Vil du vedde ? …

 

Det herska ei sitrande spenning i heimen. Rundt kjøkkenbordet satt Mini’en, Litlajentå og Kånå å fulgte spent med. Augene te Litlajentå va store som bowling kuler, Mini’en satt å hoppa på stolen og Kånå tromma utålmodig med fingrene på kjøkkenbordet.

Et lite synkront gisp slapp ut fra den brokete forsamlingen på kjøkken, når Fatter’n gjorde et lite utfall.

Men, det blei etterfulgt av et lettelsens sukk, når han på uforklarlig vis henta seg inn. Mini’en begynte å klappa ukontrollert. Kånå si tromming begynte å bli meir som hagl som slo mot takvinduet på loftet.

Mens augene te Litlajentå fortsatte sin ferd mot tegneserie verdenen.

Hjølpe meg …

 

Eg … Eg titta inn i kvitauga på Kånå og forstod plutselig kossen menneskeofrene følte det, når de såg rett i augene te ypperste presterinnen, lika før hu kjørte kniven lukst gjennom hjarta deiras.

Kånå hadde vedda ein god sum på at Fatter’n ikkje klarte det.

Småfolket va delt. Mini’en hadde truå på sin far, mens Litlajentå hadde fulgt Kånå sitt eksempel og vedda i mot. Fatter’n sjøl, han hadde begynt å fundera øve ka som va mest smart å gjør, akkurat der og då.

Kassere inn summen av alle veddemålene på bordet til sammens. Eller gi opp på liksom, for å slippa vreden te heimens ubestridte herskerinne, som ville tapa veddemålet sitt.

 

Fatter’n stod i skarp knebøy for andre gang i går, mens me spilte et brettspill for å få tiden til å gå mot midnatt. Første gang måtte Fatter’n holda ut i omtrent tredve sekund.

Nåke som hadde gått bra med et nødskrik.

Denne gangen måtte Fatter’n stå i knebøy med hendene strakt ut foran seg, i ett heilt minutt. Og når detta innlegget starta hadde eg nettopp passert førti sekund.

Musklene i Fatter’n sine bein, blei nå konstant peppra med ei mitraljøse av melkesyra. Knærna vibrerte som to stylter på randen te å knekka, av den overveldande vekten som tynga de.

Eller rettare sagt, den overveldande tyngden de nå ikkje klarte å holda oppe meir.

 

“Nå e det snart tomt for sand i timeglasset, Pappa. Hold ut” Kauka Mini’en te, og begynte ei slags nedtelling.

Kånå kikka strengt på meg. Men … Eg e jo ein temmelig smart fyr, lika eg å tru, så eg gjorde sjølsagt det som ga størst gevinst. Og holdt ut dei siste ti sekundene.

Mini’en jubla som besatt når Fatter’n stod støtt som et fjell, og passerte mållinjå med et nødskrik, igjen.

Kånå slapp ut et oppgitt sukk, mens Litlajentå ikkje heilt visste ka hu skulle gjør. Hu va lika imponert som sin bror øve Fatter’n sin prestasjon, men hadde plassert sin støtte hos Kånå.

 

Fatter’n krøyp stillferdig mot bordet, drog seg opp på stolen, før han kasserte inn gevinsten på bordet. Kånå sendte meg et giftig blikk, før et varmt smil forplanta seg i andletet hennas.

Eg trur hu også va bittelitt imponert.

 

Idag, når eg har gått rundt med verkande muskler fra tærna til topplokket. Så angra eg litt på at eg sa nei te Monopol, og foreslo Vil du Vedde istedet for.

Et lite tips te andre fedre/mødre som vil spille lignende brettspill med sine håpefulle. Gå gjennom kortene med slike utfordringer, før man sette seg ned å spille.

Det kan raskt vær at det e meir smart, enn så dumt som det høyrest ut …

 

 

Goe kvelden, Folkens …

Ps. Ikkje glem utfordringen mot Kånå. Blogg e ikkje ut …

Les, lik og del … Del som bare fanden … ;-D

 

Som gummikuler Mot ei Pansra stridsvogn

 

Tjuetjueto starta mot all formodning akkurat slik som forventa. Med et realt smell av sjeldent kaliber, som bare me i Familien Vandrende kaos har potensiale te å få til. And then some …

Men, med all beskjedenhet eg klara å finna i meg sjøl. Ka kan man egentlig forventa fra ein nåke øve gjennomsnittet sprø familie. Kor både eg, resten av Flokken samt ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me e som to likepolede magneter, når det kommer til det å opptre som ein normal a4 familie med alt på stell.

