Litlajentå, Obelix og Stumpen te Kånå …

Litlajentå har siden bursdagen sin i fjor masa om å få et kjæledyr, bursdagspengene har vært trygt plassert under madrassen, i påvente av at ønsket skulle gå i oppfyllelse. Så slo denna forferdelige pandemien inn over landet, skolene ble stengt og me foreldre har endt opp innestengt sammen med Flokken vår. Og Fatter’n blei igjen utsatt for intenst kjæledyr mas.

Et par dager ut i denna ufrivillige “isolasjonen” sammen med våre barn, starta nemlig Litlajentå ein hardbarka kampanje om å få seg ein hamster …

“Alle” jentene i klassen hennas hadde jo fått hamster, nåke som i ettertid har blitt kraftig nedjustert te kun fire. Fake News e definitivt ikkje nåke Donald Trump har funnet opp, eg vil nok tru det e ett virkemiddel barn har brukt i evigheter, for å få gjennomslag for sine ønsker og ideer, uansett tidsalder. Så kan man jo diskutere om påstanden min om Trump, kanskje e feil, sett med tanke på hans særegne oppførsel …

 

” Men, sånn uansett … Den siste uken så har Litlajentå smelt med dører, kjefta i hytt og pine og hardnakket stått på sine krav om at sine penger kan hu bruka på ka hu vil … Basta bom …

 

Det har blitt hengt opp sjølskrevne flyers over alt. På toalettet over skylleknappen, ved knaggen kor arbeidsjakkå mi henge, ved siden av tv’en, oppover hele trappen. Ja, rett og slett over alt. ” Jeg SKAL ha en HAMSTER ” … ” Kan jeg få en hamster ? Pleeeiiss ” … ” Hvis jeg IKKE får en Hamster, FLYTTER jeg ut ” … ” DU skal kjøpe hamster til meg, IDAG !!! ” …

Det har vært såpassa intenst og målrettet utført, at igår når det endelig var helg og Fatter’n skulle nyte ein god kopp kaffi i sofaen, ble det for mye når Litlajentå satte inn ein siste taktisk triumfmanøver …

Der hu stod på gulvet og hoppa opp og ned som ein illsint lemen, gråt sine bitre tårer før hu trampa ned trappene og kauka ut at eg va verdens VERSTE pappa … Tjera vena meg … Eg makta rett og slett ikkje meir … Krukkå med bursdagspengene blei tømt, Fatter’n trampa ned trappene nett som Litlajentå nettopp hadde gjort, før eg raste ut dørå og opp på dyrebutikken …

 

” Den koselige jentå i butikken, hadde heilt klart sett mange slike som meg komma brasende inn dørene, i det sista. Der hu loste meg gjennom handelen på rekordtid …

 

Obelix blei plukka ut blant tre-fire andre hamstere, der han søvndrukken og rolig myste opp på oss, når jentå løfta opp hyttå hans. Bur og tilbehør ble plukka ut, sakene blei betalt og plutselig va me blitt eigere av ein lett korpulent hamster med rykte om ett godt lynne … Gud bevare meg vel … Me, som aldri sko ha et kjæledyr i heimen igjen, etter den fortrengte perioden med undulat i heimen …

Den undulaten som me foreldre med auger fulle av krokodilletårer, begravde sammen med ein sorgtung Flokk, før me spretta Champagnen te kvelds og feira natta gjennom …

Me har igjen gått på ein smell. Me, eller nei, det blir jo feil. EG har gitt etter for ei manipulerende og intens Litlajenta, som absolutt ikkje har landa langt fra stammen, med tanke på kim som e hennas mor. Men forhåpentligvis, så blir det ikkje lika forferdelig som undulat-perioden, kor me fikk eit kaklande udyr som fanken meg ikkje kunne holda kjeft og oppførte seg som ein vaskeekta landstryker …

 

” Eg e sikker på at dei som solgte oss den undulaten, feira lika mye som oss når den daua, lika etter me hadde tatt den med oss ut av butikken … Heilt klart …

 

Men, ein hamster e jo ett nattdyr som sove mesteparten av dagen, og liksom romstere litt rundt i buret på nattestid, leste eg på nettet. Ett sosialt lite kosedyr som var lett og temme, og mest sannsynlig ville gi meir glede te Flokken, enn ein skvaldrande plaga av ein undulat. Den holdt fanken meg ikkje kjeft sjøl om kasta ett teppe over buret, den undulaten våras, om mulig så kjefta og smelte den endå meir då …

Ein hamster, den laga jo nærmast ikkje lyd den, tenkte eg … Og fikk forsåvidt rett til ett visst punkt, der den blei mottatt med euforisk og hysterisk glede igår, når den entra heimen og blei oppdaga av Litlajentå …

