Den forrige hadde eg jo delt før, så her komme neste … 🙈🙈😀😂👍

 

———————-

Me kjørte fra Telnessanden Camping igår.

Planen va egentlig å vær te søndag.

Men … E det ein ting eg har lært, itte alle våre år på bobiltur. Så e det at planer aldri blir som de va planlagt.

Slik som når me kjørte heimante i fra, på tirsdag, og planen va å komma seg opp te Seljord Camping.

Men … På vei opp bakkane fra Seljestad så fløy pilå på temp målaren lukst te værs, og begynte å dansa grenseløs samba mellom normal og full kok.

Tjera vena meg ! 🙈

Blikket te Fatter’n begynte å flakka opp og ned i takt med målaren, mens eg frykta ei sky av damp skulle legga seg øve frontrutå. Og at heile planen om ferietur med bobil skulle gå lukst i dass.

Der me durte opp mot den første tunellen.

Hu Mor la sjølsagt merke te Fatter’n sin merkelige oppførsel, og lurte på ka i all verden eg holdt på med.

«Ingenting, Tingeling» Svara Fatter’n spakt.

Og så nålå legga seg langt inne på rødt område, for så å bli der.
Eg e jo ein mann, og me menn, me vil jo aldri bekymra andre. Før me vett hundre prosent sikkert, om det e nåke å bekymra seg for.

Problemet der, det e jo at som regel når man vett det hundre prosent, så e det også hundre prosent for seint.

Eg minnast eit gammalt triks me brukte på biler født før nittenåttifem, og dro viftå opp på maks varme. I et lite håp om at det funka på vår eminente Burstner Elegance fra null fira.

Den frykta dampskyå kom aldri.

Målaren sank plutselig ned på normalen igjen og klientellet i bobilen begynte å svetta verre enn eg gjorde. Den gangen eg entra sydenlandet for første gang, og møtte ein vegg på førtito grader. Og følte eg pusta graut, istedet for frisk luft.

«Herreguuud, har du skrudd varmen på fullt ?!» Spurte hu Mor, med vantro i stemmen. «E du ikkje vel bevart ?!» Fortsatte hu iltert, før hu vrei den tebake te normal.

«Nei, eg e nok ikkje det» Tenkte eg skråsikkert for meg sjøl, og klarte for ein gangs skyld å ikkje sei høgt, det eg tenkte inni meg. Mens eg skulte ned på instrumentet.

Vår eminente Burstner suste ut av den første tunellen. Nålå va tebake til normalen og holdt seg der heilt te Seljord.

Om trikset funka, det har eg ikkje fanaring om, men første del av planen gikk faktisk sånn nåkenlunde greit.

Foruten ein liten episode før Åmot, kor det va veiarbeid i ein oppover bakke, kor eg holdt droget på clutchen, istedet for bremså.

Mest sannsynlig litt for lenge.

For plutselig la ein forferdelig snek seg i bilen, og bilane bak forsvant i ei tåka av clutchrøyk.

Og Fatter’n fant ut at slikt gjør man ikkje igjen.

Det e slike øyeblikk som e mye av sjarmen med det å ha ein godt innkjørt og tilårskommen bobil, som snart har tjue års jubileum.

Den e full av sjel, sjarm og fantaskap fra ein anna verden. Man må bare finne dens små lunefulle krumspring, pleie den godt og behandla den med omhu.

Då kan man, om man har flaksen med seg, stort sett enda opp med ein plan som har ein tendens, te å ligne på den planen man la.

Før man satte avgårde ut på tur.

Ha ein strålande dag, Folkens … 😀🥰❤️👍

Og tusen hjertelig takk, for alle fantastiske tebakemeldinger på forrige innlegg …

Eg hadde ein plan om å svara alle kommentarene … Men, når det tippa langt over hundre, så gikk i hvert fall den planen i dass.

Man ska jo vær på ferie. Ikkje sitta med snuten nedi mobilen.

Sånn egentlig 🙈🙈😂😂👍👍

Det e morgen her på Telnessanden Camping. Ein flott og idyllisk camping med harmonisk stemning.

Jauda … 🙈😎😂

Eg trur det ville vært å vri sannheten litt langt, om eg hadde sagt at den idyllen og harmonien har smitta av, heilt inn i bobilen.