 

A4 livet med alt som følger med, det preller av oss som gummikuler mot ei pansra stridsvogn, midt på krigsmarkene.

 

Eller nyttårsaften, om du vil. For, når eg nå ferdes på denna reisen sammen med et virkelig fargerikt reisefølge, så føle eg meg nesten som ein eventyrer på eit spennende oppdrag.

Ein eventyrer som på ein måte tråkka opp veger som besynderlig har blitt gått før.

Men, allikavel så klara me å finna upløyd mark, der mang ein famile har vandra før oss. Det e nesten ikkje te å tru, og somme ganger så e det nærmast som om eg ikkje trur det sjøl, heller.

Scenarioene som ofta utspille seg foran mine pur blå auger, de e så usannsynlige som det går an å bli, på tross av det faktumet at de faktisk skjer.

Slik som igår. Når nyttårsaften virkelig va på hell, torden og lyn fra fyrverkeriene hadde roa seg og Familien Vandrende Kaos va på vei mot loppekasså.

 

For då smalt det igjen. Slik som det som oftast gjør her i heimen.

 

Når man minst venta det, då går som regel ei granat av. Og stillhet blir te kaos, ro og fred blir te skjau og baluba mens to foreldre løpe rundt og bedrive skadebegrensning på meget høgt nivå.

Fatter’n skulle bare ned å sjekka at dører va låst, slukka litt lys mens han humra godmodig for seg sjøl.

Det lukta litt “ild i torvå” ikveld, etter ei tilsynelatande perfekt nyttårsfeiring. Eg tok ein liten Frank Sinatra piruett nede i gangen, skrudde av lyset med eit elegant trykk og dansa mot trappå med eit fårete flir om kjeften.

Halveis opp i trappå høyrte eg et gedigent stønn.

 

Ka i farsken !?! … Har Kånå begynt uten meg … Eg satte opp farten … Jøje meg …

 

Når eg nesten e på toppen så spør eg stillferdig ut i luftå. “Ska sei, her e det nåken som kosa seg ja !?!” …

Men, Kånå va ikkje på soverommet våras, slik eg hadde trudd.

 

Hu lå på alle fira med rævå te værs, inne på Småfolket sitt soverom og tørka opp oppkast fra Litlajentå.

På uttrykket i andletet te Kånå forstår eg rimelig raskt at mitt lille spørsmål va ein taktisk katastrofe. Mitt andletet, det uttrykte sterk forbauselse og et lite snev av panikk.

Eg begynte nærmast å brekka meg bare av synet, og når ein mild snek av duften fra oppkast nådde nesen.

Då snudde eg på ein femøring, og løp i sikkerhet.

 

Å gjemma seg i slike omstendigheter, det e hverken nobelt eller særlig mandig, men alikavel ein naturlig refleks. Kånå vett om det. Eg e lika ubrukelig som ein grovbygd grøftegraver på operasjonsstugo te ein hjernekirurg, når det kommer te slikt.

Så både hu og eg, me visste ka som va optimalt akkurat i slike tilfeller.

Det e best at Kånå får arbeida i fred, om ikkje hu skulle hatt ein smågulpande Fatter’n som mest sannsynlig hadde kasta opp sjøl og laga meir arbeid, om han skulle hjelpa te.

Eg gikk heller å la meg. I visshet om at Tjuetjueto hadde starta i samme ånd, som mange andre år her i heimen.

 

Med at litt ekteskapelig samkvem blei behørlig torpedert av ein eller anna uforutsett hendelse, her i heimen.

 

Alt e altså nett som normalt. Familien Vandrende Kaos starta året som det forrige forgikk. Med et realt kanonsmell. Juhuu …

 

Og te slutt. Som ein liten oppfordring fra meg, etter et lite utsagn fra Kånå. Som igår, mens hu bladde nedover sine favoritter på Tik Tok, Instagram eller Snapchat, kvitra ut.

