Markisen …

Jauda … Detta gikk jo nett som eg frykta, men kanskje egentlig nærmast hadde forventa. Og litt til …
Man trenger aldri venta lenge på at uforutsette hendelser ska oppstå, når det e oss det handla om.
Eg satt i strålande solskinn tidligere idag, med eit tømt topplokk som rett og slett hadde rekalibrert seg. Ingenting spesielt hadde skjedd, foruten at eg endelig hdde fått begynt på Tom Egelands nye bok, om Bjørn Beltø’s fantastiske mysterier.
Eg hadde nett funnet roen, hverken meir eller mindre. Bobillivet va tilnærma perfekt.
Så … Nærmast som på eit lite vingeslag, så smalt det …
Det glimta lett i horisonten, etterfulgt av eit svakt tordenbrak. Himmelens sluser åpna seg på vidt gap og regnet deiste i bakken som eit monsum regn fra sjølvaste Amazonas.
Eit vindstille lite sumar ferieparadis her i Lunde, slo om te eit stormfullt vestlands vær av sjeldent kaliber. På kun få nanosekunder.
Det føltes i hvert fall slik.
Eg nappa te meg det som stod på bordet å slengte det inn i vår eminente Burstner Elegance. Når eg stod med rævå te værs og hovudet inn dørå, høyrte eg eit schwoopp …
Så begynte persiennen å gi fra seg illevarslende flakkelyder.
Den eina bardunen hadde slitt seg.
Tjera vena meg …
Eg slengte meg rundt i et fullblods kattesprang, fikk nett tak i kanten på persiennå og kauka ut te Eldstemann.
«Hjeelp, hjeeeeelp … Kom ut … Nåååå !!!»
Schwoop, sa det igjen.
Når den andra bardunen ga opp kampen mot naturkreftene, og Fatter’n letta nesten fra bakken, der eg tviholdt på persiennå.
Uten at eg heilt vett kossen, fikk eg og Eldstemann bytta plass. Han holdt, og eg løp te sveiven.
Akkurat der og då, så priste eg meg lykkelig øve at eg hadde latt den henga igjen i kroken. Skulle eg begynt å leita itte den baki lasterommet, hadde neppe detta endt så godt, som det for så vidt gjorde.
Eg sveiva som eg aldri har gjort før. Sjølsagt, feil vei først.
«Heeei, pappa. Andre veien !!!» Kauka Eldstemann te.
Ei vindkula tok tak, Eldstemann gjorde eit lite bukst, før han fikk satt vaskeekta sjøbein og holdt stand.
Fatter’n sveiva endelig rett veg, og persiennen drog seg inn i boksen, og sikkerheten.
Me jumpa inn i bilen, og stod søkkvåte midt på gulvet å kikka letta på kvarandre.
«Det va nære på !» Sa Eldstemann.
Eg nikka bekreftende og titta i speilet på badet. Og sperra augene opp …
Jøje meg …
Bobilsveisen va komplett maltraktert av regnskyllen lukst fra Brasil’s heftige regnskoger. Og luggen lå flatt som ei pannekaka nedover pannen.
Jauda … Seie eg igjen …
Slikt kan det raskt gå, og slik gikk det jaggu meg …
Men, heldigvis … Så gikk det godt …
Bobilsveisen kan man fiksa lett og billig. Ei persienna tredd over taket, ville nok blitt nåke meir kostbart …
🙈😂😂😁😁👍

