Midt imellom Stjernetåker, Kometer og Sorte hull … 

 

Eldstemann kom sprettande nedover trappene idag, ikkje så lenge etter at eg kom heim fra jobb, og lurte på om hu mor va klar for tur. Eg hadde akkurat spist middag og inntatt hvileposisjon på sofaen, når Kånå reiste seg, og svarte bekreftande te Eldsteguten. Det nesta som skjer, det e nesten slikt som bare skjer når alle planetene i vårt solsystem, står sirlig plassert lineært etter kvarandre …

Altså, meir eller mindre aldri. Eller kvart femtusende år, om man ska tru på Lara Croft, i den første Tomb Raider filmen …

Eg sprette lukst opp fra sofaen og tilbyr meg lynkjapt å gå tur med Eldstemann, mens Kånå uten nåke særlig betenkningstid ramla ned i sofaen igjen, og lar meg få lov. Kånå var sikkert lika overrasket over mitt tilbud, som eg var over at hu ga seg, med ein gang. Eller, for å sei det på ein litt anna måte. For ein gangs skyld, gjorde eg nåke som var såpassa utypisk meg, at hjernebarken te Kånå blei satt sjakk matt …

 

Normalt sett, så vil eg tru at Kånå gjerna hadde lukta luntå, og sett heila bildet lenge før meg, og dermed reagert deretter …

 

Men idag, så gikk rett og slett det stora bildet lukst forbi Kånå, slik at sakens gang dundra inn til min favør. Kånå e slikt bygd opp at hu lika å ha oversikt, for har man oversikt så har man kontroll. Idag lå det heilt klart ett tett tåketeppe over Kånå sin dømmekraft. Alt skjedde jo så fort, og når det forsåvidt var over satt Kånå igjen på sofaen, og lurte nok på ka i himmelens navn som hadde skjedd.

Der hu gjerna satt og venta på ein fortsettelse som aldri kom, fordi eg og Eldstemann allerede hadde forlatt åstedet og va halveis på veg opp til Kringsjå Seteren …

Når man “på ein måte” har valget mellom å gå ein tur i frisk luft, sammen med Eldstemann i ro og fred, kontra det å sitta heima med tre mega-krapyl som begynne å få brakkesjukå. Då reagerte underbevissheten til Fatter’n lenge før han sjøl gjorde det, og akkurat såpassa kjapt at Kånå sin underbevisshet fortsatt stod fast på “gå tur”, og ikkje tenkte på dei tre andre i Flokken …

 

Og dermed så slo Kånå sin dømmekraft inn på at detta godt mulig var til hennas favør, før hu heilt klart og definitivt alt for seint innså at Fattern’s lynkjappe manøver, hadde satt dømmekraften hennas ut av spill …

 

Nåke som sjølsagt kun skjer, omtrent kvart femtusende år … Når planetene nesten står lineært etter kvarandre, midt imellom stjernetåker, kometer og sorte hull …

 

Fantastisk … Bare så synd det e så lenge te neste gang …

 

 

 

Jesus feis og – Litt humor e viktig, i disse tider …

Ting tar jo heilt av idag, med eit hav av lesere igår, men eg føle liksom at lesartallet, det e høgt av ein årsak som eg ikkje synast nåke om …

Det hadde vært ufattelig mye kjekkare om eg va der oppe, på grunn av alle mine elleville epistler fra ein heilt “normal” hverdag med fire barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå …

Derfor, så dele eg ei litå historie fra tidligare for å illustrera litt ka denna bloggen handla om, te det havet av nye følgere som har tatt turen inn … 

Og, ikkje minst for å spre litt latter og glede, i disse mørke tider … Kos dåkke, Folkens …

 

Jesus feis og …

Me har 2 ungar i barnehagen.. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrivest, og då gjør me foreldre det og.. I denna barnehagen får de alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss med ein skokk med ungar.. Men for ei litå stund siå så va eg på ett sånt felles foreldre møte i barnehagen.

Ett infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting.. Men det va ein ting te.. De hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”..

 

Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat.. Detta sko bidra te at barna våras utvikla seg og lærte på best mulig måte..

 

Detta hørtes jo heilt fantastisk ut.. Me har jo i ett heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras med vekslande hell..

I ein nåke meir enn normalt travel hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen mot ett knippe litt øve gjennomsnittet viltre barn..

Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag.. Ja den e ikkje alltid så himla stor.. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss..

 

” Det blei rett og slett mottatt med stormande jubel og trampeklapp.. Gudhjølpe meg..

 

Men nå, så e eg ikkje lika sikker på om eg e så entusiastiske som eg va i starten.. For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat..

Hjølpe meg.. Det e ikkje det.. Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn i den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden..

Og nåke meir bokstavligt enn det, trur eg ikkje at eg får sagt det.. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i den eine enden.. Og te dei så endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her..

 

Litlajentå og Mini’en, har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen.. Det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te dei to små trollå våras..

 

Ein dag her i vekå, så hadde de hatt “Hjemmelagd Gulasj suppa” te lunch i barnehagen.. Seinare på ittemiddagen så satt eg, Litlajentå og Mini’en å lekte med Duplo’en deiras, på rommet te Mini’en..

Plutselig smelle det så kraftigt at eg nærmast trudde ett batteri ellår nåke lignande, hadde eksplodert der inne.. Men så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen, som står midt på gulvet med eit stolt flir om kjeften, og forkynne..

 

– Eg fist….Eg fist høøøgt..!! .. Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt..

 

” Så smelle det igjen rett bak meg.. Kor Litlajentå står med ett bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt..

– Eg fiste høgare !! .. Med stolthet i stemmen.. Tjera vena meg..

 

At det smalt, det va nå ein ting.. Men ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det trur eg ikkje eg vil vita..

For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent.. Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk, va jo det som å bada i parfyme, i forhold te dei stinkbombene her..

Det nytta jo ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå.. Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften..

 

Ein anna gang, når eg i ittetid fant ut at de hadde hatt “Hjemmelagd Blomkålsuppa”.. Så satt me heile familien og kosa oss med ein film, i sofaen.. Men, plutseligt sprette Kånå te værs..