Obelix, som den kjapt ble døpt grunnet sin litt runde form og godt lynne, såg ut til å trives med en gang den blei sluppet løs i buret. Der han lett forfjamset fløy rundt i buret sitt, for å gjøre seg kjent med sitt nye hjem. Men, etter en liten stund fant seg ein liten krok, kor den rigga seg te med ett slags reir. Han kom te Flokkens store lykke frem noen ganger, og myste litt ut i luftå, gjespa litt og strekte på bein og armer …

 

” I hamster verdenen, så var visst dette gode tegn på at krabaten trivdes i sitt nye hjem, med slike fakter … Før den tissa og bæsja litt i ett hjørnet og gikk og la seg …

 

Kånå, hu blei jo forsåvidt også nåke betatt av denne lille krabaten, og etter at Flokken hadde gått til sengs var hun flere ganger nede ved buret, og godsnakka med Obelix … Til Fatter’n sin store glede … Hvorfor, kan man jo gjerne se på det midterste bildet øverst i innlegget … For eg klarte ikkje å dy meg når Kånå lå med stumpen te værs, og pludra som om me nettopp hadde fått ein ny baby i hus …

Eg tok ett bilde av oppsynet, la det ut på Facebook siden te bloggen, og første meldingen i kommentarfeltet lød omtrent som dette … – Der røyk du nok lukst ut i Boden ikveld … 

Og jauda … Når kvelden kom, lå liggeunderlaget, soveposen og nøkkelen til Boden fint dandert, foran soveromsdørå våras … Jaja, tenkte eg og flirte litt for meg sjøl … Kanskje ett lite Jack Nicholson flir … Før eg skrudde lyset av i gangen, åpna dørå på vidt gap inn til Kånå og lista meg så stilt på tå ut i Boden … Kor eg sov som ein stein nattå gjennom, både på tross og tvers av kulde og edderkoppskrekk …

 

” Obelix hadde nemlig funnet hjulet sitt og spant rundt oppe i stuå … Dump, dump, dump … Dump dump … Dumpetidumpete dump … Et lydlaust hjul som ikkje var så lydlaust, allikevel, når fire poter løp for livet …

 

Ein gullhamster kunne raskt løpa tusen meter i løpet av ein natt, det hadde eg og lest på nettet, men kor lang tid bruke ein liten gullhamster, på omtrent tusen meter … Sånn egentlig … Det stod det ingenting om …

Svaret fikk eg vel egentlig tidlig i dag morgens, når Kånå banka iltert og iherdig på Bod dørå, og kommanderte meg lukst opp i stuå med Mini’en …

 

– Herreguuud, Frode … Eg har knapt sovet så mye som et sekund inatt, på grunn av den fordømte Hamsteren og hjulet hans … 

 

Ei straff e aldri så fæl, at den ikkje e god for noe … Vil eg tru …

 

 

Når ein Xbox mista Wifi tilgang …

 

Ein Xbox mista “tilfeldigvis” kontakt med Wifi’en i heimen idag, omtrent et halvt minutt seinare, så satt ein mildt oppskjørta Han i Midten nede på kjøkkenet. Ein bohem og livsyter som i sine foreldres auger, hadde tatt livsmottoet sitt litt vel langt, denna helgå. Derfor blei det tatt ein avgjørelse på øverste nivå i ettermiddag, og Fatter’n drog med seg Han i Midten ut i skauen, for litt rekalibrering av både humør og frisk luft behov …

Når man har ein flokk på fire mildt sagt viltre barn, e det ikkje alltids lika lett å få alle unisont med på alle aktiviteter, som me voksne finne på …

Derfor hadde Han i Midten sneket seg litt under radaren denna helgen, og brukt litt meir tid oppe på rommet, enn me forsåvidt syntes var fornuftig. Ein gut som satt på kjøkkenet og absolutt ikkje var fornøyd med, at den einaste måten Xbox’en fikk tilbake Wifi tilgang, det var om han blei med Fatter’n på tur i skauen. Tjera vena meg, me måtte jo forstå at han måtte få slappa av i helgå, og ikkje minst så hadde han vært ute å dunka litt med basketkurven, på lørdag …

 

Fjotten demonstrerte sin misnøye med utpressing avtalen, der han marsjerte nåken meter foran meg, oppover mot skogen. Men, etter ei stund så begynte humøret å snu, og te slutt så trur eg guten kosa seg glugg ihjel der me satt, og spiste nudler kokt på stormkjøkken, te kvelds …

 

