Ehem.. Ja, man kan vel sei det e nåke meir ømt idag, en det va igår.. Eg trur ikkje det e nåke øvedrivelse.. Ivertfall når eg tok sko på meg.. Det blir nok te å jogga rundt med andakt idag og, siå verneskornå absolutt ikkje va nåke fornøyelse å ha på.. Mulig dei smertestillande tablettane tok litt luven av smertetoppen igår..

For når skornå kom på og eg tok mine første skritt idag, så va det som det skar inn te marg og bein..

Hjølpe meg.. Men nå sitte eg nå her å lar tablettane virka mens kaffien går ner på høykant.. Heldigvis får eg hjelp av Kånå idag, for far min kunne ta ei økt med Mini’en.. Ein Mini som allerede e tebake i sitt ess, and then some.. Man sko absolutt ikkje trudd han hadde operert for nåken dagar siå.. Der han spratt rundt i sofaen som ei fjellgeit igår ittemiddag..

Men.. Gudskjelov.. Det e snart helg, og den kjenne eg komme te å bli kjærkommen.. Hverken meir eller mindre..

Så ha ein god fredag, Folkens..

???

Joda.. Sånn ellers så går det jo heilt greit.. Kan man sei.. Eg sko ihvertfall henta Eldstemann på fotballtrening idag, han hadde fått haik med ein aen på laget te treningå.. Så det va ikkje så mye anna som stod på tapetet ikveld, foruten å henta guten.. Jaja, ittemiddagen har forsåvidt gått unna den, med ein Mini som blånekta å ta stikkpiller idag..

Så Kånå blei nødt te å peisa opp på apoteket, for å kjøpa flytande medisin for smertene..

Litlajentå va sporløst fordufta når eg kom heim, forsåvidt Han i Midten og.. De va visst på besøk hos vennene sine.. Men før eg for får henta Eldstemann, fant Kånå ut at det gjerna va på tide å hanka inn Litlajentå, ihvertfall.. Hu fant trollet borte på ein lekeplass i nærheten, og va absolutt ikkje fornøyd med å bli hanka inn..

 

” Eg snakka med mor mi på telefonen når de braste inn dørene, og måtte nærmast bare avbryta med ein gang..

 

De seie jo at likepola magneter ikkje heilt passa ilag, på ein måte.. Og dei to e jo to alen av samma stykke, så når den eine hente inn den andre.. Då kan man vel egentlig ikkje forventa nåke anna enn baluba.. Men trolljentå roa seg fort.. Det va bare te å finna litt mat det, så stilna opposisjonen ganske så kjapt..

Kånå føyk rundt å uffa seg øve utysket så ikkje ville lya, så eg fant ut det va lika godt å komma seg ut dørene.. Sjøl om det va litt tidlig..

Så eg lista meg forsiktig ner trappå og strauk på dør.. Somme dagar e det greit å søka tilflukt i ett kjærkomment lite friminutt, fra hverdagen i småbarnsfabrikken..

Det e ein liten smak av Indian Summer her på vest-landet, så alle vinduene røyk opp i bilen og steroen blei slått på..

 

”  Eg suste nerover hovedveien med vinduene på vidt gap, ein mild bris i andletet og sang muntert bedrøvelig med på Travis sin sang.. “Why does it always rain on me”…

 

Eg rygga galant bilen inn på ein ledig plass, og satte meg godt te i setet.. Det va fortsatt minst 25 minutt te treningå va over.. Så litt nettsurfing i avisene va absolutt på sin plass.. Forsåvidt fant eg ut at eg gjerna kunne gjør nåke fornuftigt, med det samma eg satt der.. For bilen e gått i nødmodus itte mitt lille reperasjons stunt her tidligare..

Så den har mista ein smule effekt kan man jo sei.. Den akselerere ivertfall ikkje som før, det e ihvertfall heilt sikkert..

Men, eg må nok belaga meg på ett lite verkstedbesøk, fant eg ut.. Det va ingen vei utenom for å få bilen ut av nødmodus, ikkje som eg fant ihvertfall.. Eller kanskje eg kan høyra med han eine eg levere varer te, han har jo meir eller mindre verksted på låven sin.. Det va absolutt ingen dum ide, vil eg tru..

Klokkå nærma seg, så eg jumpa ut av bilen og rusla mot hallen for å henta guten.. Men.. Når eg kom inn dørene så va det ikkje ein gutt å sjå fra fotballaget hans.. Null, nada og niks..

 

Herregud.. De va sikkert på gymnasbanene de trente på onsdagen ja, trudde eg.. Men, mens eg sette meg i bilen og fyrte den igang, tenkte eg det va best å ringa Kånå for å sjekka..

– Du, det va på gymnasbanene de trena idag.. Og ikkje i hallen.. Spurte eg, nokså forsiktig..

– Ja, eg sa jo det te deg.. Det va det sista eg sa for du e jo så distre.. Svara Kånå oppgitt, før det blei heilt stille..

– Åja.. Jojo.. Svara eg..

– Det e vel der du står nå, håpa eg.. Ellers står jo stakkars guten å lura på ka som skjer.. Kom det kjapt fra Kånå.. Nåke mistenksom va hu og, kunne eg høyra..

– Jaja.. Tjera vena meg.. Sjølsagt gjør eg det.. Ka du trur.. Løy eg, så vakkert at eg nesten trudde på det sjøl.. Mens eg febrilsk lukka begge vinduene i ein fart, så hu ikkje sko høyra eg kjørte..

– Sjå der ja.. Der komme han jo.. Fortsatte eg og kleiste på røyret.. Før eg slapp ein brakfis.. Men angra 4 sekund seinare.. Å spisa nesten ein heil sånn kartong med druer te dessert, det va gjerna ikkje så smart.. Og igjen trykka eg febrilsk på vindusknappane for å få vinduene opp igjen, så eg ikkje omkom av mi egen drittlukt..

 

” Gudhjølpe meg.. Eg må snart læra meg å gjør ting med måte, tenkte eg med meg sjøl..Mens eg gispa inn frisk eksoslukt fra landeveien..

 

Eg ga på det eg hadde.. Men ein sleten V-Klasse i nødmodus e ikkje akkurat nåke hurtigtog.. Og sjølsagt havna eg bak ein så hadde allverdens tid, med å komma seg der han sko.. Kanskje han grua seg te å komma heim te Kånå si.. Ei ilter, småhissige men stort sett snill ei.. Som kanskje va i øvekant trekte for ett eller anna..

Det e vel ikkje bare eg så har klippekort på å gå i baret, minst ett par ganger i vekå.. Me finnes vel overalt.. Til og med i ein Tesla Model X..

På Flotmyr suste eg forbi han og han forsvant i ei braksvart røyksky av eksos.. Det va såvidt eg så frontlyså igjen i tåkå bak meg.. Men skitt au.. Eg hadde ein emergency her.. Vidunderet våras tok høyresvingen i rundkjøringå med bravur, og det kvein i alt som kan kvina.. Før eg suste oppover Skjoldavegen i sneglefart..

 

” Aldri før har eg skyndta meg seinare, men det gjekk så fort som det kunne..

 

Og endelig så vrei eg skilpaddå inn på parkeringen ved gymnasbanene.. Spant øve grusplassen mens eg spratt i taket.. Det va ein haug med svære hull overalt.. Eg trur ikkje eg har høyrt ein bil gi ifra seg så mye ulydar på ein gang, uten å gå totalt i oppløsning.. Det va heilt klart Tysk kvalitet på sitt besta..

Eg nærmast skeinte inn på plass og va ute av bilen, nærmast før den stoppa.. Men eg såg ikkje ett spor av Eldstemann..

Eg formeligt kjente Kånå sin vrede velta øve meg allerede.. Nå hadde eg skutt gullegget, og lagt grunnlaget for ett par kjipe uker i Bodå.. Minst.. Herreminguuud.. E kikka motlaust ut i luftå, å lurte på om det va lurt å ringa Kånå nå.. Og avsløra heile fadesen min.. Bare det at eg hadde bløffa na kom te å svi nåke grassalt i rognpåsen.. Garantert..

