Ny jobb jakka …

Då va saken biff … Itte midaggen va fortært, ein kaffekopp nytt så surfa eg litt på nettet og kjøpte meg ny jobb jakka …

Enkelt og greit …

Folk får bare le seg skakk når eg komme susande på vegen, men det e for alles sikkerhet …

Det står ingenting om at den e spurvesikker, men eg trur nok at den opplevelsen, det va ein sånn “once in a lifetime” hendelse …

Så nå seie eg bare “Bring it on” Humlesnurrer …

Og som tidligere speider …

– Vær beredt, alltid beredt …

Punktum …

😁😁🤣👍

 

 

Goe kvelden, Folkens … 😁😁😁

 

 

 

E det mulig ? …

Nå skjedde det igjen … Eg kjørte opp bakken fra hovedvegen og skulle ned til Føresvik på Bokn.

Når eg tippa toppen og fikk litt pådrag nedover, før ein ny liten bakketopp til venta, med ein skarp høyresving i enden.

Så smalt det i speilet … For tredje gang på kun kort tid …

 

Eg høyrte dumpet i setet bak meg og kjente nåke dabba et par ganger mot ryggen. Høyrefoten røyk te bunns, seks dekk skreik mot asfalten og lastebilen skjente inn på verdens minste møteplass.

Ut av hyttå spratt ein tilårskommen yrkessjåfør, som ei antilope jaga av løver på savannen.

Lika grasiøst som spretne antiloper va det neppe. Men, eg kom meg i trygghet.

 

Syndarene krøyp rundt i ørskå på seteryggen som ein småfull sjømann krype tebake te båten, itte å ha fått landlov av sin kaptein …

 

Og ja … Vindauget i lastebilen har eg klok av skade lukka nesten heilt opp. Eller igjen. Alt etter kossen man ser det …

Det kom ein bil som kjørte sakte forbi, mens eg dansa som ein tulling rundt i veibanen å vifta armane bak på ryggen, før eg oppdaga at humlesnurren satt i setet.

Han må ha trudd at eg va splitter pine klin kokos …

 

Jauda … Det mesta e som mot normalt her på jobb.

Nåke anna går det rett og slett ikkje an å sei.

Tjera vena meg … Eg gir snart opp …

 

🙈😱🤣🤣

 

 

 

God jul og takk for meg … !!

 

 

 

God jul i Juli …

 

Det e litt morosamt, når man ikkje heilt forstår hvorfor mange av kundene mine seie God Jul te deg, når man kom med varene deiras idag …

 

Eg tenkte ei litå stund at det va fordi eg har sagt God Jul på eit ironisk vis ei stund, fordi varemengden har minna meir om julekjøret, enn fellesferie …

Så … Når eg kom te Jacob på Tess Kårstø litt ut på dagen, så seie han …

 

Jaja, juleklær i Juli e jo absolutt innafor …

 

Då gikk det opp for meg, at eg ikkje har den blåe arbeids t-skjortå på meg …

 

Men, den blåe Rudolf t-skjortå mi …

Forsov meg gjorde eg også …

 

Hjølpe meg … Trøtt i dag morgens, Frode ??? 🤣

 

 

 

