Amerikanske Pannekaker og det å Sovne på Sofaen …

 

Det ble sen frokost her i heimen idag. Kånå har jobbhelg. Så eg og Mini slumra alt for lenge i sengå, før me stod opp.

Det e jaggu meg snodige greier. For når eg står opp i null seks null null tiden, som eg pleier.

Då e legemet til Fatter’n klar som et egg til dagens strabaser på jobb. Men, ligge eg i sengå å slumra som idag. Til klokkå e langt over ni.

Då må både armer, bein og spesielt rygg mørnes i en ti minutters tid, før eg komme meg ut av sengå.

Å spretta ut av loppekasså som ein ungkar, det e definitivt utelukka i slike tilfeller.

 

På den andra sidå, så kan det jo godt vær det e slik i ukedagene også. Eg kjenne gjerna bare ikkje etter, der eg hasta ut på badet som en tyv i nattå.

For å ikkje vekka Kånå.

Og for å komme i gang med ein ny dag, som tørner i mot deg som et løpsk godstog i feil spor. Som regel, så pense ein kopp kaffe på jobb toget inn på rett spor, igjen.

Kaffe e viktig.

Det e nærmast som livets vann for ein sliten, småtrøtt men stort sett våken yrkessjåfør.

 

Eg glemte kaffekoppen når eg kom heim fra jobb igår, og slokna som et slakt på sofaen.

Slikt gjør man sjelden ustraffet her i heimen.

Enten, så blir man raskt vekka ut av uføret av ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

 

Eller, så kan man raskt bli utsatt for en av Småfolkets små rampestreker i hverdagen.

 

 

Igår va det Mini’en som gikk amok med ansiktsmalingen sin, og lot kreativiteten gå utover Fatter’n, som snorka verre enn et sagbruk.

Ein blå tiger va det han forsøkte å få frem.

Eg vett ikkje. Eg synast muligens det ligna meir på et blått dovendyr som nettopp hadde vakna.

Jaja, flott va et jo uansett. Man kan jo ikkje sei nåke anna, når Småfolket lar kreativiteten løpe løpsk.

 

Men, nå må det stekes Amerikanske Pannekaker her.

Småfolket vil ha mat …

 

Ha ein strålande lørdag, Folkens …

 

😃😃😃👍

 

 

Hamsteren Obelix og Rampenissene …

 

Siden livet, flytting og jobb tok fokuset vekk fra Rampenissenes eskapader denna adventstiden, tenkte eg at me kan gjenoppleve nåken av deiras påfunn.

For sjøl om bloggen lå brakk i nærmast heila Desember, så betyr ikkje det at Rampenissene gjorde det samma.

Ånei du … De har herja i heimen gjennom heile adventstiden, med diverse sprell av forskjellig kaliber. Som denna dagen, når de oppdaga at Familien Vandrende Kaos hadde fått et nytt medlem.

Nemlig hamsteren Obelix …

 

Skjønt, sett sånn i ettertid, og sjøl om det gjerna ser rimelig uskyldig ut der disse to nissene studerer innholdet i hamsterburet, så kunne detta muligens gått verre enn det for så vidt gjorde.

For, når Mini’en og Litlajentå runda hjørna fra trappå, og luska seg inn i stuå, blei de rimelig forferda over scenarioet som utspant seg.

Obelix, vår smått korpulente hamster med et mildt sagt fantastisk lynne, som mot alle odds virkelig har funnet roen i vår kaotiske heim. Han spant rundt i buret sitt som ein katt med sennep i rævå, og virka totalt ute av balanse …

Hamsteren minna meir om ein spik spenna gæren lemen, enn ein avbalansert og harmonisk hamster …

 

– Ed trur Obelix har blitt heilt koko, Tijil … Kauka Mini’en forferda ut.

– Ja … Herreduuud. Eg trur Rampenissane har skremt vettet ut av ham … Svara Litlajentå småskremt.

 

Obelix, som stort sett ligger å nyte livet i sin lille hule, og stort sett kun kommer ut for å hamstre litt mat og kanskje ta seg ein liten spasertur i hjulet sitt …

Han hadde gått komplett amok inne i buret sitt.

Det va jaggu meg spor nede i sagsponen etter løypå han mest sannsynlig hadde løpt, etter han antagelig hadde oppdaga nissene som satt og stod å betrakta ham …

Og ikkje før disse forbaska Rampetrollene blei fjerna, fant småkrypet roen å luska seg forsiktig inn i hulen sin igjen.

 

Men, det gikk minst ein halvtime før han fant skikkelig roen inne i buret. Då han til stadighet stappa snuten ut av åpningen, for liksom å sjekka at publikumet var borte vekk …

– Stakkars Obelix, hvis Rampenissane plaga han ein gang te, så kasta eg de lukst i Bodå … Sa Litlajentå morskt

Ja, det gjør me Tijil … Me gjør akkurat sånn som Mamma gjør me Pappa … Sende de rett i Bodå … Til de forstår alvoret her … La Mini’en bestemt til …

 

Tjera vena meg …

 

 

Juletrefoten …

 

Kånå hadde pompøse planer om å pynte juletreet tidlig i år. Faktisk, så var planen å få det på plass, pynte det og ha det klart, til første søndag i advent. Me skulle jo flytta i romjulen, så då måtte jo treet ned like etter juleaften …

Men, når vi fikk tilbudet av husverten me leier huset av, til å flytte inn i midten av Desember, i stedet for første januar …

Så dumpa Kånå de planene, og slo seg te ro med at juletreet fikk komme opp like før jul. Ingen vits å pynte treet, for så å pynte det ned, og til slutt pynte det opp, igjen … Det var me så saktens enige om, både eg og Kånå …

I mine auger, så holde det for så vidt glatt med å pynte treet lille juleaften, slik man liksom gjorde i gamle dager …

 

Allikevel, så må eg jo bare innrømme, at man kan ikkje holde på alle gamle tradisjoner, eller for å si det enkelt, for husfredens skyld kan man glatt la noen nye tradisjoner få slippe til …

En vrang, sær og taus husmor i tiden før jul, fordi man har ulike tanker om når juletreet skal på plass, det finner eg lite fristende.

