Agathe Christie, Jack Nicholson og Familen Vandrende Kaos …

 

Det har blitt søndag. Mini’en og eg sitte på våre sedvanlige koseplasser i sofaen og ser på Barne-tv. Me har kommen oss langt inn i sesong to med Lazy Town, og i hvert fall femti prosent av sofabesetningen følger intenst med på skjermen. Den resterende prosentdelen, har kledd på seg headset og skrudd på Spotify, Fatter’n har forsåvidt lidd seg gjennom denna serien her før …

Resten av medlemmene i Familien Vandrende Kaos, dei ligger å snorksover, foruten Litlajentå som stod opp grytidlig, vekka Mini’en for så og ta Kånå føre seg …

Det va kjempepopulært … Såpassa populært at Fatter’n fikk både albuen i solar plexus, to beinharde kne i ryggen før han seilte grasiøst ut av loppekasså og landa som ein tom mjølsekk ved siden av sengå … Kånå måtte visst ha skjønnhetssøvnen sin idag … Når eg kom ut i gangen og gikk søvndrukken og forslått mot badet, oppdaga eg andletet til Litlajentå i sprekken mellom dørå og dørkarmen, inn te rommet hennas …

 

Var det ett flir eg såg der, ett reinspikka og djevelsk Jack Nicholson flir ? Jøje meg, har eg begynt å se syner, eller e det bare denna ufrivillige isolasjonen fra sosialisering, som røyna på … ?

 

Man har jo sett utallige filmer, lest lika mange bøker og høyrt om ett mangfold av hendelser med diverse katastrofale utfall, når folk og fe på ein måte blir innesperra sammen. Agathe Christie sin bok f.eks, om ein eksentrisk og mystisk person som samler ti mennesker på ei øde øy, kor de blir tatt av dage en etter en, inspirert av barnerimet Ti Små Negerbarn … Heldigvis e ikkje me ti stykk i vår familie, men bare seks, og Litlajentå har neppe lest den boka, får eg håpa …

Eller Ondskapens Hotel. Grøss og gru. Der kor sjølvaste Jack Nicholson blir besatt av gjenferd, og til slutt slite med å skille virkeligheten og ein tilsynelatende fantasi, når han og familien blir isolert på ett hotell av ein snøstorm …

Neeeei. Må du slutta Frode … Man kan jo bli galen i halen om man begynner å tenke i slike baner. Men, der igjen … I løpet av denna helgå har Litlajentå virkelig gått ut av sitt ellers gode skinn, og vært ett sant lite mareritt til tider, når hu har egla seg inn på Mini’en og funnet på diverse rampastreker. Som stort sett har endt i fullt ramaskrik fra ein Mini, der han til slutt får nok og absolutt ikkje e lika diskre, som den utspekulerte madam Litlajentå …

 

Ei jenta som gjerna allerede har forlatt åstedet, eller kanskje smyge hu seg bare djervt og mystisk forbi oss foreldre med detta ubestemte fliret sitt om kjeften, når me komme ilande til for å sjekka ka som har skjedd …

 

Eg lura meg på om eg ikkje bør ha ett auga te den jentå der, så saker og ting kanskje ikkje utarta seg, fremover …

Også har me Han i Midten då, livsnytaren og bohemen i familien som plutselig har fått sin egen sjølskrevne frihet innskrenka te husets fire vegger, og meir eller mindre holder på å gå på veggene her heima. Gudhjølpe meg, altså. Det har blitt nåken kollisjoner der oppe på loftet, kor frustrasjonen gjerna har gått utover Eldstemann. Men, forsåvidt også omvendt …

Det e ikkje så lett å forstå situasjonen, når man aldri har gått denna stien før … Hverken for oss foreldre, eller Flokken i heimen …

Man kan ikkje anna enn gjør det besta ut av situasjonen, om enn kor surrealistisk og virkelighetsfjernt det føles. Man må ha litt galgenhumor i hverdagens strabasiøse ferd, inn i ei fremtid man rett og slett ikkje har fanaring om kossen vil utarta seg …

 

Kånå har sin egen finurlige metode på å takla vår nye livssituasjonen, der hu som ei geskjeftig husfrue flyr lavt over gulvet og tar tak i alt som hu normalt gjerna ikkje ville gjort …

 

Mini’en og Litlajentå sitt rom har blitt nedvaska, rydda og meir eller mindre snudd opp ned. Stuå, kjøkken og vaskerom har blitt vaska opp te fleire ganger, mens Fatter’n smyge seg rundt og forsøke å fremtre usynlig. I går, så fant eg ut at bilen gjerna trengte ein vask, og brukte så lang tid som mulig, på nåke som eg stort sett vil få unnagjort så kjapt som mulig …

Terrassen i bakgården blei gjort klar, siden vårværet viste seg fra si besta side, og dermed kunne småfolket leka seg litt ute, uten at me måtte ha ett auga i de, med at de følge våre smertefulle restriksjoner …

I disse tider, så e det ein ambivalent følelse, det å ha ein søskenflokk på fire i heimen der de somme ganger leka så fint i lag, for så i neste øyeblikk ryke i tottene på kvarandre, for full musikk. Egentlig, ikkje så unormalt tatt ein normal hverdag til betraktning, men nå blir det ein smule forsterket, med dagens situasjon. Det e ein befrielse at de faktisk har kvarandre å vær med, men og ein fortvilelse over at de ikkje får fred fra kvarandre innimellom, på ein måte …

 

Men … Ka kan man gjør i ein slik situasjon, når perling har blitt oppbrukt på kun ei uka, nettspill på data begynne å bli kjedelig og alt man har av leker og spill nærma seg bristepunktet av interesse.