Det har vært ei stund siden me brukte det sist, man jaggu meg fikk me det te … ;-D

 

Vannet blei kokt opp og nudlene gjort klar …

 

Litt gjevt var det jo å få ansvaret for å laga maten, sjøl om det bare var nudler … 😀

 

 

 

Litt kjølig var det, men det blei virkelig ein koselig tur og Han i Midten trippa smilande og blid og så lett på tå, nedover igjen …

 

Bildet tatt med litt meir ekta lys, for å fanga stemningen, liksom … ;-D  … Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

Midt imellom Stjernetåker, Kometer og Sorte hull … 

 

Eldstemann kom sprettande nedover trappene idag, ikkje så lenge etter at eg kom heim fra jobb, og lurte på om hu mor va klar for tur. Eg hadde akkurat spist middag og inntatt hvileposisjon på sofaen, når Kånå reiste seg, og svarte bekreftande te Eldsteguten. Det nesta som skjer, det e nesten slikt som bare skjer når alle planetene i vårt solsystem, står sirlig plassert lineært etter kvarandre …

Altså, meir eller mindre aldri. Eller kvart femtusende år, om man ska tru på Lara Croft, i den første Tomb Raider filmen …

Eg sprette lukst opp fra sofaen og tilbyr meg lynkjapt å gå tur med Eldstemann, mens Kånå uten nåke særlig betenkningstid ramla ned i sofaen igjen, og lar meg få lov. Kånå var sikkert lika overrasket over mitt tilbud, som eg var over at hu ga seg, med ein gang. Eller, for å sei det på ein litt anna måte. For ein gangs skyld, gjorde eg nåke som var såpassa utypisk meg, at hjernebarken te Kånå blei satt sjakk matt …

 

Normalt sett, så vil eg tru at Kånå gjerna hadde lukta luntå, og sett heila bildet lenge før meg, og dermed reagert deretter …

 

Men idag, så gikk rett og slett det stora bildet lukst forbi Kånå, slik at sakens gang dundra inn til min favør. Kånå e slikt bygd opp at hu lika å ha oversikt, for har man oversikt så har man kontroll. Idag lå det heilt klart ett tett tåketeppe over Kånå sin dømmekraft. Alt skjedde jo så fort, og når det forsåvidt var over satt Kånå igjen på sofaen, og lurte nok på ka i himmelens navn som hadde skjedd.

Der hu gjerna satt og venta på ein fortsettelse som aldri kom, fordi eg og Eldstemann allerede hadde forlatt åstedet og va halveis på veg opp til Kringsjå Seteren …

Når man “på ein måte” har valget mellom å gå ein tur i frisk luft, sammen med Eldstemann i ro og fred, kontra det å sitta heima med tre mega-krapyl som begynne å få brakkesjukå. Då reagerte underbevissheten til Fatter’n lenge før han sjøl gjorde det, og akkurat såpassa kjapt at Kånå sin underbevisshet fortsatt stod fast på “gå tur”, og ikkje tenkte på dei tre andre i Flokken …

 

Og dermed så slo Kånå sin dømmekraft inn på at detta godt mulig var til hennas favør, før hu heilt klart og definitivt alt for seint innså at Fattern’s lynkjappe manøver, hadde satt dømmekraften hennas ut av spill …

 

Nåke som sjølsagt kun skjer, omtrent kvart femtusende år … Når planetene nesten står lineært etter kvarandre, midt imellom stjernetåker, kometer og sorte hull …

 

Fantastisk … Bare så synd det e så lenge te neste gang …

 

 

 

Dag 1 : Med heimeskule og Kånå som Lærerinne …

 

Når eg kom heim fra jobb idag så var småfolket heima i full gang med å perle. At de ikkje har blitt lei etter helgens utallige kreasjoner, det e meg komplett uforståelig. Men, for Kånå si skyld så e det nok greit at de klare å sysselsetta seg sjøl. Eg var forsåvidt meir bekymra for Kånå idag, som skulle debutera som lærerinna, for 4 klassetrinn på ein gang …

Det e definitivt litt av ein ildprøve når man tar i betraktning, at Kånå ikkje akkurat var den som “elska” skulen mest, i sin egen barndom.

