Sjakk matt …

 

For dei som følger med på Snap ( frode_skogoy ) … Så hadde me rein og skjær harmoni og idyll her igår kveld … Fatter’n laga Pizza på ein fredag, siden me hadde Taco på tirsdag, og kvelden blei tilbringt foran tv’en.

Jentungen baka brownies og me kosa oss glugg ihjel.

Kvelden va nærmast perfekt …

Så … Liksom for å komplementera kvelden, fant kidsa frem sjakkspillet våras når filmen va slutt og gjorde seg klar for ein omgang i sofaen.

Fatter’n hadde funnet seg ei iskald, og nøt virkelig denna sjeldne stunden med familiekos, på ein hvilken som helst fredag.

Eg leste i ei bok eingang, at summen av dine handlinger, vil forma ditt neste liv, år, uka eller neste kveld.

Eg vil ikkje utelukka det sista der.

At eit eller anna eg har gjort, blei summert sammen og la grunnlaget for resten av denna herlige kvelden. For, ikkje meir enn omtrent to og eit halvt minutt ut i detta eminente sjakk partiet.

Så begynte saker og ting å utarta seg.

 

 

Jentungen fyrte igang ein «rokade» og laga komplett kaos i stugo …

Rokade !!?? … Hverken eg eller gutane e i nærheten av Magnus Carlsen sine ferdigheter, eller hvilken som helst sjakk amatør. Me vett omtrent kor brikkene har lov å gå, and thats it …

Her, så briljerte Jentungen med kunnskaper langt over våras fatteevne, og satte oss meir eller mindre i sjakk matt, før spelet fanken meg hadde starta.

Det endte jo som det måtte …

Full krig i sofaen, og ingen forstod nåkenting … Google måtte tas i bruk, mens Jentungen hardnakka stod på sitt. Hu meinte til og med at detta kun va ein kort «rokade», og himla med augene øve oss uvitende …

Kort «rokade» !?? Hjølpe meg … Finnes det lengre også, tenkte eg. Og skumleste nedover Wikipedia.

Jauda … Jentungen hadde rett hu … Og jaggu meg va det ein kort «rokade» hu hadde utført.

Eg satt med ein følelse øve at detta va begynnelsen på slutten, for ein nydelig kveld som te nå hadde forløpt seg perfekt.

Eg hate når mine mistanker om slikt, blir grundig korrekte.

Ikkje meir enn nåken minutter seinare, itte at gutane duknakka har godtatt at trekket te Jentungen va legitimt som få.

Så ryke de ut i nok eit sjøslag.

Jentungen flytta ei brikka frem, bonden te gutane stod nåke dumt plassert og hadde eit bein på kvar farge. Og når dei tolka det som svart, og at de kunne ta løperen te Jentå, klikka jo hu sjølsagt.

For hu va av den oppfatning at den stod på hvit, å flytta brikkå si tebake.

«Neeei, det kan du ikkje … Du slapp brikkå, då e trekket gjort» Kauka Fjortenåringen. Max Minstemann va enig …

Fatter’n måtte inn å megla igjen, og me kom frem te ein diplomatisk løsning. Ingen va enig, men alle ga seg.

Ett minutt senere …

«Neeei, du slapp brikkå. Du kan ikkje flytta den tebake» Kvein Jentå te, og hoppa elegant frem å kapra tårnet te gutane. Gutane gikk amok. Og kaoset va nærmast komplett.

Diplomatikk blei forkasta og full krig brøt ut …

På seks – sju trekk, fem minutter og ein intens stillingskrig, hadde ein omtrent perfekt fredags kveld blitt snudd om te det reinaste Ragnarok.

Te slutt fløy sjakkbrikkene lavt i sofaen, Jentungen eksploderte så det sang og to gutar fikk ein bakoversveis de neppe har sett like te før.

Så trampa trollet opp på rommet sitt, Fatter’n tok ein slurk styrkedrikk og gutane satt som dei to største spørsmåltegnene eg nåken gang har sett …

«Eg trur ikkje det va så smart å spilla sjakk» Utbryte Max Minstemann itte ei stund, og når luggen hans hadde landa igjen.

«Ska meg å deg spilla mot kvarandre ?» Spør Fjortenåringen og titta på Max.

