Eg har vært på sykkeltur igjen, på torsdag.. Eller faktisk så sykla eg ein tur på onsdags kveld og.. Eller kveld og kveld, fru Blom..  Klokkå va vel nærmare midnatt, så man kan vel nesten sei det va natt.. Eg bare fekk ett innfall itte eg såg ett søkk i sofaen, som eg haddde tilbringt kvelden på.. Det såg omtrent ut som ei omvendt “memory” madrass..

Altså, “memory” madrassen  huske sin opprinnelige form, når man forlate den og sprette tebake.. Sofaen vår virka omvendt, den huska omrisset av rævå mi..

God husk har sofaen og, for det forsvant ikkje med det førsta.. Jaja, men det va ivertfall dråpen så fikk meg te innsjå at noko måtte gjerast.. Og spontan som eg e så heiv eg meg på sykkelen, og tok av.. Det va ikkje lange turen.. Ein halvtimes liten trimtur rundtomkring i nabolaget her.. Før eg parkerte sykkelen fornøyd i carporten..

 

Hadde jo gått som ein drøm detta jo.. Hverken krampe i rævå eller vrengte lunger.. Eg tok til og med 3 x 20 med armhevingar, før eg hoppa i dusjen.. Imponerande, ellår ka..?

 

Skikkelig oppgira itte onsdagens suksess, så fant eg fram sykkelen igjen på torsdag.. Det hadde jo gått så greit på første turen så eg bestemte meg for ta ein lengre tur enn sist.. Eg hadde jo ikkje vært i nærheten av den berømte turen te Svogeren min og meg, kor me nærmast sykla Norge Rundt.. Eller, Haugesund rundt.. Det va ivertfall mye lengre enn turen på onsdags kvelden..

Men det føltes omtrent som Norge Rundt, i meir eller mindre ei uka ittepå..

Eg tenkte først ein tur gjennom Djupadalen, men kom på at det va nå ein rimelig tøff stigning nesten heilt i starten der.. Så eg slo det ifra meg.. Her va det bare å planlegga ei ruta med minst mulig heftige stigningar, for man må å ikkje brenna av alt kruttet med ein gang.. Sånn som den turen med Svoger min.. Eg gjekk på ein smell der og hadde ikkje tenkt å gjenta den..

Så eg bestemte meg for å sykla videre, forbi Djupadalen og heller ner mot Fjellvegen..

 

Der i fra e det jo bare flate vegen gjennom Lysskar, med ein slak liten stigning opp mot Raglamyr.. Før man tippa toppen og nærmast kunne renna heimover te Skåredalen igjen.. Kunne jo ikkje blitt meir perfekt løypa, sånn i utgangspunktet.. Problemet va at pusten begynte å bli tyngre, lenge før eg tippa nerøvebakkane mot Fjellvegen..

Allerede på slettå med Eivindsvannet, va øveskuddet blitt te underskudd..

Beinå kjentes mye tyngre ut enn dagen før, pusten gjekk fortare og sykkelen fryktelig mye seinare.. Eg vurderte ett lite øyeblikk å snu, det e visstnok ingen skam i det.. Og ikkje ei sjel hadde nåken gang funnet det ut.. At eg feiga ut ca 10% ut i trimturen min.. Men nei, her sko det fullførast.. Så eg stålsatte meg dei siste par hundre meterane, før unnabakken kom..

Derifra og heim, så va det jo plankekjøring nærmast heile veien heim.. Trudde eg..

 

Eg sykla forbi høyblokkene, 2 mastadonter i landskapet her på Haugalandet.. Ikkje akkurat verdens høgaste høyblokker, men dei største her i distriktet.. Eg nærma meg huset der Svoger min bodde, og smaug meg ner mot styret mens eg merkbart auka farten.. Det såg garantert ufattelig toskje ut, der eg prøvde å ikkje tiltrekka meg oppmerksomhet..

Men utvilsomt gjorde det motsatte.. Ein sumobrytar i fullt kamputstyr på ein Apache sykkel hadde vekka mindre oppmerksomhet.. Enn meg som prøvde å sjå profesjonell ut, mens eg tråkka for livet..

Så ikkje Svoger min sko oppdaga at eg hadde begynt å sykla, og kom te å invitera meg ut på ein ny famøs sykkeltur.. Det e ikkje så mye eg frykta her i verden, men Kånå i krigshumør og sykkeltur med Svoger min.. Dei 2 e høgt oppe på frykt-listå mi.. Heldigvis passerte eg huset deiras uten å bli oppdaga, og pusta letta ut..

Men gjekk på ein smell, rett borte i gatå..

 

Ein liten motabakke va seigare enn eg trudde, og sjølsagt klarte eg å bomgirte i forfjamselsen.. Beinå begynte å stivna te og blei fylt av mitraljøser med melkesyra.. Heldigvis va det ein god nerøvebakke ittepå, før ei lang flat sletta gjennom Lysskar.. Ivertfall trudde eg den va flat, men det kjentes ut som om det va brattare enn opp Rennfast-Tunellane når eg va kommen halveis..

Tungå hadde begynt å leva sitt eget liv, og hang å dingla i munnviken..

Alle planar om å følga rutå eg hadde sett føre meg, va nå forkasta.. Nå handla det bare om å velga dei flataste strekningane man kunne komma på  og øveleva te eg kom heim.. Om eg så måtte sykla om Norheim, fekk eg gjør det.. Så lenge det va flatt.. Rett før eg kom te Ford butikken såg eg ein gangsti i venstre øyekrok.. Der såg det flatt ut.. Og jaggu meg blir det ein snarvei rett gjennom, istedet for å sykla heilt rundt..

Så eg svingte lukst te venstre, og holdt på å kjøra ner ein joggar som va kommen opp på siå av meg.. Han hytta neven og ropte itte meg..

Tosk, tenkte eg for meg sjøl.. Det va vel ikkje vanskelig å sjå at eg muligens va ein amatør på sykkelsetet.. Og at man burde gjerna ha ein liten sikkerhetsmargin, når man passerte.. Og kor lite frekt va det ikkje å prøva jogga forbi ein som sykla da..?? .. Snakka om å knekka moralen på stakkars uskyldige folk…

 

Jaja.. Snarveien såg lovande ut.. Men, det begynte å røyna på nå, det gjekk slakt oppøve og hadde blitt te ein grusvei.. Ein trolsk grusvei så slingra seg gjennom skogen, der trærnå hang over stien som ett grønt slør av sumar.. Fuglane kvittra kunne eg såvidt høyra, der eg konsentrerte meg kraftigt for å holda ett slags tempo oppe, så beinå ikkje stivna komplett..

Eg trudde ei stund at eg hadde gjort ein general tabbe, og sykla meg vill..

Men plutselig kjente eg meg igjen og tok te venstre.. Bare for å finna ut itte 50m, at eg sko tatt te høyre.. Jippi.. Eg traff asfalt igjen og va tebake i siviliserte omgivelsar.. Nå va det ikkje lenge før det meir eller mindre bare va unnabakke heimover igjen.. Eg hadde valget om å ta den lange veien om Raglamyr næringsområde, med desidert slakkast og minst motebakkar, men lengre totalt sett..

 

Eller fortsette rett gjennom Brakahaug byggefeltet.. Eg tenkte at den bakken på Brakahaug va jo ikkje så steikje bratt, det e jo bare ein liten bakke med ein sving..

 

Så eg tok den, foran det langa alternativet.. Sjøl om “batteriet” va tomt og beinå igjen va som tømmerstokkar nærmast uten kontroll.. Så eg tenkte det bare fekk stå te.. Ein liten motbakke sko eg nå klara..

Men gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Eg hadde jo feilberegna katastrofalt, enten det eller så va eg bare vant med å kjøra bil opp her.. Eg kan ivertfall ikkje huska eg hadde sykla der før..

Svetten silte såpassa at synet begynte å bli slørete, rattet begynte å bli sleipt og hjelmen sklei heila tiå på skjeivå.. Det va nåke stakato øve trøingå, omtrent som om eg hoppa over nåken trøkk, innimellom.. Det verka i musklar eg ikkje visste eg hadde, og bakken tok jo aldri slutt.. Detta komme aldri te å gå bra, kviskra eg te meg sjøl..

Eller sa eg det litt for høgt.. Nåken eldre damer på trimtur i grilldress og pannebånd kikka på meg mens de lo så godt..

Hadde de kjent meg igjen fra tv nå kanskje.. Eller hadde eg virkelig bare sagt det ut høgt…

 

Å bli gjenkjent forbløffe meg voldsomt, eg trur ikkje eg vil komma te å bli vant med det.. Eg e litt for glad i anonymitet tilværelsens kamuflasje, på ein måte.. Men det e ein anna historie, det e som sagt før alltid ein anna historie.. Når blikkene e vendt ein aen vei.. Men akkurat då va blikket hardt festa i asfalten, 2m foran meg..

Eg huska eg løfta blikket såvidt.. Eller kanskje sykla eg øve ein fartshump.. Eg såg ivertfall toppen av bakken, endelig..

Nå va det bare å tråkka te dei siste meterane, for så å renna strake veien heim.. Kroppen kjentes ut som om den va skrudd av, at støpselet va røska ut liksom.. Eg hadde ein slags forskrudd lykkefølelse blanda sammen med ein euforisk smerte i kropp og sjel.. Ein ambivalent følelse.. Men endelig såg eg ett slags lys i tunellen..

Eg klarte nesten ikkje å dempa ett lite lykkeutbrydd, når eg parkerte sykkelen i carporten..

