Agathe Christie, Jack Nicholson og Familen Vandrende Kaos …

 

Det har blitt søndag. Mini’en og eg sitte på våre sedvanlige koseplasser i sofaen og ser på Barne-tv. Me har kommen oss langt inn i sesong to med Lazy Town, og i hvert fall femti prosent av sofabesetningen følger intenst med på skjermen. Den resterende prosentdelen, har kledd på seg headset og skrudd på Spotify, Fatter’n har forsåvidt lidd seg gjennom denna serien her før …

Resten av medlemmene i Familien Vandrende Kaos, dei ligger å snorksover, foruten Litlajentå som stod opp grytidlig, vekka Mini’en for så og ta Kånå føre seg …

Det va kjempepopulært … Såpassa populært at Fatter’n fikk både albuen i solar plexus, to beinharde kne i ryggen før han seilte grasiøst ut av loppekasså og landa som ein tom mjølsekk ved siden av sengå … Kånå måtte visst ha skjønnhetssøvnen sin idag … Når eg kom ut i gangen og gikk søvndrukken og forslått mot badet, oppdaga eg andletet til Litlajentå i sprekken mellom dørå og dørkarmen, inn te rommet hennas …

 

Var det ett flir eg såg der, ett reinspikka og djevelsk Jack Nicholson flir ? Jøje meg, har eg begynt å se syner, eller e det bare denna ufrivillige isolasjonen fra sosialisering, som røyna på … ?

 

Man har jo sett utallige filmer, lest lika mange bøker og høyrt om ett mangfold av hendelser med diverse katastrofale utfall, når folk og fe på ein måte blir innesperra sammen. Agathe Christie sin bok f.eks, om ein eksentrisk og mystisk person som samler ti mennesker på ei øde øy, kor de blir tatt av dage en etter en, inspirert av barnerimet Ti Små Negerbarn … Heldigvis e ikkje me ti stykk i vår familie, men bare seks, og Litlajentå har neppe lest den boka, får eg håpa …

Eller Ondskapens Hotel. Grøss og gru. Der kor sjølvaste Jack Nicholson blir besatt av gjenferd, og til slutt slite med å skille virkeligheten og ein tilsynelatende fantasi, når han og familien blir isolert på ett hotell av ein snøstorm …

Neeeei. Må du slutta Frode … Man kan jo bli galen i halen om man begynner å tenke i slike baner. Men, der igjen … I løpet av denna helgå har Litlajentå virkelig gått ut av sitt ellers gode skinn, og vært ett sant lite mareritt til tider, når hu har egla seg inn på Mini’en og funnet på diverse rampastreker. Som stort sett har endt i fullt ramaskrik fra ein Mini, der han til slutt får nok og absolutt ikkje e lika diskre, som den utspekulerte madam Litlajentå …

 

Ei jenta som gjerna allerede har forlatt åstedet, eller kanskje smyge hu seg bare djervt og mystisk forbi oss foreldre med detta ubestemte fliret sitt om kjeften, når me komme ilande til for å sjekka ka som har skjedd …

 

Eg lura meg på om eg ikkje bør ha ett auga te den jentå der, så saker og ting kanskje ikkje utarta seg, fremover …

Også har me Han i Midten då, livsnytaren og bohemen i familien som plutselig har fått sin egen sjølskrevne frihet innskrenka te husets fire vegger, og meir eller mindre holder på å gå på veggene her heima. Gudhjølpe meg, altså. Det har blitt nåken kollisjoner der oppe på loftet, kor frustrasjonen gjerna har gått utover Eldstemann. Men, forsåvidt også omvendt …

Det e ikkje så lett å forstå situasjonen, når man aldri har gått denna stien før … Hverken for oss foreldre, eller Flokken i heimen …

Man kan ikkje anna enn gjør det besta ut av situasjonen, om enn kor surrealistisk og virkelighetsfjernt det føles. Man må ha litt galgenhumor i hverdagens strabasiøse ferd, inn i ei fremtid man rett og slett ikkje har fanaring om kossen vil utarta seg …

 

Kånå har sin egen finurlige metode på å takla vår nye livssituasjonen, der hu som ei geskjeftig husfrue flyr lavt over gulvet og tar tak i alt som hu normalt gjerna ikkje ville gjort …

 

Mini’en og Litlajentå sitt rom har blitt nedvaska, rydda og meir eller mindre snudd opp ned. Stuå, kjøkken og vaskerom har blitt vaska opp te fleire ganger, mens Fatter’n smyge seg rundt og forsøke å fremtre usynlig. I går, så fant eg ut at bilen gjerna trengte ein vask, og brukte så lang tid som mulig, på nåke som eg stort sett vil få unnagjort så kjapt som mulig …

Terrassen i bakgården blei gjort klar, siden vårværet viste seg fra si besta side, og dermed kunne småfolket leka seg litt ute, uten at me måtte ha ett auga i de, med at de følge våre smertefulle restriksjoner …

I disse tider, så e det ein ambivalent følelse, det å ha ein søskenflokk på fire i heimen der de somme ganger leka så fint i lag, for så i neste øyeblikk ryke i tottene på kvarandre, for full musikk. Egentlig, ikkje så unormalt tatt ein normal hverdag til betraktning, men nå blir det ein smule forsterket, med dagens situasjon. Det e ein befrielse at de faktisk har kvarandre å vær med, men og ein fortvilelse over at de ikkje får fred fra kvarandre innimellom, på ein måte …

 

Men … Ka kan man gjør i ein slik situasjon, når perling har blitt oppbrukt på kun ei uka, nettspill på data begynne å bli kjedelig og alt man har av leker og spill nærma seg bristepunktet av interesse.

 

Jauda … Då pøse man på med idiotiske grimaser, slenge om seg med humor på kanten te å vær så tørr, at den nesten smuldra opp, på vei ut av kjeften … Man, e raus med seg sjøl, Flokken og Kånå, og tygge i seg karameller på størrelse med Grønland, og gjør alt man kan for å overleve hverdagens trivielle utfordringer …

Ein gang i overskuelig fremtid, så vil mest sannsynlig hverdagen igjen komme tilbake. Og då e det greit å trø ut av heimen med ein fulltallig Flokk og ei Kåna og Fatter’n som ikkje har tippa over og blir henta av folk i hvite frakker …

 

Vil eg tru … I hvert fall forhåpentligvis … Jauda … Detta ska me klara … Mmmm …

 

 

Ein fasitt Full av Feil …

 

Det å vær på jobb idag var en merkelig opplevelse, der eg normalt suse rundt med et jevnt sig av trafikk rundt meg. Men, idag var det rolig. Ekstremt rolig. Det blei nåken sporadiske biler her og der, idag morgens, før det tok seg litt opp midt på dagen, for så å synke ned til sporadisk. Man får ein slags nummen følelse i kroppen, og tenke sjølsagt at det man ser, nesten ikkje e sant …

Men … Det e jo det … Eg vett ikkje, men eg trur ikkje eg vil klara å bli vant til detta, for detta e jo bare slikt man ser på film … Bare at det e ikkje ein film …

Stemningen e trykka rundt omkring hos kundene mine … Det regjere ein blanding av uvisshet, frykt for fremtiden og ein slags uvirkelig følelse av å leva i ein drøm. Men, det e heller ikkje ein drøm lika lite som det e ein film, det e ikkje anna enn ein ny hverdag som ingen av oss har opplevd før …

 

Eg skreiv ein gang at eg følte meg som ein fasitt full av feil … Aldri før, vil eg tru at fleire gjerna har fått ein slik følelse øve seg … For her finnes det ingen fasitt …

