Lebestiften …

Kjørte forbi ei dama idag som va meget opptatt med å ta lebestift på seg i bilen, midt i ein sving nede i Industrigatå, mens hu kikka iherdig opp i sladrespeilet … Normalt, så pleie eg gjerna å rista på hovudet, irritera meg ei litå stund øve idiotien før det stort sett blir glemt …

Men, siden denna damå nettopp hadde kjørt forbi idrettsbarnehagen, kor eg ofta må stoppa for å slippa ein gjeng ellevillt turklare barnehagebarn over gatå, så gikk det ein liten djevel i meg …

Så … Eg tok å trykka på hornet i lastebilen, dama spratt i taket og ein fin rød strek blei tegna opp mot øyra … Eg har nemlig to effektive kompressorhorn på taket, som forsåvidt laga “litt” lyd, når eg trykka på hornet …

Eg vett ikkje, kanskje blei hu sint og forbante den forbaska tosken som tuta på hu …

Men … Som han galningen fra Odda sa i Fjorden Cowboys, når de reiste te Shetland uten gps te sjø, men tross alt hadde ein globus med seg …

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, sånn egentlig …

Eller ??

🙊🙊🙊😇😇😇

Hovudverket, eg og eit Monster i gangen …

 

 

Kånå, hu e sur som ei potta idag, på grunn av meg, som sikkert ikkje kom som ei bomba … Eg vakna i halv fira tiå inatt med eit dundrande hovudverk, ett slikt ett som nærmast kan driva deg hinsides all fornuft, og får deg te å gjør totalt irrasjonelle ting … 

 

Som f.eks å leita febrilsk rundtomkringfallera i heila huset, på jakt itte nåke smertestillande, mens man trur man e ekstremt diskre … 

 

Nåke eg forsåvidt fant ut at eg heilt klart ikkje hadde vært når eg søvndrukken, men i hvert fall kvitt hovudverket satt sånn ca omtrent lykkelig i lastebilskapet å drakk ein kopp kaffi, i dag morgens … 

 

” For då tikka det inn ei stram melding fra Kånå, som på sjeldent vis ikkje la to fingrar imellom, for ka hu meinte om mi romstering i heimen, i natt … 

 

Eg ska ikkje gjenta ordrett ka hu skreiv, men Kånå har som Hans Morten Hansen proklamere i Ikea nummeret sitt, ett meget godt ordforråd. Kånå kan og mange tusen ord, det kan eg forsåvidt skriva under på, uten å tenka meg om … 

 

Men, i motsetning te Hans Morten Hansen e det ikkje Ikea som gjør at Kånå finne det heilt kurant og nærmast påkrevd, å ty te småstygge forsvergelser …

Det e det tydeligvis eg som gjør … 

 

For som nevnt, vakna eg klokkå halv fira inatt og hadde ett “mildt” migrene anfall fra ein anna verden, som endte opp med at eg lå å vrei meg i smerte i sengå. Allerede her, med tanke på at Kånå nærmast e som Prinsesså på ertå når hu sove, har eg nok påkalt meg vreden te mørkests Fyrsterinne … 

 

” Når alle gode triks va brukt opp i forsøket på å sova det av meg, fant eg ut at det bare va te å bita i det sura eplet, stå opp og finna smertestillande … 

 

Det va enklare sagt enn gjort for sjølsagt når man trenge slike ting som verst, då e det ikkje å oppdriva eit einaste sted i heimen. Kjøkkenskapet, baderomskapet og alle andre steder me har slikt liggande, der fantes det ikkje så mye som ett spor av nåke som kunne hjelpa meg ut av denna knipå … 

 

Akkurat her, så gjorde eg nok tabbe nummer to om man tar med “vri og venda på seg forsøket”, i å bli kvitt hovudverket ..  

 

For eg fikk ein strålande plan føre meg, om at hvis eg bare blei distrahert i stor nok grad, så kunne det jo vær eg glemte hovudverket, og tenkte på nåke heilt anna. Så eg krøyp opp i loppekasså igjen og la meg tett innte Kånå, sånn skikkelig “spooning” liksom, og tok ett grepa tak i nåke eg tenkte kunne vær sterkt avledande, i så hende … 

 

” Tre ting skjedde nå i rask rekkefølge. Handå mi blei reven vekk fra distraksjonspunktet mitt med lynets hastighet, før ein albue lika raskt sank langt inn i solar plexus … 

 

Før Kånå fresande “kviskra” at nå va det **** meg nok, og at eg for ******* fikk la vær å vekka hu sånn som detta, midt på nattå. Nå … Så hadde eg ikkje bare ett forferdelig hovudverk, men va også tom for luft mens eg gispande konkluderte med at magaregionen va i fullt opprør, itte ein trøkk seksten av sjeldent kaliber … 

 

Eg ramla nåke fortumla ut av sengå og gikk nåke forkrøpla ut i gangen og tråkka på bilnøklane som av ein eller anna idiotisk årsak, lå midt på gulvet der … 

 

Eg kvelte ett skingrande smertehyl med den ein neven, men beit den nesten te blods i iveren itte å ikkje forstyrra Lucifers Ypperstepresterinne inne på soverommet, mens eg kom på at det kanskje lå ein pakke tabletter i hanskerommet te bilen. Det e merksnodig ka man plutselig kan erindra, under dei rette omstendighetane, på ein måte … 

 

” Eg hinka krokbøyd ut på badet for å ta på meg ei buksa, men presterte å skli på teppet der inne, å ramla med ryggen lukst i det nya dasslokket … 

Stjernar dansa øve netthinnå og neve nummer to blei bitt te blods … 

 

Eg lista meg i den grad det e mulig, med ein skadeskutt fot, ein mildt skeiv rygg og fortsatt med lite luftsirkulasjon i lungene, ut i gangen. Dørå blei lirka opp og eg gikk som Ringeren fra Notre Damme bort te bilen, men fant sjølsagt ikkje smertestillande tabletter der heller … 

 

Tjera vena meg … Aldri før, har eg trengt nåke meir enn akkurat der og då, men vært så langt fra å finna det … 

 

Eg gjorde kanossagang og satte kursen inn dørå igjen, og skimta at ein slags liten skygge fulgte med meg inn i gangen der nede på gulvet, lika ved mine barføtte bein … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Ka i svarte salte bananer va det der !!?? … Ligna ikkje det skrekkelig på ein edderkopp, ein Sambadansande Brasiliansk Vandreedderkopp !!?

 

” Eg stivna te i skrekk på sekundet og livet passerte i revy foran netthinnå, mens eg tenkte som Fleksnes … – Jaja, dett var dett …

 

Så gjorde “edderkoppen” ett hopp fremover og ett lydlaust skrekkhyl skingra ut av kjeften på meg, all viljestyrke som va igjen blei brukt for å holda lydnivået på null. Enten så ville eg bli drept av krapylet på gulvet, eller så ville porten fra mørkets nederste dyp åpna seg og sjølve “kvinnen med Ljåen” storma ut av soverommet, og ta meg av dage … Ingen av de frista nevneverdig … 

 

Eg stod som forsteina å kikka på “edderkoppen”, som forsåvidt begynte å minna meir om ein liten frosk, itte som augene begynte å venna seg te mørket, ute i gangen … 

 

Eg bøyde meg ytterst forsiktig ned for å ta skapningen nærmere i augesyn, og joda, jaggu meg så va det bare ein bitte liten frosk eller padda, som hadde lurt seg inn dørå når eg lista meg inn. Eg pusta letta ut, øve at eg hverken ville døy av ein blodtørstig aggressiv Brasiliansk Vandreedderkopp, eller “Kvinnen med Ljåen” … 

 

” Så, eg plukka opp det stakkars amfibiedyret, som sikkert va lika skremt som meg, åpna dørå å slengte den ut i frihet før eg nappa dørå te meg og hinka innover i gangen … 

KABOOOM … Sa det, når dørå slo igjen med ett smell … Herreguuuud … 

Eg hadde nettopp gjort det me iherdig forsøke å få Flokken unisont te å slutta med. Nemlig det å bare nappa dørå igjen, istedet for å lukka den forsiktig … 

 

Nå gikk ting så meget raskare enn det nåken gang har gjort før, når eg har tråkka i salaten, med begge beinå… Eg treiv te meg nøklane te varebilen som hang rett foran meg, i det åpna nøkkleskapet, kor personbilnøklane sikkert hadde ramla ut av og maltraktert foten min … Så spratt eg oppi ett par ledige sko, spurta ut dørå klokkå fem på fira inatt og kjørte ned te den døgnåpne Shell stasjonen, kor eg kjøpte hovudtablettar og ei flaska vann.

