Der røyk Hekken …

 

Det blei ein effektiv dag idag, og nå e eg så sliten at eg nesten ikkje klara å løfta den iskalda te kjeften. Men bare nesten. Eg hadde planer om å gjør ein del idag, og fikk for så vidt gjort mye. Bare ikkje det eg hadde tenkt å gjør.

Eg skulle egentlig fortsette med å vaske huset utvendig. Siden det virkelig trengs.

Men … Så stod plutselig vaskekosten innerst i garasjen. Bak alt anna eg har trødd inn. Typisk … Eg greip heller fatt i ein spade som stod lika innenfor, og gikk laus på beddet ved oppkjørselen.

Der va det på høy tid å snu moldå litt, luka vekk det versta ugraset og dra av et saftig moselag.

 

Når eg holdt på med detta fant eg raskt ut at hekken va nåke i vegen. Eit beist av ein hekk. Ikkje va den fin heller. Eg tok ein sjefsavgjørelse og gikk amok med hekksaksa, og klippa den ned til bunns.

Det va fanken meg finare etterpå, når den va skamklipt, enn når den sprika te alle kanter i sin fulle prakt.

Litt av poenget med ein hekk, tenke i hvert fall eg, det e at den ska væra fin å se på samtidig som den e funksjonell. Denna hekken va ingen av delene.

Det e nett som det faktumet at noen menn kler å vær skalla.

Denna hekken kledde å vær klippa til bunns. I mårå får eg se om eg får nappa resten opp med røttene.

Eg har ein infernalsk god plan. Men, eg seie ingenting før eg vett om den funka …

 

Nå e det lørdagskos i heimen … Ha ein vidunderlig kveld, Folkens …

tada …

Oppskrift på Amerikanske Pannekaker …

 

Kånå stakk på jobb på morgen kvisten idag, så då blei det Fatter’n sin oppgåve å laga frokost. Mini’en meinte det va lenge siden me hadde laga pannekakene mine, så då blei det raskt bestemt.

Me e enkle sånn eg og Mini’en. Og me e glad i pannekaker begge to. Super duper glad.

Når eg flytta for meg sjøl i ungdommen, så levde eg på tre retter i starten. Pannekaker, joika boller og kjøttdeig og spagetti. Repertoaret har blitt større med årene. Men, itte Kånå kom inn i mitt liv, har mine kokkekunstner blitt særs rustne.

Hu e et rivjern av sjeldent kaliber den damå der. Så slikt ble det liksom hu som tok seg av.

 

Men, pannekaker kan eg ennå. Og idag så va det nåken som etterspurte oppskriften. Og den ska dåkke jaggu meg få.

Eg kan bare laga den med åtte porsjoner, så om man e aleina har man muligens pannekaker i ei uka etterpå.

 

Amerikanske Pannekake Oppskrift.

100 g Smør

Fire Egg

6 dl Hvetemel 

2 spiseskeier Sukker

4 teskeier Bakepulver

1 teskei Salt

5 dl Melk

Eg pleie å vispa eggene sammen med melken, og så smelte eg smøret å tømme det opp i. Det e smart å skru på pannå, når man ska smelte smør har eg funnet ut

Så blanda eg det tørra i ett litermål, og tilsette det mens eg røre det sammen. Det e visst viktig for at den ska få riktig konsistens.

Når det ser bra ut, lar eg rørå stå ei litå stund å godgjera seg. Men, det komme heilt an på kor sultne Flokken e.

Eller i hvert fall Mini’en. Ein gang måtte me setta i gang stekinga med det samme røra var klar. Ellers kunne Mini’en visstnok nesten dø.

Så steike eg de på ei litå steikepanna, slik at de blir runde og fine. Eller, det e for så vidt fordi eg ikkje får det te på stor panna. Då blir det bare søl og graps.

Husk å snu pannekakene når det e kommen sånn passelig med bobler.

Eg syns det e lettare å følge med, og få best resultat om man har moderat varme. Det tar litt lengre tid, men då svir man litt mindre pannekaker en høyst nødvendig.

Det e heller ikkje anbefala at man sjekker sosiale medier underveis i stekinga. Då får man garantert svidde pannekaker.

Man ska liksom stabla de i ein haug på et fat. Og det går stort sett greit. Men igjen, e Flokken sultne så blir det sjelden ein haug.

 

Her i heimen har me mange forskjellig saker og ting oppå de. Brunost synast eg e godt når pannekakene e varme. Kvitost med jordbær syltetøy oppå toppen e også knall godt. Sukker for de som lika det går også.

Han i Midten hadde servelat på de eingang. Det kan eg ikkje gå god for kossen smaka.

Det e vel egentlig bare fantasien som sette ein stoppar her …

 

Så der va den. Den oppskriften Fatter’n bruka når han laga Amerikanske Pannekaker … Enkelt og greit.

Og steikje godt …

 

Jag gikk bare i Boden en Tur, nå også matblogg.

Pass deg nå Kokkejævel.