«Jepp» Svara han …

Og Fatter’n tok oppgitt den kalda med seg ut i garasjen …

Det e sikkert bedre å sitta å frysa der nede, enn å få lobotomert hjernebarken av nok eit sjøslag med sjakk, av sjeldent kaliber …

Eg tok neppe feil …

Fire minutt seinare, høyre eg Max Minstemann kauka ut i sinne, før ei dør smelle igjen med eit brak.

Jauda …

Somme ganger … Då e det bare ikkje dagen for slike koselige brettspill … Eg trur ikkje det hadde betydd nåkenting igår, om det hadde vært Diamanten, Scrabble eller Sjakk …

Nåke hadde gått lukst te helsikke, uansett …

Enkelt og greit …

Punktum …

🙈🙈🙈😂😂😂

Den forsvunne diamanten …

Den forsvunne diamanten …

Detta brettspillet som eg og Jentungen fant frem igår. Når me hadde sett ein film og fant ut me skulle fortsetta kvelden me litt meir kvalitetstid sammen.

Me va blitt forvist opp på loftet, siden Eldstemann hadde invitert te klassefest, og ikkje ville se eller høyra oss nede.


Så … Når filmen me såg først va slutt, titta me gjennom alle spillene våres og fant altså detta. Den forsvunne Diamanten.

Jøje meg, tenkte eg. Koffår ikkje. Me hadde jo spilt et slikt ordspill på fredags kvelden, med stor suksess. Boggle flash. Kor man har fem digitale bokser som vise ein bokstav kvar, også skal man sette sammen ord.

Det va jo knallgøy …

 

Diamanten ville sikkert bli lika gøy, eller kanskje til og med kjekkare. Det va jo slikt man kosa seg «back in the days».

Før alle slike nymotens ting dukka opp. Som Netflix, playstation og i-pad.

Som sagt, så gjort …

 

Første runde va over før me nærmast hadde begynt. Fatter’n fant Diamanten etter kun tre-fire trekk og suste inn te seier. Jentungen blei nåke furten. Eller, nåke furten va gjerna å ta mildt i.

Va jo mega gøy detta. Tenkte eg. Mens Jentungen mismodig plasserte ut brikkene på brettet igjen.

 

Andre runde tok lengre tid.

Plutselig fant Jentungen Diamanten langt nede i sør. Fatter’n rota rundt like ved Gullkysten og utrolig nok fikk eg eit Visum på trekket etter Jentå.

Nå va det første mann te Tanger eller Kairo.

Jentungen hadde flust med penger og kunne flydd inn te seier på tre trekk.

Eg va blakk som ei kjerkerotta og måtte satsa på gode terningkast.

Så … Ut av ingenting, velge Jentå å snu ei brikka selv om hu ikkje trengte. Eg sa jo sjølsagt ingenting. Reglene hadde me jo sømfart før me starta, så hu va vel fullt klar over risken med slike manøvre.

Jentungen snur den røde saken.

Og lukts imot hu stirra ein vaskeekte røvar. Tjera vena meg. Alle pengene hennas røyk rett tebake te banken.

Fatter’n tar ein råsjangs og snur brikkå på sjølvaste Gullkysten. Ein rød Diamant.

Fantastisk … Fem tusen dollar vunnet + fem tusen ekstra. Fordi på Gullkysten blir gevinstene for Diamanter dobla.

Fatter’n fløy inn te storseier igjen.

 

Jentungen blei mørk i blikket. Furten va nok langt fra ein dekkende beskrivelse av humøret hennas då.

Så snur lykken for Fatter’n.

Eg fant Diamanten på ei øy ved Østkysten. Tar sjangsen på å snu den andra brikkå som finnes på øya, siden eg har litt lite monitas igjen.

Jentungen finne eit Visum oppe i nordvest.

Fanken altså …

Fatter’n får ein røvar og jentungen suse inn te seier med eit rungande seiersbrøl som nesten løfta taket ti cm.

 

Eldstemann komme ut i gangen nede fra stugo å lura på ka i all verden som foregår der oppe.

«Me spille bare Diamanten.» Svara Jentungen triumferande. Og legge te.

«Åsså vant eg øve Pappa !!!»

«Herreguuud» Svara Eldstemann oppgitt. «Men, kan dåkke væra litt stille»

«Jaja …» Seie eg og Jentå i kor. Mens me høyre latter og fnising fra gjestene i stugo.

