Søndagsmorgen …

 

Det e søndagsmorgen. Ei heil uka har spunnet forbi uten et einaste innlegg igjen. Det e nesten på kanten te å bli symptomatisk detta her. Det at eg nærmast har blitt ein slags periodeblogger.

Det e godt mulig noen bør ta seg sjøl litt i nakken, og kanskje oppdatera litt oftere.

Man kan ikkje holda på slik. Kor alt liksom blir ein fortsettelse som aldri kommer. Men, det e travelt her i heimen. Skjønt, det e neppe ein god unnskyldning. Eg har hatt det atskillig travlere tidligere, og allikavel produsert fleire innlegg te dagen.

Kanskje det e et snev av tungsinn, blanda med ein dash sosial angst toppa med forbigående dårlig selvtillit ?

 

Det e jaggu meg ikkje godt å sei.

 

Det har i hvert fall vært ein myk morgen som har tatt oss bedagelig inn i dagen. Meg og Mini’en. Resten av heimen ligge å snorka i kor. Men, eg tenkje det ikkje e så lenge til før Kånå sveve rundt oss her i heimen, som ein geskjeftig liten fe.

Hu har hatt jobbehelg igjen. Her ein dag for ei litå stund siden, så kom Kånå forresten heim og frykta hu va avslørt på jobb.

Det va ei hu jobba med som visstnok visste godt kim hu va. Og det va ikkje fordi eg har sagt nåke. Eg har holdt klokelig kjeft om kor hu jobba, siden hu ville starta med blanke ark. Men, når man liksom har vært ein av hovedpersonene, i eit langdrygt sosialrealistisk humordrama i mange år.

Så må man gjerna rekna med at nåken e klar øve kim hu e. Det har jo blitt posta et par bilder av ei lekker, smekker og flott kvinne på denna bloggen …

 

Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …

 

Det e liksom litt paradoksalt på ein måte.

Det at både eg og Kånå dyrke anonymitets tilværelsens underfundige kamuflasje. Der me tumle gjennom livet i ein slags frykt for å bli avslørt. Det å bli gjenkjent har ein tendens te å forbløffa både meg og Kånå, man blir liksom aldri heilt vant til det.

Allikavel, så e man jo klar over at både mitt og hennas andletet e trødd frem på denna bloggen, i både tide og utide.

Det skulle jo bare mangla at noen plutselig vett kim me e. Der me enten aleina, sammen med barna eller me to i lag, e ute på ekspedisjon blant folk og fe her på Haugalandet. Me trives jo best i skyggen. Både eg og Kånå.

Men, så må me jo bare innse at me muligens tar litt plass, e i overkant synlige og raskt kan bli gjenkjent, om me drar med oss heile Flokken ut på tur …

 

Jaja … Slik er det bare.

 

Idag, så har me i hvert fall ein ganske så stillferdig søndag, her i heimen, kor eg og Mini’en sitte å kosa oss i sofaen. Eg med ein varm kopp kaffi og bloggskrivning, Mini’en med barne-tv og eit glass melk.

Han kom luskende inn i grålysningen og okkuperte midtpartiet i sengå vår.

Kånå hadde gitt klar beskjed om at hu trengte litt forlenga skjønnhetssøvn idag. Ikkje forstår eg koffår. Men, når klokkå tippa åtta og Mini’en begynte å bli utålmodig, så spratt me ut av loppekasså og rømte ut i stugo.

Det va nåken som kommenterte på et innlegg ein gang, at eg muligens hadde nåke stor respekt for Kånå.

 

Jauda … I visse tilfeller, så kan det nok stemma godt det. På ein måte.

 

Skjønt, einkvar mann med ein svær flokk med barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, vett med tiden når man skal holde kjeft og når man kan formidle sin meining. Når man bør fordufte åstedet, eller stå standhaftig på sin sak.

Når man kan svara godmodig på et spørsmål, eller vær konge over sin egen taushet for å slippa å fremstå som ein fasitt full av feil svar.

Somme ganger, så kan man ikkje anna en ta eit par tabletter med solskinn, lyve så vakkert at man nesten blir rørt og leva seg inn i den bunnløse forargelsen som sin kjære partner kanskje brenne inne med.

Selv om man gjerna e fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme …

 

Man må i løpet av et langt samliv med både Kåna og barn, tilegnet seg evnen til å se langsiktig på saker og ting. For om man går inn for å vinna kvar ein disputt man vett man har rett i, så blir det vel neppe et langt samliv …

Det trur eg fanken meg e nåke av det klokeste eg har funnet på å skriva her inne på bloggen, på lang, lang tid …

Jøje meg …

Og med det lille filosofiske avsnittet av meget høyt kaliber, må rett og slett flodhesten velta seg ut av sitt sofaeksil. Rusla ut på kjøkken for å rydda litt og kanskje sy i hop ein eller anna slags frokost …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens …

 

 

Sju år med Boden …

 

Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.

Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.

Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.

Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?

Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.

Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.

 

Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.

Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.

Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.

At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.

Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.

Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.

 

Tjera vena meg …

 

Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.

Å hutte meg tu, altså.

Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.

Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.

– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.

– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …

 

Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.

For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.

Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.

Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …

 

Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.

Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.

Spesielt i ein flokk på fira.

Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.

Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.

Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.

Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.

 

Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.

