Ein fasitt Full av Feil …

 

Det å vær på jobb idag var en merkelig opplevelse, der eg normalt suse rundt med et jevnt sig av trafikk rundt meg. Men, idag var det rolig. Ekstremt rolig. Det blei nåken sporadiske biler her og der, idag morgens, før det tok seg litt opp midt på dagen, for så å synke ned til sporadisk. Man får ein slags nummen følelse i kroppen, og tenke sjølsagt at det man ser, nesten ikkje e sant …

Men … Det e jo det … Eg vett ikkje, men eg trur ikkje eg vil klara å bli vant til detta, for detta e jo bare slikt man ser på film … Bare at det e ikkje ein film …

Stemningen e trykka rundt omkring hos kundene mine … Det regjere ein blanding av uvisshet, frykt for fremtiden og ein slags uvirkelig følelse av å leva i ein drøm. Men, det e heller ikkje ein drøm lika lite som det e ein film, det e ikkje anna enn ein ny hverdag som ingen av oss har opplevd før …

 

Eg skreiv ein gang at eg følte meg som ein fasitt full av feil … Aldri før, vil eg tru at fleire gjerna har fått ein slik følelse øve seg … For her finnes det ingen fasitt …

 

Ein anna plass, kor det definitivt ikkje har vært rolig, det e inne på telleverket te bloggen … For, etter at eg ikkje klarte å stogga eit eitrande sinne, øve folk som ikkje tar situasjonen me er i på alvor. Så øste eg ut av meg før eg gjerna fikk tenkt meg om, eller sovet på det, og publiserte ein tirade om ka eg syntes om saken …

Ett innlegg som meir eller mindre har eksplodert ute på nettet, og blitt delt i hytt og pine, som igjen har medført lesartall eg aldri har sett før …

Gudhjølpe meg, altså … Var det bare det som skulle til, for å bli sett og hørt, det at man blei sint og øste ut av seg … Då skulle eg gjerna gjort det for lenge siden … Men, neida … Eg visste jo at slikt har ein tendens te å skyta fart på nettet, det å sei sine egne meninger om aktuelle saker i nyhetsbildet … Eller saker man vett at vil engasjera i hopetall …

 

Eg blei bare litt forbausa øve kor mye detta sko engasjera folk og fe, rundtomkringfallera … Det e jo ikkje ein slik blogg eg har, min blogg e jo bare ein liten familieblogg skreven med litt snert og mye humor …

 

Eg likar jo ikkje så godt å stikka meg så mye frem, i hvert fall ikkje meir enn eg må, og har derfor stort sett meint svært lite, og heller fortalt mye meir … Men, akkurat detta temaet som beramme så mange, og gjerna spesielt de som e i risikosonene, så kokte det over for meg … For eg har mange rundt meg i risikosonen …

Mini’en som har astma … Kånå som slite med stoffskifte … Ei niese med nedsatt lungekapasitet … Mine foreldre … Mine Svigerforeldre … Kanskje til og med meg sjøl …

Når de som står meg nærmest kanskje kan bli utsatt for slike folk, som ikkje bryr seg om fellesskapet, men tenke kun på seg sjøl og sin egen lykke … Ja då … Då blir eg enkelt og greit forbanna … Men, eg trives ikkje med det … Det å ha meint nåke … Det å ha sagt mi meining ut “høgt” … Det å kanskje stilt meg litt opp på barrikaden, og brølt ut at nå e det nok …

 

Det e andre som trives mye meir med slikt enn meg, i akkurat det å meina ting og kanskje stå på barrikadene for aktuelle tema, som virkelig e i nyhetsbildet …

 

Martine Halvorsen f.eks … Det e ikkje måte på ka den jentå har høyrt om på treningssenteret, på trikken eller fra ein guttegjeng utenfor butikken … For all del, mange av tingene som Martine tar opp fortjene absolutt meir oppmerksomhet, men nå når eg først liksom har begynt å meina nåke … Så ska man gjerna passe seg litt for å meina for mye, og ikkje minst i det og kanskje meina for bredt …

Plutselig, så har man meint nåke om ein sak, som man meinte det stikk motsatte av, et halv eller heilt år tidligare … Då falle gjerna heila meinigå lukst ned på steingrunn …

Det e forsåvidt ein av årsakene te at eg ikkje har meint så fryktelig mye, opp gjennom årene, men heller fortalt morosamme epistler fra vår elleville hverdag. Og har eg ein sjelden gang meint nåke, så har det som regel vært om et tema eg sjøl har vært berørt av, eller kanskje stått midt oppe i … Istedet for å meina nåke om alt som e populært og man vett at vil engasjera leserar …

 

Tjera vena meg … Nå har eg jaggu meg meint nåke igjen, men det va nå litt godt å få det ut og, for eg har jo tenkt på akkurat detta her, ei litå stund … Og nå har eg sagt det og … Men, heldigvis ikkje så høgt …

 

Jaja … Av og te så e det litt godt å få letta litt på hjarta, og få ut litt av det man går og tenke på, rett og slett …

Eg hadde absolutt syntes det hadde vært kjekkare om folk hadde lest bloggen min, på grunn av alle dei gode historiene som finnes der, enn fordi eg blei litt i øvekant sint igår … Men, men …

Ha i hvert fall ein strålande god dag der ute, Folkens … Og pass godt på kvarandre, i disse tider med så mye som skjer …

 

 

– Nå varta du skremt, Frode …

 

Eg har kjørt hovudet lukst inn i haikjeften denna ukå, med detta bildet fra jobb, som Kånå absolutt ikkje heilt satte pris på at blei delt … Men idag trudde eg at den saken liksom blei opp og avgjort, med min fantastiske hyllest av Kånå, kor eg delte skamløst fra foto-shooten hennas nede i Tyrkia …

Med slike fantastisk flotte bilder av ei som har født fire barn, trudde eg definitivt at eg va på trygg grunn …

Skjønt, det blei ein liten mildt oppheta diskusjon denne morgenen på jobb, forsåvidt før innlegget gikk ut på nettet, om Kånå sine tanker om kim som sko kjøra kor idag. For Kånå sko te tannlegen klokkå tolv, og hadde i mine auger lefla litt vel mye av godsmengden, øve på meg. Og når eg muligens va nåke avmålt og snurten, når Kånå la frem sine tanker om dagen.