 

Eg tok nåken tabletter med solskinn før eg kjørte heim igjen, parkerte bilen å gikk lukst inn i Bodå. Liggeunderlaget blei lagt ut og eg krøyp stille inn i soveposen, mens eg lykkelig kjente smertene som herja i ett medtatt legemet, sakte forsvant ut av kroppen omtrent i samme øyeblikk som eg seig inn i søvnens mjuke favn … 

 

Jøje meg, altså og gudbevare meg vel, for ein fantastisk følelse, når ein skallebank av sjeldent kaliber slippe taket … 

 

Alt det andra … Det får me bruka dagen på å ordna opp i, vil eg tru … Goe tirsdagen, Folkens … Det e tirsdag … !!! 👌👍

 

Og te mi kjæra Kåna, og for det det e verdt … Unnskyld … ❤❤

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Hemsen …

 

Me har vært her på Ramton Camping i snart ei uka nå, programmet har vært tett og det har blitt lite tid te epistler fra ferielivet. Men, det e vel gjerna på tide å tørka litt støv av tastaturet. Kånå og Småtrollene har ikkje hatt noen vansker med å forstå min, Eldstemann og Han i Midten’s høge lovprisninger, øve Ramton Camping. Her kor me har tilbringt den sista ukå av ferien våras. Alt har levert te tjue i stil, og kanskje litt te, der strand, leilighet og fasiliteter virkelig har levert varene. Legge man te ett fabelaktig sumarvær, som nærmast slo knock-out på syden, så har man heilt klart formelen te suksess … 

 

Me våkna te tjueseks grader den dagen me reiste fra Flekkerøya, ein temperatur som jevnt og trutt steig, etterhvert som me forflytta oss nordover. Trettito grader stod det i bilen, når me svingte av vegen og inn på Ramton Camping … 

 

Det va nett som første gangen eg opplevde syden, når me gikk ut av bilen og inn ein vegg av varme, nett som på Rhodos i 2004. Kor eg gispande forsøkte å pusta når eg forlot flyet, og møtte ein grautvegg av sjeldent kaliber, slå imot meg ned flytrappå. Ein anna sammenligning eg må dra fra den turen, siden me ikkje fikk Air-Condition anlegget te å funka førsta nattå, det må vær følelsen av å sova inni ein komfyr. Me hadde ikkje heilt oversikten over kossen sengeplassene va fordelt, her i leiligheten, men fant raskt ut at det va ei køyseng inne på soverommet med dobbeltseng nede. Og oppe på hemsen, der va det to senger …

 

” Trappå opp te hemsen gikk lukst te himmels, så sjøl om Litlajentå hadde svært lyst te å sova der oppe, så blei det eg og Han i Midten som drog det kortaste strået …

 

Kånå turte ikkje å lå Litlajentå sove på hemsen, med den bratte trappå opp, og kommanderte både meg og Han i Midten te å rigga oss te der oppe. Strengt talt, så tenkte eg ikkje nåke særlig over det, før kvelden kom, og eg va på vei opp himmeltrappen te hemsen. Men, den lille turen opp trappå, den føltes nesten som kjøreturen opp te Ramton fra Flekkerøya, der temperaturen steig for kvart trappetrinn. Åtte graders forskjell blei te åtti og allerede på øverste trinnet, rant svetten fra pannen og Fatter’n begynte å svimla. Nå ska det seiast at eg på toppen av edderkoppfobien min, lide av lett høydeskrekk og ein smule klaustrofobi … 

 

Men, alt av fobier blei trumfa av ønsket om litt lett gjennomtrekk, slik at i hvert fall litt luft blei bytta ut der oppe, så vinduene ut mot edderkoppbefengte møner, dei blei åpna på vidt gap … 

 

Eg va meir engstelig for å forgå av varme der oppe på hemsen, enn å bli spist av ein nåke øve middels stor norsk husedderkopp. Alikavel, så blei det smått med søvn den førsta nattå, der eg lå å høyrte itte kravlende ufyselige vesen og gispa itte frisk luft. Kånå klaga seg lika mye øve den trykkande varmen nede på deiras soverom, så eg tenkte at det va vel forsåvidt likt for alle, i detta hete syden været. Litlajentå sko te å sei nåke når Kånå samtykkende sa seg enige, når eg klaga min fulle hyre øve varmen mens me spiste frokost, men blei kjapt avbrutt av Kånå. Kånå sendte jentå ett merksnodig blikk, når Litlajentå sko te å dra det videre …

 

” Men plutselig så va det som om Litlajentå tok hintet av ett eller anna, og tidde stille, som om de nettopp hadde hatt ein slags telepatisk forbindelse. Og blitt enige om å la det ligga … 

 

Eg tenkte forsåvidt ikkje nåke særlig øve denna hendelsen heller, før eg itte to-tre netter oppe i detta ulidelig varme helsikke, sko inn å synga litt te Mini’en før han sko sova. Kånå og Litlajentå va gått for å kasta bosset og kikka seg litt om, så Mini’en måtte ta te takke med Fatter’n, som nattasang vokalist. Eg tenkte det va best å kasta t-shortå, før eg rusla inn i steikeovnen, for å synga for fjotten. Ellers så ville eg vel nærmast få heteslag itte to vers. Men … Når eg rusla inn på rommet kor Kånå, Mini’en og Litlajentå sov, og la meg ned ved siden av Mini’en for å synga. Så forstod eg jo kjapt koffår Kånå hadde stoppa Litlajentå, i å gjerna avsløra heile hemmeligheten deiras … 

 

For det den varmen oppe på hemsen, den va jo definitivt ikkje å finna her inne, ikkje i nærleiken eingang. Faktisk, så begynte eg forsåvidt å frysa litt, der eg lå og sang i bare overkroppen … 

 

Her e det jo ikkje så steikje varmt her jo !? Seie eg, nåke overraska te Mini’en. – Ånei. Svara Mini’en, før han la te. – Mamma lukka opp vinduet førsta nattå, å då blei det masse mindre varmt, altså. Jasså ja, tenkte eg for meg sjøl. Det va derfor de liksom hadde hatt detta lilla øyeblikket seg imellom. Kånå og Litlajentå. Det kom jo frem fra Mini’en, at de hadde ledd litt sånn innbyrdes første kvelden, når me klaga oss ihjel øve varmen oppe på hemsen. Der dei hadde åpna vinduet og kjapt fått ein kjølig trekk, gjennom rommet, fordi terrassedørå stod litt oppe. Så, når Kånå og Litlajentå kom tebake fra spaserturen, og eg fortsatt lå inne sammen med Mini’en … 

 

” Så sa eg te Mini’en, når jentene kom inn dørå. – Hjølpe meg altså, kor varmt det e her inne. Og Mini’en svara akkurat som eg hadde forutsett. – Jammen nei, Pappa. Det e jo ikkje så varmt her inne, som dåkke har det der oppe … 

 

Eg kunne formelig både høyra og sjå føre meg, kossen dei to utspekulerte hønene, gjerna delte ett blikk der ute i gangen. Mens de forsåvidt forstod at de va avslørt … 

Og når eg kom ut i stugo itte at Mini’en hadde slokna … 

Så satt de i kvar sitt hjørna i sofaen, og gjorde som ingenting, før de te slutt måtte snu seg å kikka på meg. Der eg stod med ett strengt blikk og armane i hoftefesta, og kikka vekslevis på løgnhalsane … 

