Konsonanter, vokaler og Små barns sjarmerende Talefeil … Jauda …

 

Talefeil e ein sjarmerande liten sak, når småfolket i heimen vokste til … Og alle medlemmer i vår flokk har hatt sine små utfordringer, med mer eller mindre heldige eller uheldige utfall …

 

Me har jo mang ein gang under oppveksten, blitt sjarmert i senk av deiras vetlevaksne utsagn, krydra med vokalar og konsonantar som gjerna kom litt i hytt og pine. Som oftast, så har det ikkje vært nåke me har tenkt så mye over, anna enn at detta vokse de små jo av seg.

Men, så har man jo detta faktumet då, at nåken ord og setninger. Dei får liksom ein heilt anna betydning, når noen konsonanter blir forbytta med andre konsonanter, eller lignende.

Slik som når Litlajentå vokste te, og talegavene begynte å blomstra …

I Litlajentå sitt tilfelle, så hadde F ein tendens te å bli te P, når den kom foran diverse vokaler …

Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), der hu til stadighet fikk nye ord, inn i forrådet sitt.

 

Utfordringene kom når nye og litt vanskeligere ord, liksom bokstavelig talt, fløy inn i hennas allerede blomstrende vokabular …

 

Eldstemann hadde f. eks store problemer med å forstå koffår han måtte si Svalereir, istedet for fuglereir et år me va på ferie i Danmark …
Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær eller Stork som hadde bygd reir opp under taket, på sumar huset me hadde leid …

Prøva å forklara koffår va jo heller ikkje nåke valg, for den gangen så va ikkje Eldstemann så stor, at han heller burde forstå betydningen av “Pulereir”, liksom

Også har man detta med omvendt psykologi då, på toppen av alt, for får man ikkje lov te nåke så ska man i hvert fall gjør det …

Gud hjølpe meg … Ka hadde me vikla oss inn i …

 

Heldigvis, så kom det ein eldre kar som fungerte som vaktmester, for denne klyngen med sumarhus. Han skulle fjerne alle reirene opp under mønene, slik at det ikkje tok heilt av  …

Så den saken løyste seg liksom av seg sjøl, og me foreldre slappa endelig av …

Heilt te neste dag … Når Litlajentå oppdaga ein sommarfugl, og kom løpande i fulle fart over plenen, og kauka ut te Eldstemann …

 

– Pabian (Fabian), Pabian … Tom (kom), tom, finn håven din … Det e masse, masse sommarpuler her … Se Pabian … Sommarpuuuuul … 

 

Herreeeeduuuud … Som Mini’en så ofta sa …

 

Mini’en ja … Han og hadde sine små utfordringer, med slike konsonanter og vokaler i skjønn forening … Herreduud, det e jo ein velkjent ein, som for så vidt e av den godslige og humoristiske sorten …

Men, Mini’en elska å bli lest til av oss foreldre, både nå og når han va mindre, og Fatter’n lika å lesa for han, også …

Eg har lest mange bøker opp gjennom oppveksten, men ei bok, den blei rimelig raskt plukka ut av samlingen. Og pent arkivert på et hemmelig sted, til alle barn i heimen kunne snakke rent …

For, Mini’en la sin elsk på ei koselig bok. Ei bok som handla om en liten bamse, som fant på mange koselige saker og ting …

Problemet va denna forbaska bamsen sitt navn … Den het nemlig Prikken …

 

Og, når man då hadde ein liten traver, som ikkje klarte å uttale R, når den kom etter en P … Så ble jo detta virkelig stygt …

 

– Nei, Pappa … Ed vil ikkje lesa Mummi … Ed vil lesa Piiiikken … Piiiiiiikken … !!

 

Tjera vena meg, herreduuud og Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … På ein gang …

 

Det va som far min humrande sa den gangen, når eg fortalte om disse episodene, øve ein kaffekopp i garasjen …

– Jaja, det e ein øvegang, Frode … Ein øvegang, ja … 

 

Og det va jo det … De kan snakka uten små vulgære talefeil nå … Det gikk jo over …

 

Kanskje, så ska eg gjerna bare spara på den bokå vår, om den søte bamsen Prikken …

Og gi den videre i arv …

Til den tiden når våre små har blitt store, og våre barnebarn gjerna kan få gleden, av å få den lest for seg …

Av sine egne foreldre, sjølsagt …

 

 

 

– Har du pissa i sengå, Frode ? …

 

Eg jobba ved siden av ein aldeles herlige kar i mange år, heilt tebake i starten av min lastebil sjåfør karriere … Den gangen når eg nettopp hadde dimma fra millitæret i nittifem eller nittiseks, eg huska ikkje heilt …

Han va litt opp i årene, kjørte ein liten pick-up Transit med kapell, men uten lift og va stort sett i godt humør …

Det tok ikkje lang tid den gangen, før me hadde utvikla et slags vennskap på tvers av aldersgrenser og hadde et godt arbeidsforhold sammen.

Skjønt, det va me nesten nødt te å ha, siden me begge kjørte ut varer nede i Haugesund sentrum …

Han kjørte ut småpakker i gågaten, Strandgatå og ellers litt akkurat der det passa ham.

Eg måtte ta resten …

Lars hadde sitt lille jernbanespor som han fulgte slavisk, og sjelden kjørte ut av …

 

Ein trivelig fyr som man nærmast kunne stilla klokkå itte.

For kvar dag når uret tippa åtta på slaget, så smalt det så det runga gjennom Linjegods terminalen på Flotmyr.

Då hadde Lars rygga inntil rampen.

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie at han og Transitten flytta bygget minst ein halvmeter mot nord, i løpet av alle dei årene han kjørte der …

Kaboom …

– Der kom han Lars, ja … Sa me alltid, me som gjerna hadde oss ein liten kaffitår inne i pausebrakkå midt inne i bygget, men allikevel skvatt te i stolen kvar morgen presis klokkå åtta  …

 

Han Lars hadde tupe, nåke som eg ettertrykkelig fikk fortalt av Lars sjøl eingang, i det som på ein måte e hoved storyen i denna lille epistelen.

Nåke eg egentlig både hadde forstått og observert for lengst, uten at Lars for så vidt hadde trengt å sei nåke …

Man trenge ikkje alltids forklara det åpenbara …

Lars hadde fortsatt hår på sidene, og når det hadde hatt gode groforhold ei stund, stod det rett ut under tupe’en nett som langt krøllete jentehår som tøt ut fra ei trang badehetta …

 

Men, ein fredag når eg kom litt for seint på jobb og Lars allerede hadde flytta terminalen sine respektive millimeter, og va godt i gang med lasting av bilen.

