Hovudverket, eg og eit Monster i gangen …

 

 

Kånå, hu e sur som ei potta idag, på grunn av meg, som sikkert ikkje kom som ei bomba … Eg vakna i halv fira tiå inatt med eit dundrande hovudverk, ett slikt ett som nærmast kan driva deg hinsides all fornuft, og får deg te å gjør totalt irrasjonelle ting … 

 

Som f.eks å leita febrilsk rundtomkringfallera i heila huset, på jakt itte nåke smertestillande, mens man trur man e ekstremt diskre … 

 

Nåke eg forsåvidt fant ut at eg heilt klart ikkje hadde vært når eg søvndrukken, men i hvert fall kvitt hovudverket satt sånn ca omtrent lykkelig i lastebilskapet å drakk ein kopp kaffi, i dag morgens … 

 

” For då tikka det inn ei stram melding fra Kånå, som på sjeldent vis ikkje la to fingrar imellom, for ka hu meinte om mi romstering i heimen, i natt … 

 

Eg ska ikkje gjenta ordrett ka hu skreiv, men Kånå har som Hans Morten Hansen proklamere i Ikea nummeret sitt, ett meget godt ordforråd. Kånå kan og mange tusen ord, det kan eg forsåvidt skriva under på, uten å tenka meg om … 

 

Men, i motsetning te Hans Morten Hansen e det ikkje Ikea som gjør at Kånå finne det heilt kurant og nærmast påkrevd, å ty te småstygge forsvergelser …

Det e det tydeligvis eg som gjør … 

 

For som nevnt, vakna eg klokkå halv fira inatt og hadde ett “mildt” migrene anfall fra ein anna verden, som endte opp med at eg lå å vrei meg i smerte i sengå. Allerede her, med tanke på at Kånå nærmast e som Prinsesså på ertå når hu sove, har eg nok påkalt meg vreden te mørkests Fyrsterinne … 

 

” Når alle gode triks va brukt opp i forsøket på å sova det av meg, fant eg ut at det bare va te å bita i det sura eplet, stå opp og finna smertestillande … 

 

Det va enklare sagt enn gjort for sjølsagt når man trenge slike ting som verst, då e det ikkje å oppdriva eit einaste sted i heimen. Kjøkkenskapet, baderomskapet og alle andre steder me har slikt liggande, der fantes det ikkje så mye som ett spor av nåke som kunne hjelpa meg ut av denna knipå … 

 

Akkurat her, så gjorde eg nok tabbe nummer to om man tar med “vri og venda på seg forsøket”, i å bli kvitt hovudverket ..  

 

For eg fikk ein strålande plan føre meg, om at hvis eg bare blei distrahert i stor nok grad, så kunne det jo vær eg glemte hovudverket, og tenkte på nåke heilt anna. Så eg krøyp opp i loppekasså igjen og la meg tett innte Kånå, sånn skikkelig “spooning” liksom, og tok ett grepa tak i nåke eg tenkte kunne vær sterkt avledande, i så hende … 

 

” Tre ting skjedde nå i rask rekkefølge. Handå mi blei reven vekk fra distraksjonspunktet mitt med lynets hastighet, før ein albue lika raskt sank langt inn i solar plexus … 

 

Før Kånå fresande “kviskra” at nå va det **** meg nok, og at eg for ******* fikk la vær å vekka hu sånn som detta, midt på nattå. Nå … Så hadde eg ikkje bare ett forferdelig hovudverk, men va også tom for luft mens eg gispande konkluderte med at magaregionen va i fullt opprør, itte ein trøkk seksten av sjeldent kaliber … 

 

Eg ramla nåke fortumla ut av sengå og gikk nåke forkrøpla ut i gangen og tråkka på bilnøklane som av ein eller anna idiotisk årsak, lå midt på gulvet der … 

 

Eg kvelte ett skingrande smertehyl med den ein neven, men beit den nesten te blods i iveren itte å ikkje forstyrra Lucifers Ypperstepresterinne inne på soverommet, mens eg kom på at det kanskje lå ein pakke tabletter i hanskerommet te bilen. Det e merksnodig ka man plutselig kan erindra, under dei rette omstendighetane, på ein måte … 

 

” Eg hinka krokbøyd ut på badet for å ta på meg ei buksa, men presterte å skli på teppet der inne, å ramla med ryggen lukst i det nya dasslokket … 