«La de nå kosa seg, der oppe. Det e jo bare løye å høyra på» Sa nåken …


Itte åtta-ti elleville omganger til. Med høglytte forbannelse rop øve røvere som stjal pengene våre, skingrande seiershyl øve seier og irriterte utrop øve å tapa på målstreken.

Så legge me inn årene … Det e på tide å ta kvelden. Klokkå va blitt langt øve leggetid, men herreduuud kor kjekt me hadde hatt det.

Når man har det gøy, e det lett å glemma tiden.

Og … Me hadde nesten ikkje blitt sett nede. Joda, høyrt blei me nok. Men, foruten et par turer ned for å henta brus, snop og litt frukt. Så fikk Eldstemann væra i fred med gjestene sine.

 

Så sånn te slutt. Bare for å trekka ein slags konklusjon ut av detta brettspill kalaset.

Det e godt mulig at mye av det man gjorde «back in the days» for å kosa seg med dei små, mulig e sterkt undervurdert av mange voksne nå.

Som eit middel for å ha kvalitetstid med sine små håpefulle …

Tap og vinn, med samme sinn. Det blei i hvert fall lært ganske kjapt av begge oss to, igår kveld.

Det va jo bare å setta i gang ein gang te, om man tapte ein omgang. Og blei litt sur. For så å vinna med stor margin i neste spill …

Det jevna seg liksom greit ut …


Diamanten e fin sånn … Tilfeldighetene rår kraftig, og man tape sjelden mange ganger på rad …

 

😀😀😀👍

Når lite skjer …

Det har i bunn og grunn skjedd svært lite, fra igår te idag. Me har rett og slett nytt livet her på Telemarkskanalen Camping i Lunde, og unngått de verste hendelser.
Unormalt normalt, rett og slett.
Men … Eg fikk opp et minne på Facebook idag. Fra ein hendelse på jobben min, som yrkessjåfør.
Eit lite hysterisk øyeblikk som kjapt kan skje på bobiltur også, om man mot formodning kjøre med vinduet åpent.
Så kos dåkke med den, mens me vente på at bobillivet falle tebake te normalen. Og nye elleville eskapader blir te eit nytt kapittel i denna reisebrev føljetongen. 
…… Macho Spurven …..
Det e ein flott dag idag. Det e varmt, lett skydekke og fine kjøreforhold her på jobb
Lite skulle eg vita om at det kjapt ville endra seg … På alle endre tenkelige måtar, enn det man gjerna skulle tro.
For i svingande ovanføre Coop’en i Skjoldastraumen slo på ein måte Murphy’s lov inn for fulle mugger, både for meg og ein liten spirrevipp av ein spurv
Mest for spurven, om eg ska væra heilt ærlig.
Det kom et lite smell i speilet, før nåke svart føyk forbi netthinnå mi, og dunka inn i hytteveggen bak i lastebilhyttå.
Helsikke, tenkte eg … Va det ei humla som smatt inn her i bilen nå.
Det har skjedd før. Både humla og veps har skapt lett antydning te full panikk, ved fleire tidligere anledninger.
Men … Eg høyrte ingen summelyd. Bare ein slags merkelig flopp, flopp lyd.
Ein slik lyd har eg aldri høyrt i bilen før, tenkte eg videre før eg snudde meg for å kikka.
Og så rett inn i augene på ein fullblods macho spurvehann med Rambo pannebånd og kryssende ammobelte øve et muskuløst bryst.
Altså, eg vett jo ikkje heilt om det va ein hann, men historien ville blitt nåke amputert om eg skreiv nett liten spurvehunn med tettsittende sumarkjole.
Uansett …
Eg slapp ut et skingrande kvinnehyl som sjøl den mest berømte rosablogger ville meg misunt.
Macho spurven svarte med et reinspikka tigerbrøl som ville skremt vettet av den mest hardbarka Navy Seals soldat.
Eg syntes eg høyrte Richard Attenborough i bakgrunnen lika før spurven gikk til angrep.
– And now we are witness to a completely unfair fight, when the bravest male goes in for attack !!!
Rambo spurven fløy lukst i trynet på meg. Eg glapp rattet to millisekund før eg fikk feste igjen og lastebilen skjangla rundt svingen som eit rompetroll på speed.
Tump, tump, tump. Høyrte man fra lastebilskapet, der alle eskene eg møysommelig hadde stua på paller idag morgens, nå sikkert fløy vegg i mellom.
Eg fikk stoppa droget i ein innkjørsel, dratt opp håndbrekket og satte opp guarden mot krigsfuglen.
Fikk inn to tette jabs, før ein sugande høyre hook (les flatt kvinneslag med flat hånd) sendte monster spurven lukst ut vindauget igjen.
Herreduuud …
Livet på landevegen, det e jaggu meg skumlare enn man gjerna skulle trudd.
Enkelt og greit …
🙈😂😂

