Bålpanne, pølser og pannekaker …

Idag, så sov me leeenge. Til og med Småfolket nøyt livet i loppekassen idag. Jaja, i hvert fall halvparten av de. Mini’en plaga livet av søster si klokkå sju, og blei kasta på dør.

De dele rom, te hans store glede, og hennas store frustrasjon.

Nett som to andre som også dele rom her i heimen. På ein måte. I alle fall, sånn inni mellom, når Fatter’n ikkje alltid vett heilt sitt eget beste.

Som for så vidt e meir ofta, enn det e sjeldent.

Men, nok om det. Fjotten kom sjølsagt inn i midten te oss, og koste seg med ein film på i-paden sin.

Det gikk greit lenge. Lengre enn mot normalt. Men, te slutt blei han kasta ut derifra også, og tok meg med i dragsuget.

Typisk …

 

Seinare på dagen, stakk me ut for å bytta litt gaver og handla inn nåke me har spara te lenge. Og når me fikk gavekort av mine skapere på den butikken de hadde det, så va endelig saken biff.

Nå skulle me få oss bålpanna …

Temmelig i mot våres typiske flaks, så va det medlemstilbud på bålpanne nå. Så me endte jaggu meg opp med ein god del meir utstyr, enn me egentlig hadde råd te.

Ei bålpanna e liksom dyrt nok. Men, ska man ha med litt utstyr, så kosta nærmast det meir enn sjølva bålpannå.

Så slik god timing for ein gangs skyld. Det kan man ikkje anna enn takka og bukka for.

Kånå fløy avgårde på jobb lika etter me kom heim, og hadde fått i oss litt middag. Kveldsmaten, den tenkte eg me kunne laga på  bålpannå.

 

Så når mørket senka seg og Småfolket begynte å bli sultne igjen, fyrte me igang, og grilla pølser og laga pannekaker.

Og, om eg sko fått sagt det sjøl, igjen. Så e ei slik bålpanna jaggu meg kanon kos. Om man bare får satt seg den veien vinden ikkje blåse.

Det blei nåke røykfylt for Litlajentå, men det ga seg ganske kjapt …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lørdagskos i sofaen med Harry Potter …

 

Kånå har reist på vift, så me har styrt oss sjøl idag, eg og Småfolket. Så etter frokost fløy eg og Mini’en avgårde på ein butikk, å handla litt saker og ting. Jernriva, skikkelig spade og trillebår hjul.

Idag, så skulle den gamle hekken jaggu opp av jordå.

Litlajentå ville ikkje vær med. Pene småfruer går tydeligvis ikkje på slike butikker. Me kunne bare komma å henta hu, når me va ferdig med mannfolk butikken. Greit nok, tenkte me og stakk.

Etter ein god halvtime henta me Litlajentå og lossa av det me hadde handla.

 

Litlajentå kom ut dørene som den reneste divaen. Pynta som om hu skulle på ball på slottet.

– Wow, jøje meg. Sa bare Mini’en. Å kikka imponert på søster si.

Jøje meg, det tenkte eg også. Men, detta e ikkje mitt departement. Så lenge det ikkje e miniskjørt å bikinitopp, så e det greit for meg. Det va nesten slik at både eg og Mini’en følte oss litt underpynta.

Men, skitt au. Me skulle bare te byen å kosa oss litt.

 

Me gjorde unna nåken få ærend me hadde i byen, før me rolig rusla mot hovedmålet våras i byen i dag. Godteland butikken. Småfolket skulle få handla lørdags snopet sitt der idag. Det gikk nesten lukst i dass.

Det va så stort utvalg, at de klarte nærmast ikkje å velge. Augene gikk nesten ut av ledd, og de svinsa rundt som blinde mus.

Te slutt måtte me bare gjør kort prosess.

 

Etter middagen, så måtta Fatter’n ut å jobba. Hekken ble raska opp med røttene. Den planen eg snakka om fikk eg aldri forsøkt. Eller jo, eg prøvde litt ein kveld, men det va så mørkt at eg ikkje fikk det te.

Me lar det bli med det. Eg trenge ikkje fortella meir. Anna et at det va mørkt.