Men, når datoen tippa tjuende Desember og juletreet fortsatt ikkje va kommen på plass, så begynte til og med Fatter’n å tenke at nå var det på tide å få det opp. Et tre som lå så salig på gulvet i garasjen, i tre plastposer og venta på å slå seg ut i full mundur …

Derfor så rusla eg ut i garasjen mandags ettermiddag, for å gjøre alvor av mine små tanker, om å glede ei smått stressa Kånå.

Ei Kåna som stod på hovudet, for å få heimen klar te jul …

 

Av natur, så e eg velsigna med ein slags kronisk dårlig samvittighet, både for det eg liksom vett eg har gjort galt, men til og med det eg ennå ikkje har gjort …

Slik som det å gå gjennom tollen etter et lite kalas i taxfree’en.

Eller faktisk, så kan eg se ut som den mest skyldige av alle i tollkøen, selv uten å ha gått amok i den samme taxfree butikken. Eg blir som regel grepet av ein slags iboende angst for å gjort nåke eg ikkje har gjort, men kanskje kunne funnet på …

Forstå det den som kan …

 

Faktumet lika før jul sånn uansett, det va at eg ikkje hadde fått på plass detta julatreet, slik eg hadde lovd Kånå … – Sjølsagt sko julatreet opp med ein gang me flytte inn, ka du trur liksom !?!  Hadde eg fortalt Kånå, midt i den verste flyttesjauen …

Men istedet så lå det fortsatt på garasje gulvet … Og der kom det faktisk te å ligge ei litå stund te …

Fordi … Eg fant ikkje julatrefoten …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Frykt og motgang har som oftest ein slags lammende effekt, og der stod eg som ei forsteina statue midt i garasjen, og kikka på dei tre posene med julatre. Kor ingen av de inneholdt julatrefoten …

Ka slags idiot e det som har pakka ned treet da, men ikkje lagt den forbaska foten sammen med treet …

Eg bedreiv litt lett grøftegraving i sjelå, og kom kjapt frem til kim idioten var … For det var sjølsagt meg sjøl … Det e for så vidt et ritual som går inn i ett større mønster, akkurat det at eg finne ut at mesteparten av idiotiske saker og ting som skjer her i heimen, dei e eg som oftast skyld i sjøl …

 

Eg rusla saktmodig inn dørene igjen og finne Kånå på kjøkkenet. Av og te, så e det besta å riva plasteret av i ein kjapp bevegelse, det gjør litt vondt med ein gang, så går det over …

 

– Eg finne ikkje julatrefoten eg !? Seie eg te Kånå, i eit slags spørrende tonefall …

– Finne du ikkje julatrefoten ? Spør Kånå …

Finne du ikkje julatrefoten ?!? … Sier hu forsyne meg ein gang te.

Ligge den ikkje sammen med julatreet da ? Spør hu videre.

Eg rista på hovudet og snur meg mot dørå igjen, vel vitende om ka som komme …

– Ka idiot som pakka ned treet i fjor da, og ikkje la den sammen med treet !??!

 

Me vett alle svaret på det spørsmålet, allerede, og nå visste Kånå det og … Så eg hoppe litt videre …

 

Eg suste ut i vårt eminente rekkehus, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Ein julatrefot kan vel ikkje vær så vanskelig å finna vel, tenkte eg, mens eg saumfarte alle tenkelige steder den kunne ha blitt forlagt …

Sjølsagt uten hell … Den helsikkens julatrefoten va sporløst fordufta … Herreduuuud …

Eg trødde inn ein del andre ting i bilen, og suste tebake te huset, kor eg saumfarte heile garasjen. Samt garasje loftet. Kanskje eg hadde lagt den i ei eska der. Men, neida … Her var den heller ikkje å finna …

Eg spant avgårde ut til rekkehuset igjen, og leita i kvar ein krinkelkrok nede i orginal Boden. Det va jo der julatreet hadde ligget … All logikk tilsa at då burde jo foten også ligge der …

 

Eg har ein tendens te å klamra meg te alle ting som gjør meg unik. Det faktumet at eg ikkje kan leita itte ting, e i Kånå sine auger ein av dei tingene, vil eg tru … Eller … Eg trur ikkje, eg vett …

Derfor leita eg ekstra godt etter … Men, fortsatt uten hell

Eg løp opp alle trappene og gikk løs på loftsboden. Den var jo nesten tom. Så om den lå her burde den væra lett å finna, men den forbaska foten var ikkje å finna …

Slukøra jogga eg ned igjen, ringte Kånå og formidla dei dårlige nyhetene …

 

– Finne du den fortsatt ikkje ? Herrguuud, du kan jo ikkje leita heller vett du !! Den e jo nødt te å ligga der, ein plass … Sa Kånå … Som forventa …

– Har du sett i boden på loftet, det va jo der julatreet lå, før me flytta det ned i Boden nede, fordi du fikk det i hovudet kvar gang du var der ute å henta nåke … Fortsatte hu …

– Sjølsagt har eg leita der oppe … Det e jo nesten tomt, så der va den ikkje … Svara eg, så smått irritert.