 

Jauda … Då pøse man på med idiotiske grimaser, slenge om seg med humor på kanten te å vær så tørr, at den nesten smuldra opp, på vei ut av kjeften … Man, e raus med seg sjøl, Flokken og Kånå, og tygge i seg karameller på størrelse med Grønland, og gjør alt man kan for å overleve hverdagens trivielle utfordringer …

Ein gang i overskuelig fremtid, så vil mest sannsynlig hverdagen igjen komme tilbake. Og då e det greit å trø ut av heimen med ein fulltallig Flokk og ei Kåna og Fatter’n som ikkje har tippa over og blir henta av folk i hvite frakker …

 

Vil eg tru … I hvert fall forhåpentligvis … Jauda … Detta ska me klara … Mmmm …

 

 

Jesus feis og – Litt humor e viktig, i disse tider …

Ting tar jo heilt av idag, med eit hav av lesere igår, men eg føle liksom at lesartallet, det e høgt av ein årsak som eg ikkje synast nåke om …

Det hadde vært ufattelig mye kjekkare om eg va der oppe, på grunn av alle mine elleville epistler fra ein heilt “normal” hverdag med fire barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå …

Derfor, så dele eg ei litå historie fra tidligare for å illustrera litt ka denna bloggen handla om, te det havet av nye følgere som har tatt turen inn … 

Og, ikkje minst for å spre litt latter og glede, i disse mørke tider … Kos dåkke, Folkens …

 

Jesus feis og …

Me har 2 ungar i barnehagen.. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrivest, og då gjør me foreldre det og.. I denna barnehagen får de alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss med ein skokk med ungar.. Men for ei litå stund siå så va eg på ett sånt felles foreldre møte i barnehagen.

Ett infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting.. Men det va ein ting te.. De hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”..

 

Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat.. Detta sko bidra te at barna våras utvikla seg og lærte på best mulig måte..

 

Detta hørtes jo heilt fantastisk ut.. Me har jo i ett heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras med vekslande hell..

I ein nåke meir enn normalt travel hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen mot ett knippe litt øve gjennomsnittet viltre barn..

Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag.. Ja den e ikkje alltid så himla stor.. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss..

 

” Det blei rett og slett mottatt med stormande jubel og trampeklapp.. Gudhjølpe meg..

 

Men nå, så e eg ikkje lika sikker på om eg e så entusiastiske som eg va i starten.. For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat..

Hjølpe meg.. Det e ikkje det.. Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn i den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden..

Og nåke meir bokstavligt enn det, trur eg ikkje at eg får sagt det.. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i den eine enden.. Og te dei så endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her..

 

Litlajentå og Mini’en, har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen.. Det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te dei to små trollå våras..

 

Ein dag her i vekå, så hadde de hatt “Hjemmelagd Gulasj suppa” te lunch i barnehagen.. Seinare på ittemiddagen så satt eg, Litlajentå og Mini’en å lekte med Duplo’en deiras, på rommet te Mini’en..

Plutselig smelle det så kraftigt at eg nærmast trudde ett batteri ellår nåke lignande, hadde eksplodert der inne.. Men så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen, som står midt på gulvet med eit stolt flir om kjeften, og forkynne..

 

– Eg fist….Eg fist høøøgt..!! .. Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt..

 

” Så smelle det igjen rett bak meg.. Kor Litlajentå står med ett bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt..

– Eg fiste høgare !! .. Med stolthet i stemmen.. Tjera vena meg..

 

At det smalt, det va nå ein ting.. Men ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det trur eg ikkje eg vil vita..

For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent.. Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk, va jo det som å bada i parfyme, i forhold te dei stinkbombene her..

Det nytta jo ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå.. Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften..

 

Ein anna gang, når eg i ittetid fant ut at de hadde hatt “Hjemmelagd Blomkålsuppa”.. Så satt me heile familien og kosa oss med ein film, i sofaen.. Men, plutseligt sprette Kånå te værs..

 

– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? .. Kauka hu iltert ut, mens hu grein på nasen..

 

Eg.. Va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forsto jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først.. Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land, bak meg..

Men då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein sånn “Snikande Sidevind Uten Lyd”.. Heldigvis for meg, va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med ett flir om kjeften, Jack Nicholson fliret sitt..

Mini’en slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis.. Alle må jo få lov.. Til og med de to eldstegutane måtte rømma stuå.. Og te slutt så satt dei to “Promponautane” aleina igjen i stuå, og holdt på å le seg i hjel..

 

Mens me andre sto ute på trappå og gispa itte frisk luft.. Eg e sikker på at hadde dei to vært statistar i “Dr.Proktors prompepulver”.. Så hadde de ikkje trengt spesialeffekter, vil eg tru..

 

” Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting.. Så utbryte det litla trollet våras kontant..

– Jesus feis og..

 

Nåke hu tydeligvis hadde plukka opp av meg ein gang, når eg sikkert rettferdig gjorde luktå eg hadde spredd rundt om meg..

Så der stod eg.. Totalt utspilt av mitt eget utsagn.. Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, ute på trappå..

 

” Jesus feis og ” Ubetalelig, vett du..

 

Og eg må jo få sei at eg slite jo litt med å springa i all beskjedenhet te barnehagen, å klaga på denna her “Smart Maten”..

 

Det e jo sunt og godt for ungane våras, og det e jo ikkje sånt at det skjer kvar dag.. Takka Jesus for det..