Ja, då blei stemningen nok bitte litt amper nåken få minutt, før eg fant ut det va best å holda kjeft, og heller få jobben gjort …

 

” Når Kånå har bestemt seg for nåke, men eg meina nåke anna, då ska man ha tungtveiende argument for å klara å snu kvinnemennesket … Det hadde eg ikkje idag …

 

Kånå sko te tannlegen og kunne heilt klart ikkje ha for mye å gjera, slikt at hu hadde full kontroll på at hu både rakk timen sin og ikkje minst fikk ut varene etterpå. Når hu på toppen av det heila ringte etter timen, akkurat når eg va langt ute på bygda med tilsvarende dårlig mobildekning, og forbindelsen sjølsagt blei brutt. Så va det ei temmelig ilter Kåna eg fikk på tråden, når mobildekning igjen va ett faktum …

Om eg bare la på når hu ringte ? Va eg fortsatt sur fordi eg måtte ta så mye varer ? Om eg ikkje gidda å høyra kossen det hadde gått hos tannlegen ?

Herreguuud … Eg hadde jo ikkje lagt på røyret den første gangen, men ska eg væra heilt ærlig, så va det såvidt eg ikkje gjorde det der og då. Snakka deg om å trekka frem alle mulige feil scenarioer, før ein stakkars mann får forklart seg … Heldigvis, så blei Kånå både smørblid og mildt beroliget, når eg “sjølsagt” ville ha referat fra tannlegen, “absolutt” ikkje va sur eller snurten meir …

Og definitivt ikkje bare hadde lagt på, når hu ringte, nåke som forresten e hennas greia, sånn egentlig … Når hu vett at eg har rett i ein sak og at hu muligens tar feil, men ikkje finne fleire gode motargument, då legge bare Kånå på …

Før, så blei eg forsåvidt ganske fyrte av slik oppførsel, og måtte resolutt ringa tebake for å bli ferdig med saken … Nå for tiden, så lar eg hu bare få vær sur …

 

” Også e det hu som ringe etter ei litå stund, som regel smørblid og stort sett e saken glemt … Nåke som mellom linjene egentlig betyr at eg vant … Trur eg …

 

Men, idag gikk det i likaste laget … Me hadde ein koselig samtale te slutt, og eg trakk slutningen at Kånå gjerna hadde lest innlegget, og nå va fornøyd med slik bildesaken stod. Derfor parkerte eg igjen lastebilen på jobb etter endt jobb, satte meg i bilen og kjørte heimover med godt mot. Gjerna ikkje så lykkelig som sist, men definitivt fornøyd med hyllesten te Kånå i innlegget fra morgenen …

Derfor blei eg jaggu meg rimelig overraska når Kånå igjen skulte på meg, med skumle øyenbryn og ett blikk som betyr alt anna enn solskinn og hvetebrødsdager, når eg kom opp på kjøkken …

 

– Altså, du trenge jo ikkje legga det frem som om eg ei slags Diva Queen, som liksom ikkje bryr seg om familien sin … !!!??? Seie Kånå te meg, med ett tonefall som fikk hjarta te å hoppa over ett par slag, før det kom te hektene igjen …

– Eg e så drita lei av måten du liksom fremstille meg på, din forbannade Sosemikkel … !!! Fortsatte Kånå tiraden sin med …

 

Men, då så eg et lite flir i munnviken hennas … Og Sosemikkel, det kalla hu meg bare når hu e sånn godslig sur og sint på meg … Dåkke vett, sånn sint uten egentlig å vær det, fordi man liksom e litt glad og, sjøl om Fatter’n gjerna har vært litt uskikkelig … Så glei det lille fliret øve i ett bredt glis, før hu heiv seg rundt halsen på meg og ga meg ein skikkelig eskimo-nuss …

 

– Nå varta du skremt, Frode … Ikkje sant … Pludra hu videre, etter at nussen va ferdig …

 

– Ånei du, eg forstod jo du tulla eg … Tjera vena meg … Ka du trur … !? … Svara eg, bråkjekt …

 

Jaja … Who’s foolin Who … ???

