Forbannade idiotar, altså …

 

Somme ganger så forstår eg lite av ka folk i andre enden tenke her på jobb. Altså, det stod ti finslige paller te Coop laina opp her på jobb idag, te ein Coop butikk inne på Frakkagjerd.

Eg trødde de pent inn i lastebilen, og komplementerte med resten av Frakkagjerd bedriftene.

Så … Når eg nesten har lasta bilen full.

Nei, då komme plutselig tolv nye paller te Coop Frakkagjerd.

Herreguud, altså … Nå va det Fatter’n som bedrev grenseløs krisemaksimering. Og ikkje Kånå.

Bilen tar atten paller. Eg hadde to ledige plasser igjen. Og altså tolv paller til, som skulle til samme sted som eg hadde lasta innerst.

Detta blei for dumt …

Sikringen i topplokket gikk av, pallene dratt av bilen igjen mens eg hukka ein terminalarbeider som hjalp meg med å doble pallene.

Så røyk fanken meg dritten på bilen igjen i ein helsikkens fart. Utrolig nok, så fikk eg plass te alt eg hadde planlagt.

Poenget mitt e som her.

Når man har tolv pluss ti paller, te ein kunde. Koffår i granskauen blanda dei i Oslo detta sammen, te ei suppa uten like !?!

Coop Bremnes oppå Coop Etne, Coop ditt oppå Coop datt. Det fantes jo ingen system i galskapen.

Eg trur fader meg at de har tenkt at detta blei for lett i andre enden, så me tar å stokka om kortstokken totalt, slik at me må jobba litt for føden i vår ende …

Koffår gjør det fornuftig å lett, når man kan komplisera og tulla det heilt te … Liksom …

Forbannade idiotar … Eg kunne kjølhalt dei der gjøkane som lasta i Oslo, av og te …

Svarte salte bananer, altså …

Og skrive eg altså,, ein gang te nå, så klikka eg nesten på meg sjøl 🙈😂😂

Nei, hjølpe meg … Detta va ukens tordentale …

Puuh … Godt å få det ut også …

Sånn egentlig 😂😂

 

Idiotar …

 

 

 

Vil du vedde ? …

 

Det herska ei sitrande spenning i heimen. Rundt kjøkkenbordet satt Mini’en, Litlajentå og Kånå å fulgte spent med. Augene te Litlajentå va store som bowling kuler, Mini’en satt å hoppa på stolen og Kånå tromma utålmodig med fingrene på kjøkkenbordet.

Et lite synkront gisp slapp ut fra den brokete forsamlingen på kjøkken, når Fatter’n gjorde et lite utfall.

Men, det blei etterfulgt av et lettelsens sukk, når han på uforklarlig vis henta seg inn. Mini’en begynte å klappa ukontrollert. Kånå si tromming begynte å bli meir som hagl som slo mot takvinduet på loftet.

Mens augene te Litlajentå fortsatte sin ferd mot tegneserie verdenen.

Hjølpe meg …

 

Eg … Eg titta inn i kvitauga på Kånå og forstod plutselig kossen menneskeofrene følte det, når de såg rett i augene te ypperste presterinnen, lika før hu kjørte kniven lukst gjennom hjarta deiras.

Kånå hadde vedda ein god sum på at Fatter’n ikkje klarte det.

Småfolket va delt. Mini’en hadde truå på sin far, mens Litlajentå hadde fulgt Kånå sitt eksempel og vedda i mot. Fatter’n sjøl, han hadde begynt å fundera øve ka som va mest smart å gjør, akkurat der og då.

Kassere inn summen av alle veddemålene på bordet til sammens. Eller gi opp på liksom, for å slippa vreden te heimens ubestridte herskerinne, som ville tapa veddemålet sitt.

 

Fatter’n stod i skarp knebøy for andre gang i går, mens me spilte et brettspill for å få tiden til å gå mot midnatt. Første gang måtte Fatter’n holda ut i omtrent tredve sekund.

Nåke som hadde gått bra med et nødskrik.

Denne gangen måtte Fatter’n stå i knebøy med hendene strakt ut foran seg, i ett heilt minutt. Og når detta innlegget starta hadde eg nettopp passert førti sekund.

