Lebestiften …

Kjørte forbi ei dama idag som va meget opptatt med å ta lebestift på seg i bilen, midt i ein sving nede i Industrigatå, mens hu kikka iherdig opp i sladrespeilet … Normalt, så pleie eg gjerna å rista på hovudet, irritera meg ei litå stund øve idiotien før det stort sett blir glemt …

Men, siden denna damå nettopp hadde kjørt forbi idrettsbarnehagen, kor eg ofta må stoppa for å slippa ein gjeng ellevillt turklare barnehagebarn over gatå, så gikk det ein liten djevel i meg …

Så … Eg tok å trykka på hornet i lastebilen, dama spratt i taket og ein fin rød strek blei tegna opp mot øyra … Eg har nemlig to effektive kompressorhorn på taket, som forsåvidt laga “litt” lyd, når eg trykka på hornet …

Eg vett ikkje, kanskje blei hu sint og forbante den forbaska tosken som tuta på hu …

Men … Som han galningen fra Odda sa i Fjorden Cowboys, når de reiste te Shetland uten gps te sjø, men tross alt hadde ein globus med seg …

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, sånn egentlig …

Eller ??

🙊🙊🙊😇😇😇

Kjøkkenøyå …

 

Kåner e nåken merksnodige vesen, mi Kåna e i aller høyeste grad absolutt ikkje nåke unntak, der hu vimse rundtomkring i heimen og gjør sine huslige sysler. Dei fleste mannfolk med lang fartstid sammen med si kjære Kåna, dei har nok gjerna brukt dei første ti årene som samboere, te å forstå, tolka og te ein viss grad lært Kånå si å kjenna. Mens dei neste ti årene mest sannsynlig har blitt tilbringt i villfarelse, desperasjon og mild fortvilelse, fordi all erfaring man trudde man hadde tillært seg underveis i dei første ti årene, den står plutselig på null igjen … 

 

Det e ingenting i denna verdenen, som e meir fortvilande i ett forhold, enn når man oppdage at alt man trudde man visste om si egen Kåna, det va bare ein illusjon … 

 

Ett luftslott på himmelen som fortsatt e umulig å forstå seg på, itte mangfoldige års samvær, ei Kåna som sjølsagt ikkje meina nåkenting av det man trudde de meinte, bare nåken år i forveien, eller kanskje bare forrige uka. Jo før man innser slike ting, som at Kåner e komplett uforutsigbare vesen, og at man som regel bare såvidt har bada i overflaten av Kånene sine uberegnelige sinn, jo bedre e det. Eg har lært meg te slutt at det e ingenting man kan læra seg, hverken meir eller mindre, man må bare følga på som best man kan på livets landevei. Ja, rett og slett ta ting på sparket og analysera kvar einaste situasjon som oppstår, som ein heilt ny situasjon, og ikkje tru at man kan reagera som sist, fordi då gikk det jo bra … 

 

” Då vil man som oftast bli lurt lukst inn i ulykkå, eller kanskje bare bli kjørt rett inn i kvernå og ende opp som ett maltraktert slakt av sjeldent kaliber … 

 

Det tok meg fire barn og ei Kjøkkenøy, før eg forstod at eg ennå ikkje hadde meir enn såvidt brutt overflaten, i det å forstå meg på Kånå, og gjerna begynte å slutta med toskaskapet om det å higra itte ein begripelse som ikkje fantes, og heller bare lot notå gå. Anthony Hopkins har ein fantastisk sitat i ein film om akkurat detta fenomenet, som eg meina sette ord på nåke som egentlig ikkje kan ordleggast. Det e forsåvidt eit sitat om det å forstå kjærlighet mellom ei kvinna og ein mann, men strengt talt så e det to alen av samma stykke, i mi bok. Man oppnår ikkje fullkommen kjærlighet mellom Kånå si og seg sjøl, før man gjerna gjør slutt på prosjektet om å forstå seg på kossen ei Kåna fungere og virke. Punktum … 

 

– Multiply it by infinity, take it to the dephts of forever, and you will still have barely a glimpse of what i’m talking about … 

 

Det seie Mr Hopkins om det å vær glad i nåken, det å ha tillit, ta ansvar og ikkje minst følgene av sine valg og følelser, for så å bruka resten av livet å leva opp te detta. Men, Herreguuud … Kossen kan man dra inn ei Kjøkkenøy i detta regnestykket, tenke sikkert mange nå, men det ska eg jaggu meg forklara dåkke, Folkens … For, når me holdt på å velga oss ut detta kjøkkenet i vårt eminente rekkehus, så sko Kånå ha ei Kjøkkenøy, kosta ka det kosta ville. At det gjerna ikkje va den heilt store plassen te detta, det betydde absolutt ingenting, enten så fikk hu Kjøkkenøy eller så ville hu ikkje ha rekkehuset, ferdig snakka … 

 

” Når man då får ei Kjøkkenøy som forsåvidt gikk på bekostning av både mindre benkeplate og færre kjøkkenskap og ein minivask, då skulle man jo trudd at ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna, rett og slett va fornøyd … 

 

Jauda, god dag mann økseskaft, tru igjen og tru te det knaka og knekke oppe i hjernebarken. Det gikk fanken  meg ikkje meir enn nåken uker itte me hadde flytta inn, før eder og galle røyk ut øve denna hersens kjøkkenøyå. Der den stod for nærme kjøkkenbenken og oppvaskmaskinen, slik at man ikkje kunne ha skuffene i øyå oppe, samtidig som oppvaskmaskinen va åpen, sjøl om det va Kånå som bestemte plasseringen. Ikkje minst så va det for lite plass på den andre sidå og, slik at det ekstra breia kjøkkenbordet Kånå bare måtte ha, ikkje gikk mellom veggen og denna berømta Kjøkkenøyå … 

 

Utslagsvasken va plutselig for liten, sjøl om Kånå sjølsagt ikkje trengte nåke større hu, så lenge hu fikk viljen sin og ei Kjøkkenøy. Det va alt for liten skapplass på kjøkkenet itte ett år og to, skjønt å huska kim som meinte det va meir enn nok før me flytta inn, det hadde man jo glemt.

 

Forbannelsene og klagene va uendelige, men det stilna ei stund, når eg og far min snudde den litt, slik at skuffene ikkje gikk lukst mot kjøkkenbenken meir den gangen me skifta gulv i stugo og på kjøkken. Før det itte ei stund begynte å tilta i styrke igjen. Akkurat derfor, og på grunnlag av alle dei motsigande argumentene te Kånå lika ovanføre her, så meina eg at denna famøse Kjøkkenøyå, den e ett strålande eksempel på Mr Hopkins lille sitat, og ikkje minst på at man ikkje ska prøva å forstå ka som romstere rundt omkring, oppe ei Kåna sin hjernebark. Det e totalt fånyttes, og vil bare føra deg langt inn i frustrasjonens tåkehav, slik at man te slutt hverken ser bak eller fram på livets strabasiøse landevei … 

 

” Det e som å ganga det med uendeligheten, ta det te dypet av evigheten og fortsatt så ser man bare ett lite glimt av ei Kåna sine tankar, sinn og meiningar … 

 

Paradokset i akkurat denna tematikken her, det må vær at mange Kåner bedrive grenselaus klaging øve sine mannfolk, som liksom ikkje forstår seg på Kånene sine. Der man liksom ska ha tillit, ta ansvar og følgene av sine valg og følelser og leva opp te detta gjennom ett langt samliv. Når heile årsaken te at me mannfolk ikkje har den minste mulighet eller fanaring te å forstå Kånene våras, den e fordi de gjør stikk motsatt av akkurat det, det å ta ansvar og følgene av sine valg, ha tillit te sin mann og leva opp te det, resten av livet. 

 

F.eks når det komme te denna Kjøkkenøyå, som Kånå absolutt måtte ha og va hennas valg, som igjen førte te diverse andre følger på kjøkkenet, som eg sjølsagt trudde hu va innforstått med og villig te å leva med … 

 

Men, Kjøkkenøy det har me på kjøkkenet, Fatter’n har funnet ut at man ska ikkje forsøka å forstå sin bedre halvdel, og for å beholda ein tilnærmet god stemning gjennom ett langt liv. Så har eg slått meg te ro med at som oftast får man bare la notå gå, velga sine kamper med ytterst omhu og stort sett gjør det man kan for å oppfylla ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna sine ønsker. Sjølsagt innenfor all rimelighet sine grenser. 