 

 

Kaffikoppen, ett Famøst bilde og Kånå …

 

Jøje meg … Det va egentlig ganske mye å gjør på jobb idag … Stupfull bil på første lass, som vanlig, og jaggu meg blei det nesten fullt på tur nr to også … Tjera vena meg, tenkte eg for meg sjøl mens eg stressa mellom kundene, idag blir det seint heim …

Men … Plutselig så stod eg på terminalen igjen, bilen blei tømt for innhenting og eg gløtta opp på klokkå høgt opp unna taket …

Ti på halv tre … Neeei, det kan nå ikkje stemma … Men om det gjorde, så spurta eg for sikkerhets skyld ut fra jobb og kasta meg inn i privatbilen og satte kursen heimover. Ein halvtime på sofaen med ein god kopp kaffi, før sjølvaste Mini’en og bøtteballetten hans komme heim … Det e jaggu meg sjelden kost, sånn egentlig …

Slike øyeblikk bør definitivt nytast med andakt …

 

Eg rygga inn i carporten heima, og nynna forsåvidt på ein oppstemt poplåt eg har fått på hjernen idag … Blinding Lights av The Weeknd … Eg vett ikkje, men det e liksom ein sånn låt som lime seg fast inni topplokket, og refrenget går plutselig i repeat resten av dagen …

Så … I ett meir eller mindre muntert humør, trippa eg liksom ut av bilen og mot inngangsdørå …

Nett som Julie Andrews når hu spretter over landskapet, i Sound of Music, mens hu lykkelig synge om sin nyvunnede selvsikkerhet, eller nåke sånt …

Dåkke skjønne tegningen … 😀😀😀

 

Eg åpna dørå og blir på nanosekundet nappa ned fra “humørtoppen” av ei mildt sagt småilter Kåna …

– Altså … Når du tar bilder av meg i fremtidå, så får du fanken meg spør om godkjenning, før du legge det ut … Kvekke hu te, med to morske øyenbryn som lyste mot meg, av innestengt aggresjon …

– Øhh … E det greit eg bruke det bilde eg tok av deg idag morgens … Svara eg kjapt med mitt mest sjarmerande smil, i ett forsøk på å desarmera granaten og vær litt morsom, før den går av …

– Mi kjære flotte Kåna … Legge eg endå kjappare te, når eg ser at sjarmerande smil heilt klart ikkje va virksomt nok …

– Jo takk du … Men om du synas at eg e di flotte kjære Kåna, og har lyst te at hu fortsatt ska vær det, i overskuelig fremtid …

– Så får du fanken meg bruka bilder av meg, som forsåvidt e flotte og då …

– Punktum …

 

Note to self :

Å tenka et eit så smått koselig og småmorsomt morgen innlegg, akkompagnert av ei skulende Kåna i arbeidsklær, e ein god ide …

Det bør gjerna revurderast …

 

Heilt klart … For nå lukta det Boden lang vei … Uten tvil …

Jaja … Kaffien ska uansett nytast …

 

😱😱😱

 

 

Mandag …

 

Det e mandag og dei fem minuttene mellom to uker e over igjen. Kånå laste bilen sin mens eg tar ein liten pust i bakken. Ett lass e allerede levert, neste lass har eg allerede lasta på.

Sånn ideelt sett, burde eg gjerna vært ein gentlemann og hjulpet Kånå å lasta på …

Men, der igjen … Slikt har eg gjort før og fått høyra det i fleire veker, etterpå … Tjera vena meg … Ingenting lå der det skulle bak i bilen, dagen tok dobbelt så lang tid og min rekkefølge å lasta i, stemte definitivt ikkje overens med hennas måte …

Så med tanke på erfaring og historikk, jatta eg heller med Kånå, mens hu står der å får lasta bilen, på sin måte …

 

Somme ting bør man rett og slett ikkje legga seg opp i … Enkelt og greit … Men, som distribusjonssjåfør, så e faktisk det versta som finnes det å overta ein bil, lasta av andre …

Paradoksalt nok, så vett eg nærmast på millimeteren kor esker te diverse kunder, e plassert bak i lastebilskapet mitt …

Men, det å finna forlagte bilnøkler, lommabok eller andre trivielle ting, som å huska beskjeder fra Kånå og lignende …

Det kan raskt gå meg hus forbi, og som oftast bli ei stor utfordring å finna igjen eller komma seg ut av, når Kånå gjerna står å trampa i gulvet og har telt te tre …

Fordi ein mann med kronisk forbedringspotensiale står som ett spørsmålstegn, og lura kraftigt på om soveposen og liggeunderlaget, blir å finna utenfor soveromsdørå, te kvelds …

 

Jøje meg … Livet e ein fest … Ikkje sant … 😄😄😄

 

Goe mandagen, Folkens … 😀😄😁🤘👍

 

 

Vinn ett eksklusivt “Boden” krus – Juhuu …

 

Åh, du heilage jul … Me har fått ny kaffimaskin på jobb, snakka deg om julekveld og bursdag, på ein gang … Den gamle va jo meir i ustand, enn den va i orden, så detta va bare heilt fantastisk … 

Ikkje minst, så smaka endelig kaffikoppen om morgenen rett og slett kaffi, og ikkje ein blanding av bek og gammal kaffigrut … 

I den forbindelse, så tenke eg det e på tide å feire denna begivenheten med ein liten konkurranse her inne på bloggen … Og merk mine ord … Inne på bloggen … For sist gang kjørte eg ein rein Fjesbok konkurranse … 

 

Derfor blir det denna gang kun dei som kommentere ett eller anna valgfritt, i kommentarfeltet under innlegget, som blir med i trekningen … 

Av eit eksklusivt krus med blogglogoen på … Jøje meg … 🙈🙈🙈

5 stykk blir trukken heilt vilkårlig ut, la oss sei sånn omtrent klokkå ni ikveld … Rett og slett ein slags speed konkurranse … Juhuu … Detta blit gøy …

Og sånn erfaringsmessig, så trur eg sjangsen for å stikka av med ett slikt krus denna gangen e rimelig stor, då det sjelden e mange som finne på akkurat det … Å kommentera i blogg kommentarfeltet … 

 

Dei fleste tar seg ut på fjesbokå … Men, ikkje denna gangen … Ånei … Kun bloggkommentarer blir tatt med … 👍👍👍

 

