Arbeidslyst, kom til meg …


Jada masa … Eg ska snart begynna å jobba. Må bare få litt varm væska innabords og finna igjen eit lite snev av arbeidslyst først.

Det e jaggu meg fortærande, altså. Når man sette seg ned med morgenkaffien og den der forbaska jekketrallå bare står der og skrike itte å bli brukt.

Eg skjønne fanken ikkje ka den masa så inni granskauen itte, heller. Det e ikkje den som ska heim te fira steingalne ungar og ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna.

Det ska eg.

Og eg har det absolutt ikkje travelt med slikt.

Sjøl om man ikkje har så mye å gjør på jobb idag, så e det viktig å spe ut det lille man har, slik at det vare heile dagen.

Man får jo ikkje diplom for å komma tidlig heim, på ein måte, bare endå litt meir arbeid. Sånn egentlig.

Kånå e nåke irritert også. Eg har forsømt mine plikter i julå. Hu måtte rydda kjøkkenet igår. Ikkje minst, så slo mine planer om ein selvmåkende gårdsplass feil.

Det forbaska regnet har ikkje kommen ennå. Kan ikkje stola på nåkenting. Kanskje aller minst seg sjøl.

Typisk …

Nei … Eg får vel hoppa i det, og jobba litt. Kaffien har blitt kald …

Goe dagen, Folkens … Lag den så flott som bare du kan 😀😀👍

 

 

Dramatikk på Landevegen …

 

Det va godt å komma seg ut av heimen, rusla ein liten tur på jobb og få litt ro og fred idag. Man ska absolutt ikkje undervurdera egentidå man får, med å bedriva litt godt gammaldags arbeid i romjulå.

Skjønt, heilt uten dramatikk har ikkje dagen vært, sjøl om eg sitte her aleina i bilen.

Somme ganger, så klare man jaggu meg å produsera heile dramatikken heilt av seg sjøl også. Slik som eg gjorde idag. Der eg satt i fartøyet mitt å durte innover mot Nedstrand.

Med et hovudet som kobla kraftig av, itte diverse overbelastninger i julastriå. Eit legemet som heilt klart snart kunne glidd lukst inn i ein Bompibjørn episode, etter julamat inntaket. Mens tankane fløy øve bakkar og berg.

Det va ein flott dag idag.

Heilt te Fatter’n fant det for godt at det va heilt greit å slippa ein liten vind, der han satt i bilen.

Men, det va ikkje bare ein liten vind.

Ein fullblods tyfon e nok gjerna nærmare sannheten. Der eg nærmast fløy lukst i taket, når lufttrykket traff setetrekket.

Jøje meg …

 

Så kom andre bølgen.

 

Ein snek som kunne slått ein horde med sumobrytere rett i bakken, med kun et nasadrag, bredte seg i kupeen.

Ei sliten flua som har forsøkt å overvintra opp unna solskjermen, ramla ned på dashbordet, vrei seg om to ganger før den lå steindau med alle seks beinå te værs.

Wunder baum treet med jordbær duft, visna på sekundet og blei farga brungrått. Mens Fatter’n hiksta etter frisk luft, leita itte eit sted å kjøra te sides, samtidig som synet blei tåkete.

Lika itte avkjørselen te Liarvåg e det ein stor rasteplass. Tyttebær lastebilen eg kjøre nå skjeinte inn og stoppa på tvers.

Førardørå blei reven opp og Fatter’n ramla ut med auger lika blodskutte som den gangen i millitæret, når me hadde gassøvelse i ei hytta.

Det stod et rådyr nede i skauen som titta dovent opp mot bilen. Snuten gikk i været, og den liksom snuste litt laust ut i luftå.

Så sperra dyret opp augene, slik at man bare såg to trillrunde pupiller i midten av kvitauga. Så tok det rennafart og fløy med lynets hastighet te skogs.

Herreduuud …

 

Man ska heller ikkje undervurdera virkningen, av ein Mexicana Chips tatt på styrten. Mens man kikka på serie med Kånå, kvelden før …

Det e fanken meg det værsta eg har kjent, på lang lang tid …

Svarte salte bananer, altså …

 

 

Eg, Kånå og ildsprutende Drager …

 

Jøje meg. Så gjorde eg det igjen …

Sånn egentlig, så har eg visst det ganske lenge, akkurat det eg skulle gjør igår. Det som eg ikkje har gjort på ei lang stund nå. For, tidligere i sumar så takka eg ja te å stilla på ein scene igjen.

Eg hadde jo et lite eventyr på gang med Rune Bjerga, et eventyr som liksom stoppa litt opp.

Mest på grunn av meg sjøl, enn andre årsaker. Sjøl om Corona pandemien ikkje akkurat va good shit for slikt, så va det meir min egen usikkerhet rundt det om eg passa til slikt.

Det å stå på ein scene, liksom.

 

Men … Når eg på ein absurd måte liksom har kjempa meg gjennom ein sceneskrekk som tynge mindre og mindre, for kvar gang eg gikk på scenen. Så kosa eg meg jo glugg ihjel når eg stod foran et publikum.