 

Så trappå i vårt kjære og eminente rekkehus, mi kjære Kåna, den får du nok bare leva med i nåken år te … Heilt klart … 

 

Om ikkje du plutselig får ett eureka øyeblikk, gange din manns tanker med evigheten, dukke ner ein liten tur i dypet av evigheten og plutselig finne ut av nåken av dei her glimtene av forståelse, på ein måte … 

 

Eller nåke lignande … Jøje meg, den satt jaggu meg i sikringsboksen den … Om eg sko fått sagt det sjøl. 😁😁😁

 

Faktisk, så e man som oftast gode nok, som Foreldre …

Sjølveste Mini’en …

 

Eg satt i sofaen idag morgens å kikka på Barne-Tv sammen med Mini’en, kaffikoppen kvilte i håndå mi og det va bare duren fra tv’en som brøyt den absolutte stillheten. Det va ein nydelig morgen kor solå titta inn gjennom lamellgardinene i stugo, Mini’en satt fordypa i Mikkes Klubbhus og eg fikk ett lite Deja Vu øyeblikk. For detta har eg jo opplevd før. Men … Det va ein ting som mangla i glimtet mitt, for at det gjerna sko bli ett perfekt øyeblikk av Deja Vu. Nemlig det faktum at Fatter’n gjerna satt iherdig å klapra på laptopen sin, og dokumenterte dei siste hendelsane hos Familien Vandrende Kaos, i stillheten før stormen ein søndags morgen …

 

Det va då det slo meg at det har eg ikkje gjort på leeeeenge, det å sitta med laptopen på fanget og la tankane gli ut av fingertuppane, før de manifisterte seg i ett innlegg på bloggen min …

 

Eg titta ned på siden av meg, der i sofaen, kor data’en min lå og samla støv, for så å vippa forsiktig opp skjermen og ett lite pip skvatt ut av maskineriet. Det va nett som om den smilte godmodig te meg, logra ivrig med halen sin og ønskte meg velkommen tilbake. Kanskje den hadde savna den sedvanlige klapringen av tankar, som fløy fra hjernebarken og ut gjennom fingrane, den og. Det e ikkje godt å sei, i all den tid den hverken kan snakka eller formidla sine tankar, sånn egentlig. Men, klar for nye oppdrag, det va den i aller høyeste grad, der den slo seg på i ein fart og lot Fatter’n logga seg på bloggsiden sin, kor kursoren blinka fornøyd inne på “legg til nytt innlegg” funksjonen …

 

” Det har vært skrekkelig travelt dei siste ukene før skoleåret tok slutt, med avslutninger i hytt og pine både med klasser, fotball og barnehage. Ikkje minst så har jobben virkelig krevd sitt, der det formelig har bugna over med varer, som må kjørast ut …

 

Allikevel, så har det ikkje mangla på episke øyeblikk som eg heilt klart kunne skrevet om, her inne på bloggen. Det har vel bare skorta litt på overskudd og tilgjengelig tid te å setta seg ned, for å få tømma hovudet for finurlige tanker og lignende, som svirra rundt oppe i topplokket. Ikkje minst så har eg ett spennande prosjekt på gang, som har vært nåke meir utfordrande enn eg gjerna hadde sett føre meg. Meir om det vil forsåvidt dukka opp i nærmaste fremtid, vil eg tru, då det plutselig blei meir håndfast enn eg hadde turt å håpa på. Somme ganger tar livet nåken underlige og i overkant spennande svingar, og då e det bare å henga med i kurvene å la seg riva med, rett og slett. 

 

Her ein dagen, når eg suste på vei heimover i lastebilen, itte siste levering, så satt eg der bak rattet og lot tankane fly. Ja, rett og slett reflekterte litt øve alt eg har latt strømma ut av ein sliten hjernebark, som har hatt behov for litt terapautisk tanketømming, i ein strabasiøs hverdag …

 

Faktisk, for å låna ett av Mini’en sine favoritt ord, så e det jaggu meg ikkje lite som har sivt ut fra topplokket, og strømt ut på det vide og breia nettet, dei siste årene. Der behovet for å få ut litt damp meldte seg itte minstemann kom te verden, og livet som me kjente det, heilt klart blei snudd på hovudet. Når me forsåvidt fant ut at fire små i heimen, det va definitivt nåke meir strabasiøst enn å bare ha tre. Skjønt, nå va me streng talt eksepsjonelt heldige med Litlajentå, som va ett funn av et barn, der hu sov når hu sko sova, spiste når hu sko spisa og lå stort sett å leka seg fint på gulvet, når me la hu i lekegrinden eller under ein uro. 

 

” Derfor va sjokket rimelig stort når Mini’en va hennas rake motsetning, i den samme spebarnsperioden, med sine allsidige sprell rundtomkring på gulvet, lite soving og med stemmebånd som den mest hardbarka heavy rocker …

 

Det å kunna ha litt galgenhumor oppe i det heila, og gjerna få skrevet ner mange av dei elleville episodene som oppstod, i kjølvannet av å få Minstemann. Ja, det har nok gjort hverdagen nåke meir enkel å håndtera, der me alle her i Familien Vandrende Kaos, som regel har gått på ein smell og to underveis. Han Knut Netland spurte meg når eg va gjest i panelet på Tv Haugaland, om ka familien gjerna syntes, om det at eg gjerna harselerte og hengte både Kånå og Flokken ut på bloggen. Men, eg trur at dei fleste som lese denna bloggen, klara å lesa mellom linjene i epistlene som blir lagt ut, og får nok med seg at den som gjerna blir mest hengt ut og harselert med, det e vel egentlig meg sjøl …

 

Jaja, og te dels gjerna Kånå når eg forsåvidt tenke meg om, men om eg nå sko fått sagt det sjøl, så e hu rimelig flink te å legga opp te det sjøl, i visse sammenhenger. Det e nå i hvert fall heilt sikkert …

 

Som den gangen hu ringte meg fra ein gård på Ognøy, og påstod at varebilen va omringa av ein flokk skrubbsultne ulvar, og ikkje turte å gå ut å levera eskå. Som forsåvidt endte med at hu betalte ein nabogutt te gården femti kroner, for å vær med opp å levera esken for hu. Den episoden toppa seg jo nåken uker seinare, når hu traff samme guten på Coop’en i Føresvik, sammen med pappen sin. Kor guten kauka ut midt i butikken når han kjente igjen Kånå, at der va den damå som hadde gitt han ein femtilapp. Pappen te guten kikka jo nåke rart på Kånå, ei Kåna som fikk det travelt med å forklara koffår guten hadde fått denna berømte femtilappen. Ubetalelig vett du …

 

Ulvane va jo bare ein liten flokk med gardabikkjer, sånne koselige Border Collie bikkjer, og som mange gjerna har fått med seg e Kånå i øvekant redd for hund. 