Litlajentå og hu Mor, dei har muligens tråkka kvarandre litt meir på tærna, enn det som kanskje e hensiktsmessig. Sett sånn idyllisk på det, de siste timene. Inkludert kvelden igår.

Ein bobil e ikkje nåke palass med all verdens romslighet.
For all del, den e ikkje trang og på kanten te klaustrofobisk. Men, når to hormontroll treffes på slagmarken, hadde det neppe hjulpet på om me hadde bodd i president suiten på et hotell i Dubai.

Når Fatter’n då ikkje heilt har stilt inn uret, sånn med tanke på når man bør begynna å kokelera kaffi om morgenen.

Og hormontrollene blir vekka klokken litt over åtta. Istedet for litt over ni, som eg trudde den va.

Då blei bobilen nett som ein trykkoker på randen te å eksplosjon, fordi Litlajentå ikkje hadde fått søvndosen sin.
Fatter’n fikk ettertrykkelig påpekt sin manglende evne te å vær stille av hu Mor og Mini’en satt mellom barken og veden å visste ikkje si armaste råd …

Så nå … Nå sitte eg her utenfor bobilen for meg sjøl.

Med ein liten bismak på ein nydelig kopp kaffe. Og høyre på et lite troll av ei jenta som virkelig har stått opp med samme foten som hu la seg med, igår …

Jøje meg … Idag har eg virkelig lagt gullegget …

Heilt klart … 🙈🙈🙈

Forresten … Eg lura meg på om eg ska ta patent på denna hårfrisyren min …

Slik kan ein tidsløs Fatter’n raskt enda opp, itte ei atombomba gikk av, ein frykteleg tidlig morgen.

På bobiltur her på Telnessanden Camping …

Juhuu … 😂😂😂

 

Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.

Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.

Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.

Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.

Et par hekkplanter må nok byttes ut.

 

Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.

Eg hadde nesten rekna med det.

Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.

Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.

Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.

 

Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.

E hu ikkje glad i meg meir nå ?!  Hjølpe meg …

Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.

Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.

Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.

 

Eg slo håndå te pannå.

«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.

Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.

«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»

Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.

 

Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.

For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.

Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.

 

Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.

«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.

«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode»  …  «Forbannade SoseMikkel»

 

Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.

Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.

Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.

Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.

Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …

Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.

Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …

 

🙈🙈😱😂😂

 

 

 

Eg har ein snikande mistanke te at stundar mot vår. For i forrige uka nappe eg frem terrasse møblene fra Bodå. Bare det va ein påkjenning nett på linja med Bjørn Dæhlie sine eskapader på diverse femmiler. Altså, de veier absolutt niks nada, men edderkoppene inne i Bodå har også snust på vårværet, og kryper rundt på veggene.

Nett som våryre kalvar som slippe ut på jordet for første gang.

Eg va komplett utlada itte den jobben. Mest mentalt. Det kjentes jo ut som om horder av disse bestialske krapylene krøyp øve heila meg. Men, de gjorde jo ikkje det. Litlajentå holdt på å le seg forderva, heilt te eg trua med å dra hu ned. Hu e ikkje så glad i krapylene hu heller.

Ellers, så fikk eg fjerna mosen på garasjetaket i helga og høytrykkspylt terrassegelenderet som va meir grønt av grønska enn hvitt og skinnende.

Som ein liten grand finale, gikk eg amok bak huset og fjerna ugress mellom belegningssteinen, nesten på heile plattingen. Det va på kanten te at eg burde bruka plenklipper der, istedet for å spyla. Så gale va det blitt.

Men … Det sikraste tegnet på vår. Det fant småtrollene i hagen. Ein nydelig blomst som sprika med bladene i sin fulle prakt.

Rett og slett nydelig …

Ha ei strålande uka, Folkens … Det går mot lysare tider 😀👍

 

 

Det e turbulente tider i Europa, med ein oppskalering på den kalde krigen me ikkje har sett sidestykke te, i mi levetid. Eg varta nesten litt skremt. Kanskje på kanten te redd. Men, så sitte eg med følelsen av at det gjerna e av heilt feil årsaker. Eller, misforstå meg rett.

