Ein fin dag på Kontoret …

 

Det e eit nydelig vær idag og ein fabelaktig dag på “kontoret” . Sumar avviklingen har for alvor slått inn i distrubusjons universet, så varemengden har gått betraktelig ned … Då e det gjerna greit å visa litt av kossen ein arbeidsdag går føre seg, for eg e jo ikkje nåke fulltids blogger, eller influencer som så mange lika å kalla seg, eg har jo fulltidsjobb i transporten eg.

 

Mange lura jo kraftigt på kossen eg har holdt ut i så mange år, nesten 25 år, i detta blodstresset av ein jobb … Men, eg trivest virkelig i denna jobben eg …

 

Ein jobb kor arbeidsdagane aldri blir heilt like, dagane går stort sett så altfor raskt og man treffe ufattelig mange kjekke folk, underveis på rutå si. Av alle jobbane eg forsåvidt har hatt, så e det vel gjerna denna jobben eg har blitt minst lei av, for lei det blir man av alt, vil eg tru. Det handla vel om å finna det yrket ellet jobben man blir minst lei av, slik eg har gjort …

 

Så følg litt med utover dagen idag, så blir det gjerna litt sånn ” Live ” oppdatering av detta innlegget …

 

Det kan jo gjerna bli artig det, kanskje … Følg ihvertfall med, om du har tid og lyst … 😀😀😀 … Snakkes, Folkens … 

 

Levering på Aksdal senter, MyPack varer til Meny … 😀

 

Ein palle med netthandel gods, på vei inn te skapene i Meny butikken … 

 

Så e det bare å setta pallen fra seg, og henta returvarene i skapet … 😀👍

 

Tebake i bilen og klar for neste kunde … Og jaggu meg ein sjelden selfie av meg sjøl … 😁😁😀

 

Ny levering på Imenco i Grinde … Ruth sprang som ein ilder på speed, når eg spurte om hu ville vær med på bloggen idag, eg trur det betydde nei … 😁😁👍

 

Ryggekamera e ett must, når man e på mange forskjellige varemottak, i løpet av dagen … 😀👍

 

På vei te Nedstrand med dei to siste leveringene, men først ein liten Pit Stop på Best stasjonen i Skjoldastraumen. Overskytande kaffi må tømmast … Og nei, kjære Kåna, eg kjøpte ikkje grillpølsa i brød … 😁😁😂

 

Kaien inne i Hindervåg … Og gliset mitt … 😁😁👍 … Lastebilen, altså … 😉😂

 

Himakånå, sett fra kaien i Hindervåg, i ett nydelig Juli vær … Smak av sumar idag … 😀😀

 

Nedstrand, eller Strandå om man vil … 😀😀

 

På vei te nest siste levering … 😀👍

 

Det e ikkje alle plasser man har lika god plass, når man komme med stor bil … 😉😉

 

 

Somme ganger går det på cm’trene laus … 😁😉

 

På vei te siste levering i Silgjerdsdalen, kor vegen e akkurat brei nok, men ikkje meir heller … 😁😁👍😀

 

Siste levering unnagjort, nå e det strake vegen te byen igjen, å ta innhentinger … 😀😀👍

 

Henting på Eikeskog hos Arcus Vita … Neste henting blir på Meca, i Haugesund … 

 

Siste henting snart lasta på, så e det strake vegen opp te terminalen, for å lossa …

 

Klar for lossing …

 

Og endelig, så va gliset parkert for dagen, klar te innsats igjen, imårå … 🙂

 

Ein forsåvidt rolig dag på jobb e over, nu når dei fleste kundene e i feriemodus. I dag hadde me ikkje så mange leveringene, mens på ein normal dag, så ligge me stort sett på sytti stopp, i løpet av ein dag. Ein slik dag, så kunne eg neppe dokumentert litt ka som foregår, då tiden nok ikkje hadde strukket te. Det e hektisk, man må vær klar i hovudet og vær høgst fleksibel, når man kjøre i distribusjons transporten …

 

For meg, så e det ein alle tiders jobb. Eg trur ikkje eg kunne hatt ein jobb kor eg va stasjonert på samme sted, heile dagen …

 

Eg har for mye lopper i blodet te å kunna takla slikt, vil eg tru. Derfor e gjerna detta ein godt passande yrke for meg, om eg sko fått sagt det sjøl. Det kan væra hardt, stressende og virkelig utfordrande om vinteren, men så har man slike dagar som idag, kor solå skinne fra nærmast blå himmel. Dagar kor utsikten ut av “kontor” vinduet e fabelaktig naturbilder, av sjeldent kaliber …

 

Det e ikkje ein jobb for alle, men for meg passa det rett og slett ypperlig, hverken meir eller mindre … Takk for i dag, og ha ein fantastisk ettermiddag …

 

Takk for i dag, Folkens …

 

Krisemaksimering, Kånå og den Sværa gardabikkjå …

 

Eg suste rundt i lastebilen å leverte varer igår, med ro i sinnet, radioen durte i vei og dagen såg ut te å gå i likaste laget. Det va nåke roligare med tanke på godsmengden igår, enn det gjerna har vært dei siste månadene, så ett lite pusterom i jobbhverdagen tar man imot med åpne armer. Det e nåke eget øve slike dager, som forsåvidt har vært av sjeldenhetene akkurat detta året her, kor pilå bare har peikt ein vei sånn godsmengde messig. Då e det litt godt å slippa tempoet ett lite hakk ner, synga litt med på musikken som strøyme ut i lastebilhyttå og ta livet littegrann meir med ro, enn eg gjerna pleie …

 

Så ringte telefonen … Eg kunne høyra det va Kånå med ein gang, for ingen andre får mobilen te å dirra av skrekk meir enn hu. Det e nett som om ringetonen blir ett par hakk meir intens og istedet for å vibrera pent å rolig, så ligge den å hoppa litt der i midtkonsollen …

 

Eg forstod med ein gang at det va alvorlige greier, når Kånå nærmast va i fistel allerede, itte at hu nettopp hadde ringt ein privatkunde før levering. Ei levering me forsåvidt hadde diskutert litt tidligare på morgenen om kim som sko ta, langt inne i Heskjadalen, ei addressa som allerede der skapa litt mismodig stemning. Der den e litt utenom allfarvei, vegen inn e trang og smal og svingane komme tett som haggel. Kånå trekte det kortaste strået, mye på grunn av at hu har den minste bilen av oss, men mest fordi det bare va to små kolli. To litt tunge kolli, men fortsatt såpassa små, at det mest fornuftiga va å ta det med hennas bil …

 

” Men, årsaken te at Kånå allerede hadde havna langt opp i falsetten øve telefonlinjå, det va fordi denna kunden hadde hund …

 

Og alle som har fulgt med på denna bloggen, dei e gjerna klar øve at Kånå absolutt ikkje e i øvekant glad i hundar, spesielt ikkje gardabikkjer som det gjerna som oftast e, langt ute på landet. På toppen av kransakakå, hadde kunden gitt beskjed om at bikkjå gjerna kunne bjeffa litt, men mest fordi den bare ville hilsa på og ikkje fordi den va sint, eller lignande. Akkurat det, det va for Kånå revnande likegyldig, for kossen i all verden kunne hu vita om denna bikkjå va vennlig innstilt, når hu som ein framand person kom spankulerande inn på denna hundens enemerker. Gudhjølpe meg, altså. Det va ikkje måte på kor stor krisemaksimering Kånå bedreiv, før hu forsåvidt va kommen te stedet …

 

Så eg gjorde nåke eg forsåvidt aldri pleie å gjør, men som eg ikkje klarte å la vær, akkurat denna fine dagen, som nettopp hadde blitt forstyrra. Av ei mildt sagt irritert Kåna, som forbante kunder som ikkje kunne holda seg heima når de fikk varer, og attpåtil hadde hund …

