Ryggekameraet og eit beist av et kryp …

 

Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.

Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.

Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.

Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …

 

Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.

Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.

Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.

Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.

 

– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.

Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp. 

Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.

Nei, det skulle ikkje han gjør.

– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du. 

– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.

 

Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.

Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.

Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …

 

Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.

– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.

– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.

 

Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …

Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.

 

Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.

Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.

Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …

Herregud …

 

Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.

Husvasken …

 

Eg og Mini’en har bedrevet slaraffen liv øve ein lav sko idag. Foruten at me laga ostesmørbrød te frokost, så har me bare tilbringt morgenen på sofaen uten å gjør ein dritt.

Me har virkelig tatt bohem tilværelsen te et nytt toppnivå.

Et nivå til og med Han i Midten ville slitt med å toppa.

Jøje meg, kor me har kosa oss. Sett på film, spill litt spill og ikkje skjenka andre ting så mye som et fnugg av ein tanke.

Heilt te klokkå tippa halv to, og eg kom på at eg hadde jo lova å vaska huset idag.

Giiisp …

 

Eg va bombesikker på at Kånå kom heim klokkå to, så nå hang resten av helgå i ein tynn tråd.

Det lukta Bod her i fra og te Alta.

Eg spratt opp av sofaen som ei antilope på speed, spurta ut på vaskerommet og rigga te utstyret eg trengte. Før eg spant øve stuegulvet med moppen i ein hastighet sjøl ein gepard ville slitt med å holda.

– Du glemte ein flekk der, Pappa. Kauka Mini’en te, når eg lynkjapt forflytta meg mot gangen.

– Kor, kor ??? Spør Fatter’n febrilsk.

 

Sjøl om man bedrive hurtigvask, må kvaliteten levna liten tvil om at det faktisk ikkje har vært det.

 

Eg sklei øve der Mini peika og hasta videre ut i gangen.

Her gikk det raskt. Kanskje for raskt.

Når eg såg meg fornøyd og ferdig å fløy lavt øve gulvet mens eg sikta meg inn på badet, flagra hybelkaniner te værs, som om ein flokk flaggermus nettopp hadde letta.

Men, for helsikke da …

Moppen blei slengt ut igjen og gang gulvet glitra te slutt i solglansen å lukta lika reint som ryktet te kronprins Håkon.

 

Klokkå tippa ti på to … Eg hadde badet å soverommet våras igjen.

 

Badet såg fanken ikkje ut. Fatter’n måtte skli øve med moppen tre ganger. Underveis forbante eg meg øve Kånå sitt lange hår, som fader meg lå over alt.

På vei ut så sklei eg i ein liten pytt med vaskevann, tånå røyk lukst i dørkarmen og ein fullsatt arme av ukvemsord røyk ut av kjeften, som perler på ei snor.

Ka sa du, Pappa ? Ropa Min’en fra stugo …

– Ingenting, tingeling. Kvitra Fatter’n tebake.

Og lika mange ord i samme kategori fløy igjen gjennom hjernebarken, men uten å vær innom stemmebåndet.

 

Eg tok fatt på soveroms gulvet når klokkå akkurat passerte slaget to.

Moppen suste over gulvet med effektive tak. Kvart eit fnugg av støv å dritt blei fanga opp og fem over to va jobben gjort.

Fatter’n løp som ein ungkar ut på vaskerommet og slengte utstyret på plass.

Då oppdaga eg vaskemaskinen … Den va ferdig.

 

Dei klærnå skulle jo eg slenga i tørketrommelen når eg stod opp.

 

Svarte, salte, forbaskade bananer …

 

Eg kasta klærna lynkjapt i tørketrommelen. Huska heldivis å tømma vannbeholderen.

Før eg løp inn på kjøkken, slengte på ein kopp kaffi og tørka svetteperlene som tøyt ut overalt med et kjøkken håndkle.

 

Puuh … Endelig ferdig …

 

Eg satt der i fem – ti minutt, men ingen Kåna kom kjørande heim fra jobb …

Snodig …

Fatter’n fiska frem mobilen, skreiv ein melding te husets ubestridte herskerinne, kor eg spurte ka tid hu va ferdig.

 

Ei litå stund ittepå tikka det inn ei melding.

