Då har me mot all formodning landa i Flekkefjord. Me va innom i Lyngdal å kikka på ein bobilcamp i sentrum der, men den såg så skummel ut at Mini’en brukte vetoretten sin. Der kom det ikkje på tale at han ville sova.
Fatter’n kikka litt rundt seg, og sa seg skjønt enig med Mini.
Flekkefjord hadde me liksom ikkje besøkt før heller. Foruten Pizzabakeren og parkeringsplassen deiras.
Den der kor Kånå fikk åndenød å skremte livskiten ut av alt og alle i bilen. Når hu trudde Fatter’n va på vei te å vraka gliset me hadde disponert fra Haugaland Caravan.
Eit gedigent luxusglis av ein bobil. Hu såg vel føre seg et millionkrav når Fatter’n lot overhenget gli over ein rabatt som skilte av parkeringsplassene.
Ein hendelse som har medført te at alle skjermer te ryggekamera i bobil, nå blir montert slik at kartleser ikkje har innsyn te den.
Burde jaggu meg i mine auger vært innlysande og sjølforklart. Kartlesere og annensjåfør, dei får konsentrera seg om vegen foran bilen.
Så tar kun sjåfør seg av det som skjer bakover, om ikkje anna blir avtalt. Har man ikkje ryggekamera. Ja då, då kan annensjåfør og designert kartleser sjølsagt vær te hjelp.
Skjønt … Det kan vel raskt bli forviklinger av slikt også. Bruk aldri nåke anna enn «Stopp» som kommando, for å stoppa der annenfører eller kartleser gir beskjed om. Alt anna enn stopp kan kun føra te misforståelser … Punktum.
Og pass på at siktfeltet til den man sender bak både fungere oppover, såvel som nedover og tilsides.
Det kan raskt bli litt kjipt med ei svær grein hengande lukst over køya, når man skal gå te sengs.
Detta gjelde forøvrig begge kjønn. Her gjøres det ingen forskjell. Sikt og sidesyn svikter vel så godt hos menn, som hos kvinner.
Men … Om eg skulle få sagt det sjøl, så har annenfører og kartleser på denna turen, faktisk fungert omtrent hundre prosent perfekt.
Det e godt mulig kvinnfolkå blir plassert på andre rad fremover, mens mannfolkå tar seg av navigering og kart.
Koffår endra på nåke som fungere utmerket !?!
Men … Nu e det snart kvelden her i bobilstugo … Det har vært ein begivenhetsrik dag, hverken meir eller mindre.
Og nå e me trøtte som nåken bybud, både eg og Mini …
Då va det morgen her i Kristiansand,frokosten har blitt fortært og me e snart klar for litt ellevill og hemningsløs oppdagelsesferd i Dyreparken. Været vise seg fra si besta sida og forholdene e tilnærma perfekt .
Sjøl om det va nåke kaldt inatt, her me hatt det godt og varmt inne i bilen.
Vannbåren varme i gulvene va heilt nydelig å ha. Bare det å trø ut av køya for å lata tanken inatt, og treffa et varmt gulv. Istedet for å få akutt kuldesjokk av et iskaldt gulv, det va nydelig.
Ikkje minst, så va det endå meir perfekt å få ein kokvarm kaffikopp på null komma nix når man stod opp, heilt perfekt. (Sorry Kåna)
Men nu … Nu e det avgårde på ekspedisjon te Dyreparken.
Me skulle egentlig bare ein tur ned til Jærstrendene. Bore Camping eller Brusand f.eks. Sånn når me starta bobilsesongen, idag … Eg og Mini’en … Bare ein kjapp tur kor me fikk kosa oss litt sammen.Me gutane på tur …
Litlajentå ville ikkje vær med. Hu sko på overnattingsbesøk te ei venninna, og syntes Jærstrendene høyrtes usannsynlig kjedelig ut.