“Blogg … Det e ut det nå, Frode.”

Før hu vendte oppmerksomheten tilbake te mobilen sin, etter hu mismodig kikka på meg, som skreiv blogg. Eg varta nesten litt satt ut der eg satt. For eg e ikkje enig … Ikkje ein plass ein gang.

 

For, alle og einkvar kan kopiera saker og ting, laga snutter eller jabba i vei foran eit kamera, og oppnå usannsynlig suksess.

Det e i hvert fall mi meining. At mange av disse sensasjonene, de gjør ting som andre har gjort før dem. I Asia, Usa eller andre kontinenter langt her i fra.

Men, det e gjerna få forunt å finna sin egen indre Hemingway. På eit snodig vis.

Å prestera å skriva anekdoter, historier og lignende, på ein slik måte at de som leser blir fanga inn i universet som blir beskrevet. Og nærmast føler de tar del i historien.

Det e nok ein kunst som kanskje fortjene vel lika mye oppmerksomhet, om ikkje meir.

 

Så blogg e ikkje ut. Å skriva den gode historien må aldri vektast bort, te fordel for slikt. Det e vel plass til alle. Eller ?

Derfor, og for å visa at Kånå jaggu meg kan ta feil.

Vil eg oppfordra alle te å dela innlegg på Facebook, tipsa andre om ein blogg du likar.

Det må jo ikkje bare vær min, det e mange andre som skriver lynande godt.

Om du finne nåke som e skrevet, som du synast virkelig e bra. Så del det med dine venner. Få det frem i lyset …

Bruk din egen evne te å fremme nåke du likar …

 

Det hadde jaggu meg vært nåke det. Å trødd eit glødande engasjement og fantastiske resultat.

Lukst opp i trynet på Kånå.

Og sagt.

“Åja, du … Så blogg e ut det, liksom ???” …

 

Fantastisk vett du … Men, uansett. Ha ein nydelig første nyttårsdag, Folkens …

Det ska eg …

 

Godt Nyttår, Folkens …

 

Då har me hatt oss ein nydelig nyttårsmiddag.

Det blei pinnakjøtt på oss i år, istedet for kalkun som me pleier, siden Kånå jobba på juleaftå. Hu fortjente å få ein real pinnekjøtt middag, før året va omme. 

Me har vært ute å fyrt opp litt stjerneskudd, og sendt litt fyrverkeri te værs. 

 

Småfolket klara nesten ikkje venta te klokkkå blir tolv. Sjølvaste Mini’en e i fyr og flamme i år.

Til og med Litlajentå e ein liten tøffing i år. Hu som pleie å trekka inn, når det begynne å smelle for mye. 

Eg satsa på det blir ein del fyrverkeri neste år også. Her på bloggen. 

Det hende vel at eg ramla vekk i ny og ne, når lysten og motivasjon tar litt ferie. Men, me får satsa på at det ikkje blir et heilt halvt år, slik det ble i år … 

Uansett … Eg vil bare få takka alle dåkke som har lest, kommentert og kost dåkke med bloggen og mine skriverier i år. 

Det e dåkke som gjør at eg finne motivasjonen og lysten igjen. Gang etter gang. 

Når eg gjerna har hatt ein liten periode med null skrivelyst, då e dåkke der på sekundet når eg plutselig fyre i gang et innlegg igjen. 

Fantastisk, vett du. 

Så ha et riktig Godt Nyttår, Folkens …

 

Det e dåkke som gjør den så bra som den har blitt.

For uten leserar, hadde den ikkje vært nåkenting. Vil eg tru … 

Så tusen, tusen hjertelig takk også. 

 

🥰🥰🥰❤️❤️❤️

 

 

Frokost på senga …


Det har vært ein nydelig morgen hos Familien Vandrende Kaos. Eg og Mini stod tidlig opp og mekka i hop ein liten frokost te Kånemor.

Frokost på sengå når årets siste dag står foran oss, det e nok ikkje meir enn ka som må til.

Og Fatter’n sine berømte speilegg, samt ein god kopp med Kaffi Latté gjorde susen. Kånå kom vandrende ned fra loftet i et meget godt humør.