Men, akkurat nå for tiden.

Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …

 

Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.

Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.

Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈

 

Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉

 

 

Johan og Bodil – Sildabordet …

Foto : Haugesund Sentrum

 

Johan satt i Jærstolen sin å surfa på Bodils digitale orakel. Hun hadde motvillig latt Johan få inspisere smart telefonen. Bodil ble avslørt da noen kjente igjen Johan etter jazz konserten fra helvete. Johan var blitt en viral hit på Instagram nå.

Bodil sin konto hadde over femti millioner følgere, og vokste stadig med rasende fart.

Johan kunne jo ikke annet enn humre litt med, da han kikka gjennom bildene Bodil hadde tatt. Det var mange fantastiske blinkskudd. Allikevel, så var det viktig å ikke vise dette til Bodil. Hun skulle ikke få slippe unna så lett.

Bodil, hun gikk tur med ilderen Karsten Beate og gleda seg til sildebordet senere denne dagen. Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate var fortsatt i Haugesund, og trivdes godt på Haraldshaugen Camping. En camping med Nordsjøen som nærmeste nabo.

 

Det hadde ikke vært så mange turister der, når Bodil og Johan suste inn porten. Og faktisk, så hadde noen forlatt campingen også, etter de kom. Den tilårskomne Dyna’en kunne somme ganger ha den virkningen.

Men, etter at Bodils instapost fra når Jessheimskanten, Concorden og lukta av gjeld raste ut av porten til Haraldshaugen Camping. Så hadde det etter noen timer begynt å renne inn med bobiler til campingen.

Og nå var det kø utenfor.

 

Johan er fortsatt en analog mann, i en digital verden. Men, han begynte å forstå litt av hvordan saker og ting fungerte på Bodils digitale orakel. Slikt kunne saktens komme godt med, en eller annen gang.

Bodil kom ruslende tilbake med Karsten Beate. Johan hadde trødd en gardinring over hodet til ilderen, og knytta en bardun til ringen. Og vipps så hadde man et ilderbånd. – Man tager hva man haver. Hadde Johan sagt på sedvanlig vis.

Ilderen Karsten Beate var i en ambivalent sinnstilstand.

Han syntes dette båndet var sterkt krenkende, men elsket Bodils dullende behandling og stell. Det var trygt for rovdyr i Johan og Bodils bobil, men deres eskapader rundt omkring kunne nesten være farligere, enn alle rovdyrene i skogen til sammen.

 

– Jasså ja, og her kommer super influensaen ruslende. Sier Johan med påtatt irritasjon, men med smilende øyne.

– Influencer Johan, ikke influensa. Heerreguuud. Og selv om lokal avisa kaller meg influencer, fordi halve bobil Norge er på vei hit, så betyr ikke det at det er sant. Svarer Bodil oppgitt, litt stolt men mest flau.

– Lokal avisa ? … Du er i VG, Dagbladet, BBC News og Washington Post også nå. Svarer Johan, og vet nærmest ikke hva han skal tenke eller tro om saken.

– Men for helvete da ? … Dette var da ikke meningen. Svarer Bodil sjokkert.

 

På vei ned til sildebordet har Johan og Bodil vært å handla forkledning. Bodil med skaut, store Sophia Loren solbriller, ilderen Karsten Beate rundt nakken som en pels og en hvit stramt utringa topp. Johan med sixpence på hodet, Stallone solbriller og en hipp rosa dressjakke.

Bodil slapp å betale. Bare post et bilde på instagram av antrekkene. Hadde hun bak kassen sagt, og blinka lurt til Bodil.

Bodil gjorde som dama sa og kvitra til Johan når de rusla videre.

– Jøsses mann, så sexy du er Johan. Nå kommer ingen til å kjenne oss igjen. Før hu trykka på publiser og posta antrekks bildene …

Johan nikka stolt tilbake mot Bodil, og ga henne det sultne blikket sitt. Det som alltid ga litt ild i torva hos Bodil.

– Ja, Jøsses Bodil. Dette var super smart. Nå er vi inkogno, inkning, inkoggno, … Nå er vi nærmest usynlige. Svara Johan.

Herreguuud, for noen idioter … Tenkte Karsten Beate, og slo seg til pannen med labben.

 

Nede ved sildabordet var det et yrende liv. Johan og Bodil travet rundt som to filmstjerner i forkledning, langs bordet og kikka på de forskjellige sildesortene. Det lukta stramt sild, og Johan kunne styre sin begeistrelse for akkurat dette, han var glad i fisk. Men, sild kunne han spare seg for.

Bodil derimot, hun elska sild. Noe særlig bevandret i sildeverdenen var hun ikke. Men, sild er sild, hadde hun sagt før de gikk fra campingen.

Plutselig, så kom de til noen tallerkener med noen fargerike sildeskåler på. Kryddersild, stod det på lappen foran silda.

– Hold denne. Sa Bodil og ga Johan sitt digitale orakel, nappe til seg en brødblings og smørte kraftig på med sild. Sild fra en skål med rødlig innhold. Nesten som makrell i tomat, bare en god del mer sausete.

Det så jo nesten godt ut, tenkte Johan for seg selv. Men, kom i hug noen kaker fra en Tyrkia ferie en gang, som også så gode ut. Men, som smaka død og begravelse.

