Søndagsmorgen …

 

Det e søndagsmorgen. Ei heil uka har spunnet forbi uten et einaste innlegg igjen. Det e nesten på kanten te å bli symptomatisk detta her. Det at eg nærmast har blitt ein slags periodeblogger.

Det e godt mulig noen bør ta seg sjøl litt i nakken, og kanskje oppdatera litt oftere.

Man kan ikkje holda på slik. Kor alt liksom blir ein fortsettelse som aldri kommer. Men, det e travelt her i heimen. Skjønt, det e neppe ein god unnskyldning. Eg har hatt det atskillig travlere tidligere, og allikavel produsert fleire innlegg te dagen.

Kanskje det e et snev av tungsinn, blanda med ein dash sosial angst toppa med forbigående dårlig selvtillit ?

 

Det e jaggu meg ikkje godt å sei.

 

Det har i hvert fall vært ein myk morgen som har tatt oss bedagelig inn i dagen. Meg og Mini’en. Resten av heimen ligge å snorka i kor. Men, eg tenkje det ikkje e så lenge til før Kånå sveve rundt oss her i heimen, som ein geskjeftig liten fe.

Hu har hatt jobbehelg igjen. Her ein dag for ei litå stund siden, så kom Kånå forresten heim og frykta hu va avslørt på jobb.

Det va ei hu jobba med som visstnok visste godt kim hu va. Og det va ikkje fordi eg har sagt nåke. Eg har holdt klokelig kjeft om kor hu jobba, siden hu ville starta med blanke ark. Men, når man liksom har vært ein av hovedpersonene, i eit langdrygt sosialrealistisk humordrama i mange år.

Så må man gjerna rekna med at nåken e klar øve kim hu e. Det har jo blitt posta et par bilder av ei lekker, smekker og flott kvinne på denna bloggen …

 

Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

 

Det e liksom litt paradoksalt på ein måte.

Det at både eg og Kånå dyrke anonymitets tilværelsens underfundige kamuflasje. Der me tumle gjennom livet i ein slags frykt for å bli avslørt. Det å bli gjenkjent har ein tendens te å forbløffa både meg og Kånå, man blir liksom aldri heilt vant til det.

Allikavel, så e man jo klar over at både mitt og hennas andletet e trødd frem på denna bloggen, i både tide og utide.

Det skulle jo bare mangla at noen plutselig vett kim me e. Der me enten aleina, sammen med barna eller me to i lag, e ute på ekspedisjon blant folk og fe her på Haugalandet. Me trives jo best i skyggen. Både eg og Kånå.

Men, så må me jo bare innse at me muligens tar litt plass, e i overkant synlige og raskt kan bli gjenkjent, om me drar med oss heile Flokken ut på tur …

 

Jaja … Slik er det bare.

 

Idag, så har me i hvert fall ein ganske så stillferdig søndag, her i heimen, kor eg og Mini’en sitte å kosa oss i sofaen. Eg med ein varm kopp kaffi og bloggskrivning, Mini’en med barne-tv og eit glass melk.

Han kom luskende inn i grålysningen og okkuperte midtpartiet i sengå vår.

Kånå hadde gitt klar beskjed om at hu trengte litt forlenga skjønnhetssøvn idag. Ikkje forstår eg koffår. Men, når klokkå tippa åtta og Mini’en begynte å bli utålmodig, så spratt me ut av loppekasså og rømte ut i stugo.

Det va nåken som kommenterte på et innlegg ein gang, at eg muligens hadde nåke stor respekt for Kånå.

 

Jauda … I visse tilfeller, så kan det nok stemma godt det. På ein måte.

 

Skjønt, einkvar mann med ein svær flokk med barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, vett med tiden når man skal holde kjeft og når man kan formidle sin meining. Når man bør fordufte åstedet, eller stå standhaftig på sin sak.

Når man kan svara godmodig på et spørsmål, eller vær konge over sin egen taushet for å slippa å fremstå som ein fasitt full av feil svar.

