Ein gjestmild Morgen, Superkvinner og ein flokk Piraya..

Ein stim med Piraya kunne fortæra ein voksen okse, på 2-3 minutt.. Sko eg fortella under ett foredrag i 8-9 klasse .. Og presterte å sei omvendt.. ;D

Ein gang innimellom så blir man overraska, og får ein mye vennligare morgen enn man gjerna hadde forventa.. Idag va ein sånn dag.. Istedet for ein sånn småskummel morgen som nærmast klora ut augene på deg.. Før man har fått de opp om morgenen..

Så vinka ein behagelig og skremmande rolig morgen te meg idag, og tok meg høflig inn i dagen..

Kånå stod opp med Kidsa, som av ein eller anna grunn ikkje hadde holdt haraball klokkå alt for tidlig.. Så eg fikk 1 time og 2 aleina i loppekasså.. Eg kunne altså ha sovet litt frampå idag.. Men eg gjorde ikkje det, for eg fant fram ei bok som eg har begynt å lesa på..

 

Kånå kom til og med ner med frokost te meg.. 2 rista skiver med brunost, ett glass melk og ein kopp kaffi.. Så eg kunne lesa og spisa ifred..

 

Eg forstår meg aldri heilt på Kånå, eller sikkert kvinner generelt, på ein måte.. Man ana jo aldri kor man har de.. Eller ka humør de e i.. Det e som å spilla russisk rulett med resten av dagen, når man velge sine første ord om morgenen..

Altså.. Eg har opparbeida meg ett bredt spekter av både faresignal, generell Kånekompetanse og erfaring med å håndtera dei fleste situasjoner som oppstår.. Trur eg sjøl..

Men.. Alikavel slutta man aldri med å bli forbløffa øve kossen ein samtale, eller hendelse kunne ta dei vendingane det gjerna tok.. Man trur man e 110 % på sikker grunn og har utført alle sine plikter og forventningar så det holde, i løpet av ein dag..

For så å gå på ein smell av dimensjonar.. Fordi man svarte ein liten tone for høgt, eller lavt.. For grovt eller for mildt.. Eller ikkje svarte i det heila tatt..

Fortærande vett du…

 

Når de e gravide går det som oftast greit.. For då e man gjerna klar øve dei bunnløse endringane i humør, fra minutt te minutt.. Når de kan går fra uovervinnelige heltinner, te skjelvande vrak på bare nåken nanosekund.. Ofta uten nåke som helst forvarsel..

Så, te alle mannfolk som har havna ut i “uføret” og ikkje e klar øve at sånt nåke forekomme, stålsett dåkke..

Og te alle førstegangs nygravide kvinner som lese detta, vær så snill og advar den kjære mannen dåkke har valgt å spisa bakepulver sammen med.. Mange unødvendige nervervrak av arbeidande mannfolk, kunne vært unngått om kvinner hadde gjort det.. Gitt de ett lite vink om at sannsynligvis e uskyldige..

 

Eg har vært der sjøl og.. Totalt utspilt og komplett uforståande te koffor man fikk ein foss av ett raserianfall midt i andletet.. Ein Niagara foss av ett raserianfall..

 

Bare fordi både under og rett før den berømta ukå.. Den ukå som før man fikk ungar ikkje tenkte så mye over, eller gjerna ikkje la nåke særlig merke te.. Ganske sikkert fordi våre utkåra gudinner, ikkje ville visa oss sin egentlige ham.. Før de va sikre på at me mannfolk va fortapt..

Før de sakte og møysommeligt hadde trædd sine blekksprutaktige fangarmer, omkring oss mannfolks liv.. Våre bekymringsfrie liv..

Men, så har man glemt.. Itte ein skokk med ungar har sett dagens lys, og går på smell itte smell.. Fordi man i hverdagens ubarmhjertiga sentrifuga, blir kasta rundt som ein vaskeball.. At nå e tidå man bør tenke litt ekstra på ka man seie og gjør.. I forhold te ellers..

Så går det litt over 3 uker.. Og man kan ta fanden på at me mannfolk allerede har glemt forrige periode sin lunefulle hverdag, og går rett i fellå igjen..

 

All bekymringsfrihet me mannfolk hadde, forsvinne i takt med erfaringane man får.. Me tumle oss gjennom livet i ein stadig aukande frykt, for å tråkka i salaten.. Heilt te me å skråsikre på at nå e det gjort.. At man har kommen seg i sikker havn.. Og alle skrekkinngytande salater e forbigått..

Men då har gjerna Kånemor hatt ein dårlig dag på jobb, eller nåke lignande.. Og stille undertrykt sine meiningar, for å ikkje tapa ansikt der og då..

Så komme de heim som tidsinnstilte atombomber, te ein intetanende mann som mot all formodning har gjort alt han sko, og gjerna meir te.. Men ende opp med ein kjernefysisk smell midt i fleisen, fordi man gjerna ga inntrykk øve akkurat det..

 

Lite ante man at Kånå meir eller mindre gjerna va sjølantennelig den dagen..

 

Det e jaggu meg ikkje lett av og te, å vita at unna ett smilande flott ytre.. Kan det skjula seg ein infernalsk stim av “piraya’er”, som e klar te å fortæra ka enn som står i deiras vei.. Og kan bli utløyst av så lite som 1 gram sjøltilfredshet.. Det e ikkje lett i det heila tatt..

Men ein klok man innen fotball sa ein gang, at det farligste når ett lag hadde medgang.. Det va akkurat sjøltilfredshet..

Slapp man foten av gassen, og trudde resultatene kom av seg sjøl.. Gikk man fort på ein smell.. Det samma kan overførast te samlivet i ein familie og.. Tar man for gitt at siden ting går på skinner akkurat nå.. Bør man ta ein runde med seg sjøl å sjekka ka man kan gjør endå bedre..

Så sånn sett, har man egentlig bare seg sjøl å takka..

 

Så når Kånå så flott kom vimsande ner med frokost idag morgens.. Itte me hadde ein litt oppheta idiotisk diskusjon kvelden før.. Fordi man ikkje alltid klara å kommunisera på ein enkel måte, som den andre lett kunne forstå..

Og egentlig va lika idiot som den andre part, man følte ikkje forstod akkurat det man prøvde å forklara..

Så endte det ikkje opp med anna, enn at eg ikkje klarte å lesa eit einaste ord te av den fordømta bokå.. Men bare låg å grubla på om det nå va rett før det kom ett bombenedslag, eller om stridsøksene rett og slett va begravd.. Og ka i all verden eg kunne gjør, for å forhindra det nedslaget, i tilfellet..

 

Så eg har tumla meg gjennom dagen, med ein snikande følelse og frykt.. Men har ikkje hatt anelse om ka vei hverken følelsen, eller frykten kom te å gå..

 

Ein heilt normal Søndag, egentlig…

Tumlande gjennom livet, som ei småforvirra garabikkja uten retningssans..

Men stort sett så har det ein tendens te å gå bra.. Det e ein øvegang…

=D

Sykkelturen 2.0

Eg har vært på sykkeltur igjen, på torsdag.. Eller faktisk så sykla eg ein tur på onsdags kveld og.. Eller kveld og kveld, fru Blom..  Klokkå va vel nærmare midnatt, så man kan vel nesten sei det va natt.. Eg bare fekk ett innfall itte eg såg ett søkk i sofaen, som eg haddde tilbringt kvelden på.. Det såg omtrent ut som ei omvendt “memory” madrass..

Altså, “memory” madrassen  huske sin opprinnelige form, når man forlate den og sprette tebake.. Sofaen vår virka omvendt, den huska omrisset av rævå mi..

God husk har sofaen og, for det forsvant ikkje med det førsta.. Jaja, men det va ivertfall dråpen så fikk meg te innsjå at noko måtte gjerast.. Og spontan som eg e så heiv eg meg på sykkelen, og tok av.. Det va ikkje lange turen.. Ein halvtimes liten trimtur rundtomkring i nabolaget her.. Før eg parkerte sykkelen fornøyd i carporten..