– Så du oppe te høyre, andra eller tredje hyllen. Eg meina eg har sett den der … Svara Kånå …

– Ja, eg har det, den e ikkje der ! Svara eg, og va nesten bombesikker før eg la på …

 

Men … Nesten river ingen mann av hesten …

 

Så eg gikk sakte opp trappene igjen, mens eg slengte ut nåken ukvemsord for meg sjøl. Akkurat som om eg ikkje hadde sett den forbaska foten, om den hadde ligget der !!?? …

Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot …

Og så idiot at eg ikkje hadde sett ein svær grønn julatrefot, oppe te høyre i loftsboden, det e eg nå fordømra meg ikkje … Toskjen innimellom, ja … Til og med litt Sosemikkel kan eg vær … Men, heilt komplett idiot … Ånei du …

 

Eg fant julatrefoten te slutt …

Det så dåkke sikkert på bildet øverst …

Eg sa te Kånå at den lå under trappå, inne på vaskerommet …

Hu kikka på meg med eit forbløffa uttrykk i andletet, når eg ga hu den gledelige nyheten …

 

Kånå e muligens lettlurt, men eg vett hu ikkje e dum …

For, detta va jo ikkje te å tru, og Kånå trudde meg heilt sikkert ikkje, heller …

Men, julatrefoten kom te rette, treet kom opp og småtrollene fikk hengt på julatrepynten …

 

Alt anna e vel egentlig heilt uvesentlig … Vil eg tru …

Eller, eg trur ikkje … Eg vett …

 

Punktum …

 

Mangel på Rampenissetro, karantene Hotell og Smittevern tiltak …

 

Til Mini’en sin store glede har jaggu meg Rampenissen flytta inn, igjen. Men, for å bruka ein “liten” klisje, har fjotten havna lukst i karantene, i disse tider …

Sjøl ein Rampenisse som har reist langt må finne seg i gjeldende lover og regler …

Då e der godt å se at i hvert fall femti prosent av Rampenisse bestanden her i heimen, følger de retningslinjene som e gitt. Man vet jo sjølsagt lite om slike veseners reiseruter, smitteutbredelse i heimlandet og lignende …

Men, i alle folkeslag og til og med blandt Rampenissebestanden, så finnes det sorte får …

 

 

For, nede på Litlajentå sitt rom sitter en liten Rampenisse jente på nattbordet, da det har gått vide rykter i Rampenisse miljøet, om at sjølvaste Litlajentå hadde mistet troen på disse uskikkelige skapningene …

Slikt går nok ikkje ustraffet hen, og Litlajentå gikk nesten på ein kraftig smell, idag morgens…

Jentå har nemlig i dagene før første Desember, gått hardt ut og hevdet at Rampenissene ikkje fantes. Slikt tull og vas var det bare oss foreldre som stod bak, og til Mini’en sin store forargrelse har hun pepret fyren med alskens konspirasjoner og teorier …

Til og med advarsler fra Fatter’n, om at andre barn har fått svi for slike uttalelser, gikk upåaktet hen …

 

Selv ikkje rykter om at visse barn som hadde krenket Rampenisse miljøet på slikt vis tidligere, faktisk hadde endt opp som offer for lumske rampestreker, bet ikkje på Litlajentå …

– Pøøh, du bare lyge Pappa, ingen Rampenisser kan klippa håret te barn … Kauka hu ut, når eg advarte hu om at slikt faktisk hadde skjedd, i andre hjem …

Skjønt, hu drog hendå litt forsiktig gjennom sine gylne lokker, når advarselen sank litt inn …

 

Men, når hu vakna idag morgens. Va det ein triumferande Mini som stod i døråpningen hennas og peika lukst på nattbordet hennas, mens han kauka ut …

– Herreduuud, Tiril. Tror du fortsatt ikkje på Rampenissen, eller ??

 

 

For der satt nemlig ei uskikkelig Rampenisse Kånå, som hadde brutt seg ut av karantene hotellet, med ei morsk mina om kjeften, og Fatter’n sin hårtrimmer i hendene …

Litlajentå tok seg kjapt te håret, men pusta lykkelig ut, når hu heldigvis fant ut at detta nok kun va ein liten stor advarsel …

Man tulla ikkje med Rampenissene, det e nok tydeligvis heilt sikkert …

 

Her blir det virkelig spennende å følge med, om jentå har lært seg ein liten lærepenge, eller om hun fortsatt står på sitt … !?!

 

To be continued … .. .

 

 

Ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid …

 

Småfolket har slokna, Kånå e ute å lufta vettet sitt og eg satt å så på ein absolutt meiningslaus bilbygger serie. Ein fyr skulle bygge ein futuristisk superbil av ein gammal amerikansk Pinto, (eller e den meksikansk?) men endte opp (i mine auger) med å laga noe heilt grusomt.

Den ihjel rusta Pinto’en va jaggu meg finare, enn denna kreasjonen fyren lagde. Men for all del, kunden blei jo fornøyd …

Når eg såg sluttresultatet, så fatta eg ikkje kossen eg har klart å bruka halvannen time av ein frikveld uten Kånå, te å kikka på detta mølet her. Men, det akkurat slik som med sånne skremmande dårlige filmer, som man allikavel blir sittande å se på.

