Konsonanter, vokaler og Små barns sjarmerende Talefeil … Jauda …

 

Talefeil e ein sjarmerande liten sak, når småfolket i heimen vokste til … Og alle medlemmer i vår flokk har hatt sine små utfordringer, med mer eller mindre heldige eller uheldige utfall …

 

Me har jo mang ein gang under oppveksten, blitt sjarmert i senk av deiras vetlevaksne utsagn, krydra med vokalar og konsonantar som gjerna kom litt i hytt og pine. Som oftast, så har det ikkje vært nåke me har tenkt så mye over, anna enn at detta vokse de små jo av seg.

Men, så har man jo detta faktumet då, at nåken ord og setninger. Dei får liksom ein heilt anna betydning, når noen konsonanter blir forbytta med andre konsonanter, eller lignende.

Slik som når Litlajentå vokste te, og talegavene begynte å blomstra …

I Litlajentå sitt tilfelle, så hadde F ein tendens te å bli te P, når den kom foran diverse vokaler …

Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), der hu til stadighet fikk nye ord, inn i forrådet sitt.

 

Utfordringene kom når nye og litt vanskeligere ord, liksom bokstavelig talt, fløy inn i hennas allerede blomstrende vokabular …

 

Eldstemann hadde f. eks store problemer med å forstå koffår han måtte si Svalereir, istedet for fuglereir et år me va på ferie i Danmark …
Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær eller Stork som hadde bygd reir opp under taket, på sumar huset me hadde leid …

Prøva å forklara koffår va jo heller ikkje nåke valg, for den gangen så va ikkje Eldstemann så stor, at han heller burde forstå betydningen av “Pulereir”, liksom

Også har man detta med omvendt psykologi då, på toppen av alt, for får man ikkje lov te nåke så ska man i hvert fall gjør det …

Gud hjølpe meg … Ka hadde me vikla oss inn i …

 

Heldigvis, så kom det ein eldre kar som fungerte som vaktmester, for denne klyngen med sumarhus. Han skulle fjerne alle reirene opp under mønene, slik at det ikkje tok heilt av  …

Så den saken løyste seg liksom av seg sjøl, og me foreldre slappa endelig av …

Heilt te neste dag … Når Litlajentå oppdaga ein sommarfugl, og kom løpande i fulle fart over plenen, og kauka ut te Eldstemann …

 

– Pabian (Fabian), Pabian … Tom (kom), tom, finn håven din … Det e masse, masse sommarpuler her … Se Pabian … Sommarpuuuuul … 

 

Herreeeeduuuud … Som Mini’en så ofta sa …

 

Mini’en ja … Han og hadde sine små utfordringer, med slike konsonanter og vokaler i skjønn forening … Herreduud, det e jo ein velkjent ein, som for så vidt e av den godslige og humoristiske sorten …

Men, Mini’en elska å bli lest til av oss foreldre, både nå og når han va mindre, og Fatter’n lika å lesa for han, også …

Eg har lest mange bøker opp gjennom oppveksten, men ei bok, den blei rimelig raskt plukka ut av samlingen. Og pent arkivert på et hemmelig sted, til alle barn i heimen kunne snakke rent …

For, Mini’en la sin elsk på ei koselig bok. Ei bok som handla om en liten bamse, som fant på mange koselige saker og ting …

Problemet va denna forbaska bamsen sitt navn … Den het nemlig Prikken …

 

Og, når man då hadde ein liten traver, som ikkje klarte å uttale R, når den kom etter en P … Så ble jo detta virkelig stygt …

 

– Nei, Pappa … Ed vil ikkje lesa Mummi … Ed vil lesa Piiiikken … Piiiiiiikken … !!

 

Tjera vena meg, herreduuud og Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … På ein gang …

 

Det va som far min humrande sa den gangen, når eg fortalte om disse episodene, øve ein kaffekopp i garasjen …

– Jaja, det e ein øvegang, Frode … Ein øvegang, ja … 

 

Og det va jo det … De kan snakka uten små vulgære talefeil nå … Det gikk jo over …

 

Kanskje, så ska eg gjerna bare spara på den bokå vår, om den søte bamsen Prikken …

Og gi den videre i arv …

Til den tiden når våre små har blitt store, og våre barnebarn gjerna kan få gleden, av å få den lest for seg …

Av sine egne foreldre, sjølsagt …

 

 

 

Litt om det å legge Planer, liksom …

Eg og Kånå – To foreldre, fire barn og litt om planer og sånn …

 

Eg sitte i stugo sammen med Mini’en. Det har blitt søndag. Me ska på fossil jakt idag. Det har vært ein plan siden fredag.

Planen va egentlig også å skriva et innlegg te igår. Men, så e det detta med å ha planer då, i et hus med andre som også legge planer. For då får man gjerna planer som krysse spor, ein eller anna plass, etter hvert som dagen skrider frem.

Det va det som skjedde igår. Opp til fleire ganger …

Derfor e det herlig med disse helge morgenene, for det e sjelden at mine morgen planer krasje med den andre i heimen, sin trang te å legge planer.

Den andre e sjølsagt Kånå, og hennas plan om morgenen i helgen, det e stort sett å få skjønnhetssøvnen sin. Den planen pleie eg sjelden å kverulera om. Eg synast det e heilt kurant å stå opp i helgå eg.

 

Det å nappa med seg Mini’en før me luska opp trappå, finna frem ein kaffekopp, setta på barne-tv, kanskje smøra ein brødblings eller to. Somme ganger, så tar me den heilt ut istede for å vær frokost politisk korrekt, å finne oss kvar vår skål med overskytande chips, fra kvelden før.

Også sitte me sammen i sofaen, eg og Mini’en, å føle oss skikkelig uskikkelige.

Ein gang, så stekte me oss ein Grandiosa te frokost. Men, då blei det sjau. Nesten ein perfekt storm …

For, den planen krasja for så vidt med høvdingen i heimen sin plan, med tanke på lettvint middag, seinare den dagen. Jøje meg …

Det finnes faktisk søndagsåpne dagligvare butikker nå til dags, argumenterte eg for, når Kånå talte te tre med armane i et solid hoftefeste, foten gikk lukst i gulvet og to pizza spisande frokost slabbedasker fikk det strenga blikket …

 

Men, tebake te igår. Kor eg hadde ein plan om å få ut litt meir komplett uviktig lesestoff, fra familien Vandrende Kaos sitt dagligliv. Eller kvardagen vår.

Eg hadde og ein plan om å se fotbalkamp klokkå to igår. Merseyside derby i Liverpool …

Det va egentlig den første planen som gikk lukst te helsikke. For Han i Midten skulle spilla basketball kamp. Også klokkå to. Kånå skulle baka boller, vaska hus, rydda på loftet, legga sammen klær, vaska klær, støvsuga, etc etc …

Det va ikkje vanskelig å bedømma ka slags plan som va overordna alle andre planer, som kanskje og meget forsiktig ble lagt frem, av andre enn Kånå …

 

Det blei allikavel kjekt på basketball kamp. For all del. Det e jo kjekt å følge de små sine krumspring på diverse fritidsaktiviteter. Og Han i Midten hadde jaggu meg blitt flink i basket. Skjønt, bestemme den guten seg for å bli flink i nåke, så blir han det.