 

– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? .. Kauka hu iltert ut, mens hu grein på nasen..

 

Eg.. Va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forsto jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først.. Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land, bak meg..

Men då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein sånn “Snikande Sidevind Uten Lyd”.. Heldigvis for meg, va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med ett flir om kjeften, Jack Nicholson fliret sitt..

Mini’en slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis.. Alle må jo få lov.. Til og med de to eldstegutane måtte rømma stuå.. Og te slutt så satt dei to “Promponautane” aleina igjen i stuå, og holdt på å le seg i hjel..

 

Mens me andre sto ute på trappå og gispa itte frisk luft.. Eg e sikker på at hadde dei to vært statistar i “Dr.Proktors prompepulver”.. Så hadde de ikkje trengt spesialeffekter, vil eg tru..

 

” Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting.. Så utbryte det litla trollet våras kontant..

– Jesus feis og..

 

Nåke hu tydeligvis hadde plukka opp av meg ein gang, når eg sikkert rettferdig gjorde luktå eg hadde spredd rundt om meg..

Så der stod eg.. Totalt utspilt av mitt eget utsagn.. Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, ute på trappå..

 

” Jesus feis og ” Ubetalelig, vett du..

 

Og eg må jo få sei at eg slite jo litt med å springa i all beskjedenhet te barnehagen, å klaga på denna her “Smart Maten”..

 

Det e jo sunt og godt for ungane våras, og det e jo ikkje sånt at det skjer kvar dag.. Takka Jesus for det..

 

Så Tusen hjertelegen takk, kjære barnehage.. For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras.. Men ein gang ,når dåkke minst venta det, då ska eg jaggu meg ta hevn..

Og laga den “Hjemmelaga Gulasj suppå” te frokost , og servera te kidsa.. Før me levere de i barnehagen..

 

Mvh abdisert PromponautKonge..

 

 

Barne-Tv introer, Minien og LazyTown …

 

Me har som dei fleste har fått med seg, fire barn i Flokken vår, fire barn fra seks til fjorten år. Det betyr at me har opplevd ein del epoker, med forskjellige barne-tv serier, som har rulla nonstop på skjermen. Alt etter kor populære de har blitt i heimen, til oss foreldre store glede, irritasjon og frustrasjon … ‘

Eg minnast ennå perioden til Eldstemann med gru, når Nysgjerrige Nils va favoritten, og Fatter’n nærmast gikk fra konseptene kvar gang ein ny episode starta …

Eg har nærmast ikkje ord for kor irriterande eg synast at den introen er, det e som når noen drar ein falsk tone på ein fiolin, og holder den … Leeeeenge … Tjera vena meg … Det er det nærmaste man komme tortur av foreldre, spør du meg, med slike gjentakende barne-tv melodier som klistre seg fast i hjernebarken.

 

Slik at man går i evigheter å gjerna nynne på den samme melodien, som komme trykkande nedenfra underbevissheten.

 

Sånn egentlig, så e ikkje introen te Nysgjerrige Nils så fæl å høyra på, det e bare det at den komme så ofta. Fordi episodene vare bare fem-seks minutt. Når Dvd’en me hadde varte i halvannen time, så seie det seg sjøl at man te slutt får nok, som foreldre … Men … Det gjorde jo ikkje Eldstemann … Han elska Nysgjerrige Nils … Lykken var stor, men kortvarig … Når ein ny helt inntok heimen …

Nemlig Mekke Mikkel … Den blei kjøpt inn når me lånte bobilen te mine foreldre, og suste østover på ferie, med kun Eldstemann og Han i Midten i bagasjen.

Herreeeeguuud … – Mekke Mikkel mekke kan, Mekke Mikkel Jesper og Dan … Meir eller mindre på repeat, i minst ett minutt … Eg har fortsatt senskader etter den serien, og vil helst gå forbi den i stillhet. Gamle sår i sjelen trenge seg oppover, fra eit mørkt sted langt inne i hjernebarken. Det e nesten som om traumatiske øyeblikk fra min egen barndom, nesten komme te overflaten …

 

Når me blei skremt livskiten ut av, fordi Pompel og Pilt plutselig dukka opp på skjermen, og ein isnande følelse bredde seg i nakken på oss barn, som satt og så på …

 

 

Det har vært mange forskjellige barne-tv serier, som har regjert her i heimen, etter som årene har gått. Små Einsteins, det va og ein av Eldstemann og Han i Midten sine favoritter, forsåvidt ikkje alt for fælt å se på. Så hadde me ein lang periode me Mikkes Klubbhus … Tjera vena meg … Den va tøff …

Eg forsøkte jo med jevne mellomrom å prakka på våre barn, slike koselige serier som Postman Pat eller Fragglene, som eg kjøpte på Dvd … Men, omtrent to minutt ut i dvd’en, så va som oftast kidsa forsvunnet …

Men idag morgens, så kom ein gammel favoritt tebake her i heimen, med ein heilt spesiell helt som virkelig tok Eldstemann og Han i Midten med storm … LazyTown, og Sportacus … Jøje meg, når den gikk på morgen Barne-tv i helgene, så va det faktisk litt kamp mellom meg og Kånå, om å komma seg først ut i sofaen og godplassen, for å få med seg neste episode …

 

Og nå, eller forsåvidt igår kveld, så fant Mini’en denna serien på Hbo’en sin barnekanal, som me har gjennom Altibox … Og har meir eller mindre blitt komplett oppslukt …

 

Det e så gøy å se igjen, at eg tar meg sjøl i å mysa litt opp, mens eg sitte her og skrive … Og i disse virus og karantene tider, så finnes det jo mange serier både for barn og voksne, som man kan kosa seg med … Når andre aktiviteter mista oppmerksomheten …

Har dåkke leserar nåken gode, traumatiske eller interressante barne-tv episoder, å fortella om i kommentar feltet på blogg eller Facebook .. Fritt valg !?!