Nå går eg deg jaggu meg i næringa … 🤣🤣🤣

 

Varsel lampå i Displayet …

 

Det va definitivt ikkje min dag på jobb igår. Sjøl om eg for første gang denna ukå lå bedre an enn nåken av dei andre dagane. Så gikk nærmast alt som kunne gå galt, lukst te helsikke.

Klokkå halv ti va bilen ferdiglasta og klar for dagens tur.

Når kjøreledaren min gjør meg oppmerksom på ei eska eg har glemt å ta med meg.

Ei Zalando eska.

Eg tulle ikkje nå, men om eg hadde hatt den som va ansvarlig for denna Zalando dealen foran meg i går, så hadde den fyren virkelig ligget tynt an.

Ein ting e at man har gjort ein deal med Zalando. Men, når man at på til gir kundene tillatelse te å bestilla disse produktene heim på dørå.

Då gikk nåken et lite hakk for langt.

 

Det e sikkert greit for de som kjøre i tett befolka strøk. Men, det gjør ikkje me. Me kjøre ei langruta. Og kim i helsikke trur du bestille disse forbaska Zalando eskene heim på dørå, mon tro ?

Joda, det ska eg fortella dåkke, Folkens.

Det e alle dei som bor på disse stedene Nrk laga program om. På steder man ikkje skulle tru folk ville bo. Stikk veger langt te pokker i vold i alle retninger og utkanter på rutå vår.

Og … Ironisk nok, de som bor omtrent bare et steinkast fra butikken kor de mest sannsynlig e innom, opp til fleire ganger i ukå. Eller dagen. Og ein butikk vår oppdragsgiver har utleveringssted.

Me har prøvd Zalando sjøl, og bestilt sko te Eldstemann ein gang.

Så den der – Oi, næmmen, komme du heilt hjem med den litla eskå !?! Som om de ikkje visste ka de hadde gjort. Ja, den bite ikkje på meg meir.

Man må fysisk kryssa av på bestillingen, og betala nåken lusne tiere, for å få denna tjenesten.

 

Ein gang. Så holdt eg nærmast på å kjøra eskå langt ned i halsen på ein kunde som skulle vær morosam.

Der eg hadde nærmast drept tre kamikaze sauer som hoppa lukst ut i veibanen foran meg, på vei opp te huset.

Knekt tre fire halvtjukke greiner som hang ned over krøtterstien opp te huset, og subba sidehinderet i halvråtne gjerder rundt kvar forbaska sving.

Og når eg kom frem og ser at det nærmast ikkje e mulig å snu med min ti meter lange lastebil, i denna gården kor mange, maaaaange lastebiler hadde snudd før, i følge kunden.

Så, når kunden komme flirande ut av dørå, kikka liksom forbløffa på droget mitt og spør retorisk

– Jøje meg, hadde du så store lastebil du da. Nei, den trur eg gjerna ikkje du klara å snu her med. 

Ja, då holdt eg nesten på å mista det heilt.

 

Eg hadde fanken meg forklart både lengde, bredde og høyde på lastebilen, når eg ringte på forhånd. Men, fyren va skremmande påståelig og bombesikker på at det va null problem å snu oppe hos ham.

Det va midt på sumaren. Det hadde vært tørt lenge. Så eg flira sjølsagt tebake. Ga idioten eskå. Og hoppa inn i bilen igjen.

Lastebilen blei satt i revers, eg sjekka at sauene ikkje va i nærheten før eg elegant rygga lukst ut på den snorbeine plenen hans som sikkert va laga med vater og så plettfri ut. Og når eg begynte å rulla fremover igjen såg eg fyren lukst i augene å nikka et høflig farvel.

Han hadde jo hatt heilt rett denna fyren. Det va meir enn god nok plass te å snu. Han hadde jo sagt det sjøl.

Eg frykta ein liten reprimade fra terminal sjefen, men eg høyrte aldri så mye som et kvekk. Og fra den dagen, så kom alle eskene hans nede på butikken.

 

Kånå gjorde det samma ein gang. Når hu blei lurt opp te ei dama med så lite rom for å snu, at Kånå nærmast ikkje klarte det med varebilen me hadde då.

Hu tok i bruk ein fin betongplatting med dei dyraste hagemøblene hu hadde sett.

Rygga te kameraet va fira-fem cm ifra møblene, og damå nærmast fikk hjerteinfarkt av Kånå si presisjonskjøring. Før hu suste ut av gårdsplassen med et flir om kjeften.

Et vaskeekta Jack Nicholson flir.

 

Jøje meg … Det va litt av ein digresjon det. Men, det måtte vel bare ut. Ein liten utlufting av ventilasjonen i topplokket.

 

For tebake te igår, så hadde eg avslutta håndterminalen me skyte varene med. Alt va klar te at eg skulle få listå mi, når kjøreledaren fant denna eskå. Smått motvillig, så gjør eg ein retrett, å går tebake i programvaren for å lasta på den sista eskå.

Akkurat då. Då går nettverket rake veien ut i stjernetåkå og henge seg opp som det aldri har gjort før.

Ingenting virka og eg kan ingenting gjera, fordi me e totalt avhengig av at slike ting fungere for at me ska gjør jobben vår. Og for at kjøreledaren ska kunne kjøre lista te oss sjåfører.