 

Hadde jo gått som ein drøm detta jo.. Hverken krampe i rævå eller vrengte lunger.. Eg tok til og med 3 x 20 med armhevingar, før eg hoppa i dusjen.. Imponerande, ellår ka..?

 

Skikkelig oppgira itte onsdagens suksess, så fant eg fram sykkelen igjen på torsdag.. Det hadde jo gått så greit på første turen så eg bestemte meg for ta ein lengre tur enn sist.. Eg hadde jo ikkje vært i nærheten av den berømte turen te Svogeren min og meg, kor me nærmast sykla Norge Rundt.. Eller, Haugesund rundt.. Det va ivertfall mye lengre enn turen på onsdags kvelden..

Men det føltes omtrent som Norge Rundt, i meir eller mindre ei uka ittepå..

Eg tenkte først ein tur gjennom Djupadalen, men kom på at det va nå ein rimelig tøff stigning nesten heilt i starten der.. Så eg slo det ifra meg.. Her va det bare å planlegga ei ruta med minst mulig heftige stigningar, for man må å ikkje brenna av alt kruttet med ein gang.. Sånn som den turen med Svoger min.. Eg gjekk på ein smell der og hadde ikkje tenkt å gjenta den..

Så eg bestemte meg for å sykla videre, forbi Djupadalen og heller ner mot Fjellvegen..

 

Der i fra e det jo bare flate vegen gjennom Lysskar, med ein slak liten stigning opp mot Raglamyr.. Før man tippa toppen og nærmast kunne renna heimover te Skåredalen igjen.. Kunne jo ikkje blitt meir perfekt løypa, sånn i utgangspunktet.. Problemet va at pusten begynte å bli tyngre, lenge før eg tippa nerøvebakkane mot Fjellvegen..

Allerede på slettå med Eivindsvannet, va øveskuddet blitt te underskudd..

Beinå kjentes mye tyngre ut enn dagen før, pusten gjekk fortare og sykkelen fryktelig mye seinare.. Eg vurderte ett lite øyeblikk å snu, det e visstnok ingen skam i det.. Og ikkje ei sjel hadde nåken gang funnet det ut.. At eg feiga ut ca 10% ut i trimturen min.. Men nei, her sko det fullførast.. Så eg stålsatte meg dei siste par hundre meterane, før unnabakken kom..

Derifra og heim, så va det jo plankekjøring nærmast heile veien heim.. Trudde eg..

 

Eg sykla forbi høyblokkene, 2 mastadonter i landskapet her på Haugalandet.. Ikkje akkurat verdens høgaste høyblokker, men dei største her i distriktet.. Eg nærma meg huset der Svoger min bodde, og smaug meg ner mot styret mens eg merkbart auka farten.. Det såg garantert ufattelig toskje ut, der eg prøvde å ikkje tiltrekka meg oppmerksomhet..

Men utvilsomt gjorde det motsatte.. Ein sumobrytar i fullt kamputstyr på ein Apache sykkel hadde vekka mindre oppmerksomhet.. Enn meg som prøvde å sjå profesjonell ut, mens eg tråkka for livet..

Så ikkje Svoger min sko oppdaga at eg hadde begynt å sykla, og kom te å invitera meg ut på ein ny famøs sykkeltur.. Det e ikkje så mye eg frykta her i verden, men Kånå i krigshumør og sykkeltur med Svoger min.. Dei 2 e høgt oppe på frykt-listå mi.. Heldigvis passerte eg huset deiras uten å bli oppdaga, og pusta letta ut..

Men gjekk på ein smell, rett borte i gatå..

 

Ein liten motabakke va seigare enn eg trudde, og sjølsagt klarte eg å bomgirte i forfjamselsen.. Beinå begynte å stivna te og blei fylt av mitraljøser med melkesyra.. Heldigvis va det ein god nerøvebakke ittepå, før ei lang flat sletta gjennom Lysskar.. Ivertfall trudde eg den va flat, men det kjentes ut som om det va brattare enn opp Rennfast-Tunellane når eg va kommen halveis..

Tungå hadde begynt å leva sitt eget liv, og hang å dingla i munnviken..

Alle planar om å følga rutå eg hadde sett føre meg, va nå forkasta.. Nå handla det bare om å velga dei flataste strekningane man kunne komma på  og øveleva te eg kom heim.. Om eg så måtte sykla om Norheim, fekk eg gjør det.. Så lenge det va flatt.. Rett før eg kom te Ford butikken såg eg ein gangsti i venstre øyekrok.. Der såg det flatt ut.. Og jaggu meg blir det ein snarvei rett gjennom, istedet for å sykla heilt rundt..

Så eg svingte lukst te venstre, og holdt på å kjøra ner ein joggar som va kommen opp på siå av meg.. Han hytta neven og ropte itte meg..

Tosk, tenkte eg for meg sjøl.. Det va vel ikkje vanskelig å sjå at eg muligens va ein amatør på sykkelsetet.. Og at man burde gjerna ha ein liten sikkerhetsmargin, når man passerte.. Og kor lite frekt va det ikkje å prøva jogga forbi ein som sykla da..?? .. Snakka om å knekka moralen på stakkars uskyldige folk…

 

Jaja.. Snarveien såg lovande ut.. Men, det begynte å røyna på nå, det gjekk slakt oppøve og hadde blitt te ein grusvei.. Ein trolsk grusvei så slingra seg gjennom skogen, der trærnå hang over stien som ett grønt slør av sumar.. Fuglane kvittra kunne eg såvidt høyra, der eg konsentrerte meg kraftigt for å holda ett slags tempo oppe, så beinå ikkje stivna komplett..

Eg trudde ei stund at eg hadde gjort ein general tabbe, og sykla meg vill..

Men plutselig kjente eg meg igjen og tok te venstre.. Bare for å finna ut itte 50m, at eg sko tatt te høyre.. Jippi.. Eg traff asfalt igjen og va tebake i siviliserte omgivelsar.. Nå va det ikkje lenge før det meir eller mindre bare va unnabakke heimover igjen.. Eg hadde valget om å ta den lange veien om Raglamyr næringsområde, med desidert slakkast og minst motebakkar, men lengre totalt sett..

 

Eller fortsette rett gjennom Brakahaug byggefeltet.. Eg tenkte at den bakken på Brakahaug va jo ikkje så steikje bratt, det e jo bare ein liten bakke med ein sving..

 

Så eg tok den, foran det langa alternativet.. Sjøl om “batteriet” va tomt og beinå igjen va som tømmerstokkar nærmast uten kontroll.. Så eg tenkte det bare fekk stå te.. Ein liten motbakke sko eg nå klara..

Men gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Eg hadde jo feilberegna katastrofalt, enten det eller så va eg bare vant med å kjøra bil opp her.. Eg kan ivertfall ikkje huska eg hadde sykla der før..

Svetten silte såpassa at synet begynte å bli slørete, rattet begynte å bli sleipt og hjelmen sklei heila tiå på skjeivå.. Det va nåke stakato øve trøingå, omtrent som om eg hoppa over nåken trøkk, innimellom.. Det verka i musklar eg ikkje visste eg hadde, og bakken tok jo aldri slutt.. Detta komme aldri te å gå bra, kviskra eg te meg sjøl..

Eller sa eg det litt for høgt.. Nåken eldre damer på trimtur i grilldress og pannebånd kikka på meg mens de lo så godt..

Hadde de kjent meg igjen fra tv nå kanskje.. Eller hadde eg virkelig bare sagt det ut høgt…

 

Å bli gjenkjent forbløffe meg voldsomt, eg trur ikkje eg vil komma te å bli vant med det.. Eg e litt for glad i anonymitet tilværelsens kamuflasje, på ein måte.. Men det e ein anna historie, det e som sagt før alltid ein anna historie.. Når blikkene e vendt ein aen vei.. Men akkurat då va blikket hardt festa i asfalten, 2m foran meg..