Eg e nåke småengstelig øve kossen detta vil gå, om man mot formodning skulle dra Norge inn i konflikten.

For då e det faktisk gjerna slike som meg, som blir hanka inn te å forsvara Norges grenser.

Gudhjølpe meg …

For all del, eg har jo vitterlig avtjent mi verneplikt med brask og bram. Det e bare det at eg e litt usikker på kor mye te hjelp eg kan vær i ein krigssituasjon, med eit telefonrøyr i hylsteret. Eg va nemlig bare ei enkel sentralbord(dama) inne i et fjell på Forus, det året eg skulle læra å forsvara landet mitt.

Min største bragd, det året eg gjorde min plikt for landet, det va gjerna den dagen eg lurte rævå av Grenader Jensen nede på transporten på Soma. Når eg kobla han sammen med ei sextelefon linja, istedet for Vip-Van’en.

Det va opptatt på transporten i et kvarter etterpå, før Grenader Jensen ringte opp igjen og spurte.

«Du … Det va Jensen fra transporten her igjen. Kunne eg fått det samma nummeret som sist. Eg blei visst brutt, eg»

Tjera vena meg …

Senda meg ut i ein krig, liksom.

Eg som nesten har tatt knekken på meg sjøl med slangen te sentralstøvsugaren. Når eg uheldigvis hekta ei løkka fast i stolpen te rekkverket, og hasta ned trappene med slangen rundt halsen og fikk ein bråstopp midt i svingen.

Det va jo bare flaks at nåken va heima å fikk Fatter’n laus fra uføret.

 

Eg … Eg hadde jo vært ein større fare for troppen min og omgivelsane rundt, enn ein sylskarp russisk tank, eg. Om det mot formodning skulle krypa ein edderkopp øve armen, der me lå i ei skyttergrav og speida itte fienden.

Jaja, eg kunne gjerna skremt vettet av fiendens tropper også da, der eg med et realt kvinnehyl av sjeldent kaliber, mest sannsynlig hadde løpt lukst i mot de med eit gevær eg ikkje vett kossen funka.

Og kauka «Edderkopp, edderkooooop»

Det kan jo vær at russerne trudde at det va norges svar på den siste samurai som tok rennafart og ropte Banzai mot fienden, mens han løp «fryktløst» ut av skyttergravå.

Men … Eg trur liksom ikkje heilt på akkurat det. Sånn egentlig.

 

Eg håpa, for guds skyld, at detta scenarioet aldri blir verre enn det allerede e. Eg nekte å tru at eg e den einaste mannen i Norges langstrakte land, som føle seg mildt ubrukelig om det skulle komma ein innkallelse.

Slik eg minnast det, så va det ikkje så mange andre talenter i den troppen eg avtjente verneplikten i.

Så ja … Eg e bittelitt engstelig, og kanskje på kanten te å vær litt redd.

Men, muligens på litt feil grunnlag enn det burde vær.

Kanskje !?!

 

 

 

Det har vært mye omtale om diverse bivirkninger etter gjennomført covid sjukdom. Tap av lukt og smaksans va den første litt sånn uortodokse bivirkningen som dukka opp. Så kom de på løpende bånd. Utmattelse, sterk lokalt plassert hovudverk og tung pust.

Men det va et par som liksom fanga min oppmerksomhet i etterkant av at dritten stakk innom hos oss i Familien Vandrende Kaos.

Nemlig sviktende hukommelse og hjernetåke.

For og ta hjernetåke først, som e definert som nedsatt konsentrasjon og evne til å tenke selv. Den … Den har nok eg alltid hatt et snev av. Det trur eg definitivt Kånå kan signere med to streker under svaret.

Sviktende hukommelse likeså. Også ofte omtalt som selektiv hukommelse, sånn når man snakker om fedre. Gjerne massebarnsfedre.

Konklusjonene her, det må nesten bli at det nok e svært vanskelig å konstantera om disse to bivirkningane, har ramma meg.

Enkelt og greit.

 

Kånå derimot. Hu har aldri slitt med slike syndromer så lenge eg har kjent hu. Hu har ein husk som ein elefant og konsentrasjonen te ein Kolibri som manøvrere seg mellom blomsterhavene.

Hu e min forlengede hukommelse og et menneske nærmast blotta for hjernetåke.