Ein fullblods Macho Spurvehann …

‘Det e ein flott dag idag. Det e varmt, lett skydekke og fine kjøreforhold her på jobb
Lite skulle eg vita om at det kjapt ville endra seg …
På alle endre tenkelige måtar, enn det man skulle tro
For i svingande ovanføre Coop’en i Skjoldastraumen slo på ein måte Murphy’s lov inn for fulle mugger, både for meg og ein liten spirrevipp av ein spurv
Mest for spurven, om eg ska væra heilt ærlig
Det kom et lite smell i speilet, før nåke svart føyk forbi netthinnå mi, og dunka inn i hytteveggen bak i lastebilhyttå
Helsikke, tenkte eg … Va det ei humla som smatt inn her i bilen nå
Det har skjedd før. Både humla og veps har skapt lett antydning te full panikk, ved fleire tidligere anledninger
Men. Eg høyrte ingen summelyd. Bare ein slags merkelig flopp, flopp lyd
Ein slik lyd har eg aldri høyrt i bilen før, tenkte eg videre før eg snudde meg for å kikka
Og så rett inn i augene på ein fullblods macho spurvehann med Rambo pannebånd og kryssende ammobelte øve et muskuløst bryst
Altså, eg vett jo ikkje heilt om det va ein hann, men historien ville blitt nåke amputert om eg skreiv nett liten spurvehunn med tettsittende sumarkjole
Uansett
Eg slapp ut et skingrande kvinnehyl som sjøl den mest berømte rosablogger ville meg misunt
Macho spurven brølte te med et tigerbrøl som ville skremt vettet av den mest hardbarka Navy Seals soldaten i troppen
Eg syntes eg høyrte Richard Attenborough i bakgrunnen lika før spurven gikk til angrep
– And now we are witness to a completely unfair fight, when the biggest male goes in for attack
Rambo spurven fløy lukst i trynet på meg. Eg glapp rattet to millisekund før eg fikk feste igjen og lastebilen skjangla rundt svingen som eit rompetroll på speed
Tump, tump, tump. Høyrte man fra lastebilskapet, der alle eskene eg møysommelig hadde stua på paller idag morgens, nå sikkert fløy vegg i mellom
Eg fikk stoppa droget i ein innkjørsel, dratt opp håndbrekket og satte opp guarden mot krigsfuglen. Eg fikk inn to tette jabs, før ein sugande høyre hook (les flatt kvinneslag med flat hånd) sendte monster spurven lukst ut vindauget igjen.
Herreguud
Livet på landevegen, det e jaggu meg skumlare enn man gjerna skulle trudd

Romjulen og Jobb eller Ferie …

 

Julå e over for i år og det e bare ein liten sjarmør etappe på jobb igjen, før det blir nyttårsfeiring og et par fridager på tapetet.

Skjønt fri og fri …

Eg vett ikkje ka som e verst i slike tilfeller eg. Gå på “jobb” et par dager, eller væra heima med fire elleville barn …

Man kan raskt argumentere for at jobb blir fri, og det å ha fri blir jobb …

På ein slags merksnodig vis …

 

All erfaring fra tidligere år, tilsier at litt lett arbeidsinnsats her på jobb, muligens trumfe overtrøtte barn som har ramla ut av leggerutiner av ymse slag …

Det e ikkje få år eg har møtt Kånå i dørå når eg komme heim fra jobb i romjulå, kor hu med et desperat uttrykk i andletet gjerna seie …

– Værsegod, nå e de dine … Eg går ut å lufta vettet …  

I slike stunder skjønne eg Kånå godt. Det kan raskt bli underskudd av sunt og godt folkavett, i slike scenarioer …

 

Då e det godt å komma frisk og utkvilt heim, etter litt ferie på jobb …

Liksom …

 

Ha ein flott mandag, Folkens … Om man e på “jobb” eller har ein liten “ferie” …

 

😁😁🤣🤣

 

 

 

Bmw Prius’en te Solfrid på Wurth …

 

Solfrid på Wurth va skikkelig stolt her tidligare i år, for hu og sin bedre halvdel hadde kjøpt seg ny bil … Og om nåken lura på kim Solfrid på Wurth e, så kan dåkke lesa om hu her – Wurth Dama

Solfrid strålte som ei sol den dagen, når eg kom med varene, og va ikkje sein med å melda i fra om bilkjøpet. Og når eg lurte på ka slags bil de hadde kjøpt, så sa Solfrid at det bare va å gå ut å se itte ein sølv metallic farva bil …

Som sagt, så gjort …

Men, den første sølvmetallic bilen eg så, det va ein tilårskommen Toyota Prius. For all del, eg så jo også den flotte sølv metallic Bmw’en som stod der og, men syntes detta va ein alle tiders mulighet for litt ablegøyer …

 

Så eg knipsa et bilde av grillen te Prius’en, gjorde det samma med Bmw’en før eg miksa det i hopa te bildet ovanføre. Og sendte det i ein melding te Solfrid, og gratulerte hu med den flotte “nye” Prius’en …

Det e vel ikkje ein overdrivelse å sei at Solfrid blei ein smule fornærma …

Det blei nåken uker kor eg ikkje fikk servert kaffi, når eg kom å leverte varer te Wurth, for å sei det sånn … Men, eg synast jaggu meg det blei ein flott Bmw Prius eg … Når sant ska seiast …

 

Eller ka syns dåkke, Folkens … !?!