Så gi gass … Sleng dåkke med, å vær med i trekningen av ett skremmande flott kaffikrus … Med min nydelige logo på … 

Nå e det konkurranse tid … Og igjen, trekning allerede ikveld klokkå ni … 

Jøje meg … 😀😀😀

 

 

Oppdatering : Kruset tar sjølsagt alle drikkende væsker, som kaffe, te, kakao, saft, melk, brus, juice, karsk, helsedrikker av alle slag, etc, etc … 😂😂😂👍👍👍

 

 

 

Ein fin dag på Kontoret …

 

Det e eit nydelig vær idag og ein fabelaktig dag på “kontoret” . Sumar avviklingen har for alvor slått inn i distrubusjons universet, så varemengden har gått betraktelig ned … Då e det gjerna greit å visa litt av kossen ein arbeidsdag går føre seg, for eg e jo ikkje nåke fulltids blogger, eller influencer som så mange lika å kalla seg, eg har jo fulltidsjobb i transporten eg.

 

Mange lura jo kraftigt på kossen eg har holdt ut i så mange år, nesten 25 år, i detta blodstresset av ein jobb … Men, eg trivest virkelig i denna jobben eg …

 

Ein jobb kor arbeidsdagane aldri blir heilt like, dagane går stort sett så altfor raskt og man treffe ufattelig mange kjekke folk, underveis på rutå si. Av alle jobbane eg forsåvidt har hatt, så e det vel gjerna denna jobben eg har blitt minst lei av, for lei det blir man av alt, vil eg tru. Det handla vel om å finna det yrket ellet jobben man blir minst lei av, slik eg har gjort …

 

Så følg litt med utover dagen idag, så blir det gjerna litt sånn ” Live ” oppdatering av detta innlegget …

 

Det kan jo gjerna bli artig det, kanskje … Følg ihvertfall med, om du har tid og lyst … 😀😀😀 … Snakkes, Folkens … 

 

Levering på Aksdal senter, MyPack varer til Meny … 😀

 

Ein palle med netthandel gods, på vei inn te skapene i Meny butikken … 

 

Så e det bare å setta pallen fra seg, og henta returvarene i skapet … 😀👍

 

Tebake i bilen og klar for neste kunde … Og jaggu meg ein sjelden selfie av meg sjøl … 😁😁😀

 

Ny levering på Imenco i Grinde … Ruth sprang som ein ilder på speed, når eg spurte om hu ville vær med på bloggen idag, eg trur det betydde nei … 😁😁👍

 

Ryggekamera e ett must, når man e på mange forskjellige varemottak, i løpet av dagen … 😀👍

 

På vei te Nedstrand med dei to siste leveringene, men først ein liten Pit Stop på Best stasjonen i Skjoldastraumen. Overskytande kaffi må tømmast … Og nei, kjære Kåna, eg kjøpte ikkje grillpølsa i brød … 😁😁😂

 

Kaien inne i Hindervåg … Og gliset mitt … 😁😁👍 … Lastebilen, altså … 😉😂

 

Himakånå, sett fra kaien i Hindervåg, i ett nydelig Juli vær … Smak av sumar idag … 😀😀

 

Nedstrand, eller Strandå om man vil … 😀😀

 

På vei te nest siste levering … 😀👍

 

Det e ikkje alle plasser man har lika god plass, når man komme med stor bil … 😉😉

 

 

Somme ganger går det på cm’trene laus … 😁😉

 

På vei te siste levering i Silgjerdsdalen, kor vegen e akkurat brei nok, men ikkje meir heller … 😁😁👍😀

 

Siste levering unnagjort, nå e det strake vegen te byen igjen, å ta innhentinger … 😀😀👍

 

Henting på Eikeskog hos Arcus Vita … Neste henting blir på Meca, i Haugesund … 

 

Siste henting snart lasta på, så e det strake vegen opp te terminalen, for å lossa …

 

Klar for lossing …

 

Og endelig, så va gliset parkert for dagen, klar te innsats igjen, imårå … 🙂

 

Ein forsåvidt rolig dag på jobb e over, nu når dei fleste kundene e i feriemodus. I dag hadde me ikkje så mange leveringene, mens på ein normal dag, så ligge me stort sett på sytti stopp, i løpet av ein dag. Ein slik dag, så kunne eg neppe dokumentert litt ka som foregår, då tiden nok ikkje hadde strukket te. Det e hektisk, man må vær klar i hovudet og vær høgst fleksibel, når man kjøre i distribusjons transporten …

 

For meg, så e det ein alle tiders jobb. Eg trur ikkje eg kunne hatt ein jobb kor eg va stasjonert på samme sted, heile dagen …

 

Eg har for mye lopper i blodet te å kunna takla slikt, vil eg tru. Derfor e gjerna detta ein godt passande yrke for meg, om eg sko fått sagt det sjøl. Det kan væra hardt, stressende og virkelig utfordrande om vinteren, men så har man slike dagar som idag, kor solå skinne fra nærmast blå himmel. Dagar kor utsikten ut av “kontor” vinduet e fabelaktig naturbilder, av sjeldent kaliber …

 

Det e ikkje ein jobb for alle, men for meg passa det rett og slett ypperlig, hverken meir eller mindre … Takk for i dag, og ha ein fantastisk ettermiddag …

 

Takk for i dag, Folkens …

 

Krisemaksimering, Kånå og den Sværa gardabikkjå …

 