 

Jaja … Heldigvis, så sank tempen litt den fjerde nattå, slik at både eg og Han i Midten, klarte å få sova på normalt vis. Uten å stå opp om morgenen, for å vri og henga opp to søkkvåte laken og dynetrekk … 

 

Typisk kvinnfolk, altså … Ska ikkje dela på nåkenting, vettu … Sjøl ikkje litt avkjølande gjennomtrekk, i tropevarmen … 

 

 

Men utsikten om morgenen, den kan jaggu meg ingen ta fra oss, om morgenen … Der oppe på Hemsen … 

 

 

Den lille Halvtimen for lenge …

 

 

Idag, så sov både me foreldre og Flokken faktisk litt frempå, før me spiste frokost og rusla ned te strandå, like ved leiligheten. Ei idyllisk litå perla ute i skjærgården her ute på Flekkerøya. Varmen har for alvor kommen og småpene 24 grader gliste mot oss, idag morgens, før me rusla ned for å nyta dagen, bada masse og slikka litt sol. Eg kjente at det trengtes virkelig itte ett 2 dagers maraton, inne i Dyreparkens elleville verden, kor to foreldre sjelers tålmodighet blei dratt te ytterpunktet, og gjerna litt te …

 

Men, me overlevde uten å skjemma oss så alt for mye ut, håpa eg, der eg gjekk å håpa at ikkje så alt for mange kjente oss igjen …

 

Det e muligens litt som å tru på julenissen, at når man har ein blogg som har blitt trykka te så mange sitt bryst rundtomkring i landet, at man kanskje kan gå ubemerka hen, gjennom to dager i Dyreparken. Eg la ihvertfall ikkje nåke spesielt merke te det sjøl, men der igjen, så va eg forsåvidt mest opptatt av meg sjøl og mine, enn å kikka itte om nåken kjente oss igjen. Kånå derimot, hu meinte nå at hu fikk nåken smil både fra den eine og den andre kanten, men hjølpe meg, det kan det jo vær mange slags forskjellige årsaker te det, sa eg …

 

” Der hu sprada rundt i parken i ein skremmande kort shorts og svansa med den flotte stumpen sin. Kånå kikka oppgitt på meg når eg sa detta, men eg såg at ett par bonuspoeng gikk rett heim hos “ild i torvå” kontoen, der hu flira litt skjevt for seg sjøl, borte i stolen sin …

 

Jaja, nok om det … Eg trives som sagt best i de anonymes rekker uansett, så det e sikkert lika greit at eg ikkje får slikt med meg, alikavel. Men, det va denna turen te strandå idag då, kor me sko nyta det fabelaktige været, bada og skikkelig kosa oss. Eg tok med meg Flokken ned itte frokosten va fortært, og rigga oss te nede ved strandkanten, mens Kånå sko rydda å støvsuge litt oppe i leiligheten, før hu også kom ned. Mini’en og Litlajenta fløy umiddelbart ut i sjøen med Han i Midten som spydspiss i front, mens eg la meg ned på strandhåndkle og nøyt livet …

 

Itte ei litå stund kom Kånå spankulerande ned og la seg te rette, Eldstemann ville nyta ro og freden oppe i leiligheten litt, og det syntes me forsåvidt va greit …

 

Kidsa storkosa seg glugg ihjel heile formiddagen, me foreldre slappa av og lot solcellene lada seg opp, mens ein sjelden harmonisk idyll manifisterte seg foran oss. Det e ei god stund siden Flokken hadde oppført seg så eksemplarisk sammen, øve så lang tid, så både eg og Kånå tenkte me sko belønna de me litt is fra kiosken lika ved. Som sagt, så gjort. Kånå handla inn litt is mens eg bygde ett lite sandslott med Mini’en, Litlajentå hadde begynt krabbefangsten igjen og Han i Midten lå fornøyd å duppa oppe i ein badering inne i den litla vikå …

 

” Ei litå stund seinare så begynte Kånå å bli sulten, klokkå nærma seg to, så det va vel gjerna på tide med ein liten lunch. Siden roen virkelig hadde senka seg øve strandå, blei me enige om at hu bare sko rusla opp å laga litt tomatsuppa …

Eg kunne vær ein liten halvtime te eg, med Flokken, de leka seg jo så fint …

 

Og her, her trur eg dei fleste foreldre vil komma te å kjenna seg igjen, der man som oftast går på den samme smellen, gang på gang. Når man trur man har full kontroll på galskapen, fordi akkurat der og då, så herske det ein fullkommen og ubestritt idyllisk harmoni blant Flokkens medlemmer, som leka så fint seg imellom. Slik at to foreldre senke guarden på ett eller anna vis, og trur at ting vil fortsetta i samme stilen. Me gjorde ihvertfall det idag, der Kånå rusla opp i leiligjeten, mens eg blei vitne te ett hamskifte av sjeldent kaliber … 

 

Litlajentå, som strengt talt har vært ett funn å ha med seg på tur, i alle år, der jentå e ekspert på å sysselsetta seg sjøl, og ikkje bry seg om ka dei andre finne på, og liksom ordna seg sjøl … 

 

Hu slo om på ein femøring og gikk fra å vær eit stille og rolig lite vidunderbarn, te ett mangehodet fryktinngytande monster. Herreguuud … Det va som om nåken slapp ei litå mini atombomba, der nede på kaien, når Han i Midten tråkka på krabbefangeren hennas, og Mini’en flytta ein krabbe fra den eina bøttå te den andra. Kabooom, sa det … Så sto denna kruttønnå og skjelte å smelte på gutane, så sveisen deiras stod lukst bakover, på sekundet … Gudhjølpe meg … Eg trur gutane stokk lika mye som både meg og dei andre gjestene på strandå, og Fatter’n reagerte lynraskt. Men, allikavel ein liten halvtime for seint … 

 

” For det e som regel det som skjer, når me foreldre trur me har kontroll, og lar ting skli den lille halvtimen for langt … 

 

Då går som oftast ting lukst te helsikke, kvar einaste gang, og ting utarta seg slik som det gjorde for oss idag … Det at Litlajentå mest sannsynlig va øvetrøtt, på grunn av seine kvelder, lange dager og tidlig opp om morgenen, det trur eg ikkje va nåke formildande omstendighet, sånn mildt sagt … 

 

Så husk detta kjære medforeldre, husk å gi dåkke mens leken er god … Den lille halvtimen for lenge, den kan raskt bli fatal og flau, om man står igjen aleina, midt i galskapen … 

 

Over og ut, og godnatt … !! 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Dyreparken …

 

Eg tar ein liten “Rune Bjerga” versjon idag, og velge ein slags anmeldelse av to dager i Dyreparken, samla i ett innlegg … Skulle eg tatt føre meg alt ville det mest sannsynlig endt opp med roman lengde, for hverken Dyreparken eller Familien Vandrende Kaos skuffa idag … På nåken som helst vis ..

