Rottå …

Foto : DE CHARLIE HAMILTON JAMES, NAT GEO IMAGE COLLECTION

 

Det sprang ei mildt sagt voksen rotta øve vegen, når eg passerte Spar butikken idag morgens, på vei te jobb.

Og då kom eg på ei anna anna historia, fra tiden med Lars og Linjegods, midt på nittitallet.

Min port nede på Linjegods terminalen ved Flotmyr, den gangen, den va på sørsiden og nærmest kontoravdelingen.

Og Flotmyr område va ikkje akkurat et rottefritt område, for å sei det mildt …

 

Heile plassen va jo bygd opp på eit gammalt søppeldeponi.

 

Men, det va utplassert rottefeller rundtomkring heila bygget, så me va på ein måte ikkje så voldsomt plaga med krapylene. Foruten den gangen når ein palle med poteter velta ut av et skap ei natt, under lossing.

Og rottene fikk et gratis etegilde av sjeldent kaliber. Jøje meg …

Eg minnast eg kom kjørande nåke søvndrukken på jobb, og plutselig føltes det som om eg kjørte over ei velvoksen ferist, der eg passerte potetbelte som hadde lagt seg, utover plassen …

Kanskje tok eg knekken på et par rotter også, eg vett ikkje … Men, det e for så vidt ei anna historie …

 

Den gangen eg kom i hug, det va ein morgen eg skulle lasta med meg ei eska som hadde ligget nåken dager, før den endelig va avtalt utkjørt.

Slike esker, dei plasserte eg alltid på ein palle lika ved porten min, eller rett innenfor for å væra heilt presis ….

Den pallen, det va ein mildt sagt utrangert palle som heilt klart hadde sett sine beste dager. Kanskje hadde den opplevd ei rundreisa gjennom heila Europa, før den fikk sitt siste hvilested, akkurat der i min port. Det e ikkje godt å vita …

Lukst i søppelcontaineren røyk den i hvert fall, etter episoden eg tenke på …

For den va jo full av hull, der den lå og sikkert hadde ligget, mange år før eg begynte der …

 

Linjegods terminalen va ein terminal med dunkel belysning, men når sola stod opp, skinte solstrålene lukst ned på denna berømte pallen.

Det va i et sånt øyeblikk eg bøyde meg ned for å plukka opp den esken, som endelig skulle kjørast ut.

Kaffetåren fra morgenmøtet va nettopp fortært, men hadde mest sannsynlig ikkje heilt slått inn ennå, så det va fortsatt ein litt småtrøtt undertegna, som tok tak i eskå å drog te …

 

Men, eskå satt litt fast på ein måte, eller det va nett som om nåken holdt den litt igjen …

 

Så eg tok litt ekstra i for å få den laus …

Plutselig … Så løsna eskå, men bunnen hadde tydeligvis fått seg ein kilevink, så det dryssa slike isopor kuler ut av den og ned på pallen, å la seg i ein liten haug …

Ein haug som på merksnodig vis bevegde på seg.

 

Å før eg fikk omrymt meg, titta et kollosalt rottetryne meg lukst i augene, med et olmt blikk Kånå definitivt hadde misunt den …

Eg hadde jo mest sannsynlig nettopp røska frokosten ut av rotteklørnå …

Eg skreik … Rottå åpna kjeften og skreik … I hvert fall så trur eg den skreik …

To par sylskarpe hoggtenner lyste imot meg i gjenskinnet fra solå, og eg spratt sikkert to meter opp og bakover, i full forferdelse …

Før utysket tok rennafart, spratt opp fra hullet i pallen, spant et lite øyeblikk i isoporkulene, før den pilte ut av porten …

Svær som et fjell …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Eg trur ikkje eg har blitt skremt så te de grader som den gangen, hverken før eller ittepå

Eg stod nåken sekund å samla sammen litt mot, før eg tok tak i den forbaska pallen, og drog den lukst ut på rampen, der eg kasta den sporenstreks rett i søppelcontaineren …

Å erstatta den med ein ny og litt finare palle, uten hull … Tjera vena meg …

 

Så … Ha ein flott og rottefri mandag, Folkens …

 

Over og ut fra meg … 🙈🙈🤣🤣👍

 

 

– Har du pissa i sengå, Frode ? …

 

Eg jobba ved siden av ein aldeles herlige kar i mange år, heilt tebake i starten av min lastebil sjåfør karriere … Den gangen når eg nettopp hadde dimma fra millitæret i nittifem eller nittiseks, eg huska ikkje heilt …

Han va litt opp i årene, kjørte ein liten pick-up Transit med kapell, men uten lift og va stort sett i godt humør …

Det tok ikkje lang tid den gangen, før me hadde utvikla et slags vennskap på tvers av aldersgrenser og hadde et godt arbeidsforhold sammen.

Skjønt, det va me nesten nødt te å ha, siden me begge kjørte ut varer nede i Haugesund sentrum …

Han kjørte ut småpakker i gågaten, Strandgatå og ellers litt akkurat der det passa ham.

Eg måtte ta resten …

Lars hadde sitt lille jernbanespor som han fulgte slavisk, og sjelden kjørte ut av …

 

Ein trivelig fyr som man nærmast kunne stilla klokkå itte.