 

Eller den gangen hu gikk på ein smell midt i trappå våras her i rekkehuset, fordi hu nappa Litlajentå ut grepet mitt, og kleiste jentå inn i ett saftig hoftegrep. Og for seint oppdaga årsaken te at eg hadde holdt jentå, minst ein strak armlengde foran meg, der ei overfylt bleia som det nærmast knitra av holdt på å revna. Den eksploderte i det sekundet den traff Kånå si hofta. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Eg minnast ennå sjokket te Kånå, når hu oppdaga ka som hadde skjedd, før hu illsint kauka ut koffår eg ikkje hadde advart hu. Men, det e jo ikkje så lett å advara folk, som ikkje gir deg meir enn 2 nanosekunds varsel, på ka de har tenkt å foreta seg, sånn egentlig … 

 

” Det blei forsåvidt ein nåke humoristisk stemning under opprydningsarbeidet, som endte med at eg måtte fuge med ny akryl mellom trappå og veggen, då det va umulig å få den gamle fugen rein …

 

Men, som eg nevnte tidligare, så e det vel meg sjøl som har endt opp med flest smeller av forskjellig kaliber, gjennom denna bloggens levetid. Det e vel ikkje få ganger eg ufrivillig har vekka heile heimen grytidlig om morgenen, før eg flyr avgårde på jobb, enten på leit itte bilnøkler, lommabok eller andre gjenstander som trengs. Ein gang huska eg svært godt, når vinden tok tak i dørå og smelte den igjen med ett brak, når eg sko kjøra ei medisinruta klokkå fem om morgenen, og gjekk ut dørå ein halvtime før. Eg stod ute på trappå i nåken sekund, itte smellet, før pappskallen tok te vettet og sprang som ei pil opp te bilen, og spant avgårde på jobb … 

 

Den einaste kommunikasjonen eg hadde med Kånå den dagen, det va ei melding hu sendte ti minutt seinare, kor det bare stod to ord. “Tusen Takk” … 

 

Eg hadde det ikkje travelt med å komma meg heim, akkurat den dagen, men det endte forsåvidt i likaste laget, heldigvis. Tjera vena meg. Det har vært uheldige episoder med kamuflasje kaker fra Tyrkia, kor Fatter’n nærmast strauk med av sjokksmaken, og fant ut at ikkje alt som ser innbydande ut smaka lika godt som det ser ut som. Eller når man ikkje tar hensyn te ein apotekers gode råd, i samme land, og smøre tjukt på med sol-eksem krem. Istedet for det veldig, veldig tynna laget som apotekeren anbefalte, og endte opp som ein albino på brystet, med merker itte fingrane som har smurt ut kremen, ute på skuldrene.

 

” Og ei Kåna med full knekk i knærnå, før hu falt inn i ei latterkrampe hinsides all fornuft, når fadesen blei oppdaga. Det blei nåken dager med t-skjorta på, i trettifem graders varme, itte den smellen … 

 

Og som ein liten grand finale i denna kavalkade sammenhengen med Fatter’n smeller, så kan man ikkje komma foruten barnadåpen te Mini’en. Den gangen når eg trudde bror min og han Eldste som eg har fra før, kom opp trappå og inn på kjøkkenet med smørbrød boksene feil vei. Fordi pilene peika fremover og ikkje oppover. Eg treiv te meg isopor beholderene og snudde de slik at pilen peika opp, mens både bror min og Eldsteguten fra før kikka sjokkert på meg. Herreguuud. Pilene peika jo mot åpningen, og ikkje den vegen som sko vær opp, så alle smørbrødene hadde jo blitt ommøblert inne i boksane.

 

Kånå eksploderte, eg kjente Bodluktå allerede der og gjestene fikk ein herlig blanding på smørbrødene sine. Laks med rødbiter, rekesmørbrød med stekt løk og karbonader med sitron … Fantastisk … 

 

Eg vett ikkje om det va meiningå fra starten av, men ein rød tråd gjennom heile bloggen, det har vel vært å visa småbarns livet uten filter og nett sånn som det er, gjerna sett fra Fatter’n sitt synspunkt. Visa at man vil gå på smeller i småbarns tiden, man vil krangla med Kånå og det vil gå lukst te helsikke, innimellom. Det betyr ikkje at man e dårlige eller ikkje e gode nok som foreldre, for det om, det betyr bare at man lever ett nok så normalt liv, vil eg tru. For ingen lever så flott som man gjerna gir uttrykk for på sosiale medier, ingen klare å følge alle maler om ein perfekt pedagogisk barneoppdragelse og ingen bør tro at man ikkje e gode nok som foreldre, på grunn av påvirknings krefter uten i fra …

 

” Me har funnet vår måte som fungera for oss, vår greia som ikkje er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt trykka på oss. Men heller av egen erfaring av ka me har gjort feil, og ka som har fungert.

 

Det har jo blitt så populært å bare væra “god nok” i den sista tiå, med Linn Skåber og Lisa Aisato sin bok “Til Ungdommen”, eller mange bloggere sine oppfordringer mot kroppspress, om at man e god nok som man er. Men, det gjelde jo i aller høyeste grad oss foreldre og. Det å ha troen på at man e god nok. 

 

Så, om denna bloggen har fått bare ett menneske, eller ett foreldrepar, te å la alle normer, definisjoner og krav om ka som e godt nok, te å seila sin egen sjø. Og heller ha troen på at man e gode nok, nett som dei foreldrene man e … 

 

Ja, då trur eg at eg ska sei meg fornøyd med mi rolla som blogger, eller influencer, som det så fint kalles. For man kan faktisk påvirka folk på ein god måte og som blogger, man bør ikkje bare bedømmast itte kor mange man har fått te å kjøpa ett produkt, for å bli kalt ein suksessblogger, spør du meg … Det bør væra godt nok, i bare det å vær god nok. Enkelt å greit … 

 

Jøje meg … Detta må vel bare kallest ett lite comeback itte nåken ukers fravær. Men hjølpe meg kor kjekt det va igjen, det å lira ut av seg nåken ord fra topplokket … 

Ord som gjerna betyr nåke, og kanskje kan gjør ein liten forskjell, i ein strabasiøs hverdag. 

I de fleste småbarns familier sine hjem … 

 

Uansett … Ha ein strålande søndag, Folkens … 

 

 

Dei små Episodane med Ellevill galskap …

Tiden går e det mange som sier, men tiden den kommer meina Kineserne … Alt handla vel om kossen man ser på saken … Her ett bilde fra ei svunnen tid, fra når eg og Kånå va på Rhodos for første gang sammen. Mange i Haugesund kjenne gjerna igjen Capsen min, der eg løp rundt i sentrum og leverte pakker for Linjegods, den va ikkje så kvit og fin, itte ei stund … =D

 

Det e merksnodig kor fort tiden går når man virkelig har det travelt i heimen, då kan to uker jaggu meg fly forbi som ett supersonisk jetfly, på null komma niks. Og plutselig står man midt i stugo, å lura på ka i all verden som har skjedd, dei siste dagane. Slik har det på ein måte vært her i heimen, den siste tiden, kor begivenhetane meir eller mindre har stått i kø. Det har vært travelt på jobb, travelt i heimen, travelt overalt. Såpassa travelt har det vært, at eg nærmast ikkje har fått lukka opp laptopen, for å holda denna famøse bloggen oppdatert. Men, jøje meg. Sånn e det i småbarnslivet. Somme ganger flyr livet forbi netthinnnene, og man må bare holda seg fast i karusellen …

 

Ein karusell som te tider speeda opp tempoet te uante hastigheter, sånn at uker og dagar rase forbi, mens man tviholde seg i setet på livets runddans … Ein dans som man aldri heilt vett når vil ta seg ein liten pust i bakken …

 

Men idag, så hoppa eg av i ein sving når hastigheten sank betraktelig, og eg såg muligheten for ett lite friminutt, der eg rulla bortover gulvet fra gravitasjons kreftene. Kånå tok med seg Småtrollene i selskap slik at eg sko få litt arbeidsro, her i heimen. Arbeidsro, det e ett snodig begrep, sånn egentlig. I mitt yrke som distribusjons-sjåfør, der e det rett og slett ett “ikke ord”, ett begrep man ikkje vett at finnes, på ein måte. Egentlig her i heimen og. Det finnes fanken meg ikkje ett sted igjen, kor ein stakkars Fatter’n kan lura seg vekk, for å få nåken få minuttar med “arbeidsro”. Sånn med tanke på mange ting, faktisk …

 

” Av og te, så tar eg meg sjøl i å lura kraftig på kossen i all verden eg har funnet tid, te å skriva denna bloggen, sånn egentlig … Der jobb, hverdagen og familie kombinert med tilgjengelig tid, nærmast ikkje strekke til …

 

Det e vel gjerna slik, at når dei små episodane med ellevill galskap oppstår i heimen, så slår det kreative senteret i hjernebarken inn, og tar over te Fatter’n har skrevet seg tom. Då kan eg vel gjerna skriva kor som helst, og ensa gjerna ikkje det som skjer rundt meg. Andre ganger oppstår det gjerna ett euraka øyeblikk i lastebilen, når eg e på jobb, og underveis mellom to leveringer. Som oftast stoppa eg opp og skrive ner tankane eller ide’en som åpenbarte seg, for sjølsagt vett eg at den som regel har forsvunnet fra hjernebarken, når eg komme heim fra jobb. Då e det viktig å skriva ner nåken stikkord, sånn at eg kan ta opp igjen den tråden, seinare … Når eg får tid …