– Klokkå tri … 

 

Jaja … Av og te, så e det godt å vær ute i god tid, uten at man vett det sjøl …

Sånn egentlig … 🙈

 

 

– Nå flytte eg ut …

 

Beklager altså … For at det e gamle innlegg som dukka opp på ny … Men, eg holde på å le meg forderva sjøl, av alt som har skjedd her i heimen …

Eg huska det nesten ikkje sjøl, før eg lese det og nærmast føle det som om eg sitte der og oppleve det på ny …

Og denna … Den e bare episk …

 

Nå flytte eg ut …

 

– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint …

Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, fordi klokkå e sju. Det va jo snart leggetid.

Neeei. Eg ska ikkje legga meg. Eg ska flytta ut. Eg ska bo ute …

Nå går eg. Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke. Fortsette hu, meget bestemt.

 

Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med. Det hadde ikkje me. Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste. Før hu fikk det for seg at hu sko flytta ut.

 

– Jammen, det e heilt greit det. Høyrte eg Kånå svarte.

Ska eg finna soveposen te deg.. ?  Fortsatte hu…

Pøøh… Bare ikkje tru på meg du. Eg ska flytta eg altså. Dåkke e jo verdens verste foreldre. Kontra Litlajentå.

 

Det begynte å bli interessant.. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet. Eg lurte litt på om eg sko poppa popcorn, men falt ned på at det va å dra det litt langt …

 

– Ska du ikkje pakka nåke ? Spør Kånå …

– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg. Eg e store jenta eg. Eg ska vær ute me guttane …

– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då … Fortsatte kruttønnå.

 

Før hu raste ut dørå og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på sinnataggen. Hu stod oppe i bakken og så litt mindre bestemt ut nå.

Eg lurte fram mobilen, og zooma hu inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights. Derfor litt uklart bilde.

Før Kånå suste forbi meg raste opp i bakken mot Litlajentå. Som i samme øyeblikk som meg, forstod kim som hadde vunnet maktkampen.

Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste dørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg sin siste vrede, øve urettferdigheten her i huset.

 

– Detta e såååååå urettferdig asså. Guttane hadde sagt eg sko få vær me.   Freste hu, med sine siste krefter. Før hu indignert gjekk opp trappå. Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med et salig smell.

 

Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen, og såg for så vidt fornøyd ut med seg sjøl. Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake. Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med et blikk som sa. At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i.

 

Kvinnfolk altså …

 

Når Mini’en blei kidnappa …

 

Igjen, så har eg gjort et lite dypdykk i arkivet mitt, og funnet eit lite innlegg igjen. Eg hadde nesten glemt denna ut.

Men, herreguud.

Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …

Fantastisk …

 

Har Mini’en blitt kidnappa ?

 

Hjølpe meg …

Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.

Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.

Itte ei litå stund komme eg ned igjen.

Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.

 

Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.

Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.

Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.

 

Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel

Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.

Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.

Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.

Han pleie jo aldri å gå ut da ?

 

Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?

Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.

 

Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen)  Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.

Siden du ikkje kan gå ut.

 

Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.

Skriiiitch …

Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.

Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …

Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.

Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.

 

Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …

 

Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …

Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.

Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.

Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …

 

– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.

– NEI. Moos. Svara Mini.

– Haamster.

– Moos.

– Haaaamster.

– Moooos.

– Haaaaaaamsteeer …

– Mooooooos …

Eg ga opp … … …

 

Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.

Tjera vena meg …

Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …

 

Puuuuh.

Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …

 

Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …

 

Bunaden te Kånå …

 

 

 

Doffen har daua …

 

Hamsteren vår Obelix daua i helgå … Eller nærmere sagt natt til mandag.

Han sovna stille inn i løpet av nattens mulm og mørke og lå stiv som en stokk i det lille huset sitt, oppi buret.

Eg kvakk litt te når krabaten ikkje gjorde som normalt, når eg løfta av taket te det lille huset hans.

Han pleie å ligga snurra sammen som ein ball, å kikke som oftast nåke søvning opp når han blir vekka.

Men, mandags morgen så lå han bare der. Dau som ei sild …

 

Det e snodig kor glad man blir i slike småkryp man har te kjæledyr.

Med et hederlig unntak i den stein galne undulaten me hadde … Då feira eg og Kånå med champagne heila nattå, itte me hadde spilt triste foreldre til leggetid.

Med Obelix ble det ikkje slik.

Eg varta regelrett glad i fyren. Ein godmodig, lett korpulent men allikevel spretten gullhamster.

Ein hamster med et eksjepsjonelt godt lynne som aldri beit nåken, stakk av eller var uvillig te litt kos i armkroken.

 

Jaja, han beit Han i Midten te blods førsta ukå i heimen, men det hadde han bare godt av. Han lydde fra den dagen av, Han i Midten, og lot Obelix få vær i fred te han va blitt husvant.