For kvar dag når uret tippa åtta på slaget, så smalt det så det runga gjennom Linjegods terminalen på Flotmyr.

Då hadde Lars rygga inntil rampen.

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie at han og Transitten flytta bygget minst ein halvmeter mot nord, i løpet av alle dei årene han kjørte der …

Kaboom …

– Der kom han Lars, ja … Sa me alltid, me som gjerna hadde oss ein liten kaffitår inne i pausebrakkå midt inne i bygget, men allikevel skvatt te i stolen kvar morgen presis klokkå åtta  …

 

Han Lars hadde tupe, nåke som eg ettertrykkelig fikk fortalt av Lars sjøl eingang, i det som på ein måte e hoved storyen i denna lille epistelen.

Nåke eg egentlig både hadde forstått og observert for lengst, uten at Lars for så vidt hadde trengt å sei nåke …

Man trenge ikkje alltids forklara det åpenbara …

Lars hadde fortsatt hår på sidene, og når det hadde hatt gode groforhold ei stund, stod det rett ut under tupe’en nett som langt krøllete jentehår som tøt ut fra ei trang badehetta …

 

Men, ein fredag når eg kom litt for seint på jobb og Lars allerede hadde flytta terminalen sine respektive millimeter, og va godt i gang med lasting av bilen.

Så kauka han Lars ut litt godmodig, detta sitatet fra overskriften …

– Har du pissa i sengå, Frode ? … 

 

Eg … Eg varta jo litt satt ut, men sa som sant va at eg rett og slett bare hadde forsovet meg litt, før me begge satte igang med jobben vår igjen.

Eg måtte til og med ta litt varer for Lars denna fredagen, for han hadde visst ein time hos frisøren, tidlig på ittemiddagen …

 

Den påfølgende mandagen, så kom det ikkje nåke smell i rampen klokkå åtta …

Det hadde eg faktisk aldri opplevd før, det at han Lars kom så seint på jobb, og blei nesten litt engstelig.

Men plutselig, og lika over klokkå ni så smalt det ettertrykkelig ute på rampen, og eg skvatt te værs på sedvanlig vis, der eg stod lika innenfor porten i ein haug med varer å sorterte …

 

– Har du pissa i sengå, Lars ? …

Datt det ut av meg når Lars kom ruslande inn på terminalen, liksom for å ta igjen for fredagen når eg kom for seint og fikk den samme kommentaren, fra Lars …

Lars kikka på meg med et smått irritert blikk å svara med sin nåke lett nasale stemme …

Nei Frode, eg har vært hos frisøren eg … 

Jammen frisøren, va ikkje du der på fredag da ?

Spurte sjølsagt eg, vel vitande om at den dagen hadde blitt litt lang, fordi eg måtte ta varer for Lars …

 

– Jo, eg va det. Men, eg vett ikkje om du har sett det Frode, men eg har faktisk sånn tupe, eg … 

Svara Lars, og allerede her måtte eg begynna å svelga svære kameler med latterkuler, som kom boblande opp fra mage regionen …

Sjølsagt hadde eg jo for så vidt sett det …

Men, slikt går man jo gjerna ikkje å snakka høgt om, sjøl om man for så vidt har observert det … Litt folkaskikk har eg jo fått fra barndommen …

 

– Men på fredag … Fortsatte Lars.

Så va det ikkje hu faste frisørdamå mi som fiksa meg på håret, og ordna med tupe’en. Men ei nye ei …

Og når eg då stod opp på lørdag, laga meg ein kaffi å satte meg ned for å lesa aviså.

Så begynte det plutselig å renna masse lim fra under tupe’en min, og nedover pannen te øyenbrynå mine, vett du …

Herreguuud, altså … Hu der nya hadde brukt aaaalt for mye lim … 

Fortsatte Lars, med sin nesten litt barnslige nasale stemme, slik at herreguud, nesten ble som Mini’en sitt herreduuud …

Eg … Eg sleit nå ekstremt kraftig med å skjula både knekk i knærnå, latterkramper og alt som komme med det å høyra nåke man syntes va ur-komisk.

Men som man kanskje absolutt ikkje burde visa, øvefor nåken som stod i fullt alvor å fortalte …

Man ler liksom ikkje høgt av andre sine skavanker, på ein måte, slik e nå i hvert fall eg oppdratt …

 

– Uffda Lars, men jøje meg. Nå må eg visst på do eg … 

Hiksta eg frem, før eg løp strake vegen te toalettet, kor eg satte meg på dasslokket å slapp latteren fritt laus …

Han Gunvar kom ruslande forbi og kikka inn den åpna dass dørå, kor eg satt å forsøkte å le meg ferdig, meir eller mindre uten hell …

Gunvar ble hikstande informert om årsaken te detta høgst ufrivilliga latterkrampe anfallet. Og endte raskt opp i ett heidundrande anfall han også …

Hjølpe meg … Han Lars va ein herlige kar, eit menneske man liksom ikkje kunne anna enn lika …

Selv om han muligens va nåke meir morosam, enn han gjerna sjøl visste om, te tider  …

 

Så detta får bli ein liten historie, fra min spede start som yrkessjåfør … Det finnes faktisk mange andre små historier der i fra, så kanskje det kunne blitt ei litå ukentlig spalte fremover …

Diverse humoristiske tebakeblikk, på ting eg har opplevd, i mine tjue år på vegen …

Me får se …

 

Uansett … Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

 

Hører på P1 – Har man blitt Voksen då ?