 

 

Black Week, Black Friday og et heidundrande Kaos … Mildt sagt …

 

Eg har ein liten følelse av at det muligens har vært Black Week og denna her hersens Black Friday …

Snakka deg om å drukna i varer her på jobb, men idag e akkurat det et høyst reelt uttrykk.

Eg e muligens nåke seint ute med denna formanelsen, men nåke seie meg at eg kanskje burde ha oppfordra litt tidligere te at folk handla lokalt …

Tjera vena meg …

Jaja, det e ikkje anna å gjør enn å hoppa inn i haugen, å forsøka å få ein slags kontroll …

Om det e overhodet mulig !??! …

Jiiizzus … Eller Herreduuuud, som Mini’en heilt sikkert ville sagt …

 

Jaja, ha ein god mandag, Folkens … Og kjøp resten av julegavene lokalt i år … 🙈🙈🙈🤣🤣🤣

 

 

 

Rottå …

Foto : DE CHARLIE HAMILTON JAMES, NAT GEO IMAGE COLLECTION

 

Det sprang ei mildt sagt voksen rotta øve vegen, når eg passerte Spar butikken idag morgens, på vei te jobb.

Og då kom eg på ei anna anna historia, fra tiden med Lars og Linjegods, midt på nittitallet.

Min port nede på Linjegods terminalen ved Flotmyr, den gangen, den va på sørsiden og nærmest kontoravdelingen.

Og Flotmyr område va ikkje akkurat et rottefritt område, for å sei det mildt …

 

Heile plassen va jo bygd opp på eit gammalt søppeldeponi.

 

Men, det va utplassert rottefeller rundtomkring heila bygget, så me va på ein måte ikkje så voldsomt plaga med krapylene. Foruten den gangen når ein palle med poteter velta ut av et skap ei natt, under lossing.

Og rottene fikk et gratis etegilde av sjeldent kaliber. Jøje meg …

Eg minnast eg kom kjørande nåke søvndrukken på jobb, og plutselig føltes det som om eg kjørte over ei velvoksen ferist, der eg passerte potetbelte som hadde lagt seg, utover plassen …

Kanskje tok eg knekken på et par rotter også, eg vett ikkje … Men, det e for så vidt ei anna historie …

 

Den gangen eg kom i hug, det va ein morgen eg skulle lasta med meg ei eska som hadde ligget nåken dager, før den endelig va avtalt utkjørt.

Slike esker, dei plasserte eg alltid på ein palle lika ved porten min, eller rett innenfor for å væra heilt presis ….

Den pallen, det va ein mildt sagt utrangert palle som heilt klart hadde sett sine beste dager. Kanskje hadde den opplevd ei rundreisa gjennom heila Europa, før den fikk sitt siste hvilested, akkurat der i min port. Det e ikkje godt å vita …

Lukst i søppelcontaineren røyk den i hvert fall, etter episoden eg tenke på …

For den va jo full av hull, der den lå og sikkert hadde ligget, mange år før eg begynte der …

 

Linjegods terminalen va ein terminal med dunkel belysning, men når sola stod opp, skinte solstrålene lukst ned på denna berømte pallen.

Det va i et sånt øyeblikk eg bøyde meg ned for å plukka opp den esken, som endelig skulle kjørast ut.

Kaffetåren fra morgenmøtet va nettopp fortært, men hadde mest sannsynlig ikkje heilt slått inn ennå, så det va fortsatt ein litt småtrøtt undertegna, som tok tak i eskå å drog te …

 

Men, eskå satt litt fast på ein måte, eller det va nett som om nåken holdt den litt igjen …

 

Så eg tok litt ekstra i for å få den laus …

Plutselig … Så løsna eskå, men bunnen hadde tydeligvis fått seg ein kilevink, så det dryssa slike isopor kuler ut av den og ned på pallen, å la seg i ein liten haug …

Ein haug som på merksnodig vis bevegde på seg.