Når lite skjer …

Det har i bunn og grunn skjedd svært lite, fra igår te idag. Me har rett og slett nytt livet her på Telemarkskanalen Camping i Lunde, og unngått de verste hendelser.
Unormalt normalt, rett og slett.
Men … Eg fikk opp et minne på Facebook idag. Fra ein hendelse på jobben min, som yrkessjåfør.
Eit lite hysterisk øyeblikk som kjapt kan skje på bobiltur også, om man mot formodning kjøre med vinduet åpent.
Så kos dåkke med den, mens me vente på at bobillivet falle tebake te normalen. Og nye elleville eskapader blir te eit nytt kapittel i denna reisebrev føljetongen. 
…… Macho Spurven …..
Det e ein flott dag idag. Det e varmt, lett skydekke og fine kjøreforhold her på jobb
Lite skulle eg vita om at det kjapt ville endra seg … På alle endre tenkelige måtar, enn det man gjerna skulle tro.
For i svingande ovanføre Coop’en i Skjoldastraumen slo på ein måte Murphy’s lov inn for fulle mugger, både for meg og ein liten spirrevipp av ein spurv
Mest for spurven, om eg ska væra heilt ærlig.
Det kom et lite smell i speilet, før nåke svart føyk forbi netthinnå mi, og dunka inn i hytteveggen bak i lastebilhyttå.
Helsikke, tenkte eg … Va det ei humla som smatt inn her i bilen nå.
Det har skjedd før. Både humla og veps har skapt lett antydning te full panikk, ved fleire tidligere anledninger.
Men … Eg høyrte ingen summelyd. Bare ein slags merkelig flopp, flopp lyd.
Ein slik lyd har eg aldri høyrt i bilen før, tenkte eg videre før eg snudde meg for å kikka.
Og så rett inn i augene på ein fullblods macho spurvehann med Rambo pannebånd og kryssende ammobelte øve et muskuløst bryst.
Altså, eg vett jo ikkje heilt om det va ein hann, men historien ville blitt nåke amputert om eg skreiv nett liten spurvehunn med tettsittende sumarkjole.
Uansett …
Eg slapp ut et skingrande kvinnehyl som sjøl den mest berømte rosablogger ville meg misunt.
Macho spurven svarte med et reinspikka tigerbrøl som ville skremt vettet av den mest hardbarka Navy Seals soldat.
Eg syntes eg høyrte Richard Attenborough i bakgrunnen lika før spurven gikk til angrep.
– And now we are witness to a completely unfair fight, when the bravest male goes in for attack !!!
Rambo spurven fløy lukst i trynet på meg. Eg glapp rattet to millisekund før eg fikk feste igjen og lastebilen skjangla rundt svingen som eit rompetroll på speed.
Tump, tump, tump. Høyrte man fra lastebilskapet, der alle eskene eg møysommelig hadde stua på paller idag morgens, nå sikkert fløy vegg i mellom.
Eg fikk stoppa droget i ein innkjørsel, dratt opp håndbrekket og satte opp guarden mot krigsfuglen.
Fikk inn to tette jabs, før ein sugande høyre hook (les flatt kvinneslag med flat hånd) sendte monster spurven lukst ut vindauget igjen.
Herreduuud …
Livet på landevegen, det e jaggu meg skumlare enn man gjerna skulle trudd.
Enkelt og greit …
🙈😂😂