Det svirra heilt klart mange forskjellige scenarioer rundt, oppe i hjernebarken, mens eg gjorde mi plikt på jobb idag. Mens Kånå skulle bedrive heimeskule for Flokken, ein flokk med barn i første, tredje, sjette og niende trinn … Tjera vena meg … Å eg slite litt med å bare fiksa lekser med guten på sjette trinn, og her sko Kånå hjelpa te på fire trinn …

 

Men, tjera vena meg … Kånå fiksa denna oppgaven idag, som om hu aldri hadde gjort nåke anna. De hadde til og med hatt tid te ett lite friminutt oppe på Kringsjå, mellom skolearbeidet, husarbeid og andre sysler som fortsatt må gjøres …

 

Litt hjelp hadde Han i Midten fått øve ein videosamtale, sammen med si orginale lærerinne. Og sjølsagt, midt under denna samtalen så hadde Mini’en mista ei leka i gulvet, så ett smell av sjeldent kaliber runga mellom husets fire vegger. Kånå skvatt, Mini’en skvatt og fra dataen te Han i Midten høyrte man bare

– Oiii.. Ka va det .. ?? Fra lærerinnå te Han i Midten …

Heldigvis, så e denna lærerinnå godt informert om kor mange som leve her i heimen, og at saker og ting ikkje alltid går som planlagt. Så det hadde blitt litt latter øve linjå. Men, sånn ellers, så høyrtes det ut som om Kånå hadde klart brasene med stor bravur. Eg e sterkt usikker på om eg hadde prestert å levert varene, lika bra som Kånå gjorde idag …

 

Men … La oss for all del ikkje selga skinnet før bjørnen e skutt … Detta va tross alt bare dag en, med Kånå som fire trinns lærer … Både på småbarnstrinnet, mellomtrinnet og ungdomskulen …

 

Kudos te Kånå ikveld, altså … For ei dama …

 

 

Eg, Mini’en og ein Pokemon Drage … Trur eg …

 

Nå e eg litt stolt, hverken meir eller mindre … Mini’en har blitt hekta på perling og tar heilt av her i heimen, men nåken av kreasjonene han vil ha, dei e av den meir avanserte sorten. Då gidda han ikkje sjøl, og lempa oppgaven øve på Fatter’n. Etter ein liten halvtime så skjønne eg raskt årsaken. Noen farger e fanken meg nesten umulige å plukka ut, i mylderet av alle dei andre fargene …

Men, har man sagt A, så får man si B … Og fullføre det man har satt igang …

Og nå, etter halvannen time med iherdig perling, så er kreasjonen endelig ferdig … Godkjent av Mini’en og klar til å bli kasta under strykehjernet … Eg vett ikkje, men ska eg vær heilt ærlig med meg sjøl, så va det litt balsam for sjelå. Det å bare glemma alt av nyheter, Korona-virus og det som skjer her i landet nu … Og bare la kreativiteten få regjera ei litå stund …

Me får prøva å leve så normalt som mulig, i disse unormale tider, skjønt normalt blir det vel gjerna aldri … Her hos Familien Vandrende Kaos.

 

Men guuuud, altså … Det va litt godt å tømme hjernebarken, nullstille hovudet litt og rett og slett kosa seg med Flokken …

God søndag, Folkens … Ta vare på kvarandre, og følg retningslinjene fra myndighetene …

Det har ein tendens te å gå godt, seie alltid far min … Me får bare tru han på akkurat den …

 

 

Barne-Tv introer, Minien og LazyTown …

 

Me har som dei fleste har fått med seg, fire barn i Flokken vår, fire barn fra seks til fjorten år. Det betyr at me har opplevd ein del epoker, med forskjellige barne-tv serier, som har rulla nonstop på skjermen. Alt etter kor populære de har blitt i heimen, til oss foreldre store glede, irritasjon og frustrasjon … ‘

Eg minnast ennå perioden til Eldstemann med gru, når Nysgjerrige Nils va favoritten, og Fatter’n nærmast gikk fra konseptene kvar gang ein ny episode starta …

Eg har nærmast ikkje ord for kor irriterande eg synast at den introen er, det e som når noen drar ein falsk tone på ein fiolin, og holder den … Leeeeenge … Tjera vena meg … Det er det nærmaste man komme tortur av foreldre, spør du meg, med slike gjentakende barne-tv melodier som klistre seg fast i hjernebarken.

 

Slik at man går i evigheter å gjerna nynne på den samme melodien, som komme trykkande nedenfra underbevissheten.

 

Sånn egentlig, så e ikkje introen te Nysgjerrige Nils så fæl å høyra på, det e bare det at den komme så ofta. Fordi episodene vare bare fem-seks minutt. Når Dvd’en me hadde varte i halvannen time, så seie det seg sjøl at man te slutt får nok, som foreldre … Men … Det gjorde jo ikkje Eldstemann … Han elska Nysgjerrige Nils … Lykken var stor, men kortvarig … Når ein ny helt inntok heimen …

Nemlig Mekke Mikkel … Den blei kjøpt inn når me lånte bobilen te mine foreldre, og suste østover på ferie, med kun Eldstemann og Han i Midten i bagasjen.

