Då va me kommen frem te vår designerte destinasjon idag, itte ein super bobiltur sørover. Akkurat kor, det ska me komma tebake te litt seinare, for om turen meir eller mindre har gått uten komplikasjoner av nåke slag.
Så gikk Fatter’n nesten på ein kjempesmell i dag morgens.
Eg hadde pakka det mesta i bilen igår, men hadde litt igjen som måtte tas idag. Dyner, puter og litt sånn forskjellig som man sjølsagt har glemt ut, mens man e i farten.
Slik som vannkannå som lå i garasjen. Den kan jo alltids komma godt med. Eg vett ikkje heilt koffår eg tenkte det, men man vett jo aldri.
Mini’en spant rundt beinå på meg, mens eg lasta det sista som sko med og va såpassa spent at han nærmast fløy ein halv meter over bakken.
Eg lukka igjen lukå te lasterommet, skulle bare inn i gangen å sjekka at alt va med når eg så at garasjedørå stod oppe.
Jøje meg, nei den må jo lukkast, tenkte eg for meg sjøl.
Å trykka på fjernkontrollen som lå i lommå og trødde inn i gangen.Itte et raskt øveblikk konstanterte eg at alt va tatt med, så eg skunta meg ut dørå og inn i bilen.
Svitsen blei vridd om, droget starta og Fatter’n va klar.
Men … Kor i helsikke va Mini blitt av da ??
Note to self : Sjekk alltid at ingen barn e inne i garasjen, når man lukker den igjen …
(Herreduuud … Det va jo bare flaks at Kånå va på jobb … Hadde hu høyrt detta, så hadde eg røke lukst ut i Bodå i månadsvis)
Eg har sittet å lest gamle blogginnlegg idag. Og der va det jaggu meg mangt og mye av forskjellig kaliber. Det har faktisk blitt godt over tusen innlegg, i løpet av disse årene eg har skrevet blogg.
Med tanke på at eg har, eller i hvert fall hadde, ein tendens te å skriva minst tusen ord i kvart innlegg.
Så e det ein del å lesa, på en måte.
Det har vært travelt opp gjennom årene, siden Mini’en blei født i tjuetretten. Det va jo då eg begynte med denna skrivingen, som liksom hadde ein slags terapeutisk virkning.
Skrivingen, der kor Fatter’n fikk utløp for sine tanker som rulla rundt inne i hjernebarken.
Eg vett ikkje heilt ka som ville skjedd eg, om eg ikkje hadde funnet ein platform kor eg fikk ut innestengt frustrasjon, tanker som spant rundt som ei sentrifuga i topplokket eller disse små finurlige anekdotene. Med sterkt innslag av humor fletta inn …
Det har jaggu meg vært ei reisa med ufattelig mange livlige hendelser.
Og ein av dei som eg lika aller best. Det e den som komme under her. Når eg og Kånå glemte alt rundt oss, og tok av i ett sjøslag av sjeldent kaliber under ein omgang og to med Kinasjakk …
Ka e dåkkas favoritt historie, eller det innlegget som dåkke huska aller best ??? … Det lura jaggu meg eg litt på, innimellom.
Dåkke lesere største favoritt, opp gjennom tidene. På en måte … Skriv gjerna ein liten snutt i kommentar feltet, om det innlegget dåkke lika best og koffår …
Hadde vært artig å høyra, faktisk …
Eg, Kånå og Kinasjakk slaget …
Det va ein stemningsfull kveld igår med stearinlys på bordet, varm kaffi i koppen og snill ungar i heimen.. Alt lå til rette for ein kveld fylt med harmonisk idyll.. Heilt te eg spurte om me ikkje ta ett slag Kinasjakk, som eg hadde funnet fram under rydding i Bodå..
Og jauda, det kunne Kånå glatt tenka seg, så me satte oss ner med kjøkkenbordet.. Eldstemann lå i badekaret, Litlajentå lekte med Duplo’en sin og Mini’en satt i vippestolen sin å så på Barne-Tv med Han i Midten..
Mens me voksne satt og småkonverserte lett øve spillet, kor eg satte Kånå inn i reglene te Kinasjakk..
