Om bokå eg leste igår – StandUp Njål, skrevet av Rune Bjerga …

 

Eg skreiv at eg leste ei god bok igår, som virkelig fanga interessen min, og som eg ikkje klarte å legga fra meg. Ei bok eg kjøpte sammen med to andre bøker, når eg leverte på Aksdal Senteret igår, for å ha litt påskelektyre når fri dagene slår inn. Eg må jo få sei at eg stort sett e ein sucker for krim, med Tom Egeland og bøkene hans om Beltø, eller Lee Child og hans føljetong om Jack Reacher, som favoritter. Men, så får eg nåken innfall, og må lesa litt andre type bøker innimellom … 

 

Lars Saabye Christensen sine romaner pleie jo å vær strålande saker, men kanskje nåke tungt, som lesestoff i ein påske kor Flokken mest sannsynlig vil løpa rundt meg, i full fyr …

 

Så, når eg hadde valgt ut den nya bokå te Tom Egeland og Lee Child, spurte eg han Martin på Aksdal Bok om han hadde den Stand Up bokå, te Rune Bjerga. Litt humor kan jo vær greit som lesestoff, i ei mest sannsynlig über travel påskehelg. Og jaggu meg, så fant Martin bokå med ein gang, nemlig Stand Up Njål. Ei bok som handla om Njål Hansen, 24 år, siddis og arbeidsledig. Ein fyr som drøyme om å bli profesjonell Stand Up Komiker. Men, som møte ein viss motstand, på sin vei inn i detta yrket … 

 

” Som oftast, når eg lese ei bok så blir eg raskt oppslukt i bokå, om bokå har ein god story, fin flyt og gode karakterer. Det har Rune Bjerga virkelig klart å få te …

 

Det kan dåkke bare spør Kånå om, der hu meir enn ein gang igår, gikk å høglytt rundt å uffa og bar seg, øve at Fatter’n hadde havna med nesen langt ner i ei bok, igjen. Der eg satt å kosa meg med denna historien, med tilhørande småhumring, somme ganger gapskratting og innimellom blei eg vel gjerna litt ettertenksom. Når ein fyr går på smell itte smell, så e det vanskelig for ein Fatter’n i ein massebarnsfamilie, å ikkje få ein viss medfølelse for hovedpersonen, Njål. Spesielt, når smellen som oftast komme, når man liksom trur man har komme seg litt ovanpå …

 

Man sitte liksom på eit merksnodig vis, og kjenne seg litt igjen i Njål, der handlingen lekent skrider frem. Samt at historien blir godt bygd opp og drives fint fremover, med gode interessante karakterer, rundt Njål Hansen …

 

Rizcrem, som blir ein sentral person utover i handlingen, Oddny som e Njål sin nåke irriterte og småsure husvert og ein usmakelig onkel Arne, som e fra Haugesund og prestere å holda ein nåke uortodoks tale, i ein begravelse. Angående en snøfreser som fulgte ei hytta, den avdøde hadde solgt. – Jeg har lite penger, men en stor oppkjørsel. Om vinteren er den dekket av snø. Ryggen min er dårlig. Den snøfreseren hadde kommet godt med. Jeg sier ikkje mer …

 

” Sånne utsagn e gjerna ikkje dagligdags i ein begravelse, men Onkel Arne skyr ingenting, med sine manglande empatiske evner … 

 

Rizcrem vokse og te ein spennande og humoristisk figur utover i bokå, der han te stadighet, har ein tendens te å vri om på ordtak. Slik at de gjerna ikkje heilt blir slik de ska vær. Uten at eg ska røpa for mye om akkurat den saken, men ” dag inn og dag ut ” eller ” fisk som ein frisk ” e jo to gode eksempler. 

 

StandUp Njål, den e ei lettlest bok med fin flyt og ein historie som driver godt og engasjerande fremover, uten at man føle det hverken blir for lett eller tungt. Rett og slett akkurat passe …

 

Denna kan eg lett anbefale videre, ei bok som eg ikkje klarte å legga fra meg før eg va ferdig, te Kånå sin store fortvilelse. Ei bok om Njål som forfølge sin store drøm, om hierarkiet i humorbransjen og deiras selvopptatthet. Ein virkelig god og morosam historie som tar nye vendinger, i hytt og pine, og e du på jakt itte ei god bok, som lektyre i påsken … 

 

Så trur eg ikkje du vil bli skuffa, om man går te anskaffelse av Rune Bjerga si bok om Njål Hansen – En komikers kamp for tilværelsen …

 

Det størsta utfordringen om man vil bokå ska vare heile påsken, det e gjerna å ha selvbeherskelse nok, te å lesa bare litt om gangen slik at man ikkje gjør som meg, og lese den perm te perm, på ein kveld …

 

Ei god bok, det e det definitivt, og man får jo sine tankar om kor mye som e piffikrydra fantasi, og ka som e egne erfaringer, på ein måte …

 

Anbefales i hvert fall fra meg, på det varmeste …

 

Ps. Om nåken finne eit sted med to prikker i halen av det sista ordet, i ein setning, istedet for tre. I akkurat den bokå. Så send meg ei melding, asap … 😉👍

 

Å leve, Lever, har Levd – Et møte med Alderdommen…

//Sponset innhold/anonnse

 

Eg har lest ei bok de to siste ukene, og merk deg dei siste 4 ordene der, de 2 siste ukene.. Fordi, når eg lese ei bok som gjerna fanga interessen min, litt over gjennomsnittet, ja då blir den mest sannsynlig lest fra perm te perm samme dag, eller ihvertfall maks i løpet av to dager.. Eg forsvinne hen i bokå sitt univers, og e te Kånå sin store fortvilelse, meir eller mindre totalt bortreist.. Arne Schrøder Kvalvik si bok, “Å leve, lever, har levd” hadde motsatt virkning.. Men, av alle andre grunnar enn man gjerna sko trudd, når eg skrive akkurat det.. For fra første stund, når man begynne å lese denna bokå, så blir man genuint fanga inn, av måten den e fortalt på, og ikkje minst persongalleriet man blir kjent med..