At me satt i kvar vår ende av sofaen og gamet såg ikkje ut te å plaga hu nevneverdig.

Me hadde tross alt rydda kjøkkenet før me ga blaffen i alt, og falt inn i spillverdene på kvar vår kant. Mini’en med Pokemon og Fatter’n leka Batman.

Men, nu må gjera oss klar …

Kånå har store planer, og då e det best å lya …

See you, guys and madams … Eller nåke sånt …

😂😂🙈👍👍

 

 

Speilegg ala Fatter’n …


Det e godt mulig at eg blei lurt trill rundt nå.

Men, den ska eg ta på stående fot, og heller vekte smigeren høgare enn at nåken kanskje har lært å sno seg rundt grøten, for å få viljen sin.

Eldstemann kom nemlig opp fra rommet sitt, satte seg ned i sofaen og lurte på om ikkje eg kunne svi to speilegg te han.

Og nå sitere eg han ordrett.

«Fordi dei du laga e så gode, Pappa»

 

Tjera vena meg …

 

Fatter’n spratt jo opp som om nåken hadde lest ham opp på Oscar utdelingen, jogga lett ut på kjøkkenet og satte stolt igang med kokkelering i beste Hellstrøm stil.

Eg smelta litt margarin på pannå, slengte på to egg, dryssa litt oregano rundtomkring, så litt salt og pepper før eg toppa heile dritten med ein dash gressløk.

Ti minutt seinare gikk Eldstemann fornøyd ned på rommet sitt igjen. Med den reinaste gourmet tallerkenen mellom hendene.


Somme ganger e eg definitivt lettlurt. Kanskje nesten på kanten te dum.

Men, nesten river ingen mann av hesten. Eg klamre meg te alt som gjør meg unik …

Så derfor og når Eldstemann va forsvunnen ut av sikte, gikk eg inn i stuå.

 

Stoppa elegant foran Kånå si Oslo lampå, som eg fantaserte at va ein mikrofon.

Holdt ein liten takketale te fantasipublikummet i sofaen, tok imot hedersprisen for Fantastiske Fedre før eg bukka elegant og gikk av «scenen»

 

Takk for meg og værsegod, eg e faktisk ganske god.

Kanskje bedre enn Fantomet.

🙈🙈😂😂😂

 

 

Komplett klin Kokos amok …

Ser dåkke beistet ? … Te venstre for bøttå ?


Ein ting e sikkert som banken. Eg e som fluepapir for ekstragavante opplevelser i hverdagen, som nærmast skremme livskiten av meg sjøl.

Og for så vidt andre mennesker rundt omkring meg.

Som f.eks det eldra paret som gikk forbi huset vårt nettopp. Og fikk ufrivillig orkesterplass te at Fatter’n kom skrikande ut av Boden, med et realt indianerhyl som sjølvaste Månestråle ville misunt meg

For så å fremføra tidenes krigsdans rundt ei stakkars småslitt plastbøtta, istedet for rundt et gedigent leirbål midt i ein indianerleir. Kor ein slik dans gjerna hadde høyrt heima.

 

Eg innrømme det lett sjøl.

Det må virkelig ha sett unektelig idiotisk ut. Nærmast på kanten te patetisk.

Men … La oss ta det fra starten.

 

For, eg skulle bare inn i Bodå å finna den svarta bøttå mi, slik at eg kunne ta asken ut av bålpannå, sånn at me kunna laga oss middag der idag.

Og grilla marshmallows te dessert.

 

Eg manna meg opp som aldri før, nappa opp dørå te Boden og gikk stillferdig inn.

Monsteret som har hatt tilhold der veggen møte taket hadde fordufta. Den har sikkert barrikadert seg inn i ei sprekk eller lignande, tenkte eg, og såg bøttå med ein gang lika innenfor dørå.

Eg nappa den te meg og snudde på ein femøring, lykkelig og glad øve kor enkelt detta hadde gått.

Det va ikkje før eg kjente nåke som kitla meg på hånden eg forstod, at det med å ha baller av stål, kun e ein metafor.