Som dåkke vil dela med omverdenen … Det kan vel umulig bare vær meg som har opplevd heila følelsesregisteret, mens man forsåvidt har sett på barne-tv med kidsa … Eller ein barne-tv serie fra egen barndom …

 

Fortell ein god historie, så har me noe å kosa oss med i disse dager …  Me trenge litt latter og glede også, i disse spesielle tidene me har nu …

 

Ikkje sant … !?!

 

 

– Nå, det betyr med ein gang, for eingangs skyld …

 

Mens verden og Norge står litt stille, forsøke me å la dagen gå så normalt føre seg som mulig her i heimen, i den forstand det e mulig. Ein familie på seks, med vel litt over gjennomsnittet av kaos i seg, e aldri heilt normal eller A4. Så slikt har liksom ein egen evne te å ordna seg sjøl. Me har mange ganger etter ei heseblesande uka, tatt ei litå siesta helg, og meir eller mindre gjort ingenting …

Idag, eller denna helgå så sko me egentlig hatt fullt bursdags kalas for Han i Midten, gjennom hele helgen. Men, det tenkte me va best å avlysa …

Det e ikkje det at me e hysteriske, men det e lov å bruke fornuften av og til, et selskap kan me alltids ta igjen seinare. Faktisk, så syntes eg egentlig at det va heilt greit med ei rolig helg, istedet for heimen full av folk, med påfølgande kav og stress både i forkant og etterkant. Man har liksom fått nok å tenka på i løpet av ukå, om man ikkje sko stressa på å tenkt på selskaps forberedelser også …

 

Derfor, så satt eg her heima tidligare idag og forsåvidt nøyt litt av den stillheten som regjerte i heimen. Når Kånå va og handla, Mini’en satt og kosa seg med barne-tv mens resten av Flokken lå og snorksov …

 

Men … Min lille idylliske tanke om ein lat lørdag på sofaen, blei raskt torpedert av ei flittig Kåna, som hadde fått tak i grusbillige rammer. Rammer te disse plakatene hu hadde kjøpt, med tegninger av Flokken i skala 1:1, fra den dagen de blei født. Strengt talt, så har eg høyrt gjetord om disse plakatene, siden Mini’en kom te verden. Og kor mye hu gleda seg te å få sjå de på veggen.

At det sånn grovt regna nesten sko ta sju år, før plakatene ble ett faktum, det var definitivt ikkje planen hennas. Så, når Kånå kom heim etter handleturen, og svevde som ein geskjeftig fe avgårde inn på kjøkken …

Så kom hu lika selvsikker som ein velfødd Barracuda ut i stuå, når kjøkkenpliktene va gjort, med disse fire rammene hu hadde kjøpt. Etter ein myk morgen som tok meg høflig inn i dagen, stod plutselig Kånå foran meg der i eg satt i sofaen. Eit par elektroniske impulser gikk av langt inne i hjernebarken, og advarte ein Fatter’n i langsom dvale at dagen definitivt snart ville bli annerledes …

 

Kånå festa blikket sitt i mitt, som med borrelås, før hu proklamerte at nå var det på tide å få nåke gjort. Eg, som liksom satt i min egen verden og brant opp overskytende IQ, slik at hovudet ikkje skulle gå i vranglås nikka kort te Kånå, før eg fortsatte å tømma hjernebarken …

 

– Nå, det betyr med ein gang, for eingangs skyld … Kauka Kånå te … Og eg skvatt te himmels som ein ungkar som fikk uventa napp der eg satt, av denna iltre terrieren som stod å bjeffa foran meg. De seie at smarte mennesker gjør og mener det som gir størst gevinst. Detta va nok et slikt øyeblikk, tenkte eg for meg sjøl.

Ska eg gjera det nå med eingang då liksom !? … Spør eg i vanvare … Men skjønne kjapt med tanke på uttrykket i andletet hennas, at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe …

Eg e ikkje alltids mannen for plutselige oppbrudd, men der og då forstod eg rimelig snart at rævå måtte lettast, før Kånå fikk anledning te å svara. Kånå slapp ut ett høglytt oppgitt sukk, men eg va allerede på vei nedover trappene, for å finna frem det eg trengte. Ein helt av dårlig timing hadde satt hjernen igang. Eg kan jo vær spontan eg og, i hvert fall litt om gangen …

 

Så nu … Nå e Kånå smørblid, og sitte med mobilen sin og lar Snapchat gå varm, etter at Fatter’n fikk fingen ut av rævå. Og fikk plakatene te Kånå opp på veggen …

 

Og eit smart menneske satse på at gevinsten muligens e innen rekkevidde, når dagen går over til kveld og ei viss alvedronning komme djervt og mystisk dansande ut i måneskinnet … Eller, i hvert fall ut i det dunkla lyset, som komme fra Kånå si Oslo lampa …

Men … Der igjen … Kånå sin evne te å lata som ingenting, den har alltids imponert meg …

 

Flott blei det i hvert fall, med disse plakatene som Kånå har ønska seg, i mangfoldige år … Heilt klart …

 

 

 

– Nå varta du skremt, Frode …

 

Eg har kjørt hovudet lukst inn i haikjeften denna ukå, med detta bildet fra jobb, som Kånå absolutt ikkje heilt satte pris på at blei delt … Men idag trudde eg at den saken liksom blei opp og avgjort, med min fantastiske hyllest av Kånå, kor eg delte skamløst fra foto-shooten hennas nede i Tyrkia …

Med slike fantastisk flotte bilder av ei som har født fire barn, trudde eg definitivt at eg va på trygg grunn …

Skjønt, det blei ein liten mildt oppheta diskusjon denne morgenen på jobb, forsåvidt før innlegget gikk ut på nettet, om Kånå sine tanker om kim som sko kjøra kor idag. For Kånå sko te tannlegen klokkå tolv, og hadde i mine auger lefla litt vel mye av godsmengden, øve på meg. Og når eg muligens va nåke avmålt og snurten, når Kånå la frem sine tanker om dagen.