 

Derfor, så blei eg egentlig ikkje så overraska når eg åpna den notsiblokkå idag, og fant mengder av tankar og ide’ar som ikkje har blitt gjort nåke med. Hjølpe meg, der va det jaggu meg nok stoff te å gjerna holda meg sysselsatt i minst to uker, om ikkje meir …

 

Som f.eks det med søsken-rivalitet, som va stikkordet som stod øverst, og sikkert e skreven ned for lenge siden. Med understikkordene Amandasenteret, heis, knapp, ringeklokka, først, trapper, bil, sitte fremme, sitte bakerst og etc, etc, etc … Det va så mange stikkord bare på førsta sidå, at eg kunne jo sikkert skrevet tre-fire innlegg, kun fra den siden der. Forbløffelsen øve å finna omtrent tjue sider te, med tettskrevne stikkord fra diverse hendelser, den va nærmast i øvekant sjøl for meg. Der eg satt å henta frem hendelsene fra langt bak i hjernebarken, mens eg humra stille for meg sjøl, og lurte på koffår i all verden eg aldri har gjort nåke meir med detta, sånn egentlig …

 

” Løysningen på det mysteriet va ikkje så vanskelig å gripa fatt i, med tanke på den strabasiøse hverdagen den siste tiden. Tjera vena meg. Eg e jo først å fremst ikkje nåke fulltids blogger, men først og fremst Pappa, Livspartner og Yrkessjåfør …

 

Man må prioritera i rett rekkefølge, når man har ein slik kabal som må gå opp, om ikkje så trur eg kjapt det ville blitt tjue sider te. Tjue sider med ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, som verbalt høvla øve Fatter’n, om alt han sko hatt gjort, men som ikkje har blitt starta på ein gang … Så idag, då tenkje eg det e på tide å gripa litt fatt i denna notisblokkå, siden Kånå har innvilga nåken timar med “arbeidsro”. Slik at Fatter’n sko få jobba litt i ro og mak med ett prosjekt han har på gang, ett prosjekt som virkelig e ei utfordring, spennande og ein kraftig tur ut av komfortsonen … Igjen …

 

Men, som mange kloke mennesker tidligare har sagt, det e ute av komfortsonen ting skjer, og gjerna legge grobunn for utvikling. Både den eine eller den andre vegen …

 

Ingenting e spikra i stein om detta prosjektet, men at det e ein liten stor mulighet, det e det liten tvil om. Meir om detta prosjektet, det har eg ikkje å sei før eg forsåvidt kan gjør det, og ting e hundre prosent på plass. Spennande tider, det går det ihvertfall i mot for ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, skrivekløa og som har ein tendens te å rota seg opp i saker og ting, som egentlig ikkje sko vært mulig. Men, som har manifestert seg foran meg, mye på grunn av denna artige lille famøse bloggen min …

 

” Så følg med fremover, Folkens. Plutselig. Og seinare idag, så komme det nok ein liten epistel fra denna notisblokkå mi, kanskje om akkurat søsken-rivalisering … Just wait for it …

 

 

Et lite Stort mirakel på Anfield, en sen Tirsdags kveld …

Photo by Shaun Botterill/Getty Images

 

Eg va sur i forrige uka, skikkelig sur og gretten, når ein Champions League semifinale gikk rett i dass. 3-0 tap for Barcelona på bortebane va tungt å svelga, spesielt siden laget eg holde med, Liverpool, gjorde eit hederlig forsøk på Camp Nou … Ei heksegryta av ein stadion, i Barcelona by … Skuffelsen blei såpassa stor itte tapet, at eg fant hverken lyst, iver eller øveskudd te å skriva dei sedvanlige anekdotene, her i fra heimen. Det høyres gjerna heilt idiotisk ut, men sånn blei det, hverken meir eller mindre. For all del, det va ikkje sånn at eg gjekk rundt som ei råtten sitron, her i heimen, og laga livet surt for dei rundt meg …

 

Eg tok det som ein mann, skrudde tv’en av, og gjekk å la meg sist tirsdag. Og når eg vakna neste morgen, va eg forsåvidt nåke meir positiv i tankegangen, det va jo fortsatt ikkje over. Sånn egentlig …

 

Kampen på Anfield sko jo fortsatt spillast, på Liverpool si egen heksegryta, med The Kop som piske stemningen opp te eit fanatisk nivå. Ingenting e umulig når det e Europa cup kveld på Anfield, sjøl om det å henta opp 3-0 mot sjølvaste Barcelona, nærmast virka som ein skremmande umulig utfordring. Det e som når man endelig trur man ser bunnen i skittentøyskorgå, hos ein massebarnsfamilie, bare for å oppdaga eit hav av klær som ramla inn igjen, som ein uforklarlig tsunami. Eller når man endelig har fått rydda heimen for leker, og sette seg fornøyd i sofaen å lese aviså, bare for å finna stuegulvet bedekt med leker, omtrent 10 minutt seinare …

 

” Somme ganger, så må man bare innfinna seg med, at visse oppgaver e for store, og at man neppe vil komma seirande ut av situasjonen. Men, man må aldri gi opp …

 

Og akkurat den følelsen satt eg med igår kveld, når eg benka meg foran tv’en, klar te heimakampen på Anfield. I mine auger handla det liksom om å komma ut av det, med hovudet heva og ett hederlig resultat, og forhåpningene va små. Men, de va der. Man hadde jo et lite håp om at miraklenes tid ennå ikkje va over, sjøl om at mirakelet i Istanbul neppe kunne overgås. Så banke Origi inn 1-0 itte bare 6-7 minutt, ein euforisk undertegna spratt rundt i stugo i vill jubel, hinsides all fornuft. Kånå satt å snakka med Svigermor på telefonen i første etasje, men skvatt allikavel te værs, av bråket fra stuå oppe i andre etasje …

 

Han i Midten kom løpande ned fra loftet og lurte på om det hadde klikka for Fatter’n, der eg dansa ein jubeldans av legendarisk kaliber, midt på gulvet …

 

Når iveren la seg litt og eg satte meg andpusten ned i sofaen igjen, itte ein vill målfeiring, høyrte eg Litlajentå kauka te nede fra rommet sitt. – Ka i alle dager e det som skjer der oppe ?– Ed trur Liverpool laga mål, Tijil … Svarte Mini’en, både bekreftande og nåke oppgitt. Han innså vel muligens at det kunne bli smått med søvn, denna kvelden, om Liverpool kanskje scora fleire mål. Kånå kom ruslande opp trappå itte ei stund, slengte seg ned i sofaen og lurte på om det stod bra te, med ett skøyaraktig blikk. Hu e vel forsåvidt vant med mine så smått ukontrollerbare utbrudd, når eg gjerna sitte å ser ein fotballkamp.

 

” Utbrudd som forsåvidt har blitt sjeldnare, itte som årene har gått og hovudet har modnast litt, sjøl om eg fortsatt blir lika glad når det blir mål. Bodå frista alikavel sjelden, spesielt i vinter halvåret …

 

Resten av første omgang, så lå eg å vrei meg rastlaus på sofaen. Beinå gikk som trommestikker, der de heilt av seg sjøl levde seg inn i kampen, og både skaut og sentra te den store gullmedaljen. Men, det blei ikkje fleire mål i første omgang. Kampen ebba ut i ein knepen ledelse te Liverpool, med pause, ein fantastisk prestasjon tenkte eg for meg sjøl. Med tanke på at to av dei beste spillerene te Liverpool, va ute med skade te akkurat denna kampen. Sjølsagt ein svekkelse av laget, meinte både eg og ekspertane på Tv. – Me starte jo med elleve spillere. Svara Klopp i ett intervju før kampen, Liverpool’s tyske manager, mens han følgte opp med.