Me kjørte ein prøveomgang og to før det blei ein liten pause, med foring av Van Halen (Mini’en), Eldstemann blei fiska opp av badekaret og Littlajentå fikk pysjen på seg, stellet sitt og plassert i ladeboksen..
Han i Midten satt fortsatt og kikka på barne tv.. Så va me fyrte igang et spill te.. Eg har vel aldri sagt te Kånå, at Kinasjakk, det har eg nærmast fått inn med morsmelkå..
For der Kånå gjerna satt og spilte Sega foran tv’en, i sin barndoms verden.. Va eg ofta plassert foran ett kinasjakk spel, med hu Farmor som motstander, i min barndoms verden..
Det fantes jo ikkje Tv-spill, når eg vokste opp.. For all del, det kan godt vær at Kånå sikkert og spilte sånne brettspill, når hu vokste opp.. Men, Kinasjakk, der hadde hu lite erfaring visstnok, hu sa ihvertfall så sjøl..
Eg valgte jo å tru på Kånå..
” Så, sjøltilliten den va på topp, og første spill “på alvor” va igang.. Itte nåken trekk så ser eg at Kånå har hatt ein bratt læringskurve, og har festa ett lite grep om spillet..
Hmm.. Nei, det e vel best å visa Kånå kor skapet ska stå, tenkte eg for meg sjøl.. Og gjør ett smart trekk, sånn lauseligt sett på det..
Men plutselig, så bruka Kånå dei fine stiene eg hadde laga klar, og flyr øve brettet i ein forrykande fart.. Eg prøve febrilsk å stoppa framgangen hennas, mens eg panisk ser at mine brikker stadigt blir blokkert..
Taktikken min e lika lekk, som ein rusten russisk reketrålar fra 60 tallet.. Han i Midten mase om kveldsmat, Litlajentå ropa fra rommet sitt og Van Halen har starta ein ny konsert te Eldstemann sin store fortvilelse..
Der han fånyttes forsøke å få kontakt, med oss foreldre..
Men der e det lite hjelp å henta, eg sitte å vrir meg i stolen mens topplokket nærmast ryke, av belastningen som nå pågår..
Svetteperlene renne nerøve pannen, mens Kånå har fått ett snodig flir om kjeften, hu har nettopp oppdaga kor godt hu ligge an.. Konserten fra vippestolen nærma seg klimaks, Eldstemann kava på for å roa Mini’en mens eg ser ein liten åpning..
Ein åpning kor eg muligens kan kjempa meg inn i spelet igjen, om Kånå ikkje ser at hu har lika stor fordel, av trekket mitt.. Eg flytte klinkekulå og sette ett pokerfjes i Kånå.. Men, Kånå bare flire tebake, et flir som e bredere enn skjeret på ein brøytebil, gamblingen min e heilt klart gjennomskua..
Kånå triumfere inn te seier.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare..
” Slukøra må eg ta resten av leggingen, som va det som låg i potten.. Så eg finne frem flaskå og gir Skrikhalsen melk, mens eg pragmatisk sende nåken “- Du må jo få vinna litt du og” kommentarer, te Kånå..
Men greit, kjære Kånemor.. Eg innrømme det, sjøl om det jaggu meg ikkje e lett.. Eg lot deg altså ikkje vinna..
Da e grett..
Du gruste meg, som eg aldri har blitt grust før, i Kinasjakk.. Og eg tapte heilt fortjent.. Hverken meir eller mindre..
Då va dagens hjartesjekk unnagjort, og det e behørlig konstantert at Kånå si pumpa virkelig fungere som den ska. Ja, eg synast det e viktig å ta helså på alvor.
Derfor, så gjemte eg meg bak speilet nede i gangen, itte eg observerte at Kånå gikk ned på vaskerommet.
Egentlig, så va planen å poppa frem med et realt brøl, fra bak om der eg satt.
Men, mens eg satt der å venta kom eg på ein endå bedre plan. Istedet for et skremselsbrøl, så ville eg prøva et ganske så stillferdig stunt … På ein måte …
Så … Når Kånå endelig kom luskande ut av vaskerommet og for så vidt lika før beinå mine sovna hen, itte å ha sittet på huk i nåke som føltes som ein evighet.
Då va eg klar som et egg.
