Litt om det å legge Planer, liksom …

Eg og Kånå – To foreldre, fire barn og litt om planer og sånn …

 

Eg sitte i stugo sammen med Mini’en. Det har blitt søndag. Me ska på fossil jakt idag. Det har vært ein plan siden fredag.

Planen va egentlig også å skriva et innlegg te igår. Men, så e det detta med å ha planer då, i et hus med andre som også legge planer. For då får man gjerna planer som krysse spor, ein eller anna plass, etter hvert som dagen skrider frem.

Det va det som skjedde igår. Opp til fleire ganger …

Derfor e det herlig med disse helge morgenene, for det e sjelden at mine morgen planer krasje med den andre i heimen, sin trang te å legge planer.

Den andre e sjølsagt Kånå, og hennas plan om morgenen i helgen, det e stort sett å få skjønnhetssøvnen sin. Den planen pleie eg sjelden å kverulera om. Eg synast det e heilt kurant å stå opp i helgå eg.

 

Det å nappa med seg Mini’en før me luska opp trappå, finna frem ein kaffekopp, setta på barne-tv, kanskje smøra ein brødblings eller to. Somme ganger, så tar me den heilt ut istede for å vær frokost politisk korrekt, å finne oss kvar vår skål med overskytande chips, fra kvelden før.

Også sitte me sammen i sofaen, eg og Mini’en, å føle oss skikkelig uskikkelige.

Ein gang, så stekte me oss ein Grandiosa te frokost. Men, då blei det sjau. Nesten ein perfekt storm …

For, den planen krasja for så vidt med høvdingen i heimen sin plan, med tanke på lettvint middag, seinare den dagen. Jøje meg …

Det finnes faktisk søndagsåpne dagligvare butikker nå til dags, argumenterte eg for, når Kånå talte te tre med armane i et solid hoftefeste, foten gikk lukst i gulvet og to pizza spisande frokost slabbedasker fikk det strenga blikket …

 

Men, tebake te igår. Kor eg hadde ein plan om å få ut litt meir komplett uviktig lesestoff, fra familien Vandrende Kaos sitt dagligliv. Eller kvardagen vår.

Eg hadde og ein plan om å se fotbalkamp klokkå to igår. Merseyside derby i Liverpool …

Det va egentlig den første planen som gikk lukst te helsikke. For Han i Midten skulle spilla basketball kamp. Også klokkå to. Kånå skulle baka boller, vaska hus, rydda på loftet, legga sammen klær, vaska klær, støvsuga, etc etc …

Det va ikkje vanskelig å bedømma ka slags plan som va overordna alle andre planer, som kanskje og meget forsiktig ble lagt frem, av andre enn Kånå …

 

Det blei allikavel kjekt på basketball kamp. For all del. Det e jo kjekt å følge de små sine krumspring på diverse fritidsaktiviteter. Og Han i Midten hadde jaggu meg blitt flink i basket. Skjønt, bestemme den guten seg for å bli flink i nåke, så blir han det.

Det e sikkert derfor me til stadighet har ein diskusjon gåande, eg og han, om koffår han ikkje kan bestemma seg for å bli god i skolearbeid …

For han kan visst han vil. Det vett me begge to …

Men, så kom Fatter’n i hug si egen vurderingsbok, fra barneskolen. Kor Frøken som regel skreiv  ” Frode jobber godt, men kan så meget mer, om han bare vil “

 

Jaja … Eplet faller gjerna ikkje langt fra stammen, osv osv … Alt det der liksom …

 

Eg fikk jo sett nesten heile andre omgang, av Merseyside derby’et, så litt av den planen gikk ikkje heilt i vasken. Men, Mini’en sin plan om å gå te skolen for å leita itte fossiler som lærerinnå hadde gravd ned, den gjorde det … Gikk i vasken …

For Kånå hadde ein plan om at me skulle til Svigerfar i bursdagselskap. Han fylte år i går.

At eg då gikk på dass, lika før me visstnok skulle gå. Det va ikkje innafor, i henhold te Kånå sin plan.

Eg høyre ennå ekkoet fra hennas iltre stemme nede i gangen igår, når eg gikk ned for å slippa ut overskytande kaffe, idag. Ikkje minst Mini’en sin såre og triste gråt, når han fortsatt ikkje hadde fått gravd etter fossiler på skolen, slik Fatter’n hadde lova. På fredags kvelden …

 

Litlajentå skulle forresten på fotballcup, seint på lørdags ittemiddagen, så hu hadde blitt henta av treneren.

 

Eg hadde ein plan om at Kånå kunne ta seg av det å kikka på Litlajentå sine kamper, siden eg hadde vært på basketkamp. Slik at eg kunne kosa meg med kaffi hos Svigerfar.

Men, eg hadde ein sterk mistanke te at Kånå ville kjøre trumfkortet sitt, også.

Et slikt trumkort utført i plenum. Slik som når me satt i selskap hos Svigerfar igår, og Kånå liksom silkemykt legge ut foran alle i selskapet, om ikkje eg snart kunne gå ned å se på kampene te Litlajentå.

Eg visste det ville komma, selv om Kånå på ein måte hadde nevnt tidligare på dagen, at ein av oss måtte gå fra selskapet å se på jentå, og insinuerte at det skulle vær hu. Men, sjølsagt allerede hadde bestemt at det skulle vær meg …

 

I slike situasjoner, så e det ekstremt viktig selv om man på forhånd vett ka som ska skje, at man ikkje gir seg heilt uten kamp. Med tanke på å henta ein slags “gevinst” inn seinare.

At man liksom vise ein passe porsjon med misnøye, øvefor oppgåvå man nettopp har blitt gitt, selv om man visste den ville komma …

Slik at Kånå på et underbevisst nivå, får ein merksnodig trang te å gjerna gjør opp for den oppgåvå, Fatter’n nettopp nåke misfornøyd har akseptert …

Ein slags utspekulert omvendt psykologi metode, mellom to kjempende foreldre, om å ha et slags overtak i heimen. På sett og vis …

Nåken trur de vant, andre har tilsynelatende tapt, men faktumet i saken e gjerna at ligningen alikevel gikk i null … På et uforklarlig vis …

 

Litlajentå sitt lag vant ein og tapte to kamper igår, Han i Midten sitt basketball lag gikk på et hederlig tap og Merseyside derbyet endte uavgjort.

Og, om eg ska oppsummera ein lørdag med diverse planer som kryssa sine spor, i hytt og pine, omtrent te lørdagen tippa over te søndag …

Så vil eg vel finna det meget feil å sei, te slutt og itte mange diverse krumspring fra forskjellige parter gjennom heile dagen, at gårsdagens umiskjennelige ligning ikkje gikk ut i null … På ein måte …

 

Uansett … Nå står ein ny dag foran oss, med i hvert fall ein plan som e nødt te å utførast … Nemlig fossil graving på skolen med Mini’en …

Det trur eg har høyrt omtrent førtiåtta ganger, allerede.

At det ikkje blei utført igår, liksom. Og at idag, ja då ska me jaggu meg gjør det. Punktum … Jøje meg, altså … Han har nåken egenskaper fra si kjære mor, han der Mini’en og, sjøl om han gjerna e som snytt ut av meg …

Bestemt og standhaftig … Det kan nok passa den guten godt, vil eg tru …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens … Med eller uten planer …

 

 

Elefanten i rommet …

Foto : Willy Thuan – Phuket101

 

Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …

Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …

Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …

Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.