Temperatur nålå …

Den forrige hadde eg jo delt før, så her komme neste … 🙈🙈😀😂👍

 

———————-


Me kjørte fra Telnessanden Camping igår.

Planen va egentlig å vær te søndag.

Men … E det ein ting eg har lært, itte alle våre år på bobiltur. Så e det at planer aldri blir som de va planlagt.

Slik som når me kjørte heimante i fra, på tirsdag, og planen va å komma seg opp te Seljord Camping.

Men … På vei opp bakkane fra Seljestad så fløy pilå på temp målaren lukst te værs, og begynte å dansa grenseløs samba mellom normal og full kok.

Tjera vena meg ! 🙈

Blikket te Fatter’n begynte å flakka opp og ned i takt med målaren, mens eg frykta ei sky av damp skulle legga seg øve frontrutå. Og at heile planen om ferietur med bobil skulle gå lukst i dass.

Der me durte opp mot den første tunellen.

Hu Mor la sjølsagt merke te Fatter’n sin merkelige oppførsel, og lurte på ka i all verden eg holdt på med.

«Ingenting, Tingeling» Svara Fatter’n spakt.

Og så nålå legga seg langt inne på rødt område, for så å bli der.
Eg e jo ein mann, og me menn, me vil jo aldri bekymra andre. Før me vett hundre prosent sikkert, om det e nåke å bekymra seg for.

Problemet der, det e jo at som regel når man vett det hundre prosent, så e det også hundre prosent for seint.

Eg minnast eit gammalt triks me brukte på biler født før nittenåttifem, og dro viftå opp på maks varme. I et lite håp om at det funka på vår eminente Burstner Elegance fra null fira.

Den frykta dampskyå kom aldri.

Målaren sank plutselig ned på normalen igjen og klientellet i bobilen begynte å svetta verre enn eg gjorde. Den gangen eg entra sydenlandet for første gang, og møtte ein vegg på førtito grader. Og følte eg pusta graut, istedet for frisk luft.

«Herreguuud, har du skrudd varmen på fullt ?!» Spurte hu Mor, med vantro i stemmen. «E du ikkje vel bevart ?!» Fortsatte hu iltert, før hu vrei den tebake te normal.

«Nei, eg e nok ikkje det» Tenkte eg skråsikkert for meg sjøl, og klarte for ein gangs skyld å ikkje sei høgt, det eg tenkte inni meg. Mens eg skulte ned på instrumentet.

Vår eminente Burstner suste ut av den første tunellen. Nålå va tebake til normalen og holdt seg der heilt te Seljord.

Om trikset funka, det har eg ikkje fanaring om, men første del av planen gikk faktisk sånn nåkenlunde greit.

Foruten ein liten episode før Åmot, kor det va veiarbeid i ein oppover bakke, kor eg holdt droget på clutchen, istedet for bremså.

Mest sannsynlig litt for lenge.

For plutselig la ein forferdelig snek seg i bilen, og bilane bak forsvant i ei tåka av clutchrøyk.

Og Fatter’n fant ut at slikt gjør man ikkje igjen.

Det e slike øyeblikk som e mye av sjarmen med det å ha ein godt innkjørt og tilårskommen bobil, som snart har tjue års jubileum.

Den e full av sjel, sjarm og fantaskap fra ein anna verden. Man må bare finne dens små lunefulle krumspring, pleie den godt og behandla den med omhu.

Då kan man, om man har flaksen med seg, stort sett enda opp med ein plan som har ein tendens, te å ligne på den planen man la.

Før man satte avgårde ut på tur.

Ha ein strålande dag, Folkens … 😀🥰❤️👍

Og tusen hjertelig takk, for alle fantastiske tebakemeldinger på forrige innlegg …

Eg hadde ein plan om å svara alle kommentarene … Men, når det tippa langt over hundre, så gikk i hvert fall den planen i dass.