Eg huska eg løfta blikket såvidt.. Eller kanskje sykla eg øve ein fartshump.. Eg såg ivertfall toppen av bakken, endelig..

Nå va det bare å tråkka te dei siste meterane, for så å renna strake veien heim.. Kroppen kjentes ut som om den va skrudd av, at støpselet va røska ut liksom.. Eg hadde ein slags forskrudd lykkefølelse blanda sammen med ein euforisk smerte i kropp og sjel.. Ein ambivalent følelse.. Men endelig såg eg ett slags lys i tunellen..

Eg klarte nesten ikkje å dempa ett lite lykkeutbrydd, når eg parkerte sykkelen i carporten..

 

Men det blei fort overgått av ett lite smertehikst, når eg svinga foten øve sykkelen.. Eg kunne knapt kjenna at de va der, mine kjære bein.. Og turen opp trappå te stuå, va blytunge.. Eg sjangla meg bort i sofaen og datt om.. Og vakna ikkje te før Kånå plutselig låg på gulvet i latterkrampå..

I utmattelsen hadde eg glemt å både ta sko, hjelm og lignande av..

Og lå nå og sprikte med armar og bein i alle retningar.. Beinå kunne eg knapt lea på, så eg gleda meg ikkje akkurat te jobb på fredagen.. Men alt i alt, så va det ett ganske så komisk oppsyn så hadde møtt Kånå når hu kom ner.. Hu hadde vært oppe og lagt Han i Midten.. Så låtten hadde tatt Kånå ganske kjapt.. Takk gud for at hu ikkje tok ett bilde, å la ut på dei her sosiale mediene..

 

Av ein Fatter’n i fullt utmattelse liggande utslått i fullt sykkelmundur, på sofaen..

 

Og får å sei det mildt.. Dagen igår på jobb, altså fredag.. Va ikkje akkurat ein fest.. Der eg sprang rundt med ett hav av varer.. Med piggtråd i kvar ein muskel..

Fantastisk..

=D

 

Ei Soga om når Mini’en slutta med Tutt.. På ein Måte..

 

Så va det mandag igjen, og jobb.. Eller ferie.. Alt itte kossen man ser det.. Livet som småbarnspappa, blogger og arbeidskar begynne å dra seg te..

Det e det ingen tvil om.. Dagane fyke forbi som ett løpsk godstog på vei inn i evigheten..

Det står alltid ett eller anna og venta rundt kvar ein sving..

Det e som om man e ein svær gråkval som må opp for å pusta innimellom..

Fra hverdagens strabaser i ein hektisk småbarnsfamilie.. Alt og alle ska ha ein bit av både det eina og det andra, men man har aldri nok tid te alt, på ein gang..

Derfor prioritere man og velge ut itte beste forstand, mens man sige seigt og sakte fremover i småbarnslivets lumske atlanterhav..

Med skumle havstrømmar i alle retningar.. Det blir stadigt lengre mellom kvar gang man rekke opp te overflaten for å pusta..

 

Men det e vel sånt det ska vær, trur eg.. Koffår sko eg ha det annerledes enn andre..?

 

Mini’en f.eks.. Han har itte ein kraftfull kamp, som me begynte å lura på om me nåken gang kom te å komma seirande ut av..

Nemlig kampen om tutten.. Te slutt så va det bare ein tutt igjen, ein tutt som han verna om som om det va verdens siste tutt..

Nåke det forsåvidt for han, sjølsagt va..

Men te slutt så måtte han modig men trøstesløst gi tapt, når Kånå ikkje kunne finna den, ein kveld..

Han virra rundt i heimen som ein villfaren zombie den siste kvelden me leita itte tutten, med ett desperat blikk i augene..

Han leita på alle sine sedvanlige hjemmesteder, som kunne tenkast at oppbevarte den siste gral av tuttar.. Men te ingen nytte..

Tiden med tutten va ett fortapt kapittel, i ein liten kar sin ferd på vei mot voksenverdenen..

 

Han la seg med ett sorgfullt blikk den kvelden, men ønska seg inderlig ein ny te bursdagen sin..

 

Både eg og Kånå visste sjølsagt at hadde han leita i søppelbøttå unda vasken, kunne fort kvelden blitt annerledes..

Alikavel, det va på tide å slippa taket nå, me hadde på ein måte bestemt oss for han.. Men det va faktisk med tungt hjarta man forlot rommet hans, den kvelden..

Når poden satte ett valpeblikk i deg, og med brist i røstå sorgmodig proklamerte..

– Ed e store gutt nå, for tutten e borte vekk.. Finna an ikkje.. Så ed sova uten.. Store gutt eg..

Eg trur han trudde lika mye på det, som me følte oss som snille og gode foreldre den kvelden.. Men, ein gang må man jo slutta..

Uansett kor trist det e..

Det va nesten verre for oss voksne enn det va for den fjotten.. For skyldfølelsen øve å ha tatt fra han nåke han hadde så kjært, den va jaggu meg ikkje lett å bæra..

Mens han sovna lika snart som ellers..

Satt me oppe i stuå med to kulerunde supertriste valpeauger, brent fast på netthinnå..

Men.. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.. Heilt klart..

 

Sakte, men sikkkert..

Så begynne eg å ana konturane av meiningå, bak far min sine ord.. “Det e ein øvegang” ..

For drar man proppen ut av ett eller anna om det e ett badekar, kjøkkenvasken eller gjerna ett svært badebasseng..

Så e det som regel nåke som vil komma ut, ivertfall om det har vært nåke oppi..

Og at det tydligvis har vært mye som har venta på å få komma ut hos Mini’en..

Det e ivertfall heilt sikkert..

For Mini’en har blomstra opp som ett muntrasjonsråd uten sidestykke..

Til og med Litlajentå må nesten gi tapt for denna nyvunnet trangen Mini’en har funnet, te å uttrykka seg muntlig.. Det e ikkje måte på kor mye denna little karen har på hjarta..

Ting som sikkert har brusa under overflaten, men tidligare har blitt holdt igjen av smokken..

 

Det e ikkje stopp på ka han har å fortella, vil spør om eller klaga seg på.. Fra morgen te kvelds..

 

Der han før gjerna har sittet på siå av meg i sofaen, med kosebamsen i fanget og tutten i munnen og nøte livet..

Mens han kosa seg med ett Paw Patrol maraton av astronomiske proporsjonar..

Så går kjeften nå for tiå, som klappringå te halen av ein trua klapperslange..

Filmen som han gjerna ser på komme nå i andre rekka..

Det e viktigare å plaga Fatter’n med alskens spørsmål han ikkje kan svara på, men som eg sikkert burde kunna.. Bare for å stogga kjeften te Mini’en i minst ett par minutt, ivertfall..

Men om eg svara eg vett ikkje, så hjelpe ikkje det heller, for då ska jo han jo vita koffår eg ikkje vett.. Fatter’n liksom, han så ska vita alt.. Tjera vena meg..

 

Eller om morgenen, før me andre dødelige pleie å stå opp.. Kor han før lå med tutten i munnen og holdt kjeft, der i midten av sengå våras..

Kor han nå komme inn te oss og spinne litt rundt i midten, før maset begynna igjen..

“Kan eg få I-paden ?, Ska me snart gå opp ?, Kan eg gå inn te Tiril ?, Kan eg få nåke å spisa ? ..

Du skjønne tegningen, ikkje sant..

Og svara man Nei fordi klokkå e 05:30, så komme nærmast oppfølgingsspørsmålet før man e ferdig å svara..

“Koffår ikkje det da ?.. ”

Det e derfor man seie at nåke av det vanskeligaste man komme ut for, som foreldre..

Det e å få ungane våras te å forstå at NEI e ein fullstendig setning.. At nåken foreldre blir nødt te å ta seg ein ferie, aleina..

For å få avlastning fra spinnville, rampete og vitebegjærlige snakkesalige unger..