 

Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …

Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.

Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …

Ikkje hver gang, i hvert fall …

 

Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.

Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?

Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …

 

Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …

Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …

Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …

Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …

 

Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.

Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …

Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.

Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …

Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …

 

Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.

 

Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …

 

Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …

Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …

Denna gangen trur eg den va fylt med bly …

 

 

Barn, Aldersgrenser og oss Foreldres grensesetting …

 

Me har fire barn sammen eg og Kånå, og stort sett så har me vært ganske strenge på aldersgrenser, med noen få slepphendte unntak. Med disse tidene våre barn vokse opp i, e det jaggu meg ikkje lett å holda kontrollen på slikt. Om det e sosiale medier, filmer, spill, musikk etc. etc. …

Filmen i bildet ovanføre f.eks, den har ni års aldersgrense. Men, om du sette deg ned å ser den filmen, trur eg neppe du lar niåringen din se den, etterpå …

For all del, den har et underliggende godt budskap, men virkemidler og sjølve humoren i filmen. Den ligger langt over det ein niåring vil ha forståelse for. Det kan eg nærmast garantera deg.

I mine auger burde den hatt femten års aldergrense, både pga språkbruk, visuell bildebruk og diverse “hjelpemidler” som barn ikkje bør eksponeres for, allerede i ni års alderen …

Når noen som liksom skal ha kompetanse på slikt, setter ni år på en slik film, skjønner eg egentlig ingenting. Og gjør definitivt jobben med grensesetting for oss foreldre vanskelig …

 

Man skal ikkje stole på aldersgrenser, selv om noen har godkjent slikt for ni åringer. Spill på alle konsoller e lika vanskelig, om enn ikkje verre å følge med på …

 

For et spill kan man liksom ikkje sjekka gjennom før barna får lov, på samme måte som man gjerna kan med ein film. Spesielt ikkje om man har null peiling på hverken Pc-spill, konsoll eller I-pad …

Alle har det jo, e eit argument som kidsa ofte bruke, og som ofta går rett hjem, hos oss foreldre …

Til og med hos oss … Jepp, me har og gått på smellen med å tillate saker og ting som “alle” hadde, som me egentlig tenkte å si nei til, for så å finne ut at me hadde blitt rundlurt …

Men … Og her kommer eg til ein ting som mange foreldre bør ta til seg, for når me som foreldre har oppdaga eller blitt gjort oppmerksom på slike ting. Så har me tatt affære med saken, gjort oss upopulære hos våre egne barn, og slettet det som ikkje var passende.

Mange seie det e så vanskelig å ta vekk nåke, som man allerede har tillatt …

Det e faktisk tull og vas …

Man synes ikkje det e vanskelig å ta bort det som ikkje e passende for barnet, men man synes det e vanskelig å gjør seg sjøl upopulær for barnet.

 

Men … Man ska ikkje vær barnets bestekompis heila tidå, underveis i oppveksten, for somme ganger e man nødt te å gjør ekstremt upopulære valg. Valg som barnet vil kategorisere deg som verdens verste foreldre for at du tar …

 

Lasse Kjus sa det ekstremt godt på tv her ein dag. – Ingen skal mislike barna mine, fordi jeg ikke har vært streng nok … 

Altså, det e bedre barna hans mislike han som far for å gjerna vær for streng, enn at andre mennesker oppfatte hans barn som ufordragelige, fordi grensesetting har vært fraværende.

For all del, alt må jo vær innen den sunne fornuftens grenser, men å si at det e vanskelig å ta bort noe som barna gjerne misbruker, det e å fraskrive seg rollen som en god forelder, i mine auger …

Det finnes aldersgrenser fordi de skal overholdes, både på spill, filmer og sosiale medier. Filmer og spill bør vi foreldre snakke sammen, om ka me synest e greit for våre barn og respektere den andres valg.

Start foreldregrupper på Facebook og snakk sammen. Bli enige på felles foreldremøter om når barna kan få smart telefoner.

Snakk om at alle vil overholde aldersgrenser på sosiale medier, når slikt banker på døra, slik at barna ikkje kan bruke argumentet om at alle har det … Fordi dere foreldre allerede har snakka sammen om saken, og kanskje vet bedre …

 

Det e ikkje flaut, dumt eller lignende i det å ha gjort nåke feil, me har gjort de me og.

Det som e flaut, det e om du som forelder ikkje makte å gjør nåke med saken, og lar barnet få beholde nåke som det ikkje bør ha tilgang til …

 

Men … Ein ting som e ekstremt vanskelig å holda kontroll på, og som gjerna e lika mye med på å skapa dårlige holdninger, på lik linja som spill og filmer. Det e musikken våre egne barn høyre på …

Eg fikk regelrett sjokk her ein dag, når eg midt på ein lørdags formiddag sitte å høyre på P3, og de plutselig spille ein sang av Cardi B …

Gudhjølpe meg, altså … Kossen i alle dager ska me foreldre følge med på slikt, når me ikkje kan styra ka de spille på radioen, liksom … Og på toppen av det heila, så hylle programlederne både sang og sangerinne, for ein super låt …

Eg trur sangen heter WAP – med Cardi B … Og har liksom et slags refreng man ikkje vil at sine små håpefulle, ska gå rundt å nynna på …

 

Eg vett ikkje, men slikt blei i mine auger styrt på ein litt bedre måte, for ein del år siden … Kor slik musikk gjerna ble spilt litt sent på kvelden …

 

Eg minnast jo ennå ein episode fra min barndom, når me skulle på leirskule te Kinsarvik, og Samantha Fox sin Touch me hadde blitt redigert inn på ein mix-tape. Som bussjåføren velvillig hadde satt i spilleren …

Det va ikkje den første sangen som kom, men når den kom så smalt det. Ei litt kristelig lærerinne spratt opp fra setet sitt som ein rakett, spurta frem til spilleren i beste Usain Bolt stil og nappa lynraskt kassetten ut …

Snudde seg så mot alle i bussen, med ei ubermorsk grimase om andletet, før kassetten røyk lukst ut vinduet … Nå te dags, så hadde vel knapt nåken reagert, om denna Cardi B låten hadde kommen på radioen, underveis på ein lignande tur …

 

Man kan ikkje som foreldre styre alt av ka barna våre holder på med, og akkurat med musikk blir det muligens nåke vanskelig. Kanskje vil den beste medisinen i slike tilfeller, faktisk bare vær å digga musikken de lika, og me mislike.

For då e vegen for barna kort til å miste interessen, fordi foreldrene faktisk like musikken … Skjønt, Cardi B sangen, den e nok et unntak …

Eg har jaggu meg nesten ikkje høyrt verre …

 

Nei … Snakk med kvarandre som foreldre, sett grenser og hold de, bli enige med kvarandre om når ting skal tillates. Og vær ikkje redd for å gjør feil … Alle gjør det … Det e om man ordne opp det man har gjort feil, som definere om man lykkes som forelder …

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon … Mellom oss foreldre og mellom barn og forelder …

Det e nok det viktigaste middelet me har, for å skape mennesker med gode holdninger, av barna med ska fostre opp …

 

Det trur i hvert fall eg …

 

Hører på P1 – Har man blitt Voksen då ?

 

Det hadde seg sånn i mine litt yngre dager, mens eg suste rundt på jobb å leverte varer, å høyrte på radioen. At eg raskt kunne kjøra lukst forbi ein kunde fordi eg satt i min egen lille verden, og heller fulgte med på ka som blei sagt på radioen …

Somme ganger, når eg til og med hadde klart å stoppa på rett plass, blei eg gjerna allikevel sittande i bilen ei litå stund te.

