Ryggekameraet og eit beist av et kryp …

 

Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.

Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.

Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.

Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …

 

Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.

Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.

Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.

Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.

 

– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.

Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp. 

Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.

Nei, det skulle ikkje han gjør.

– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du. 

– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.

 

Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.

Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.

Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …

 

Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.

– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.

– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.

 

Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …

Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.

 

Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.

Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.

Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …

Herregud …

 

Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.

– Sjå der du … Det va ein flotte “hund”

 

God kveld, folkens.

Eg gikk meg visst litt vill igjen. Og fant ikkje frem igjen, før idag. Det blir slik iblant. Når man går seg vill i et av livets største mysterier. Nemlig kossen man manøvrere seg trygt gjennom småbarn livets uransaklige stier.

Der avstikkere fra den gylne triangel e mange og uoversiktlige.

På mandag f.eks, så va eg heima med Flokken, siden me ikkje hadde barnevakt. Eg hadde avklart det med sjåføren eg har ansatt, at han tok lastebilen i stedet for varebilen. Eg va også sikker på at eg hadde gitt beskjed til kjørelederen vår.

Men, der hadde eg bomma. Det e vel slikt som skjer når man ikkje fant lesebrillene sine, forfatta ein kjapp beskjed, og sendte den til feil mottaker.

Eller for så vidt, så va det nesten rett da. Fornavnet hadde eg truffet på. Det va bare etternavnet som var feil. Men, det gikk heldigvis bra.

 

Det har som regel ein tendens til det …

 

Det gikk etter forholdene meget bra på mandag også, når Fatter’n va heima med Flokken. Ingen store disputter, alle fikk mat og ikkje ein av Flokkens medlemmer led noen nød.

Ein stor årsak til den biten, det va vel gjerna det faktumet at eg plutselig bare satt igjen med ein halv flokk.

Då eg kjørte Litlajentå te ei venninna og Han i Midten skulle møta ein kompis på Amanda senteret.

Når man tar ein så stor bit ut av ligningen, så redusere man jo risiko faktoren så passa mye, at den potensielle skadefaktoren blir nærmast lik null.

Alle med omtrent fire barn i sekken, eller mer, har ingen problem med å forstå den formelen.

Dåkke andre kan eg bare sei som hu der rødhåra damå sa te John Snow, i Game of Thrones.

– You know nothing, John Snow …

 

Jaja. Eg kan jo gjerna forklara litt då. Siden mange nå sikkert sitte å lure seg forderva øve ka eg meinte.

Antall barn og evnen te å finna på fantaskap, trøbbel og reinspikka baluba. Den doble seg ikkje fordi man får et barn til. Eller tredoble seg, om får tre etc. etc.

Faktoren for hvert nye barn i heimen, den funke meir slik som jordskjelvskalaen fungerer … Eller Richters skala.

Richters skala e ein logaritmisk skala basert på grunntallet ti. Det betyr at et jordskjelv som måler seks richter er ti ganger kraftigere enn et jordskjelv som måler fem. Og et skjelv på sju richter er hundre ganger kraftigere enn et på fem, mens et skjelv på åtta richter er tusen ganger kraftigere, og så videre.

Slik er det med barn og.

Et barn e som et. To barn blir da ti ganger meir strevsomt. Får man allikevel nummer tre, så har man plutselig ganga ligningen med hundre. Bare ikkje fra startpunktet, men fra ti ganger mer.

Og om man fortsatt ikkje har lært, og får barn nummer fire, så ender man opp med tusen ganger mer strabasiøst og strevsomt som hundre ganger ti ganger startpunktet.

Capisce ??

 

E det rart man seie at – Only fools fall inn love ???

 

Mye pga av ligningen ovanføre, så fikk eg ein telefon fra Kånå på tirsdag. Når hu hadde fri og va heima med hundre prosent av Flokken. Istedet som meg, som bare hadde femti.

Eg høyrte det nærmast på kor intens ringelyden va når det ringte, at nå lukta det trøbbel.