 

Ein anna plass, kor det definitivt ikkje har vært rolig, det e inne på telleverket te bloggen … For, etter at eg ikkje klarte å stogga eit eitrande sinne, øve folk som ikkje tar situasjonen me er i på alvor. Så øste eg ut av meg før eg gjerna fikk tenkt meg om, eller sovet på det, og publiserte ein tirade om ka eg syntes om saken …

Ett innlegg som meir eller mindre har eksplodert ute på nettet, og blitt delt i hytt og pine, som igjen har medført lesartall eg aldri har sett før …

Gudhjølpe meg, altså … Var det bare det som skulle til, for å bli sett og hørt, det at man blei sint og øste ut av seg … Då skulle eg gjerna gjort det for lenge siden … Men, neida … Eg visste jo at slikt har ein tendens te å skyta fart på nettet, det å sei sine egne meninger om aktuelle saker i nyhetsbildet … Eller saker man vett at vil engasjera i hopetall …

 

Eg blei bare litt forbausa øve kor mye detta sko engasjera folk og fe, rundtomkringfallera … Det e jo ikkje ein slik blogg eg har, min blogg e jo bare ein liten familieblogg skreven med litt snert og mye humor …

 

Eg likar jo ikkje så godt å stikka meg så mye frem, i hvert fall ikkje meir enn eg må, og har derfor stort sett meint svært lite, og heller fortalt mye meir … Men, akkurat detta temaet som beramme så mange, og gjerna spesielt de som e i risikosonene, så kokte det over for meg … For eg har mange rundt meg i risikosonen …

Mini’en som har astma … Kånå som slite med stoffskifte … Ei niese med nedsatt lungekapasitet … Mine foreldre … Mine Svigerforeldre … Kanskje til og med meg sjøl …

Når de som står meg nærmest kanskje kan bli utsatt for slike folk, som ikkje bryr seg om fellesskapet, men tenke kun på seg sjøl og sin egen lykke … Ja då … Då blir eg enkelt og greit forbanna … Men, eg trives ikkje med det … Det å ha meint nåke … Det å ha sagt mi meining ut “høgt” … Det å kanskje stilt meg litt opp på barrikaden, og brølt ut at nå e det nok …

 

Det e andre som trives mye meir med slikt enn meg, i akkurat det å meina ting og kanskje stå på barrikadene for aktuelle tema, som virkelig e i nyhetsbildet …

 

Martine Halvorsen f.eks … Det e ikkje måte på ka den jentå har høyrt om på treningssenteret, på trikken eller fra ein guttegjeng utenfor butikken … For all del, mange av tingene som Martine tar opp fortjene absolutt meir oppmerksomhet, men nå når eg først liksom har begynt å meina nåke … Så ska man gjerna passe seg litt for å meina for mye, og ikkje minst i det og kanskje meina for bredt …

Plutselig, så har man meint nåke om ein sak, som man meinte det stikk motsatte av, et halv eller heilt år tidligare … Då falle gjerna heila meinigå lukst ned på steingrunn …

Det e forsåvidt ein av årsakene te at eg ikkje har meint så fryktelig mye, opp gjennom årene, men heller fortalt morosamme epistler fra vår elleville hverdag. Og har eg ein sjelden gang meint nåke, så har det som regel vært om et tema eg sjøl har vært berørt av, eller kanskje stått midt oppe i … Istedet for å meina nåke om alt som e populært og man vett at vil engasjera leserar …

 

Tjera vena meg … Nå har eg jaggu meg meint nåke igjen, men det va nå litt godt å få det ut og, for eg har jo tenkt på akkurat detta her, ei litå stund … Og nå har eg sagt det og … Men, heldigvis ikkje så høgt …

 

Jaja … Av og te så e det litt godt å få letta litt på hjarta, og få ut litt av det man går og tenke på, rett og slett …

Eg hadde absolutt syntes det hadde vært kjekkare om folk hadde lest bloggen min, på grunn av alle dei gode historiene som finnes der, enn fordi eg blei litt i øvekant sint igår … Men, men …

Ha i hvert fall ein strålande god dag der ute, Folkens … Og pass godt på kvarandre, i disse tider med så mye som skjer …

 

 

Nå e det Faen meg nok … Rødt kort te Haugalandet …

 

Etter å ha tilbringt nærmast heila helgå innendørs, blei ein liten lufte tur med småfolket rett og slett ett lite nødvendig ånde … Ein liten halvtime med frisk luft … Det e jo ikkje slik at me har blitt lovpålagt å væra kun inne, man må ut litt, men det trenge ikkje vær så mye … Situasjonen på Ytre Haugalandet har av kommuneoverlegen blitt sammenlignet med Nord Italia, for to uker siden …

Og det kan ikkje akkurat seiast å væra den mest positive meldingen å få høyra …

 

” – Det kan hende jeg tar feil, men det er slik jeg opplever det nå. Så får vi heller snu på det i ettertid. Men jeg tror det begynner å gå mer og mer opp for folk hvilken alvorlig situasjon vi står i, meg selv inkludert. Og nettopp derfor er det så viktig at folk nå gjør som de skal. Det er den eneste måten vi kan hindre at smitten sprer seg mer og mer. ” 

Detta seie kommuneoverlegen her i Haugesund …

 

Når man då lese om Russ som har vært ute og rulla her i byen, denne helga, så begynne eg jo å tenke at det jaggu meg ikkje er merkelig, at me kanskje har havne i ein slik posisjon … Ein ting e Russen som forsåvidt gjør ein toskjen ting … Så har man sjåføren som kjører rundt med Russen, som kanskje er endå meir toskjen …

Men, kor i svarte salte bananer e foreldrene te denna Russegjengen !?! … Der komme idiotien inn …

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot … Men, ein eller annen voksen og oppegående forelder, burde gjerna brukt hovudet, og hanka inn nøklene til denne bussen … Slik at denne idiotien kunne vært unngått …

 

I dragsuget av Haugaland Konferansen som var her for en uke siden, kor minst femhundre mennesker deltok, og to stykker testet positivt på Korona i ettertid. Så mener kommunelegen det er store mørketall her i distriktet. Alle som var på denne konferansen er blitt satt i karantene, med familie og kolleger. Men, kanskje e skaden allerede blitt gjort, då heila helgå gikk, og kanskje litt av ukå før sakens gang blei avdekka.

Barn av de som har vært på denne konferansen, har vært på skolen til torsdag, og har kanskje vært potensielle smittebærere …

For all del, eg meine ikkje å skremma vettet av folk der ute, men det er nok ikkje utenkelig at kommunoverlegen vår, kanskje e inne på noe. Og at det e på høy tid at de fleste begynne å ta detta på alvor … Folk kjørte til hyttene sine på Vågslid, og trosset beskjeden fra vår statsminister … Ungdomsgjenger samles her i Skåredalen, kor me bor … Og Russen tar seg ein tur ut og ruller … Herreguuud …

Eg hadde vært dritt flau, hadde vært den gjengen med russ … Eller foreldrene te samme russegjeng …

 

E det så vanskelig for oss her på Haugalandet, å kanskje forstå at me faktisk e ute på dypt vann nå … !?! …

Detta e ikkje ekstra feriedager, tiden for å laga lekeklubber for barn, senda Russ ut for å rulle og gi ein blanke faen i fellesskapet …

Unnskyld ordbruken, men eg har faen meg fått nok !!!

