Konsonanter, vokaler og Små barns sjarmerende Talefeil … Jauda …

 

Talefeil e ein sjarmerande liten sak, når småfolket i heimen vokste til … Og alle medlemmer i vår flokk har hatt sine små utfordringer, med mer eller mindre heldige eller uheldige utfall …

 

Me har jo mang ein gang under oppveksten, blitt sjarmert i senk av deiras vetlevaksne utsagn, krydra med vokalar og konsonantar som gjerna kom litt i hytt og pine. Som oftast, så har det ikkje vært nåke me har tenkt så mye over, anna enn at detta vokse de små jo av seg.

Men, så har man jo detta faktumet då, at nåken ord og setninger. Dei får liksom ein heilt anna betydning, når noen konsonanter blir forbytta med andre konsonanter, eller lignende.

Slik som når Litlajentå vokste te, og talegavene begynte å blomstra …

I Litlajentå sitt tilfelle, så hadde F ein tendens te å bli te P, når den kom foran diverse vokaler …

Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), der hu til stadighet fikk nye ord, inn i forrådet sitt.

 

Utfordringene kom når nye og litt vanskeligere ord, liksom bokstavelig talt, fløy inn i hennas allerede blomstrende vokabular …

 

Eldstemann hadde f. eks store problemer med å forstå koffår han måtte si Svalereir, istedet for fuglereir et år me va på ferie i Danmark …
Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær eller Stork som hadde bygd reir opp under taket, på sumar huset me hadde leid …

Prøva å forklara koffår va jo heller ikkje nåke valg, for den gangen så va ikkje Eldstemann så stor, at han heller burde forstå betydningen av “Pulereir”, liksom

Også har man detta med omvendt psykologi då, på toppen av alt, for får man ikkje lov te nåke så ska man i hvert fall gjør det …

Gud hjølpe meg … Ka hadde me vikla oss inn i …

 

Heldigvis, så kom det ein eldre kar som fungerte som vaktmester, for denne klyngen med sumarhus. Han skulle fjerne alle reirene opp under mønene, slik at det ikkje tok heilt av  …

Så den saken løyste seg liksom av seg sjøl, og me foreldre slappa endelig av …

Heilt te neste dag … Når Litlajentå oppdaga ein sommarfugl, og kom løpande i fulle fart over plenen, og kauka ut te Eldstemann …

 

– Pabian (Fabian), Pabian … Tom (kom), tom, finn håven din … Det e masse, masse sommarpuler her … Se Pabian … Sommarpuuuuul … 

 

Herreeeeduuuud … Som Mini’en så ofta sa …

 

Mini’en ja … Han og hadde sine små utfordringer, med slike konsonanter og vokaler i skjønn forening … Herreduud, det e jo ein velkjent ein, som for så vidt e av den godslige og humoristiske sorten …

Men, Mini’en elska å bli lest til av oss foreldre, både nå og når han va mindre, og Fatter’n lika å lesa for han, også …

Eg har lest mange bøker opp gjennom oppveksten, men ei bok, den blei rimelig raskt plukka ut av samlingen. Og pent arkivert på et hemmelig sted, til alle barn i heimen kunne snakke rent …

For, Mini’en la sin elsk på ei koselig bok. Ei bok som handla om en liten bamse, som fant på mange koselige saker og ting …

Problemet va denna forbaska bamsen sitt navn … Den het nemlig Prikken …

 

Og, når man då hadde ein liten traver, som ikkje klarte å uttale R, når den kom etter en P … Så ble jo detta virkelig stygt …

 

– Nei, Pappa … Ed vil ikkje lesa Mummi … Ed vil lesa Piiiikken … Piiiiiiikken … !!

 

Tjera vena meg, herreduuud og Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … På ein gang …

 

Det va som far min humrande sa den gangen, når eg fortalte om disse episodene, øve ein kaffekopp i garasjen …

– Jaja, det e ein øvegang, Frode … Ein øvegang, ja … 

 

Og det va jo det … De kan snakka uten små vulgære talefeil nå … Det gikk jo over …

 

Kanskje, så ska eg gjerna bare spara på den bokå vår, om den søte bamsen Prikken …

Og gi den videre i arv …

Til den tiden når våre små har blitt store, og våre barnebarn gjerna kan få gleden, av å få den lest for seg …

Av sine egne foreldre, sjølsagt …

 

 

 

Fossiljakten …

 

Eg e glad me gikk på fossiljakt på søndag når solå stod høgt, været va flott og  himmelen va blå.

For både idag og igår har det samma været vært begredelig.

Sjøl om jakten for så vidt va resultatløs gikk Mini’en sånn nåkenlunde fornøyd heim. Mens me lett diskuterte et regnestykke øve kor mange fossiler det potensielt kunne vær igjen …

 

Det blei ein liten godslig disputt om alle faktisk allerede va gravd opp, eller om  det kunne vær fleire igjen, nede i sanden …

Skjønt, te slutt blei me enige om at det va bedre ting å finna på ein flott søndag i Oktober, enn å grava i sanden itte fossiler …

Derfor gikk me heim å gjorde meir eller mindre ingenting, den dagen.

 

Av og te, så e rett og slett det å gjør ingenting, meir fornuftig enn å gjør masse, om resultatet gjerna blir det samma … Blei me enige om …

Me har gjerna nåken likheter, eg og Mini’en også … Utrolig nok …

 

Men, det har blitt tirsdag, kaffekoppen e tom og det e på tide å gjør nåke fornuftig …

Nåke som definitivt ikkje e resultatløst … Varer må ut, og kunder må godgjerast …

Ha ein fabelaktig tirsdag, Folkens … Om man så ska gjør mye, eller ingenting …

Rett og slett … 😀😀👍👍

 

 

 

Rottå …

Foto : DE CHARLIE HAMILTON JAMES, NAT GEO IMAGE COLLECTION

 

Det sprang ei mildt sagt voksen rotta øve vegen, når eg passerte Spar butikken idag morgens, på vei te jobb.