Eg måtte bare få med meg ka som skjedde eller blei sagt, av dei som babla i vei på radioen, før eg hoppa ut for å levera varene …

Are og Odin va et av programmene som ofta kunne dra frem detta fenomenet. Karate et anna. Før Kristian Valen i ei samsending med Radio Haugaland tok øve ut over ettermiddagen, også hadde eg det gåande …

 

Det va mange gode radioprogram, den gangen, som lett distraherte ein småstressa distribusjons sjåfør. Som ikkje fikk det mindre stresse, etter å enten å ha kjørt forbi, eller satt i lastebilhyttå utenfor varemottaket litt lengre, for å ikkje gå glipp av nåke …

 

De siste årene, så har eg liksom ikkje hatt nåken favorittprogram på radioen, som har lurt frem denna lett irriterende evnen, te å forsvinna langt inn i ein anna verden. Slik at kunder ble forbikjørt og undertegna måtte snu lastebilen, for å komma inn i rutå og rett rekkefølge igjen.

Men, idag skjedde det igjen … Og av alle ting så har eg havna ned på et program på P1, som e skrekkelig interessant å høyra på.

Nærmare bestemt Landsmøtet, og først og fremst Rune Nilson. Ein liten funfact om Rune Nilson forresten, det e at i sommer når me va på bobiltur, så trykka han liker på innlegget om parkeringen med bobil, midt i Flekkefjord …

 

Altså, nå kan det godt vær det har vært andre kjendiser som kanskje har likt et av innleggene mine, opp gjennom årene. Uten at eg har fått det med meg. Men, Rune Nilson liksom !!?? …

Det fikk eg jaggu meg med meg … Han e rett og slett bare rå på radio, han der Rune Nilson ! ! !

 

Det som førte til at Førre Rør lett ble forbikjørt idag, det va ein fast konkurranse Landsmøtet har, kor man må sei stopp innen et halv minutt. Eller så går “liksom” ei bomba av og Landsmøtet blir sprengt …

Man e liksom ein slags “agent”, som over telefonlinjå må desarmere bomben …

Førre Rør, blinking te høyre og avkjørsel blei glatt glemt, og eg va kommen heilt te Frakkagjerd, når eg kom te meg sjøl igjen å huska kor eg egentlig burde ha vært …

 

Hjølpe meg, altså … Men, han som va “agent” øve telefonen idag, han klarte faktisk å komma seg velberga gjennom konkurransen idag, og desarmerte bombå, før den gikk av … Eg vett ikkje, men kanskje det va det som gjorde at alt anna blei glemt idag …

Det va i hvert fall første gangen eg har fått med meg, at nåken faktisk klarte oppdraget i tide …

 

Når eg tenke meg litt om, så kan det godt vær detta her Dab greiene også, som har medført at eg har nedprioritert radiolytting de siste årene. I og med at ganske mange steder eg levere, så ramle signalet ut og stillheten regjere plutselig, inne i lastebilhyttå …

Endelig, når Fm nettet liksom meir eller mindre hadde ok dekning over alt, då slukke man det og sette inn nåke som liksom skulle vær bedre.

Men, som i mine auger faktisk e mange ganger verre, og ikkje har det blitt bedre med tiden heller … Herreguuud … Både sentralt i Haugesund, midt i mellom Frakkagjerd og Aksdal og mange andre steder man absolutt burde hatt dekning, der forsvinne signalet plutselig sporløst …

Skremmande irriterande når man kanskje høyre på nåke interessant …

Det e liksom ingen logikk heller, i kor det e gode eller dårlige signaler, med detta her Dab systemet. Midt på flata markå med for så vidt minimalt med fjell omkring, som inne på Eikeskog i Aksdal, der ramle signalet ut i hytt og pine …

 

Mens, midt i mellom høge fjell, ein laaaang dal og Himakånå, fra Hindervåg og heilt te Vassendvik, der har eg full dekning heile vegen … Forstå det den som kan …

 

Men, det som eg egentlig lura mest på, sånn akkurat idag, når eg liksom tenke meg litt om … Fordi eg har begynt å finna P1 ganske så interessant og til og med høyre litt på Nitimen innimellom, siden det komme før Landsmøtet.

Det e på ein måte om eg har blitt voksen nå !? …

Siden eg av ein eller anna merksnodig årsak finne radioprogram på P1, meir kjekt å høyra på enn disse brautende tjueåringene, på P3 … Lokalradioen her i distriktet, den e eg liksom litt lei av sjøl om eg høyre på den og, sånn inni mellom …

Det e rett og slett P1 som e det stora for tiden, av ein eller aen forunderlig årsak …

 

Kan eg altså og for så vidt mot alle odds, rett og slett ha tredd inn i disse her voksne sine rekker ???

Tjera vena meg …

 

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer ? …

 

 

Barnehage tante/onkel eller Barnehagelærer !?

 

Det kan raskt blåsa opp te storm, om man ikkje balansere perfekt på ein sylskarp knivsegg, når man tar ein liten debatt om dei to begrepene. Eg havna litt ut på djupt vann ein gang, når eg i ett uforvarande øyeblikk kom te å bruka Barnehagetante/onkel begrepet, om barnehageansatte …

Istedet for deiras foretrukne begrep, som e barnehagelærer. Når eg delte ein tidligare skreven historia, som på ein indirekte måte, handla litt om barnehageansatte. Eg blei faktisk tatt litt på sengå, øve kor viktig det va å distansera seg fra detta begrepet, då det visstnok ikkje va med på å øke statusen på yrket deiras …

Eg blei såpassa betenkt øve at eg gjerna hadde kjørt heile hovudet, inn i ett vepsabol, og nå kom te å få kjenna vreden fra heila bolet, på ein gang … Så eg va kjapt ute å beklagde meg …

 

Men, eg har liksom ikkje klart å slippa tak i akkurat denna kampen, for å fjerna detta begrepet fra barnehageansatte. Eg funderte øve detta heile dagen på jobb og utøve kvelden, før eg bare måtte få nåken tanker ut av hovudet.

For denna tankerekkå trur eg ikkje eg får ut av hjernebarken, før eg har skrevet ut mine enkle meiningar om denna saken. For eg måtte jo lesa meg opp litt på nettet, om akkurat denna greiå her …

For å nøsta litt opp i årsaken te at noen lar seg provosera eller føle seg krenka …

 

For tjera vena meg, eg skreiv det hverken på ein nedlatende eller respektløs måte, i det heila tatt. E det nåken eg virkelig sette pris på, og meina har ein ufattelig viktig jobb, så e det barnehage ansatte …

 

Men, eg leste ett par artikler skrevet av to barnehagelærere ut på kvelden, og ein ting gikk igjen hos begge, i og med at de ikkje syntes nåke om begrepet Barnehagetante/onkel. For begge poengterte sterkt at de hadde tatt ein treårig høyere utdannelse, for å kunna jobba i barnehage, og meinte at de burde få meir anerkjennelse for utdanningen sin …

Begrepet Barnehagetante/onkel, det va visst bare sånne som skifta bleier, trøstet når noen gråt eller smørte på ei skiva, og va med på å holda jobbstatusen deiras nede. Altså, om eg forstår dei to eg leste meiningane te, sånn nåkenlunde rett, så e Barnehagetanter/onkler det samme som ufaglærte ansatte i barnehager …

Eg vil tru det e dei me kalle barnehage assistenter, nå for tiden …

 

Så for å bare ta ein kjapp oppsummering, sånn som eg har forstått det. Barnehagelærer/pedagog = Faglærte personer mens Barnehagetanter/onkler = Ufaglærte personer som jobber i barnehage … Satt litt sånn på spissen …

Det e ihvertfall vanskelig å tolka det annerledes, når eg leste deiras kronikker om begrepet og bruken av det. Du kan lesa deiras kronikker her, og her. Det e gjerna ikkje akkurat sånn at de skrive at de ufaglærte e Barnehagetanter/onkler, men når man så klart presisere sin treårige høyere utdannelse, tolke jo ihvertfall eg teksten på den måten …

Det kan godt vær eg tar feil, for all del, men la oss ikkje dvela så masse med det. Det har egentlig lite med tankane mine videre å gjera. For ka e ein god barnehageansatt, når man virkelig tenke seg om ??