 

Parkering …

Dag 1 … Kjørte forbi avkjørselen te Dyreparken fordi eg lå i feil fil, og oppfatta nåke for seint, at det ikkje va veiarbeid i høyre fil, men køen inn te parkeringen i Dyreparken … Endte langt oppe i gokk med Ikea Parkeringen, Kånå raste som ein illsint lemen øve køkjøring, men me blei bussa ned lika te hoved inngangen av Dyreparken … Og gikk rett inn i parken …

Dag 2 … Stod opp ekstra tidlig og kjørte i god tid, for å unngå køkjøringen fra dagen før, og væra litt i forkant av utfordringen … Blei alikavel dirigert på parkeringen lengst vekk, fra hoved inngangen, men stod tross alt ikkje i kø, ihvertfall … Kånå freste som ein villkatt, når hu såg alle dei ledige plassane nærmere parken, når me gikk opp fra der me blei henvist …

Kom te hoved inngangen og blei ståande i kø, nesten i ein time, og Kånå meinte det fanken meg va bedre slik me gjorde det dagen før …

Suksess … Nja … Men, parkering ved Dyreparken i fellesferien, den e vel gjerna slik, skjønt Kånå meinte Legoland absolutt hadde bedre løysning på parkerings utfordringen …

 

Leige av tralle …

Dag 1 … Fikk kjeft av Kånå fordi eg hadde valgt feil tralla, men det va jo bare dei trallene igjen, så egentlig lite eg kunne gjort annerledes … Super ordning med Vipps betaling, litt mindre supert, å forsøka å finna igjen kvitteringen på Vipps, for å få depositumet tilbake…

Dag 2 … Klarte å få fatt i rett tralle denna dagen, men fikk kjeft av Kånå igjen, fordi den va mye tyngre å dra på … Tygde i meg kritikken fra familiens sjølerklærte overhode, og drog trallå sjøl, mesteparten av dagen …

Oppsummert og konklusjon … Kåner e fortsatt umulig å gjera te lags, men tralleutleien funker supert … Vær tidlig ute om man vil ha tralle med fire hjul … Og forvent kjeft fra Kånå, uansett …

 

Spøkelses Huset …

Dag 1 … Stod omtrent 1 time i kø, fikk ein halv cola i nakken når eg stod lika under trappå, og ein tosk der oppe velta koppen sin … Blei solbrent i nakken, då den sista trappå e vendt mot solå, og svetten rant i strie strømmer … Kom endelig inn, men røyk ut igjen itte omtrent tjue sekund, me hadde visst gått på den skikkelig skumle versjonen … Og Kidsa fikk klaus og ville ut … Absolutt ikkje verdt timen i kø …

Dag 2 … Småløp lukst inn i Kjuttavika og stilte oss i kø, omtrent lika lang ventetid, men hadde smurt meg med litt ekstra solkrem i nakken … Var vaktsom når me passerte under trappen, men 90 prosent av Flokken måtte sjølsagt tissa, midt i trappå … Rakk rundturen i huset tross tisseturene og gikk spent inn … Absolutt verdt timen i kø, Flokken storkosa seg, sjøl om Mini’en gjemte seg litt i Fatter’n sin favn, under finale nummeret …

Oppsummert … Husk solkrem om solå står høgt, eller paraply om det regna … Og gå ikkje for seint på dagen, då e det visst ekstra skummelt …

 

Dyrene …

Som alltid, ofta ein ambivalent opplevelse på ein måte, då nåken levere te tjue i stil, mens andre glimre med sitt fravær … Nordisk avdeling va forsåvidt som forventa ein skuffelse, men fikk for første gang sett Gaupene, og to øyrer på ein Ulv … Julius va i storform og Mini’en kauka og sang te han, og fikk uventa respons når Julius reiste seg, snudde seg mot Mini’en og vinka med lanken … Mini’en jubla ellevilt og Kånå glemte å filma …

Apeskogen va ein høydar, men tok ein småfrekk vending inne hos Lemurene, når ein liten tasse stod å småskubba på ein anna … Mini’en lurte på ka i all verden som foregikk, Fatter’n sa de kvilte seg litt, før me hasta videre … Han i Midten blei nåke småsur, når me ikkje ville sei koffår me måtte skyndta oss videre, Eldstemann lo seg skakk …

Afrika leverte varene virkelig, kor me fikk sett både Løver, Gepard, Tiger blant mange andre … Ein høydare her va smågrisane og småfe’ene inne i innhegningen kor de går laust … Skjønt, litt småkrangling blant Flokken oppstod, når man ikkje heilt blei enig om kim som sko mata ka, og når …

Den største suksessen av alle, og kanskje dei som overraska mest, det va Tapiren … Der de drog te med ett reinspikka kanon show, når me gikk forbi og stoppa litt, for å ta ein liten titt på disse merksnodige dyrene … Der to av de begynte å erta litt på kvarandre, og løp litt rundtomkring itte kvarandre, før den eine jaga den andre ut i dammen … Så, mens den i dammen svømte mot oss og flekka tenner, som om den flira godmodig mot oss, dukka den andre under og skremte vettet av den småflirande Tapiren … Der den sikkert skubba borti den under vannet, og dermed skvatt den flirande fyren te, og føyk som ett prosjektil bortover vannet …

Den andre spøkefuglen, dukke opp i andre enden av dammen, kor den svømte lukst te land, og stakk te skogs … Sikkert vel vitande om ka den hadde gjort …

Men, sånn alt i alt, så fikk me sett det me hadde planlagt av dyrene, og både Litlajentå og Mini’en som aldri hadde vært her før, dei va storfornøyde …

 

Show’ene …

Dag 1 … Denna dagen va meir eller mindre totalt ustrukturert, og me vimsa rundt i parken som nåken forvirra vegglus, uten mål og meining … Og endte opp med null av dei forskjellige små showene som går rundt i parken …

Dag 2 … Fikk med oss mini konsert med Klara Ku og Gaute, oppe på KuToppen, som virkelig va ein strålande opplevelse … Mini’en satt som hypnotisert og klappa og sang med … Så va det ein liten forestilling på scenen utenfor KardemommeBy, som og va heilt fantastisk med sine fabelaktige figurer … Tante Sofie får ihvertfall eg aldri nok av, og skulle nesten ønskt hu sang sangen sin ein gang te, når hu va ferdig … Litt humor, at publikum nesten ikkje tør å klappa, slik at Tante Sofie sjøl liksom må gjør tegn te at joda, det e lov å klappa nå … Virkelig verdt tidsbruken …

 

KuToppen …

Eit sted kor Flokken absolutt ville opp te, både store som små, te Fatter’n sin store fortvilelse, for uansett ka veg man velge opp … Så e det ett slit uten like å komma seg opp … Både med og uten ei tralla med hjul som motvillig trilla fremover …

Heldigvis, så finnes det nok av steder i skyggen der oppe, kor ein utslitt Fatter’n kunne kollapsa i stillhet, mens Kånå sikkert kjøpte den dyreste isen i parken te Flokken, vil eg tru …

Men, igjen … Absolutt ett av favorittstedene te både store og små, kanskje til og med oss voksne, sko bare ønskt tilkomsten hadde vært nåke enklare …

 

Tømmerrenna Nilen …

Gudhjølpe meg, og Herrens Hærskare … Nett som Spøkelses Huset, Småbilene og forsåvidt alle andre attraksjoner, så va køen nå i fellesferien usannsynlig lange … Derfor, så utsatte og utsatte me Tømmerrenna, te Mini’en sin store fortvilelse … Te slutt, itte to dagar med saumløst mas, blei eg te slutt bare nødt te å ta fjotten med meg, å stilla meg opp i køen …

Eldstemann blei med, mens Kånå og dei to andre skygga banen … Alikavel, og sånn oppsummert … Ein god time i kø, det vil eg tru virkelig va verdt ventetiden, når man såg Mini’en sin ekstase itte turen gjennom rennå …

Tjera vena meg … Det va nesten som guten fløy ein halv meter over bakken, der han høylytt proklamerte at detta va det kjekkaste han nåken gang hadde gjort … Mens ein søkkvåt Fatter’n som satt bakerst og tok støyten, forsåvidt bare måtte innrømme øvefor Kånå, at joda … Det hadde jo på sett og vis vært verdt det … Tross alt …

 

Oppsummert, sånn generelt …

Dyreparken to dager midt i fellesferien, det har tross alt om den va overfylt av publikum, og med køer lika lange som bilkøen ut av Danmarks ferjå vært ein stor suksess … Man må jo bare som foreldre slita seg gjennom slike dager, kor man blir satt på prøver hinsides all fornuft, og så litt te … Det har vært nåken skjær i sjøen, men når man te slutt ser på alt Flokken har fått opplevd, oppveies som regel alt slit og strev, av storfornøyde småtroll som har fått ein opplevelse de neppe glemme, med det førsta …

Og i morgen, i kjølvannet av to maraton dager i Dyreparken, då trur eg me ska ligga meir eller mindre brakk, nede ved stranden her …

 

Det synast eg me nesten har fortjent … Dyreparken har levert varene, tross parkeringsforviklingar, køståing og andre finurlige utfordringer man møte på …

 

Men, sånn uansett … Det blir nok ei stund te neste gang, heilt klart … Goe kvelden, eller nattå forsåvidt, Folkens … Over og ut …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Kånå og Sørlands Senteret …

 

Eg kunne heilt sikkert skrevet ei lang avhandling, fra turen våras på Sørlands Senteret, igår … Men, igår skjedde nåke eg aldri hadde trudd sko skje … Ikkje i mine villaste fantasier kunne eg tenkt, at detta nåken gang, sko komma ut av kjeften te Kånå … Men … Itte omtrent tre timar på Sørlands Senteret, så kapitulerte Kånå, der hu nærmast gikk ner i kneståande, og sa … – Eg trur ikkje eg orka meir eg, Frode. Kan me ikkje bare kjøra heim nå !?