Men.. Va ikkje det trenaren som kom gåande der.. Og ett par av guttane på laget..?? Eg holdt pusten mens eg kikka håpefullt på halen av gutar som kom bak han..

Og joda.. Der kom jaggu meg Eldstemann spankulerande og.. Eg hadde kommen meg bort, før de va kommen seg te parkeringen..

 

Eg knakk sammen i kneståande og pusta letta ut, men klarte sjølsagt å fortella Eldstemann om fadesen.. I ett svakt øyeblikk.. Han lova dyrt å hellig at han ikkje sko sei nåke te mor si, itte eg kjøpte 2 oreo sjokolader te han på Spar.. Og fornøyd som få rusla han inn dørene heima.. Eg kom tuslande litt bak, nåke fortumla av heile episoden..

Og når eg kom opp på kjøkken så kikka Kånå nåke småfrekt på meg.. Oioi, tenkte eg med meg sjøl.. E det den dagen idag..

Såpassa altså.. På ein onsdag og liksom.. Nå står ikkje verden te påske, tenkte eg fornøyd for meg sjøl.. Og gjekk bort å ga na ett dualigt kyss..

 

– Æssj.. Kom det ifra Eldstemann..

– Hello, my dear.. Sa eg te Kånå, mens eg sendte hu det sultna blikket mitt..

– Ka i all verden sko den ambulansen på gymnasbanen da.. Spurte Kånå Eldstemann..

– Ambulanse.. ? .. Ka ambulanse.. Svara Eldstemann forundra..

– Nei.. Det va ingenting.. Svara hu kontant..

 

Eg va allerede på vei nedover trappå for å henta liggeunderlaget og soveposen.. I forfjamselen øve å ha vært på feil plass te rett tid, hadde eg glemt ambulansen eg passerte med Opelbygget, som kjørte med fulle sirener.. Rett før eg kleiste på røyret..

Så joda.. Neida..

Her går ting meir og meir tebake te normalen.. Meir e det vel egentlig ikkje å sei om den saken..

 

Godnatt…

Eg lese litt andre blogger.. Nåken av dei opp i toppetasjen som gjerna e i samme sjanger som meg, og ein del mindre bloggere som meg sjøl.. Som og gjerna skrive om ting i samma leiå så eg gjere.. CasaKaos e nok den eg gjerna kan identifisera meg sjøl mest med av dei der oppe, sjøl om Marte e mye flinkare enn meg te å gjerna ta opp viktige tema på bloggen sin..

Min, eller vår blogg blir nok meir ei slags humoristisk dagbok å rekna, i forhold te Marte sin blogg..

Men innimellom så skrive hu og sånne gapskrattande innlegg, kor man som småbarnsfamilie virkelig kjenne seg igjen.. Og det e vel den bloggen eg kosa meg mest med å lesa, når eg sette meg ner å lese andre sine.. Marte Frimand-Anda har den egenskapen at man ikkje føle hu e ein sånn fulltidsblogger som går rundt med kamerastativ, speilreflekskamera og heila tiå leita itte det perfekta øyeblikket..

Litt som meg sjøl.. Som nesten aldri sette opp arrangerte bilder for at det ska bli heilt perfekt.. Men heller kan bruka ett heilt ok mobil bilde, for å gjenspeila innholdet..

 

For all del, og heilt uten sammenligning altså.. CasaKaos bloggen e nok i ein heilt anna liga enn vår.. Men alikavel e me litt like.. Om man ser vekk fra Marte sin evne te å ta opp viktige tema.. Der eg heller lene meg mest mot hverdagslig humor, istedet.. Eg trur det e litt viktig å ha bloggere som faktisk gjenspeile ein “normal” hverdag.. Bloggere som gjerna har jobb i tillegg te å skribla ner nåken innlegg te dåkke leserar..

Bloggerar som ikkje har tid te å diska opp med sjukt flotte middager i hverdagen..

Men heller ser seg nødt te å slenga nåken fiskapinner på pannå, akkompagnert av potetstappa fra Mills og smelta smør.. For å få den daglige kabalen i ein strabasiøs hverdag te å gå opp.. Bloggere som løpe mellom jobb, henting av barn og fritidsaktiviteter på ittemiddagen.. Og som når kvelden komme ligge som halvslakta gårdsdyr på sofaen, og gispa itte luft..

 

” Og vett at morgendagen.. Den blir akkurat lika strevsom som dagen man nettopp har halt i land.. Med marginar lika små som rognpåsen på ein gullfisk..

 

Det e ikkje mange av dei oppe i toppeetasjen på blogglistå.. Der har de tydligvis tid te å laga fantastiske middager i alle regnbuens fargar, dandert med så mye dill og dall at man nesten får prestasjonsangst av mindre vett du.. Sånne middager som oss med litt øve gjennomsnittet travel hverdag, må gå på restaurant for å få oppleva..

Ka i all verden e galt med ihjelstekte fiskapinnar og potetstappa som nærmast renne av tallerkenen da.. Krydra med ketsjup og smelta smør..

Fastfood som man e pukka nødt te å laga innimellom, for å rekka trampett treningå, fotballkampen og Rg-lek.. Før man finne ett meir eller mindre tørt brød i brødboksen, som nesten kan tas for kavring.. Fordi man i kampens hete glemte å ta opp ett brød tidligare på dagen.. Og må laga toast eller rista brød te kidsa som kveldsmat, for å få i de litt næring før de ska te lading..

Det e jo sånn hverdagen te overtallet av småbarnsfamilier e, enten man lika det eller ikkje.. Eller trur på all propagandaen som mange fremme på sosiale medier..

 

Der man gjerna streba som løver for å fremstå som dei her oppe på topplistå, men aldri heilt klare å komma lengre enn ett perfekt middagsbildet.. Det man gjerna ikkje ser, det e dei skrubbsultne ungane som sitte rundt bordet og venta på å få spisa middagen.. For mor i heimen må ta det perfekta bildet av maten først.. Eller vaskerommet og gangen te sånne overivrige mødre som vil leva opp te idolene sine..

Som nærmast flyte over av klær, rot og lignande. Som dei fleste av oss egentlig har det.. Dei bildene komme aldri på Facebook eller Instagram..

Derfor syns eg det e viktig at man har sånne blogger som vår egen, og forsåvidt CasaKaos.. Som ikkje e redd for å visa hverdagen akkurat som den e, te heile norges befolkning.. Eller ivertfall dei som stikke innom og lese bloggene våre.. Flesteparten storkosa seg med gjenkjennelsesfaktoren, nåken bare nikka samtykkande mens fåtallet blir fryktelig provosert og har blitt tatt på kornet.. Sånn egentlig..

 

” Det e viktig med blogger som gjenspeile den realistiske hverdagen.. Og ikkje sette opp ett umenneskelig urealistisk press øve småbarnsfamilier..

 

Bloggere som lar vanlige husmødre og fedre føla at de e gode nok.. Sjøl om man ikkje laga gourmet middag te familien kvar dag..

Eller diska opp med ubersunne smoothies te kidsa, laga fra bunnen av og opp..

I ein travel hverdag så har man ikkje tid te sånn luksus.. Til helga kanskje.. I ny og ne.. Om man ikkje ska avgårde på fotballcup, stemner eller andre lignande ting som igjen stjele tid..

 

Jaja.. Det e nå ivertfall mi meining, sånn meir eller mindre.. Det e for lite fokus på at ett heilt “normalt” familie liv, det e jaggu meg godt nok..

Spør du meg..

Hverken meir eller mindre.. Men eg får vel sei som Svigerfar alltid seie te meg.. Når han komme med gode velmeinte råd..

 

” Men eg vett ikkje eg, det kan jo vær eg tar heilt feil altså…

Hjølpe meg altså.. Nå ikveld så trudde eg at eg hadde klart det heilt stora.. For eg tenkte eg sko sjå øve nåken småting med bilen våras, ting som Kånå har klaga seg litt øve.. Sånn som denna her pipingå når lyset ikkje e slått av, det eina nærlyset som e litt bingo og gjerna sjekka oljå..

Som sagt så gjort.. Eg fyrte igang itte me hadde spist middag.. Det e godt med det som e gjort..