Det har eg ingen problem med å forstå.. Det burde nærmast vært obligatorisk, at foreldre hadde minst ei uka aleina ferie.. Minst ein gang i året..

 

Men… Det e ein øvegang.. Plutselig så sige man te overflaten, får tatt 2-3 innpust.. Før det e på an igjen..

Det e derfor eg seie at det mandag igjen..

Og jobb.. Eller ferie…

Alt itte kossen man ser det…

 

 

Morgenstund, kaos og ein Dab Radio..

Itte ein liten tornado av ei morgenstund, har roen endelig senka seg øve stuå.. Radioen står å dura i ett hjørna borte på kjøkkenet, ein eller anna hits kanal Kånå har lagt sin elsk på.. Me har fått oss ein liten sånn Dab radio med ett kobbel av kanaler, og Kånå kan ikkje få fullrost detta opplegget godt nok..

Eg e nåke meir nostalgisk anlagt.. Eg huska ennå stundene i ungdommen.. Den analoge tidsepoken..

Den gangen man med kirurgisk presisjon justerte ømfintelig det størsta hjulet på radioen, for å få best mulig kvalitet på sendingå.. Ett ritual som gjekk inn i ett større mønster.. Ein kassett måtte alltid stå klar i tilfelle ein sang man ville ha, plutselig åpenbarte seg øve etaren.. Og man trykka febrilsk på Play og den raude Rec knappen samtidig..

Antennå hadde man på forhånd justert inn i den beste retningen, for å motta Fm signalene..

 

Som oftast hadde ivertfall eg rigga meg klar med penn og papir, te å skriva opp sangtittel og artist.. Sånn at man kunne føra det inn på kassettcoveret ittepå.. Man ville jo ikkje skriva på coveret med ein gang, for somme ganger brøyt plutselig Egil Houleland inn.. Lika itte sangintroen.. Ingen ville jo ha introen te The Final Countdown med Europe, avbrutt av verdens tørraste spøk fra Mr.Houeland.. Så då måtte man spola kassetten tebake litt igjen..

Tjera vena meg..

Eg huska den der Jeanny med Falco.. Trur eg brukte 4 Topp 40 lørdager med ein nidkjær fingertupp på Rec knappen, før eg fikk heile sangen uten irriterande kommentarer.. Det va rett og slett vanskelig å sjå føre seg den gangen, at man seinare i livet sko streama musikken ner fra det enorma World Wide Web og ut av ein app.. Det fantes jo ikkje sånn kommersielt, den gangen..

Nåken hadde gjerna fått seg parabolantenna, hustelefon med trykknapper eller tv med fjernkontroll..

 

Hjølpe meg.. Det høyrest jo nesten ut som om eg e haugammal.. Men det e jo bare 25 år siå.. Det va banebrytande saker den gangen.. Nå te dags så e det nesten museumsgjenstander, ivertfall i den forstand som det kom i den gangen.. Nå snakke me jo te tv’en.. Eller brødristaren.. Og har trådløse høytalerar som e kobla i hopa, og på toppen av det heila blir styrt av mobilen..

Me styre til og med datamaskiner med å bare ta på skjermen.. Telefonane våras e hukommelsen, oppslagsverk og andre lignande ting..

Det e ein enorm fremgang man har hatt.. Sånn teknologisk sett fra analog teknikk te digitalt.. Verden har tatt enorme skritt på 25 år, det e det ikkje nåke som helst tvil om.. MEN… I løpet av alle dei her årene, e det fortsatt ikkje oppfunnen eit einaste digitalt apparat eller maskineri.. Som kan stilna ein storm av søsken, i full krig på ein lørdagsmorgen..

 

Det e fortsatt kun ein analog versjon av Mutter’n, eller Fatter’n.. Som kan stogga ein Flokk med morgen yre ungar, så virra omkring i heimen som småville apekatter.. Apekattar så rasere alt de komme over på sin vei, der de storme i samla flokk rundtomkring.. Først blir me foreldre terrorisert av dei 2 minste, som snikande og kalkulert komme inn og overtar sengå.. Den eine, alltid litt før den andre..

Når de blir forvist derifra, itte å ha maltraktert det sista håpet om bittelitt lengre søvn enn te klokka 6.. Så beinflyr de opp trappene og inn på kjøkkenet..

Snopeskap blir rutinert brutt opp.. Utbyttet blir fordelt itte den sterkaste sin rett, før de har forflytte seg te sofaen i stuå.. Har ikkje ein av dei 2 eldste allerede blitt vekka av Stormtroppene, blir de fort utsatt for samme terror som sine foreldre.. Gir ikkje dei 2 eldste itte og komme ner i stuå for å skrua tv’en på te dei 2 yngste

Så blir det som om ett gospelkor på 100 mennesker blir kanalisert ner mot oss stille undertrykte i loppekasså.. Med ein sterk bønn om å få tv’en på, oppe i stuå..

 

Ein tv som gjerna gir 5-10 minutts med ro og fred, før krapylene finne ut at de e sultne og vil ha mat.. Eller har gått på do og “bæsja” og må ha tørkehjelp.. Eller som i dag, kor vår seng blei brukt som trampoline og man våkna i meir eller mindre vektløs tilstand, før man smalt i madrasså med ett smell.. Me prøvde med kvar deiras pad, som stilna hoppingå i nåken minutt..

Før den eine pad’en va tom for strøm, og det blei kraftige disputter om den andre, som fortsatt va oppe og gjekk..

Kidsa blei sendt lukst ut på sine respektive rom, te liten eller ingen nytte.. Man har nærmast ikkje slumra seg te ro igjen, før man i halvsøvnå lura på om man e med på ein stammefest inni Afrikas tjukkaste jungel.. Bongo trommer dundra gjennom gangen, barnaføtter trampe i takt med samba rytmene og Litlajentå stemme i med 17 Mai trompeten sin..

Herreguuuud.. Man leka ikkje Samba orkester klokkå 7 om morgenen..

 

Både eg og Kånå fant samstemde ut, at her va det bare å stå opp, og hoppa i det.. Det va lite så tilsa at detta kom te å snu sånn heilt uten videre..

Men sånn har det vel gjerna alltid vært..

Uansett ka tidsalder man har levd i, kor langt utviklingen har kommen og om man ville ha nåken ekstra minuttar om morgenen, i helgå.. Så fikk man det sikkert ikkje..

 

Men me som vokste opp uten all denna elektronikken, me lærte oss ivertfall ein ting.. Og det va at ingenting blei bedre av å sitta å kjeda seg..

Men der igjen og sånn sett i nåtid,  det gjør me forsåvidt sjelden her i heimen..

=D

Gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Bilde fra Konatil.blogg.no

Idag, så leste eg ett innlegg.. Ett innlegg på ein aen blogg.. Eg lese ikkje så mange andre bloggar, men nåken få må eg bare lesa kvar dag.. Detta e ein av dei.. Eg har til og med kommentert mange ganger, på denna her bloggen.. Min favoritt blogg, egentlig.. Foruten min egen da.. ;D

Ein blogg som ikkje e heilt som alle dei andre.. Stort sett..

Så når eg idag leste at denna innehavaren av bloggen, nettopp hadde oppdaga at hu hadde mange mannlige leserar.. Og skreiv videre at ein herremann sin kommentar på vaksine innlegget hennas, måtte vær første gang ein mannlig lesar hadde kommentert..

Nåke som fikk meg te å kommentera igjen.. Inne på Konatil sin blogg.. Min favoritt blogg… Foruten min egen, sjølsagt.. =D

Min kommentar te Konatil idag… ;D

Næmmen..

Nå blei eg nesten litt fornærma her.. At eg, som muligens innehar rekorden for flest laaange kommentarer som nesten kan gå for noveller.. Inne på mange av dine strålande innlegg.. Verken blir huska oppe i det heila her, eller ikkje blir anerkjent som “mannlig leser”

E det muligens fordi eg har ein blogg sjøl, kanskje..??