Og då kom eg på ei anna anna historia, fra tiden med Lars og Linjegods, midt på nittitallet.

Min port nede på Linjegods terminalen ved Flotmyr, den gangen, den va på sørsiden og nærmest kontoravdelingen.

Og Flotmyr område va ikkje akkurat et rottefritt område, for å sei det mildt …

 

Heile plassen va jo bygd opp på eit gammalt søppeldeponi.

 

Men, det va utplassert rottefeller rundtomkring heila bygget, så me va på ein måte ikkje så voldsomt plaga med krapylene. Foruten den gangen når ein palle med poteter velta ut av et skap ei natt, under lossing.

Og rottene fikk et gratis etegilde av sjeldent kaliber. Jøje meg …

Eg minnast eg kom kjørande nåke søvndrukken på jobb, og plutselig føltes det som om eg kjørte over ei velvoksen ferist, der eg passerte potetbelte som hadde lagt seg, utover plassen …

Kanskje tok eg knekken på et par rotter også, eg vett ikkje … Men, det e for så vidt ei anna historie …

 

Den gangen eg kom i hug, det va ein morgen eg skulle lasta med meg ei eska som hadde ligget nåken dager, før den endelig va avtalt utkjørt.

Slike esker, dei plasserte eg alltid på ein palle lika ved porten min, eller rett innenfor for å væra heilt presis ….

Den pallen, det va ein mildt sagt utrangert palle som heilt klart hadde sett sine beste dager. Kanskje hadde den opplevd ei rundreisa gjennom heila Europa, før den fikk sitt siste hvilested, akkurat der i min port. Det e ikkje godt å vita …

Lukst i søppelcontaineren røyk den i hvert fall, etter episoden eg tenke på …

For den va jo full av hull, der den lå og sikkert hadde ligget, mange år før eg begynte der …

 

Linjegods terminalen va ein terminal med dunkel belysning, men når sola stod opp, skinte solstrålene lukst ned på denna berømte pallen.

Det va i et sånt øyeblikk eg bøyde meg ned for å plukka opp den esken, som endelig skulle kjørast ut.

Kaffetåren fra morgenmøtet va nettopp fortært, men hadde mest sannsynlig ikkje heilt slått inn ennå, så det va fortsatt ein litt småtrøtt undertegna, som tok tak i eskå å drog te …

 

Men, eskå satt litt fast på ein måte, eller det va nett som om nåken holdt den litt igjen …

 

Så eg tok litt ekstra i for å få den laus …

Plutselig … Så løsna eskå, men bunnen hadde tydeligvis fått seg ein kilevink, så det dryssa slike isopor kuler ut av den og ned på pallen, å la seg i ein liten haug …

Ein haug som på merksnodig vis bevegde på seg.

 

Å før eg fikk omrymt meg, titta et kollosalt rottetryne meg lukst i augene, med et olmt blikk Kånå definitivt hadde misunt den …

Eg hadde jo mest sannsynlig nettopp røska frokosten ut av rotteklørnå …

Eg skreik … Rottå åpna kjeften og skreik … I hvert fall så trur eg den skreik …

To par sylskarpe hoggtenner lyste imot meg i gjenskinnet fra solå, og eg spratt sikkert to meter opp og bakover, i full forferdelse …

Før utysket tok rennafart, spratt opp fra hullet i pallen, spant et lite øyeblikk i isoporkulene, før den pilte ut av porten …

Svær som et fjell …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Eg trur ikkje eg har blitt skremt så te de grader som den gangen, hverken før eller ittepå

Eg stod nåken sekund å samla sammen litt mot, før eg tok tak i den forbaska pallen, og drog den lukst ut på rampen, der eg kasta den sporenstreks rett i søppelcontaineren …

Å erstatta den med ein ny og litt finare palle, uten hull … Tjera vena meg …

 

Så … Ha ein flott og rottefri mandag, Folkens …

 

Over og ut fra meg … 🙈🙈🤣🤣👍

 

 

Litt om det å legge Planer, liksom …

Eg og Kånå – To foreldre, fire barn og litt om planer og sånn …

 

Eg sitte i stugo sammen med Mini’en. Det har blitt søndag. Me ska på fossil jakt idag. Det har vært ein plan siden fredag.

Planen va egentlig også å skriva et innlegg te igår. Men, så e det detta med å ha planer då, i et hus med andre som også legge planer. For då får man gjerna planer som krysse spor, ein eller anna plass, etter hvert som dagen skrider frem.

Det va det som skjedde igår. Opp til fleire ganger …

Derfor e det herlig med disse helge morgenene, for det e sjelden at mine morgen planer krasje med den andre i heimen, sin trang te å legge planer.

Den andre e sjølsagt Kånå, og hennas plan om morgenen i helgen, det e stort sett å få skjønnhetssøvnen sin. Den planen pleie eg sjelden å kverulera om. Eg synast det e heilt kurant å stå opp i helgå eg.

 

Det å nappa med seg Mini’en før me luska opp trappå, finna frem ein kaffekopp, setta på barne-tv, kanskje smøra ein brødblings eller to. Somme ganger, så tar me den heilt ut istede for å vær frokost politisk korrekt, å finne oss kvar vår skål med overskytande chips, fra kvelden før.

Også sitte me sammen i sofaen, eg og Mini’en, å føle oss skikkelig uskikkelige.