Man ska jo vær på ferie. Ikkje sitta med snuten nedi mobilen.

Sånn egentlig 🙈🙈😂😂👍👍

«Kobra-Slangen» …

Me/eg har vært på ferie … Med alt det stort sett drar med seg av elleville krumspring og hendelser … 

Ein del av krumspringene som har hendt, har blitt i all sin enkelhet delt på diverse lukkede bobilsider. Ikkje for nåken anna grunn, enn at det e litt meir arbeid å laga eit blogg innlegg av det, enn det bare e å skriva i vei på ei side, å trykka  publiser te slutt … 

Men, det blir litt urettferdig at det bare e ferierende og uferierende bobil entusiaster som for lest disse epistlene mine. Litt har jo blitt delt, men ikkje alt. 

Så her komme de ein etter ein fremover, i nåken dager fremover … Litt lett ferielektyre om alt som man ikkje trudde kunne skje, men allikavel skjer, når man reise ut på bobiltur.

Kos dykk 🙈😀😂😂

 


KOBRA-SLANGEN …


Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen ved Seljord Camping sitt sanitær annlegg, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp med å spør kor me fylle på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.


Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

 

Slangen fløy ut av vanninntaket te bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …


Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😱🙈😂😂😂

 

«Kobra»slangen …

 

 

Einkvar ferietur med oss, uten visse komplikasjoner som føre te knekk i knærna og påfølgende latterkramper, det trur eg e sjelden kost.

Slik som idag, når me hadde sjekka inn på Teksten Barnascamp og skulle fylla vann på bobilen.

Me glemte sjølsagt det igår. Så Fatter’n fikk to turer med vanndunken opp te vannstasjonen på Seljord Camping, for å i hvert fall ha vann te tannpuss og oppvask.

Derfor va eg kjapp å spør om kor me fylla på vann, når me kom til campingen idag.
Det va tungt med full vanndunk, sjøl om det bare va femti meter å nedover bakke tebake te bobilen.

Så, idag … Då kjørte eg lukst te fyllestasjonen å rigga meg te, itte eg fikk instruksjoner om kor den va.

Fylla vann e jo enkelt. Skulle man tru. Om man har hovudet på rett plass. I hvert fall …

For det va godt trykk i slangen. Kjempebra trykk, faktisk. Nærmast på kanten te kanonbra !

Så … Når Fatter’n med hovudet unna armen stappa vannslangen inn i bobilen, og vrei kranen lukst på full gass. Ja, då enda det jo som det bare måtte gå.

Slangen fløy ut av bobilen som et prosjektil, bukta seg rundt på bakken som ein fullblods kobraslange mens Fatter’n starta ein regndans av sjeldent høgt kaliber, på jakt etter giftslangens hovudet.

Litlajentå og hu Mor fikk akutt knekk i knærna og gikk rett i bakken inne i bilen, med legemet besatt av ein latterkrampe man neppe har sett like til, sør for Nordpolen.

Mini’en pilte ut av bobilen med nåke meir medynk te sin far, satte fart mot kranen og fikk vridd den til lukka stilling …

Fatter’n … Han stod med eit oppgitt andletet og forbanna seg sjøl. Søkkvåt, nærmast fra topp te tå, mens han speida litt småflau rundt seg. For å se om andre hadde fått med seg opptrinnet.

Alt eg såg, det va eit par rygger som smårista nåke lett. Camping gjestene hadde tydeligvis fått snudd seg, før eg fikk snudd meg …

Jaja … Eg får bare sei som så mange ganger før …

Det e nå bare kjekt å vær kilde te litt lett underholdning.

Enkelt og greit …

God jul, og takk for meg !!!

😂😂😂

Stigen – Og ein liten Stor kjærlighets historie …

 

Det stundar mot vår. Nettene blir kortere og mørket blir fortrengt av lys. De siste restene av rustbrune løvblad flyr avgårde med vinden. Ein vind som for kvar dag som går mista litt av sin vinterkulde. Og et hus okkupert av heile Familien Vandrende Kaos, det trenger så sårt litt stell og omtanke.

Fatter’n e allerede kommen godt i gang. Tre trær som strødde om seg med løv å grønska ble felt i fjor høst.

Ein skittenbrun garasje blei spylt kvit igjen, et par tonn ugress røska opp med rotå før ein ny hekk såvidt kom i bakken før vinteren banka på dørå.