Eg tok tak i rammen bak på speilet å dytta det rolig fremover, slik at det så ut som det tippa fremover.
Kånå spankulerte egentlig først forbi. Før hu slapp ut et gedigent skrik, slapp korgen med klær som hu hadde i hendene og heiv seg bakover, for å redde speilet.
Det va nærmast et lite tigersprang sjølvaste Erik Thorstvedt ville misunt hu.
Eg fikk knekken i knærnå og ramla om i et latterkrampe anfall. Eldstemann kom ilande te fra rommet sitt, å lurte på ka i all verden som foregikk.
Og endte opp med ein liten kne knekk han også.
Kånå … Hu forbante sin elskede fjott av ein mann og marsjerte lukst opp i stugo …
Og … Nok ein liten suksess historie va eit faktum her i heimen, hos Familien Vandrende Kaos …
Gjennom heila ukå nå, så har Kånå med jevne mellomrom minna meg på, at me skulle på passkontoret på fredagen for å ordna nytt pass te kidsa. Mest fordi Han i Midten skulle få seg egen konto i banken og måtte ha gyldig id.
Det har dukka opp ei melding, blitt nevnt i ein bisetning eller blitt direkte fortalt meg, auga te auga.
Og kvar gang så har eg meddelt at eg har fått det med meg.
Slikt stola tydeligvis ikkje Kånå på, sånn som hu har styrt på med å passa på at eg har fått med meg informasjonen hu har gitt meg.
For all del, det kan godt vær hu har erfaring med misoppfattet, eller forglemt informasjon. Så, eg forstår hu jo bitte litt.
Til og med på fredagen, når denna timen angivelig skulle finna sted, så fikk eg ørtenhundre påminnelser om å ikkje glemma det ut.
Eg trur eg va rimelig klar over detta nu.
Faktisk, så stakk eg tidligere på jobb denna dagen. Sorterte varene, lasta bilen opp og sprang som ein ungkar gjennom heile dagen.
Sjølsagt, så hadde det lagt seg et tynt lag med snø denna dagen, så når eg va ferdig ute i distriktet med siste levering der. Då gikk det noe senere enn eg hadde planlagt, på veg mot byen igjen, men nesten raskere enn ka snølaget over asfalten tillot.
Eg kom te byen omtrent et kvarter før tiden, men slet med å finna ledig parkering. Det e liksom ikkje kor som helst man kan parkere en liten lastebil.
Omsider, så fant eg et egna sted. Muligens litt langt fra passkontoret, men med litt rask gange eller til og med litt løping. Så skulle nok detta gå greit.
Det ble løping. For sjølsagt, så glemte eg munnbindet i bilen, og måtte haste tilbake for å henta det.
Når Fatter’n igjen låste bilen, va det fire minutt til timen starta.
Fatter’n la inn høygiret. Løp som en gepard på jakt bortover gata. Halveis, så pusta eg som ein stranda kval, og det reiv i brystet som om nåken dro en rasp gjennom lungene.
Då ringte Kånå … Gulp.
Eg kikka på klokkå. Ett og et halvt minutt igjen.
Anropet ble besvart, mens Fatter’n tok et realt magadrag og svara på kun ein utpust, slik at Kånå ikkje skulle fatta mistanke te at eg va nåke seint ute.
Kånå blei beroliga med at eg nu gikk inn dørå nede. Mens sannheten, den va at eg fortsatt hadde omtrent tohundre meter igjen. Tjera vena meg …
Me menn, me tyr te slike små usannheter, kun fordi me ikkje vil vekka vreden te våre iltre, småsinte men stort sett snille Kåner. Og stort sett, så klara me å holda det me har lovt. Ikkje alltid. Men, stort sett …
Eg rakk det med god margin på fredag.
Femten sekund før tiden rant ut, spaserte eg nonsjalant inn på passkontoret.
Pulsen va minst oppe i hundre og nitti, hjarta banka som besatt men Fatter’n opptrådde som den mest avbalanserte Fatter’n i heile verden. Et par svetteperler trengte seg ut fra tinningen, men eg fikk tørka de kjapt bort før Kånå oppdaga de.
Sånn egentlig, så trur eg neppe Kånå hadde oppdaga om eg hadde bada i svette.