Bare fordi man må få med seg kossen det går … Som stort sett e slik man trudde, etter omtrent fem minutt ut i filmen …

Så egentlig, kunne man for så vidt skrudd av allerede då …

 

Det gikk jaggu meg allright på jobb idag også, slik som det stort sett gjør, sjøl om eg alltid tenke at detta aldri vil gå godt. Av ein eller anna finurlig årsak, så e det dei dagane det ikkje ser så aller verst ut, at eg gjerna går på ein smell.

Og bruka dobbelt så lang tid enn eg faktisk hadde trudd på forhånd. Mye fordi man må te alle ytterpunktene man har på rutå si …

Når er kom heim fra jobb, fikk litt middag i skrotten og ramla ned i sofaen. Så kom Mini’en heim fra besøk hos noen venner. Og derifra og ut, trur eg ikkje det e mye anna enn Rampenissen han har snakka om …

Hjølpe meg, altså … Den der forbaska Rampenissen har muligens gjort litt meir ut av seg, enn det som for så vidt va tanken fra starten av …

Eg lura virkelig på kossen den har tenkt å holda nivået, fra dei siste to årene som har gått, og gjerna toppa det igjen i år …

 

Det e vel nesten ikkje mulig. Men, ingenting e umulig som Goliat sa i serien om taubåten Elias, det umuliga tar bare litt lengre tid …

 

Ein anna ting som nesten e umulig, men som absolutt ikkje tar lang tid i det heila tatt, det e å holda seg unna kakeboksen med kakemenn. Det e ikkje så mye meir å sei om den saken, enn at Fatter’n sikkert e trillrund når julå komme, og kakemenn må bakes kvar helg frem til jul …

Tjera vena meg … Eg trur Kånå har rett av og te, når hu seie at hu ikkje har fire barn. Men, fire barn og ein forvokst baby …

Men … De e jo så gode … Åsså har eg jo baka de sjøl. Jaja, ikkje alle då. Småfolket har jo også vært med … Det e nesten som den gangen eg ikkje syntes nåke om middagen Kånå hadde laga, og rana kakeboksen hennas …

Før eg sneik meg ut på vaskerommet, å snikspiste de bak vaskemaskinen før eg blei ferska av Mini’en … Han va enkel å bestikka, slik at me plutselig va to kaketjuver …

Litlajentå va verre … Hu løp lukst te Kånå å angav oss … Typisk, vett du … Eg røyk lukst i Bodå den gangen, mens Mini’en fikk nattasang, kos og klem, av ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna …

Kor rettferdig e det da, liksom …

 

Men, nå begynne det å dra seg te her på tv-skjermen … Sjølvaste Schwarzenegger i storform og ein av Terminator filmene rulle på veggen her …

Ha ein finfin kveld, Folkens …

 

 

Ps.  Her e forresten et bilde av den bilen eg nevnte i innledningen … Døm sjøl, men eg syns den ser forferdelig ut … =D

 

Foto : “La Pintia” 🇮🇹 www.hiltzautoco.com

 

Julatre ? … Nå ??? … I dag … Øhh …

 

Kånå gjorde som planlagt idag, og stod for steking av kakemenn. Eg, Mini’en og Litlajentå stod for produksjon og prøvesmaking … Jaja, prøvesmakingen blei me kjapt kommandert bort i fra …

Førti prosent svinn på kvart brett, det meinte Kånå absolutt ikkje va innafor …

Så hu ein av oss med så mye som ein kakemann smule i nærleiken, røyk me lukst i Bodå heile gjengen … Det frista jo sjølsagt ikkje … Så me veksla på å stå vakt, når me sneik oss te litt meir, om Kånå forlot åstedet …

Det gikk heldigvis bra, sjøl om Mini’en glemte seg ut den eine gangen, slik at eg og Litlajentå nesten blei tatt på fersken …

Jøje meg, vett du …

 

Men, det va ein anna ting som for så vidt sjokkerte meg mest idag, når Kånå begynte å snakka om å ta frem julatreet idag. Tjera vena meg, eg sleit som ein hund med å holda hu te ei veka før jul, forrige år.

Og nå, nå skulle hu fanken meg dra frem treet før Desember har begynt … !?? Eg kikka på Kånå med vantro auger.

Julatreet ska pyntast på litla juleaftå, meina nå eg, men under sterk tvil ga eg itte i fjor. Sterk tvil og ufortjent sterkt press. For Kånå hadde drevet lobby virksomhet blant Flokken, og fått heile gjengen over på hennas sida …

 

Eg vett ikkje heilt. Men, eg har ein sterk mistanke om at Fatter’n vil bli satt under press fra fleire hold enn bare fra Kånå, i år også. Sikkert allerede fra neste uka. Kjenne eg hu rett …

Gudhjølpe meg, altså … Jaja, hu har for så vidt nåken sterke argument på hånd i år, når eg tenke meg om …

For huset e jo solgt … Eg, Kånå og Flokken e på flyttefot allerede i romjulen. Så det e vel det faktum, at Kånå har et ønske om å liksom ha litt julastemning her i heimen, før me flytte ut rundt nyttår … Så eg forstår hu jo litt også …

 

Det e vel bare å kapitulera med ein gang, vil eg tru, for før eller seinare så står julatreet der, i sin fulle prakt … Og i år e det gjerna lika godt at det blir før, istedet for seinare …

Men, det e definitivt altfor tidlig, spør du meg …

Jaja, alt for husfreden … Happy wife, happy life, og alt det der …

 

Det blei i hvert fall ikkje idag … Så bildet på toppen, det e fra i fjor, trur eg … Eller året før …

Uansett, ha ein fin søndags kveld, Folkens … Med eller uten julatre i stuå …

 

 

 

Familien Vandrende Kaos – På julekosetur til Byen …

Ein liten reprise fra ein av bloggens første juleinnlegg … Heilt tebake til 2016, når me faktisk kunne samlast i større forsamlinger … Julen i år, 2020, den blir nok definitivt annerledes.