 

Først, så gikk setningen te Kånå rett gjennom hjernebarken, uten at nåken av cellene heilt fikk med seg, ka Kånå nettopp hadde sagt … Så, itte omtrent femten – tjue sekund, då gikk alle alarmene av …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Høyrte eg rett akkurat nå ??? … Neeei … Det kunne vel ikkje stemma … Eg kikka raskt på Kånå, som nesten såg ut som når eg sjøl kom heim fra joggeturen, her tidligare i år … Der hu hadde satt seg ned på ein benk, med kraftig slagsida øve te venstre, svetten piplande fra pannen og to kulerunde auger som nærmast kikka kvar sin veg … Nett slik som sånne humor tegningar av diverse tegneserie figurar, som det på ein måte går trill rundt for …

 

” Hadde Kånå rett og slett gått på ein smell, og møtt sin Nemesis, her ned på Sørlands Senteret ??? … Eg gikk nesten lukst i bakken sjøl også, når eg endelig kom te meg sjøl, og forstod ka Kånå nettopp hadde sagt …

 

Eg trudde nesten ikkje mine egne øyrer, men sjøl om eg nærmast va lamma av sjokket, fikk eg snudd Flokken, nappa Kånå opp før hu gikk tom for luft og satte fart mot parkeringen … Flokken hadde fått svidd av feriekvoten sin, eg hadde gjort ett kupp på New York butikken igjen og nå va Kånå fanken meg metta av ett kjøpesenter … Nåke eg faktisk ikkje trudde va mulig …

 

Så tusen Hjertelig takk, kjære Sørlands Senteret for at dåkke mest sannsynlig har tatt luven av Kånå, med dåkkas eventyrlig store utvalg av butikker …

 

Slik at Kånå sine shopping gener rett og slett blei overbelasta, og kortslutta omtrent itte to tredjedeler av senteret, va blitt utforska … Dåkke har rett og slett fått te nåke ingen andre sentre har klart, hverken før eller seinare, vil eg tru … Senteret midt i Varna by, nede i Bulgaria, det va ikkje akkurat lite det heller, eller det Kånå fant på Mallorca … Men, ingen av dei, fikk Kånå te å villa gå lukst ut i bilen, og kjøra heim igjen …

 

” Nei, ikkje i nærleiken eingang … Men igår, då gjekk Kånå tom for batteri, utvalget trur eg blei for stort og eit stort shopping hjarta, det måtte rett og slett bare kapitulera …

Kan dåkke tenka dåkke ??? … Til og med Litlajentå stod med sprikande auger, og klarte ikkje å tru ka hu høyrte kom ut fra Kånå sin kjeft …

Då e det jaggu meg gale … Det e fanken meg det galnaste, vett du … Hverken meir eller mindre …

 

Punktum …

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Lindesnes Fyr …

 

Eg vakna igår av at Kånå kjørte ett av signatur “moves’et” sitt, når det begynte å bli litt liv i ferieleiligheten, grytidlig på morgenkvisten. Men, eg kjente hverken at ein albue sank inn i nyrene, eller ett kne i låret, Mini’en derimot, han skreik te itte å ha fått ett dunk i sidå. Kånå gikk på ein liten smell, og fikk det travelt med å trøsta ein stakkars Mini, som hadde havna i kryssilden. Siden eg allerede hadde vakna av bråket, tok eg med meg den stakkars fyren ut i stugo, så fikk Kånå heller ligga litt å tenka øve, at ikkje alt kan løysast med vold. Fatter’n fyrte igang kaffitrakteren mens Mini’en benka seg foran Barne-Tv’en, itte morgenens lille salutt …

 

Planen for dagen va ein tur te Lindesnes Fyr, så det va nok viktig å få i seg nok styrkedrikk, då det e litt over halvannen time med bil, fra her me har basen vår, nede på Flekkerøya …

 

Det va grått og trist vær denna morgenen og, men temperaturen hadde steget betraktelig fra kvelden før, så når resten av Flokken vakna te livet ville de ned te stranden å bada. Ein kjapp frokost blei fortært før eg tok gjengen med meg ned te stranden. Han i Midten va vel den som va nærmest å bada, mens dei to minste forsåvidt gikk å vassa i strandkanten, på leit itte krabber, flyndre og sjøstjerner. Mini’en va i full fyr både når han sjøl fikk tak i ei sjøstjerna, og ikkje minst når Litlajentå fanga ein liten krabbe. Men, blei desto meir irritert når me ikkje hadde nåke å ha fangsten i. Me hadde glemt å pakka med oss bøtter, krabbefangerne og strandleker …

 

” Betrygga av at Fatter’n lova å handla inn både bøtter og fangstredskaper, rusla me opp te leiligheten igjen, det va på tide å setta kursen mot Lindesnes Fyr …

 

Kånå hadde pakka klar ein sekk, rydda litt i leiligheten og fått seg ett lite “friminutt”, mens me andre hadde vært på stranden. Så nå va alt klar for ein liten ekspedisjon te Norges sørligeste punkt. Me hadde ikkje vært der siden Kånå gikk i syvende månad med Litlajentå, så Kånå hadde nok glemt ut kor langt det va, og ikkje minst at vegen ut ikkje akkurat va snorbein. Forsåvidt ein tur eg fortsatt hadde friskt i minne, sjøl om det va åtta år siden, der Kånå klaga sin fulle hyre øve det forbaska drittvegene. Der hu fortsatt med eit snev av morgenkvalme i kroppen, og befengt med kynnere i tide og utide, satt å blei grønnere i andletet itte kvar hårnål sving me passerte …

 

Igår, så va det omtrent samma lekså igjen, men nå uten både morgenkvalme og kynnere, den tiden e heilt klart forbi. Eldstemann og Han i Midten heiv seg på klagekoret te Kånå, mens Mini’en sang Sol og Sommer fra Dyreparken cd’en, for full hals …

 

Eg delte ett blikk med Litlajentå i sladrespeilet, kor me heilt klart tenkte det samma. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare, for ett komplett biltur kaos fra ein anna verden, denna familien klara å laga. Kånå med sine forbannelser øve vegen, Eldstegutane øve at det tok så lang tid og eg å Litlajentå øve kaukingen te Mini’en. Eg vil tru det va herska ein enstemmig glede i bilen, når me parkerte ut på Lindesnes, og rusla nedover mot Fyret. Eit besøk som nok blei ein slags turbosightseeing av severdighetene, då det blåste minst stiv kuling i kastene, oppe på toppen ved sjølva fyret. Me hadde ein liten plan om å gjenskapa ett bilde, ett bilde me tok av Kånå og Eldstegutane i 2011 …

 

” På vegen opp te det stedet bildet blei tatt, stod vinden på som besatt, te Han i Midten store begeistrelse. Me fikk tatt detta bildet i ein fart, men fant ikkje Han i Midten igjen, itte me hadde hasta ned igjen …

Sjølsagt, så blir man litt engstelig på eit slikt sted, kor det e greit å ha kontroll på kor kidsa e. Men, plutselig så oppdaga eg fyren, der han stod midt i vindråket oppe på toppen, der me hadde tatt bildet …

Tjera vena meg … Fyren va heilt propell, under heila besøket …

 

Bildet fra 2011, med Litlajentå i magen og kun dei to eldstegutane …

 

Bildet tatt i 2019, med ein komplett flokk. Fleire slike bilder, det dukka forhåpentligvis ikkje opp, før det blir barnebarn … Vil eg tru …

 

Gjengen på toppen av Fyret … Eldstemann forsvant rundt hjørna, då han ikkje høyrte at det va bildetid, i ulingen fra vinden ….