Ein gang, så stekte me oss ein Grandiosa te frokost. Men, då blei det sjau. Nesten ein perfekt storm …

For, den planen krasja for så vidt med høvdingen i heimen sin plan, med tanke på lettvint middag, seinare den dagen. Jøje meg …

Det finnes faktisk søndagsåpne dagligvare butikker nå til dags, argumenterte eg for, når Kånå talte te tre med armane i et solid hoftefeste, foten gikk lukst i gulvet og to pizza spisande frokost slabbedasker fikk det strenga blikket …

 

Men, tebake te igår. Kor eg hadde ein plan om å få ut litt meir komplett uviktig lesestoff, fra familien Vandrende Kaos sitt dagligliv. Eller kvardagen vår.

Eg hadde og ein plan om å se fotbalkamp klokkå to igår. Merseyside derby i Liverpool …

Det va egentlig den første planen som gikk lukst te helsikke. For Han i Midten skulle spilla basketball kamp. Også klokkå to. Kånå skulle baka boller, vaska hus, rydda på loftet, legga sammen klær, vaska klær, støvsuga, etc etc …

Det va ikkje vanskelig å bedømma ka slags plan som va overordna alle andre planer, som kanskje og meget forsiktig ble lagt frem, av andre enn Kånå …

 

Det blei allikavel kjekt på basketball kamp. For all del. Det e jo kjekt å følge de små sine krumspring på diverse fritidsaktiviteter. Og Han i Midten hadde jaggu meg blitt flink i basket. Skjønt, bestemme den guten seg for å bli flink i nåke, så blir han det.

Det e sikkert derfor me til stadighet har ein diskusjon gåande, eg og han, om koffår han ikkje kan bestemma seg for å bli god i skolearbeid …

For han kan visst han vil. Det vett me begge to …

Men, så kom Fatter’n i hug si egen vurderingsbok, fra barneskolen. Kor Frøken som regel skreiv  ” Frode jobber godt, men kan så meget mer, om han bare vil “

 

Jaja … Eplet faller gjerna ikkje langt fra stammen, osv osv … Alt det der liksom …

 

Eg fikk jo sett nesten heile andre omgang, av Merseyside derby’et, så litt av den planen gikk ikkje heilt i vasken. Men, Mini’en sin plan om å gå te skolen for å leita itte fossiler som lærerinnå hadde gravd ned, den gjorde det … Gikk i vasken …

For Kånå hadde ein plan om at me skulle til Svigerfar i bursdagselskap. Han fylte år i går.

At eg då gikk på dass, lika før me visstnok skulle gå. Det va ikkje innafor, i henhold te Kånå sin plan.

Eg høyre ennå ekkoet fra hennas iltre stemme nede i gangen igår, når eg gikk ned for å slippa ut overskytande kaffe, idag. Ikkje minst Mini’en sin såre og triste gråt, når han fortsatt ikkje hadde fått gravd etter fossiler på skolen, slik Fatter’n hadde lova. På fredags kvelden …

 

Litlajentå skulle forresten på fotballcup, seint på lørdags ittemiddagen, så hu hadde blitt henta av treneren.

 

Eg hadde ein plan om at Kånå kunne ta seg av det å kikka på Litlajentå sine kamper, siden eg hadde vært på basketkamp. Slik at eg kunne kosa meg med kaffi hos Svigerfar.

Men, eg hadde ein sterk mistanke te at Kånå ville kjøre trumfkortet sitt, også.

Et slikt trumkort utført i plenum. Slik som når me satt i selskap hos Svigerfar igår, og Kånå liksom silkemykt legge ut foran alle i selskapet, om ikkje eg snart kunne gå ned å se på kampene te Litlajentå.

Eg visste det ville komma, selv om Kånå på ein måte hadde nevnt tidligare på dagen, at ein av oss måtte gå fra selskapet å se på jentå, og insinuerte at det skulle vær hu. Men, sjølsagt allerede hadde bestemt at det skulle vær meg …

 

I slike situasjoner, så e det ekstremt viktig selv om man på forhånd vett ka som ska skje, at man ikkje gir seg heilt uten kamp. Med tanke på å henta ein slags “gevinst” inn seinare.

At man liksom vise ein passe porsjon med misnøye, øvefor oppgåvå man nettopp har blitt gitt, selv om man visste den ville komma …

Slik at Kånå på et underbevisst nivå, får ein merksnodig trang te å gjerna gjør opp for den oppgåvå, Fatter’n nettopp nåke misfornøyd har akseptert …

Ein slags utspekulert omvendt psykologi metode, mellom to kjempende foreldre, om å ha et slags overtak i heimen. På sett og vis …

Nåken trur de vant, andre har tilsynelatende tapt, men faktumet i saken e gjerna at ligningen alikevel gikk i null … På et uforklarlig vis …

 

Litlajentå sitt lag vant ein og tapte to kamper igår, Han i Midten sitt basketball lag gikk på et hederlig tap og Merseyside derbyet endte uavgjort.

Og, om eg ska oppsummera ein lørdag med diverse planer som kryssa sine spor, i hytt og pine, omtrent te lørdagen tippa over te søndag …

Så vil eg vel finna det meget feil å sei, te slutt og itte mange diverse krumspring fra forskjellige parter gjennom heile dagen, at gårsdagens umiskjennelige ligning ikkje gikk ut i null … På ein måte …

 

Uansett … Nå står ein ny dag foran oss, med i hvert fall ein plan som e nødt te å utførast … Nemlig fossil graving på skolen med Mini’en …

Det trur eg har høyrt omtrent førtiåtta ganger, allerede.