 

Det hadde seg sånn i mine litt yngre dager, mens eg suste rundt på jobb å leverte varer, å høyrte på radioen. At eg raskt kunne kjøra lukst forbi ein kunde fordi eg satt i min egen lille verden, og heller fulgte med på ka som blei sagt på radioen …

Somme ganger, når eg til og med hadde klart å stoppa på rett plass, blei eg gjerna allikevel sittande i bilen ei litå stund te.

Eg måtte bare få med meg ka som skjedde eller blei sagt, av dei som babla i vei på radioen, før eg hoppa ut for å levera varene …

Are og Odin va et av programmene som ofta kunne dra frem detta fenomenet. Karate et anna. Før Kristian Valen i ei samsending med Radio Haugaland tok øve ut over ettermiddagen, også hadde eg det gåande …

 

Det va mange gode radioprogram, den gangen, som lett distraherte ein småstressa distribusjons sjåfør. Som ikkje fikk det mindre stresse, etter å enten å ha kjørt forbi, eller satt i lastebilhyttå utenfor varemottaket litt lengre, for å ikkje gå glipp av nåke …

 

De siste årene, så har eg liksom ikkje hatt nåken favorittprogram på radioen, som har lurt frem denna lett irriterende evnen, te å forsvinna langt inn i ein anna verden. Slik at kunder ble forbikjørt og undertegna måtte snu lastebilen, for å komma inn i rutå og rett rekkefølge igjen.

Men, idag skjedde det igjen … Og av alle ting så har eg havna ned på et program på P1, som e skrekkelig interessant å høyra på.

Nærmare bestemt Landsmøtet, og først og fremst Rune Nilson. Ein liten funfact om Rune Nilson forresten, det e at i sommer når me va på bobiltur, så trykka han liker på innlegget om parkeringen med bobil, midt i Flekkefjord …

 

Altså, nå kan det godt vær det har vært andre kjendiser som kanskje har likt et av innleggene mine, opp gjennom årene. Uten at eg har fått det med meg. Men, Rune Nilson liksom !!?? …

Det fikk eg jaggu meg med meg … Han e rett og slett bare rå på radio, han der Rune Nilson ! ! !

 

Det som førte til at Førre Rør lett ble forbikjørt idag, det va ein fast konkurranse Landsmøtet har, kor man må sei stopp innen et halv minutt. Eller så går “liksom” ei bomba av og Landsmøtet blir sprengt …

Man e liksom ein slags “agent”, som over telefonlinjå må desarmere bomben …

Førre Rør, blinking te høyre og avkjørsel blei glatt glemt, og eg va kommen heilt te Frakkagjerd, når eg kom te meg sjøl igjen å huska kor eg egentlig burde ha vært …

 

Hjølpe meg, altså … Men, han som va “agent” øve telefonen idag, han klarte faktisk å komma seg velberga gjennom konkurransen idag, og desarmerte bombå, før den gikk av … Eg vett ikkje, men kanskje det va det som gjorde at alt anna blei glemt idag …

Det va i hvert fall første gangen eg har fått med meg, at nåken faktisk klarte oppdraget i tide …

 

Når eg tenke meg litt om, så kan det godt vær detta her Dab greiene også, som har medført at eg har nedprioritert radiolytting de siste årene. I og med at ganske mange steder eg levere, så ramle signalet ut og stillheten regjere plutselig, inne i lastebilhyttå …

Endelig, når Fm nettet liksom meir eller mindre hadde ok dekning over alt, då slukke man det og sette inn nåke som liksom skulle vær bedre.

Men, som i mine auger faktisk e mange ganger verre, og ikkje har det blitt bedre med tiden heller … Herreguuud … Både sentralt i Haugesund, midt i mellom Frakkagjerd og Aksdal og mange andre steder man absolutt burde hatt dekning, der forsvinne signalet plutselig sporløst …

Skremmande irriterande når man kanskje høyre på nåke interessant …

Det e liksom ingen logikk heller, i kor det e gode eller dårlige signaler, med detta her Dab systemet. Midt på flata markå med for så vidt minimalt med fjell omkring, som inne på Eikeskog i Aksdal, der ramle signalet ut i hytt og pine …

 

Mens, midt i mellom høge fjell, ein laaaang dal og Himakånå, fra Hindervåg og heilt te Vassendvik, der har eg full dekning heile vegen … Forstå det den som kan …

 

Men, det som eg egentlig lura mest på, sånn akkurat idag, når eg liksom tenke meg litt om … Fordi eg har begynt å finna P1 ganske så interessant og til og med høyre litt på Nitimen innimellom, siden det komme før Landsmøtet.