Men, idag så gikk det brillefint me god gammeldags håndamakt og ein god spade. Et par røtter måtta kuttas med ein slik greinkutter me og handla. Eg angra ikkje på det nå. Uten den hadde eg aldri fått opp den største hekkplanten.

 

Og nå. Nå kosa me oss med lørdags snopen å ser på Harry Potter. Til og med på norsk.

Det e litt skummelt synast Mini’en, men mest kjekt …

 

Ha ein trivelig lørdagskveld, Folkens …

 

 

 

 

Mini’en …

 

Eg nevnte nåken eksempler på støy som nesten va bedre enn det endalause gnålet te de to på lokalradioen, i siste innlegg igår.

Jenter i klubb og pipingen fra setebelte alarmen.

Eg kunne glatt tatt med ein ting te. Nemlig snakketøyet te Mini. Det har blitt dokumentert fleire ganger opp gjennom årene, her på bloggen, akkurat det at Mini’en har mye på hjarta, te tider.

Eller omtrent twentyfourseven.

 

Igår, så tok Kånå guten med for å handla når eg kom heim fra jobb. Eg holdt nesten på å spør om hu va sikker på det, om hu liksom ville ha han med seg, på slikt.

Før eg raskt tok meg i det.

Slike taktiske katastrofe bommerter fra Kånå, de trenge man jammen ikkje påpeika.

For når eg kom heim blei eg nærmast overfalt av fjotten, og fikk et kvarter langt resyme av hans dag igår.

Slikt e egentlig bare koselig. Når man ikkje har sett guten itte ein travel dag på jobb.

 

Men, eg vett også det, at om ikkje Kånå hadde gått på ein liten smell, og tatt Mini med på butikken. Så hadde eg mest sannsynlig fått minst ein halvtime te.

Derfor holdt eg klokelig kjeft når Kånå hanka han med seg og suste avgårde.

Hu skulle ta ukehandelen og se om hu fikk gjort unna nåken julepresanger. Sammen med Mini.

Tjera vena meg.

 

Eg hadde egentlig mye eg skulle gjort igår, men når en slik sjanse bød seg. Så va eg ikkje sein å gripa den med vidåpne armer.

Eg slengte meg i sofaen, skrudde på Roswell serien min, og nøyt to timer med komplett stillhet i heimen.

Kun avbrutt av lyden fra tv.

 

Ingen Mini som måtte ha hjelp te nåke. Ingen lange avhandlinger om alt og ingenting og ikkje måtte eg finna på nåke å gjør, for å få litt tid for meg sjøl.

To timer med rein og skjær nytelse.

Så kom Kånå heim.

 

Hu halsa inn dørene med varene mens hu konstant uffa seg. Eg greip tak i støvsugerne som eg hadde satt klar, når eg høyrte dørå gikk opp, og skrudde lynraskt tv’en av.

Eg e gjerna nåke toskjen av og te, men eg e ikkje idiot.

Når godstoget med matvarer va ferdig levert oppe på kjøkken, og plassert der de skulle.

Troppa Kånå opp foran ein liksom travelt støvsugande Fatter’n, og proklamerte klart og tydelig.

Eg. Eg kjøre ein tur på kaffe te Celine. Et sekund te med Max, så trur eg at eg klikka i vinkel.

Før hu jogga ned trappene og forsvant …

 

Resten av kvelden fikk eg med skvaldrehønå våras.

Men, det gikk heilt fint.

Eg hadde fått lada batteriene opp te nesten hundre prosent eg …

Og forresten. Så satt guten dypt forankra langt nede i et blad han hadde fått grene seg te, på handleturen.

Så Fatter’n fikk med seg et par episoder til han …

😁😁😁

 

 

Game Over …

Foto : Freegametips.com

Eg hadde nettopp kommen på at eg hadde laga meg ein kopp kaffi for ei stund siden, så eg hasta ut på kjøkkenet. Den va akkurat passe lunken te at den va drikkande.

Når eg passere gangen der trappå ned te første etasje går, så høyre eg nåken som jamra.

Eg stoppa opp for å høyra litt bedre. Tjera vena meg. Det kom i fra Han i Midten sitt rom. Ei jamring som om han nesten lå for døden.