Herreeeeguuud … – Mekke Mikkel mekke kan, Mekke Mikkel Jesper og Dan … Meir eller mindre på repeat, i minst ett minutt … Eg har fortsatt senskader etter den serien, og vil helst gå forbi den i stillhet. Gamle sår i sjelen trenge seg oppover, fra eit mørkt sted langt inne i hjernebarken. Det e nesten som om traumatiske øyeblikk fra min egen barndom, nesten komme te overflaten …

 

Når me blei skremt livskiten ut av, fordi Pompel og Pilt plutselig dukka opp på skjermen, og ein isnande følelse bredde seg i nakken på oss barn, som satt og så på …

 

 

Det har vært mange forskjellige barne-tv serier, som har regjert her i heimen, etter som årene har gått. Små Einsteins, det va og ein av Eldstemann og Han i Midten sine favoritter, forsåvidt ikkje alt for fælt å se på. Så hadde me ein lang periode me Mikkes Klubbhus … Tjera vena meg … Den va tøff …

Eg forsøkte jo med jevne mellomrom å prakka på våre barn, slike koselige serier som Postman Pat eller Fragglene, som eg kjøpte på Dvd … Men, omtrent to minutt ut i dvd’en, så va som oftast kidsa forsvunnet …

Men idag morgens, så kom ein gammel favoritt tebake her i heimen, med ein heilt spesiell helt som virkelig tok Eldstemann og Han i Midten med storm … LazyTown, og Sportacus … Jøje meg, når den gikk på morgen Barne-tv i helgene, så va det faktisk litt kamp mellom meg og Kånå, om å komma seg først ut i sofaen og godplassen, for å få med seg neste episode …

 

Og nå, eller forsåvidt igår kveld, så fant Mini’en denna serien på Hbo’en sin barnekanal, som me har gjennom Altibox … Og har meir eller mindre blitt komplett oppslukt …

 

Det e så gøy å se igjen, at eg tar meg sjøl i å mysa litt opp, mens eg sitte her og skrive … Og i disse virus og karantene tider, så finnes det jo mange serier både for barn og voksne, som man kan kosa seg med … Når andre aktiviteter mista oppmerksomheten …

Har dåkke leserar nåken gode, traumatiske eller interressante barne-tv episoder, å fortella om i kommentar feltet på blogg eller Facebook .. Fritt valg !?!

Som dåkke vil dela med omverdenen … Det kan vel umulig bare vær meg som har opplevd heila følelsesregisteret, mens man forsåvidt har sett på barne-tv med kidsa … Eller ein barne-tv serie fra egen barndom …

 

Fortell ein god historie, så har me noe å kosa oss med i disse dager …  Me trenge litt latter og glede også, i disse spesielle tidene me har nu …

 

Ikkje sant … !?!

 

 

Brettspill, barn og kjedsomhetens klamme hender …

 

Etter å ha spillt utallige omganger Millionær sammen med Flokken, har Mini’en gått av med seieren omtrent lika mange ganger … Nå e det ikkje den heilt vanlige versjonen av spillet, men Millionær for barn, kor det forsåvidt e lagt opp til raske omganger. Ein meget forenkla versjon av spillet slik at det absolutt e mindre sjanse for søskenfeider.

Slike feider som eg og søster mi gjerna hadde med den ekta versjonen av spillet, i vår barndom … Og ikkje minst, så e kim som gjerna blir den største eiendomsmagnaten sånn i grunn, overlatt litt til tilfeldighetenes spill, i barneversjonen …

Allikavel, så stikke den fjotten av med mest gater i løpet av kun kort tid, og drar inn for fulle mugger på straffeleie, når me andre spilldeltagere dumpa ned på gatene hans … Til og med sjanse kortene går i hans favær, kvar forbaska gang, som i forrige omgang når han drog inn dei to dyreste gatene med å få de gratis fra sjansekortene …

Og slengte både Fatter’n og Han i Midten, lukst ut i konkurs, på meir eller mindre rekordtid … Tjera vena meg …

 

Yatzy, Ludo og Uno blir også flittig brukt her for tiden, for å sysselsette barn som kjemper mot kjedsomhetens klamme hender …

 

Jøje meg, altså … Brettspill har virkelig fått sin nyvunnede rennesans her i heimen, og te kvelds e planen å gjerna spille Ticket to Ride eller Risk, sammen med dei to eldste … I slike tider som nå, så e det nok viktigere enn nåken gang å vedlikeholde og kanskje skapa endå bedre samhandling på kryss og tvers, her i heimen …

Skjønt, det blir litt skrik og skrål om både juks, dårlige/gode vinnere/tapere og lignende … Det ska væra litt lyd og, hos ein massebarnsfamilie.