 

Så Tusen hjertelegen takk, kjære barnehage.. For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras.. Men ein gang ,når dåkke minst venta det, då ska eg jaggu meg ta hevn..

Og laga den “Hjemmelaga Gulasj suppå” te frokost , og servera te kidsa.. Før me levere de i barnehagen..

 

Mvh abdisert PromponautKonge..

 

 

Ein fasitt Full av Feil …

 

Det å vær på jobb idag var en merkelig opplevelse, der eg normalt suse rundt med et jevnt sig av trafikk rundt meg. Men, idag var det rolig. Ekstremt rolig. Det blei nåken sporadiske biler her og der, idag morgens, før det tok seg litt opp midt på dagen, for så å synke ned til sporadisk. Man får ein slags nummen følelse i kroppen, og tenke sjølsagt at det man ser, nesten ikkje e sant …

Men … Det e jo det … Eg vett ikkje, men eg trur ikkje eg vil klara å bli vant til detta, for detta e jo bare slikt man ser på film … Bare at det e ikkje ein film …

Stemningen e trykka rundt omkring hos kundene mine … Det regjere ein blanding av uvisshet, frykt for fremtiden og ein slags uvirkelig følelse av å leva i ein drøm. Men, det e heller ikkje ein drøm lika lite som det e ein film, det e ikkje anna enn ein ny hverdag som ingen av oss har opplevd før …

 

Eg skreiv ein gang at eg følte meg som ein fasitt full av feil … Aldri før, vil eg tru at fleire gjerna har fått ein slik følelse øve seg … For her finnes det ingen fasitt …

 

Ein anna plass, kor det definitivt ikkje har vært rolig, det e inne på telleverket te bloggen … For, etter at eg ikkje klarte å stogga eit eitrande sinne, øve folk som ikkje tar situasjonen me er i på alvor. Så øste eg ut av meg før eg gjerna fikk tenkt meg om, eller sovet på det, og publiserte ein tirade om ka eg syntes om saken …

Ett innlegg som meir eller mindre har eksplodert ute på nettet, og blitt delt i hytt og pine, som igjen har medført lesartall eg aldri har sett før …

Gudhjølpe meg, altså … Var det bare det som skulle til, for å bli sett og hørt, det at man blei sint og øste ut av seg … Då skulle eg gjerna gjort det for lenge siden … Men, neida … Eg visste jo at slikt har ein tendens te å skyta fart på nettet, det å sei sine egne meninger om aktuelle saker i nyhetsbildet … Eller saker man vett at vil engasjera i hopetall …

 

Eg blei bare litt forbausa øve kor mye detta sko engasjera folk og fe, rundtomkringfallera … Det e jo ikkje ein slik blogg eg har, min blogg e jo bare ein liten familieblogg skreven med litt snert og mye humor …

 

Eg likar jo ikkje så godt å stikka meg så mye frem, i hvert fall ikkje meir enn eg må, og har derfor stort sett meint svært lite, og heller fortalt mye meir … Men, akkurat detta temaet som beramme så mange, og gjerna spesielt de som e i risikosonene, så kokte det over for meg … For eg har mange rundt meg i risikosonen …

Mini’en som har astma … Kånå som slite med stoffskifte … Ei niese med nedsatt lungekapasitet … Mine foreldre … Mine Svigerforeldre … Kanskje til og med meg sjøl …

Når de som står meg nærmest kanskje kan bli utsatt for slike folk, som ikkje bryr seg om fellesskapet, men tenke kun på seg sjøl og sin egen lykke … Ja då … Då blir eg enkelt og greit forbanna … Men, eg trives ikkje med det … Det å ha meint nåke … Det å ha sagt mi meining ut “høgt” … Det å kanskje stilt meg litt opp på barrikaden, og brølt ut at nå e det nok …

 

Det e andre som trives mye meir med slikt enn meg, i akkurat det å meina ting og kanskje stå på barrikadene for aktuelle tema, som virkelig e i nyhetsbildet …

 

Martine Halvorsen f.eks … Det e ikkje måte på ka den jentå har høyrt om på treningssenteret, på trikken eller fra ein guttegjeng utenfor butikken … For all del, mange av tingene som Martine tar opp fortjene absolutt meir oppmerksomhet, men nå når eg først liksom har begynt å meina nåke … Så ska man gjerna passe seg litt for å meina for mye, og ikkje minst i det og kanskje meina for bredt …

Plutselig, så har man meint nåke om ein sak, som man meinte det stikk motsatte av, et halv eller heilt år tidligare … Då falle gjerna heila meinigå lukst ned på steingrunn …

Det e forsåvidt ein av årsakene te at eg ikkje har meint så fryktelig mye, opp gjennom årene, men heller fortalt morosamme epistler fra vår elleville hverdag. Og har eg ein sjelden gang meint nåke, så har det som regel vært om et tema eg sjøl har vært berørt av, eller kanskje stått midt oppe i … Istedet for å meina nåke om alt som e populært og man vett at vil engasjera leserar …

 

Tjera vena meg … Nå har eg jaggu meg meint nåke igjen, men det va nå litt godt å få det ut og, for eg har jo tenkt på akkurat detta her, ei litå stund … Og nå har eg sagt det og … Men, heldigvis ikkje så høgt …

 

Jaja … Av og te så e det litt godt å få letta litt på hjarta, og få ut litt av det man går og tenke på, rett og slett …

Eg hadde absolutt syntes det hadde vært kjekkare om folk hadde lest bloggen min, på grunn av alle dei gode historiene som finnes der, enn fordi eg blei litt i øvekant sint igår … Men, men …