At det ikkje blei utført igår, liksom. Og at idag, ja då ska me jaggu meg gjør det. Punktum … Jøje meg, altså … Han har nåken egenskaper fra si kjære mor, han der Mini’en og, sjøl om han gjerna e som snytt ut av meg …

Bestemt og standhaftig … Det kan nok passa den guten godt, vil eg tru …

 

Ha ein fantastisk søndag, Folkens … Med eller uten planer …

 

 

Elefanten i rommet …

Foto : Willy Thuan – Phuket101

 

Det har blitt lørdags morgen, ein nydelig kopp kaffe har blitt drukket opp og eg og Mini’en stod opp sammen tidligare idag. Når sant ska seiast, så va eg liksom inne i ein god blogg periode litt ut på sensumaren, som plutselig endte med et realt svalestup, eller magaplask lukst ned i sanden. Som baby elefanten ovanføre …

Hovudet blei godt begravd ned i markå, og alt blei te ein fortsettelse som aldri kom …

Fleire innlegg har for så vidt blitt påbegynt i denna perioden, men ingen nådde det berømte punktet kor undertegna trykka publiser. Koffår det har blitt slik, det e det vel ingen andre enn meg sjøl som kan svara på, men har falt ned på avgjørelsen om at det trenge eg ikkje gjør …

Livet tok over, jobb har krevd sitt og då e det lett å prioritere det som e viktigest.

 

Eg kunne jo vært ærlig og lagt ut om alt som skjer her i heimen, slik andre bloggere eller kanskje slikt spesielt ein toppblogger gjerna gjør, å påberope seg ærlighet for å rettferdiggjør alt som blir skrevet. Men, eg har aldri brukt ærlighet som ein faktor for mine skriverier …

Faktisk, så ville det vært ein såpassa stor selvmotsigelse, med tanke på “krydder” dosene som mine tekster gjerna e gjennomsylta med. At et slikt argument eller motto, mest sannsynlig ville falt på stengrunn.

Sjølsagt e ikkje alt eg skrive heilt sant. Kånå e ikkje ein skremselsfull drage som krype opp fra mørkets dype avgrunn, før hu gjerna maltraktere ein Fatter’n som muligens har gått på ein smell. Ein Fatter’n med et sterkt kronisk forbedrings potensiale …

Ikkje hver gang, i hvert fall …

 

Marty Halvorsen gjør et stort nummer om det at hu e sykt normal. Det e faktisk virkelig sykt det. For kor legger man listå øve kor normal man e ? Eg e definitivt ikkje normal. Som familie e me om mulig så langt fra normalt, som det nok går an å komma.

Men, i kim sine øyner ska man se slikt, når man påberope seg et slags motto. Sitt eget synspunkt ? Blodfansen sitt synspunkt ? Kritikerne man har fått ?

Det e jaggu meg ingen lett øvelse, det å etterleva det mottoet man gjerna påberope seg sjøl. Eller tar etter sine følgere. Eller bruke for det som det e verdt, på sarkastisk vis fra sine kritikere …

 

Derfor har eg valgt mange beskrivelser på min blogg, for å liksom heil gardera meg mot etterleve et motto, som eg strengt talt gjerna ikkje kan … Man kan ikkje alltids vær ærlig … Somme ganger e det faktisk meir riktig å ikkje vær ærlig, når man gjerna skrive om slike nære ting, som familielivet …

Normal, det komme nok hverken eg eller vår familie aldri nåken gang te å bli. I hvert fall om man setter opp ein mal, bestemmer at detta e innafor normalen, eller til og med sykt normalt, å definere alt anna som unormalt …

Normal !?! … Eg lika ikkje det ordet. Man e som man e, også får det vær opp te andre å godta og respektera det mennesket man selv har blitt formet til, og omvendt …

Ka som e normalt finnes det ingen fasit på, for det kan vær heilt forskjellig med tanke på forutsetninger og omgivelser man kommer i fra …

 

Det som står øverst på min blogg header, det komme faktisk fra ein lesar. Fra sjølutnevnt men ydmyk instagramguru Kristin Samskott, når hu anmeldte bloggen min på fjesbokå.

Så sånt sett, har faktisk eg og på sett og vis blitt påvirka av ein av mine leserar, når eg valgte et slags motto, eller beskrivelse av bloggen min. Slik som gjerna andre også har blitt …

Men, eg syntes det va viktig å ikkje bare velge eit motto, eller eit utsagn, for å beskriva ka mine skriverier handla om.

Slik at man ikkje blei bondefanga av sitt eget motto, og gjerna ende opp med å forsøka å gi sine leserar akkurat det man tror de vil ha. Somme ganger e mine innlegg ellevilt heseblesende og morosamme. Andre ganger ektefølte og tankevekkende …

Som oftast forfriskande hverdagslig, varmt og gjenkjennende. Av og til vondt-i-magen gøy, helsprøtt og lattervekkende …

 

Men … Somme ganger så blir det plutselig bare stillhet … Slik det til tider har vært nå … Og som ikkje blir videre forklart.

 

Det får rett og slett vær elefanten i rommet (eller på strandå) som bare eg ser … Enkelt og greit …

 

Men, eg likar virkelig denna bloggen min, og det å skriva om saker og ting som skjer rundt meg … Og savne faktisk den sikkert lika mye som dåkke leserar forhåpentligvis gjør, når den falle litt til jorden og blir borte ein periode …

Av og til e ein elefant tyngre enn man skulle trodd, mens andre ganger lika lett som ein ballong fylt med helium …

Denna gangen trur eg den va fylt med bly …

 

 

U – Svingen …

 

Etter ein nydelig dag på kontoret på torsdag, så tok livet ein u-sving … Mini skulle på speideren litt ut på ettermiddagen, så eg nevnte for Kånå at kanskje eg og hu kunne gå oss ein liten tur, mens guten va der …

Kånå trudde ikkje sine egne øyrer først, å måtte spør meg om hu hadde høyrt rett … Før hu sjølsagt sa seg villig te å gå tur … Med meg.