Et kvarter seinare hadde eg henta Mini’en, plassert han pent i passasjersete og meir eller mindre redda både hus, heim og Kånå fra komplett meltdown …

To øvetrøtte barn i småfolk avdelingen hadde egla seg inn på Han i Midten. Kånå forsøkte å megla. Viljen te forlik va lik null. Og kaoset va komplett …

 

Men, sånn uansett … Eg trur fyren øverst på bildet, på tross og på tvers av at han blei henta, hadde ein absolutt alle tiders dag. Sammen med Fatter’n i lastebilen.

Allikevel, så trur eg neppe det blir nåke som komme te å skje så veldig ofta …

For e det ein ting den fjotten absolutt ikkje har problemer med … Så e det snakketøyet … Fra det sekundet han satte seg inn, til eg slapp han av igjen heima.

Vil eg tru me kanskje hadde femten-tjue sekund, med total stillhet inne i lastebil hyttå. Det kom så mange gullkorn på kun kort tid, at Fatter’n nærmast ikkje klarte å absorbera alt …

Det ble rett og slett for mye av det gode, til at eg klarte å huska det igjen, sånn ittepå …

 

Foruten om ein ting … Når me kjørte forbi ei ganske så flotte snella, lika utenfor Aksdal Senteret …

Så smelle det i fra setet ved siden av meg.

– Sjå der du … Det va ein flotte “hund” … !  Mens han flira fra øyra te øyra, når eg kikka nåke forfjamsa på han …

 

Små gryter har store øyrer …

Og her hadde tydeligvis Mini’en overhøyrt ei historia, fra når far min va med ein kar fra Fusa eg hadde i jobb ein gang, og hjalp te fordi Fusingen va nåke redusert …

Då sa han fra Fusa det samma når de passerte ei fjong dama nede i byen. – Sjå der du … Det va ein flotte “hund”

Og far min kikka rundt omkring seg, men han såg ingen hund, å forstod jo ingenting …

 

Men, Mini’en … Han tok den jaggu meg … Luringen …

 

 

Monsteret midt i Vinduet …

 

Eg har nettopp parkert lastebilen inntil rampen etter at første tur e over. Nå e den klar for tur nummer to.

Det e dessverre ikkje eg heilt ennå.

Her eg sitte å småskjelve av et lite stort sjokk, underveis tilbake til byen …

 

I nittini prosent av mine arbeidsdager så har eg som oftast verdens finaste utsikt fra “kontoret”.

Slik som i går, når eg knipsa et bilde på vei fra Vassendvik og te byen.

 

Idag, så slo en prosenten inn …

 

Småtrøtte humler, desorienterte måker og rabiate Rambo spurver. De kan nok laga litt rabalder for ein staut yrkessjåfør.

Det har i det sista blitt godt dokumentert her på bloggen.

Itte litt tumulter av smått humoristisk kaliber, så har det som regel gått i likaste laget.

 

Idag derimot, så tok arbeidsdagen bak rattet ein skummel vending, når min største Nemesis valgte å åpenbare seg, på verst tenkelig måte.

Eg satt i mitt eminente luksus sete å dabba jevnt å trutt mot byen, der luftfjæringen under stumpen tok luven av de verste ujevnhetene europavegen har å tilby.

Mens eg nynna muntert med på ein sang fra radioen …

 

Når ein svær loddete bult av sjeldent stort kaliber, tippa kanten på caps bremmen min og senka seg saktmodig ned i lausa luftå.

Omtrent ti centimeter fra nesetippen. Om ikkje mindre …

 

Eg har blitt redd, skremt og sjokkert mange ganger i mitt liv, men denna gangen blei eg alt på ein gang.

Ved tidligere anledninger, så har blod frøse te is, nakkahårå reist seg å strukket hals mot himmelen og hjarta har hoppa øve et hakk og to. Kanskje tre.