Musklene i Fatter’n sine bein, blei nå konstant peppra med ei mitraljøse av melkesyra. Knærna vibrerte som to stylter på randen te å knekka, av den overveldande vekten som tynga de.

Eller rettare sagt, den overveldande tyngden de nå ikkje klarte å holda oppe meir.

 

“Nå e det snart tomt for sand i timeglasset, Pappa. Hold ut” Kauka Mini’en te, og begynte ei slags nedtelling.

Kånå kikka strengt på meg. Men … Eg e jo ein temmelig smart fyr, lika eg å tru, så eg gjorde sjølsagt det som ga størst gevinst. Og holdt ut dei siste ti sekundene.

Mini’en jubla som besatt når Fatter’n stod støtt som et fjell, og passerte mållinjå med et nødskrik, igjen.

Kånå slapp ut et oppgitt sukk, mens Litlajentå ikkje heilt visste ka hu skulle gjør. Hu va lika imponert som sin bror øve Fatter’n sin prestasjon, men hadde plassert sin støtte hos Kånå.

 

Fatter’n krøyp stillferdig mot bordet, drog seg opp på stolen, før han kasserte inn gevinsten på bordet. Kånå sendte meg et giftig blikk, før et varmt smil forplanta seg i andletet hennas.

Eg trur hu også va bittelitt imponert.

 

Idag, når eg har gått rundt med verkande muskler fra tærna til topplokket. Så angra eg litt på at eg sa nei te Monopol, og foreslo Vil du Vedde istedet for.

Et lite tips te andre fedre/mødre som vil spille lignende brettspill med sine håpefulle. Gå gjennom kortene med slike utfordringer, før man sette seg ned å spille.

Det kan raskt vær at det e meir smart, enn så dumt som det høyrest ut …

 

 

Goe kvelden, Folkens …

Ps. Ikkje glem utfordringen mot Kånå. Blogg e ikkje ut …

Les, lik og del … Del som bare fanden … ;-D

 

Som gummikuler Mot ei Pansra stridsvogn

 

Tjuetjueto starta mot all formodning akkurat slik som forventa. Med et realt smell av sjeldent kaliber, som bare me i Familien Vandrende kaos har potensiale te å få til. And then some …

Men, med all beskjedenhet eg klara å finna i meg sjøl. Ka kan man egentlig forventa fra ein nåke øve gjennomsnittet sprø familie. Kor både eg, resten av Flokken samt ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me e som to likepolede magneter, når det kommer til det å opptre som ein normal a4 familie med alt på stell.

 

A4 livet med alt som følger med, det preller av oss som gummikuler mot ei pansra stridsvogn, midt på krigsmarkene.

 

Eller nyttårsaften, om du vil. For, når eg nå ferdes på denna reisen sammen med et virkelig fargerikt reisefølge, så føle eg meg nesten som ein eventyrer på eit spennende oppdrag.

Ein eventyrer som på ein måte tråkka opp veger som besynderlig har blitt gått før.

Men, allikavel så klara me å finna upløyd mark, der mang ein famile har vandra før oss. Det e nesten ikkje te å tru, og somme ganger så e det nærmast som om eg ikkje trur det sjøl, heller.

Scenarioene som ofta utspille seg foran mine pur blå auger, de e så usannsynlige som det går an å bli, på tross av det faktumet at de faktisk skjer.

Slik som igår. Når nyttårsaften virkelig va på hell, torden og lyn fra fyrverkeriene hadde roa seg og Familien Vandrende Kaos va på vei mot loppekasså.

 

For då smalt det igjen. Slik som det som oftast gjør her i heimen.

 

Når man minst venta det, då går som regel ei granat av. Og stillhet blir te kaos, ro og fred blir te skjau og baluba mens to foreldre løpe rundt og bedrive skadebegrensning på meget høgt nivå.

Fatter’n skulle bare ned å sjekka at dører va låst, slukka litt lys mens han humra godmodig for seg sjøl.