Ka sette me foreldre pris på hos den personen som har ansvaret, for våre barn, når de tilbringe tid i barnehagen …

 

” Tante er jo noe de aller fleste forbinder med noe koselig. Familie, noen som bryr seg om deg, eller som passer på deg når ikke mamma eller pappa er der. ”  Skrive den eine i kronikken sin …

” Det er jo en koselig tittel» , det er et kjærlig, tillitsfullt begrep. Barnet anser deg som familie. ” Skrive den andre.

 

Eg har absolutt ingen problem med å slutta å bruka begrepet Barnehagetante/onkel, men eg e jo litt sjokkert øve ka disse to med ein god høyere utdanning, meina om sine egne kolleger, som ikkje har høyere utdanning.

Sånne som gjerna har jobba heila livet i barnehagen, og innehar uvurderlig erfaring fra yrket, men mangle utdanningen …

Sånne som kan gi dei som komme rett fra denna treårige høyere utdannelsen, ufattelig mange gode råd, tips og dela av sin enorme erfaring, innen barnehagelærer yrket. For i mine auger, så betyr det absolutt ikkje at dei som nettopp har lært alt som går ann å læra, men som ikkje har ett fnugg av praktisk erfaring, e bedre enn ufaglærte assistenter med mangfoldige års erfaring …

Eg meina et ein god balanse av god gammaldags erfaring, og ungdommelig overmot og nytenkning, e ein god match. At man har nyutdannede Barnehagelærere, som ønske å læra av dei med erfaring.

 

Hvis man drar te med ein slags ligning her, så kan man jo sjå føre seg min bransje, kor man utdanne nye sjåfører rett fra skolebenken. Og som 19-20 åringer får ansvaret for ett vogntog på femti tonn, og blir satt te å kjøra ei ruta fra Haugesund – Oslo. Man har lært alt som går an av teori, og ska nå setta detta ut i praktisk arbeid …

Eg vett ikkje, men i mine auger e det rein og skjær galskap, og som ung yrkessjåfør, då burde man kjørt mindre biler i minst nåken år, både for å få kjenna litt på kossen ein stor bil oppføre seg, både på sumar og vinterføre, før man får lov å kjøra svære tunge vogntog, og langkjøring på vest – øst ruter, eller lignende …

 

Ikkje minst, så har verktøyene nå te dags, altså vogntogene, blitt så teknisk avanserte med så mange hjelpemidler, at når ett sånt vogntog mista veigrepet på vinteren, så kan det raskt bli fatalt.

 

Når ett vogntog med så mange hjelpemidler, som elektronisk stabilisering, antispinn, antiskrens etc. etc. finne på å slippa taket på vinterføret, eller forsåvidt sumarføre. Så skjer det ikkje i lav fart, kor sjåføren gjerna har sjanse te å ta seg inn, men heller i meget høy fart.

Og ein fersk sjåfør uten nåke som helst erfaring, ryke gjerna lukst te skogs, i fjellveggen eller i verste fall rett inn i ein møtande bil. Konsekvensene kan bli dramatiske, og mangfoldige liv vil bli berørt og ødelagt, i verst tenkelig tilfelle.

Kun, fordi man ikkje hadde erfaring, stolte på sine teoretiske kunnskaper og verktøyet man hadde tilgjengelig …

 

Det e faktisk ikkje så voldsomt stor forskjell, om man sammenligne detta, med ein nyutdanna barnehagelærer. Som komme rett fra ein treårig høyere utdanning, og ska lukst ut i arbeidslivet.

 

Kanskje har man ikkje egne barn ennå, som faktisk gir dei fleste mennesker eit heilt anna syn på det å vær foreldre, enn man hadde før. Kanskje, så har man fått ein god stilling som pedagogisk leder, på ein avdeling i ein barnehage, og stole blindt på sine nyerverva teoretiske kunnskaper …

Men, får seg ett lite sjokk når teori og praksis, gjerna ikkje heilt lar seg forene, og verktøyene man har i barnehagen, dei slutte plutselig å fungera. Kanskje feiltolke man totalt ein situasjon, kor man e skråsikker på at man har rett, men som man hadde lett sett at absolutt ikkje va sånn som man trudde, om man bare hadde hatt nåken år med erfaring bak seg …

 

Følgene for feiltolkningen blir fatal, når fleire etater og lignende får blod på tann, plutselig har saken tatt abnorme proporsjoner, og konsekvensene blir fatale … Mangfoldige liv blir berørt og ødelagt …

 

Akkurat som i min bransje, kor unge sjåfører absolutt burde hatt tett oppfølging i starten, og kjørt lavrisiko biler te de hadde nåken års erfaring. Så meina eg det samma om Barnehagelærer yrke, kor unge nyutdannede personer, absolutt burde gått sammen med erfarne “Barnehagetanter”, eller assistenter om man vil.

Og tilegna seg verdifull erfaring på ein ypperlig måte. I mange barnehager vil eg tru og håpa det praktiseres, mens i andre blir man nok kasta te løvene, nærmast første dagen på jobb. Eg meina, at man virkelig har godt av å tilegna seg ferdigheter som den eina meine høyre te “Barnehagetanter/onkler”

At man e kjærlig, tillitsfull og bryr seg om dei man har ansvaret for. At man har ein slags “Tante/onkel” følelse, for dei barna man har i barnehagen. Ser dei enkelte individene som de e, og kommunisere og samhandle med foreldre, på ein god måte.

Om eg ska laga ei lista over dei beste Barnehagelærerne, som våre barn har hatt, e det nok akkurat lika mange ufaglærte assistenter, som faglærte barnehagelærere på den listen.

Som Barnehagelærer e det ikkje nok å lena seg på bare den faglige kompetansen man har tilegna seg, men og den menneskelige faktoren man innehar som person. Den e lika viktig som faglig kompetanse, om ikkje meir viktig.. Det at man som Barnehagelærer, også innehar evnen te å vær litt “Tante/onkel” for barna man har ansvar for, det trur eg e viktig.

Ikkje minst e det viktig å ha den evnen øvefor foreldrene te barna og …

Det at man kan gi og ta imot beskjeder, prate med og diskutere på ein lika respektfull måte, som man gjerna gjør med sin egen familie.

 

Faglig kompetanse uten nåke særlig erfaring, det kan lika godt vær ein hemsko som ein fordel, når man endelig komme seg ut i arbeidslivet. Når man endå ikkje har fått tillært seg egen erfaring, som menneske, mor eller far.