 

Men det blei fort overgått av ett lite smertehikst, når eg svinga foten øve sykkelen.. Eg kunne knapt kjenna at de va der, mine kjære bein.. Og turen opp trappå te stuå, va blytunge.. Eg sjangla meg bort i sofaen og datt om.. Og vakna ikkje te før Kånå plutselig låg på gulvet i latterkrampå..

I utmattelsen hadde eg glemt å både ta sko, hjelm og lignande av..

Og lå nå og sprikte med armar og bein i alle retningar.. Beinå kunne eg knapt lea på, så eg gleda meg ikkje akkurat te jobb på fredagen.. Men alt i alt, så va det ett ganske så komisk oppsyn så hadde møtt Kånå når hu kom ner.. Hu hadde vært oppe og lagt Han i Midten.. Så låtten hadde tatt Kånå ganske kjapt.. Takk gud for at hu ikkje tok ett bilde, å la ut på dei her sosiale mediene..

 

Av ein Fatter’n i fullt utmattelse liggande utslått i fullt sykkelmundur, på sofaen..

 

Og får å sei det mildt.. Dagen igår på jobb, altså fredag.. Va ikkje akkurat ein fest.. Der eg sprang rundt med ett hav av varer.. Med piggtråd i kvar ein muskel..

Fantastisk..

=D

 

Eg hadde fått beskjed om å rydda i bilen før me gjekk på detta sykkelløpet, sånn at me fikk plass te syklane.. Og sjølsagt hadde eg ikkje gjort det endå, ein halvtime før me sko gå.. Nåke så absolutt ikkje gjekk forbi i stillhet.. Eller jo, det gjorde jo forsåvidt det.. For Kånå nagla meg bare te veggs med blikket, når hu spurte om bilen va klar, og eg svara nei..

25 sekund seinare va eg i gang og hadde allerede rydda ut av bagasjerommet..

Det e ikkje så ofta, at eg får det blikket der meir.. Det blikket, som om man kikka godt itte, kan skimta heila arsenalet te Kånå av “Mass-Destruction” våpen i hornhinnene hennas.. Det blikket, som kan få nakkahår te å reisa seg på nanosekundet, mens ein uhyggelig iskald følelse brer seg innvendig i kroppen og utover..

Clint Eastwood blikket te Kånå, som sjøl Fantomet garantert hadde funnet vanskelig å overgå..

Eg rakk akkurat å ferdigstilla det eg hadde lova å gjør, og heilt klart sko te å gjera men ikkja hadde fått gjort.. Når Kånå kom marsjerande ut dørå med sykkel-teamet vårt.. Eg e fortsatt litt overraska øve kossen hu fikk med seg Han i Midten på detta, for man må jo ha hjelm på seg.. Og då vil jo sveisen hans sikkert komma ut av fasong..

Men men, det e vel ikkje meiningå at eg ska forstå alt mellom himmel og jord..

 

For alt eg vett, kan jo han og ha blitt utsatt for blikket te Kånå, stakkars gut.. Jaja, me kom oss nå på plass og fikk ordna med start nr. te kidsa.. Mini’en sko i ilden først og stod klar som ein ilder på startstreken.. Eg hadde lova å vær med han, sånn at eg kunne heia på han.. Men eg trur det va mest for å passa på han, han va litt utrygg med så mye folk rundt seg..

Men når han med mikrofonen sa “Gåååå” .. Kobla Mini’en om inne i topplokket..

For itte ein litt forsiktig start kor han følte seg litt fram i feltet, så såg Mini’en ei luka.. Og sette avgårde som ein rakett, inn i åpningen.. Eg hadde min fulle hyre med å springa ved siden av.. Og tenkte med meg sjøl at detta heilt klart ikkje ser bra ut.. Ikkje i det heila tatt.. Ei halvstram t-skjorta øve den nesten ferdigstilte carporten, ei lika stram buksa så ikkje va lagd te å løpa i og nåken gamle raude joggesko..

 

Jaja.. Det får bare stå te.. Eg hadde jo hatt ett håp om å bli gjemt inni et hav av andre mødre og fedre..

 

Men Mini’en hadde kun seier som godkjent utfall på detta løpet.. Der han sparka i vei som ein kenguru på tokt i den australske villmarken.. Eg takka høgare makter og Amanda senteret, for at de kun sko syklast eller for vår del sparkast ein runde.. For når Mini’en gjekk øve målstreken, hadde eg ikkje mye pust igjen..

Eg må visst bare begynna å jogga, ska eg øveleva Djupadalten seinare i år..

Mini’en fikk stolt medalje og premie i ett telt, før me fant Kånå og dei andre 2 i Flokken.. De suste gjennom løypå både Litlajentå og Han i Midten, puljå te Litlajentå tok 2 rundar siå ingen stoppa når de kom i mål.. Og eg klarte akkurat å fanga trollet, før hu sette ut på runde nr 3.. Han i Midten sko sykla 3 rundar, og han porsjonerte kreftene smart ut..

Og va ikkje langt bak dei så sykla i mål først..

Det va heilt klart at han ikkje heilt sko visa, at han syns det va jevt med den medaljen.. Men Han i Midten va ikkje så reint lite stolt av den flotte premien som hang rundt halsen på han.. Litlajentå og, skjønt hu va meget fornøyd med den lille sjokoladen som lå oppi sekken de fikk.. Men, me vett jo alle kim hu har henta genene sine fra..

 

Så, når all syklingå va øvestått fikk eg oppdraget med å pakka syklane i bilen, før me gikk ein tur inn på senteret.. Det va fortsatt mulighet te nok ein premie.. For det sko vær ett slags lykkehjul innerst i senteret.. Som de kunne få snurra på, om de leverte eit lodd som lå i sekken de fikk ute..

Og om eg ska få lov te å klaga på nåke, akkurat ved detta arrangementet..

Så må det vær at gjerna hadde undervurdert mengden med barn, som kom og stilla opp på sykkelløpet.. For eg trur ikkje eg lyge om eg seie me stod nesten ein time i kø, for at de sko få trilla det hjulet.. De burde gjerna vurdert å hatt 2 lykkehjul.. Men, det e vel aldri så enkelt å vita på forhånd..

Og meiningå med heila stuntet, va vel i bunn og grunn for å få folk inn på senteret..

 

Akkurat oss fikk de sendt rett ut igjen, istedet.. For itte nesten 1 time med Han i Midten, Litlajentå og Mini’en i ein lang, laaang kø midt inni senteret.. Så trenge man ikkje vær rakettforskar, for å forstå at ett par grenser va tråkka over..

3/4 deler av flokken vår va i full fyr, og ett par foreldre 110 % utslitt..

Så nåke bonus handling inne på senteret, blei det lite av fra oss.. Men sjølva arrangementet utenfor, det stod te 20 i stil.. Og tross alt, med ein lykkelig Mini så sjølsagt vant på lykkehjulet, når me kom fram..

Så kom me oss velberga og ikkje heilt tomhendt heim.. Nå gjenstod bare ett lite besøk på ein Pizza resturant, før lørdagen va omme..

 

Åh du heilage jul.. =D

Det ligge vel litt i kortene, at det komme endå ett innlegg fra ei heilsprø helg, muligens..

God kveld, Folkens.. Og følg med videre..

 

Det e lørdags morgen og me sitte i sofaen heile gjengen å kikka på ett eller anna.. Eldstemann og Han i Midten ser på ein film, Mini’en på I-pad’en og Kånå sitte djupt og inderligt å kikka på sin elskede… Nemlig mobiltelefonen.. Det e lenge siå eg har innsett at eg spille annen fiolin her i heimen.. Kvar gang eg prøve å visa min misnøye øve akkurat detta, e det som å dansa på ett gulv fylt av giftslangar..

Man vett man blir bitt te slutt, uansett kor mange gode argument man har..

Jaja, hvis nåken lura på koffår eg ikkje har nevnt Litlajentå.. Så e det fordi hu sitte på rommet sitt å kikka i veggen.. Ivertfall håpa eg hu gjør det, og ikkje finne på ein eller aen ny rampestrek.. Hu sitte der med lyseblått hår, sitt fjerde antrekk for dagen og forhåpentligvis skjemmest øve sitt siste mesterverk av ein rampastrek..

 

Når man ikkje trudde det kunne bli galnare, så gjør hu ett rekordhopp oppover på skalaen øve fantaskap..

 

Men nok om det.. Kanskje eg komme innom det seinare i helgå, om eg orka å tenka meir på det.. For det eg egentlig tenkte å skriva littegrann om, det va det nya kjøleskapet te Tantå mi.. Tante Gunbjørg.. For hu ringte meg her på torsdag når eg va på jobb.. Tante pleie jo bare å ringa når hu ska flytta, så eg blei i øvekant overraska.. Så eg spurte kor hu sko flytta nå, før Tante nesten fikk sagt hallo..

Det va jo ikkje lengre enn ett år og to, siå eg flytta Tante inn i den nye leiligheten sin..

Nå høyres det nesten ut som om eg kjøre flyttelass aenkvart for Tante Gunbjørg, men eg gjør ikkje det.. Det har vel vært ca ein gang i 10 året, dei siste 3 gangene.. Men det va visst siste stopp når Tante flytta te der hu bor nå.. Men, men.. Eg har lært meg at alt her i livet e relativt..

 

Og ein gang te e hu bare nødt te å flytta på seg, enten hu vil eller ikkje.. Men det e nå forhåpentligvis lenge te..