Det lukta litt “ild i torvå” ikveld, etter ei tilsynelatande perfekt nyttårsfeiring. Eg tok ein liten Frank Sinatra piruett nede i gangen, skrudde av lyset med eit elegant trykk og dansa mot trappå med eit fårete flir om kjeften.

Halveis opp i trappå høyrte eg et gedigent stønn.

 

Ka i farsken !?! … Har Kånå begynt uten meg … Eg satte opp farten … Jøje meg …

 

Når eg nesten e på toppen så spør eg stillferdig ut i luftå. “Ska sei, her e det nåken som kosa seg ja !?!” …

Men, Kånå va ikkje på soverommet våras, slik eg hadde trudd.

 

Hu lå på alle fira med rævå te værs, inne på Småfolket sitt soverom og tørka opp oppkast fra Litlajentå.

På uttrykket i andletet te Kånå forstår eg rimelig raskt at mitt lille spørsmål va ein taktisk katastrofe. Mitt andletet, det uttrykte sterk forbauselse og et lite snev av panikk.

Eg begynte nærmast å brekka meg bare av synet, og når ein mild snek av duften fra oppkast nådde nesen.

Då snudde eg på ein femøring, og løp i sikkerhet.

 

Å gjemma seg i slike omstendigheter, det e hverken nobelt eller særlig mandig, men alikavel ein naturlig refleks. Kånå vett om det. Eg e lika ubrukelig som ein grovbygd grøftegraver på operasjonsstugo te ein hjernekirurg, når det kommer te slikt.

Så både hu og eg, me visste ka som va optimalt akkurat i slike tilfeller.

Det e best at Kånå får arbeida i fred, om ikkje hu skulle hatt ein smågulpande Fatter’n som mest sannsynlig hadde kasta opp sjøl og laga meir arbeid, om han skulle hjelpa te.

Eg gikk heller å la meg. I visshet om at Tjuetjueto hadde starta i samme ånd, som mange andre år her i heimen.

 

Med at litt ekteskapelig samkvem blei behørlig torpedert av ein eller anna uforutsett hendelse, her i heimen.

 

Alt e altså nett som normalt. Familien Vandrende Kaos starta året som det forrige forgikk. Med et realt kanonsmell. Juhuu …

 

Og te slutt. Som ein liten oppfordring fra meg, etter et lite utsagn fra Kånå. Som igår, mens hu bladde nedover sine favoritter på Tik Tok, Instagram eller Snapchat, kvitra ut.

“Blogg … Det e ut det nå, Frode.”

Før hu vendte oppmerksomheten tilbake te mobilen sin, etter hu mismodig kikka på meg, som skreiv blogg. Eg varta nesten litt satt ut der eg satt. For eg e ikkje enig … Ikkje ein plass ein gang.

 

For, alle og einkvar kan kopiera saker og ting, laga snutter eller jabba i vei foran eit kamera, og oppnå usannsynlig suksess.

Det e i hvert fall mi meining. At mange av disse sensasjonene, de gjør ting som andre har gjort før dem. I Asia, Usa eller andre kontinenter langt her i fra.

Men, det e gjerna få forunt å finna sin egen indre Hemingway. På eit snodig vis.

Å prestera å skriva anekdoter, historier og lignende, på ein slik måte at de som leser blir fanga inn i universet som blir beskrevet. Og nærmast føler de tar del i historien.

Det e nok ein kunst som kanskje fortjene vel lika mye oppmerksomhet, om ikkje meir.

 

Så blogg e ikkje ut. Å skriva den gode historien må aldri vektast bort, te fordel for slikt. Det e vel plass til alle. Eller ?

Derfor, og for å visa at Kånå jaggu meg kan ta feil.

Vil eg oppfordra alle te å dela innlegg på Facebook, tipsa andre om ein blogg du likar.

Det må jo ikkje bare vær min, det e mange andre som skriver lynande godt.

Om du finne nåke som e skrevet, som du synast virkelig e bra. Så del det med dine venner. Få det frem i lyset …

Bruk din egen evne te å fremme nåke du likar …

 

Det hadde jaggu meg vært nåke det. Å trødd eit glødande engasjement og fantastiske resultat.

Lukst opp i trynet på Kånå.

Og sagt.