 

I mine auger, ska man passe seg litt for å skapa ei for stor kløft, mellom mange års erfaring, og nyutdannede barnehagelærere i barnehagene nå til dags …

 

Og om det hette Barnehagetanter/onkler eller Barnehagelærere, det trur eg nok ikkje e så viktig, når man kjenne godt itte …

Det e vel viktigare at man vett man gjør det besta for barna man har ansvaret for, enn at absolutt alle i Norges land, annerkjenne den treårige høyere utdannelsen din. Til og med ein halvsleten Fatter’n med fire små i heimen og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå. Dei fleste e nok klar øve utdannelsen dåkkas, og sette ufattelig pris på jobben dåkke gjør for barna våras …

Det gjør me ihvertfall her i heimen.. Barnehagetante vs Barnehagelærer.. Eg vett ikkje.. Det e kossen dåkke e med barna våras som betyr nåke for oss foreldre …

 

Ikkje ka tittel dåkke som jobbe i barnehage, absolutt vil at me ska bruka. Sjøl om eg gjerna ska passa meg litt, med å bruka Barnehagetante/onkel, igjen …

Og e det nåken som kan sympatisere med ein nåke brokete jobbstatus, så e det nå ihvertfall eg, i mitt virke som yrkesjåfør.

Men … Eg e stolt av jobben min uansett eg. Eg vett kor viktig den e for alle mine kunder, bedrifter og til og med dåkke Barnehageansatte..

Uten oss yrkessjåfører, då hadde det ikkje vært lett å drevet ein barnehage, butikk eller sjukehus, for den saks skyld.

 

Så me har gjerna meir te felles, enn man kanskje trur …

 

Kokken, Kjerringa og KvinneGuiden – Og mine tanker …

 

Når eg begynte med denna bloggen, så va det mange flinke blogger her inne, på Blogg.no. Mennesker som skrev gode blogger.

Mennesker som tok opp viktige tema, vanskelige tema og kanskje til og med tabu belagte tema.

Mennesker som skrev bra og brukte sine evner på en god måte. Mennesker man kunne se opp til …

Marte Friman-Anda som skrev bloggen CasaKaos va en slik god skribent. Hennes blogg kunne variera fra å levere latterkuler av skyhøyt nivå, te å ta opp viktige tema på ein god måte.

Eg likte veldig godt hennas blogg, og savna den virkelig når Marte la den ned.

Peter Kihlman med bloggen Pappahjerte skreiv (eller skriver?) også bra, om livet etter han ble far.

Ein morosam, koselig og til tider alvorlig blogg. Peter kunne også ta opp vanskelige temaer, og formidle disse på et godt vis.

Skjønt, somme ganger va eg gjerna ikkje heilt enig i hans meining …

Kanskje ikkje i Marte Friman-Anda sine heller, men man fikk som regel et saklig svar, om man var saklig i sin egen mening i kommentarfeltet, hos begge …

 

Konatil, eller Christina som e Kånå te Peter Kihlman skriver også bra, faktisk nesten bedre enn sin mann.

Kjempeflink te å gjerna balansere de temaene hu tar opp, når Christina skriver om viktige saker. Og ikkje minst hysterisk morosam, når hu legge ut om episoder fra livet deiras … Ploink, Ploink seie bare eg

 

Men, eit felles poeng for de eg har nevnt ovanføre her, når de gjerna våga seg ut på glattisen, og virkelig meinte nåke om et tema.

Så må det vær at det som oftast va meget velskrevet og balansert … Og sjelden eller aldri gikk ut med person hets …

 

Det va liksom ein litt anna atmosfære her inne den gangen, på Blogg.no, enn eg muligens føle nå for tiden …

Kanskje spesielt nå for tiden …

Eg har skrevet siden 2013, først på mi egen facebook side, så i blogg format fra 2014. Det va då eg liksom begynte å oppdaga andre bloggere.

Både på godt og vondt.

Og eg har sett mange forskjellige krumspring, fra diverse mennesker.

Som kanskje har gjort vel mye, for å beholde status og plassering langt der oppe i toppen, opp gjennom årene som har gått …

Saker og ting eg neppe ville valgt å gjør, for å beholda eller få mest mulig lesere, inn til min blogg. Som for så vidt også e årsaken te at eg som regel ligger å vake mellom tyvende og femtiende plass, på denna famøse blogglistå …

 

Med nåken elleville sprell av og til, opp og inn på topp ti, fordi et innlegg gjerna tok litt av … Som sist gang, når ei parkering med et drog av ein bobil i Flekkefjord, tok heilt av og blei delt over ein lav sko …

 

Eg har mang ein gang gått runder med meg sjøl, om eg ska fortsette med denne bloggen. All den tid eg skrive om oss, om meg, om Kånå og vår flokk, mens eg dele bilder fra vår hverdag …

Bedrive eg og utlevering av våre barn, utlevering av oss sjøl ? … Bryte eg visse retningslinjer eg ikkje burde ? …

Det e jaggu meg ikkje godt å sei, og i hvert fall vanskelig å bedømme selv …

Eg synast ikkje har gjort det, men det e jo kun mi meining. Eg tenker at de historiene og bildene eg dele, vil være super kjekt for barna våre å lesa og se, når de blir større …

Når de blir voksne …

At me då kan le litt av historiene, om ti – femten år, å mimre litt tilbake til “The good old Days” …

Når deres foreldre sleit ræva av seg, for å få dagene til å gå opp … Med de timene som var tilgjengelig …

 

Eg har aldri fått min egen “tråd” på Kvinneguiden, nåke som eg heller ser på som et kompliment, enn et nederlag …

Det kan jo vær et tegn på at eg kanskje gjør nåke rett …

Eg har skrevet blogg såpassa lenge at den gjengen burde ha registrert, at denne bloggen eksistere for lengst …

I mitt hovudet, så e ikkje all oppmerksomhet, god oppmerksomhet, selv om den gjerna generere klikk inn til min blogg …

Då får heller ein trettiåttende plass vær godt nok, siden det va det publikummet eg traff igår. Ein anna dag e det gjerna meir, andre ganger kanskje mindre …

Slik er det bare …

Somme ganger e eg meir aktiv, andre ganger mindre, slikt har også betydning …

Kanskje har eg bare hatt flaks, gått under radaren eller lignende. For negativt fokus, enten fra andre bloggere eller i kommentarfeltet det har eg nærmast ikkje opplevd, på disse fem – seks årene eg har skrevet blogg …

Mye av årsaken til akkurat det, e vel det faktum at eg stort sett ikkje går høgt ut, å meina så skrekkelig mye heller …

 

Men, idag må eg lufta topplokket … Idag har eg noe å sei …

For eg har fått nok nå …

Når det dei siste ukene i kommentarfelt, blogginnlegg og Kvinneguiden sitt forum, nærmast har lyst rødt av diverse meninger, i alle retninger …

Til tider har det nesten blitt stygt …

Altfor stygt …

På kanten og gjerna over te personhets fra alle sider …

Slikt synast eg ingenting om …

 

Menneskene på Kvinneguiden står opp for barns rettigheter på sosiale medier … Den siste tiden trur eg heller det fokuset, rett og slett har fått motsatt betydning …

Altså, at all omtale og egne meninger der inne, heller ble med på å eskalere det man jobbet mot.