( Nå har eg fanken meg banna for første gang, her på bloggen og, men det e nok nå … Virkelig )

 

Årsaken te at me må gjør detta som blir gjort nå, det e for at me ska kunna ha det slik over kortest mulig tidsrom …

Jo fleire brudd på karantene, isolat, retningslinjer etc etc … Vil garantert dra oss lengre mot situasjonen i Nord Italia for hvert brudd som blir gjort … Og tidsperspektivet og smitteomfanget blir større enn me sikkert kan forestilla oss …

 

Kan me ikkje vær enige om at me tar det på alvor nå, og at me ikkje får lesa eller høyra om fleire idiotiske tilfeller, av komplett egoisme på astronomisk nivå …

 

Kan ikkje me Haugalendinger for ein gangs skyld tenka på andre, enn kun oss sjøl, og litt meir på det fellesskapet, me alle faktisk e avhengig av … !!!???

 

Over og ut, fra meg … Del eller ikkje del, eg drite i det …

Om me tar situsjonen på alvor, så e det meir enn nok …

 

 

 

Akkurat nå …

 

Endelig, så va det blitt helg … Etter ei meir eller mindre surrealistisk uka … Og for ein gangs skyld, så komme mitt godt brukte sitat virkelig til sin rett … For … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har me ei tid foran oss, som me virkelig ikkje ana kossen vil utarta seg, ein uvirkelig realitet som kanskje ikkje har kommen over oss som ett sjokk, men gjerna alikavel har gjort akkurat det …

Eg trur ingen av oss hadde forespeilt seg detta scenarioet, foruten dei som gjerna satt med kompetanse om sakens begivenheter, og forgjeves har forsøkt å melda i fra …

Nå … Så trur eg det e på tide at me alle tar inn over oss kor alvorlig denna utfordringen er, og rett og slett forholde oss te dei råd som blir gitt.  Når man lese om ungdommer som avtale “Corona-fester” fordi skolen har blitt stengt, så må me voksne virkelig våkna opp og sei nei …

… NEI …

Det e nå i slike tider, at man som foreldre virkelig må ta jobben man har som foreldre etter å ha satt våre barn te verden, på alvor …

Og ta de upopulære avgjørelsene … !!!

 

” Sunn fornuft og upopulære avgjørelser, dei går gjerna hånd i hånd, under slike omstendigheter … Nett som når dei rette myndighetene begynte å stoppa store arrangement, nett som når skoler og barnehager ble stengt eller bedrifter, offentlige tjenester og tilbud ble lukket ned …

 

Då nytta det fanken meg ikkje, å ignorere ansvaret man har, som foreldre i ein familie, og la slikt gå under radaren fordi man e redd for kossen våre egne barn vil reagera … Eg blir nesten matt av å lesa at ungdommer virkelig avtale slike treff … Kor e foreldrene til disse ungdommene … Trur de ikkje detta e på alvor !?! … E det gjerna dei samme foreldrene som drite i rådene, om å ikkje dra på hyttå … !?!

Utbruddet av viruset e her allerede … Me klara ikkje å stoppa det … MEN … Om me alle gjør slikt som me blir råda til, så KAN me faktisk hindra at toppen ikkje tar knekken på vårt helsevesen … Det e det som må bli målet nu …

Ikkje bryt karantene for å gjør ting man gjerna har utsatt … Slik som å rydda i heimen for så å kjøre på bosset, sånn som nåken hadde gjort … Ikkje lag lekeklubber kor barna dåkkas kan leke sammen. Det va jo derfor skoler og barnehager blei stengt … For at barn ikkje skulle samles i større forsamlinger … Vær så snill alle sammen, la oss for helsikke ta te vettet nu, i samla flokk … !!!

 

” Akkurat nå … Så e det på tide å dra frem kortstokken heima … Finna Ludo spillet frem fra øverste skap … Samlast i sin egen heim og gjerna fortella sin barn og ungdommer, øve ett hyggelig spill om kor alvorlig detta e …

Men … På ein god måte … La de få vita at detta e seriøst, uten å skremma vettet av de … Fortell koffår man mår gjør slikt som man må gjør nå, og stå i det om man blir fortalt at man e verdens verste foreldre …

Eg trur det e forferdelig mange “Verdens verste foreldre” rundt omkring, akkurat nå … Ikkje vær redd for det …!!!

 

Akkurat nå … Så e det gjerna tiden for å vær glad for at mange av våre barn spille nettspill, kor de faktisk e sosiale sammen, og får ein god dose med impulser utenfra … Slik at man ikkje går av hengslene, fordi man må tilbringa i øvekant mye tid, sammen med sine familie medlemmer … Faktisk, så kan detta vær eit godt virkemiddel, for å holda roen i heimen … Vil eg tru …

Fortnite, Facetime og lignende kommunikasjons midler, på sosiale medier …

Kim sko trudd det at nettspill, facetime og sosiale medier, som mange av oss foreldre gjerna har skydd som pesten, fordi barnet e forsvunnet i frivillig eksil på sitt rom, plutselig blir ein arena kor barna våras kan holda kontakt med venner …

Vær raus med dåkke sjøl og dine nærmaste, for det vil definitivt trenges i den nærmaste fremtid. Kor et komplett uvirkelig scenario rett og slett vil uspille seg … Det e det nok liten tvil om, kor enn lite me gjerna trur på det, så e det faktisk et faktum … Detta e ingen øvelse … Det e den harde realiteten som e på vei mot oss, som ett løpsk godstog, om me ikkje gjør dei rette tiltakene … Følge rådene som blir gitt …

Og tar utfordringen på alvor …

 

Eg vett ikkje … Men ordtaket ” Forbered dere på det verste og håp på det beste ” e virkelig høyaktuelt … Det vil alltid finnes bedrevitere, som meina det motsatte, og som står frem som dei reine Messiasene, om de fikk rett i etterkant …

MEN … Ka om me kan la de få lov te å få rett, fordi me i ein felles forståelse gjorde alt me har blitt råda te, slik at utbruddet ikkje ramme oss lika hardt som i Italia …

For, i Italia e det gått så langt at visse steder blir ikkje pasienter over seksti år behandlet … Fordi andre blir prioritert … E det slik me ønske det her i Norge og !?! … Eg bare spør … Ikkje la besteforeldre vær barnevakter, fordi man fortsatt må på jobb … Tenk … Bruk hovudet …

 

” NÅ … Så må me ikkje henga oss opp i dei små tingene, men gjør dei store me e plikta te å gjør, for å gjerna beholda det samfunnet me har nå, eller før … Også etterpå …

 

Lytt te rådene … Følg de … Og ikkje lev i truå om at detta ikkje gjelde deg … Detta vil ramma oss alle … På ett eller anna vis …

 

Uff, altså … Nå blei det mye som måtte ut her … Men, detta får bli dagens moralpreken, fra Fatter’n i Familien Vandrende Kaos … Vær så snill, la oss ta dei retningslinjene me blir gitt, på alvor …

 

God helg, Folkens …

 

Ps : Det e sjelden eg ber om det, forsåvidt nesten aldri … MEN, del gjerna detta innlegget, akkurat idag …

Akkurat nå …

 

Dasslokket igjen, litt om Livet og sånn der, liksom …

 

Det har blitt mandag igjen og me har overlevd nok ei helg, med fira lunefulle småtroll i heimen som med kvar sin særegne personlighet, virkelig gir tilværelsen krydder, sånn metaforisk sett. Jaja, fira småtroll e jo ikkje akkurat heilt sant. Dei to eldste e jo på god vei inn i ungdomstiden, strengt talt … Eldstemann har til og med vært på konfirmasjons camp denna helgå … 

Å sei at det va populært ville nok vært å overdriva, men nå har nå guten blitt døpt, så då får han stå i det med konfirmasjonen og … 

Om nåken få år, så kan ha få ta endelig standpunkt te det sjøl, om han ønske eller ikkje ønske medlemskap i kirken. Slik som den sjøl påberopte agnostikeren han e. Men, så lenge han bor under vårt tak får han følga tradisjonen me har vokst opp med, synast nå me då, det e gjerna greit å få nåken år te på baken før man tar slike valg. 