For hu stod å kikka perplekst ned på innloggings maskinen som stod lika innefor inngangen, mens hu gjentok ein enkel frase, gang på gang …
“Femogtjuende i tredje … Feeeemogtjuende i Treeeedje !!??!! … Men, for svarte salte bananer da, eg bestilte jo te den ellevte i andre ???” Messa hu frem, før hu dro frem mobilen sin og sjekka mailen.
Og der stod akkurat det samma …
Nemlig, at me hadde time på passkontoret den femogtjuende i tredje. Ikkje den ellevte i andre.
Kånå hadde valgt den ellevte, men siden fått mail om at timen va flytta til den femigtjuende i tredje, uten å ha fått det med seg …
Gudhjølpe meg …
Aldri før, eller i hvert fall ikkje på leeeeenge. Så har det vært meir vanskelig å ikkje sei det som rulla gjennom hjernebarken min, men heller holda klokelig kjeft.
Det gikk så vidt …
Faktisk. Når eg hadde sagt farvel te Kånå og kidsa, som gikk å kikka litt i byen når de tross alt va der allerede.
Og gikk mot lastebilen igjen, for å kjøra ut resten av varene.
Så begynte eg å le litt forsiktig for meg sjøl.
For ein gangs skyld. Så hadde Kånå gått på to smeller, på kun kort tid. Uten at eg hadde så mye som ein finger med i spillet.
Ikkje ein halv lillefinger ein gang …
Herreduuuud … Slikt skjer jaggu meg ikkje ofta …
Eg trur nesten ikkje eg kan huska at det har skjedd ein gang … Før nå …
Kåner e nåken forunderlige vesen. Som oftast, så sveve de rundt i heimen som guddommelige geskjeftige alvedronninger med komplett kontroll på kvar ein krinkel krok i heimen. Det finnes ikkje mange saker og ting slike vesener ikkje har oversikt øve.
Det e når slike merksnodige vesener miste oversikten og små sprekker i den perfekte fasaden trer frem.
At elleville hendelser man neppe ville trudd sko komma fra den kanten, mest sannsynlig oppstår.
For alt som e opp mot perfekt. Som Apple sine produkter, eller ein flunk ny bil eller f.eks ei ilter, småsint men stort sett snill Kånemor.
De har sine feil og floskler.
Små unøyaktigheter som dukka opp når man minst venta det.
Som her i uka.
Når Fatter’n fikk ein uventa skingrande telefonsamtale igjen, og Kånå sin prangende stemme strømma inn i øyra.
«Har du tatt kortet mitt å kjøpt et spill eller nåke sånt du ?!?» Kauka hu ut, før hu fortsatte på sin beste Petter Solberg engelsk, iblanda ein god dose Haugesund dialekt.
«Det hette Phøss Saur plææn tri !!!»
«Hæ, ka for nåke !?» Svara bare eg. Og hadde ikkje fanaring om ka Kånå snakka om.
Kånå gikk nesten i komplett fistel, og mistenkte både meg, kidsa og diverse hackere, for å ha svindla hu.
Det hadde blitt trukket seksten kroner fra Kånå sin konto, og nå fatta hu null, niks og nada på ka det kunne vær. Eg fikk hu te å senda meg et skjermbilde av uttaket, og satt lenge å studerte ordene som stod der.
Phus soer plan 3 …
Plutselig fikk eg et lite eureka øyeblikk og slo på tråden te Kånå igjen.
Ei Kåna som hadde sperra nærmast både kort og konto i mild panikk, fordi hu skulle få lønn neste dag. Og va redd for at meir av pengesekken skulle bli tømt.
«Du … Har du parkert på offentlig parkeringsplass eller parkerings hus f.eks, i det sista du ?» Spurte eg Kånå, når hu svara.
Det ble stille i den andre enden. Forunderlig stille …
«Herreguuuud … Ja, eg gjorde jo det i går, ja … Når eg hjalp Pappa å dei.» Svara ei småflau Kåna, som sporenstreks trakk tebake alle påstander om svindel, fra sine familiemedlemmer …
Tjera vena meg … 🙈😂😂
Phus soer plan 3 = Parkeringshus sør plan tre.
Typisk, vett dåken.