Så kauka han Lars ut litt godmodig, detta sitatet fra overskriften …

– Har du pissa i sengå, Frode ? … 

 

Eg … Eg varta jo litt satt ut, men sa som sant va at eg rett og slett bare hadde forsovet meg litt, før me begge satte igang med jobben vår igjen.

Eg måtte til og med ta litt varer for Lars denna fredagen, for han hadde visst ein time hos frisøren, tidlig på ittemiddagen …

 

Den påfølgende mandagen, så kom det ikkje nåke smell i rampen klokkå åtta …

Det hadde eg faktisk aldri opplevd før, det at han Lars kom så seint på jobb, og blei nesten litt engstelig.

Men plutselig, og lika over klokkå ni så smalt det ettertrykkelig ute på rampen, og eg skvatt te værs på sedvanlig vis, der eg stod lika innenfor porten i ein haug med varer å sorterte …

 

– Har du pissa i sengå, Lars ? …

Datt det ut av meg når Lars kom ruslande inn på terminalen, liksom for å ta igjen for fredagen når eg kom for seint og fikk den samme kommentaren, fra Lars …

Lars kikka på meg med et smått irritert blikk å svara med sin nåke lett nasale stemme …

Nei Frode, eg har vært hos frisøren eg … 

Jammen frisøren, va ikkje du der på fredag da ?

Spurte sjølsagt eg, vel vitande om at den dagen hadde blitt litt lang, fordi eg måtte ta varer for Lars …

 

– Jo, eg va det. Men, eg vett ikkje om du har sett det Frode, men eg har faktisk sånn tupe, eg … 

Svara Lars, og allerede her måtte eg begynna å svelga svære kameler med latterkuler, som kom boblande opp fra mage regionen …

Sjølsagt hadde eg jo for så vidt sett det …

Men, slikt går man jo gjerna ikkje å snakka høgt om, sjøl om man for så vidt har observert det … Litt folkaskikk har eg jo fått fra barndommen …

 

– Men på fredag … Fortsatte Lars.

Så va det ikkje hu faste frisørdamå mi som fiksa meg på håret, og ordna med tupe’en. Men ei nye ei …

Og når eg då stod opp på lørdag, laga meg ein kaffi å satte meg ned for å lesa aviså.

Så begynte det plutselig å renna masse lim fra under tupe’en min, og nedover pannen te øyenbrynå mine, vett du …

Herreguuud, altså … Hu der nya hadde brukt aaaalt for mye lim … 

Fortsatte Lars, med sin nesten litt barnslige nasale stemme, slik at herreguud, nesten ble som Mini’en sitt herreduuud …

Eg … Eg sleit nå ekstremt kraftig med å skjula både knekk i knærnå, latterkramper og alt som komme med det å høyra nåke man syntes va ur-komisk.

Men som man kanskje absolutt ikkje burde visa, øvefor nåken som stod i fullt alvor å fortalte …

Man ler liksom ikkje høgt av andre sine skavanker, på ein måte, slik e nå i hvert fall eg oppdratt …

 

– Uffda Lars, men jøje meg. Nå må eg visst på do eg … 

Hiksta eg frem, før eg løp strake vegen te toalettet, kor eg satte meg på dasslokket å slapp latteren fritt laus …

Han Gunvar kom ruslande forbi og kikka inn den åpna dass dørå, kor eg satt å forsøkte å le meg ferdig, meir eller mindre uten hell …

Gunvar ble hikstande informert om årsaken te detta høgst ufrivilliga latterkrampe anfallet. Og endte raskt opp i ett heidundrande anfall han også …

Hjølpe meg … Han Lars va ein herlige kar, eit menneske man liksom ikkje kunne anna enn lika …

Selv om han muligens va nåke meir morosam, enn han gjerna sjøl visste om, te tider  …

 

Så detta får bli ein liten historie, fra min spede start som yrkessjåfør … Det finnes faktisk mange andre små historier der i fra, så kanskje det kunne blitt ei litå ukentlig spalte fremover …

Diverse humoristiske tebakeblikk, på ting eg har opplevd, i mine tjue år på vegen …

Me får se …

 

Uansett … Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

 

Litt om det å legge Planer, liksom …

Eg og Kånå – To foreldre, fire barn og litt om planer og sånn …

 

Eg sitte i stugo sammen med Mini’en. Det har blitt søndag. Me ska på fossil jakt idag. Det har vært ein plan siden fredag.

Planen va egentlig også å skriva et innlegg te igår. Men, så e det detta med å ha planer då, i et hus med andre som også legge planer. For då får man gjerna planer som krysse spor, ein eller anna plass, etter hvert som dagen skrider frem.

Det va det som skjedde igår. Opp til fleire ganger …

Derfor e det herlig med disse helge morgenene, for det e sjelden at mine morgen planer krasje med den andre i heimen, sin trang te å legge planer.

Den andre e sjølsagt Kånå, og hennas plan om morgenen i helgen, det e stort sett å få skjønnhetssøvnen sin. Den planen pleie eg sjelden å kverulera om. Eg synast det e heilt kurant å stå opp i helgå eg.

 

Det å nappa med seg Mini’en før me luska opp trappå, finna frem ein kaffekopp, setta på barne-tv, kanskje smøra ein brødblings eller to. Somme ganger, så tar me den heilt ut istede for å vær frokost politisk korrekt, å finne oss kvar vår skål med overskytande chips, fra kvelden før.

Også sitte me sammen i sofaen, eg og Mini’en, å føle oss skikkelig uskikkelige.

Ein gang, så stekte me oss ein Grandiosa te frokost. Men, då blei det sjau. Nesten ein perfekt storm …

For, den planen krasja for så vidt med høvdingen i heimen sin plan, med tanke på lettvint middag, seinare den dagen. Jøje meg …

Det finnes faktisk søndagsåpne dagligvare butikker nå til dags, argumenterte eg for, når Kånå talte te tre med armane i et solid hoftefeste, foten gikk lukst i gulvet og to pizza spisande frokost slabbedasker fikk det strenga blikket …

 

Men, tebake te igår. Kor eg hadde ein plan om å få ut litt meir komplett uviktig lesestoff, fra familien Vandrende Kaos sitt dagligliv. Eller kvardagen vår.