Stjernar dansa øve netthinnå og neve nummer to blei bitt te blods … 

 

Eg lista meg i den grad det e mulig, med ein skadeskutt fot, ein mildt skeiv rygg og fortsatt med lite luftsirkulasjon i lungene, ut i gangen. Dørå blei lirka opp og eg gikk som Ringeren fra Notre Damme bort te bilen, men fant sjølsagt ikkje smertestillande tabletter der heller … 

 

Tjera vena meg … Aldri før, har eg trengt nåke meir enn akkurat der og då, men vært så langt fra å finna det … 

 

Eg gjorde kanossagang og satte kursen inn dørå igjen, og skimta at ein slags liten skygge fulgte med meg inn i gangen der nede på gulvet, lika ved mine barføtte bein … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Ka i svarte salte bananer va det der !!?? … Ligna ikkje det skrekkelig på ein edderkopp, ein Sambadansande Brasiliansk Vandreedderkopp !!?

 

” Eg stivna te i skrekk på sekundet og livet passerte i revy foran netthinnå, mens eg tenkte som Fleksnes … – Jaja, dett var dett …

 

Så gjorde “edderkoppen” ett hopp fremover og ett lydlaust skrekkhyl skingra ut av kjeften på meg, all viljestyrke som va igjen blei brukt for å holda lydnivået på null. Enten så ville eg bli drept av krapylet på gulvet, eller så ville porten fra mørkets nederste dyp åpna seg og sjølve “kvinnen med Ljåen” storma ut av soverommet, og ta meg av dage … Ingen av de frista nevneverdig … 

 

Eg stod som forsteina å kikka på “edderkoppen”, som forsåvidt begynte å minna meir om ein liten frosk, itte som augene begynte å venna seg te mørket, ute i gangen … 

 

Eg bøyde meg ytterst forsiktig ned for å ta skapningen nærmere i augesyn, og joda, jaggu meg så va det bare ein bitte liten frosk eller padda, som hadde lurt seg inn dørå når eg lista meg inn. Eg pusta letta ut, øve at eg hverken ville døy av ein blodtørstig aggressiv Brasiliansk Vandreedderkopp, eller “Kvinnen med Ljåen” … 

 

” Så, eg plukka opp det stakkars amfibiedyret, som sikkert va lika skremt som meg, åpna dørå å slengte den ut i frihet før eg nappa dørå te meg og hinka innover i gangen … 

KABOOOM … Sa det, når dørå slo igjen med ett smell … Herreguuuud … 

Eg hadde nettopp gjort det me iherdig forsøke å få Flokken unisont te å slutta med. Nemlig det å bare nappa dørå igjen, istedet for å lukka den forsiktig … 

 

Nå gikk ting så meget raskare enn det nåken gang har gjort før, når eg har tråkka i salaten, med begge beinå… Eg treiv te meg nøklane te varebilen som hang rett foran meg, i det åpna nøkkleskapet, kor personbilnøklane sikkert hadde ramla ut av og maltraktert foten min … Så spratt eg oppi ett par ledige sko, spurta ut dørå klokkå fem på fira inatt og kjørte ned te den døgnåpne Shell stasjonen, kor eg kjøpte hovudtablettar og ei flaska vann.

 

Eg tok nåken tabletter med solskinn før eg kjørte heim igjen, parkerte bilen å gikk lukst inn i Bodå. Liggeunderlaget blei lagt ut og eg krøyp stille inn i soveposen, mens eg lykkelig kjente smertene som herja i ett medtatt legemet, sakte forsvant ut av kroppen omtrent i samme øyeblikk som eg seig inn i søvnens mjuke favn … 

 

Jøje meg, altså og gudbevare meg vel, for ein fantastisk følelse, når ein skallebank av sjeldent kaliber slippe taket … 

 

Alt det andra … Det får me bruka dagen på å ordna opp i, vil eg tru … Goe tirsdagen, Folkens … Det e tirsdag … !!! 👌👍

 

Og te mi kjæra Kåna, og for det det e verdt … Unnskyld … ❤❤

 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Hemsen …

 

