Fossiljakten …

 

Eg e glad me gikk på fossiljakt på søndag når solå stod høgt, været va flott og  himmelen va blå.

For både idag og igår har det samma været vært begredelig.

Sjøl om jakten for så vidt va resultatløs gikk Mini’en sånn nåkenlunde fornøyd heim. Mens me lett diskuterte et regnestykke øve kor mange fossiler det potensielt kunne vær igjen …

 

Det blei ein liten godslig disputt om alle faktisk allerede va gravd opp, eller om  det kunne vær fleire igjen, nede i sanden …

Skjønt, te slutt blei me enige om at det va bedre ting å finna på ein flott søndag i Oktober, enn å grava i sanden itte fossiler …

Derfor gikk me heim å gjorde meir eller mindre ingenting, den dagen.

 

Av og te, så e rett og slett det å gjør ingenting, meir fornuftig enn å gjør masse, om resultatet gjerna blir det samma … Blei me enige om …

Me har gjerna nåken likheter, eg og Mini’en også … Utrolig nok …

 

Men, det har blitt tirsdag, kaffekoppen e tom og det e på tide å gjør nåke fornuftig …

Nåke som definitivt ikkje e resultatløst … Varer må ut, og kunder må godgjerast …

Ha ein fabelaktig tirsdag, Folkens … Om man så ska gjør mye, eller ingenting …

Rett og slett … 😀😀👍👍

 

 

 

Barn, Aldersgrenser og oss Foreldres grensesetting …

 

Me har fire barn sammen eg og Kånå, og stort sett så har me vært ganske strenge på aldersgrenser, med noen få slepphendte unntak. Med disse tidene våre barn vokse opp i, e det jaggu meg ikkje lett å holda kontrollen på slikt. Om det e sosiale medier, filmer, spill, musikk etc. etc. …

Filmen i bildet ovanføre f.eks, den har ni års aldersgrense. Men, om du sette deg ned å ser den filmen, trur eg neppe du lar niåringen din se den, etterpå …

For all del, den har et underliggende godt budskap, men virkemidler og sjølve humoren i filmen. Den ligger langt over det ein niåring vil ha forståelse for. Det kan eg nærmast garantera deg.

I mine auger burde den hatt femten års aldergrense, både pga språkbruk, visuell bildebruk og diverse “hjelpemidler” som barn ikkje bør eksponeres for, allerede i ni års alderen …

Når noen som liksom skal ha kompetanse på slikt, setter ni år på en slik film, skjønner eg egentlig ingenting. Og gjør definitivt jobben med grensesetting for oss foreldre vanskelig …

 

Man skal ikkje stole på aldersgrenser, selv om noen har godkjent slikt for ni åringer. Spill på alle konsoller e lika vanskelig, om enn ikkje verre å følge med på …

 

For et spill kan man liksom ikkje sjekka gjennom før barna får lov, på samme måte som man gjerna kan med ein film. Spesielt ikkje om man har null peiling på hverken Pc-spill, konsoll eller I-pad …

Alle har det jo, e eit argument som kidsa ofte bruke, og som ofta går rett hjem, hos oss foreldre …

Til og med hos oss … Jepp, me har og gått på smellen med å tillate saker og ting som “alle” hadde, som me egentlig tenkte å si nei til, for så å finne ut at me hadde blitt rundlurt …

Men … Og her kommer eg til ein ting som mange foreldre bør ta til seg, for når me som foreldre har oppdaga eller blitt gjort oppmerksom på slike ting. Så har me tatt affære med saken, gjort oss upopulære hos våre egne barn, og slettet det som ikkje var passende.

Mange seie det e så vanskelig å ta vekk nåke, som man allerede har tillatt …

Det e faktisk tull og vas …

Man synes ikkje det e vanskelig å ta bort det som ikkje e passende for barnet, men man synes det e vanskelig å gjør seg sjøl upopulær for barnet.

 

Men … Man ska ikkje vær barnets bestekompis heila tidå, underveis i oppveksten, for somme ganger e man nødt te å gjør ekstremt upopulære valg. Valg som barnet vil kategorisere deg som verdens verste foreldre for at du tar …

 

Lasse Kjus sa det ekstremt godt på tv her ein dag. – Ingen skal mislike barna mine, fordi jeg ikke har vært streng nok … 

Altså, det e bedre barna hans mislike han som far for å gjerna vær for streng, enn at andre mennesker oppfatte hans barn som ufordragelige, fordi grensesetting har vært fraværende.

For all del, alt må jo vær innen den sunne fornuftens grenser, men å si at det e vanskelig å ta bort noe som barna gjerne misbruker, det e å fraskrive seg rollen som en god forelder, i mine auger …

Det finnes aldersgrenser fordi de skal overholdes, både på spill, filmer og sosiale medier. Filmer og spill bør vi foreldre snakke sammen, om ka me synest e greit for våre barn og respektere den andres valg.