 

Kanskje ein svær brann av ei gardabikkja, som ville bjeffa glefsande mot Kånå, og kanskje sleit seg fra båndet sitt …

 

Eg avbrøyt Kånå midt i ein laaaang tirade kor hu la ut om at hu ikkje kunne vita kor langt båndet rakk, og lignende, kor eg med ein stemme som muligens ikkje skjulte min frustrasjon godt nok, og som heilt klart kanskje va i øvekant streng. Kor eg sa at nå va hu kanskje i øvekant negativ på forhånd og gjerna bedreiv ei litt unødvendig krisemaksimering, om ein sak som gjerna ikkje va så skummel, når alt kom te alt. Før eg fortsatte med ein nåke meir mild tone, om at sjølsagt forstod eg hennas skrekk for hundar, men at det kanskje ikkje va nåke grunn te å ta sorgene så kraftig på forskudd, sånn egentlig …

 

” Det gikk ei litå stund, før eg oppfatta at eg faktisk snakka te meg sjøl. Kånå hadde fanken meg lagt på røyret, mest sannsynlig lenge før eg hadde tatt te vett, og lagt om te eit nåke mildare tonefall …

Tjera vena meg …

 

Eg forsøkte å ringa Kånå opp igjen, men Kånå hadde tydeligvis talt te tre og når Kånå har gjort det, då e det fånyttes å få kontakt med hu igjen. I slike tilfeller, så vil eg sei det e enklare å føra ein samtale med ein mosegrodd gråstein, enn det e med Kånå. Hu går i full shutdown, og e ikkje snakkande te før hu sjøl bestemme seg for å vær det, ingenting kan lokka hu ut av stillhetens favn andre enn hu sjøl. Herreguuuud … Ein idyllisk og harmonisk start på dagen hadde heilt klart tatt ein grusom vending te det verre, og eg kjente sneken av Bodluktå allerede, bare fordi eg ein sjelden gang ikkje klara å styra kjeften min …

 

Jøje meg, altså. Det e slika dagar man forberede seg på verst mulig utfall, men leve i ett syltynt håp, om at ting gjerna går seg te. Skjønt, det e lenge siden eimen av sovepose, liggeunderlag og ei dunkel, mørk og edderkoppbefengt Bod, har manifistert seg såpassa godt, oppe i nasaskaftet …

 

Kånå kan jo ikkje nåke for at hu e livredd deia her skapningane, nett som eg ikkje kan forklara på nåke logisk vis, at eg e pisseredd edderkopper. Så det e ikkje det at eg ikkje føle med hu, det e vel meir denna her trangen hennas te å skapa ett verst mulig scenario for seg sjøl, lenge før hu forsåvidt e på plassen, som irritere meg litt. Eg e jo streng talt ikkje redd for ein edderkopp, før eg ser den, og Kånå hadde jo ikkje sett denna bikkjå ennå. Alikavel, så går hu ut i fra at det e eit mannavondt glefsande beist hu komme te å møta på, når hu ska levera der …

 

” Jaja, det gikk seg te ut øve dagen, og eg høyrte ikkje meir i fra Kånå på ei stund. Før det plutselig ramla inn ein liten beskjeden tekstmelding, som inneholdt ein liten videosnutt …

 

Ein liten film med ein lika liten søt hund, som stod å bjeffa viltert på Kånå, mens den logra vilt med halen. Jauda, eigaren hadde absolutt ikkje overdrevet når han sa den gjerna laga litt mye lyd, men det som irriterte Kånå mest, det va at de kunne nå godt sagt kor stor denna bikkjå va. Slik at hu kanskje hadde sluppet å gått å grudd seg sånn, før hu sko kjøra inn å levera. Det va jo bare ein bitteliten fjott av ei bikkja, som stod der å bjeffa  …

 

Herre Jesus … Eg måtte le litt for meg sjøl, der eg såg føre meg ei Kånå, som muligens innsåg at hu kanskje hadde tatt litt hardt i, tidligare på dagen. Og at krisemaksimeringen, kanskje va i det mesta laget …

 

Eg, for min del, når eg på ein måte hadde fått litt rett, og at Kånå hadde tatt litt feil, tenkte at nu e det best å ikkje respondera hverken den eine eller den andre vegen. Det e nett som når man oppdrar barn, somme ganger når kidsa gjør alt de kan for å utløysa ein reaksjon hos sine foreldre, så e ingen reaksjon absolutt den beste løysningen.

 

Akkurat detta har eg fått med meg itte mangfoldige år sammen med Kånå, at når man trur man har på ett mirakuløst vis kommen seg ovanpå, og får eit lite behov for å kanskje sei si meining, og briljera litt på toppen av seierspallen …

 

Så e det som regel snaraste vegen te å havna lukst utfor stupet, og inn i de fortaptes evige rike …

 

Så eg lot som eg ikkje hadde sett videosnutten, flirte litt for meg sjøl og kikka i speilet. Kor ett flir begynte å forma seg om kjeften på Fatter’n …

 

Ett Jack Nicholson flir … Muligens … 😁😂

 

 

 

 

Svart Glittertapet, Fatter’n og Toalettet i tredje Etasje …

Reklame | Fargerike Aksdal Senter

 

Detta innlegget har tatt meg år og dag å få ferdig, fordi me pussa opp toalettet oppe i tredje etasje, men den siste finishen. Den lot virkelig venta på seg. Som dåkke ser øverst te venstre, så va det ett rimelig minimalistisk og kjedelig toalett, før me begynte faceliften. Heila toalettet va kvitt, foruten om gulvet som e nåken gråblå fliser, ett bad som virkelig skreik itte litt farge. Men, ka farger sko me ha der oppe, det va den store utfordringen, som hverken eg eller Kånå blei enige med oss sjøl om …

 

Før Kånå skar gjennom og bestemte seg for Matt Svart på bakveggen, og Minty Breeze på sideveggane, farger og maling som ble sponset av Fargerike Aksdal Senter …

 

Planen va å ha ein svart tapet med glitter i seg, på halve bakveggen, som va nåke Kånå hadde sett i ett interiør blad. Men som alltid, når man e inne på Fargerike Aksdal Senter, så dukka det opp ett lite tips og to, på ein måte. For hu Linda som jobba i butikken slengte ut ein kommentar, når eg lufta ide’en, med glitter tapeten på halve bakveggen. – Det hadde sikkert blitt tøft, om dåkke drog tapeten opp i taket, siden det e så mye glitter i den !? Svara Linda, itte å ha tenkt seg litt om …

 

” Sverre, som og jobba der og virkelig hjalp meg ut av ei knipa, når fargen Kånå ville ha på ett av barnarommet, va utgått.