Detta va for så vidt ikkje den einaste elleville hendelsen denna ukå, skapt av ei Kåna langt inne i offside …
Av og te, så skjer saker og ting så fort at når det nærmast e over, så står eg igjen og lure på ka i alle dager som hendte. Igår blei ein slik dag. Når Kånå bestemte at i helgå sko det malast.
Eller eg mala, rettere sagt.
Det høyres gjerna brutalt ut. At eg liksom må gjør alt. Men, eg gjør jo ikkje det. Nåken må ta seg av småfolket også, ikkje minst så vaska Kånå veggene før eg sette igang. Slikt hata jo eg.
Og te slutt, når eg trur at eg e ferdig, så svinsa hu rundt omkring her i heimen å rydda itte Fatter’n.
Denna gangen, så e det ingen banebrytende eller spektakulære fargevalg. Me kjøre safe. Det blir Sheer Grey i gangen, nett som me hadde i vårt eminente rekkehus.
Oppe i stugo, der ska me mot alle odds ha den fargen som Kånå ikkje ville ha.
Nemlig Sand.
Eg fikk ein beskjed før eg suste av gårde å kjøpte maling te rekkehuset. Og det va at det ikkje måtte vær beige. Så, når eg falt for ein nydelig varm fin farge som va malt på ein utstillingsvegg, og sjølsagt valgte den.
Og tenkte at navnet ikkje hadde nåke med beige i seg, så va det sikkert som banken å komma heim med.
Kånå røyk jo rett inn på nettsiden te butikken, for å sjekka ka det stod om fargen Sand. “Sand er en varm beige tone. En lys mellomtone som oppleves som lun og varm.”
E gikk altså på ein smell der.
Men … Etter nåken uker, så måtte til og med Kånå krypa te korset, og innrømma at hu likte den.
Jøje meg … Og nå va kaffi koppen tom, og ska eg ha et håp om å bli ferdig idag, så må eg vel bare begynna …
Under komme nåken “før” bilder, så satsa eg på det blir nåken etter bilder også … Om resultatet blir bra …
Goe lørdagen, folkens … Bruk den fornuftig, eller ikkje … Så lenge man har det godt, e det vel det samma …
Men, det e ein kjensgjerning at saker og ting man har forlagt, stort sett ikkje e nåke man kanskje har bruk for. Når man ikkje har visst om kor det befant seg i nåken år, og heller ikkje har etterlyst saken.
Sett sånn i det store og heila bildet.
Gleden øve å finna nåke man ikkje visste man hadde derimot, den kan ofta bli stor. Sjøl om fallhøyden somme ganger e større, etter et gledesutbrudd av sjeldent kaliber.
Slik som den gangen når eg fant det radiostyrte helikopteret mitt mens eg egentlig leita itte nåke anna og blei nesten i fra meg av glede.
Men, kor eg etter en liten times leiting etter fjernkontrollen kom på, at den hadde eg kasta sist gang eg rydda.
Fordi eg ikkje fant helikopteret.
Det va litt av ein nedtur.
Åsså har man slike andre små forunderlige forglemmelser.
Slik som idag, når eg glemte kor førsta førsta trinnet i trappå på Transport Kompetanse befant seg og endte opp nærmast i olvelte rett foran ti-femten kursdeltagere.
Tjera vena meg …
Eg såg sikkert ut som ein kar som hadde starta helgafeiringå litt for tidlig, der eg tråkka i luftå, men traff ingenting før eg tok øvebalanse te venstre og skjeinte lukst i veggen med et realt brak.
Hjølpe meg.
Det va jo bare å løpa opp trappå i ein fei med halen mellom beinå, mens flausen gjorde trynet te undertegna knallrødt.
Når eg då på neste levering, løpe opp tre etasjer og e på god vei bortover gangen til bedriften eg ska levera hos, men plutselig oppdaga at eg har glemt å ta kolliet med meg.
I hendene mine har bare fraktbrevet te kunden.
Då va eg litt glad øve at det i hvert fall der va folketomt både i gang og trappegang. Når eg måtte gå kanossagang ned å henta varen igjen.
E det mulig liksom ?
Skjønt, det toppa seg idag når eg leverte ant siste levering på Frakkagjerd, og sa te meg sjøl at nå må eg ikkje glemma Spar, før eg kjøre te Aksdal.