 

Flokken samlet foran fyret. For ein fantastisk gjeng …

 

Kånå, når Mini’en skremte livskiten ut av hu, inne i bunkersene …

 

Mini’en og Litlajentå, inne i dei kjekke tunellene, mellom bunkersene … Mini’en tok heilt av, og me hadde vår fylle hyre med å holda kontroll på turboen …

 

Flokken igjen samla i ett sjeldent felles bilde. Slike ting e ufattelig meir vanskelig å få te, enn folk gjerne skulle trudd … =D

 

Nu, så trur eg Flokken må luftast, då de flyr lavt øve gulvet her i leiligheten, og Kånå har allerede sendt nåken blikk, som neppe kan misforstås. Fatter’n må slutta av blogging å ta seg litt av dagens gjøremål, ein liten tur på Sørlands Senteret, då været igjen har snudd feil vei og e grått å trist …

 

Men, fra i morgen av, har meterologene lovt full sommer her nede på Sørlandet, så då satse me full gass i Dyreparken …

 

Ha ei strålande dag, Folkens … Meir fra gårsdagen, det komme seinere idag, då forviklingane heilt klart ikkje va over, igår …

 

Juhuu … =D

Litlajentå og glitrande Slush gugge greier i Badekaret …

 

 

Eg fikk ein snap av hu Farmor idag, som hadde vært oppe på lekebutikken og endelig fått hanka inn, denna her berømta Dragetrener Borgen. Somme ganger, så hende det at bilder seie så ufattelig mye meir enn ord, så eg lar det bli med det. Det e nok ganske så enkelt å sjå, at det e ein meget fornøyd liten gut, som sitte så stolt på stuegulvet heima. Men, Litlajentå hadde og vært å handla seg nåke, nemlig ein litå eska med ett slags pulver man kunne ha i badekaret, slik at vannet blei nett som slush, og på toppen av det heila så va det glitter blanda inn, i detta stoffet. Så, at hu gikk å masa om å få bada, det va vel gjerna ikkje nåke overraskelse … 

 

Men først, så sko me spisa middag, slappa litt av på sofaen også kunne jentå få lov å bada te kvelds. Når man først ska te med nåke slikt, så e det gjerna greit å ta det lika før leggetid, tenkte eg … 

 

Kånå lurte litt på kossen detta greiene virka, og spurte om eg ikkje kunne lesa på bruksanvisningen på boksen, som klart og tydelig ga beskjed om å dryssa pulveret forsiktig og jevnt utover vannet, etter man hadde tappet i badekaret. Nåke som eg e rimelig sikker på at eg sa te Kånå. Ei Kånå som sjølsagt går ner på badet å gjør stikk motsatt, og drysse halve pulver posen ned i badekaret, akkurat der vannet treffet bunnen av badekaret. Før de kauka opp te meg, at detta greiene ikkje virka. Og at eg hadde sagt ” forsiktig og jevnt utover vannet, etter det va fylt i badekaret “, ja det va det ingen som hadde høyrt … Tjera vena meg, altså … 

 

” Heldigvis, eller omvendt, alt itte kossen man tolke dei etterfølgande begivenhetene, så hadde me fortsatt ein halv pose med rosa pulver, med glitter i. Som me kunne dryssa forsiktig og jevnt utover vannet, NÅR det va fylt opp …

 

Og jøje meg … Itte ei litå stund så forvandla vannet seg te ei slags gugge greia, som på ein måte ligna på slush, med glitrande glitter i, te Litlajentå sin store begeistrelse. Mini’en kom flyvande ner trappene og ville bada han og, når han såg detta fantastiske fenomenet som hadde skjedd, oppe i badekaret. Kånå sa ja, og rusla ut dørene med Eldstemann på slep, for nå brant hans bursdagspenger, i hendene på han. Mini’en spratt opp i badekaret, og eg laga meg ein kopp kaffi, mens eg nøyt stillheten oppe i stugo. Det va rett og slett fantastisk, tenkte eg for meg sjøl, der eg satt og fant kveldsroen. Mens småtrollene bada og kosa seg i det rosa glitrande slushbadekaret … 

 

Det va ikkje før det blei fryktelig stille der nere, og Mini’en nåke bekymra ropte opp på Pappa, at alarmen begynte å gå av langt bak i hjernebarken … 

 

– Pappa, ed trur du må komma ned. Det har skjedd nåke merkelig. Ropte guten, med ett engstelig tonefall øve seg. Eg svara at eg kom, svelgte unna den siste dråpen kaffi før eg jogga ner trappå. Eg runda hjørna og åpna dørå te badet. Og der inne, der såg det ut som om ett eller anna slags romvesen, nettopp hadde fødd ett dusin med små romvesen krapyl … Gudhjølpe meg, altså … Heila badegulvet fløyt over av detta rosa slushlignande stoffet, og oppe i badekaret, der satt to småtroll med trill runde valpeauger, med hovudet litt på snei. Nett som to rampete småvalper, som nettopp hadde spist opp tøflene, te sin matfar …

 

” Mini’en hadde heilt klart blitt valgt te talsperson, og tok støyten med rak rygg, der han sjølsagt ikkje visste ka i all verden som hadde skjedd. Men, det va ihvertfall ikkje Tijil Emilia som hadde gjort nåke, det va nå heilt sikkert … 

 

Eg kikka fra den eine, te den andra før eg såg ner på gulvet. Sluken va sponsa tett, og fylt opp med denna guggegreiå. Eg løfta på ett håndkle dei små sikkert hadde kasta over, for å begrensa skadeomfanget. Ett håndkle som va klissete og befengt med både glitter og slushgugge, og veide ett halvt tonn … Herreguuud … Eg forbante Kånå litt, som hadde latt både Litlajentå og Mini’en få lov te detta, mens hu sjøl sjølsagt rømte heimen. Ka i helsikke sko eg gjera nå, tenkte eg for meg sjøl mens eg febrilsk forsøkte å ausa slushguggen tebake i badekaret. Nåke som nesten va som å spisa sukker med gaffel, komplett umulig, og som heller spredde dritten meir, utover badegulvet …

 

Egentlig, så va det akkurat nåke slikt eg hadde sett føre meg, når eg såg ka Jentå hadde kjøpt seg. Men, blei jo møtt av totalt avvisning, når eg foreslo at de gjerna kunne prøva detta greiene, i ei litå bolla først. Så me visste litt ka me hadde med å gjør, liksom … 

 

Når eg begynte forhøret av synderane, så kom det raskt frem, at Litlajenta hadde med ett uhell nappa ut proppen. Og det hadde de jo ikkje lagt merke te, før katastrofen på ein måte va ett faktum. Så kom eg på, at det fulgte jo med ett slags pulver, som sko nøytralisera denna slushgugge effekten. Men, den lå jo oppe på kjøkkenet. Eg løp opp trappene raskare enn på lenge, nappa med meg posen, klipte den opp i hjørna før eg lika kjapt løp ned på badet igjen. Synderane satt apatisk å kikka ut i luftå i badekaret, men fulgte spent med, når eg røska lokket av sluken og dryssa litt pulver øve haugen som hadde samla seg … 

 

” Først, så skjedde det ingenting, null nada niks, og Mini’en slapp ut ett lite – Åneeei, det virka ikkje Pappa…  Men plutselig, så begynte det å surkla litt i sluken, før proppen gikk i oppløsning, og forsvant med ein gedigen surklelyd … 

 