Eg hadde og ein plan om å se fotbalkamp klokkå to igår. Merseyside derby i Liverpool …

Det va egentlig den første planen som gikk lukst te helsikke. For Han i Midten skulle spilla basketball kamp. Også klokkå to. Kånå skulle baka boller, vaska hus, rydda på loftet, legga sammen klær, vaska klær, støvsuga, etc etc …

Det va ikkje vanskelig å bedømma ka slags plan som va overordna alle andre planer, som kanskje og meget forsiktig ble lagt frem, av andre enn Kånå …

 

Det blei allikavel kjekt på basketball kamp. For all del. Det e jo kjekt å følge de små sine krumspring på diverse fritidsaktiviteter. Og Han i Midten hadde jaggu meg blitt flink i basket. Skjønt, bestemme den guten seg for å bli flink i nåke, så blir han det.

Det e sikkert derfor me til stadighet har ein diskusjon gåande, eg og han, om koffår han ikkje kan bestemma seg for å bli god i skolearbeid …

For han kan visst han vil. Det vett me begge to …

Men, så kom Fatter’n i hug si egen vurderingsbok, fra barneskolen. Kor Frøken som regel skreiv  ” Frode jobber godt, men kan så meget mer, om han bare vil “

 

Jaja … Eplet faller gjerna ikkje langt fra stammen, osv osv … Alt det der liksom …

 

Eg fikk jo sett nesten heile andre omgang, av Merseyside derby’et, så litt av den planen gikk ikkje heilt i vasken. Men, Mini’en sin plan om å gå te skolen for å leita itte fossiler som lærerinnå hadde gravd ned, den gjorde det … Gikk i vasken …

For Kånå hadde ein plan om at me skulle til Svigerfar i bursdagselskap. Han fylte år i går.

At eg då gikk på dass, lika før me visstnok skulle gå. Det va ikkje innafor, i henhold te Kånå sin plan.

Eg høyre ennå ekkoet fra hennas iltre stemme nede i gangen igår, når eg gikk ned for å slippa ut overskytande kaffe, idag. Ikkje minst Mini’en sin såre og triste gråt, når han fortsatt ikkje hadde fått gravd etter fossiler på skolen, slik Fatter’n hadde lova. På fredags kvelden …

 

Litlajentå skulle forresten på fotballcup, seint på lørdags ittemiddagen, så hu hadde blitt henta av treneren.

 

Eg hadde ein plan om at Kånå kunne ta seg av det å kikka på Litlajentå sine kamper, siden eg hadde vært på basketkamp. Slik at eg kunne kosa meg med kaffi hos Svigerfar.

Men, eg hadde ein sterk mistanke te at Kånå ville kjøre trumfkortet sitt, også.

Et slikt trumkort utført i plenum. Slik som når me satt i selskap hos Svigerfar igår, og Kånå liksom silkemykt legge ut foran alle i selskapet, om ikkje eg snart kunne gå ned å se på kampene te Litlajentå.

Eg visste det ville komma, selv om Kånå på ein måte hadde nevnt tidligare på dagen, at ein av oss måtte gå fra selskapet å se på jentå, og insinuerte at det skulle vær hu. Men, sjølsagt allerede hadde bestemt at det skulle vær meg …

 

I slike situasjoner, så e det ekstremt viktig selv om man på forhånd vett ka som ska skje, at man ikkje gir seg heilt uten kamp. Med tanke på å henta ein slags “gevinst” inn seinare.

At man liksom vise ein passe porsjon med misnøye, øvefor oppgåvå man nettopp har blitt gitt, selv om man visste den ville komma …

Slik at Kånå på et underbevisst nivå, får ein merksnodig trang te å gjerna gjør opp for den oppgåvå, Fatter’n nettopp nåke misfornøyd har akseptert …

Ein slags utspekulert omvendt psykologi metode, mellom to kjempende foreldre, om å ha et slags overtak i heimen. På sett og vis …

Nåken trur de vant, andre har tilsynelatende tapt, men faktumet i saken e gjerna at ligningen alikevel gikk i null … På et uforklarlig vis …

 

Litlajentå sitt lag vant ein og tapte to kamper igår, Han i Midten sitt basketball lag gikk på et hederlig tap og Merseyside derbyet endte uavgjort.

Og, om eg ska oppsummera ein lørdag med diverse planer som kryssa sine spor, i hytt og pine, omtrent te lørdagen tippa over te søndag …

Så vil eg vel finna det meget feil å sei, te slutt og itte mange diverse krumspring fra forskjellige parter gjennom heile dagen, at gårsdagens umiskjennelige ligning ikkje gikk ut i null … På ein måte …

 

Uansett … Nå står ein ny dag foran oss, med i hvert fall ein plan som e nødt te å utførast … Nemlig fossil graving på skolen med Mini’en …

Det trur eg har høyrt omtrent førtiåtta ganger, allerede.

At det ikkje blei utført igår, liksom. Og at idag, ja då ska me jaggu meg gjør det. Punktum … Jøje meg, altså … Han har nåken egenskaper fra si kjære mor, han der Mini’en og, sjøl om han gjerna e som snytt ut av meg …

Bestemt og standhaftig … Det kan nok passa den guten godt, vil eg tru …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens … Med eller uten planer …

 

 

U – Svingen …

 

Etter ein nydelig dag på kontoret på torsdag, så tok livet ein u-sving … Mini skulle på speideren litt ut på ettermiddagen, så eg nevnte for Kånå at kanskje eg og hu kunne gå oss ein liten tur, mens guten va der …

Kånå trudde ikkje sine egne øyrer først, å måtte spør meg om hu hadde høyrt rett … Før hu sjølsagt sa seg villig te å gå tur … Med meg.

Herregud … Me gjør jo nesten aldri slikt meir … Går tur, bare eg og Kånå …

Stort sett, så har me Kleggen (red. Les Mini) klint opp mot leggen te ein av oss …

 

Før han, så va det Litlajentå … Og før hu hadde me Han i Midten dinglande etter oss … Og sist men for så vidt først, Eldstemann …

Jaja … Me har jo blitt vant med det, og rusla i hvert fall endelig smålykkelige mot barnehagen, der speideren skulle møtest …

Endelig, så skulle me ha ein time friminutt fra småbarnslivet, igjen …

 

Men, som Kim Larsen så muntert bedrøvelig synge – Livet er langt, men lykken er kort … 

For, me hadde ikkje kommen oss lengre enn lika rundt svingen fra vårt eminente rekkehus, før katastrofen va et faktum og turen gikk lukst i dass …

Lærerinnå te Mini’en hadde testa positivt for Covid-19, Fatter’n hadde vært på foreldremøte og Mini’en gikk jo på skulen … Og nå ringte smitteverns telefonen å kasta både meg og Mini direkte inn i karantene …

Tjera vena meg … Me skulle jo gå tur … !?