Idag skjedde ingen av delene.

Hjarta gikk i akutt dvale. Blodet stod på stedet hvil som et vannet på et blikkstille tjern i morgendisen. Og nakkahårene krøyp lukst ned i hårsekkane sine, nett som skilpaddå trekke seg til trygghet inni skallet sitt.

To trillrunde vettskremte menneske auger kikka rett inn i åtta djerve edderkopp øyne.

Kjeften min åpna seg å skreik, men ut kom ingen lyd.

 

Eg synast virkelig eg såg et flir om kjeften på beistet. Et vaskeekta Jack Nicholson flir …

 

Livet gikk forbi netthinnå som ein langdryg revy, og slettå oppover Aksdalsbrekkå begynte å nærma seg slutten.

– Dett var dett. Tenkte eg. Nett som Fleksnes sa ein gang.

Eg fikk ein følelse av guddommelig fullkommenhet som fylte sjelå, og ein merksnodig ro la seg i hjernebarken.

 

Tofelten mista de hvite prikkene i midten og krøp møysommelig sammen til et felt. Eg lå i begge å kikka komatøst på krapylet som dingla fryktløst foran meg å flira.

Når det va nett som om nåken prikka meg på skulderen og sa med dyp, oppgitt og nåke småirritert røst.

– Nå må du fanden ta deg sammen, Frode. Det e ikkje din tur ennå !! … 

 

Venstra håndå gled raskt men sakte opp til capsen og løfta den forsiktig av hovudet. Beistet forflytta seg opp og bort fra nesetippen.

Før ein Wurth caps fløy majestetisk ut av vinduet.

Tok et par grasiøse piruetter i luftå og landa med lodotten som hang etter som ein hale, nede i vegkanten.

 

Lastebilen gled til høyre og inn i rett felt, ein forkommen yrkessjåfør satt traumatisk igjen i luksus setet sitt og skalv, heile vegen te byen.

 

– Det va jaggu meg nære på. Sa han te seg sjøl.

Når bilen va rygga inn til rampen, parkert og stoppa.

Og tenkte at det e snodig kossen en prosent somme ganger kan føles så ufattelig mye meir enn nittini …

 

🙈🙈😱😱🤣🤣🤣

 

 

Ny jobb jakka …

Då va saken biff … Itte midaggen va fortært, ein kaffekopp nytt så surfa eg litt på nettet og kjøpte meg ny jobb jakka …

Enkelt og greit …

Folk får bare le seg skakk når eg komme susande på vegen, men det e for alles sikkerhet …

Det står ingenting om at den e spurvesikker, men eg trur nok at den opplevelsen, det va ein sånn “once in a lifetime” hendelse …

Så nå seie eg bare “Bring it on” Humlesnurrer …

Og som tidligere speider …

– Vær beredt, alltid beredt …

Punktum …

😁😁🤣👍

 

 

Goe kvelden, Folkens … 😁😁😁

 

 

 

E det mulig ? …

Nå skjedde det igjen … Eg kjørte opp bakken fra hovedvegen og skulle ned til Føresvik på Bokn.

Når eg tippa toppen og fikk litt pådrag nedover, før ein ny liten bakketopp til venta, med ein skarp høyresving i enden.

Så smalt det i speilet … For tredje gang på kun kort tid …

 

Eg høyrte dumpet i setet bak meg og kjente nåke dabba et par ganger mot ryggen. Høyrefoten røyk te bunns, seks dekk skreik mot asfalten og lastebilen skjente inn på verdens minste møteplass.

Ut av hyttå spratt ein tilårskommen yrkessjåfør, som ei antilope jaga av løver på savannen.

Lika grasiøst som spretne antiloper va det neppe. Men, eg kom meg i trygghet.