Det e på ein måte om eg har blitt voksen nå !? …

Siden eg av ein eller anna merksnodig årsak finne radioprogram på P1, meir kjekt å høyra på enn disse brautende tjueåringene, på P3 … Lokalradioen her i distriktet, den e eg liksom litt lei av sjøl om eg høyre på den og, sånn inni mellom …

Det e rett og slett P1 som e det stora for tiden, av ein eller aen forunderlig årsak …

 

Kan eg altså og for så vidt mot alle odds, rett og slett ha tredd inn i disse her voksne sine rekker ???

Tjera vena meg …

 

 

Kånå, Vaskemaskinen og den råflotte, høge og stilige Fyren …

 

Me hadde nettopp levert ein vaskemaskin hos ein privat kunde, her i dalstrøkene innafor Haugesund. Klokkå va to, me va langt inne i rutå våras og dagen nærmer seg slutten … Og Kånå va birsur …

For, på veg av bakløfteren te lastebilen holde det på å gå galt. Vaskemaskinen tippa te venstre å sklir nesten av sekketrallen …

 

– Jammen, svarte salte bananer. Sko ikkje du holda balansen da ? Utbryte Fatter’n, og kikka forferda opp på Kånå …

– Hmph, tssiiisk eh, åh joda … Svara Kånå, med ei merksnodig skjelmsk grimasa om andletet, mens blikket hennas flakker i en heilt anna retning, enn der det burde vær.

Nemlig ned mot vaskemaskinen …

 

Det gikk heldigvis bra, balansen blei gjenvunnet og vaskemaskinen blir trilla videre og inn i gården, te kunden. Opp på ein treplatting og forbi hjørna på huset, kor ei dør i kjelleren flyr opp …

Ut av dørå spretter en høy, råflott og stilig fyr kun ikledd ei morgenkåpa, i beste Kramer stil fra Seinfeld …

Fatter’n blir nåke satt ut, sekkatrallå med vaskemaskinen mister balansen igjen og tipper lukst fremover. Fordi Kånå sine feromoner løpe løpsk. Både vaskemaskin, balanse holding og Fatter’n e glemt, der Kånå akutt skrur på ein sjarmoffensiv, av sjeldent kaliber …

 

Så … Mens Fatter’n nærmast letta fra bakken, når vaskemaskinen slår i treplattingen, med et smell … Står Kånå plutselig i ein positur skremmande utypisk henna … Der dei pensjonerte mjølkefabrikkene blir trøkka frem og opp, håret blir vifta grasiøst bakover av ei hånd mens den andra hvile unaturlig elegant på hoftå …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har det klikka totalt for Kånå, e det førsta som slår meg når eg ser denna merkverdige oppførselen …

– Å hei du ja. Her komme me med vaskemaskinen din, vett du … Kvitra Kånå, og det e nesten som om eg ser tendenser te “duck-lips”, der hu liksom suge kinnene sammen … – Kor vil da ha den da, ska me setta den inn, kanskje ? Fortsette den samma damå, som tre minutter tidligare hadde forbant seg øve kravstore privatkunder, og bestemt fortalt Fatter’n at varene skulle bli levert på gateplan …

Og ikkje ein centimeter lengre … Det e det som står i instruksen vår, hadde Kånå messa i vei om, lika før denna leveringen …

 

Når sant skal sies, så trur eg denna stilige fyren blei lika satt ut av Kånå, som eg blei av han … Der hu kakla i vei som ei verpesjuk høna, som ikkje hadde fått lagt egg på evigheter … Himmel og hav, altså …

Fatter’n har nettopp landa igjen, etter en liten ufrivillig flytur, mens Kånå vippa ukontrollert på håret, som om hu plutselig har fått et Tourettes tick …

Den råflotte, høye og stilige fyren, spør forsiktig om ikkje me bare kan sette vaskemaskinen, inn i garasjen. Og før eg får sjanse te å svara, komme Kånå meg i forkjøpet …

– Åja, kan skjønna me kan det vett du ! Svara hu kokett, snur seg rundt på ein femøring så håret flagra å setter den snertne stumpen sin i mot fyren, så han nesten må hoppa unna for å ikkje få den lukst i fanget …

 

Fatter’n fatta ingenting, men tar tak i maskinen å drar den til seg, mens han vippe den elegant bakover og trilla den mot garasjen. Fyren stikke inn ei sidedør på garasjen og trykke sikkert på ein åpnar te porten, og sesam sesam så går porten opp …

Kånå runda hjørnet og spasere inn i garasjen, med et ganglag til og med Cindy Crawford ville misunt hu, i sine glansdager på catwalken …

Fatter’n har for lengst innsett at Kånå e komplett ubrukelig, på akkurat denna leveringen, og sette vaskemaskinen kontrollert i fra seg.

– Jøje meg, du e jaggu meg sterk du. Seie denne stilige fyren imponert, når Fatter’n løfta maskinen litt opp, for å dra ut sekketrallen …

 

Fem minutt senere … .. . 