Det e sikkert derfor me til stadighet har ein diskusjon gåande, eg og han, om koffår han ikkje kan bestemma seg for å bli god i skolearbeid …

For han kan visst han vil. Det vett me begge to …

Men, så kom Fatter’n i hug si egen vurderingsbok, fra barneskolen. Kor Frøken som regel skreiv  ” Frode jobber godt, men kan så meget mer, om han bare vil “

 

Jaja … Eplet faller gjerna ikkje langt fra stammen, osv osv … Alt det der liksom …

 

Eg fikk jo sett nesten heile andre omgang, av Merseyside derby’et, så litt av den planen gikk ikkje heilt i vasken. Men, Mini’en sin plan om å gå te skolen for å leita itte fossiler som lærerinnå hadde gravd ned, den gjorde det … Gikk i vasken …

For Kånå hadde ein plan om at me skulle til Svigerfar i bursdagselskap. Han fylte år i går.

At eg då gikk på dass, lika før me visstnok skulle gå. Det va ikkje innafor, i henhold te Kånå sin plan.

Eg høyre ennå ekkoet fra hennas iltre stemme nede i gangen igår, når eg gikk ned for å slippa ut overskytande kaffe, idag. Ikkje minst Mini’en sin såre og triste gråt, når han fortsatt ikkje hadde fått gravd etter fossiler på skolen, slik Fatter’n hadde lova. På fredags kvelden …

 

Litlajentå skulle forresten på fotballcup, seint på lørdags ittemiddagen, så hu hadde blitt henta av treneren.

 

Eg hadde ein plan om at Kånå kunne ta seg av det å kikka på Litlajentå sine kamper, siden eg hadde vært på basketkamp. Slik at eg kunne kosa meg med kaffi hos Svigerfar.

Men, eg hadde ein sterk mistanke te at Kånå ville kjøre trumfkortet sitt, også.

Et slikt trumkort utført i plenum. Slik som når me satt i selskap hos Svigerfar igår, og Kånå liksom silkemykt legge ut foran alle i selskapet, om ikkje eg snart kunne gå ned å se på kampene te Litlajentå.

Eg visste det ville komma, selv om Kånå på ein måte hadde nevnt tidligare på dagen, at ein av oss måtte gå fra selskapet å se på jentå, og insinuerte at det skulle vær hu. Men, sjølsagt allerede hadde bestemt at det skulle vær meg …

 

I slike situasjoner, så e det ekstremt viktig selv om man på forhånd vett ka som ska skje, at man ikkje gir seg heilt uten kamp. Med tanke på å henta ein slags “gevinst” inn seinare.

At man liksom vise ein passe porsjon med misnøye, øvefor oppgåvå man nettopp har blitt gitt, selv om man visste den ville komma …

Slik at Kånå på et underbevisst nivå, får ein merksnodig trang te å gjerna gjør opp for den oppgåvå, Fatter’n nettopp nåke misfornøyd har akseptert …

Ein slags utspekulert omvendt psykologi metode, mellom to kjempende foreldre, om å ha et slags overtak i heimen. På sett og vis …

Nåken trur de vant, andre har tilsynelatende tapt, men faktumet i saken e gjerna at ligningen alikevel gikk i null … På et uforklarlig vis …

 

Litlajentå sitt lag vant ein og tapte to kamper igår, Han i Midten sitt basketball lag gikk på et hederlig tap og Merseyside derbyet endte uavgjort.

Og, om eg ska oppsummera ein lørdag med diverse planer som kryssa sine spor, i hytt og pine, omtrent te lørdagen tippa over te søndag …

Så vil eg vel finna det meget feil å sei, te slutt og itte mange diverse krumspring fra forskjellige parter gjennom heile dagen, at gårsdagens umiskjennelige ligning ikkje gikk ut i null … På ein måte …

 

Uansett … Nå står ein ny dag foran oss, med i hvert fall ein plan som e nødt te å utførast … Nemlig fossil graving på skolen med Mini’en …

Det trur eg har høyrt omtrent førtiåtta ganger, allerede.

At det ikkje blei utført igår, liksom. Og at idag, ja då ska me jaggu meg gjør det. Punktum … Jøje meg, altså … Han har nåken egenskaper fra si kjære mor, han der Mini’en og, sjøl om han gjerna e som snytt ut av meg …

Bestemt og standhaftig … Det kan nok passa den guten godt, vil eg tru …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens … Med eller uten planer …

 

 

Barn, Aldersgrenser og oss Foreldres grensesetting …

 

Me har fire barn sammen eg og Kånå, og stort sett så har me vært ganske strenge på aldersgrenser, med noen få slepphendte unntak. Med disse tidene våre barn vokse opp i, e det jaggu meg ikkje lett å holda kontrollen på slikt. Om det e sosiale medier, filmer, spill, musikk etc. etc. …

Filmen i bildet ovanføre f.eks, den har ni års aldersgrense. Men, om du sette deg ned å ser den filmen, trur eg neppe du lar niåringen din se den, etterpå …

For all del, den har et underliggende godt budskap, men virkemidler og sjølve humoren i filmen. Den ligger langt over det ein niåring vil ha forståelse for. Det kan eg nærmast garantera deg.

I mine auger burde den hatt femten års aldergrense, både pga språkbruk, visuell bildebruk og diverse “hjelpemidler” som barn ikkje bør eksponeres for, allerede i ni års alderen …

Når noen som liksom skal ha kompetanse på slikt, setter ni år på en slik film, skjønner eg egentlig ingenting. Og gjør definitivt jobben med grensesetting for oss foreldre vanskelig …

 

Man skal ikkje stole på aldersgrenser, selv om noen har godkjent slikt for ni åringer. Spill på alle konsoller e lika vanskelig, om enn ikkje verre å følge med på …

 

For et spill kan man liksom ikkje sjekka gjennom før barna får lov, på samme måte som man gjerna kan med ein film. Spesielt ikkje om man har null peiling på hverken Pc-spill, konsoll eller I-pad …

Alle har det jo, e eit argument som kidsa ofte bruke, og som ofta går rett hjem, hos oss foreldre …

Til og med hos oss … Jepp, me har og gått på smellen med å tillate saker og ting som “alle” hadde, som me egentlig tenkte å si nei til, for så å finne ut at me hadde blitt rundlurt …

Men … Og her kommer eg til ein ting som mange foreldre bør ta til seg, for når me som foreldre har oppdaga eller blitt gjort oppmerksom på slike ting. Så har me tatt affære med saken, gjort oss upopulære hos våre egne barn, og slettet det som ikkje var passende.

Mange seie det e så vanskelig å ta vekk nåke, som man allerede har tillatt …

Det e faktisk tull og vas …

Man synes ikkje det e vanskelig å ta bort det som ikkje e passende for barnet, men man synes det e vanskelig å gjør seg sjøl upopulær for barnet.

 

Men … Man ska ikkje vær barnets bestekompis heila tidå, underveis i oppveksten, for somme ganger e man nødt te å gjør ekstremt upopulære valg. Valg som barnet vil kategorisere deg som verdens verste foreldre for at du tar …

 

Lasse Kjus sa det ekstremt godt på tv her ein dag. – Ingen skal mislike barna mine, fordi jeg ikke har vært streng nok … 

Altså, det e bedre barna hans mislike han som far for å gjerna vær for streng, enn at andre mennesker oppfatte hans barn som ufordragelige, fordi grensesetting har vært fraværende.