Og når eg tenke meg om så fordufta han for så vidt i sofaen ein gang.

Det ble full oppstandelse i stugo. Og ingen fikk setta seg i sofaen før krapylet blei funnen.

Me fant han te slutt.

Der han satt nede mellom to sofaputer å gumla i seg popcorn rester til den store gullmedaljen.

 

Til og med Kånå blei glad i fyren. Så glad som ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna kan bli, i et slikt kryp.

Der hu av og til, når hu ikkje trodde nåken så hu, satt å godsnakka og kosa med krabaten i fanget. Mens fjotten kosa seg glugg i hjel av Kånå sin grenseløse omsorg.

Du va nok høgt elska av alle i heimen du, din lille sjarmerande pelsdott …

 

Så eg blei trist når eg fant fyren død i buret sitt. Reist til de evige jaktmarker for godmodige hamstere.

Og eg fikk et sånt slags “Doffen har daua” øyeblikk når nyheten skulle meldes ut i heimen. Der eg grua meg i hjel te å sei de sørgelige nyhetene.

Spesielt te Litlajentå og Mini’en.

Kossen seie man slikt liksom ?

Eg begynte på ein lang tale om kor gammal Obelix va blitt, at han hadde vært litt skrøpelig i det sista og at det va derfor pelsen nærmast va blitt grå.

Når Litlajentå skyte inn.

– Har Obelix daua, Pappa ?

 

Mini’en satt bare å kikka perplekst på meg og trudde eg tulla.

– Ja, han har desverre det. Svara eg, mens eg kjempa mot nåken tårer i øyekroken og svelgte ein klump i halsen.

Mini’en spratt ut av sofaen og løp for å sjekka om eg faktisk snakka sant.

Litlajentå spratt te værs og kauka bare ut.

– Jaja, då ska eg ha hund !!

Herreguud …

 

Mini’en satt å kikka trist ned i buret når eg kom ut. Og når Kånå og Litlajentå for avgårde i selskap, avholdt me ein fin og verdig begravelse borte i ein krok av hagen.

Han fant nåken pinner og snikra et kors, limte på navnet som hadde hengt på buret og holdt ein liten høytidlig tale ved graven.

Før me rusla saktmodig inn igjen …

 

Det va ikkje før te kvelds at Litlajentå kom snikande bort te meg, med to blanke auger og eit olmt blikk …

– Begravde dåkke Obelix i ei Pizza eska? Herreguuuud, dåkka har jo sikkert skvist han, stakkar. Sa hu, før hu snudde tvert om, tørka seg i augene og løp opp på rommet.

Jøje meg, tenkte eg. Så hu va nok litt lei seg allikavel. Sjøl om hu har masa om hund i et halvt år nå …

 

Men, sånn uansett. Hvil i fred, kjære Obelix. Du va høgt elska og e sterkt savna …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skumle ord som starter på bokstaven L …

 

Det finnes en del ord som man oppfatter som mer ekle, skumle eller forskrekkende enn mange andre ord. Mange av de må som oftes stå sammen med andre ord, for å virkelig komme frem i all sin prakt.

Andre ord klarer å stå lukst alene som en totempæle i jorda, og formidle sin mening som den største selvfølge.

Eg har funnet et slikt ord på L. Nemlig Lærekjøring. Det skumleste ordet som for tiden finnes og starter på bokstaven L.

Eldstemann ble seksten år for litt over en uke siden, og dermed var han gammel nok til å begynne med Lærekjøring. Eg har jo visst om det. Kånå har visst om det. Og Eldstemann har definitivt gleda seg ellevilt, te å endelig få kjøra bil.

Det eg ikkje har tenkt så mye på, det va muligens påkjenningen som følger med en slik aktivitet.

 

Eg minnast fortsatt når Fatter’n sjøl skulle ut på sin første kjøretur. Me va fem i søskenflokken og søster mi hadde allerede terrorisert min kjære far, med utallige timer i vår eminente Peugeot 504 stasjonsvogn fra 1978, med rattgir.

En doning som gikk fra null til seksti på en hel generasjon.

Så han va kanskje noe herdet før undertegna satte seg bak rattet, og loste detta sværa droget ut av gårdsplassen.

Far min begynte å rulla seg ein røyk når me starta på denne famøse turen. Kor den gikk det huska eg ikkje heilt. Men, vegene inne på Kolnes va definitivt noe smalere, enn de gjerna e idag.