Når eg kikka litt på hekken igår så levna det vel liten tvil, om at eg muligens va litt seint ute, ifjor.

Et par hekkplanter må nok byttes ut.

 

Jaja, det va dei siste tuja plantene butikken hadde inne sånn sent på høsten, og de såg for så vidt nåke pjuskete ut før de røyk i jordå.

Eg hadde nesten rekna med det.

Det blir nok tid til det, litt seinare i vår. Nå må huset vaskes før det ska få seg nåken strøk med maling.

Igår, så stod den lille kvisten på taket for tur. Der va kledningen såpassa befengt med grønske, at den nesten va blitt svart. Den så rett og slett ikkje ut i måneskinn. Ikkje i solskinn heller, sånn egentlig.

Eg fant frem alt eg trengte å rigga meg te, før eg gikk å henta stigen eg hadde fått låna av naboen.

 

Kånå kom ut å ga beskjed at hu stakk til byen med Småfolket. Hu va litt korte. Nett som om hu va nåke småirritert og olm. Jøje meg, tenkte eg lett bekymra, slik som me mannfolk ofta gjør, når Kåner gir oss slike mixed signals.

E hu ikkje glad i meg meir nå ?!  Hjølpe meg …

Eg rista det av meg å satte stigen på plass, klatra opp på taket å begynte på jobben eg hadde der oppe.

Det gikk ikkje ti sekund eingang, før et gedigent brak overdøva høytrykkspylaren. Sjøl om vinden ikkje e så kald meir, har den fortsatt godt med styrke.

Stigen, som Fatter’n kanskje burde ha sikra nåke bedre enn ingenting, den hadde blåst overende og gått lukst i terassedekket.

 

Eg slo håndå te pannå.

«Fordømrande Idiot, Frode» Tenkte eg høgt for meg sjøl, når dørå ryke opp og slår lukst i veggen, etterfulgt av ei Kånå som komme styrtande ut i full panikk.

Hu spinne rundt på terrassen under meg som ein forskremt røyskatt, mens hu febrilsk kauka ut.

«Froode ?! … Frode !!?? … Froooooode !!!???»

Hu ser enden på stigen som ligge ved rekkverket ut mot gårdsplassen. Et forskrekka «Herreguuuuud» komme ut av kjeften før hu løpe bort å kikka ned for å bekrefta sin verste antagelse.

 

Eg … Eg står jo oppe på taket med spylaren i håndå, mens eg bivåne røyskattens jakt itte ein skadeskutt Fatter’n. Og får ein alvorlig knekk i knærna, før et ukontrollerbart latterutbrudd rulla gjennom legemet.

For all del. Eg skjønar jo at å le i ein slik situasjon, absolutt e det sista man burde gjør. Spesielt når Kånå snur seg, og oppdaga Fatter’n i god behold oppå taket.

Aldri før, så har eg sett et andletet utrykka så mye tvetydige følelser på ein gang. Man kunne formelig se kossen et gedigent raseri kjempa mot likeverdig lettelse i kvar og ein av røyskattens andletsmuskler.

 

Kånå kikka på meg, så ned på stigen før hu kikka opp på meg igjen.

«Men, kossen … Eg trudde … Du e jo der oppe» Begynne Kånå forfjamsa, før hu fortsette.

«E du fanken meg ikkje rektige i hodet, Frode»    «Forbannade SoseMikkel»

 

Heldigvis, så hadde Kånå tatt feil i sine verste antagelser. Likeså, hadde nok eg også tatt feil, når eg trudde Kånå va småsint, olm og ikkje glad i meg meir.

Skjønt, det kan jo raskt vær at tanken på å sitta igjen med ein skokk spinnville barn, heilt aleina, va det som utløyste ein slik reaksjon.

Det e jo ikkje godt å sei. Eg fikk nåken minutt å tenka øve akkurat det, når Kånå i sinne trampa inn i huset, igjen.

Før hu kom ut itte ei stund, og satte opp stigen te meg … Med et nåke mildere humør då.


Eg velge å tru at det va Kånå sin kjærlighet øvefor ein mildt vimsete og tankeløs mann, som utløyste denna reaksjonen. Og ikkje sinne øve akkurat det samma …

Jøje meg … Itte tjue år, så e Kånå jaggu meg fortsatt glad i meg.

