par te …

Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset. Ja, då va det på an med ein gang. Då leka me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver. Der i vår barndoms verden … 

 

Vår barndoms verden, kor me gjerna løpe livredd rundt i ein jungel. Eg og Flokken. Med ei skrubb sulten løvinna i helane på oss. Ei løvinna som vil spisa oss te kvelds. 

I virkelighetens verden, e det bare hu mor som prøve å fanga oss, for å få oss i seng. Fordi det e leggetid …

 
Eg håpe eg aldri glemme den ut … Min barndoms verden … For den kan man egentlig ta fram, akkurat når man vil, bare man tør nok … 

Og heima hos oss, så løpe den rundt oss over alt … Mine barndoms verdenar … 

 

Vår barndoms verden … Flokken vår …

Tekst : Frode Skogøy

Graset e alltid grønnare, på den andre siden …

 

Ein liten trudelutt eg skreiv på fjesbok sidå mi, for lenge lenge siden, før eg fant ut at skriveriene min skulle over te blogg. Som eg kom på idag, når eg og Kånå datt inn i ein lang kort diskusjon om temaet, i lastebilen. Og utrolig nok va enige om ein sak, for ein gangs skyld …

For, ingen av oss såg nåke hensikt i å starta “all over again”, eller vær aleina med fira spinnville ungar, to uker hver …

– Nei, eg høyre på Farmorå di, eg FrodeHu va klok hu. sa Kånå …

Så, under her, e ein liten epistel med den kommentaren, som Kånå sikta te …

 

Graset e alltid grønnare, på den andre siden …

Fikk kjeft igår …  Igjen.. – Eg trengte jo ikkje dela alt … Sa den sjølutnevnte diktatoren i heimen … Eg satt klokelig å sa ingenting, mens eg tenkte for meg sjøl, at det hadde hu egentlig heilt rett i … Kånå sa det med et glimt i øyet da, som det så fint kalles …

Men i det glimtet som mange gjerna kan sjå litt humor, skimta eg to laser guida scud rakettar, i horisonten …

Men eg va jo enige. Tjera vena meg … Og ka e oddsen for det liksom ?

Men eg sa ikkje det … Eg har sett rakettane gå av uten grunn før, eg.

 

Jaja … Kånå hadde jo heilt rett. Det e visse ting man ikkje ska snakka høgt om, som f.eks. her ein dagen, så såg eg ei flotte dama å tenkte.

– Jøje meg, koffår fekk eg ikkje fire barn med hu der heller ?

Sånt nåke, det holde man rett og slett for seg sjøl, ikkje sant …

Men så tenkte eg jo også at det e jo ikkje noe garanti for at den damå eg såg, ser lika fresh ut som Kånå gjør, itte å ha fødd fire barn … Det e nok mange som har gått på ein smell der …

 

– Graset e alltid grønnare på den andra siå, men det e bare te den første slåtten. Sa ei klok gammal Farmor, for mange år siden …

Så eg tok det te meg. Og eg har det jo rimelig fint, egentlig, så lenge eg ikkje dele alt, liksom …

 

 

Hva er det mest utfordrende, med å være forelder i dag ? …

 

Detta e ein tekst eg skreiv te ein konkurranse for lenge siden, kor temaet va ka man meinte va den største utfordringen med å vær foreldre nå te dags …

Men som eg aldri turte å senda inn … Ein tekst skreven på bokmål, siden planen va å senda den inn …

Mini’en va to år, hverdagen va meir eller mindre kaotisk, ikkje det at det e så mye mindre kaos nå, men det e gjerna litt meir system i kaoset …

Siden eg akkurat idag, e på visitt oppe i øverste etasje her på Blogg.no, synast eg det e viktig å ta denna teksten frem igjen … Bruka litt av spotlighten her på toppen, for å belysa temaet litt …

For, det e litt det som e den røde tråden, og for så vidt meiningå bak bloggen vår, med det å tøysa, drite oss litt ut og ufarliggjør det å vær forelder. Å visa andre at man ikkje må vær perfekt. For ingen foreldre e det …

Men, man kan vær god nok … God nok for sine egne barn, og ikkje god nok for alle de andre foreldrene, i nærmiljøet … 

.

 

Hva er det mest utfordrende med å være forelder i dag ?