Eg tok oljå først.. Og mot formodning så hadde den brukt mye mindre enn eg hadde forventa.. Tross halen av svart eksos den legge ifra seg, når man gir litt pådrag.. Rett og slett nåke småflaut, men e man forsiktig på pedalen, så minimere man forsåvidt røykskyå.. Nåke Kånå ikkje heilt har funnet ut av, eller bryr seg om.. Hu kjøre som hu har klogger på, det e enten av eller på..

 

” Så om nåken har havna i ei tåkesky av eksos, bak ein sølvgrå Mercedes.. Så får eg bare beklaga, på Kånå sine vegne..

 

Så tok eg for meg denna her pipegreiå te lysene.. Akkurat den har til og med Svigerfar hengt seg litt opp i.. Egentlig ganske så forståeligt.. Siå det e han som har kommen som ein reddande engel, med ladaren sin.. 3-4 ganger.. Men det va jaggu meg bare ein quick fix det og, siden gummien som lå rundt brytaren va blitt nåke tørr og hard med årenes løp..

Dermed så slapp den ikkje brytaren heilt ut igjen, når man åpna dørå.. Og pipingå uteble..

Nærlyset va og enkelt.. Ein jordledning hadde begynt å ta kveld, og dermed så va det dårlig kontakt.. Nåke som forklarte koffår me hadde nærlys annakvar dag på høyra siå.. Nok ein liten kjapp reperasjon, og nærlyset va igjen godt som gull.. På ikkje meir enn 10-12 minutt hadde eg ordna alt det Kånå har masa om i ett halvt år..

 

” Ingen ska komma her og sei eg ikkje e effektiv.. Når eg først komme igang.. Det e ivertfall heilt sikkert.. Sikkert som banken..

 

Eg va så i flyt sonen at eg til og med begynte å tenka langsiktig.. For setevarmen virka bare på passasjersetet, så eg mistenkte at det gjerna va ein sikring som bare hadde tatt kveld.. Det e ivertfall best å ta det enkla først, istedet for å tenka verst tenkelig scenario med eingang.. Sånn som når eg leverte inn ein lastebil på verksted ein gang, og ikkje fikk den igjen på ei veka..

Den hadde mista litt effekt, og gikk ikkje meir enn 40-50 km/t.. Så verksted tok den inn og sette igang..

Eg vett ikkje heilt ka ende de hadde begynt å feilsøka i, men den lette enden va det iverfall ikkje.. Då hadde det ikkje tatt nesten ei veka, og heller ikkje blitt skifta halve innmaten i maskinen.. For te slutt så ringte han i skranken og sa at lastebilen va klar.. Og når eg spurte ka som hadde vært galt, svara han at det ville han helst ikkje svara på..

 

” De va rimelig småflaue når det viste seg at det bare va ett tett dieselfilter, som hadde strupa tilførselen av diesel..

 

Jaja.. Tebake te mi langsiktige tenking før vinteren komme, og drømmen om å slippa å sitta i iskalde skinnseter.. Men heller få ei god og oppvarma ræv, snarast mulig.. Eg fant fram te sikringane og begynte å sjekka de ein itte ein, men alle va nærmast i god stand.. Før eg fant ein som va gåen..

Og jaggu meg så hadde eg ein ekstra sikring, som passa inn der den ødelagte hadde stått..

Eg plugga den i og sette på tenningå, før eg trykka på setevarmaren.. Og trur dåkke ikkje den fyrte igang som eit fullblods St.Hans bål.. Rumpå blei varm i ein fei.. Bingo.. Snakka om å vær i seget altså.. Såre fornøyd med meg sjøl så vridde eg svitsen videre, for å kjøra bilen te parkeringsplassen..

Det va då eg oppdaga ett nytt problem.. Bilen va dau som ei sild i tomat.. Ikkje ein lite klikk kom det eingang..

 

” Tjera vena meg..

 

All rumpevarme i verden ville ikkje hjelpa meg mot Kånå sin vrede nå.. Om eg hadde drept bilen hennas.. Gud bedre meg.. Eg gjekk baklengs øve det eg hadde gjort, men ingenting hjalp.. Bilen va fortsatt død.. Herreguud.. Det e jo så forbanna typisk og, tenkte eg for meg sjøl.. Når eg endelig har fått fiksa 3-4 ting.. Så klara eg å ta knekken på heile driten..

Eg stod der nere i carporten og vrei skallen, som ei knusktørr oppvaskfilla.. For ingenting kom ut..

Kånå kom ner å lurte på ka eg holdt på med.. Eg svara bare som sant va, at eg hadde fylt på olja, fiksa piparen te lyså og ordna nærlyset.. Eg holdt klokelig kjeft om rumpevarmen og den drepte bilen.. Gode nyheter har alltid høgast prioritet.. Dårlige nyheter kan man venta i det lengsta med.. For plutselig så går de over av seg sjøl..

 

” Av og te så blir man ramma av ett mirakel, når man styra på med gamle bilar.. Det va ivertfall mitt einaste håp nå.. Ett mirakel uten sidestykke…

 

Men eg prøvde alt.. Sjekka på nettet, prøvde all slags smarte løysningar men ingenting såg ut te å gi meg detta etterlengta mirakelet.. Eg va meir eller mindre innforstått med at dei dårlige nyhetene si tid va kommen.. Og Kånå sin vrede fikk eg bare ta på strak arm.. Jaja, eg kunne jo bare gå over sikringane, ein gang te..

Bare for sånn sikkerhets skyld.. Det kunne jo vær ein av de hadde fått seg ett lite sjokk, og tatt kveld når eg styrte på tidligare..

Og når eg begynte å kikka nere i boksen, så va det liksom som ett eller anna ikkje heilt stemte med det eg hadde sett føre meg i hovudet.. Sko ikkje den kvite sikringen stått ett hakk ner, f.eks.. Eg angra sånn på at e ikkje tok ett bilde, før eg begynte å dra de ut å sjekka.. Då hadde eg visst det med ein gang..

 

” Uansett, så skada det jo ikkje å prøve.. Så eg nappa den ut og flytta den detta berømta hakket ner..

 

Eg sett svitsen i og vrei om… Vrooom.. Jiiiipey.. Jaggu meg fikk eg mirakelet eg hadde etterlyst.. Så eg kleiste lokket te sikringane på igjen, og stoppa bilen.. Og lovte meg sjøl at fra nå av, så sko eg absolutt huska å ta bilde av sånne ting som gjerna kunne skapa litt forvirring, når de sko settast i sammen igjen..

Eg lot bare bilen stå i carporten.. Det va ingen vits å ta nåken ubegrunna sjangser nå..

Før eg jogga opp te Kånå og Karoline, som satt å såg på tv.. Eg forstod forsåvidt at nærmast halve kvelden hadde gått, te å fiksa opp i ett problem eg hadde laga for meg sjøl.. Men eg fortalte sjølsagt ingenting om det.. Tjera vena meg.. Det får vær måte på kor toskjen man kan vær.. Det e jo ikkje alt man trenge fortella om.. Ikkje sant..  😉  🙂  😆

Igår hadde Litlajentå bursdagsfest for jentene i klassen sin.. Planen va egentlig å laga te på fredagen, sånn at me ikkje måtte gjera alt på lørdagen.. Men det gjekk jo rett i dass.. Jaja, Kånå fekk nå laga te kakeformen, dekka bordet og litt sånt småtteri.. Men hussvask, siste finish av kakå og opphenging av ett speil Kånå hadde anskaffa seg.. Det rakk me ikkje..

Eller for å sei det fint.. Eg fant rett og slett ikkje tid te min del av gjøremålene som venta.. Det va for mye anna som frista ein kjekk fredagskveld..

Eg beroliga Kånå med at sjølsagt sko eg gjør det neste dag.. Hu sendte meg ett nåke smånervøst blikk, men som samtidig hadde nåke mørkt og udefinerbart øve seg.. Eg kjente ivertfall at ein eller anna alarm gjekk av i nervesystemet, og ett kjølig drag som suste flyktig gjennom luftå.. Og tenkte med meg sjøl at det muligens va best for meg sjøl, om eg holdt denna dealen..

 

” Så på fredagskvelden gjekk Kånå te sengs med god samvittighet, mens eg lå ei stund å funderte øve detta nya eg hadde sett i Kånå sitt blikk.. Denna litt udefinerte dunkle mørkheten..