 

Også har me Han i Midten då. Bohemen og livsnytaren våras. Man skulle jo trudd at det va Eldstemann som sprang rundt på ungdomsklubber, kikka på jenter og laga grå hår på sine kjære foreldre, men nei du, han sitte fastgrodd oppe på rommet sitt og e på kanten te å bli e-sport utøver, kan nå enn det e … Den reklamen med foreldrene som e overlykkelige øve å plutselig se sønnen sin nede i stugo, den har me forsåvidt hatt det litt morosamt med, på Eldstemann sin bekostning.

Men, så lenge han gjør leksene sine, stikke ut med kompiser i ny og ne og forsåvidt går å trene tre-fire ganger i ukå, så har me ikkje så store bekymringer rundt akkurat det … 

Her i heimen så e det Han i Midten som på generell basis har skapt flest grå hår, på oss foreldre, med sine elleville påfunn av forskjellig kaliber. Han e fast inventar på alt som e av fritidsklubber her i dalen me bor i, har ett lite harem av jenter som løpe itte han og sjelden klare å sitta så alt for lenge på samme plassen. Ein liten fargeklatt av ein gut, for å sei det mildt. 

 

Det blir sjelden kjedelig rundtomkring oss, så lenge den guten e i nærleiken, det e i hvert fall heilt sikkert … 

 

Men, slik e det vel å ha ein flokk med fire herlige barn, ikkje ein av de e lik, og alle har sine særegne kvaliteter. Kvaliteter som kan gå to småslitne foreldre på nervene te tider, men som på den andra sidå, kan vær ein berikelse i livene våre … Heilt klart … 

Man kan ikkje bare tru at alt ska vær fryd å gammen, med det å vær foreldre. Man e nødt te å vær foreldre når det butte litt imot innimellom, og ta dei litt upopulære avgjørelsene også. Slike avgjørelser som gjerne blir etterfulgt av kanonader med tindrande utrop øve kor fæle foreldre man e. Verdens verste foreldre … Det e det som e å vær gode foreldre, vil eg tru. 

Man gjør nok gjerna seg sjøl ein liten bjørnatjeneste om man utvikle ett forhold te sine barn, kor man i alt for stor grad blir sine egne barns kompiser, og ikkje klare å setta grenser. Fordi man har ett sterkt ønske om å vær de mest populære foreldrene i distriktet, dei som alle lika … 

For all del, man ska væra forsiktig med å skapa ei alt for stor kløft, mellom barn på vei inn i ungdommen og foreldre, men ei litå revna av gjensidig respekt e det nødt te å vær … 

 

Jøje meg … Det får væra dagens visdomsord, fra ein Fatter’n som gjerna ikkje alltid e verdens beste pappa, men som te slutt tenke at akkurat det leve eg godt med … De vil forhåpentligvis høsta godene av det seinare i livene sine, våre små håpefulle i heimen våras … 

 

Ein anna ting eg har funnet ut i det sista, og forsåvidt i kjølvannet av at me investerte i nytt dasslokk. Det e at vaner virkelig kan skapa store bølger i vannet, igjen sånn metaforisk sett. 

For me kjøpte jo ett sånt fancy dasslokk med demper på her for ei stund siden, du vett ett sånt som sakte sige ned mot dass skålå, uten å laga så mye som ett knust av lyd … Heilt fantastisk oppfinnelse syntes både eg og Kånå, itte det gamla va utslitt og forsåvidt ikkje såg ut, og va heilt klart på øvetid med tanke på levetid … 

Men … Somme ganger, så syntes eg liksom at detta dasslokket ikkje alltid gikk raskt nok igjen, itte man hadde hatt seg eit kraftig oppgjør på rammå, gjerna itte ein fest av ein middag … Og la te meg ein slags vane med å gjerna gi detta fantastiska dasslokket ein liten ekstra dytt … 

Liksom for å raskt stoppa kilden te umiskjennelige dufter som fylte baderommet med ein stram snek. Eller bare for å vær sikker på at dassen va klar for dei kvinnelige medlemmene i heimen … 

Den der evinnelige diskusjonen om lokket og ringen ska stå oppe eller nede … 

 

Den vanen har gitt meg nåken uventa sjokk og nærmast endt opp med å skremma livskiten ut av meg sjøl, og gjerna andre mennesker i nærleiken. 

Når Fatter’n av gammal vane tar tak i dasslokket for å lukka det igjen, og gjerna gir det ein ekstra dytt i det man tippa ein viss vinkel … F.eks den vinkelen kor dasslokket heima gjerna trenge litt ekstra hjelp, for å komma seg nåke raskare ned i lukket stilling … 

Men … Så har ikkje detta dasslokket slik dempar som me har heima … Ikkje e det eit sånn fjærlett plastlokk, som me hadde før heller … 

Tjera vena meg … 

Den eine gangen eg gikk på denna smellen, i garderobene te flebrukshallen på Flokken sin skole, når Mini’en va på trening og Fatter’n måtte tømma tanken … 

Ja, då trur eg nesten at det slo ut på jordskjelv sensorene rundtomkring i distriktet, når detta tunga keramikk lokket med ein lika tung dassring smalt i doskålå med ein kraft som mildt sagt va nåke øvedreven … 

Trommehinnene vibrerte så kraftig av smellet at øyrene nesten begynte å flagra, ett ekko av sjeldent kaliber slo mellom teglsteins veggane inne på detta litla avlukket og Fatter’n sjangla sjokkskada ut i garderoben … 

Herreguuud … Eg måtte rett og slett stå der nåken minutter, bare for å samla meg sånn nåkenlunde igjen … Og litt fordi eg håpa at dei andre fedrene som satt lika utenfor, kanskje hadde glemt granatsmellet som nettopp hadde gått av inne på dassen … 

 

Så det får vær dagens andre visdoms ord, fra denna kanten idag … Vær forsiktig med å ta nye vaner, med seg ut i den store verden … 

F.eks slike dassdemper vaner man legge seg te, i sin egen heim … 

 

Ha ein flott mandag, Folkens … Og ei strålande uka … Med eller uten demper på dasslokket … 

 

🤣🤣

Dratt lukst inn et Sterkt minne …

Slik så vel bilen min ut, men fargen va mørk brun … =D

 

Eit gammalt falmet bilde, ei spesiell lukt eller ein velkjent melodi, det e slike ting som kan dra deg lukst inn ett sterkt minne … Idag fikk et slikt øyeblikk når eg suste rundt i lastebilen på jobb, mens musikken strøymte ut av radioen.

Det va nett som om lynet slo ned i hjernebarken når Queen og ” I’m in love with my car “, plutselig dundra ut av høytalerne …

Eg har aldri vært nåke stor Queen fan, men eg lika veldig godt mange av sangane deiras … 

Og tidlig på 90 – tallet, lika itte eg hadde fått sertifikatet, kjøpt min første bil og suste rundt i min nyvunnede frihet … Så høyrte eg den sangen for første gang … 

 

Eg hadde kjøpt ein kassett med Queen, fordi den gangen fantes det hverken bilstereo med cd-spillere eller usb inngang, det va kassettspillere som regjerte på den fronten.