Tekst: Frode Skogøy

 

Det er nærmest som å spørre ett barn om hvem som er best av foreldrene.

Nærmest umulig å svare på og ufattelig ustabilt. Det kan være alt fra å stå opp om morgenen til å få barna i seng, eller det og få økonomi, samliv og være en god forelder til og fungere i ett harmonisk samspill.

Eller bare det å få kabalen mellom jobb og familieliv til å gå opp, uten alt for mange knuter på tråden.

Men, jeg tenker at det og være foreldre, uten og hele tiden strebe mot å leve opp til alle forventningene fra omgivelsene rundt oss. Det er en av de største utfordringene, vår tids foreldre møter.

Det å være pedagogisk korrekt, som jeg tenker er ett uoppnåelig luftslott i himmelen, en illusjon av en perfekt virkelighet som ikke finnes.

Man kan nesten ikke åpne en nettavis, uten en artikkel om hvordan man skal opptre som de «perfekte» foreldre. Slik at våre barn får en best mulig barndom.

Man får det inn med teskje på foreldremøter i barnehagen, etter at personalet har vært på kurs, eller lignende. Og alle tidsskrifter med respekt for seg selv, har alltid en story på hva vi nåtidens foreldre gjør feil.

Eller hvordan vi skal gjøre det, for og mestre det riktig. Med støtte fra en eller annen «ekspert» på området. En «ekspert» med ett hav av utdannelse innen foreldre og barn, men som ikke har barn selv. Det fikk man ikke tid til, for man studerte jo.

 

” Jeg tror en av våre største utfordringer som nåtidens foreldre, det er å stole på at du gjør rett. At den måten du har valgt å oppdra dine barn på, er god nok. Ja, gjerne mer enn god nok, selv om man ikke gjør alt slik andre mener man skal gjøre.

 

Slik naboene oppdrar sine barn, som fungerer aldeles utmerket for de, men som er helt utenkelig for deg. Slik svigermor mener man skal oppdra barn, som man vet at gjerne kunne fungert strålende.

Men som man likevel aldri kommer til å etterkomme, kun på trass. Man finner sine egne metoder for å få barna til og fungere i ett harmonisk samspill, som generelt sett fungerer. Men som noen ganger likevel er fånyttes, så må man improvisere og bruke andre metoder.

Kanskje til og med kombinere flere metoder man har lært av egen erfaring, for å håndtere en situasjon.

Det mener jeg er en stor forelder utfordring nå til dags, det er å finne sine egne metoder som fungerer, og stå for dem. Tro på at man gjør det riktig.

 

Det er ingen fasit på hvordan man skal oppdra sine barn, det er gjerne en mal man kan jobbe ut i fra. Men som forelder må man kunne lese hver enkelt barn i «flokken» som ett enkelt individ og handle deretter. Ingen barn er like, det er ikke noe som heter A4-Barn.

Vi har alle vært barn, og fått utdelt forskjellige doser med vilje, selvtillit og forståelse. Jeg tror ikke man kan gå ut ifra at en enkelt metode virker på alle barn. Vi har fire små i heimen på to,fire,åtte og ti år, og kan absolutt skrive under på at det ikke er en bestemt mal som fungerer på alle.

Alt handler om å lese omgivelsene rundt deg, humøret til barnet ditt og handle etter forholdene.

 

” Bruke omgivelsene rundt deg til din fordel som forelder, men som også tar hensyn til barnets situasjon. Ta lærdom av de feilene man gjør, for feil det gjør man som foreldre.

 

Aksepterer man ganske tidlig, at det er greit og gjøre feil, da er man kommet langt. Spesielt hvis man også klarer og lære av de feilene. Vi har funnet vår måte som fungerer for oss, vår greie som ikke er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt oss trykker på oss. Men heller egen erfaring av hva vi har gjort feil, og hva som har fungert.

Å være forelder i nå til dags, det er en utfordring på så altfor mange områder. Men det mest utfordrende synes jeg, er å ha troen på seg selv som foreldre. At man kan ta sine egne valg som man mener er best for sine egne barn, uavhengig av alle andre påvirknings krefter som finnes rundt en.

Klare og skape gode relasjoner mellom hverandre som foreldre, og barna. Å ønske det beste for hverandre, samarbeide om den oppgaven man har som forelder og ta gode beslutninger etter det.