Somme ganger, så kan man ikkje anna en ta eit par tabletter med solskinn, lyve så vakkert at man nesten blir rørt og leva seg inn i den bunnløse forargelsen som sin kjære partner kanskje brenne inne med.

Selv om man gjerna e fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme …

 

Man må i løpet av et langt samliv med både Kåna og barn, tilegnet seg evnen til å se langsiktig på saker og ting. For om man går inn for å vinna kvar ein disputt man vett man har rett i, så blir det vel neppe et langt samliv …

Det trur eg fanken meg e nåke av det klokeste eg har funnet på å skriva her inne på bloggen, på lang, lang tid …

Jøje meg …

Og med det lille filosofiske avsnittet av meget høyt kaliber, må rett og slett flodhesten velta seg ut av sitt sofaeksil. Rusla ut på kjøkken for å rydda litt og kanskje sy i hop ein eller anna slags frokost …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens …

 

 

Roadtripen til Kongeparken – Bildebonanza …

 

Det blei ein alle tiders dag i Kongeparken idag. Småfolket kosa seg glugg ihjel, og då gjør me foreldre det også. Været va akkurat passe bra og tempen like så.

Mini’en va som nevnt tidligere, endelig stor nok te å ta de fleste attraksjonene. Men, noen ble mer populære enn andre.

De der båtene som hopper ut på vannet, de ble virkelig en hit. Og da til og med Litlajentå satte utfor, fikk nesten både far og mor nærmest sjokk. Litlajentå som stort sett e skeptisk til alt slikt …

Men, kunne Mini så kunne hun … Det trur i hvert fall eg hu tenkte …

Lar en liten bilde bonanza fortelle resten av historien.

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Roadtrip på en Søndag …

 

Me har stått opp grytidlig her i heimen idag, for me skulle ha oss ein roadtrip med Litlajentå og Mini’en …

Planen va å ta halv ni båten fra Arsvågen. For me skulle til sør-fylket va det bestemt.

Typisk oss, så mista me fergen. Fordi den går tydeligvis ikkje 08:30 som det står. Men, 08:28 …

Så nå sitte me her fremmerst i køen og skjemme oss ut, og må venta på neste ferge, som går 9:30 !!?

Heilt fantastisk, men for så vidt mot normalt, når det oss det e snakk om …

 

Og som ein liten ekstra konkurranse. Gjett ein gang kim som fikk skylden … 🙈🤣

 

 

Ha ein nydelig søndags morgen, Folkens … 🥰🥰

 

 

Ryggekameraet og eit beist av et kryp …

 

Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.

Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.

Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.

Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …

 

Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.

Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.

Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.

Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.

 

– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.

Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp. 

Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.

Nei, det skulle ikkje han gjør.

– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du. 

– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.

 

Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.

Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.

Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …

 

Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.

– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.

– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.

 

Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …

Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.

 

Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.

Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.

Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …

Herregud …

 

Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.

– Nå flytte eg ut …

 

Beklager altså … For at det e gamle innlegg som dukka opp på ny … Men, eg holde på å le meg forderva sjøl, av alt som har skjedd her i heimen …

Eg huska det nesten ikkje sjøl, før eg lese det og nærmast føle det som om eg sitte der og oppleve det på ny …

Og denna … Den e bare episk …

 

Nå flytte eg ut …

 

– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint …

Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, fordi klokkå e sju. Det va jo snart leggetid.

Neeei. Eg ska ikkje legga meg. Eg ska flytta ut. Eg ska bo ute …

Nå går eg. Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke. Fortsette hu, meget bestemt.

 

Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med. Det hadde ikkje me. Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste. Før hu fikk det for seg at hu sko flytta ut.

 

– Jammen, det e heilt greit det. Høyrte eg Kånå svarte.

Ska eg finna soveposen te deg.. ?  Fortsatte hu…

Pøøh… Bare ikkje tru på meg du. Eg ska flytta eg altså. Dåkke e jo verdens verste foreldre. Kontra Litlajentå.