Det fantes noen avanserte kassettspillere, som kunne spole til neste sang …

Min kunne ikkje det … Min første bilstereo, den kunne knapt spilla av ein kassett uten å maltraktera båndet. når man putta kasetten inn i spilleren …

Det va andre tider den gangen enn ka det e nå, for å sei det mildt … Og når man nettopp hadde svidd av det man hadde av kapital, for å kjøpa bil …

 

” Då va det ikkje budsjett te nåke ekstra gavant bilstereo … Eg trur eg fikk min av ein slektning … Ein eldgammal og nesten oppbrukt Pioneer sak, som såvidt spant rundt …

 

Eg jobba som støttekontakt på den tiden, og denna berømte Queen kassetten, den kjøpte eg for mi første lønn … Eg hadde kjørt ein tur innom Helgelands Musikk etter skolen, som va mitt sted kor musikk både blei høyrt og handla, den gangen.

Eg ville ha den kassetten med Bohemian Rhapsody på, som eg trur va A night a the Opera, fordi den hadde eg høyrt på radioen …

Utfordringen då, når man kun hadde ein bilstereo med kassettspiller og sangen eg ville høyra, den på va på side to av kassetten … Det va at då måtte man høyra gjennom heila side en, og nesten halve side to, for man kunne jo ikkje bare velga sang. Slik som på cd, usb pinne eller til og med Spotify … 

For å gjør det endå verre, så kunne eg hverken spole fremover, eller bakover med den spilleren eg hadde i bilen min. Faren for at båndet på kassetten då blei spist opp, den va skremmande stor.

Så slike tabber gjorde man gjerna bare ein gang. Eg va rimelig forbanna når Bryan Adams sin ikoniske Reckless kassett, va den første som gikk tapt inne detta monsteret av ein kassettspiller.

Heldigvis hadde ein kompis av meg ein slik radio med doble kassettspillere, slik at eg fikk kopiert denna kassetten igjen … 

 

” Men, det va detta øyeblikket kor ett sterkt minne skaut ned som ett lyn i skallen min då, tidligare idag … Når ” I’m in love with my car ” strøymte ut av høytalerne … 

 

Eg hadde gjerna aldri fått høyrt denna sangen, om ikkje det va pga denna berømte kassettbånd slukaren av ein bilstereo. Hadde eg hatt ein slik som kunne spola te neste sang, eller i hvert fall ein som virka normalt og ikkje spiste opp kassetter, så hadde kanskje den sangen gått meg hus forbi …

Det hadde nesten vært synd, for Roger Taylor gjør ein strålande vokal, akkurat på den sangen. Ein av dei få kor Queen sin trommis har heile lead vokalen på … Og som den gangen gjorde ein biltur te nåke heilt spesielt … 

Men, eg måtte altså høyra gjennom alle sangene, på denna kassetten som sagt, og når eg nesten va heima den dagen, og passerte der golf banen på Kolnes nå holde te … Då satte denna sangen igang … 

Eit heidundrande gitar riff, elleville trommer og te slutt Roger Taylor sin fantastiske vokal …

Herreeeguuuud … Det va sumar, det va varmt og det stinka kuskit på vei over Eikjevegen, mot Kolnes …

Man hadde to valg den gangen når aircondition i bil va for millionærer, og det va enten å svetta seg forderva inne i bilen eller opp med alle vinduene slik at naturens dufter fikk fri bane, inn i bilen … Eller eimen av nyhevda åkrer, slik som denna dagen … Tidlig på 90 – tallet … 

 

” For ja … Eg elska bilen min, den gangen, ett nytt og hett kjærlighetsforhold … Eg og min kuskit brune Toyota Corolla 1,1 1976 modell … Eller, eg elska i hvert fall den friheten bilen ga meg … 

 

For paradokset kunne nok ikkje vært større, der Roger Taylor synge om ” Machine of a dream ” og eg kjørte rundt i ett drog som såvidt reagerte, når man tråkka på gasspedalen …

Men, det betydde absolutt ingenting … Eg va allerede forelska i bilen min, ” Drolten ” som søskenbarnet mitt døpte den, når hu skreiv det med Shampoo på panseret under ein fest. Eit navn som forsåvidt etsa seg ned i lakken, te neste deg, men blei fint dekka over av ett megasvært Mobil One klistremerke, noen dagar seinare … 

Gudhjølpe meg, altså … For ett fantastisk minne … Med to heftige lyskastere i grillen, bedekka med kule klistremerker og hjulkapsler fra Bilutstyr oppe på Varden, så såg den nærmast ut som om den var klar for Rally Monte Carlo … 

 

Min første bil … Drolten … Eller ein Toyota Corolla 1,1 1976 modell … 

 

 

 

Den perfekte Gaven …

 

Det e jaggu meg ett skremmande press fra egentlig over alt, når det kommer te jul, gaver og forventninger … Eg trur ikkje me, her i Familien Vandrende Kaos, e nåke bedre eller verre enn andre foreldre, på det området.

Men, me gjør ett godt forsøk på å handla fornuftig, tenka langsiktig og kanskje kjøpa nåke småfolket trenger, istedet for å oppfylla ønsker, hinsides all fornuft.

Men, om eg må få lov å sei det sjøl, så va det ein pakke eg åpna på juleaftå, som virkelig varma langt inn i hjarterotå. Og det va ikkje bare gaven i seg sjøl, men ordene som falt fra “produsenten” mens eg pakka den opp, som klorte seg fast langt inne i hjartekamrene …

– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den …

Sa Litlajentå, når eg nesten va kommen gjennom jungelen av innpaknings papir, som jentå hadde brukt.

For vår kjære datter hadde produsert ein gave te alle som ein i familien vår, på skolen nå før jul … Og jaggu meg hadde hu virkelig lagt seg i selen, for å levera ett flott produkt, te Fatter’n …

 

” Som dåkke ser på bildet ovanføre, kan man jo kjapt forstå at nåken fingrar gjerna har fått seg ett stikk, mens denna herlige kreasjonen blei laga … Heilt fantastisk …

 

For all del … Eg lurte jo litt på ka i all verden det sko forestilla, sånn med ein gang, og tenkte først at det sko vær ein edderkopp. Siden dei to minste syns det e hysterisk morosamt, med Fatter’n sin ubeskrivelige redsel, øvefor dei ufyselige småkrypene.

Men, den hadde jo bare fira bein, kunne Mini’en opplysa meg om, og edderkopper har jo åtta … Så det blei jo raskt utelukka …

Den neste tanken som slo meg, men som eg forsåvidt ikkje sa høgt. Det va at det ligna på Tinky Winky fra Teletubbies, med ein baby innpakka i ett afrikansk teppe, på brystet …

 

Heldigvis, så redda Mini’en meg ut av uføret, å sa at det sjølsagt va ei skilpadda, før eg gikk på ein smell. Og gjerna såra jentå sine følelsar. Men, jøje meg …

Fatter’n blei jaggu meg litt fuktig i tårekanalene, Litlajentå ikkje så reint lite stolt, der hu satt og forsåvidt hadde ein liten historie bak kvar gave, som hu hadde laga å ga vekk te oss andre i familien …

Og for min del, så va det den finaste skilpaddå eg nåken gang har sett, når man først fikk akkurat det konstantert …

For ingenting e så fint og flott, som når barn legge all sin kreativitet, iver og energi inn i å laga gaver, te sine familiemedlemmer … Ein heilt unik gave … Ei heilt unik skilpadda, til og med … For, det finnes faktisk ikkje ei skilpadda, i heile verden, som e lik den eg har …

Som har akkurat den historien med seg, som Litlajentå fortalte, lika før eg pakka den opp …

 

– Ja, altså … Nå håpa eg faktisk du blir glad, Pappa. For eg stakk meg mange ganger, når eg holdt på å laga den … 

 

Ja, vett du ka, kjære lille venn … Eg blei glad … Super duper glad … Så glad at det nesten gjorde vondt i hjarta …

 

Også skjemtes eg litt, ittepå … Når eg tenkte på all toskaskapen … Alt det som me voksne trur me må gjør, kjøpa eller finna på, med våre små … For at de ska bli glad … Eller e “fornøyd” ett bedre ordvalg ???