For all del, alt må jo vær innen den sunne fornuftens grenser, men å si at det e vanskelig å ta bort noe som barna gjerne misbruker, det e å fraskrive seg rollen som en god forelder, i mine auger …

Det finnes aldersgrenser fordi de skal overholdes, både på spill, filmer og sosiale medier. Filmer og spill bør vi foreldre snakke sammen, om ka me synest e greit for våre barn og respektere den andres valg.

Start foreldregrupper på Facebook og snakk sammen. Bli enige på felles foreldremøter om når barna kan få smart telefoner.

Snakk om at alle vil overholde aldersgrenser på sosiale medier, når slikt banker på døra, slik at barna ikkje kan bruke argumentet om at alle har det … Fordi dere foreldre allerede har snakka sammen om saken, og kanskje vet bedre …

 

Det e ikkje flaut, dumt eller lignende i det å ha gjort nåke feil, me har gjort de me og.

Det som e flaut, det e om du som forelder ikkje makte å gjør nåke med saken, og lar barnet få beholde nåke som det ikkje bør ha tilgang til …

 

Men … Ein ting som e ekstremt vanskelig å holda kontroll på, og som gjerna e lika mye med på å skapa dårlige holdninger, på lik linja som spill og filmer. Det e musikken våre egne barn høyre på …

Eg fikk regelrett sjokk her ein dag, når eg midt på ein lørdags formiddag sitte å høyre på P3, og de plutselig spille ein sang av Cardi B …

Gudhjølpe meg, altså … Kossen i alle dager ska me foreldre følge med på slikt, når me ikkje kan styra ka de spille på radioen, liksom … Og på toppen av det heila, så hylle programlederne både sang og sangerinne, for ein super låt …

Eg trur sangen heter WAP – med Cardi B … Og har liksom et slags refreng man ikkje vil at sine små håpefulle, ska gå rundt å nynna på …

 

Eg vett ikkje, men slikt blei i mine auger styrt på ein litt bedre måte, for ein del år siden … Kor slik musikk gjerna ble spilt litt sent på kvelden …

 

Eg minnast jo ennå ein episode fra min barndom, når me skulle på leirskule te Kinsarvik, og Samantha Fox sin Touch me hadde blitt redigert inn på ein mix-tape. Som bussjåføren velvillig hadde satt i spilleren …

Det va ikkje den første sangen som kom, men når den kom så smalt det. Ei litt kristelig lærerinne spratt opp fra setet sitt som ein rakett, spurta frem til spilleren i beste Usain Bolt stil og nappa lynraskt kassetten ut …

Snudde seg så mot alle i bussen, med ei ubermorsk grimase om andletet, før kassetten røyk lukst ut vinduet … Nå te dags, så hadde vel knapt nåken reagert, om denna Cardi B låten hadde kommen på radioen, underveis på ein lignande tur …

 

Man kan ikkje som foreldre styre alt av ka barna våre holder på med, og akkurat med musikk blir det muligens nåke vanskelig. Kanskje vil den beste medisinen i slike tilfeller, faktisk bare vær å digga musikken de lika, og me mislike.

For då e vegen for barna kort til å miste interessen, fordi foreldrene faktisk like musikken … Skjønt, Cardi B sangen, den e nok et unntak …

Eg har jaggu meg nesten ikkje høyrt verre …

 

Nei … Snakk med kvarandre som foreldre, sett grenser og hold de, bli enige med kvarandre om når ting skal tillates. Og vær ikkje redd for å gjør feil … Alle gjør det … Det e om man ordne opp det man har gjort feil, som definere om man lykkes som forelder …

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon … Mellom oss foreldre og mellom barn og forelder …

Det e nok det viktigaste middelet me har, for å skape mennesker med gode holdninger, av barna med ska fostre opp …

 

Det trur i hvert fall eg …

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer ? …

 

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer !?

 

Det kan raskt blåsa opp te storm, om man ikkje balansere perfekt på ein sylskarp knivsegg, når man tar ein liten debatt om dei to begrepene. Eg havna litt ut på djupt vann ein gang, når eg i ett uforvarande øyeblikk kom te å bruka Barnehagetante/onkel begrepet, om barnehageansatte …

Istedet for deiras foretrukne begrep, som e barnehagelærer. Når eg delte ein tidligare skreven historia, som på ein indirekte måte, handla litt om barnehageansatte. Eg blei faktisk tatt litt på sengå, øve kor viktig det va å distansera seg fra detta begrepet, då det visstnok ikkje va med på å øke statusen på yrket deiras …

Eg blei såpassa betenkt øve at eg gjerna hadde kjørt heile hovudet, inn i ett vepsabol, og nå kom te å få kjenna vreden fra heila bolet, på ein gang … Så eg va kjapt ute å beklagde meg …

 

Men, eg har liksom ikkje klart å slippa tak i akkurat denna kampen, for å fjerna detta begrepet fra barnehageansatte. Eg funderte øve detta heile dagen på jobb og utøve kvelden, før eg bare måtte få nåken tanker ut av hovudet.

For denna tankerekkå trur eg ikkje eg får ut av hjernebarken, før eg har skrevet ut mine enkle meiningar om denna saken. For eg måtte jo lesa meg opp litt på nettet, om akkurat denna greiå her …

For å nøsta litt opp i årsaken te at noen lar seg provosera eller føle seg krenka …

 

For tjera vena meg, eg skreiv det hverken på ein nedlatende eller respektløs måte, i det heila tatt. E det nåken eg virkelig sette pris på, og meina har ein ufattelig viktig jobb, så e det barnehage ansatte …

 

Men, eg leste ett par artikler skrevet av to barnehagelærere ut på kvelden, og ein ting gikk igjen hos begge, i og med at de ikkje syntes nåke om begrepet Barnehagetante/onkel. For begge poengterte sterkt at de hadde tatt ein treårig høyere utdannelse, for å kunna jobba i barnehage, og meinte at de burde få meir anerkjennelse for utdanningen sin …

Begrepet Barnehagetante/onkel, det va visst bare sånne som skifta bleier, trøstet når noen gråt eller smørte på ei skiva, og va med på å holda jobbstatusen deiras nede. Altså, om eg forstår dei to eg leste meiningane te, sånn nåkenlunde rett, så e Barnehagetanter/onkler det samme som ufaglærte ansatte i barnehager …

Eg vil tru det e dei me kalle barnehage assistenter, nå for tiden …

 

Så for å bare ta ein kjapp oppsummering, sånn som eg har forstått det. Barnehagelærer/pedagog = Faglærte personer mens Barnehagetanter/onkler = Ufaglærte personer som jobber i barnehage … Satt litt sånn på spissen …

Det e ihvertfall vanskelig å tolka det annerledes, når eg leste deiras kronikker om begrepet og bruken av det. Du kan lesa deiras kronikker her, og her. Det e gjerna ikkje akkurat sånn at de skrive at de ufaglærte e Barnehagetanter/onkler, men når man så klart presisere sin treårige høyere utdannelse, tolke jo ihvertfall eg teksten på den måten …

Det kan godt vær eg tar feil, for all del, men la oss ikkje dvela så masse med det. Det har egentlig lite med tankane mine videre å gjera. For ka e ein god barnehageansatt, når man virkelig tenke seg om ??