Men uansett, så e det nesten litt muntert bedrøvelig, at man ikkje sette djupare spor.. Når man virkelig legge seg i selen, og skrive kommentarer rett fra hjarta, te dine innlegg..

 

Og når eg sitte her og kommentere igjen.. Fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme, og ikkje heilt kan tyda livets kompass.. Fordi Konatil rett og slett ikkje huska, mine sjelfulle og humoristiske små anekdoter av svar, te hennas innlegg..

Som igjen sannsynligvis enten har vært såpassa vittigt, at eg har funnet ut at eg vil bruka “litt” tid på å skriva ein kommentar tebake på innlegget..

Tjera vena meg..

 

Eg som virkelig trudde mine finurlige små betraktningar, oppriktig blei funnen bittelitt i øvekant underholdande.. Og kanskje satte ein liten positv kjede av reaksjoner igang, inni ditt flotte vesens styringsenhet.. Eg som har storkosa meg mang ein gang med dine morosamme, sjelfulle og te tider vidunderlig komiske innlegg..

Og til og med, endte opp med å få ein liten gjestevisitt fra deg og, i kommentar feltet på ett av mine innlegg.. Tidligt i min karriere som bloggar..

Eg ska altså ikkje reknast med som ein “mannlig lesar”.. Eller har rett og slett forsvunnet hen, ut i det bunnløsa havet av forglemmelse..

 

Gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Detta e rett og slett det nærmaste du har kommen utestengelse og vidare sanksjoner i fra meg, altså.. Det må meir eller mindre vær det klaraste rauda kortet på lenge, ein offsideglipp av dimensjonar at eg liksom ska bli strøken ut av ligningen.. På detta viset her.. ??

Det faktumet at “Ploink” innlegget, fra når du ikkje heilt fatta ka bilen ga beskjed om.. Fortsatt e ett innlegg, eg plutselig bare må ta meg ein tur inn for å lesa..

Bare for å muntra opp hverdagen, som man gjerna har hengt på ein knagg for ei litå stund.. Mens man ydmykt dyrka håpet om ei meining med tilværelsen, som småbarns Fatter..

E ein så tungveiande årsak te å ikkje boikotta bloggen din.. Så hadde det gjerna blitt 3 kampar(innlegg) på benken her altså..

Men la gå.. La notå gå.. Me e bare mennesker alle som ein.. Eg ska sjå gjennom fingrane denna gangen her,,

Eg holdt på å sei at eg har nesten ikkje ord.. Men det måtte blitt den største selvmotsigelse på lange tider..

Jøje meg altså…

E det mulig?? …. =D =D =D ..

Ps.. Tar nåken detta på fullt alvor, så les eingang te.. Med humor brillene på.. ;D

Lørdagsmiddag med Nogo attåt..

Itte sykkelløpet og påfølgande fiaskotur på Amanda Senteret på lørdag, så hadde me kjørt heim og lossa både ungar og syklane ut av bilen.. Og hadde me ikkje fått i oss ein kopp kaffi og ein liten pust i bakken, hadde me vel ikkje endt opp med å gjør det me gjorde..

Me bestemte oss nemlig for å spisa på ein pizza restaurant, denna lørdags ittemiddagen..

Ei slags feiring av medaljeflommen i løpet av dagen, så og sei.. Det va jo ganske lenge siå me hadde funnet på nåke sånt nå.. Eg kan faktisk ikkje huska me har spist ute siden i fjor.. Når me va på ferie i Danmark..

 

Og sånn sett, burde eg gjerna tenkt at det muligens va ein årsak te akkurat det.. Sånn i ittepåklokskapens lys..

 

Men ska man tenka over alt man gjør, og ta beslutninger ut i fra tidligare erfaringer så e det på ein måte ikkje så mye me kan finna på.. Somme ganger må man bare kasta seg ut i det, og satsa på det besta.. Ingen kan bli flinkare te nåke, om man ikkje øve seg, liksom..

F.eks så e det ein prøvelse bare å få Flokken inn i bilen, på normalt vis..

Hadde me slutta å gjør det fordi det e vanskelig, trur eg livet kunne blitt stusselig.. Man må utfordra seg sjøl innimellom, og rett og slett trø utenfor komfortsonene sine.. Kånå e flinkare te det enn meg, trur eg..

Men så e hu steikje flink te å angra på overtråkk innimellom og, når ting gjerna eskalerte litt meir enn me hadde tenkt..

 

Uansett, så va det bestemt.. Det blei Pizza Restaurant middag i dag, og Flokken va overlykkelige.. Det e jo ein av fordelane med å ikkje gjør det så steikje ofta, kidsa blir rett og slett glad for nåke deiras skaperar finne på.. Det e jo nesten ein mangelvare nå te dags..

Å finna på nåke som kidsa blir overraska av, og på toppen av alt sette pris på..

Uten at I-pad, mobil telefon eller Pokemon Go e involvert, og som til og med involvere mat.. Jaja, når man drar de med på Pizza Restaurant, så e det jo nesten som å slå ett Home-Run.. Siå våras ivertfall elske Pizza.. Får Han i Midten servert Margarita Pizza, så e han solgt.. Forsåvidt dei andre og..

Utenom Mini’en.. Han ska ha det me spise, for han elske alt så har “litt” smak.. Chili nøtter for eksempel. De brenne så godt i halsen, seie han..

 

Så me parkerte nere i sentrum og rusla mot Restauranten.. Det herska rett og slett ein lun og fin harmonisk stemning, øve vår fremtoning på vei mot matfatet.. Dei to eldste gikk sammen uten å laga skjau, mens dei 2 minste holdt håndå på sine foreldre..

Me gikk inn og fant oss ett bord, itte bittelitt diskusjon..

Eg tenkte det va best inni ein krok, så me gjemte oss litt vekk.. Kidsa ville midt i Restauranten og med vinduet.. Eg og Kånå delte ett blikk, før me samstemde valgte kroken.. Nåken forhåndsregler kan vær greie å ta, sjøl om det herska ro og fordragelighet akkurat i øyeblikket..

Me hilste pent på personalet, tok med oss ett par menyer og satte oss ner..

 

Og i omtrent 2 og ett halvt minutt hadde me den flottaste idyll ein massebarnsfamilie kan ha.. Før Flokken løyste seg opp og gjekk meir eller mindre amok, der de føyk te alle kanter og styrte på.. Mens eg og Kånå satt igjen og kikka oppgitt på kvarandre..

Men, me hadde bestemt at me sko la det stå te litt i dag.. Rett og slett øva oss på å se litt imellom fingrane me og..

Litlajentå va og fant seg ein tripp trapp stol, og det samma sko sjølsagt Mini’en ha då.. Men han va jo for stor te å passa oppi den med bøyle på.. Sjølsagt va han rimelig uening i det, og fikk behørig støtte fra Litlajentå..

Nåke som for så vidt heile Restauranten sikkert fikk med seg.. Heldigvis, va det ikkje så steikje mange gjester foruten oss.. Me auka vel belegget med 30-40 % når me kom..

 

Han i Midten hadde oppført seg eksemplarisk lenge nok, og rømte fra bordet.. Litlajentå og Mini’en likeså, så eg såg føre meg verst mulig scenario med ein gang, og reiste meg..  Kånå kikka strengt på meg, med ett blikk som sa “slapp av da mann”..

Ett skred av tanker rumla som ein skrubbsulten ulv i hjernebarken, men eg klarte å setta meg ner igjen..

Me sko jo øva oss på å strekka komfortsonene, som i dag va restaurant besøk.. Eg sette meg motvillig ner igjen, mens alle alarmklokker ringa for full hals oppe i topplokket.. Og ikkje lenge ittepå spratt Kånå opp, og hanka inn dei 2 minste så hadde elga seg inn på nåken andre gjester..

Eg satt med ryggen mot resten av Restauranten, og hadde demonstrativt ikkje snudd meg.. Sjøl om eg forstod ka som foregikk.. Så når Kånå nåke irritert spurte om eg ikkje høyrte “galskapen” , svara eg bare at eg “øvde meg”..