Det mest utfordrende med og være forelder i dag. Det er å bare og være en forelder, så godt som man vet man kan. Uten å tvile pga. all påvirkning fra omgivelsene rundt oss. Og innse at det er lov og gjøre feil, så lenge man lærer av dem.

Det er jaggu meg en utfordring det.

 

 

 

Resymè fra en Massebarn families tid, i Corona “fangenskap” …

 

Uke 1

Bombå slippes tolvte Mars, Norges regjering innfører de strengeste tiltak i fredstid. Skoler blir stengt ned, arbeidsplasser forsvinner som dugg i plettfritt solskinn og en familie på seks blir ufrivillig stengt inne i ett forsåvidt eminemt rekkehus på hundreogfemti kvadrat …

Alt skjedde så raskt at når nyheten var sluppet, stod seks sjeler igjen heime i stugo og lurte på ka i himmelens navn som hadde skjedd …

Samme kveld får Fatter’n ei kraftig hostekule i sofaen, hele husets besetning får full panikk og rømmer åstedet.

– Corona, Corona, Corona … Skriker Mini’en ut mens han løper sikk sakk og for livet ned på rommet sitt, med sin vettskremte søster like i hælene … Etter en stund får Far forklart familiens besetning at han bare satte kaffien i vrangstrupen.

– Puuh, falsk alarm … Sukker Kånå lettet …

Statsministeren ber alle om å ta det med ro, følge regjeringens tiltak og gir spesielt beskjed om at folk ikkje hamstrer inn i dagligvarebutikkene, det er mat til alle, sier Erna …

Kånå kjører på butikken tidlig lørdags morgen, for å handle inn for neste uke … Tidlig for å slippe trengsel og paniske mennesker som tror verden går under …

Omtrent det motsatte skjer …

Alt topper seg med en fyr i komplett smitteverns utstyr, som fyller opp en handlekurver med jær, mel, dopapir og vann …

 

Foto : Haugesunds Avis

 

 

Uke 2

Kånå starter hjemmeskole med ambivalente følelser innabords. Skole var aldri hennes største styrke. Allikevel går hun til verks med godt mot. Alt handler om å ikkje vise barna at hun er en fasit full av feil svar. Google blir raskt Kånå sin beste venn.

Litlajentå ønsker seg en hamster … Fatter’n sier nei … Vi foreldre i heimen har den famøse perioden med en undulat i heimen fortsatt friskt i minne … En periode som endte i en tårevåt begravelse, med en påfølgende champagnefest på kvelden, når undulaten endelig lå stiv som en pinne på bunnen i buret sitt …

Perling får sin nyvunnede rennesans periode i heimen … Til og med far blir bitt av basillen … Kånå flyr rundt i heimen som en geskjeftig fe, og alle husets rom blir grundig nedvaska, boder og bad blir endevendt og ryddet mens Fatter’n forsøker å gå under Kånå sin radar … Ett rituale som forsåvidt går inn i ett større mønster …

Mot slutten av uka tiltar Litlajentå sine ønsker om Hamster. Far sier fortsatt nei … Nei, nei og atter nei … Kommer ikkje på tale. Ett slikt kjæledyr kommer aldri inn dørene i denne heimen …

Kånå er meget fornøyd med hjemmeskole uken, og har fått satt ett slags opplegg som fungerer … Intensiv skole på morgenen til midt på dagen, så en lang tur i skauen som friminutt før resten av skolearbeid utføres ut over ettermiddagen …

 

Når Fatter’n tar litt av … Perling er faktisk meget beroligende for kropp og sjel …

 

Uke 3

Fatter’n går fortsatt på jobb. Driftsleder snakket tidlig om å redusere produksjonen, og muligens kjøre rutene annenhver dag. Omtrent samtidig går netthandelen amok, folk handler ukritisk på nettet og trampoliner, boblebad, lekehytter og treningsutstyr invanderer terminalen. Driftsleder trekker tilbake sin tidligere uttalelse … Post i butikk eksploderer …

Black Friday blir forbigått på kun kort tid, men der Black Friday liksom gikk over etter en kort periode, går Corona handelen lukst til værs … Nye rekorder blir slått hver dag …

Kånå sitt skoleopplegg får ett kraftig skudd for baugen, alt skolearbeid skal nå være ferdigstilt til klokken to … Etter krav fra skolen … Kånå er mildt forbanna … (Rettelse fra redaktør) Kånå er fly forbannet …