“Åja, du … Så blogg e ut det, liksom ???” …

 

Fantastisk vett du … Men, uansett. Ha ein nydelig første nyttårsdag, Folkens …

Det ska eg …

 

Godt Nyttår, Folkens …

 

Då har me hatt oss ein nydelig nyttårsmiddag.

Det blei pinnakjøtt på oss i år, istedet for kalkun som me pleier, siden Kånå jobba på juleaftå. Hu fortjente å få ein real pinnekjøtt middag, før året va omme. 

Me har vært ute å fyrt opp litt stjerneskudd, og sendt litt fyrverkeri te værs. 

 

Småfolket klara nesten ikkje venta te klokkkå blir tolv. Sjølvaste Mini’en e i fyr og flamme i år.

Til og med Litlajentå e ein liten tøffing i år. Hu som pleie å trekka inn, når det begynne å smelle for mye. 

Eg satsa på det blir ein del fyrverkeri neste år også. Her på bloggen. 

Det hende vel at eg ramla vekk i ny og ne, når lysten og motivasjon tar litt ferie. Men, me får satsa på at det ikkje blir et heilt halvt år, slik det ble i år … 

Uansett … Eg vil bare få takka alle dåkke som har lest, kommentert og kost dåkke med bloggen og mine skriverier i år. 

Det e dåkke som gjør at eg finne motivasjonen og lysten igjen. Gang etter gang. 

Når eg gjerna har hatt ein liten periode med null skrivelyst, då e dåkke der på sekundet når eg plutselig fyre i gang et innlegg igjen. 

Fantastisk, vett du. 

Så ha et riktig Godt Nyttår, Folkens …

 

Det e dåkke som gjør den så bra som den har blitt.

For uten leserar, hadde den ikkje vært nåkenting. Vil eg tru … 

Så tusen, tusen hjertelig takk også. 

 

🥰🥰🥰❤️❤️❤️

 

 

Frokost på senga …


Det har vært ein nydelig morgen hos Familien Vandrende Kaos. Eg og Mini stod tidlig opp og mekka i hop ein liten frokost te Kånemor.

Frokost på sengå når årets siste dag står foran oss, det e nok ikkje meir enn ka som må til.

Og Fatter’n sine berømte speilegg, samt ein god kopp med Kaffi Latté gjorde susen. Kånå kom vandrende ned fra loftet i et meget godt humør.

At me satt i kvar vår ende av sofaen og gamet såg ikkje ut te å plaga hu nevneverdig.

Me hadde tross alt rydda kjøkkenet før me ga blaffen i alt, og falt inn i spillverdene på kvar vår kant. Mini’en med Pokemon og Fatter’n leka Batman.

Men, nu må gjera oss klar …

Kånå har store planer, og då e det best å lya …

See you, guys and madams … Eller nåke sånt …

😂😂🙈👍👍

 

 

Speilegg ala Fatter’n …


Det e godt mulig at eg blei lurt trill rundt nå.

Men, den ska eg ta på stående fot, og heller vekte smigeren høgare enn at nåken kanskje har lært å sno seg rundt grøten, for å få viljen sin.

Eldstemann kom nemlig opp fra rommet sitt, satte seg ned i sofaen og lurte på om ikkje eg kunne svi to speilegg te han.

Og nå sitere eg han ordrett.

«Fordi dei du laga e så gode, Pappa»

 

Tjera vena meg …

 

Fatter’n spratt jo opp som om nåken hadde lest ham opp på Oscar utdelingen, jogga lett ut på kjøkkenet og satte stolt igang med kokkelering i beste Hellstrøm stil.

Eg smelta litt margarin på pannå, slengte på to egg, dryssa litt oregano rundtomkring, så litt salt og pepper før eg toppa heile dritten med ein dash gressløk.

Ti minutt seinare gikk Eldstemann fornøyd ned på rommet sitt igjen. Med den reinaste gourmet tallerkenen mellom hendene.


Somme ganger e eg definitivt lettlurt. Kanskje nesten på kanten te dum.

Men, nesten river ingen mann av hesten. Eg klamre meg te alt som gjør meg unik …

Så derfor og når Eldstemann va forsvunnen ut av sikte, gikk eg inn i stuå.