Igår, så hadde eg takka ja te å ha et slags foredrag for Haugesund Kommune. De skulle ha en Kick Off for støttekontaktene i kommunen.

Eg skulle på ca klokkå kvart på åtta. Lika etter det hadde vært litt kaffe og pizzaboller. Eg tok meg ein kopp kaffe, og klarte sjølsagt ikkje å ligga unna pizza bollene. Sett sånn i ittetid, så burde eg gjerna gjort det.

Bollene va knall gode de. Men, midt i et bit så høyrte eg ein knaselyd i kjeften, og ei tann eg har fiksa knakk.

Det e jo bare så typisk.

 

Det va bare å unnskylda seg litt. Det va ti minutt te eg sko på, og eg hadde ikkje tenkt å stå på scenen med ei halv tann i frontrekkå.

Undertegna suste lukst te nærmaste butikk, kjøpte ein superlim og tydde te tidenes nødløsning.

Ingenting skulle holda meg tebake fra å stå på scenen igjen igår. Ikkje fanken. Eg va bare nødt te å finna ut om detta ville funka. Meg og mine tekster på ein scene, liksom. Kan det bli bra ?

Om eg ser bort i fra ein nåke rufsete start igår, så trur eg at eg ska drista meg te å svara bekreftande på akkurat det.

Om faktumet om eg funka på ein scene.

 

Planen va å ha ein power point presentasjon gående, mens eg gjorde mi greia. Med ein liten seriøs tvist i starten. Litt bilder fra mi tid som støttekontakt, gode historier dandert med morosame bilder.

Akkurat den planen gikk i dass. Når man trur man kan Power Point.

Og ikkje starta med å laga den før i siste liten, som helgå før, men finne ut at man suger på Power Point og måtte skrota heila opplegget. Den biten blei liksom ikkje optimal, når man ikkje hadde bildene på skjermen.

Når eg på toppen av detta va nåke stressa itte tanntrøbbelet, fikk et akutt svettetokt omtrent fem minutt inn i opptredenen.

Så kan man jo si at starten ble nåke amputert. Eg knota det virkelig til.

 

Men … Så klarte eg å pensa meg sjøl inn i kjent farvann. Fant ein slags rytme. Og derifra og ut, synast i hvert fall eg at det satt. Eg kosa meg der oppe på scenen. Litt etter litt så slapp eg meg laus, og då va jaggu meg publikum med også.

Eg, Kånå og ildsprutende drager e bankers når det gjelder å dra frem litt latter.

Ein støvsugerslange til besvær, et dasslokk og ballongspøken mot Kånå i badekaret satt også som et skudd. Og når man då avslutte med ein bleie eksplosjon i trappå. Då va det gjort. Eg trur både oppdragsgiver og publikum va fornøyd.

Og eg fikk nok ein lærerik liten time på scenen.

 

Note to self : Ikkje dra ting eg ikkja heilt eie. Om man forstår ka eg meina.

 

Starten ble for langdryg, sjøl om den skulle væra ein slags seriøs bit, før morosakene kom te slutt.

 

Men, herregud kor gøy det va i slutten. Skikkelig gøy  …

 

 

Du Anette, du ligge syltynt an !!!

 

Eg va egentlig ferdig med edderkopper for ei stund nå. Det har liksom blitt litt mye. Då e det greit å balansera stoffet på bloggen litt. Det va nok nå.

Akkurat det. Det brydde hu fordømrande Anette på Spar Frakkagjerd seg lite om.

Eg kom munter som alltid dragande inn med et par paller med pakker te de. Satte de på plass der me har avtalt, før eg åpna returskapet og skulle te å ta med meg returen.

Eg nappa te meg ein Hennes og Mauritz pose når mitt største mareritt manifistere seg rett foran snyteskaftet mitt.

 

Et svært beist av ein edderkopp.

 

Nesten for svær te at man kunne ta den seriøst.

 

Allikavel …

Så fryse undertegna sitt legemet. Hjarta hoppa opp i halsen og banka som besatt. Og om augene te Jonas i Side om Side sperra seg opp, så gikk eg garantert han ein god gang multiplisert med ti …

Så … Så går det opp for meg ka som foregår.

Eg har blitt lurt. Skremt. Utsatt for mental terrorisme. Eg varta nesten forbamna.

Sjefen sjøl, han Petter. Kom luskande i fra bakgrunnen med ei lattermild mina om kjeften.

Syndaren sjøl, hu Anette. Hu låg i komplett latterkrampe øve disken.

 

Eg nappa den forbanna plastikk edderkoppen laus og sylte den i fanget på Anette.

Det blei nok slengt ut nåken ukvemsord, før eg igjen fikk fatta besinnelsen tebake.