 

Forbauselen min va derfor meget stor når saker og ting plutselig gikk lukst til bloksberg for Kånå. Ikkje fant hu støvsugeren, barn ble sendt uten gymtøy på skolen før det toppa seg når vi møtte fem uker for tidlig opp på passkontoret.

Brystholder va visst heller ikkje nødvendig meir, nåke som forøvrig ble godt mottatt fra Fatter’n sin side, men når Kånå presterte å handle på Kiwi’en og oppdaga at hennes frodige fordeler hadde vært på full display under hele handleturen, når hu kom heim.

Då var det slutt på den moroa.

 

Skjønt, litt moro va det tid te før kvinnemennesket fant tilbake sitt sanne sjøl, og igjen hadde full kontroll øve galskapen i heimen. For ein dag her i forrige uka, når eg rulla inn i gårdsplassen, hilsa te Kånå som stod i kjøkkenvinduet før eg parkerte bilen.

Så kauka Kånå ned fra toppen av trappå når eg tråkka inn i gangen og slengte igjen dørå.

«Kim e det ?»

Hjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl. Me hadde jo nettopp hatt augekontakt å hilsa på kvarandre. Har hu allerede glemt det !?

Eg tenkte langt å lenge, men for ein gangs skyld svara kjeften snarrådig og kjapt før tankerekkå for så vidt hadde endt.

«Its Brad Pitt, darling»

Ein tallerken gikk i gulvet med et smell, to føtter trampa lynkjapt øve kjøkkengulvet og ei vilter, smårødmande men stort sett fattet Kåna, kom styrtande ned trappå å heiv seg i fanget på ein forfjamsa Fatter’n …

«Take me to bed or loose me forever» Kvitra kvinnemennesket mens hu hang seg fast som ein øveamorøs klegg på friarferd inn i solnedgangen.

 

Jøje meg, altså …

Ikkje alle bivirkninger e av slik karakter, at man skulle ønske de snart gikk over …

Noen kan godt få sitte i så lenge de bare vil …

🙈🙈😂😂👍👍

 

 

Okay … Detta begynne nesten å bli på kanten te grufullt flaut. Der eg rusla inn i garasjen. Eg skulle støvsuga å vaska bilen te Kånå inni. Den så nærmast ut som både et sandtak og søppelplass innvendig. Garasje dørå stod på vidt gap og stikkontakten e i taket …

Man må jo ha strøm for å bruka støvsugaren. Litt kan eg om husarbeid.

 

Sjokket kom når hånda va to centimeter fra uttaket. Nede på vegen gikk et søtt par forbi. Og akkurat når eg ska stikka kontakten inn, ser eg nåke som kravla inne i stikkontakten.

Nemlig et beist av ein edderkopp. !!!

Et realt kvinnehyl som glatt hadde overdøva Pavarotti på sitt høyeste, runga ut av garasjen. Fatter’n stod stiv av skrekk å rista med hånda nesten inni kontakten og fyren med damå nede i gatå trekte alle feil slutningar, som for så vidt kunne gjerast.

Selv om det unektelig sikkert så ut som undertegna blei grilla av tohundre og tjue volt …

 

Han kom løpande opp gårdsplassen, spurta inn i garasjen og nappa håndå mi ned.

Og eg … Eg bare løfta den andra håndå, peika opp i taket og stotra forfjamsa ut …

«Edderkoopp …»

Damå fikk knekken i knærnå, fyren kikka dumt på meg og eg begynte å komma te meg sjøl …

Hjølpe meg, altså …

Snakka deg om å ta OL gull i flauser … Men, det gjorde eg med glans idag …

Heldigvis, så gikk detta hus forbi Kånå … Sko tatt seg ut om hu også hadde fått med seg kossen eg skjemte meg ut, for nabolaget …

Uff … 🙈🙈🙈😂😂😂

 

Detta bildet e nesten ein perfekt metafor øve mangfoldet i denna bobilverdenen. Det finnes nemlig bobiler i alle slags sjangere, modeller, størrelser og fasonger. Og alle passer nok sine eiere som hånd i hanske. Eller kanskje ikkje.

For bobileiere finnes også i akkurat det samme. Nemlig forskjellige sjangere, modeller, størrelser og fasonger.