 

Kånå sitter rimelig snurten i setet sitt, og kikka surt ut av vinduet, der me suser mot neste levering …

Hu hadde observert denna råflotte, høge og stilige fyren i et vindu som gikk fra gulv te tak, akkurat når me sko dra den av bakløfteren … Uten morgenkåpen på seg …

Derav detta plutselige tapet av fokus, når hu egentlig skulle holda balansen, på vaskemaskinen …

 

Men … I garasjen, så hadde plutselig Fatter’n fått ein god del meir oppmerksomhet, av denna råflotte, høge og stilige fyren, enn ka Kånå fikk. Ja, faktisk så hadde Kånå blitt komplett oversett av denna fyren, som tydeligvis fikk Kånå te å gå nærmast av skaftet …

Jøje meg, eg blei jo nesten litt forlegen der eg stod midt i garasjen, og tok imot både beundrande blikk og flotte kompliment …

 

Mens Kånå liksom falt sammen, som ein mjølsekk med hull i … Og sa ikkje et ord te Fatter’n, før me hadde levert hos to-tre kunder til …

 

Eg vett ikkje eg … Ka som liksom va verst eller best … Stillheten fra Kånå, eller oppmerksomheten fra “Jan Thomas” …

 

 

 

Fredag, Urettferdighet og heimalaga Pizza som kurerer Gruff …

 

Når uka stevnet mot slutten og den strabasiøse ferden mot helg, meir eller mindre va over, sjangla Fatter’n utslitt inn dørene her i heimen, igår. Sjelden har ei uka vært så strevsom, som denna ukå nettopp hadde vært.

Og sjelden har ein fredags lune og komfortable havn, vært meir velkommen, enn akkurat denna fredagen …

Det skjer kvart år, og selv om me e fullt klar over det, smelle det lika hardt kvart år. Den førsta ukå etter sumarferien når skulen igjen starta, feriemodus e over og den hardbarka hverdagen igjen regjere i heimen …

 

Det har overhodet ingenting å sei kor forberedt man e. Sant og sei, så e eg for så vidt overraska over, kor overraska me fortsatt blir …

 

Det blir ofta slik, når dagane i ferien liksom går fra null te hundre, på ein heil generasjon. Mens, overgangen fra ferie te skole, jobb og den strabasiøse hverdagen igjen, den aksellererer fra null te alt for fort, på et milli sekund …

Men, nå e den igjen unnagjort, alle foreldres helvetes uke. Den eina av de …

For, der nye rekrutter må gjennom den ukå i millitæret, før man gjerna blir et fullverdig medlem, i ein bataljon.

Så må me foreldre gjennom slike prøvelser opp til fleire ganger i året. Etter sumarferien, høstferien, vinter, jul og påskeferien, før det e på den igjen, etter sumaren … Ei endalaus rekka av hendelser, som har det med å gjenta seg …

 

Fatter’n vakla ned trappene tidligare enn mot normalt igår kveld, både på tross og på tvers av at det va fredag, skolestart og et reinspikka kaos på jobb, denna ukå. Eg hadde nemlig store planer om å stå opp tidlig idag, kosa meg med ein kopp kaffe og gjerna skriva litt blogg …

Men, kroppen føltes som ein iskald sur motor som ikkje ville starta, når eg våkna …

Uansett kor lenge eg vrei på tenningen i dag morgens, så ville ikkje startmotoren slå inn … Den va død … Død som ein makrell i tomat. Den ville bare ligga å dra seg i sengå, slik makrellen gjør i hermetikkboksen. Men, det spilte vel neppe noen rolle …

 

Me hadde det ikkje akkurat travelt idag. Eg kunne lika godt ligga der i sengå litt, å brenna opp overskytande iq …

 

Så kom Mini’en inn … Og det va slutt på å sei hallo te stillheten … Litlajentå hadde fått vær med Kånå på handletur igår, og det syntes Mini’en va fryktelig urettferdig. Urettferdig, ja … Alt e urettferdig mellom dei to for tiden. Det går ikkje ein dag uten at nåke e urettferdig …

Eller ein time … Eller et minutt … Alt e urettferdig …

Nå for tiden, så står ikkje den personen som oppfant urettferdighet, så veldig høgt her i heimen …

Eg e dritt lei urettferdighet. Det e ikkje rettferdig øve for oss foreldre, at et finnes urettferdighet mellom søsken. Det burde vært ulovlig. Nett slik det e ulovlig å kjøra bil før man har tatt sertifikat, eller kjøpa øl før man har fylt atten år …

Noen begrep burde det vært aldersgrensa på. Slik at man ikkje fikk lov å påberope seg slike ting, før man forstod den fulle og heile definisjonen av begrepet … I samme forstand som oss foreldre, liksom …

 

Men, Mini’en kom altså inn, la seg i midten å begynte et sabla mas, om ka tid eg og han skulle gå og kosa oss litt, slik som søster hans hadde gjort med Kånå, igår. Og ga seg ikkje før Fatter’n te slutt ga itte, og tok fjotten med seg på ein liten kosetur, sammen …

Me kikka litt på lekebutikk, kjøpte oss ein is og satt å prata som to gamle kompiser i bilen, når me va på vei heim igjen …

Jøje meg, kor me kosa oss, altså. Virkelig. Og når me kom heim raste guten fornøyd opp trappene for å fortella Kånå, om ka me hadde funnet på. Mens eg … Eg traff på Litlajentå som spurte kor me hadde vært … Som eg sjølsagt svara ærlig å redelig på …