 

Og Sverre, løysnings orientert som han e, bare fant ein tenærma lik farge, men lot den utgåtte fargenavnet, stå på lappen … Han kikka litt ut i luftå, nett som om han lot Linda sin ide få synka litt inn, før han nikka anerkjennande mot oss. – Jo, det høyrtes faktisk ut som ein strålande ide, den løysningen der …

 

 

Og jaggu meg, så fikk både Linda og Sverre heilt rett, det blei rett og slett skikkelig tøft. Men, eg skreiv innledningsvis at det hadde tatt fryktelig lang tid å skriva detta innlegget, og det har det jaggu meg gjort også, når eg tenke meg om. Mye fordi tapeten kom ei uka og to itte malingsjobben va gjort, men aller mest, fordi Fatter’n har forskjøvet detta tapet prosjektet foran seg, uka itte uka …

 

Kånå trur jo bare at det e te å trø litt lim på veggen, rulla ut tapeten og slenga den opp på veggen. Og vips, så har man tapetsert toalettet …

 

Men, ingenting e aldri så enkelt, som det Kåner trur, det har vitterlig blitt bevist gang på gang, her i heimen. Der Kånå meir enn ein gang har gått rundt å klaga seg øve kor lang tid ting tar, mens Fatter’n planlegge og tenke på kossen prosjektet ska angripast. Eg bare nevne ett par terrasseprosjekt, ett loft ute i huset på landet og ikkje minst maling og nytt gulv i rekkehuset, når me flytta tebake …

 

” Kor Kånå stort sett e lika utålmodig som ein gjeng ungar i baksetet, som masa om me e fremme snart, der hu lura på om mine prosjekt, e ferdigstilt snart …

 

Eg vett ikkje, men eg trur den største utfordringen på akkurat detta tapetprosjektet, det va at Fatter’n aldri har tapetsert før. Ikkje så mye som ei litå lengda ein gang. Og derfor endte opp med å forskyva det te neste helg, kvar gang eg forsåvidt hadde manna meg opp, og bestemt eg sko begynna. Derfor va overraskelsen meget stor, når Kånå for “ein gangs skyld” fikk rett, og det faktisk va så enkelt, som hu trudde …

 

For … Det va jaggu meg ikkje verre når eg først satte igang, enn å trø nåke lim på veggen, skjæra opp tapetlengdene og meir eller mindre slenga de opp på veggen …

 

Joda, sjølsagt måtte det bearbeidast litt, luftlommer måtte pressast ut og tapeten skjærast te i endane. Men, jaggu meg va det ufattelig mye enklare, enn eg hadde trudd på forhånd. Der eg tapetserte som ein gud, oppe på toalettet i tredje etasje. Nåken få utfordringar møtte eg jo på, men Kånå kom ilande te som ei pil, dei gangene eg trengte det. Og når eg va ferdig, nikka hu fornøyd, når hu inspiserte mesterverket …

 

 

Jøje meg, altså. Det blei rett og slett kanonbra, denna lille ide’en te Linda på Fargerike Aksdal Senter, som Kånå heilt klart va med på, fra første stund. Defor vil eg uten tvil anbefale folk og fe, te å ta turen innom hos Fargerike Aksdal Senter, kor man får både gode råd, kvalitets produkter og om man ikkje vett kossen man ska gjør eller ikkje kan gjør jobben sjøl. Så kan man få jobben gjort, av deiras samarbeidende håndtverkere, hos Malermester Langelandsvik

 

Malingen som e brukt på toalettet e Baronesse Matt, fargene e Svart Matt og Minty Breeze. Tapeten heter Decor Deluxe, laga av P+S International (Art. nr : 02490-10)

 

 

 

Mannen med Ljåen, eit lumsk Rundstykke og Meg …

 

Alt låg te rette for ein nydelig dag på jobb når eg rusla bort te bilen, i dag morgens, og satte meg inni, starta opp gliset før eg skrudde på frontrutevarmen.. Det stod minus 2 grader i displayet og ett tynt islag hadde lagt seg på rutå, men solå hadde såvidt begynt å lysa opp bak fjellene, og det fantes ikkje ei sky på himmelen.. Om det va litt kaldt nå på morgenkvisten, så visste eg jo at solå ville varma, seinare på dagen.. Så eg bekymra meg ikkje så mye, øve at eg har gått øve te sumar antrekket, og droppa ulltrøyå og stilongsen.. Sjøl om man gjerna savna de litt om morgenen, gjekk eg på ein smell den første dagen med vårvær, og svetta som ein isbjørn i syden, seinare på dagen …

 

Eg suste opp på terminalen når rutå va defrosta, parkerte mellom ett par containere og gjekk inn på godshuset.. Og fikk nærmast sjokk øve godsmengden på sonen våras …

 

Det va godt med gods igår, men idag toppa det seg virkelig, nåke som på ein måte e heilt typisk, på ein fredag.. Då e det liksom fifty-fifty sjanse, mellom ein heilt grei dag og ett regelrett rotterace av sjeldent kaliber.. Idag va det uten tvil ein sånn dag, kor man meir eller mindre kava rundt med kun hovudet øve vannet, før man gjerna drar seg nåkenlunde i land, litt ut på ittemiddagen.. Åttatjue paller bare te ein kunde, det viste liksom litt igjen, på ei allerede godt full sona.. Når eg stod i sluså mi idag morgens, å lurte litt på kossen i all verden me sko klara å løysa denna dagen, mens ein kjapp kopp kaffi glei ner …

 

” Løysningen va forsåvidt å bare slutta med å stå der å lura, for varene går jo ikkje inn i bilen av seg sjøl, og heller kasta seg ut i det, og få nåke gjort.. Enkelt og greit …

 

Når eg kom opp på terminalen igjen itte første turen, så va det Kånå som stod å klødde seg i topplokket, og ikkje viste heilt kossen hu sko føta seg.. Det kom seg litt når eg fikk trødd på resten av dei åttatjue pallane, og Kånå fikk litt meir plass te å omryma seg, slik at hu fikk sortert resten av smågodset.. Mens eg va ute i felten å tømte lastebilen igjen.. Og før me visste ordet av det, både eg og Kånå, så hadde hu fått lasta opp sin bil og eg va klar for min tredje tur.. Puuh, klokkå hadde såvidt tippa ti tallet, og eg hadde nærmast ikkje vært nede på moder jord, der eg fløy lavt øve bakken og jobba som ein gal … 

 

Då va det ein god følelse å kjenna litt på når klokkå tippa halv ett, og eg rulla ut fra Aksdal og satte kursen mot Hervik, at eg mest sannsynlig hadde kommen meg sånn nåkenlunde ovanpå igjen …

 

Det hadde faktisk gått så hardt føre seg denna morgenen, at eg hverken hadde skrudd på radioen eller kobla Spotify’en te, og heller kjørt rundt i stillhet.. Skjønt, det hadde forsåvidt ikkje vært så stille oppe i topplokket, der tankane om kossen me sko løysa dagen, hadde rulla for full musikk.. Jøje meg.. E ikkje det litt merkelig på ein måte, at man faktisk kan bli sleten, bare av å høyra på seg sjøl tenka ? .. Så, eg tok meg tid te å kobla mobilen te anlegget, før eg kjørte fra Aksdal og fyrte igang playlistå te bloggen på Spotify.. Ingenting e så herlig på ein nydelig solskinnsdag på jobb, som å la litt god musikk fulla kupe’en, mens man synge litt med … 

 

” Det tok heilt av når Free Fallin med Tom Petty, trilla ut av høytalerne, og eg satt å dunka takten på rattet mens eg skreik sånn med på refrenget, at ein flokk skjærer letta i panikk fra ett grantre, lika før Falkeid idrettsplass …

 

Eg kjente at det rumla litt i magasekken når eg svingte te høyre, og inn på Hervikvegen, så eg fiska frem matboksen for å få meg ein matbit.. Og blei jaggu meg i øvekant overraska når eg åpna den, for der eg pleie å finna dei sedvanlige brunostskivene, der låg det to nydelige rundstykker med skinka, dandert med ett par paprika remser på toppen.. Tjera vena meg.. Kånå hadde virkelig overgått seg sjøl idag, tenkte eg takknemlig for meg sjøl, mens eg lurte på om det kunne ha sammenheng med at gjekk amok på kjøkkenet igår.. Og rydda av bordet itte middagen, tok oppvaskmaskinen to ganger, før eg vaska øve bordet og kjøkkenbenken …

 

Men, gudhjølpe meg, og Herrenes trofaste Hærskare.. Lika før eg kom te der nye vegen treffe gamle vegen, klarte eg på ett merksnodig vis, å svelga litt på vrangå, sånn at maten havna i feil hull, på vei ned i magasekken …

 