Ka sette me foreldre pris på hos den personen som har ansvaret, for våre barn, når de tilbringe tid i barnehagen …

 

” Tante er jo noe de aller fleste forbinder med noe koselig. Familie, noen som bryr seg om deg, eller som passer på deg når ikke mamma eller pappa er der. ”  Skrive den eine i kronikken sin …

” Det er jo en koselig tittel» , det er et kjærlig, tillitsfullt begrep. Barnet anser deg som familie. ” Skrive den andre.

 

Eg har absolutt ingen problem med å slutta å bruka begrepet Barnehagetante/onkel, men eg e jo litt sjokkert øve ka disse to med ein god høyere utdanning, meina om sine egne kolleger, som ikkje har høyere utdanning.

Sånne som gjerna har jobba heila livet i barnehagen, og innehar uvurderlig erfaring fra yrket, men mangle utdanningen …

Sånne som kan gi dei som komme rett fra denna treårige høyere utdannelsen, ufattelig mange gode råd, tips og dela av sin enorme erfaring, innen barnehagelærer yrket. For i mine auger, så betyr det absolutt ikkje at dei som nettopp har lært alt som går ann å læra, men som ikkje har ett fnugg av praktisk erfaring, e bedre enn ufaglærte assistenter med mangfoldige års erfaring …

Eg meina et ein god balanse av god gammaldags erfaring, og ungdommelig overmot og nytenkning, e ein god match. At man har nyutdannede Barnehagelærere, som ønske å læra av dei med erfaring.

 

Hvis man drar te med ein slags ligning her, så kan man jo sjå føre seg min bransje, kor man utdanne nye sjåfører rett fra skolebenken. Og som 19-20 åringer får ansvaret for ett vogntog på femti tonn, og blir satt te å kjøra ei ruta fra Haugesund – Oslo. Man har lært alt som går an av teori, og ska nå setta detta ut i praktisk arbeid …

Eg vett ikkje, men i mine auger e det rein og skjær galskap, og som ung yrkessjåfør, då burde man kjørt mindre biler i minst nåken år, både for å få kjenna litt på kossen ein stor bil oppføre seg, både på sumar og vinterføre, før man får lov å kjøra svære tunge vogntog, og langkjøring på vest – øst ruter, eller lignende …

 

Ikkje minst, så har verktøyene nå te dags, altså vogntogene, blitt så teknisk avanserte med så mange hjelpemidler, at når ett sånt vogntog mista veigrepet på vinteren, så kan det raskt bli fatalt.

 

Når ett vogntog med så mange hjelpemidler, som elektronisk stabilisering, antispinn, antiskrens etc. etc. finne på å slippa taket på vinterføret, eller forsåvidt sumarføre. Så skjer det ikkje i lav fart, kor sjåføren gjerna har sjanse te å ta seg inn, men heller i meget høy fart.

Og ein fersk sjåfør uten nåke som helst erfaring, ryke gjerna lukst te skogs, i fjellveggen eller i verste fall rett inn i ein møtande bil. Konsekvensene kan bli dramatiske, og mangfoldige liv vil bli berørt og ødelagt, i verst tenkelig tilfelle.

Kun, fordi man ikkje hadde erfaring, stolte på sine teoretiske kunnskaper og verktøyet man hadde tilgjengelig …

 

Det e faktisk ikkje så voldsomt stor forskjell, om man sammenligne detta, med ein nyutdanna barnehagelærer. Som komme rett fra ein treårig høyere utdanning, og ska lukst ut i arbeidslivet.

 

Kanskje har man ikkje egne barn ennå, som faktisk gir dei fleste mennesker eit heilt anna syn på det å vær foreldre, enn man hadde før. Kanskje, så har man fått ein god stilling som pedagogisk leder, på ein avdeling i ein barnehage, og stole blindt på sine nyerverva teoretiske kunnskaper …

Men, får seg ett lite sjokk når teori og praksis, gjerna ikkje heilt lar seg forene, og verktøyene man har i barnehagen, dei slutte plutselig å fungera. Kanskje feiltolke man totalt ein situasjon, kor man e skråsikker på at man har rett, men som man hadde lett sett at absolutt ikkje va sånn som man trudde, om man bare hadde hatt nåken år med erfaring bak seg …

 

Følgene for feiltolkningen blir fatal, når fleire etater og lignende får blod på tann, plutselig har saken tatt abnorme proporsjoner, og konsekvensene blir fatale … Mangfoldige liv blir berørt og ødelagt …

 

Akkurat som i min bransje, kor unge sjåfører absolutt burde hatt tett oppfølging i starten, og kjørt lavrisiko biler te de hadde nåken års erfaring. Så meina eg det samma om Barnehagelærer yrke, kor unge nyutdannede personer, absolutt burde gått sammen med erfarne “Barnehagetanter”, eller assistenter om man vil.

Og tilegna seg verdifull erfaring på ein ypperlig måte. I mange barnehager vil eg tru og håpa det praktiseres, mens i andre blir man nok kasta te løvene, nærmast første dagen på jobb. Eg meina, at man virkelig har godt av å tilegna seg ferdigheter som den eina meine høyre te “Barnehagetanter/onkler”

At man e kjærlig, tillitsfull og bryr seg om dei man har ansvaret for. At man har ein slags “Tante/onkel” følelse, for dei barna man har i barnehagen. Ser dei enkelte individene som de e, og kommunisere og samhandle med foreldre, på ein god måte.

Om eg ska laga ei lista over dei beste Barnehagelærerne, som våre barn har hatt, e det nok akkurat lika mange ufaglærte assistenter, som faglærte barnehagelærere på den listen.

Som Barnehagelærer e det ikkje nok å lena seg på bare den faglige kompetansen man har tilegna seg, men og den menneskelige faktoren man innehar som person. Den e lika viktig som faglig kompetanse, om ikkje meir viktig.. Det at man som Barnehagelærer, også innehar evnen te å vær litt “Tante/onkel” for barna man har ansvar for, det trur eg e viktig.

Ikkje minst e det viktig å ha den evnen øvefor foreldrene te barna og …

Det at man kan gi og ta imot beskjeder, prate med og diskutere på ein lika respektfull måte, som man gjerna gjør med sin egen familie.

 

Faglig kompetanse uten nåke særlig erfaring, det kan lika godt vær ein hemsko som ein fordel, når man endelig komme seg ut i arbeidslivet. Når man endå ikkje har fått tillært seg egen erfaring, som menneske, mor eller far.

 

I mine auger, ska man passe seg litt for å skapa ei for stor kløft, mellom mange års erfaring, og nyutdannede barnehagelærere i barnehagene nå til dags …

 

Og om det hette Barnehagetanter/onkler eller Barnehagelærere, det trur eg nok ikkje e så viktig, når man kjenne godt itte …

Det e vel viktigare at man vett man gjør det besta for barna man har ansvaret for, enn at absolutt alle i Norges land, annerkjenne den treårige høyere utdannelsen din. Til og med ein halvsleten Fatter’n med fire små i heimen og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå. Dei fleste e nok klar øve utdannelsen dåkkas, og sette ufattelig pris på jobben dåkke gjør for barna våras …

Det gjør me ihvertfall her i heimen.. Barnehagetante vs Barnehagelærer.. Eg vett ikkje.. Det e kossen dåkke e med barna våras som betyr nåke for oss foreldre …

 

Ikkje ka tittel dåkke som jobbe i barnehage, absolutt vil at me ska bruka. Sjøl om eg gjerna ska passa meg litt, med å bruka Barnehagetante/onkel, igjen …

Og e det nåken som kan sympatisere med ein nåke brokete jobbstatus, så e det nå ihvertfall eg, i mitt virke som yrkesjåfør.