Å si at stopper utleveringen, så stopper kritikken, det faller på sin egen urimelighet, tenker eg …

Når de som e imot utleveringen, e med på å heller eskalere den …

Målet helliger ikke alltids middelet …

Men, eg observere at ein del sjeler der inne, har meldt seg ut av videre oppfyring av bålet … Det e flott gjort …

 

Så har man Kjerringtanker, som har som konsept å satirisk harselere med den som til enhver tid, ligger øverst på topplisten.

Et morosamt konsept, som har gitt meg mang ein god latter …

Men …

Når det mot alle odds bare e ein fyr, som legger beslag på topp plasseringen, over lang tid …

Då kan raskt slik harselering (over lang tid) plutselig miste sin sjarm, og den som e kilden til slik harselering, vil til slutt føle seg forfulgt …

Satire, sarkasme og ironi som virkemidler i tekster, kan ved få millimeters avvik, gå fra frembragende humor til ufordragelige ytringer …

Om man trår feil som skribent eller ønsker å misforstå med vilje, som kilde …

Skal man da heller være konge over tausheten, eller bli slave av sine egne ord ? …

 

Blodfansen … De evig lojale leserne som blindt holder med sin helt/heltinne …

Det e jaggu meg et merksnodig fenomen, men egentlig veldig enkelt å forklare …

For, årsaken te at noen følger en person, en blogg eller lignende. Det e jo fordi de kjenne seg igjen i det den personen de følger, deler med dem …

Følgerne kan identifisera seg med innholdet i en blogg, og blir følelsesmessig involvert i innholdet …

Då blir alle kritiske røster og motsvar som et angrep rettet direkte mot dem selv …

Det e i grunnen ingenting negativt i det, om den som har slike følgere ikkje misbruke skruppelløst deiras hengivenhet, til sin egen fordel …

Om man liker en blogg, person eller lignende veldig godt, så må man som følger klara å se forskjell på rett og galt …

Ikkje alt som den man følger deler, skriver eller formidler, på et eller anna vis, e alltid hundre prosent riktig … For alle trår feil i livet …

Alle gjør feil …

Husk det …

 

Og te Kokkejævel sjøl … Kossen i alle dager ska man skriva nåke te deg, uten at man blir tatt for ein som ikkje vil deg vel, for det vil eg …

Eg e faktisk enig med deg, i det faktum at du nok har fått ufortjent mye pryl den siste tiden, rundt omkring i kommentarfelt, blogginnlegg og forum …

Det e faktisk grenser for ka et menneske kan klara å absorbere, når det stormer som verst, rundt ens egen person …

Men, når det e sagt … Så kan man ikkje stikke under en stol, at du virkelig har vært med på å fyre opp under bålet selv, også … Istedet for å legge temaet dødt.

Heve seg selv over usaklig kritikk, og la flammen dø ut …

Man har som bloggeier et redaktør ansvar for det man selv skriver, men også et overordnet ansvar for ka man sier mellom linjene, til sine følgere …

 

Ditt innlegg om oppgjøret med kritikken, selv om eg e såpassa oppegående at eg forstår det e humor, e et innlegg som raskt kan bli lest mellom linjene …

Og muligens på ein litt skummel måte …

Har du Kokken full oversikt over alle dine over 40 000 følgere på Facebook, og deres sinnstilstand, sånn med tanke på mental helse ? …

Ka om bare ein følger leser den teksten hundre prosent bokstavlig ? …

Og tar din “anmeldelse” i fullt alvor, fordi de som “blodfans” har blitt forulempet av noen, som åpent kritiserer deiras helt … Fordi de e hinsides all fornuft følelsesmessig engasjert i din blogg, ditt liv og dine meninger …

Og NEI, eg seie ikkje alle dine følgere e i psykisk ubalanse … Så ikkje bruk den imot meg … Eg skreiv ein … 1 …

Har du tenkt i de baner, når man gjerna skriver en slik tekst ? …

 

At noen kanskje e så fanatisk opptatt av deg, at de ville gjort alt i si makt for å følge opp dine ord … Jauda, eg vett detta e å synse, ein hypotetisk ligning som forhåpentligvis aldri vil gå opp, eller bli løst …

Men ka om … ?

 

Kanskje, så har eg vært med å fyra opp unna et bål sjøl nå … Men det får så vær … Eg likar jo begge bloggerne eg nevne lika ovanføre her, men slite litt med denna kommunikasjonen dei imellom …

 

Eg e bare drita lei av slik detta blogg sirkuset har blitt, de siste ukene, ja kanskje siste årene …

Lei av at ingen ska stoppa først …

Lei av ingen e voksne nok te å rekka opp ei hånd å sei – Eg beklager … Detta blir heilt feil … Eg trur me gir oss nå …

 

Det e fanken meg nok nå …

 

 

Min Barndoms Verden …

Den siste dagen i min barndoms verden … Når trødde man egentlig ut av den … Min barndoms verden.

 For Odd Børretzen, va det den dagen bestefars klokkå på veggen stansa … Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka, fra min barndoms verden …

 

På ein måte, trur eg at man aldri tråkka heilt ut av den verdenen, man tar bare ein liten pause, glemmer den ut eller gjerna bare blir litt for voksen. Te at man tør trø inn i den igjen. Fordi man har så mange voksen ting, man absolutt må få gjort.

 

Min barndoms verden. Det va ein herlige verden, og eg e så heldige at med fire små i heimen. Så får eg leva litt i min barndoms verden, igjen. Kor alle bekymringer forsvinner, som dugg i plettfritt solskinn …

 

Kor eg får sitta på gulvet å leka med Duplo’en sammen med Litlajentå og Mini’en. Laga fantasifulle hus i alle verdens fargar … Bygga båtar som aldri i den virkelige verden, hadde bært så mye som ei fjær eingang.

Men i vår barndoms verden, der kan den ta med seg elefanter, ein halv sliten Buzz Lightyear figur og nåken batteri drevne hamstre, øve havet te Afrika …

Et hav, som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet … Ikkje meir enn ein halv meter, i virkelighetens verden … Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden … 

 

I vår barndoms verden … Der kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England. Med over hundre tusen publikummere på ein enorm tribune …

Som skrike så sveisen blir blåst bakover, når me score mål. I den virkelige verden e det bare Litlajentå og Mini’en som sitte på tribunen. Og tribunen e egentlig bare ei litå trapp, opp te terrasse dørå …

 

I vår barndoms verden, sitte eg og eldstemann å leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers. Me skulle bare lesa et kapittel, men det va så spennande at me som oftast blir nødt te å lesa ett par te …

Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset. Ja, då va det på an med ein gang. Då leka me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver. Der i vår barndoms verden … 

 

Vår barndoms verden, kor me gjerna løpe livredd rundt i ein jungel. Eg og Flokken. Med ei skrubb sulten løvinna i helane på oss. Ei løvinna som vil spisa oss te kvelds. 