Litlajentå krever en hamster … Alle jentene i klassen har fått hamster … Fatter’n sier NEI … Jenta gråter seg til søvns den kvelden …

Far ble “Locked in” på Kånå sin varmesøkende rakett funksjon. Fatter’n hadde gått for høyt og ble tatt av radaren … En skokk med bilder rundtomkringfallera i heimen måtte hengest opp, mens Kånå gikk med pisken i kjølvannet av en arbeidende Fatter’n …

Fatter’n går på jobb med klump i halsen, etter Litlajentå sin tårevåte sengevals kvelden foran …

De fleste bedrifter og butikker har endelig fått antibac eller noe lignende, og overalt på Fatter’n sin jobbrute henger en eim av sprit i lufta …

Uka kulminerer med at Fatter’n kommer sjanglende inn dørene i heimen, i lett antibacrus, men med ett hamsterbur, løpehjul og ein lett korpulent hamster under armene … Hamsteren Obelix … En liten men passelig stor krabat med rykte om ett godt lynne …

Fatter’n sover ut bakrusen på sofaen, mens resten av familien er opptatt med husets nye kjæledyr …

 

 

 

Uke 4

Denne uken omtales kun i bilder, då me i forkant av påsken gikk inn i ett Lego maraton av bibelske proporsjoner … Enkelt og greit …

 

Legokassene ble i forkant av påske funnet frem fra Boden … For å sysselsette både Fatter’n og Flokken …

 

Diverse kreasjoner ble restaurert til sine store prakt igjen, etter nitidig leting blant to fulle legokasser …

 

Lego e jaggu meg gøy …

 

Politibiler må man ha, når man lager en liten lego by …

 

Denna visste eg ikkje at me hadde ein gang … Ikkje Kånå heller …

 

 

Til slutt satt vi igjen med en hel by som Flokken storkoste seg med, både uka før og i sjølve påske uken … Kan ikkje anna enn omtales som en stor suksess …

Heilt fantastisk …

 

Uke 5

Påske … Full hyttekrise, men vi har ikkje hytta … Folk melder flytting til kommunen de har hytte i, for å omgås det nye hyttereglementet. Kommunene repliserer med å besvare hyttefolket, med at søknadene vil bli behandlet når krisen er over … Konkluderer med at vi er glad vi ikkje har hytte …

Å gå tur i skauen med hele Flokken blir enstemmig vedtatt … Ingen har lyst men alle må … Til slutt koser alle seg med Fattern sin pannekakesteking innerst i en laaang dal … Dagen ble en suksess …

Hamsteren burde få være i fred minst to til tre dager, etter ankomst hos sin nye vertsfamilie men etter at den gjespet og viste sin eminente og fryktinngytende tanngard … Så har ingen turt å plukke den opp enda, selv etter en uke i heimen … Obelix (hamsteren) ser ut til å trives i sitt nye hjem …

Fatter’n er lite imponert over damen i butikken, som solgte inn løpehjulet som ett meget stillegående hjul … Det har nå blitt fire – fem netter med lite søvn … Mens en hamster mest sannsynlig har løpt rundt kloden tre ganger, i løpet av de samme fire – fem nettene …

Kånå begynner å få en merksnodig atferdsendring, og i ett forhekset lys kunne man ana blikket til noe mildt besatt … Hun høres meir og meir ut som ett menneske på randen av hysteri …

Hun blir sendt på dør for å lufte hjernebarken … Intensiteten i stemmen hennas og fleire mystiske flir heilt uten årsak, begynte å skremme Fatter’n …

Uken avsluttes på best mulig måte … Kånå kommer heim med gjennomluftet topplokk og Fatter’n smuggleder seg til jobb neste dag …

 

 

 

Uke 6

Fatter’n finner ut at det bare er fire andre jenter i Litlajentå sin klasse som har fått hamster … To av dem hadde fra før … Men, uansett er det for sent … Ein liten stor hamster har allerede satt gigantiske spor … Kånå rister bare på hovudet en kveld av en Fatter’n som sitter med ett blikk fylt av kjærlighet, med en mildt korpulent hamster i armkroken …