Sosemikkel, Anette. Fodømrande Sosemikkel …

Bare vent …

 

Og ikkje minst du også, Petter. Som lar dine ansatte skremma livskiten ut av uskyldige sjåfører, som gjere sitt besta for at dåkke ska få varene tidligast mulig …

 

Dåkke ligge syltynt ann, begge to …

Ein gang … Når dåkke minst venta det … Ja, då ligge hevnen så søtt å venta på dåkke …

 

Helsikke altså …

 

Hjarta banka fanken meg som besatt ennå. Ein halvtime, førti minutt seinare …

 

Bilradio med bare ein Kanal …

 

I min jobb kjøre eg mye bil, eg e liksom litt nødt te det. Eg levere varer for ein av de største speditørene i Norge. Og når man kjøre bil trenge man litt tilfredsstillende stimuli.

Slik som radio. Gjerna med at man høyre på et kjekt program, musikk eller har sin nisje kanal som man lika.

Eg likar å høyra på litt forskjellige kanaler der eg gjerna surfe gjennom kanal listå, og bestemme og ombestemme meg underveis.

I den lille lastebilen vår. Der har eg ikkje den muligheten.

 

For det første, så e det ein orginal radio uten DAB som står i den. Ein slik oldtids FM radio. For det andra så har den null bluetooth, aux eller Usb inngang.

Og for det tredje, og det som har blitt min største lille utfordring.

Det e at den tar bare inn Radio Haugaland sånn på stabil basis. Av de tilgjengelige lokal radiokanalene på FM nettet. Søke eg gjennom frekvensene, så har det hendt at Radio 102 også komme inn.

Men, bare for ei kort stund og temmelig skurrete.

 

Og nå ska eg passa meg voldsomt for å nedsnakka ein lokalradio.

For de spille jo masse fin musikk. Det som te tider irritere vettet av meg, det e når eg ikkje kan skifta kanal, fordi eg e drita lei av jabbet til den eller dem som snakka mellom sangane.

Det e på ein måte lite variasjon hos Radio Haugaland. Det va to damer ei stund som hadde ei kul greia på gang.

Men, dei forsvant sjølsagt.

Når nåke blir bra, då tar med det vekk. Typisk.

 

Og nå for tiden, då e det to personer som nærmast går igjen heile dagen.

Og dei jabba nåke så innforjævlig av og te, at om man e heima når damene har klubb eller glemme å ta på seg setebelte i bilen og alarmen pipe.

Så e den støyen nærmast som balsam for øyrene, sett sånn i forhold, innimellom.

 

Det e ikkje det at eg ikkje lika det de snakke om, eller e uenige i det de jabba om heila tiå. Eg har ingen problem med å vær enig om å vær uenig eg eller høyra på ting som ikkje interessere meg.

Av og te, så e det ustyrtelig morosamt også. Mens andre ganger e det skremmande kleint.

Men, eg lika å ha valget te det å velga sjøl ka eg høyre på. Jammen, bare skru av då tenke sikkert mange. Og det kunne eg jo sjølsagt gjort.

Problemet der, det e jo at hjernen går opp i høygir å spinne i vei som ein dampveivals, fordi det e ingenting som avlasta eller distrahere tankene mine.

Det e grenser for kor mye eg orka å høyra på mine egne tankar også. Sånn egentlig.

 

Utpå ittemiddagen så komme det ein fyr å har nåke sånn om årstall og spesielle begivenheter. Han bør jo ta et kurs i det å uttale utenlandske navn, ganske så raskt.

Til og med far min har lært seg bedre engelsk uttale enn han.

Heath Ledger ble uttalt som Het Ledger. Når det meir korrekte e vel Hith Ledger. Jøje meg, altså. Akkurat den biten der, den underholde meg litt meir enn den irritere meg.

Åsså kjøre de på med nåke de kalle Hot or Not, heilt te slutt i seansen.

Det e endå ingenting som har blitt Not. Alt e visst Hot.

 

Du må jo bare kjøpa deg ein Dab radio te bilen, meina sikkert mange nå, og akkurat det trur eg at eg må. Hverken meir eller mindre.

Og det e jo ikkje fordi eg ikkje lika kanalen. Eg har liksom bare blitt “litt” metta.

Eg trenge litt meir variasjon i de som snakka i mellom sangene. Til og med Egil Houeland har eg blitt lei av, men itte ei stund så høyre eg kanskje på han igjen.

Slik er det bare.

Eg trur det e nok Radio Haugaland for ei stund nå … … . .

Enkelt og greit …

 

Andre som har ein lokal radio som de elske, men også irriteret fettat av deg ?

 

 

Ny Verdensrekord i Jobb … ;-D

 

Jøje meg … I dag satte eg mest sannsynlig verdensrekord i jobb. Mildt sagt. Om det e mulig.

Sant og sei, så satte eg sikkert verdensrekord i mange forskjellige ting i dag. Som det å irritera Kånå på morgenkvisten. Med ein alt for tidlig alarm på mobilen.

Te slutt fikk eg ein trøkk seksten i ryggtavlå, og klar beskjed om at peip den pokkers mobilen ein gang te. Så røyk eg lukst i Boden, raskare enn svint.