Eg suste rundt i lastebilen å leverte varer igår, med ro i sinnet, radioen durte i vei og dagen såg ut te å gå i likaste laget. Det va nåke roligare med tanke på godsmengden igår, enn det gjerna har vært dei siste månadene, så ett lite pusterom i jobbhverdagen tar man imot med åpne armer. Det e nåke eget øve slike dager, som forsåvidt har vært av sjeldenhetene akkurat detta året her, kor pilå bare har peikt ein vei sånn godsmengde messig. Då e det litt godt å slippa tempoet ett lite hakk ner, synga litt med på musikken som strøyme ut i lastebilhyttå og ta livet littegrann meir med ro, enn eg gjerna pleie …

 

Så ringte telefonen … Eg kunne høyra det va Kånå med ein gang, for ingen andre får mobilen te å dirra av skrekk meir enn hu. Det e nett som om ringetonen blir ett par hakk meir intens og istedet for å vibrera pent å rolig, så ligge den å hoppa litt der i midtkonsollen …

 

Eg forstod med ein gang at det va alvorlige greier, når Kånå nærmast va i fistel allerede, itte at hu nettopp hadde ringt ein privatkunde før levering. Ei levering me forsåvidt hadde diskutert litt tidligare på morgenen om kim som sko ta, langt inne i Heskjadalen, ei addressa som allerede der skapa litt mismodig stemning. Der den e litt utenom allfarvei, vegen inn e trang og smal og svingane komme tett som haggel. Kånå trekte det kortaste strået, mye på grunn av at hu har den minste bilen av oss, men mest fordi det bare va to små kolli. To litt tunge kolli, men fortsatt såpassa små, at det mest fornuftiga va å ta det med hennas bil …

 

” Men, årsaken te at Kånå allerede hadde havna langt opp i falsetten øve telefonlinjå, det va fordi denna kunden hadde hund …

 

Og alle som har fulgt med på denna bloggen, dei e gjerna klar øve at Kånå absolutt ikkje e i øvekant glad i hundar, spesielt ikkje gardabikkjer som det gjerna som oftast e, langt ute på landet. På toppen av kransakakå, hadde kunden gitt beskjed om at bikkjå gjerna kunne bjeffa litt, men mest fordi den bare ville hilsa på og ikkje fordi den va sint, eller lignande. Akkurat det, det va for Kånå revnande likegyldig, for kossen i all verden kunne hu vita om denna bikkjå va vennlig innstilt, når hu som ein framand person kom spankulerande inn på denna hundens enemerker. Gudhjølpe meg, altså. Det va ikkje måte på kor stor krisemaksimering Kånå bedreiv, før hu forsåvidt va kommen te stedet …

 

Så eg gjorde nåke eg forsåvidt aldri pleie å gjør, men som eg ikkje klarte å la vær, akkurat denna fine dagen, som nettopp hadde blitt forstyrra. Av ei mildt sagt irritert Kåna, som forbante kunder som ikkje kunne holda seg heima når de fikk varer, og attpåtil hadde hund …

 

Kanskje ein svær brann av ei gardabikkja, som ville bjeffa glefsande mot Kånå, og kanskje sleit seg fra båndet sitt …

 

Eg avbrøyt Kånå midt i ein laaaang tirade kor hu la ut om at hu ikkje kunne vita kor langt båndet rakk, og lignende, kor eg med ein stemme som muligens ikkje skjulte min frustrasjon godt nok, og som heilt klart kanskje va i øvekant streng. Kor eg sa at nå va hu kanskje i øvekant negativ på forhånd og gjerna bedreiv ei litt unødvendig krisemaksimering, om ein sak som gjerna ikkje va så skummel, når alt kom te alt. Før eg fortsatte med ein nåke meir mild tone, om at sjølsagt forstod eg hennas skrekk for hundar, men at det kanskje ikkje va nåke grunn te å ta sorgene så kraftig på forskudd, sånn egentlig …

 

” Det gikk ei litå stund, før eg oppfatta at eg faktisk snakka te meg sjøl. Kånå hadde fanken meg lagt på røyret, mest sannsynlig lenge før eg hadde tatt te vett, og lagt om te eit nåke mildare tonefall …

Tjera vena meg …

 

Eg forsøkte å ringa Kånå opp igjen, men Kånå hadde tydeligvis talt te tre og når Kånå har gjort det, då e det fånyttes å få kontakt med hu igjen. I slike tilfeller, så vil eg sei det e enklare å føra ein samtale med ein mosegrodd gråstein, enn det e med Kånå. Hu går i full shutdown, og e ikkje snakkande te før hu sjøl bestemme seg for å vær det, ingenting kan lokka hu ut av stillhetens favn andre enn hu sjøl. Herreguuuud … Ein idyllisk og harmonisk start på dagen hadde heilt klart tatt ein grusom vending te det verre, og eg kjente sneken av Bodluktå allerede, bare fordi eg ein sjelden gang ikkje klara å styra kjeften min …

 

Jøje meg, altså. Det e slika dagar man forberede seg på verst mulig utfall, men leve i ett syltynt håp, om at ting gjerna går seg te. Skjønt, det e lenge siden eimen av sovepose, liggeunderlag og ei dunkel, mørk og edderkoppbefengt Bod, har manifistert seg såpassa godt, oppe i nasaskaftet …

 

Kånå kan jo ikkje nåke for at hu e livredd deia her skapningane, nett som eg ikkje kan forklara på nåke logisk vis, at eg e pisseredd edderkopper. Så det e ikkje det at eg ikkje føle med hu, det e vel meir denna her trangen hennas te å skapa ett verst mulig scenario for seg sjøl, lenge før hu forsåvidt e på plassen, som irritere meg litt. Eg e jo streng talt ikkje redd for ein edderkopp, før eg ser den, og Kånå hadde jo ikkje sett denna bikkjå ennå. Alikavel, så går hu ut i fra at det e eit mannavondt glefsande beist hu komme te å møta på, når hu ska levera der …