 

Syndarene krøyp rundt i ørskå på seteryggen som ein småfull sjømann krype tebake te båten, itte å ha fått landlov av sin kaptein …

 

Og ja … Vindauget i lastebilen har eg klok av skade lukka nesten heilt opp. Eller igjen. Alt etter kossen man ser det …

Det kom ein bil som kjørte sakte forbi, mens eg dansa som ein tulling rundt i veibanen å vifta armane bak på ryggen, før eg oppdaga at humlesnurren satt i setet.

Han må ha trudd at eg va splitter pine klin kokos …

 

Jauda … Det mesta e som mot normalt her på jobb.

Nåke anna går det rett og slett ikkje an å sei.

Tjera vena meg … Eg gir snart opp …

 

🙈😱🤣🤣

 

 

 

God jul og takk for meg … !!

 

 

 

God jul i Juli …

 

Det e litt morosamt, når man ikkje heilt forstår hvorfor mange av kundene mine seie God Jul te deg, når man kom med varene deiras idag …

 

Eg tenkte ei litå stund at det va fordi eg har sagt God Jul på eit ironisk vis ei stund, fordi varemengden har minna meir om julekjøret, enn fellesferie …

Så … Når eg kom te Jacob på Tess Kårstø litt ut på dagen, så seie han …

 

Jaja, juleklær i Juli e jo absolutt innafor …

 

Då gikk det opp for meg, at eg ikkje har den blåe arbeids t-skjortå på meg …

 

Men, den blåe Rudolf t-skjortå mi …

Forsov meg gjorde eg også …

 

Hjølpe meg … Trøtt i dag morgens, Frode ??? 🤣

 

 

 

Ein fullblods Macho Spurvehann …

‘Det e ein flott dag idag. Det e varmt, lett skydekke og fine kjøreforhold her på jobb
Lite skulle eg vita om at det kjapt ville endra seg …
På alle endre tenkelige måtar, enn det man skulle tro
For i svingande ovanføre Coop’en i Skjoldastraumen slo på ein måte Murphy’s lov inn for fulle mugger, både for meg og ein liten spirrevipp av ein spurv
Mest for spurven, om eg ska væra heilt ærlig
Det kom et lite smell i speilet, før nåke svart føyk forbi netthinnå mi, og dunka inn i hytteveggen bak i lastebilhyttå
Helsikke, tenkte eg … Va det ei humla som smatt inn her i bilen nå
Det har skjedd før. Både humla og veps har skapt lett antydning te full panikk, ved fleire tidligere anledninger
Men. Eg høyrte ingen summelyd. Bare ein slags merkelig flopp, flopp lyd
Ein slik lyd har eg aldri høyrt i bilen før, tenkte eg videre før eg snudde meg for å kikka
Og så rett inn i augene på ein fullblods macho spurvehann med Rambo pannebånd og kryssende ammobelte øve et muskuløst bryst
Altså, eg vett jo ikkje heilt om det va ein hann, men historien ville blitt nåke amputert om eg skreiv nett liten spurvehunn med tettsittende sumarkjole
Uansett
Eg slapp ut et skingrande kvinnehyl som sjøl den mest berømte rosablogger ville meg misunt
Macho spurven brølte te med et tigerbrøl som ville skremt vettet av den mest hardbarka Navy Seals soldaten i troppen
Eg syntes eg høyrte Richard Attenborough i bakgrunnen lika før spurven gikk til angrep
– And now we are witness to a completely unfair fight, when the biggest male goes in for attack
Rambo spurven fløy lukst i trynet på meg. Eg glapp rattet to millisekund før eg fikk feste igjen og lastebilen skjangla rundt svingen som eit rompetroll på speed
Tump, tump, tump. Høyrte man fra lastebilskapet, der alle eskene eg møysommelig hadde stua på paller idag morgens, nå sikkert fløy vegg i mellom
Eg fikk stoppa droget i ein innkjørsel, dratt opp håndbrekket og satte opp guarden mot krigsfuglen. Eg fikk inn to tette jabs, før ein sugande høyre hook (les flatt kvinneslag med flat hånd) sendte monster spurven lukst ut vindauget igjen.
Herreguud
Livet på landevegen, det e jaggu meg skumlare enn man gjerna skulle trudd

Romjulen og Jobb eller Ferie …

 

Julå e over for i år og det e bare ein liten sjarmør etappe på jobb igjen, før det blir nyttårsfeiring og et par fridager på tapetet.