Kånå va satt sjakk matt, og kikka på meg med ett olmt blikk så lyste av hevnlyst.. Og ein eim av Bodlukt strøyk forbi..

 

Heldigvis kom Pizzaen, og roen senka seg øve bordet før katastrofen hadde vært ett faktum.. Og vår koselige familieharmoni va igjen oppretta, mens Pizzaen gikk ner på høykant.. Praten gikk lett øve bordet, og alle koste seg glugg i hjel..

Heilt te det begynte å minka på Pizza stykkene, og frykten for å ikkje få nok slo inn..

Dei så kunne rekna begynte og å sjekka status, sånn i forhold te rettferdighet.. Og flaks i uflaksen så stod det uavgjort, når det kun va 2 Pizza stykker igjen men 3 så absolutt sko ha meir.. Diskusjonen begynte å eskalera, før Kånå skar igjennom.. Bokstavlig talt.. Og delte det størsta stykket i to, så alle fikk kvar sitt..

 

Å beholda roen og harmonibalansen i vår folketallige familie, e som å balansera på ein knivsegg..

 

Så te slutt, balanserte me oss ut og rusla ein tur gjennom byen.. Resten av Restaurant besøket hadde gått heilt greit, med tanke på at det fortsatt e oss det e snakk om.. Stemningen i bilen på vei heim, va i grunn ganske god.. Og alle gleda seg te ein koselig filmkveld..

Og når filmen va slutt, dei minste i seng og det nærma seg voksentid..

Blei eg igjen sendt avgårde på jakt itte Han i Midten, som på ett umerkelig vis igjen hadde brukt Ninjaferdighetene sine og lurt seg ut.. I stedet for å se film med oss andre.. Eg hadde jaggu meg ikkje lagt merke te at han forsvant ein gang, den luringen..

Men, igjen blei utskuddet funnen på samme plass som sist.. Og sendt lukst heimover og i seng.. Klokkå va jo tippa ni til og med..

 

Så helgå va jaggu meg virkelig ein prøvelse, opplevelse og full av spillopper fra ende til annen.. Og då har eg ikkje tatt med søndagen ein gang..

Men, men..

Så lenge det e reint nok te å beholda helså, og såpassa rotete at lykken e i behold.. Og man snur seg og kikke litt på stjernene, kvar gang småbarnslivet slår en i bakken..

Så vil eg tru det e håp.. Verken meir eller mindre.. =D

Fra byturen itte middagen.. Ett sjeldent blinkskudd.. =D

 

Sykkelløpet, eg og blikket te Kånå.. Igjen..

Eg hadde fått beskjed om å rydda i bilen før me gjekk på detta sykkelløpet, sånn at me fikk plass te syklane.. Og sjølsagt hadde eg ikkje gjort det endå, ein halvtime før me sko gå.. Nåke så absolutt ikkje gjekk forbi i stillhet.. Eller jo, det gjorde jo forsåvidt det.. For Kånå nagla meg bare te veggs med blikket, når hu spurte om bilen va klar, og eg svara nei..

25 sekund seinare va eg i gang og hadde allerede rydda ut av bagasjerommet..

Det e ikkje så ofta, at eg får det blikket der meir.. Det blikket, som om man kikka godt itte, kan skimta heila arsenalet te Kånå av “Mass-Destruction” våpen i hornhinnene hennas.. Det blikket, som kan få nakkahår te å reisa seg på nanosekundet, mens ein uhyggelig iskald følelse brer seg innvendig i kroppen og utover..

Clint Eastwood blikket te Kånå, som sjøl Fantomet garantert hadde funnet vanskelig å overgå..

Eg rakk akkurat å ferdigstilla det eg hadde lova å gjør, og heilt klart sko te å gjera men ikkja hadde fått gjort.. Når Kånå kom marsjerande ut dørå med sykkel-teamet vårt.. Eg e fortsatt litt overraska øve kossen hu fikk med seg Han i Midten på detta, for man må jo ha hjelm på seg.. Og då vil jo sveisen hans sikkert komma ut av fasong..

Men men, det e vel ikkje meiningå at eg ska forstå alt mellom himmel og jord..

 

For alt eg vett, kan jo han og ha blitt utsatt for blikket te Kånå, stakkars gut.. Jaja, me kom oss nå på plass og fikk ordna med start nr. te kidsa.. Mini’en sko i ilden først og stod klar som ein ilder på startstreken.. Eg hadde lova å vær med han, sånn at eg kunne heia på han.. Men eg trur det va mest for å passa på han, han va litt utrygg med så mye folk rundt seg..

Men når han med mikrofonen sa “Gåååå” .. Kobla Mini’en om inne i topplokket..

For itte ein litt forsiktig start kor han følte seg litt fram i feltet, så såg Mini’en ei luka.. Og sette avgårde som ein rakett, inn i åpningen.. Eg hadde min fulle hyre med å springa ved siden av.. Og tenkte med meg sjøl at detta heilt klart ikkje ser bra ut.. Ikkje i det heila tatt.. Ei halvstram t-skjorta øve den nesten ferdigstilte carporten, ei lika stram buksa så ikkje va lagd te å løpa i og nåken gamle raude joggesko..

 

Jaja.. Det får bare stå te.. Eg hadde jo hatt ett håp om å bli gjemt inni et hav av andre mødre og fedre..

 

Men Mini’en hadde kun seier som godkjent utfall på detta løpet.. Der han sparka i vei som ein kenguru på tokt i den australske villmarken.. Eg takka høgare makter og Amanda senteret, for at de kun sko syklast eller for vår del sparkast ein runde.. For når Mini’en gjekk øve målstreken, hadde eg ikkje mye pust igjen..

Eg må visst bare begynna å jogga, ska eg øveleva Djupadalten seinare i år..

Mini’en fikk stolt medalje og premie i ett telt, før me fant Kånå og dei andre 2 i Flokken.. De suste gjennom løypå både Litlajentå og Han i Midten, puljå te Litlajentå tok 2 rundar siå ingen stoppa når de kom i mål.. Og eg klarte akkurat å fanga trollet, før hu sette ut på runde nr 3.. Han i Midten sko sykla 3 rundar, og han porsjonerte kreftene smart ut..

Og va ikkje langt bak dei så sykla i mål først..

Det va heilt klart at han ikkje heilt sko visa, at han syns det va jevt med den medaljen.. Men Han i Midten va ikkje så reint lite stolt av den flotte premien som hang rundt halsen på han.. Litlajentå og, skjønt hu va meget fornøyd med den lille sjokoladen som lå oppi sekken de fikk.. Men, me vett jo alle kim hu har henta genene sine fra..

 

Så, når all syklingå va øvestått fikk eg oppdraget med å pakka syklane i bilen, før me gikk ein tur inn på senteret.. Det va fortsatt mulighet te nok ein premie.. For det sko vær ett slags lykkehjul innerst i senteret.. Som de kunne få snurra på, om de leverte eit lodd som lå i sekken de fikk ute..

Og om eg ska få lov te å klaga på nåke, akkurat ved detta arrangementet..

Så må det vær at gjerna hadde undervurdert mengden med barn, som kom og stilla opp på sykkelløpet.. For eg trur ikkje eg lyge om eg seie me stod nesten ein time i kø, for at de sko få trilla det hjulet.. De burde gjerna vurdert å hatt 2 lykkehjul.. Men, det e vel aldri så enkelt å vita på forhånd..

Og meiningå med heila stuntet, va vel i bunn og grunn for å få folk inn på senteret..

 

Akkurat oss fikk de sendt rett ut igjen, istedet.. For itte nesten 1 time med Han i Midten, Litlajentå og Mini’en i ein lang, laaang kø midt inni senteret.. Så trenge man ikkje vær rakettforskar, for å forstå at ett par grenser va tråkka over..

3/4 deler av flokken vår va i full fyr, og ett par foreldre 110 % utslitt..