Ja, då blei stemningen nok bitte litt amper nåken få minutt, før eg fant ut det va best å holda kjeft, og heller få jobben gjort …

 

” Når Kånå har bestemt seg for nåke, men eg meina nåke anna, då ska man ha tungtveiende argument for å klara å snu kvinnemennesket … Det hadde eg ikkje idag …

 

Kånå sko te tannlegen og kunne heilt klart ikkje ha for mye å gjera, slikt at hu hadde full kontroll på at hu både rakk timen sin og ikkje minst fikk ut varene etterpå. Når hu på toppen av det heila ringte etter timen, akkurat når eg va langt ute på bygda med tilsvarende dårlig mobildekning, og forbindelsen sjølsagt blei brutt. Så va det ei temmelig ilter Kåna eg fikk på tråden, når mobildekning igjen va ett faktum …

Om eg bare la på når hu ringte ? Va eg fortsatt sur fordi eg måtte ta så mye varer ? Om eg ikkje gidda å høyra kossen det hadde gått hos tannlegen ?

Herreguuud … Eg hadde jo ikkje lagt på røyret den første gangen, men ska eg væra heilt ærlig, så va det såvidt eg ikkje gjorde det der og då. Snakka deg om å trekka frem alle mulige feil scenarioer, før ein stakkars mann får forklart seg … Heldigvis, så blei Kånå både smørblid og mildt beroliget, når eg “sjølsagt” ville ha referat fra tannlegen, “absolutt” ikkje va sur eller snurten meir …

Og definitivt ikkje bare hadde lagt på, når hu ringte, nåke som forresten e hennas greia, sånn egentlig … Når hu vett at eg har rett i ein sak og at hu muligens tar feil, men ikkje finne fleire gode motargument, då legge bare Kånå på …

Før, så blei eg forsåvidt ganske fyrte av slik oppførsel, og måtte resolutt ringa tebake for å bli ferdig med saken … Nå for tiden, så lar eg hu bare få vær sur …

 

” Også e det hu som ringe etter ei litå stund, som regel smørblid og stort sett e saken glemt … Nåke som mellom linjene egentlig betyr at eg vant … Trur eg …

 

Men, idag gikk det i likaste laget … Me hadde ein koselig samtale te slutt, og eg trakk slutningen at Kånå gjerna hadde lest innlegget, og nå va fornøyd med slik bildesaken stod. Derfor parkerte eg igjen lastebilen på jobb etter endt jobb, satte meg i bilen og kjørte heimover med godt mot. Gjerna ikkje så lykkelig som sist, men definitivt fornøyd med hyllesten te Kånå i innlegget fra morgenen …

Derfor blei eg jaggu meg rimelig overraska når Kånå igjen skulte på meg, med skumle øyenbryn og ett blikk som betyr alt anna enn solskinn og hvetebrødsdager, når eg kom opp på kjøkken …

 

– Altså, du trenge jo ikkje legga det frem som om eg ei slags Diva Queen, som liksom ikkje bryr seg om familien sin … !!!??? Seie Kånå te meg, med ett tonefall som fikk hjarta te å hoppa over ett par slag, før det kom te hektene igjen …

– Eg e så drita lei av måten du liksom fremstille meg på, din forbannade Sosemikkel … !!! Fortsatte Kånå tiraden sin med …

 

Men, då så eg et lite flir i munnviken hennas … Og Sosemikkel, det kalla hu meg bare når hu e sånn godslig sur og sint på meg … Dåkke vett, sånn sint uten egentlig å vær det, fordi man liksom e litt glad og, sjøl om Fatter’n gjerna har vært litt uskikkelig … Så glei det lille fliret øve i ett bredt glis, før hu heiv seg rundt halsen på meg og ga meg ein skikkelig eskimo-nuss …

 

– Nå varta du skremt, Frode … Ikkje sant … Pludra hu videre, etter at nussen va ferdig …

 

– Ånei du, eg forstod jo du tulla eg … Tjera vena meg … Ka du trur … !? … Svara eg, bråkjekt …

 

Jaja … Who’s foolin Who … ???

 

 

Kvalitetstiden …

Her har eg begynt å få litt farve igjen i andletet … Etter en liten treningssmell … 😄😁😇

 

Ved nyttår så ville Eldstemann slutta med fotball, trivsel og motivasjon hadde forsvunnet og me foreldre forstod at guten meinte alvor. Men, ein aktivitet på fritiden har me bestemt at de ska vær med på, som holde vedlike litt fysisk fostring …

Fleire av kompisene hadde og truffet samme beslutning som Eldstemann, og begynt å gå på treningsstudio istedet for fotball.

Derfor foreslo me detta for guten og la i potten at Fatter’n jo kunne vær me, så fikk me litt kvalitetstid sammen.

To fluer i ett smekk liksom. Trening og far/sønn tid …

Nå har det forsåvidt blitt smått med akkurat denna kvalitetstiden, for Eldstemann har som regel gått å trent aleina, eller sammen med kompisene …

 

” Fatter’n har nemlig lurt seg unna denna avtalen, med ett mangfold av alt for dårlige unnskyldninger …

 

Men idag, då va det ingen vei utenom … Kånå satte hardt mot hardt, og etter detta famøse bildet eg delte av hu idag morgens fikk eg valget om enten gå på trening, eller overnatta i Bodå …

Gudhjølpe meg, altså … Eg hate når Kånå liksom har et lite overtak, når eg gjerna har gått på ein smell …

Men skitt au … Det va jo på tide å komma seg i bedre form, slik at sumarkjolen gjerna passe te ferien står for dørå. Og ikkje minst at Eldstemann fikk sin lenge lovede kvalitetstid sammen med Fatter’n …

 

Tjera vena meg, altså … Kvalitetstid, liksom … Jauda for all del, det blei litt sånn småmorsom konversasjon øve tredemøllene, ein liten konkurranse om kim som jogga raskest før me tråkka inn te gymapparatene …

Derifra og ut, gikk saker og ting lukst te helsikke …

Eg trudde eg va i dårlig form, men eg va ikkje det … Ikkje i nærleiken, eingang … Eg va i ein forferdelige form … Så skremmande dårlig form at om eg ikkje hadde sagt stopp etter tre-fire apparater, ja då trur eg muligens Eldstemann måtte ringt heim te Kånå og kondolert …