 

” Jaja, det gikk seg te ut øve dagen, og eg høyrte ikkje meir i fra Kånå på ei stund. Før det plutselig ramla inn ein liten beskjeden tekstmelding, som inneholdt ein liten videosnutt …

 

Ein liten film med ein lika liten søt hund, som stod å bjeffa viltert på Kånå, mens den logra vilt med halen. Jauda, eigaren hadde absolutt ikkje overdrevet når han sa den gjerna laga litt mye lyd, men det som irriterte Kånå mest, det va at de kunne nå godt sagt kor stor denna bikkjå va. Slik at hu kanskje hadde sluppet å gått å grudd seg sånn, før hu sko kjøra inn å levera. Det va jo bare ein bitteliten fjott av ei bikkja, som stod der å bjeffa  …

 

Herre Jesus … Eg måtte le litt for meg sjøl, der eg såg føre meg ei Kånå, som muligens innsåg at hu kanskje hadde tatt litt hardt i, tidligare på dagen. Og at krisemaksimeringen, kanskje va i det mesta laget …

 

Eg, for min del, når eg på ein måte hadde fått litt rett, og at Kånå hadde tatt litt feil, tenkte at nu e det best å ikkje respondera hverken den eine eller den andre vegen. Det e nett som når man oppdrar barn, somme ganger når kidsa gjør alt de kan for å utløysa ein reaksjon hos sine foreldre, så e ingen reaksjon absolutt den beste løysningen.

 

Akkurat detta har eg fått med meg itte mangfoldige år sammen med Kånå, at når man trur man har på ett mirakuløst vis kommen seg ovanpå, og får eit lite behov for å kanskje sei si meining, og briljera litt på toppen av seierspallen …

 

Så e det som regel snaraste vegen te å havna lukst utfor stupet, og inn i de fortaptes evige rike …

 

Så eg lot som eg ikkje hadde sett videosnutten, flirte litt for meg sjøl og kikka i speilet. Kor ett flir begynte å forma seg om kjeften på Fatter’n …

 

Ett Jack Nicholson flir … Muligens … 😁😂

 

 

 

 

Svart Glittertapet, Fatter’n og Toalettet i tredje Etasje …

Reklame | Fargerike Aksdal Senter

 

Detta innlegget har tatt meg år og dag å få ferdig, fordi me pussa opp toalettet oppe i tredje etasje, men den siste finishen. Den lot virkelig venta på seg. Som dåkke ser øverst te venstre, så va det ett rimelig minimalistisk og kjedelig toalett, før me begynte faceliften. Heila toalettet va kvitt, foruten om gulvet som e nåken gråblå fliser, ett bad som virkelig skreik itte litt farge. Men, ka farger sko me ha der oppe, det va den store utfordringen, som hverken eg eller Kånå blei enige med oss sjøl om …

 

Før Kånå skar gjennom og bestemte seg for Matt Svart på bakveggen, og Minty Breeze på sideveggane, farger og maling som ble sponset av Fargerike Aksdal Senter …

 

Planen va å ha ein svart tapet med glitter i seg, på halve bakveggen, som va nåke Kånå hadde sett i ett interiør blad. Men som alltid, når man e inne på Fargerike Aksdal Senter, så dukka det opp ett lite tips og to, på ein måte. For hu Linda som jobba i butikken slengte ut ein kommentar, når eg lufta ide’en, med glitter tapeten på halve bakveggen. – Det hadde sikkert blitt tøft, om dåkke drog tapeten opp i taket, siden det e så mye glitter i den !? Svara Linda, itte å ha tenkt seg litt om …

 

” Sverre, som og jobba der og virkelig hjalp meg ut av ei knipa, når fargen Kånå ville ha på ett av barnarommet, va utgått.

 

Og Sverre, løysnings orientert som han e, bare fant ein tenærma lik farge, men lot den utgåtte fargenavnet, stå på lappen … Han kikka litt ut i luftå, nett som om han lot Linda sin ide få synka litt inn, før han nikka anerkjennande mot oss. – Jo, det høyrtes faktisk ut som ein strålande ide, den løysningen der …

 

 

Og jaggu meg, så fikk både Linda og Sverre heilt rett, det blei rett og slett skikkelig tøft. Men, eg skreiv innledningsvis at det hadde tatt fryktelig lang tid å skriva detta innlegget, og det har det jaggu meg gjort også, når eg tenke meg om. Mye fordi tapeten kom ei uka og to itte malingsjobben va gjort, men aller mest, fordi Fatter’n har forskjøvet detta tapet prosjektet foran seg, uka itte uka …

 

Kånå trur jo bare at det e te å trø litt lim på veggen, rulla ut tapeten og slenga den opp på veggen. Og vips, så har man tapetsert toalettet …

 

Men, ingenting e aldri så enkelt, som det Kåner trur, det har vitterlig blitt bevist gang på gang, her i heimen. Der Kånå meir enn ein gang har gått rundt å klaga seg øve kor lang tid ting tar, mens Fatter’n planlegge og tenke på kossen prosjektet ska angripast. Eg bare nevne ett par terrasseprosjekt, ett loft ute i huset på landet og ikkje minst maling og nytt gulv i rekkehuset, når me flytta tebake …

 

” Kor Kånå stort sett e lika utålmodig som ein gjeng ungar i baksetet, som masa om me e fremme snart, der hu lura på om mine prosjekt, e ferdigstilt snart …