Men … Eg e stolt av jobben min uansett eg. Eg vett kor viktig den e for alle mine kunder, bedrifter og til og med dåkke Barnehageansatte..

Uten oss yrkessjåfører, då hadde det ikkje vært lett å drevet ein barnehage, butikk eller sjukehus, for den saks skyld.

 

Så me har gjerna meir te felles, enn man kanskje trur …

 

Bålet i Boden …

Skjermbilde fra dagens nettutgave av Haugesunds Avis

 

Først og fremst, så vil eg takka alle som har sendt meg melding i dag, med spørsmål om det va kaldt i Boden i natt, og takk te alle gode råd om andre måter å holde varmen på, der ute i Boden …

Det gledes over at dåkke tenke på meg, og ikkje vil at eg ska frysa ihjel …

Eg blir oppriktig glad over at bekjente, venner og totalt ukjente mennesker tenke på mitt beste, i en slik situasjon … Ka sko eg gjort uten dåkke … 🥰🥰🤣🤣🙈🙈

 

Men …

 

Det va dessverre ikkje eg som fyrte opp et bål ute i Boden …

Itte mange års erfaring vett eg bedre enn å gå lukst ut der, uten å vær godt forberedt. Som regel, så har eg gjerna gjemt unna nåken ekstra varme tepper der ute, på ein lur plass …

Slik at ikkje det dilemmaet ska bli et reelt problem …

Eg takke igjen, for all omtanke, fine ord og bilder eg har fått på snap, messenger og mms idag … Det va ikkje få 🙈🙈🤣🤣👍

Men, det va altså ikkje meg …

 

Det va Kånå, itte edderkopp stuntet sitt …

 

Eg tok bare på meg skylden øve for politiet og brannvesen, slik at Flokken fortsatt skulle få mat, bli sendt på skulen og ha et noenlunde ryddig hus å komma heim te …

Eg e skremmande klar øve kim av oss foreldre her i heimen, som hadde blitt mest savna og ikkje minst e den mest uunværlige her heima, på sett og vis …

 

Sånn ellers, så vil det i ettertid bli handla inn ny sovepose av bedre kvalitet, satt inn en liten panelovn og mest sannsynlig bli isolert der ute i Boden …

Sånn i tilfellet Kånå formodentlig skulle gå på en ny smell, nå når det går mot kaldere tider …

 

Typisk vett du … Nå … Nå kan det gjerna tenkast øve å isolera den forbaska Bodå, nå når hu har kjent litt på følelsen sjøl …

Gudhjølpe meg, altså …

 

🙈🙈🤣🤣👍

Min Barndoms Verden …

Den siste dagen i min barndoms verden … Når trødde man egentlig ut av den … Min barndoms verden.

 For Odd Børretzen, va det den dagen bestefars klokkå på veggen stansa … Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka, fra min barndoms verden …

 

På ein måte, trur eg at man aldri tråkka heilt ut av den verdenen, man tar bare ein liten pause, glemmer den ut eller gjerna bare blir litt for voksen. Te at man tør trø inn i den igjen. Fordi man har så mange voksen ting, man absolutt må få gjort.

 

Min barndoms verden. Det va ein herlige verden, og eg e så heldige at med fire små i heimen. Så får eg leva litt i min barndoms verden, igjen. Kor alle bekymringer forsvinner, som dugg i plettfritt solskinn …

 

Kor eg får sitta på gulvet å leka med Duplo’en sammen med Litlajentå og Mini’en. Laga fantasifulle hus i alle verdens fargar … Bygga båtar som aldri i den virkelige verden, hadde bært så mye som ei fjær eingang.

Men i vår barndoms verden, der kan den ta med seg elefanter, ein halv sliten Buzz Lightyear figur og nåken batteri drevne hamstre, øve havet te Afrika …

Et hav, som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet … Ikkje meir enn ein halv meter, i virkelighetens verden … Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden … 

 

I vår barndoms verden … Der kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England. Med over hundre tusen publikummere på ein enorm tribune …

Som skrike så sveisen blir blåst bakover, når me score mål. I den virkelige verden e det bare Litlajentå og Mini’en som sitte på tribunen. Og tribunen e egentlig bare ei litå trapp, opp te terrasse dørå …

 

I vår barndoms verden, sitte eg og eldstemann å leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers. Me skulle bare lesa et kapittel, men det va så spennande at me som oftast blir nødt te å lesa ett par te …

Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset. Ja, då va det på an med ein gang. Då leka me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver. Der i vår barndoms verden … 

 

Vår barndoms verden, kor me gjerna løpe livredd rundt i ein jungel. Eg og Flokken. Med ei skrubb sulten løvinna i helane på oss. Ei løvinna som vil spisa oss te kvelds. 

I virkelighetens verden, e det bare hu mor som prøve å fanga oss, for å få oss i seng. Fordi det e leggetid …

 
Eg håpe eg aldri glemme den ut … Min barndoms verden … For den kan man egentlig ta fram, akkurat når man vil, bare man tør nok … 

Og heima hos oss, så løpe den rundt oss over alt … Mine barndoms verdenar … 

 

Vår barndoms verden … Flokken vår …

Tekst : Frode Skogøy

I en Sofa fra Ikea …

 

 

Kånå nevnte Ikea her ein dag, og alt av alarmer smalt av samtidig, inne i Fatter’n sin hjernebark. Under her, kan du lesa om koffår nåke slikt kan skje, fra ein gang for mange år siden … Når alarmen va nåke mindre utvikla …

 

I en Sofa fra Ikea …

– Ka ska me finna på i dag da ? … Sa Kånå, med et djervt og mystisk drag øve andletet …

Eg hadde nettopp fått audiens innom hus igjen, itte å ha overnatta i Bodå nåken netter, itte et lite krumspring av ein rampestrek. Sjølsagt dei kaldaste dagane te nå i sumar. Eg leste av elleve grader på det laveste …

Nei, vett ikkje eg ? Svara eg, som vanlig … Men plutselig så datt det ut av meg.

– Kanskje me sko kjøra ned te bror min i Sandnes, som me har snakka om … Å kikka på det nya huset deiras ?