 

Det begynte å bli interessant.. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet. Eg lurte litt på om eg sko poppa popcorn, men falt ned på at det va å dra det litt langt …

 

– Ska du ikkje pakka nåke ? Spør Kånå …

– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg. Eg e store jenta eg. Eg ska vær ute me guttane …

– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då … Fortsatte kruttønnå.

 

Før hu raste ut dørå og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på sinnataggen. Hu stod oppe i bakken og så litt mindre bestemt ut nå.

Eg lurte fram mobilen, og zooma hu inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights. Derfor litt uklart bilde.

Før Kånå suste forbi meg raste opp i bakken mot Litlajentå. Som i samme øyeblikk som meg, forstod kim som hadde vunnet maktkampen.

Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste dørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg sin siste vrede, øve urettferdigheten her i huset.

 

– Detta e såååååå urettferdig asså. Guttane hadde sagt eg sko få vær me.   Freste hu, med sine siste krefter. Før hu indignert gjekk opp trappå. Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med et salig smell.

 

Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen, og såg for så vidt fornøyd ut med seg sjøl. Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake. Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med et blikk som sa. At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i.

 

Kvinnfolk altså …

 

Når Mini’en blei kidnappa …

 

Igjen, så har eg gjort et lite dypdykk i arkivet mitt, og funnet eit lite innlegg igjen. Eg hadde nesten glemt denna ut.

Men, herreguud.

Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …

Fantastisk …

 

Har Mini’en blitt kidnappa ?

 

Hjølpe meg …

Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.

Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.

Itte ei litå stund komme eg ned igjen.

Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.

 

Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.

Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.

Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.

 

Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel

Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.

Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.

Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.

Han pleie jo aldri å gå ut da ?

 

Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?

Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.

 

Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen)  Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.

Siden du ikkje kan gå ut.

 

Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.

Skriiiitch …

Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.

Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …

Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.

Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.

 

Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …

 

Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …

Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.

Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.

Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …

 

– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.

– NEI. Moos. Svara Mini.

– Haamster.

– Moos.

– Haaaamster.

– Moooos.

– Haaaaaaamsteeer …

– Mooooooos …

Eg ga opp … … …

 

Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.

Tjera vena meg …

Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …

 

Puuuuh.

Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …

 

Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …

 

Bunaden te Kånå …

 

 

 

Sju år med Boden …

 

Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.

Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.

Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.

Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?

Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.

Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.

 

Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.

Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.

Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.

At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.

Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.

Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.

 

Tjera vena meg …

 

Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.

Å hutte meg tu, altså.

Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.

Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.

– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.

– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …

 

Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.

For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.

Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.

Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …

 

Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.

Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.

Spesielt i ein flokk på fira.

Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.

Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.

Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.

Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.

 

Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.

Men, akkurat nå for tiden.

Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …

 

Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.

Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.

Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈

 

Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉

 

 

Gullfunn fra arkivet …

 

Eg har blogga i snart sju år nå. Skrevet har eg nesten gjort i øve ni år, siden eg først starta på Facebook veggen min.

Når eg kikka tebake på noen av mine første innlegg, så hende det eg slår hånda i pannen og tenke hjølpe meg. Skreiv eg så dårlig ?

Men, når man begynne å gjør nåke man synes e gøy. Så blir man stort sett dyktigere, jo meir man gjør det.

Slik er det med skriving også.

 

Allikevel, så finnes det noen gullfunn fra tidlig i karrieren min. Når eg gjør et lite dypdykk i arkivet mitt.

Ett arkiv som snart tippa tusen innlegg.

Her e et av de aller, aller første innleggene eg skreiv. Etter at bloggen hadde blitt laga. Fra den gangen når Han i Midten va i et meget filosofisk hjørna i sju-åtte års alderen …

Som faktisk ikkje e heilt på trynet …

 

Han i Midten filosofere litt over dette med kjæreste …

 

Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid.

Det e ikkje bare Mini’en som har et uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.

I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting. Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening. Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…

 

– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste.  Komme det plutselig, fra passasjersetet.