Bodil tok et stort jafs av brødblingsen med sild på, og trødde en gedigen bit i kjeften på Karsten Beate også.

Knips.

 

Det tok noen sekunder, men så smalt det noe så inni helvete.

Både Bodil og Karsten Beate fikk et snodig utrykk i ansiktet. Så begynte begge ufrivillig å danse en vaskeekte magedans av sjeldent kaliber.

Knips, knips, knips …

Bodils ansiktsfarge gikk fra normal til knallrød. Ilderen Karsten Beate hadde fått ståpels over hele kroppen, og halen stod lukst til værs. Begge tok seg til munnen, og begge kjakene bulte som kroppen til Kulefisk.

Så gikk Bodil amok.

Beina gikk som trommestikker, men hun løp ingen steder. Hun stod på stedet hvil.

Ilderen Karsten Beate derimot, han løp rundt og rundt Bodils midje, med en og annen runde opp og ned rundt halsen. Kjeften hans var på vidt gap og tunga hang og slang bakover.

Klikk.

Johan gikk over fra å ta bilder med det digitale orakelet, til å filme.

– Dette er bare helt episk. Tenkte han oppspilt for seg selv.

 

Bodils kropp begynte å riste som en sentrifuge uten anker. De store solbrillene dansa opp og ned på nesen hennes. Skautet ble revet av og svetteperler store som snøballer spratt ut fra pannen.

Det hadde danna seg ein ring med folk rundt Bodil og Karsten Beate nå. Det så jo nesten ut som et slags gateshow.

En liten gutt stod storøyd å kikka vekselsvis på Bodils store fordeler, som dansa rumba, samba og salsa på en gang i både takt og utakt, og ilderen Karsten Beate som spant rundt og rundt i en helsprø fart.

En fyr som stod bak sildebordet og serverte, hadde oppdaga uføret Bodil og Karsten Beate hadde havna opp i. Og kom ilende til med en svær mugge med H-Melk.

Muggene til Bodil hadde nesten hoppa ut av den stramme utringa toppen. Og Johans instagram post var på vei til å bli sensurert, før den overhodet hadde blitt posta.

 

Bodil hadde tatt en overdose Chilisild. Den sterkeste sildetypen på verdens lengste sildebord.

 

På vei mot Bodil og Karsten Beate med livreddende H-Melk, så skled fyren i restene av Bodils sildeblings. H-Melka fløy ut av mugga og lukst til værs. Før den ble fanga av tyngdekraften og landa på hodet til Bodil med et solid splasj.

Et unisont begeistret sukk gikk gjennom publikum, som gjerne trodde dette var en del av showet.

Bodils gresskar som hadde rømt ut av den utringa toppen, ble i samme sekund dekka av hvit H-Melk. Bodil rista på sitt halvlange hår, kasta hodet bakover mens hun slurpa i seg resten av melka fra muggen for å døyve krydder sjokket, og falt samtidig ned på kne.

En positur selveste Samantha Fox ville misunt Bodil.

Ilderen Karsten Beate hadde oppdaga et lite melketjern mellom Bodils fagre mugger, og kjørte hodet lukst til bunns.

Det hele var et absurd syn av meget sjeldent kaliber.

En barmfager kvinne i sin beste voksen alder sittende på knes, med muggene bedekket av H-Melk og en ilder stikkende opp med ræva til værs, fra mellom jura …

 

Et par timer senere lå Bodil flau, utkjørt men nydusja i køya til Dyna’en og pleide både såra stolthet og sår gane. Ilderen Karsten Beate lå strekk ut på Bodils Jærstol og hev etter pusten i skyggen fra markisen, og ønska seg lukst tilbake til fjellet.

All verdens rovdyr var barnemat i forhold til dette her.

Johan satt å humra for seg selv, mens Bodils digitale orakel plinga jevnt og trutt med nye likes og følgere.

Om Joihan sine sprell og ufrivillige påfunn hadde vært populære på insta. Så tok Bodil knekken på enhver rekord Johan hadde satt. Posten med bilder og video av Bodils chilisild sjokk, hadde sprengt alt av tidligere statistikk.

– Jøsses mann. Femten millioner likes. Det er det galneste jeg har sett. Utbrøt Johan, mildt sjokkert.

– Hva sa du Johan. Pep Bodil til, fra inne i køya …

 

– Ingenting, Tingeling … Svara Johan, og flirte …

Ett vaskeekte Jack Nicholson flir …

 

 

– Sjå der du … Det va ein flotte “hund”

 

God kveld, folkens.

Eg gikk meg visst litt vill igjen. Og fant ikkje frem igjen, før idag. Det blir slik iblant. Når man går seg vill i et av livets største mysterier. Nemlig kossen man manøvrere seg trygt gjennom småbarn livets uransaklige stier.

Der avstikkere fra den gylne triangel e mange og uoversiktlige.

På mandag f.eks, så va eg heima med Flokken, siden me ikkje hadde barnevakt. Eg hadde avklart det med sjåføren eg har ansatt, at han tok lastebilen i stedet for varebilen. Eg va også sikker på at eg hadde gitt beskjed til kjørelederen vår.

Men, der hadde eg bomma. Det e vel slikt som skjer når man ikkje fant lesebrillene sine, forfatta ein kjapp beskjed, og sendte den til feil mottaker.