 

Hu kom rett og slett på låtten øve min skarpsindige intuisjon, når eg svara på telefonen.. Og kunne ikkje anna enn vær enige i at det va lett å trekka den slutningen.. Men hu sko altså då ikkje flytta, Tante måtte bare ha ett nytt kjøleskap.. Og lurte på om eg kunne vær behjelpelig med å få det heim..

Eg trengte ikkje tenka meg så lenge om, og det kunne jo fort bli ett eller anna å skriva heim om og.. Tante Gunbjørg e såvisst ikkje akkurat nåke A4 mennesket..

Tante har ganske så kjapt omfavna detta med sosiale medier, og spesielt Facebook, for hu e ein racer på Facebook.. Og har fulgt denna reisen min fra anekdoter på Facebook, te det kulminerte i ein blogg.. På mange måtar har Tante vært ein av fleire årsaker te at det i det heila tatt blei ein blogg..

Så det passa jo seg fint at hu og får seg ett innlegg, om sine siste eskapader..

 

For Tante orka ikkje å ta runden på elektromarkedene, når kjøleskapet tok sine siste hikst og vandra inn i hviteverden himmelen.. Det va ein av dei flottaste dagane te nå i år, og den sko ikkje tilbringast på kjøleskap jakt i ein elektrobutikk.. Så Tante rota fram ei sida på internett, scrolla nedover te hu fant det hu leita itte, trykka bestill og ikkje lenge ittepå så va det i boks..

De hadde til og med detta vidunderet av ett kjøleskap på lager her i Haugesund..

Så derfor denna telefonene te meg, siå eg kunne hjelpa Tante med å frakta vekk det gamla og henta heim det nya.. Ikkje nåke anna enn ein plankejobb.. Eg har jo ett sånn sekkahjul på lastebilen, så einaste “arbeidet” her blei jo å trilla kjøleskapene rundtomkringfallera.. Så itte jobb stakk eg ner te Tante og henta både hu og det gamla kjøleskapet..

I bilen på vei te butikken, lovpriste Tante detta her med å bestilla på nett.. Ja, kor enkelt det rett og slett va blitt å kjøpa seg nåke nytt..

 

For det e ein kjennsgjerning at man fort kan gå seg litt vill, når man e på handel itte hvitevarer.. Enten fordi utvalget e så inni granskauen stort, eller pga ein øveivrige selgar så ikkje vil selga deg det kjekka netta de har på tilbud, men heller det dyra flotta så de til og med har inne på lager..

Mens det andra billiga som va på tilbud, det må du venta på i 3-4 uker..

Det slår fanken meg ikkje feil, og bare det e nesten ett argument for å alltid handla på nett.. Men eg dele ikkje heilt denna entusiasmen Tante har for å handla på nett, av og te så syns eg det nå e greit å kikka og gjerna prøva det eg ska kjøpa meg.. Spesielt klær f.eks, der må eg i butikken for å finna rett størrelse, og lika å få det eg handla med ein gang..

Der mange sikkert går i butikk og prøve klær, sko eller lignande..

Før de gjør seg kostbare og gir beskjed at de må tenka på det, men heller stikke heim og bestille dei skornå, bukså eller genseren på nettet.. Sånt nåke lika eg ikkje, det e å utnytta stakkars butikkansatte som gjerna kunne fått ett salg på nåken andre.. Som gjerna gikk ut, fordi selgaren i butikken va opptatt med den som alikavel handla det på nett..

 

Å gjør sånn syns eg rett og slett e ufint, spør du meg.. Te slutt finnes det ikkje virkelige butikkar igjen, og me må handla alt på nettet..

 

Jaja, akkurat sånne ting som ett kjøleskap kan eg te dels vær enige med Tante, om at nettet gjerna e ett bedre alternativ.. Enn å stå å krangla med selgaren for å få lov te å kjøpa det kjøleskapet man har bestemt seg for.. Når man kan bruka 4-5 minutt på nettet, og nærmast få det levert heim.. Tante va ivertfall ekstremt fornøyd med akkurat detta opplegget..

Tante hadde funnet seg ett litt lavare kjøleskap, enn det hu hadde.. Heilt perfekt meinte Tante, siden hu ikkje trengte nåke sværande monster av ett kjøleskap..

Så når me kom fram te elektrobutikken, slapp eg Tante av foran hovedinngangen.. Mens eg kjørte på baksiå og heiv ut av det gamla.. Eg rekna med at de gjerna leverte ut kjøleskap på baksidå, siden det tross alt e litt størrelse på de.. Så når Tante ringte og sa de leverte det ut på framsiden, blei eg nå bittelitt forvirra.. Men, det va lenge siå eg hadde handla nåke der, så de hadde sikkert endra på rutinene..

 

Men eg forstod jo litt årsaken, når eg kom inn på framsiå igjen.. Og ikkje visste heilt om eg sko le eller grina, men istedet prøvde å holda maskå..

 

For der stod Tante med ett nett lite kjøleskap, som riktignok va lavere enn normalt.. Men nåke Tante garantert ikkje hadde tenkt på, det va bredden.. Hu hadde gått ut ifra at kjøleskapet hadde kjøleskapbredde, sånn som alle andre kjøleskap.. Men ikkje detta kjølaskapet, som heilt klart hadde vært innom ein liten slankekur på vei gjennom fabrikken..

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie det va omtrent 15-20 cm smalare, enn standard størrelse.. Det minna meir om ett lite lykketroll av ett kjøleskap enn ett monster..

Tante prøvde heilt klart å holda maskå lika mye som meg, men når me kom heim og fikk det inn i leiligheten hennas.. Så klarte hverken eg eller Tante å skjula denna undertrykte skepsisen meir.. Det passa jo absolutt ikkje inn, der det forriga kjøleskapet stolt hadde fylt opp tomrommet.. Det såg jo om mulig, ennå mindre ut enn det va..

 

Eg kikka lettare bekymra på Tante, som forsåvidt såg lika bekymra på meg.. Før latterkrampå tok oss..

 

Eg sette ein lysastake på siå av skapet, som forsåvidt gjorde underverker sånn estetisk sett.. Det blei på ein måte nåke muntert bedrøvelig.. Og når eg såg all maten Tante sko fylla detta vidunderet med, sette forsåvidt hjernen min igang i begge retningar.. Detta kunne umuligt gå bra..

Men, som eg nevnte ovanføre her ein plass.. Tante e ikkje nåke A4 menneske, og ser stort sett positivt på det mesta..

For sjøl om det gjerna kan argumenterast for at ett bittelite besøk, for å sjekka størrelsen på skapet gjerna hadde vært på sin plass.. Og at eg hadde ein liten troskrise om skapet kunne romma all maten te Tante.. Va ikkje Tante anna enn fornøyd med kuppet sitt, men man kan gjerna ikkje aent når man tross alt har gått på ein “liten” astronomisk smell..

Alle andre enn Tante Gunbjørg ville blitt djupt sjokkert og kanskje bunnløst bedrøva..

 

Men Tante tok det på strak arm, å sendte meg avgårde heim.. Detta ordna seg nok uansett, beroliga hu meg med.. Og når eg rusla inn dørå heima, som den sedvanlige helten av dårlig timing og fikk kald middag av Kånå..

Va eg faktisk litt bekymra for koss detta sko gå for Tante, og minibaren..

For eg har faktisk opplevd minibar på ett hotellrom, som nesten va lika stort som Tante sitt nya Kjøleskap.. Men jaggu meg så tikka det inn ett par meldingar utpå kvelden.. Kor Tante tilsynelatande hadde fått plass te heile sulamitten, inne i minikjøleskapet..

Og alle mine bekymringar blei stilna..

 

 

Men.. Før eg hadde forlatt leiligheten te Tante og detta miniputt kjøleskapet..

Va både eg og Tante forsåvidt samstemd i, at det heilt klart burde gjerast litt meir og gjerna bedre forarbeid, ved kjøleskap kjøp.. Og at kjøp på internett heilt klart ikkje e risikofritt.. Sjøl ikkje om det gjelder hvitevarer.. Det e gjerna best å få litt hjelp av fagfolk, så får man bare stå på kravå om man vil..

Eller gjerna innsjå at det kjøleskapet man absolutt sko ha, kanskje ikkje e det besta valget.. Og at selgaren gjerna har rett..

Men, man får sei som ett ordtak så fint proklamere…

 

De galne har mange artige stunder, som de vettuge går glipp av.

 

Me va i selskap på mandag, for Svigermor fylte år.. Kor gammal hu blei huska eg ikkje, men hu oppføre seg nå og ser ungdomsleg ut ennå.. Og det va heilt klart ikkje nåke runde dag, for då hadde Kånå vært heilt nazi i forhold te kleshabitten for meg og Flokken..

Hu e greie sånt sett, e det ikkje runde dag kan me godt gå litt lauselig fint kledd i selskap.. Så eg tok på meg tv-klærnå, for å imponera litt..

Og jaggu meg så satt det så ei kula.. For når eg luska ut fra badet og traff Kånå i gangen, kikka hu smilande på meg og ga meg ett solid blikk som heilt klart betydde absolutt godkjent.. Det va ikkje det der sultna blikket.. Men det va egentlig heilt greit, me sko jo i selskap alikavel.. Det passa seg nok ikkje med sultne blikk og oppildna mannfolk då..

 

Kan bli for mye av det gode og, innimellom..

 

I bilen på vei te Svigermor blei det plutselig full fyr, for Han i Midten hadde fått for seg at han ville ha Motor Cross sykkel.. Tjera vena meg vett du, sånne med motor.. Kor det kom ifra visste hverken eg eller Kånå, og me blei jo så satt ut at me glemte heilt at det besta e bare å jatta med han.. Istedet satte me oss heller totalt på bakbeinå, detta kom ikkje på tale..