En kveld senere i uken, så begynner ikkje hjulet i buret å gå, til sin sedvanlige tid … Fatter’n spretter opp fra sofaen og løper hodestups til buret …

– Puh … Han lever … Utbryter Fatter’n lettet …

– Herreguuud … Tenk om du hadde vært lika bekymra for meg … Når eg va sjuk i februar, så var det såvidt du stakk hovudet inn te meg … Seie Kånå, så smått fornærma …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Fatter’n blei sendt på dør av Kånå, for å lufta hjernebarken, men fryktet at liggeunderlag og soveposen lå klar utenfor Boden, ved hjemkomst …

Det blir plutselig sommertemperatur på Haugalandet, og Fatter’n går på ein smell … Svetten renner i strie straumer på jobb, kroppen kjennes ufattelig tung og redselen for å ha fått Corona skyter inn som en mitraljøse av frykt … Lettelsen er stor når Fatter’n oppdager at det er omtrent tjue grader denne dagen, og at stilongs, ulltrøye og en varm jakke muligens er i overkant …

Fatter’n var heldigvis ikkje sjuk, men kunne jo heller ikkje bli frisk … Paradokset er komplett …

 

Sånn uansett, det å ha fått ein hamster i hus, har absolutt sine fordeler … !!!

 

 

Uke 7

Det har begynt å gå rykter om skolen skal åpnes igjen. I hvert fall for første til fjerde trinn … Kånå begynner å se slutten på begynnelsen … Eller omvendt … Alt etter hvordan man ser på saken … Fatter’n velger å se lyst på det, selv om Kånå danser rundt i stuen som en alvedronning i måneskinnet, oppildnet av at hennes tid som hjemmeskole lærer muligens snart er over …

Strengt talt, så har me jaggu meg kommet oss gjennom denne krisen, på eit ufattelig godt vis … Hele familien har på eksepsjonelt vis kommet seg gjennom disse ukene, på en skremmende god måte …

Men, både på tross og på tvers av Corona virus, hjemmeskole og andre lumske utfordringer, så e gjerna me vant til å omgås oss sjøl …

Me e jo ein storfamilie som innimellom må takla akkurat den problematikken, i det med å vær sammen med bare oss sjøl … Som på ferie, for eksempel … Eller i vinterhalvåret når stormane ule rundt huset, og alle gjerna holde seg innendørs … Me går gjerna liksom litt i hi me då, som ein massebarnsfamilie som koser seg i eget lag …

Sjølsagt med opp og nedturer … Denna krisen e neppe over ennå … Det er nok mange skjær i sjøen foran oss … Men, at man nå begynne å løse samfunnet opp litt etter litt, det romme jo for litt forsiktig optimisme, spør du meg …

 

Det e ein øvegang, seie alltids far min … Aldri før har vel akkurat det vært meir sant, enn akkurat nå …

 

 

Endelig … Så har eg fått utløp for litt skriveglede igjen … De siste ukers begivenheter e lett oppsummert, og kanskje e eg klar for å ta fatt litt på bloggverdenen igjen …

Eg har i hvert fall funnet litt lysten igjen … La oss håpa den vedblir … God helg og god 1 Mai, Folkens …

I’m back … Again …

 

 

Dratt lukst inn et Sterkt minne …

Slik så vel bilen min ut, men fargen va mørk brun … =D

 

Eit gammalt falmet bilde, ei spesiell lukt eller ein velkjent melodi, det e slike ting som kan dra deg lukst inn ett sterkt minne … Idag fikk et slikt øyeblikk når eg suste rundt i lastebilen på jobb, mens musikken strøymte ut av radioen.

Det va nett som om lynet slo ned i hjernebarken når Queen og ” I’m in love with my car “, plutselig dundra ut av høytalerne …

Eg har aldri vært nåke stor Queen fan, men eg lika veldig godt mange av sangane deiras … 

Og tidlig på 90 – tallet, lika itte eg hadde fått sertifikatet, kjøpt min første bil og suste rundt i min nyvunnede frihet … Så høyrte eg den sangen for første gang … 

 

Eg hadde kjøpt ein kassett med Queen, fordi den gangen fantes det hverken bilstereo med cd-spillere eller usb inngang, det va kassettspillere som regjerte på den fronten.