 

” Eg satt rett opp ned på ett apparat og holdt på å forgå … Kvalmen skylla øve meg som ein tornado, og hadde eg måtta løftå ei fyrstikk eska der eg satt, hadde magen vrengt seg …

 

Muskler, ledd og sener, dei knaka og knekte av påkjenningen og fikk omtrent lika stort sjokk, som sjølve kontrollsenteret deiras . Altså meg og hjernebarken …

Eldstemann trudde ikkje sin egne auger, og begynte forsåvidt å bli i øvekant engstelig …

Men, etter nåken minutter med litt lett meditering der på ett stakkars treningsapparat, så kom Fatter’n sakte men sikkert seg te hektene igjen …

Herreguuuud … Meir e det ikkje å sei om den saken, enn at eg trur gjerna eg har godt av slenga meg litt oftare med Eldstemann på trening …

Det e i hvert fall heilt sikkert …

 

Men … Sånn uansett … Det viktigaste målet idag e egentlig oppnådd, og edderkoppene ute i Boden får sova uten meg i natt …

Juhuuu …

Man må gjerna slita litt for å ha det komfortabelt, men det va nå forsåvidt verdt det … Det va nåke kjølig ute ikveld … 😁😁😇

 

 

Kaffikoppen, ett Famøst bilde og Kånå …

 

Jøje meg … Det va egentlig ganske mye å gjør på jobb idag … Stupfull bil på første lass, som vanlig, og jaggu meg blei det nesten fullt på tur nr to også … Tjera vena meg, tenkte eg for meg sjøl mens eg stressa mellom kundene, idag blir det seint heim …

Men … Plutselig så stod eg på terminalen igjen, bilen blei tømt for innhenting og eg gløtta opp på klokkå høgt opp unna taket …

Ti på halv tre … Neeei, det kan nå ikkje stemma … Men om det gjorde, så spurta eg for sikkerhets skyld ut fra jobb og kasta meg inn i privatbilen og satte kursen heimover. Ein halvtime på sofaen med ein god kopp kaffi, før sjølvaste Mini’en og bøtteballetten hans komme heim … Det e jaggu meg sjelden kost, sånn egentlig …

Slike øyeblikk bør definitivt nytast med andakt …

 

Eg rygga inn i carporten heima, og nynna forsåvidt på ein oppstemt poplåt eg har fått på hjernen idag … Blinding Lights av The Weeknd … Eg vett ikkje, men det e liksom ein sånn låt som lime seg fast inni topplokket, og refrenget går plutselig i repeat resten av dagen …

Så … I ett meir eller mindre muntert humør, trippa eg liksom ut av bilen og mot inngangsdørå …

Nett som Julie Andrews når hu spretter over landskapet, i Sound of Music, mens hu lykkelig synge om sin nyvunnede selvsikkerhet, eller nåke sånt …

Dåkke skjønne tegningen … 😀😀😀

 

Eg åpna dørå og blir på nanosekundet nappa ned fra “humørtoppen” av ei mildt sagt småilter Kåna …

– Altså … Når du tar bilder av meg i fremtidå, så får du fanken meg spør om godkjenning, før du legge det ut … Kvekke hu te, med to morske øyenbryn som lyste mot meg, av innestengt aggresjon …

– Øhh … E det greit eg bruke det bilde eg tok av deg idag morgens … Svara eg kjapt med mitt mest sjarmerande smil, i ett forsøk på å desarmera granaten og vær litt morsom, før den går av …

– Mi kjære flotte Kåna … Legge eg endå kjappare te, når eg ser at sjarmerande smil heilt klart ikkje va virksomt nok …

– Jo takk du … Men om du synas at eg e di flotte kjære Kåna, og har lyst te at hu fortsatt ska vær det, i overskuelig fremtid …

– Så får du fanken meg bruka bilder av meg, som forsåvidt e flotte og då …

– Punktum …

 

Note to self :

Å tenka et eit så smått koselig og småmorsomt morgen innlegg, akkompagnert av ei skulende Kåna i arbeidsklær, e ein god ide …

Det bør gjerna revurderast …

 

Heilt klart … For nå lukta det Boden lang vei … Uten tvil …

Jaja … Kaffien ska uansett nytast …

 

😱😱😱

 

 

Sparkesykkelen …

 

Han i Midten sin sparkesykkel mista hjulet her for ei stund siden, og når eg kikka litt inn i Bodå idag for å rydda litt plass, tenkte eg at den kunne eg jo gjerna gjør ett lite forsøk på å fiksa … Nåke som eg itte ei litå stund med fundering, kom på at va nyttalaust … Han hadde jo og mista ein mutter som forsåvidt va essensiell, for at sparkesykkelen skulle bli kjørbar igjen … 

Eg rota litt videre rundt inne i Bodå, for å se om me hadde nåken andre utrangerte sparkesykler, som eg gjerna kunne ta deler av … 

Det va liksom som om eg hadde ett minne, av at me sko ha ein gammal liggende der inne, ein eller anna plass … Sjølsagt, så kom eg på etter omtrent ett kvarter med romstering der inne, at den sparkesykkelen eg tenkte på, den hadde røket på bosset, sist gang eg hadde ein liten opprydning … Men … Eg fant ein anna sparkesykkel, som forsåvidt bringte fram ett anna minnet … 

Et minne fra den gangen, når eg meir eller mindre gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og muligens blei rundlurt av både Kånå og Litlajentå … Sånn i all beskjedenhet … 

 

Sparkesykkelen …

Me gikk ein liten tur te lekeplassen i finveret igår, som forsåvidt fordufta te idag. Eg hadde vært i “Bodå” og henta sparkesyklane te kidsa, eller kanskje gjorde Kånå det forresten, det kan vær minnet e litt diffust. Då e det lika godt å ta med at det gjerna va hu som fant frem sparkesyklane, så slippe eg å få kjeft fordi eg har tatt æren for nåke hu liksom hadde gjort.