 

Selskapet sko begynna klokkå 12:00 og vara i 2 timar.. Så Kånå spratt opp som ei gaselle på dei afrikanske steppene, når klokkå hennas ringte.. Ein alarm som egentlig va såpassa unødvendig, at eg har nesten ikkje ord.. Kånå hadde planlagt å stå opp i 8 tiå.. Men når visaren såvidt hadde tippa 6, kom Mini’en tuslande stille inn..

Før han begynte maurdansen sin der i midten.. Gudhjølpe meg.. Det e som om man har 40 grevlingar, som kniva om alt for lite plass der i midten..

Eg har skrevet om det før, men det blir ikkje bedre for det.. Heller verre.. Det e som om fjotten har spist ei skål med snop, 4-5 is og drukket ett glass ublanda Fun saft.. Han finne ikkje roen.. Å bæra han inn på sitt rom igjen e fånyttes, for då skrike han som ein grisababy som blir tatt fra mor si.. Og vekke garantert resten av huset.. Han e taktisk smart og, den der fysakken..

 

” Så man ligge meir eller mindre bare å vente på at klokkå ska ringa om morgenen.. Til og med i vekedagane..

 

Men når den spenstiga gasellen hadde forlatt “Oasen”, med grevlingane på slep.. Så lå eg nåken minutt å slumra, før ein fjern alarm gjekk av langt inne i hjernebarken.. Eg hadde heilt klart nåke ugjort som måtte gjerast.. Ivertfall fant eg ikkje roen te å la slumringå ta øvehånd, og senda meg inn i drømmeland igjen..

Det va heilt klart best å forlata skyttergravå, og komma seg opp på slagmarkå..

Når eg kom opp på kjøkken va Kånå i full gang med sine gjøremål, med kakeklargjøring, frokostlaging og lignande.. Flokken va i full oppstandelse og infernoet nærma seg ett skingrande crescendo.. Eg sko egentlig spurt mine skaperar om dei kunne ha Han i Midten, men det hadde eg sjølsagt glemt..

 

” Så Kånå fyrte igang Svigerfar tidlig på morgenen, og fikk utplassert katalysatoren te det “komplette hysteri” der..

 

Eg fikk supa i meg ein kjapp kopp kaffi, før eg skred te verks med mine definerte oppdrag.. Henga opp Kånå sitt nya speil.. I samme slengen hadde Kånå funnet ut at eg absolutt burde henga opp ett bilde.. Ett bilde eg hadde lova å henga opp i april ein gang.. Ivertfall om man sko trudd på Kånå..

Akkurat der og då så va eg såpassa smart, at eg gjorde det.. Trudde på Kånå..

Nåken ganger komme man lengst med å meina det samma som Kånå, enn motsatt.. Man ende som oftast opp med størst gevinst då.. Det e ett slags ritual som går inn i ett større mønster, om man forstår ka eg meina, liksom.. Så, når både speil og detta berømta bildet va kommen opp på veggen, og Svigerfar kom opp trappå for å henta “Fyrverkeriet” våras..

Va det ein slags innbyrdes forståelse fra ein mann te ein aen.. Når Kånå fornøyd proklamerte om min eminente opphengings jobb, denna morgenen..

 

” Ein slags usagt felles forståelse av at, “Joda, somme ganger e det best å gjør, som Kånå befale” ..

 

Itte svigerfar hadde gått treiv eg te meg støvsugaren, som lå og slang i stuå.. Og durte avgårde på kryss og tvers i stuå, uten mål og meining.. Mest fordi det då ivertfall såg ut som eg gjorde nåke fornuftig, istedet for å setta meg i sofaen.. Eg hadde ein mistanke om at idag sko det lite te, før Kånå sin vrede flomma over..

På ett tidspunkt fornemma eg ett takknemmelig blikk i nakken.. Men eg snudde meg ikkje..

Sånne bonuspoeng tar man bare med seg i sekken, te innkassering på ett seinare tidspunkt.. Heilt klart.. Men, det e viktig å ikkje venta for lenge med høsting av sånne poeng, då har de som oftast forsvunnet i lausa luftå.. Snodige greier det der..  Itte at gulvet garantert ikkje hadde ett fnugg av støv igjen, bar eg den fint ner på vaskerommet og hengte den og opp..

Før eg rusla opp på kjøkken og tok over pyntingå av nåken muffins.. Te Kånå sin store forbauselse.. Det lå heilt klart ett slør av belønning i luftå idag..

 

Så når klokkå bikka 12 va alt i skjønnaste orden.. Kakå va meir eller mindre perfekt pynta av Kånå, muffinsene stod og skinte i glansen fra solå og Litlajentå smila fra øyra te øyra.. Hu va storfornøyd med tilberedelsene, og lyste av forventning.. Gjestene strøymte på og ittekvart satt de som nåken lys rundt bordet..

Bare for og sei det, så e det meir eller mindre ein fornøyelse med ein flokk skolejenter rundt bordet.. Enn 8-10 spinnville gutar som kauka og spinne i alle retningar.. Gudhjølpe meg..

Så når det så ut som Kånå hadde full kontroll, lurte eg meg ner trappene med ein kaffikopp i håndå.. Og lurte meg bort te 2 naboer som stod og prata i gatå.. Kånå klara seg heilt sikkert aleina nåken minutt.. Eg kjente litt fotballprat oss mannfolk imellom, va godt itte å ha tilbringt den siste timen med ein haug kaklande småjenter og Kånå..

Balsam for sjelå rett og slett.. Men, plutselig kjente eg ein dirrande følelse av nåke udefinerbart, igjen..

Det va mobilen som vibrerte i baklommå..

 

Kånå hadde funnet ut at eg va “Missing in Action”, og kommanderte meg sporenstreks på plass.. Friminuttet va heilt klart over og ein siste anstrengelse måtte nok te.. Min lille tjuvperm, hadde heilt klart oppløst alle hardt opptjente bonuspoeng te støv.. Så det va bare å hoppa i det igjen.. Heilt klart..

Selskap med ein flokk skolejenter e nok meir enn mental prøvelse, enn ka ett selskap med gutar e.. Der man gjerna løpe mellom fantastreker og spillopper i ett bankande kjør..

Så man bruka meir hovudet og all mental styrke, for å holda styr på ein flokk småjenter.. Men, eg trur det gjekk over all forventning, og når klokkå tippa 14:00 og selskapet va over satt me igjen med ei storfornøyd Litlajenta.. Som hadde kosa seg glugg ihjel med skolevenninnene sine..

 

” Kånå tok jentå med seg for å handla litt, mens eg parkerte meg sjøl i sofaen.. For å henta meg nåkenlunde inn igjen..

 

Men, det tok ikkje langa tiå før eg skreid te verks, for å gjennoppliva nåken av bonuspoengene som forsåvidt lå i grus.. Og sette igang med litt rydding av heimen igjen..

Det e sant som Bjørn Eidsvåg synge så flott.. Det kan bli bål av gamle glør, innimellom..

Om man bare spele kortene sine rett og ikkje lar glørnå dø ut, men heller blåse litt liv i ett utdøande bål.. Bruka man litt tennvæska kan man til og med enda opp med litt skogbrann, om man e heldig..

Men det e ein anna historia.. Det e alltid ein anna historia, det som skjer ittepå.. Når blikkene e vendt ein anna vei..

 

Men, eg ska ikkje ta ein sånn “Anna Rasmussen” .. Eg har ikkje 18 års aldersgrensa på bloggen min..

Her får man bruka fantasien sjøl..

Eg har meir sans for karma.. Alt du gjør eller ikkje gjør, vil sannsynligvis laga grunnlaget for stien videre i livet.. Summen av dine egne gjerningar, vil forma ditt neste liv..

Eller uka.. På ein måte..  😉  🙂

 

 

Eg va godt igang med arbeidsdagen idag og sko bare levera sista leveringå i byen, før eg suste innnover i distriktet med resten.. Men, akkurat når eg hadde rygga lastebilen innte varemottaket der eg va, så ringte telefonen.. Det va Kånå.. Eg kikka på klokkå og tenkte det va nå litt tidlig at hu ringte allerede nå.. Hu har jo meir eller mindre fått god gang på rutå våras, og trenge mindre veiledning om kor kundene hu ska levera te, holde hus..