Jøje meg, altså … Alt e jo kjedelig om man bare legge viljen i feil fot, når man e barn i den alderen.
Men … Det va heilt greit det. Guttatur med bare Mini e absolutt ikkje å forakta det. Og planer de kan raskt forandres, når man plutselig e i seget.
Slik som me va idag …
For … Når me nærma oss Egersund og liksom begynte å tenka alternativt, så blei me enige om Flekkefjord istedefor. Der va det jo ein flott bobilparkering, fant me ut på nettet.
Sjølvaste world wide web.
Derfor, så suste me lukst forbi Egersund. Når sant ska seiast, så suste me lukst forbi Flekkefjord også.
Sørlandsbadet frista meir …
Men, når me hadde bunkra opp mat på Kiwi Lyngdal og skulle finna ein plass å overnatta. Då hadde Mini’en funnet ut at det va bobilcamping i Kristiansand også.
Nærmare bestemt ved Dyreparken …
Meir eller mindre lukst ved inngangsportalen.
Dyreparken altså …
Eg har egentlig vært fint ferdig med Dyreparken i Kristiansand. Så fint ferdig som det går an å bli, for ein massebarnspappa, som har tråkka rundt der inne minst et par ganger for mye.
Med ein flokk spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Me hadde gjort Dyreparken me … Alle hadde fått sin dose, sånn egentlig …
Men …
Bobilparkeringen der nede. Den så jysla flott ut. Og Dyreparken med kun Mini’en på slep, istedet for Familien klin kokos Vandrende Kaos, det frista faktisk litt meir. Enn både Jærstrendene, Flekkefjord og Sørlandsbadet.
Så her havna me ikveld … Me kjørte lukst forbi Sørlandsbadet også …
Te ein flott bobilcamp rett på dørstokken te Dyreparken.
Det hadde eg faktisk aldri trudd …
Sikkert ikkje Litlajentå heller. Jøje meg … Eg syns eg ser hu foran meg, når Mini’en fortelle om Julius, giraffer og Kutoppen.
Istedet for ei forblåst strand på Jæren uten så mye anna enn sand, vann og muligens ein sau eller lignande.
Rundtomkringfallera …
🙈😀😂
Litt luksus må man jo unna seg, når man e på tur … Så eg stakk av med kaffimaskinen …
Den e litt på kanten. Sumar sangen våras her i heimen i år … Som har runga mellom veggane i stugo, på kjøkken og ute på terrassen, med jevne mellomrom.
Og som har fått Mini’en te å synga med, mens han kikka skjelmsk på oss foreldre, om han liksom har lov te å synga med på refrenget …
Fremført av Kling og De, med sjølvaste Vidar Stueland på vokal …
Men, skitt au …
Nå, Folkens, nå e det fredag. Det e ikkje sumar meir, men det e lov å mimra litt …
Finn frem nåke godt på bordet, sett dåken godt ned i sofaen og kos dåkke med Haugalandet sin desidert beste vokalist …
Te hans store glede og Fatter’n sin store fortvilelse.
Spesielt når han fant Ambolten.
Ein karusell merka som kun for de tøffeste. Midt i blinken for Mini. Langt forbi komfortsonen, for Fatter’n …
Me skulle egentlig ta den berg og dalbanen på toppen.
Men, køen va lang og klokkå gikk fort. Mini’en ombestemte seg og ville heller ned te båtene som hoppa ut på vannet.
Der va han egentlig for liten, men han lurte seg oppi før me fikk sukk for oss, litt tidligere. Og hoppa som ein gud ut i vannet. Det gikk jo bra.
For den guten mangla alt som hette konsekvens tenkning, karusell redsel og slikt som Fatter’n liksom slite med.
På vei ned fra toppen gikk me forbi Ambolten. Den stod i ro. Mini’en kauka ut at den ville han ta.
Alle advarsler om at denna va for de tøffeste av de tøffe, dei leste eg ittepå.