Gud hjølpe meg … 

Akkurat som denna her bloggen basere seg på at eg har tatt æren, for nåke Kånå har gjort. Hadde eg gjort det, hadde eg ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ihvertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren for det og …

 

” Eg skrive jo stort sett om alt det eg forsåvidt ikkje gjør, på ein måte, eller det eg gjør feil. I hvert fall …

 

Men, nok om det … Me va i ferd med å rusla avgårde, Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras med kvar sin sparkesykkel. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kleshabitten hans, blei guten sendt lukst inn for å kle seg litt bedre. Ikkje det at det eg brydde meg så voldsomt, men eg vil jo tru naboene muligens ville begynt å lura litt, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser og ei Darth Vader kappe oppå. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre ga beskjed om, omtrent lik null.

Men itte litt upedagogisk kjøpslåing, kor guten har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, så blei me enige. Me får bare håpa at kravene me hadde gått med på, blei glemt i nærmaste framtid.

Til slutt så va me endelig klar for avgang, og satte avgårde mot lekeplassen. Me bor midt i ein sving med oppover bakke den ene vegen, og logisk nok nedover bakke andre veien. Og den snareste vegen te lekeplassen, det va nedover … Det hadde tydeligvis Mini’en også tenkt ut. For … Før både eg og Kånå fikk tenkt oss om, så slapp han seg avgårde nedover bakken …

 

– Kan han med denna her sparkesykkelen i nedover bakke ?? … Spør eg Kånå.

– Eg vett ikkje … Svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg.

– Svarte, salte bananer … Utbrøyt eg … Og satte avgårde i fullt firsprang itte fartsfantomet, som va på vei nedover bakken i fulle fart …

 

Mini’en, som e i pur ekstase suse som ett prosjektil nedover bakken, har i hvert fall ingen bekymringer om han kan detta, eller ikkje. Den guten leve itte mottoet  ” Går det bra, så går det bra” …  Nåke hemningar eller sperrer som forsåvidt Litlajentå har, dei har ikkje den guten lært seg ennå. Og i mitt stille sinn e eg nåke småengstelig, for om Mini’en nåken gang vil utvikla slike egenskaper …

Fjotten kauka av fryd, der han akselerere nedover bakken, og som eg nevnte, så e jo detta ein sving. Men det virka det ikkje som om Mini’en ensa … Tjera vena meg …  Guten speede lukst mot vegkanten, kor et lite idyllisk tjern forsåvidt gjør seg klar, te å gjerna ta imot fartsfantomet …

 

– Breeeeems … !!! Kauka eg te Mini’en, meir eller mindre i fistel …

Fjotten snur seg spørrande … – Hææ ?? … Svara han..

– Neeei, se fremover for helsikke … Brøle eg tebake … 

 

Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, Mini’en har oppdaga veikanten … Det e ikkje vanskelig å se der eg komme halsande i hælene på guten, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka han ska gjør. Men plutselig … Så legge guten elegant venstre fot i asfalten, som virke som brems. Så gjør han ett lite utslag på rattet samme vegen før Mini’en skjeine inn i ein nydelig sladd og stopper like ved vegkanten.

Mini’en kikka tebake på meg med ett ikkje så reint lite stolt blikk, ein Fatter’n som komme galloperande nåke mindre elegant og stoppe definitivt ikkje lika grasiøst som sin sønn …

Guten setter opp ett tindrande svært flir, med ett frydefullt blikk i augene. Ett blikk som bare ein på to snart tre år kan få te … Før guten proklamere  – Kuuuult … Sempe kuuuuult pappa. Mens eg bare pusta letta ut før eg sige sammen som ein tomsekk av lettelse, der i vegkanten … Før Kånå og Litlajentå komme spankulerande forbi … 

 

– Gjekk jo bra det ... Seie Kånå, med eit lattermild glis om kjeften …

– Ja, han gjør jo det nesten heila tiå nå for tiden … Legge Litlajentå te …

 

Det passere nåken sekunder før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå og Litlajentå kjørt ein liten spøk … Og har med fullt overlegg latt meg leva i truå om at detta mest sannsynlig ville gå lukst te skogs … Eller te sjø’s forsåvidt, siden guten hadde strake veien mot tjernet, nedenfor vegkanten, kor eg lå og forsøkte å få igjen pusten …

Etter ny rekord på seksti metern, for fedre godt over førti …

Eg holdt på å slenga ein kommentar tebake, men tok meg i det … Av alle ting, så e det eg som har vært mest “hønemor” opp gjennom årenes løp …

Så når me har vært ute på tur med Flokken og de har begynt å klatra rundtomkring,  både her og der, så e det eg som nærmast har fått åndenød av deiras halsbrekkende stunts … Kånå la ikkje merke te farene i terrenget og va som regel heilt avslappa … Hu så gjerna ikkje det skumla med å detta ned, fra ein førti centimeters høg steingard, og ned i det mjuka graset, slik som eg gjorde …   

 

Så det va vel gjerna ikkje meir enn vel fortjent … Akkurat den … Egentlig, så va det ganske morosamt … Sett sånt i ettertid … 

 

 

– Roa meg ned ??! … Eg e heilt rolig eg … Herreguud …

 

Det e lørdags morgen. Mini’en har kost seg med ein bedre frokost, forsåvidt bare ein Donut som han sparte igår kveld, siden han va i øvekant mett etter Taco fredagen. Fatter’n har laga seg ein rykande varm kopp kaffe, og resten av heimen ligge å snorka. De e gull verdt dei stundene her. Den lille fritimen før Familien Vandrende Kaos våkna te liv. Skjønt, idag har eg stor tru på at harmoni og idyll vil vedvare litt lengre enn normalt … 

Igår kveld kjørte eg Eldstemann på nåke sånn datatreff greier, eller Lan som de seie, og då e det ein mindre i heimen som kan fyra opp under kaoset … 