For all verdens opp manning av meg sjøl for å liksom ha nettopp det. Baller av stål, te å gå lukst inn i edderkopp helvete som befinne seg nede i Boden, for å henta ut bøttå mi.

Den forsvant lika kjapt som den hadde kommet. Om ikkje før.

 

Når blikket mitt dalte ned mot håndå mi og sjølvaste The Big Boss of Edderkopp monstre, satt å titta djervt opp mot meg, fra oversiden av håndflatå mi.

Å sei at eg mista det heilt ville stått te soleklart OL gull anytime, om man fikk medaljer for underdrivelser.

Blod frøys te is, nakkehårene poppa te værs som vulkaner fra Pompei og augene vokste seg større enn fullvoksne genmodifiserte meloner.

 

Tjera vena meg …

 

Eg drøymte ein gang om horder av sambadansende Brasilianske Vandre Edderkopper, som invanderte sengå våras, kor på eg nærmast tok livet av Kånå med ei nattbord bok, bare fordi ein fyr hadde posta bilde av eit slikt kryp på instagram.

Og nå manifisterte heile den opplevelsen seg lika foran meg, eller rettare sagt, nede på håndå mi og Fatter’n gikk amok.

Ikkje sånn litt amok, eller nåke i overkant.

Men, sånn ellevilt sinnsykt, fullstendig heseblesande og komplett klin kokos amok. And then some …

 

Eg kauka te som ei forskremt jomfru i nød, skulle til å løpa ut av Bodå men presterte å løpa feil veg. Hovudet skalla lukst i rattkjelken te Mini som hang i taket og Fatter’n lå plutselig langflat på gulvet i Bodå.

Fortsatt vettskremt ut av denna verden, spratt eg opp i ståande nett som ein fullblods hiphop’er og løp nå rett veg, mens et nytt kvinnehyl vistnok blei høyrt nesten te andre enden av byen.

Resten stod i starten av detta innlegget, kor eg løp i ring rundt bøttå for å vær sikker på at krapylet hadde forlatt mitt legemet, mens eg veiva med armane og kakla som ein paringssjuk kalkun hann.

 

Herreguuud …

 

Aldri før har eg vært meir skrekkslagen, men heller ikkje meir lykkelig, når eg endelig oppdaga at sjølvaste mastodonten av Edderkopper lå i snøen, ved siden av bøttå.

Krigsdansen va over. Den eldra damå nede i vegen stod gjemt bak sin nåke forbløffa ektemann, og tviholdt ham i armene. Mens begge kikka på meg med vantro auger.

Nett som om de nettopp hadde sett Nøkken i egen person.

 

Eg hadde gjenvunnet nok sjølkontroll nå te å holda kroppen nåkenlunde i sjakk. Så eg peika skjelmsk ned på utysket på bakken, mens eg sa

«Øh, edderkopp … Ein edderkopp prøvde å ta meg»

Ekteparet kikka på kvarandre, så på meg før de igjen delte et blikk.  For så å rista synkront på hovudet og gikk videre.

Eg … Eg stod nåke skamfull igjen i gården, med hendene på ryggen mens eg pirka borti bøttå med tuppen på skoen min.

Gudskjelov, for at Kånå va på jobb. Tenkte eg for meg sjøl.

 

Det sko jaggu meg tatt seg ut om hu hadde fått med seg, at eg nettopp har skjemt oss ut, for heila vårt nye nabolag.

Eg vinka ned te naboen nedenfor oss, som begge stod i vinduet å kikka opp på undertegna. Før eg duknakka rusla inn dørå.

Svarte salte bananer igjen, altså.

Eg e så dritalei av den forbaska edderkopp skrekken min !!!

Punktum …

 

Bålpanne, pølser og pannekaker …

Idag, så sov me leeenge. Til og med Småfolket nøyt livet i loppekassen idag. Jaja, i hvert fall halvparten av de. Mini’en plaga livet av søster si klokkå sju, og blei kasta på dør.

De dele rom, te hans store glede, og hennas store frustrasjon.

Nett som to andre som også dele rom her i heimen. På ein måte. I alle fall, sånn inni mellom, når Fatter’n ikkje alltid vett heilt sitt eget beste.

Som for så vidt e meir ofta, enn det e sjeldent.