– Javel, seie du det. Svara eg litt overrasket.

– Ja, for ellers så kan eg ikkje få ungar, også må eg jo ha penger.

– Det e jo sant det, men.

– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..

– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt. Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …

– Ka meina du ? Spør guten kjapt.

– Først, så må man få seg ein jobb, for då tjene man penger. Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår.

– Må eg det ?  Svara fjotten, med et spørrende andletet.

– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin.

– Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ?  Eg har jo ikkje tid te kjæreste eg då ?

 

Akkurat her, så måtte eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde å ikkje le høgt.

 

– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks. Svara eg, itte å ha samla meg litt.

– Tannlege ? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg meg jo i hvert fall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg.

– Øhh. Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko si videre.

– Åsså doktor da. Dei jobba jo også heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset. For det sa mamma …

– Men …

– Og advokat, ka e det for nåke da ?

– Advokat ja … Ehh. Det e sånne som. Øhhh.

– Men du kan jo bli lerar da ?

– Lerar ? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ?

 

– Har du vært hos rektor idag  ?

– Ehhh. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag eller ? ….

 

 

Jauda … De e herlige dei her ungane …

 

 

Doffen har daua …

 

Hamsteren vår Obelix daua i helgå … Eller nærmere sagt natt til mandag.

Han sovna stille inn i løpet av nattens mulm og mørke og lå stiv som en stokk i det lille huset sitt, oppi buret.

Eg kvakk litt te når krabaten ikkje gjorde som normalt, når eg løfta av taket te det lille huset hans.

Han pleie å ligga snurra sammen som ein ball, å kikke som oftast nåke søvning opp når han blir vekka.

Men, mandags morgen så lå han bare der. Dau som ei sild …

 

Det e snodig kor glad man blir i slike småkryp man har te kjæledyr.

Med et hederlig unntak i den stein galne undulaten me hadde … Då feira eg og Kånå med champagne heila nattå, itte me hadde spilt triste foreldre til leggetid.

Med Obelix ble det ikkje slik.

Eg varta regelrett glad i fyren. Ein godmodig, lett korpulent men allikevel spretten gullhamster.

Ein hamster med et eksjepsjonelt godt lynne som aldri beit nåken, stakk av eller var uvillig te litt kos i armkroken.

 

Jaja, han beit Han i Midten te blods førsta ukå i heimen, men det hadde han bare godt av. Han lydde fra den dagen av, Han i Midten, og lot Obelix få vær i fred te han va blitt husvant.

Og når eg tenke meg om så fordufta han for så vidt i sofaen ein gang.

Det ble full oppstandelse i stugo. Og ingen fikk setta seg i sofaen før krapylet blei funnen.

Me fant han te slutt.

Der han satt nede mellom to sofaputer å gumla i seg popcorn rester til den store gullmedaljen.

 

Til og med Kånå blei glad i fyren. Så glad som ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna kan bli, i et slikt kryp.

Der hu av og til, når hu ikkje trodde nåken så hu, satt å godsnakka og kosa med krabaten i fanget. Mens fjotten kosa seg glugg i hjel av Kånå sin grenseløse omsorg.

Du va nok høgt elska av alle i heimen du, din lille sjarmerande pelsdott …

 

Så eg blei trist når eg fant fyren død i buret sitt. Reist til de evige jaktmarker for godmodige hamstere.

Og eg fikk et sånt slags “Doffen har daua” øyeblikk når nyheten skulle meldes ut i heimen. Der eg grua meg i hjel te å sei de sørgelige nyhetene.

Spesielt te Litlajentå og Mini’en.

Kossen seie man slikt liksom ?

Eg begynte på ein lang tale om kor gammal Obelix va blitt, at han hadde vært litt skrøpelig i det sista og at det va derfor pelsen nærmast va blitt grå.

Når Litlajentå skyte inn.

– Har Obelix daua, Pappa ?

 

Mini’en satt bare å kikka perplekst på meg og trudde eg tulla.