Uten nettverk e me nett som hodeløse høns løpande fra reven.

 

Svarte salte bananer.

 

Te slutt så suste eg avgårde uten lista, og begynte å levere dei kundene som lå nårmast terminalen. Klokkå hadde nå tippa ti, og humøret va på bånn.

Flaks i uflaksen va at Kånå heldigvis skulle henta Flokken på skolen i går, så eg slapp å tenka på det.

Men, det va fredag. Eg hadde vært i god posisjon te å få ein fin dag, før denna fadesen. Sjølsagt, fordi eg ikkje har lista å sortera ein tur med, så kjøra eg i hytt og pine å glemme ei eska her og der.

Slik at eg må kjøra tebake for å ordna opp i dei. Te slutt ringe kjøreledaren og seie at alt e klart.

 

Når eg har fått levert ferdig disse første stoppene, stikke eg innom terminalen og hente listå. Kan lika så godt slenga av hentingene eg allerede har henta inn, tenke eg for meg sjøl å rygga inn i ei slusa,

Lukka opp liften, huske på å ta opp lukå. Klok av skade.

Og gjør det eg ska. Stresse inn å hente listå, sortere de itte kossen eg ska levera, før eg hasta ut får å komma meg avgårde igjen.

Drar i tauen te lukå over liften, og komme litt for seint på at det regna jo kraftig idag. Og får ein salig dusj av iskaldt regnvann lukst ned i nakken.

Men, for svarte helsikke da.

Typisk … Dasssvåt nesten før eg har kommen i gang med dagens gjøremål.

 

Eg jumpa slukøra og våt inn te beinet inn i bilen, og suse rundt som et svin i et forsøk på å ta igjen det tapte. Og itte et par timer ligge eg igjen ganske så godt an i løypå.

Då lysa plutselig et lys i dashbordet. Edc feil. Check engine.

Jaja, eg får svinga innom et verksted på mandag, og få de te å se på saken. Sikkert ikkje nåke alvorlig.

Eg sette bilen i gir og suse avgårde igjen. Men, nå har den forbaska bilen gått i nød. Eg har nærmast null effekt på motoren, og får den knapt over femti km/t.

Gudhjølpe meg … Eg gir snart opp …

 

Eg har valget mellom å kjøra te verksted, eller ta sjansen på at det går nåkenlunde greit resten av dagen. Eg valgte det sista. Halveis te Bokn får eg ein svær semitrailer opp i rævå.

Høyrefoten ligge på flat pedal, eg sitte foroverlent over rattet og trur liksom at det går fortare når eg gjør sånt.

Speedometeret ligge jevnt på femtifem. Det e ein slak oppover bakke, med litt stigende helling i slutten. Nesten på toppen, så blinka semien kraftig med lysene og fløyta på skilpaddå foran seg.

Rett før bakketoppen har farten dalt ned te førti, og eg slenge meg inn på nærmaste busstopp etter toppen, for å slippa semi’en forbi.

Den suse videre med et kraftig tut i fra lufthornene. Jaja, eg vett det. Beklager !

 

På vei hjemover går det litt bedre. Bilen e tom nå. Med unntak av bakken opp med Susort så klara eg nesten å holda fartsgrenså på vei te byen. Men, treffe sjølsagt ein Toyota Yaris lika etter Haukås og der seksti sonen går over te åtti.

Yarisen fortsette glatt i femti. Fantastisk. Bare heilt fantastisk.

Normalt, så hadde eg gjerna kjørt forbi på eit passende sted. Men, det finnes ingen passende steder for ein innstrupa liten lastebil som nå bruka ein halv generasjon på null te seksti. Resten av genaresjonen brukes fra seksti til åtti.

I Aksdal svinge Yarisen te høyre. Eg ska te venstre. Jippi …

 

Det einaste positive med gårsdagens strabaser. Det va at eg rakk akkurat han Sverre på verkstedet, som fikk bilen ut av nød igjen.

Eg bestilte ein service i november med det samma.

Det e kanskje greit å gi den litt pleie. Bilar har sjel dei også. Og slik oppførsel fra godslige kjøretøy pleie eg å forstå som om at nå føle den seg litt neglisjert. Og vil ha litt stell.

Kanskje et par nye filtre. Skifta sentralnerve væskå (Olja) men mest sannsynlig vil den bare bli litt klådd på. Få litt godmodig kos.

Me lika jo alle det. Både mennesker og bilar. Det e å få godt stell, litt hjertevarme og nåken som klår litt på oss.

Slik er det bare.

 

Og slikt endte gårsdagen arbeidsdag. Itte endalause faktorer som gikk lukst i dass. Satt eg te slutt inni hyttå på eit fornøyd vesen, som hadde fått rensa litt opp på feilmeldinger inne i hjernebarken.

Eit kjøretøy som malte som ei fornøyd kjetta liggande under ovnen, på vei opp til terminalen.

Å detta innlegget. Det blei omtrent tredobbelt så langt som eg hadde tenkt.

Men, skitt au. Av og te, så e det bare mye som må ut. Kanskje skulle me mennesker også hatt ein slik diagnose maskin som verkstedet har.