Men, nok om det. Fjotten kom sjølsagt inn i midten te oss, og koste seg med ein film på i-paden sin.

Det gikk greit lenge. Lengre enn mot normalt. Men, te slutt blei han kasta ut derifra også, og tok meg med i dragsuget.

Typisk …

 

Seinare på dagen, stakk me ut for å bytta litt gaver og handla inn nåke me har spara te lenge. Og når me fikk gavekort av mine skapere på den butikken de hadde det, så va endelig saken biff.

Nå skulle me få oss bålpanna …

Temmelig i mot våres typiske flaks, så va det medlemstilbud på bålpanne nå. Så me endte jaggu meg opp med ein god del meir utstyr, enn me egentlig hadde råd te.

Ei bålpanna e liksom dyrt nok. Men, ska man ha med litt utstyr, så kosta nærmast det meir enn sjølva bålpannå.

Så slik god timing for ein gangs skyld. Det kan man ikkje anna enn takka og bukka for.

Kånå fløy avgårde på jobb lika etter me kom heim, og hadde fått i oss litt middag. Kveldsmaten, den tenkte eg me kunne laga på  bålpannå.

 

Så når mørket senka seg og Småfolket begynte å bli sultne igjen, fyrte me igang, og grilla pølser og laga pannekaker.

Og, om eg sko fått sagt det sjøl, igjen. Så e ei slik bålpanna jaggu meg kanon kos. Om man bare får satt seg den veien vinden ikkje blåse.

Det blei nåke røykfylt for Litlajentå, men det ga seg ganske kjapt …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fatter’n, savnede Julepresanger og Kånå …

 

Kånå hadde dekka så fint te på bordet igår. Me skulle ha Svigers på middag. Men, det va ein liten hendelse fra kvelden før, på første juledag, som eg tenkte skulle få litt spalteplass.

Me satt nemlig å kosa oss med litt godt i glasset, når Kånå liksom ut av det blå spør meg.

“Kor blei pakken te Mini fra Mamma å dei av da ?”

Og nå tenker eg at me skrur tiden tilbake til juleaften. For at man skal få et lite overblikk øve akkurat det Kånå spurte om.

 

Me feira nemlig jul hos Svigers. Eller dvs. Eg og Flokken feira jul der. Kånå skulle vær på jobb te klokka ti. Hu jobba jo i Helsevesenet nu. Så eg va aleina med ansvaret for ein flokk på fira.

Så, når ein nydelig julemiddag va fortært, desserten spist opp og alt hadde fått seget godt ned i magasekken.

Då dukka plutselig ein anna kar med sekk opp. Nemlig sjølvaste Julenissen. Og øyeblikket Fatter’n hadde frykta siden han ble klar over at han va aleina på jul. Det va et faktum.

For, når julepakkene komme seilende som perler på ei snor. Då har som regel Kånå stålkontroll.

Hu har eit haukeblikk av sjeldent kaliber, ein hukommelse einkvar elefant ville misunt hu og får med seg kim som har gitt ka te kim, som den største selvfølge.

 

I år skulle Fatter’n ta over den jobben … Gulp …

 

Det starta bra. Eg fikk Mini, Litlajentå og Eldstemann te å legga gavepapiret med til/fra lappen under gavene de fikk. Eg varta nesten litt imponert øve min egen kreativitet.

Men, Han i Midten lydde ikkje. Han gjorde som han alltids gjør, som e akkurat slik han syns det passa.

Skitt au, tenkte eg. Tre av fire får fanken meg væra godt nok.

 

Så begynte Mini’en å skli ut av systemet mitt. Eldstemann fant plutselig ikkje et papir og Han i Midten satt å humra og lo.

 

På utrolig vis, så klarte Fatter’n å nøsta opp i floken, og igjen hadde eg meget god kontroll øve galskapen.

Då ringe telefonen.

Kånå va ferdig og kunne hentas på jobb. 

Herreguuud … Sjølsagt midt i oppakkingen av gaver.

 

Svarte salte bananer også …

 

Eg forlot åstedet itte å ha formant kidsa te å overholda systemet. Og satsa på at Svigermor kanskje hadde litt kontroll.

Kånå blei henta og resten av julekvelden forløp seg nærmast perfekt.