I virkelighetens verden, e det bare hu mor som prøve å fanga oss, for å få oss i seng. Fordi det e leggetid …

 
Eg håpe eg aldri glemme den ut … Min barndoms verden … For den kan man egentlig ta fram, akkurat når man vil, bare man tør nok … 

Og heima hos oss, så løpe den rundt oss over alt … Mine barndoms verdenar … 

 

Vår barndoms verden … Flokken vår …

Tekst : Frode Skogøy

Hva er det mest utfordrende, med å være forelder i dag ? …

 

Detta e ein tekst eg skreiv te ein konkurranse for lenge siden, kor temaet va ka man meinte va den største utfordringen med å vær foreldre nå te dags …

Men som eg aldri turte å senda inn … Ein tekst skreven på bokmål, siden planen va å senda den inn …

Mini’en va to år, hverdagen va meir eller mindre kaotisk, ikkje det at det e så mye mindre kaos nå, men det e gjerna litt meir system i kaoset …

Siden eg akkurat idag, e på visitt oppe i øverste etasje her på Blogg.no, synast eg det e viktig å ta denna teksten frem igjen … Bruka litt av spotlighten her på toppen, for å belysa temaet litt …

For, det e litt det som e den røde tråden, og for så vidt meiningå bak bloggen vår, med det å tøysa, drite oss litt ut og ufarliggjør det å vær forelder. Å visa andre at man ikkje må vær perfekt. For ingen foreldre e det …

Men, man kan vær god nok … God nok for sine egne barn, og ikkje god nok for alle de andre foreldrene, i nærmiljøet … 

.

 

Hva er det mest utfordrende med å være forelder i dag ?

Tekst: Frode Skogøy

 

Det er nærmest som å spørre ett barn om hvem som er best av foreldrene.

Nærmest umulig å svare på og ufattelig ustabilt. Det kan være alt fra å stå opp om morgenen til å få barna i seng, eller det og få økonomi, samliv og være en god forelder til og fungere i ett harmonisk samspill.

Eller bare det å få kabalen mellom jobb og familieliv til å gå opp, uten alt for mange knuter på tråden.

Men, jeg tenker at det og være foreldre, uten og hele tiden strebe mot å leve opp til alle forventningene fra omgivelsene rundt oss. Det er en av de største utfordringene, vår tids foreldre møter.

Det å være pedagogisk korrekt, som jeg tenker er ett uoppnåelig luftslott i himmelen, en illusjon av en perfekt virkelighet som ikke finnes.

Man kan nesten ikke åpne en nettavis, uten en artikkel om hvordan man skal opptre som de «perfekte» foreldre. Slik at våre barn får en best mulig barndom.

Man får det inn med teskje på foreldremøter i barnehagen, etter at personalet har vært på kurs, eller lignende. Og alle tidsskrifter med respekt for seg selv, har alltid en story på hva vi nåtidens foreldre gjør feil.

Eller hvordan vi skal gjøre det, for og mestre det riktig. Med støtte fra en eller annen «ekspert» på området. En «ekspert» med ett hav av utdannelse innen foreldre og barn, men som ikke har barn selv. Det fikk man ikke tid til, for man studerte jo.

 

” Jeg tror en av våre største utfordringer som nåtidens foreldre, det er å stole på at du gjør rett. At den måten du har valgt å oppdra dine barn på, er god nok. Ja, gjerne mer enn god nok, selv om man ikke gjør alt slik andre mener man skal gjøre.

 

Slik naboene oppdrar sine barn, som fungerer aldeles utmerket for de, men som er helt utenkelig for deg. Slik svigermor mener man skal oppdra barn, som man vet at gjerne kunne fungert strålende.

Men som man likevel aldri kommer til å etterkomme, kun på trass. Man finner sine egne metoder for å få barna til og fungere i ett harmonisk samspill, som generelt sett fungerer. Men som noen ganger likevel er fånyttes, så må man improvisere og bruke andre metoder.

Kanskje til og med kombinere flere metoder man har lært av egen erfaring, for å håndtere en situasjon.

Det mener jeg er en stor forelder utfordring nå til dags, det er å finne sine egne metoder som fungerer, og stå for dem. Tro på at man gjør det riktig.

 

Det er ingen fasit på hvordan man skal oppdra sine barn, det er gjerne en mal man kan jobbe ut i fra. Men som forelder må man kunne lese hver enkelt barn i «flokken» som ett enkelt individ og handle deretter. Ingen barn er like, det er ikke noe som heter A4-Barn.

Vi har alle vært barn, og fått utdelt forskjellige doser med vilje, selvtillit og forståelse. Jeg tror ikke man kan gå ut ifra at en enkelt metode virker på alle barn. Vi har fire små i heimen på to,fire,åtte og ti år, og kan absolutt skrive under på at det ikke er en bestemt mal som fungerer på alle.

Alt handler om å lese omgivelsene rundt deg, humøret til barnet ditt og handle etter forholdene.

 

” Bruke omgivelsene rundt deg til din fordel som forelder, men som også tar hensyn til barnets situasjon. Ta lærdom av de feilene man gjør, for feil det gjør man som foreldre.

 

Aksepterer man ganske tidlig, at det er greit og gjøre feil, da er man kommet langt. Spesielt hvis man også klarer og lære av de feilene. Vi har funnet vår måte som fungerer for oss, vår greie som ikke er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt oss trykker på oss. Men heller egen erfaring av hva vi har gjort feil, og hva som har fungert.

Å være forelder i nå til dags, det er en utfordring på så altfor mange områder. Men det mest utfordrende synes jeg, er å ha troen på seg selv som foreldre. At man kan ta sine egne valg som man mener er best for sine egne barn, uavhengig av alle andre påvirknings krefter som finnes rundt en.

Klare og skape gode relasjoner mellom hverandre som foreldre, og barna. Å ønske det beste for hverandre, samarbeide om den oppgaven man har som forelder og ta gode beslutninger etter det.

Det mest utfordrende med og være forelder i dag. Det er å bare og være en forelder, så godt som man vet man kan. Uten å tvile pga. all påvirkning fra omgivelsene rundt oss. Og innse at det er lov og gjøre feil, så lenge man lærer av dem.

Det er jaggu meg en utfordring det.

 

 

 

Eg e litt Oppgitt, eg …

 

Eg stod opp ekstra tidlig idag, mekka meg ein kopp kaffi før eg gikk på jobb, og kosa meg litt der ved kjøkkenbordet, men satt allikavel med ein sterk følelse av oppgitthet …

Først og fremst øve meg sjøl, som ikkje kom meg te sengs før langt over klokkå tolv, igår kveld.

Selv om eg hadde bestemt meg for å visste at det besta va å gå tidlig ned i loppekasså, kvelden før …

 

Men, så begynte tankane å vandra der eg satt å leste nettaviser, øve visse eksemplarer av sorten politikere som nå har fått det for seg, at det e ungdommen som e de store synderene i sommersol …

For covid-19 har jo plutselig begynt å blussa opp i samfunnet igjen …

Og då finne eg det merksnodig at disse menneskene som e satt te å styra landet vårt, ikkje klare å se sammenhengen mellom åpne grenser og hemningsløs smittespredning …

Og istedet for å ta grep om feilen de gjorde i første omgang med å åpne disse grensene, bruke man nettopp det ungdommen gjør om sumaren når skolene e stengt, blodet løper løpsk og fester hemningsløst i sumarnatten, som tåkelegging for sine egne valg …

 

Umgdommen har festa heile sumaren dei, og det gikk heilt fint i mai, til og med i det flotta været i Juni og for så vidt va det liten smitteøkning gjennom Juli også.

Gudhjølpe meg, folk samla seg i eit kalas av ein folkemengde, og protesterte mot det som skjedde i Usa, med disse politimennene som drepte ein svart mann …

Black lives matter …

Det gikk mot alle odds jaggu meg bra det og, i Norge’s langstrakte land, selv om mange va ute med pekefingeren og meinte det va galskap …

 

Så, mens eg sitte her å tenke så går tankerekken mot stormen som kom når alt av feriereiser ble avlyst, vår inkludert, kor me nordmenn blei forbanna, oppgitt og triste å lei oss.