 

– Me prøve, klare me det så e det fantastisk, og om det ikkje går så la oss feile på vakrest mulig vis. La han te, på sin sedvanlige karismatiske måte  …

 

Det hadde vært ein intens første omgang, med vilje og innsats fra ein anna verden. Robertson, Liverpool sin venstre back måtte ut i pausen, med skade. Nok ein av lagets beste spillere ute. Gudhjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl, nå kan detta umulig enda godt. Til og med kapteinen vår lå nede ei stund, midt i den første omgangen, og så ut som om han måtte tas av banen. Men, beit tennå sammen og reiste seg igjen. Puuh, Henderson hadde starta kampen forrykande, og om han måtte gått av banen, va eg sikker på at det ikkje ville endt bra. Det e måte på kor mange nøkkelspillere man kan vær foruten, i ein viktig kamp, om retten te å spilla Champioens League finale …

 

” Liverpool starta der de hadde avslutta første omgang, med ett intens press, innsats uten like og troen på det umuliga. Mens eg va meir pessimistisk enn optimistisk …

 

Det e grenser for kor lenge man kan ha flaks, mot gjerna verdens beste lag, der skudd strøyk stolpene og Keeperen te Liverpool hadde nåken fabelaktige feber redningar. Men, så smalt det igjen, trommehinnene te Kånå sprakk, når Wijnaldum løp inn i Barcelona sin 16 meter, og bredsida ett innlegg lukst i notå. Herregud … 2-0 … Ein spinnhakka sprø og ellevill jubeldans blei igjen iverksatt, te Kånå sin store fortvilelse, der eg løp øva gulvet som ei kjetta med sennep i rævå. Eg rakk jaggu meg ikkje å setta meg eingang, før det rauk laus igjen. Samme fyren steig te værs på ett innlegg fra Shaqiri, og stanga inn 3-0 med pannebrasken … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …

 

Sko det jaggu meg bli ein reprise på mirakelet i Istanbul ? … Sko Liverpool klara å holda unna, og kanskje få ekstra-omganger. Eg trudde nesten ikkje det eg så …

 

Kånå satt i hjørna på sofaen og kikka nåke småskremt på meg, der eg utmatta sank sammen i sofaen igjen, itte to heftige målfeiringar på rappen. Eg har vel gjerna ikkje vært lika engasjert under ein fotballkamp, siden finalen i Istanbul, når Liverpool henta inn ledelsen før full tid, itte å ha fått 3-0 rett i fleisen, før pause. Men, endte opp med å vinna heile kampen på straffespark konkurranse, itte ein mesterlig opphenting av sjeldent kaliber. Tebake te kampen igår. Henderson va overalt, Virgil van Dijk hadde Suarez i skrustikkå og Fabinho hang på Messi som ein småsint, ilter men fattet klegg. Alba, Messi og resten av verdens stjernene såg rysta ut …

 

” Eg va langt forbi rysta og lå nærmast i sofaen å heiv itte pusten, når Messi løp seg fri og va aleina med keeper’n te Liverpool. Alison redda på mesterlig vis, buret va stengt i går. Potte tett …

 

Kampen svinga enormt, Liverpool sine spillere løp som ein flokk ville bøfler på savannen, mens Barcelona virra rundt og virka desorienterte, nett som ein gjeng småøre surikater … Alexander-Arnold, Liverpool sin høyre back, kjempa seg te ein corner, mens eg satte glasset med brus på bordet. Barcelona spillerne rusla mot 16 meter streken for å finna folk å markera, Origi sparka ein ball ut av banen, og lunta inn mot fem meter streken. Ein ballgutt slengte ein ball te Arnold lika etter corneren va gitt, ballen ble lagt død på streken, før Arnold rusla vekk fra cornerflagget. Shaqiri sko sannsynligvis ta corneren … 

 

Alexander-Arnold kikka inn mot 16 meteren, møte blikket te Origi inne i boksen før Arnold bråsnur, å knuse ballen inn i feltet. Origi reagere lynraskt og sett bredsidå te …

 

Ballen suse mellom Ter Stegen og Gerald Pique, før den treffe notå … Kommentator Alsaker går i fistel … Eg slite litt med ein forsinka reaksjon … Fatta ikkje heilt ka som nettopp skjedde … Så går det opp for meg at ballen gikk i mål … Liverpool leda 4-0 … Ikkje bare har Liverpool laget tangert “Mirakelet i Istanbul”, de har meir eller mindre overgått den prestasjonen, med milevis margin … Anfield eksplodere i ett crescendo uten sidestykke, spillerne jubla hemningsløst og ellevilt foran The Kop, den legendariske kortsiden på Anfield … Det e meir eller mindre makalaust … All sjølkontroll forsvinne som dugg i plettfritt solskinn, ett intenst og primalt jubelbrøl runga i stuå … 

 

” Kånå går til og med amok, men ikkje fordi det blei mål, men fordi heile Flokken blei vekka av ein øveivrig Fatter’n, som ligge kneståande på stuegulvet med armane te værs … Nett som om eg hadde vært med på kampen sjøl …

 

Ein Fatter’n som raskt innser at ein tur i Bodå e sikra, med god margin, itte tidenes jubelbrøl under ein fotballkamp, i nyere tid … Men jøje meg, sjøl om nattå endte med ein tur ned i ei edderkopp befengt bod, va det på ein måte verdt det … Det e å få ut litt euforisk glede, øve å ha fått opplevd tidenes bragd på Anfield … 

 

Verdens beste lag, med verdens beste spiller, meir eller mindre knust te pinneved, av ett Liverpool lag uten dei største stjernene sine … 

 

Men, med spillere som med innsats og vilje av stål, fylt opp av tro og håp av ein motivator og manager fra øverste hylla, ga alt de hadde og litt te … Skuffelsen og surskapen fra ukå før, den va glemt som om det aldri hadde skjedd, lykkerusen og gleden va komplett … Suarez uttalte at han neppe ville jubla slik som på Camp Nou, når han scora på Anfield, sin gamle hjemmebane … 

 

Vel Suarez … Mission completed …

 

Oppdraget mitt blei forsåvidt utført og, der eg lå sammen med ein flokk forfrøsne edderkoppar i Bodå inatt, mens gradestokken glei lika under nullpunktet … 

Og, eg får bare beklaga at når eg først får skribla ner ett innlegg igjen, itte ein liten uforklarlig pause fra bloggen … 

Så e det ett referat fra ein fotballkamp som dukka opp.. Men, gudhjølpe meg da … For ein fotballkamp det va … Absolutt ein av dei beste fotballkampane eg har sett i mitt liv … 

Nesten på høyde med Norge sin seier over Brasil, under gruppespillet i VM … Om ikkje over … Ein bragd av sjeldent kaliber … 

Enkelt og greit …

 

Se sammendrag av kampen HER  

 

 

 

Gleda meg som ei overlykkelig gardabikkja …

Mini’en, som tar seg ein liten pust i bakken, her ein tidligare tur opp i byheiene …

 

Så va det igang … Fem dagar med reinspikka kaos, ungar høge som fly og ett rotterace uten like mot mandags kvelden. Ein mandag kor eg mest sannsynlig vil sitta å dirra i sofaen, klar som ett overmodent egg, itte å komma meg avgårde på jobb igjen. Det e lika godt å innse det med ein gang, istedet for å gå på ein smell av astronomiske dimensjoner, fordi man trudde påskeferien ville bli ein stor suksess. Litt som å spisa desserten før maten, istedet for å venta te ittepå, når man vett ka som e best, liksom …

 

Altså, misforstå meg rett her. Eg har stor tru på at det blir mange nye minner, eit mangfold av opplevelser og mest sannsynlig ett meteor nedslag, eller tri. Og masse latter og glede …

 

Allerede, så har me fått kjenna på nåken få stjerneskudd, som har runga mellom heimens fira vegger, der dei to eldste kolliderte i ein liten smell, oppe på loftet. Men, eg e rutinert nok te å vita at detta kun e ein liten forsmak, øve det som komme, når to kometer gjerna smelle sammen oppe på stjernehimmelen. Eller oppe i tredje etasje. Ydmykt så dyrka man jo håpet om ei meining med tilværelsen, men eg må innrømma at somme ganger klara eg ikkje heilt, å hverken forstå eller se den …