Start foreldregrupper på Facebook og snakk sammen. Bli enige på felles foreldremøter om når barna kan få smart telefoner.

Snakk om at alle vil overholde aldersgrenser på sosiale medier, når slikt banker på døra, slik at barna ikkje kan bruke argumentet om at alle har det … Fordi dere foreldre allerede har snakka sammen om saken, og kanskje vet bedre …

 

Det e ikkje flaut, dumt eller lignende i det å ha gjort nåke feil, me har gjort de me og.

Det som e flaut, det e om du som forelder ikkje makte å gjør nåke med saken, og lar barnet få beholde nåke som det ikkje bør ha tilgang til …

 

Men … Ein ting som e ekstremt vanskelig å holda kontroll på, og som gjerna e lika mye med på å skapa dårlige holdninger, på lik linja som spill og filmer. Det e musikken våre egne barn høyre på …

Eg fikk regelrett sjokk her ein dag, når eg midt på ein lørdags formiddag sitte å høyre på P3, og de plutselig spille ein sang av Cardi B …

Gudhjølpe meg, altså … Kossen i alle dager ska me foreldre følge med på slikt, når me ikkje kan styra ka de spille på radioen, liksom … Og på toppen av det heila, så hylle programlederne både sang og sangerinne, for ein super låt …

Eg trur sangen heter WAP – med Cardi B … Og har liksom et slags refreng man ikkje vil at sine små håpefulle, ska gå rundt å nynna på …

 

Eg vett ikkje, men slikt blei i mine auger styrt på ein litt bedre måte, for ein del år siden … Kor slik musikk gjerna ble spilt litt sent på kvelden …

 

Eg minnast jo ennå ein episode fra min barndom, når me skulle på leirskule te Kinsarvik, og Samantha Fox sin Touch me hadde blitt redigert inn på ein mix-tape. Som bussjåføren velvillig hadde satt i spilleren …

Det va ikkje den første sangen som kom, men når den kom så smalt det. Ei litt kristelig lærerinne spratt opp fra setet sitt som ein rakett, spurta frem til spilleren i beste Usain Bolt stil og nappa lynraskt kassetten ut …

Snudde seg så mot alle i bussen, med ei ubermorsk grimase om andletet, før kassetten røyk lukst ut vinduet … Nå te dags, så hadde vel knapt nåken reagert, om denna Cardi B låten hadde kommen på radioen, underveis på ein lignande tur …

 

Man kan ikkje som foreldre styre alt av ka barna våre holder på med, og akkurat med musikk blir det muligens nåke vanskelig. Kanskje vil den beste medisinen i slike tilfeller, faktisk bare vær å digga musikken de lika, og me mislike.

For då e vegen for barna kort til å miste interessen, fordi foreldrene faktisk like musikken … Skjønt, Cardi B sangen, den e nok et unntak …

Eg har jaggu meg nesten ikkje høyrt verre …

 

Nei … Snakk med kvarandre som foreldre, sett grenser og hold de, bli enige med kvarandre om når ting skal tillates. Og vær ikkje redd for å gjør feil … Alle gjør det … Det e om man ordne opp det man har gjort feil, som definere om man lykkes som forelder …

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon … Mellom oss foreldre og mellom barn og forelder …

Det e nok det viktigaste middelet me har, for å skape mennesker med gode holdninger, av barna med ska fostre opp …

 

Det trur i hvert fall eg …

 

U – Svingen …

 

Etter ein nydelig dag på kontoret på torsdag, så tok livet ein u-sving … Mini skulle på speideren litt ut på ettermiddagen, så eg nevnte for Kånå at kanskje eg og hu kunne gå oss ein liten tur, mens guten va der …

Kånå trudde ikkje sine egne øyrer først, å måtte spør meg om hu hadde høyrt rett … Før hu sjølsagt sa seg villig te å gå tur … Med meg.

Herregud … Me gjør jo nesten aldri slikt meir … Går tur, bare eg og Kånå …

Stort sett, så har me Kleggen (red. Les Mini) klint opp mot leggen te ein av oss …

 

Før han, så va det Litlajentå … Og før hu hadde me Han i Midten dinglande etter oss … Og sist men for så vidt først, Eldstemann …

Jaja … Me har jo blitt vant med det, og rusla i hvert fall endelig smålykkelige mot barnehagen, der speideren skulle møtest …

Endelig, så skulle me ha ein time friminutt fra småbarnslivet, igjen …

 

Men, som Kim Larsen så muntert bedrøvelig synge – Livet er langt, men lykken er kort … 

For, me hadde ikkje kommen oss lengre enn lika rundt svingen fra vårt eminente rekkehus, før katastrofen va et faktum og turen gikk lukst i dass …

Lærerinnå te Mini’en hadde testa positivt for Covid-19, Fatter’n hadde vært på foreldremøte og Mini’en gikk jo på skulen … Og nå ringte smitteverns telefonen å kasta både meg og Mini direkte inn i karantene …

Tjera vena meg … Me skulle jo gå tur … !?