Piiip, pii … Vriiitsj …

Eg rakk akkurat å dra mobilen inn under putå, å slukka alarmen, før Kånå høyrte det.

 

Først spant Kånå ut av gården og på jobben sin, før eg fulgte lika etterpå, og suste opp på min.

Pallene røyk inn i den store lastebilen vår, så det nesten lukta svidd av jekketrallå. Og når den var full, satte eg i gang med å sortere småeskene som skulle på den lille lastebilen.

Når klokkå tippa litt over åtta, spurta eg ut av terminalen og kjørte heim.

 

Der kom neste verdensrekord. Frokostlaging og få småfolket ut av loppekasså. Ungdommen har jo høstferie, så nede i første etasje snorka de i kor. Men, Småfolket ska på Barn er Bra festivalen i høstferien.

To – tre skiver ble smørt i rekordfart, frokostblanding funnet frem te Litlajentå.

Mini’en ble ikledd fotballutstyr. Då han va meldt på fotball. Litlajentå ska på det samma som i fjor. Nemlig nåke sånn scene og teater greier. Så hu kledde seg sjøl. Eg trur det e best.

Ein gang hadde eg sendt hu i barnehagen med ein pyjamas genser på. Kånå va ikkje blid den gangen, når hu henta de.

 

De rakk akkurat å spisa frokost og Fatter’n fikk seg ein kjapp kopp kaffi før me suste bort te skolen og registrerte de inn.

Så var det tilbake på jobb. Sortera resten av godset sammen med min eminente stor lastebil sjåfør, då eg har degradert meg sjøl til liten lastebil. Og det e heilt greit. Å te alle som spør om eg har mista lappen på den store. Så e svaret NEI. ;-D

Me sorterte ferdig i rekordfart, eg sendte han avgårde med den store og begynte å lasta den lille.

 

Te slutt fikk eg lista og satte avgårde ut for å levera varene. Det skulle holde hardt å rekka henting av Småfolket klokka halv tre. Men, ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Har eg lært meg.

Det kunne det for så vidt ikkje gjør i dag. Ta lengre tid, liksom. Aller helst burde det ta mindre tid.

Eg raste rundt å leverte varer som en gud, på det første industrifeltet på rutå, og holdt skjemaet til henting halv tre med god margin. På siste stoppested før eg kjørte innover, fikk eg et hav av innhenting.

Marginen gikk fra meget god, til mer eller mindre meget knapp.

 

Eg spant innom de to privatkundene eg hadde, og satte igang med neste bolk av bedrifter. Farten var høy og svetten rant både på tross og på tvers av iskald vind og vannrette regnbyger. Itte iherdig og hardt arbeid va eg igjen foran skjema.

Den marginen forsvant når eg hadde glemt å levere ei eska på Aksdalsenteret, og måtte kjøre tilbake en km for å fikse opp.

Det siste industrifeltet ble te slutt ferdiglevert, og eg hadde kun åtte – ni leveringer igjen. De lå derimot langt ut i periferien, og langt fra hverandre. Der eg tidligere hadde levert ti – femten stopp for så og kjøre videre fem minutt, før neste ti – femten stopp.

Så var det nå ett stopp og to pr ti – femten minutt. Tiden gikk i rasende fart, og lå definitivt ikkje foran meg, som Kineserne meina.

 

Eg gikk på ein liten smell hos Henning og Jacob på Tess, og mista fem minutt fordi eg tok ein kjapp kopp kaffe.

De to siste leveringen gikk unna med lynets hastighet, og eg priste meg lykkelige for at UP sjelden har kontroll, akkurat der. Eg va muligens bittelitt over fartsgrenså ei litå stund.

Når eg suste ut av tunellen på Fosen sidå, lå eg rimelig godt an te å rekka henting klokka halv tre. Kanskje va eg der fem over halv. Men, det e så nærme at slikt må man kunne godta. I hvert fall e ikkje Småfolket så ekstreme som Han i Midten.

Ska han hentes klokka kvart på tre, begynne han å ringa fjorten førtifira og lura på kor eg e. At båda han og eg må venta te klokkå tre, når Mini’en e ferdig på SFO, det har han lite forståelse for.

 

Plutselig ringe mobilen. Det e Mini som ringa fra ringklokkå si. Eg e ca ti minutt unna. Og klokkå e fjorten tjuefem.

Han har fått gå fem minutt for tidlig. Men, han tar nyheten om at Fatter’n e der om ti minutt meget fint.

Åtta minutt senere, så hoppa de inn i bilen. Proppfulle av saker og ting å fortella. Mini’en har kjørt buss, til og med ein sånn leddbuss. Det hadde han aldri gjort før, og e super fornøyd.

Litlajentå e nåke forfjamsa og har store nyheter. Hu hadde fått ein av hovedrollene og grue seg litt te resten av ukå. Hjølpe meg …

 

På vei heimover stikke me innom terminalen og losse av innhentingene, før me trør inn dørene heima. Omtrent ti minutt før Kånå.