Kor de plugga inn ein ledning som går lukst inn i hovedsystemet.

Også får man tatt vekk alle feilmeldinger, negativie tanker og andre ulumskheter som samla seg opp i hjernebarken. Og går glade og fornøyde ut igjen etterpå.

Men, på den andra sidå. Motgang gjør en sterk. Det ska væra godt for både sjel og kropp og møta litt motgang. Man e jo nødt til det.

For kossen i all verden skulle man visst at man har medgang, om man aldri har møtt motgang ?

 

Det får bli dagens moral i denna “lille” epistelen …

 

Goe lørdagen, Folkens … Over og ut …

 

Ballongen – Ein spøk Som gikk Lukst i Dass …

 

Ein god gammal liten story fra Bodens lille store arkiv igjen …

Fra den gangen eg forsøkte meg på ein practical joke på Kånå.

Gjerna ikkje hundre prosent vellykka, men gu kor morosamt … .. .

Ballongen …

 

Eg har havna i Bodå igjen ikveld, og det va på ein måte Svigerfar sin feil.. Jaja, ikkje heilt sånn direkte då, men ivertfall kan det ikkje seiast anna enn at han sterkt indirekte va involvert.. For Svigerfar e ein liten skoiar, ein kar som sette pris på litt humor i hverdagen..

 

Og her for ei stund siå, kviskra han ein rett og slett genial “Practical Joke” inn i øyra mitt..

 

Eit så inni granskauen utspekulert plott, som eg ikkje klarte å legga i fra meg.. Og idag bød muligheten seg for å setta denna planen, ut i verden.. For detta va ikkje bare nåke eg kunne setta igang med, heilt sånn uten videre.. Forholdene måtte ligge te rette for det, visse forutsetningar måtte innfris og Kånå va nødt te å seg ett bad..

 

Og itte Kånå hadde henta Eldstemann ikveld, ymta hu frampå om at hu rett og slett tok seg ein tur i karet..

 

Eg kom ikkje på det heilt med ein gang, men plutselig slo det inn for fulle mugger.. Forholdene va perfekt, forutsetningane va innfridd og Kånå sko ta seg ett bad.. Nåken minuttar itte hu hadde gått på badet, lista eg meg ner trappå, stille som kjettå..

 

Eg hadde funnet fram det eg trengte, og gjorde meg klar for denna i utgangspunktet strålande planen..

 

Den som Svigerfar allerede hadde utført på Svigermor, når hu tok seg ett bad.. Der han hadde lurt seg bort te dørå, itte hu hadde hoppa i badekaret.. For så å blåsa opp ein ballong, før han lirka dørå musestille opp og slapp ballongen laus inn på badet.. Resten kan dåkke jo tenka dåkke..

 

Heldigvis har Svigerfar og ei Bod, eller ei Bu.. “BesseBuå” ..

 

Alle vanntette planer har som regel eit svakt punkt.. Min va ei låst dør.. Kånå gjør ofta det, og eg har absolutt ingen problem med å forstå hu der.. At hu låse dørå.. For ska Kånå få seg litt tid for seg sjøl, e hu nok pukka nødt te å gjør akkurat det.. Hvis ikkje kan det fort komma ein klåfingra froskemann inn på badet, eller ein flokk spinnville ungar.. 

 

Derfor va detta ett hinder eg forsåvidt hadde forutsett.. Problemet va at eg ikkje hadde testa min teori i praksis..

 

Der Svigerfar følsomt hadde lirka opp dørå, og lurt inn ballongen.. Der tok eg å skjøv ballongen inn under dørå, kobla den te den pumpå me bruka på luftmadrassen.. Og eg hadde lada beltet med ett lite skrujern, te å lirka ballongen av pumpe tuten..

 

Så langt hadde alt gått knirkfritt..

 

Men alt eg styra på med av goe planar, har stort sett potensiale te å gå lukst te helsikke.. Mang ein gang gjenfortalt her inne på Bloggen.. Så også denna gangen..

 

Eg begynte så stille eg kunne å pumpa på fotpumpå.. Både for å ikkje vekka dei to små, som har rom lika ved..

 

Og forsåvidt for at Kånå ikkje sko ana ugler i mosen.. Men det høyrtes ut som om hu styrte på med hårvasken, dermed va nok kysten klar..

 

Herifra og ut, så skar alt seg.. Kraftigt..

 

Enten så hadde eg funnet fram ein råten ballong, eller så pumpa eg for mye luft inn i den.. For skrujernet som sko lirka ballongen av tuten, det fikk eg aldri brukt..

 

Ballongen sprakk med ett helsikkes smell.. Og Kånå skreik te så veggane rista..

 

Eg skvatt fader meg sånn av ballongsmellet at rognpåsen vrengte seg, eg hoppa ein halv meter bakover og skalla hovudet i vaskeromsdørå, med ett smell..

 

Dei 2 minste bråvåkna og satte i å gråta.. Dørå blei reven opp av ei mildt sagt illsint Kåna, med bare ett vått håndkle rundt seg, fulla håret i shampoo og ett blikk som kunne drept på 1900 meter..