Eg vett ikkje, men eg trur ikkje det va mange sekundane, før Kånå gjerna kunnet ha spretta champagnen, og titulert seg som enkefrua.. Der eg satt i absolutt full panikk, bilen rulla fremover i seksti kilometer i timen, og eg fikk hverken luft inn eller ut av lungene, ikkje så mye som ein kjøttmeis nys eingang, fikk passera i luftveiene.. Ei hosteria som fikk hjernen te å rista te minst ni på Richters skala, satte instinktivt inn, høyrefoten røyk lukst på bremså mens den venstre leita itte ein clutch som ikkje va der, eg har jo automatgir.. Lastebilen glei forsiktig inn te sidå før den stoppa heilt, mens eg fortsatt hosta som ein innbarka sjømann, som har røykt karva blad i ein mannsalder …

 

” Men, akkurat når eg sitte å tenke på at nå må stakkars Kånå oppdra fira ungar aleina, og at Hervik Rør ikke ville få varene sine idag, så kjente eg ett eller anna løsna nere i halsen.. Før eg endelig får ta ett makalaust og herlig magadrag med luft … 

 

Herreguuud.. Det va som om ett lettelsens hjertesukk fylte lastebilhyttå, når det gikk opp for meg at lungene fikk luft igjen, og at eg heilt klart ikkje ville svikta Hervik Rør, og komma meg inn med varene, alikavel.. Gudbevaremegvel, det sko nå jaggu meg tatt seg ut, at eg ikkje hadde fått fullført rutå mi.. Kan dåkke tenka dåkke.. ?

Når eg fikk tenkt meg litt om og kommen nåkenlunde te hektene igjen, så va eg jo sjølsagt glad på Kånå sine vegne og.. Som slapp å sitta aleina igjen, med ein flokk spinnville barn.. 

Resten av nistå røyk lukst ut vinduet, matlysten hadde rett og slett fordufta og eg priste meg sjøl lykkelige øve at eg hadde lurt sjølvaste mann med ljåen, i siste øyeblikk.. Jøje meg, altså.. Det e jaggu meg ikkje merkelig at eg aldri vinne i Lotto, når all flaksen min blir brukt opp på slike ting som detta her.. 

 

Dagens lærdom, den må vær at at livet e jaggu meg ein rimelig skjør ting, og tygge man ikkje maten skikkelig, kan det fort gå lukst te helsikke..

Strengt talt, så e det gjerna heller ikkje så smart å kauka itte Bradley Cooper i duett med Lady Gaga på Shallow, mens man spise rundstykke og kjøre lastebil, bare sånn te ettertanke for andre yrkessjåfører.. 

 

God helg, Folkens..  Og så slenge eg med ein liten sang te Kånå, som eg vett hu lika så godt.. Love u beibi.. 

 

Støvsugaren …

 

Då va det opp og avgjort.. Itte åtta år med sentralstøvsugar, endalause turar opp og ner trappene med den helsikkens slangen på slep.. Tre etasjer med utslitte trappetrinn, fordi man ikkje gidda å rulla den sammen i ein kveil.. 

 

Då har endelig Kånå kapitulert, når hu løfta ei litå eska her på jobb, ei fjørlett eska, med ein lekker smekker støvsugar oppi.. 

 

Og bestemt seg for, at slangen ryke te bloksberg ut av heimen, og ein sånn lekker liten fjørlett sak, den e heilt klart på vei inn.. Alle mine forsøk når me sko bygga, på å argumentera bort ein sånn sentralstøvsugar, dei blei blankt avvist, fordi detta va ifølge Kånå, bare heilt fantastisk.. 

 

Nå har hu snudd, itte kun åtta år med dekelskapen i hus.. Jøje meg, altså.. 

 

På randen te å vær ny rekord detta, vil eg tru.. Sånn med tanke på at Kånå jenka seg litt, og e nåke lempferdig med standhaftigheten sin.. 

 

” There is hope in a hanging snor.. ” .. Så fint sitert av han Petter Solberg.. 

 

👍👍👍

 

 

Ukå som Forsvant, Coop’en i Føresvik og ein snodig Sjef …

Føresvik på Bokn, og Coop’en ligge bak det grønna huset..

 

Gudhjølpe meg, altså, for ei uka det har vært, både på jobb, i heimen og forsåvidt med tanke på bloggen.. Ei uka som nærmast forsvant..  Om eg starta med jobb, så har pilå bare peika ein vei siden mandag, og det e oppover.. Kor mandagen starta omtrent midt på treet, og ikkje bydde på dei heilt store utfordringane, men låg på det jevna.. Om man ser bort i fra hovudverket eg kom heim med, og som indirekte sendte meg lukst i bodå, itte eg brukte opp alt varmtvannet før Kånå sko dusja.. Så kom tirsdagen, og eg skreiv detta innlegget som tok litt av om bloggbråket, og som til og med blei delt på Side2 si Facebook sida.. 

 

Eg som pleie å ha mellom null og gjerna fem-seks leserar, sånn midt på dagen, eg hadde plutselig femti-seksti leserar, i fleire timer litt ut på ittemiddagen.. 

 

Eller, det va jo forsåvidt på onsdagen, tjera vena meg, innlegget blei skreven på tirsdags kvelden, men tok skikkelig av utover onsdagen.. Ein onsdag kor det skaut i været med varer på jobb, og Kånå måtte ringast opp på jobb sjøl om hu hadde fri, for ellers så hadde eg aldri blitt ferdig.. Me sko egentlig ha klassebursdag for Han i Midten, denna dagen, men siden klassekompisen han sko feira med blei sjuk, så blei den utsatt te neste uka.. Derfor hadde foreldrene mine henta småtrollene på onsdag, tatt de med seg på Biltema å kikka litt, før de hadde spandert på seg eit kafebesøk der, og spist ein gourmet middag.. 

 

” Ihvertfall meinte småtrollene det når eg kjørte inn å henta de hos foreldrene mine, litt ut på kvelden, når de snakka i munnen på kvarandre og sko fortelle at de hadde spist verdens beste pølsa i brød.. 

 

Siden bursdagen blei avlyst tok me med oss Han i Midten ned te byen, planen va å finna på nåke kjekt itte han hadde klippa seg.. Me hadde endelig klart å få overtalt guten, te å ta litt av skalpen, siden han snart ikkje va å sjå bak alt håret.. Ett besøk som endte i full katastrofe, og om mulig så komme vel neppe den guten, te å gå te frisør, med det førsta.. Eg trur, at siden guten e så inni granskauen glad i skalpen sin, så ska me spandera skikkelig frisør på guten, for fremtiden.. Om me klara å få han te frisøren igjen då.. Eg hadde egentlig sett frem te ein nydelig kveld i sofaen, denna dagen, siden bursdagen blei utsatt, men den planen gikk jo lukst i dass.. 

 

Forsåvidt story of my life akkurat det, det med å se planen sin gå opp i røyk, lika foran augene sine.. Men, hjølpe meg.. Eg begynne å bli godt vant med det, sånn egentlig.. 

 

Så kom torsdagen, og godsmengden på jobb nådde ny høgder, eg trudde knapt ikkje mine egne auger, når eg kom opp på jobb.. Kor sonen vår va stupfull og dei på terminalen hadde måtta tatt i bruk ein container, som ekstra sone, då det meir eller mindre ikkje va så mye som ein kvadratmillimeter igjen med plass, på sonen.. Men, jaggu meg så fikk me tømt sonen for gods, denna dagen og, tross mine dystre tankar om det ville gå godt.. Heima så va det full oppstandelse, for Eldstemann sko avgårde på fotball cup i helgå, så Kånå styra på med pakking, eg sjekka at luftmadrassen virka og småfolket va høge som fjell.. 