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare oppe i Himmelen …

Somme ganger, så e det faktisk bare ei litt hippie aktig skilpadda, som muligens ligna på ein edderkopp, men mangla fira bein … Som får ein te å stoppa opp litt … Å kanskje tenka seg litt om …

Ja … Rett og slett tenka litt over ka som gjør ein sjøl glad … Sånn innerst inne … Og heilt enkelt …

 

Hjølpe meg … Den va kanskje nåke djup, men eg bare måtte få det ut …  Enkelt og greit …

 

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

Lebestiften …

Kjørte forbi ei dama idag som va meget opptatt med å ta lebestift på seg i bilen, midt i ein sving nede i Industrigatå, mens hu kikka iherdig opp i sladrespeilet … Normalt, så pleie eg gjerna å rista på hovudet, irritera meg ei litå stund øve idiotien før det stort sett blir glemt …

Men, siden denna damå nettopp hadde kjørt forbi idrettsbarnehagen, kor eg ofta må stoppa for å slippa ein gjeng ellevillt turklare barnehagebarn over gatå, så gikk det ein liten djevel i meg …

Så … Eg tok å trykka på hornet i lastebilen, dama spratt i taket og ein fin rød strek blei tegna opp mot øyra … Eg har nemlig to effektive kompressorhorn på taket, som forsåvidt laga “litt” lyd, når eg trykka på hornet …

Eg vett ikkje, kanskje blei hu sint og forbante den forbaska tosken som tuta på hu …

Men … Som han galningen fra Odda sa i Fjorden Cowboys, når de reiste te Shetland uten gps te sjø, men tross alt hadde ein globus med seg …

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, sånn egentlig …

Eller ??

🙊🙊🙊😇😇😇

Kjøkkenøyå …

 

Kåner e nåken merksnodige vesen, mi Kåna e i aller høyeste grad absolutt ikkje nåke unntak, der hu vimse rundtomkring i heimen og gjør sine huslige sysler. Dei fleste mannfolk med lang fartstid sammen med si kjære Kåna, dei har nok gjerna brukt dei første ti årene som samboere, te å forstå, tolka og te ein viss grad lært Kånå si å kjenna. Mens dei neste ti årene mest sannsynlig har blitt tilbringt i villfarelse, desperasjon og mild fortvilelse, fordi all erfaring man trudde man hadde tillært seg underveis i dei første ti årene, den står plutselig på null igjen … 

 

Det e ingenting i denna verdenen, som e meir fortvilande i ett forhold, enn når man oppdage at alt man trudde man visste om si egen Kåna, det va bare ein illusjon … 

 

Ett luftslott på himmelen som fortsatt e umulig å forstå seg på, itte mangfoldige års samvær, ei Kåna som sjølsagt ikkje meina nåkenting av det man trudde de meinte, bare nåken år i forveien, eller kanskje bare forrige uka. Jo før man innser slike ting, som at Kåner e komplett uforutsigbare vesen, og at man som regel bare såvidt har bada i overflaten av Kånene sine uberegnelige sinn, jo bedre e det. Eg har lært meg te slutt at det e ingenting man kan læra seg, hverken meir eller mindre, man må bare følga på som best man kan på livets landevei. Ja, rett og slett ta ting på sparket og analysera kvar einaste situasjon som oppstår, som ein heilt ny situasjon, og ikkje tru at man kan reagera som sist, fordi då gikk det jo bra … 

 

” Då vil man som oftast bli lurt lukst inn i ulykkå, eller kanskje bare bli kjørt rett inn i kvernå og ende opp som ett maltraktert slakt av sjeldent kaliber … 

 

Det tok meg fire barn og ei Kjøkkenøy, før eg forstod at eg ennå ikkje hadde meir enn såvidt brutt overflaten, i det å forstå meg på Kånå, og gjerna begynte å slutta med toskaskapet om det å higra itte ein begripelse som ikkje fantes, og heller bare lot notå gå. Anthony Hopkins har ein fantastisk sitat i ein film om akkurat detta fenomenet, som eg meina sette ord på nåke som egentlig ikkje kan ordleggast. Det e forsåvidt eit sitat om det å forstå kjærlighet mellom ei kvinna og ein mann, men strengt talt så e det to alen av samma stykke, i mi bok. Man oppnår ikkje fullkommen kjærlighet mellom Kånå si og seg sjøl, før man gjerna gjør slutt på prosjektet om å forstå seg på kossen ei Kåna fungere og virke. Punktum … 

 

– Multiply it by infinity, take it to the dephts of forever, and you will still have barely a glimpse of what i’m talking about … 

 

Det seie Mr Hopkins om det å vær glad i nåken, det å ha tillit, ta ansvar og ikkje minst følgene av sine valg og følelser, for så å bruka resten av livet å leva opp te detta. Men, Herreguuud … Kossen kan man dra inn ei Kjøkkenøy i detta regnestykket, tenke sikkert mange nå, men det ska eg jaggu meg forklara dåkke, Folkens … For, når me holdt på å velga oss ut detta kjøkkenet i vårt eminente rekkehus, så sko Kånå ha ei Kjøkkenøy, kosta ka det kosta ville. At det gjerna ikkje va den heilt store plassen te detta, det betydde absolutt ingenting, enten så fikk hu Kjøkkenøy eller så ville hu ikkje ha rekkehuset, ferdig snakka … 

 

” Når man då får ei Kjøkkenøy som forsåvidt gikk på bekostning av både mindre benkeplate og færre kjøkkenskap og ein minivask, då skulle man jo trudd at ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna, rett og slett va fornøyd … 

 

Jauda, god dag mann økseskaft, tru igjen og tru te det knaka og knekke oppe i hjernebarken. Det gikk fanken  meg ikkje meir enn nåken uker itte me hadde flytta inn, før eder og galle røyk ut øve denna hersens kjøkkenøyå. Der den stod for nærme kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, slik at man ikkje kunne ha skuffene i øyå oppe, samtidig som oppvaskmaskinen va åpen, sjøl om det va Kånå som bestemte plasseringen. Ikkje minst så va det for lite plass på den andre sidå og, slik at det ekstra breia kjøkkenbordet Kånå bare måtte ha, ikkje gikk mellom veggen og denna berømta Kjøkkenøyå … 

 

Utslagsvasken va plutselig for liten, sjøl om Kånå sjølsagt ikkje trengte nåke større hu, så lenge hu fikk viljen sin og ei Kjøkkenøy. Det va alt for liten skapplass på kjøkkenet itte ett år og to, skjønt å huska kim som meinte det va meir enn nok før me flytta inn, det hadde man jo glemt.