 

Å før eg fikk omrymt meg, titta et kollosalt rottetryne meg lukst i augene, med et olmt blikk Kånå definitivt hadde misunt den …

Eg hadde jo mest sannsynlig nettopp røska frokosten ut av rotteklørnå …

Eg skreik … Rottå åpna kjeften og skreik … I hvert fall så trur eg den skreik …

To par sylskarpe hoggtenner lyste imot meg i gjenskinnet fra solå, og eg spratt sikkert to meter opp og bakover, i full forferdelse …

Før utysket tok rennafart, spratt opp fra hullet i pallen, spant et lite øyeblikk i isoporkulene, før den pilte ut av porten …

Svær som et fjell …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Eg trur ikkje eg har blitt skremt så te de grader som den gangen, hverken før eller ittepå

Eg stod nåken sekund å samla sammen litt mot, før eg tok tak i den forbaska pallen, og drog den lukst ut på rampen, der eg kasta den sporenstreks rett i søppelcontaineren …

Å erstatta den med ein ny og litt finare palle, uten hull … Tjera vena meg …

 

Så … Ha ein flott og rottefri mandag, Folkens …

 

Over og ut fra meg … 🙈🙈🤣🤣👍

 

 

– Har du pissa i sengå, Frode ? …

 

Eg jobba ved siden av ein aldeles herlige kar i mange år, heilt tebake i starten av min lastebil sjåfør karriere … Den gangen når eg nettopp hadde dimma fra millitæret i nittifem eller nittiseks, eg huska ikkje heilt …

Han va litt opp i årene, kjørte ein liten pick-up Transit med kapell, men uten lift og va stort sett i godt humør …

Det tok ikkje lang tid den gangen, før me hadde utvikla et slags vennskap på tvers av aldersgrenser og hadde et godt arbeidsforhold sammen.

Skjønt, det va me nesten nødt te å ha, siden me begge kjørte ut varer nede i Haugesund sentrum …

Han kjørte ut småpakker i gågaten, Strandgatå og ellers litt akkurat der det passa ham.

Eg måtte ta resten …

Lars hadde sitt lille jernbanespor som han fulgte slavisk, og sjelden kjørte ut av …

 

Ein trivelig fyr som man nærmast kunne stilla klokkå itte.

For kvar dag når uret tippa åtta på slaget, så smalt det så det runga gjennom Linjegods terminalen på Flotmyr.

Då hadde Lars rygga inntil rampen.

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie at han og Transitten flytta bygget minst ein halvmeter mot nord, i løpet av alle dei årene han kjørte der …

Kaboom …

– Der kom han Lars, ja … Sa me alltid, me som gjerna hadde oss ein liten kaffitår inne i pausebrakkå midt inne i bygget, men allikevel skvatt te i stolen kvar morgen presis klokkå åtta  …

 

Han Lars hadde tupe, nåke som eg ettertrykkelig fikk fortalt av Lars sjøl eingang, i det som på ein måte e hoved storyen i denna lille epistelen.

Nåke eg egentlig både hadde forstått og observert for lengst, uten at Lars for så vidt hadde trengt å sei nåke …

Man trenge ikkje alltids forklara det åpenbara …

Lars hadde fortsatt hår på sidene, og når det hadde hatt gode groforhold ei stund, stod det rett ut under tupe’en nett som langt krøllete jentehår som tøt ut fra ei trang badehetta …

 

Men, ein fredag når eg kom litt for seint på jobb og Lars allerede hadde flytta terminalen sine respektive millimeter, og va godt i gang med lasting av bilen.

Så kauka han Lars ut litt godmodig, detta sitatet fra overskriften …

– Har du pissa i sengå, Frode ? … 

 

Eg … Eg varta jo litt satt ut, men sa som sant va at eg rett og slett bare hadde forsovet meg litt, før me begge satte igang med jobben vår igjen.

Eg måtte til og med ta litt varer for Lars denna fredagen, for han hadde visst ein time hos frisøren, tidlig på ittemiddagen …

 

Den påfølgende mandagen, så kom det ikkje nåke smell i rampen klokkå åtta …

Det hadde eg faktisk aldri opplevd før, det at han Lars kom så seint på jobb, og blei nesten litt engstelig.