Blir det for mye av det gode, sette me de i “karantene” foran boksen med Netflix og ein god film, mens me foreldre får litt egentid på toalettet. Eller andre egnede steder … Vaskerommet f.eks, kor eg tok Kånå på fersken i å sitta på ei bøtta, mens hu satt og surfa på mobilen sin … Man får som foreldre finne sine egne finurlige steder, når saker og ting begynne å røyne på, kor man kan få to-tre minutt med sjelero …

 

Eg har jo Boden min … Det kan godt vær den blir et lite frivillig tilfluktssted, om ting begynne å eskalere i fremtiden … Om ikkje den blir offer for myndighetenes restriksjoner …

 

Husk å følge restriksjonene som er lagt ut av de rette instansene, la ikkje barn samles i større forsamlinger, sprit hender før man går inn på butikken eller bruk hansker og hold avstand til kvarandre …

Følg karantene bestemmelsene, og om man er enda strengere enn det myndighetene sier, så skader selvsagt ikkje det heller …

Det er gjerne som mange både sier og skriver, me e i krig, men ikkje mot hverken andre land eller vesen fra det ytre rom … Men rett og slett for å få en mest mulig lik fremtid, som den fortiden me holder på å forlate …

 

Ha en fortreffelig lørdags kveld, Folkens … Detta ska me jaggu meg klara …

 

 

Han i Midten har Bursdag … Juhuu …

 

Han i Midten har bursdag idag … Tolv år har det gått siden livsnyteren og bohemen i familien kom te verden. Tolv år med uendelig mye moro, mange helsprø påfunn og diverse filosofiske gullkorn av sjeldent kaliber …

Slik som den gangen han hadde funnet ut at han måtte få seg kjæreste, for ellers kunne han ikkje få ungar, også måtte han jo ha penger slik at han kunne kjøpa seg ein jobb …

Ei tankerekka som Fatter’n sleit litt med å forklare, at muligens va tenkt i litt feil rekkefølge, men forsåvidt va jo tanken god … Eller den gangen han gikk amok i Gravity Trampoline park i Sandefjord, og sammen med ein lesar te slutt klarte å lura Fatter’n ut i ulykkå …

Ein herlige gut med energi på nivå med ein toppidrettsutøver, og som aldri e redd for å forsøka nåke nytt …

Foruten i matvegen da, der har han vært meget tradisjonell …

Men, den sumaren eg og han va på bobiltur aleina, for å følga Eldstemann i Norway Cup, då skulle han jaggu meg ha seg ein kebab … Fatter’n blei blåst av banen, men tenkte det va best å smi mens jernet va varmt så me stoppa i Bø for å leita opp ei kebabsjappe …

 

Å sei det va ein heilt tradisjonell kebab, ville nok vært å strukket strikken litt langt ..

 

For guten sko bare ha kebabkjøtt og ost på, nåke som norsk-inderen med mest indiske gener i seg sånn språkmessig sett, hadde meget vondt for å forstå, men itte litt heftig kommunisering på tegnspråk fikk guten viljen sin …

Og satt te slutt i bobilen og spiste kebab og måtte stolt ringa heim te hu mor, for å fortell om denna store begivenheten …

 

Jøje meg … Han i Midten … Ett fyrverkeri av ein fyr, og i dag har han bursdag …

 

Hipp Hipp Hurra … 😃😃😃

 

 

 

Kvalitetstiden …

Her har eg begynt å få litt farve igjen i andletet … Etter en liten treningssmell … 😄😁😇

 

Ved nyttår så ville Eldstemann slutta med fotball, trivsel og motivasjon hadde forsvunnet og me foreldre forstod at guten meinte alvor. Men, ein aktivitet på fritiden har me bestemt at de ska vær med på, som holde vedlike litt fysisk fostring …

Fleire av kompisene hadde og truffet samme beslutning som Eldstemann, og begynt å gå på treningsstudio istedet for fotball.

Derfor foreslo me detta for guten og la i potten at Fatter’n jo kunne vær me, så fikk me litt kvalitetstid sammen.