– Ja, han har desverre det. Svara eg, mens eg kjempa mot nåken tårer i øyekroken og svelgte ein klump i halsen.

Mini’en spratt ut av sofaen og løp for å sjekka om eg faktisk snakka sant.

Litlajentå spratt te værs og kauka bare ut.

– Jaja, då ska eg ha hund !!

Herreguud …

 

Mini’en satt å kikka trist ned i buret når eg kom ut. Og når Kånå og Litlajentå for avgårde i selskap, avholdt me ein fin og verdig begravelse borte i ein krok av hagen.

Han fant nåken pinner og snikra et kors, limte på navnet som hadde hengt på buret og holdt ein liten høytidlig tale ved graven.

Før me rusla saktmodig inn igjen …

 

Det va ikkje før te kvelds at Litlajentå kom snikande bort te meg, med to blanke auger og eit olmt blikk …

– Begravde dåkke Obelix i ei Pizza eska? Herreguuuud, dåkka har jo sikkert skvist han, stakkar. Sa hu, før hu snudde tvert om, tørka seg i augene og løp opp på rommet.

Jøje meg, tenkte eg. Så hu va nok litt lei seg allikavel. Sjøl om hu har masa om hund i et halvt år nå …

 

Men, sånn uansett. Hvil i fred, kjære Obelix. Du va høgt elska og e sterkt savna …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skumle ord som starter på bokstaven L …

 

Det finnes en del ord som man oppfatter som mer ekle, skumle eller forskrekkende enn mange andre ord. Mange av de må som oftes stå sammen med andre ord, for å virkelig komme frem i all sin prakt.

Andre ord klarer å stå lukst alene som en totempæle i jorda, og formidle sin mening som den største selvfølge.

Eg har funnet et slikt ord på L. Nemlig Lærekjøring. Det skumleste ordet som for tiden finnes og starter på bokstaven L.

Eldstemann ble seksten år for litt over en uke siden, og dermed var han gammel nok til å begynne med Lærekjøring. Eg har jo visst om det. Kånå har visst om det. Og Eldstemann har definitivt gleda seg ellevilt, te å endelig få kjøra bil.

Det eg ikkje har tenkt så mye på, det va muligens påkjenningen som følger med en slik aktivitet.

 

Eg minnast fortsatt når Fatter’n sjøl skulle ut på sin første kjøretur. Me va fem i søskenflokken og søster mi hadde allerede terrorisert min kjære far, med utallige timer i vår eminente Peugeot 504 stasjonsvogn fra 1978, med rattgir.

En doning som gikk fra null til seksti på en hel generasjon.

Så han va kanskje noe herdet før undertegna satte seg bak rattet, og loste detta sværa droget ut av gårdsplassen.

Far min begynte å rulla seg ein røyk når me starta på denne famøse turen. Kor den gikk det huska eg ikkje heilt. Men, vegene inne på Kolnes va definitivt noe smalere, enn de gjerna e idag.

Så, når me omsider rulla inn i gården igjen etter en liten time ute på landevegen, va han fortsatt ikkje ferdig med denna røyken han begynte på, før me kjørte.

Eg forstod jo ikkje koffår den gangen, men eg har absolutt ingen problem med å forstå det idag …

 

Det kom ikkje på tale å slippa Eldstemann løs på hverken hovedveg, sideveg eller ein slik kjerreveg som va på Kolnes i nittenåttini. Ånei, du. Kånå hadde heller ingen tanker om at hu skulle ta denna plikten fra meg.

Detta va helt og holdent Fatter’n sitt ansvar. Og egentlig, så hadde eg nå gleda meg litt eg og. Litt kjærkommen far og sønn tid, liksom.

Jauda … Ein figur Dag Schreiner har i sitt repertoar, Bøggval Kai, han seie det så fint.