Svarte salte bananer …

Eg slengte koppen på kommoden lika ved meg, så kaffien spruta te alle kanter, spurta ned trappene raskare enn på lenge og vrengte opp dørå te Han i Midten.

 

Eg forventa jo nærmast ein fyr som lå på gulvet i dødskramper. Nakkahårene stod te værs som totempæler og hjarta banka som besatt.

Om det fra løpeturen ned trappå, eller pga redselsskrikene, det spiller neppe nåken rolle.

For der inne på rommet. Der møtte eg to auger som kikka på meg i rein og skjær forbauselse, når eg skeinte inn på rommet i beste Kramer stil.

Han der steingalne naboen te Seinfeld.

Med tanke på at eg ennå ikkje har vært innom badet idag, for å fiksa på sveisen etter en god natts søvn. Trur eg faktisk ikkje det va verdens verste sammenlignelse.

 

Han i Midten titta perplekst på meg. Der eg står med håret te alle kanter, redsel i blikket og pusta som ein kval. For Han i Midten e langtfra død, døende eller livstruende skada.

Men, spillfiguren i dataspillet han spille. Den e dau som ei sild.

Ka i helsikke e det med deg, Pappa ? Du ser jo heilt galen ut !? Kauka guten ut …

 

Eg kikka på fjotten, så på spillet før det går opp for meg ka som har skjedd. Det va bare Game Over. Gutalarven hadde bare levd seg inn i spillet, mens han snakka med vennene sine, og liksom bare lata som.

Gjort seg te for kompisane på eit humoristisk vis …

Fra hovudet mitt så kan eg mana frem bilder lika tydelige som på ein kinofilm i HD. Men, ingen av dei bildene stemte med det eg møtte nede på rommet.

– Herreguuud. Dra deg ut, Pappa !!! Fortsatte fjolset som hadde skremt livskiten ut av sin far.

Eg fant ut at det va på tide å gjør retrett, og rygga småflau ut av rommet igjen. Mens eg høyrte krapylet fortella kompisane ka som hadde skjedd.

Eg syntes nesten eg høyrte gaplatteren fra kompisene, komma ut av headsettet hans, mens eg rusla opp trappene igjen.

 

For ein nåkenlunde analog mann i en digital verden, så bør eg gjerna tenka meg om ein gang og to te, neste gang.

Men, som far. Så tenkje eg det e bedre å løpa ein gang for mye, enn den eine for lite.

 

Game Over altså …

Forbaskade SoseMikkel …

 

 

 

Amerikanske Pannekaker og det å Sovne på Sofaen …

 

Det ble sen frokost her i heimen idag. Kånå har jobbhelg. Så eg og Mini slumra alt for lenge i sengå, før me stod opp.

Det e jaggu meg snodige greier. For når eg står opp i null seks null null tiden, som eg pleier.

Då e legemet til Fatter’n klar som et egg til dagens strabaser på jobb. Men, ligge eg i sengå å slumra som idag. Til klokkå e langt over ni.

Då må både armer, bein og spesielt rygg mørnes i en ti minutters tid, før eg komme meg ut av sengå.

Å spretta ut av loppekasså som ein ungkar, det e definitivt utelukka i slike tilfeller.

 

På den andra sidå, så kan det jo godt vær det e slik i ukedagene også. Eg kjenne gjerna bare ikkje etter, der eg hasta ut på badet som en tyv i nattå.

For å ikkje vekka Kånå.

Og for å komme i gang med ein ny dag, som tørner i mot deg som et løpsk godstog i feil spor. Som regel, så pense ein kopp kaffe på jobb toget inn på rett spor, igjen.

Kaffe e viktig.

Det e nærmast som livets vann for ein sliten, småtrøtt men stort sett våken yrkessjåfør.

 

Eg glemte kaffekoppen når eg kom heim fra jobb igår, og slokna som et slakt på sofaen.

Slikt gjør man sjelden ustraffet her i heimen.

Enten, så blir man raskt vekka ut av uføret av ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

 

Eller, så kan man raskt bli utsatt for en av Småfolkets små rampestreker i hverdagen.