Men, kanskje eg bare ska spør neste gang, istedet for å skremma livskiten ut av hu …

 

🙈🙈😱😂😂

 

 

Turbulente tider i Europa …


Det e turbulente tider i Europa, med ein oppskalering på den kalde krigen me ikkje har sett sidestykke te, i mi levetid. Eg varta nesten litt skremt. Kanskje på kanten te redd. Men, så sitte eg med følelsen av at det gjerna e av heilt feil årsaker. Eller, misforstå meg rett.

Eg e nåke småengstelig øve kossen detta vil gå, om man mot formodning skulle dra Norge inn i konflikten.

For då e det faktisk gjerna slike som meg, som blir hanka inn te å forsvara Norges grenser.

Gudhjølpe meg …


For all del, eg har jo vitterlig avtjent mi verneplikt med brask og bram. Det e bare det at eg e litt usikker på kor mye te hjelp eg kan vær i ein krigssituasjon, med eit telefonrøyr i hylsteret. Eg va nemlig bare ei enkel sentralbord(dama) inne i et fjell på Forus, det året eg skulle læra å forsvara landet mitt.

Min største bragd, det året eg gjorde min plikt for landet, det va gjerna den dagen eg lurte rævå av Grenader Jensen nede på transporten på Soma. Når eg kobla han sammen med ei sextelefon linja, istedet for Vip-Van’en.

Det va opptatt på transporten i et kvarter etterpå, før Grenader Jensen ringte opp igjen og spurte.

«Du … Det va Jensen fra transporten her igjen. Kunne eg fått det samma nummeret som sist. Eg blei visst brutt, eg»

Tjera vena meg …


Senda meg ut i ein krig, liksom.

Eg som nesten har tatt knekken på meg sjøl med slangen te sentralstøvsugaren. Når eg uheldigvis hekta ei løkka fast i stolpen te rekkverket, og hasta ned trappene med slangen rundt halsen og fikk ein bråstopp midt i svingen.

Det va jo bare flaks at nåken va heima å fikk Fatter’n laus fra uføret.

 

Eg … Eg hadde jo vært ein større fare for troppen min og omgivelsane rundt, enn ein sylskarp russisk tank, eg. Om det mot formodning skulle krypa ein edderkopp øve armen, der me lå i ei skyttergrav og speida itte fienden.

Jaja, eg kunne gjerna skremt vettet av fiendens tropper også da, der eg med et realt kvinnehyl av sjeldent kaliber, mest sannsynlig hadde løpt lukst i mot de med eit gevær eg ikkje vett kossen funka.

Og kauka «Edderkopp, edderkooooop»

Det kan jo vær at russerne trudde at det va norges svar på den siste samurai som tok rennafart og ropte Banzai mot fienden, mens han løp «fryktløst» ut av skyttergravå.

Men … Eg trur liksom ikkje heilt på akkurat det. Sånn egentlig.

 

Eg håpa, for guds skyld, at detta scenarioet aldri blir verre enn det allerede e. Eg nekte å tru at eg e den einaste mannen i Norges langstrakte land, som føle seg mildt ubrukelig om det skulle komma ein innkallelse.

Slik eg minnast det, så va det ikkje så mange andre talenter i den troppen eg avtjente verneplikten i.

Så ja … Eg e bittelitt engstelig, og kanskje på kanten te å vær litt redd.

Men, muligens på litt feil grunnlag enn det burde vær.

Kanskje !?!

 

 

Som ein Klegg på friarferd inn i Solnedgangen …

 

Det har vært mye omtale om diverse bivirkninger etter gjennomført covid sjukdom. Tap av lukt og smaksans va den første litt sånn uortodokse bivirkningen som dukka opp. Så kom de på løpende bånd. Utmattelse, sterk lokalt plassert hovudverk og tung pust.

Men det va et par som liksom fanga min oppmerksomhet i etterkant av at dritten stakk innom hos oss i Familien Vandrende Kaos.

Nemlig sviktende hukommelse og hjernetåke.


For og ta hjernetåke først, som e definert som nedsatt konsentrasjon og evne til å tenke selv. Den … Den har nok eg alltid hatt et snev av. Det trur eg definitivt Kånå kan signere med to streker under svaret.

Sviktende hukommelse likeså. Også ofte omtalt som selektiv hukommelse, sånn når man snakker om fedre. Gjerne massebarnsfedre.