Men plutselig, og lika over klokkå ni så smalt det ettertrykkelig ute på rampen, og eg skvatt te værs på sedvanlig vis, der eg stod lika innenfor porten i ein haug med varer å sorterte …

 

– Har du pissa i sengå, Lars ? …

Datt det ut av meg når Lars kom ruslande inn på terminalen, liksom for å ta igjen for fredagen når eg kom for seint og fikk den samme kommentaren, fra Lars …

Lars kikka på meg med et smått irritert blikk å svara med sin nåke lett nasale stemme …

Nei Frode, eg har vært hos frisøren eg … 

Jammen frisøren, va ikkje du der på fredag da ?

Spurte sjølsagt eg, vel vitande om at den dagen hadde blitt litt lang, fordi eg måtte ta varer for Lars …

 

– Jo, eg va det. Men, eg vett ikkje om du har sett det Frode, men eg har faktisk sånn tupe, eg … 

Svara Lars, og allerede her måtte eg begynna å svelga svære kameler med latterkuler, som kom boblande opp fra mage regionen …

Sjølsagt hadde eg jo for så vidt sett det …

Men, slikt går man jo gjerna ikkje å snakka høgt om, sjøl om man for så vidt har observert det … Litt folkaskikk har eg jo fått fra barndommen …

 

– Men på fredag … Fortsatte Lars.

Så va det ikkje hu faste frisørdamå mi som fiksa meg på håret, og ordna med tupe’en. Men ei nye ei …

Og når eg då stod opp på lørdag, laga meg ein kaffi å satte meg ned for å lesa aviså.

Så begynte det plutselig å renna masse lim fra under tupe’en min, og nedover pannen te øyenbrynå mine, vett du …

Herreguuud, altså … Hu der nya hadde brukt aaaalt for mye lim … 

Fortsatte Lars, med sin nesten litt barnslige nasale stemme, slik at herreguud, nesten ble som Mini’en sitt herreduuud …

Eg … Eg sleit nå ekstremt kraftig med å skjula både knekk i knærnå, latterkramper og alt som komme med det å høyra nåke man syntes va ur-komisk.

Men som man kanskje absolutt ikkje burde visa, øvefor nåken som stod i fullt alvor å fortalte …

Man ler liksom ikkje høgt av andre sine skavanker, på ein måte, slik e nå i hvert fall eg oppdratt …

 

– Uffda Lars, men jøje meg. Nå må eg visst på do eg … 

Hiksta eg frem, før eg løp strake vegen te toalettet, kor eg satte meg på dasslokket å slapp latteren fritt laus …

Han Gunvar kom ruslande forbi og kikka inn den åpna dass dørå, kor eg satt å forsøkte å le meg ferdig, meir eller mindre uten hell …

Gunvar ble hikstande informert om årsaken te detta høgst ufrivilliga latterkrampe anfallet. Og endte raskt opp i ett heidundrande anfall han også …

Hjølpe meg … Han Lars va ein herlige kar, eit menneske man liksom ikkje kunne anna enn lika …

Selv om han muligens va nåke meir morosam, enn han gjerna sjøl visste om, te tider  …

 

Så detta får bli ein liten historie, fra min spede start som yrkessjåfør … Det finnes faktisk mange andre små historier der i fra, så kanskje det kunne blitt ei litå ukentlig spalte fremover …

Diverse humoristiske tebakeblikk, på ting eg har opplevd, i mine tjue år på vegen …

Me får se …

 

Uansett … Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

 

Hører på P1 – Har man blitt Voksen då ?

 

Det hadde seg sånn i mine litt yngre dager, mens eg suste rundt på jobb å leverte varer, å høyrte på radioen. At eg raskt kunne kjøra lukst forbi ein kunde fordi eg satt i min egen lille verden, og heller fulgte med på ka som blei sagt på radioen …

Somme ganger, når eg til og med hadde klart å stoppa på rett plass, blei eg gjerna allikevel sittande i bilen ei litå stund te.

Eg måtte bare få med meg ka som skjedde eller blei sagt, av dei som babla i vei på radioen, før eg hoppa ut for å levera varene …

Are og Odin va et av programmene som ofta kunne dra frem detta fenomenet. Karate et anna. Før Kristian Valen i ei samsending med Radio Haugaland tok øve ut over ettermiddagen, også hadde eg det gåande …

 

Det va mange gode radioprogram, den gangen, som lett distraherte ein småstressa distribusjons sjåfør. Som ikkje fikk det mindre stresse, etter å enten å ha kjørt forbi, eller satt i lastebilhyttå utenfor varemottaket litt lengre, for å ikkje gå glipp av nåke …

 

De siste årene, så har eg liksom ikkje hatt nåken favorittprogram på radioen, som har lurt frem denna lett irriterende evnen, te å forsvinna langt inn i ein anna verden. Slik at kunder ble forbikjørt og undertegna måtte snu lastebilen, for å komma inn i rutå og rett rekkefølge igjen.

