Når lite skjer …
Gaustatoppen …
Kebab’en …
«Kobra-Slangen» …
Me/eg har vært på ferie … Med alt det stort sett drar med seg av elleville krumspring og hendelser …
Ein del av krumspringene som har hendt, har blitt i all sin enkelhet delt på diverse lukkede bobilsider. Ikkje for nåken anna grunn, enn at det e litt meir arbeid å laga eit blogg innlegg av det, enn det bare e å skriva i vei på ei side, å trykka publiser te slutt …
Men, det blir litt urettferdig at det bare e ferierende og uferierende bobil entusiaster som for lest disse epistlene mine. Litt har jo blitt delt, men ikkje alt.
Så her komme de ein etter ein fremover, i nåken dager fremover … Litt lett ferielektyre om alt som man ikkje trudde kunne skje, men allikavel skjer, når man reise ut på bobiltur.
Kos dykk 🙈😀😂😂
KOBRA-SLANGEN …
Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.
Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.
Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen ved Seljord Camping sitt sanitær annlegg, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.
Derfor va eg kjapp med å spør kor me fylle på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.
Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.
Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …
For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !
Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.
Slangen fløy ut av vanninntaket te bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.
Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.
Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …
Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.
Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …
Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …
Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.
Enkelt og greit …
God jul, og takk for meg !!!
😱🙈😂😂😂
Kaffikoppen …
Det e morgen her på Telnessanden Camping. Ein flott og idyllisk camping med harmonisk stemning.
Jauda … 🙈😎😂
Eg trur det ville vært å vri sannheten litt langt, om eg hadde sagt at den idyllen og harmonien har smitta av, heilt inn i bobilen.
Litlajentå og hu Mor, dei har muligens tråkka kvarandre litt meir på tærna, enn det som kanskje e hensiktsmessig. Sett sånn idyllisk på det, de siste timene. Inkludert kvelden igår.
Ein bobil e ikkje nåke palass med all verdens romslighet.
For all del, den e ikkje trang og på kanten te klaustrofobisk. Men, når to hormontroll treffes på slagmarken, hadde det neppe hjulpet på om me hadde bodd i president suiten på et hotell i Dubai.
Når Fatter’n då ikkje heilt har stilt inn uret, sånn med tanke på når man bør begynna å kokelera kaffi om morgenen.
Og hormontrollene blir vekka klokken litt over åtta. Istedet for litt over ni, som eg trudde den va.
Då blei bobilen nett som ein trykkoker på randen te å eksplosjon, fordi Litlajentå ikkje hadde fått søvndosen sin.
Fatter’n fikk ettertrykkelig påpekt sin manglende evne te å vær stille av hu Mor og Mini’en satt mellom barken og veden å visste ikkje si armaste råd …
Så nå … Nå sitte eg her utenfor bobilen for meg sjøl.
Med ein liten bismak på ein nydelig kopp kaffe. Og høyre på et lite troll av ei jenta som virkelig har stått opp med samme foten som hu la seg med, igår …
Jøje meg … Idag har eg virkelig lagt gullegget …
Heilt klart … 🙈🙈🙈
Forresten … Eg lura meg på om eg ska ta patent på denna hårfrisyren min …
Slik kan ein tidsløs Fatter’n raskt enda opp, itte ei atombomba gikk av, ein frykteleg tidlig morgen.
På bobiltur her på Telnessanden Camping …
Juhuu … 😂😂😂
«Kobra»slangen …
Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.
Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.
Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.
Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.
Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.
Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …
For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !
Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.
Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.
Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.
Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …
Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.
Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …
Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …
Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.
Enkelt og greit …
God jul, og takk for meg !!!
😂😂😂
Stigen – Og ein liten Stor kjærlighets historie …
Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.
Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.
Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.
Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.
Et par hekkplanter må nok byttes ut.
Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.
Eg hadde nesten rekna med det.
Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.
Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.
Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.
Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.
E hu ikkje glad i meg meir nå ?! Hjølpe meg …
Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.
Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.
Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.
Eg slo håndå te pannå.
«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.
Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.
«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»
Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.
Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.
For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.
Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.
Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.
«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.
«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode» … «Forbannade SoseMikkel»
Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.
Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.
Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.
Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.
Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …
Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.
Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …
🙈🙈😱😂😂
Som ein Klegg på friarferd inn i Solnedgangen …
Det har vært mye omtale om diverse bivirkninger etter gjennomført covid sjukdom. Tap av lukt og smaksans va den første litt sånn uortodokse bivirkningen som dukka opp. Så kom de på løpende bånd. Utmattelse, sterk lokalt plassert hovudverk og tung pust.
Men det va et par som liksom fanga min oppmerksomhet i etterkant av at dritten stakk innom hos oss i Familien Vandrende Kaos.
Nemlig sviktende hukommelse og hjernetåke.