 

Jøje meg, altså … For ein u-sving sånn både bokstavlig talt og metaforisk sett, det blei …

Mini’en som hadde sparka foran oss i full fart måtte hankast inn, både eg og han måtte ned å testest og de på jobb måtte jo informerest …

 

Telefonen fra smittevernet ble etterfulgt av et par timer med komplett kaos … Før nyheten begynte å synka inn hos oss …

Eg grua meg te å bli testa, for ein vatt pinne langt inn i snyteskaftet, det e absolutt ikkje nåke eg foretrekke. Mini’en va og både spent og litt forskrekka, men tok det nåke bedre enn Fatter’n …

Kånå beroliga meg med at hu hadde høyrt de kun tok prøve i halsen nå …

 

Men, det gjorde de ikkje …

Eller jo … På Mini gjorde de bare det, for han blei testa først …

Puuh, tenkte eg. Og gapa så høgt eg kunne for legen som tok testen, å pusta letta ut når fjotten drog vattpinnen ut igjen …

Men, gikk på ein kraftig smell når han uten forvarsel trødde pinnen lukst inn i nasaboret etter turen ned i halsen … Giiisp …

Mini’en lo når me kjørte heim over igjen, å sa at augene mine hadde blitt trillrunde når nesen blei penetrert …

Eg trur fanken meg sykesøsterer på teststasjonen flirte litt og, når Fatter’n fikk akutt sjokk av ein nesepenetrerende lege …

Men, den som lo mest, det va Kånå når Mini’en løp opp i stuå for å fortella at pappa jaggu meg hadde blitt testa i nesen, allikavel …

Knekken i knærna, krampelatter og alt det der …

 

Det e fanken meg merksnodig altså, kossen ein liten telefon samtale, rett og slett kan snu livet ditt opp ned, på bare noen få sekund …

– Hei Frode, e du pappen te Maximilian. Me ønske å testa deg og guten din. Noen har nevnt dere som nærkontakter etter å ha fått Covid 19 smitte … 

Kaboom …

 

Det gikk for så vidt så godt som det kunne gå, situasjonen tatt i betraktning …

Både eg og Mini’en fikk svar sent fredags kveld, om at testen va negativ …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Aldri før, så har eg vært meir glad for at nåke positivt endte opp som negativt …

Og Mini’en kasta seg om halsen på Kånå og kauka … – Åh, jippi Mamma, nå kan eg endelig gi deg ein klem, igjen … 

 

Eg, eg satt å venta på samme reaksjon fra Kånå … Men, den kom aldri …

Man skulle jo trudd at livsledsageren man har valgt å dela livet med, ville bli overlykkelig øve at sin kjære mann fortsatt var frisk som ein fisk …

Men, når sant ska seiast, så hadde eg jo aldri vært syk … Sånn egentlig … Så det va gjerna ikkje så stort, allikavel …

Når eg fikk tenkt meg om …

 

Men, eg fikk på ein måte klemmen min te slutt … Når me hadde fått Flokken te sengs, roen hadde senka seg øve rekkehuset vårt og Kånå hadde fått samla seg …

Då krøyp hu jaggu meg inn i armkroken min der i sofaen, med et smått lykksalig lite sukk …

 

Det va forsåvidt alt eg trengte …

Den siste lille u-svingen, som brakte livet vårt tebake te normalen igjen …

I den grad vårt liv kan kalles normalt …

Sånn relativt sett …

 

Og der, med et lite Covid-19 smell … Så va bloggen jaggu meg i gang igjen …

 

Fantastisk …

 

Ha ei flott uka, Folkens … 👌👍

 

 

 

 

 

 

I en Sofa fra Ikea …

 

 

Kånå nevnte Ikea her ein dag, og alt av alarmer smalt av samtidig, inne i Fatter’n sin hjernebark. Under her, kan du lesa om koffår nåke slikt kan skje, fra ein gang for mange år siden … Når alarmen va nåke mindre utvikla …

 

I en Sofa fra Ikea …

– Ka ska me finna på i dag da ? … Sa Kånå, med et djervt og mystisk drag øve andletet …

Eg hadde nettopp fått audiens innom hus igjen, itte å ha overnatta i Bodå nåken netter, itte et lite krumspring av ein rampestrek. Sjølsagt dei kaldaste dagane te nå i sumar. Eg leste av elleve grader på det laveste …

Nei, vett ikkje eg ? Svara eg, som vanlig … Men plutselig så datt det ut av meg.

– Kanskje me sko kjøra ned te bror min i Sandnes, som me har snakka om … Å kikka på det nya huset deiras ?