 

Puuh … Jauda … Slik går nå dagan … 😀

 

 

 

Varsel lampå i Displayet …

 

Det va definitivt ikkje min dag på jobb igår. Sjøl om eg for første gang denna ukå lå bedre an enn nåken av dei andre dagane. Så gikk nærmast alt som kunne gå galt, lukst te helsikke.

Klokkå halv ti va bilen ferdiglasta og klar for dagens tur.

Når kjøreledaren min gjør meg oppmerksom på ei eska eg har glemt å ta med meg.

Ei Zalando eska.

Eg tulle ikkje nå, men om eg hadde hatt den som va ansvarlig for denna Zalando dealen foran meg i går, så hadde den fyren virkelig ligget tynt an.

Ein ting e at man har gjort ein deal med Zalando. Men, når man at på til gir kundene tillatelse te å bestilla disse produktene heim på dørå.

Då gikk nåken et lite hakk for langt.

 

Det e sikkert greit for de som kjøre i tett befolka strøk. Men, det gjør ikkje me. Me kjøre ei langruta. Og kim i helsikke trur du bestille disse forbaska Zalando eskene heim på dørå, mon tro ?

Joda, det ska eg fortella dåkke, Folkens.

Det e alle dei som bor på disse stedene Nrk laga program om. På steder man ikkje skulle tru folk ville bo. Stikk veger langt te pokker i vold i alle retninger og utkanter på rutå vår.

Og … Ironisk nok, de som bor omtrent bare et steinkast fra butikken kor de mest sannsynlig e innom, opp til fleire ganger i ukå. Eller dagen. Og ein butikk vår oppdragsgiver har utleveringssted.

Me har prøvd Zalando sjøl, og bestilt sko te Eldstemann ein gang.

Så den der – Oi, næmmen, komme du heilt hjem med den litla eskå !?! Som om de ikkje visste ka de hadde gjort. Ja, den bite ikkje på meg meir.

Man må fysisk kryssa av på bestillingen, og betala nåken lusne tiere, for å få denna tjenesten.

 

Ein gang. Så holdt eg nærmast på å kjøra eskå langt ned i halsen på ein kunde som skulle vær morosam.

Der eg hadde nærmast drept tre kamikaze sauer som hoppa lukst ut i veibanen foran meg, på vei opp te huset.

Knekt tre fire halvtjukke greiner som hang ned over krøtterstien opp te huset, og subba sidehinderet i halvråtne gjerder rundt kvar forbaska sving.

Og når eg kom frem og ser at det nærmast ikkje e mulig å snu med min ti meter lange lastebil, i denna gården kor mange, maaaaange lastebiler hadde snudd før, i følge kunden.

Så, når kunden komme flirande ut av dørå, kikka liksom forbløffa på droget mitt og spør retorisk

– Jøje meg, hadde du så store lastebil du da. Nei, den trur eg gjerna ikkje du klara å snu her med. 

Ja, då holdt eg nesten på å mista det heilt.

 

Eg hadde fanken meg forklart både lengde, bredde og høyde på lastebilen, når eg ringte på forhånd. Men, fyren va skremmande påståelig og bombesikker på at det va null problem å snu oppe hos ham.

Det va midt på sumaren. Det hadde vært tørt lenge. Så eg flira sjølsagt tebake. Ga idioten eskå. Og hoppa inn i bilen igjen.

Lastebilen blei satt i revers, eg sjekka at sauene ikkje va i nærheten før eg elegant rygga lukst ut på den snorbeine plenen hans som sikkert va laga med vater og så plettfri ut. Og når eg begynte å rulla fremover igjen såg eg fyren lukst i augene å nikka et høflig farvel.

Han hadde jo hatt heilt rett denna fyren. Det va meir enn god nok plass te å snu. Han hadde jo sagt det sjøl.

Eg frykta ein liten reprimade fra terminal sjefen, men eg høyrte aldri så mye som et kvekk. Og fra den dagen, så kom alle eskene hans nede på butikken.

 

Kånå gjorde det samma ein gang. Når hu blei lurt opp te ei dama med så lite rom for å snu, at Kånå nærmast ikkje klarte det med varebilen me hadde då.

Hu tok i bruk ein fin betongplatting med dei dyraste hagemøblene hu hadde sett.

Rygga te kameraet va fira-fem cm ifra møblene, og damå nærmast fikk hjerteinfarkt av Kånå si presisjonskjøring. Før hu suste ut av gårdsplassen med et flir om kjeften.

Et vaskeekta Jack Nicholson flir.

 

Jøje meg … Det va litt av ein digresjon det. Men, det måtte vel bare ut. Ein liten utlufting av ventilasjonen i topplokket.

 

For tebake te igår, så hadde eg avslutta håndterminalen me skyte varene med. Alt va klar te at eg skulle få listå mi, når kjøreledaren fant denna eskå. Smått motvillig, så gjør eg ein retrett, å går tebake i programvaren for å lasta på den sista eskå.

Akkurat då. Då går nettverket rake veien ut i stjernetåkå og henge seg opp som det aldri har gjort før.