Så, når me omsider rulla inn i gården igjen etter en liten time ute på landevegen, va han fortsatt ikkje ferdig med denna røyken han begynte på, før me kjørte.

Eg forstod jo ikkje koffår den gangen, men eg har absolutt ingen problem med å forstå det idag …

 

Det kom ikkje på tale å slippa Eldstemann løs på hverken hovedveg, sideveg eller ein slik kjerreveg som va på Kolnes i nittenåttini. Ånei, du. Kånå hadde heller ingen tanker om at hu skulle ta denna plikten fra meg.

Detta va helt og holdent Fatter’n sitt ansvar. Og egentlig, så hadde eg nå gleda meg litt eg og. Litt kjærkommen far og sønn tid, liksom.

Jauda … Ein figur Dag Schreiner har i sitt repertoar, Bøggval Kai, han seie det så fint.

– For det e jo best å gleda seg på forhånd når du glede deg te nåke, for ittepå så vett du jo kossen det gikk. Før han fortsette litt sånn oppgitt – Det e jo mange som glede seg ittepå, men då e det jo for seint … 

 

Det e mye sant i det utsagnet der. Det va virkelig for seint å gleda seg ittepå, og hadde eg visst kossen det gikk, hadde eg mest sannsynlig ikkje gleda meg på forhånd, heller …

 

Eg og Eldstemann, me fant ein gedigen parkeringsplass, før me bytta plass.

Punkt en måtte jo vær å løysa ut bilen i første gir. Noe som Eldstemann fiksa med glans. Punkt to ble å kontrollere bilen forsiktig rundt på plassen. Dette gikk også noenlunde greit, skjønt litt stakkato svinging her og der, det lå jo i korta.

Itte ein god halvtime suste vår eminente Peugeot 5008, med Eldstemann bak rattet, meget fint rundt på plassen.

Me hadde til og med begynt å ta i bruk gir nummer to, og Eldstemann syntes å ha god kontroll på både opp og ned giring. Og hadde allerede funnet ut at litt tung fot på gasspedalen, fikk Fatter’n til å slippe ut lette angstfylte småskrik.

Til fjottens store forlystelse …

 

På detta punktet i Eldstemanns lærekjøring, så kom eg te den konklusjonen at fyren muligens va klar for litt større utfordringer. Så me bytta plass igjen og kjørte inn te et industrifelt i Aksdal.

Her va det flere veger med mange forskjellige kryss, minimalt med trafikk, men kor poden kunne øve seg på tilnærmet normal kjøring.

Og igjen, så viste Eldstemann seg å ta utfordringen meget kjapt, der han elegant suste rundt omkring. For all del, litt uvørent forhold til vikeplikt forekom jo, bilen endte ikkje alltid opp i rett kjørebane etter et kryss og litt bomgiring inntraff.

På et tidspunkt, så ble det allikevel lett antydning til full panikk. Både fra Eldstemann bak rattet, og fra Fatter’n i passasjersetet. Når en semitrailer plutselig dundret mot oss.

Då va det Eldstemann sin tur til å unnslippe et angstfylt lite skrik, mens Fatter’n nappa lett i rattet og holdt bilen stødig forbi landevegens blåhval.

Ittepå pusta me letta ut begge to, og delte et lattermildt blikk oss i mellom.

 

Slapp av, Frode. Sa eg te meg sjøl. Og tenkte at det for øvrig va et godt råd. Det å slappa av …

 

Muligens, så slappa eg gjerna litt for mye av etter dette møtet, som saktens hadde gått strålende. For Eldstemann kjørte jo rundt som en gud bak rattet i vår eminente Peugeot. Et naturtalent liksom.

Derfor, så syntes Fatter’n det va ein god ide at poden kjørte ut av detta industrifeltet og satte kursen heimover.

Altså, ut på hovedvegen med noe meir trafikk.

Ein gang, så ville me jo bli nødt til det, sånn uansett. Så koffår ikkje bare riva av plasteret med ein gang. Nå som me virkelig va kommen skikkelig i siget.

Eldstemann va noe mer nøkternt innstilt te forslaget, men lot seg overtale av selvsikkerheten te Fatter’n. Kan skjønna detta ville gå bra.

 

Men … Så e det detta med Fatter’n og gode ideer då … Det e jo både dokumentert, opplest og vedtatt at sjelden e ein god kombinasjon …

 

De to første rundkjøringene gikk som smurt. Det va jo null trafikk. Og litt av selvsikkerheten te Fatter’n, smitta over på Eldstemann.