Eg syntes jo det absolutt va ein strålande ide, men det va nett som nåken glør lå å murra, langt der bak i hjernebarken …

 

Overraskende nok, va Kånå lite fiendtlig te et forslag, som va mitt. Nåke som sjølsagt tente fyr på glørne, og et lite bål av nåke uforståelig blussa opp. Men, operativsenteret va meir opptatt av at Fatter’n hadde fått ein ide godkjent, enn å analysera skumle signaler fra alarm-senteret …

Jaja … Flokken blei samla sammen, pakka i bilen og snuten snudde seg mot sørfylket, og et sted nede i Sandnes …

Me koste oss å sang i bilen på vei nedover, Flokken va rett og slett i et eksemplarisk godt humør. Og slikt smitte jo kjapt over på oss foreldre også … Midt på Rennesøy kom Tore Tang med Mods på radioen, og alle i bilen stemte fulltallig med. Til og med Mini’en …

 

Skjønt hans store lidenskap stort sett e hardrock og heavymetal, så lar han ikkje ein god allsang mulighet, gå seg hus forbi …

 

Me visste ikkje heilt kor i Sandnes bror min hadde kjøpt hus. Så eg hadde ringt på ferjå, for å få ein liten veibeskrivelse. Eg høyrte godt itte og gjentok høgt det Bror min sa, slik at Kånå fikk det med seg også. Det va egentlig ein ganske god veibeskrivelse, men eg huska ikkje et ord av ka han hadde sagt, itte eg la på. Kun adressen …

Men, det spiller jo neppe nåken rolle, for eg tasta jo bare adressen inn i navigasjonen i bilen, og fikk et flagg å kjøra mot …

Eg, Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, suste muntert nedover motorvegen, og begynte nærma oss Sandnes. Første avkjørselen itte Kvadrat skulle me ta av te høyre, men i neste kryss va Kånå og Navi-Olga uenige.

Kånå ville rett frem, fordi hu meinte me skulle mot Dyreklinikk skiltet, som bror min hadde nevnt. Navi-Olga påpeikte intenst at me skulle te høyre …

Eg e, i den grad det e mulig for et menneske og ein maskin, på bølgelengde med Navi-Olga. Mens det å putta Kånå og god stedsans i samme setning, e nærmast som å laga parfyme av kloakk. De passe bare ikkje sammen.

 

Fatter’n lytta te Navi-Olga og kjørte te høyre, te Kånå sine store protester … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Eg trur for så vidt eg va begge deler, akkurat der …

 

Ei god stund seinere, stod bilen pent parkert oppå mål flagget, i displayet te Navi-Olga. Men, te Fatter’n sin store fortvilelse va det ikkje et byggefelt å se, i mils omkrets … Men det me så masse av, det va kyr, bondegårdar og Nordsjøen …

Navi-Olga hadde geleida oss te ein øde veg, bekledd med åkrer på kvar sia og te høyre for oss, vingla et gammalt nedslitt treskilt i to kjettinger. Med samme gatenavn som adressen te bror min …

Motvillig måtte eg jo innrømma, at bror min neppe hadde nevnt nåke om Nordsjøen, i veibeskrivelsen sin. Der eg satt mildt forbausa å vekselsvis kikka på målflagget te Navi-Olga, og ut på bondelandet med Nordsjøen som bakgrunn …

Kånå, hu satt med et blikk som oste av triumf, mens et flir begynte å forma seg om kjeften hennas. Jack Nicholson fliret …

 

Meir triumferande, det trur eg ikkje eg har sett Kånå, siden hu maltrakterte meg i mitt favorittspill i barndommen i sin andre omgang med spillet, nemlig Kinasjakk …

 

– Eg trur ikkje bror din bor her !? Seie Kånå bestemt. Mens eg fortsatt sitte der i villrede å kikka ut vinduet. – Eg trur ikkje det e her bror din bor !? Seie Kånå forsyne meg ein gang te. Og eg kvakk te der i bilsetet. – Nei, det trur eg jaggu meg du har rett i. Svara eg forsiktig.

Før eg snur bilen, skrur av Navi-Olga og sett kursen tebake, te der me kom i fra. – Se der, der e Dyreklinikk skiltet. Kvitra Kånå te …

Når me nådde punktet, der Fatter’n hadde stolt på feil dama, sist me va akkurat her. Fatter’n svinga slukøra te høyre og ikkje lenge ittepå, svinga me inn i gården te bror min. Sjølsagt, må dei to eldste i Flokken fortella om Fatter’n sin fadese, og eg får eit medfølende blikk fra far min …

 

Han va også der nede hos bror min, og hjalp te med diverse prosjekt. Og i løpet av et langt liv, sikkert gått på samme smell, opp til fleire ganger …

Med mi kjære mor i kartleser setet …

 

Huset te bror min blei inspisert, ei skittbleia ble skifta mens Flokken mot alle odds, oppførte seg eksemplarisk. Det va et flott hus. Og ei endå flottare skittbleia, som nærmast sendte Fatter’n ned i kneståande. Itte visitten va over, fikk Flokken belønning for sin oppførsel …