 

Stoppa elegant foran Kånå si Oslo lampå, som eg fantaserte at va ein mikrofon.

Holdt ein liten takketale te fantasipublikummet i sofaen, tok imot hedersprisen for Fantastiske Fedre før eg bukka elegant og gikk av «scenen»

 

Takk for meg og værsegod, eg e faktisk ganske god.

Kanskje bedre enn Fantomet.

🙈🙈😂😂😂

 

 

Litt om overhengende Husarbeid, og slikt …

 


Og der, der har endelig Værkongen måka gårdsplassen for meg. Det va jaggu meg på tide. Ein dag te nå, og eg trur Kånå muligens hadde kjølhalt meg, for manglende innsats angående mine plikter.

For sikkerhets skyld, så har eg rydda kjøkkenet idag morgens. Eg har jo fri, mens hu e på jobb.

Eg har for så vidt observert rundt omkring i heimen, at det ein god del andre ting som henge å blør litt, her og der. Men, det e leeeenge te klokkå e to.

Eg har god tid …

 

Skjønt, eg har brent meg før eg, fordi eg trudde eg hadde god tid.

Slik som den gangen eg trudde Kånå va ferdig på jobb klokkå 22:00. Og hadde utsatt alt overhengende arbeid, til den siste timen før hu kom heim.

Kånå blei ikkje videre imponert, når hu kom opp i stugo klokkå 21:00 og fant undertegna sittande i sofaen, saftig fordypa i et dataspill med øyreklokkene på.

 

Eg vurderte et lite øyeblikk å bare ha headsettet på videre. Når eg såg kjeften som gikk og dei mildt forbanna augene te Kånå.

Men, eg tok te vett den gangen.

Man tirre ikkje opp ei allerede opphissa løvinna, som glefse etter hovudet te Fatter’n, fordi han har gått på ein liten tidssmell.

 

Jaja, kanskje eg skulle begynt allerede, med nåke av det forefallende husarbeidet eg har observert at må gjerast.

Somme ganger e det gjerna bedre å væra føre var, enn etter snar …

Jauda … Eg gjør det eg …

Ha ein fin dag, Folkens …

 

Og te alle andre fedre, som styra ståket idag, mens Kånå e på jobb …

Husk å sjekk når Kånå komme heim …

Bare et lite tips

🙈🙈😀😀👍👍

 

 

Komplett klin Kokos amok …

Ser dåkke beistet ? … Te venstre for bøttå ?


Ein ting e sikkert som banken. Eg e som fluepapir for ekstragavante opplevelser i hverdagen, som nærmast skremme livskiten av meg sjøl.

Og for så vidt andre mennesker rundt omkring meg.

Som f.eks det eldra paret som gikk forbi huset vårt nettopp. Og fikk ufrivillig orkesterplass te at Fatter’n kom skrikande ut av Boden, med et realt indianerhyl som sjølvaste Månestråle ville misunt meg

For så å fremføra tidenes krigsdans rundt ei stakkars småslitt plastbøtta, istedet for rundt et gedigent leirbål midt i ein indianerleir. Kor ein slik dans gjerna hadde høyrt heima.

 

Eg innrømme det lett sjøl.

Det må virkelig ha sett unektelig idiotisk ut. Nærmast på kanten te patetisk.

Men … La oss ta det fra starten.

 

For, eg skulle bare inn i Bodå å finna den svarta bøttå mi, slik at eg kunne ta asken ut av bålpannå, sånn at me kunna laga oss middag der idag.

Og grilla marshmallows te dessert.

 

Eg manna meg opp som aldri før, nappa opp dørå te Boden og gikk stillferdig inn.

Monsteret som har hatt tilhold der veggen møte taket hadde fordufta. Den har sikkert barrikadert seg inn i ei sprekk eller lignande, tenkte eg, og såg bøttå med ein gang lika innenfor dørå.

Eg nappa den te meg og snudde på ein femøring, lykkelig og glad øve kor enkelt detta hadde gått.

Det va ikkje før eg kjente nåke som kitla meg på hånden eg forstod, at det med å ha baller av stål, kun e ein metafor.