Ha i hvert fall ein strålande god dag der ute, Folkens … Og pass godt på kvarandre, i disse tider med så mye som skjer …

 

 

Eg, Mini’en og ein Pokemon Drage … Trur eg …

 

Nå e eg litt stolt, hverken meir eller mindre … Mini’en har blitt hekta på perling og tar heilt av her i heimen, men nåken av kreasjonene han vil ha, dei e av den meir avanserte sorten. Då gidda han ikkje sjøl, og lempa oppgaven øve på Fatter’n. Etter ein liten halvtime så skjønne eg raskt årsaken. Noen farger e fanken meg nesten umulige å plukka ut, i mylderet av alle dei andre fargene …

Men, har man sagt A, så får man si B … Og fullføre det man har satt igang …

Og nå, etter halvannen time med iherdig perling, så er kreasjonen endelig ferdig … Godkjent av Mini’en og klar til å bli kasta under strykehjernet … Eg vett ikkje, men ska eg vær heilt ærlig med meg sjøl, så va det litt balsam for sjelå. Det å bare glemma alt av nyheter, Korona-virus og det som skjer her i landet nu … Og bare la kreativiteten få regjera ei litå stund …

Me får prøva å leve så normalt som mulig, i disse unormale tider, skjønt normalt blir det vel gjerna aldri … Her hos Familien Vandrende Kaos.

 

Men guuuud, altså … Det va litt godt å tømme hjernebarken, nullstille hovudet litt og rett og slett kosa seg med Flokken …

God søndag, Folkens … Ta vare på kvarandre, og følg retningslinjene fra myndighetene …

Det har ein tendens te å gå godt, seie alltid far min … Me får bare tru han på akkurat den …

 

 

Brettspill, barn og kjedsomhetens klamme hender …

 

Etter å ha spillt utallige omganger Millionær sammen med Flokken, har Mini’en gått av med seieren omtrent lika mange ganger … Nå e det ikkje den heilt vanlige versjonen av spillet, men Millionær for barn, kor det forsåvidt e lagt opp til raske omganger. Ein meget forenkla versjon av spillet slik at det absolutt e mindre sjanse for søskenfeider.

Slike feider som eg og søster mi gjerna hadde med den ekta versjonen av spillet, i vår barndom … Og ikkje minst, så e kim som gjerna blir den største eiendomsmagnaten sånn i grunn, overlatt litt til tilfeldighetenes spill, i barneversjonen …

Allikavel, så stikke den fjotten av med mest gater i løpet av kun kort tid, og drar inn for fulle mugger på straffeleie, når me andre spilldeltagere dumpa ned på gatene hans … Til og med sjanse kortene går i hans favær, kvar forbaska gang, som i forrige omgang når han drog inn dei to dyreste gatene med å få de gratis fra sjansekortene …

Og slengte både Fatter’n og Han i Midten, lukst ut i konkurs, på meir eller mindre rekordtid … Tjera vena meg …

 

Yatzy, Ludo og Uno blir også flittig brukt her for tiden, for å sysselsette barn som kjemper mot kjedsomhetens klamme hender …

 

Jøje meg, altså … Brettspill har virkelig fått sin nyvunnede rennesans her i heimen, og te kvelds e planen å gjerna spille Ticket to Ride eller Risk, sammen med dei to eldste … I slike tider som nå, så e det nok viktigere enn nåken gang å vedlikeholde og kanskje skapa endå bedre samhandling på kryss og tvers, her i heimen …

Skjønt, det blir litt skrik og skrål om både juks, dårlige/gode vinnere/tapere og lignende … Det ska væra litt lyd og, hos ein massebarnsfamilie.

Blir det for mye av det gode, sette me de i “karantene” foran boksen med Netflix og ein god film, mens me foreldre får litt egentid på toalettet. Eller andre egnede steder … Vaskerommet f.eks, kor eg tok Kånå på fersken i å sitta på ei bøtta, mens hu satt og surfa på mobilen sin … Man får som foreldre finne sine egne finurlige steder, når saker og ting begynne å røyne på, kor man kan få to-tre minutt med sjelero …

 

Eg har jo Boden min … Det kan godt vær den blir et lite frivillig tilfluktssted, om ting begynne å eskalere i fremtiden … Om ikkje den blir offer for myndighetenes restriksjoner …

 

Husk å følge restriksjonene som er lagt ut av de rette instansene, la ikkje barn samles i større forsamlinger, sprit hender før man går inn på butikken eller bruk hansker og hold avstand til kvarandre …

Følg karantene bestemmelsene, og om man er enda strengere enn det myndighetene sier, så skader selvsagt ikkje det heller …

Det er gjerne som mange både sier og skriver, me e i krig, men ikkje mot hverken andre land eller vesen fra det ytre rom … Men rett og slett for å få en mest mulig lik fremtid, som den fortiden me holder på å forlate …

 

Ha en fortreffelig lørdags kveld, Folkens … Detta ska me jaggu meg klara …

 

 

– Nå, det betyr med ein gang, for eingangs skyld …

 

Mens verden og Norge står litt stille, forsøke me å la dagen gå så normalt føre seg som mulig her i heimen, i den forstand det e mulig. Ein familie på seks, med vel litt over gjennomsnittet av kaos i seg, e aldri heilt normal eller A4. Så slikt har liksom ein egen evne te å ordna seg sjøl. Me har mange ganger etter ei heseblesande uka, tatt ei litå siesta helg, og meir eller mindre gjort ingenting …