Når eg nærmast sjangla rundt som ein godt full sjømann, som nettopp hadde fått landlov, og hadde brukt den godt.
Årsaken te at eg ikkje fikk lest, gikk på ein smell og havna oppi Ambolten sammen med Mini.
Det va fordi me bare løp rett inn.
Det va null kø og ledige seter.
Koffår det va ledige seter, det fant eg for så vidt ut, når eg hang opp ned i ein sving. Hjarta va på god vei opp og ut av halsen, og g-kreftene nærmast reiv Fatter’n i fillebiter.
Mens Mini’en ulte av pur glede og hysterisk eufori, øve å endelig vær stor nok te å ta spinnville karuseller.
Det va mildt sagt to ytterpunkter som satt ved siden av kvarandre, mens Ambolten meir eller mindre gikk amok …
Herreguuud …
Men … Når sant skal sies. Så va det jaggu meg fryktelig gøy også …
Når frykten igjen hadde forlatt Fatter’n sitt legemet, beinå begynte å virka igjen og synet slutta å vær tåkelagd …
Ja, då tok me den fanken meg ein gang te …
Av og te … Så e eg rett og slett ikkje heilt vel bevart …
Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.
Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.
Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.
Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.
Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.
Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.
Og nå var det kø utenfor.
Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.
Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.
Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.
Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.
– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.
– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.
– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.
– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.
På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.
Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.
Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.
– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …
Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.
– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.
– Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.
Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.
Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.
Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.
– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.
Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.
Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.
Knips.
Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.
Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.
Knips, knips, knips …
Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.
Så gikk Bodil amok.
Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.
Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.
Klikk.
Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.
– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.
Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.
Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.
En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.
En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.
Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.
Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.
På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.
Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.
Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.
En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.
Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.
Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.
En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …
Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.
All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.
Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.
Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.
– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.
– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …
Det ble sen frokost her i heimen idag. Kånå har jobbhelg. Så eg og Mini slumra alt for lenge i sengå, før me stod opp.
Det e jaggu meg snodige greier. For når eg står opp i null seks null null tiden, som eg pleier.
Då e legemet til Fatter’n klar som et egg til dagens strabaser på jobb. Men, ligge eg i sengå å slumra som idag. Til klokkå e langt over ni.
Då må både armer, bein og spesielt rygg mørnes i en ti minutters tid, før eg komme meg ut av sengå.
Å spretta ut av loppekasså som ein ungkar, det e definitivt utelukka i slike tilfeller.
På den andra sidå, så kan det jo godt vær det e slik i ukedagene også. Eg kjenne gjerna bare ikkje etter, der eg hasta ut på badet som en tyv i nattå.
For å ikkje vekka Kånå.
Og for å komme i gang med ein ny dag, som tørner i mot deg som et løpsk godstog i feil spor. Som regel, så pense ein kopp kaffe på jobb toget inn på rett spor, igjen.
Kaffe e viktig.
Det e nærmast som livets vann for ein sliten, småtrøtt men stort sett våken yrkessjåfør.
Eg glemte kaffekoppen når eg kom heim fra jobb igår, og slokna som et slakt på sofaen.
Slikt gjør man sjelden ustraffet her i heimen.
Enten, så blir man raskt vekka ut av uføret av ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Eller, så kan man raskt bli utsatt for en av Småfolkets små rampestreker i hverdagen.
Igår va det Mini’en som gikk amok med ansiktsmalingen sin, og lot kreativiteten gå utover Fatter’n, som snorka verre enn et sagbruk.
Ein blå tiger va det han forsøkte å få frem.
Eg vett ikkje. Eg synast muligens det ligna meir på et blått dovendyr som nettopp hadde vakna.
Jaja, flott va et jo uansett. Man kan jo ikkje sei nåke anna, når Småfolket lar kreativiteten løpe løpsk.