For all verdens opp manning av meg sjøl for å liksom ha nettopp det. Baller av stål, te å gå lukst inn i edderkopp helvete som befinne seg nede i Boden, for å henta ut bøttå mi.

Den forsvant lika kjapt som den hadde kommet. Om ikkje før.

 

Når blikket mitt dalte ned mot håndå mi og sjølvaste The Big Boss of Edderkopp monstre, satt å titta djervt opp mot meg, fra oversiden av håndflatå mi.

Å sei at eg mista det heilt ville stått te soleklart OL gull anytime, om man fikk medaljer for underdrivelser.

Blod frøys te is, nakkehårene poppa te værs som vulkaner fra Pompei og augene vokste seg større enn fullvoksne genmodifiserte meloner.

 

Tjera vena meg …

 

Eg drøymte ein gang om horder av sambadansende Brasilianske Vandre Edderkopper, som invanderte sengå våras, kor på eg nærmast tok livet av Kånå med ei nattbord bok, bare fordi ein fyr hadde posta bilde av eit slikt kryp på instagram.

Og nå manifisterte heile den opplevelsen seg lika foran meg, eller rettare sagt, nede på håndå mi og Fatter’n gikk amok.

Ikkje sånn litt amok, eller nåke i overkant.

Men, sånn ellevilt sinnsykt, fullstendig heseblesande og komplett klin kokos amok. And then some …

 

Eg kauka te som ei forskremt jomfru i nød, skulle til å løpa ut av Bodå men presterte å løpa feil veg. Hovudet skalla lukst i rattkjelken te Mini som hang i taket og Fatter’n lå plutselig langflat på gulvet i Bodå.

Fortsatt vettskremt ut av denna verden, spratt eg opp i ståande nett som ein fullblods hiphop’er og løp nå rett veg, mens et nytt kvinnehyl vistnok blei høyrt nesten te andre enden av byen.

Resten stod i starten av detta innlegget, kor eg løp i ring rundt bøttå for å vær sikker på at krapylet hadde forlatt mitt legemet, mens eg veiva med armane og kakla som ein paringssjuk kalkun hann.

 

Herreguuud …

 

Aldri før har eg vært meir skrekkslagen, men heller ikkje meir lykkelig, når eg endelig oppdaga at sjølvaste mastodonten av Edderkopper lå i snøen, ved siden av bøttå.

Krigsdansen va over. Den eldra damå nede i vegen stod gjemt bak sin nåke forbløffa ektemann, og tviholdt ham i armene. Mens begge kikka på meg med vantro auger.

Nett som om de nettopp hadde sett Nøkken i egen person.

 

Eg hadde gjenvunnet nok sjølkontroll nå te å holda kroppen nåkenlunde i sjakk. Så eg peika skjelmsk ned på utysket på bakken, mens eg sa

«Øh, edderkopp … Ein edderkopp prøvde å ta meg»

Ekteparet kikka på kvarandre, så på meg før de igjen delte et blikk.  For så å rista synkront på hovudet og gikk videre.

Eg … Eg stod nåke skamfull igjen i gården, med hendene på ryggen mens eg pirka borti bøttå med tuppen på skoen min.

Gudskjelov, for at Kånå va på jobb. Tenkte eg for meg sjøl.

 

Det sko jaggu meg tatt seg ut om hu hadde fått med seg, at eg nettopp har skjemt oss ut, for heila vårt nye nabolag.

Eg vinka ned te naboen nedenfor oss, som begge stod i vinduet å kikka opp på undertegna. Før eg duknakka rusla inn dørå.

Svarte salte bananer igjen, altså.

Eg e så dritalei av den forbaska edderkopp skrekken min !!!

Punktum …

 

Arbeidslyst, kom til meg …


Jada masa … Eg ska snart begynna å jobba. Må bare få litt varm væska innabords og finna igjen eit lite snev av arbeidslyst først.

Det e jaggu meg fortærande, altså. Når man sette seg ned med morgenkaffien og den der forbaska jekketrallå bare står der og skrike itte å bli brukt.