 

 

Igår va det Mini’en som gikk amok med ansiktsmalingen sin, og lot kreativiteten gå utover Fatter’n, som snorka verre enn et sagbruk.

Ein blå tiger va det han forsøkte å få frem.

Eg vett ikkje. Eg synast muligens det ligna meir på et blått dovendyr som nettopp hadde vakna.

Jaja, flott va et jo uansett. Man kan jo ikkje sei nåke anna, når Småfolket lar kreativiteten løpe løpsk.

 

Men, nå må det stekes Amerikanske Pannekaker her.

Småfolket vil ha mat …

 

Ha ein strålande lørdag, Folkens …

 

😃😃😃👍

 

 

Hamsteren Obelix og Rampenissene …

 

Siden livet, flytting og jobb tok fokuset vekk fra Rampenissenes eskapader denna adventstiden, tenkte eg at me kan gjenoppleve nåken av deiras påfunn.

For sjøl om bloggen lå brakk i nærmast heila Desember, så betyr ikkje det at Rampenissene gjorde det samma.

Ånei du … De har herja i heimen gjennom heile adventstiden, med diverse sprell av forskjellig kaliber. Som denna dagen, når de oppdaga at Familien Vandrende Kaos hadde fått et nytt medlem.

Nemlig hamsteren Obelix …

 

Skjønt, sett sånn i ettertid, og sjøl om det gjerna ser rimelig uskyldig ut der disse to nissene studerer innholdet i hamsterburet, så kunne detta muligens gått verre enn det for så vidt gjorde.

For, når Mini’en og Litlajentå runda hjørna fra trappå, og luska seg inn i stuå, blei de rimelig forferda over scenarioet som utspant seg.

Obelix, vår smått korpulente hamster med et mildt sagt fantastisk lynne, som mot alle odds virkelig har funnet roen i vår kaotiske heim. Han spant rundt i buret sitt som ein katt med sennep i rævå, og virka totalt ute av balanse …

Hamsteren minna meir om ein spik spenna gæren lemen, enn ein avbalansert og harmonisk hamster …

 

– Ed trur Obelix har blitt heilt koko, Tijil … Kauka Mini’en forferda ut.

– Ja … Herreduuud. Eg trur Rampenissane har skremt vettet ut av ham … Svara Litlajentå småskremt.

 

Obelix, som stort sett ligger å nyte livet i sin lille hule, og stort sett kun kommer ut for å hamstre litt mat og kanskje ta seg ein liten spasertur i hjulet sitt …

Han hadde gått komplett amok inne i buret sitt.

Det va jaggu meg spor nede i sagsponen etter løypå han mest sannsynlig hadde løpt, etter han antagelig hadde oppdaga nissene som satt og stod å betrakta ham …

Og ikkje før disse forbaska Rampetrollene blei fjerna, fant småkrypet roen å luska seg forsiktig inn i hulen sin igjen.

 

Men, det gikk minst ein halvtime før han fant skikkelig roen inne i buret. Då han til stadighet stappa snuten ut av åpningen, for liksom å sjekka at publikumet var borte vekk …

– Stakkars Obelix, hvis Rampenissane plaga han ein gang te, så kasta eg de lukst i Bodå … Sa Litlajentå morskt

Ja, det gjør me Tijil … Me gjør akkurat sånn som Mamma gjør me Pappa … Sende de rett i Bodå … Til de forstår alvoret her … La Mini’en bestemt til …

 

Tjera vena meg …

 

 

Juletrefoten …

 

Kånå hadde pompøse planer om å pynte juletreet tidlig i år. Faktisk, så var planen å få det på plass, pynte det og ha det klart, til første søndag i advent. Me skulle jo flytta i romjulen, så då måtte jo treet ned like etter juleaften …

Men, når vi fikk tilbudet av husverten me leier huset av, til å flytte inn i midten av Desember, i stedet for første januar …

Så dumpa Kånå de planene, og slo seg te ro med at juletreet fikk komme opp like før jul. Ingen vits å pynte treet, for så å pynte det ned, og til slutt pynte det opp, igjen … Det var me så saktens enige om, både eg og Kånå …

I mine auger, så holde det for så vidt glatt med å pynte treet lille juleaften, slik man liksom gjorde i gamle dager …

 

Allikevel, så må eg jo bare innrømme, at man kan ikkje holde på alle gamle tradisjoner, eller for å si det enkelt, for husfredens skyld kan man glatt la noen nye tradisjoner få slippe til …

En vrang, sær og taus husmor i tiden før jul, fordi man har ulike tanker om når juletreet skal på plass, det finner eg lite fristende.