– For det e jo best å gleda seg på forhånd når du glede deg te nåke, for ittepå så vett du jo kossen det gikk. Før han fortsette litt sånn oppgitt – Det e jo mange som glede seg ittepå, men då e det jo for seint … 

 

Det e mye sant i det utsagnet der. Det va virkelig for seint å gleda seg ittepå, og hadde eg visst kossen det gikk, hadde eg mest sannsynlig ikkje gleda meg på forhånd, heller …

 

Eg og Eldstemann, me fant ein gedigen parkeringsplass, før me bytta plass.

Punkt en måtte jo vær å løysa ut bilen i første gir. Noe som Eldstemann fiksa med glans. Punkt to ble å kontrollere bilen forsiktig rundt på plassen. Dette gikk også noenlunde greit, skjønt litt stakkato svinging her og der, det lå jo i korta.

Itte ein god halvtime suste vår eminente Peugeot 5008, med Eldstemann bak rattet, meget fint rundt på plassen.

Me hadde til og med begynt å ta i bruk gir nummer to, og Eldstemann syntes å ha god kontroll på både opp og ned giring. Og hadde allerede funnet ut at litt tung fot på gasspedalen, fikk Fatter’n til å slippe ut lette angstfylte småskrik.

Til fjottens store forlystelse …

 

På detta punktet i Eldstemanns lærekjøring, så kom eg te den konklusjonen at fyren muligens va klar for litt større utfordringer. Så me bytta plass igjen og kjørte inn te et industrifelt i Aksdal.

Her va det flere veger med mange forskjellige kryss, minimalt med trafikk, men kor poden kunne øve seg på tilnærmet normal kjøring.

Og igjen, så viste Eldstemann seg å ta utfordringen meget kjapt, der han elegant suste rundt omkring. For all del, litt uvørent forhold til vikeplikt forekom jo, bilen endte ikkje alltid opp i rett kjørebane etter et kryss og litt bomgiring inntraff.

På et tidspunkt, så ble det allikevel lett antydning til full panikk. Både fra Eldstemann bak rattet, og fra Fatter’n i passasjersetet. Når en semitrailer plutselig dundret mot oss.

Då va det Eldstemann sin tur til å unnslippe et angstfylt lite skrik, mens Fatter’n nappa lett i rattet og holdt bilen stødig forbi landevegens blåhval.

Ittepå pusta me letta ut begge to, og delte et lattermildt blikk oss i mellom.

 

Slapp av, Frode. Sa eg te meg sjøl. Og tenkte at det for øvrig va et godt råd. Det å slappa av …

 

Muligens, så slappa eg gjerna litt for mye av etter dette møtet, som saktens hadde gått strålende. For Eldstemann kjørte jo rundt som en gud bak rattet i vår eminente Peugeot. Et naturtalent liksom.

Derfor, så syntes Fatter’n det va ein god ide at poden kjørte ut av detta industrifeltet og satte kursen heimover.

Altså, ut på hovedvegen med noe meir trafikk.

Ein gang, så ville me jo bli nødt til det, sånn uansett. Så koffår ikkje bare riva av plasteret med ein gang. Nå som me virkelig va kommen skikkelig i siget.

Eldstemann va noe mer nøkternt innstilt te forslaget, men lot seg overtale av selvsikkerheten te Fatter’n. Kan skjønna detta ville gå bra.

 

Men … Så e det detta med Fatter’n og gode ideer då … Det e jo både dokumentert, opplest og vedtatt at sjelden e ein god kombinasjon …

 

De to første rundkjøringene gikk som smurt. Det va jo null trafikk. Og litt av selvsikkerheten te Fatter’n, smitta over på Eldstemann.

Halvparten forsvant i påfølgende påkjøringsfelt tilknytta hovedvegen.

 

Først, fikk guten full angst fordi det kom en bil bakfra. Når den passerte fint, og guten slapp ut et letta gisp. Kryssa han sperrelinjå for tidlig.

Opp mot rundkjøringen der europavegene treffer kvarandre, psyka guten seg selv ned for kvar meter me la bak oss.