Halvparten forsvant i påfølgende påkjøringsfelt tilknytta hovedvegen.

 

Først, fikk guten full angst fordi det kom en bil bakfra. Når den passerte fint, og guten slapp ut et letta gisp. Kryssa han sperrelinjå for tidlig.

Opp mot rundkjøringen der europavegene treffer kvarandre, psyka guten seg selv ned for kvar meter me la bak oss.

 

– Herreguuud, detta går ikkje. Eg klare det ikkje. Ka ska eg gjør. Kor ska eg kjøra. Eg kan det ikkje. 

 

Så forsvant resten av den kortfatta selvsikkerheten, han nettopp hadde fått innabords. Bilen blei kvelt fira ganger. Ein idiot durte lukst opp i rævå på oss.

 

Endelig kom ei stor luka og eg sa kjør. Et halvt minutt seinare kjørte me.

Lukst ut rett foran ein anna bil på vei gjennom. Som blinka med lysende å fløyta olmt. Sorry kompis …

Eldstemann hadde heldigvis ikkje sett ham, men lurte på kim i fanken som fløyta.

 

Eg sa ingenting. Eg va streng talt opptatt med å svelga hjarta ned fra halsen …

To felt åpenbarte seg ut av rundkjøringen, og Eldstemann kauka ut.

 

– Ka felt ska eg i. ???

– Det te venstre. Sa eg …

 

Eldstemann la seg te høyre. Og eit nytt diskolys inferno starta nå bak oss. Me hadde sneia fronten på ein buss.

Ei ny rundkjøring dukka opp på rappen …

 

– Ka gjør eg nå ? Spurte Eldstemann, litt sånn i lett fistel …

Eg kikka te alle kanter, og ikkje ein bil va å se foruten dei bak oss.

– Bare kjør rett gjennom. Svara eg, og tenkte at etter denna så har eg i hvert fall to-tre minutter, før neste rundkjøring dukka opp.

I tofelten opp mot Frakkagjerd blir me forbi kjørt av ein konvoi med biler.

 

Eldstemann vil kjøra inn på Coop Extra’en å bytta plass. Eg tenkte at nå e det best me fullføre. Og håpte på ein god slutt. Slik at det e det som blir huska.

 

Rundkjøringen nærma seg, og igjen så e det ikkje eit kjøretøy  se. Eldstemann rase gjennom og pusta letta ut. Før me begynne på ein diskusjon om me ska gjennom tunnellen eller kjøra over.

Eldstemann vil ikkje gjennom.

Eg meine det e enklare og vil.

Lika før det e for seint, men akkurat i tide. Så tok me ein avgjørelse.

 

Peugeot’en flyr te høyre ca tjue cm før sperrelinjå, og inn i avkjøringsfeltet før tunellen. Ein bil tuta iltert, men passere på venstra sidå og dure videre inn i tunellen.

Eldstemann e svett nå. Fatter’n e søkkvåt …

 

To kryss seinare og noen få angstskrik seinare e me nesten heima.

– Bare stopp te høyre med barnehagen her, så kan eg kjøra bilen opp. Seie eg.

 

Eldstemann skjærer over veibanen og inn til venstre, mot parkeringen nedenfor huset. Ganske fort. Egentlig altfor fort.

– Breeeems. Kauka eg ut, så høgt som eg tør, men lavt nok te at guten ikkje ska bli stressa.

– Jaja … Svara guten, og tråkka bremsen te bunns. Fatter’n flyr frem, før han blir fanga av sikkerhetsselen.

 

Bilen stopper, men humpa et hakk og to til frem. Før den står helt stille på tvers. Halveis inn på parkeringen, halveis ute i kjørebanen.

Eldstemann glemte å trø inn clutchen.

 

– Gikk jo bra det. Seie guten og kikka fornøyd på meg.

– Åja, kjempebra. Svara eg. Og lure på om eg har satt ny verdensrekord i puls.

 

 

Eg sendte guten opp te huset. Rusla rundt droget og klappa den forsiktig på panseret mens eg sa.

– Såså, det blir nok bedre neste gang.