Eller for så vidt, så va det nesten rett da. Fornavnet hadde eg truffet på. Det va bare etternavnet som var feil. Men, det gikk heldigvis bra.

 

Det har som regel ein tendens til det …

 

Det gikk etter forholdene meget bra på mandag også, når Fatter’n va heima med Flokken. Ingen store disputter, alle fikk mat og ikkje ein av Flokkens medlemmer led noen nød.

Ein stor årsak til den biten, det va vel gjerna det faktumet at eg plutselig bare satt igjen med ein halv flokk.

Då eg kjørte Litlajentå te ei venninna og Han i Midten skulle møta ein kompis på Amanda senteret.

Når man tar ein så stor bit ut av ligningen, så redusere man jo risiko faktoren så passa mye, at den potensielle skadefaktoren blir nærmast lik null.

Alle med omtrent fire barn i sekken, eller mer, har ingen problem med å forstå den formelen.

Dåkke andre kan eg bare sei som hu der rødhåra damå sa te John Snow, i Game of Thrones.

– You know nothing, John Snow …

 

Jaja. Eg kan jo gjerna forklara litt då. Siden mange nå sikkert sitte å lure seg forderva øve ka eg meinte.

Antall barn og evnen te å finna på fantaskap, trøbbel og reinspikka baluba. Den doble seg ikkje fordi man får et barn til. Eller tredoble seg, om får tre etc. etc.

Faktoren for hvert nye barn i heimen, den funke meir slik som jordskjelvskalaen fungerer … Eller Richters skala.

Richters skala e ein logaritmisk skala basert på grunntallet ti. Det betyr at et jordskjelv som måler seks richter er ti ganger kraftigere enn et jordskjelv som måler fem. Og et skjelv på sju richter er hundre ganger kraftigere enn et på fem, mens et skjelv på åtta richter er tusen ganger kraftigere, og så videre.

Slik er det med barn og.

Et barn e som et. To barn blir da ti ganger meir strevsomt. Får man allikevel nummer tre, så har man plutselig ganga ligningen med hundre. Bare ikkje fra startpunktet, men fra ti ganger mer.

Og om man fortsatt ikkje har lært, og får barn nummer fire, så ender man opp med tusen ganger mer strabasiøst og strevsomt som hundre ganger ti ganger startpunktet.

Capisce ??

 

E det rart man seie at – Only fools fall inn love ???

 

Mye pga av ligningen ovanføre, så fikk eg ein telefon fra Kånå på tirsdag. Når hu hadde fri og va heima med hundre prosent av Flokken. Istedet som meg, som bare hadde femti.

Eg høyrte det nærmast på kor intens ringelyden va når det ringte, at nå lukta det trøbbel.

Et kvarter seinare hadde eg henta Mini’en, plassert han pent i passasjersete og meir eller mindre redda både hus, heim og Kånå fra komplett meltdown …

To øvetrøtte barn i småfolk avdelingen hadde egla seg inn på Han i Midten. Kånå forsøkte å megla. Viljen te forlik va lik null. Og kaoset va komplett …

 

Men, sånn uansett … Eg trur fyren øverst på bildet, på tross og på tvers av at han blei henta, hadde ein absolutt alle tiders dag. Sammen med Fatter’n i lastebilen.

Allikevel, så trur eg neppe det blir nåke som komme te å skje så veldig ofta …

For e det ein ting den fjotten absolutt ikkje har problemer med … Så e det snakketøyet … Fra det sekundet han satte seg inn, til eg slapp han av igjen heima.

Vil eg tru me kanskje hadde femten-tjue sekund, med total stillhet inne i lastebil hyttå. Det kom så mange gullkorn på kun kort tid, at Fatter’n nærmast ikkje klarte å absorbera alt …

Det ble rett og slett for mye av det gode, til at eg klarte å huska det igjen, sånn ittepå …

 

Foruten om ein ting … Når me kjørte forbi ei ganske så flotte snella, lika utenfor Aksdal Senteret …

Så smelle det i fra setet ved siden av meg.

– Sjå der du … Det va ein flotte “hund” … !  Mens han flira fra øyra te øyra, når eg kikka nåke forfjamsa på han …

 

Små gryter har store øyrer …

Og her hadde tydeligvis Mini’en overhøyrt ei historia, fra når far min va med ein kar fra Fusa eg hadde i jobb ein gang, og hjalp te fordi Fusingen va nåke redusert …

Då sa han fra Fusa det samma når de passerte ei fjong dama nede i byen. – Sjå der du … Det va ein flotte “hund”

Og far min kikka rundt omkring seg, men han såg ingen hund, å forstod jo ingenting …

 

Men, Mini’en … Han tok den jaggu meg … Luringen …

 

 

Ein nydelig morgen …

 

Eg vakna nesten øverst i Blogg.no sin skyskraper. Kun to stykker e over meg. Kokken har den eine penthouse leiligheten, mens MammaPåHjul har den andre. 

Hu på hjulene må jo ha ein slik stor leilighet, for å manøvrere rullestolen rundt i heimen, så den plassen e vel forunt. 