Ingenting virka og eg kan ingenting gjera, fordi me e totalt avhengig av at slike ting fungere for at me ska gjør jobben vår. Og for at kjøreledaren ska kunne kjøre lista te oss sjåfører.

Uten nettverk e me nett som hodeløse høns løpande fra reven.

 

Svarte salte bananer.

 

Te slutt så suste eg avgårde uten lista, og begynte å levere dei kundene som lå nårmast terminalen. Klokkå hadde nå tippa ti, og humøret va på bånn.

Flaks i uflaksen va at Kånå heldigvis skulle henta Flokken på skolen i går, så eg slapp å tenka på det.

Men, det va fredag. Eg hadde vært i god posisjon te å få ein fin dag, før denna fadesen. Sjølsagt, fordi eg ikkje har lista å sortera ein tur med, så kjøra eg i hytt og pine å glemme ei eska her og der.

Slik at eg må kjøra tebake for å ordna opp i dei. Te slutt ringe kjøreledaren og seie at alt e klart.

 

Når eg har fått levert ferdig disse første stoppene, stikke eg innom terminalen og hente listå. Kan lika så godt slenga av hentingene eg allerede har henta inn, tenke eg for meg sjøl å rygga inn i ei slusa,

Lukka opp liften, huske på å ta opp lukå. Klok av skade.

Og gjør det eg ska. Stresse inn å hente listå, sortere de itte kossen eg ska levera, før eg hasta ut får å komma meg avgårde igjen.

Drar i tauen te lukå over liften, og komme litt for seint på at det regna jo kraftig idag. Og får ein salig dusj av iskaldt regnvann lukst ned i nakken.

Men, for svarte helsikke da.

Typisk … Dasssvåt nesten før eg har kommen i gang med dagens gjøremål.

 

Eg jumpa slukøra og våt inn te beinet inn i bilen, og suse rundt som et svin i et forsøk på å ta igjen det tapte. Og itte et par timer ligge eg igjen ganske så godt an i løypå.

Då lysa plutselig et lys i dashbordet. Edc feil. Check engine.

Jaja, eg får svinga innom et verksted på mandag, og få de te å se på saken. Sikkert ikkje nåke alvorlig.

Eg sette bilen i gir og suse avgårde igjen. Men, nå har den forbaska bilen gått i nød. Eg har nærmast null effekt på motoren, og får den knapt over femti km/t.

Gudhjølpe meg … Eg gir snart opp …

 

Eg har valget mellom å kjøra te verksted, eller ta sjansen på at det går nåkenlunde greit resten av dagen. Eg valgte det sista. Halveis te Bokn får eg ein svær semitrailer opp i rævå.

Høyrefoten ligge på flat pedal, eg sitte foroverlent over rattet og trur liksom at det går fortare når eg gjør sånt.

Speedometeret ligge jevnt på femtifem. Det e ein slak oppover bakke, med litt stigende helling i slutten. Nesten på toppen, så blinka semien kraftig med lysene og fløyta på skilpaddå foran seg.

Rett før bakketoppen har farten dalt ned te førti, og eg slenge meg inn på nærmaste busstopp etter toppen, for å slippa semi’en forbi.

Den suse videre med et kraftig tut i fra lufthornene. Jaja, eg vett det. Beklager !

 

På vei hjemover går det litt bedre. Bilen e tom nå. Med unntak av bakken opp med Susort så klara eg nesten å holda fartsgrenså på vei te byen. Men, treffe sjølsagt ein Toyota Yaris lika etter Haukås og der seksti sonen går over te åtti.

Yarisen fortsette glatt i femti. Fantastisk. Bare heilt fantastisk.

Normalt, så hadde eg gjerna kjørt forbi på eit passende sted. Men, det finnes ingen passende steder for ein innstrupa liten lastebil som nå bruka ein halv generasjon på null te seksti. Resten av genaresjonen brukes fra seksti til åtti.

I Aksdal svinge Yarisen te høyre. Eg ska te venstre. Jippi …

 

Det einaste positive med gårsdagens strabaser. Det va at eg rakk akkurat han Sverre på verkstedet, som fikk bilen ut av nød igjen.

Eg bestilte ein service i november med det samma.

Det e kanskje greit å gi den litt pleie. Bilar har sjel dei også. Og slik oppførsel fra godslige kjøretøy pleie eg å forstå som om at nå føle den seg litt neglisjert. Og vil ha litt stell.

Kanskje et par nye filtre. Skifta sentralnerve væskå (Olja) men mest sannsynlig vil den bare bli litt klådd på. Få litt godmodig kos.

Me lika jo alle det. Både mennesker og bilar. Det e å få godt stell, litt hjertevarme og nåken som klår litt på oss.

Slik er det bare.

 

Og slikt endte gårsdagen arbeidsdag. Itte endalause faktorer som gikk lukst i dass. Satt eg te slutt inni hyttå på eit fornøyd vesen, som hadde fått rensa litt opp på feilmeldinger inne i hjernebarken.