Men, når datoen tippa tjuende Desember og juletreet fortsatt ikkje va kommen på plass, så begynte til og med Fatter’n å tenke at nå var det på tide å få det opp. Et tre som lå så salig på gulvet i garasjen, i tre plastposer og venta på å slå seg ut i full mundur …

Derfor så rusla eg ut i garasjen mandags ettermiddag, for å gjøre alvor av mine små tanker, om å glede ei smått stressa Kånå.

Ei Kåna som stod på hovudet, for å få heimen klar te jul …

 

Av natur, så e eg velsigna med ein slags kronisk dårlig samvittighet, både for det eg liksom vett eg har gjort galt, men til og med det eg ennå ikkje har gjort …

Slik som det å gå gjennom tollen etter et lite kalas i taxfree’en.

Eller faktisk, så kan eg se ut som den mest skyldige av alle i tollkøen, selv uten å ha gått amok i den samme taxfree butikken. Eg blir som regel grepet av ein slags iboende angst for å gjort nåke eg ikkje har gjort, men kanskje kunne funnet på …

Forstå det den som kan …

 

Faktumet lika før jul sånn uansett, det va at eg ikkje hadde fått på plass detta julatreet, slik eg hadde lovd Kånå … – Sjølsagt sko julatreet opp med ein gang me flytte inn, ka du trur liksom !?!  Hadde eg fortalt Kånå, midt i den verste flyttesjauen …

Men istedet så lå det fortsatt på garasje gulvet … Og der kom det faktisk te å ligge ei litå stund te …

Fordi … Eg fant ikkje julatrefoten …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Frykt og motgang har som oftest ein slags lammende effekt, og der stod eg som ei forsteina statue midt i garasjen, og kikka på dei tre posene med julatre. Kor ingen av de inneholdt julatrefoten …

Ka slags idiot e det som har pakka ned treet da, men ikkje lagt den forbaska foten sammen med treet …

Eg bedreiv litt lett grøftegraving i sjelå, og kom kjapt frem til kim idioten var … For det var sjølsagt meg sjøl … Det e for så vidt et ritual som går inn i ett større mønster, akkurat det at eg finne ut at mesteparten av idiotiske saker og ting som skjer her i heimen, dei e eg som oftast skyld i sjøl …

 

Eg rusla saktmodig inn dørene igjen og finne Kånå på kjøkkenet. Av og te, så e det besta å riva plasteret av i ein kjapp bevegelse, det gjør litt vondt med ein gang, så går det over …

 

– Eg finne ikkje julatrefoten eg !? Seie eg te Kånå, i eit slags spørrende tonefall …

– Finne du ikkje julatrefoten ? Spør Kånå …

Finne du ikkje julatrefoten ?!? … Sier hu forsyne meg ein gang te.

Ligge den ikkje sammen med julatreet da ? Spør hu videre.

Eg rista på hovudet og snur meg mot dørå igjen, vel vitende om ka som komme …

– Ka idiot som pakka ned treet i fjor da, og ikkje la den sammen med treet !??!

 

Me vett alle svaret på det spørsmålet, allerede, og nå visste Kånå det og … Så eg hoppe litt videre …

 

Eg suste ut i vårt eminente rekkehus, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Ein julatrefot kan vel ikkje vær så vanskelig å finna vel, tenkte eg, mens eg saumfarte alle tenkelige steder den kunne ha blitt forlagt …

Sjølsagt uten hell … Den helsikkens julatrefoten va sporløst fordufta … Herreduuuud …

Eg trødde inn ein del andre ting i bilen, og suste tebake te huset, kor eg saumfarte heile garasjen. Samt garasje loftet. Kanskje eg hadde lagt den i ei eska der. Men, neida … Her var den heller ikkje å finna …