Toys’r’us blei besøkt med stor bravur, begeistrelse og ein Flokk på fire gikk storfornøyd ut igjen, etter kvar sin lille påskjønnelse …

– Me sko kje spisa middag på Ikea da ? Spør Kånå, når me har satt oss i bilen igjen – Det e jo knall billig mat der. Legge hu te. Det lilla bålet i hjernebarken blussa opp te et fullverdig St.Hans bål, men Fatter’n har høyrt ordet “billig” og nok ein gang blir alarm-senteret ignorert …

– Ja, det va jo ein god ide. Svara Fatter’n, og fikk vann i munnen bare av tanken på dei gode svenske små kjøttbollene, i samme øyeblikk …

 

Det va ikkje før Fatter’n sjangla rundt med ei stadig voksande handlekurv, og te slutt falt utmatta ned, i ein sofa fra Ikea. Mens ein skogbrann av sjeldent kaliber, hadde gjort om hjernebarkens alarm-senter, te ei forkullet nedbrent branntomt.

At Fatter’n forstod … At i det sekundet han hadde nevnt bror min sitt hus i Sandnes, den morgenen, så hadde Kånå lynkjapt utarbeida ein overordna plan for dagen, og iverksatt …

Som sjølsagt kulminerte i tidenes kalas midt på Ikea, kor svenske kjøttboller raskt blei forbrent. Av endalause leiteaksjoner itte barn som forsvant, ei Kånå som spant rundt som ei Høna på Speed og ei handlekorg som nærmast knakk sammen av overvekt …

Fatter’n, han hadde iskaldt og beregnet blitt styrt akkurat den vegen Kånå ville uten at han lukta faren, ein einaste gang …

 

Det e jo egentlig et rituale som går inn i et større mønster, akkurat det der, at Kåner utvikle sine egne evner liksom. Te å unngå oss fedre sine alarm-sentre, som liksom ska forhindra oss fra slike smeller …

Men, jøje meg … Det blei tross alt ein flott dag på tur, nye minner blei skapt og Fatter’n slapp å leiga tilhenger.

Slik han måtte sist gang Kånå lurte han opp i stri, og han endte opp i et tindrande kalas på Ikea. Og underveis på turen heimover, kor Kånå satt å klukka så fornøyd i setet sitt. Brukte Fatter’n tiden godt, te å bygga opp et nytt høyteknologisk alarm-senter i hjernebarken …

Et senter som la inn absolutt alle nøkkel ord, som kunne forbindes med Ikea, og sperra for slike ord som kunne ta fokus bort fra sakens faktum …

 

Det faktumet at Ikea må unngås for alle penga, så godt det lar seg gjør, og ikkje oppsøkes uten at det e strengt nødvendig …

For all fremtid …

 

Punktum …

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Sjøormtårnet, som Scener fra ein Skrekkfilm …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Me hadde ein alle tiders dag igår, her på Seljord Camping, med hemningsløs bading, sykkeltur inn te Seljord Sentrum før me avslutta dagen med et regelrett smell …

Når man e på Bobiltur, så e slike campingplasser som ligger nært det meste man trenger, eit godt utgangspunkt.

Kontra det om man reiser med campingvogn, telt eller bor i hytte, for då har man jo gjerna ein bil tilgjengelig, og kan ligge mer avsides. På bobiltur så blir sykkel et ypperlig fremkomstmiddel, når man camper sånn nåkenlunde “sentralt” …

Så, når sola dalte ned i fjellene bak oss, ville de to eldste ut på ein liten sykkeltur, igjen. De ville nemlig bort å kikka på Sjøormtårnet …

 

Og det, det kunne jaggu meg eg og tenkt meg det, der det stod djervt og mystisk i enden av stranda. Eller, i hvert fall trudde eg det, før eg oppdaga at me måtte over elven og ut på en slags treplatting sti, som ironisk nok bukta seg som ein sjøorm mot tårnet.

Med et disig myrland på begge sider av stien, og for kvar tiende meter sånn ca, va det satt opp koselige benker med lys …

Både landskapet, stien og sjølve Sjøormtårnet, kunne saktens vært kulisser for ei suppa av ein romantisk film, der alt lå så vakkert i terrenget. Men, for meg så skulle det snart bli som scener fra ein fullblods skrekkfilm …

For som mange gjerna har fått med seg før, men som andre kanskje kan lesa seg opp på HER, så lide eg av ei skrekkelig edderkoppskrekk …

 

Guttane kom først frem te tårnet, parkerte syklene ved et pent opplyst skur og løp oppover trappene i tårnet. Eg vett ikkje, kanskje tenkte eg meg ikkje om eller kanskje så skulle eg tatt brillene med meg, men eg så ikkje ka eg løp forbi.