Å sei at Han i Midten tok imot det med stormande ro, e nok å øvedriva litt.. Han blei mildt sagt rasande..  Man kunne jo likasågodt ha kasta 10-15 flasker tennvæska på ett St.Hans bål i full fyr..

Man hadde fått samme effekt, på ein måte.. Me har jo lært oss å bare jatta med han, for som oftast har han glemt ut sånne innfall litt seinare, alikavel.. Men her gikk me altså på ein smell, og blei nødt te å kjøra te sides for å roa gemyttene itte at han sprakk.. Ja ja, sjølsagt sko me sjå på muligheten te å anskaffa ein Motor Cross sykkel..

 

Når du e 18-19 år og kan betala sjøl.. Det sista der sa eg inni meg, man trenge jo ikkje avsløra alt man tenke på..

 

Når me parkerte i gården hos Svigers hadde Han i Midten glemt heila Cross sykkel greiå.. Som eg sa, det går stort sett fort over.. Han har ett enormt indre landskap og ein fantasi på størrelse med Russland, den guten der.. Så me slutta aldri å bli øverraska øve ting han kan finna på å lira ut av seg.. De har jo nettopp lært om kossen barn komme te verden, på skulen nå..

Så kvar gang eg og Kånå gjerna gir kvarandra ein nyss eller klem.. Ser du bare guten sette opp ei fæla grimasa, før han grøssa og uffa seg..

Han syns ikkje det passa seg for sånne fossiler som oss, å styra på med sånt nåke.. Kunne ivertfall ta hensyn te dei andre i heimen.. Det e jo rett og slett kvalmande oppførsel for ungar, å oppleva sånne ekle foreldre meinte han.. Sjølsagt har han jo alliert seg med dei 2 minste og kvar gang me så mye som nærma oss kvarandre, eg og Kånå..

 

Så oppstår det ett hylekor av dimensjonar.. – Æææsj, ekkelt..

 

Men, men.. Me va nå kommen te Svigermor for å kosa oss i selskap.. Som mange har fått med seg så har det vært så som så med blogging i det sista, så det blei lite snakk om den i selskapet..

Nåke forklaring på fraværet har eg egentlig ikkje, anna enn at det har vært fantastisk herligt å bare hatt ein liten kreativ ferie..

Men så kom me inn på ein episode fra ein av sydenturane te Svigers.. Ein av dei første gangene de hadde vært i Tyrkia.. Og den måtte eg bare gjenfortella, meir eller mindre med Svigermor sin velsignelse.. Eg huska ikkje heilt nøyaktigt hendelsesforløpet, men det har ingenting å sei alikavel.. Det e poenget som telle her..

 

De hadde hatt nåke problemer med rommet eller lignande trur eg, itte de hadde landa og kommen seg på hotellet.. Og som mannfolk flest hadde vel Svigerfar vært nåke treig i avtrekket med å gi beskjed.. Så Svigermor fant ut hu fekk ta saken i egne hender å ordna opp.. Og ringte te resepsjonen for å å gi beskjed..

Det Svigermor ikkje kom på, va at engelsken hennas gjerna ikkje va av høgaste kaliber..

Så det blei ein nåke stotrande affære som blei overført øve telefonlinjå.. Svigerfar som satt på terassen hadde vel humra og ledd litt for seg sjøl i skjul, der han satt.. For det blei ett fæla styr på telefonen med gebrokkent engelsk i begge endar, men te slutt fikk de ein felles forståelse om at de va enige.. Og det sko komma folk opp på rommet..  Svigers bodde på rom 310..

Nåke som Svigermor behørig proklamerte opp te fleire ganger..

 

– Yes.. We need help på room three ti.. Okey ja, yes.. Three ti.. Jada.. Flott ..

 

Om det å snakka engelsk e ein liten utfordring for Svigermor, så trur eg nok ikkje forståelsen heller e heilt patent.. Men, Svigermor la fornøyd på røyret te slutt, og tusla stramt ut på terrassen itte endt oppdrag.. Svigerfar fikk sikkert ei leksa om kor enkelt detta blei løyst, øve terrassebordet.. Som mor som datter, vil eg tru..

Ikkje så lenge ittepå banka det på dørå deiras.. Og Svigerfar gjekk for å åpna..

Og der utenfor dørå stod det ein staut servitør med ett serveringsfat i håndå og smilte som ei sol.. Svigerfar lura nå egentlig voldsomt på ka i all verden denna karen stod der itte, når de egentlig hadde forventa ein servicemann med verktøykasse.. Istedet for ein strøken smilande kar, så holdt ett serveringsbrett med 3 koppar tyrkisk te, opp unna nasen hans..

Men når Colgate smilet lira ut av seg ei litå leksa på gebrokkent engelsk, så går det opp for Svigerfar ka så har skjedd…

 

– Hello mister.. I have youre 3 cups of tea that you ordered?? ..

Threeti… Three tea..

Svigermor blei nåke forfjamsa når hu blei forklart fadesen, men tross alt.. Hu kan jo ikkje få all skyld for den litle smellen der.. Litt må nok dei i resepsjonen på hotellet ta og..

Men ei artig historia blei det…

Hehe.. Sånn kan det gå.. Når man gjerna ikkje har det besta utgangspunktet i engelsk, på begge sider av saken..

Ha ein strålande fredag, Folkens…

 

Eg fikk litt pes idag.. Eg måtte ta meg i sammen, sa Henning på Tess Kårstø.. Hu nikka samstemt Bente og, sjefen te Henning.. Han va visstnok nåke vanskelig å ha med å gjera der inne, når det ikkje va kommen nåke nytt i “føljetongen” min.. Henning, Bente og Arthur som jobba på Tess Kårstø har blitt faste leserar av bloggen, itte eg tipsa de om denna her siå mi, øve ein kaffikopp og litt lett konversasjon øve bordet..

Det blir ofta ein kaffikopp og ein liten drøs, når eg e innom der å levere..

Men, det e visst meir så foregår mellom himmel og jord der inne.. Så eg gjerna ikkje alltid får med meg, eller kanskje ikkje tenke så steikje mye øve.. For det ein kjennsgjerning at yrkessjåførar har mye kjekke saker i lastebilen, nåken har gjerna kjøleskap, microovn og kaffitraktar i bilen.. Eg har faktisk ingen av dei tingene i bilen, men så kjøre tross alt eg distribusjon på dagtid.. Så behovet e jo ikkje akkurat så stort, sånt sett..

Jaja, ett lite kjøleskap hadde forsåvidt vært praktisk..

 

Men det e ein ting eg trur få yrkessjåførar har i lastebilane sine her i Norge, og det e toalett.. Eg har f.eks ei svær køya bak seteryggen i bilen min, som eg bare har brukt ein gang.. Når eg va på langtur te Bergen.. Herreguud, langtur te Bergen ? .. Andre yrkessjåførar ler seg vel skakk nå men som distribusjonssjåfør på Haugalandet, blir ein tur te Bergen forsåvidt ein langtur for meg..

Ein liten digresjon der.. Men det eg ville fram te va at eg som oftast gladelig hadde bytta ut den køyå, med ett lite toalettavlukke..

Spesielt itte eg stakk innom Tess Kårstø her ein gang tidligare i vår.. Eg hadde vært inne i Hervik og levert hos den lokale rørleggar høvdingen, kor de og har begynt å følga litt med på bloggen, itte denna her famøse tv-opptredenen.. Eg sko egentlig tømma tanken der, men kom i hug at på siå av pissuaret står det ein liten advarsel.. Ett eller anna om at hvis man bomma på skålå, så va straffå 25 piskeslag på stumpen..

 

Småstressa og skjelven som eg va, så tok eg ikkje sjangsen på det.. Det e tross alt forskjell på å vær toskjen og idiot.. Og så pissetrengt va eg jo ikkje..

 

Men… Det hadde jo sjølsagt endra seg i løpet av dei neste kilometerene.. Eller gjerna nesten momentant itte eg hadde forlatt forrige sted kor det va mulig å lata vannet, nemlig Hervik Rør.. Då blei eg fader meg plutselig så inni svarte pissetrengt, at eg nesten holdt på å forgå inne i lastebil hyttå.. Eg vridde og vrengte på meg, satt forsåvidt å småhoppa litt i setet og pressa knærnå imot kvarandre.. Mens eg holdt pusten, for ikkje å ryka lekk..

Nærmare sjølpålagt tortur trur eg ikkje man komme.. Eg hadde nettopp hatt muligheten te å letta på trykket, men avstod pga frykten for nåken usselige piskelslag..

Men.. Nå hadde eg nærmast gladeligt tatt 25 piskeslag, bare for å få slippa detta umiskjenneliga presset i lysken.. Det va ein så ubehagelig tilstand at bare ein bitteliten glipp i konsentrasjonen, fort kunne endt med ein liten skvett i truså.. Eg manøvrerte som ein tulling utøve krøtterstien fra Hervik, mens eg febrilsk unngikk dei verste humpane.. Små dump som igjen ga ett bittelite press på blærå, ville nok medført litt ufrivillig skvetting det og..

 

Så når lastebilen rulla inn foran Tess Kårstå, jumpa undertegna ut av hyttå med ein euforisk lykkefølelse i hovudet.. Katastrofen va sannsynligvis avverga..