Idag, eller denna helgå så sko me egentlig hatt fullt bursdags kalas for Han i Midten, gjennom hele helgen. Men, det tenkte me va best å avlysa …

Det e ikkje det at me e hysteriske, men det e lov å bruke fornuften av og til, et selskap kan me alltids ta igjen seinare. Faktisk, så syntes eg egentlig at det va heilt greit med ei rolig helg, istedet for heimen full av folk, med påfølgande kav og stress både i forkant og etterkant. Man har liksom fått nok å tenka på i løpet av ukå, om man ikkje sko stressa på å tenkt på selskaps forberedelser også …

 

Derfor, så satt eg her heima tidligare idag og forsåvidt nøyt litt av den stillheten som regjerte i heimen. Når Kånå va og handla, Mini’en satt og kosa seg med barne-tv mens resten av Flokken lå og snorksov …

 

Men … Min lille idylliske tanke om ein lat lørdag på sofaen, blei raskt torpedert av ei flittig Kåna, som hadde fått tak i grusbillige rammer. Rammer te disse plakatene hu hadde kjøpt, med tegninger av Flokken i skala 1:1, fra den dagen de blei født. Strengt talt, så har eg høyrt gjetord om disse plakatene, siden Mini’en kom te verden. Og kor mye hu gleda seg te å få sjå de på veggen.

At det sånn grovt regna nesten sko ta sju år, før plakatene ble ett faktum, det var definitivt ikkje planen hennas. Så, når Kånå kom heim etter handleturen, og svevde som ein geskjeftig fe avgårde inn på kjøkken …

Så kom hu lika selvsikker som ein velfødd Barracuda ut i stuå, når kjøkkenpliktene va gjort, med disse fire rammene hu hadde kjøpt. Etter ein myk morgen som tok meg høflig inn i dagen, stod plutselig Kånå foran meg der i eg satt i sofaen. Eit par elektroniske impulser gikk av langt inne i hjernebarken, og advarte ein Fatter’n i langsom dvale at dagen definitivt snart ville bli annerledes …

 

Kånå festa blikket sitt i mitt, som med borrelås, før hu proklamerte at nå var det på tide å få nåke gjort. Eg, som liksom satt i min egen verden og brant opp overskytende IQ, slik at hovudet ikkje skulle gå i vranglås nikka kort te Kånå, før eg fortsatte å tømma hjernebarken …

 

– Nå, det betyr med ein gang, for eingangs skyld … Kauka Kånå te … Og eg skvatt te himmels som ein ungkar som fikk uventa napp der eg satt, av denna iltre terrieren som stod å bjeffa foran meg. De seie at smarte mennesker gjør og mener det som gir størst gevinst. Detta va nok et slikt øyeblikk, tenkte eg for meg sjøl.

Ska eg gjera det nå med eingang då liksom !? … Spør eg i vanvare … Men skjønne kjapt med tanke på uttrykket i andletet hennas, at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe …

Eg e ikkje alltids mannen for plutselige oppbrudd, men der og då forstod eg rimelig snart at rævå måtte lettast, før Kånå fikk anledning te å svara. Kånå slapp ut ett høglytt oppgitt sukk, men eg va allerede på vei nedover trappene, for å finna frem det eg trengte. Ein helt av dårlig timing hadde satt hjernen igang. Eg kan jo vær spontan eg og, i hvert fall litt om gangen …

 

Så nu … Nå e Kånå smørblid, og sitte med mobilen sin og lar Snapchat gå varm, etter at Fatter’n fikk fingen ut av rævå. Og fikk plakatene te Kånå opp på veggen …

 

Og eit smart menneske satse på at gevinsten muligens e innen rekkevidde, når dagen går over til kveld og ei viss alvedronning komme djervt og mystisk dansande ut i måneskinnet … Eller, i hvert fall ut i det dunkla lyset, som komme fra Kånå si Oslo lampa …

Men … Der igjen … Kånå sin evne te å lata som ingenting, den har alltids imponert meg …

 

Flott blei det i hvert fall, med disse plakatene som Kånå har ønska seg, i mangfoldige år … Heilt klart …

 

 

 

Akkurat nå …

 

Endelig, så va det blitt helg … Etter ei meir eller mindre surrealistisk uka … Og for ein gangs skyld, så komme mitt godt brukte sitat virkelig til sin rett … For … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har me ei tid foran oss, som me virkelig ikkje ana kossen vil utarta seg, ein uvirkelig realitet som kanskje ikkje har kommen over oss som ett sjokk, men gjerna alikavel har gjort akkurat det …

Eg trur ingen av oss hadde forespeilt seg detta scenarioet, foruten dei som gjerna satt med kompetanse om sakens begivenheter, og forgjeves har forsøkt å melda i fra …

Nå … Så trur eg det e på tide at me alle tar inn over oss kor alvorlig denna utfordringen er, og rett og slett forholde oss te dei råd som blir gitt.  Når man lese om ungdommer som avtale “Corona-fester” fordi skolen har blitt stengt, så må me voksne virkelig våkna opp og sei nei …

… NEI …

Det e nå i slike tider, at man som foreldre virkelig må ta jobben man har som foreldre etter å ha satt våre barn te verden, på alvor …

Og ta de upopulære avgjørelsene … !!!