Før eg satte meg bak rattet, lot bilen renne inn på parkeringen og tok meg sekund for å finna meg sjøl igjen og la pumpå roa seg …

 

Og begynte å gleda meg allerede på forhånd, te ittepå nesta gang, når eg kanskje visste kossen det gikk …

 

 

Kånå e smart – Streetsmart …

 

Me skulle egentlig på telttur igjen denna helgå. Men, værgudene satte ein solid stopper for dei planene. Eg hadde egentlig gleda meg litt. For Kånå skulle jo vær med. Tenk det. Koselig telttur med både Kånå og Flokken. Eller i hvert fall Småfolket.

Jøsses vett du. Eg ser jo nesten for meg overskriftene allerede.

Alt i ein slik setting e jo potensielt gullstoff, for ein enkel mann som blogger om småbarnlivets trivielle feilslag. Den planene ska uansett fullføres før sumaren bryte øve te fullverdig høst og teltliv blir uaktuelt.

Eg e ikkje Lars Monsen og Kånå e ikkje Therese Bertheau. Så ein viss grad av komfort e me nok nødt te å ha. Punktum

 

Men, det va ikkje det eg skulle ta for meg nu. For det e liksom ein liten kjennsgjerning at Kånå somme ganger velge litt enkle løsninger på saker og ting. Som oftast så funke det til gull, andre ganger går det rett i dass. (Og eg får stort sett skyldå)

Hu e liksom ikkje den, som man forvente suverene ideer og planer som får oss andre te å nærmast bli blåst av banen, kommer ifra.

For all del. Kånå e ikkje dum, eller enkel, hu e i aller høyeste grad både intelligent og svært komplisert.

Kånå e smart, Street smart. Men, det e visse ting man kanskje ikkje alltid forvente, at komme fra den kanten, liksom.

Slik som idag. Når me satt utenfor Amanda senteret, kor Kånå skulle inn å kjøpa middag te Småfolket på McDonalds.

 

Eldstemann hadde nettopp ringt, fordi bussen han skulle ta til byen hadde bare kjørt rett forbi ham, der han stod på busstoppen. Og nå va han litt stressa, fordi han skulle møta ein kompis snart.

Så me skulle bare skyndte oss innom Amanda, så Kånå fikk gjort unna sitt ærend. Før me kom heim å kjørte ham.

Så … Mens eg, Mini og Litlajentå sitte i bilen utenfor Amanda Senteret, då ringe Kånå fra innafor. Det va bra med kø på McDonalds, så me kunne jo kjøra inn å henta Eldstemann, kjøra han te byen og så henta hu ittepå.

Slik hu såg det og hadde beregna tidsmessig, ville det passa perfekt med tanke på tidslinjå.

 

Eg … Eg satt i bilen å lurte på om det va Kånå eg snakke med, eller om et eller anna demonisk mattegeni, hadde besatt hu. Litlajentå så at Fatter’n blei litt satt ut, så eg forklarte både hu og Mini’en ka deiras mor nettopp hadde sagt.

– Sa Mamma det ? Spurte Litlajentå forbausa.

– Mamma ?? Fortsatte hu …

– Hu som ikkje kan hjelpa meg med mattelekser, om det e sånne tekst spørsmål. Eller spørsmål generelt … Hu har beregna ut detta ? Avslutta jentå, mildt perplekst.

 

Mini’en bare lo …

– Hahaha, du bare tulle Pappa, eg ser det på deg. 

 

Men … Eg tulla ikkje.

Ikkje satt eg der å sløste meir tid heller. Detta regnestykket måtte jo sjølsagt sjekkast ut.

Eldstemann blei henta og kjørt te byen. Så suste me bort te Amanda Senteret.

Fatter’n ringte Kånå og ga beskjed at me va her.

– Perfekt. Svara Kånå. Og kom småløpende ut med maten te Småfolket, omtrent et halv minutt senere.

 

Jøsses … Kånå hadde fanken meg beregna perfekt. Nesten bedre enn perfekt.

For hu hadde jaggu meg kjøpt ein Big Mac te Fatter’n også.

 

Jøje meg, altså … Detta lova ikkje bra …

Kan det væra bivirkninger, mon tro … Fra denna her Pfizer vaksinen ???

 

 

 

Som Marco Polo, Frodo eller Charlie i sjokoladefabrikken …

 

Idag morgens, så tok eg ein sjefsavgjørelse av høgt kaliber, siden husets ubestridte herskerinne, fortsatt lå og sov. Neida, eg gjorde ikkje det. Eg e gjerna toskjen, men at eg e idiot ska eg ikkje ha på meg.