 

– Herreguuud, detta går ikkje. Eg klare det ikkje. Ka ska eg gjør. Kor ska eg kjøra. Eg kan det ikkje. 

 

Så forsvant resten av den kortfatta selvsikkerheten, han nettopp hadde fått innabords. Bilen blei kvelt fira ganger. Ein idiot durte lukst opp i rævå på oss.

 

Endelig kom ei stor luka og eg sa kjør. Et halvt minutt seinare kjørte me.

Lukst ut rett foran ein anna bil på vei gjennom. Som blinka med lysende å fløyta olmt. Sorry kompis …

Eldstemann hadde heldigvis ikkje sett ham, men lurte på kim i fanken som fløyta.

 

Eg sa ingenting. Eg va streng talt opptatt med å svelga hjarta ned fra halsen …

To felt åpenbarte seg ut av rundkjøringen, og Eldstemann kauka ut.

 

– Ka felt ska eg i. ???

– Det te venstre. Sa eg …

 

Eldstemann la seg te høyre. Og eit nytt diskolys inferno starta nå bak oss. Me hadde sneia fronten på ein buss.

Ei ny rundkjøring dukka opp på rappen …

 

– Ka gjør eg nå ? Spurte Eldstemann, litt sånn i lett fistel …

Eg kikka te alle kanter, og ikkje ein bil va å se foruten dei bak oss.

– Bare kjør rett gjennom. Svara eg, og tenkte at etter denna så har eg i hvert fall to-tre minutter, før neste rundkjøring dukka opp.

I tofelten opp mot Frakkagjerd blir me forbi kjørt av ein konvoi med biler.

 

Eldstemann vil kjøra inn på Coop Extra’en å bytta plass. Eg tenkte at nå e det best me fullføre. Og håpte på ein god slutt. Slik at det e det som blir huska.

 

Rundkjøringen nærma seg, og igjen så e det ikkje eit kjøretøy  se. Eldstemann rase gjennom og pusta letta ut. Før me begynne på ein diskusjon om me ska gjennom tunnellen eller kjøra over.

Eldstemann vil ikkje gjennom.

Eg meine det e enklare og vil.

Lika før det e for seint, men akkurat i tide. Så tok me ein avgjørelse.

 

Peugeot’en flyr te høyre ca tjue cm før sperrelinjå, og inn i avkjøringsfeltet før tunellen. Ein bil tuta iltert, men passere på venstra sidå og dure videre inn i tunellen.

Eldstemann e svett nå. Fatter’n e søkkvåt …

 

To kryss seinare og noen få angstskrik seinare e me nesten heima.

– Bare stopp te høyre med barnehagen her, så kan eg kjøra bilen opp. Seie eg.

 

Eldstemann skjærer over veibanen og inn til venstre, mot parkeringen nedenfor huset. Ganske fort. Egentlig altfor fort.

– Breeeems. Kauka eg ut, så høgt som eg tør, men lavt nok te at guten ikkje ska bli stressa.

– Jaja … Svara guten, og tråkka bremsen te bunns. Fatter’n flyr frem, før han blir fanga av sikkerhetsselen.

 

Bilen stopper, men humpa et hakk og to til frem. Før den står helt stille på tvers. Halveis inn på parkeringen, halveis ute i kjørebanen.

Eldstemann glemte å trø inn clutchen.

 

– Gikk jo bra det. Seie guten og kikka fornøyd på meg.

– Åja, kjempebra. Svara eg. Og lure på om eg har satt ny verdensrekord i puls.

 

 

Eg sendte guten opp te huset. Rusla rundt droget og klappa den forsiktig på panseret mens eg sa.

– Såså, det blir nok bedre neste gang.

Før eg satte meg bak rattet, lot bilen renne inn på parkeringen og tok meg sekund for å finna meg sjøl igjen og la pumpå roa seg …

 

Og begynte å gleda meg allerede på forhånd, te ittepå nesta gang, når eg kanskje visste kossen det gikk …