Men, når eg åpna liften inne på Meny Aksdal så står sjølsagt Spar pallen å flire rått mot meg der inne i skapet, mens Fatter’n slår seg i pannå å lura på ka i helsikke som foregår i topplokket idag …
Jaja … Når ting går lukst te helsikke, så kan det liksom bare gå ein vei, her i fra og ut.
Det e i hvert fall lov å håpa …
God helg, Folkens … Og ha ein forglemmelig fredags ettermiddag …
Somme ganger så forstår eg lite av ka folk i andre enden tenke her på jobb. Altså, det stod ti finslige paller te Coop laina opp her på jobb idag, te ein Coop butikk inne på Frakkagjerd.
Eg trødde de pent inn i lastebilen, og komplementerte med resten av Frakkagjerd bedriftene.
Så … Når eg nesten har lasta bilen full.
Nei, då komme plutselig tolv nye paller te Coop Frakkagjerd.
Herreguud, altså … Nå va det Fatter’n som bedrev grenseløs krisemaksimering. Og ikkje Kånå.
Bilen tar atten paller. Eg hadde to ledige plasser igjen. Og altså tolv paller til, som skulle til samme sted som eg hadde lasta innerst.
Detta blei for dumt …
Sikringen i topplokket gikk av, pallene dratt av bilen igjen mens eg hukka ein terminalarbeider som hjalp meg med å doble pallene.
Så røyk fanken meg dritten på bilen igjen i ein helsikkens fart. Utrolig nok, så fikk eg plass te alt eg hadde planlagt.
Poenget mitt e som her.
Når man har tolv pluss ti paller, te ein kunde. Koffår i granskauen blanda dei i Oslo detta sammen, te ei suppa uten like !?!
Coop Bremnes oppå Coop Etne, Coop ditt oppå Coop datt. Det fantes jo ingen system i galskapen.
Eg trur fader meg at de har tenkt at detta blei for lett i andre enden, så me tar å stokka om kortstokken totalt, slik at me må jobba litt for føden i vår ende …
Koffår gjør det fornuftig å lett, når man kan komplisera og tulla det heilt te … Liksom …
Forbannade idiotar … Eg kunne kjølhalt dei der gjøkane som lasta i Oslo, av og te …
Svarte salte bananer, altså …
Og skrive eg altså,, ein gang te nå, så klikka eg nesten på meg sjøl 🙈😂😂
Det herska ei sitrande spenning i heimen. Rundt kjøkkenbordet satt Mini’en, Litlajentå og Kånå å fulgte spent med. Augene te Litlajentå va store som bowling kuler, Mini’en satt å hoppa på stolen og Kånå tromma utålmodig med fingrene på kjøkkenbordet.
Et lite synkront gisp slapp ut fra den brokete forsamlingen på kjøkken, når Fatter’n gjorde et lite utfall.
Men, det blei etterfulgt av et lettelsens sukk, når han på uforklarlig vis henta seg inn. Mini’en begynte å klappa ukontrollert. Kånå si tromming begynte å bli meir som hagl som slo mot takvinduet på loftet.
Mens augene te Litlajentå fortsatte sin ferd mot tegneserie verdenen.
Hjølpe meg …
Eg … Eg titta inn i kvitauga på Kånå og forstod plutselig kossen menneskeofrene følte det, når de såg rett i augene te ypperste presterinnen, lika før hu kjørte kniven lukst gjennom hjarta deiras.
Kånå hadde vedda ein god sum på at Fatter’n ikkje klarte det.
Småfolket va delt. Mini’en hadde truå på sin far, mens Litlajentå hadde fulgt Kånå sitt eksempel og vedda i mot. Fatter’n sjøl, han hadde begynt å fundera øve ka som va mest smart å gjør, akkurat der og då.
Kassere inn summen av alle veddemålene på bordet til sammens. Eller gi opp på liksom, for å slippa vreden te heimens ubestridte herskerinne, som ville tapa veddemålet sitt.
Fatter’n stod i skarp knebøy for andre gang i går, mens me spilte et brettspill for å få tiden til å gå mot midnatt. Første gang måtte Fatter’n holda ut i omtrent tredve sekund.