 

” Sett sånn bloggmessig på det, denna ukå, så har eg vel vært meir aktiv på ei uka, enn ka eg gjerna har vært på ein månad, den sista tiå.. Men, siden eg har bytta plattform og rømt heim te Blogg.no, så sko det jaggu meg gjerast med bravur.. 

 

Mange har nok merka at det har blitt reposta ein del eldre innlegg, men det va ein liten kalkulert plan, for å skapa litt engasjement denna ukå og for å få litt fart på nettsiden igjen her på Blogg.no, så kjapt som mulig.. Og for første gang på lenge, så må eg faktisk innrømma at det virkelig e kjekt å setta seg ner å skriva litt igjen, at det liksom ikkje e ett ork.. Man går seg jo litt tom i ny og ne uansett ka man holde på med, men eg va rett og slett møkk lei det å styra på med design, vedlikeholda og fiksa problemer som oppstod, på mitt eget domene.. Det e ufattelig mye enklare nå, som igjen gjerna bringe frem skrivelysten.. Vil eg tru.. 

 

Så blei det fredag då, og undertegna fikk hakaslipp igjen, når eg kom på jobb.. Ein av oss måtte jo rekka heim te Eldstemann, som måtte leverast før de sko avgårde te fotballcupen, sånn ca klokkå tre..

 

Nåke eg hverken hadde tru eller håp om at me klarte, med tanke på godsmengden idag og, men jaggu meg så fikk me det te, på ett eller anna mirakuløst vis.. Sista stoppet mitt va ute på Bokn og Coop’en i Føresvik, kor eg blei vitne te at butikksjefen sjøl, hadde ein merkverdig måte å handla på, om eg så må få lov å sei det.. Der han sprang skytteltrafikk mellom hyllene og kassen, mens nasen va trykka langt ner i ei handlelista på mobilen.. Herreguuud, vett du.. Eg måtte nesten le litt sammen med hu bak kassen, som kikka oppgitt på sin egen sjef, som først måtte henta melk, før han fant ut egg også mangla, på samlebåndet.. 

 

” Eg vett ikkje, men om alle hadde fulgt hans eksempel, vil eg tru ett grenseløst kaos rimelig kjapt hadde regjert, i denna butikken.. Men, det blei jo litt morosamt, for oss andre ihvertfall, der han vimsa rundt i butikken.. 

Artige fyr han der sjefen.. 

 

Han lurte meg forresten trill rundt ein gang, sjefen på Coop’en ute på Bokn, her i fjor sumar ein gang.. Eg hadde lagt ei brus på kassabåndet og sjefen tok den gjennom kassen, før han kikka morskt på meg og sa..

 

– Ja, det blei åttasytti kroner, takk..  

 

Eg stod som paralysert å kikka på ham, itte at han forsåvidt hadde skrytt Kånå opp i skyene, og meir eller mindre klaga seg huden full, øve meg.. Siden Kånå leverte varene inne i butikken, ved siden av skapet de sko inn i, mens eg sette varene ute på varemottaket, som eg alltid har gjort.. Men eg vakna te livet, øve den stive prisen, for ei ussel flaska med brus..

 

– Tjera vena meg… Åttasytti kroner for ei brus ? .. Svara eg, heilt perpleks..

 

– Ja, det har blitt så dyre frakt i det sista, at ein plass så må jo me her i utkantane ta det inn og, så me lar utlendingane få svi.. Svara sjefen, nå med nåken merkelige rykningar i munnvikane..

 

Tannhjulene i hjernebarken som hadde mista litt kontakten, fant kvarandre igjen, og maskineriet begynte igjen å sveiva seg igang.. Og ikkje så mange sekundane seinare, gjekk det opp for meg, at eg nettopp hadde blitt utsatt for ein heidundrande god spøk.. Me har jo alltid hatt ein god tone, eg og sjølvaste Coop sjefen.. Så eg tok det med ett smil, hjølpe meg, eg ikkje verre på det eg.. 

 

Det kan fort bli mye lått og løye, når man e ute på Coop’en i Føresvik og levere, det e ihvertfall heilt sikkert.. 

 

Men, endelig så har det blitt helg, nå ska me snart kosa oss med The Voice, på opptak.. Siden Kånå har styra på med å fått småfolket i seng, mens eg har klapra i vei på tastaturet her.. Det e jaggu meg lenge siden ei helg har vært så etterlengta, som den har vært denna ukå, men det skrive eg kanskje kvar fredag, eg vett ikkje.. 

Uansett… Ha ei aldeles fantastisk helg, Folkens.. Og kos dåkke grenseløst.. Det ska eg.. 

 

 

Kånå, Tannlegebesøket og det med å Snakka i Søvnå..

Sko finna ett bilde av Kånå, kor hu såg nåke redusert ut.. Men, så fant eg detta, og klarte ikkje å la vær.. Fra når hu prøvde ei ansiktsmaska.. =D

 

Det blei litt lott og løye på jobb idag, når Kånå kom direkte fra tannlegen, med kjeften full i bedøvelse.. Hu ringte forsåvidt på forhånd, men eg sa me fikk snakkast når me møttes på terminalen, fordi eg forstod ikkje ett kvekk av ka hu sa.. Det va mildt sagt ein sånn “Open door” opplevelse fra Rema reklamen, der hu babla ivei, mens hu sleva som ei overoppheta garabikkja.. Stakkars Kånå.. Hu hadde jo gått å grua seg heila ukå te detta tannlegebesøket, og klaga seg både i tide og utide.. Til og med når hu sov.. 

 

For når eg gikk å la meg igår kveld itte kveldsstellet på badet, og krøyp tett innte Kånå, så grunta hu te og sa.. – Bedøvelse ja, masse bedøvelse.. Alt du har.. 

 

Det e jaggu meg nåke merksnodig, for både eg og Kånå snakka i søvnå, enten når me grua oss te nåke, eller når me e stressa og slitne.. Ein gang for mange år siden, når det va nåke styr med tompaller på jobb, så vekka eg Kånå med ein real forbannelse øve tompaller, jobb og lignande.. Skremte jo nærmast livskiten ut av Kånå, vett du.. Ein aen gang va det Kånå som tok av, faktisk så e det ikkje så lenge siden, kor eg blei vekka av nåken som holdt på å le seg ihjel..

 

Det va jo sjølsagt Kånå, og når eg reiste meg opp å skrudde på nattbordlyset, så kikka hu på meg med ett glassaktig blikk, og sa mens hu peika ut i luftå.. 

 

– Sjå der, Frode.. Sjå.. 

– Eg ser ingenting eg.. Svara eg fortumla, mens eg kikka der hu peika, som va sånn nåkenlunde mot dørå..

– Jammen, ser du ikkje alle lykketrollene da, de synge jo så fint.. Fortsatte Kånå, euforisk..

– Nei, eg hverken ser eller høyre nåke eg, og ihvertfall ikkje lykketroll.. Svara eg.. Med te historien her, va sjølsagt det faktum at me hadde sett Trolls, tidligare på dagen..

– Ånei.. Svarte Kånå, og la seg rett ner på putå si, og slokna på sekundet, igjen.. 

 

Mens eg, eg fikk ikkje sova igjen på ein time.. Heilt typisk, vett dåkke.. Andre ganger, då har me sikkert hatt samtaler med kvarandre, mens me begge snakka i søvnå, og sikkert diskutert ett eller anna.. Sko ikkje forundra meg ein plass.. Men idag då, så kom Kånå nåke bedøva inn på jobb, og sleit litt med å gjera seg forstått i begynnelsen.. Sjølsagt, så sa eg ikkje ett kvekk om at eg gjerna sleit litt med å tolka ka hu sa, for av erfaring så e det ikkje akkurat det smartaste her i verden, det å gjør Kånå oppmerksom på skavanker, eller lignande.. 