Uten å gjerna øvedriva for mye..Så må eg nesten få sagt, at eg e jaggu meg imponert øve kor kjapt hu har lært seg å lasta, legga opp ei ruta og styra med håndterminalen..

Man kan vel gjerna strekka det så langt å sei, at hu muligens e ett lite naturtalent.. Bare ikkje sei det te na, om dåkke ser hu.. Då har eg det gåande i lange tider.. Men, nå va hu altså i andre enden av røyret og høyrtes meir eller mindre nåke oppgitt ut, både øve dagen idag og bilen våras.. Eg hadde vel ett lite håp når me oppgraderte den gamle Chrysler Voyager’en  me hadde, te denna her Mercedes V-Klasse så me har nå..

 

” Så sko eg få litt mindre pes om alt som gjerna va gale med bilen våras.. Men neida..

 

Det begynte forsåvidt i vinter når batteriet va tomt nåken dagar på rad, fordi eg ikkje hadde kobla om Dvd-skjermane i nakkestøttå.. Som stod og trakk strøm heila tiå.. Så va det eksosluktå i kupeen, fordi det va hull i annlegget, midt unna bilen.. Når det va utbedra va det egentlig stille ei god stund, før hu bestemte seg for å glemma å slå av lyset 2-3 ganger.. Og endte med ein steindau bil, lika mange ganger..

Me hadde jo sånn pipegreier som varsla at lyset stod på, men den tok visst plutselig kveld, uten å gi beskjed te Kånå.. Men det har forsåvidt stabilisert seg litt nå da.. Trudde eg..

Men idag, så va det nåke heilt anna som hadde råka Kånå, og sendt na lukst ut i periferien, med ett smell.. Årsaken kan me nok heilt sikkert diskutera, men det kan virka som om all jobbingen virkelig har gjort susen.. Sånn muskelmessig.. For når hu kom te ein kunde og hasta ut av bilen for å levera, så hadde hu røska te dørhåndtaket for å dra opp skyvedørå.. Men, istedet for at dørå glei opp på sitt sedvanliga vis, når man nappa i håndtaket..

 

” Så løsna heile driten og sendte Kånå avgårde på ein liten heisatur, før hu styrta i bakken med ett mildt sagt forbausa uttrykk..

 

Eg holdt på å setta kaffien i halsen mens latteren kom pressande fra magen, når hu fortalte ka som hadde skjedd.. Men holdt maskå sånn nåkenlunde.. For eg såg det jo føre meg, der hu satt på bakken med dørhåndtaket i den eina handå, håndterminalen i den andra og lurte på ka i all verden som hadde hendt.. Eg sleit sånn med å holda meg alvorlig, at eg klarte nærmast ikkje snakka.. Så eg svara så kort og så lite som mulig..

Sjølsagt hadde ein bil med 2 arbeidskarar inni, stått og hatt førsterad plass te Kånå sin forestilling.. Og når Kånå fortalte det, så sprakk det for meg..

Eg fikk så krampelatter at eg va sjeleglad for at lastebilen stod i ro, og håndbrekket va på.. For beinå gjekk av seg sjøl i latterkrampå.. Kånå va nå litt på låtten hu og, av heila greiå.. Både oppgitt, lattermild og forbanna, på vår eminente 7 seter som for tiden fungere som bud-bil.. Eg fikk te slutt stotra fram ein bekymring, om det hadde gått bra med hu, innimellom latterhikstene.. Og heldigvis va nok stoltheten meir skadeskutt, enn sjølve legemet..

 

” Eg trur ikkje Kånå va imponert øve kor lang tid eg brukte, før eg hadde tenkt på hennas ve og vel.. Men, skitt au.. Eg trur ikkje eg har ledd så godt på lenge..

 

Så med detta får eg vel bare ønska dåkke ein lattermild og god fredagskveld..

Her har det ivertfall vært mye lått og løye idag..

Det e ivertfall heilt sikkert.. Uff, nå begynne eg fader meg å le igjen.. Mens eg sitte her å ser hendelsesforløpet føre meg, mens eg skrive..

Stakkars Kånå..  😆

 

Mini’en kom inn i 6 tiå idag morgens og begynte si sedvanlige morgenrutine, der han legge seg så fint i midten.. Ei litå stund så trur eg faktisk han sove.. Ikkje lenge.. Men litt.. Før han får maur i blodet og begynne å vri og venda på seg, i alle retningar.. Det e derfor eg har opplevd å våkna med tåfisane hans opp unda nasen, mens han bruka ryggen te Kånå som puta, opp te fleire ganger..

Når han ikkje får liv i oss så begynne han å kviskra oss i øyra.. Sånn stille og skjørt i starten.. Før han blir utålmodig, og smelle te med ett skrik..

– Eg vil stå opp.. Kan han finna på å kauka ut.. Eller .. – Eg vil ha E-paden.. Som sjølsagt e I-paden.. Eller nåke anna lignande han vil ha eller gjør.. Klokkå alt for tidlig og før me har kommen oss ut av dvalemodus, der me ligge og blir dratt ut av søvnens barmhjertige favn med ett lite sjokk.. Funka ikkje denna sjokkterapien e neste trinn å meir eller mindre irritera fettet av oss..

Det mesta e som ett slags ritual, som går inn i ett større mønster..

 

” Då kan han finna på å stikka inn på Litlajentå sitt rom og vekka hu, kun på trass.. Sjøl om han så godt vett han ikkje har lov.. Men får ikkje han viljen sin, så ska det ivertfall vær verdt det.. Trur eg mottoet hans e..

 

Og ingenting e verdt det meir enn å vekka te liv The Princess of Darkness, om hu ikkje har fått nok søvn.. Nåke som Litlajentå sjelden har fått, klokkå 0600 om morgenen.. Ingen av oss har fått nok søvn då.. Ikkje sjølvaste Mini’en eingang.. Men det ser ikkje ut te å ha nevneverdig innvirkning på han, sånn stort sett.. Han kan bli nåke mutt utover ittemiddagen, men somme ganger henta han seg inn igjen med ein liten ittemiddagslur..

Ofta sovande på sofaen i ein eller anna merkelig positur.. Ein gang eg kom heim fra jobb, så lå han med overkroppen oppe i sofaen, mens beinå hang og dingla utforbi..

Men idag, som så mange andre helgadagar man har lyst te å sova bare bittelitt lengre.. Så dukka sjølsagt “Vekkarklokkå” opp.. Og for å ikkje vekke resten av “Mørkets krefter”.. Så va det bare å stå opp med morgenfuglen.. Så både Dronningå og Prinsesså av Mørkets Vrede, fikk sova ett lite øyeblikk te.. Det e løye med det, men Kånå og Litlajentå e som to dråpar vann.. Akkurat som gjerna eg og Mini’en gjerna har delt ein god porsjon med gener..

 

” Jaja.. Kanskje ikkje akkurat detta med å stå opp tidlig i helgå då.. Når sant ska seiast.. Der har me nok litt forskjellig syn på det med å stå opp tidlig.. Heilt klart..

 

Men.. Det tok ikkje langa tiå før småbarnsfabrikken va i full fyr idag, for Kånå heiv seg rundt i vendingane.. Og stod opp nesten med det samma hu og.. Han i Midten satt allerede oppe i stuå og så på barne-tv, med minimalt med lyd.. Eg sjekka ikkje, men eg tør ikkje vedda mye imot på at Eldstemann satt foran pc’en sin på rommet sitt.. Så.. Alt lå meir eller mindre te rette for en forrykande dag, hverken meir eller mindre..

Eg spant bort på butikken og handla nåken rundstykker inn, + kaffi te Kånå.. Hu va tom.. Og ei Kåna uten morgenkaffien sin.. Det vil man ikkje ha..