Kokken kan man ikkje gjør nåke med, vil eg tru, den fjotten har befesta sin posisjon på toppen, nett som Bjørn Dæhlie gjorde i skisporet. Eller som Maradonna på fotballbanen … 

Av og te, så komme det ein “hands” inne i straffefeltet, for å sikra plassen på toppen. Slikt er det bare. 

Men, andre ganger så komme det innlegg som e lika flott, som det vakreste angrep i fotball. Eller den største opphenting i ein VM stafett …

 

Men, det e jaggu meg flott her oppe i toppen. Nydelig utsikt over alle dei flotte bloggerne som e her inne på Blogg.no nå. Det e eit sjeldent stort mangfold av forskjellige blogger her inne nå … Til og med på topp 20 …

Strikkeblogger, matblogger, turblogger, rølpeblogger …

For ikkje meir enn to-tre år siden, måtte man ha ducklips, hairextensions og pupper svære som hus, for å vær blant de tjue …

Nå finnes det en halvfet kokk på toppen, en massebarnspappa, ei rullestol mamma, to rednex med helsprø innlegg, ei kjerring som dele alt mellom himmel og jord, ei standhaftig søppelkanin og ei vibbete strikkedama … 

 

Ein ufattelig mye meir “sunnere” topp tjue enn me hadde, bare for nåken år siden. Ein meir voksen topp tjue … Det vise vel også igjen på lesertall, sånn egentlig.

Det at de fleste ungdommene har forsvunnet fra Blogg.no, måtte jo vise igjen et sted …

Jaja … Nok om det … Sjøl om eg fikk fin hjelp av Kokken, for å hoppa opp nåken hakk på listå, så e det ikkje så lenge siden eg va der oppe med nesten lika mange lesere, helt på egen hånd … 

Men egentlig, så e ikkje eg så opptatt av lesertall som kanskje andre e, eg likar heller å få masse røde og gule flirande emojis, og lange fine kommentarer. Kanskje ein historie lesaren har opplevd, fordi de relatere seg te teksten …

Det likar eg veldig godt … 

 

Uansett … Det har vært ein god morgen. Eg stod opp før Kånå, miksa to speilegg og laga ein kopp te til hu …

Så kom Mini’en ned fra loftet, og fikk det samma. 

Jaja, han ville ha varm saft da, istedet for te. Eg laga et speilegg te Litlajentå og, men når eg luska meg inn på rommet så sov hu som ein stein. Hjølpe meg, klokkå va langt over ti …

Eg satte fatet på nattbordet, liste meg ut igjen og lukka dørå forsiktig. Stakkars jentå, hu va sikkert overtrøtte itte ei heftig uka, og Seljords tur forrige helg …

 

I dag, så ska eg bare nyta dagen maks, for etter tre helger på rad med ungane på tur, så ska eg ikkje gjør nåkenting idag.

Absolutt nada niks …

Eg ska kun nyta livet med Kånå og Flokken, kikka litt på topp tre på Blogg.no og rett og slett slappa av …

Pusta litt, hverken meir eller mindre …

 

Så, goe lørdagen, Folkens … 

 

 

Bare et menneske …

 

Jauda … Detta her lille eksperimentet mitt, som for så vidt såg ut te å gå slik eg hadde trudd. Det tok ein brå vending, når sjølvaste Kokken sjøl tok affære.

Og delte innlegget mitt, på si Facebook sida.

Alt grunnlag man gjerna kunne lesa ut av eit slikt prosjekt, forsvant jo som dugg i plettfritt solskinn.

Man kan vel nesten sei at hele forsknings prosjektet, det ble grundig torpedert, og sank til bunns med bravur. Men, jøje meg. Det går heilt fint. Det va jo bare ein morosam liten tullesak.

Og morosamt, det blei det i lastebilen på veg heim også …

 

Eg hadde jo kikka innom med jevne mellomrom, for å se kossen det gikk, sånn med tanke på lesertall sett i forhold til ei litå clicbait overskrift.

Men, siste gangen eg trykka på skjermen te mobilen, som sjølsagt hang fast i holderen sin, ved siden av rattet.

Så fikk eg nærmast sjokk. Istedet for tjue, tredve lesere innom akkurat der og då, så lyste tallet 230 mot meg. Eg hadde akkurat satt ei colaflaska til kjeften, og tatt ein durabelig slurk.

Men, den slurken gikk jaggu meg lukst i retur, øve både meg, rattet og frontrutå …

 

Det e jo heilt klart forskjell på det og ha 48 116 følger på Facebook siden sin, og 7034 følgere som eg har …

 

Det fikk eg te de grader oppleva idag. Hjølpe meg. Eg har ikkje sett slike lesertall siden Kånå skremte vettet av meg, nede i Flekkefjord, når eg sko parkera bobilen, ifjor.

Nå e det ikkje slik at eg e så enormt opptatt av lesertall.

Eg synast at engasjement med røde og gule flirande Emojis og lange herlige kommentarer, trumfe det å ha mange lesere. For det tyde jo på at man har kommunisert nåke ut te lesaren, som de klare å relatera seg til …

Men, eg synast jo det overstadig morosamt idag, å kikka på kor mange som har vært innom.

 

Selv om det på ein måte ikkje e mine egen “feil” …

 

Det e i hvert fall kjekt, når nåken sette pris på det man finne på, det man skrive om og det man ønske å formidle. Og før Kokken tok knekken på heila forsknings resultatet, med sin elleville deling av mitt innlegg.