 

Så, det som eg trudde va pallen med gods te Coop Prix’en i Austmannavegen, det va jo sjølsagt gods som sko inn te Nedstrand.. Så dei har eg hatt med meg på tur te Bokn idag, for Nedstrand ska eg jo ikkje kjøra, før på mandag.. 

 

Ellers, så gikk vel dagen idag heilt greit, sjøl om eg va bombesikker på at me ikkje fikk ut alt godset på sonen, når eg kom på jobb idag morgens.. Der sonen formelig bugna over av paller.. Men, det e det som e greit, når det e mye pallegods, og gjerna mange te samme kundene.. Og det e at det går ganske raskt å tømma lastebilen, itte man har lasta den opp.. Men, nå e det endelig blitt fredags kveld, både eg og Kånå har funnet godplassen i sofaen, så nå ska me se The Voice på opptak.. 

 

Me ska ha bursdagsfeiring her i heimen imårå, så Kånå har handla og baka kaka, mens eg fikk dei små te sengs.. 

Så ha ein briljant fredagskveld, Folkens.. 

Og ei fortreffelig helg..

=D 

 

 

 

Eg, Kånå og den Helsikkens knekken i Knærnå..

 

Eg går her heima og halveis hinka med den eine foten, men vett ikkje heilt om eg vil sei koffår.. Allikavel, så kan eg jo ikkje gjør nåke anna, når eg forsåvidt har nevnt det.. For man kan jo ikkje anna enn le litt av seg sjøl, når man klara å prestera akkurat det som eg klarte idag morgens.. For eg stod opp idag når mobilen begynte å pipa, lurte meg ut på badet for morgenstellet før eg hasta ut dørå, og opp på jobb.. Det va ikkje så steikje gale med varer, så eg tok ett lite øveblikk på sonen og gikk for å henta håndterminalen og ein kopp kaffi.. Eg må alltids ha meg ein liten kaffikopp kor eg planlegge dagen litt, før eg sette igang å jobba..

Men.. Idag blei denna kaffikoppen nåke langdryg, der eg satt på huk innerst i skapet på lastebilen, og tenkte øve dagens plan..

Eg endte til og med opp med å begynna såvidt på det forriga innlegget, før det slo meg at det gjerna va på tide å gjera nåke, før Kånå kom luskande inn på terminalen.. Uten at eg så mye som hadde gjort nåkenting.. Det sko jaggu meg tatt seg ut, og eg tippa Kånå hadde blitt lite imponert, om det hadde blitt tilfellet.. Men, når man sitte på huk lenge nok, så e det ett mangfold av scenarioer som kan slå inn, om man ikkje tenkje seg litt om.. Sånn som eg ikkje gjorde idag.. For sjølsagt, så hadde eg jo kjent at beinå gjerna ikkje va så altfor fornøyd, med å sitta i denna posisjonen, øve lang tid..

 

” Og når eg då sko reisa meg opp, å forsåvidt begynna dagens strabaser på jobb, svikta jo beinå så det sang.. Og eg seilte avgårde te venstre, og lukst i gulvet inne i lastebilen..

 

Kaffikoppen føyk te høyre, telefonen te venstre og eg havna heilt hjelpeslaus i olvelte borte i hjørna på lastebilskapet.. Eg holdt nesten på å kauka te med ett durabeligt smertehyl, før det slo meg at detta heilt klart ville bli i øvekant flaut, så eg beit heller tennå sammen.. Og slengte ut lydlause gloser ut i luftå.. Hadde eg kauka te, ville jo heile terminalen raskt vært på pletten, og eg ville mest sannsynlig fått høyra det i lang tid, ittepå.. Den ein skoen hadde flydd av foten, mens den andre foten, den lå i ein nåke forvridd stilling inni skoen sin, under låret mitt.. Beinå va som geleklumper, og eg hadde absolutt null kontroll på de, der eg lå på skeivå inne i skapet..

Og speida ut av skapet og inn på terminalen, i ett håp om at ingen sko oppdaga meg.. Herreguud.. Snakka deg om dumskap, vett du..

Blodet begynte vel å sirkulera igjen, fordi den velkjenta prikkingå i nåke som har ligget forkjært, den satte inn for fulle mugger.. Aldri før, har eg kjent det så sterkt, som eg gjorde idag morgens, muligens, så hadde gjerna den såra stoltheten litt med saken å gjera og.. Te slutt, så klarte eg å vralta meg nåkenlunde opp i ein slags “normal” stilling, fikk tak i skoen, kaffikoppen og mobilen.. For så å sjekka at beinå sånn nåkenlunde klarte å bæra mine velproporsjonerte syttifem kg, om man ser bort fra denna gryande carporten øve litlekaren, før eg reiste meg sakte opp..

 

” Denna dumskapen, den hadde endt med ein godt forstua ankel, for det kjente eg med ein gang.. Flaks i uflaksen, så har eg tråkka så mange ganger øve, i løpet av min aktive fotballkarriere..

 

Sånn at slarken i anklene e såpassa stor, og når eg trør øve, så blir det aldri så gale som dei første gangene det skjedde.. Smertene sko eg nok klara å ri øve, så lenge foten sånn nåkenlunde lystra sjefen sin.. Nåke den itte ett par testrunder inne i skapet, virka som om den gjorde..

Eg skyndta meg med å dra ein del helpaller på bilen, og sorterte alle pallene med smågods i ein fart, sånn at Kånå ikkje sko lukta luntå..

Men, hu merka jo at eg gjekk nåke merkelig, der eg forsåvidt gjorde alt for å liksom ikkje gjør det.. Så eg endte jo opp med å måtta fortella heila greiå te Kånå.. Ei Kåna som fikk nåken ufrivillige rykningar i munnvikane mens eg fortalte,  før knekken i knærnå dukka opp, og før eg visste ordet av det, så lå hu og vrei seg i latterkramper.. Der inne i sluså våras..

 

Jøje meg altså.. Det va jaggu meg ikkje mye sympati å få, i fra den kanten.. Det va ihvertfall heilt sikkert.. Og når Bogdan og nåken andre sjåfører trekte bort mot sluså våras og sikkert lurte på ka Kånå lo sånn av, då sendte eg hu det strenga blikket, det blikket som hu pleie å senda meg..

Det blikket som stort sett får blodet te å krympa seg i årene mine, og sende kalde gysninger langt inn i hjernebarken.. Og stort sett lamslår meg, ihvertfall..

Men tydeligvis, så virka ikkje det blikket på Kånå, ihvertfall ikkje når eg sendte det.. For sjølsagt så måtte jo hu fortella alle om mitt lille uhell, der inne i lastebilskapet, sånn at eg mest sannsynlig enda opp med å få høyra om detta, i lange tider.. Allikavel.. Av og te, så sko eg jaggu meg ønskt Kånå der pepparen gror..

Men.. Hevnen e søt, seie eg bare.. Game on….

=D

 

Ein småsulten Kvithai, Kånå og Fatter’n går i Fellå, igjen..

 

Kånå va heima fra jobb igår, siden formen ennå ikkje va heilt på topp, men idag så kom hu luskande opp på terminalen.. Det hadde tydeligvis vært litt utfordringer oppe på fjellet i natt, for det stod nesten ikkje varer på sonen vår, når eg kom opp idag morgens.. Paller va det derimot ein del av, men det va mange paller te dei samme kundene, så det blei ikkje så mange leveringer ut av det.. Eg sendte ei melding te Kånå om at hu trengte ikkje stressa seg opp, men heller venta te eg sendte melding igjen, før hu kom opp på jobb.. Det va jo tross alt ingenting å gjera der oppe, når eg hadde lasta alle pallene på lastebilen, allikavel..