Der eg satte etter gutane itte sykkelen min va parkert, for å liksom nå de igjen før toppen. Ein topp som ga oss ein nydelig utsikt utover Seljords vannet …

 

 

Men, me va ikkje aleina i detta tårnet. Ikkje ein plass ein gang. For detta tårnet, det trur eg va habitat for heile bestanden av edderkopper, her i Seljord. Eg hadde nettopp jogga opp i et tårn, som for edderkoppfobi befengte mennesker, va som verdens skumlaste spøkelshus …

Eg blei genuint livredd.

Når Eldstemann og Han i Midten påpekte hordene av edderkopper, som kravla og krøyp lika bak meg, der eg stod å tok bildet …

Bare ein aggressiv sambadansende brasiliansk vandreeddderkopp, som regelrett kan senda deg lukst til de evige jaktmarker, om man ikkje får motgift i tide. Det ville vært mye bedre å møta, enn tusenvis av glupske edderkoppauger, som nå heilt sikkert omringa sitt bytte …

Ein kunne eg jo løpt i fra, men her va de jo  vitterligen meg overalt … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Ka hadde eg gjort !?!

 

Frykt og motgang har som oftast ei lammende effekt, og nå stod eg lika stille som Sinnataggen midt på bruå, i Vigelandsparken. Gutane fikk akutt latterkrampe, før de satte nedover trappene igjen, og forlot Fatter’n midt i edderkopp helv…e …

Eg lukka augene, tok et laaaangt innpust før eg leita frem de siste grammene av fryktlaushet i meg sjøl, å satte i vei ned trappene etter Judas sønnene mine …

Men, det va ikkje nok. Midt i trappå fikk eg full panikk. Det va eddekopp nett overalt. Veggane kom mot meg. Edderkopp nettene kom mot meg. Edderkoppane kom mot meg … Fri og bevare meg vel …

– Hjeeeelp … Brølte eg ut, så det runga i tårnet … Eg va på randen av total hysteri …

Nede ved syklane kunne eg høyra to småjækler som lo så tårene trilla. Forbannade idiotar.

 

Plutselig bredde ein varm følelse seg i kroppen. Nå e det gjort tenkte eg, og lukka augene. Nå har krapylene skutt meg med nettene sine, akkurat slik som Frodo blei i grottene på vei te Mordor. Imårå blir eg middagsmat, for horder av skrubbsultne edderkopper …

Eg stod bare der å venta på nådestøtet. La det i hvert fall gå fort, tenkte eg for meg sjøl. Mens filmen fra mitt liv, rulla over netthinnene …

Men, ingenting skjedde. Eg blei liksom fylt av ein slags merkelig indre ro. Eg åpna augene igjen og både vegger, edderkopp nett samt edderkopper va fortrengt tilbake te der de sko vær. Og trappå lå som ein lysande sti, ut av skremselens fryktsomme edderkopp tårn.

Eg begynte å løpa, men tok et kjapt bilde først som bevis for ka mareritt eg nettopp hadde vandra lukst inn i, med begge augene åpne …

 

 

Tjera vena meg, altså … Livet e ikkje alltids lika lett, men eg kom meg ut igjen, med livet i behold … Dei to eldste hadde sykla avgårde for lengst.

Og eg sa te meg sjøl, at det tårnet der. Det sette fanken ikkje eg min fot inn i igjen, for evig tid …

Men, nå har eg i hvert fall opplevd det, sett utsikten og kryssa av Sjøormtårnet på listen øve ting man har lyst til å oppleva …

Og som eg nevnte ovanføre … Kvelden blei virkelig avslutta, med et regelrett smell …

 

Heilt klart …

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Kor ska me Campera ? …

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Denne helgen, så va det de to eldste sin tur te å vær med Fatter’n på bobiltur. Kånå reiste på husmorferie med Småfolket te Svigers siden hu ikkje lika å vær aleina heima, eller syvstjernes hotellferie, om eg ska ta snappene hu har sendt meg, til betraktning …

Men, når Fatter’n kom heim fra jobb på fredag, blei doningen igjen klargjort, før me satte avgårde …

Målet va Seljord. Kor på Seljord, det hadde me ikkje planlagt, eller tenkt så mye på. Det e viktig å ikkje overtenka saker og ting når man ska på tur, for då kan man raskt bli skuffa, om nåke ikkje svare te forventningene, sånn egentlig …

Men, det komme me tebake til. For, mange tenke gjerna at detta vil bli kjedelige saker, all den tid Kånå ikkje e med på tur …

Då vil eg bare nevna at Kånå står for minst og om ikkje meir, femti prosent av de to eldste sine gener. Så for dei som då e gode i mattematikk, vil det for så vidt sei at eg fortsatt har omtrent hundre prosent Kåna med meg, på tur … Minst …

 

Kjøreturen starta i Haugesund som sist. Rekkehus, Småfolket og ei Kåna som ikkje kunne bli kvitt oss raskt nok, blei forlatt. Me stoppa i Etne å bunkra opp, suste videre innover Åkerfjorden i godt driv mens hilsehånda gikk i høygir.