Jaja, han klarte jo forsåvidt å fyra opp Fatter’n omtrent bare tjue minutt, etter han va blitt levert og installert på detta Lan treffet. For data’en hans virka ikkje … Eller det vil sei nettverket virka ikkje på pc’en hans, og då e det jo lite vits å vær på Lan, sånn egentlig. Fyren va meir eller mindre heilt i fistel … – Herreguuud pappa, det e jo det eg har sagt, hovedkortet har kollapsa. Kauka han ut øve linjå, slik at eg nesten måtte holda mobilen ein halv meter fra øyra … 

 

” – Forbaska dritt pc altså … Heilt typisk … Fortsatte guten, nesten uten å la meg få komma te ordet … 

 

Eg vett ikkje eg, men nåken små fakter har den guten arva fra si kjære mor, sjøl om han gjerna e som snytt ut av nasen, te sin far. Og akkurat detta med problemløysning, det e ett svakt punkt dei to der har te felles. Kånå og Eldstemann … Istedet for å tenka løysning, ser de kun problemet … Det e nett som de har blitt vaksinert mot å tenka alternativt, og kun fokusere heilt og holdent på det som ikkje fungere … 

Sjeldent ein god måte å komma seg ut av uføre, sånn egentlig, men det e slik dei to fungere. Og eg har itte mange års frustrasjon, lært meg å leva med det, istedet for å irritera meg over det … 

– Du … Nå må du roa deg litt ned, åsså får me begynna å feilsøka litt … Svara eg rolig … Før eg slår meg sjøl i pannå … Fanken altså, eg må jo aldri sei det … Det at de må roa seg ned … 

– Roa meg ned ??! … Eg e heilt rolig eg … Herreguud … Det e den forbaska data’en som e problemet, ikkje eg !! … Smelle det krakilsk i fra andre enden, og eg flytte mobilen ti cm lengre fra øyra … 

 

” Gudhjølpe meg … Det e nett som å høyra Kånå, vett du … 

 

– Jaja, sjølsagt … Men, har du prøvd å bytta kabel, for å eliminere at det e den som e problemet ? Spør eg, fortsatt rolig for å ikkje fyra Kalle Krakil endå meir opp … Og joda, de hadde forsøkt med kompisen sin kabel, som hadde virka på hans pc, men ikkje på Eldstemann sin … 

– Helsikke altså, det e så typisk at den dritt pc’en ikkje virka, når den absolutt må … Klagesangen fra ein fortvila Eldstemann fortsette med samme kraft … 

– Kanskje du ska forsøka å resette nettverkskortet !? … Spør eg forsiktig, vel vitande om at slike ting kanskje kan tulla seg te litt, når man plutselig e på et anna nettverk, enn det som e heima … 

– Herreguud pappa, eg har jo ikkje nettverkskort, det tok jo du ut av … Komme det i øvekant irritert fra fjotten … Jøje meg, forsåvidt har guten rett, men det e jo fortsatt eit kablet nettverk på data’en hans, som henge fast i hovedkortet … Men, nåke seie meg at eg absolutt ikkje bør nevna hovedkortet igjen … Eg har høyrt nok i det sista om at det e utdatert og modent for oppgradering … 

– Joda … Men, det va programvaren eg tenkte på nå, der kan du jo tilbakestille nettverks innstillingene, og se om ikkje det fungere !!? … Spør eg, fortsatt med jevn og rolig stemme uten å nevna ord som heilt klart vil virka som bensin på bålet … 

– Jo … Ja, eg kan jo forsøka det … Svara Eldstemann nåke meir rolig nå … Han minnast sikkert at me gjorde det oppe på rommet hans ein gang, når samme problemet oppstod …

 

” – Eg ringe tebake om det ikkje går ... Fortsatte guten, og trykka meg av … 

 

Eg høyrte ikkje et kvekk meir fra guten, etter det … Eg sendte ei melding litt seinare og spurte om det gikk bra … Guten svarte med ein skokk “tommel opp” emojies … Så då va det ute av verden … Tjera vena meg … Folk kan sei at den guten e som snytt ut fra formen te hans far, men jøje meg, han e ikkje så reint lite lik si egen mor heller … 

 

Så, her sitte nå eg og Mini’en idag, og nyte livet i slow motion ein lørdags morgen … Kaffien smaka fortreffelig, Mini’en kosa seg med Super Mario og stillheten regjere fortsatt her i heimen … 

Av og te, så e rett og slett livet bare herlig, altså …

 

God Helg, Folkens … 

 

 

 

Silikonsprøyten …

 

Det va forrige lørdag detta dramaet utspant seg, og sånt ideelt sett burde eg vel skrevet om det den påfølgande kvelden. Det va forsåvidt også planen. Men, så kom livet i veien, sånn på ein merksnodig måte. Det har hatt ein tendens te å bli sånt i det sista, det med at livet har kommen i veien for heseblesende blogg innlegg. – Neeei, eg tar å skrive om det seinare, tenkje eg … – Eller kanskje imårå … Ja, det gjør eg … Men, så blei det ingen skriving alikavel …

Man måtte gjerna hjelpa Mini’en med leksene, eller Litlajentå. Kanskje kom nåken på besøk. Somme ganger forsvant eg vel regelrett langt inn i surfesafari på nettet, og trålte youtube etter noe god musikk …

 

” Livet e travelt altså. Med fire spinnville barn i Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna i heimen …

 

Men, for å komma tebake te denna lørdagen då. Nærmare bestemt forrige lørdag. Kor eg satt i sofaen og egentlig ikkje gjorde nåke som helst fornuftig, og mest sannsynlig bare nøyt at livet gikk i slow motion. For ein gangs skyld. Når eg plutselig oppdaga Kånå som svinsa rundt på kjøkken i velkjent stil, der hu liksom flyr lavt øve gulvet som ein geskjeftig liten Alveprinsessa … Ei Alveprinsessa som nynne på ein sang som absolutt ikkje e ei prinsessa verdig, spør du meg …

– Haugenstua, gutta mine … Snuten kjører rett forbi … Fucker ikke med meg etc etc … Går tuttå rundt å synge, med påfølgande hippe dansemoves … Eg kan den dessverre ikkje lika godt som Kånå, så eg vett ikkje om det va heilt rett skreven tekst … 