Gaustatoppen …

Me suste te Rjukan igår, itte ein kjapp diskusjon om me skulle kjøra itte solå, eller gå for ein opplevelse.
Solå skulle vandre sørover, me tok av mot nord. Og opplevelse blei det. Mildt sagt.
Me gleda oss litt te å få sett Rjukan. Hverken eg eller Eldstemann hadde nåken gang satt våre bein der.
Ei litå stund igår, så såg det ut som om me ikkje skulle få gjør det, heller. Me pløyde forbi heila Rjukan uten å merka at me hadde vært der.
E det mulig !? 
Me snudde droget og kjørte inn i «byen» igjen. Stoppa i to sekund. Før me fant ut at her va det hakket for varmt å valsa rundt.
«Me ska ikkje bare stikka opp å kikka på Gaustatoppen da ?» Spør eg Eldstemann.
«Mmhmm» Svara han bekreftende, på sitt sedvanlige vis.
Som sagt, så gjort …
Eg nevnte i et tidligere innlegg, at godt voksne bobiler sånn aldersmessig, de e fulle av sjel.
I ein film eg såg for mange år siden med Nicolas Cage, gikk det så langt at han gav ein bil eit navn. Eleanor … Ein Shelby Mustang GT 500 …
Før han skulle avgårde på ein halsbrekkande biljakt med detta villdyret, tok han seg ein lang prat med «Eleanor». For å be om mest og best mulig samarbeid på det som skulle komma.
Eg har ikkje nåke navn på vår eminente Burstner Elegance ennå, ikkje e den i nærheten av å vær nåke villdyr som «Eleanor» heller, men det e godt mulig me burde tatt ein prat, før me satte avgårde oppover.
Første bakken gikk som ein drøm. Likeså den første hårnålsvingen.
Så … Litt opp i neste bakke traff me på ein Hymer like før den andre hårnålsvingen. Den stod med panseret på vidt gap, kvit damp steg te værs og ein Viking bil stod bak.
Vår eminente Burstner ga fra seg eit lite sukk i det me passerte, og eg kunne formelig kjenna at droget vrei seg i mild desperasjon.
«Allerede her !!??» Følte eg den sa, mens eit poff kom ved girskifte og ei litå sky av svart røyk spratt ut fra sidå.
Tre – fire svingar seinere, så begynte temp nålå å dansa igjen. Først litt opp, så ned igjen. Litt lengre opp, neste gang, så nåke saktere ned igjen. Før den sakte men sikkert begynte å stabilisera seg nåke meir nærme rødt område, enn eg va komfortabel med.
Ein Hobby sak av eldre kaliber kom nedover, og grillen minna om eit salig glis som liksom sa «Haha, eg e ferdig med detta bakkehelvete du har begynt på»
Burstneren gjorde eit lite hopp i det den passerte, Fatter’n girte ned og nok ei svart litå sky skaut ut i fra sidå, etterfulgt av ein umiskjennelig snek av varmt kjølevann.
«Ka e den luktå !?» Spurte Eldstemann nåke bekymra.
Eg svarte ikkje først, men kikka ned på instrumentpanelet. Nålå stod lukst fast langt inne på rødt område og me hadde langt igjen te toppen.
«Eg trur me tar ein liten pitstop eg» Svara eg, dro droget inn te høyre, stoppa elegant og nappa i håndbrekket.
Det knirka og knaka som besatt i rammå før klossane fikk feste og bilen stod støtt. Panseret blei vippa opp, eg strøyk droget kjærlig øve sidepanelet og tok den peptalken eg muligens burde tatt før, istedet for ittepå.
Eldstemann stod å kikka på meg med eit snodig blikk. Før han rista litt på hovudet, nappa frem mobilen og knipsa nåken bilder av Gaustatoppen.
Ei litå stund seinare, satte me avgårde igjen. Droget hadde fått ein ny giv og putra og feis oppover bakkane. Staut og stolt som ei marokkansk fjellgeit på tokt i ørkenfjellå.
I det me passerte veien inn te hyttebyen, kom sneken av varmt kjølevann igjen. Droget begynte å hosta å harka og små svarte røyksignaler poffa jevnt ut fra sidå
«Herreduuuud» Tenkte eg, som Mini’en så ofta sa, før han lærte seg å sei g.
«Ikkje gi deg nå, så nærme toppen» Mumla eg, mildt desperat.
«Hæ, sa du nåke ?» Spurte Eldstemann.
«Nei, nei, eg bare snakka te meg sjøl» Svarte eg, og strauk droget ømt øve rattet.
Så … Som ein åpenbaring fra sjølvaste fjellguden sjøl, dukka grusvegen opp te parkeringen frem. I det me svingte inn og drog te dei siste meterene, spratt fronten te stereoen lukst av, og hoppa bortover gulvet.
«Nå e det fanken meg nok !!!» Syntes eg at eg høyrte, ut i fra høytalerne.
Droget ga fra seg nåken smertelige boblelydar, sneken av kjølevann fylte heile kupeen og det rista og smalt i alt som kunne gi fra seg lyd. Før Fatter’n te slutt rygga inn på ein ledig plass og vrei om svitsen.
Viftå gikk i fem minutt etter eg stoppa, men målet va nådd …
Me stod endelig på parkeringen, og skimta Gaustatoppen lika foran oss … 
Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …
Av alle mesterlige prestasjoner på Gaustatoppen igår. Så trur eg uten tvil i mitt hjarta, at vår eminente Burstner Elegance.
Den stod for den aller, aller største …
Ingen over, ingen ved siden.
Punktum … 😎😀👍