Eg hadde før gått inn i ett rom befengt med giftige edderkoppar, enn å glemma å kjøpa kaffien hennas.. Det e ivertfall heilt sikkert.. Og eg e pisseredde edderkoppar.. Men.. Det ordna seg idag, eg hadde til og med kjøpt rett type, mot all formodning.. Så når folk og fe hadde fått maten i seg idag morgens, så stakk eg og Mini’en ut for å gjør nåken ærend.. Lysrøyrene på badet hadde tatt kveld, også måtte eg ha nåke greier på Clas Ohlson te data’en min..

 

” Så eg og Mini’en hadde oss ett lite friminutt idag.. Heilt aleina på Oasen kjøpesenter og kosa oss litt.. Det e kjekt med litt aleina tid med bare ein av medlemmene i Flokken og..

 

Det e ikkje så ofta man får sjangs te det.. Litt av årsaken va at han på ein eller anna vis, fant ein tutt unna sofaen idag.. Gudhjølpe meg vettu.. Me som trodde me hadde kvitta oss med heile beholdningen med tuttar, når guten slutta med de.. Men neida, ein hadde tydligvis gjemt seg bak ein sofafot, eller nåke lignande..

Det va som om Mini’en hadde funnet verdens største skatt, der han stod, med svære auger og ett saligt flir om kjeften.. Omtrent som når man vinne 7 rette i Lotto, vil eg tru..

Han gjekk jo rundt som ein liten zombie ittepå vettu, med tutten i kjeften og ett merkelig glimt i auga.. Så eg og Kånå blei enige om at me måtte setta hardt mot hardt og nappa tutten ifra han.. Så fikk eg ta han med meg som ein avledningsmanøver.. Som sagt så gjort, og når me hadde fiksa alle ærendene me sko.. Så hadde Mini’en heldigvis glemt ut tutten igjen..

 

” Og når me kom heim og inn på tunet der me bor, te tonane fra Alice Cooper og Poison.. Så fant me ut at me sko vaska bilen eg og Mini’en..

 

Eg vett ikkje heilt.. Men om det va det smartaste eg fant på idag, det ska eg ikkje akkurat sei.. For han spant jo rundt bilen og vaska i hytt og pine, både der eg hadde vaske og der me ikkje hadde vært.. Så eg endte meir eller mindre med å vaska bilen omtrent 2 ganger.. Ein gang sammen med Mini’en, og ein gang te ittepå, for å ta alle plassene han hadde skitna ut igjen..

Men han ska få for innsatsen.. Den va ivertfall upåklagelig.. Det e håp for denna karen her.. Han og Litlajentå.. For dei to eldste har aldri brydd seg med å jobba med Fatter’n..

Men.. Eg trur eg vett koffår.. For eg va vel ikkje akkurat så mye heima når dei to va små.. Med egen bedrift, ein flokk med ansatte og alltid ein haug med ting å gjør.. Eg har vært flinkare te å vær litt meir te stede med dei to minste.. Så det e vel gjerna derfor de vise litt meir vilje te å hjelpa Fatter’n..

 

” Man lære så lenge man leve, seie de.. Og akkurat det har eg lært på den harde måten.. Ein liten tur i den berømte veggen, og ein lang stund på innbyttarbenken, sånn jobbmessig..

 

Man finne som regel ut at familien e nåke viktigare, enn å slita seg totalt ut på jobb.. For gjør man det, så e ingen tjent med det.. I det langa løp..

Så det får vær dagens moralpreken..

Husk å nyt tiå med Kidsa dine.. For før du har fått snudd deg rundt, så kan det jaggu meg væra for seint.. Og fuglen har fløyet fra redet..

Og då e det som regel ein smule for seint.. Vil eg tru..

 

Goa nattå, Folkens.. Nå trur eg Kånå må bærast i seng.. For nå snorka hu som ett sagbruk her..

Eg sko gjerna lagt med ein liten videosnutt..

Men.. Då hadde nok denna bloggen sett sitt siste innlegg.. Garantert..

 

=D =D =D

 

Når eg kom heim fra jobb igår så hadde Kånå og Flokken allerede begynt å spisa og nærma seg vel heller å vær ferdig.. Me satte vel meir eller mindre ny rekord igår, med tanke på kor mange stopp me kjørte ut.. Og eg hadde flesteparten av de, sjøl om Kånå jaggu meg hadde fått ein god slump med seg hu og.. Men siden eg forsåvidt hadde flest stopp og lengst å kjøra, kom hu heim lenge før meg.. Hu må jo henta Litlajentå på skolen klokkå 1 også..

Eg va vel ikkje heima før i halv 5 tiå, og sette meg med bordet med Kånå.. Mens kidsa forlot bordet ein itte ein for å gå ut å leka seg litt..

Igjen, så satt eg og Kånå å snakka om dagens begivenhetar, i ett meir eller mindre muntert humør.. Temaet gjekk øve ett vidt spekter men handla nå egentlig mest om jobb.. Kånå la ut om morosame episodar som hadde oppstått i løpet av dagen, mens eg satt å humra og lo.. Før gjerna eg drog ein klassikar fra gamle dagar, så me endte i latterkrampe der ved kjøkkenbordet..

 

” Det va jaggu meg i øvekant god stemning rundt bordet.. Me hadde jo nåke å snakka om, så ikkje innbefatta Flokken eller nåke lignande..

 

Itte ei litå stund stakk Kånå ut med Litlajentå litt, mens eg satte meg i sofaen for å la maten siga og pusta litt ut, itte ein travel dag.. Eg laga meg ein kopp kaffi og surfa gjennom nett avisene, og leste litt blogger fra andre bloggere..

Men.. Gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Det e ivertfall lett å sjå at det ikkje e mangen av dei her såkalte toppbloggerne, som har utført nåke særlig med håndtverksarbeid før, ivertfall.. Der de sprada rundt med boobisane i fri luft, og liksom la gulv eller ka i all verden de holdt på med..

Ikkje vett eg, men uansett ka man holde på med i heimen av oppussingsarbeid.. Så e det nå ufattelig upraktisk med boobisar som henge og slenge i veien.. Det kan forsåvidt fort enda opp i småflaue arbeidsulykker, som gjerna ikkje e så kjekke å møta opp på legevakten med..

Det e jo derfor man gjerna har arbeidsklær, som man tar på seg når man ska jobba heima.. Så man ikkje i vanvare får litt Tec-7 mellom salighetane, så man plutselig ikkje får de i fra kvarandre igjen..

 

” For all del, det kan jo vær nåken syns det e praktisk med konstant kløft.. Men det passa seg gjerna ikkje i alle sammenhengar.. På ein måte..

 

At nåken gjerna laga ein liten parodi av orginalen, det forstod jo til og med eg.. Tjera vena meg.. Eg vett ikkje eg.. For meg så blir det for dumt.. Uansett kor mye man vil fremma “Likestilling” eller laga ein liten parodi.. Så va akkurat det der virkemiddelet meir eller mindre upassande.. Ivertfall for min del.. Å laga parodier av orginalen og gi ei som tydligvis gjør alt for litt ekstra klikk, endå meir ved på bålet.. Det syns eg også blir toskje..

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot.. Men i detta tilfellet vil eg strekka meg te å sei at forskjellen ikkje e større, en avstanden mellom Odd-Bjørn Hjelmeset og Jens Arne Svartedal sine skotuppar.. På målfotoet fra 20km fellestart i Val Di Femme, 2008..

Gudhjølpe meg.. Vil man slå ett slag for likestilling, så kunne hu jo bare tatt å skifta dekk på bilen, snekra opp forskaling te ein mur eller lignande.. Mens den mannlige delen av husstanden gjerna tok husvasken, tørka litt støv og laga middag.. For så å laga ett godt skreven innlegg omkring det..

Men det hadde vel gjerna ikkje generert nok klikk.. Som 2 boobisar som duva øve gulvet..

 

Jaja.. Hver sine lyster, trur eg bare eg seie om den saken.. Rett og slett.. Det e mange måtar å fremma at ting gjerna ikkje e lika akseptert om de blir gjort av kvinner, som å pussa opp med boobisane i fritt fall.. Man trenge vel ikkje vær rakettforskar for å forstå motivet bak den løysningen som blei brukt.. Ikkje syns eg det va så morosamt heller.. Hverken orginalen eller parodiene..

Eg f.eks.. Eg vett at eg har et enormt potensial te å bli flinkare med huslige ting.. Setta inn i oppvaskmaskin, legga sammen klær og lignande..