 

Jøje meg, altså … For ein u-sving sånn både bokstavlig talt og metaforisk sett, det blei …

Mini’en som hadde sparka foran oss i full fart måtte hankast inn, både eg og han måtte ned å testest og de på jobb måtte jo informerest …

 

Telefonen fra smittevernet ble etterfulgt av et par timer med komplett kaos … Før nyheten begynte å synka inn hos oss …

Eg grua meg te å bli testa, for ein vatt pinne langt inn i snyteskaftet, det e absolutt ikkje nåke eg foretrekke. Mini’en va og både spent og litt forskrekka, men tok det nåke bedre enn Fatter’n …

Kånå beroliga meg med at hu hadde høyrt de kun tok prøve i halsen nå …

 

Men, det gjorde de ikkje …

Eller jo … På Mini gjorde de bare det, for han blei testa først …

Puuh, tenkte eg. Og gapa så høgt eg kunne for legen som tok testen, å pusta letta ut når fjotten drog vattpinnen ut igjen …

Men, gikk på ein kraftig smell når han uten forvarsel trødde pinnen lukst inn i nasaboret etter turen ned i halsen … Giiisp …

Mini’en lo når me kjørte heim over igjen, å sa at augene mine hadde blitt trillrunde når nesen blei penetrert …

Eg trur fanken meg sykesøsterer på teststasjonen flirte litt og, når Fatter’n fikk akutt sjokk av ein nesepenetrerende lege …

Men, den som lo mest, det va Kånå når Mini’en løp opp i stuå for å fortella at pappa jaggu meg hadde blitt testa i nesen, allikavel …

Knekken i knærna, krampelatter og alt det der …

 

Det e fanken meg merksnodig altså, kossen ein liten telefon samtale, rett og slett kan snu livet ditt opp ned, på bare noen få sekund …

– Hei Frode, e du pappen te Maximilian. Me ønske å testa deg og guten din. Noen har nevnt dere som nærkontakter etter å ha fått Covid 19 smitte … 

Kaboom …

 

Det gikk for så vidt så godt som det kunne gå, situasjonen tatt i betraktning …

Både eg og Mini’en fikk svar sent fredags kveld, om at testen va negativ …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Aldri før, så har eg vært meir glad for at nåke positivt endte opp som negativt …

Og Mini’en kasta seg om halsen på Kånå og kauka … – Åh, jippi Mamma, nå kan eg endelig gi deg ein klem, igjen … 

 

Eg, eg satt å venta på samme reaksjon fra Kånå … Men, den kom aldri …

Man skulle jo trudd at livsledsageren man har valgt å dela livet med, ville bli overlykkelig øve at sin kjære mann fortsatt var frisk som ein fisk …

Men, når sant ska seiast, så hadde eg jo aldri vært syk … Sånn egentlig … Så det va gjerna ikkje så stort, allikavel …

Når eg fikk tenkt meg om …

 

Men, eg fikk på ein måte klemmen min te slutt … Når me hadde fått Flokken te sengs, roen hadde senka seg øve rekkehuset vårt og Kånå hadde fått samla seg …

Då krøyp hu jaggu meg inn i armkroken min der i sofaen, med et smått lykksalig lite sukk …

 

Det va forsåvidt alt eg trengte …

Den siste lille u-svingen, som brakte livet vårt tebake te normalen igjen …

I den grad vårt liv kan kalles normalt …

Sånn relativt sett …

 

Og der, med et lite Covid-19 smell … Så va bloggen jaggu meg i gang igjen …

 

Fantastisk …

 

Ha ei flott uka, Folkens … 👌👍

 

 

 

 

 

 

Når Rett blir Galt, liksom …

 

Siden Kånå e sidemann for tiden, bytte me på kim som levere hos kundene våre, noen tar hu, andre tar eg og somme ganger levere me sammen … Idag, så tok Kånå første levering …

Inne i lastebilhyttå, der hadde det begynt å legga seg et pent lag med støv … Såpassa galt stod det til, at eg sleit med å se ka radiokanal me høyrte på, i displayet te radioen …

Egentlig litt merksnodig, at Kånå ikkje har bitt seg merke i det, tenkte eg. Så eg rusla inn i dagligvarebutikken me leverte til å kjøpte tørkerull, vaskefiller og ein sprayboks med Jif Universal.

Eg va tom for slike wipe’s som eg pleier å ha i bilen …

Nei, det va ikkje heilt sant … Sylinderen med wipe’s hadde vel for så vidt tørka opp … Det e godt mulig at årsaken va ein glemsk Fatter’n som ikkje hadde lukka lokket igjen, sist gang den va i bruk …

Eller at sist gang den va i bruk e så lenge siden, at til og med Fatter’n sin glemskhet kunne blitt tilgitt … Uansett, så va den ubrukelig …

 

Men, på neste levering når Kånå jumpa ut av bilen, gikk eg amok med Jif sprayen, vaskefiller og tørkepapiret … Jøje meg, eg fikk jo nærmast sjokk når eg så kor svart fillå blei, når eg sklei øve interiøret.