Så tok det innlegget knekken på Johan og Bodils tur på Sildajazzen …

For det innlegget har jo nesten ikkje blitt lest. Egentlig, så passa det gjerna ikkje heilt inn her på bloggen, heller. All den tid Johan gjerna e nåke meir grov i målet enn meg, og det ikkje handla om oss …

Men, det e litt skoi og, å få lov te å slippa alle hemninger, og skriva slike episoder.

Med sjølvaste Johan og Bodil, som e på bobil tur i Norge. To finurlige raringer på hver sin herlig måte …

Raymond Falldalen e mannen bak disse to, og eg har bare fått sumarjobben med å lose de rundt, i år …

 

Men, sånn te slutt, og lika før eg går å hente meg ei iskald ei, som ska nytas mens eg kikka på et lesartall som stige, for kvar time.

Så må det jo sendes en stor klem, seiast et gedigent tusen takk og neie å bukke litt, te ein mann oppe i Alta …

Nemlig Asbjørn, sjølveste Kokken …

 

Tusen, Tusen takk … Eg synast te tider du får ufortjent mye pes, andre ganger har du lagt hovudet på hoggestabben sjøl … Men det har ingenting å sei …

Du e bare et menneske du og. Akkurat som alle oss andre …

Og eg har sikkert nesten vært lika bekymra som deg, for kossen det skulle gå med Lillebror … Fordi eg har lest dine tekster …

 

Eg har sagt det før, og eg seie det igjen. Eg likar deg. Men, av og te, så e eg også uenig med deg.

Men, eg har forsøkt å formidla det på ein saklig måte, når eg har vært det … Eller med humor …

Humor og saklig på ein gang, kanskje til og med … Men, eg likar jo folk allikevel, sjøl om eg noen ganger e uenig med dei …

Det e jo heilt normalt, vil eg tru …

Det bør væra rom i verden for alle, til og med ein nåke smågal Kokkejævel fra Alta …

 

Man må ikkje formidla videre alle tankane som man gjerna får oppe i topplokket, når man lese noe som andre har skrevet …

For bak kvart avsnitt, bak kvar setning og bak kvart ord …

Så sitte det faktisk bare et menneske.

 

Tenk på det alle sammen. Før man fyre i gang ein tirade av sjeldent kaliber, som kanskje treffe forferdelig mye tyngre i andre enden.

Enn det man kanskje hadde tenkt …

 

Ha ein flott fredagskveld, Folkens …

 

Kokken – Ein ekte Jævel !?! …

Foto : Kokkejævel.blogg.no

 

Eg og kan eksperimentera …

Eg e supergod på det, om eg bare legge godviljen til.

Men, istedet for å forske på om to forskjellige bilder, gir differanse på lesertall.

Så tar eg for meg overskrift, og det om folk faktisk lese det man skriver …

 

Så hvis du har trykka deg inn her, for å lesa side opp og ned, med ukvemsord om Asbjørn.

Så blir du nok skuffa … 🙈🤣😁😁

Eg bare forske på kor mye overskrifter har å si for lesertall …

 

Forøvrig, så likar eg for så vidt Kokken eg. Uansett kor sur han blir, fordi eg kutta ut Jævel …

Og sjøl om han somme ganger skrive innlegg eg ikkje heilt klare å relatera meg til …

 

Eg e ein enkel mann i en komplisert verden, men ka eg likar og ikkje ska lika.

Det bestemme eg sjøl …

Ikkje minst om eg trenge kringkasta mi meining, eller ikkje …

 

Ps. Alle kommentarer med negativt fortegn, ordlyd eller lignende.

De går lukst i papirkurven …

 

Goe fredagen, Folkens … 😁

 

 

 

Johan og Bodil – Jazzen’s mystiske verden …

Foto : VisitHaugesund

 

Johan og Bodil suste mot Haugesund sentrum på sine nyinnkjøpte elektriske sparkesykler. Eller det vil si, Bodil suste som en lavtflyvende alvedronning nedover gata, mens Johan knota noe helt forferdelig.

– Men, for hælvete da, Bodil. Brølte Johan, da han for femtende gang hvelva på kun kort tid og gikk lukst i asfalten.

Bodil, som hadde ildern Karsten Beate med bare en balle i rognpåsen, trødd ned mellom sine fyldige frontlykter. Skjente grasiøst og elegant til siden, før hun snudde seg og kikka oppgitt på Johan.

Ilderen Karsten Beate dabba tre, fire ganger opp og ned, der kun hodet dens stakk opp fra Bodils byste. Begge var fengsla av Bodils dypt utringa men stramme sports bh, og både Karsten Beate og bysten skrek etter luft …

 

– Jaja, man tager hva man haver. Hadde Bodil sagt på Haraldshaugen Camping, før hun trødde ilderen Karsten Beate ned i gropa mellom brystene.

Håndveska, som Bodil først hadde tenkt å ha ilderen oppi, den lå uten hank bak i luka på Dyna’en.

Hanken hadde blitt omplassert til viftereim, da den røk i bakkene opp mot Vågslid.

Da var det Johan som sa det.