Kånå va til og med nåke imponert, øve at eg hadde nåkenlunde øve gjennomsnittet kontroll på ka de hadde fått og av kim.

 

Og dermed, så e me tilbake til der eg nesten starta. Nemlig kvelden første juledag.

Og kor i all verden gaven fra Svigers til Mini va blitt av.

 

Kånå satte blikket i meg. Det blikket som får meg te å føles som en fasit full av feil svar, og at uansett ka eg seie nå vil vær ein taktisk katastrofe manøver.

“Fulgte du ikkje med når de pakka opp eller ?” Fulgte hu opp, etter å ha spurt kor de va.

Eg … Eg hadde lite lyst te å innrømma at eg hadde overlatt minst halvparten av ansvaret, over på kidsa, og satt som et svært uansvarlig spørsmålstegn i sofaen.

“Jo, jo … Eg gjorde jo sjølsagt det. Men, eg måtte jo henta deg midt i kalaset, så det kan jo vær det har gått te helsikke då !??” Svara eg, mildt forskrekka og nåke skamfull.

“Herreguuud, det går ikkje an å gi nåke ansvar te deg, altså. Du skulle bare følga med på kim de fikk gavene av.” Fortsatte Kånå, i et alt anna enn godslig humør.

“Jammen, eg har jo det. Kanskje de ikkje har fått de !?” Svara eg, litt spørrende og litt i frykt. Nå hadde eg jo på ein måte forskjøvet skyldå øve på nåken andre.

“Ikkje fått de ?!! Atte det va ? … Trur du ikkje Mamma har kontroll nå ? … HÆ !!??” …

 

Jøje meg … Nå va det nok best å holda kjeft fant eg ut, for så vist og som alltid, alt for seint …

 

Kånå nappa frem mobilen og sendte ei melding te Svigermor, kor hu spurte kor gaven til Mini’en va. Liksom bare for å konstantere overfor meg, at de hadde nok full kontroll.

I motsetning te meg …

Nåken minutt seinare, så tikka det inn et svar.

“Ja, kor kan dei vær da ?”

 

Då blei maskå te Kånå plutselig nåke lengre. Og hu fløy ut på gangen for å ringa si kjære mor.

 

Itte ei litå stund, så komme det frem at Svigers hadde glemt ein pose med gaver nede på jenterommet te Kånå.

Ikkje bare Mini’en sine, men også ein te Litlajentå i fra Svigers.

Eg stod å lytta bak om peisen, og løp som ein ungkar tilbake til sofaen, når Kånå la på. Eg huska til om med å svinga klar der gulvet knirka.

Eg høyrte Kånå sukka kraftig, før hu åpna dørå og kom inn.

 

“Visste de kor de va ? … Hadde eg forlagt gavene et sted ?” Spurte eg, overdrevent unnskyldende og med et fullblods valpeblikk med hovudet litt på skakke.

 

“Hold kjeft !!” Svara Kånå kjapt … “Eg vett at du stod å lytta, altså” Svara Kånå, nåke mildare, men fortsatt ganske strengt.

 

Eg kunne ikkje anna enn å få knekken i knærna, før ei ufrivillig latterkrampa tok meg.

Ikkje mange sekund etterpå, så slengte Kånå seg på også.

 

Det va jo unektelig ganske så morosamt, sånn egentlig. Når man endelig fikk oppklart årsaken.

Men … Eg lura virkelig på, om det hadde vært lika morosamt, om det faktisk hadde vært min skyld. !?!

Jaja … Det får me heldigvis aldri svar på …

 

Ikkje denna gangen, i hvert fall …

 

God Romjul videre, Folkens …

 

Små baby steps …

 

Då va middagen laga, servert og fortært. Idag mekka Fatter’n sammen Fusilo (trur eg, fordi eg kasta posen de va oppi, og kan ikkje sjekka) pasta skruer og sånne små kjøttboller i spaghetti saus. 

Den retten e bankers. Då e det ikkje ein kjeft rundt bordet som akutt ikkje har lyst på middag. Alle spise opp. 