Men, det har nå jaggu meg heila 2020 blitt, sånn egentlig, komplett annerledes enn alt me har opplevd før …

Og så e det litt kos å mimra litt tebake, te ein gang me hadde lov te slike ekspedisjoner før jul, og heller gleda oss, te me kanskje kan gjør det igjen …

Julen 2020, den blir en annerledes jul, slik er det bare …

 

Ps. Litt artig å observere at dialekten muligens har blitt litt meir utvanna, etter som årene har gått … Fra 2016 til 2020 …

 

Familien Vandrende Kaos – På julekosetur til Byen …

Ein liten reprise fra 2016 …

 

I går va med ein tur i byen og kikka på Pepperkake byen, med ein påfølgande tur på Julamarknaden.. Eg å Kånå tenkte me sko kosa oss litt med Flokken, og komma i litt julastemning..

Og tredje søndag i advent leverte så det holdt..

Med ett strålande stabilt vestlandsk julavær, 10-12 grader, flau vind og ett tindrande duskregn man blir dassblaut av på bare 2 minutt..

 

Itte ein overraskande flott morgen, kor Flokken ikkje våkna te live før litt over 08:00.. Så gjekk det i ett med ein god frokost, stelling av ungar og klargjøring te bytur..

Alt i alt, så gjekk det så knirkefritt så det kunne gått, tatt i betraktning at det va oss det va snakk om..

I bilen på vei te byen satt eg å Kånå å kikka småfornøyd på kvarandre, og såg fram te litt herlige julekos med Flokken våras.. Sjøl om været ikkje va nåke aent enn mot normalt her på vestlandet, så såg me lyst på det.

 

Men sjølsagt, når me foreldre endelig har fått hovudet over vannet, så ser me jo ikkje isfjellet så ligge å ulma under overflaten.. Og gjekk på den saftigaste smellen på lenge..

Me hadde kosa oss og kikka på alle dei flotte Pepperkakahusene, så stod utstilt før me fant ut at tiå va inne for å forflytta oss.. Og gå opp te Julamarknaden..

Regnet pøste ner når me gjekk ut fra Slakthuset, kor Pepperkakebyen va på utstilling …

Utenfor hadde de laga ein liten labyrint, med ein rutsjebane som endte på ein dassblaute palle.. Flokken vil absolutt ta denna, men me hadde jo ikkje akkurat kledd de itte forholdå..

Me sko jo bare kikka på Pepperkakebyen og Julamarknaden, ikkje hoppa i søleputtar og skli på våte rutsjebanar.. Men me kunne jo ikkje sei nei te Flokken, når et dusin med andre foreldre stod der og..

Foreldre så hadde kledd ungane sine og hadde paraply med seg..

Men te slutt måtte me jo bare gå, det e grenser for kor lenge me klara å være pedagogisk korrekte.. Å la Flokken få utfolda seg i litt fri lek, uten at me blanda oss inn..

 

Då gjekk sjølsagt alle sikringane te Litlajentå på ein gang, hu sko jo bare ein gang te.. Men det va tredje gangen hu sko det nå, og både eg å Kånå hadde fått nok av “siste gangen” lovnaden..

Hu sette seg på bakbeinå og hylte så ein stukken gris, om kor fæle foreldre me va..

Eg kan ikkje akkurat sei eg syntes synd på hu, men gudhjølpe meg for ein konsert.. Me trødde Mini’en i vognå, fekk hanka dei 2 eldste inn og tok “Mariah Carey” på fullt volum med oss ut porten..

Det varte ikkje så lenge, men ikkje før hu hadde stoppa så va Han i Midten igang..

Me hadde egenetlig “bestemt” at denna turen sko vær Pokemon fri, men i ett svakt øyeblikk hadde Kånå gått på ein glipp.. Og gitt Han i Midten telefonen sin nere på Slakthuset, så han kunne fanga litt Pokemon..

 

Han i Midten hadde sagt at Eldstemann fanga Pokemon med sin telefon, og då ville sjølsagt han og.. Med Kånå sin telefon, han får ikkje ha telefon endå.. Så Kånå hadde gitt itte, sjøl om hu va småforbanna for at Eldstemann hadde brøte avtalen..

Men Eldstemann blei jo kanon fornærma..

Koffår sko Han i Midten få lov, når ikkje han fekk.. Og alt forseint forstod Kånå at Han i Midten hadde rundlurt na.. Så sjølsagt måtte jo begge få lov då..

Tjera vena meg….

 

Hu hadde forsåvidt fått mobilen igjen, før me gjekk fra Slakthuset.. Men Eldstemann hadde oppdaga ein “sjelden” Pokemon, og då ville Han i Midten ha den tebake..

Kånå sa nei og Han i Midten sprakk…

Herrreguuud, for ein herlige kosetur… Kåna ga opp og me rusla ivertfall i tilsynelatande full harmoni, opp te Julamarknaden..

Dei to eldste forsvant, og Mini’en oppdaga karusellane.. Ein med masse forskjellige ting så gjekk i rundt, og ein med sånne koppar man snurre i rundt.. Og om rutsjebanen va våt, va dei her om mulig endå våtare..

 

Me prøvde å gå videre, men i fare for å dra imot oss all oppmerksomhet fra marknaden.. Siden “Mariah Carey” og “Van Halen” hadde kjørt igang med ein duett, så snudde me tvert om..