To fluer i ett smekk liksom. Trening og far/sønn tid …

Nå har det forsåvidt blitt smått med akkurat denna kvalitetstiden, for Eldstemann har som regel gått å trent aleina, eller sammen med kompisene …

 

” Fatter’n har nemlig lurt seg unna denna avtalen, med ett mangfold av alt for dårlige unnskyldninger …

 

Men idag, då va det ingen vei utenom … Kånå satte hardt mot hardt, og etter detta famøse bildet eg delte av hu idag morgens fikk eg valget om enten gå på trening, eller overnatta i Bodå …

Gudhjølpe meg, altså … Eg hate når Kånå liksom har et lite overtak, når eg gjerna har gått på ein smell …

Men skitt au … Det va jo på tide å komma seg i bedre form, slik at sumarkjolen gjerna passe te ferien står for dørå. Og ikkje minst at Eldstemann fikk sin lenge lovede kvalitetstid sammen med Fatter’n …

 

Tjera vena meg, altså … Kvalitetstid, liksom … Jauda for all del, det blei litt sånn småmorsom konversasjon øve tredemøllene, ein liten konkurranse om kim som jogga raskest før me tråkka inn te gymapparatene …

Derifra og ut, gikk saker og ting lukst te helsikke …

Eg trudde eg va i dårlig form, men eg va ikkje det … Ikkje i nærleiken, eingang … Eg va i ein forferdelige form … Så skremmande dårlig form at om eg ikkje hadde sagt stopp etter tre-fire apparater, ja då trur eg muligens Eldstemann måtte ringt heim te Kånå og kondolert …

 

” Eg satt rett opp ned på ett apparat og holdt på å forgå … Kvalmen skylla øve meg som ein tornado, og hadde eg måtta løftå ei fyrstikk eska der eg satt, hadde magen vrengt seg …

 

Muskler, ledd og sener, dei knaka og knekte av påkjenningen og fikk omtrent lika stort sjokk, som sjølve kontrollsenteret deiras . Altså meg og hjernebarken …

Eldstemann trudde ikkje sin egne auger, og begynte forsåvidt å bli i øvekant engstelig …

Men, etter nåken minutter med litt lett meditering der på ett stakkars treningsapparat, så kom Fatter’n sakte men sikkert seg te hektene igjen …

Herreguuuud … Meir e det ikkje å sei om den saken, enn at eg trur gjerna eg har godt av slenga meg litt oftare med Eldstemann på trening …

Det e i hvert fall heilt sikkert …

 

Men … Sånn uansett … Det viktigaste målet idag e egentlig oppnådd, og edderkoppene ute i Boden får sova uten meg i natt …

Juhuuu …

Man må gjerna slita litt for å ha det komfortabelt, men det va nå forsåvidt verdt det … Det va nåke kjølig ute ikveld … 😁😁😇

 

 

Sparkesykkelen …

 

Han i Midten sin sparkesykkel mista hjulet her for ei stund siden, og når eg kikka litt inn i Bodå idag for å rydda litt plass, tenkte eg at den kunne eg jo gjerna gjør ett lite forsøk på å fiksa … Nåke som eg itte ei litå stund med fundering, kom på at va nyttalaust … Han hadde jo og mista ein mutter som forsåvidt va essensiell, for at sparkesykkelen skulle bli kjørbar igjen … 

Eg rota litt videre rundt inne i Bodå, for å se om me hadde nåken andre utrangerte sparkesykler, som eg gjerna kunne ta deler av … 

Det va liksom som om eg hadde ett minne, av at me sko ha ein gammal liggende der inne, ein eller anna plass … Sjølsagt, så kom eg på etter omtrent ett kvarter med romstering der inne, at den sparkesykkelen eg tenkte på, den hadde røket på bosset, sist gang eg hadde ein liten opprydning … Men … Eg fant ein anna sparkesykkel, som forsåvidt bringte fram ett anna minnet … 

Et minne fra den gangen, når eg meir eller mindre gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og muligens blei rundlurt av både Kånå og Litlajentå … Sånn i all beskjedenhet … 

 

Sparkesykkelen …

Me gikk ein liten tur te lekeplassen i finveret igår, som forsåvidt fordufta te idag. Eg hadde vært i “Bodå” og henta sparkesyklane te kidsa, eller kanskje gjorde Kånå det forresten, det kan vær minnet e litt diffust. Då e det lika godt å ta med at det gjerna va hu som fant frem sparkesyklane, så slippe eg å få kjeft fordi eg har tatt æren for nåke hu liksom hadde gjort.

Gud hjølpe meg … 

Akkurat som denna her bloggen basere seg på at eg har tatt æren, for nåke Kånå har gjort. Hadde eg gjort det, hadde eg ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ihvertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren for det og …

 

” Eg skrive jo stort sett om alt det eg forsåvidt ikkje gjør, på ein måte, eller det eg gjør feil. I hvert fall …

 

Men, nok om det … Me va i ferd med å rusla avgårde, Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras med kvar sin sparkesykkel. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kleshabitten hans, blei guten sendt lukst inn for å kle seg litt bedre. Ikkje det at det eg brydde meg så voldsomt, men eg vil jo tru naboene muligens ville begynt å lura litt, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser og ei Darth Vader kappe oppå. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre ga beskjed om, omtrent lik null.