Når man ferdes litt inne på Facebook sine diverse bobilsider, så kan man nesten bli litt matt i ny og ne.

Der stereotyper fra alle disse sjangere, modeller, størrelser og fasonger. De møtes til sjøslag av storslagent kaliber med jevne mellomrom.

Halvintegrerte eigere rakker ned på de som har helintegrert, og helintegrert på de halvintegrerte.

Carthago eigere hilser ikkje på folk som kjører Rimor eller Sunlight. Somme ganger så kan det virka som de med flotte gedigne bobiler, ikkje hilse på andre enn slike som seg selv.

Og de med mindre billigere bobiler irriterer fettet av seg, øve slike holdninger.

Men, det e jo ikkje slik.

Somme ganger glemme man jo gjerna bare å hilse, om man kjører stor flott bobil eller liten. Det betyr jo ikkje at man e ein arrogant drittsekk for det om …

Spør en stakkars Pilot eiger om et enkelt lite råd, så ramler det inn med negative kommentarer, som ofte har det til felles at fyren har vel råd te å kjøpe seg ut av problemet.

Det samma skjer andre vegen også, når kanskje en med en tilårskommen bobil får slengt bemerkninger fra luxusleiren om å kjøpe seg skikkelig bil, gjerne en slik som han har.

Det som forbløffe meg oppe i det heila her.

Det e at alle har te felles, nesten uten unntak, at de e godt voksne mennesker som burde ha lært seg normal folkeskikk for lenge siden.

Somme nesten for ein generasjon siden.

 

Allikavel, så pøser man ut både eder og galle for fulle mugger, nærmast som om man har glemt at man gjør det i full offentlighet med både for og etternavn i signaturen sin.

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare altså …

 

For all del, eg vett at de aldri komme te å slutta. De som e verst.

Og ikkje minst at de finnes i alle leire. Ingen e et fnugg bedre enn den andre. 

Derfor … Så va det fantastisk deilig å observera at man i hvert fall ikkje drar det med seg ut i virkeligheten, men kanskje bare holde på slik inne på sosiale medier.

Der mennesker fra mangfoldet av alle bobilklasser tok seg ein liten prat seg i mellom. Midt på bobilparkeringen i Flekkefjord. Sjøl om nåken hadde ein dyr bil, noen en billig og ein kanskje en noe midt i mellom.

Mest sannsynlig, så har nok de aller fleste akkurat den bobilen man har råd til. Noen har spart seg fillete, for å få råd til drømmen sin.

Mens andre har kjøpt fornuftig og enkelt.

Har man en billig bil, opplever man akkurat det samme som de med en dyr bil. Når man ferdes på landevegen. Nett som de med en midt i mellom bobil får de samme opplevelsene som begge ovanføre.

 

For e det ikkje akkurat det bobil-livet handla om da ?!?

Opplevelsen, friheten og det med å meir eller mindre ha hyttå med seg på fira hjul.

Ka sjanger, modell, størrelse og fasong det skjer med, det betyr vel egentlig og absolutt ingenting. Eller ??

E det ikkje muligheten te å møta nye folk i fra alle slags leire, dele historier, besøke steder øve heila landet eller verden og kanskje dela den opplevelsen sammen på ein fin bobilparkering eller camping, som betyr nåke.

 

E ikkje det å fremma et strålande godt samhold, mellom alle oss forskjellige mennesker og våre designerte fartøy her i bobilverdenen bedre.

Enn å rakka opp eller ned på gud og einkvar mann. Kun fordi man ikkje komme fra samme forutsetninger …

Jøje meg altså …

Eg e sikkert heilt idiot som tar for meg detta fenomenet. Men, det va nå bare ein tanke som har gnaga inne i meg lenge …

 

Eg får bare håpa eg har formulert meg sånn nåkenlunde forståelig …

Det e vel opplevelsen av det å ha bobil som betyr mest, og gleden man får ut av det. Ikkje ka slags «skall» man reise rundt og gjør det i … Og e ikkje mangfold bare eit krydder i tilværelsen, sånn egentlig !? 