 

Å tenkte ikkje øve at ein bagatell aldri e heilt uvesentlig … Tjera vena meg … Hu hadde jo vært med Kånå igår …

 

Jøje meg, altså … Eg leste ein gang at kun et lite snøfnugg i ubalanse, kan utløysa et enormt skred … Snøfnugget i ubalanse va idag Fatter’n sitt svar. Skredet av sjeldent kaliber, det va Litlajentå sin reaksjon …

– UUUURETTFEEEERDIG …. !!! Skreik jentå, før hu imploderte fullstendig der nede i gangen …

Herreguuud … Sjøl om hu brølte så trommehinnå mi nærmast sprakk, så va det som å høyra et hvisk fra fortiden. Fra den gangen Eldstemann og Han i Midten va på vei gjennom den samme perioden, når alt va urettferdig og ingenting blei rett …

Eg nappa te meg jakkå eg nettopp hadde hengt fra meg, snudde på ein femøring og gikk meg ein liten tur …

Det e ingen vits å forklare barn på sju og ni år, om kossen man beregne om saker og ting e urettferdig eller ikkje …

 

Hos barn på deiras alder går aldri det regnestykke opp, allikavel …

 

Uansett, og sånn alt i alt. Så har det absolutt vært ein god dag, sjøl om eg ikkje fikk gjort det eg hadde planlagt … Kanskje imårå tidlig …

Eg vil ikkje utelukka det sista der …

Nå har me uansett funnet roen her i heimen, itte at Kånå diska opp med verdens beste heimalaga Pizza …

 

Og den, den e nett som Ali kaffe som kurerer gruff … For nå e alt glemt, flokken i seng og det e snart voksentid i stugo …

Juhuu …

Goe lørdagen, Folkens …

 

 

 

Kaffekoppen – Missing in Action …

 

Det blei full oppstandelse på jobb her i går, for kaffikoppen min, den va jaggu meg Missing in Action. Den pleie å stå så staut og freidig å liksom venta på meg kvar morgen, på ein jernstolpe ved porten min …

Men, igår va den sporløst fordufta når eg kom, og Fatter’n fikk nærmast abstinenser på sekundet …

Uten kaffi om morgenen, så virka eg ikkje … Eg e som ein perfekt mekanisme som ikkje fungerer, men alt e for så vidt i orden. Ein iherdig leiteaksjon blei iverksatt, oppvaskmaskin, naboportene, sonå vår og alt av steder den kanskje kunne ha blitt forlagt, blei endevendt …

Men, uten så mye som et spor fra koppen min. Bogdan som e kommen tebake fra ferie, lurte på ka i all verden eg holdt på med …

Der eg rota rundt på sonen med villskap i blikket, forårsaka av sitrande kaffi abstinenser som fløy gjennom legemet. Ei mitraljøse av signaler fra kvar ei cella i kroppen, som hungra itte drivstoff …

 

Bogdan meinte han hadde sett den der på stolpen, når han va ferdig dagen før, når eg informerte han om katastrofen …

Helsikke altså … Det e sikkert ein av dei der In Night sjåførene som har tatt den, tenkte eg, for det hadde skjedd ein gang tidligere.

Ja, eller kanskje ein langtransport sjåfør som kom fra østlandet, meinte Bogdan …

 

Komspirasjonene va endalause, Fatter’n begynte å bli desperat og abstinensene begynte å bli sterkt fremtredende, der svetten pipla frem fra lika under panneluggen …

Så kom Kånå trippande så lett inn på terminalen, at man skulle trudd tyngdekraften hadde ein anna virkning på hu, enn alle oss andre dødelige …

Fatter’n satt å rista på ein palle ved porten, svetten rant nå fra alle ledige svettekjertler og blikket fløy hvilelaust fra sida te sida, opp og ned og i hytt å pine …

 

– Jøje meg, ka e det med han da … Seie Kånå muntert forferda te Bogdan …

Noen har stjælt kaffikoppen hans. Informere Bogdan Kånå om …

– Neeei, eg tok den heim igår for å vaska den, den va jo nærmast svart av kaffirester, oppi ... Svara Kånå, som om detta ikkje va nåke “Big Deal” …

 

Svarte salte bananer, altså … Forbaskade Kåna … 🙈🙈🙈

 

Men, idag … Idag så smaka jaggu meg kaffien bedre enn på lenge da, i min nyvaska bestevenn, som sitte her ved min side …

Og Kånå … Hu har fått klar beskjed om å informera om slike halsbrekkande stunt, for all fremtid fremover …

 

Man tulla ikkje med kaffikoppen te folk … Nei, det gjør man bare ikkje …

Punktum …

 

😱😱🙈🙈🤣🤣🤣

Eg bare måtte …

 

Kånå satt ved siden av meg igjen på jobb igår, og det tok ikkje meir enn fem minutt ut i gårsdagens gjøremål, før ei infernalsk latterkula kom i fra den kanten …

For eg gjorde det jo sjølsagt igjen …

Kun to leveringer hadde me vært på, før ein skinnande flott bobil suste forbi oss, og Fatter’n si hånd røyk lukst opp i ein tindrande bobil helsing fra øverste hylla …