 

Eg sprang mot inngangen og forserte dørå, omtrent som Kramer i Seinfeld.. Før eg spurta øve gulvet som ein fullblods Usain Bolt, og klatra opp trappene raskare enn ein panter.. Så, når eg endelig står og sleppe ut ett saligt sukk, mens ei halv kaffikanna renne ner i pottå.. Høyre eg ett fæla rabalder nere i butikklokalet, kor ein samstemt skogglatter fylle lokalet..

Tjera vena meg.. Ka i alle dager kan det væra så fremkalle så kraftig krampelatter..

Eg kan ikkje huska å ha høyrt lignande, siå eg tok ett par knebøy i den gamle fotballknickersen min.. For å liksom mjuka den litt opp.. Men endte opp med at heile dritten sprakk fra navlen og rundt te halabeinet, og både Kånå og Flokken så stod nere i gangen.. Ramla på gulvet i gangen, i unison krampelatter.. Hjølpe meg, nok ein gang hadde Kånå krympa klærnå mine.. Ikkje nåkenting kan eg ha i samme form og størrelse, som sist gang eg brukte det.. Som sikkert va nåken år siå..

Men eg hadde ikkje fotballknickersen på denna gangen, ikkje hadde eg tatt ein knebøy når eg entra butikken heller.. Då hadde eg garantert måtta ha vaska gulvet på Tess, ivertfall.. Og kjøpt meg nytt undertøy og arbeidsbuksa..

 

Eg rusla fornøyd og avslappa nerøve trappene, mens eg lurte på ka som hadde forårsaka detta latteranfallet der nere.. Det kunne nå ikkje vær meg ivertfall, eg hadde jo hverken sagt eller gjort nåkenting før eg føyk opp trappå te litlahuset.. Men, når eg runda hjørna og igjen åpenbarte min tilstedeværelse, så braut heile gjengen nærmast ut i ett nytt latteranfall, samtidig..

Herreguuud.. Tenkte eg for meg sjøl.. Ka i allverden e det dei har hatt oppi kaffien idag da.. ?? ..

Eg hadde egentlig tenkt å lura meg te ein liten kopp, men blei litt i tvil akkurat der og då.. Kor eg stod som ett stort spørsmåltegn og forstod absolutt null, niks og nada av denna her merkelige oppførselen.. Eg prøvde å spør ka det va, men det førte bare te endå sterkare latterhikst med tårer som spratt hytt og pine.. Det va rett og slett nesten så eg bare snudde om og dreit i å levera, og bare kjørte videre..

 

Men så… Innimellom nåken litt mildare lattehikst, så klara Henning og Bente å forklara heile årsaken te oppstyret..

 

De hadde nemlig observert at eg kom fykande bortøve veien, og bråstoppa så røyken stod utforbi.. Så mens eg ramla meir eller mindre ganske så lite grasiøst ut av hyttå, hadde Henning spurt dei andre ka oddsen på at eg spant inn dørå og lukst opp loftet va..  Kor eg endte opp i ett lite øyeblikk med å fremkalla alle gangene eg hadde stukket innom i det sista, og ka eg hadde gjort først..

Og det va nok ikkje så løye at kommentaren te Henning hadde fremkalt denna unisone latteren..

Eg hadde vel ein liten tendens te å ha meg ein tur på loftet, kvar gang eg kom innom.. Eg har gjerna kjørt halva Tysvær rundt når eg endelig komme te Tess, uten å hatt mulighet te å letta på trykket tidligare.. Så eg såg jo at det ikkje va så merkelig at eg ofta måtte gjør det der..

Men, det la sikkert ikkje ein dempar på latterkicket akkurat denna dagen, når eg va såpassa pissetrengt som eg va..

 

Og nærmast kom hjulbeint inn dørene, og spurta opp trappå med knærnå samla… Eg ser den..

 

Men men..  Å vær årsak te litt latter og glede i ein sikkert ellers travel hverdag, det ska eg jaggu meg tåla..

Og sjøl om eg e klar øve situasjonen nå..

Ville eg ikkje gitt Henning så høg odds.. På at det ikkje komme te å skje igjen.. Men gjerna ikkje med ein gang, kanskje eg ska holda meg ett par minutt, ivertfall..

Før eg gjerna forsøke å ubemerka lista meg opp på litlahuset..

 

=D

 

Kånå va ikkje heilt i humør idag, så eg bestemte meg for å muntra hu litt opp …

Og ka e bedre virkemiddel for å komma i bedre humør enn ein liten joggetur ?

Eg har jo til og med bestemt meg for å løpa Djupadalten i år. Det årliga mosjonsløpet her i Haugesund …

 

Så eg skred te verks og begynte å rota fram treningsklærnå mine …

 

Men, det va ikkje lett …

Eg har jo ikkje fanaring om kor Kånå har “gjemt” de. Så eg blei nødt te å improvisera litt.

Eg nappa fram ei t-skjorta, men den hang bare og slang som ein potetsekk på meg. Og der va jaggu meg løpetightsen eg kjøpte te sist gang eg sprang detta løpet..

Eller gjekk … Alt e relativt …

 

Men … Det såg jo ikkje mote riktig ut, i det heila tatt.

Tightsen va grei, den satt som ett skudd … Va nesten lika utslitt av å få den på meg, som eg va itte detta famøsa løpet sist …

Hjølpe meg, kor den hadde krympa i vask da, forbaska tulling på sportsbutikken så lovte at detta va skikkelig kvalitet … Ein vask, åsså krympa den sikkert 3 størrelsar.

Kvalitet meg i rævå …

 

Jaja … Klaga på kvaliteten får me gjera ein anna dag. Heilt klart … Nå får eg få detta antrekket, te å passa inn i tiden …

 

Eg huska jo ikkje heilt kossen man bør fremtre når man jogge, men eg har jo sett masse film da … Som inneholde trenings sekvenser og sånt nåke … Så eg miksa i hop nåke lignande et antrekk fra ein film eg kom på.

Der eg klippa av den posete t-skjortå og kombinert med denna tidsriktige tightsen, så syns eg jaggu meg det va ein innertier, eg …

Men vett dåkke ka Kånå gjorde, når eg kom opp for å invitera hu med meg ??

Trur dåkke ikkje den der “nepå” begynte å le … Mens hu kikka meir eller mindre perplekst på meg …

 

– Herreguuud … Går du ut sånn som det der, så kjenne eg ikkje deg meir. Slengte hu ut, før hu fikk knekken i knærna og blei tatt av latterkrampå, igjen …

 

Altså … E det mulig. ? Her går man virkelig inn for å gleda Kånå, og gjerna få humøret nåken hakk opp. Så e hu rett og slett bare ekkel med meg.

Eg har nesten ikkje ord …

Eg hadde til og med tatt på meg “Jippi” pannebåndet mitt, som eg fikk av damene på Meny Aksdal.

Siden eg alltid e så blide når eg leverte …

 

 

Eg forstår ingenting, eg …

Uansett ka man gjør, så blir det feil

Men, på tross og på tvers av alt, så kom humøret te Kånå seg, da … 

 

😁😁😁

 

Nærmare å havna i Bodå enn eg va igår, trur eg ikkje eg har vært på ei god stund … Og hadde det ikkje vært fordi eg trur Kånå på ein måte ikkje va heilt våken, og muligens noe neddopa … Så hadde eg nok garantert røke lukst i Bodå på sekundet …

Som eg har nevnt i to innlegg på rad, så gikk me tidlig te sengs igår …

Me va rett og slett totalt utslitt itte gårsdagens 17 mai feiring … Det eg ikkje har nevnt e at Kånå gikk å la seg nåken minuttar før meg. Og lå og snorka som ein eksoslaus Opel Manta … Så når eg rusla inn på soverommet, itte å ha pussa tennå og skylt gele’en ut av håret.

La eg meg ner og skreiv detta litla innlegget fra 17 mai feiringen …

 

Lika itte eg hadde publisert det, lagt mobilen på nattbordet og sko rigga meg te.. Så sneik det seg ein liten fjert ut. Ein slags snikande sidevind, uten lyd. Men, med lukt … Masse lukt … Eg kjente det ikkje sjøl, med ein gang. Men så løfta eg litt på dynå, når eg sko finna god stillingen …

 

Og blei nærmast slått bevisstlaus.. Av min egen lille fjert … Sneken va grusom ….

 

Kånå låg fortsatt og snorka intenst, men rett itte ett kraftigt innpust. Så blei det plutselig skrekkelig stille.