Eit kjøretøy som malte som ei fornøyd kjetta liggande under ovnen, på vei opp til terminalen.

Å detta innlegget. Det blei omtrent tredobbelt så langt som eg hadde tenkt.

Men, skitt au. Av og te, så e det bare mye som må ut. Kanskje skulle me mennesker også hatt ein slik diagnose maskin som verkstedet har.

Kor de plugga inn ein ledning som går lukst inn i hovedsystemet.

Også får man tatt vekk alle feilmeldinger, negativie tanker og andre ulumskheter som samla seg opp i hjernebarken. Og går glade og fornøyde ut igjen etterpå.

Men, på den andra sidå. Motgang gjør en sterk. Det ska væra godt for både sjel og kropp og møta litt motgang. Man e jo nødt til det.

For kossen i all verden skulle man visst at man har medgang, om man aldri har møtt motgang ?

 

Det får bli dagens moral i denna “lille” epistelen …

 

Goe lørdagen, Folkens … Over og ut …

 

Treskallen …

 

Nå såg eg nettopp kometer, planeter og stjernetåka på ein gang.

Eg sko bare inn i bilen å henta ei halvstore eska, så eg slengte liften halveis ned, hoppa opp og bøyde meg ned.

Eg tenkte at nå må eg huska den lukå, når eg ska ut igjen.

 

Sjølsagt gjorde ikkje eg det.

Eg har jo hukommelse på lik linja som ein akvariefisk.

 

Baaadang, sa det i treskallen …

Når undertegna skalla hovudet lukst i kanten. Mens eg hastig rygga ut av skapet. Paradokset oppe i detta, det e jo at eg huska på at liften ikkje stod heilt oppe.

Slik at eg ikkje trødde ut i lausa luftå, fikk akutt slagsida og tippa sidelengs ned av skapet, og smalt lukst i liften.

Herreguud altså …

 

Eg måtte bare ta ein liten fem minutter, sjøl om eg ikkje har tid te det.

 

For eg virra jo rundt som ein hodeløs kylling ei litå stund her, før tåkå la seg og eg kom te meg sjøl igjen.

Det e ikkje så vondt nå.

Drt e meir vondt i stoltheten, enn treskallen.

For så vidt.

Detta e jo slikt ein erfaren yrkessjåfør med over femotjue år på landeveien absolutt ikkje ska gjør.

Allikavel gjorde eg det.

 

Men … Det e viktig å sjå positivt på saker og ting.

Det va bedre eg smalt hovudet i den lukå og brukte flaksen min opp ein anna plass.

For tidligere idag, så fikk eg nesten ei dama lukst i høyra sidå mi, midt i ein rundkjøring.

Ei dama som va meir opptatt av å vifta med ein liten kost i andletet, enn å følga med i rundkjøringen.

Ka e det med damer og sminking i bil ?

E speilene bedre der, enn heima på badet ?

Koffår då ikkje montera et bilsete, ratt og et sladrespeil på badet sitt !? Om det så om gjør slikt i bilen !

Tjera vena meg, altså …

 

Jaja … Nå e treskallen nåke bedre, og Donald kulen skjult unna capsen.

Så eg får spinna litt videre.

 

Ha ein fortsatt fin onsdag, Folkens …

Uten stjernesmeller av slikt kaliber … 😃🙈🤣

 

 

Lagt grunnlaget For et par Dager i Bodå …

 

Fant ein liten klassiker fra arkivet, som også handla litt om tid. Muligens på et litt anna vis. Men, eg huske den episoden ennå som om den va igår.

Det va mange edderkopper i Boden, på den tiden …

 



 

Enten så har eg kjørt gjennom ein tidsmaskin på vei te jobb, ellerr så har eg bare gått på ein smell. Men feil vei. Altså ein smell med positivt fortegn. Alt etter kossen man ser på saken.

For itte å ha kava meg ut av sengå, i nåke som må ha vært komatøs tilstand.

Fått på meg arbeids klær, stappa hovudet unna springen for å nåkenlunde komma ut av dvalen og e for så vidt klar te å kjøra på jobb.

 

Så finne eg ikkje nøklane te lastebilen.

Blir “litt” stressa. Fordi klokkå e jo kvart over sju.

Eg vekke halva huset mens ein jakt som Harrison Ford hadde misunt pågår. For kvinnfolket eg fant te å hjelpa meg. Hu løp rundt i bare trusa.

Fatter’n flyr lavt rundt i heimen å finne alt han har leita itte i ett heilt år, men som overhodet ikkje e av interesse nå.

 

Eg får kjeft av hu i truså som ikkje fatte at eg ikkje klara å læra meg ein enkel sak. Nemlig å legga saker og ting klart kvelden i for veien.

Treffe ein søvndrukken åtte åring på loftet som har høstferie og egentlig burde ha sovet litt te, men som har blitt vekka av ein velvoksen elefant, som løp opp og ned trappene. Med vernesko på.

Eg komme plutselig på at eg kjørte jo heim den nye sofaen te svogeren min på lørdag.