Både Mini’en og Litlajenta slapp ut ett lettelsens sukk, før eg løfta de ut av karet og beordra de inn i dusjen. De va jo bedekt med detta ekla stoffet og så ikkje ut, så eg tenkte ein dusj ville ordna opp i den saken. Mens eg dryssa resten av nøytraliserings stoffet, øve det rosa slushgugge befengte badevannet, oppe i badekaret. Itte ei litå stund, så forsøkte eg å åpna proppen i karet, for å sjekka om det rant fint ned i sluken nå, uten å tetta den te. Og heldigvis, så såg det ut som om detta stoffet hadde gjort susen. Men, då kauka Mini’en te at det begynte å renna utover borte med dusjen. Tjera vena meg. Slushgugget de hadde dusja av seg, hadde tetta sluken i dusjen nå … 

 

Og eg … Eg hadde nettopp brukt alt nøytraliserings stoffet, oppe i badekaret, slik at det ordna seg der … E det mulig !!?? … I rein refleks, nappa eg te meg ei litå bøtta, fylte den med vann fra badekaret, og helte det øve sluken i dusjen … 

 

For andre gang denna kvelden, så satt eg, Mini’en og Litlajentå, å kikka spent på eit tett sluk. Nett som om det va ein av hverdagens mest trivielle gjøremål, det å kikka på om ein slukpropp vil løysa seg opp. Men, ingenting skjedde. Eg skyndta meg bort å ausa ei litå bøtta te, med vannet fra badekaret, øve og over dusjsluken. Før me venta i spenning, igjen. Og der, der kom den der surklelyden igjen, før det kom ett lite plopp. Så forsvant heile proppen som om ein magisk ånd fra ei lampa, hadde trylla den bort. Me sukka ett lettelsens sukk, alle sammen der nede på badet, før eg spylte de reine og fikk pyjamas på småtrollene … 

 

Så … Bare for å gi alle andre kjekke foreldre rundtomkringfallera, ett lite tips, med tanke på detta greiene her. Så tenk dåkke om to ganger, før dåkke lar gullbarnet få kjøpa, ” Glitter Gelli Baff ” 

 

Detta, anbefales absolutt IKKE på det sterkeste, ligg unna om man klare … 😁👍

 

Eg e litt usikker på om etterdønningene man kan enda opp med, e verdt gleden barnet har den litla stundå i badekaret, sånn egentlig … Men, igjen … Nok ein gang, så har heimen levert elleville uforutsette hendelser, te tjue i stil … 

 

Takk for meg, for idag … Over og ut …   

 

 

Mini’en, Drageborgen og ein liten smell på Badet, igjen …

 

Akkurat som eg tenkte, så stod det ein liten spent kar i midten av sengå, grytidlig idag morgens, og lurte på ka tid Farmor kom. For når Farmor kom inn dørene, så sko sjølvaste Mini’en opp på lekebutikken, å handla inn Dragetrener Borgen. Tjera vena meg. Kånå stakk tidlig avgårde på jobb idag, siden lastebilen står på verksted itte eit lite geværskudd i Fosen tunellen, kor tilførsel røyret te kompressoren tok kveld. Eg trur ikkje hu syntes det va feil idag, for Mini’en har hatt vondt i magen, lurt på om Farmor komme snart og masa som besatt, på ein stakkars Fatter’n. Ingen, absolutt ingen av våre fira barn, kan toppa intensiteten te Mini’en, når han gleda seg te nåke …

 

Men, hjølpe meg. Det e jo kjekt å sjå at guten gleda seg, og liksom har ein plan med dei her bursdagspengene sine. Det e jo ikkje alt som ryke, og resten sko han spara te me reiste på ferie, neste lørdag …

 

Om han klare å holda seg når han går inn i lekebutikken i dag, med ein konvolutt som bugna av penger, det e nok gjerna ein anna sak. Akkurat nå, så har eg avleda guten fra å masa meir, med å setta på Dragetrenerne 2 filmen, for då sitte han som ett lys å følge med. Då får Fatter’n tatt seg ein god kopp kaffi å klapra inn nåken ord, her inne på bloggen. Ein blogg som forsåvidt har vært litt forsømt, dei siste månadene, men som eg har funnet litt gleden igjen med, dei siste ukene. For det e ikkje vanskelig å sei te dåkke leserar, ka som gjerna e nåke av det kjekkaste, med akkurat det å ha ein blogg.

 

” Og som gjerna har vært det eg har savna mest, når eg ikkje har vært aktiv. For då har eg alikavel trykka meg inn Facebook siden te bloggen, for å sjekka om nåken har kommentert, men nei … Man får jo ikkje kommentarer, når man ikkje skrive …

 

Og for alle som trudde at dasslokk eventyret nå va over, innbefatta meg, så får man bare tru om igjen. For sjøl om eg kjøpte ett skikkelig dasslokk, som måtte skruast fast i klosettet, med perfekt passform. Så kom det ett hjerteskjærande skrik fra badet, når Kånå testa herligheten for første gang. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare. Det va som om det skar gjennom både marg og bein, og eg ilte jo te, for å sjekka ka i all verden som hadde skjedd. Og der inne på badet, der satt der ei Kånå i mildt sjokk, og hakka tenner som besatt. Mens hu forbante detta nya dasslokket, som hadde ein dassring som frøys hennas eminente bakdel te is …

 

At eg hadde skrudd ned termostaten på badet, og muligens hadde gått litt hardt te verks, som igjen hadde gjort flisene på gulvet kalde som is. Det va nok ikkje å rekna som formildene omstendigheter, vil eg tru …

 

Nei, Kåner går det aldri ann å gjera hundre prosent fornøyd, for når man reparere eller skifte ut ein ting, så finne de alltids nåke gale med enten det nya, eller sjølve reperasjonen man har gjort. Det besta e jo streng talt å leiga inn fagfolk te slike jobber, så om nåke går skeis, så e det liksom dei Kånå må ta seg ut på, istedet for meg. Eg synast at eg ser hu, der hu ringe te røyrleggaren og tar de ei kraftige skrapa, fordi dasslokk ringen holdt på å gi hu koldbrann i søndre regioner. Men, man leige jo ikkje inn ein rørlegger for å skifta ett dasslokk, på ein måte, sjøl om eg gjerna hadde blitt frikjent for kuldesjokket i stumpen hennas …

 

” Eg hadde jo fortsatt fått ei øvehaling for å senka temperaturen inne på badet, alt for mye, slik at hu satt å veksla på ka fot som va ned i flisene for å ikkje få forfrysninger på de …

Det e gale når eg forsøke å spara litt på strømmen og, som igjen går ut øve Kånå sin komfort, for då e det ikkje greit i det heila tatt …

 

Men … Litt isolasjon og kanskje ein ovn ute i Boden te vinteren, det ser hu absolutt ikkje nåke vits i … Soveposen e klassifisert for 25 minus grader den, punktum …

 

 

Dasslokket …

 

Eg hadde egentlig påbegynt ein gripande beretning om Mini’en sin barnehage slutt, når eg høyre Kånå kauka ut i misnøye nede fra badet. For me ska ha selskap idag for både Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, og då kunne me ikkje presentera ett bad, med ett dasslokk som har begynt å kjenna tidens tann. Ett dasslokk som Kånå har masa om i evigheter, at absolutt burde fått seg ein oppdatering, men som Fatter’n i kjent stil har utsatt lika lenge. Så lenge det gjorde bruken sin, tenkte eg at det estetiska på ein måte ikkje va så viktig, sånn egentlig. Det e vel gjerna ikkje der man legge inn grunker, for å skapa ett fabelaktig førsteinntrykk …

 

Kånå va defintivt ikkje enig meir, nå va det rett og slett nok, for ringen på dasslokket såg ut som om nåken med grovt sandpapir i rævå, hadde sittet å gnikka stumpen sin der. Kunnne hu meddela nedenfra badet …

 