– Man tager hva man haver. Før han rev av hanken, sydde den sammen og satte den inn, der viftereima hadde vært …

Kmips.

Bodil stappa lynkjapt hånda ned i venstre pupp, og nappa opp sitt digitale orakel, før hun like lynkjapt knipsa et bilde av Johan, som lå i en merksnodig positur, trødd rundt sparkesykkelen.

– Hva faen, Bodil. Hva er det du gjør ? Kauka Johan fortvila, der han forsøkte å knytte laus bena sine, fra ramma til sparkesykkelen.

– Ingenting, Tingeling. Kvittra Bodil, før hun posta bildet på Instagram kontoen sin.

En konto som vokste som ild i tørt gress, og stort sett inneholdt Johan i et mangfold av helsprø positurer …

 

En god stund og mange knall og fall senere, nådde de frem til sentrum. Haugesunds gater var overfylt av jazz elskende innbyggere og turister, og lufta dirret av et yrende folkeliv.

Johan sneide to eldre damer før han stupte hodestups ned i en hekk, med et reinspikka indianerhyl, da forhjula til sparkesykkelen traff kantstenen som omringa hekken.

Knips …

– Hva faen, Bodil. Tok du bilde av meg igjen ? Kauka Johan til, fra nede i hekken med beina stikkende opp, som to fyldige totempæler.

– Neida. Løy Bodil vakkert, å titta overraska på hvor mange likes forrige bildet hadde fått.

– Jøsses, femten tusen. Utbrøt Bodil mildt sjokkert.

Ilderen Karsten Beate titta også sjokkert på Bodils digitale orakel, og tenkte. – Hva i helvete har jeg havna opp i …

– Femten tusen hva ? Sa Johan, som endelig hadde kommet seg løs fra hekkens uomtvistelige grep.

– Ingenting, tingeling. Kvitra Bodil igjen, og stappa lynkjapt orakelet ned i venstre pupp …

 

– Nå Bodil, nå skal du bli innlemmet i en av musikk sjangerenes mest fantastiske opplevelser. Nemling jææææz.

– En pulserende rytmisk opplevelse av sjeldent kaliber, hvor improvisasjonen får fritt utløp. Sier Johan verdensvant.

Johan var på ingen måte bereist i jazzens verden, men hadde lest en brosjyre som lå på campingen, og briljerte nå med sine kunnskaper. Ordrett sitert brosjyren …

 

Johan, Bodil og ilderen Karsten Beate fikk plass på første rad. De hadde valgt seg ut en konsert med en verdenskjent jazzmusiker, en improvisasjonens virtuose mester, som Johan hadde sagt. Fortsatt ordrett fra brosjyren.

Bodil satt sånn måtelig forventningsfull, ilderen Karsten Beate svetta som en finsk husbond i saunaen, mellom to jur enhver svetsisk budeie henne ville misunt.

Og igjen, så skjedde ting så raskt at når det hele var over stod Johan igjen med lua i postkassen og lurte på hva i himmelens navn som hadde skjedd …

 

Tre minutter ut i konserten hadde øra til Johan figurativt vrengt seg, øynene trilla rundt i utakt med musikken og sveisen stod nitti grader bakover, blåst av banen fra en trompets vide port.

Ilderen Karsten Beate’s armer og ben stod i kryss mellom Bodils frodige frontparti, kjeften var forvridd i en skrekkslagen grimase og Karsten Beate tenkte at selv matfatet til en rev, faktisk ville vært en bedre skjebne, enn dette her.

Orkesteret med sin virtuose mester, spydde ut noter og klang i et mønster uten antydning til sammenheng, og Johan mista det helt.

Halvliteren han hadde kjøpt før de satte seg, hadde gått til himmels når saksofonisten gikk amok, og hånda til Johan skvatt til værs i sjokk og bløtla alle, fire- fem rader bak seg.

– Men, for svarte helvete da Bodil. Dette kan da umulig være musikk. Brølte Johan, og skvatt fire meter til værs, som ei forskremt kjette, når fyren på stortromma dro til med et saftig smell …

Knips, knips, knips …

Bodil satt med ørepropper i øra og tok bilder. Hun hadde sjekka sitt digitale orakel og blitt advart på forhånd på tuben. DuTub, som Bodil kalte det.

Fire timer senere, sjangla Johan ut av lokalet av alle andre grunner enn habjakkene som kom til Haugesund for å høre jazz og drikke seg kanakkas.

Ilderen Karsten Beate lå å skalv ukontrollert langt nede mellom Bodil’s fagre meloner, slik at de hele tiden så ut som bølger, som slo inn på en strand …

 

– Sjå der. Sa noen som gikk forbi og peika på Johan.

– Der e han. Fortsatte personen. Og tre-fire mennesker kikka lattermildt på Johan.

– You go, mann … Fantastiske bilder. Kauka de ut til Johan og Bodil …

 

– Hva faen mente de med det, Bodil ? Sier Johan …

Før han lynkjapt legger til …

– Og sier du ingenting, tingeling, en gang til. Så kaster jeg både deg og smartfanden lukst ut i Smedasundet …

🤣🤣🤣

 

 

 

 

Slutt å klag, hjelp heller litt til !!!