Ein modifisert standard helsing med personifisert vri, sitter nå som ett skudd …

Før me reiste, så tenkte eg at detta ville bli heilt nåke anna enn det å reisa med Småfolket, for med dei små så vett man jo ka som komme, og dei eldste begynne jo å bli store. Eg tenkte ikkje feil. Men, eg hadde heller ikkje rett. Sjøl om det va bemerkelsesverdig stille i bilen dei første ti milene, når sant ska seiast …

Med Småfolket, så e det jo detta her evinnelige maset man som foreldre stålsette seg for, men vett vil komma enten før eller seinare …

Det som kom underveis med dei eldste, det kunne eg aldri i min villeste fantasi forestilt meg, på forhånd.

 

For, fra Fjæra og omtrent te toppen av Haukelifjell blei radioen totalt overdøva, av Han i Midten som sang med på rap-musikken han digge, å høyrte på gjennom headsettet sitt, der han satt i baksetet …

Altså, eg kan lika rap-musikk eg, for all del, men då lika eg å høyra melodien også …

Og ikkje bare ein halvgal tolvåring som synge for full hals. Eller synge å synge for svingende, talte i tunger falle det gjerna meg nærmare, å kalle det …

Når han endelig roa seg så fikk sjølsagt Eldstemann munndiare av sjeldent kaliber, og hadde så mye på hjarta at han gikk Kånå ein høy gang … Og det e godt gjort …

Eg svingte innom på Åmot for å kjøpa ein kopp kaffe, men mest av alt stoppa eg der for å la øyrene få ein liten pause, men der va det jo stengt …

Eg stod allikevel bak bobilen mutters aleina nåken minutt, bare for å samla tankane litt … Det hjalp …

 

Mellom Høydalsmo og Seljord gikk elg alarmen i bobilen. Eldstemann og Han i Midten hadde bytta plass, så tolvåringen satt nå fremme, menst femtenåringen satt bak …

Eg ga Han i Midten oppgavå med å speida itte elg, siden klokkå begynte å bli seint, mørket hadde dukka opp og elgskiltene kom tett som hagl.

Og plutselig, men heldigvis langt foran oss og i ein forholdsvis grei vinkel, luska ein svær versjon av skogens konge seg over vegen. Fra venstre mot høyre …

Elg speidaren såg den lenge før meg, men me hadde avpassa farten godt, siden et elgskilt nettopp hadde blinka når me passerte.

Han i Midten va for så vidt meir fornøyd med at han endelig hadde fått sett elg, enn han va øve det faktum at han gjerna redda oss fra ein liten smell …

Nei … Eg hadde nok sett den i tide eg og, vil eg tru …

 

Endelig, og litt over klokkå tolv rulla me inn på bensinsatasjonen i Seljord, og målet va nådd …

Men, kor sko me campera ?!?

Planen va jo å ikkje ha nåken plan. Paradoksalt nok, så trengte me allikevel ein nå. Fricamping blei diskutert, men meget kjapt nedstemt, gutane krevde strøm.

Eg tenkte at ingen campingplasser tok inn bobiler så seint som det va blitt nå, men Eldstemann googlet frem at Seljord Camping hadde døgnåpent …

Gutane bytta seter igjen, og med Eldstemann som navigatør fant me frem til campingen og rygga bobilen på plass …

Det va mørkt, me så ingenting og hadde null forventninger te campingen, foruten det Eldstemann fortalte før me bestemte oss …

 

Derfor, så va det tre meget fornøyde gutter på tur som samstemt ga stedet terningkast seks, når me oppdaga kor flott det va her …

Og igjen, for dei som e gode i mattematikk …

Terningkast atten på terningen, det vil eg tru e sjeldent god anmeldelse altså, av ein sjeldent flott campingplass …

Og, dagen idag, den har vært ingenting anna enn komplett suksess … And tben some …

 

Meir om det i morgen …

 

Gode kvelden, Folkens, snart god natt …. 👍👍😀😀

 

 

Familien Vandrende Kaos på Bobiltur – Gutta på Tur …

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

Eg sitte her i solsteiken akkurat nu, me kom frem sent igår kveld, eg, Eldstemann og Han i Midten …

Me e på guttatur …

Valget falt på det stedet Storm sin værvarsling meldte høgast temperatur denna helgen, nemlig Seljord, og nærmere bestem Seljord Camping …

Hilsehåndå e parkert, frokosten unnagjort og nå står hemningsløs bading på tapetet …

 

Bobil livet e fortsatt herlig … Ja, nesten på kanten te komplett fantastisk …

Gutane har ikkje vært på land siden me gikk på stranda …

Og, som ein liten kuriositet … Eg trudde fanken meg Seljords Ormen dukka opp her nettopp, lika i vannkanten …

Eg skvatt fader meg sånn te at alle på heila strandå snudde seg … 😱😱

 

Men, så va det bare ein bever som tok morgendukkerten, og svømte så grasiøst forbi … 😀🤣🙈

Fantastisk …

Seinare, så ska me sykla oss ein tur, kikka litt inne i Seljord og rett og slett kosa oss glugg ihjel …

 

Seljord Camping levere til tjuefem i stil, til nå … 👍👍👍👌👌👌

 

Meir utfyllende rapport, til kvelds … 👍👍

 

 

Familien Vandrende Kaos – Ut på Tur … !?!?