Man trenge ikkje vær rakettforskar for å forstå kim hu sikta te, og når sant ska seiast, så kan eg te dels vær enig. Kånå sin eminente bakdel har helt klart ikkje vært den største syndaren, med tanke på dasslokket sitt forfall, strengt talt så va det ikkje min heller. Men, eg hadde nok ein liten finger med i spillet her, då eg gjorde ett lite forsøk på å forlenga detta famøsa dasslokket sin levetid, her for ei stund siden. Når Kånå sist fikk ett lite dasslokk anfall. Kor eg nappa dasslokket av setet, la det i ett klorin bad før eg drog det med meg ut i Bodå, kor det fikk ei litå behandling med det finaste sandpapiret eg hadde … 

 

” Heilt ærlig, så blei eg sånn nåkenlunde fornøyd med jobben, og dasslokk ringen såg igjen skinnande kvit ut, istedet for nåke utslitt og misfarga …

 

Denna jobben blei sjølsagt gjort heilt i det stille, ein liten “stealth jobb” når Kånå ikkje va heima, sånn i tilfellet det gikk lukst i dass, sånn bokstavlig talt. På ein måte, så gikk det jo akkurat det, lukst i dass. Det glatta fina belegget på dassringen som man har når det e nytt, den hadde eg jo liksom pussa av nå, så det gikk jo ikkje mange dagane, før det virkelig begynte å flussa opp. Og idag, så nådde det nye høyder når Kånå sko vaska badet, og både såperester og vaskefilla, la igjen rester i dei åpne porene i dassringen. Det såg rett og slett ikkje ut, mildt sagt. Derfor så eg ingen anna utvei, enn å innse at daslokket hadde sett sine beste dager, og va klart for å skiftast ut. 

 

Kånå stod der nere på badet og lurte kraftig på, kossen i all verden ett dasslokk plutselig kunne gå slik i oppløysning, mens eg tok ett mål og to. – Nei, hjølpe meg. Det e nå ikkje godt å forstå. Svara eg, forsiktig … – Det e nok sikkert bare nåke billig greier, av dårlig kvalitet. La eg te, og håpa restaureringsjobben min, ikkje blei avslørt …

 

Eg nappa med meg lommabokå, bilnøklane og jogga ut av heimen, før Kånå gjerna begynte å spør meir om saken. Kvar gang Kånå begynne på slike forhør, så føle eg meg som ein fasit full av feil svar. Då e det lika godt å gjør det som gjerna e best, og som mest sannsynlig vil stilna Kånå sin trang te videre forhør. I detta tilfellet va det rett og slett bare å kjøpa ett flunkande nytt dasslokk. Enkelt og greit. Det e ett slags rituale som på ein måte går inn i ett større mønster, akkurat slike ting som detta, når man som Fatter’n i heimen gjerna har rota seg inn i ett eller anna, som kan bli vanskelig å komma seg velberga ut av … 

 

” Då lyve me mannfolk så vakkert at man nesten blir rørt sjøl, og synast at alt får eit nytt innhold. Me mannfolk e somme ganger slike smarte fyrer, som meina og gjør, det som gir størst gevinst, liksom … 

 

Bilen blei parkert utenfor Obs Bygg, og eg skritta lukst inn i badeavdelingen. Siden eg trivest best i dei anonyme sine rekker, og aldri heilt klare å bli vant te detta med å bli gjenkjent, på grunn av denna bloggen. Så trør eg som oftast ein cap’s på topplokket, og trur liksom at nå har eg trødd inn i anonymitets tilværelsens kamuflasjeklær. Alikavel, så har eg liksom ein følelse av at dei fleste gjerna vett kim eg e, der eg tumla gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Slik som når eg ser ett lite skjevt flir, hos denna personen som komme meg te unnsetning, der eg står i full villrede og kikka på ett dusin dasslokk. 

 

Sjølsagt, så har eg tatt altfor lite mål av dasslokket våras, og det skjeiva fliret går øve te ett meir oppgitt ett, der eg står som ett spørsmåls tegn når hu spør om dei målene eg ikkje har … 

 

– Det e heilt sikkert detta lokket her, det ligna i hvert fall kraftig. Lyve eg, for andre gang idag, nappa lokket med meg og går fort mot kassen. – Husk å ta vare på kvitteringen, og ikkje bryt forseglingen om du må bytta. Kauka damå bak meg. Tjera vena meg. Ska sei hu hadde tiltro te mine beslutninger, tenkte eg for meg sjøl, mens eg betalte. Huska å bruka rabattkortet eg har fått utdelt av Kånå, det gjorde eg jaggu meg og, før eg satte snuten heimover. Inne på badet, så fant eg jo kjapt ut at dasslokket eg hadde plukka med meg heim, det ligna fanken meg ikkje i det heila tatt. Det eg hadde kjøpt va ovalt, mens våras hadde meir rette kanter i enden inne ved veggen. 

 

” Detta lokket passa jo ikkje formen på doskålå våras i det heila tatt. Forbaska typiskt, altså. Her va det bare å spinna opp igjen, og håpa eg ikkje traff hu samma som sist … Men først, ta skikkelige mål …

 

Eg bytta lokket som va feil mot ein tilgodelapp, sneik meg som ein fullverdig spion rundt reolene, og stod plutselig foran detta dusinet med dasslokk, igjen. Fortsatt i total villrede, syntes ennå at ingen ligna på våras gamle, når ein bekjent kom forbi og lurte på om eg sko ha dasslokk. Eg sa som sant va, og la te at det jaggu meg ikkje va lett å finna rett sort. Så stod me der å betrakta dasslokkene litt, før me begge kapitulerte, og han hasta videre. Ei anna butikkdama kom, men hu blei kapra av ein anna kunde. Og, akkurat når eg hadde tenkt å gi opp, så dukka damå med det skjeva fliret opp igjen. Jippi, detta blei jo litt flaut …

 

– Jaja, der va du igjen. Sa hu, litt triumferande, følte eg. – Jauda, her e eg igjen, og nå har eg alle målene, vil eg tru. Svara eg, smått fornøyd, men og nåke skjelmsk …

 

Med dei rette målene og med tanke på at det va Ifø sitt klosett og ikkje Geberit, som eg hadde trudd. Så fant me ett som skulle passa, eg takka for hjelpen og hasta te kassen igjen. Nå har de sikkert nåke å snakka om i pausen, tenkte eg for meg sjøl, ” Han i Boden” har ikkje peiling på dasslokk heller. Men, det e jo sant, eg har aldri kjøpt dasslokk før, så der har hu jo forsåvidt rett, sånn egentlig. Mest sannsynlig, så har hu sikkert ikkje kjent meg igjen heller, det e vel bare den paranoide delen av hjernebarken, som spille meg ett puss. Eg trives jo best i skyggen, eller i bakgrunnen, allikavel så stikke eg nasen frem med denna bloggen, både titt og ofta …

 

Eg parkerte heima igjen, jogga inn på badet og kontroll målte det gamla mot detta sista nya. Jauda, detta ska nok passa vil eg tru, nappa av det gamla og skrudde på det nya, som passa som hånd i hanske … 

 

Meget fornøyd stod eg å beskua mesterverket. Det hadde til og med sånn “soft close”, så nå e det slutt på at Kånå kan kleisa dasslokket igjen, i sinne. Fordi hu ikkje får sitta i fred på dass. Det va nesten ikkje te å tru. Eg kremta høytidelig, overdrevent tydelig og kauka på at nå kunne Kånå komma ner å sjekka. For ein gangs skyld, så va me i den grad det går an for ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå og ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, på bølgelengde. Kånå va storfornøyd, eg va fornøyd og til og med Flokken va imponert, øve detta nymotens dasslokket … 

 

” Tenk at ett nytt dasslokk faktisk kan lokka frem det sultna blikket, hos ei travel, sliten men stort sett snill Kåna … Jøje meg … Kanskje eg burde finna ett par andre ting som må ordnast her heima, idag … ?? 

 

 

 

 

 

Gudhjølpe meg, vett du … Går lukst igjen av seg sjøl, uten ein einaste lyd … 

Heilt fantastisk … Då e badet jaggu meg klar for bursdags bonanza, idag …