Det einaste banebrytende eg gjorde idag. Det va at eg stod opp klokkå åtta, laga meg ein kopp kaffe og satt å nøyt stillheten.

Eg har jo ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, men om eg ligge lenge i senga om morgenen, så slår ryggen seg vrang har eg funnet ut. Det e vel bare ein av livets uransaklige sannheter. Min rygg e rett og slett ikkje laga for å ligga i ro.

Når sant ska seiast, så e den definitivt ikkje vant med det heller.

 

Her i heimen, har jo man jo blitt beskutt med mitraljøser av liv og leven, fra klokkå fem-seks om morgenen, i nærmast seksten år. At slikt på ein måte har sakte men sikkert forflytta seg te ein god del seinare på morgenkvisten.

Det tar sjølsagt tid å venne seg til. For det e nærmast slutt på at Mini’en komme hoppande inn i midten nå.

Itte seksten år, så ser det ut som den demilitariserte sonen som har delt Kånå og Fatter’n, den har blitt forlatt … Og partene i konflikten ser ut til å ha glemt hvorfor.

For all del, i stedet for å stå opp så kunne man jo gjerna reist på oppdagelses ferd.

Reist over Dmz’en som en eventyrer på et spennende oppdrag. Som Marco Polo, Frodo eller Charlie i sjokoladefabrikken.

 

Men, der igjen. Når man ikkje heilt vett kossen det står til, på den andra siden. Så kan det jo vær at sjøl dei paranoide av og te kan ha rett. Meir, det trur eg ikkje eg ska sei om den saken.

Når man allerede har vunnet kappløpet ut til kaffe maskinen, en lun, stillferdig og sjeldent aleina morgen. Så trenge ikkje ein fyr som allerede har litt for mange problemer laga seg fleire heilt på egen hånd. Liksom, eller bokstavelig talt …

 

… … … … … … … … … …

 

Jøje meg … Detta innlegget blei påbegynt tidlig idag morgens. Mens Fatter’n satt å nøt en stille stund aleina. Det gjorde han i omtrent femten-tjue minutt. Ca ein kaffekopp. Før haraballet starta.

For om Mini’en ikkje e så tittgjengde i midten. Så betyr ikkje det at han ligge å sove te langt på dag.

Ånei du … Den guten har bedre hørsel enn ei flaggermus på tokt. Sjøl når han sove. Så det e ikkje alltid for Kånå si skyld man liste seg rundt i heimen stille som kjettå, om morgenen.

Somme ganger e det så enkelt at man kun vil ha disse femten-tjue minuttane for seg sjøl.

Femten-tjue minutter kor man ikkje høyre på Mini’en sitt evinnelige mas og tjas …

 

Misforstå meg rett … Den guten e heilt fantastisk, men av og til så e det som om man har blitt dratt til randen av det et skjørt menneskesinn kan tåla av mas og tjas, åsså klare den guten å dra det endå litt til.

Å gjemma seg. Det e hverken nobelt eller mandig. Allikevel, så må eg innrømma at eg somme ganger gjør det.

Eg går et sted i heimen kor eg vett ikkje guten finne meg. Bare for å få ein liten time-out. Paradokset i en slik handling. Det e jo at om eg gjemme meg for ein, så blir eg som regel funnet av ei anna.

Fordi hu e akkurat lika lite nobel og mandig som meg. Og e kanskje på jakt itte et gjemmested sjøl.

Eller på leit itte fjotten som gjemte seg først, for å gjør alt anna enn berømme han for kunsten med å fordufte …

 

Idag, så høyrte han kaffe maskinen. Sjøl om la fira tørkehånkler over den. Eller kanskje det va knirkingen fra kjøkkenbordet, når eg satt meg ned …

Eg høyrte i hvert fall to-tre dump fra gulvet på loftet, før han romsterte litt rundt.

Ein kaffekopp senere, så kom fyren luskende ned trappå, og eit godt velutvikla sinn med bøtter og spann av fantasi, kom ruslande inn på kjøkkenet …

 

Der ifra og ut, så har det gått i ett … Heilt te Fatter’n fikk gjemt seg igjen.

Og skreiv ferdig det innlegget som va påbegynt idag morgens.

Men som nå kom klåkka halv tolv …

 

Ha ein nydelig lørdag, Folkens …

 

Ps. Og om nåken syntes det ble brått avslutta. Så va vel årsaken at eg ble funnet … 🙈

 

 

Monsteret midt i Vinduet …

 

Eg har nettopp parkert lastebilen inntil rampen etter at første tur e over. Nå e den klar for tur nummer to.