Herregud … Me gjør jo nesten aldri slikt meir … Går tur, bare eg og Kånå …

Stort sett, så har me Kleggen (red. Les Mini) klint opp mot leggen te ein av oss …

 

Før han, så va det Litlajentå … Og før hu hadde me Han i Midten dinglande etter oss … Og sist men for så vidt først, Eldstemann …

Jaja … Me har jo blitt vant med det, og rusla i hvert fall endelig smålykkelige mot barnehagen, der speideren skulle møtest …

Endelig, så skulle me ha ein time friminutt fra småbarnslivet, igjen …

 

Men, som Kim Larsen så muntert bedrøvelig synge – Livet er langt, men lykken er kort … 

For, me hadde ikkje kommen oss lengre enn lika rundt svingen fra vårt eminente rekkehus, før katastrofen va et faktum og turen gikk lukst i dass …

Lærerinnå te Mini’en hadde testa positivt for Covid-19, Fatter’n hadde vært på foreldremøte og Mini’en gikk jo på skulen … Og nå ringte smitteverns telefonen å kasta både meg og Mini direkte inn i karantene …

Tjera vena meg … Me skulle jo gå tur … !?

 

Jøje meg, altså … For ein u-sving sånn både bokstavlig talt og metaforisk sett, det blei …

Mini’en som hadde sparka foran oss i full fart måtte hankast inn, både eg og han måtte ned å testest og de på jobb måtte jo informerest …

 

Telefonen fra smittevernet ble etterfulgt av et par timer med komplett kaos … Før nyheten begynte å synka inn hos oss …

Eg grua meg te å bli testa, for ein vatt pinne langt inn i snyteskaftet, det e absolutt ikkje nåke eg foretrekke. Mini’en va og både spent og litt forskrekka, men tok det nåke bedre enn Fatter’n …

Kånå beroliga meg med at hu hadde høyrt de kun tok prøve i halsen nå …

 

Men, det gjorde de ikkje …

Eller jo … På Mini gjorde de bare det, for han blei testa først …

Puuh, tenkte eg. Og gapa så høgt eg kunne for legen som tok testen, å pusta letta ut når fjotten drog vattpinnen ut igjen …

Men, gikk på ein kraftig smell når han uten forvarsel trødde pinnen lukst inn i nasaboret etter turen ned i halsen … Giiisp …

Mini’en lo når me kjørte heim over igjen, å sa at augene mine hadde blitt trillrunde når nesen blei penetrert …

Eg trur fanken meg sykesøsterer på teststasjonen flirte litt og, når Fatter’n fikk akutt sjokk av ein nesepenetrerende lege …

Men, den som lo mest, det va Kånå når Mini’en løp opp i stuå for å fortella at pappa jaggu meg hadde blitt testa i nesen, allikavel …

Knekken i knærna, krampelatter og alt det der …

 

Det e fanken meg merksnodig altså, kossen ein liten telefon samtale, rett og slett kan snu livet ditt opp ned, på bare noen få sekund …

– Hei Frode, e du pappen te Maximilian. Me ønske å testa deg og guten din. Noen har nevnt dere som nærkontakter etter å ha fått Covid 19 smitte … 

Kaboom …

 

Det gikk for så vidt så godt som det kunne gå, situasjonen tatt i betraktning …

Både eg og Mini’en fikk svar sent fredags kveld, om at testen va negativ …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Aldri før, så har eg vært meir glad for at nåke positivt endte opp som negativt …

Og Mini’en kasta seg om halsen på Kånå og kauka … – Åh, jippi Mamma, nå kan eg endelig gi deg ein klem, igjen … 

 

Eg, eg satt å venta på samme reaksjon fra Kånå … Men, den kom aldri …

Man skulle jo trudd at livsledsageren man har valgt å dela livet med, ville bli overlykkelig øve at sin kjære mann fortsatt var frisk som ein fisk …

Men, når sant ska seiast, så hadde eg jo aldri vært syk … Sånn egentlig … Så det va gjerna ikkje så stort, allikavel …

Når eg fikk tenkt meg om …

 

Men, eg fikk på ein måte klemmen min te slutt … Når me hadde fått Flokken te sengs, roen hadde senka seg øve rekkehuset vårt og Kånå hadde fått samla seg …

Då krøyp hu jaggu meg inn i armkroken min der i sofaen, med et smått lykksalig lite sukk …

 

Det va forsåvidt alt eg trengte …

Den siste lille u-svingen, som brakte livet vårt tebake te normalen igjen …

I den grad vårt liv kan kalles normalt …

Sånn relativt sett …

 

Og der, med et lite Covid-19 smell … Så va bloggen jaggu meg i gang igjen …

 

Fantastisk …

 

Ha ei flott uka, Folkens … 👌👍

 

 

 

 

 

 

Når Rett blir Galt, liksom …

 

Siden Kånå e sidemann for tiden, bytte me på kim som levere hos kundene våre, noen tar hu, andre tar eg og somme ganger levere me sammen … Idag, så tok Kånå første levering …

Inne i lastebilhyttå, der hadde det begynt å legga seg et pent lag med støv … Såpassa galt stod det til, at eg sleit med å se ka radiokanal me høyrte på, i displayet te radioen …

Egentlig litt merksnodig, at Kånå ikkje har bitt seg merke i det, tenkte eg. Så eg rusla inn i dagligvarebutikken me leverte til å kjøpte tørkerull, vaskefiller og ein sprayboks med Jif Universal.