 

” Sunn fornuft og upopulære avgjørelser, dei går gjerna hånd i hånd, under slike omstendigheter … Nett som når dei rette myndighetene begynte å stoppa store arrangement, nett som når skoler og barnehager ble stengt eller bedrifter, offentlige tjenester og tilbud ble lukket ned …

 

Då nytta det fanken meg ikkje, å ignorere ansvaret man har, som foreldre i ein familie, og la slikt gå under radaren fordi man e redd for kossen våre egne barn vil reagera … Eg blir nesten matt av å lesa at ungdommer virkelig avtale slike treff … Kor e foreldrene til disse ungdommene … Trur de ikkje detta e på alvor !?! … E det gjerna dei samme foreldrene som drite i rådene, om å ikkje dra på hyttå … !?!

Utbruddet av viruset e her allerede … Me klara ikkje å stoppa det … MEN … Om me alle gjør slikt som me blir råda til, så KAN me faktisk hindra at toppen ikkje tar knekken på vårt helsevesen … Det e det som må bli målet nu …

Ikkje bryt karantene for å gjør ting man gjerna har utsatt … Slik som å rydda i heimen for så å kjøre på bosset, sånn som nåken hadde gjort … Ikkje lag lekeklubber kor barna dåkkas kan leke sammen. Det va jo derfor skoler og barnehager blei stengt … For at barn ikkje skulle samles i større forsamlinger … Vær så snill alle sammen, la oss for helsikke ta te vettet nu, i samla flokk … !!!

 

” Akkurat nå … Så e det på tide å dra frem kortstokken heima … Finna Ludo spillet frem fra øverste skap … Samlast i sin egen heim og gjerna fortella sin barn og ungdommer, øve ett hyggelig spill om kor alvorlig detta e …

Men … På ein god måte … La de få vita at detta e seriøst, uten å skremma vettet av de … Fortell koffår man mår gjør slikt som man må gjør nå, og stå i det om man blir fortalt at man e verdens verste foreldre …

Eg trur det e forferdelig mange “Verdens verste foreldre” rundt omkring, akkurat nå … Ikkje vær redd for det …!!!

 

Akkurat nå … Så e det gjerna tiden for å vær glad for at mange av våre barn spille nettspill, kor de faktisk e sosiale sammen, og får ein god dose med impulser utenfra … Slik at man ikkje går av hengslene, fordi man må tilbringa i øvekant mye tid, sammen med sine familie medlemmer … Faktisk, så kan detta vær eit godt virkemiddel, for å holda roen i heimen … Vil eg tru …

Fortnite, Facetime og lignende kommunikasjons midler, på sosiale medier …

Kim sko trudd det at nettspill, facetime og sosiale medier, som mange av oss foreldre gjerna har skydd som pesten, fordi barnet e forsvunnet i frivillig eksil på sitt rom, plutselig blir ein arena kor barna våras kan holda kontakt med venner …

Vær raus med dåkke sjøl og dine nærmaste, for det vil definitivt trenges i den nærmaste fremtid. Kor et komplett uvirkelig scenario rett og slett vil uspille seg … Det e det nok liten tvil om, kor enn lite me gjerna trur på det, så e det faktisk et faktum … Detta e ingen øvelse … Det e den harde realiteten som e på vei mot oss, som ett løpsk godstog, om me ikkje gjør dei rette tiltakene … Følge rådene som blir gitt …

Og tar utfordringen på alvor …

 

Eg vett ikkje … Men ordtaket ” Forbered dere på det verste og håp på det beste ” e virkelig høyaktuelt … Det vil alltid finnes bedrevitere, som meina det motsatte, og som står frem som dei reine Messiasene, om de fikk rett i etterkant …

MEN … Ka om me kan la de få lov te å få rett, fordi me i ein felles forståelse gjorde alt me har blitt råda te, slik at utbruddet ikkje ramme oss lika hardt som i Italia …

For, i Italia e det gått så langt at visse steder blir ikkje pasienter over seksti år behandlet … Fordi andre blir prioritert … E det slik me ønske det her i Norge og !?! … Eg bare spør … Ikkje la besteforeldre vær barnevakter, fordi man fortsatt må på jobb … Tenk … Bruk hovudet …

 

” NÅ … Så må me ikkje henga oss opp i dei små tingene, men gjør dei store me e plikta te å gjør, for å gjerna beholda det samfunnet me har nå, eller før … Også etterpå …

 

Lytt te rådene … Følg de … Og ikkje lev i truå om at detta ikkje gjelde deg … Detta vil ramma oss alle … På ett eller anna vis …

 

Uff, altså … Nå blei det mye som måtte ut her … Men, detta får bli dagens moralpreken, fra Fatter’n i Familien Vandrende Kaos … Vær så snill, la oss ta dei retningslinjene me blir gitt, på alvor …

 

God helg, Folkens …

 

Ps : Det e sjelden eg ber om det, forsåvidt nesten aldri … MEN, del gjerna detta innlegget, akkurat idag …

Akkurat nå …

 

– Nå varta du skremt, Frode …

 

Eg har kjørt hovudet lukst inn i haikjeften denna ukå, med detta bildet fra jobb, som Kånå absolutt ikkje heilt satte pris på at blei delt … Men idag trudde eg at den saken liksom blei opp og avgjort, med min fantastiske hyllest av Kånå, kor eg delte skamløst fra foto-shooten hennas nede i Tyrkia …

Med slike fantastisk flotte bilder av ei som har født fire barn, trudde eg definitivt at eg va på trygg grunn …

Skjønt, det blei ein liten mildt oppheta diskusjon denne morgenen på jobb, forsåvidt før innlegget gikk ut på nettet, om Kånå sine tanker om kim som sko kjøra kor idag. For Kånå sko te tannlegen klokkå tolv, og hadde i mine auger lefla litt vel mye av godsmengden, øve på meg. Og når eg muligens va nåke avmålt og snurten, når Kånå la frem sine tanker om dagen.