 

” Det vil bli nåken myke morgener som det forsåvidt va idag, som tok oss høflig inn i dagen, mens andre nærmast vil klora augene ut av oss foreldre … 

 

Allikavel, så gleda eg meg som ei overlykkelig gardabikkja som nett fikk se eigaren sin igjen, itte lang tids adskillelse, te å tilbringa tid sammen med Flokken og Kånå. Fordi det e vårt kaos, våras meteornedslag og alle opplevelsane vil bli rissa inn i minnet våras, som steinskrift på ett fjell. For med årenes løp så har man funnet sin metode, for å øveleva detta glade vanvidd av ein familie. For, når vanviddet omringe deg i hverdagen, så e det mange steder å gjemma seg, derfor flykte me stort sett inn i latterens elleville verden …

 

Man tar heller ett par tabletter med solskinn, og lar humoren få gripa tak, enn å la tungsinn og vrede få øvetaket. For når bølgene har lagt seg itte ein liten tsunami av sprø hendelser, dukka det som regel opp ei mitraljøse av latter …

 

Legemet har fått seg ei god natts søvn, hovudet har fått resatt seg og formen e hundre ganger bedre, enn igår. Snart ska me ut på tur i byheiene med mesteparten av Flokken, dei to eldste ville vær heima og det ska de få lov te idag, det komme fleire dagar med flott vær, denna påsken. Og då ska jaggu meg dei og vær med. Men, det e ingen vits å tvinga de ut første dagen i påsken, wifi’en kan me heller skru av i mårå, så blir de nødt te å vær med. Me e ikkje vanskelige som foreldre, bare løysnings orienterte, sånn egentlig … 

 

Jøje meg, nå står Kånå å kauka nere i gangen igjen, eg trur det e tredje gangen nå, så det e vel gjerna best eg går … 

 

Ha ein strålande skjærtorsdag, Folkens. Det ska jaggu meg eg … 

 

 

Trøtt som ei Fela …

Image by Free-Photos from Pixabay

Når eg stod opp idag morgens, kjentes det virkelig på legemet, at det gleda seg hinsides all fornuft, te påskeferie. Der eg søvndrukken slepte beinå itte meg ut på badet, kor eg nærmast fikk hakaslipp øve synet, som møtte meg i speilet. Tunge poser under augene, ein skjeggprakt som absolutt hadde fått vokst for lenge og eit hår som stod te alle kantar. Det levna meir eller mindre liten tvil igjen, te at det heilt klart måtte bli cap’s oppe på topplokket idag …

 

Mini’en hadde kommen inn i halv fem tiå idag morgens, og lå der i midten og spente meg i ryggen, heilt te alarmen min ulte. Sikkert mye av grunnen te mitt trøtte oppsyn, idag …

 

Men, det har jaggu meg vært ett reinspikka hardkjør på jobb, dei siste ukene før påske, kor godsmengden bare har skutt i taket. Så eg håpa virkelig at det gjerna hadde roa seg litt idag, før eg kom opp på terminalen, og fant ut at ingen av mine små forhåpninger, hadde blitt høyrt. Å sei at motivasjonen virkelig va på topp, der eg satt å slurpå i meg ein kaffikopp, bak i skapet på lastebilen i morgens, det ville vært å øvedriva kraftig. Til og med kaffi va nærmast nyttelaust, for å få fart på legemet, denna morgenen …

 

” Eg kan vel ikkje sei at bildelene, som blir kjørt av ein anna bil og sjåfør, hadde blitt dumpa øve på meg, hjalp nåke nevneverdig på humør og moral …

 

Gudhjølpe meg. Såpassa depressivt, det trur eg aldri eg har begynt eit innlegg med, siden eg starta denna bloggen. Men, eg e fanken meg heilt tom idag. Tom i hodet, kropp og sjel, hverken meir eller mindre. Sånn e det bare. Eg trur rett og slett at eg bare seie takk for meg, her og nå, før eg skrive meg inn i ein langvarig depresjon …

 

Så, tenkje eg at eg komme sterkare tebake ein anna dag, mest sannsynlig imårå vil eg tru. Eg kjenne at det ikkje e lenge te denna karen ska ta turen ner i loppekasså, og få litt ekstra søvn, sånn at eg forhåpentligvis våkna utkvilt imårå.

God kveld, god natt og takk for meg, for i dag …

zzzz …

Når tiden liksom løpe i fra oss …

 

Det har vært nåken spinnville dagar på jobb her i innspurten før påskeferien, men itte som årene har gått forbi, så har eg vel slutta å la meg bli øverraska øve slike ting. Det e mangfoldige år siden dei dagane før påske, liksom daua heilt hen, og man hadde nærmast ingenting å kjøra på. Heldigvis, sånn egentlig. Når man først e på jobb, så e det jo greit å ha nåke å gjør på, sånn at dagen går unna. Tiden går fryktelig tregt når man gjerna har lite å gjør, mens dei dagane man har mye, dei flyr avgårde før man får sukk for seg … 

 

Nett som tiden gjorde når me va mindre, den gangen man fortsatt va godt forankra, i barndommens verden. Og ett skoleår føltes som ein halv evighet, sumarferien tok aldri slutt og man hadde tid te alt man hadde lyst te, nærmast …

 

Nå te dags, så finne eg plutselig meg sjøl sittande i sofaen, sånn ca klokkå halv ni på kvelden, kor eg mest sannsynlig sitte å lura på kor denna dagen, forsåvidt blei av. Man har liksom nesten ikkje stått opp, før augalokkå blunka ett par ganger, og vips så va kvelden kommen. Det føles definitivt som om klokkå går raskare, for kvart år som går, og at man på ein måte begynne å få det travelt, med akkurat det å leva det livet man leve. Før det meir eller mindre leve seg i fra deg, på ei slags merksnodig måte … 

 

” Det at man liksom har levd ett liv, men hadde det for travelt underveis, te å ta seg tid te å nyta det, innimellom … 

 

Jaja, det e nok sant som far min alltid seie, det e ein øvegang, ting går fra ein fase te ein anna, meir eller mindre konstant. Slik at det ikkje alltid e så lett å følga med i svingane, der man halsa gjennom hverdagen, i ett forsøk på å komma seg i forkant. Men, som regel enda man alltids litt i etterkant. Sånn har det i hvert fall vært i slutten av forrige uka, og meir eller mindre i starten på denna. Allikavel, så ser eg litt lys i tunellen nå, med ein etterlengta påskeferie foran oss, med litt hemningsløs avslapping …

 

Skjønt, det kan nok tenkast at nåken fridager fra jobb, muligens blir lika travle som på jobb, med tanke på Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, i heimen …

 

Eg ser ikkje bort i fra at Kånå har lagt nåken planer for påsken, som hu ikkje heilt har delt med meg ennå, men som av erfaring har funnet ut at det gjerna e best å ta på sparket. Slik at eg ikkje har tid te å komma med motargument eller unnskyldninger. Det finne eg heilt sikkert tidsnok ut. Eg har vel med årenes løp lært meg, at det som oftast e enklare å spilla på lag med Kånå, enn å vær i opposisjon, sånn egentlig. Eg velge mine kamper med meir omhu nå, enn ka eg gjerna gjorde for ti år siden, heilt klart … 

 

” Men, nå ska det lesast litt bok her i heimen. Eg handla meg tre bøker før påske, sånn at eg hadde litt påskelektyre å kosa meg med …

 

Den eina va så kjekk, at eg allerede nesten har lest den ut. Det blir ofta sånn med meg, når eg lese ei bok som fenga meg, då forsvinne eg heilt inn i bokå sin verden og ensa ikkje verden rundt meg. Te Kånå sin store fortvilelse. Derfor har eg ei svær blålilla rosa på låret ikveld, vil eg tru, itte at Kånå kjørte hælen sin inn i låret mitt, for å få kontakt. 

Småtrollene måtte leggast, og ikveld va det min tur å stå for den oppgaven, nåke som sjølsagt blei gjort i ein fart uten like.