Så, når eg hadde lest meg ferdig på diverse idiotiske blogginnlegg, og gjekk for å finna meg ein ny kopp kaffe.. Passerte eg ett kjøkkenbord bedekt av tacorester, grønnsaker og salatrester som lå som ett vulkanutbrudd utover bordet.. Det såg ikkje ut.. Normalt, så hadde eg bare gått forbi og funnet meg ein kaffikopp, men så slo det meg at Kånå jaggu meg hadde stått på idag.. Og virkelig leverte varene på jobb, bokstavlig talt.. I ett mannsdominert yrke..

 

” At eg då tok mot te meg og fant fram vaskefilla, rydda og vaska av bordet.. Det va vel gjerna ikkje meir enn rett og rimeligt..

 

Eg skylla til og med av fatene, før eg satte de inn i maskinen.. Før eg vaska av resten av bordet.. La dåkke merke te ka glass Mini’en og Litlajentå hadde brukt forresten..? .. Hvis dåkke kikka på bildet øverst, så e det gjerna ikkje så vanskelig å se..

Så slo me gjerna ett slag for likestilling eg og Kånå og.. Eller..?

Nei.. Tjera vena meg.. Å hjelpa kvarandre i hverdagen og lignande, har vel jaggu meg lite med likestilling å gjør.. Akkurat lika lite som å flasha boobisane mens man liksom pusse litt opp, har det samma.. Det finnes egne miljø man kan oppsøka, om man har behov for sånne krumspring..

Det må meir te enn litt puppeflash og nåken flåsete kommentarer på videoer i ittetid.. For at sånne stunt ska bli tatt alvorlig.. Meina nå eg..

Men tjera vena meg.. Når man e langt der oppe i toppen, så må man gjerna gjør sånt nåke.. For å holda plassen sin på listå.. Når topplokket gjerna e tomt for interessante ting å fortella om..

 

Ka sei dåkke leserar som komme innom hos meg om detta da?

E det greit å bruka sånne virkemiddel, bare for å få klikk..

 

” For det e vel bare det, e det ikkje.. Clickbait Boobies.. ?

 

 

Det har blitt noen kommentarer i det sista angående bloggen, når eg har farta rundt og levert varer på jobb.. Og sånn ellers i hverdagen.. Folk har lurt på om den hadde blitt lagt ner, eller nåke lignande.. Siden frekvensen på innleggsfronten nærmast har sunket te bunns.. Men.. Eg kan betrygga alle med at det ikkje e tilfelle i det heila tatt.. Ikkje i nærleiken eingang.. Bloggen går unna som aldri før.. Ja, om mulig, så har eg vel aldri hatt så mye på hjarta, som eg har nå for tiå.. Egentlig..

Utfordringen har rett og slett bare vært å finna ei litå luka te å tømma hjernebarken, i ein hverdag som går unna i et halsbrekkande tempo..

Skolen har begynt for fullt, fritidsaktiviteter på ittemiddagen e i gang igjen og me foreldre har virkelig fått ein utfordring.. Ein utfordring uten sidestykke i vår løpande historie som småbarnsfamilie.. Kidsa går på fotball, karate, trampett og Rg – lek.. Foruten besøk te kompisar og venninner, utover ittemiddagen.. Innimellom så ska man laga middag, gjør lekser med kidsa og gjerna prøva å holda ett nåkenlunde respektabelt nivå på ein heim i fullkommen kaos modus..

 

” Tjera vena meg.. For å sei det mildt, så har hverdagen virkelig kommen som ein løpsk dampveivals, midt i andletet på oss foreldre.. Itte ferien..

 

Og sjølsagt, når man meir eller mindre streva med å holda hovudet øve vannet, sånn i hverdagslivet.. Så har det jaggu meg eksplodert på jobb også.. Det formelig flomma over med varer på terminalen, kvar einaste dag.. Så stort trøkk har det blitt den sista ukå, at til og med Kånå har måtta slenga ut setene i vår tilårskomne 7-seter og hjulpet te med utkjøring av varer..

Nåke som sjølsagt ikkje har gått forbi uten artige episodar, humoristiske feilslag og irritasjon øve dører som gjerna ikkje åpna seg når de ska..

Som idag f.eks.. Når eg prøvde å forklara veien te Nedstrand Akt. og Omsorgsenter som ligge på Hindervåg, med stort hell.. Og fulgte opp med å sei at når hu sko te neste kunde, så va det bare å fortsetta innover te hu kom te ein ferjekai.. Då va butikken på venstra siå.. I farten, så hadde eg jo sjølsagt glemt å sei at hu måtte kjøra ner te rundkjøringå igjen, og ta te venstre mot Nedstrand.. Istedet hadde hu kjørt ut fra Omsorgssenteret, og fortsatt videre innover den veien hu allerede va på, som endte i Vassendvik..

Gudhjølpe meg.. Hadde eg ikkje ringt for å gi ein beskjed, hadde hu forsåvidt havna på ein kai te slutt.. Ein gudsforlatt kai istedet for ein ferjekai, 1,5 mil i heilt feil retning.. Den hadde eg garantert fått høyra ei stund..

 

” Heldigvis stogga eg hu itte nåken km.. Flaks..

 

Eller her ein anna dag, når hu hadde levert ei eska feil.. Det e jo forsåvidt nåke alle kan gjera, til og med eg.. Forskjellen på alle andre og Kånå e vel at hu leverte ei eska feil, hos ein kunde langt inne i gokk.. Meir eller mindre nesten inne i villaste granskauen.. Sjølsagt fant man ut detta når hu va kommen te byen igjen, så hu måtte kjøra heilt tebake te granskauen.. For å henta det hu hadde levert feil, og levera det på rett plass.. Eg hadde forsåvidt stussa litt øve det, når hu sa hu bare hadde eskene ta han inne på Sagbakken igjen.. For det va jo vitterlig bare ei eska..

Men eg rekna med at hu bare hadde forsnakka seg litt, så eg sa ikkje nåke.. Eg sa ikkje nåke om det ittepå heller.. At eg hadde stussa litt øve grammatikken hennas.. Når hu snakka i flertall, på ein måte.. Då hadde det jo blitt min feil, garantert..

Men det e jo sånn man lære av.. Hu har ivertfall vært skremmande nøyen når hu har levert i ittetid, og sjekka antallet opp mot fraktbrevet.. Mildt sagt.. Hu har nå forsåvidt potensiale som pakkesjåfør, hu her Kånå mi.. Hu gir ikkje opp når hu møte ein utfordring og finne nå fram rundtomkring, uten å telefonterrorisera meg om lokasjoner te bedriftene.. Og litt feil i starten må man jo bare rekna med.. Eg hadde nå mine små feilskjær eg og, i mi tid som fersk sjåfør..

Det viktigaste e jo å læra av feilene, så man ikkje gjør det for ofta.. Heilt feilfri blir man aldri, for når man endelig føle seg ovanpå og trur man har kontrollen.. Så går man stort sett på ein smell.. Det e ivertfall heilt sikkert..

 

” Sjøltilfredshet e som regel den største årsaken te at feil blir begått på ny.. Det kan eg nesten skriva unna på sjøl..

 

Eg huska ennå den eine smellen eg hadde 2-3 uker inn i min karriere som yrkessjåfør.. Ein flott vårdag i 1995.. Førsta ukå eg kjørte aleina itte 2 uker med opplæring.. Eg kjørte sentrum i Haugesund for Linjegods og kava på som om eg hadde fanden i hælane.. Eg hadde vel havna på itteskudd allerede fra morgens av, og gjorde ett ærligt forsøk på å komma ovanpå igjen.. Med meir eller mindre lite hell.. Jo meir eg stressa, jo meir på itteskudd havna eg..

Te slutt kom eg te Adolf Horneland i Haraldsgatå, så som oftast sko ha varene sine før klokkå ett.. Men nå hadde klokkå tippa kvart over to.. Og eg hadde fått kjeft allerede, fra andre kunder som syns eg va i øvekant seine med leveringane..