Her har det blitt sterkt forsømt i ei god stund, det herska det liten tvil om …

Så jumpa Kånå inn i bilen igjen itte leveringen sin, og satte nåken svære auger i meg. Der eg spant over midtkonsollen, så støvet stod te værs …

 

– Tjera vena meg, Frode … Har det klikka for deg ? Spurte hu forbløffa …

– Klikka ? Nei, det va bare så skittent, så eg tenkte eg kunne vaska litt, når du e ute å levere … Svara eg, som sant va …

– Tenk … Ja, tenk om du hadde sett slikt heima og … Mumla Kånå småsurt for seg sjøl, før hu tok beltet på seg å eg kjørte videre …

 

Detta e jo heilt typisk, tenkte eg der og då, idag…

Når eg endelig gjør nåke rett, så blir fanken meg det galt, også …

 

Akkurat som den gangen eg hadde sett ein haug med smuler på gulvet, ved kjøkkenbenken … Å nappa med meg støvsugeren som stod midt nede i gangen, når eg hadde vært på do, for å støvsuga oppe på kjøkken når eg kom opp …

Då kauka plutselig ei ilter Kånå te lika etter, å lurte på ka idiot som hadde tatt støvsugaren fra hu, der nede i gangen …

Eg rakk jo ikkje å støvsuga der oppe ein gang, for den måtte hu jo ha ned, asap … Og før eg fikk omrymt meg, så hadde Kånå jaggu meg støvsugd oppe på kjøkkenet også, slik at eg ikkje fikk gjort det eg sko gjør og hadde sett …

Mens Kånå gjekk å gneldra øve, at eg ikkje hadde sett skitten i heimen, om den så hadde dansa på nasen min …

 

Eller, nett som den gangen eg hadde sett at oppvaskmaskinen va full, slik at den måtte tømmas før man satta nåke inn i den, og skulle til å begynna …

Men, blei istedet sendt lukst ned i gangen for å hjelpa Mini’en med nåke, fordi Kåna va opptatt med nåke anna …

Og når eg kom opp igjen, så va maskinen mirakuløst både tømt og fylt opp igjen … Mens Kånå satt i sofaen og uffa seg øve alt hu måtte gjør, her i heimen …

Tjera vena meg, altså …

Eg stod der med munnen full, den gangen, men holdt klokelig kjeft … Man gjere seg ikkje te idiot, for slike småting, då e det bedre å vær tosken som ikkje har gjort nåke …

 

Det finnes nok mange fleire eksempler øve slikt, der kor eg har sett nåke som må gjerast, men blir omdelegert før eg får det gjort.

Og når eg e komme å ska gjør det eg hadde tenkt å gjera først, så har Kånå allerede fullført oppdraget …

For all del, eg ska ikkje skryta meg sjøl opp i skyene, for eg e nok fortsatt ein mann med kronisk forbedrings potensiale, med tanke på husarbeid i heimen …

Det e bare så forbaska fortærende, med dei gangene eg for så vidt endelig har sett nåke som må gjerast, men blir fratatt både ære og anerkjennelse for oppdagelsen, fordi Kånå e for kjapp i vendingen og har fått det gjort …

Då kunne jo straks nåke av det uforløsta potensialet blitt omgjort te harde fakta, sånn husarbeid messig sett på saken … På ein måte …

 

Jaja, lastebilen blei gullande rein innvendig idag, og Kånå blei raskt blid igjen. Faktisk, så vaska hu litt øve på si sida hu og, uten å stjela kred for initiativet mitt … Eg fikk nok ei litå stjerna i margen idag, te slutt …

Og eg trur ikkje eg e aleina blant all verdens fedre, med det fenomenet å bli offer for Kåner, som e for kjappe i vendingen …

Slik at me fedre blir fratatt potensiell ære og anerkjennelse, me tross alt kunne fått, men ikkje fikk …

 

Men, det har gjerna litt med auga som ser også, kanskje …

 

Det kan jo godt vær det e oss fedre som e for treige i avtrekket, istedet for at det e Kåner som e for kjappe i vendingen …

 

Men, det trur eg neppe … Faktisk, så kan eg aldri tenka meg det … Ånei … Slik e det nok bare ikkje …

😉😁

 

Bålet i Boden …

Skjermbilde fra dagens nettutgave av Haugesunds Avis

 

Først og fremst, så vil eg takka alle som har sendt meg melding i dag, med spørsmål om det va kaldt i Boden i natt, og takk te alle gode råd om andre måter å holde varmen på, der ute i Boden …

Det gledes over at dåkke tenke på meg, og ikkje vil at eg ska frysa ihjel …

Eg blir oppriktig glad over at bekjente, venner og totalt ukjente mennesker tenke på mitt beste, i en slik situasjon … Ka sko eg gjort uten dåkke … 🥰🥰🤣🤣🙈🙈

 

Men …

 

Det va dessverre ikkje eg som fyrte opp et bål ute i Boden …

Itte mange års erfaring vett eg bedre enn å gå lukst ut der, uten å vær godt forberedt. Som regel, så har eg gjerna gjemt unna nåken ekstra varme tepper der ute, på ein lur plass …

Slik at ikkje det dilemmaet ska bli et reelt problem …

Eg takke igjen, for all omtanke, fine ord og bilder eg har fått på snap, messenger og mms idag … Det va ikkje få 🙈🙈🤣🤣👍

Men, det va altså ikkje meg …

 

Det va Kånå, itte edderkopp stuntet sitt …

 

Eg tok bare på meg skylden øve for politiet og brannvesen, slik at Flokken fortsatt skulle få mat, bli sendt på skulen og ha et noenlunde ryddig hus å komma heim te …

Eg e skremmande klar øve kim av oss foreldre her i heimen, som hadde blitt mest savna og ikkje minst e den mest uunværlige her heima, på sett og vis …

 

Sånn ellers, så vil det i ettertid bli handla inn ny sovepose av bedre kvalitet, satt inn en liten panelovn og mest sannsynlig bli isolert der ute i Boden …

Sånn i tilfellet Kånå formodentlig skulle gå på en ny smell, nå når det går mot kaldere tider …

 

Typisk vett du … Nå … Nå kan det gjerna tenkast øve å isolera den forbaska Bodå, nå når hu har kjent litt på følelsen sjøl …

Gudhjølpe meg, altså …

 

🙈🙈🤣🤣👍

Nu tar vi Tyren ved Hornet – Live oppdatert …

 

Det skjedde et eller anna i sjøormtårnet på Seljord, som va befengt med Norges største edderkopp bestand …

Nåke uforklarlig forløysande, men som ikkje blei fullført …

Derfor, og etter et tips fra Kånå som hadde lest at ved å utsetta seg sjøl for akkurat det traume man frykte, så kan man bli kvitt skrekken …

 

Så nå … Nå rulle me film … Tidenes verste edderkopp film, som ifølge både Kånå og eksperter, visstnok skal ha terapautisk effekt …

Gulp … 🙈🙈🙈

 

Eg har ein liten snikande mistanke om, at detta muligens vil få et slags etterspill …

😱😱😱

 

Wish me luck … 👍

 

Kanskje eg ska kjøra sånn Live-oppdatering, mens me ser filmen ?? …

For, allerede … Og bare ca tolv minutt ut i filmen, så slite eg nåke heilt for jæklig … 🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈

 

 

 