Det e dessverre ikkje eg heilt ennå.

Her eg sitte å småskjelve av et lite stort sjokk, underveis tilbake til byen …

 

I nittini prosent av mine arbeidsdager så har eg som oftast verdens finaste utsikt fra “kontoret”.

Slik som i går, når eg knipsa et bilde på vei fra Vassendvik og te byen.

 

Idag, så slo en prosenten inn …

 

Småtrøtte humler, desorienterte måker og rabiate Rambo spurver. De kan nok laga litt rabalder for ein staut yrkessjåfør.

Det har i det sista blitt godt dokumentert her på bloggen.

Itte litt tumulter av smått humoristisk kaliber, så har det som regel gått i likaste laget.

 

Idag derimot, så tok arbeidsdagen bak rattet ein skummel vending, når min største Nemesis valgte å åpenbare seg, på verst tenkelig måte.

Eg satt i mitt eminente luksus sete å dabba jevnt å trutt mot byen, der luftfjæringen under stumpen tok luven av de verste ujevnhetene europavegen har å tilby.

Mens eg nynna muntert med på ein sang fra radioen …

 

Når ein svær loddete bult av sjeldent stort kaliber, tippa kanten på caps bremmen min og senka seg saktmodig ned i lausa luftå.

Omtrent ti centimeter fra nesetippen. Om ikkje mindre …

 

Eg har blitt redd, skremt og sjokkert mange ganger i mitt liv, men denna gangen blei eg alt på ein gang.

Ved tidligere anledninger, så har blod frøse te is, nakkahårå reist seg å strukket hals mot himmelen og hjarta har hoppa øve et hakk og to. Kanskje tre.

Idag skjedde ingen av delene.

Hjarta gikk i akutt dvale. Blodet stod på stedet hvil som et vannet på et blikkstille tjern i morgendisen. Og nakkahårene krøyp lukst ned i hårsekkane sine, nett som skilpaddå trekke seg til trygghet inni skallet sitt.

To trillrunde vettskremte menneske auger kikka rett inn i åtta djerve edderkopp øyne.

Kjeften min åpna seg å skreik, men ut kom ingen lyd.

 

Eg synast virkelig eg såg et flir om kjeften på beistet. Et vaskeekta Jack Nicholson flir …

 

Livet gikk forbi netthinnå som ein langdryg revy, og slettå oppover Aksdalsbrekkå begynte å nærma seg slutten.

– Dett var dett. Tenkte eg. Nett som Fleksnes sa ein gang.

Eg fikk ein følelse av guddommelig fullkommenhet som fylte sjelå, og ein merksnodig ro la seg i hjernebarken.

 

Tofelten mista de hvite prikkene i midten og krøp møysommelig sammen til et felt. Eg lå i begge å kikka komatøst på krapylet som dingla fryktløst foran meg å flira.

Når det va nett som om nåken prikka meg på skulderen og sa med dyp, oppgitt og nåke småirritert røst.

– Nå må du fanden ta deg sammen, Frode. Det e ikkje din tur ennå !! … 

 

Venstra håndå gled raskt men sakte opp til capsen og løfta den forsiktig av hovudet. Beistet forflytta seg opp og bort fra nesetippen.

Før ein Wurth caps fløy majestetisk ut av vinduet.

Tok et par grasiøse piruetter i luftå og landa med lodotten som hang etter som ein hale, nede i vegkanten.

 

Lastebilen gled til høyre og inn i rett felt, ein forkommen yrkessjåfør satt traumatisk igjen i luksus setet sitt og skalv, heile vegen te byen.

 

– Det va jaggu meg nære på. Sa han te seg sjøl.

Når bilen va rygga inn til rampen, parkert og stoppa.

Og tenkte at det e snodig kossen en prosent somme ganger kan føles så ufattelig mye meir enn nittini …

 

🙈🙈😱😱🤣🤣🤣

 

 

Mini, Litlajentå og ein liten stor fis …

 

Fra turen te Lyngdal, og som ikkje va kommen med på blogg. 🙈🤣

 

Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. 🤔

Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap … Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen … 🙈

Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv inni der, på ein merksnodig måte. 😱

Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …

For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då. Lika før de kom inn …

Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min … Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft. De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …

Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen. Jumpa opp på trinnet. Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå.

Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket.

Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …

Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt … 😱

– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …

Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …

Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …

 

Jøje meg …

E det mulig … ?

🙈🙈🤣🤣