Eg syntes jo det absolutt va ein strålande ide, men det va nett som nåken glør lå å murra, langt der bak i hjernebarken …

 

Overraskende nok, va Kånå lite fiendtlig te et forslag, som va mitt. Nåke som sjølsagt tente fyr på glørne, og et lite bål av nåke uforståelig blussa opp. Men, operativsenteret va meir opptatt av at Fatter’n hadde fått ein ide godkjent, enn å analysera skumle signaler fra alarm-senteret …

Jaja … Flokken blei samla sammen, pakka i bilen og snuten snudde seg mot sørfylket, og et sted nede i Sandnes …

Me koste oss å sang i bilen på vei nedover, Flokken va rett og slett i et eksemplarisk godt humør. Og slikt smitte jo kjapt over på oss foreldre også … Midt på Rennesøy kom Tore Tang med Mods på radioen, og alle i bilen stemte fulltallig med. Til og med Mini’en …

 

Skjønt hans store lidenskap stort sett e hardrock og heavymetal, så lar han ikkje ein god allsang mulighet, gå seg hus forbi …

 

Me visste ikkje heilt kor i Sandnes bror min hadde kjøpt hus. Så eg hadde ringt på ferjå, for å få ein liten veibeskrivelse. Eg høyrte godt itte og gjentok høgt det Bror min sa, slik at Kånå fikk det med seg også. Det va egentlig ein ganske god veibeskrivelse, men eg huska ikkje et ord av ka han hadde sagt, itte eg la på. Kun adressen …

Men, det spiller jo neppe nåken rolle, for eg tasta jo bare adressen inn i navigasjonen i bilen, og fikk et flagg å kjøra mot …

Eg, Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, suste muntert nedover motorvegen, og begynte nærma oss Sandnes. Første avkjørselen itte Kvadrat skulle me ta av te høyre, men i neste kryss va Kånå og Navi-Olga uenige.

Kånå ville rett frem, fordi hu meinte me skulle mot Dyreklinikk skiltet, som bror min hadde nevnt. Navi-Olga påpeikte intenst at me skulle te høyre …

Eg e, i den grad det e mulig for et menneske og ein maskin, på bølgelengde med Navi-Olga. Mens det å putta Kånå og god stedsans i samme setning, e nærmast som å laga parfyme av kloakk. De passe bare ikkje sammen.

 

Fatter’n lytta te Navi-Olga og kjørte te høyre, te Kånå sine store protester … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Eg trur for så vidt eg va begge deler, akkurat der …

 

Ei god stund seinere, stod bilen pent parkert oppå mål flagget, i displayet te Navi-Olga. Men, te Fatter’n sin store fortvilelse va det ikkje et byggefelt å se, i mils omkrets … Men det me så masse av, det va kyr, bondegårdar og Nordsjøen …

Navi-Olga hadde geleida oss te ein øde veg, bekledd med åkrer på kvar sia og te høyre for oss, vingla et gammalt nedslitt treskilt i to kjettinger. Med samme gatenavn som adressen te bror min …

Motvillig måtte eg jo innrømma, at bror min neppe hadde nevnt nåke om Nordsjøen, i veibeskrivelsen sin. Der eg satt mildt forbausa å vekselsvis kikka på målflagget te Navi-Olga, og ut på bondelandet med Nordsjøen som bakgrunn …

Kånå, hu satt med et blikk som oste av triumf, mens et flir begynte å forma seg om kjeften hennas. Jack Nicholson fliret …

 

Meir triumferande, det trur eg ikkje eg har sett Kånå, siden hu maltrakterte meg i mitt favorittspill i barndommen i sin andre omgang med spillet, nemlig Kinasjakk …

 

– Eg trur ikkje bror din bor her !? Seie Kånå bestemt. Mens eg fortsatt sitte der i villrede å kikka ut vinduet. – Eg trur ikkje det e her bror din bor !? Seie Kånå forsyne meg ein gang te. Og eg kvakk te der i bilsetet. – Nei, det trur eg jaggu meg du har rett i. Svara eg forsiktig.

Før eg snur bilen, skrur av Navi-Olga og sett kursen tebake, te der me kom i fra. – Se der, der e Dyreklinikk skiltet. Kvitra Kånå te …

Når me nådde punktet, der Fatter’n hadde stolt på feil dama, sist me va akkurat her. Fatter’n svinga slukøra te høyre og ikkje lenge ittepå, svinga me inn i gården te bror min. Sjølsagt, må dei to eldste i Flokken fortella om Fatter’n sin fadese, og eg får eit medfølende blikk fra far min …

 

Han va også der nede hos bror min, og hjalp te med diverse prosjekt. Og i løpet av et langt liv, sikkert gått på samme smell, opp til fleire ganger …

Med mi kjære mor i kartleser setet …

 

Huset te bror min blei inspisert, ei skittbleia ble skifta mens Flokken mot alle odds, oppførte seg eksemplarisk. Det va et flott hus. Og ei endå flottare skittbleia, som nærmast sendte Fatter’n ned i kneståande. Itte visitten va over, fikk Flokken belønning for sin oppførsel …

Toys’r’us blei besøkt med stor bravur, begeistrelse og ein Flokk på fire gikk storfornøyd ut igjen, etter kvar sin lille påskjønnelse …

– Me sko kje spisa middag på Ikea da ? Spør Kånå, når me har satt oss i bilen igjen – Det e jo knall billig mat der. Legge hu te. Det lilla bålet i hjernebarken blussa opp te et fullverdig St.Hans bål, men Fatter’n har høyrt ordet “billig” og nok ein gang blir alarm-senteret ignorert …

– Ja, det va jo ein god ide. Svara Fatter’n, og fikk vann i munnen bare av tanken på dei gode svenske små kjøttbollene, i samme øyeblikk …

 

Det va ikkje før Fatter’n sjangla rundt med ei stadig voksande handlekurv, og te slutt falt utmatta ned, i ein sofa fra Ikea. Mens ein skogbrann av sjeldent kaliber, hadde gjort om hjernebarkens alarm-senter, te ei forkullet nedbrent branntomt.

At Fatter’n forstod … At i det sekundet han hadde nevnt bror min sitt hus i Sandnes, den morgenen, så hadde Kånå lynkjapt utarbeida ein overordna plan for dagen, og iverksatt …

Som sjølsagt kulminerte i tidenes kalas midt på Ikea, kor svenske kjøttboller raskt blei forbrent. Av endalause leiteaksjoner itte barn som forsvant, ei Kånå som spant rundt som ei Høna på Speed og ei handlekorg som nærmast knakk sammen av overvekt …

Fatter’n, han hadde iskaldt og beregnet blitt styrt akkurat den vegen Kånå ville uten at han lukta faren, ein einaste gang …

 

Det e jo egentlig et rituale som går inn i et større mønster, akkurat det der, at Kåner utvikle sine egne evner liksom. Te å unngå oss fedre sine alarm-sentre, som liksom ska forhindra oss fra slike smeller …

Men, jøje meg … Det blei tross alt ein flott dag på tur, nye minner blei skapt og Fatter’n slapp å leiga tilhenger.

Slik han måtte sist gang Kånå lurte han opp i stri, og han endte opp i et tindrande kalas på Ikea. Og underveis på turen heimover, kor Kånå satt å klukka så fornøyd i setet sitt. Brukte Fatter’n tiden godt, te å bygga opp et nytt høyteknologisk alarm-senter i hjernebarken …

Et senter som la inn absolutt alle nøkkel ord, som kunne forbindes med Ikea, og sperra for slike ord som kunne ta fokus bort fra sakens faktum …

 

Det faktumet at Ikea må unngås for alle penga, så godt det lar seg gjør, og ikkje oppsøkes uten at det e strengt nødvendig …

For all fremtid …

 

Punktum …

 

Fredag, Urettferdighet og heimalaga Pizza som kurerer Gruff …

 

Når uka stevnet mot slutten og den strabasiøse ferden mot helg, meir eller mindre va over, sjangla Fatter’n utslitt inn dørene her i heimen, igår. Sjelden har ei uka vært så strevsom, som denna ukå nettopp hadde vært.