Eg va tom for slike wipe’s som eg pleier å ha i bilen …

Nei, det va ikkje heilt sant … Sylinderen med wipe’s hadde vel for så vidt tørka opp … Det e godt mulig at årsaken va ein glemsk Fatter’n som ikkje hadde lukka lokket igjen, sist gang den va i bruk …

Eller at sist gang den va i bruk e så lenge siden, at til og med Fatter’n sin glemskhet kunne blitt tilgitt … Uansett, så va den ubrukelig …

 

Men, på neste levering når Kånå jumpa ut av bilen, gikk eg amok med Jif sprayen, vaskefiller og tørkepapiret … Jøje meg, eg fikk jo nærmast sjokk når eg så kor svart fillå blei, når eg sklei øve interiøret.

Her har det blitt sterkt forsømt i ei god stund, det herska det liten tvil om …

Så jumpa Kånå inn i bilen igjen itte leveringen sin, og satte nåken svære auger i meg. Der eg spant over midtkonsollen, så støvet stod te værs …

 

– Tjera vena meg, Frode … Har det klikka for deg ? Spurte hu forbløffa …

– Klikka ? Nei, det va bare så skittent, så eg tenkte eg kunne vaska litt, når du e ute å levere … Svara eg, som sant va …

– Tenk … Ja, tenk om du hadde sett slikt heima og … Mumla Kånå småsurt for seg sjøl, før hu tok beltet på seg å eg kjørte videre …

 

Detta e jo heilt typisk, tenkte eg der og då, idag…

Når eg endelig gjør nåke rett, så blir fanken meg det galt, også …

 

Akkurat som den gangen eg hadde sett ein haug med smuler på gulvet, ved kjøkkenbenken … Å nappa med meg støvsugeren som stod midt nede i gangen, når eg hadde vært på do, for å støvsuga oppe på kjøkken når eg kom opp …

Då kauka plutselig ei ilter Kånå te lika etter, å lurte på ka idiot som hadde tatt støvsugaren fra hu, der nede i gangen …

Eg rakk jo ikkje å støvsuga der oppe ein gang, for den måtte hu jo ha ned, asap … Og før eg fikk omrymt meg, så hadde Kånå jaggu meg støvsugd oppe på kjøkkenet også, slik at eg ikkje fikk gjort det eg sko gjør og hadde sett …

Mens Kånå gjekk å gneldra øve, at eg ikkje hadde sett skitten i heimen, om den så hadde dansa på nasen min …

 

Eller, nett som den gangen eg hadde sett at oppvaskmaskinen va full, slik at den måtte tømmas før man satta nåke inn i den, og skulle til å begynna …

Men, blei istedet sendt lukst ned i gangen for å hjelpa Mini’en med nåke, fordi Kåna va opptatt med nåke anna …

Og når eg kom opp igjen, så va maskinen mirakuløst både tømt og fylt opp igjen … Mens Kånå satt i sofaen og uffa seg øve alt hu måtte gjør, her i heimen …

Tjera vena meg, altså …

Eg stod der med munnen full, den gangen, men holdt klokelig kjeft … Man gjere seg ikkje te idiot, for slike småting, då e det bedre å vær tosken som ikkje har gjort nåke …

 

Det finnes nok mange fleire eksempler øve slikt, der kor eg har sett nåke som må gjerast, men blir omdelegert før eg får det gjort.

Og når eg e komme å ska gjør det eg hadde tenkt å gjera først, så har Kånå allerede fullført oppdraget …

For all del, eg ska ikkje skryta meg sjøl opp i skyene, for eg e nok fortsatt ein mann med kronisk forbedrings potensiale, med tanke på husarbeid i heimen …

Det e bare så forbaska fortærende, med dei gangene eg for så vidt endelig har sett nåke som må gjerast, men blir fratatt både ære og anerkjennelse for oppdagelsen, fordi Kånå e for kjapp i vendingen og har fått det gjort …

Då kunne jo straks nåke av det uforløsta potensialet blitt omgjort te harde fakta, sånn husarbeid messig sett på saken … På ein måte …

 

Jaja, lastebilen blei gullande rein innvendig idag, og Kånå blei raskt blid igjen. Faktisk, så vaska hu litt øve på si sida hu og, uten å stjela kred for initiativet mitt … Eg fikk nok ei litå stjerna i margen idag, te slutt …

Og eg trur ikkje eg e aleina blant all verdens fedre, med det fenomenet å bli offer for Kåner, som e for kjappe i vendingen …

Slik at me fedre blir fratatt potensiell ære og anerkjennelse, me tross alt kunne fått, men ikkje fikk …

 

Men, det har gjerna litt med auga som ser også, kanskje …

 

Det kan jo godt vær det e oss fedre som e for treige i avtrekket, istedet for at det e Kåner som e for kjappe i vendingen …

 

Men, det trur eg neppe … Faktisk, så kan eg aldri tenka meg det … Ånei … Slik e det nok bare ikkje …

😉😁

 

Bålet i Boden …

Skjermbilde fra dagens nettutgave av Haugesunds Avis

 

Først og fremst, så vil eg takka alle som har sendt meg melding i dag, med spørsmål om det va kaldt i Boden i natt, og takk te alle gode råd om andre måter å holde varmen på, der ute i Boden …

Det gledes over at dåkke tenke på meg, og ikkje vil at eg ska frysa ihjel …

Eg blir oppriktig glad over at bekjente, venner og totalt ukjente mennesker tenke på mitt beste, i en slik situasjon … Ka sko eg gjort uten dåkke … 🥰🥰🤣🤣🙈🙈

 

Men …

 