Me har vært her på Ramton Camping i snart ei uka nå, programmet har vært tett og det har blitt lite tid te epistler fra ferielivet. Men, det e vel gjerna på tide å tørka litt støv av tastaturet. Kånå og Småtrollene har ikkje hatt noen vansker med å forstå min, Eldstemann og Han i Midten’s høge lovprisninger, øve Ramton Camping. Her kor me har tilbringt den sista ukå av ferien våras. Alt har levert te tjue i stil, og kanskje litt te, der strand, leilighet og fasiliteter virkelig har levert varene. Legge man te ett fabelaktig sumarvær, som nærmast slo knock-out på syden, så har man heilt klart formelen te suksess … 

 

Me våkna te tjueseks grader den dagen me reiste fra Flekkerøya, ein temperatur som jevnt og trutt steig, etterhvert som me forflytta oss nordover. Trettito grader stod det i bilen, når me svingte av vegen og inn på Ramton Camping … 

 

Det va nett som første gangen eg opplevde syden, når me gikk ut av bilen og inn ein vegg av varme, nett som på Rhodos i 2004. Kor eg gispande forsøkte å pusta når eg forlot flyet, og møtte ein grautvegg av sjeldent kaliber, slå imot meg ned flytrappå. Ein anna sammenligning eg må dra fra den turen, siden me ikkje fikk Air-Condition anlegget te å funka førsta nattå, det må vær følelsen av å sova inni ein komfyr. Me hadde ikkje heilt oversikten over kossen sengeplassene va fordelt, her i leiligheten, men fant raskt ut at det va ei køyseng inne på soverommet med dobbeltseng nede. Og oppe på hemsen, der va det to senger …

 

” Trappå opp te hemsen gikk lukst te himmels, så sjøl om Litlajentå hadde svært lyst te å sova der oppe, så blei det eg og Han i Midten som drog det kortaste strået …

 

Kånå turte ikkje å lå Litlajentå sove på hemsen, med den bratte trappå opp, og kommanderte både meg og Han i Midten te å rigga oss te der oppe. Strengt talt, så tenkte eg ikkje nåke særlig over det, før kvelden kom, og eg va på vei opp himmeltrappen te hemsen. Men, den lille turen opp trappå, den føltes nesten som kjøreturen opp te Ramton fra Flekkerøya, der temperaturen steig for kvart trappetrinn. Åtte graders forskjell blei te åtti og allerede på øverste trinnet, rant svetten fra pannen og Fatter’n begynte å svimla. Nå ska det seiast at eg på toppen av edderkoppfobien min, lide av lett høydeskrekk og ein smule klaustrofobi … 

 

Men, alt av fobier blei trumfa av ønsket om litt lett gjennomtrekk, slik at i hvert fall litt luft blei bytta ut der oppe, så vinduene ut mot edderkoppbefengte møner, dei blei åpna på vidt gap … 

 

Eg va meir engstelig for å forgå av varme der oppe på hemsen, enn å bli spist av ein nåke øve middels stor norsk husedderkopp. Alikavel, så blei det smått med søvn den førsta nattå, der eg lå å høyrte itte kravlende ufyselige vesen og gispa itte frisk luft. Kånå klaga seg lika mye øve den trykkande varmen nede på deiras soverom, så eg tenkte at det va vel forsåvidt likt for alle, i detta hete syden været. Litlajentå sko te å sei nåke når Kånå samtykkende sa seg enige, når eg klaga min fulle hyre øve varmen mens me spiste frokost, men blei kjapt avbrutt av Kånå. Kånå sendte jentå ett merksnodig blikk, når Litlajentå sko te å dra det videre …

 

” Men plutselig så va det som om Litlajentå tok hintet av ett eller anna, og tidde stille, som om de nettopp hadde hatt ein slags telepatisk forbindelse. Og blitt enige om å la det ligga … 

 

Eg tenkte forsåvidt ikkje nåke særlig øve denna hendelsen heller, før eg itte to-tre netter oppe i detta ulidelig varme helsikke, sko inn å synga litt te Mini’en før han sko sova. Kånå og Litlajentå va gått for å kasta bosset og kikka seg litt om, så Mini’en måtte ta te takke med Fatter’n, som nattasang vokalist. Eg tenkte det va best å kasta t-shortå, før eg rusla inn i steikeovnen, for å synga for fjotten. Ellers så ville eg vel nærmast få heteslag itte to vers. Men … Når eg rusla inn på rommet kor Kånå, Mini’en og Litlajentå sov, og la meg ned ved siden av Mini’en for å synga. Så forstod eg jo kjapt koffår Kånå hadde stoppa Litlajentå, i å gjerna avsløra heile hemmeligheten deiras … 

 