Så nåke bonus handling inne på senteret, blei det lite av fra oss.. Men sjølva arrangementet utenfor, det stod te 20 i stil.. Og tross alt, med ein lykkelig Mini så sjølsagt vant på lykkehjulet, når me kom fram..

Så kom me oss velberga og ikkje heilt tomhendt heim.. Nå gjenstod bare ett lite besøk på ein Pizza resturant, før lørdagen va omme..

 

Åh du heilage jul.. =D

Det ligge vel litt i kortene, at det komme endå ett innlegg fra ei heilsprø helg, muligens..

God kveld, Folkens.. Og følg med videre..

 

Når 30 cm plutselig blei gull Verdt…

Eg vakna lørdagsmorgen.. Ytterst på sengekanten som vanlig, i ei seng som e 180 cm bred.. Og aldri før har eg vært meir enig med Kånå, sånn i ettertid og sjølsagt uten å fortella hu det.. Når hu meinte me absolutt måtte ha ei såpassa bred seng, den gangen me handla nye..

Eg meinte 150 cm hadde holdt i massavis, og samtidig ikkje stjelt så steikje mye av rommet..

Men, stort sett kvar morgen, så e det dei siste 30 cm, som eg ikkje meinte me trengte.. Dei cm som eg ligge på.. Der eg ligge pressa så langt ut på kanten, at ein bitteliten feilvending kan få fatale konsekvenser.. Og man utvikle eit slags biologisk gyroskop, som justere seg itte spark, slag og dytt fra senge-okkupantene i midten..

 

Muligens e det derfor carporten te stadighet blir større,  for å bedre holda balansen der ute på kanten..

 

Sjølsagt komme eg aldri te å fortella Kånå detta, hu har nettopp hatt rett i nåke anna.. Så det får vær måte på kor kjepphøge hu ska få lov te å føla seg.. Det burde egentlig vært regler for sånt nåke, i ett forhold, ekteskap eller partiledar debatt.. Altså, om kor mange ganger man har lov te å ha rett, i ein diskusjon..

Det burde rett og slett vært sånn biologisk regulert, rett og slett.. Hadde man hatt rett i nåke 3 ganger på rad, så måtte man ta litt feil..

Det kunne blitt skrekkelig morosamt, spesielt om den så hadde hatt rett 3 ganger på rad.. Va klar over ka som va rett svar, men bare kunne svara feil.. Eg trur Kånå muligens hadde implodert innvending, i forbannelse då.. Eller ka om Gro Harlem Brundtland blei nødt te å innrømma at Kåre Willoch hadde rett..?

Tjera vena meg.. Det måtte ha vært ubetalelig..

 

Jaja, nå va jo Willoch ein mester i å uttala seg nærmast i gåter.. Eller på ein slags omvendt benektelse, eller bekreftelses måte..

– Om det kan jeg vel si, at dersom jeg skulle bli spurt så ville jeg ikke kunne finne det riktig å svare nei..

Svara Kåre ein gang, på sitt sedvanliga lune humoristiske vis.. Når programlederane ville ha ut av ham, om han såg på seg sjøl som den borgerlige statsminister kandidaten..

 

Men.. Te slutt ramla eg ut av sengå, og durte opp i stuå med kidsa.. Faktisk, så stod me opp heile gjengen på lørdag, så godt som samtidig.. Me sko på sykkelløp i dag, heile gjengen.. Jaja, ikkje Eldstemann da, det va jo fra 0-12 år detta her sykkelløp greiene, og han fylle 12 i år, og va sjølsagt for stor te detta her..

Men, dei 3 andre va klar som nåken egg..

Man kunne bruka sparkesykkel og, te Mini’en sin store glede.. Han e ikkje heilt stødige på sykkel ennå, sjøl om den har støttehjul.. Det går liksom ikkje så fort fremover på den, og det gjekk jo ikkje an meinte Mini’en.. Det va jo ett sykkelløp på skikkelig, og ikkje “på lat” som han seie om “på liksom” ..

Då må man jo kjøra bånn gass..

 

Og e det nåke Mini’en kan, så e det akkurat å sparka bånn gass.. Heilt klart..

 

To be Continued… Igjen.. ;D

 

Delfinen må man kasta ut i igjen, sant Pappa.. ?

Me har vært på fisketur idag, eg, Eldstemann og Mini’en.. Det va egentlig meiningå Han i Midten sko vær med, så Kånå fikk litt avlasting fra trollet.. Men han blånekta, han va vel redd for å få fiskaslo på seg, han e jo så forfengelige for tiå.. Men Eldstemann blei superglad for å få vær med, både han og eg elska å fiska..

Ein gang fiska me så lenge, at Kånå holdt på å ringa redningstjenesten..

Mobilen va tom for strøm, men fiskelykkå va så inni granskauen bra den kvelden.. At me klarte ikkje å stoppa, me kasta ut, nappa 2 ganger og drog opp ein makrell.. Heila tiå.. Det va som om man va i sjølvaste fiskemann himmelen.. Der man får napp kvar gang man slippe sluken ner i havet, og dra opp ein gullfine makrell kvar einaste gang..

Sjølsagt tenkte ikkje me på at det gjerna va greit å kjøra inn te land, lada mobilen litt for så å ringa te Kånå og ivertfall gi beskjed.. Klokkå halv elleve va me i land, og fekk ringt Kånå.. Som sjølsagt va sinte som krut..

Men me hadde jo ein svær balje med makrell med heim da, og ein tosk.. Eller 2..

 

Men idag, så kjørte me tidligare avgårde, og la ut fra kai i halv 1 tiå.. Eldstemann e blitt ein kløpper som Styrmann, så han tok føringå utover.. Eg og Mini’en satt å kosa oss med litt kjeks.. Itte ei litå stund, begynte bølgene å bli større og båten på ein måte mindre.. Eldstemann va nåke betenkt ei litå stund, men slappa litt av når eg sa det blei bedre når me kom i ly for øyå der ute..

Heldigvis hadde eg rett.. Både sjøen og vinden roa seg ganske så bra ner..

Det hadde forsåvidt vært strålande fiskevær når me gjekk.. Varmt, lett skydekke og ikkje ett vindfnugg.. Men me hadde ikkje kommen oss i båten før vinden kom, med ett kaldt gufs fra havet.. Skyene blei mørkare og mørkare, og rett itte me hadde sluppet sluken ner for første gang.. Så kom regnet og..

Fantastisk..

 

Eg minnast første gangen Litlajentå va med i båten, og satt på dørken og hylgrein utøve.. Hu va nærmast i fistel heile turen ut te ei litå strand, kor me bada, grilla og kosa oss.. På turen heim satt hu framme med meg og styra, mens hu sang kaptein sabeltann for fulle mugger.. Somme ganger må man bare pressa ting gjennom..

Mini’en, som hadde sin første tur idag.. Satt så ett lys og va meir eller mindre i himmelen.. E ikkje mye så skremme den karen der.. Det e ivertfall heilt sikkert..

Eldstemann slapp sluken i havet først, mens eg kom lika itte,, Mini’en si stang virka ikkje meir, eller forsåvidt va det Litlajentå si da.. Men hu hadde nærmast ikkje brukt den, hu likte jo te slutt å kjøra båt.. Men fisking klarte hu seg fint uten, så den hadde sikkert rusta fast inni snellå.. Men, Mini’en fikk stolt låna mi, og stod som ein ekta fiskargut og drog stongå opp og ner..

Før han itte ett par minutt blei lei, siå han ikkje fikk fisk..

 

Denna lekså hadde eg jo vært gjennom fleire ganger med Eldstemann, så når eg la ut om at når man fiska.. Då må man ha tålmodighet, satt han med meir eller mindre med ei oppgitt grimasa om andletet.. Akkurat så han ikkje hadde høyrt den før, på ein måte.. Men han e indoktrinert han nå, nett som meg kan han sitta i timasvis med stangå uten så mye som ett napp..