 

For så å hasta heim for å se Liverpool kampen. Og la då nøklene på pc pulten. Lagra den informasjonen alt for langt bak i hjernebarken, slik at det ble glemt til mandags morgen.

 

Fatter’n stupe ned trappene å passere ei snurren geipa i bare trusa igjen, med ein mini Frode hengande i armen. Alt anna enn smørblid. Det lot uttrykket i andletet hennas fjerna all tvil om.

Eg forstår at her har eg nok lagt grunnlaget for et par dagar i bodå, før uka jaggu meg har begynt.

Når eg runda hjørna på huset så tenke eg at det va nå fryktelig mørkt idag !?

Og når eg parkere på jobb og kikke på klokkå.

Så e den bare null seks ti … !!???

 

Omtrent bare femti minutt for tidlig oppmøte …

 

Guulp …

 

 

Eg forstår ikkje et kvekk, eg …

 

Kossen to dager kor man for så vidt gjør det samma, kan utarta seg så inni granskauen ulikt, det forstår av og til ikkje eg et kvekk av. Men, somme ganger så føle eg det e et slags rituale som går inn i et større mønster.

Det har skjedd mange ganger før, og kommer heilt sikkert til å skje igjen.

Som igår, kontra idag, f.eks.

For når eg hadda lasta bilen igår hadde eg et lite inntrykk av at det blei ein hektisk dag. Mistanken blei bekrefta når eg fikk listå mi. Sekstisju stopp pluss hentinger. Jøje meg. Detta kom neppe til å gå bra.

Eg skulle jo henta kidsa på skolen klokkå tre … Men, det gikk bra. Kun noen minutter forsinka så plukka eg opp småtrollene.

 

Idag derimot. Så satt eg med følelsen av at dagen ble stikk motsatt. Nok ein mistanke blei bekrefta når eg fikk kjørelistå. Førtito stopp og hentinger. Hmm. Detta så jaggu meg greit ut, tenkte eg, og la ut på turen.

Et stykke ut på rutå vår idag kikka eg på klokkå. Den va blitt kvart på ett.

Men, for svarte salte bananer da ?

Eg va jo kommen mye lengre avgårde igår, enn idag, enda eg hadde mye meir stopp dagen før, enn nå. Eg va jo nærmast på vei te Aksdal igår, på denna tiden. Nå, så hadde eg såvidt begynt på Frakkagjerd. Eg satt å tenkte på ka eg hadde gjort.

Om eg hadde prata litt meir hos noen kunder, møtt på nåken uforutsette hindringer eller lignende.

Men, nei.

Det hadde kun vært en tredjedel av varemengden på det første industrifeltet, enn eg hadde hatt igår også. Allikevel, så va eg halv time etter skjema.

 

Somme ganger. Så trur eg fanken meg klokkå går raskere enn andre dager.

Ein eller annen fjott sitte sikker å ler seg skakk oppe bak skyene der oppe, og synast det e ufattelig morosamt at me mennesker plutselig har havna i tidsklemma, mens han sitte å vrir på ein bryter som styrer tiden.

Eg kan ikkje forstå at det kan vær ein anna årsak …

 

På toppen av kransakakå, så passa det jo perfekt at det va Han i Midten eg skulle henta først idag. Han som leve med ein forståelse at verden med alt som det innebærer, kretser kun rundt hans legemet.

Han ringte ti på to og lurte på kor eg va.

Og når eg kortpusta opplyste at eg va et kvarter unna, mens eg løp fra bilen te et varemottak, med ein håndfull esker i armane. Då gikk rullegardinene ned for guten.

Om eg ikkje hadde tenkt å henta barna mine ? Ka slags far eg va ? Eg måtte jo forstå at han hadde planer ?

 

Gudhjølpe meg …

 

Igår, så va eg som nevnt nåken minutt for sein, når eg sko henta Litlajentå først. Hu satt bare på ein steinmur å gliste når eg kom, og skoia og lo når me kjørte heimover.

Det løyste seg i lika laget, idag også. Guten fikk dratt opp gardinå og va nåke meir snakkande te, når eg kom. Kun sju minutt etter.

Takk og lov for det … Ein langsur Han i Midten e ikkje å anbefala …

 

Men, poenget e at eg ikkje fatta et kvekk av kor tiden av og te blir av. Når man spinne rundt på jobb, og for så vidt gjør det samma, hver dag.

Sant og si, Så e det gjerna ikkje så mye å forstå sånn egentlig heller.

Man må vel bare innfinna seg med at slik er det bare. Og heller legga inn ein nåke større sikkerhetsmargin enn to-femten minutt.

 

Tiden går seies det. Som om den har vært her og så forlatt oss. Slik som eg følte det idag.

Men … Ska me høyra på kineserne, som seie at tiden kommer, fordi tiden ligger foran oss.

Uansett. Før eller seinare, så vil me jo komma frem. Idag ble det bare litt seinare, enn igår …

Sånn e det bare …

 

Ha ein fin ettermiddag, Folkens …

Dagen e ennå ikkje over …