For det den varmen oppe på hemsen, den va jo definitivt ikkje å finna her inne, ikkje i nærleiken eingang. Faktisk, så begynte eg forsåvidt å frysa litt, der eg lå og sang i bare overkroppen … 

 

Her e det jo ikkje så steikje varmt her jo !? Seie eg, nåke overraska te Mini’en. – Ånei. Svara Mini’en, før han la te. – Mamma lukka opp vinduet førsta nattå, å då blei det masse mindre varmt, altså. Jasså ja, tenkte eg for meg sjøl. Det va derfor de liksom hadde hatt detta lilla øyeblikket seg imellom. Kånå og Litlajentå. Det kom jo frem fra Mini’en, at de hadde ledd litt sånn innbyrdes første kvelden, når me klaga oss ihjel øve varmen oppe på hemsen. Der dei hadde åpna vinduet og kjapt fått ein kjølig trekk, gjennom rommet, fordi terrassedørå stod litt oppe. Så, når Kånå og Litlajentå kom tebake fra spaserturen, og eg fortsatt lå inne sammen med Mini’en … 

 

” Så sa eg te Mini’en, når jentene kom inn dørå. – Hjølpe meg altså, kor varmt det e her inne. Og Mini’en svara akkurat som eg hadde forutsett. – Jammen nei, Pappa. Det e jo ikkje så varmt her inne, som dåkke har det der oppe … 

 

Eg kunne formelig både høyra og sjå føre meg, kossen dei to utspekulerte hønene, gjerna delte ett blikk der ute i gangen. Mens de forsåvidt forstod at de va avslørt … 

Og når eg kom ut i stugo itte at Mini’en hadde slokna … 

Så satt de i kvar sitt hjørna i sofaen, og gjorde som ingenting, før de te slutt måtte snu seg å kikka på meg. Der eg stod med ett strengt blikk og armane i hoftefesta, og kikka vekslevis på løgnhalsane … 

 

Jaja … Heldigvis, så sank tempen litt den fjerde nattå, slik at både eg og Han i Midten, klarte å få sova på normalt vis. Uten å stå opp om morgenen, for å vri og henga opp to søkkvåte laken og dynetrekk … 

 

Typisk kvinnfolk, altså … Ska ikkje dela på nåkenting, vettu … Sjøl ikkje litt avkjølande gjennomtrekk, i tropevarmen … 

 

 

Men utsikten om morgenen, den kan jaggu meg ingen ta fra oss, om morgenen … Der oppe på Hemsen … 

 

 

Familien Vandrende Kaos på Ferie – Kule is, Koketoppen og Krabbefangsten …

 

Itte ein nåke forblåst tur ute på Lindesnes, satte me kursen heimover igjen. Kånå meinte det va bedre å kjøra om Lyngdal, siden hu meinte å huska at vegen va nåke bedre den veien. I mitt stille sinn, minnast eg at me gjorde omvendt sist gang me va her, og at me den gangen kom fra Lyngdal for så å kjøra mot Vigeland. Siden vegen fra Lyngdal te Lindesnes, va den vegen som hadde brakt frem morgenkvalmen og kynnere, så det holdt. Men, eg gjorde som Kånå sa, og holdt klokelig kjeft. Det gjorde Kånå og itte ei stund, når Eldstemann og Litlajentå begynte å klaga seg litt øve gryande bilsjuka, på grunn av dei svingete veiene som gikk opp og ned i hytt og pine … 

 

Kånå hadde tatt feil og eg hadde heilt klart hatt rett, men ingen av oss fant nåke årsak te å feira hverken nederlag eller siger. Kånå tok tapet med fatning og eg feirte sigeren i det stille, mens eg nøyt ein is i sumarvarmen, midt i Lyngdal sentrum … 

 

Me fant ein liten idyllisk lekeplass med nåken supre lekestativ, kor dei to minste tok heilt av mens Eldstemann og Han i Midten stakk avgårde på Pokemon jakt. Eg hadde min tvil om at akkurat det ville enda godt, for om ting gjerna ikkje heilt gikk den eine eller andres vei, kunne det raskt utarta seg. Sjølsagt fikk eg rett igjen, i min lille frykt om at detta raskt kunne gå lukst te helsikke, når Eldstemann klarte å fanga ein sjelden Pokemon. Mens Han i Midten brukte alle Pokemon ballene forgjeves, og stod tomhendt igjen. Flaks i uflaksen, det va vel at me hadde begynt å leita itte gutane, og fant de meir eller mindre i retta øyeblikket, slik at det ikkje endte med full fight, midt i Lyngdal sentrum … 