Nåke som hadde gått bra med et nødskrik.
Denne gangen måtte Fatter’n stå i knebøy med hendene strakt ut foran seg, i ett heilt minutt. Og når detta innlegget starta hadde eg nettopp passert førti sekund.
Musklene i Fatter’n sine bein, blei nå konstant peppra med ei mitraljøse av melkesyra. Knærna vibrerte som to stylter på randen te å knekka, av den overveldande vekten som tynga de.
Eller rettare sagt, den overveldande tyngden de nå ikkje klarte å holda oppe meir.
“Nå e det snart tomt for sand i timeglasset, Pappa. Hold ut” Kauka Mini’en te, og begynte ei slags nedtelling.
Kånå kikka strengt på meg. Men … Eg e jo ein temmelig smart fyr, lika eg å tru, så eg gjorde sjølsagt det som ga størst gevinst. Og holdt ut dei siste ti sekundene.
Mini’en jubla som besatt når Fatter’n stod støtt som et fjell, og passerte mållinjå med et nødskrik, igjen.
Kånå slapp ut et oppgitt sukk, mens Litlajentå ikkje heilt visste ka hu skulle gjør. Hu va lika imponert som sin bror øve Fatter’n sin prestasjon, men hadde plassert sin støtte hos Kånå.
Fatter’n krøyp stillferdig mot bordet, drog seg opp på stolen, før han kasserte inn gevinsten på bordet. Kånå sendte meg et giftig blikk, før et varmt smil forplanta seg i andletet hennas.
Eg trur hu også va bittelitt imponert.
Idag, når eg har gått rundt med verkande muskler fra tærna til topplokket. Så angra eg litt på at eg sa nei te Monopol, og foreslo Vil du Vedde istedet for.
Et lite tips te andre fedre/mødre som vil spille lignende brettspill med sine håpefulle. Gå gjennom kortene med slike utfordringer, før man sette seg ned å spille.
Det kan raskt vær at det e meir smart, enn så dumt som det høyrest ut …
Goe kvelden, Folkens …
Ps. Ikkje glem utfordringen mot Kånå. Blogg e ikkje ut …
Tjuetjueto starta mot all formodning akkurat slik som forventa. Med et realt smell av sjeldent kaliber, som bare me i Familien Vandrende kaos har potensiale te å få til. And then some …
Men, med all beskjedenhet eg klara å finna i meg sjøl. Ka kan man egentlig forventa fra ein nåke øve gjennomsnittet sprø familie. Kor både eg, resten av Flokken samt ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.
Me e som to likepolede magneter, når det kommer til det å opptre som ein normal a4 familie med alt på stell.
A4 livet med alt som følger med, det preller av oss som gummikuler mot ei pansra stridsvogn, midt på krigsmarkene.
Eller nyttårsaften, om du vil. For, når eg nå ferdes på denna reisen sammen med et virkelig fargerikt reisefølge, så føle eg meg nesten som ein eventyrer på eit spennende oppdrag.
Ein eventyrer som på ein måte tråkka opp veger som besynderlig har blitt gått før.
Men, allikavel så klara me å finna upløyd mark, der mang ein famile har vandra før oss. Det e nesten ikkje te å tru, og somme ganger så e det nærmast som om eg ikkje trur det sjøl, heller.
Scenarioene som ofta utspille seg foran mine pur blå auger, de e så usannsynlige som det går an å bli, på tross av det faktumet at de faktisk skjer.
Slik som igår. Når nyttårsaften virkelig va på hell, torden og lyn fra fyrverkeriene hadde roa seg og Familien Vandrende Kaos va på vei mot loppekasså.
For då smalt det igjen. Slik som det som oftast gjør her i heimen.
Når man minst venta det, då går som regel ei granat av. Og stillhet blir te kaos, ro og fred blir te skjau og baluba mens to foreldre løpe rundt og bedrive skadebegrensning på meget høgt nivå.
Fatter’n skulle bare ned å sjekka at dører va låst, slukka litt lys mens han humra godmodig for seg sjøl.
Det lukta litt “ild i torvå” ikveld, etter ei tilsynelatande perfekt nyttårsfeiring. Eg tok ein liten Frank Sinatra piruett nede i gangen, skrudde av lyset med eit elegant trykk og dansa mot trappå med eit fårete flir om kjeften.