Ja, då blei stemningen nok bitte litt amper nåken få minutt, før eg fant ut det va best å holda kjeft, og heller få jobben gjort …

 

” Når Kånå har bestemt seg for nåke, men eg meina nåke anna, då ska man ha tungtveiende argument for å klara å snu kvinnemennesket … Det hadde eg ikkje idag …

 

Kånå sko te tannlegen og kunne heilt klart ikkje ha for mye å gjera, slikt at hu hadde full kontroll på at hu både rakk timen sin og ikkje minst fikk ut varene etterpå. Når hu på toppen av det heila ringte etter timen, akkurat når eg va langt ute på bygda med tilsvarende dårlig mobildekning, og forbindelsen sjølsagt blei brutt. Så va det ei temmelig ilter Kåna eg fikk på tråden, når mobildekning igjen va ett faktum …

Om eg bare la på når hu ringte ? Va eg fortsatt sur fordi eg måtte ta så mye varer ? Om eg ikkje gidda å høyra kossen det hadde gått hos tannlegen ?

Herreguuud … Eg hadde jo ikkje lagt på røyret den første gangen, men ska eg væra heilt ærlig, så va det såvidt eg ikkje gjorde det der og då. Snakka deg om å trekka frem alle mulige feil scenarioer, før ein stakkars mann får forklart seg … Heldigvis, så blei Kånå både smørblid og mildt beroliget, når eg “sjølsagt” ville ha referat fra tannlegen, “absolutt” ikkje va sur eller snurten meir …

Og definitivt ikkje bare hadde lagt på, når hu ringte, nåke som forresten e hennas greia, sånn egentlig … Når hu vett at eg har rett i ein sak og at hu muligens tar feil, men ikkje finne fleire gode motargument, då legge bare Kånå på …

Før, så blei eg forsåvidt ganske fyrte av slik oppførsel, og måtte resolutt ringa tebake for å bli ferdig med saken … Nå for tiden, så lar eg hu bare få vær sur …

 

” Også e det hu som ringe etter ei litå stund, som regel smørblid og stort sett e saken glemt … Nåke som mellom linjene egentlig betyr at eg vant … Trur eg …

 

Men, idag gikk det i likaste laget … Me hadde ein koselig samtale te slutt, og eg trakk slutningen at Kånå gjerna hadde lest innlegget, og nå va fornøyd med slik bildesaken stod. Derfor parkerte eg igjen lastebilen på jobb etter endt jobb, satte meg i bilen og kjørte heimover med godt mot. Gjerna ikkje så lykkelig som sist, men definitivt fornøyd med hyllesten te Kånå i innlegget fra morgenen …

Derfor blei eg jaggu meg rimelig overraska når Kånå igjen skulte på meg, med skumle øyenbryn og ett blikk som betyr alt anna enn solskinn og hvetebrødsdager, når eg kom opp på kjøkken …

 

– Altså, du trenge jo ikkje legga det frem som om eg ei slags Diva Queen, som liksom ikkje bryr seg om familien sin … !!!??? Seie Kånå te meg, med ett tonefall som fikk hjarta te å hoppa over ett par slag, før det kom te hektene igjen …

– Eg e så drita lei av måten du liksom fremstille meg på, din forbannade Sosemikkel … !!! Fortsatte Kånå tiraden sin med …

 

Men, då så eg et lite flir i munnviken hennas … Og Sosemikkel, det kalla hu meg bare når hu e sånn godslig sur og sint på meg … Dåkke vett, sånn sint uten egentlig å vær det, fordi man liksom e litt glad og, sjøl om Fatter’n gjerna har vært litt uskikkelig … Så glei det lille fliret øve i ett bredt glis, før hu heiv seg rundt halsen på meg og ga meg ein skikkelig eskimo-nuss …

 

– Nå varta du skremt, Frode … Ikkje sant … Pludra hu videre, etter at nussen va ferdig …

 

– Ånei du, eg forstod jo du tulla eg … Tjera vena meg … Ka du trur … !? … Svara eg, bråkjekt …

 

Jaja … Who’s foolin Who … ???

 

 

Kånå, bildebruk og Photosession i Tyrkia …

 

Siden Kånå absolutt ikkje va sånn ekstremt imponert øve bildebruken min her igår, så tenkte eg det va på sin plass å gjerna gjør litt opp for den fadesen … For jøje meg, jaggu meg e hu flotte, altså …

Derfor, så rota eg litt i “arkivet” igår kveld for å finna nåken passande bilder. Kor gjerna Kånå sto frem i all sin glans.