Eg har ein snikande mistanke te at eg putta litt for lite vann oppi kjøttdeigen, før eg tilsatte taco pulveret idag. 🤔
Tegn nummer en kom nok når Litlajentå krevde brus, asap … Itte tre bitt av taco’en. Fordi det brant i halsen … 🙈
Nummer to kom nok når magen begynte på uforklarlig vis å leva sitt eget liv inni der, på ein merksnodig måte. 😱
Tegn nummer tre, det manifisterte seg omtrent førti sekund før småfolket kom inn, itte å ha flydd dragene sine nede på stranda …
For Fatter’n slapp ein liten stor fjert akkurat då. Lika før de kom inn …
Ei flua og tre halvstore mygg gikk lukst i bakken når de fløy forbi stumpen min … Svimeslått av ein snek hinsides all fornuft. De gikk i bakken som ihjelskutte Spitfire fly under andre verdenskrig …
Så treiv Mini’en opp dørå te bobilen. Jumpa opp på trinnet. Før han snuste litt forvirra omkring seg og ut i luftå.
Hjernen kobla inn to sekund itte luktesansen hadde registrert sneken fra svovelverket.
Guten gikk i full alarmberedskap og tok ein imponerande piruett på stigtrinnet før han spratt ut igjen, slik at Litlajentå gikk på ein endå større smell …
Hu kom seg heilt inn i bobilen, før hu oppdaga at hu nettopp hadde trødd lukst inn i tidenes stinkbombe mareritt … 😱
– Har du fjerta, Pappa … Åhh Herreeeeguuuuuuud … Kauka hu ut, før jentå stupte ut av bobilen, landa på alle fira og lå å hiksta itte frisk luft i nåken sekunder …
Jøje meg … Fatter’n hadde gjort det igjen … Nå mot småfolket, istedet for Kånå …
Ein liten stor fjert av astronomiske dimensjonar, hadde forpesta bobilens innemiljø …
Mini’en har kjøpt seg ny fiskestang for sumarpengene sine, men det har vært lite tid te å testa den ut. Så idag, då va det ingen bønn. Eg gikk sjølsagt på ein kjempesmell, og sa igår at idag skulle me fiska.
Sjølsagt har då Mini’en nærmast gått på repeat, heile dagen, selv om eg sa me sko gjør det ikveld.
– Ska me fiska nå ? …
– E du snart klar, Pappa ?
– Eg legge fiskestangå mi i varebilen eg, Pappa.
– E det kveld nå ?
Eg lære aldri det der, trur eg, det med å ikkje sei nåke, før me ska gjør det …
Men, han e jo herlige og, egentlig. Der han ikkje kan få komma seg avgårde fort nok, slik at me kan kosa oss på fisketur.
Og, som alltid, når den guten prøve fiskelykken, bite fisken nærmast før sluken har truffet vannflaten …
Augene strålte av stolthet, kjeften gikk i hundreførti og fisken fløy øve kaikanten som om det va flyvefisk me fanga …
– Oi Pappa, den va svææær …
– Den ska eg ha te kveldsmat, Pappa …
– Det e sikkert litt te deg og …
– Trur du mamma blir overraska nå …
Akkurat det sista der, det trur eg neppe hu blir, for den guten komme aldri heim uten fisk …
Og som sagt så gjort.
Når me kom heim sprang han lukst te hu mor, drog opp ein saftige makrell og skvetta øve heila det nyvaska kjøkkengulvet …
Typisk …
Men, Fatter’n fileterte makrellen, fyrte igang grillen og Mini’en fikk ønsket sitt oppfylt …
Blodfersk og nygrilla makrell te kvelds …
Heilt fantastisk …
Ellers, så blei det for så vidt stille idag … Men, eg laga eggerøra te frokost, så fant eg ut at bilen skulle vaskast, endte opp med å polera den også, før eg vaska alle gulvene i hoved etasjen.
Kånå hadde rydda, støvsugd og tatt loftet, resten va mitt oppdrag, sa hu … Enkelt og greit …