Svarte, Salte Bananer …

 

Hadde eg tatt knekken på Kånå og nå. Eg gispa itte frisk luft der eg låg, Og i beflippelsen øve at Kånå hadde slutta å pusta, vrei eg meg litt for fort øve på høyra siå. For å sjekka om hu va i livet, og ein ny liten maskingevær salutt gjekk av …

Tjera vena meg … Sneken fordobla intensitet i rommet …

Plutselig spratt augene te Kånå opp … Hu drog inn luft med nasen, som ein vaskeekta blodhund, men angra meir eller mindre på nanosekundet … Augene hennas rulla bakover i hjernen, og tunga spratt litt ut og inn … Mens hu smatta på ein merkelig måte …

 

Så gjekk det opp for Kånå ka hu smatta i seg, for det va fader meg nesten som om luktå hadde limt seg fast i luftå … Hu kjørte hovudet sitt inn i dynå si, mens hu lot eder og galle skylla øve syndaren, nemlig meg …

 

Eg hiksta forøvrig lika mye som hu itte frisk luft … Det e det galnaste eg har kjent …

 

Kånå begynte å le, mens hu fortsatte utskjellingå. Nå, forsåvidt nåke meir humoristisk vridd. Eg datt inn i ei latterkrampa eg og. Som for å holda “ventilen” under kontroll, ikkje akkurat va nåke sjakktrekk … Det kom 2-3 latter hikst, så ein liten fjert eller tri, igjen …

Kånå hiksta sånn av latter unna dynå si, at heila sengå rista …

 

– Herreguud … Det e fysta gang eg har blitt vekka av luktå te ein fis, og ikkje smellet … Fikk hu sagt innimellom latteranfallene …

– Eg holdt på å bli slått bevisstlaus, av min egen fjert … Svara eg, lattermildt …

 

Før me brast ut i ett unisont krampelatter anfall … Herrejesus … Me lo så inni granskauen godt, at når me endelig fikk roa gemyttene litt … Hadde eg nesten fått akutt sting i magaregionen, og va heldigvis meir eller mindre tom for gass …

 

Av og te …

Så har man det ikkje meir løye, enn man laga te sjøl …

Og som Litlajentå så treffande sa ein gang …

– Jesus feis og …

 

 

 

 

17 Mai.. Det va igår det, heile Noregs nasjonaldag.. Ein dag fylt opp med ett øredøvande folkehav, kaos lignande tilstander og køgåing av stort kaliber..

Dagen me trør i oss pølsa og is, te den store gullmedaljen.. Forsere fremover i gågaten, skolegården eller i kafeen med minimal hastighet, mens man tar halsbrekkane unnamanøvrer med barnavognå.. Manøvre man sjelden gjør ellers.. Nåken ganger e det umulig å manøvrera vognå forbi ei gruppa med folk, som står som støpt midt i sildastimen.. Og ikkje har truffet kvarandre siå sist 17 Mai..

De har heilt klart ikkje tenkt å flytta seg med det førsta.. De treffes jo bare her i gågatå kvart år, og e lika øverraska kvar gang..

Då glømmast sjølsagt alle fornuftige tankar om å holda flyt i 17 Mai trafikken, gjennom ei nærmast sprengt gågata.. Man klemme, håndhilse og kikka som oftast skikkelig irritert på den stakkars Fatter’n, som forsiktig dunka vognå diskret borti foten på 17 Mai kø proppen.. Ein propp som ikkje har nåke formeining om at man nå har stoppa heile flyten, av ett myldrande folkehav..

Gågatå står bomstille fra nord te sør.. Proppen står og konversere der gatå e smalast..

 

Fatter’n har ei ilter, småstressa men stort sett snill Kåna med seg og 3 ungar hengande itte som ein hale.. Han vett at får han ikkje åpna gjennomferdselen rimelig kjapt, e statsproblemene te Donald Trump barnamat i forhold.. Han kjenne allerede varmen fra Kånå sitt blikk i nakken, og tør ikkje snu seg av frykt for å bli gjennombora av Kånå sine varmesøkande Scud Missil, skjult bak smaragdgrønne auger, med ett hint av brunt i seg..

17 Mai.. Dagen man ska feira grunnlovsdagen.. Men kor nærmast alle fedre går på nåler og ikkje kunne vært lengre fra friheten.. Men, det e bare ein gang i året, så man lide seg gjennom den saktegåande torturen..

I visshet om at det ett år te neste gang..

 

Det va forsåvidt ikkje så gale i år, heller ikkje ifjor når me feirte på landet.. Med minimalt med folk, sånn sett i forhold te byen.. Me starta dagen grytidlig, nærmare bestemt i kvart over 6 tiå.. Både Litlajentå og Mini’en hadde kommen inn for lengst, når klokkå te Kånå ringte.. Kånå hoppa i dusjen, kidsa stakk opp i stuå og eg fikk nåken minuttar te å vakna på..

Når eg kom sluntrande opp i stuå, i bare joggebuksa og ei slitt t-skjorta.. Kikka Kånå oppgitt på meg..

– Har du ikkje kledd deg ennå du..? .. Spurte hu skingrande..

– Neeei, ska bare laga meg ein kopp kaffi, tenkte eg.. Svara eg avbalansert og avslappa..

Eg fikk “blikket” av Kånå og nappa te meg kaffien så nettopp va ferdig, og jogga ner trappå.. Hjølpe meg, her va det best å få fart i legemet, Kånå har tydligvis blod på tann i dag.. Og eg huska planen me la igår, om å prøva å vær litt i forkant i år.. Istedet for å kava mot klokkå i siste liten, som me stort sett har pleid å gjør kvart einaste år..

Dusj, barbering og klesskifte gjekk unna i ein fart.. Og eg rusla fornøyd opp te Kånå igjen, som sjølsagt ikkje va imponert.. Hu hadde kledd 4 ungar og rista bare på hovudet av min lille triumf, og stakk ner for å ordna seg sjøl..

 

Dei 2 eldste sko møta opp klokkå halv 10, og normalt så hadde me sprunget mot tiå øve gangbruå, itte å ha parkert ett par kilometer fra sentrum.. Men i år stod me ferdig parkert ved biblioteket i sentrum, klokkå halv 9.. Med hadde altså over ein time på å levera dei to eldste, finna oss ein dugande plass å se på toget og gjerna hanka te oss ein kopp kaffi..

Og her sko man jo trudd at det eina hadde tatt det andra, og at me blei utsatt for endalause uforutsette hendelser..

Men ikkje ein ting smalt i andletet på oss, foruten 17 mai toget som gikk i hytt og pine i år.. Plutselig kom de ner ei gata de aldri har gjort før, og me stod jo ikkje der.. Så eg nappa opp kameraet, og rakk ett par bilder av ryggane te gutane våras.. Når eg kom tebake kunne Kånå sjølsagt fortella, at de kom forbi oss om ikkje så lenge.. Det va visst nåke nytt detta..

For å korta ner på tidsforbruken.. Visstnok.. Eg vett ikkje..

 

Ei stund stod til og med toget bom stille i ca ett kvarter, uten å bevega seg så mye som ein cm.. Men det va nå egentlig det mest uforutsetta som skjedde, ska eg vær heilt ærlig.. Han i Midten viste ingenting anna enn eksemplarisk oppførsel denna dagen, Litlajentå, Mini’en og Eldstemann likaså.. Me va rett og slett ett dydsmønster av ein massebarnsfamilie, te ein forandring..

Litt småkjekling va det jo, men ikkje i nærheten av ka me e vant med..

Så både eg og Kånå va nærmast blenda av denna plutselige idylliske harmonien, som hadde lagt seg over oss.. Også på 17 Mai da.. Kanskje det va ein slags rettferdighet i himmelen, som nå endelig hadde funnet fram te oss..

Itte barnatoget gikk me ei litå stripa ner i byen, før Kånå sko bort på Rådhusplassen og henta dei 2 eldste..

Der fant me jaggu meg ett ledigt kafebord og.. Midt i byen.. På 17 Mai.. Ufatteligt..

 

Eg sa det te Kånå at nå får me bare huska å spilla Lotto idag, for nåke sånt som detta har aldri me opplevd før.. Kidsa fortsatte med sin sjarmerande oppførsel, til og med itte ein is og to va fortært.. Eg har ikkje vært vitne te lignande utenomjordisk oppførsel, siå .. ja … Ever.. Det sko rett og slett ikkje vært mulig, at me på 17 Mai, sko væra så finjustert inn på “rolige omstendighetar” ..

Normalt hadde gjerna både eg og Kånå, allerede vært i både fistel og forbannelse opp te fleire ganger..

Men, me hadde ikkje vært i nærheten, ikkje såvidt ein gang.. Sko detta vær vår 17 Mai, den syttende Mai’en kor me banebrytande endra offisiell opptreden..? .. Neppe.. Men, hjølpe meg kor herligt det va, me va heilt klart fortsatt i forkant.. Ingen tvil om det.. Itte ei stund suste me heimover for å laga te grillmaten, før gjestene kom..

Idyllen og harmonien vedvarte..

Selskapet blei ein skingrande affære, og alt hadde gått som smurt.. Ikkje ett einaste feilskjær hadde me hatt te nå, på denna triumferande ferden mot total suksess.. Me trudde nærmast ikkje våre egne auger, hverken eg eller Kånå.. Kidsa va fortsatt i strålande form, samarbeidet gikk som eit velsmurt maskineri.. Og gjestene va mette og fornøyde.. Til og med Svigerfar..

 

Me suste nedover mot byen igjen, for å få med oss folkatoget og russatoget, som va slått i sammen.. Egentlig likagodt, for russatoget e ikkje i nærheten av ka det ein gang va.. Ivertfall ikkje her i byen.. Politiske satirer, latterbefengte parodier av lokale kjendisar og gode slagord på plakater, det har ikkje vært å se på mangfoldige år..

Det e som om dagens ungdom ikkje har nåken spesielle budskap.. Som de gjerna vil fremma med humoristiske virkemidler..

Her for nåken år siå så va russatoget her i byen, meir lignande ett opptog for Paradise Hotel enn dei gode gamle russa togene.. Dei som bugna over av strålande godt planlagde stunt, og som man gjerna stod og humra og lo av i lange tider ittepå.. Det va vel derfor man måtte ha med seg russatoget, fordi man lurte på ka de hadde funnet på i år.. Ja, rett og slett for å sjå deia kreative påfunnene russen hadde pønska ut..

Nå tedags bare rava de forbi i halvfuddlå, slenge rundt på russakort te dei minste mens nåken gjerna rauta ett eller anna ut i luftå.. Man blir ikkje akkurat imponert, sånn som man gjerna gjorde for 10-15 år siå..