 

Eg vett ikkje, men eg trur den største utfordringen på akkurat detta tapetprosjektet, det va at Fatter’n aldri har tapetsert før. Ikkje så mye som ei litå lengda ein gang. Og derfor endte opp med å forskyva det te neste helg, kvar gang eg forsåvidt hadde manna meg opp, og bestemt eg sko begynna. Derfor va overraskelsen meget stor, når Kånå for “ein gangs skyld” fikk rett, og det faktisk va så enkelt, som hu trudde …

 

For … Det va jaggu meg ikkje verre når eg først satte igang, enn å trø nåke lim på veggen, skjæra opp tapetlengdene og meir eller mindre slenga de opp på veggen …

 

Joda, sjølsagt måtte det bearbeidast litt, luftlommer måtte pressast ut og tapeten skjærast te i endane. Men, jaggu meg va det ufattelig mye enklare, enn eg hadde trudd på forhånd. Der eg tapetserte som ein gud, oppe på toalettet i tredje etasje. Nåken få utfordringar møtte eg jo på, men Kånå kom ilande te som ei pil, dei gangene eg trengte det. Og når eg va ferdig, nikka hu fornøyd, når hu inspiserte mesterverket …

 

 

Jøje meg, altså. Det blei rett og slett kanonbra, denna lille ide’en te Linda på Fargerike Aksdal Senter, som Kånå heilt klart va med på, fra første stund. Defor vil eg uten tvil anbefale folk og fe, te å ta turen innom hos Fargerike Aksdal Senter, kor man får både gode råd, kvalitets produkter og om man ikkje vett kossen man ska gjør eller ikkje kan gjør jobben sjøl. Så kan man få jobben gjort, av deiras samarbeidende håndtverkere, hos Malermester Langelandsvik

 

Malingen som e brukt på toalettet e Baronesse Matt, fargene e Svart Matt og Minty Breeze. Tapeten heter Decor Deluxe, laga av P+S International (Art. nr : 02490-10)

 

 

 

Mannen med Ljåen, eit lumsk Rundstykke og Meg …

 

Alt låg te rette for ein nydelig dag på jobb når eg rusla bort te bilen, i dag morgens, og satte meg inni, starta opp gliset før eg skrudde på frontrutevarmen.. Det stod minus 2 grader i displayet og ett tynt islag hadde lagt seg på rutå, men solå hadde såvidt begynt å lysa opp bak fjellene, og det fantes ikkje ei sky på himmelen.. Om det va litt kaldt nå på morgenkvisten, så visste eg jo at solå ville varma, seinare på dagen.. Så eg bekymra meg ikkje så mye, øve at eg har gått øve te sumar antrekket, og droppa ulltrøyå og stilongsen.. Sjøl om man gjerna savna de litt om morgenen, gjekk eg på ein smell den første dagen med vårvær, og svetta som ein isbjørn i syden, seinare på dagen …

 

Eg suste opp på terminalen når rutå va defrosta, parkerte mellom ett par containere og gjekk inn på godshuset.. Og fikk nærmast sjokk øve godsmengden på sonen våras …

 

Det va godt med gods igår, men idag toppa det seg virkelig, nåke som på ein måte e heilt typisk, på ein fredag.. Då e det liksom fifty-fifty sjanse, mellom ein heilt grei dag og ett regelrett rotterace av sjeldent kaliber.. Idag va det uten tvil ein sånn dag, kor man meir eller mindre kava rundt med kun hovudet øve vannet, før man gjerna drar seg nåkenlunde i land, litt ut på ittemiddagen.. Åttatjue paller bare te ein kunde, det viste liksom litt igjen, på ei allerede godt full sona.. Når eg stod i sluså mi idag morgens, å lurte litt på kossen i all verden me sko klara å løysa denna dagen, mens ein kjapp kopp kaffi glei ner …

 

” Løysningen va forsåvidt å bare slutta med å stå der å lura, for varene går jo ikkje inn i bilen av seg sjøl, og heller kasta seg ut i det, og få nåke gjort.. Enkelt og greit …

 

Når eg kom opp på terminalen igjen itte første turen, så va det Kånå som stod å klødde seg i topplokket, og ikkje viste heilt kossen hu sko føta seg.. Det kom seg litt når eg fikk trødd på resten av dei åttatjue pallane, og Kånå fikk litt meir plass te å omryma seg, slik at hu fikk sortert resten av smågodset.. Mens eg va ute i felten å tømte lastebilen igjen.. Og før me visste ordet av det, både eg og Kånå, så hadde hu fått lasta opp sin bil og eg va klar for min tredje tur.. Puuh, klokkå hadde såvidt tippa ti tallet, og eg hadde nærmast ikkje vært nede på moder jord, der eg fløy lavt øve bakken og jobba som ein gal … 

 

Då va det ein god følelse å kjenna litt på når klokkå tippa halv ett, og eg rulla ut fra Aksdal og satte kursen mot Hervik, at eg mest sannsynlig hadde kommen meg sånn nåkenlunde ovanpå igjen …

 

Det hadde faktisk gått så hardt føre seg denna morgenen, at eg hverken hadde skrudd på radioen eller kobla Spotify’en te, og heller kjørt rundt i stillhet.. Skjønt, det hadde forsåvidt ikkje vært så stille oppe i topplokket, der tankane om kossen me sko løysa dagen, hadde rulla for full musikk.. Jøje meg.. E ikkje det litt merkelig på ein måte, at man faktisk kan bli sleten, bare av å høyra på seg sjøl tenka ? .. Så, eg tok meg tid te å kobla mobilen te anlegget, før eg kjørte fra Aksdal og fyrte igang playlistå te bloggen på Spotify.. Ingenting e så herlig på ein nydelig solskinnsdag på jobb, som å la litt god musikk fulla kupe’en, mens man synge litt med … 