 

Eg lå på gulvet å klødde meg i bakhovudet, mens eg tenkte at det va godt eg hadde fått rydda i Bodå.. For sånn som detta hadde utvikla seg, va det heilt klart ingen vei utenom..

Ein absolutt strålande plan, sabotert av meg sjøl..

Eg tenkte ei litå stund på om eg sko prøva å fortella ka som egentlig sko ha skjedd, men fant kjapt ut at det sannsynligvis ikkje ville setta meg i nåke bedre lys..

 

Av og te, så lura eg fanken meg på ka du tenke med.. Freste Kånå, før hu jogga inn for å roa kidsa.. 

 

Eg lurte forsåvidt litt på det sjøl, mens eg tenkte på å legga kortå på bordet å skylda på Svigerfar.. Før eg tok meg i det.. Ein vaske ekta spøkefugl røpe ikkje sine kilder, sjøl om man går på ein smell..

Det e som sagt forskjell på å vær toskjen og idiot..

 

Men.. Der igjen.. Nå hadde eg gjerna vært begge deler, på ein gang .. Sånn strengt tatt..

 

Jaja.. Man får sjå på det positiva oppe i det heila.. Nå kan det forsåvidt bare gå oppover, mot helgå.. Om eg slippe ut før den e over da..

 

Og ka va det… Va det ein edderkopp så kravla borte i hjørna med haga slangen, mon tro..??

 

Grøss og gru….

 

Treskallen …

 

Nå såg eg nettopp kometer, planeter og stjernetåka på ein gang.

Eg sko bare inn i bilen å henta ei halvstore eska, så eg slengte liften halveis ned, hoppa opp og bøyde meg ned.

Eg tenkte at nå må eg huska den lukå, når eg ska ut igjen.

 

Sjølsagt gjorde ikkje eg det.

Eg har jo hukommelse på lik linja som ein akvariefisk.

 

Baaadang, sa det i treskallen …

Når undertegna skalla hovudet lukst i kanten. Mens eg hastig rygga ut av skapet. Paradokset oppe i detta, det e jo at eg huska på at liften ikkje stod heilt oppe.

Slik at eg ikkje trødde ut i lausa luftå, fikk akutt slagsida og tippa sidelengs ned av skapet, og smalt lukst i liften.

Herreguud altså …

 

Eg måtte bare ta ein liten fem minutter, sjøl om eg ikkje har tid te det.

 

For eg virra jo rundt som ein hodeløs kylling ei litå stund her, før tåkå la seg og eg kom te meg sjøl igjen.

Det e ikkje så vondt nå.

Drt e meir vondt i stoltheten, enn treskallen.

For så vidt.

Detta e jo slikt ein erfaren yrkessjåfør med over femotjue år på landeveien absolutt ikkje ska gjør.

Allikavel gjorde eg det.

 

Men … Det e viktig å sjå positivt på saker og ting.

Det va bedre eg smalt hovudet i den lukå og brukte flaksen min opp ein anna plass.

For tidligere idag, så fikk eg nesten ei dama lukst i høyra sidå mi, midt i ein rundkjøring.

Ei dama som va meir opptatt av å vifta med ein liten kost i andletet, enn å følga med i rundkjøringen.

Ka e det med damer og sminking i bil ?

E speilene bedre der, enn heima på badet ?

Koffår då ikkje montera et bilsete, ratt og et sladrespeil på badet sitt !? Om det så om gjør slikt i bilen !

Tjera vena meg, altså …

 

Jaja … Nå e treskallen nåke bedre, og Donald kulen skjult unna capsen.

Så eg får spinna litt videre.

 

Ha ein fortsatt fin onsdag, Folkens …

Uten stjernesmeller av slikt kaliber … 😃🙈🤣

 

 

Klok av skade …

 

Klok av skade, så tar me for fremtiden dagens første kaffi på jobb …

Enkelt og greit …

Og akkurat nå, så kjenne eg at den Roswell serien på Hbo, den burde eg ikkje begynt å se på, igår kveld.

Eg varta rett og slett litt trøtt idag.

 

Forresten, så skvatt eg te himmels der eg satt seint i stugo og så på serie. For plutselig så smalt det nåke så grassalt i gulvet på loftet.

Fra rommet te Mini og Litlajentå.

Eg spurta opp trappene, og forventa å finne fjotten liggande i ørskå på gulvet. At han hadde ramla ut av sengå.

Men, nei …

Både guten og jentå lå og sov så søtt i sengene sine.

Ironman figuren, derimot. Ein svær plastikk figur. Han lå i olvelte på gulvet der oppe. Eg fikk nåken assosiasjoner te Toy Story filmane.

Der lekene blei levande når ingen så de.

 

Men, slikt går vel ikkje an, trur eg ?

 

Jaja … Alt vel idag. Ingen skålda pipestilker, vekte kåner og andre finurligheter.

Bodå slapp eg også inatt.