 

Forbannelsene og klagene va uendelige, men det stilna ei stund, når eg og far min snudde den litt, slik at skuffene ikkje gikk lukst mot kjøkkenbenken meir den gangen me skifta gulv i stugo og på kjøkken. Før det itte ei stund begynte å tilta i styrke igjen. Akkurat derfor, og på grunnlag av alle dei motsigande argumentene te Kånå lika ovanføre her, så meina eg at denna famøse Kjøkkenøyå, den e ett strålande eksempel på Mr Hopkins lille sitat, og ikkje minst på at man ikkje ska prøva å forstå ka som romstere rundt omkring, oppe ei Kåna sin hjernebark. Det e totalt fånyttes, og vil bare føra deg langt inn i frustrasjonens tåkehav, slik at man te slutt hverken ser bak eller fram på livets strabasiøse landevei … 

 

” Det e som å ganga det med uendeligheten, ta det te dypet av evigheten og fortsatt så ser man bare ett lite glimt av ei Kåna sine tankar, sinn og meiningar … 

 

Paradokset i akkurat denna tematikken her, det må vær at mange Kåner bedrive grenselaus klaging øve sine mannfolk, som liksom ikkje forstår seg på Kånene sine. Der man liksom ska ha tillit, ta ansvar og følgene av sine valg og følelser og leva opp te detta gjennom ett langt samliv. Når heile årsaken te at me mannfolk ikkje har den minste mulighet eller fanaring te å forstå Kånene våras, den e fordi de gjør stikk motsatt av akkurat det, det å ta ansvar og følgene av sine valg, ha tillit te sin mann og leva opp te det, resten av livet. 

 

F.eks når det komme te denna Kjøkkenøyå, som Kånå absolutt måtte ha og va hennas valg, som igjen førte te diverse andre følger på kjøkkenet, som eg sjølsagt trudde hu va innforstått med og villig te å leva med … 

 

Men, Kjøkkenøy det har me på kjøkkenet, Fatter’n har funnet ut at man ska ikkje forsøka å forstå sin bedre halvdel, og for å beholda ein tilnærmet god stemning gjennom ett langt liv. Så har eg slått meg te ro med at som oftast får man bare la notå gå, velga sine kamper med ytterst omhu og stort sett gjør det man kan for å oppfylla ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna sine ønsker. Sjølsagt innenfor all rimelighet sine grenser. 

 

Så trappå i vårt kjære og eminente rekkehus, mi kjære Kåna, den får du nok bare leva med i nåken år te … Heilt klart … 

 

Om ikkje du plutselig får ett eureka øyeblikk, gange din manns tanker med evigheten, dukke ner ein liten tur i dypet av evigheten og plutselig finne ut av nåken av dei her glimtene av forståelse, på ein måte … 

 

Eller nåke lignande … Jøje meg, den satt jaggu meg i sikringsboksen den … Om eg sko fått sagt det sjøl. 😁😁😁

 

Faktisk, så e man som oftast gode nok, som Foreldre …

Sjølveste Mini’en …

 

Eg satt i sofaen idag morgens å kikka på Barne-Tv sammen med Mini’en, kaffikoppen kvilte i håndå mi og det va bare duren fra tv’en som brøyt den absolutte stillheten. Det va ein nydelig morgen kor solå titta inn gjennom lamellgardinene i stugo, Mini’en satt fordypa i Mikkes Klubbhus og eg fikk ett lite Deja Vu øyeblikk. For detta har eg jo opplevd før. Men … Det va ein ting som mangla i glimtet mitt, for at det gjerna sko bli ett perfekt øyeblikk av Deja Vu. Nemlig det faktum at Fatter’n gjerna satt iherdig å klapra på laptopen sin, og dokumenterte dei siste hendelsane hos Familien Vandrende Kaos, i stillheten før stormen ein søndags morgen …

 

Det va då det slo meg at det har eg ikkje gjort på leeeeenge, det å sitta med laptopen på fanget og la tankane gli ut av fingertuppane, før de manifisterte seg i ett innlegg på bloggen min …

 

Eg titta ned på siden av meg, der i sofaen, kor data’en min lå og samla støv, for så å vippa forsiktig opp skjermen og ett lite pip skvatt ut av maskineriet. Det va nett som om den smilte godmodig te meg, logra ivrig med halen sin og ønskte meg velkommen tilbake. Kanskje den hadde savna den sedvanlige klapringen av tankar, som fløy fra hjernebarken og ut gjennom fingrane, den og. Det e ikkje godt å sei, i all den tid den hverken kan snakka eller formidla sine tankar, sånn egentlig. Men, klar for nye oppdrag, det va den i aller høyeste grad, der den slo seg på i ein fart og lot Fatter’n logga seg på bloggsiden sin, kor kursoren blinka fornøyd inne på “legg til nytt innlegg” funksjonen …

 

” Det har vært skrekkelig travelt dei siste ukene før skoleåret tok slutt, med avslutninger i hytt og pine både med klasser, fotball og barnehage. Ikkje minst så har jobben virkelig krevd sitt, der det formelig har bugna over med varer, som må kjørast ut …

 

Allikevel, så har det ikkje mangla på episke øyeblikk som eg heilt klart kunne skrevet om, her inne på bloggen. Det har vel bare skorta litt på overskudd og tilgjengelig tid te å setta seg ned, for å få tømma hovudet for finurlige tanker og lignende, som svirra rundt oppe i topplokket. Ikkje minst så har eg ett spennande prosjekt på gang, som har vært nåke meir utfordrande enn eg gjerna hadde sett føre meg. Meir om det vil forsåvidt dukka opp i nærmaste fremtid, vil eg tru, då det plutselig blei meir håndfast enn eg hadde turt å håpa på. Somme ganger tar livet nåken underlige og i overkant spennande svingar, og då e det bare å henga med i kurvene å la seg riva med, rett og slett. 

 

Her ein dagen, når eg suste på vei heimover i lastebilen, itte siste levering, så satt eg der bak rattet og lot tankane fly. Ja, rett og slett reflekterte litt øve alt eg har latt strømma ut av ein sliten hjernebark, som har hatt behov for litt terapautisk tanketømming, i ein strabasiøs hverdag …

 

Faktisk, for å låna ett av Mini’en sine favoritt ord, så e det jaggu meg ikkje lite som har sivt ut fra topplokket, og strømt ut på det vide og breia nettet, dei siste årene. Der behovet for å få ut litt damp meldte seg itte minstemann kom te verden, og livet som me kjente det, heilt klart blei snudd på hovudet. Når me forsåvidt fant ut at fire små i heimen, det va definitivt nåke meir strabasiøst enn å bare ha tre. Skjønt, nå va me streng talt eksepsjonelt heldige med Litlajentå, som va ett funn av et barn, der hu sov når hu sko sova, spiste når hu sko spisa og lå stort sett å leka seg fint på gulvet, når me la hu i lekegrinden eller under ein uro. 