Skjønt fri og fri …

Eg vett ikkje ka som e verst i slike tilfeller eg. Gå på “jobb” et par dager, eller væra heima med fire elleville barn …

Man kan raskt argumentere for at jobb blir fri, og det å ha fri blir jobb …

På ein slags merksnodig vis …

 

All erfaring fra tidligere år, tilsier at litt lett arbeidsinnsats her på jobb, muligens trumfe overtrøtte barn som har ramla ut av leggerutiner av ymse slag …

Det e ikkje få år eg har møtt Kånå i dørå når eg komme heim fra jobb i romjulå, kor hu med et desperat uttrykk i andletet gjerna seie …

– Værsegod, nå e de dine … Eg går ut å lufta vettet …  

I slike stunder skjønne eg Kånå godt. Det kan raskt bli underskudd av sunt og godt folkavett, i slike scenarioer …

 

Då e det godt å komma frisk og utkvilt heim, etter litt ferie på jobb …

Liksom …

 

Ha ein flott mandag, Folkens … Om man e på “jobb” eller har ein liten “ferie” …

 

😁😁🤣🤣

 

 

 

Bmw Prius’en te Solfrid på Wurth …

 

Solfrid på Wurth va skikkelig stolt her tidligare i år, for hu og sin bedre halvdel hadde kjøpt seg ny bil … Og om nåken lura på kim Solfrid på Wurth e, så kan dåkke lesa om hu her – Wurth Dama

Solfrid strålte som ei sol den dagen, når eg kom med varene, og va ikkje sein med å melda i fra om bilkjøpet. Og når eg lurte på ka slags bil de hadde kjøpt, så sa Solfrid at det bare va å gå ut å se itte ein sølv metallic farva bil …

Som sagt, så gjort …

Men, den første sølvmetallic bilen eg så, det va ein tilårskommen Toyota Prius. For all del, eg så jo også den flotte sølv metallic Bmw’en som stod der og, men syntes detta va ein alle tiders mulighet for litt ablegøyer …

 

Så eg knipsa et bilde av grillen te Prius’en, gjorde det samma med Bmw’en før eg miksa det i hopa te bildet ovanføre. Og sendte det i ein melding te Solfrid, og gratulerte hu med den flotte “nye” Prius’en …

Det e vel ikkje ein overdrivelse å sei at Solfrid blei ein smule fornærma …

Det blei nåken uker kor eg ikkje fikk servert kaffi, når eg kom å leverte varer te Wurth, for å sei det sånn … Men, eg synast jaggu meg det blei ein flott Bmw Prius eg … Når sant ska seiast …

 

Eller ka syns dåkke, Folkens … !?!

 

 

Black Week, Black Friday og et heidundrande Kaos … Mildt sagt …

 

Eg har ein liten følelse av at det muligens har vært Black Week og denna her hersens Black Friday …

Snakka deg om å drukna i varer her på jobb, men idag e akkurat det et høyst reelt uttrykk.

Eg e muligens nåke seint ute med denna formanelsen, men nåke seie meg at eg kanskje burde ha oppfordra litt tidligere te at folk handla lokalt …

Tjera vena meg …

Jaja, det e ikkje anna å gjør enn å hoppa inn i haugen, å forsøka å få ein slags kontroll …

Om det e overhodet mulig !??! …

Jiiizzus … Eller Herreduuuud, som Mini’en heilt sikkert ville sagt …

 

Jaja, ha ein god mandag, Folkens … Og kjøp resten av julegavene lokalt i år … 🙈🙈🙈🤣🤣🤣