Life is good …

 

Goe onsdagen, Folkens …

 

 

 

Hjemme koselig allerede …

Fire av de fem bildene eg hang opp igår … Det begynne å bli koselig her … Skikkelig hjemmekoselig …

 

Det har vært ein effektiv dag og ettermiddag. Om man ser bort i fra et lite kaffe slaberas på et par timer, med Svigerfar. Før han stakk innom hadde eg vært å henta siste rest i huset vi flytta ut av, overlevert nøkler og sagt tusen takk for lånet.

Eg rakk akkurat å stua det inn i den allerede overfylte garasjen før han kom.

Mot alle odds, så har eg faktisk vært inne i Boden idag, av alle ting. Eg blei faktisk bare nødt. Og ikkje fordi Kånå sendte meg der. Men, det va ikkje meir plass i garasjen. Noe måtte rett og slett bare stues inn der.

Eg gikk amok med ein kost først. Tre knyttneve store petterkopper måtte bøte med livet. Tre mindre farer for kattene i gata …

 

Når Svigerfar gikk, stakk eg opp på Obs’en for å handla lyspærer. Det mangla pærer både her og der. Og når eg dro ned dekselet under ovnsvifta for å få lys igjen der, og Kånå såg tilstanden oppunder der, så gikk hu amok og fant frem vaskefilla og vann.

Egentlig heilt supert. For når Kånå e opptatt med slike ting, så glemmer hun kjapt andre ting.

Som f.eks at Fatter’n muligens burde funnet frem liggeunderlaget og soveposen, og snart rusla ut i Boden. Pga den lille tabben fra i dag morgens. Jaja, det kan jo godt vær at eg har vært såpassa på pluss siden i det sista, at eg bare falt ned på nullpunktet idag morgens.

Og itte diverse lyspære skift, litt rydding å diverse andre forefallende tiltak, så har eg karra meg litt oppover igjen, på skalaen.

Det e ikkje godt å sei, og ikkje har eg tenkt å spør …

 

Ellers, så observere eg at Kjerringa har tenkt å begynne å trene. Det burde eg også. Istedet for å gumle på First Price chipsen eg lika så godt. Men, der igjen. Eg har jo begynt å trena mange ganger eg. Og alle gangene med lika stort hell.

Eller uhell. Alt etter kossen man ser det.

Eg minnast ennå sjokket itte at eg og naboen hadde jogga i minst et kvarter, og eg trudde me hadde starta treningen. Men, neida. Me hadde bare jogge der til kor treningen skulle foregå. Herreguud. Eg pusta jo allerede som ein hval på land.

Og lurte litt på kossen eg skulle overleva detta.

 

Eller den gangen me naboer meldte oss på et mosjonsløp i byen, underveis på en fuktig kveld. En meget fuktig kveld. Eg fikk jo sjokk når Kånå lurte på om eg skulle kjøpe sånn løpe tights nå, under frokosten dagen etter.

Kor på eg satt som et stort spørsmåls tegn, og forstod ingenting. Eller huska ingenting, e vel meir korrekt.

Men, forstod kjapt ka den meldingen eg hadde lest når eg stod opp betydde, når naboen skreiv at då hadde han meldt oss på. Eg trudde han hadde meldt oss på ein slik guttatur me og hadde snakka om, tidlig på kvelden. Guttatur te England.

Men nope. Me hadde meldt oss på Djupadalten. Den store. Den på 9,4 kilometer. Jiiizus …

 

Eg øvelevde det også. Såvidt. Eg minnast at når eg kom på oppløpet lika før mål, og høyrte nåken i ryggen, så satte eg igang ein real sluttspurt.

Allikavel, så gikk det ikkje raskere. Heller seinare.

Det va som om eg holdt på å mista kontakt med mine egne bein. Det gjorde eg også. Lika itte eg passert målstreken. Eg datt om som ein tom potesekk.

Og to Røde Kors damer kom ilende til. De gikk igjen, når eg spurte om de skulle gi munn til munn hjelp nå. Det e ikkje alltid eg e heilt vel bevart.

Det va nok et av de øyeblikkene. Men, eg va på ein måte unnskyldt, etter å ha løpt disse 9,4 kilometrene. Sånn egentlig.

 

Jøje meg … Nå må eg slutta av … Kånå har begynt å ringa meg inn her … Gulp …

Det e best eg finne nåke fornuftig å gjør.

Istedet for å sitta her å skriva …

 

Goe kvelden, Folkens …

 

 

Lukst i Boden …

 

Det va ein nydelig harmonisk morgen idag. Eg rusla ned trappene fra soverommet og inn på kjøkkenet. Satte på ein kaffikopp under maskinen og gikk på badet.

Itte helgas strabaser har eg nesten henta meg inn igjen, og såg overraskende frisk ut, der i speilet.

Tennå blei pussa, litt godlukt under armene før eg trødde på meg arbeidsklærna og gikk tilbake til kjøkkenet. Eg nappe te meg kaffikoppen som hadde lagt ein aromatisk vidunderduft i rommet.

Titta litt ut i stugo og klappa meg sjøl litt på skuldrene. Eg hadde hengt opp fem bilder og et speil igår, mens Kånå og Svigermor vaska ut i Førre.