Eg burde gjerna ha lukta luntå når Kånå bare svarte “Ok”, og ikkje brukte ein einaste smiley, for å liksom understreka humøret sitt.. Bare ett heilt enkelt “Ok”.. Som sjølsagt kan tolkast i aller retninger om man vil, og eg valgte “nøytral”..

Altså, eg tenkte ikkje nåke meir øve det, enn at Kånå bare svarte kjapt og enkelt, og la ikkje meir tid i å øvetolka svaret hennas.. Som eg sjølsagt gjerna burde gjort.. Men, tjera vena meg.. Altså, eg skjønne jaggu meg jysla godt eg, at mannfolk rundt omkring i Norges langstrakte land, gjerna går på smellar i hytt og pine.. Bare fordi me trur at det som blir sagt, skrevet eller fortalt te oss, det e akkurat sånn som det blir sagt, skrevet eller fortalt.. Skrive nåken “Ok” på ett spørsmål eller ein beskjed, så betyr det “Ok”, og ingenting anna.. For all del, når man gjerna høyre ett “Ok” som blir respondert tebake, kan man fort tolka kor ordtrykket ligger, om det betyr “Ok” eller ikkje  “Ok”.. Og så, handla derifra..

 

” Alle mannfolk med ein skokk med ungar på rullebladet, og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå i heimen.. Dei lære seg innen rimelighetens tid, Kånå sine kunster med ordtrykk og lignande, og om det positiv eller negativ respons..

 

Jaja, alle utenom meg, gjerna.. For eg glemme meg ut øve ein lav sko, sånn innimellom, når larm og leven gjerna når nye topper, i heimen.. Og det e sannsynligvis sikkert lika godt, for betydning av respons og om det e negativ eller positiv lada, når Kåner melde sin svarmåte.. Det kan skifta lika raskt som været her på Vestlandet.. Det man av erfaring lærte seg at betydde ein ting, den eina ukå, det betyr plutselig ikkje det samma, et par uker seinare.. For man må jaggu meg ta med i betraktningen, dei omgivelsane man har rundt seg når man gjerna spør, og får svar..

F.eks, om man spurte Kånå nede på badet, om man kan gå ut med gutta ein gang, og fikk ett syngande “Ok” krydra med ett smil..

Så betyr ikkje det, at når man får akkurat samme respons når man e i familieselskap og spør om det samma, nåken uker seinare.. At man bare kan hoppa i dusjen når man komme heim, slenga på seg finstasen og dynka seg i godlukt før man jogga staut ut dørene.. Ånei du.. Då har Kånå sannsynligvis bare svara syngande “Ok” med ett påfølgande blodfalskt Colgate smil, fordi hu ikkje vil tapa andletet offentlig.. Gjør man det eg skreiv foran her, uten å ta ett oppklarande sjekk spørsmål når man komme heim, om det virkelig va greit at man kunne gå ut med guttane.. Ja, då kan man fort enda opp som ett maltraktert “roadkill” og bli kasta lukst i Bodå..

 

” Kåner og kvinner e nåken lunefulle skapninger, som man aldri bør undervurdera, feiltolka eller ta for gitt.. Men, uansett kor mye man trur man har forstått, så ende man opp med å føla seg som ein fasit full av feil, allikavel..

 

Akkurat som meg idag, når Kånå svara “Ok” på den enkle beskjeden om at hu ikkje trengte stressa seg opp, og venta te eg ga beskjed før hu kom opp på jobb.. For, når Kånå kom luskande på jobb idag, så gikk hu nå rundt på sonen, og såg alt anna enn lynande fornøyd ut.. For det stod jo fortsatt absolutt ingenting der ennå, sjøl om terminalarbeiderane jobba på som fanden sjøl va i hælane på de, inne i semitrallen fullstappa med gods.. Det va ikkje vanskelig å sjå, at Kånå hadde gjort stikk motsatt av det eg hadde sagt, når eg ga hu beskjed om å ikkje stressa.. For hu hadde heilt klart kava seg opp, øve dei udugelige sjåførane, som ikkje klarte å komma seg te Haugesund i tide..

Og når dei på gulvet ikkje hadde fått så mye som ein konvolutt, bort på sonen vår, så trur eg jaggu meg ikkje de stod i så høg kurs, dei heller..

Og sjøl om eg gjerna burde ha oppdaga og følt dei her signalene, som formelig oste ut av Kånå, når hu spankulerte rundt på terminalen, så gjorde eg jo sjølsagt ikkje det.. Eg gjorde det jo på sedvanlig vis ittepå, når det på ein måte allerede va for seint.. Fordi når varene begynte å ramla inn på sonen vår, så satte me igang med å sortera det som kom, og fordelte rutå oss imellom.. Men, når eg slengte nåken esker bort te Kånå, som eg i beste meining meinte passa best te hennas bil, så gjekk sikringen, ventilen slo ut og ein tirade av sjeldent kaliber eksploderte min vei.. Ikkje tale om at hu kjørte inn på den veien på glattisen idag, sko hu liksom kjøra så langt og liksom ha så lite med seg, utover Tysvær sine grisgrendte strøk..

 

” Når eg allerede sko både samme vei, og gjerna lengre avgårde, på denna rutå våras som me har sammen.. Nei, det va ikkje måte på kor mye som ikkje passa Kånå, akkurat idag..

 

Når eg hadde gitt Kånå beskjed om å ikkje stressa seg opp, men heller roa labben litt, og komma opp når ting va klart.. Hu høyrtes nesten ut som hu va på randen av hysteri, der hu stod å trampa i bakken og sendte meg ett blikk, som nærmast fikk nakkahårå te å reisa seg og blodet i årene te å krympa seg.. Det va då det begynte å slå meg, at eg gjerna burde ha sett signalene, når hu kom luskande inn på terminalen.. Då, når det sjølsagt va for seint, og vredens ypperste presterinne, hadde blitt vekka fra dvalen.. Eg pleie å klamra meg te alt som gjerna gjør meg unik, og akkurat denna evnen te å få Kånå opp i full damp, den kan eg neppe tru, at nåken andre klara bedre enn meg..

Ydmykt dyrka man som Fatter’n og livspartner håpet om ei meining med tilværelsen, men det kan vel umulig vær min misjon her i verden, det å alltid fyra Kånå opp te bristepunktet.. Eller..!??

Eg hadde ennå ikkje kommen langt nok i tankerekkå mi då, så eg svara jo Kånå med samme mynt om hu trudde det va bedre, at eg kjørte innover den veien med ein lastebil som va 8-9 tonn tyngre, enn bilen hennas.. Av og te, så e det som om hjernebarken min, går fra null te hundre på ein generasjon.. Før eller seinare, så får eg den igang, bare stort sett så altfor seint.. Å svara med samme mynt, det va sjølsagt ein gedigen taktisk katastrofe og det nesta som skjedde.. Det skjedde så fort at når det heila va over, då stod eg nærmast der med sjelå mi i handå, og lurte på ka i himmelens navn som nettopp hadde skjedd..

 

” For, Kånå stod bare å kikka på meg og sa ingenting, men somme ganger så e stillhet og ett lite blikk, ufattelig mye meir skremmande, enn all verdens atomvåpen.. Tro meg..

 

Og stillheten va effektiv, eg høyrte fortsatt etterklangen av mine egne hysteriske ord, før den taktiske katastrofen blei ett faktum.. Tannhjulene i hjernebarken hadde endelig funnet kvarandre igjen, og treiv igang denna tungtrødde mekanismen av ein hjerne.. Min hjerne.. Det hadde endt opp som ein spiss morgen, som nærmast hadde klort augene ut av ein stakkars Fatter’n, og ikkje ein sånn mjuk morgen som høflig tok deg inn i dagen.. Ein mjuk morgen, som eg gjerna hadde trudd det sko bli, når eg ga Kånå beskjed om at hu ikkje måtte stressa seg opp.. Og eg fikk et “Ok” tebake.. Ett “Ok” som aller høyeste grad ihvertfall ikkje va nøytralt..