Slik at Fatter’n kunne komma seg tebake te goplassen i sofaen, for å lesa videre. Far min e akkurat lik, og når eg prakka på han ei bok og to som eg har lest, så himla mor med augene og seie stort sett. – Jaja, då e ikkje han snakkande te, på ett par dagar …

 

Det e vel sant som de seie. Eplet falle som regel ikkje langt fra stammen …

 

Ein Pappa’s bekjennelser om livet som Fatter’n …

Sjølvaste Fatter’n … Eller meg då … Forsåvidt for nåken år siden, mens eg sitte nåke tankefull, og venta på bussen te flyplassen … Når me sko heim fra Tyrkia …

 

Det va ett fantastisk vårvær som manifisterte seg øve Haugalandet idag, men eg har ikkje satt foten ut av dørå, ennå. Eg har drukket kaffi, holdt styr på Flokken og bladd gjennom innlegg eg har skrevet tidligare, nesten heilt tebake te starten. Eg kan heilt ærlig ikkje skryta på meg å ha lest alt, då eg fant ut at det jaggu meg har blitt langt øve sjuhundre innlegg, på omtrent tolvhundre ord kvar, sånn ca i snitt … Det vil omtrent tilsvara seksten korte romaner det, om man rekna at ei bok har omtrent femti tusen ord. Eller 8 gjennomsnitts romaner, på hundre tusen ord …

 

Det e jo rett og slett heilt sinnsjukt. Så eg tok ein tur innom denna her statistikk funksjonen, bare for å se kor mange sidevisniger bloggen har hatt, opp gjennom årenes løp …

 

Og om antall innlegg og ord blåste meg sjøl av banen, så datt eg nærmast av sofaen, når eg såg tallet som lyste mot meg. For, på tre år så har bloggen blitt vist frem, og nå har eg bare tatt med tall fra den bloggen eg hadde/har på eget domene, 1 406 692 ganger. Nesten halvannen million sidevisninger … Gudhjølpe meg … Det e liksom når man trykke på litt andre valg, enn dagen idag eller gårsdagen, men heller på tre år tebake, at ein sånn statistikk gjør ett visst inntrykk …

 

” Det e sikkert småtterier for bloggerne øverst på listetoppen, men for meg, så synast eg det jaggu meg e heilt sprøtt, og meina heilt klart at ett lite klapp på mi egen skulder, det e heilt på sin plass … 

 

At tekster fra ein massebarnsfamilie liv, liksom sko engasjera såpassa mye, at slike tall dukka opp. Det hadde eg aldri trudd, når eg begynte med detta greiene. Det at ein Fatter’n går på smeller i heimen, gang itte gang, i ein heim med fira spinnville ungar og ei ilter, småsint, men stort sett snill Kåna … Det har engasjert ett mangfold av mennesker, te å trykka seg inn på siden, det e nærmast ufattelig. Som den gangen, når eg vakna ein søndags morgen i ett mildt depressivt humør, og gikk ut på badet for å tømma tanken … 

 

Og høyre Flokken kviskra ute i gangen, før Mini’en komme spankulerande inn på badet, med hendene bak ryggen. Nett som ein eldre kar som e ute å går tur i fin været … 

 

Før han med eit kjapt trekk slenge ut håndå si, deisa dasslokket igjen og løpe ut av badet i ein forrykande fart. Fatter’n står igjen i sjakk matt, og rekke ikkje å reagera før katastrofen e ett faktum, herreguud vett du. Dei tre andre i Flokken hadde lurt fjotten te å gjør detta, og lå ute i stugo å lo seg skakk. Det samma gjorde Kånå, når hu blei oppdatert … Knekken i knærnå kom på rekordtid … Eller den gangen når eg måtte handla på Obs’en heilt aleina, fordi Kånå hadde vrikka foten og kunne ikkje gå … 

 

” Og for sikkerhets skyld, skreiv hu ei handlelista i pur fandenskap som sendte Fatter’n ut på ein ferd som gikk i sikk sakk, mellom reolane med matvarer, shampo og truseinnlegg, oppe på Obs … 

 

Tjera vena meg … Eg minnast ennå når eg møtte ei dama i påleggs disken, rett før eg kapitulerte og sa meg fornøyd, ei dama som eg sikkert hadde passert ørten ganger tidligare. Og som sendte meg ett blikk, ett sånt blikk som man gjerna ellers bare får i begravelser, eller lignande. Eg nekte fortsatt den dag i dag, å tru på Kånå, som meinte at handlelistå absolutt ikkje va skreven sånn, med vilje. Kånå hadde svart belte i handling på Obs’en, og visste akkurat ka hu gjorde … Utspekulert va hu, hverken meir eller mindre …

 

Også har man den episoden ein tirsdag, for mange år siden, kor Kånå va i ett usedvanlig godt humør, når eg kom heim fra jobb. Og suste til og med ned på butikken, for å handla litt digg te kvelds, på ein heilt vanlig tirsdag …

 

Fatter’n fikk litt blod på tann og trudde det virkelig ville bli “ild i torvå”, te kvelds, men så va det bare Grey’s Anatomy på tv, den kvelden. Yndlings tv-serien te Kånå … Typisk vett du … Ikkje minst, så har det vært endalause beretninger, fra helgemorgener, kor Fatter’n nærmast kronisk har gått på ein smell. Enten før eg forsåvidt har visst det sjøl, når gjerna Mini’en og Litlajentå har okkupert midten i sengå våras, eller ittepå. Når man trur man har kontroll på Flokken, og tenke at ein liten tur på rammå, det e nå trygt, siden Flokken sitte fint sammen, og ser på tv …

 

” Men, så enda man opp med fullstendig kaos oppe i stuå, akkurat i det sekundet, som jobben nere på badet har starta. Og man får full panikk for at Flokken ska vekka Kånå, å ende opp med å rømma badet, mens dasspapir henge itte seg, som ein hale …

 

Feriekaos, middagskaos, jobbkaos, ja det mesta som egentlig kan finnast av kaos, i ein familie, det trur eg gjerna har blitt dokumentert, i løpet av deia årene som bloggen har eksistert. Som den gangen Litlajentå bare va halvt anna år, og stod midt på det nya langhårete gulvteppet te Kånå, og laga nåken merkelige boblelydar fra bleiå. Man kunne formelig sjå at bleiå hennas blei større i takt med boblelydane, omtrent som når man blåse opp ein ballong. Eg spratt opp som ein ungkar når tannhjulå i hjernen endelig greip tak i kvarandre igjen, og eg oppfatta ka ulykka jentå hadde havna oppi …

 

Tjera vena meg … Stanken som begynte å fylla stuå va utholdelig og gutane flykta gispande opp på rommene sine, med hendå på nasen …

 

Mens eg jogga mot trappå, holdt eg Litlajentå unna armane hennas med strake armar vekk fra meg sjøl. Boblelydande hadde avtatt nåke og om man ikkje la nåke press på den bugnande bleiå, ville eg nok rekka å komma meg ner på badet … Puuh … Så e det som når man i action filmar senke hastigheten på filmen, og dei neste hendelsane skjer i slow motion. Kånå har enten høyrt at eg ropte ut når eg oppdaga nesten-katastrofen, eller høyrt gutane som sprang opp trappå mens de uffa seg. Så hu kom jo sjølsagt ilande te i ein fart …

 

” Eg ska ikkje sei sikkert om hu kom nerante første etasje, eller oppante loftet, uansett spille det ingen rolle for utfallet. Man kunne nesten høyra at teipen på bleiå holde på å gi itte nå, der den begynte å laga sånne knitrelydar …

 

Kånå strekke ut hendene sine og grabba Litlajentå te seg, mens eg i forbauselsen utbryte «Neeeeeeeeeiiiiiiiiii» … Fortsatt i sakte film. Fri og bevare meg vel … Tre ting skjer nå i eksplosiv fart, men alikavel i slow motion … Eg ser det fortsatt for meg som om det va igår. Kånå trekke Litlajentå te seg og slenge jentå inn i ett fast hoftafeste. Bleiå eksplodere i ett inferno midt i trappå. Og itte nåken sekundar, når det går opp for Kånå ka som nettopp har skjeddd … Eksploderte vel hu og …

 