 

Me skulle egentlig ligget på ei nydelig strand, badet i pisselunka vann og nytt livet i sydenland me, akkurat nå … Istedet, så har me jobba oss halvt i hjel i sumar, kava på som reinspikka arbeids esel, for å holda hovudet over vannet … Ferie har me ikkje levna så mange tanker, itte Corona for så vidt slo inn for fullt, og Ving kansellerte alt av turer … Også vår …

Det så ikkje ut som om det ville dukke opp helsprø innlegg, fra Familien Vandrende Kaos på tur, detta året her … Der me heller har stått på som galne på jobb, for å komma helskinnet gjennom krisen …

Men, når man har mistet troen på noe og nærmest innfunnet seg med situasjonen, med tidenes dårligeste samvittighet overfor Flokken. Fordi ferien gikk i dass. Så ender en liten prat hos en kunde eg levere fast til, med en spennende mulighet. Noe eg egentlig hadde snakka med daglig leder for bedriften om tidligere, men som eg sjøl hadde glemt litt ut.

Både pga av et lite snev av Alzheimer, og sviktende sumar vær fra han der oppe …

 

Uansett … I morgen reiser Familien Vandrende Kaos avgårde på tur, allikevel … Hvordan, hvor og med hvem ?!?? … Følg med i morgen …

 

Tjera vena meg … Detta blir spennande …

 

Følg med, følg med … Kan dåkke tenka dåkke ?!? Det blir jaggu meg halsbrekkende ferie innlegg, fra Boden i år også …

 

 

Plastalina leker til besvær …

 

Eg satt å scrolla gjennom bilder på telefonen ikveld, når eg kom over detta bildet.

Ein screenshot fra ein snap bror min sendte meg.

De fikk nemlig et slikt plastalina sett som me har hatt te våre små, når de va mindre, som Kånå tenkte bror min sine barn kanskje kunne få glede av nå …

Nå e eg litt usikker på om gjerna bror min har satt noen deler litt feil sammen, eller om det faktisk ska vær sånn …

For detta va muligens ikkje heilt innafor, sånn med tanke på at det e leker til barn, liksom. 🙈🙈🤣

 

E det bror min som muligens har litt skitten fantasi, eller e det rett og slett en plastalina leketøy produsent som gjerna har bomma litt her, og gått på ein smell !!?? …

Eg e usikker, altså … Noen andre som vet ??

 

🙈🙈🙈🤣🤣🤣

 

Kånå, Baljen til Fjordline og turen over Skagerak …

 

Detta skjedde for ein del år siden, og siden det muligens blir lite feriefølelse i år, får man mimra litt om tidligere års fantastiske ferie opplevelser …

Og då, då trur eg denna score høgt i heimen, øve opplevelser som man huske … Mildt sagt … 🤣🤣🤣

 

Heimturen fra Danmark.

 

Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras. Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.

Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …

Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland.. Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress … Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …

Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …

 

 

” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …

 

 

Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare … Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet … Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..

Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …

Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …

 

– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …

 

Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent … Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no … Så roen senka seg nå forsåvidt i bilen …

Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet, der hu tok ein Bøgvall Kai i Dag Schreiner sin skikkelse, som og hadde sjekka været når han sko på slektsstevne, ein gang …

– Eg sjekka jo været både på Tv2 og Nrk, og valgte jo sjølsagt været på Nrk. Der meldte de jo mye bedre vær enn Tv2 … Herreeeeguuuud … Eg e jo ikkje heilt idiot heller … Sa han Bøgvall i den sketsjen … Eg syntes eg kjente Kånå litt igjen, akkurat der og då, men eg sa ingenting, så lenge Kånå fant roen fikk det væra som det va … Idioti eller ikkje …

 

 

” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …

 

 

Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …

 

– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ??  Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …

Sjøsyke tablettar … E det så gale da ??  Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …

Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen … 

 

Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram … Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …

Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …

Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me … Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …

 

Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind … Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …

Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …

– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar … Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet … Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …

Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel … Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…

 

F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk. Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …

 

 

” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …

 

 

Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang … Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland … Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …

Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …

 

Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …

 

Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt … Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …

 

 

” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …

 

 

Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …

Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…

Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet … Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …

 

Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …

 

Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet … Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …

Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …

Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert … Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.

 

 

” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …

 

 

– E me ikkje kommen lengre ?  Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …

– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …

– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …

 

Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast … Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet. Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …

Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …

Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen … Men, ikkje så hardt nå … Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …

Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …

 

Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …

 

Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …

– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr

For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …

 

Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …

Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …

Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …

Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …

Punktum …