Han i bobilen, som kom imot oss hilste jo tebake, om enn nåke meir usikkert enn meg og med et forfjamsa utrykk i andletet …

– Kim i fanden va det ?? Tenkte han sikkert …

 

Det va bare meg … !!! 😁😁👌🤣🤣👋👋

 

Kånå lo, eg lo … Å me lo … Ååå meee looo …

 

Resten av dagen satt eg på håndå mi, slik at fleire fadeser skulle bli unngått …

 

Forresten, så lo Kånå idag morgens også. Lika itte me hadde vålna, og hu treiv te seg det førsta hu alltids gjør, om morgenen …

Nemlig mobilen sin … Det gikk et par minutt, før hu kauka ut …

– Frooode, FROOOOODE … Herreeeeguuud …. !!!

Eg skvatt fanken meg te nesten lika mye, som når Nepå nesten ga meg et illebefinnende, når me skulle parkera i Flekkefjord med bobilen …

– Du … Me … Øh, Bloggen … Den e på fjerdeplass … Fortsatte hu, nærmast i fistel …

 

Så derfor, siden Kånå som alltid seie hu hate oppmerksomhet, men kuppa heila avis intervjuet med lokalaviså, for nåken år siden …

Va det komplett åpenbart for meg kim som måtte pryda dagens første innlegg, med eit foto, som også vil visa igjen øverst på Blogg.no sine sider …

Det måtte bare bli Kånå …

Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, som virkelig fortjene all den hyllest hu kan få …

 

Derfor bare måtte eg …

Uten tvil i mitt hjarta …

 

😁😁😁😁

 

 

 

 

Solfrid – Wurth damå og Norges mest undervurderte Reality kjendis …

Det har vært mye snakk om fremsnakk her inne i blogglandia i det sista, uten at eg ska dra den diskusjonen videre …

Eg vil bare bedrive litt grenseløs fremsnakk å hylle hemningsløst hu Solfrid på Wurth eg …

Den alltid smilande jentå, som nærmast står klar med ein kopp kaffi te meg, når eg komme med varene deiras, kvar morgen …

Slike sjeler e bare fantastiske å møta, der eg suse rundt på rutå mi …

 

Det finnes mange andre kjekke kunder også, men bare Solfrid huske å finna kaffi te meg …

Av alle ting, så kom det meg for øyra ein gang at Solfrid faktisk e ein av Norges tidligeste Reality kjendiser, også. Der hu briljerte sammen med sambygdingene på Eikemo, i programmet “Der du ikkje skulle trudd noen kunne bu”, eller nåke sånt …

Men, der bodde Solfrid i sin barndom, langt inne i Åkerfjorden og oppe på ei høgda mellom skyhøge fjell og daler …

 

– Pass bruå nå … Seie bare eg …

 

Dåkke skjønar den om dåkke ser programmet, omtrent 23:39 minutt inn i videoen … 🤣🤣🤣👍👍👍

Se det her : Eikemo – Der ingen trudde man kunne bu …

Programmet med Norges mest undervurderte Reality kjendis … 😁😁👍

 

Så idag hylle me Solfrid , du e super altså, heilt klart …

Og der, der fikk du endelig innlegget ditt …

 

😁😁😁

 

 

Eg e litt Oppgitt, eg …

 

Eg stod opp ekstra tidlig idag, mekka meg ein kopp kaffi før eg gikk på jobb, og kosa meg litt der ved kjøkkenbordet, men satt allikavel med ein sterk følelse av oppgitthet …

Først og fremst øve meg sjøl, som ikkje kom meg te sengs før langt over klokkå tolv, igår kveld.

Selv om eg hadde bestemt meg for å visste at det besta va å gå tidlig ned i loppekasså, kvelden før …

 

Men, så begynte tankane å vandra der eg satt å leste nettaviser, øve visse eksemplarer av sorten politikere som nå har fått det for seg, at det e ungdommen som e de store synderene i sommersol …

For covid-19 har jo plutselig begynt å blussa opp i samfunnet igjen …

Og då finne eg det merksnodig at disse menneskene som e satt te å styra landet vårt, ikkje klare å se sammenhengen mellom åpne grenser og hemningsløs smittespredning …

Og istedet for å ta grep om feilen de gjorde i første omgang med å åpne disse grensene, bruke man nettopp det ungdommen gjør om sumaren når skolene e stengt, blodet løper løpsk og fester hemningsløst i sumarnatten, som tåkelegging for sine egne valg …

 

Umgdommen har festa heile sumaren dei, og det gikk heilt fint i mai, til og med i det flotta været i Juni og for så vidt va det liten smitteøkning gjennom Juli også.

Gudhjølpe meg, folk samla seg i eit kalas av ein folkemengde, og protesterte mot det som skjedde i Usa, med disse politimennene som drepte ein svart mann …

Black lives matter …

Det gikk mot alle odds jaggu meg bra det og, i Norge’s langstrakte land, selv om mange va ute med pekefingeren og meinte det va galskap …

 

Så, mens eg sitte her å tenke så går tankerekken mot stormen som kom når alt av feriereiser ble avlyst, vår inkludert, kor me nordmenn blei forbanna, oppgitt og triste å lei oss.