Halveis opp i trappå høyrte eg et gedigent stønn.
Ka i farsken !?! … Har Kånå begynt uten meg … Eg satte opp farten … Jøje meg …
Når eg nesten e på toppen så spør eg stillferdig ut i luftå. “Ska sei, her e det nåken som kosa seg ja !?!” …
Men, Kånå va ikkje på soverommet våras, slik eg hadde trudd.
Hu lå på alle fira med rævå te værs, inne på Småfolket sitt soverom og tørka opp oppkast fra Litlajentå.
På uttrykket i andletet te Kånå forstår eg rimelig raskt at mitt lille spørsmål va ein taktisk katastrofe. Mitt andletet, det uttrykte sterk forbauselse og et lite snev av panikk.
Eg begynte nærmast å brekka meg bare av synet, og når ein mild snek av duften fra oppkast nådde nesen.
Då snudde eg på ein femøring, og løp i sikkerhet.
Å gjemma seg i slike omstendigheter, det e hverken nobelt eller særlig mandig, men alikavel ein naturlig refleks. Kånå vett om det. Eg e lika ubrukelig som ein grovbygd grøftegraver på operasjonsstugo te ein hjernekirurg, når det kommer te slikt.
Så både hu og eg, me visste ka som va optimalt akkurat i slike tilfeller.
Det e best at Kånå får arbeida i fred, om ikkje hu skulle hatt ein smågulpande Fatter’n som mest sannsynlig hadde kasta opp sjøl og laga meir arbeid, om han skulle hjelpa te.
Eg gikk heller å la meg. I visshet om at Tjuetjueto hadde starta i samme ånd, som mange andre år her i heimen.
Med at litt ekteskapelig samkvem blei behørlig torpedert av ein eller anna uforutsett hendelse, her i heimen.
Alt e altså nett som normalt. Familien Vandrende Kaos starta året som det forrige forgikk. Med et realt kanonsmell. Juhuu …
Og te slutt. Som ein liten oppfordring fra meg, etter et lite utsagn fra Kånå. Som igår, mens hu bladde nedover sine favoritter på Tik Tok, Instagram eller Snapchat, kvitra ut.
“Blogg … Det e ut det nå, Frode.”
Før hu vendte oppmerksomheten tilbake te mobilen sin, etter hu mismodig kikka på meg, som skreiv blogg. Eg varta nesten litt satt ut der eg satt. For eg e ikkje enig … Ikkje ein plass ein gang.
For, alle og einkvar kan kopiera saker og ting, laga snutter eller jabba i vei foran eit kamera, og oppnå usannsynlig suksess.
Det e i hvert fall mi meining. At mange av disse sensasjonene, de gjør ting som andre har gjort før dem. I Asia, Usa eller andre kontinenter langt her i fra.
Men, det e gjerna få forunt å finna sin egen indre Hemingway. På eit snodig vis.
Å prestera å skriva anekdoter, historier og lignende, på ein slik måte at de som leser blir fanga inn i universet som blir beskrevet. Og nærmast føler de tar del i historien.
Det e nok ein kunst som kanskje fortjene vel lika mye oppmerksomhet, om ikkje meir.
Så blogg e ikkje ut. Å skriva den gode historien må aldri vektast bort, te fordel for slikt. Det e vel plass til alle. Eller ?
Derfor, og for å visa at Kånå jaggu meg kan ta feil.
Vil eg oppfordra alle te å dela innlegg på Facebook, tipsa andre om ein blogg du likar.
Det må jo ikkje bare vær min, det e mange andre som skriver lynande godt.
Om du finne nåke som e skrevet, som du synast virkelig e bra. Så del det med dine venner. Få det frem i lyset …
Bruk din egen evne te å fremme nåke du likar …
Det hadde jaggu meg vært nåke det. Å trødd eit glødande engasjement og fantastiske resultat.
Lukst opp i trynet på Kånå.
Og sagt.
“Åja, du … Så blogg e ut det, liksom ???” …
Fantastisk vett du … Men, uansett. Ha ein nydelig første nyttårsdag, Folkens …