Jaja, nok om det.. Det va nå bare ein liten betraktning..

 

Om eg ska nevna nåke så kunne minna om ein smell, fra gårsdagens 17 Mai feiring, må det vara når me sko gå te bilen igjen.. Itte me hadde sett på russatoget, og skippa overgangen for å ta ein snarvei øve Haugesunds mest traffikerta gata.. Det hadde jo gått greit når me kom.. Litt verre va då når heila byn sko heim på ein gang.. Typiskt..

Men som ein engel fra himmelen, kom plutselig ein kompis kjørande så sjølsagt stoppa for oss..

The hits just keep on coming, sang Kånå mens hu vandra i lykkerus mot bilen.. Eg nynna litt med eg og.. Det hadde nesten vært ei feiring øve all forventning.. Hverken meir eller mindre.. Me suste heimover og fant fram kaker og kaffi, og venta på gjestene.. Eg rakk til og med ein bitteliten cowboy kvil på fanget te Kånå, mens me venta på gjestene.. Kidsa va ute og lekte litt i gatå..

 

Ikkje så lenge før me satte oss med bordet, og gjestene kom inn dørene.. Så nevnte eg for Kånå at det hadde nå jaggu meg gått over all forventning idag.. Hu kikka på meg, men sa med ei ettertenksom grimasa om andletet..

– Jojo, men du må ikkje ta heilt av ennå, å jinxa heila greiå..

– Tjera vena meg… Nå må du vel klara å gleda deg littegrann øve ein velstrøken dag.. For ein gangs skyld.. Svara eg optimistisk..

– Joda.. Sjølsagt.. Sa hu bare kort..

Ikkje så lenge ittepå strøymde gjestene på, og me satte oss ner ved bordet.. Praten gikk lett og ledig og kakene gikk ner på høykant.. Svigermor hadde laga ei aldeles herlige kaka, med blåbær, bringbær og massa krem dandert oppå ein marengs form.. Pavlova meina eg nåken sa den hette, forsåvidt heilt likegyldigt for meg ka navnet på kakå va, så lenge den smaka så godt..

Så, mens eg sitte i min egen lille lykkerus øve vel utført 17 feiring, og nyte ein godbit av “Pavlova’en” te Svigermor..

Så ryke dørå opp nere i gangen, og ein skingrande stemme runge opp gjennom trappahålet..

– Uææææ… Eg har fått hål i dressjakkå… Kauka ein sønderknust Han i Midten..

 

Herreguud.. Planen fra 16 mai når jakkå blei handla inn, gjekk ivertfall rett i dass.. Kor me ville handla ei jakka han kunne ha te jul, istedet for å handla ei så passa akkurat nå.. Gutalarven hadde styrt på med skateboard når det hadde gått gale..

Kånå sitt blikk sa ingenting og alt, eg hadde heilt klart jinxa heila greiå..

Hullet lyste glorete og flussande imot oss, guten blei sendt på rommet sitt og eg satt lettare oppgitt igjen nere i stuå.. Men itte ei litå stund gjekk eg opp og hadde meg ein liten prat med ulykkesfuglen.. Han va jo skikkelig lei seg, så me blei enige om at sånt kan jo skje.. Men at det gjerna ikkje va så smart å skate i 17 Mai klærnå..

Me får se om me kan finna ein slags kul lapp me kan sy eller stryka på..

 

Så te slutt kom smellen.. Men tross alt, det kunne vært så mye verre.. Ei jakka med hål i kan man øveleva, sjøl om det va nåke fortærande..

Og va ifølge Kånå, nærmast min feil..

Men, men.. Galnare ting kunne skjedd, og har forsåvidt skjedd tidligare år.. Alt i alt, så hadde me ei strålande flott 17 Mai feiring..

Og som eg skreiv igår.. Me slokna som nåken slips, i halv 10 tiå igår.. Heile gjengen..

=D

 

Eg hadde akkurat rygga innte terminalen idag, og lossa lastebilen for innhentingar.. Mobilen hadde eg glemt i lastebilhyttå når eg gjekk for å lossa, så sjølsagt oppdaga eg at Kånå hadde ringt ett par 15 ganger, når eg kom ut igjen.. Hmm, kan det vær at det e nåke viktig, mon tro..?  Eg prøvde å ringa tebake men det va kul umulig, Kånå satt tydligvis og ringte meg opp igjen..

Så eg la mobilen i fra meg og venta på neste gang hu ringte..

Men då skjer det sjølsagt ingenting.. Kjenne eg Kånå rett, satt hu garantert å bante å steikte øve den fjotten så ikkje svara på mobilen nå.. Men om eg ringe meir enn ein gang, då får hu jo åndenød.. Om eg ikkje forstår at hu har det travelt, å ringe meg opp så snart hu kan..

Så snart hu gidda ville nå eg sagt, av erfaring.. Men eg seie det aldri høgt..

 

Eller, ein gang så sa eg det høgt, og det reinasta haraballet utspilte seg.. Eg kunne jo ikkje bare forventa at hu kunne ta telefonen te einkvar tid.. Hu holdt gjerna på å støvsuga, vaska huset, henga opp klær….. Eller såg på ein eller anna såpeopera, avbrøyt muligens eg..  Og både jordfeilbrytar, sikringar og Kånå sprakk.. Om eg trodde hu bare satt og såg på tv når hu va heima aleina..?? ..

Tjera vena meg.. Eg hverken sa eller trudde det eg.. Men eg bare antok at hu gjorde det innimellom, siå hu alltid måtte sjå ein såpeopera når eg gjerna va sjuk, eller hadde fri..

Man sko jo tru at eg gjerna lærte av ein sånn episode, men det e vel godt dokumentert her inne på bloggen at det ikkje e sant.. Men.. Det va dagen idag då, kor Kånå heilt klart ville ha tak i meg.. Og itte å ha venta ett minutt og to, så prøvde eg å ringa hu opp igjen.. Men eg hadde ikkje fått toucha det grønna symbolet, før bildet av Kånå dukka opp på skjermen..

Eg e nærmast sikker på at augene på det bildet, skifta blikk alt itte humøret te Kånå når hu ringe.. Og å sei de såg olme ut, e nok ikkje å overdriva.. Men, det va bare te å svara.. Ein eller anna gang måtte eg snakka med hu alikavel..

 

– Hallo, min kjære.. Smiska eg så det holdt..

– Dust… Har du ein plan idag, du eller.. Svara hu konsist og kontant..

– Ehh.. Plan, eg.. ?? ..

 

Herreguuud…

Det e 16 mai idag, det betyr at det e 17 mai, imårå.. Og om ikkje Kånå har ein plan, men forvente at eg ska ha det.. Då e me ille ute å kjøre.. Eg kjente ett kaldt gufs av skrekk bre seg fra skjelettet og ut.. Hjernebarken gjekk for fullt og eg vridde kvar ei cella, for å huska om eg burde hatt ein plan idag.. Men det va tomt.. Eg hadde ikkje den fjernaste anelse om ka eg sko svara, så eg holdt kjeft..

Eg har lært meg at om eg stort sett holde kjeft, så får eg som oftast vita ka eg burde gjort, huska på eller lignande.. Ganske så kjapt..

Det e egentlig det besta tipset eg kan gi te alle herremenn i ett nybakt eller nåkenlunde ferskt forhold.. Om din bedre halvdel spør deg ett spørsmål, gjerna eit heilt vilkårlig ett.. Så ikkje gå ut ifra nåke anna, enn at hu allerede vett svaret.. Det stemme meir eller mindre i 99% av tilfellene.. Nåken ganger får du fasiten som ein geysir rett i fleisen, andre ganger komme den snikande som ei skummel tåka øve det speilblanka vannet..

Enten så svara man som sant e og så godt som man kan, eller så kan man holda kjeft og venta på at det retta svaret komme av seg sjøl.. Å venta te det komme av seg sjøl, har eg lært meg at e den mest skånsomma, for min egen del..

 

Itte 10 sekund ga Kånå opp og ei lang leksa om ting og tang, kom på løpamde bånd.. Han i Midten sko på karate, me sko handla inn te selskap imårå og handla sko te dei 2 eldste.. Kidsa hadde ikkje fått middag endå, kler måtte prøvast og huset sko takast så det såg respektabelt ut te folk kom imårå.. Og spørsmålet om eg hadde ein plan, følte eg egentlig va overflødig..

Kånå hadde heilt klart ein plan klar, det som va uklart va mi rolla oppi alt detta..

Og der igjen synast eg det e best at Kånå gjerna får kjøra løpet, eg kan for all del komma med innspill.. Men passa alltid på å formulera innspillet sånn, at Kånå har valget på ein måte.. At det e hu som har sista ordet, rett og slett.. Det e tryggast sånn, og minimal sjangs for å gå på ein smell av stort kaliber..  Så eg foreslo at hu kjørte Han i Midten på karate, og handla mens ha trente..

Så kunne me stikka å spisa på McDonalds for ein gangs skyld, ittepå.. Resten fiksa me når Flokken va i seng.. Og for første gang på lang, lang tid, va Kånå meir eller mindre enig..

Gudhjølpe meg.. Detta gikk for lett..

 

Og sjølsagt gikk det for lett.. Ikkje at det va Kånå så hadde ein underordna plan.. Heller det at Han i Midten plutselig blånekta å bruka bunaden, som ikkje passa meir heller.. Han sko ha dress, sånn som Eldstemann.. Han e blitt ein liten forfengelig primadonna, heile guten.. Jaja, tenkte eg.. Me spise jo på Amanda Senteret alikavel, så då kunne me vel bare stikka innom ein butikk.. Og se om me ikkje finne ein dress te ein ok pris..