Det herska fanken meg ein sjelden harmonisk stemning over middagsbordet idag, også. Praten gikk på kryss og tvers, uten at eit einaste medlem av Flokken, plutselig følte seg krenka å krøyp under bordet, fløy på dør eller sprakk som ein ballong.

Sett sånn historisk på akkurat den saken. Så trur eg me kan telle slike dager på ei hånd. 

 

Så eg nøyt det i dag. 

 

Eg bare satt heilt rolig og sa nærmast ikkje et ord. Bare spiste sakte og rolig mens eg observerte denna muntre Flokken. Eg varta nesten litt skremt. Har me blitt ein sånn “normal” familie nå ? 

Eller sånn tv-familie. Slik som det ofta blir fremstilt i filmer eller serier. Der familien sitte så perfekt og spise maten sin. 

Mens praten liksom går lett over bordet. Kanskje blir eit stort mysterium løst ? Eller man får fortalt en slags moralsk fortelling. To – tre søsken som plutselig reise seg og tar av bordet, når alle e ferdig å spisa, før de går og tar oppvasken sammen ?

 

Neida … Eg trur det e langt frem til slike tilstander. Her i heimen må man fortsatt passa på som hauken, kim som sitte ved siden av kvarandre. Både ved middagsbordet, i sofaen eller ute i bilen nær me ska ut å kjøra. 

Hadde noen tatt av bordet sammen og satt inn og ut av oppvaskmaskinen, så trur eg hjarta hadde hoppa over nåken hakk. 

Men … Praten gikk lystig å lett idag. Til og med dei to eldste hadde ein fin tone seg imellom. Eg måtte nesten klypa meg i håndå unna bordet, bare for å vær sikker på at eg va våken. Jøje meg … 

 

Små baby steps … Mot en litt meir harmonisk hverdag. Ja, det e jaggu meg ikkje å forakta. 

Jaja …

Slik går nå dagan … 

 

Ha ein super tirsdags kveld, Folkens … 

 

 

Ein meget Effektiv søndag …

 

Idag, så har me hatt ein meget effektiv dag her i heimen. Skjønt, det va det for så vidt i går også. Bare på eit litt anna vis. I går så la eg grunnlaget for at dagen idag, både ble effektiv og at noen prosjekt blei sluttført.

Den gamle hekken va fjerna, og dermed fikk me den nye ned i jorda.

Mildt sagt, ufattelig mye finere enn den gamle braken av ein hekk. Skjønt, dagen idag, den starta for så vidt med skifte av trillebår hjulet. Det lå ei nåke sleten trillebår under trappå her, som Kånå akutt avskrev som skrot.

Men, Fatter’n visste råd. Det va jo ei skikkelig trillebår sjøl om den va nåke rusten, og hadde et hjul på felgen.

 

Detta kan man vel ikkje sei enn at e gjenbruk på høgt nivå.

 

Derifra og ut, så gikk både eg og Kånå meir eller mindre amok idag. Hekken ble planta som dåkke ser på det øverste bildet. Garasjen som nærmast va stuppfull har blitt rydda. Bjørketrær har blitt beskjært.

Og et bedd midt på gårdsplassen har blitt behørig luka, renska og molden med på både mose og gras, har blitt snudd.

Et epletre som står i hagekanten ble rydda for nedfalls epler, som lå strødd i ring rundt treet. Der kom jaggu meg Litlajentå ut også, og hjalp Kånå til den store gullmedaljen. Når de va ferdig, så plukka de ein god håndfull med seg inn også.

De hadde fått det for seg å laga eplekaka.

 

 

Så når kvelden kom og Fatter’n slutta av for dagen, så dunsta det hjemmelagd eplekaka med egenplukka epler fra hagen. Både Mini’en og Litlajentå hadde vært me å laga den. Så når Kånå kom svinsande rundt hjørna og inn i tv-kroken.

Med eit fat med eplekake og krem, då va dagen perfekt.

Aldri før har ei eplekaka smaka bedre, og det e muligens lenge siden undertegna har vært så sliten. Då e slik behandling fra både Kone og barn, ikkje meir enn minst heilt fantastisk.

Verdens beste eplekaka fra verdens beste Kåna og barn …

 

Håpa alle har hatt ein flott søndag, og nyt siste rest av helg, Folkens.

Det ska virkelig eg …