For og ta hjernetåke først, som e definert som nedsatt konsentrasjon og evne til å tenke selv. Den … Den har nok eg alltid hatt et snev av. Det trur eg definitivt Kånå kan signere med to streker under svaret.
Sviktende hukommelse likeså. Også ofte omtalt som selektiv hukommelse, sånn når man snakker om fedre. Gjerne massebarnsfedre.
Konklusjonene her, det må nesten bli at det nok e svært vanskelig å konstantera om disse to bivirkningane, har ramma meg.
Enkelt og greit.
Kånå derimot. Hu har aldri slitt med slike syndromer så lenge eg har kjent hu. Hu har ein husk som ein elefant og konsentrasjonen te ein Kolibri som manøvrere seg mellom blomsterhavene.
Hu e min forlengede hukommelse og et menneske nærmast blotta for hjernetåke.
Forbauselen min va derfor meget stor når saker og ting plutselig gikk lukst til bloksberg for Kånå. Ikkje fant hu støvsugeren, barn ble sendt uten gymtøy på skolen før det toppa seg når vi møtte fem uker for tidlig opp på passkontoret.
Brystholder va visst heller ikkje nødvendig meir, nåke som forøvrig ble godt mottatt fra Fatter’n sin side, men når Kånå presterte å handle på Kiwi’en og oppdaga at hennes frodige fordeler hadde vært på full display under hele handleturen, når hu kom heim.
Då var det slutt på den moroa.
Skjønt, litt moro va det tid te før kvinnemennesket fant tilbake sitt sanne sjøl, og igjen hadde full kontroll øve galskapen i heimen. For ein dag her i forrige uka, når eg rulla inn i gårdsplassen, hilsa te Kånå som stod i kjøkkenvinduet før eg parkerte bilen.
Så kauka Kånå ned fra toppen av trappå når eg tråkka inn i gangen og slengte igjen dørå.
«Kim e det ?»
Hjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl. Me hadde jo nettopp hatt augekontakt å hilsa på kvarandre. Har hu allerede glemt det !?
Eg tenkte langt å lenge, men for ein gangs skyld svara kjeften snarrådig og kjapt før tankerekkå for så vidt hadde endt.
«Its Brad Pitt, darling»
Ein tallerken gikk i gulvet med et smell, to føtter trampa lynkjapt øve kjøkkengulvet og ei vilter, smårødmande men stort sett fattet Kåna, kom styrtande ned trappå å heiv seg i fanget på ein forfjamsa Fatter’n …
«Take me to bed or loose me forever» Kvitra kvinnemennesket mens hu hang seg fast som ein øveamorøs klegg på friarferd inn i solnedgangen.
Jøje meg, altså …
Ikkje alle bivirkninger e av slik karakter, at man skulle ønske de snart gikk over …
Noen kan godt få sitte i så lenge de bare vil …
🙈🙈😂😂👍👍
OL gull i garasje flauser …
Okay … Detta begynne nesten å bli på kanten te grufullt flaut. Der eg rusla inn i garasjen. Eg skulle støvsuga å vaska bilen te Kånå inni. Den så nærmast ut som både et sandtak og søppelplass innvendig. Garasje dørå stod på vidt gap og stikkontakten e i taket …
Man må jo ha strøm for å bruka støvsugaren. Litt kan eg om husarbeid.
Sjokket kom når hånda va to centimeter fra uttaket. Nede på vegen gikk et søtt par forbi. Og akkurat når eg ska stikka kontakten inn, ser eg nåke som kravla inne i stikkontakten.
Nemlig et beist av ein edderkopp. !!!
Et realt kvinnehyl som glatt hadde overdøva Pavarotti på sitt høyeste, runga ut av garasjen. Fatter’n stod stiv av skrekk å rista med hånda nesten inni kontakten og fyren med damå nede i gatå trekte alle feil slutningar, som for så vidt kunne gjerast.
Selv om det unektelig sikkert så ut som undertegna blei grilla av tohundre og tjue volt …
Han kom løpande opp gårdsplassen, spurta inn i garasjen og nappa håndå mi ned.
Og eg … Eg bare løfta den andra håndå, peika opp i taket og stotra forfjamsa ut …
«Edderkoopp …»
Damå fikk knekken i knærnå, fyren kikka dumt på meg og eg begynte å komma te meg sjøl …
Hjølpe meg, altså …
Snakka deg om å ta OL gull i flauser … Men, det gjorde eg med glans idag …
Heldigvis, så gikk detta hus forbi Kånå … Sko tatt seg ut om hu også hadde fått med seg kossen eg skjemte meg ut, for nabolaget …
Uff … 🙈🙈🙈😂😂😂