Fordi ferieplanene gikk lukst i vasken …

Men, for pokker, altså. Den stormen gikk også over selv om mange syntes der va fryktelig surt. Den gjengse nordmann innfant seg med situasjonen, og slo seg te ro med at det måtte bli Norges ferie i år …

Tjera vena meg, eg har aldri sett så mange nydelige sumarbilder før på sosiale medier, av nordmenn på ferie som liksom oppdaga sitt eget land, igjen.

Det gikk fanken meg bra det også … Og fortsatt, så trur eg ungdommen festa natta lang, skjønt det dukka gjerna opp et lite smittetilfellet, her og der …

Men, man fikk raskt kontroll fordi smittevern jegerne, hadde god oversikt …

 

Så slippes bombå, som eg gjerna tenker va et stort feilgrep, når man hemningsløst åpner grenser, fordele land inn i røde og grønne soner, land som man ikkje har den villeste fanaring om har den samme gode oversikten, som me selv hadde her i Norge …

Og då spør eg koffår … !?

Eg hadde innfunnet meg med at sumaren blei i Norge i år, naboen hadde innfunnet seg med det samma. Ja, de fleste her i landet hadde nok nærmast det, vil eg tru …

Så om grensene hadde blitt holdt stengt til over sumaren, og til skolene hadde begynt igjen, så trur eg pokker meg ikkje det hadde blitt noe stort opprop …

Noen grupperinger ville nok dukka opp i mediene, med elleville utsagn om sumarhuset som forfalt, nede ved spanskekysten eller lignende.

Det samma huset som gjerna stod tomt, to- tre somre på rad tidligere somre før cobid-19, fordi da prioriterte man andre ting …

Som ny Tesla, nytt kjøkken eller bad eller kanskje til og med en bobil, fordi overskytende kapital måtte brukest opp …

 

Men, summa sumarum så va den stormen forbigått, folk hadde forstått, folk va med på dugnaden og folk va glad for at vi hadde fått kontroll, her i Norge …

Derfor e det for meg ei gåta at man plutselig måtte åpne grensene, invitere viruset gladelig inn til Norges land igjen og sette skolestart, barnehagestart og oss vanlige folks jobber på spill, igjen …

Og at politikerne var så tvetydige og naive i sin anbefaling med å si at grensene er åpne, men samtidig ikkje anbefaler folk å reise om det ikkje e strengt nødvendig, og trodde det ville fungere !?

Virkelig … !??!

I mine auger så va vel det nett som å tømma et lastebil lass med smågodt inn i en barnehage, å si at det e lov å spisa, men me anbefale det absolutt ikkje …

 

Folk reiste ut av Norge, folk reiste inn i Norge og nå får me kjenne på følgene av hvordan det e å vær slepphendte med sine barn, for å bruka ein metafor …

For alle foreldre vet kor vanskelig det e å snu ein trend, når man har sluppet opp litt på faste rutiner og regler i heimen …

Slik som politikerne gjorde her i Norge, med folket sitt som sine barn.

De fleste barna var lydige og gjorde som man hadde fått anbefaling og beskjed om, mens andre hørte va som ble sagt gjorde det som var lovlig, selv om man visste at det ikkje var helt forsvarlig …

Og vipps, så var covid-19 på ellevill frifot og sprer seg som en skogbrann i knusktørt terreng …

 

Toppen på frekkheten av visse politikere, det er å gi ungdommen hele skylda, for å tåkelegge sin egen uduglighet …

Spør du meg …

Men, eg får sei som Svigerfar så ofta seie te meg når han meine nåke, men vil trø forsiktig i salaten.

Det kan godt vær eg tar heilt feil, men detta e nå mi meining …

 

Ha ein god onsdag, Folkens. Ta vare på kvarandre og husk på smittevernsreglene …

Nå har Frode’n for ein gangs skyld latt tankene flyta ut på blogg, og meint nåke igjen …

Men ja, eg e jaggu meg litt oppgitt …

Gulp …

 

 

 

Definitivt et Bobil tips …

 

Akkurat sånn i mine auger så e denna lille epistelen her, definitivt et fullblods bobil tips. Et tips te alle bobil sjåfører som nettopp har parkert bobilen, og gjort som meg etter ein lang ferd heimover igår, å hoppa lukst inn i ein bil på jobb …

For der eg sitte i lastebilen min idag og suse rundt på landeveien med varer te mine kunder …

Så gikk det nettopp opp for meg, at eg fortsatt hilse på bobilene eg treffe på veien …

 

Tjera vena meg … 🙈🙈🙈

 

Eg oppdaga det ikkje før ein tysk bobilsjåfør mest sannsynlig tok ei helsing, fra ein lastebilsjåfør som fortsatt befant seg i bobil boblå, meget ironisk opp …

Og trødde ein megasvær langfinger lukst opp i frontrutå mot meg …

Hjølpe meg …

 

Så husk, legg gjerna inn et par karens dager, før man setter seg i jobb bilen og suse rundt, på landevegen igjen …

Somme ganger, kan man tydeligvis bli misforstått …

 

😱😱🙈🙈🤣🤣🤣