Gudhjølpe meg … Krapylet har sneket seg med fra utlandet, i ei kista … 😱😱😱

Eg holdt på å pissa på meg … Aggressive e den og … 🙈🙈

 

 

Åsså finne den seg jaggu meg kjæreste, itte å ha morda ein fugl som ville spisa den … Og flytte sjølsagt inn hos eit ektepar med barn … Den vrien, den va pokker meg unødvendig … 🙊🙊

 

 

Idiot … Du klatre ikkje opp der … Fy f… … Terapi meg ein viss plass …

Og nå, nå har denna morderiske edderkoppen fanken meg formert seg, med ei lokal edderkoppinne … 🙈🙈😱😱

 

Ein skummel jækel av ein edderkopp, har blitt te horder av edderkopper …

Akkurat ja …

Å der hoppa Kånå to meter te værs, når Fatter’n skreik te som ein ulv mot månen … 🙈😱🤣

 

 

Jiiiizusss ….. …. …

 

 

Okay … No more tredemøller på meg … 🙈🙈😱😱🙈🙈

Jaja, der røyk tredjemann på kun kort tid, for disse hordene av edderkopper …

Og eg har trukket beinå mine godt opp unna rævå … Itte ein lurte seg ned i ein tøffel … 😱😱🙈

 

 

Sjå … Der i kuppelen nederst te høyre … Detta burde vært ulovlig … Det går ikkje ann … Kossen i helsikke ska ein massebarns pappa bli kurert for edderkopp skrekk, når man blande inn barn og ekstremt giftige muterte edderkopper … !!??!! …

Detta e absolutt ikkje greit … Det e ikkje greit i det heila tatt … !!!!

🙊🙊🙊🙊

 

Åhh … Himmel og hav … Det gikk bra … Edderkopp drept av barnebok … ❤❤🥰🥰👌👌

 

 

Nei, nei, nei … Nå har det gått for langt … Slikt gjør man bare ikkje, om det så liksom bare ska vær ein film …

Altså, barn og dødsgiftige edderkopper det e ein ting. Men, å blanda toalettet inn i ligningen, det va intet anna enn ondskapsfullt …

Eg har store, STORE problemer med å sjå at det finnes så mye som et snøfnugg av terapautisk materiale i denna filmen, te nå …

For … Eg ska aldri bruka hjelm meir, aldri skru av ei lampa med bryteren under lampeskjermen, aldri trø opp i tøfler, aldri løpa på tredemølle, aldri spisa frokostblanding fra eskå … Og nå, NÅ … Så e for helsikke meg dassen ødelagt og …

Fri og bevare meg vel … 😱😱😱😱

 

 

Å der røyk popcornskålå, i samme slengen … 😱😱😱😱

Herreguuuud …

 

 

Okey … Eg e seriøst ferdig med denna filmen … Nå e det nok …

Over og ut …

Terapi har det vært fint lite av … Og aldri før har eg hatt fleire skrekkfulle tanker om disse forbaska krapylene, enn nå …

 

Anbefales absolutt ikkje for slike som meg … Ikkje et sekund av denna filmen, har vært av terapautisk betydning …

Ikkje et millisekund ein gang …

 

😱😱😱😱

 

 

Kånå, Vaskemaskinen og den råflotte, høge og stilige Fyren …

 

Me hadde nettopp levert ein vaskemaskin hos ein privat kunde, her i dalstrøkene innafor Haugesund. Klokkå va to, me va langt inne i rutå våras og dagen nærmer seg slutten … Og Kånå va birsur …

For, på veg av bakløfteren te lastebilen holde det på å gå galt. Vaskemaskinen tippa te venstre å sklir nesten av sekketrallen …

 

– Jammen, svarte salte bananer. Sko ikkje du holda balansen da ? Utbryte Fatter’n, og kikka forferda opp på Kånå …

– Hmph, tssiiisk eh, åh joda … Svara Kånå, med ei merksnodig skjelmsk grimasa om andletet, mens blikket hennas flakker i en heilt anna retning, enn der det burde vær.

Nemlig ned mot vaskemaskinen …

 

Det gikk heldigvis bra, balansen blei gjenvunnet og vaskemaskinen blir trilla videre og inn i gården, te kunden. Opp på ein treplatting og forbi hjørna på huset, kor ei dør i kjelleren flyr opp …

Ut av dørå spretter en høy, råflott og stilig fyr kun ikledd ei morgenkåpa, i beste Kramer stil fra Seinfeld …

Fatter’n blir nåke satt ut, sekkatrallå med vaskemaskinen mister balansen igjen og tipper lukst fremover. Fordi Kånå sine feromoner løpe løpsk. Både vaskemaskin, balanse holding og Fatter’n e glemt, der Kånå akutt skrur på ein sjarmoffensiv, av sjeldent kaliber …

 

Så … Mens Fatter’n nærmast letta fra bakken, når vaskemaskinen slår i treplattingen, med et smell … Står Kånå plutselig i ein positur skremmande utypisk henna … Der dei pensjonerte mjølkefabrikkene blir trøkka frem og opp, håret blir vifta grasiøst bakover av ei hånd mens den andra hvile unaturlig elegant på hoftå …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har det klikka totalt for Kånå, e det førsta som slår meg når eg ser denna merkverdige oppførselen …

– Å hei du ja. Her komme me med vaskemaskinen din, vett du … Kvitra Kånå, og det e nesten som om eg ser tendenser te “duck-lips”, der hu liksom suge kinnene sammen … – Kor vil da ha den da, ska me setta den inn, kanskje ? Fortsette den samma damå, som tre minutter tidligare hadde forbant seg øve kravstore privatkunder, og bestemt fortalt Fatter’n at varene skulle bli levert på gateplan …

Og ikkje ein centimeter lengre … Det e det som står i instruksen vår, hadde Kånå messa i vei om, lika før denna leveringen …

 

Når sant skal sies, så trur eg denna stilige fyren blei lika satt ut av Kånå, som eg blei av han … Der hu kakla i vei som ei verpesjuk høna, som ikkje hadde fått lagt egg på evigheter … Himmel og hav, altså …

Fatter’n har nettopp landa igjen, etter en liten ufrivillig flytur, mens Kånå vippa ukontrollert på håret, som om hu plutselig har fått et Tourettes tick …

Den råflotte, høye og stilige fyren, spør forsiktig om ikkje me bare kan sette vaskemaskinen, inn i garasjen. Og før eg får sjanse te å svara, komme Kånå meg i forkjøpet …

– Åja, kan skjønna me kan det vett du ! Svara hu kokett, snur seg rundt på ein femøring så håret flagra å setter den snertne stumpen sin i mot fyren, så han nesten må hoppa unna for å ikkje få den lukst i fanget …

 

Fatter’n fatta ingenting, men tar tak i maskinen å drar den til seg, mens han vippe den elegant bakover og trilla den mot garasjen. Fyren stikke inn ei sidedør på garasjen og trykke sikkert på ein åpnar te porten, og sesam sesam så går porten opp …

Kånå runda hjørnet og spasere inn i garasjen, med et ganglag til og med Cindy Crawford ville misunt hu, i sine glansdager på catwalken …

Fatter’n har for lengst innsett at Kånå e komplett ubrukelig, på akkurat denna leveringen, og sette vaskemaskinen kontrollert i fra seg.