Det meina nå eg då … 😀👍

 

 

Me kjøre ein bobil med meir enn nok kraft. Altså, me har ingen problem med å følga trafikken, liksom. Vel, i siste tunellen opp av Rennfast så dabba me gjerna ned i sytti. Men, der e det jo to felt oppover, så me sinke jo ingen sånn egentlig.

Me laga ikkje ein to kilometer lang kø opp bakken, på ein måte.  Folk komme seg forbi.

Det e liksom ei slags greia detta for nåken, at når man havna bak ein bobil, då må man nærmast med livet på spill (både for seg sjøl og andre) komma seg forbi.

Den forbanna bobilen ska fanken ikkje eg ligga bak.

For det e jo alltid bobilen som laga køen … Eller e det slik !!?

 

For, på lørdag når me kjørte nedover mot Kristiansand i godt driv og holdt fartsgrensene uten noe problem. Så tok me igjen ein Nissan Leaf som sikkert hadde lite strøm igjen.

Det gikk i hvert fall ikkje i meir enn sytti bortover highwayen. Noen ganger nesten heilt nede i seksti, midt i åttisonen.

Me nærma oss Vikeså, men det va ikkje mange egna steder å susa forbi fyren med kun svakstrøm på batteriet. Dermed, så opparbeida det seg jaggu meg ein liten kø bakover. Ein kø på kanskje ti-tolv biler.

Så, lika før me tippa nedover bakkene te Vikeså, så kom me te ei lang sletta. Sjølsagt, så finne Leaf’en uante krefter å dure opp i åtti. Jaja, heilt typisk tenke eg, og slår i fra meg forbikjøringen eg hadde planlagt.

Det gjorde ikkje fyren i ein Volvo XC90, som lå ganske langt bak i køen. Kanskje så langt som nesten sist.

Han tok av som ei pil bak der, og dundra oppover mot oss i feil kjørebane. Eg så han i speilet heile tiden. Hadde det vært meg, hadde eg lagt meg inn bak oss.

Det minska nemlig meget raskt på denna langa slettå.

 

Jøje meg, sa eg te meg sjøl å slapp opp gasspedalen litt. Mini’en kikka forundra på meg, før han slapp ut et skikkelig «Oiii»

For i det Volvo’en passerte oss, så fikk han seg ein gedigen overraskelse av sjeldent kaliber. Det lå jo jaggu meg ein bil te foran oss.

Den hadde heilt klart ikkje føraren av børstraktoren rekna med, for nå hadde han havna lukst i Limbo …. Eller ingenmannsland.

Det va for lite sletta igjen te å passera Leaf’en, men fjotten i Volvo hadde så stor fart at han havna nesten opp på siden av den.

Fyren i Leaf’en fikk panikk å bremsa. Problemet va jo at fjotten i Volvo’en også fikk panikk, å gjorde det samma.

Me hadde sluppet opp gassen for lenge siden, så det va ekstremt god plass å legga seg inn mellom oss og Leaf’en. Men, begge stod på bremsen og nærma seg svingen i rasande fart.

Heldigvis, så virka bremsene te Volvo’en bedre enn Leaf’en sine. God reklame for Volvo der, rett og slett. Fjotten kom seg i sikkerhet i siste liten, lika før et vogntog dukka opp på vei nordover i godt driv, nede i svingen.

Eg og Mini’en observerte heftig gestikulering fra passasjersetet i Volvo’en. To små barneandleter kikka bakover mot oss, fra baksetet i Volvo’en.

Eg vil tru det va eit kjepphøgt mannabein som hadde hatt det fryktelig travelt, men som nå fikk passet påskrevet av ei ilter, småsint og sikkert mildt oppskaka Kånemor.

Det blei ikkje fleire forbikjøringer fra den karen, og et par kilometer etter Vikeså, forsvant Leaf’en ned te høyre.

Me … Me lå bak ein Volvo XC90 heilt te Mandal, som kjørte penere enn ein nyinnsatt kyrkjetjenar med ferskt sertifikat i håndå …

Moralen i denna lille lange anekdoten, det må vær at det raskt kan dukka opp ein øverraskelse, om man har det travelt uten noe spesiell årsak, og trur det e bobilen som e problemet …

Og ikkje heilt forstår at man kanskje e opprinnelsen te dilemmaet sjøl …

Hverken meir eller mindre …