Eg skjønne fanken ikkje ka den masa så inni granskauen itte, heller. Det e ikkje den som ska heim te fira steingalne ungar og ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna.

Det ska eg.

Og eg har det absolutt ikkje travelt med slikt.

Sjøl om man ikkje har så mye å gjør på jobb idag, så e det viktig å spe ut det lille man har, slik at det vare heile dagen.

Man får jo ikkje diplom for å komma tidlig heim, på ein måte, bare endå litt meir arbeid. Sånn egentlig.

Kånå e nåke irritert også. Eg har forsømt mine plikter i julå. Hu måtte rydda kjøkkenet igår. Ikkje minst, så slo mine planer om ein selvmåkende gårdsplass feil.

Det forbaska regnet har ikkje kommen ennå. Kan ikkje stola på nåkenting. Kanskje aller minst seg sjøl.

Typisk …

Nei … Eg får vel hoppa i det, og jobba litt. Kaffien har blitt kald …

Goe dagen, Folkens … Lag den så flott som bare du kan 😀😀👍

 

 

Jul, tuber og slikt er det bare …

 

Julå e nesten over, eller egentlig e den vel for så vidt vel overstått. Men, allikavel går me rundt og seie fortsatt god jul, te kvarandre.

Snodige greier.

Jula varer jo ikkje te påske, heller.

Men, den begynne jo omtrent i Oktober. Ingen seie god jul då ?! Når julapapiret komme ut i butikkane og Kånå begynne på presangene. Jaggu meg snodig det også.

Det e vel slik det ska vær.

 

Man ska ikkje forstå alt. Det har i hvert fall eg forstått etter snart tjue år med Kånå.

Å forsøka å forstå det uforståeliga. Det e mulig at det e roten te mange samlivsbrudd, det at man ikkje klara å la vær å prøva å forstå, koffår saker og ting bare e sånn.


F.eks tannkremtubå her i heimen. Den klemme Kånå på fra midten og opp. Konstant og for evig.

Eg prøvde å forklara at man begynte i bunn og så fortsatte oppover, for ufattelig mange år siden. Før eg forstod at det bare va sånn. Samma skjedde med kaviartuben.

Det e slik det ska vær.

 

Eller chipsposene, som hu bare krølle sammen innover og på toppen. Istedet for å bretta den pent te siden for posen, slik at den blir nærmast tett.

Istedet for halvåpen og gjør chipsen mjuk.

Slikt irriterte vettet av meg i starten. Virkelig irriterte meg.

Men, ikkje nå meir. Ånei, du. Nå har eg forstått at det bare e slik. Ingen vits å forstå, eller irritera seg.

 

Når man endelig har forstått at man ikkje ska forstå alt, ja då går alt så meget bedre.

Heilt klart.

Ka e liksom vitsen med å irritera seg øve saker og ting, som bare e sånn. !?

 

Det einaste eg ennå ikkje forstår heilt, men som sikkert snart går opp for meg. Det e koffår akkurat detta fenomenet kun funke ein veg.

Eg hadde glemt å ta ned dassringen itte meg eingang, tidlig i karrieren som Kånå sin livsledsager. Men, såpassa langt ut at eg hadde oppdaga at noe bare va slik.

Så, då prøvde jo eg meg også på den.

Eg svara jo sjølsagt at det bare va sånn. Det va derfor dassringen stod oppe. Fordi det bare va slik.

Men, der tok eg kraftig feil. Jøje meg. Det va jaggu meg ikkje bare slik i det heila tatt.

Dassringen skulle ned. Ferdig snakka.

 

Eg har mange andre eksempler også. Men, eg har egentlig forstått nåke av det uforståelige, ein del av det som ikkje bør prøves å forstås, på ein måte.

Om dåken forstår ka eg meina.

Somme ganger e det best å slutta å forstå i tide. Istedet for når man har forstått for mye. Eller har forstått for langt.

 

Eg trur eg har nådd det punktet nå.

Eller, eg e faktisk ganske sikker på det. At nå har eg akkurat forstått nok og bør ikkje forsøka å forstå meir. Enkelt og greit.

Liksom …

Jaja … Dåkke får ha gode kvelden, Folkens.

Håpa dåkke forstod …