Det fantes noen avanserte kassettspillere, som kunne spole til neste sang …

Min kunne ikkje det … Min første bilstereo, den kunne knapt spilla av ein kassett uten å maltraktera båndet. når man putta kasetten inn i spilleren …

Det va andre tider den gangen enn ka det e nå, for å sei det mildt … Og når man nettopp hadde svidd av det man hadde av kapital, for å kjøpa bil …

 

” Då va det ikkje budsjett te nåke ekstra gavant bilstereo … Eg trur eg fikk min av ein slektning … Ein eldgammal og nesten oppbrukt Pioneer sak, som såvidt spant rundt …

 

Eg jobba som støttekontakt på den tiden, og denna berømte Queen kassetten, den kjøpte eg for mi første lønn … Eg hadde kjørt ein tur innom Helgelands Musikk etter skolen, som va mitt sted kor musikk både blei høyrt og handla, den gangen.

Eg ville ha den kassetten med Bohemian Rhapsody på, som eg trur va A night a the Opera, fordi den hadde eg høyrt på radioen …

Utfordringen då, når man kun hadde ein bilstereo med kassettspiller og sangen eg ville høyra, den på va på side to av kassetten … Det va at då måtte man høyra gjennom heila side en, og nesten halve side to, for man kunne jo ikkje bare velga sang. Slik som på cd, usb pinne eller til og med Spotify … 

For å gjør det endå verre, så kunne eg hverken spole fremover, eller bakover med den spilleren eg hadde i bilen min. Faren for at båndet på kassetten då blei spist opp, den va skremmande stor.

Så slike tabber gjorde man gjerna bare ein gang. Eg va rimelig forbanna når Bryan Adams sin ikoniske Reckless kassett, va den første som gikk tapt inne detta monsteret av ein kassettspiller.

Heldigvis hadde ein kompis av meg ein slik radio med doble kassettspillere, slik at eg fikk kopiert denna kassetten igjen … 

 

” Men, det va detta øyeblikket kor ett sterkt minne skaut ned som ett lyn i skallen min då, tidligare idag … Når ” I’m in love with my car ” strøymte ut av høytalerne … 

 

Eg hadde gjerna aldri fått høyrt denna sangen, om ikkje det va pga denna berømte kassettbånd slukaren av ein bilstereo. Hadde eg hatt ein slik som kunne spola te neste sang, eller i hvert fall ein som virka normalt og ikkje spiste opp kassetter, så hadde kanskje den sangen gått meg hus forbi …

Det hadde nesten vært synd, for Roger Taylor gjør ein strålande vokal, akkurat på den sangen. Ein av dei få kor Queen sin trommis har heile lead vokalen på … Og som den gangen gjorde ein biltur te nåke heilt spesielt … 

Men, eg måtte altså høyra gjennom alle sangene, på denna kassetten som sagt, og når eg nesten va heima den dagen, og passerte der golf banen på Kolnes nå holde te … Då satte denna sangen igang … 

Eit heidundrande gitar riff, elleville trommer og te slutt Roger Taylor sin fantastiske vokal …

Herreeeguuuud … Det va sumar, det va varmt og det stinka kuskit på vei over Eikjevegen, mot Kolnes …

Man hadde to valg den gangen når aircondition i bil va for millionærer, og det va enten å svetta seg forderva inne i bilen eller opp med alle vinduene slik at naturens dufter fikk fri bane, inn i bilen … Eller eimen av nyhevda åkrer, slik som denna dagen … Tidlig på 90 – tallet … 

 

” For ja … Eg elska bilen min, den gangen, ett nytt og hett kjærlighetsforhold … Eg og min kuskit brune Toyota Corolla 1,1 1976 modell … Eller, eg elska i hvert fall den friheten bilen ga meg … 

 

For paradokset kunne nok ikkje vært større, der Roger Taylor synge om ” Machine of a dream ” og eg kjørte rundt i ett drog som såvidt reagerte, når man tråkka på gasspedalen …

Men, det betydde absolutt ingenting … Eg va allerede forelska i bilen min, ” Drolten ” som søskenbarnet mitt døpte den, når hu skreiv det med Shampoo på panseret under ein fest. Eit navn som forsåvidt etsa seg ned i lakken, te neste deg, men blei fint dekka over av ett megasvært Mobil One klistremerke, noen dagar seinare … 

Gudhjølpe meg, altså … For ett fantastisk minne … Med to heftige lyskastere i grillen, bedekka med kule klistremerker og hjulkapsler fra Bilutstyr oppe på Varden, så såg den nærmast ut som om den var klar for Rally Monte Carlo … 

 

Min første bil … Drolten … Eller ein Toyota Corolla 1,1 1976 modell … 

 

 

 

Den perfekte Gaven …

 

Det e jaggu meg ett skremmande press fra egentlig over alt, når det kommer te jul, gaver og forventninger … Eg trur ikkje me, her i Familien Vandrende Kaos, e nåke bedre eller verre enn andre foreldre, på det området.