– Jøje meg, du e jaggu meg sterk du. Seie denne stilige fyren imponert, når Fatter’n løfta maskinen litt opp, for å dra ut sekketrallen …

 

Fem minutt senere … .. . 

 

Kånå sitter rimelig snurten i setet sitt, og kikka surt ut av vinduet, der me suser mot neste levering …

Hu hadde observert denna råflotte, høge og stilige fyren i et vindu som gikk fra gulv te tak, akkurat når me sko dra den av bakløfteren … Uten morgenkåpen på seg …

Derav detta plutselige tapet av fokus, når hu egentlig skulle holda balansen, på vaskemaskinen …

 

Men … I garasjen, så hadde plutselig Fatter’n fått ein god del meir oppmerksomhet, av denna råflotte, høge og stilige fyren, enn ka Kånå fikk. Ja, faktisk så hadde Kånå blitt komplett oversett av denna fyren, som tydeligvis fikk Kånå te å gå nærmast av skaftet …

Jøje meg, eg blei jo nesten litt forlegen der eg stod midt i garasjen, og tok imot både beundrande blikk og flotte kompliment …

 

Mens Kånå liksom falt sammen, som ein mjølsekk med hull i … Og sa ikkje et ord te Fatter’n, før me hadde levert hos to-tre kunder til …

 

Eg vett ikkje eg … Ka som liksom va verst eller best … Stillheten fra Kånå, eller oppmerksomheten fra “Jan Thomas” …

 

 

 

Løvetannen …

Benjamin D. Esham / Wikimedia Commons

 

Eg har våga meg ut i et visst kommentar felt, på ein viss blogg, og lagt igjen nåken velmente ord og råd … Men, på ein måte virke det ikkje heilt, som om det va så populært … Men, det e heilt greit …

Eg har sagt mitt, uten å kritisera eller meina nåke vondt. Det va bare et lite tips.

Liksom om det å tenka gjennom saker og ting, før man gjerna trykka publiser, og dele det med heila internettet. Det e saker og ting man gjerna burde tenkt litt meir over, av og te …

Eg snakka jo av erfaring, for så vidt, for eg har jo gått på nåken smeller av slikt kaliber, eg og … Som under her, når eg kom te skade å bruka ein metafor, som gjerna ikkje falt heilt i god jord … Og eg kanskje burde tenkt litt over, eller sovet på …

Men, eg står fortsatt for det eg skreiv, i det kommentar feltet, av og te så kan man med hell sova på ein tekst, før man trykka publiser …

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

Løvetannen …

Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.

Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.

Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant.

 

Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn.

Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.

Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum. Tjera vena meg. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.

Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.

Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin.

 

Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa.

 

Jaja, eg vett nå ikkje heilt. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.

Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå.

Fri og bevare meg vel. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs.!??

Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.

Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg. Så sa hu.

 

– Ein Løvetann, Frode. Løvetann. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg. !!?? 

– Jammen … Begynte eg å sei … Før ett skingrande  hyl braut meg av …

– Ein LØVETANN …

 

Herreguud … Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet.

 

Så sånn endte det. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive.

Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå.

Så høyrte eg Kånå kauka te igjen …

 

– Ein Løøøøvetann … Herreguuud ...

 

 

I en Sofa fra Ikea …

 

 

Kånå nevnte Ikea her ein dag, og alt av alarmer smalt av samtidig, inne i Fatter’n sin hjernebark. Under her, kan du lesa om koffår nåke slikt kan skje, fra ein gang for mange år siden … Når alarmen va nåke mindre utvikla …

 

I en Sofa fra Ikea …

– Ka ska me finna på i dag da ? … Sa Kånå, med et djervt og mystisk drag øve andletet …

Eg hadde nettopp fått audiens innom hus igjen, itte å ha overnatta i Bodå nåken netter, itte et lite krumspring av ein rampestrek. Sjølsagt dei kaldaste dagane te nå i sumar. Eg leste av elleve grader på det laveste …

Nei, vett ikkje eg ? Svara eg, som vanlig … Men plutselig så datt det ut av meg.

– Kanskje me sko kjøra ned te bror min i Sandnes, som me har snakka om … Å kikka på det nya huset deiras ?

Eg syntes jo det absolutt va ein strålande ide, men det va nett som nåken glør lå å murra, langt der bak i hjernebarken …

 

Overraskende nok, va Kånå lite fiendtlig te et forslag, som va mitt. Nåke som sjølsagt tente fyr på glørne, og et lite bål av nåke uforståelig blussa opp. Men, operativsenteret va meir opptatt av at Fatter’n hadde fått ein ide godkjent, enn å analysera skumle signaler fra alarm-senteret …

Jaja … Flokken blei samla sammen, pakka i bilen og snuten snudde seg mot sørfylket, og et sted nede i Sandnes …

Me koste oss å sang i bilen på vei nedover, Flokken va rett og slett i et eksemplarisk godt humør. Og slikt smitte jo kjapt over på oss foreldre også … Midt på Rennesøy kom Tore Tang med Mods på radioen, og alle i bilen stemte fulltallig med. Til og med Mini’en …

 

Skjønt hans store lidenskap stort sett e hardrock og heavymetal, så lar han ikkje ein god allsang mulighet, gå seg hus forbi …

 

Me visste ikkje heilt kor i Sandnes bror min hadde kjøpt hus. Så eg hadde ringt på ferjå, for å få ein liten veibeskrivelse. Eg høyrte godt itte og gjentok høgt det Bror min sa, slik at Kånå fikk det med seg også. Det va egentlig ein ganske god veibeskrivelse, men eg huska ikkje et ord av ka han hadde sagt, itte eg la på. Kun adressen …

Men, det spiller jo neppe nåken rolle, for eg tasta jo bare adressen inn i navigasjonen i bilen, og fikk et flagg å kjøra mot …

Eg, Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, suste muntert nedover motorvegen, og begynte nærma oss Sandnes. Første avkjørselen itte Kvadrat skulle me ta av te høyre, men i neste kryss va Kånå og Navi-Olga uenige.