Den har visst begynt å gå i denna loopen med ti – tolv sanger, som nærmest går i repeat på Kånå sin favoritt radiokanal … Topp 40 … Litt misvisende navn på ein radiokanal egentlig, når de spille maks ti – tolv forskjellige sanger … Men, topp tolv høyres jo definitivt litt dumt ut, som radiokanal navn, eg ser jo den … 

 

Men … Plutselig tar Kånå kurs mot skuffene under benken bak kjøkkenbordet, og drar ut mi roteskuffa, den der kor det mest brukte verktøyet ligger … Overraskelsen blir ikkje mindre når hu nappa ut silikonsprøytå, kikka på den med et besluttsomt blikk før hu snur på ein femøring og rase ned trappene …

Igjen oppe i stuå, der sitte eg å lura på ka i all verden Kånå sko med den, sånn plutselig … 

Nysgjerrigheten tar overhånd itte nåken sekund. Eg klare på ett merkverdig vis å riva meg laus fra å gjør absolutt ingenting. Før eg jogga ned trappene på jakt etter Kånå … 

Ei Kåna som eg finne igjen på badet. Hu står der med silikonsprøytå i hendene. Blikket e fortsatt i øvekant besluttsomt. Plutselig tar hu ladegrep og sette spissen ned mot der badeskapet treffer veggen. Der kor fugen har blitt skikkelig stygg, forsåvidt sluppet taket i badeskapet og meir eller mindre latt vannet renna bak mellom flisene og skapet … 

 

” – Men, ka i svarte svingande e det du holde på med !?! … Kauka eg te i siste liten, før Kånå får satt sprøytå i sving … 

 

Kånå kikka forbausa på meg, men tar å desarmere silikonsprøytå før hu seie … – Nei, eg ska bare tetta denna forbaska fugå, så ikkje badeskapet blir heilt ødelagt … 

– Jammen, du kan jo ikkje bare gjør sånn … Seie eg … 

– Kan eg vel … Svara Kånå obsternasig … 

Nei, nei, nei, du kan jo ikkje det ... Svara eg, og observere sjøl at eg begynne å ligna på Karl, fra Mot i brystet …

– Herreguud, kan det vær så vanskelig da … Det e jo bare å sprøyte ut silikonen, åsså blir det tett … Svara Kånå, litt sånn mildt oppgitt, og med hendene i hoftefeste … 

 

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … 

 

Altså … Eg e ikkje ein sånn kontroll frik som e heilt petimeter, på kossen ting ska og bør gjerast. Eg kan godt ta ein snarvei innimellom, om det spara meg for mye arbeid i forhold te det å gjør det heilt etter bokå … Men … Tjera vena meg … Man kan jo ikkje bare sprøyta på silikon i hytt og pine, sjøl om den e gjennomsiktig og forsåvidt ikkje vise så godt … 

Alle vett jo at man må vær litt nøyen, når man styra på med silikon. Spesielt om man vil at det ska bli tett, etterpå … 

Eg trudde nærmast ikkje mine egne øyrer der eg stod. Kånå, som e oppvokst med ein bror som e tidenes største petimeter sør for Nordpolen. Hu sko rett og slett te å gå amok med silikonsprøytå, der nede på badet. Eg kunne jo ikkje la det skje, hverken meir eller mindre.

Sjøl om eg under diverse prosjekt sammen med min kjære Svoger, nærmast har gått på veggane av hans i mine auger, elleville overdrivelser øve det å gjør ting etter bokå. 

 

” Så måtte eg bare bita i det sura eplet, senda Kånå lukst på dør og gjør denna jobben på korrekt vis … Fri og bevare meg … Kan det vær så vanskelig, liksom … 

 

Nei, det e ikkje så forbaska vanskelig, men det må i hvert fall gjerast rett … Så eg fant frem maskeringstape som eg la på flisene, og på badeskapet. Slik at det blei ei fin stripa kor man kunne legge på silikon. Så skar eg av tuppen på silikonpatronen, slik at akkurat rett mengde ville komma ut … Før eg skred te verks og møysommelig la ei nydelig stripa silikon mellom tapen. 

Så, fant eg frem ei litå skål med zalovann, dyppa fingertippen ned i vannet og dro overskytende silikon av med ein konsentrert bevegelse. Før eg te slutt dro av maskeringstapen og tok et skritt tebake, for å beundra verket mitt … 

Et verk som uten tvil oste av perfeksjon. Ei nydelig stripa med silikon som nesten kunne blitt tatt som fagarbeid, heilt klart … Silikonsprøytå, maskeringstapen og zalovannet blei tatt med opp på kjøkken. Borte i stuå satt Kånå og leste fornøyd i aviså, mens eg la på plass verktøyet. Det va då eg begynte å få ein snikande følelse, av at ikkje alt va heilt som eg hadde trudd … 

 

Kånå hadde absolutt ikkje blitt nåke særlig fornærma, når eg forsåvidt kuppa heile jobben hu sko te å setta igang med … Streng talt, så hadde hu gjort svært lite motstand, når eg nappa silikonsprøytå ut av hendene hennas … 

Nåke som definitivt ikkje va likt Kånå … Det versta Kånå vett, det e når eg liksom tar over nåke hu holde på med, nesten uten unntak … 

Hadde Kånå kjørt eit reinspikka mesterverk av utspekulert kvinnelist på meg, kor eg hadde gått fem på så det sang !?! … Eg visste nesten svaret med ein gang, og fikk det heilt klart bekrefta når eg snudde meg mot Kånå, igjen … Som satt med ein rykande kopp kaffe, leste aviså og nynna på ein sang igjen, der borte i sofaen … 

 

I alle dager … Sitte Kånå å nynne på Jokke og Valentinerne … !?! … 

 

” Jeg er god … Jeg er bedre enn Maradona … Jeg er god … Jeg er bedre enn hele Barcelona
Og alle er misunnelig … Alle prøver å ta min plass …

Men ingen har noen sjanse … Kan stikke huet sitt i dass

For jeg er best