Konklusjonene her, det må nesten bli at det nok e svært vanskelig å konstantera om disse to bivirkningane, har ramma meg.

Enkelt og greit.

 

Kånå derimot. Hu har aldri slitt med slike syndromer så lenge eg har kjent hu. Hu har ein husk som ein elefant og konsentrasjonen te ein Kolibri som manøvrere seg mellom blomsterhavene.

Hu e min forlengede hukommelse og et menneske nærmast blotta for hjernetåke.

 

Forbauselen min va derfor meget stor når saker og ting plutselig gikk lukst til bloksberg for Kånå. Ikkje fant hu støvsugeren, barn ble sendt uten gymtøy på skolen før det toppa seg når vi møtte fem uker for tidlig opp på passkontoret.

Brystholder va visst heller ikkje nødvendig meir, nåke som forøvrig ble godt mottatt fra Fatter’n sin side, men når Kånå presterte å handle på Kiwi’en og oppdaga at hennes frodige fordeler hadde vært på full display under hele handleturen, når hu kom heim.

Då var det slutt på den moroa.

 

Skjønt, litt moro va det tid te før kvinnemennesket fant tilbake sitt sanne sjøl, og igjen hadde full kontroll øve galskapen i heimen. For ein dag her i forrige uka, når eg rulla inn i gårdsplassen, hilsa te Kånå som stod i kjøkkenvinduet før eg parkerte bilen.

Så kauka Kånå ned fra toppen av trappå når eg tråkka inn i gangen og slengte igjen dørå.

«Kim e det ?»

Hjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl. Me hadde jo nettopp hatt augekontakt å hilsa på kvarandre. Har hu allerede glemt det !?


Eg tenkte langt å lenge, men for ein gangs skyld svara kjeften snarrådig og kjapt før tankerekkå for så vidt hadde endt.

«Its Brad Pitt, darling»

Ein tallerken gikk i gulvet med et smell, to føtter trampa lynkjapt øve kjøkkengulvet og ei vilter, smårødmande men stort sett fattet Kåna, kom styrtande ned trappå å heiv seg i fanget på ein forfjamsa Fatter’n …

«Take me to bed or loose me forever» Kvitra kvinnemennesket mens hu hang seg fast som ein øveamorøs klegg på friarferd inn i solnedgangen.

 

Jøje meg, altså …

Ikkje alle bivirkninger e av slik karakter, at man skulle ønske de snart gikk over …

Noen kan godt få sitte i så lenge de bare vil …

🙈🙈😂😂👍👍

 

 

OL gull i garasje flauser …


Okay …
Detta begynne nesten å bli på kanten te grufullt flaut. Der eg rusla inn i garasjen. Eg skulle støvsuga å vaska bilen te Kånå inni. Den så nærmast ut som både et sandtak og søppelplass innvendig. Garasje dørå stod på vidt gap og stikkontakten e i taket …

Man må jo ha strøm for å bruka støvsugaren. Litt kan eg om husarbeid.

 

Sjokket kom når hånda va to centimeter fra uttaket. Nede på vegen gikk et søtt par forbi. Og akkurat når eg ska stikka kontakten inn, ser eg nåke som kravla inne i stikkontakten.

Nemlig et beist av ein edderkopp. !!!

Et realt kvinnehyl som glatt hadde overdøva Pavarotti på sitt høyeste, runga ut av garasjen. Fatter’n stod stiv av skrekk å rista med hånda nesten inni kontakten og fyren med damå nede i gatå trekte alle feil slutningar, som for så vidt kunne gjerast.

Selv om det unektelig sikkert så ut som undertegna blei grilla av tohundre og tjue volt …

 

Han kom løpande opp gårdsplassen, spurta inn i garasjen og nappa håndå mi ned.

Og eg … Eg bare løfta den andra håndå, peika opp i taket og stotra forfjamsa ut …

«Edderkoopp …»


Damå fikk knekken i knærnå, fyren kikka dumt på meg og eg begynte å komma te meg sjøl …

Hjølpe meg, altså …

Snakka deg om å ta OL gull i flauser … Men, det gjorde eg med glans idag …

Heldigvis, så gikk detta hus forbi Kånå … Sko tatt seg ut om hu også hadde fått med seg kossen eg skjemte meg ut, for nabolaget …

Uff … 🙈🙈🙈😂😂😂