I beste fall, så hadde det vært ett mildt surt “Ok”.. Men, kim i all verden kunne vita det, uansett kor mye erfaring man har i livet, som livspartner og Fatter’n..

Eg trakk meg tebake inn i lastebilen, fant frem kaffikoppen min og tenkte at nå.. Nå va det gjerna best å holda lav profil ei litå stund.. Kånå e sjelden langsint.. Ihvertfall ikkje så lenge eg har vett og forstand te å holda kjeft, nåke som eg absolutt ikkje ska påstå eg e skremmande flink te.. Men, eg kjeme meg.. Å gjemma seg litt inne i lastebilen, det e gjerna hverken nobelt eller særlig mandig, men allikavel ein naturlig refleks, og ikkje minst høyst nødvendig.. Akkurat i detta tilfellet.. Livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje med vilje og viten, må gjør det endå verre..

 

” Itte ei stund, så lurte eg meg forbi Kånå som fortsatt stod å sorterte med ein sjølsikkerhet og ett blikk som ein småsulten Kvithai.. Eg gjorde meg lika liten som ei spissmus når eg passerte hu, når gjerna ein elefant strengt tatt hadde vært tryggare..

 

Istedet for å irritera meg øve varene som ikkje va kommen på sonen, bestemte eg meg heller for å hjelpa dei på gulvet å sortera.. Då va eg både på trygg avstand fra Kånå, men gjorde ihvertfall nåke fornuftig.. Te slutt så fikk me lasta bilane våras ferdig, og suste avgårde te kvar vår kant.. Og eg satt nå der i lastebilen å funderte litt øve denna morgenen, og ka som gjerna hadde gått skeis..

Når ein tanke plutselig slo meg som lyn fra klar himmel, og ett regnestykke begynte å rulla på høygang, oppe i hjernebarken..

Ein fing føyk i været, to fingrar, før den tredje og fjerde fant veien te værs.. Nå, så va det snart fira uker siden Kånå sist hadde den berømta vekå, den vekå som alle oss mannfolk, enten meir eller mindre frykta.. Og ikkje så mangen dagane før denna ukå e ett faktum, då e det lettare å fyra opp Kånå, enn knusktørr rekved dunka med tennvæska..

 

Og alt stod klart foran meg, som om eg nettopp hadde løyst verdens vanskeligaste ligning, på kun kort tid.. Koffor “Ok” ikkje va heilt “Ok”, og årsaken te at Kånå sprakk som ein halvgammal sprø ballong, som såvidt va begynt å blåsast opp..

Herreguuuud.. Kvar forbaska gang, så klara eg å gå på denna smellen, før Kånå si berømta uka..

Sjøl om eg lova meg sjøl dyrt å hellig å “henga ei bjella på katten” te neste månad, så eg ikkje går på samme smellen igjen.. Men, itte ett par uker så har alt blitt glemt og eg dura umiskjennelig mot den samme sedvanlige katastrofen, igjen.. Det e jaggu meg merkverdig egentlig, kossen man somme ganger blir fatalt blind, for nåke som gjerna e godt synlig.. Strengt tatt..

Heldigvis, så hadde de favorittsjokoladen te Kånå på butikken idag, eg har rydda kjøkkenet og tatt ut og inn av oppvaskmaskinen.. Mens Kvithaien har ålet seg rundt omkring her i heimen, med ett djervt og olmt blikk, når den har oppdaga meg..

 

Forhåpentligvis, om eg klara å spilla kortene rett, resten av kvelden, så slippe eg å finna liggeunderlaget og soveposen nede i gangen, når det e leggetid..

Men, strengt tatt, så ser det mildt sagt skummelt ut.. Det e skremmande lenge siden, luktå av Bodå har sneket seg så nærme..

Heilt klart..  😉

 

 

Nåken små tanker, ein Mandags morgen..

Noen glimt fra “kontorvinduet”.. 😃😃

 

Så va det blitt mandag og jobb igjen, snøen som kom før helgå regna vekk igår, men frosten dukka opp i løpet av nattå og har glasert veiene, her på Haugalandet.. Så idag e dett glatt gitt.. Kaffien har kommen i koppen, og eg sitte bak i bilen min her, å planlegge dagen og ka som må lastast først.. Det har gått rett te værs med varer igjen, itte nyttår, og sonen våras e godt full.. Men, det e kjekkare når det e sånn, enn ei halvfull sona.. Dagen på jobb går nåke raskare då, enn når man har mindre gods, og man bruka ikkje så lang tid på fundera ut ein plan, det e bare å hoppa i det.. På ein måte..

Når man har lite gods å kjøra ut, så blir man fort litt i villrede øve ka som e det smartaste å gjør, av ein eller aen merksnodig årsak..

Men, det e sjeldent me har den utfordringen, nå for tiå, det bugna jo over med gods som må kjørast ut.. Og utfordringane komme på løpande bånd, med stengte fjelloverganger, havarerte lastebiler som ikkje komme frem og mange andre finurlige årsaker.. Ein gang, når me stod å venta på ein semi-trailer med siste rest av godset fra østlandet, endte me opp å venta i øve ein halvtime, fordi han fikk ikkje te å rygga inn te lasterampen.. Tjera vena meg, vett du.. Og når han endelig nesten klarte det, så sklei det litt ut for sjåføren i slutten, og han endte opp med å flytta ei solid betong søyla, nåken cm bakover..

 

” Denna her importen av sjåfører fra diffuse land i øst-europa, den e ikkje alltids heilt på topp.. Men, stort sett så går det bra..

 

Det kunne vore værre, tenke eg alltids då, og det hadde ikkje vært nåke bedre det.. Det e sånn det e blitt i denna bransjen eg har lagt livsverket mitt i, det e jakten på profitt som regjere, og alt ska helst gjerast på billigast mulig vis.. Dei som går her og trør på gulvet, og me distribusjons sjåfører, me får gjort lite med det.. Trøstå får væra at det ikkje e nåken som e bedre enn andre, av dei store speditørane, det e stort sett likt for alle.. Men, det va nåke kjekkare i “gamle dagar” når eg begynte med detta her.. Då va det lov å gjerna tjena nåken kroner då.. Jaja, eg ska ikkje klaga meg ihjel, me har jo ein jobb å gå te, tross alt..

Når man har drevet for seg sjøl med eget selskap, meir eller mindre siden seint på nitti tallet, så har man vært gjennom nåken bauger..

Man har opplevd både opp og nedturar, og lært at det bare e å stå på fra fuglane fise om morgenen, te kvelden omsider dukka opp igjen.. Det finnes ingen aen måte, enn hardt arbeid og godt med pågangsmot, ska man trivast i denna bransjen.. Og det gjør eg jo.. Av alle jobbar eg har hatt, så e det denna eg har blitt minst leie av, for lei det blir man av alt, te tider.. Det e bare å stå på i dei tøffe periodane, og nyta livet i dei gode.. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.. Og som oftast har det ein tendens te å gå godt, fortsette han som regel.. Han har vel stort sett rett, han der far min.. Sjøl om mor mi sikkert ikkje alltid e enige i det, vil eg tru..

Koffår ska han ha det bedre enn alle oss andre, tenke eg då.. Og flira litt for meg sjøl..

Det går seg sikkert te idag og, kan eg tenkja meg.. Så kos dåkke på jobb idag, Folkens.. Og vær glad for det man har..

Graset e alltids grønnare på den andra siå, men bare te den første slåtten.. Det sa alltid hu Farmor..

Goe mandagen.. 😃😃😃