Det må fanken meg vær ny rekord …

 

Meget fornøyd med meg sjøl lista eg meg ned trappene, hoppa opp i verneskornå og strøyk på dør med ein rykende god kopp kaffi i håndå.

Det e lenge siden ein dag har starta så perfekt.

Vår eminente lille lastebil starta som et skudd å seig godmodig ut av gården. Eg tok ein slurk av koppen. Ein euforisk følelse skaut gjennom legemet.

Den første kaffikoppen om morgenen. Den e fanken meg god …

 

Oppe i det førsta krysset måtte eg setta koppen i fra meg for å multitaska litt. Blinklys, gir og svinging på rattet kreve mer enn ei hånd.

Av mangel på ein eminent kaffiholder i bilen, satte eg koppen inntil mobilholderen øverst på dashbordet. Den stod høvelig bra der, tenkte eg stille og lykkelig for meg sjøl.

Gjennom to kryss og ein skarp sving gikk det bra.

Så kom rundkjøringen …

 

Sviiiiiiiiiiiisj … Ploooink … Splasj …

 

Midt i rundkjørimgen gikk alt lukst te helsikke. Koppen seilte te venstre, traff rattet og tippa lukst i fanget på ein forbløffa Fatter’n …

– Men, for inni helve…. … … Forbanna sat … .. Sosemikkel da Frode … … .. . .. . …

 

Ein tirade av ukvemsord iblanda diverse kvinnelige smertehyl grunna ein skålda hageslange og rognpåse, fylte kupeen.

Av og te, så e du toskjen Frode, men idag. Idag så va du ein reinspikka idiot, Frode, sa eg te meg sjøl. Å tok ein full runde i neste rundkjøring.

Suste heim i rein forbannelse, raste inn dørene og vekka halva huset på leit itte ei ny buksa.

Kånå va mildt sagt ikkje blid …

 

Og Fatter’n la et durabelig grunnlag for ei natt i Bodå, kun etter to dager i heimen.

Ei Bod eg nettopp har lagt ut om kor mye eg frykta, i forrige innlegg.

Jaja … Ein gang måtte det jo skje. Så koffår ikkje lika godt før, istedet for seinare …

 

Grøss og gru, altså … Lukst i Boden med han far, vil eg tru …

 

🙈🙈🙈

 

 

Den nye Boden – Grotten fra Helvete …

 

Me har som mange har fått med seg flytta. Etter vårt eminente rekkehus ble solgt hastet det litt med å finne en plass og bo. Et i overkant flott herskapshus i Førre ble løsningen.

Det eneste tilgjengelige den gangen som kunne romme hele Familien Vandrende Kaos.

Et hus som meir eller mindre minna mer om en luksus bolig på Mallorca’s beste kystlinja, enn et eminent rekkehus som me kom i fra.

Og ei bod befengt med edderkopper, kaffidyr og andre lumske skapninger fantes ikkje. Det nærmaste måtte vær garasjen.

Men, garasjen i Førre var nesten større enn stua i vårt eminente rekkehus, og var mer bekvemmelig enn det ei bod for så vidt burde vær …

Det va ikkje nåke å frykta med å bli sendt i Boda, den tiden me bodde i Førre.

Det var meir belønning enn straff.

 

Og ei Bod ska i den forstand eg har bygd opp et bilde, eller rykte om den, gjennom denna bloggen. Væra nåke man frykter litt.

Et sted Fatter’n må dra for å bedrive litt grenseløs selvransakelse.

Et sted han egentlig ikkje har lyst å oppholda seg, men som han e innforstått med at han somme tider, kanskje bare må gjør akkurat det.

Jeg gikk bare i Boden en tur, for å tenke over mine handlinger i forkant, som kanskje satte fyr på Kånå sine glør.

Og ikkje de som gir ild i torva. Definitivt ikkje …

Heller de som fyrer opp alle Kånå sine sinnagener, på ein gang.

 

Orginal Boden var et slikt sted. Et fryktet sted befengt med alskens småkryk som Fatter’n frykta meir enn all verdens livsfarlige vesener og krypdyr. Et iskaldt sted fra høst til vår.

 

Itte nesten et år med ei i overkant flott bod i Førre, så har de siste dagers begivenheter med flytting til ny bolig, på en måte brakt Boden tilbake til sin orginale tilstand.

And then some … Mildt sagt …

Ei uskyldig finslig hvit dør på bilde øverst, e på ein måte portalen inn til Fatter’n sitt største mareritt, av det ei Bod i all sin prakt kan fremstå som.

 

 

Eg har nesten ikkje ord.

Eg titta inn på torsdag når eg starta å flytta saker og ting over. Planen va å lagra hagemøbler, grill og andre lignende saker, som kunne stå ute i en slik bod.

Men, når eg åpna dørå og omtrent hundre par olme edderkopp øyne titta dovent mot meg.

Så slapp eg ut et lite gisp, kleiste dørå igjen og løp inn i vår lille lastebil, og satt å skalv litt for meg sjøl.

Slike edderkopper føder seg neppe på fluer, mygg eller andre små insekter. Eg trur ikkje det e mye mus i ti-tjue meters omkrets fra boden, med tanke på størrelsen deiras.