Og sjelden har ein fredags lune og komfortable havn, vært meir velkommen, enn akkurat denna fredagen …

Det skjer kvart år, og selv om me e fullt klar over det, smelle det lika hardt kvart år. Den førsta ukå etter sumarferien når skulen igjen starta, feriemodus e over og den hardbarka hverdagen igjen regjere i heimen …

 

Det har overhodet ingenting å sei kor forberedt man e. Sant og sei, så e eg for så vidt overraska over, kor overraska me fortsatt blir …

 

Det blir ofta slik, når dagane i ferien liksom går fra null te hundre, på ein heil generasjon. Mens, overgangen fra ferie te skole, jobb og den strabasiøse hverdagen igjen, den aksellererer fra null te alt for fort, på et milli sekund …

Men, nå e den igjen unnagjort, alle foreldres helvetes uke. Den eina av de …

For, der nye rekrutter må gjennom den ukå i millitæret, før man gjerna blir et fullverdig medlem, i ein bataljon.

Så må me foreldre gjennom slike prøvelser opp til fleire ganger i året. Etter sumarferien, høstferien, vinter, jul og påskeferien, før det e på den igjen, etter sumaren … Ei endalaus rekka av hendelser, som har det med å gjenta seg …

 

Fatter’n vakla ned trappene tidligare enn mot normalt igår kveld, både på tross og på tvers av at det va fredag, skolestart og et reinspikka kaos på jobb, denna ukå. Eg hadde nemlig store planer om å stå opp tidlig idag, kosa meg med ein kopp kaffe og gjerna skriva litt blogg …

Men, kroppen føltes som ein iskald sur motor som ikkje ville starta, når eg våkna …

Uansett kor lenge eg vrei på tenningen i dag morgens, så ville ikkje startmotoren slå inn … Den va død … Død som ein makrell i tomat. Den ville bare ligga å dra seg i sengå, slik makrellen gjør i hermetikkboksen. Men, det spilte vel neppe noen rolle …

 

Me hadde det ikkje akkurat travelt idag. Eg kunne lika godt ligga der i sengå litt, å brenna opp overskytande iq …

 

Så kom Mini’en inn … Og det va slutt på å sei hallo te stillheten … Litlajentå hadde fått vær med Kånå på handletur igår, og det syntes Mini’en va fryktelig urettferdig. Urettferdig, ja … Alt e urettferdig mellom dei to for tiden. Det går ikkje ein dag uten at nåke e urettferdig …

Eller ein time … Eller et minutt … Alt e urettferdig …

Nå for tiden, så står ikkje den personen som oppfant urettferdighet, så veldig høgt her i heimen …

Eg e dritt lei urettferdighet. Det e ikkje rettferdig øve for oss foreldre, at et finnes urettferdighet mellom søsken. Det burde vært ulovlig. Nett slik det e ulovlig å kjøra bil før man har tatt sertifikat, eller kjøpa øl før man har fylt atten år …

Noen begrep burde det vært aldersgrensa på. Slik at man ikkje fikk lov å påberope seg slike ting, før man forstod den fulle og heile definisjonen av begrepet … I samme forstand som oss foreldre, liksom …

 

Men, Mini’en kom altså inn, la seg i midten å begynte et sabla mas, om ka tid eg og han skulle gå og kosa oss litt, slik som søster hans hadde gjort med Kånå, igår. Og ga seg ikkje før Fatter’n te slutt ga itte, og tok fjotten med seg på ein liten kosetur, sammen …

Me kikka litt på lekebutikk, kjøpte oss ein is og satt å prata som to gamle kompiser i bilen, når me va på vei heim igjen …

Jøje meg, kor me kosa oss, altså. Virkelig. Og når me kom heim raste guten fornøyd opp trappene for å fortella Kånå, om ka me hadde funnet på. Mens eg … Eg traff på Litlajentå som spurte kor me hadde vært … Som eg sjølsagt svara ærlig å redelig på …

 

Å tenkte ikkje øve at ein bagatell aldri e heilt uvesentlig … Tjera vena meg … Hu hadde jo vært med Kånå igår …

 

Jøje meg, altså … Eg leste ein gang at kun et lite snøfnugg i ubalanse, kan utløysa et enormt skred … Snøfnugget i ubalanse va idag Fatter’n sitt svar. Skredet av sjeldent kaliber, det va Litlajentå sin reaksjon …

– UUUURETTFEEEERDIG …. !!! Skreik jentå, før hu imploderte fullstendig der nede i gangen …

Herreguuud … Sjøl om hu brølte så trommehinnå mi nærmast sprakk, så va det som å høyra et hvisk fra fortiden. Fra den gangen Eldstemann og Han i Midten va på vei gjennom den samme perioden, når alt va urettferdig og ingenting blei rett …

Eg nappa te meg jakkå eg nettopp hadde hengt fra meg, snudde på ein femøring og gikk meg ein liten tur …

Det e ingen vits å forklare barn på sju og ni år, om kossen man beregne om saker og ting e urettferdig eller ikkje …

 

Hos barn på deiras alder går aldri det regnestykke opp, allikavel …

 

Uansett, og sånn alt i alt. Så har det absolutt vært ein god dag, sjøl om eg ikkje fikk gjort det eg hadde planlagt … Kanskje imårå tidlig …

Eg vil ikkje utelukka det sista der …

Nå har me uansett funnet roen her i heimen, itte at Kånå diska opp med verdens beste heimalaga Pizza …

 

Og den, den e nett som Ali kaffe som kurerer gruff … For nå e alt glemt, flokken i seng og det e snart voksentid i stugo …

Juhuu …

Goe lørdagen, Folkens …

 

 

 

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story …

 

Det e lenge siden detta innlegget blei oppdatert, og nå e Flokken blitt sju, ni, tolv og femten år, og Fatter’n har skrevet blogg i fem-seks år … Om livet etter at Mini’en kom te verden … Minstemann …

Det e jo gjerna ikkje så lett å setta seg inn i Familien Vandrende Kaos sitt liv, om man e førstegangs leser.

Så, her e ei litå historia om den spede starten på denne bloggen, som eg virlelig kose meg med når overskuddet e der. Men, som eg somme ganger legge vekk, når hverdagen gjerna blir litt hektisk …

Les litt om oss, og årsaken te at det gjerna endte opp, med nettopp ein blogg … I et lett oppgradert Om oss innlegg … 😀😀👍… Skreven for nåken år siden …

 

The Story …

Me satt på Bømlo i hyttå te Svigerinnå og Bror te Kånå i påsken, og hadde oss litt godt i glasset og koste oss skikkelig.

Og itte litt høytlesning fra bloggen nevne Svigerinnå mi, at det ikkje va ett sånt “Om oss” innlegg, eller presentasjon på bloggen.

Ikkje ein skikkelig ivertfall …

Så, itte over ett halvt år med blogging, va det gjerna på tide med eit lite innlegg “Om oss”…

The Story, på ein måte.

Og den starta jo egentlig på fødestuen, den femte Juli for snart tre år siden. Kånå hadde blitt lagt inn ca ei uka i forveien, siå vannet va begynt å gå.