Men itte litt upedagogisk kjøpslåing, kor guten har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, så blei me enige. Me får bare håpa at kravene me hadde gått med på, blei glemt i nærmaste framtid.

Til slutt så va me endelig klar for avgang, og satte avgårde mot lekeplassen. Me bor midt i ein sving med oppover bakke den ene vegen, og logisk nok nedover bakke andre veien. Og den snareste vegen te lekeplassen, det va nedover … Det hadde tydeligvis Mini’en også tenkt ut. For … Før både eg og Kånå fikk tenkt oss om, så slapp han seg avgårde nedover bakken …

 

– Kan han med denna her sparkesykkelen i nedover bakke ?? … Spør eg Kånå.

– Eg vett ikkje … Svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg.

– Svarte, salte bananer … Utbrøyt eg … Og satte avgårde i fullt firsprang itte fartsfantomet, som va på vei nedover bakken i fulle fart …

 

Mini’en, som e i pur ekstase suse som ett prosjektil nedover bakken, har i hvert fall ingen bekymringer om han kan detta, eller ikkje. Den guten leve itte mottoet  ” Går det bra, så går det bra” …  Nåke hemningar eller sperrer som forsåvidt Litlajentå har, dei har ikkje den guten lært seg ennå. Og i mitt stille sinn e eg nåke småengstelig, for om Mini’en nåken gang vil utvikla slike egenskaper …

Fjotten kauka av fryd, der han akselerere nedover bakken, og som eg nevnte, så e jo detta ein sving. Men det virka det ikkje som om Mini’en ensa … Tjera vena meg …  Guten speede lukst mot vegkanten, kor et lite idyllisk tjern forsåvidt gjør seg klar, te å gjerna ta imot fartsfantomet …

 

– Breeeeems … !!! Kauka eg te Mini’en, meir eller mindre i fistel …

Fjotten snur seg spørrande … – Hææ ?? … Svara han..

– Neeei, se fremover for helsikke … Brøle eg tebake … 

 

Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, Mini’en har oppdaga veikanten … Det e ikkje vanskelig å se der eg komme halsande i hælene på guten, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka han ska gjør. Men plutselig … Så legge guten elegant venstre fot i asfalten, som virke som brems. Så gjør han ett lite utslag på rattet samme vegen før Mini’en skjeine inn i ein nydelig sladd og stopper like ved vegkanten.

Mini’en kikka tebake på meg med ett ikkje så reint lite stolt blikk, ein Fatter’n som komme galloperande nåke mindre elegant og stoppe definitivt ikkje lika grasiøst som sin sønn …

Guten setter opp ett tindrande svært flir, med ett frydefullt blikk i augene. Ett blikk som bare ein på to snart tre år kan få te … Før guten proklamere  – Kuuuult … Sempe kuuuuult pappa. Mens eg bare pusta letta ut før eg sige sammen som ein tomsekk av lettelse, der i vegkanten … Før Kånå og Litlajentå komme spankulerande forbi … 

 

– Gjekk jo bra det ... Seie Kånå, med eit lattermild glis om kjeften …

– Ja, han gjør jo det nesten heila tiå nå for tiden … Legge Litlajentå te …

 

Det passere nåken sekunder før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå og Litlajentå kjørt ein liten spøk … Og har med fullt overlegg latt meg leva i truå om at detta mest sannsynlig ville gå lukst te skogs … Eller te sjø’s forsåvidt, siden guten hadde strake veien mot tjernet, nedenfor vegkanten, kor eg lå og forsøkte å få igjen pusten …

Etter ny rekord på seksti metern, for fedre godt over førti …

Eg holdt på å slenga ein kommentar tebake, men tok meg i det … Av alle ting, så e det eg som har vært mest “hønemor” opp gjennom årenes løp …

Så når me har vært ute på tur med Flokken og de har begynt å klatra rundtomkring,  både her og der, så e det eg som nærmast har fått åndenød av deiras halsbrekkende stunts … Kånå la ikkje merke te farene i terrenget og va som regel heilt avslappa … Hu så gjerna ikkje det skumla med å detta ned, fra ein førti centimeters høg steingard, og ned i det mjuka graset, slik som eg gjorde …   

 

Så det va vel gjerna ikkje meir enn vel fortjent … Akkurat den … Egentlig, så va det ganske morosamt … Sett sånt i ettertid …