Eg spant avgårde ut til rekkehuset igjen, og leita i kvar ein krinkelkrok nede i orginal Boden. Det va jo der julatreet hadde ligget … All logikk tilsa at då burde jo foten også ligge der …

 

Eg har ein tendens te å klamra meg te alle ting som gjør meg unik. Det faktumet at eg ikkje kan leita itte ting, e i Kånå sine auger ein av dei tingene, vil eg tru … Eller … Eg trur ikkje, eg vett …

Derfor leita eg ekstra godt etter … Men, fortsatt uten hell

Eg løp opp alle trappene og gikk løs på loftsboden. Den var jo nesten tom. Så om den lå her burde den væra lett å finna, men den forbaska foten var ikkje å finna …

Slukøra jogga eg ned igjen, ringte Kånå og formidla dei dårlige nyhetene …

 

– Finne du den fortsatt ikkje ? Herrguuud, du kan jo ikkje leita heller vett du !! Den e jo nødt te å ligga der, ein plass … Sa Kånå … Som forventa …

– Har du sett i boden på loftet, det va jo der julatreet lå, før me flytta det ned i Boden nede, fordi du fikk det i hovudet kvar gang du var der ute å henta nåke … Fortsatte hu …

– Sjølsagt har eg leita der oppe … Det e jo nesten tomt, så der va den ikkje … Svara eg, så smått irritert.

– Så du oppe te høyre, andra eller tredje hyllen. Eg meina eg har sett den der … Svara Kånå …

– Ja, eg har det, den e ikkje der ! Svara eg, og va nesten bombesikker før eg la på …

 

Men … Nesten river ingen mann av hesten …

 

Så eg gikk sakte opp trappene igjen, mens eg slengte ut nåken ukvemsord for meg sjøl. Akkurat som om eg ikkje hadde sett den forbaska foten, om den hadde ligget der !!?? …

Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot …

Og så idiot at eg ikkje hadde sett ein svær grønn julatrefot, oppe te høyre i loftsboden, det e eg nå fordømra meg ikkje … Toskjen innimellom, ja … Til og med litt Sosemikkel kan eg vær … Men, heilt komplett idiot … Ånei du …

 

Eg fant julatrefoten te slutt …

Det så dåkke sikkert på bildet øverst …

Eg sa te Kånå at den lå under trappå, inne på vaskerommet …

Hu kikka på meg med eit forbløffa uttrykk i andletet, når eg ga hu den gledelige nyheten …

 

Kånå e muligens lettlurt, men eg vett hu ikkje e dum …

For, detta va jo ikkje te å tru, og Kånå trudde meg heilt sikkert ikkje, heller …

Men, julatrefoten kom te rette, treet kom opp og småtrollene fikk hengt på julatrepynten …

 

Alt anna e vel egentlig heilt uvesentlig … Vil eg tru …

Eller, eg trur ikkje … Eg vett …

 

Punktum …

 

Mangel på Rampenissetro, karantene Hotell og Smittevern tiltak …

 

Til Mini’en sin store glede har jaggu meg Rampenissen flytta inn, igjen. Men, for å bruka ein “liten” klisje, har fjotten havna lukst i karantene, i disse tider …

Sjøl ein Rampenisse som har reist langt må finne seg i gjeldende lover og regler …

Då e der godt å se at i hvert fall femti prosent av Rampenisse bestanden her i heimen, følger de retningslinjene som e gitt. Man vet jo sjølsagt lite om slike veseners reiseruter, smitteutbredelse i heimlandet og lignende …

Men, i alle folkeslag og til og med blandt Rampenissebestanden, så finnes det sorte får …

 

 

For, nede på Litlajentå sitt rom sitter en liten Rampenisse jente på nattbordet, da det har gått vide rykter i Rampenisse miljøet, om at sjølvaste Litlajentå hadde mistet troen på disse uskikkelige skapningene …

Slikt går nok ikkje ustraffet hen, og Litlajentå gikk nesten på ein kraftig smell, idag morgens…