 

Eg har hatt ein tanke som har gnaga i hjernebarken, mens eg har kjørt rundt i lastebilen denna ukå. Ein tanke som liksom ikkje ville slippa tak.

For når eg og Mini’en stod å vaska opp på Seljord Camping, så overhørte eg ein samtale utenfor sanitær bygget.

Det va to stykker som skulle dusja, men når de åpna dørå og skulle til å gå inn, så kom det ein saftig konsert med ukvemsord, for å sei det mildt.

Eg blei egentlig ganske satt ut og begynte å snakka høgare enn dei, for at ikkje Mini skulle få med seg alt …

 

Disse folka va absolutt ikkje fornøyd med dusjrommets tilstand, og blei enige med seg selv at de skulle gå strake vegen te resepsjonen å klaga.

Et så skittent dusjrom kunne man ikkje forventa å treffa på, når man betalte så masse for å vær der.

Eg og Mini’en blei rett og slett nysgjerrige, for hverken eg, Litlajentå eller han, hadde reagert på at det ikkje va rent og pent på Seljord Camping.

Det kunne innimellom vær litt rot, men neste gang man måtte på toalettet eller dusja, så va det strøkent.

 

Så me sneik oss rundt hjørna og titta inn på det aktuelle dusjrommet.

 

Okay … Det lå igjen litt vann på gulvet, og om man legge godviljen te, så kunne man kanskje se litt grastuster der.

Det hadde det vært når Mini’en og Litlajentå dusja også.

Men, då brukte eg gulvmoppen som stod der inne, og på tjuefem sekund, så va det rent og pent igjen …

 

Poenget mitt her, og tanken som har gnaga oppi hovudet …

Det er at i disse tider, så feriere meir eller mindre heile Norges befolkning i Norge. Alle campingplasser i Norge har gjerna opplevd et trøkk de sjelden har opplevd før …

 

Ka me å heller ta i et lite tak sjøl, om man komme te et sanitær rom, som kanskje trenge littegrann stell ?

 

Eg tvile sterkt på at de som driver disse campingplassene, gjør slikt med vilje. Eg trur nok de står på som bare fanden, for at alle deres gjester ska bli fornøyd, med oppholdet sitt …

Og det koste oss gjester ufattelig lite, om det ikkje er verre enn å bruka ein mopp som faktisk allerede står der, te å fiksa opp …

Istedet for å løpa misfornøyd te resepsjon, å klaga sin såre nød for litt vannsøl med grastuster i …

 

Sjølsagt kan man si i fra om dusjrommet ser ut som ein dass … Men, det va ikkje det som va tilfellet her …

 

Det tok meg omtrent ett halvt minutt å skli kjapt over gulvet, slik at dusjrommet igjen så plettfritt ut. Istedet for å bruka fem te ti minutt, for å gå å klaga te de i resepsjonen …

Jada … Me e på ferie. Eg tar den. Ok, me har betalt for å overnatta der …

Men, det betyr ikkje at me ska opptre som kravstore drittsekker, fordi det e litt skittent på et dusjrom …

Herreguud …

Det trenge ikkje vær av ein anna årsak, enn at det va nåken barn som hadde vært der sist. Kanskje to minutt før du kom. Og kanskje ikkje visste bedre, når de forlot rommet.

Campingplassene kan ikkje ha folk som sjekke sanitær byggene, for kvar gjest som går inn og ut …

Man e ikkje på et hotell med vegg te vegg tepper eller gullreine fliser av ypperste kvalitet.

 

Man e på ein campingplass med gress, grusveger og masse barn som løpe rundt og kosa seg. Folk som komme fra stranda med sand på bena etc, etc …

 

E det ikkje bedre for selvfølelsen te oss gjester, å føla at me har hjulpet litt til, enn at man står å klaga seg for fulle mugger, te hardt arbeidende campingplass ansatte.

Som faktisk ikkje kan vær over alt, te einkvar tid … ?

Som kanskje allerede e overarbeida, fordi trøkket te tider blei for stort …

 

Det e så forbaska mye klaging øve filleting, synast eg … Eg e nesten sjokkert øve ka folk forvente, av et sted som e forplanta i og av, ute aktiviteter …

 

Eg forstår ikkje ka det gir folk i det å klaga så mye.

Hjelp litt til heller …

Ta å mopp øve det gulvet sjøl, om man syns det va for vått …

 

Gå og skryt te de som sliter vettet av seg, for at man ska trivest på stedet heller …

Tjera vena meg, altså …

Eg bare måtte få detta ut, for eg synast det blir for dumt med all denna klagingå på alt og alle, i hytt og pine …

 

Vær litt generøs … Vær litt hjelpsom … Vær litt overbærende … Vær blid

 

Ikkje forvent Grand Deluxe Hotel standard, på sanitær anleggene te ein koselig camping plass …

 

Punktum …

 

 

 

Teltlivet …

 

Det e nesten på kanten te magisk.

Euforisk magisk …

Det å sitta utenfor teltet når Småfolket har koksa i småfolk avdelingen, her på Seljord Camping.

Og eg lar blikket gli opp mot fjellene som omringe meg, mens Roads med Portishead smyge seg majestetisk og saktmodig ut fra musikkspillaren …

Man føle seg liten og stor, på en og samme tid …

Teltlivet altså …

🥰🥰🥰