Kånå ville rett frem, fordi hu meinte me skulle mot Dyreklinikk skiltet, som bror min hadde nevnt. Navi-Olga påpeikte intenst at me skulle te høyre …

Eg e, i den grad det e mulig for et menneske og ein maskin, på bølgelengde med Navi-Olga. Mens det å putta Kånå og god stedsans i samme setning, e nærmast som å laga parfyme av kloakk. De passe bare ikkje sammen.

 

Fatter’n lytta te Navi-Olga og kjørte te høyre, te Kånå sine store protester … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Eg trur for så vidt eg va begge deler, akkurat der …

 

Ei god stund seinere, stod bilen pent parkert oppå mål flagget, i displayet te Navi-Olga. Men, te Fatter’n sin store fortvilelse va det ikkje et byggefelt å se, i mils omkrets … Men det me så masse av, det va kyr, bondegårdar og Nordsjøen …

Navi-Olga hadde geleida oss te ein øde veg, bekledd med åkrer på kvar sia og te høyre for oss, vingla et gammalt nedslitt treskilt i to kjettinger. Med samme gatenavn som adressen te bror min …

Motvillig måtte eg jo innrømma, at bror min neppe hadde nevnt nåke om Nordsjøen, i veibeskrivelsen sin. Der eg satt mildt forbausa å vekselsvis kikka på målflagget te Navi-Olga, og ut på bondelandet med Nordsjøen som bakgrunn …

Kånå, hu satt med et blikk som oste av triumf, mens et flir begynte å forma seg om kjeften hennas. Jack Nicholson fliret …

 

Meir triumferande, det trur eg ikkje eg har sett Kånå, siden hu maltrakterte meg i mitt favorittspill i barndommen i sin andre omgang med spillet, nemlig Kinasjakk …

 

– Eg trur ikkje bror din bor her !? Seie Kånå bestemt. Mens eg fortsatt sitte der i villrede å kikka ut vinduet. – Eg trur ikkje det e her bror din bor !? Seie Kånå forsyne meg ein gang te. Og eg kvakk te der i bilsetet. – Nei, det trur eg jaggu meg du har rett i. Svara eg forsiktig.

Før eg snur bilen, skrur av Navi-Olga og sett kursen tebake, te der me kom i fra. – Se der, der e Dyreklinikk skiltet. Kvitra Kånå te …

Når me nådde punktet, der Fatter’n hadde stolt på feil dama, sist me va akkurat her. Fatter’n svinga slukøra te høyre og ikkje lenge ittepå, svinga me inn i gården te bror min. Sjølsagt, må dei to eldste i Flokken fortella om Fatter’n sin fadese, og eg får eit medfølende blikk fra far min …

 

Han va også der nede hos bror min, og hjalp te med diverse prosjekt. Og i løpet av et langt liv, sikkert gått på samme smell, opp til fleire ganger …

Med mi kjære mor i kartleser setet …

 

Huset te bror min blei inspisert, ei skittbleia ble skifta mens Flokken mot alle odds, oppførte seg eksemplarisk. Det va et flott hus. Og ei endå flottare skittbleia, som nærmast sendte Fatter’n ned i kneståande. Itte visitten va over, fikk Flokken belønning for sin oppførsel …

Toys’r’us blei besøkt med stor bravur, begeistrelse og ein Flokk på fire gikk storfornøyd ut igjen, etter kvar sin lille påskjønnelse …

– Me sko kje spisa middag på Ikea da ? Spør Kånå, når me har satt oss i bilen igjen – Det e jo knall billig mat der. Legge hu te. Det lilla bålet i hjernebarken blussa opp te et fullverdig St.Hans bål, men Fatter’n har høyrt ordet “billig” og nok ein gang blir alarm-senteret ignorert …

– Ja, det va jo ein god ide. Svara Fatter’n, og fikk vann i munnen bare av tanken på dei gode svenske små kjøttbollene, i samme øyeblikk …

 

Det va ikkje før Fatter’n sjangla rundt med ei stadig voksande handlekurv, og te slutt falt utmatta ned, i ein sofa fra Ikea. Mens ein skogbrann av sjeldent kaliber, hadde gjort om hjernebarkens alarm-senter, te ei forkullet nedbrent branntomt.

At Fatter’n forstod … At i det sekundet han hadde nevnt bror min sitt hus i Sandnes, den morgenen, så hadde Kånå lynkjapt utarbeida ein overordna plan for dagen, og iverksatt …

Som sjølsagt kulminerte i tidenes kalas midt på Ikea, kor svenske kjøttboller raskt blei forbrent. Av endalause leiteaksjoner itte barn som forsvant, ei Kånå som spant rundt som ei Høna på Speed og ei handlekorg som nærmast knakk sammen av overvekt …

Fatter’n, han hadde iskaldt og beregnet blitt styrt akkurat den vegen Kånå ville uten at han lukta faren, ein einaste gang …

 

Det e jo egentlig et rituale som går inn i et større mønster, akkurat det der, at Kåner utvikle sine egne evner liksom. Te å unngå oss fedre sine alarm-sentre, som liksom ska forhindra oss fra slike smeller …

Men, jøje meg … Det blei tross alt ein flott dag på tur, nye minner blei skapt og Fatter’n slapp å leiga tilhenger.

Slik han måtte sist gang Kånå lurte han opp i stri, og han endte opp i et tindrande kalas på Ikea. Og underveis på turen heimover, kor Kånå satt å klukka så fornøyd i setet sitt. Brukte Fatter’n tiden godt, te å bygga opp et nytt høyteknologisk alarm-senter i hjernebarken …

Et senter som la inn absolutt alle nøkkel ord, som kunne forbindes med Ikea, og sperra for slike ord som kunne ta fokus bort fra sakens faktum …

 

Det faktumet at Ikea må unngås for alle penga, så godt det lar seg gjør, og ikkje oppsøkes uten at det e strengt nødvendig …

For all fremtid …

 

Punktum …