Kebab’en …

Eg va ein liten snartur heimom i helgå, å skifta klientell i bobilen. Man kan vel også si det slik, at strikken va spent langt nok. And then some …
Med tanke på hormontrollene som ble sluppet av sent lørdag.
De spurta ut av bilen i kvar sin retning, for å unngå kollisjon ved inngangsdørå. Meir e det ikkje å sei om den saken, anna enn at på søndag va alt regulert tebake te mot normalt. 
Og litt ut på søndags ettermiddag, satte Fatter’n avgårde igjen. Nå på guttatur med Eldstemann på snart sytten.
Stemningen va strålande, været sånn passe og etterhvert fikk han far ein leksjon i dagens populær musikk. Eg forstår nå, at det tydeligvis ska vær eit visst gap mellom musikksmaken te han far, kontra sin sønn.
Likeeins, som det va mellom meg, og min far. Ein gang i tiden. Eller fortiden. Skjønt, hos meg og i mine glansdager fra barndommen, va sjanger forskjellen nåke større, enn hos meg og Eldstemann.
Det e langt fra Def Leppard og Bon Jovi, te Kenny Rogers og Shakin Stevens. Liksom …
Sånn ellers, så holdt temp nålå i instrumentpanelet forsyne meg seg meget stabil, underveis te Seljord.
Derfor, så har eg ein snikande mistanke te at visse passasjerers temperament, muligens slår ut på målaren.
Egentlig, så e det ein ganske finurlig og høyst praktisk funksjon å ha i ein bobil. Om det visa seg å stemma.
E det et faktum, vil eg tru at bruktprisen på vår eminente Burstner Elegance fra null fira, kanskje steig flere titusener, på bare tre – fire linjer …
Einkvar mann med respekt for seg sjøl, ville betalt i dyre dommer for slike forvarsel. Vil eg tru 
Og sånn avslutningsvis, så e det ein fantastisk morgen her på Seljord Camping idag, om man ser bort i fra Fatter’n sin gange opp til toalettet, for litt siden.
Eg trur aldri eg har skyndta meg meir langsomt, enn eg gjorde akkurat då.
Ein kebab på gatekjøkkenet her i bygdå, den smalt i andre enden av inntakskanalen når eg våkna idag. Den va steikje god igår, men sterk som krutt, idag.
Og når kruttet for så vidt gikk akutt av, måtte Fatter’n bare slippa alt og ta av mot toalettet.
Eg e mot normalt nåke bredbent i gangen.
Idag morgens, va eg vel meir hjulbeint enn ei tissetrengt jomfru i nød langt fra redningens trygge favn, der eg stotra meg avgårde fra ytterst på campingen, mot sanitæranlegget.
Mens eg bad te alle guder som finnes, om å få treffa et ledig avlukke, når eg kom frem.
Eg får sei som far min alltid seie, det har ein tendens te å gå godt.
Det gjorde det idag også … Nett i siste liten …

«Kobra-Slangen» …

Me/eg har vært på ferie … Med alt det stort sett drar med seg av elleville krumspring og hendelser … 

Ein del av krumspringene som har hendt, har blitt i all sin enkelhet delt på diverse lukkede bobilsider. Ikkje for nåken anna grunn, enn at det e litt meir arbeid å laga eit blogg innlegg av det, enn det bare e å skriva i vei på ei side, å trykka  publiser te slutt … 

Men, det blir litt urettferdig at det bare e ferierende og uferierende bobil entusiaster som for lest disse epistlene mine. Litt har jo blitt delt, men ikkje alt. 

Så her komme de ein etter ein fremover, i nåken dager fremover … Litt lett ferielektyre om alt som man ikkje trudde kunne skje, men allikavel skjer, når man reise ut på bobiltur.

Kos dykk 🙈😀😂😂

 


KOBRA-SLANGEN …


Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen ved Seljord Camping sitt sanitær annlegg, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp med å spør kor me fylle på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.


Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

 

Slangen fløy ut av vanninntaket te bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …


Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😱🙈😂😂😂

 

Kaffikoppen …



Det e morgen her på Telnessanden Camping. Ein flott og idyllisk camping med harmonisk stemning.

Jauda … 🙈😎😂

Eg trur det ville vært å vri sannheten litt langt, om eg hadde sagt at den idyllen og harmonien har smitta av, heilt inn i bobilen.

Litlajentå og hu Mor, dei har muligens tråkka kvarandre litt meir på tærna, enn det som kanskje e hensiktsmessig. Sett sånn idyllisk på det, de siste timene. Inkludert kvelden igår.

Ein bobil e ikkje nåke palass med all verdens romslighet.
For all del, den e ikkje trang og på kanten te klaustrofobisk. Men, når to hormontroll treffes på slagmarken, hadde det neppe hjulpet på om me hadde bodd i president suiten på et hotell i Dubai.

Når Fatter’n då ikkje heilt har stilt inn uret, sånn med tanke på når man bør begynna å kokelera kaffi om morgenen.

Og hormontrollene blir vekka klokken litt over åtta. Istedet for litt over ni, som eg trudde den va.

Då blei bobilen nett som ein trykkoker på randen te å eksplosjon, fordi Litlajentå ikkje hadde fått søvndosen sin.
Fatter’n fikk ettertrykkelig påpekt sin manglende evne te å vær stille av hu Mor og Mini’en satt mellom barken og veden å visste ikkje si armaste råd …

Så nå … Nå sitte eg her utenfor bobilen for meg sjøl.

Med ein liten bismak på ein nydelig kopp kaffe. Og høyre på et lite troll av ei jenta som virkelig har stått opp med samme foten som hu la seg med, igår …

Jøje meg … Idag har eg virkelig lagt gullegget …

Heilt klart … 🙈🙈🙈

Forresten … Eg lura meg på om eg ska ta patent på denna hårfrisyren min …

Slik kan ein tidsløs Fatter’n raskt enda opp, itte ei atombomba gikk av, ein frykteleg tidlig morgen.

På bobiltur her på Telnessanden Camping …

Juhuu … 😂😂😂

«Kobra»slangen …

 

 

Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.

Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …

Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😂😂😂

Stigen – Og ein liten Stor kjærlighets historie …

 

Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.

Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.

Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.

Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.

Et par hekkplanter må nok byttes ut.

 

Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.

Eg hadde nesten rekna med det.

Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.

Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.

Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.

 

Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.

E hu ikkje glad i meg meir nå ?!  Hjølpe meg …

Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.

Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.

Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.

 

Eg slo håndå te pannå.

«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.

Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.

«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»

Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.

 

Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.

For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.

Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.

 

Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.

«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.

«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode»    «Forbannade SoseMikkel»

 

Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.

Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.

Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.

Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.


Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …

Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.

Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …

 

🙈🙈😱😂😂

 

 

Som ein Klegg på friarferd inn i Solnedgangen …

 

Det har vært mye omtale om diverse bivirkninger etter gjennomført covid sjukdom. Tap av lukt og smaksans va den første litt sånn uortodokse bivirkningen som dukka opp. Så kom de på løpende bånd. Utmattelse, sterk lokalt plassert hovudverk og tung pust.

Men det va et par som liksom fanga min oppmerksomhet i etterkant av at dritten stakk innom hos oss i Familien Vandrende Kaos.

Nemlig sviktende hukommelse og hjernetåke.


For og ta hjernetåke først, som e definert som nedsatt konsentrasjon og evne til å tenke selv. Den … Den har nok eg alltid hatt et snev av. Det trur eg definitivt Kånå kan signere med to streker under svaret.

Sviktende hukommelse likeså. Også ofte omtalt som selektiv hukommelse, sånn når man snakker om fedre. Gjerne massebarnsfedre.

Konklusjonene her, det må nesten bli at det nok e svært vanskelig å konstantera om disse to bivirkningane, har ramma meg.

Enkelt og greit.