Uten å bli lei så mye som ett sekund.. Fisking e av og te som balsam for sjelå..

Nåken minuttar seinare begynte det å nappa i stangå mi.. Det e jaggu meg verdt kvar eit minutt med venting, den følelsen kvar gang nåke bite på.. Eldstemann ensa at eg hadde nåke på kroken, og kauka te..

– Har du fått nåke pappa.. ? .. Spurte han

– Det kjennest sånn ut, trur eg.. Svara eg usikkert..

Eg va ikkje sikker på om rakkaran bare svømte oppover med sluken, eller om den hadde sluppe.. Mini’en fikk med seg dramatikken og kom styrtande te, han hadde sittet på toftå unna kalesjå og gumla på meir kjeks, og drukke litt saft..

– Få du fisk, pappa ? .. Spurte han ivrig..

– Ja, jaggu meg gjør eg det.. Svara eg, itte stangå nappa te nedover..

Det va ikkje tvil lengre nå.. Mini’en higra te seg håven, Eldstemann hadde forklart ka den va te.. Og nå stod han klar så ett egg, te å håva te seg fangsten når den kom te overflatå.. Eldstemann tok ett tak i selen bak på vesten hans, for sikkerhetsskyld.. Me hadde ikkje tenkt å komma heim med ein søkkvåt Mini, fordi me brukte han som Første Håvmann..

Plutselig sprella fisken i håven, og Mini’en nappa den opp i båten.. Stolt som ein hane..

Men… Så gjekk det mesta i stå.. For når eg nappa kroken ut av kjeften på fisken, og slengte den ner i baljen.. Så stod Mini’en og kikka bekymra på den.. Før han gråtkvalt sa..

– Jammen, den e jo så unge pappa.. Me må kasta den ut te mamma og pappa’en sin..

– Nei, me kan ikkje det vettu.. Det e middag det der.. Svara eg..

Mini’en kikka på fisken igjen, før han såg på meg igjen med tårer i augene.. Og eg fikk ett kraftig anfall av dårlig samvittighet, kommende fra langt ner i sjelå..

– Ska me spisa stakkars fisken, pappa ?  .. Spurte han trist..

Eldstemann begynte å bli berørt han og, og eg såg han sleit med blanke auger .. Eg forsøkte å forklara Mini’en livets uransaklige veier, sånn fiskarmessigt.. Men det va meir eller mindre som å snakka te døve øyrer.. Guten hadde bestemt seg.. Han ville ikkje fiska meir, men me fikk te nøds lov å fiska videre me..

Men kun fisk så me kunne spisa, fikk eg ein delfin måtte eg lova å kasta den ut igjen..

Eller andre fiskar som såg “unge” ut.. Tjera vena meg.. Eg vett ikkje om det e så smart å ha Maxi med seg på fisketur meir, meinte Eldstemann.. Siå han la så kraftige føringar på ka me kunne dra ombord og ikkje.. Men itte ei litå stund, så roa han seg litt ner om akkurat det med fiskane.. Rett itte fisken begynte å sprella infernalsk, og skremte livskiten ut av Mini’en..

Eldstemann kubba fisken i skallen ein gang te.. Og Mini’en kjefta på den idiotiske fisken så hadde skremt han..

Me seig sakte mot land med vinden, og kjørte lengre ut ett par 3 ganger.. Før både eg og Eldstemann begynte å kjenna litt på kroppen at det va blitt kaldt.. Mini’en satt jo inn unna kalsesjå i ly for både vind og regn.. Men, va forsåvidt enige i at me kunne nok dra heimover..

Så me drog igang maskineriet og suste mot kaien igjen..

Me stoppa lika utenfor for og sløya fisken, og då følgte Mini’en heile prosessen med svære auger.. Og syns det va meir eller mindre gørrekkelt når eg drog innmaten ut av fisken.. Og når eg skar hovudet av utbrøyt han ett høgt ..

– OOI.. Fisken mista hævet, pappa..

– Ja, me kan jo ikkje spisa det.. Svara eg..

– Måkene kan, ed kasta ut te Måkene pappa.. Insisterte han..

Og sjølsagt kunne han det.. Uten problemer nappa han fiskahåvet ut av stampen, og kasta det øve rekkå.. 2-3 sekund seinare blei det plukka opp av ei svær måka.. Te Mini’en sin store begeistring..

Eldstemann og eg nikka samstemnde te kvarandre.. Det e håp for denna karen, betydde det nikket..

Me kjørte te kaien og fortøyde båten.. Før me rusla opp te søster mi, som bor lika ovanfor der båten ligge.. Hu hadde miksa i hop litt rundstykker og ein kopp kaffi.. Mini’en fortalte stolt om fisketuren og leka litt med Duplo’en..

Før me kjørte heim te Kånå og resten av Flokken.. Akkurat tidsnok te BarneTv og Pizza..

Ein herlige dag va øve igjen.. E me heldige e det gjerna bedre vær imårå..

Så me kan ta ein liten fisketur, igjen..

Det e viktig å smi mens jernet e varmt.. Så Mini’en forstår seg på dettta her fiskegreiene..

Ha ein flott lørdagskveld, Folkens.. =D

Syns det va ein Innertier, eg …

 

Kånå va ikkje heilt i humør idag, så eg bestemte meg for å muntra hu litt opp …

Og ka e bedre virkemiddel for å komma i bedre humør enn ein liten joggetur ?

Eg har jo til og med bestemt meg for å løpa Djupadalten i år. Det årliga mosjonsløpet her i Haugesund …

 

Så eg skred te verks og begynte å rota fram treningsklærnå mine …

 

Men, det va ikkje lett …

Eg har jo ikkje fanaring om kor Kånå har “gjemt” de. Så eg blei nødt te å improvisera litt.

Eg nappa fram ei t-skjorta, men den hang bare og slang som ein potetsekk på meg. Og der va jaggu meg løpetightsen eg kjøpte te sist gang eg sprang detta løpet..

Eller gjekk … Alt e relativt …

 

Men … Det såg jo ikkje mote riktig ut, i det heila tatt.

Tightsen va grei, den satt som ett skudd … Va nesten lika utslitt av å få den på meg, som eg va itte detta famøsa løpet sist …

Hjølpe meg, kor den hadde krympa i vask da, forbaska tulling på sportsbutikken så lovte at detta va skikkelig kvalitet … Ein vask, åsså krympa den sikkert 3 størrelsar.

Kvalitet meg i rævå …

 

Jaja … Klaga på kvaliteten får me gjera ein anna dag. Heilt klart … Nå får eg få detta antrekket, te å passa inn i tiden …

 

Eg huska jo ikkje heilt kossen man bør fremtre når man jogge, men eg har jo sett masse film da … Som inneholde trenings sekvenser og sånt nåke … Så eg miksa i hop nåke lignande et antrekk fra ein film eg kom på.

Der eg klippa av den posete t-skjortå og kombinert med denna tidsriktige tightsen, så syns eg jaggu meg det va ein innertier, eg …

Men vett dåkke ka Kånå gjorde, når eg kom opp for å invitera hu med meg ??

Trur dåkke ikkje den der “nepå” begynte å le … Mens hu kikka meir eller mindre perplekst på meg …

 

– Herreguuud … Går du ut sånn som det der, så kjenne eg ikkje deg meir. Slengte hu ut, før hu fikk knekken i knærna og blei tatt av latterkrampå, igjen …

 

Altså … E det mulig. ? Her går man virkelig inn for å gleda Kånå, og gjerna få humøret nåken hakk opp. Så e hu rett og slett bare ekkel med meg.

Eg har nesten ikkje ord …

Eg hadde til og med tatt på meg “Jippi” pannebåndet mitt, som eg fikk av damene på Meny Aksdal.

Siden eg alltid e så blide når eg leverte …

 

 

Eg forstår ingenting, eg …

Uansett ka man gjør, så blir det feil

Men, på tross og på tvers av alt, så kom humøret te Kånå seg, da … 

 

😁😁😁