Jentå har nemlig i dagene før første Desember, gått hardt ut og hevdet at Rampenissene ikkje fantes. Slikt tull og vas var det bare oss foreldre som stod bak, og til Mini’en sin store forargrelse har hun pepret fyren med alskens konspirasjoner og teorier …

Til og med advarsler fra Fatter’n, om at andre barn har fått svi for slike uttalelser, gikk upåaktet hen …

 

Selv ikkje rykter om at visse barn som hadde krenket Rampenisse miljøet på slikt vis tidligere, faktisk hadde endt opp som offer for lumske rampestreker, bet ikkje på Litlajentå …

– Pøøh, du bare lyge Pappa, ingen Rampenisser kan klippa håret te barn … Kauka hu ut, når eg advarte hu om at slikt faktisk hadde skjedd, i andre hjem …

Skjønt, hu drog hendå litt forsiktig gjennom sine gylne lokker, når advarselen sank litt inn …

 

Men, når hu vakna idag morgens. Va det ein triumferande Mini som stod i døråpningen hennas og peika lukst på nattbordet hennas, mens han kauka ut …

– Herreduuud, Tiril. Tror du fortsatt ikkje på Rampenissen, eller ??

 

 

For der satt nemlig ei uskikkelig Rampenisse Kånå, som hadde brutt seg ut av karantene hotellet, med ei morsk mina om kjeften, og Fatter’n sin hårtrimmer i hendene …

Litlajentå tok seg kjapt te håret, men pusta lykkelig ut, når hu heldigvis fant ut at detta nok kun va ein liten stor advarsel …

Man tulla ikkje med Rampenissene, det e nok tydeligvis heilt sikkert …

 

Her blir det virkelig spennende å følge med, om jentå har lært seg ein liten lærepenge, eller om hun fortsatt står på sitt … !?!

 

To be continued … .. .

 

 

Ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid …

 

Småfolket har slokna, Kånå e ute å lufta vettet sitt og eg satt å så på ein absolutt meiningslaus bilbygger serie. Ein fyr skulle bygge ein futuristisk superbil av ein gammal amerikansk Pinto, (eller e den meksikansk?) men endte opp (i mine auger) med å laga noe heilt grusomt.

Den ihjel rusta Pinto’en va jaggu meg finare, enn denna kreasjonen fyren lagde. Men for all del, kunden blei jo fornøyd …

Når eg såg sluttresultatet, så fatta eg ikkje kossen eg har klart å bruka halvannen time av ein frikveld uten Kånå, te å kikka på detta mølet her. Men, det akkurat slik som med sånne skremmande dårlige filmer, som man allikavel blir sittande å se på.

Bare fordi man må få med seg kossen det går … Som stort sett e slik man trudde, etter omtrent fem minutt ut i filmen …

Så egentlig, kunne man for så vidt skrudd av allerede då …

 

Det gikk jaggu meg allright på jobb idag også, slik som det stort sett gjør, sjøl om eg alltid tenke at detta aldri vil gå godt. Av ein eller anna finurlig årsak, så e det dei dagane det ikkje ser så aller verst ut, at eg gjerna går på ein smell.

Og bruka dobbelt så lang tid enn eg faktisk hadde trudd på forhånd. Mye fordi man må te alle ytterpunktene man har på rutå si …

Når er kom heim fra jobb, fikk litt middag i skrotten og ramla ned i sofaen. Så kom Mini’en heim fra besøk hos noen venner. Og derifra og ut, trur eg ikkje det e mye anna enn Rampenissen han har snakka om …

Hjølpe meg, altså … Den der forbaska Rampenissen har muligens gjort litt meir ut av seg, enn det som for så vidt va tanken fra starten av …

Eg lura virkelig på kossen den har tenkt å holda nivået, fra dei siste to årene som har gått, og gjerna toppa det igjen i år …

 

Det e vel nesten ikkje mulig. Men, ingenting e umulig som Goliat sa i serien om taubåten Elias, det umuliga tar bare litt lengre tid …

 

Ein anna ting som nesten e umulig, men som absolutt ikkje tar lang tid i det heila tatt, det e å holda seg unna kakeboksen med kakemenn. Det e ikkje så mye meir å sei om den saken, enn at Fatter’n sikkert e trillrund når julå komme, og kakemenn må bakes kvar helg frem til jul …