 

” Det tok heilt av når Free Fallin med Tom Petty, trilla ut av høytalerne, og eg satt å dunka takten på rattet mens eg skreik sånn med på refrenget, at ein flokk skjærer letta i panikk fra ett grantre, lika før Falkeid idrettsplass …

 

Eg kjente at det rumla litt i magasekken når eg svingte te høyre, og inn på Hervikvegen, så eg fiska frem matboksen for å få meg ein matbit.. Og blei jaggu meg i øvekant overraska når eg åpna den, for der eg pleie å finna dei sedvanlige brunostskivene, der låg det to nydelige rundstykker med skinka, dandert med ett par paprika remser på toppen.. Tjera vena meg.. Kånå hadde virkelig overgått seg sjøl idag, tenkte eg takknemlig for meg sjøl, mens eg lurte på om det kunne ha sammenheng med at gjekk amok på kjøkkenet igår.. Og rydda av bordet itte middagen, tok oppvaskmaskinen to ganger, før eg vaska øve bordet og kjøkkenbenken …

 

Men, gudhjølpe meg, og Herrenes trofaste Hærskare.. Lika før eg kom te der nye vegen treffe gamle vegen, klarte eg på ett merksnodig vis, å svelga litt på vrangå, sånn at maten havna i feil hull, på vei ned i magasekken …

 

Eg vett ikkje, men eg trur ikkje det va mange sekundane, før Kånå gjerna kunnet ha spretta champagnen, og titulert seg som enkefrua.. Der eg satt i absolutt full panikk, bilen rulla fremover i seksti kilometer i timen, og eg fikk hverken luft inn eller ut av lungene, ikkje så mye som ein kjøttmeis nys eingang, fikk passera i luftveiene.. Ei hosteria som fikk hjernen te å rista te minst ni på Richters skala, satte instinktivt inn, høyrefoten røyk lukst på bremså mens den venstre leita itte ein clutch som ikkje va der, eg har jo automatgir.. Lastebilen glei forsiktig inn te sidå før den stoppa heilt, mens eg fortsatt hosta som ein innbarka sjømann, som har røykt karva blad i ein mannsalder …

 

” Men, akkurat når eg sitte å tenke på at nå må stakkars Kånå oppdra fira ungar aleina, og at Hervik Rør ikke ville få varene sine idag, så kjente eg ett eller anna løsna nere i halsen.. Før eg endelig får ta ett makalaust og herlig magadrag med luft … 

 

Herreguuud.. Det va som om ett lettelsens hjertesukk fylte lastebilhyttå, når det gikk opp for meg at lungene fikk luft igjen, og at eg heilt klart ikkje ville svikta Hervik Rør, og komma meg inn med varene, alikavel.. Gudbevaremegvel, det sko nå jaggu meg tatt seg ut, at eg ikkje hadde fått fullført rutå mi.. Kan dåkke tenka dåkke.. ?

Når eg fikk tenkt meg litt om og kommen nåkenlunde te hektene igjen, så va eg jo sjølsagt glad på Kånå sine vegne og.. Som slapp å sitta aleina igjen, med ein flokk spinnville barn.. 

Resten av nistå røyk lukst ut vinduet, matlysten hadde rett og slett fordufta og eg priste meg sjøl lykkelige øve at eg hadde lurt sjølvaste mann med ljåen, i siste øyeblikk.. Jøje meg, altså.. Det e jaggu meg ikkje merkelig at eg aldri vinne i Lotto, når all flaksen min blir brukt opp på slike ting som detta her.. 

 

Dagens lærdom, den må vær at at livet e jaggu meg ein rimelig skjør ting, og tygge man ikkje maten skikkelig, kan det fort gå lukst te helsikke..

Strengt talt, så e det gjerna heller ikkje så smart å kauka itte Bradley Cooper i duett med Lady Gaga på Shallow, mens man spise rundstykke og kjøre lastebil, bare sånn te ettertanke for andre yrkessjåfører.. 

 

God helg, Folkens..  Og så slenge eg med ein liten sang te Kånå, som eg vett hu lika så godt.. Love u beibi.. 

 

Støvsugaren …

 

Då va det opp og avgjort.. Itte åtta år med sentralstøvsugar, endalause turar opp og ner trappene med den helsikkens slangen på slep.. Tre etasjer med utslitte trappetrinn, fordi man ikkje gidda å rulla den sammen i ein kveil.. 

 

Då har endelig Kånå kapitulert, når hu løfta ei litå eska her på jobb, ei fjørlett eska, med ein lekker smekker støvsugar oppi.. 

 

Og bestemt seg for, at slangen ryke te bloksberg ut av heimen, og ein sånn lekker liten fjørlett sak, den e heilt klart på vei inn.. Alle mine forsøk når me sko bygga, på å argumentera bort ein sånn sentralstøvsugar, dei blei blankt avvist, fordi detta va ifølge Kånå, bare heilt fantastisk.. 

 

Nå har hu snudd, itte kun åtta år med dekelskapen i hus.. Jøje meg, altså.. 

 

På randen te å vær ny rekord detta, vil eg tru.. Sånn med tanke på at Kånå jenka seg litt, og e nåke lempferdig med standhaftigheten sin.. 

 

” There is hope in a hanging snor.. ” .. Så fint sitert av han Petter Solberg.. 

 

👍👍👍