Fordi ferieplanene gikk lukst i vasken …

Men, for pokker, altså. Den stormen gikk også over selv om mange syntes der va fryktelig surt. Den gjengse nordmann innfant seg med situasjonen, og slo seg te ro med at det måtte bli Norges ferie i år …

Tjera vena meg, eg har aldri sett så mange nydelige sumarbilder før på sosiale medier, av nordmenn på ferie som liksom oppdaga sitt eget land, igjen.

Det gikk fanken meg bra det også … Og fortsatt, så trur eg ungdommen festa natta lang, skjønt det dukka gjerna opp et lite smittetilfellet, her og der …

Men, man fikk raskt kontroll fordi smittevern jegerne, hadde god oversikt …

 

Så slippes bombå, som eg gjerna tenker va et stort feilgrep, når man hemningsløst åpner grenser, fordele land inn i røde og grønne soner, land som man ikkje har den villeste fanaring om har den samme gode oversikten, som me selv hadde her i Norge …

Og då spør eg koffår … !?

Eg hadde innfunnet meg med at sumaren blei i Norge i år, naboen hadde innfunnet seg med det samma. Ja, de fleste her i landet hadde nok nærmast det, vil eg tru …

Så om grensene hadde blitt holdt stengt til over sumaren, og til skolene hadde begynt igjen, så trur eg pokker meg ikkje det hadde blitt noe stort opprop …

Noen grupperinger ville nok dukka opp i mediene, med elleville utsagn om sumarhuset som forfalt, nede ved spanskekysten eller lignende.

Det samma huset som gjerna stod tomt, to- tre somre på rad tidligere somre før cobid-19, fordi da prioriterte man andre ting …

Som ny Tesla, nytt kjøkken eller bad eller kanskje til og med en bobil, fordi overskytende kapital måtte brukest opp …

 

Men, summa sumarum så va den stormen forbigått, folk hadde forstått, folk va med på dugnaden og folk va glad for at vi hadde fått kontroll, her i Norge …

Derfor e det for meg ei gåta at man plutselig måtte åpne grensene, invitere viruset gladelig inn til Norges land igjen og sette skolestart, barnehagestart og oss vanlige folks jobber på spill, igjen …

Og at politikerne var så tvetydige og naive i sin anbefaling med å si at grensene er åpne, men samtidig ikkje anbefaler folk å reise om det ikkje e strengt nødvendig, og trodde det ville fungere !?

Virkelig … !??!

I mine auger så va vel det nett som å tømma et lastebil lass med smågodt inn i en barnehage, å si at det e lov å spisa, men me anbefale det absolutt ikkje …

 

Folk reiste ut av Norge, folk reiste inn i Norge og nå får me kjenne på følgene av hvordan det e å vær slepphendte med sine barn, for å bruka ein metafor …

For alle foreldre vet kor vanskelig det e å snu ein trend, når man har sluppet opp litt på faste rutiner og regler i heimen …

Slik som politikerne gjorde her i Norge, med folket sitt som sine barn.

De fleste barna var lydige og gjorde som man hadde fått anbefaling og beskjed om, mens andre hørte va som ble sagt gjorde det som var lovlig, selv om man visste at det ikkje var helt forsvarlig …

Og vipps, så var covid-19 på ellevill frifot og sprer seg som en skogbrann i knusktørt terreng …

 

Toppen på frekkheten av visse politikere, det er å gi ungdommen hele skylda, for å tåkelegge sin egen uduglighet …

Spør du meg …

Men, eg får sei som Svigerfar så ofta seie te meg når han meine nåke, men vil trø forsiktig i salaten.

Det kan godt vær eg tar heilt feil, men detta e nå mi meining …

 

Ha ein god onsdag, Folkens. Ta vare på kvarandre og husk på smittevernsreglene …

Nå har Frode’n for ein gangs skyld latt tankene flyta ut på blogg, og meint nåke igjen …

Men ja, eg e jaggu meg litt oppgitt …

Gulp …

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Bobil Helsing Kulturen …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Å hilse på andre bobiler når man selv kjører bobil, det e ein slags uskreven regel i bobil miljøet. Det e blitt ein del av kulturen, med det å kjøre bobil. Nett som motorsyklister, lastebil sjåfører og bussjåfører også hilser til kvarandre. For oss blei det ei morosam greia de første gangene me kjørte bobil, før me forstod alvoret i denne hilsekulturen …

Det fant me ut langt inne i Telemark for mange år siden, når nåken hardbarkede bobil turister satt å diskuterte akkurat detta fenomenet utenfor bilen, ved siden av oss …

Det levna liten tvil om at den indre kjernen i bobilmiljøet, absolutt ikkje satte pris på useriøse aktører, ute på landevegen … Og etter den kvelden, har me sjølsagt aldri bedrevet useriøs hilsekultur meir, når me har vært ute å kjørt bobil. Skal man få respekt av den profesjonelle bobil garden, bør man absolutt ta slikt på alvor …

 

Men, det e jaggu meg ikkje lett å liksom bare hilse på, sånn egentlig, for kim hilse på kim og ska man for så vidt hilse på alle, eller bare slike som har lik bobil type som man selv … Spørsmålene kan bli mange, men noe fasit finnes ikkje …

Derfor har eg laga ein liten lett oversikt, over de mest brukte bobil helsingane, med et lite glimt i auga …

En slags manual om du vil, så kan man jo velge den man gjerne føler passer best selv, neste gang man er ute å kjører …

 

Standard bobil helsing:

Da tar man hånda nesten rett opp, med håndflaten flatt mot frontruten. Denne bruker de fleste, og kan anbefales til den ferske bobil eieren, om man ikkje vil skille seg ut, med en gang … 

 

To fingrer opp fra rattet:

Ofte brukt av de med litt stor og flott bobil, en nonchalant gest fra en som kanskje tenker litt for godt om seg selv. Men, kan også brukes av helt vanlige folk, som nettopp har møtt hele bobilforeningen på vei heim etter landsmøtet … Man kan raskt bli trøtt i armen av Standard hilsen i slike tilfeller …

 

Opp skjevt til høyre med knekk i hånda:

Meget mye brukt i det miljøet hvor partnere ofte er av samme kjønn. Kan også brukes av alle, men vær forberedt på de forviklinger det kan medføre, om man treffer noen man har hilst slikt på, i dusjen på sanitæranlegget. 

 

Litt på skrå til venstre flat hånd og fremover:

Ofte brukt av yrkessjåfører på ferie i bobil. Spesielt første uka, før man har blitt vant til at kjøretøyet er ti ganger mindre enn semitrailer’en, de kjører til vanlig. Før de som oftest går over til standard helsing … Brukes også noen ganger av slike som plutselig fikk lånet innvilga, på den altfor store bobilen de ikkje hadde råd til, ikkje hadde sertifkat til og ikkje hadde bruk for, men nå bare måtte ha …

 

Og til slutt … Begge hender til værs … NB. NB Anbefales ikkje …

Ferske bobilturister som har lånt kjerra til Svigers, Onkel Arne eller andre i slekta, men som aldri har kjørt større bil enn Fiat Panda. Forsåvidt ikkje bare en bobil helsing, men som også alle busser, lastebiler og til dels større varebiler kan få. Kombineres ofte med en hånd til værs, mens den andre holder for augene … Sjelden brukt av andre …