Så sjølsagt fikk eg høyra det der og, når eg trilla første pallen inn dørå.. Tjera vena meg.. Eg kunne jo eksplodert i ett anfall av avmakt og fortvilelse, fordi man ikkje mestra jobben sin.. Men eg tok det med godt mot, og prøvde heller å holda ein humoristisk tilnærming mot kanonaden av misytringar som møtte meg.. Han kunne væra nåke kvass, han Gunnar.. Så eg huska eg svara ett eller anna om at nå måtte ikkje han og kjefta på meg, eg hadde jo fått kjeft i heila dag..

Og me endte nå opp med ein slags småmunter samtale, kor eg meir eller mindre blei tilgitt.. Med grunnlag i min manglande erfaring og kompetanse..

Det gjekk ikkje mange ukene før eg va der før klokkå ett, kvar einaste gang.. Og kvar einaste gang møtte Gunnar meg i dørå, med den samme kommentaren..

 

” – E du blie idag da..?? 

Ein kommentar som blei ein slags signatur kvar gang me møttes, om det va på jobb eller fritid..

 

Det e viktigt med sånne småartige episodar.. Små vers i ein strabasiøs ferd mot evigheten, som bite seg fast i hjernebarken.. Sånne små ting som gjerna gjør forskjellen på om man klara å oppretta ett godt forhold te ein kunde, istedet for å skapa ein arena for surskap og irritasjon.. Når man komme med varer.. Man komme utrolig langt med ett smil og nåken gode ord, når man gjerna aller helst kunne tenkt seg å slippa eder og galle laus..

Eg trur Kånå og har gjort det samma, dei her dagane hu har hjulpet te.. Sjølsagt hjelper det nok på at hu e ett kvinnfolk.. Ei snurren geipa så vimsa rundt med sekkahjulet, varene og levera med ett smil..

Men kjekt med litt hjelp har det jaggu meg vært, dei her dagane kor det nærmast har skutt i været med varer.. Sjøl om man gjerna kan konkludera med at kommunikasjonen oss imellom, muligens har ett forbedringspotensiale.. Men, man kan jo sei at man kan dra sammenligningar te husarbeidet her i heimen, sånn kommunikasjonsmessig.. Når eg på ein måte tok for gitt at Kånå forstod hu måtte kjøra ner te rundkjøringå på Hindervåg, og ikkje bare kjøra videre innover i ødemarkå..

 

” Som nesten kan sammenlignast med når eg absolutt ikkje kan lesa tankane hennas, og forstå at sjølsagt ska eg setta inn i oppvaskmaskinen, når eg har tatt ut av den.. Eller skrua den på, når eg har fullt den opp..

 

Eit strålande bilde på at enkel og grei kommunikasjon, som oftast e det enklaste.. Gjerna heilt nere på teskjeikjerring nivå..

Heilt klart..

Og med det bombenedslaget av ett innlegg.. Eller Bombshell som han i Top Gear alltid seie.. Så må eg hoppa ut av Laptopen, og inn i leggetidland..

Småbarnsfabrikken ska snart stenga for dagen.. Juhu.. =D

 

 

Mini’en og Nabogutten har blitt gode kompisar.. Eg huska sjøl når eg va liten og søskenbarnet mitt, som bodde rett ovanføre oss, va min beste lekekamerat.. Men innimellom, så kunne det gjerna gå ei kula varmt i barndommen.. Sånn e det og med dei her to livlige karane.. Det hende de ikkje alltid e heilt på bølgelengde..

For all del, nå har hverken Mini’en eller Nabogutten ytra nåken ukvemsord om eller te kvarandre..

Men det va ein liten hendelse her ein dag, som bringte fram litt lett latter blant oss foreldre.. Me satt fortsatt med middagsbordet og lot maten få siga, denna her dagen.. Når Mini’en fant ut at han sko på besøk te kompisen sin.. Og rusla nerover trappene, fant fram skornå og føyk ut dørå.. Det e litt herlig når man får eit lite uventa friminutt i hverdagen..

 

” Men.. Plutselig kom han heim igjen med ei bedrøvelig mina øve andletet.. Mens han marsjerte veslevoksent opp trappå

 

Nabogutten hadde kommen ner når han ringte på, men hadde ikkje lyst te å komma ut å leka.. – Eg trur eg må slappa litt av eg nå.. Hadde han visst sagt te Mini’en.. Som betutta gjekk å satte seg i sofaen med ipad’en, mens han sa te oss at han alltid måtte slappa av.. Han der Nabogutten, itte barnehagen..

Me svara ikkje, men flira nå litt for oss sjøl borte på kjøkkenet.. Det va litt artig å sjå Mini’en så veslevoksen, på ein måte..

Han e jo liksom litt “babyen” vår ennå han.. Om enn kor lite planlagt han va, så har han berika livet våras på ein heilt spesiell måte.. Den der litle rakkaren.. Jaja, det e vel bare detta her “Morten Minstemann” syndromet.. Det at man vett detta e den siste småtassen her i heimen, og ønske at han ska væra det.. Lengst mulig.. Liksom..

 

” At Mini’en e ett lite sjarmtroll av astronomiske dimensjonar, hjelpe liksom ikkje på..

 

Så, mens eg og Kånå sitte i ein frisk samtale om ett eller anna.. Nåke eg forsåvidt ikkje huska ett kvekk av, men hadde slått autopiloten på og heller satt å dagdraumde litt.. Då ringe det på dørå og eg blir vekka fra dagdraumens behagelige omsvøp, og høyre igjen Kånå sin stemme som babla i vei på sitt sedvanlige vis..

Mini’en jogga forbi oss og nerøve trappane for å sjekka kim som ringte på.. Mens eg prøvde febrilsk å henga meg på ka Kånå snakka om, så eg ikkje svara heilt i hytt og pine..

Tydligvis hadde eg kobla heilt ut denna dagen med kjøkkenbordet.. For stort sett så har eg alltids eit halvt øyra kobla opp mot Kånå, så eg ikkje ska gå på ein smell.. Men idag va det heilt tomt.. Eg satt lika tom i topplokket som ein slunken heliumballong, så gjør nåken siste forsøk på å letta fra bakken, før den slår seg te ro på gulvet..

Kånå hadde slutta å snakka og satt med eit spørrande andlet, og venta heilt klart på ett svar fra meg.. Men, for ein gangs skyld blei eg redda av bjellå i siste sekund..

 

For Mini’en kom lika veslevoksent opp trappå som sist, turte rett i sofaen og satte seg med Ipad’en igjen.. Te både min og Kånå sin store forbauselse..

– Kim va det så ringte på ? .. Spurte Kånå, og flytta oppmerksomheten øve te Mini’en..

– Det va bare Nabogutten.. Svara Mini’en..

– Sko du ikkje gå ut å leka med han da ? .. Spurte Kånå forundra..

– Neeeei.. Eg sa te han at eg måtte slappa av litt nå, leka litt seinare.. Kom det fornøyd, fra Fjotten i sofaen..

Både eg og Kånå brast nesten ut i krampelatter, men sjølsagt forsøkte me å ikkje visa det.. Tjera vena meg.. Det e ikkje så at me lo av stakkars Nabogutten, som på ein måte møtte seg sjøl i dørå.. Men det hadde forsåvidt skjedd ett par ganger detta, at Nabogutten gjerna trengte litt tid for seg sjøl..

Hjølpe meg.. Eg forstår han jo litt og eg, itte at de gjerna har leka sammen halve dagen i barnehagen.. Då har man gjerna ett lite behov for nåken minuttar med egentid..

 

At Mini’en såg sitt snitt te å svara med samme mynt, når Nabogutten ringte på.. Ett kvarter itte at Mini’en hadde vært hos ham.. Det va meir øverraskande.. At den der litle rampen hadde pønska ut ein plan, for å gjerna gi beskjed om at han ikkje syns nåke om å bli avvist på den måten.. Den såg eg ikkje komma..

Og ivertfall ikkje at han sko gjør det såpassa beregnande og kalkulert.. Og nå satt med eit fornøyd lite flir i sofaen..

 

” Nesten ett lite Jack Nicholson flir… Ikkje ett heilt fullkomment ett.. Men nesten..

 

Den guten der altså.. Han e ikkje nåke baby meir han..

Det e ivertfall heilt sikkert…

=D