Eg sleit forsåvidt litt ei litå stund, før eg fikk et lite eureka øyeblikk … Nemlig Tyrkia turen i 2014 … Den gangen når Kånå kuppa heila showet og gikk absolutt bananas som modell, og ein mildt sagt over ivrig fotograf liksom glemte ut at me gjerna va på familie fotografering …

Tjera vena meg, altså … Det va ikkje måte på all slags posisjoner han ville ha Kånå i, ei Kåna som også såg ut som om hu hadde glemt formålet med denna fotografen …

 

” Der hu villig poserte som om hu aldri hadde gjort nåke anna i heila sitt liv, mens Fatter’n hadde sin fulle hyre med å holda styr på Flokken …

 

Ein flokk som begynte å bli i overkant sultne, fløy rundt på plenen som ville dyr mens eg løp sikk sakk rundtomkringfallera for å hanka de inn igjen … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Men, eg tenkte som så, at e det nåken som fortjene litt tid i spotlighten etter å ha født fire barn, så va det jaggu meg Kånå …

Ein gang, så kan det jo virkelig vær man får bruk for ein slik samling av modellbilder, slik som idag f.eks …

I dragsuget av fadesen fra igår, slik at eg sikkert komme på plussiden igjen

 

” Så idag blir det ein hylles te ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, ei firebarnsmor og den fødte modellmamma over alle modellmødre …

 

Her e resultatet av ein photoshoot, som liksom sko ta ein liten time, men varte i nesten to. Fordi ei herlige Kåna meir eller mindre tok heilt av, sammen med ein fotograf som heilt klart trudde han va på Rivieraen og dekka et celebert klientell …

 

– Up against the tree … Yes, yes … Perfect …

 

– And lean back … A little more … Oh yes, beautiful …

 

– Lay down on the grass, and put you arm over your head … Yes, just like that … Nice, very nice …

 

– E mamma snart ferdige, eller !?! … De holde jo på i evigheter …

 

– Pappa, paaaappa … Eg e sulten … Eg e så sulten at magen har fått tordenvær …

 

Så klarte Litlajentå å elga seg inn og med på photoshooten … Herreguuud …

 

 

Te slutt, så tok fotografen endelig litt familiebilder, etter at Kånå virkelig hadde fått utlevd sin drøm som modell, te det fulle …

Og ikkje mimst, så dukka detta ikoniske bildet her opp i etterkant, når me kikka gjennom dvd’en …

Som på eit perfekt vis oppsummere det med å ha ein massebarnsfamilie med på photoshoot … Og ellers i livet … Det e som regel kun ein om gangen, som gjerna følge med på det som blir sagt og gjort …

 

Slik … Nå e det bare å håpa på at Kånå virkelig blir fornøyd med bildebruken, og kanskje møte Fatter’n i dørå litt annerledes, enn igår …

 

😁😁😁

 

 

Kvalitetstiden …

Her har eg begynt å få litt farve igjen i andletet … Etter en liten treningssmell … 😄😁😇

 

Ved nyttår så ville Eldstemann slutta med fotball, trivsel og motivasjon hadde forsvunnet og me foreldre forstod at guten meinte alvor. Men, ein aktivitet på fritiden har me bestemt at de ska vær med på, som holde vedlike litt fysisk fostring …

Fleire av kompisene hadde og truffet samme beslutning som Eldstemann, og begynt å gå på treningsstudio istedet for fotball.

Derfor foreslo me detta for guten og la i potten at Fatter’n jo kunne vær me, så fikk me litt kvalitetstid sammen.

To fluer i ett smekk liksom. Trening og far/sønn tid …

Nå har det forsåvidt blitt smått med akkurat denna kvalitetstiden, for Eldstemann har som regel gått å trent aleina, eller sammen med kompisene …

 

” Fatter’n har nemlig lurt seg unna denna avtalen, med ett mangfold av alt for dårlige unnskyldninger …

 

Men idag, då va det ingen vei utenom … Kånå satte hardt mot hardt, og etter detta famøse bildet eg delte av hu idag morgens fikk eg valget om enten gå på trening, eller overnatta i Bodå …

Gudhjølpe meg, altså … Eg hate når Kånå liksom har et lite overtak, når eg gjerna har gått på ein smell …

Men skitt au … Det va jo på tide å komma seg i bedre form, slik at sumarkjolen gjerna passe te ferien står for dørå. Og ikkje minst at Eldstemann fikk sin lenge lovede kvalitetstid sammen med Fatter’n …

 

Tjera vena meg, altså … Kvalitetstid, liksom … Jauda for all del, det blei litt sånn småmorsom konversasjon øve tredemøllene, ein liten konkurranse om kim som jogga raskest før me tråkka inn te gymapparatene …

Derifra og ut, gikk saker og ting lukst te helsikke …

Eg trudde eg va i dårlig form, men eg va ikkje det … Ikkje i nærleiken, eingang … Eg va i ein forferdelige form … Så skremmande dårlig form at om eg ikkje hadde sagt stopp etter tre-fire apparater, ja då trur eg muligens Eldstemann måtte ringt heim te Kånå og kondolert …

 

” Eg satt rett opp ned på ett apparat og holdt på å forgå … Kvalmen skylla øve meg som ein tornado, og hadde eg måtta løftå ei fyrstikk eska der eg satt, hadde magen vrengt seg …

 

Muskler, ledd og sener, dei knaka og knekte av påkjenningen og fikk omtrent lika stort sjokk, som sjølve kontrollsenteret deiras . Altså meg og hjernebarken …

Eldstemann trudde ikkje sin egne auger, og begynte forsåvidt å bli i øvekant engstelig …

Men, etter nåken minutter med litt lett meditering der på ett stakkars treningsapparat, så kom Fatter’n sakte men sikkert seg te hektene igjen …

Herreguuuud … Meir e det ikkje å sei om den saken, enn at eg trur gjerna eg har godt av slenga meg litt oftare med Eldstemann på trening …

Det e i hvert fall heilt sikkert …

 

Men … Sånn uansett … Det viktigaste målet idag e egentlig oppnådd, og edderkoppene ute i Boden får sova uten meg i natt …

Juhuuu …

Man må gjerna slita litt for å ha det komfortabelt, men det va nå forsåvidt verdt det … Det va nåke kjølig ute ikveld … 😁😁😇