Tjera vena meg … Eg trur Kånå har rett av og te, når hu seie at hu ikkje har fire barn. Men, fire barn og ein forvokst baby …

Men … De e jo så gode … Åsså har eg jo baka de sjøl. Jaja, ikkje alle då. Småfolket har jo også vært med … Det e nesten som den gangen eg ikkje syntes nåke om middagen Kånå hadde laga, og rana kakeboksen hennas …

Før eg sneik meg ut på vaskerommet, å snikspiste de bak vaskemaskinen før eg blei ferska av Mini’en … Han va enkel å bestikka, slik at me plutselig va to kaketjuver …

Litlajentå va verre … Hu løp lukst te Kånå å angav oss … Typisk, vett du … Eg røyk lukst i Bodå den gangen, mens Mini’en fikk nattasang, kos og klem, av ei småsint, ilter men stort sett snill Kåna …

Kor rettferdig e det da, liksom …

 

Men, nå begynne det å dra seg te her på tv-skjermen … Sjølvaste Schwarzenegger i storform og ein av Terminator filmene rulle på veggen her …

Ha ein finfin kveld, Folkens …

 

 

Ps.  Her e forresten et bilde av den bilen eg nevnte i innledningen … Døm sjøl, men eg syns den ser forferdelig ut … =D

 

Foto : “La Pintia” 🇮🇹 www.hiltzautoco.com

 

Julatre ? … Nå ??? … I dag … Øhh …

 

Kånå gjorde som planlagt idag, og stod for steking av kakemenn. Eg, Mini’en og Litlajentå stod for produksjon og prøvesmaking … Jaja, prøvesmakingen blei me kjapt kommandert bort i fra …

Førti prosent svinn på kvart brett, det meinte Kånå absolutt ikkje va innafor …

Så hu ein av oss med så mye som ein kakemann smule i nærleiken, røyk me lukst i Bodå heile gjengen … Det frista jo sjølsagt ikkje … Så me veksla på å stå vakt, når me sneik oss te litt meir, om Kånå forlot åstedet …

Det gikk heldigvis bra, sjøl om Mini’en glemte seg ut den eine gangen, slik at eg og Litlajentå nesten blei tatt på fersken …

Jøje meg, vett du …

 

Men, det va ein anna ting som for så vidt sjokkerte meg mest idag, når Kånå begynte å snakka om å ta frem julatreet idag. Tjera vena meg, eg sleit som ein hund med å holda hu te ei veka før jul, forrige år.

Og nå, nå skulle hu fanken meg dra frem treet før Desember har begynt … !?? Eg kikka på Kånå med vantro auger.

Julatreet ska pyntast på litla juleaftå, meina nå eg, men under sterk tvil ga eg itte i fjor. Sterk tvil og ufortjent sterkt press. For Kånå hadde drevet lobby virksomhet blant Flokken, og fått heile gjengen over på hennas sida …

 

Eg vett ikkje heilt. Men, eg har ein sterk mistanke om at Fatter’n vil bli satt under press fra fleire hold enn bare fra Kånå, i år også. Sikkert allerede fra neste uka. Kjenne eg hu rett …

Gudhjølpe meg, altså … Jaja, hu har for så vidt nåken sterke argument på hånd i år, når eg tenke meg om …

For huset e jo solgt … Eg, Kånå og Flokken e på flyttefot allerede i romjulen. Så det e vel det faktum, at Kånå har et ønske om å liksom ha litt julastemning her i heimen, før me flytte ut rundt nyttår … Så eg forstår hu jo litt også …

 

Det e vel bare å kapitulera med ein gang, vil eg tru, for før eller seinare så står julatreet der, i sin fulle prakt … Og i år e det gjerna lika godt at det blir før, istedet for seinare …

Men, det e definitivt altfor tidlig, spør du meg …

Jaja, alt for husfreden … Happy wife, happy life, og alt det der …

 

Det blei i hvert fall ikkje idag … Så bildet på toppen, det e fra i fjor, trur eg … Eller året før …

Uansett, ha ein fin søndags kveld, Folkens … Med eller uten julatre i stuå …