Men me måtte jo kjøpa billettar, og me hadde ikkje penger på oss..

Eg kikka irritert på Kånå og mumla ett eller anna, om at me kunne jo tatt ut når me gjekk forbi på veien opp.. Men fant fort ut av blikket så kom i retur, at enten gjekk eg rett i Bodå eller så sprang eg i minibanken og tok ut kontanter.. Nå..

 

Som sagt så gjort, hundrelappane blei spytta ut og eg spurta opp igjen.. Fekk kjøpt ett par billettar og stilte oss i kø.. Der klara eg å lira utav meg ett par meiningar om Kånå sin slepphendhet, angåande Pokemon greiene..

Men enda kun opp med ei endå hissiagare Kåna, å eg rykka sporenstreks rett fram te Rådhusplassen.. Bokstavlig talt..

Eg forstod at ett skeivt ord te nå, betydde strake veien lukst i Bodå.. Eg snudde meg heller, fiska fram mobilen og knipsa nåken bilder av “gladlaksane” i karusellen..

I striregnet hadde Mini’en paradoksalt nok, satt seg oppi ein båt.. Litlajentå på ei svana i alle regnbuens fargar.. Og itte å sett litt på dei 2 sjarmørane så kosa seg glugg ihjel, blei både eg og Kånå i bittelitt bedre humør..

 

Når karusellen va ferdig traff me på dei 2 eldste, og fant ut me sko ta ett bilde av de.. Det va ein sånn stand med ein plakat de stappa hovudene inn i, med julamønster..

Men akkurat når Kånå sko te å knipsa bildet, va telefonen hennas tom for strøm.. Sannsynligvis itte ein heseblesande Pokemon jakt, med Han i Midten..

Så sjølsagt ikkje ville bli avbilda, når han forstod at mobilen va tom for strøm..

Altså, eg hadde jo fått foto oppdraget, siå Kånå ikkje hadde meir batteri.. Det va det han blei pissesur for, og blånekta å vær med på ett koselig familie bilde.. Siå ha ikkje kunne fanga meir Pokemon nå..

Typiskt..

 

Så nå va han i toppform, igjen.. Og når Eldstemann lika ittepå fiska opp sin mobil, bruste Han i Midten kraftigt med fjærå.. Detta va jo brutalt urettferdig, Eldstemann kunne jo ikkje få lov når han ikkje hadde mulighet..

Svarte salte bananer, og sirup i suppå.. Snakka om Deja Vu..

Kånå va på randen av raserianfall og eg holdt på å konfiskera alt så hette mobiltelefonar, for å kasta de i fontenå.. Heile koseturen te byen, holdt på å bli ein farse uten like..

 

Det e heilt utroligt kossen dei her små, kan på ett uvirkelig vis snu ein nåkenlunde flott dag.. Om te ett durabeligt mareritt uten like, kan me liksom ikkje gå nåken plass uten at ragnarokk ligge å vente rundt kvar ein sving.. ??

For all del, me kunne jo bare latt de ta heilt av, og ikkje brydd oss..

Mens Flokken sprang villmann rundtomkringfallera, og raserte heile Julamarknaden på Rådhusplassen.. Men tjera vena meg, me har jo litt sunt folkavett innabords..

Om ikkje me syns at alt ska vær pedagogisk korrekt, har me tross alt grenser de må forholda seg te.. Det e bare det at nåken ganger, så e det totalt umulig å klara å komma seg ovanpå..

Når heila “isfjellet” under overflatå, komme te synet på ein gang..

 

Det va bare å innsjå at detta va ein av dei dagana, ein opp ner isfjell dag.. Så me pakka i sammen Kidsa, og sette snuten strake veien mot bilen..

15 – 20 minutt med harmonisk julekosetur nere på Pepperkakebyen, va alt me klarte å få te idag..

Men for all del.. Det e ikkja så steikje gale det, om man tenke seg om sånn i ittetid.. Ein gang gjekk det rett i dass på Amanda senteret itte 5 minutt, når me ikkje ga itte å gikk på McDonalds med ein gang..

Eller den gangen når me sko rusla ein tur i byen ein flott sumar dag, men ikkje kom oss ut av bilen eingang.. Før Flokken va i full borgarkrig i baksetene, og mekling ikkje førte nåken vei..

 

Så tross alt.. Så lova det godt før me ska feira jul hos Svigers i år.. Kanskje klara me å holda fasaden i ein halv time – time då.. ? ..

Det e ikkje godt å sei,  aent enn at livligt.. Det blir det garantert..

Vil eg tru…

 

Ein ting e ivertfall sikkert.. Om eg ikkje har vært så aktive her på bloggen, i det sista..

Me e fortsatt “still going strong” her i i heimen..

Det e ivertfall utenfor einkvar tvil…

 

 

Bakedag, kaffe kos og Allsang på morgenen …

Arkiv bilde fra forrige helg, når det og ble baka kakemenn. (og damer) (og Griser) (og osv, osv)

 

Idag ska det bakes kakemenn. Kånå satte ein deig igår, så nå e det ingen vei tebake. Det e jo Flokken som masa om detta her bakeri greiene, men eg har lært nå at det e eg som sitte igjen med jobben, etter deiras ti-femten minutt med bidrag …

Men, det e heilt greit. Eg kosa meg med slike sysler eg. Så lenge Kånå tar ansvaret for ovnen, for med min hukommelse ville det blitt mange brente kakemenn, om eg skulle gjort det …

Skjønt, først må vel resten av heimen våkna, for her oppe i stugo e det bare eg og Mini’en som sitte. Me stod opp klokkå ni. Det e for så vidt ein epoke skiftende endring her i heimen, det at Mini’en endelig sove litt lengre om morgenen.