 

Kånå derimot. Hu har aldri slitt med slike syndromer så lenge eg har kjent hu. Hu har ein husk som ein elefant og konsentrasjonen te ein Kolibri som manøvrere seg mellom blomsterhavene.

Hu e min forlengede hukommelse og et menneske nærmast blotta for hjernetåke.

 

Forbauselen min va derfor meget stor når saker og ting plutselig gikk lukst til bloksberg for Kånå. Ikkje fant hu støvsugeren, barn ble sendt uten gymtøy på skolen før det toppa seg når vi møtte fem uker for tidlig opp på passkontoret.

Brystholder va visst heller ikkje nødvendig meir, nåke som forøvrig ble godt mottatt fra Fatter’n sin side, men når Kånå presterte å handle på Kiwi’en og oppdaga at hennes frodige fordeler hadde vært på full display under hele handleturen, når hu kom heim.

Då var det slutt på den moroa.

 

Skjønt, litt moro va det tid te før kvinnemennesket fant tilbake sitt sanne sjøl, og igjen hadde full kontroll øve galskapen i heimen. For ein dag her i forrige uka, når eg rulla inn i gårdsplassen, hilsa te Kånå som stod i kjøkkenvinduet før eg parkerte bilen.

Så kauka Kånå ned fra toppen av trappå når eg tråkka inn i gangen og slengte igjen dørå.

«Kim e det ?»

Hjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl. Me hadde jo nettopp hatt augekontakt å hilsa på kvarandre. Har hu allerede glemt det !?


Eg tenkte langt å lenge, men for ein gangs skyld svara kjeften snarrådig og kjapt før tankerekkå for så vidt hadde endt.

«Its Brad Pitt, darling»

Ein tallerken gikk i gulvet med et smell, to føtter trampa lynkjapt øve kjøkkengulvet og ei vilter, smårødmande men stort sett fattet Kåna, kom styrtande ned trappå å heiv seg i fanget på ein forfjamsa Fatter’n …

«Take me to bed or loose me forever» Kvitra kvinnemennesket mens hu hang seg fast som ein øveamorøs klegg på friarferd inn i solnedgangen.

 

Jøje meg, altså …

Ikkje alle bivirkninger e av slik karakter, at man skulle ønske de snart gikk over …

Noen kan godt få sitte i så lenge de bare vil …

🙈🙈😂😂👍👍

 

 

OL gull i garasje flauser …


Okay …
Detta begynne nesten å bli på kanten te grufullt flaut. Der eg rusla inn i garasjen. Eg skulle støvsuga å vaska bilen te Kånå inni. Den så nærmast ut som både et sandtak og søppelplass innvendig. Garasje dørå stod på vidt gap og stikkontakten e i taket …

Man må jo ha strøm for å bruka støvsugaren. Litt kan eg om husarbeid.

 

Sjokket kom når hånda va to centimeter fra uttaket. Nede på vegen gikk et søtt par forbi. Og akkurat når eg ska stikka kontakten inn, ser eg nåke som kravla inne i stikkontakten.

Nemlig et beist av ein edderkopp. !!!

Et realt kvinnehyl som glatt hadde overdøva Pavarotti på sitt høyeste, runga ut av garasjen. Fatter’n stod stiv av skrekk å rista med hånda nesten inni kontakten og fyren med damå nede i gatå trekte alle feil slutningar, som for så vidt kunne gjerast.

Selv om det unektelig sikkert så ut som undertegna blei grilla av tohundre og tjue volt …

 

Han kom løpande opp gårdsplassen, spurta inn i garasjen og nappa håndå mi ned.

Og eg … Eg bare løfta den andra håndå, peika opp i taket og stotra forfjamsa ut …

«Edderkoopp …»


Damå fikk knekken i knærnå, fyren kikka dumt på meg og eg begynte å komma te meg sjøl …

Hjølpe meg, altså …

Snakka deg om å ta OL gull i flauser … Men, det gjorde eg med glans idag …

Heldigvis, så gikk detta hus forbi Kånå … Sko tatt seg ut om hu også hadde fått med seg kossen eg skjemte meg ut, for nabolaget …

Uff … 🙈🙈🙈😂😂😂