Ein dress te overkommelig pris va enkelt å finna.. Finna ein så primadonnaen va fornøyd med, det va det verre med..

Han la sin elsk på ei svart dressjakka, men den passa akkurat.. Prøva å forklara Han i Midten at det va dårlig økonomi, va som å snakka for døve øyrer.. Me kunne jo likagodt finna ein dress så passa te jul, men akkurat det brydde han seg fint lite om.. At me nå begynte å nærma oss grenså, for kor lenge han takla å vær på ett kjøpesenter.. Va og ein kjennsgjerning..

Me har øvd oss opp te ca 40-50 minutt nå, før han får for mye å fordøya og går i spinn.. Nå nærma me oss timen..

 

Te slutt blei det inngått ett kompromiss og jakkå va i boks.. Men så va det buksa då, og gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Då begynte kaoset for fullt.. Me hadde planta Mini’en i vognå, og tatt på selane, men når Han i Midten gjekk på ein smell og overtidå va slutt.. Så gikk han heilt i spinn.. Først klikka han på Kånå øve bukså hu valgte, så slapp han Mini’en laus og Litlajentå stod og kauka for å visa nåke hu ønska seg..

Kaoset va komplett.. Kidsa nådde fullt inferno modus og Eldstemann flykta fra åstedet..

Herreminguud.. Eg la ut i fullt firsprang for å fanga Mini’en, så pilte rundt som ein røyskatt på speed.. Litlajentå fikk ikkje nok oppmerksomhet om det hu sko visa og begynte å hylskrika.. Mens Han i Midten gikk rundt og surmulte verre enn han nåken gang hadde gjort.. Kånå stod i kassen og betalte, og va indisponibel.. Eldstemann hadde stukket på Pokemon jakt, for å slippa å bli sett med oss, trur eg..

Så eg hadde min fulle hyre heilt aleina, med å få kontroll på galskapen.. Eg trur ikkje det va vanskelig å få med seg kim som va på handletur idag.. Eg trur det sa seg sjøl..

Gubbevaremegvel…

 

Infernoet av hverdagsgalskap på kjøpesenter nådde nye høyder, når me te slutt sko fiksa sko te dei 2 eldste.. Eg trur ikkje eg har vært meir oppgitt, øvgidde og dritaleie av galne ungar, enn eg blei då.. Eldstemann fant seg sko med ein gang, Litlajentå og men hu sko ikkje ha.. Som sjølsagt va urettferdig og blei behørig proklamert for heile butikken.. Han i Midten va nå på bristepunktet, og totalt uenig i alt me prøvde å visa han av sko..

Te slutt skar Kånå gjennom og bare tok et par, te gutens ville protester.. Han va mildt sagt ravsint..

Kånå fikk betalt og me raska med oss Flokken ut av Senteret, kjappare enn på lenge.. Kånå, Eldstemann og Litlajentå tok av i front, eg og Mini’en gjekk bakerst.. Mens Han i Midten gjekk og skjelte og smelte i midten.. Der me sprada øve parkeringsplassen og mot bilen.. Tjera vena meg, aldri før har bilen vært meir kjærkommen å komma seg inn i, enn i dag..

Det va nærmast som når man har trava seg gjennom ein snøstorm fra he…te, og man endelig ser ei varm litå koia med lys i vinduet og røyk fra pipå i horisonten..

 

Me suste rett heim.. Fekk Flokken i seng og datt sammen som to vrak i sofaen.. Itte ett ramaskrik av sjeldent format, til og med te oss og vær..

To blikk blei delt mellom meg og Kånå..

Før me bare braste ut i krampelatter begge to, eller va det gråt, eg vett ikkje.. Det e ikkje godt å sei.. Men at det e lenge te me ska på Kjøpesenter med heile Flokken, igjen..

Det e ivertfall heilt sikkert.. Definitivt..

 

Men først må me forsåvidt overleva 17 mai..

Grøss og gru….

 

=D

Detta e og ein av dei første anekdotene eg skreiv på Facebook, før bloggen va ein realitet.. Og som eg ikkje e heilt sikker på om nåken gang har fått vær med inn i Blogg verdenen..

Kånå satt og kikka på Facebook veggen min, og kom over denna.. Og blei sittande å rista litt i latterkrampe der borte.. Fra den gangen Litlajentå begynte å visa nye sider ved seg sjøl..

Også passa det litt med det forriga innlegget, med Litlajentå involvert i ein liten hovedrolle..

Kos dåkke… =D

 

Me va på Amanda Senter idag.. Eg å kånå, og heile flokken med ungar.. Rutinerte som me e, så tenkte me at det ska nok gå som ein drøm.. At me aldri lere.. For min del gjekk det forsåvidt som ein drøm, i starten.. For eg satt i ein frisørstol.. Men itte skalpen va tatt, så va det bare å gå på leit itte Kånå..

Hu har jo mobil men det e ikkje alltid eg forstår koffår, for eg trur ikkje an virke.. Ivertfall ikkje når eg ringe te an..

Jaja, eg fant de te slutt og fikk klar beskjed om å passa resten av Flokken, for Han i Midten måtte på do.. Og vips så for de.. De hadde stått med lekebutikken, så eg rekna med at heile Flokken va der inne.. Men når eg gjekk inn for å sjekka så fant eg ikkje Eldstemann..

 

Hjølpe meg…

 

Hadde hu klart å mista guten uten å merka det !?.. Svetteperlene begynte å pippla og hjarta banka.. Ein haug med scenario bobla opp i hjernebarken, e han blitt kidnappa, har han gått seg vill ellår blei han og med på do, uten at eg fekk det med meg..

Gubbevaremegvel…

Men før eg fekk meg te å melda an savna, såg eg Kåna komma marsjerande tebake fra toalettet.. Og akkurat i samma øyeblikket dukka Eldstemann opp, springande mot oss fra den andre kanten.. Kånå hadde glemt å gi beskjed, at han va på bokhandelen og kikka på nåken bøker..

Puuuh.. Det va rett før eg sendte Kånå i Bodå den kvelden.. Eg fikk jo nærmast hjerteinfarkt..

 

Ittepå gjekk me inn på bokhandelen for Eldstemann hadde funne seg ei bok han hadde lyst på.. Og då ville jo Han i Midten ha ei bok og, men han hadde jo allerede kjøpt seg ein genser.. Me prøvde jo denna her pedagogisk rette måten å sei nei på.. Og det gjekk jo sånn som det sikkert går for alle andre foreldre, som prøve å vær pedagogisk korrekt, nemlig rett i dass..

Full hylekonsert midt inne på Ark.. Herligt..

Sjølsagt så finne me oss jo ikkje i ei sånn hyling, så han fekk seg jo ei bok då.. Me rusla nåken rundar forbi Eplehuset og eg håpa Kånå huska eg hadde kjøpt presang te hu på juleaftå, sjøl om me hadde blitt enige om at me ikkje sko jør det.. Og eg har jo fleire ganger, itte jul sånn forsiktig hinta frampå, at eg ønskte meg sånn Apple Tv

Men neida.. Sjøl ikkje når me runda Eplehuset for fjerde gang og eg sånn forsiktig utbryte

– Sjå der du, Eplehuset ja, der har de sikkert sånn Apple TV..

 

Så raste hu bare forbi, va ikkje antydning te at hintet hadde truffe øyra eingang.. Jaja.. neste helg kanskje.. Me tok ein runde i andre etasje mens eg prøvde og styra klar dei verste fristelsane, for Kånå..

Nemlig plakater som det står salg på.. Det gikk ikkje heilt bra, men det kunne gått mye verre og, tross alt..

Te slutt så tuttla me oss ut i bilen og gjorde noen små ærend te, før me satte snuten heimover.. Det va då me fikk oss ein liten øverraskelse, og ein liten forklaring på koffår Litlajentå hadde gått som ett lys.. Heile turen på Senteret, og rett og slett vært snill som ett lam..

 

Hu hadde fått handla seg ett lite skjørt, men hadde og masa om ett par rosa Disney prinsesse sko.. Men me hadde sagt fint nei, og det hadde vært fryktelegen lite protester.. Men itte me gjekk videre, så minnast eg jo at hu verna godt om posen sin..

Me fikk ikkje lov å legga den i vognå eingang, hu sko bera den sjøl..

“Jøsses, tenk om dei to eldre brødrene hadde vært litt se hu.” Sa eg te Kånå, som nikka samtykkande.. Men når me kom heim, så kikke me opp i posen.. For det såg ut som om det låg nåke meir enn bare ett skjørt der..

Og der, sammen med skjørtet lå jaggu meg dei her prinsesse skornå og..

 

Nå va det jo ikkje vanskeligt og forstå, koffår hu hadde vært se ett lys heile dagen.. Me spurte kor hu hadde fått dei ifra..

– Lekebutikken” .. Svara hu, mens hu ser på oss med dådyr øynene sine..

– Har du betalt for di da? .. Spør Kånå..

– Jah,  øøh… Neeeeei.. Hiksta hu fram, mens tårene begynne å renna i strie straumar…

Hjølpe meg…

Dagen ittepå, måtte hu opp og gjør opp for seg sjøl om hu ikkje va så høge i hatten.. Men her va det best å statuara ett eksempel, så hu huska det ei stund…

Før me ende opp me ei kriminelle mesterhjerne jenta, her i huset..

 

=D