For nå e det nesten slutt på det å bli vekka klokkå seks, av ein krabat som virkelig e klar for dagen, når ingen andre e det …

 

Ein anna ting som har forandra seg, det la eg merke til idag, for guten satte ikkje barne-tv på når me kom opp. Mens eg mekka meg ein kopp kaffe, satte Mini’en seg i sofaen med i-paden. Eg tenkte at han sikkert så på nåke barne-tv greier der, siden tv’en fikk stå i fred.

Eg kan vel ikkje anna enn innrømma, at eg spratt himmelhøgt opp fra sofaen. Etter ei litå stund. Fordi ein liten krabat har fått seg ein ny favoritt aktivitet.

For, før eg spratt te himmels satt eg å surfa på nettet i fred og fordragelighet, mens guten satt ved siden av meg, med sånne store øyretelefoner på seg. Plutselig, så kauka han te, skikkelig super høyt – Jeg er hjemme alene, hjemme i karantene … etc etc …

Tjera vena meg … Flaks for han, så hadde eg nettopp satt kaffi koppen på bordet. Ellers kunne detta gått hardt utover både laptop og meg sjøl …

 

Når sjokket hadde lagt seg, så måtte eg jo kikka øve skulderen min, for å sjekka ka guten styra med. Joda, då e det Spotify som har blitt den nya greiå, og då som eg virkelig fikk erfara, med påfølgende synging … Foreløpig, så ska eg ikkje melda han på Norske Talenter …

Men, guten har heilt klart bedre potensial enn sin far … Godt å se at guten har fått nåken gode gener fra si kjære mor …

Så her har det gått i allsang fra guten med Hjemme i karantene, Nå koser vi oss og lignende … Eg måtte for så vidt setta foten ned, når eg høyrte han begynte på Haugenstua av Herman Flesvig …

Det e ikkje det at den e så steikje fæl, men han trenge gjerna ikkje å kunna den utenat … Sånn egentlig …

 

Så slik har morgenen fortont seg her hos Familien Vandrende Kaos … Det stundar mot jul, og eg kjenne eg begynne å gleda meg litt …

Lesa Snøsøsteren med dei to små … Bake julekaker … Pynta litt te jul … Kanskje dukka Rampe-Nissen opp i Desember !?! …

 

Det e jo første søndag i advent også idag, så et lys ska tennast … Det blir kos …

 

Så, enkelt og greit … Ha ein absolutt fabelaktig søndag, Folkens …

 

 

 

Maskorama, Flokken og Eg å Kånå … Og hamsteren Obelix, sjølsagt …

Hamsteren Obelix, fulgte også med på Maskorama … I hvert fall ei stund …

 

Me satt og så oss opp på Maskorama igår, etter at eg så ein reportasje i ei nettavis. Man får liksom ikkje lika mye med seg meir, i disse tider, som man gjerne gjorde før pandemien. Før, så prata man jo litt med folk rundtomkring, og ble kanskje tipsa om et program eller lignende.

Nå, så passe man på å holda minst meteren, praten blir kjapp før man haste videre for å gjør det man skulle … Trist men sant …

Derfor har Maskorama gått oss hus forbi. At det rulle ut av Norsk Riks Kringkasting sin hovedkanal, det har nok også litt med saken å gjera …

Selv om eg har begynt å høyra på P1 i radioen på jobb, og då hovedsaklig Nitimen og Landsmøtet, så e eg ikkje lika betatt av Nrk 1 sitt repertoar på tv. Eller, det e vel meir det at me sjelden setter den kanalen på, sånn egentlig …

 

Men, tebake te detta programmet, Maskorama. Kor nåken kjendiser har blitt kledd ut i et maskekostyme, må synga ein sang live på scenen også ska et panel på tre forsøka å tippa kim det e. For så vidt, så gjetta me jo heftig her heima i stuå og.

Kånå og Litlajentå va bombesikker på at Fugleskremselet va Petter Pilgaard.

Eg hadde vel gjerna vært det eg og, om ikkje det hadde stått kim det va, i den reportasjen eg nevnte innledningsvis. Så eg blei jo ikkje så overraska når Trygve Slagsvold Vedum dukka opp, fra under masken …

Men, i den siste episoden fra forrige lørdag, når Mia Gundersen blei avslørt som den rosa Puddelen, då gikk me fem på heile gjengen …

 

Altså, me hadde jo allerede høyrt at det va ei dama som hadde sunget før, men kom ikkje på ein einaste nordlands trompet som sang slik. Derfor va overraskelsen enorm, når det va ei ekta siddis dama, som kom frem fra under masken …

Men, det seie seg vel sjøl at nåken må endra dialekten sin, for å ikkje bli avslørt med ein gang. Mia hadde nok vært i den kategorien.

Hadde Jorun Stiansen vært med, så måtte man vel trødd te med språk stand in. For eg ser liksom ikkje føre meg at hu klara å slå om dialekten sin, te hverken riksmål, nordlending eller alt anna som ikkje minne om Vennesla dialekt …

At det va Susan Goksør Bjerkrheim, som blei avslørt i den aller første episoden, det hadde me heller aldri tippa.

 

Men, me har jo fått oss nåken favoritter allerede. Litlajentå landa på Enhjørningen, som kanskje på ein eller anna måte, va uunngåelig. Hu elske jo enhjørninger. Min favoritt må seiast å væra trollet. Kånå kommenterte kjapt når eg nevnte det, om det va fordi det minna meg om hu.