Men, idag skjedde det igjen … Og av alle ting så har eg havna ned på et program på P1, som e skrekkelig interessant å høyra på.

Nærmare bestemt Landsmøtet, og først og fremst Rune Nilson. Ein liten funfact om Rune Nilson forresten, det e at i sommer når me va på bobiltur, så trykka han liker på innlegget om parkeringen med bobil, midt i Flekkefjord …

 

Altså, nå kan det godt vær det har vært andre kjendiser som kanskje har likt et av innleggene mine, opp gjennom årene. Uten at eg har fått det med meg. Men, Rune Nilson liksom !!?? …

Det fikk eg jaggu meg med meg … Han e rett og slett bare rå på radio, han der Rune Nilson ! ! !

 

Det som førte til at Førre Rør lett ble forbikjørt idag, det va ein fast konkurranse Landsmøtet har, kor man må sei stopp innen et halv minutt. Eller så går “liksom” ei bomba av og Landsmøtet blir sprengt …

Man e liksom ein slags “agent”, som over telefonlinjå må desarmere bomben …

Førre Rør, blinking te høyre og avkjørsel blei glatt glemt, og eg va kommen heilt te Frakkagjerd, når eg kom te meg sjøl igjen å huska kor eg egentlig burde ha vært …

 

Hjølpe meg, altså … Men, han som va “agent” øve telefonen idag, han klarte faktisk å komma seg velberga gjennom konkurransen idag, og desarmerte bombå, før den gikk av … Eg vett ikkje, men kanskje det va det som gjorde at alt anna blei glemt idag …

Det va i hvert fall første gangen eg har fått med meg, at nåken faktisk klarte oppdraget i tide …

 

Når eg tenke meg litt om, så kan det godt vær detta her Dab greiene også, som har medført at eg har nedprioritert radiolytting de siste årene. I og med at ganske mange steder eg levere, så ramle signalet ut og stillheten regjere plutselig, inne i lastebilhyttå …

Endelig, når Fm nettet liksom meir eller mindre hadde ok dekning over alt, då slukke man det og sette inn nåke som liksom skulle vær bedre.

Men, som i mine auger faktisk e mange ganger verre, og ikkje har det blitt bedre med tiden heller … Herreguuud … Både sentralt i Haugesund, midt i mellom Frakkagjerd og Aksdal og mange andre steder man absolutt burde hatt dekning, der forsvinne signalet plutselig sporløst …

Skremmande irriterande når man kanskje høyre på nåke interessant …

Det e liksom ingen logikk heller, i kor det e gode eller dårlige signaler, med detta her Dab systemet. Midt på flata markå med for så vidt minimalt med fjell omkring, som inne på Eikeskog i Aksdal, der ramle signalet ut i hytt og pine …

 

Mens, midt i mellom høge fjell, ein laaaang dal og Himakånå, fra Hindervåg og heilt te Vassendvik, der har eg full dekning heile vegen … Forstå det den som kan …

 

Men, det som eg egentlig lura mest på, sånn akkurat idag, når eg liksom tenke meg litt om … Fordi eg har begynt å finna P1 ganske så interessant og til og med høyre litt på Nitimen innimellom, siden det komme før Landsmøtet.

Det e på ein måte om eg har blitt voksen nå !? …

Siden eg av ein eller anna merksnodig årsak finne radioprogram på P1, meir kjekt å høyra på enn disse brautende tjueåringene, på P3 … Lokalradioen her i distriktet, den e eg liksom litt lei av sjøl om eg høyre på den og, sånn inni mellom …

Det e rett og slett P1 som e det stora for tiden, av ein eller aen forunderlig årsak …

 

Kan eg altså og for så vidt mot alle odds, rett og slett ha tredd inn i disse her voksne sine rekker ???

Tjera vena meg …