Det va dessverre ikkje eg som fyrte opp et bål ute i Boden …

Itte mange års erfaring vett eg bedre enn å gå lukst ut der, uten å vær godt forberedt. Som regel, så har eg gjerna gjemt unna nåken ekstra varme tepper der ute, på ein lur plass …

Slik at ikkje det dilemmaet ska bli et reelt problem …

Eg takke igjen, for all omtanke, fine ord og bilder eg har fått på snap, messenger og mms idag … Det va ikkje få 🙈🙈🤣🤣👍

Men, det va altså ikkje meg …

 

Det va Kånå, itte edderkopp stuntet sitt …

 

Eg tok bare på meg skylden øve for politiet og brannvesen, slik at Flokken fortsatt skulle få mat, bli sendt på skulen og ha et noenlunde ryddig hus å komma heim te …

Eg e skremmande klar øve kim av oss foreldre her i heimen, som hadde blitt mest savna og ikkje minst e den mest uunværlige her heima, på sett og vis …

 

Sånn ellers, så vil det i ettertid bli handla inn ny sovepose av bedre kvalitet, satt inn en liten panelovn og mest sannsynlig bli isolert der ute i Boden …

Sånn i tilfellet Kånå formodentlig skulle gå på en ny smell, nå når det går mot kaldere tider …

 

Typisk vett du … Nå … Nå kan det gjerna tenkast øve å isolera den forbaska Bodå, nå når hu har kjent litt på følelsen sjøl …

Gudhjølpe meg, altså …

 

🙈🙈🤣🤣👍

Nu tar vi Tyren ved Hornet – Live oppdatert …

 

Det skjedde et eller anna i sjøormtårnet på Seljord, som va befengt med Norges største edderkopp bestand …

Nåke uforklarlig forløysande, men som ikkje blei fullført …

Derfor, og etter et tips fra Kånå som hadde lest at ved å utsetta seg sjøl for akkurat det traume man frykte, så kan man bli kvitt skrekken …

 

Så nå … Nå rulle me film … Tidenes verste edderkopp film, som ifølge både Kånå og eksperter, visstnok skal ha terapautisk effekt …

Gulp … 🙈🙈🙈

 

Eg har ein liten snikande mistanke om, at detta muligens vil få et slags etterspill …

😱😱😱

 

Wish me luck … 👍

 

Kanskje eg ska kjøra sånn Live-oppdatering, mens me ser filmen ?? …

For, allerede … Og bare ca tolv minutt ut i filmen, så slite eg nåke heilt for jæklig … 🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈

 

 

 

Gudhjølpe meg … Krapylet har sneket seg med fra utlandet, i ei kista … 😱😱😱

Eg holdt på å pissa på meg … Aggressive e den og … 🙈🙈

 

 

Åsså finne den seg jaggu meg kjæreste, itte å ha morda ein fugl som ville spisa den … Og flytte sjølsagt inn hos eit ektepar med barn … Den vrien, den va pokker meg unødvendig … 🙊🙊

 

 

Idiot … Du klatre ikkje opp der … Fy f… … Terapi meg ein viss plass …

Og nå, nå har denna morderiske edderkoppen fanken meg formert seg, med ei lokal edderkoppinne … 🙈🙈😱😱

 

Ein skummel jækel av ein edderkopp, har blitt te horder av edderkopper …

Akkurat ja …

Å der hoppa Kånå to meter te værs, når Fatter’n skreik te som ein ulv mot månen … 🙈😱🤣

 

 

Jiiiizusss ….. …. …

 

 

Okay … No more tredemøller på meg … 🙈🙈😱😱🙈🙈

Jaja, der røyk tredjemann på kun kort tid, for disse hordene av edderkopper …

Og eg har trukket beinå mine godt opp unna rævå … Itte ein lurte seg ned i ein tøffel … 😱😱🙈

 

 

Sjå … Der i kuppelen nederst te høyre … Detta burde vært ulovlig … Det går ikkje ann … Kossen i helsikke ska ein massebarns pappa bli kurert for edderkopp skrekk, når man blande inn barn og ekstremt giftige muterte edderkopper … !!??!! …

Detta e absolutt ikkje greit … Det e ikkje greit i det heila tatt … !!!!

🙊🙊🙊🙊

 

Åhh … Himmel og hav … Det gikk bra … Edderkopp drept av barnebok … ❤❤🥰🥰👌👌

 

 

Nei, nei, nei … Nå har det gått for langt … Slikt gjør man bare ikkje, om det så liksom bare ska vær ein film …

Altså, barn og dødsgiftige edderkopper det e ein ting. Men, å blanda toalettet inn i ligningen, det va intet anna enn ondskapsfullt …

Eg har store, STORE problemer med å sjå at det finnes så mye som et snøfnugg av terapautisk materiale i denna filmen, te nå …

For … Eg ska aldri bruka hjelm meir, aldri skru av ei lampa med bryteren under lampeskjermen, aldri trø opp i tøfler, aldri løpa på tredemølle, aldri spisa frokostblanding fra eskå … Og nå, NÅ … Så e for helsikke meg dassen ødelagt og …

Fri og bevare meg vel … 😱😱😱😱

 

 

Å der røyk popcornskålå, i samme slengen … 😱😱😱😱

Herreguuuud …

 

 

Okey … Eg e seriøst ferdig med denna filmen … Nå e det nok …

Over og ut …

Terapi har det vært fint lite av … Og aldri før har eg hatt fleire skrekkfulle tanker om disse forbaska krapylene, enn nå …

 

Anbefales absolutt ikkje for slike som meg … Ikkje et sekund av denna filmen, har vært av terapautisk betydning …

Ikkje et millisekund ein gang …

 