Storken hadde feilberegna kraftigt, og Mini’en dukka opp nesten to månader for tidlig… Eg og Kånå hadde allerede tre småtroll fra før, Litlajentå på to, Han i Midten på fem og Eldstemann på åtta …

På toppen av heile denna fadesen med Storken, hadde me bestillt feriehus i Danmark fra den 6 Juli …

Men, eg og Kånå hadde blitt enige om at eg bare sko reisa med dei andre tre, om ikkje Mini’en va kommen te verden før. For sikkerhets skyld hadde eg tatt med meg han eg har fra før på tjueein, som stand in for Kånå …

Det e som eg har sagt før, forskjell på og vær “toskjen” og “idiot”, og eg va ikkje såpassa idiot at eg reiste på tur me tre galne småtroll, heilt aleina …

 

Mini’en

 

Heldigvis, spant Mini’en ut i tre tiå, midt på nattå, eg rakk å holda guten litt, gratulera Kånå og sova ca tre-fire timar, før ferden te Danmark starta … Og det e liksom litt symptomatisk for livet etter fjerdemann … Mini’en …

Stikkordet må vær “hektiskt”..

 

Eldstemann og Litlajentå …

 

Der dei andre tre hadde kvar sine forskjellige egenskaper, i sine fyste leveår. Hadde Mini’en alle sammen, på eingang. Han va ett fyrverkeri, and then some … Hverdagen gikk fra å væra mildt travel, te usannsynlig hektiskt.

Og når guten va halvannen månad, skjedde det som egentlig e forløparen te at det i det heila tatt e blitt ein blogg av det …

Kånå va heima med flokken, mens eg va på “SildaJazz” med Svigers og bror min. I ett ubevokta øyeblikk, kor eg va ein tur på “Litlahuset” og tømte tanken. Da så Bror min og hans utkårede kjekke kjæreste, sjansen te å ha det litt morsomt på min bekostning …

De la inn ett par famøse statusoppdateringar på min Facebook vegg. Om eg ikkje huska feil, så va den eine “Dritings.com” .

Det va den Kånå fikk med seg og, for hu va kjapt ute med å kommentera, og indirekte med på å gi bloggen sitt navn …

Svaret va som følger…  “Flottings, nøklane te Bodå står i ” …

Og det gjorde de og … Men itte litt godsnakking, fekk eg komma inn, men det såg svart ut ei stund der …

 


“Orginal” Boden

 

Den påfølgande søndagen, kor eg mildt sagt va ute av drift og Kånå ikkje ville vekka meg. Klarte Kånå å trø gjennom ei hylla og vrikka foten kraftigt. Mandagen kom, og eg for på jobb, litt utpå dagen va det nåken som klaga seg litt på Facebook, øve at livet va så travelt.

Sikringane i hjernebarken gjekk, lyset kom på og min fyste historie på Facebook va ett faktum.

 

Eg, som ikkje hadde meir enn 8-10 likes, når eg la nåke ut på Facebook hadde plutseligt femti-seksti … Ei spira va sådd … Eg følgte opp med fleire anekdoter fra hverdags galskapen i heimen.

“Bodå” blei ein gjengangar, ein plass for litt selvransakelse og arena for bot og forbedring …

Treff responsen va vekslande, men eg va igang. Eg hadde funne ein måte å få ut litt damp i hverdagen. Ein slags sjølterapi …

Så, litt utpå seinsumaren 2015, og itte å ha terrorisert mine Facebook venner, med mine historiar, i et år.

Logga eg meg inn på Blogg.no, itte fleire anmodninger om at eg burde absolutt starta ein blogg … Eg lagde ein profil, og trykka enter …

JegGikkBareiBodenenTur.Blogg.no …

 

 

For så å få fullstendig angst, og logga meg ikkje inn igjen før itte tre uker … Eller, eg va jo inne å kikka om nåken hadde vært inne på den, men uten nåke innhold på bloggen, hadde jo ingen det  … 🙈🙈🤣🤣

Men, itte tre uker la eg inn ein del av historiene fra Facebook, for så å venta på om det va meir respons då …

Og det va det … Først femti leserar, så hundre og femti … Tohundre … Før eg fekk ein toppnotering, som blei behørig feira … Seks-syv hundre lesere …

Og rett inn på Topplisten på Blogg.no … Den gangen …

Tjera vena meg …

 

Der i fra og ut, har det bare tatt av …

Det e ikkje ein glansbilde blogg øve kor flott me har det, men heller rett fra levra kossen hverdagen e, med små barn i heimen …

Ein arena for humor, hverdags galskap og finurlige skråblikk fra ein massebarns pappa …

Eg trur det e det som gjør at så mange komme igjen og lese, det at det e så folkelig og gjennkjennbart. Det e rett og slett sånn gjerna dei fleste av oss har det i heimen … Sånn egentlig …

 

Så, “Bodå” e nok kommen for og bli. Så lenge dåkke leserar stikke innom, i hvert fall …

😀😀😀

 

Og detta får bli våras “Om oss”…

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story …

Les, lik og del øve ein lav sko, anbefal te venner og familie om du lika oss …

Ein blogg som kanskje e med på å gi nybakte foreldre litt lavere skuldre, skarp gjennkjennelses faktor hos andre og ein god dose latter med på vegen, te alle …

 

 

 

Graset e alltid grønnare, på den andre siden …

 

Ein liten trudelutt eg skreiv på fjesbok sidå mi, for lenge lenge siden, før eg fant ut at skriveriene min skulle over te blogg. Som eg kom på idag, når eg og Kånå datt inn i ein lang kort diskusjon om temaet, i lastebilen. Og utrolig nok va enige om ein sak, for ein gangs skyld …

For, ingen av oss såg nåke hensikt i å starta “all over again”, eller vær aleina med fira spinnville ungar, to uker hver …

– Nei, eg høyre på Farmorå di, eg FrodeHu va klok hu. sa Kånå …

Så, under her, e ein liten epistel med den kommentaren, som Kånå sikta te …

 

Graset e alltid grønnare, på den andre siden …

Fikk kjeft igår …  Igjen.. – Eg trengte jo ikkje dela alt … Sa den sjølutnevnte diktatoren i heimen … Eg satt klokelig å sa ingenting, mens eg tenkte for meg sjøl, at det hadde hu egentlig heilt rett i … Kånå sa det med et glimt i øyet da, som det så fint kalles …

Men i det glimtet som mange gjerna kan sjå litt humor, skimta eg to laser guida scud rakettar, i horisonten …

Men eg va jo enige. Tjera vena meg … Og ka e oddsen for det liksom ?

Men eg sa ikkje det … Eg har sett rakettane gå av uten grunn før, eg.

 

Jaja … Kånå hadde jo heilt rett. Det e visse ting man ikkje ska snakka høgt om, som f.eks. her ein dagen, så såg eg ei flotte dama å tenkte.

– Jøje meg, koffår fekk eg ikkje fire barn med hu der heller ?

Sånt nåke, det holde man rett og slett for seg sjøl, ikkje sant …

Men så tenkte eg jo også at det e jo ikkje noe garanti for at den damå eg såg, ser lika fresh ut som Kånå gjør, itte å ha fødd fire barn … Det e nok mange som har gått på ein smell der …

 

– Graset e alltid grønnare på den andra siå, men det e bare te den første slåtten. Sa ei klok gammal Farmor, for mange år siden …

Så eg tok det te meg. Og eg har det jo rimelig fint, egentlig, så lenge eg ikkje dele alt, liksom …