Hu sa det jo for så vidt sjøl, men det betyr ikkje automatisk at eg kan bekrefta eller avkrefta slikt, uten at det ville fått følger av et eller anna slag.

Her e jaggu meg fallgruvene større enn man skulle trudd, om man ikkje e rutinert og kjent med farene som luske i kulissene. For hadde eg avkrefta hennas påstand ville mest sannsynlig Kånå kikka på meg med svære auger, å spurt om eg ikkje synast hu synge fint !?!? …

For Trollet har jo ein stemme som e usannsynlig bra, men ser jo fortsatt ut som et troll …

Men, hadde eg tatt stemmen med i regnestykket å svart bekreftende te Kånå, ville jo Kåne mennesket allikevel klikka i vinkel, øve ka eg så på hu som. Et troll liksom !?! …

 

Det e i slike øyeblikk man virkelig må tenka godt over, om man vil være konge over tausheten eller bli slave av sine egne ord … Enkelt og greit … Stillheten e i somme tilfeller sterkt undervurdert.

Istedet for å svara på Kånå sin påstand, spurte eg heller ka hennas favoritt va. Avledning, villedning og avbrytelser e også gode verktøy, som ein ektemann kan benytta seg av, i de rette øyeblikkene.

Her e timing meget viktig for om verktøyet vil få den ønska effekten. Man bør liksom ha ett eller anna plausibelt å avbryta om, når man ønske å avslutta ein samtala (les monolog) med Kånå. Å bare avbryta uten plausibel årsak, e nok som å geipa tunga te ein svær flokk allerede iltre lemener, det kan raskt bli stygt …

I mitt tilfellet, hadde eg jo ein enkel sak å vri det om, slik at det va Kånå som måtte svara. For hu hadde jo mest sannsynlig fått seg ein favoritt, men va den einaste som ikkje hadde fått fortalt det, ennå …

 

Eller det e e ikkje heilt sant, for akkurat når eg spurte Kånå om hennas favoritt, kauka Mini’en te at hans favoritt va Vikingen … Hjølpe meg, eg trudde ikkje han fulgte med på programmet eg, der han satt med headset på hovudet og trykka på i-paddå …

Kånå kikka nåke mismodig på meg, sikkert fordi eg ikkje hadde svart på påstanden hennas, før hu rista det av seg å svarte Elgen …

Elgen va hennas favoritt.

Eg lurte litt på om eg skulle spør om det va fordi den minna hu om meg, men eg slo det i fra meg, kanskje eg va litt for redd svaret … Man må jo ikkje vita alt, på ein måte …

 

Men, ein ting man liksom må vita, det e kim som e under maskene, til disse kjendisene. Tjera vena meg, altså … Eg blir heilt sprø av detta når man ikkje vett kim de e, og sitte heima å gjetta i vilden sky.

Jan Thomas i panelet nevnte Helene Olafsen som kandidat til Ravnen, men det slo både eg og Kånå i fra oss.

Heilt te me så Senkveld igår. Kor Helene Olafsen slo te med ein musikk Quiz, kor hu sang som ein engel, på mange av sangene. Så då fløy jo hu rett inn i reknestykket igjen …

Herreguuud … Helene Olafsen kunne jo fanken meg vær trollet og hu, så forbaska flink va jo hu å synga …

 

Elgen, den e jo nærmast umulig. John Carew liksom, kan han synga da ? … Bård Ylvisåker nevnte Kånå, men e han så høy da ? … Og det e jo ikkje kim som helst som kan dra te med Get Ur freak on med Missy Elliot, heller …

Og Ravnen kan jo nesten vær kim som helst, i vintersportens verden av norske kvinnelige gullvinnere i OL … For det må jo vær vinter OL det e snakk om, eller ? …

Det kan jo vær sommer OL også … Trine Hattestad i spyd f.eks … Eller håndball jentene … Siren Sundby i seiling … Gunn-Rita Dahle i sykling … Fotball jentene vant vel også OL ein gang !? …

 

Nei, gudhjølpe meg … Man får bare la det gå sin gang tenke eg, så blir de jo avslørt te slutt … I kveld ryke det i hvert fall ei maska te …

Å detta blei jo heilt typisk. Eg skulle bare inn å skriva nåken får ord, om ka me gjorde på igår. Men, ende opp med ei lang avhandling om alt og egentlig ingenting …

Herreguud … Jaja, det e lørdag … God helg, Folkens …

 

Av og til, så skulle man ønska man var en Hamster, slik som Obelix. Med absolutt null bekymringer for idag, igår og imorgen … Fjotten koksa etter en halv sang i Maskorama …

 

 

Note to Self … Igjen …

 

Et lite stort tips te alle andre fedre, der ute i Norge’s langstrakte land … 🙈

Ta en liten titt i speilet etter en liten middagslur på sofaen …

Før man gjerna går ut å gjør diverse plikter, ute i carporten, for å holda si kjære Kåna sånn nåkenlunde blid …

 

Spesielt, om man tilfeldigvis har ei kreativ datter på ni år i heimen, ansiktsmalingen fra Halloween feiringen ligge fortsatt på stuebordet og man har ein liten tendens te å ha et godt sovehjerte … 🙈🙊🤣

 

Men … Om man ser positivt på saken, med augene te ein Fatter’n som har et kronisk forbedrings potensiale …

Så, fikk Kånå for så vidt knekken i knærnå, ei latterkrampe av sjelden kaliber og va usansynlig blid, resten av søndagen …

 

God mandag, Folkens …

 

🤣🤣🤣