Hu ser opp på meg med ett vantro andletet, mens eg har sunket sammen på knærnå og kikka ner på ett reinaste vanvidd av ett grusomt kaos … Kånå hiksta liksom te ett par ganger, før hu får pusten igjen, og kauka ut …

– Fordømrande sosemikkel … Koffår i helsikke seie du ikkje i fra da, Frode !!!??? …

 

Eg kikka lika vantro tebake på Kånå … EG sei ifra ?? … Hadde ikkje Kånå nettopp nappa jentå i fra meg, før eg hadde sjangs te å advara hu om den prekære situasjonen. Kånå har allerede fortsatt i full fart ned på badet, med ei brun fartsstripa i hælane … Eg stod igjen der oppe og kikka ner på den «tidligare» kvita flotta trappå våras, mens eg tenkte eg sko ropa ner te Kånå … At hadde eg fått sjangs te å sei ifra så sko eg gledeligt gjort det, men når hu ikkje gir folk sjangsen te å advara … Så hadde hu bare seg sjøl å takka …

 

” Eg gjorde jo sjølsagt ikkje det … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, og eg hadde ikkje tenkt å ta idiot tittelen fra Kånå, med det førsta … Filmen va slutt, og ting gjekk tebake te normal fart …

 

Trappå såg ikkje ut, det gjorde forsåvidt ikkje veggane heller, itte at Kånå hadde detonert klasebombå, som Litlajentå hadde hatt i bleiå … Så eg svelgte alle kommentarene som lå på tungå, og gikk heller ner på vaskerommet. Fant fram vaskebøttå, klor og ein haug med filler. Før eg sette igang med å vaska galskapen vekk, så det ikkje sko setta seg i veggane … Kånå kom og hjalp te, itte hu hadde lagt Litlajentå, og itte ett par timar, trur eg trappå va lika kvit som første dagen, når me flytta inn …

 

Seinare på kvelden, når me satt i sofaen og meir eller mindre hadde fått «samla oss» litt igjen. Så delte me ett blikk, tenkte det samma og brøyt ut i ei total latterkrampa …

Gudhjølpe meg vett du, eg måtte jo fuga mellom trappå og veggen på ny, for dritten ville ikkje gå av akryl’en, når me vaska …

 

Jøje meg … Akkurat den episoden, det e vel ein av mine favoritt historier, der Kånå for ein gangs skyld, gikk på ein kraftig smell … Men, det e vel gjerna derfor denna bloggen har slått te, i den grad den gjerna har gjort … Nettopp fordi den vise ein hverdag, akkurat slik den gjerna e rundtomkringfallera, i dei fleste norske hjem … 

 

Den gir ein usminka versjon av livet som foreldre og Fatter’n, i ein massebarnsfamilie med fira barn i heimen. Ei slags motvekt te alle perfekte statusoppdateringer på sosiale medier, rosabloggere og lignende, med sine elleville, vondt-i-magen gøyale og til tider tankevekkende historier … 

 

” Ein helsprø og forfriskende, hverdagslig heseblesende og muligens ekta blogg … Ein blogg som folk kjenne seg igjen i, og kan både le av og med … 

 

Ein blogg kor eg gjerna har klart å skapa ein arena, som gjerna får andre foreldre, te å gi litt slipp på jaget itte å fremstå som at alt, alltid e på gehør. For det e det jo ikkje hos nåken, vil eg tru, me har nok alle våre spøkelser i skapet, i heimen … Også dei, som gjerna aldri gir uttrykk for det, og som andre kanskje higra itte, for å nå opp te … 

 

Men, som muligens e ein illusjon av ein perfekt hverdag … Et luftslott som det før eller seinare vil gå hull på .. 

 

Ein blogg som gjerna gjør ein liten forskjell, for alle fortvilte foreldre, rundtomkring i landet. Som gjerna lese om vår hverdag, og pusta letta ut, øve at andre også har det sånn som dei har det … 

At den hverdagen dei leve i e mot normalt, og dei perfekte illusjons hjemmene, e dei som kanskje helle mot unormalt … På ein måte. Om dåkke meina ka eg forstår, liksom … 

 

” Ein blogg eg kanskje synast hadde fortjent endå meir plass i rampelyset, men som eg e enormt fornøyd med at har nådd så langt den har nådd … 

 

Så lik og del, anbefal og snakk varmt om, hvis dåkke synast det samma som meg, Folkens …

Og ha ein aldeles nydelig søndags kveld …

 

It’s not the Fart that kills you, it is the smell …

 

PetterPirk (Muligens Petter’n sjøl !? ;-D ) gjorde meg oppmerksom på, at min avslutnings sitat fra Støvsugar innlegget, den va rett og slett feil.. Og itte ein liten kilde sjekk, så kan eg ikkje anna enn i beste Sophie Elise stil, legga meg fullstendig flat..

Eg har begått ein brølar av stort kaliber, og rett og slett tatt ett Nils Arne Eggen sitat, men latt Petter Solberg få æren.. Sjølsagt, så burde eg heilt klart gjort mye bedre research, og passa på at eg ikkje legge ord i munnen på folk, som absolutt ikkje har sagt det eg påstår at de har gjort..

Det har blitt ein skikkelig oppvask i redaksjonen her idag, kor mediesjefen i speilet, ga klar beskjed om at slike feilsiteringar kunne fått katastrofale følger..

 

Litt lett lesning i diverse nasjonale medier, kor sjølvaste VG har gått på ein smell, med å bruka sitater som kilden sjøl, meina de ikkje har sagt.. Førte nesten te hoderulling på øverste nivå..

 

Eg, eg har heldigvis fått ein ny sjanse av mediesjefen, om eg bare tok te fornuften, la meg flat og beklagde på det sterkaste.. Av erfaring og itte å ha lest resultatet av andre som har gått på samme smellen, så kan man ikkje anna enn å gjør det retta, i ein sånn alvorlig sak..

Seks månaders suspensjon ville rett og slett tatt knekken på heile bloggen, om eg ikkje hadde tatt sjølkritikk og beklagd denna feilsiteringen..

Sitatet ” There is hope in a hanging snor “ , det e sjølsagt Nils Arne Eggen sitt legendariske tilsvar, under ein pressekonferanse i Mesterligaen.. Det burde jo sjølsagt eg ha visst, fotballinteressert som eg e..

 

” Men, at man gjerna blanda Petter Solberg og Nils Arne Eggen, sine sitater på engelsk, det kan gjerna forstås.. Om man ser litt nøyare på deiras tidligare eskepader, fra diverse pressekonferanser og intervjuer..

 

Kor de begge har hatt ett lite knippe øve middels humoristiske tolkninger, fra norsk te hovedsaklig engelsk, men og andre språk, som forsåvidt får litt aen betydning enn det som gjerna va meint, når man blande nåken norske ord, inn i setningen..

 

Petter Solberg :

I have some problems with steinsprut on my frontrut!

I drived and it was a sving and a sving så a stein and pang! i drived rett in the juletræ..

It is not the fart that kills you.. it is the smell..

 

Nils Arne Eggen :

Æ habe ein hexenchoss bekommen og habe grosse problem.. 

We play with 2 stoppers and 3 spisses..

There is hope in a hanging snore..

 

Så kjære PetterPirk, eg legge meg flat, flat som ei pannekaka, og beklage min henvisning te feil person, som eigar av sitatet.. Eg har ingen ønsker om å enda opp som ein falskner, som feilsitere i hytt og pine eller finne på nåke som passa slik eg ønska.. Sjøl om det muligens lett kan forvekslast mellom dei to typane.. Eggen og Solberg..

Og bare for å sikra meg dobbelt her, så kan kanskje nåken av Solberg sitatene nevnt ovanføre, tilhøyra Henning Solberg.. Petter’s bror..

Men, i så tilfellet.. Så får eg sei som KLM i Miami Vice parodien, når de blei innestengt i bunnen av ein yacht, og den eine sa te den andre.. – Det einaste som kan redde oss nå, det er et mirakel.. Så går den låsta dørå opp, og to bikini damer komme inn, og den eina seie.. – Hei, jeg heter Rakel.. 

 

KLM som henholdsvis Crocket og Tubbs, kikka på kvarandre, og den andre seie – Det er så nærme, at det får vi godta..