 

” Derfor va sjokket rimelig stort når Mini’en va hennas rake motsetning, i den samme spebarnsperioden, med sine allsidige sprell rundtomkring på gulvet, lite soving og med stemmebånd som den mest hardbarka heavy rocker …

 

Det å kunna ha litt galgenhumor oppe i det heila, og gjerna få skrevet ner mange av dei elleville episodene som oppstod, i kjølvannet av å få Minstemann. Ja, det har nok gjort hverdagen nåke meir enkel å håndtera, der me alle her i Familien Vandrende Kaos, som regel har gått på ein smell og to underveis. Han Knut Netland spurte meg når eg va gjest i panelet på Tv Haugaland, om ka familien gjerna syntes, om det at eg gjerna harselerte og hengte både Kånå og Flokken ut på bloggen. Men, eg trur at dei fleste som lese denna bloggen, klara å lesa mellom linjene i epistlene som blir lagt ut, og får nok med seg at den som gjerna blir mest hengt ut og harselert med, det e vel egentlig meg sjøl …

 

Jaja, og te dels gjerna Kånå når eg forsåvidt tenke meg om, men om eg nå sko fått sagt det sjøl, så e hu rimelig flink te å legga opp te det sjøl, i visse sammenhenger. Det e nå i hvert fall heilt sikkert …

 

Som den gangen hu ringte meg fra ein gård på Ognøy, og påstod at varebilen va omringa av ein flokk skrubbsultne ulvar, og ikkje turte å gå ut å levera eskå. Som forsåvidt endte med at hu betalte ein nabogutt te gården femti kroner, for å vær med opp å levera esken for hu. Den episoden toppa seg jo nåken uker seinare, når hu traff samme guten på Coop’en i Føresvik, sammen med pappen sin. Kor guten kauka ut midt i butikken når han kjente igjen Kånå, at der va den damå som hadde gitt han ein femtilapp. Pappen te guten kikka jo nåke rart på Kånå, ei Kåna som fikk det travelt med å forklara koffår guten hadde fått denna berømte femtilappen. Ubetalelig vett du …

 

Ulvane va jo bare ein liten flokk med gardabikkjer, sånne koselige Border Collie bikkjer, og som mange gjerna har fått med seg e Kånå i øvekant redd for hund. 

 

Eller den gangen hu gikk på ein smell midt i trappå våras her i rekkehuset, fordi hu nappa Litlajentå ut grepet mitt, og kleiste jentå inn i ett saftig hoftegrep. Og for seint oppdaga årsaken te at eg hadde holdt jentå, minst ein strak armlengde foran meg, der ei overfylt bleia som det nærmast knitra av holdt på å revna. Den eksploderte i det sekundet den traff Kånå si hofta. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Eg minnast ennå sjokket te Kånå, når hu oppdaga ka som hadde skjedd, før hu illsint kauka ut koffår eg ikkje hadde advart hu. Men, det e jo ikkje så lett å advara folk, som ikkje gir deg meir enn 2 nanosekunds varsel, på ka de har tenkt å foreta seg, sånn egentlig … 

 

” Det blei forsåvidt ein nåke humoristisk stemning under opprydningsarbeidet, som endte med at eg måtte fuge med ny akryl mellom trappå og veggen, då det va umulig å få den gamle fugen rein …

 

Men, som eg nevnte tidligare, så e det vel meg sjøl som har endt opp med flest smeller av forskjellig kaliber, gjennom denna bloggens levetid. Det e vel ikkje få ganger eg ufrivillig har vekka heile heimen grytidlig om morgenen, før eg flyr avgårde på jobb, enten på leit itte bilnøkler, lommabok eller andre gjenstander som trengs. Ein gang huska eg svært godt, når vinden tok tak i dørå og smelte den igjen med ett brak, når eg sko kjøra ei medisinruta klokkå fem om morgenen, og gjekk ut dørå ein halvtime før. Eg stod ute på trappå i nåken sekund, itte smellet, før pappskallen tok te vettet og sprang som ei pil opp te bilen, og spant avgårde på jobb … 

 

Den einaste kommunikasjonen eg hadde med Kånå den dagen, det va ei melding hu sendte ti minutt seinare, kor det bare stod to ord. “Tusen Takk” … 

 

Eg hadde det ikkje travelt med å komma meg heim, akkurat den dagen, men det endte forsåvidt i likaste laget, heldigvis. Tjera vena meg. Det har vært uheldige episoder med kamuflasje kaker fra Tyrkia, kor Fatter’n nærmast strauk med av sjokksmaken, og fant ut at ikkje alt som ser innbydande ut smaka lika godt som det ser ut som. Eller når man ikkje tar hensyn te ein apotekers gode råd, i samme land, og smøre tjukt på med sol-eksem krem. Istedet for det veldig, veldig tynna laget som apotekeren anbefalte, og endte opp som ein albino på brystet, med merker itte fingrane som har smurt ut kremen, ute på skuldrene.

 

” Og ei Kåna med full knekk i knærnå, før hu falt inn i ei latterkrampe hinsides all fornuft, når fadesen blei oppdaga. Det blei nåken dager med t-skjorta på, i trettifem graders varme, itte den smellen … 

 

Og som ein liten grand finale i denna kavalkade sammenhengen med Fatter’n smeller, så kan man ikkje komma foruten barnadåpen te Mini’en. Den gangen når eg trudde bror min og han Eldste som eg har fra før, kom opp trappå og inn på kjøkkenet med smørbrød boksene feil vei. Fordi pilene peika fremover og ikkje oppover. Eg treiv te meg isopor beholderene og snudde de slik at pilen peika opp, mens både bror min og Eldsteguten fra før kikka sjokkert på meg. Herreguuud. Pilene peika jo mot åpningen, og ikkje den vegen som sko vær opp, så alle smørbrødene hadde jo blitt ommøblert inne i boksane.

 

Kånå eksploderte, eg kjente Bodluktå allerede der og gjestene fikk ein herlig blanding på smørbrødene sine. Laks med rødbiter, rekesmørbrød med stekt løk og karbonader med sitron … Fantastisk … 

 

Eg vett ikkje om det va meiningå fra starten av, men ein rød tråd gjennom heile bloggen, det har vel vært å visa småbarns livet uten filter og nett sånn som det er, gjerna sett fra Fatter’n sitt synspunkt. Visa at man vil gå på smeller i småbarns tiden, man vil krangla med Kånå og det vil gå lukst te helsikke, innimellom. Det betyr ikkje at man e dårlige eller ikkje e gode nok som foreldre, for det om, det betyr bare at man lever ett nok så normalt liv, vil eg tru. For ingen lever så flott som man gjerna gir uttrykk for på sosiale medier, ingen klare å følge alle maler om ein perfekt pedagogisk barneoppdragelse og ingen bør tro at man ikkje e gode nok som foreldre, på grunn av påvirknings krefter uten i fra …

 

” Me har funnet vår måte som fungera for oss, vår greia som ikkje er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt trykka på oss. Men heller av egen erfaring av ka me har gjort feil, og ka som har fungert.

 

Det har jo blitt så populært å bare væra “god nok” i den sista tiå, med Linn Skåber og Lisa Aisato sin bok “Til Ungdommen”, eller mange bloggere sine oppfordringer mot kroppspress, om at man e god nok som man er. Men, det gjelde jo i aller høyeste grad oss foreldre og. Det å ha troen på at man e god nok. 

 

Så, om denna bloggen har fått bare ett menneske, eller ett foreldrepar, te å la alle normer, definisjoner og krav om ka som e godt nok, te å seila sin egen sjø. Og heller ha troen på at man e gode nok, nett som dei foreldrene man e … 

 

Ja, då trur eg at eg ska sei meg fornøyd med mi rolla som blogger, eller influencer, som det så fint kalles. For man kan faktisk påvirka folk på ein god måte og som blogger, man bør ikkje bare bedømmast itte kor mange man har fått te å kjøpa ett produkt, for å bli kalt ein suksessblogger, spør du meg … Det bør væra godt nok, i bare det å vær god nok. Enkelt å greit … 

 

Jøje meg … Detta må vel bare kallest ett lite comeback itte nåken ukers fravær. Men hjølpe meg kor kjekt det va igjen, det å lira ut av seg nåken ord fra topplokket … 

Ord som gjerna betyr nåke, og kanskje kan gjør ein liten forskjell, i ein strabasiøs hverdag. 

I de fleste småbarns familier sine hjem … 

 

Uansett … Ha ein strålande søndag, Folkens …