😱😱😱😱

 

 

Kånå, Vaskemaskinen og den råflotte, høge og stilige Fyren …

 

Me hadde nettopp levert ein vaskemaskin hos ein privat kunde, her i dalstrøkene innafor Haugesund. Klokkå va to, me va langt inne i rutå våras og dagen nærmer seg slutten … Og Kånå va birsur …

For, på veg av bakløfteren te lastebilen holde det på å gå galt. Vaskemaskinen tippa te venstre å sklir nesten av sekketrallen …

 

– Jammen, svarte salte bananer. Sko ikkje du holda balansen da ? Utbryte Fatter’n, og kikka forferda opp på Kånå …

– Hmph, tssiiisk eh, åh joda … Svara Kånå, med ei merksnodig skjelmsk grimasa om andletet, mens blikket hennas flakker i en heilt anna retning, enn der det burde vær.

Nemlig ned mot vaskemaskinen …

 

Det gikk heldigvis bra, balansen blei gjenvunnet og vaskemaskinen blir trilla videre og inn i gården, te kunden. Opp på ein treplatting og forbi hjørna på huset, kor ei dør i kjelleren flyr opp …

Ut av dørå spretter en høy, råflott og stilig fyr kun ikledd ei morgenkåpa, i beste Kramer stil fra Seinfeld …

Fatter’n blir nåke satt ut, sekkatrallå med vaskemaskinen mister balansen igjen og tipper lukst fremover. Fordi Kånå sine feromoner løpe løpsk. Både vaskemaskin, balanse holding og Fatter’n e glemt, der Kånå akutt skrur på ein sjarmoffensiv, av sjeldent kaliber …

 

Så … Mens Fatter’n nærmast letta fra bakken, når vaskemaskinen slår i treplattingen, med et smell … Står Kånå plutselig i ein positur skremmande utypisk henna … Der dei pensjonerte mjølkefabrikkene blir trøkka frem og opp, håret blir vifta grasiøst bakover av ei hånd mens den andra hvile unaturlig elegant på hoftå …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har det klikka totalt for Kånå, e det førsta som slår meg når eg ser denna merkverdige oppførselen …

– Å hei du ja. Her komme me med vaskemaskinen din, vett du … Kvitra Kånå, og det e nesten som om eg ser tendenser te “duck-lips”, der hu liksom suge kinnene sammen … – Kor vil da ha den da, ska me setta den inn, kanskje ? Fortsette den samma damå, som tre minutter tidligare hadde forbant seg øve kravstore privatkunder, og bestemt fortalt Fatter’n at varene skulle bli levert på gateplan …

Og ikkje ein centimeter lengre … Det e det som står i instruksen vår, hadde Kånå messa i vei om, lika før denna leveringen …

 

Når sant skal sies, så trur eg denna stilige fyren blei lika satt ut av Kånå, som eg blei av han … Der hu kakla i vei som ei verpesjuk høna, som ikkje hadde fått lagt egg på evigheter … Himmel og hav, altså …

Fatter’n har nettopp landa igjen, etter en liten ufrivillig flytur, mens Kånå vippa ukontrollert på håret, som om hu plutselig har fått et Tourettes tick …

Den råflotte, høye og stilige fyren, spør forsiktig om ikkje me bare kan sette vaskemaskinen, inn i garasjen. Og før eg får sjanse te å svara, komme Kånå meg i forkjøpet …

– Åja, kan skjønna me kan det vett du ! Svara hu kokett, snur seg rundt på ein femøring så håret flagra å setter den snertne stumpen sin i mot fyren, så han nesten må hoppa unna for å ikkje få den lukst i fanget …

 

Fatter’n fatta ingenting, men tar tak i maskinen å drar den til seg, mens han vippe den elegant bakover og trilla den mot garasjen. Fyren stikke inn ei sidedør på garasjen og trykke sikkert på ein åpnar te porten, og sesam sesam så går porten opp …

Kånå runda hjørnet og spasere inn i garasjen, med et ganglag til og med Cindy Crawford ville misunt hu, i sine glansdager på catwalken …

Fatter’n har for lengst innsett at Kånå e komplett ubrukelig, på akkurat denna leveringen, og sette vaskemaskinen kontrollert i fra seg.

– Jøje meg, du e jaggu meg sterk du. Seie denne stilige fyren imponert, når Fatter’n løfta maskinen litt opp, for å dra ut sekketrallen …

 

Fem minutt senere … .. . 

 

Kånå sitter rimelig snurten i setet sitt, og kikka surt ut av vinduet, der me suser mot neste levering …

Hu hadde observert denna råflotte, høge og stilige fyren i et vindu som gikk fra gulv te tak, akkurat når me sko dra den av bakløfteren … Uten morgenkåpen på seg …

Derav detta plutselige tapet av fokus, når hu egentlig skulle holda balansen, på vaskemaskinen …

 

Men … I garasjen, så hadde plutselig Fatter’n fått ein god del meir oppmerksomhet, av denna råflotte, høge og stilige fyren, enn ka Kånå fikk. Ja, faktisk så hadde Kånå blitt komplett oversett av denna fyren, som tydeligvis fikk Kånå te å gå nærmast av skaftet …

Jøje meg, eg blei jo nesten litt forlegen der eg stod midt i garasjen, og tok imot både beundrande blikk og flotte kompliment …

 

Mens Kånå liksom falt sammen, som ein mjølsekk med hull i … Og sa ikkje et ord te Fatter’n, før me hadde levert hos to-tre kunder til …

 

Eg vett ikkje eg … Ka som liksom va verst eller best … Stillheten fra Kånå, eller oppmerksomheten fra “Jan Thomas” …