” Rigmor ser ut som ett spørsmåltegn. Har fortsatt ikke klart å ta inn over seg, ser det ut til, at jeg kunne utbasunere noe så dumt som at hun, av alle, har tid til overs.”

Og Rigmor e nok på ein måte drivkraften, eller den røde tråden, gjennom heila bokå te Arne, som strengt tatt e ei sakprosa bok.. Men føles som alt anna enn det..  Det e lett å dra konklusjonen om at det e ei lettlest bok, om man ikkje lese mellom linjene, i fortellingen te Arne.. Akkurat derfor, så slo det meg 49 sider ut i bokå, at denna bokå måtte lesast med andakt.. At eg måtte ta meg tid te å oppdaga nyansene, mellom forteller, persongalleri og historiene som blir fortalt.. Det e ikkje ei bok kor man skumleste ett avsnitt, noen sider eller et kapittel, fordi man fant det mindre interessant.. Tvert imot, så blir alt meir interessant, jo lengre man komme ut i bokå.. Man blir omtvistelig meir ettertenksom, om akkurat det å bli eldre.. Tanker og syn man har om alderdom, får gjerna ett nytt syn..

 

” På ett godt år kan ei stor eik produsere opptil 50 000 eikenøtter, og alle skal de falle til bakken, en etter en.. Mange av dem blir samlet eller spist av fugler eller dyr mens andre bare blir liggende..

 

Ikkje minst, så får man ett innblikk i Arne sitt liv, hans tanker og endring av fordommer og forståelse om alderdom.. Ein nåke introvert fyr med telefonsamtale angst, som gjennom møtene med Rigmor, sms’er med sin Farmor og samtaler med Torvald.. En av Nesodden’s eldste beboere.. Muligens får bearbeidet nåken indre demoner, som gjerna har ligget som et slags tåkeslør, langt bak i hjernebarken.. En trebarnsfar som lever og ånder for sine tre døtre, som man på ein fin måte blir litt kjent med, gjennom hans skildringer.. En far, en sønn og ett barnebarn i en og samme person, som med Rigmor som katalysator, gjerne tar store skritt i det og favne om sin familie og kjære.. Å holde kontakt med familie, når man bor på hver sin del av landet, kan fort bli en utfordring..

” Mamma og Pappa har rundet seksti. Og om de lever i tjue år til, noe som gjerne er å ta hardt i, og jeg og jentene mine treffer dem to ganger i året, så har vi toppen 40 møter igjen..

Eg trur, itte å ha lest bokå sakte, omhyggelig og med andakt.. At Rigmor betyr mye meir for Arne, enn Rigmor betyr for bokå, på ein inderlig og fin måte.. Men, måten Arne har fletta inn Rigmor, sin egen familie og Torvald, i denna fortellingen, gjør at man bare vil lesa videre.. Man blir genuint interessert og lar seg riva med, spesielt av Rigmors smittande engasjement, for det at de eldre ikkje ska “legge seg til”.. At Rigmor gjerna har ein forløsende og terapeutisk virkning, på Arne, merker man etterhvert som møtene de imellom, strider frem.. Man får nok ein liten a-ha opplevelse sjøl, mens man lese bokå.. Om at man kanskje bør ta te seg litt meir av all kunnskap og visdom, fra de som har levd, og som de kan gi te  alle oss som nå lever.. Noe møte med Torvald i siste del av bokå, virkelig vise fremragende, ihvertfall for meg..

 

” Vi har så mye å gjøre, så mye å føre, at nærheten til de eldste forsvinner litt på veien. Og kanskje skal vi passe oss for å skape en kløft mellom gammel og ung.. 

 

Å Leve, lever, har levd.. Det e ei gripende, ettertenksom og te tider lattermild bok.. Ei lettlest, men samtidig djup bok, som får en til å reflektere.. Over livene som blir levd i alderdommens rekker, oss som lever i livets midtparti og dei som har levd.. De som har falt til bakken, som eikenøttene fra ett stort eiketre..

Det e ei muntert bedrøvelig bok, som tar tak i ett tema mange gjerna legge litt til siden, men som man plutselig får det travelt med å forholde seg til, før det på ein måte e for seint.. ‘

Ska du kjøpa ei bok te dine foreldre, eller te dine voksne barn.. Kanskje te besteforeldre, eller barnebarn.. Så kan eg på det absolutt sterkaste anbefale Arne Schrøder Kvalvik si bok, ” Å leve, lever, har levd “.. For det e jaggu meg lenge siden eg har lest ei bok, som eg har kost meg så inn i granskauen med, som denna..

 

” Og om eg avslutningsvis, ska trilla ett terningkast øve denna bokå, så ende den på ein sterk femmer.. Den einaste årsaken, te at den for meg ikkje får seks..

Det e fordi den tok slutt, så altfor tidlig.. Eg ville lesa meir, om Rigmor, Arne og  ein av Nesoddens eldste beboere, Torvald..

Løp og kjøp… Del og lik.. Enkelt og greit…