Men, me gjør ett godt forsøk på å handla fornuftig, tenka langsiktig og kanskje kjøpa nåke småfolket trenger, istedet for å oppfylla ønsker, hinsides all fornuft.

Men, om eg må få lov å sei det sjøl, så va det ein pakke eg åpna på juleaftå, som virkelig varma langt inn i hjarterotå. Og det va ikkje bare gaven i seg sjøl, men ordene som falt fra “produsenten” mens eg pakka den opp, som klorte seg fast langt inne i hjartekamrene …

– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den …

Sa Litlajentå, når eg nesten va kommen gjennom jungelen av innpaknings papir, som jentå hadde brukt.

For vår kjære datter hadde produsert ein gave te alle som ein i familien vår, på skolen nå før jul … Og jaggu meg hadde hu virkelig lagt seg i selen, for å levera ett flott produkt, te Fatter’n …

 

” Som dåkke ser på bildet ovanføre, kan man jo kjapt forstå at nåken fingrar gjerna har fått seg ett stikk, mens denna herlige kreasjonen blei laga … Heilt fantastisk …

 

For all del … Eg lurte jo litt på ka i all verden det sko forestilla, sånn med ein gang, og tenkte først at det sko vær ein edderkopp. Siden dei to minste syns det e hysterisk morosamt, med Fatter’n sin ubeskrivelige redsel, øvefor dei ufyselige småkrypene.

Men, den hadde jo bare fira bein, kunne Mini’en opplysa meg om, og edderkopper har jo åtta … Så det blei jo raskt utelukka …

Den neste tanken som slo meg, men som eg forsåvidt ikkje sa høgt. Det va at det ligna på Tinky Winky fra Teletubbies, med ein baby innpakka i ett afrikansk teppe, på brystet …

 

Heldigvis, så redda Mini’en meg ut av uføret, å sa at det sjølsagt va ei skilpadda, før eg gikk på ein smell. Og gjerna såra jentå sine følelsar. Men, jøje meg …

Fatter’n blei jaggu meg litt fuktig i tårekanalene, Litlajentå ikkje så reint lite stolt, der hu satt og forsåvidt hadde ein liten historie bak kvar gave, som hu hadde laga å ga vekk te oss andre i familien …

Og for min del, så va det den finaste skilpaddå eg nåken gang har sett, når man først fikk akkurat det konstantert …

For ingenting e så fint og flott, som når barn legge all sin kreativitet, iver og energi inn i å laga gaver, te sine familiemedlemmer … Ein heilt unik gave … Ei heilt unik skilpadda, til og med … For, det finnes faktisk ikkje ei skilpadda, i heile verden, som e lik den eg har …

Som har akkurat den historien med seg, som Litlajentå fortalte, lika før eg pakka den opp …

 

– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den … 

 

Ja, vett du ka, kjære lille venn … Eg blei glad … Super duper glad … Så glad at det nesten gjorde vondt i hjarta …

 

Også skjemtes eg litt, ittepå … Når eg tenkte på all toskaskapen … Alt det som me voksne trur me må gjør, kjøpa eller finna på, med våre små … For at de ska bli glad … Eller e “fornøyd” ett bedre ordvalg ???

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare oppe i Himmelen …

Somme ganger, så e det faktisk bare ei litt hippie aktig skilpadda, som muligens ligna på ein edderkopp, men mangla fira bein … Som får ein te å stoppa opp litt … Å kanskje tenka seg litt om …

Ja … Rett og slett tenka litt over ka som gjør ein sjøl glad … Sånn innerst inne … Og heilt enkelt …

 

Hjølpe meg … Den va kanskje nåke djup, men eg bare måtte få det ut …  Enkelt og greit …

 

Goe søndags kvelden, Folkens …