Herreguuud.

Om folk i nærheten plutselig mangla ein katt, så har eg ein mistanke te kor den kan ha blitt av.

 

Eg såg konturene av et par av de beistene som krøp opp under taket nærmest døra. Og her nytta det garantert ikkje med eit par bokser med Permetrin.

Eg har sett mange forskjellige edderkopper.

Noen små og noen store. Men, slike som dei her. Det har eg fanken meg aldri sett …

Svarte salte bananer, altså …

 

Ska man te knekken på disse morbid store edderkoppane, så må man fader meg te med hardare skyts enn ein insekts spray.

Luftgevær eller salong rifla, e liksom det førsta som slår meg.

 

Han Bjørnar spurte på Facebook om den nye boligen vår hadde ei Bod.

Vel Bjørnar. Her fikk du svaret ditt. Boden har tatt eit kraftig skritt til det verre. Sånn med tanke på bekvemmelighet.

Eg hadde heller gått på glødende kull, stått naken midt i Haraldsgatå eller andre ydmykende saker og ting, enn å tilbringa meir tid enn eg akkurat må, inne i den Boden der …

 

Gudhjølpe meg … Ka har eg gjort !?!

 

Gikk på ein smell … Og to … Og tre …

 

Det gikk jaggu meg i likaste laget. Det å få unnagjort flyttelasset i helgå. Som dåkke ser på bildet så måtte eg ta garasjen te hjelp, sånn med tanke på lagringsplass.

Det e sjølsagt når man flytte at man innser kor mye man har, som man ikkje visste man hadde.

Eg va såre fornøyd akkurat når eg tok detta bildet på lørdags kvelden. Fordi eg hadde akkurat plass te bilen også der inne. Og det va jo nesten ingenting igjen inne på luksustoppen.

Trudde eg …

 

Der gikk eg på ein smell …

 

For på søndag så suste eg inn for å henta siste rest som Kånå hadde rigga klart nede i gangen. Og ikkje minst ein liten rest i garasjen.

Men, når eg va ferdig å lasta det på.

Då trur eg ikkje man hadde fått ei flis te inn i den lille lastebilen vår. Og itte å lossa det av igjen på det nye stedet. Ja, då trur eg neppe man hadde fått ei flis te, inn i garasjen.

Her ligge forholdene heilt klart til rette for et realt garasjesalg. Og minst ein kraftig tur på bosset …

 

Jaja, slik er det bare.

 

Smell nummer to. Den kom for så vidt på lørdags formiddag. Når eg og bror min holdt på å lossa ting inn i garasjen.

Plutselig, så glapp fotfeste på liften. Eg tok ein elegant ufrivillig piruett. Før eg deiste ned på ryggen og landa halveis oppå liften, og halveis utenfor.

Bror min fikk et lite sjokk, og eg fikk et heftig latteranfall.

Eg lå der i et saligt olvelte mens eg pinnholdt på det eg hadde i hendene.

Det e snodig også.

For eg følte liksom at alt gikk i slow motion når eg falt. Nett som om nåken tok imot meg, når eg tok øvebalanse og falt bakover. Kanskje eg har ein slags guardian angel !?

Eg fikk ikkje vondt. Ikkje der og då. Bror min fikk tak i hånda mi og nappa meg opp igjen.

Så lo me litt te. Begge to …

 

Seinare på kvelden. Når eg satt i sofaen mildt utmatta og temmelig sleten. Då kjente eg at det banka godt i tånå. Jaja, eg hadde for så vidt kjent nåke litt tidligere også, men då hadde eg ikkje tid til slikt.

Men, når eg nappa av sokken der eg satt, åpenbarte ei mørkeblå tå seg. Ei tå som va dobbelt så stor som vanlig.

Herreguud, utbrøyt Kånå. Og meinte den sikkert va brukken.

Skitt au, sa eg. Den henge nå fortsatt fast. Kunne tross alt gått mye verre, enn ei forslått tå.

 

Smell nummer tre. Den kom seint på søndags kvelden. Når Eldstemann oppdaga et svært beist av ein edderkopp nede på badet.

Eg stod i døråpningen og gikk nesten ut i full panikk.

Kånå nappa krapylet kjapt inn i håndå si, og løp rett i mot meg. Med et svært flir om kjeften.

Et blodekta Jack Nicholson flir.

Ikkje et sånn godslig et.

Mye meir et sånt skikkelig skummelt et.

Fatter’n tok rennafart og løp lukst ut av gangen å kleiste dørå igjen rett i trynet på Jack Nicholson. Han skumle Jack Nicholson. Og holdt dørå igjen fra utsiden …

 

Lukk opp, brølte de fra innsiden. Edderkoppen må jo få komma ut.

Tjera vena meg.

Eg stakk i garasjen. Som for så vidt e et stort paradoks. For der florerte det jo av edderkopper.

Hjølpe meg …

 

Og slikt slutta me av helgå, og et flyttekalas av sjeldent kaliber …

Nå e det mandag igjen … Og jobb …

 

Ha ein nydelig dag, Folkens. Og ei toppers uka …

Over og ut … 🙈😃👍