 

” Sjøl om de stort sett e som hund og katt, har det jaggu meg vært nåken fine stunder så langt, kor de har kost seg sammen uten å enda opp i full krangel, heile tiden … Litt munnhuggeri, det har det jo vært, men ikkje meir enn me hadde forventa, helst mindre forsåvidt … 

 

Me kjøpte ein kule is te Flokken på ein restaurant, kor ein engelskmann ikkje heilt forstod ka eg meinte, eller kanskje va det omvendt. Han la ihvertfall kulene oppe i eit beger, istedet for å legga kulene oppe i iskjeksen. Kanskje e engelsken min meir rusten enn eg trudde. Men, når eg te slutt spurte om han ikkje sko ha kjeksen, oppe på toppen av kulene ihvertfall. Kikka han oppgitt på meg og sa ett eller anna te seg sjøl, om koffår eg ikkje bare kunne sagt det med ein gang. Men, det va jo det eg gjorde. – Four bullet ice on a icebusquit, please, stotra eg frem, når eg oppfatta at han ikkje forstod norsk. Men, ein eller anna plass underveis her, trur eg me begge gikk oss vill, i forsøket på å forstå og gjør seg forstått … 

 

Flokken fikk nå kvar sin kule is med kjeks te slutt, og Eldstemann lo seg skakk, når Kånå fortalte at Fatter’n hadde bestilt ” bullet ice ” …

 

Det e jaggu meg enklare å snakka engelsk i sydenland, kor begge parter e lika dårlig rusta, i både det å snakka og forstå engelsk. Jaja, eg fikk nå oppdraget utført, og tenkte med meg sjøl på komikvelden det kunne blitt, om Kånå sko stått der å bestilt. Stakkars engelskmann, seie bare eg. Isen blei spist opp og det va på tide å setta snuten mot leiligheten igjen, kor Kånå sko laga middag, mens eg tok med meg Flokken ned te strandå. Me hadde handla inn både bøtter og krabbefangere, og Flokken gleda seg ellevilt te litt hemningsløs krabbefangst. Men, lika før me sko gå ned te sjøen, høyrte eg Kånå forbanna seg øve den forbaska komfyren. Hu fikk ikkje platene på koketoppen te …

 

” Uansett ka hu trykka på så fikk hu bare ein feilmelding, og for kvar gang, så gikk humøret minst ti hakk feil veg. Eg hasta inn på kjøkkenet for å tilby min ekspertise. Det sko eg jo sjølsagt ikkje gjort … 

 

Kjøkken e liksom Kånå sitt univers, eit sted kor hu e den ubestridte herskerinnen, over både maskineri, matlaging og kokkekunstnerier. Der ute e eg som ein noksagt å reknast, eller sosemikkel om du vil, siden Kånå har fått den oppfatningen om at der ute, der e eg ubrukelig. Eg har egentlig aldri blitt ekstremt frista, te å motbevisa Kånå sitt gode resonnement, akkurat på det området. Men, eg tenkte siden det handla om teknisk bistand på ein digital koketopp, så skulle detta gå sånn nåkenlunde greit. Men, neida. Kånå stod der som ein birsur Bisonokse og stampa det eina beinet i bakken mot meg, når eg skubba hu te sides for å gjør ett forsøk, på å låsa opp displayet … 

 

Både eg og Flokken blei jaga på dør, og fikk sjå te helsikke å komma oss ned te strandå, så sko nå hu fiksa i hop nåke middag på ett eller anna vis … 

 

Eg sendte ein melding om problematikken te utleigerene, for sikkerhets skyld og fikk de på tråden rimelig kjapt, siden detta vistnok hadde vært ein utfordring for andre leigetakere også. Derfor lå det ein liten bruksanvisning inne i vifteskapet. Eg takka for hjelpen, og ringte kjapt opp te Kånå, for å videreformidla dei gode nyhetene. – Herreguuud, ringte du for å spør de om det ? Svara Kånå olmt, som om eg hadde skjemt oss ut for halve verden, men eg høyrte hu begynte å leita øve linjå, før hu trykka meg av. Hu ringte opp igjen og va nå nesten i fistel, for hu fikk det fortsatt ikkje te, før hu kleiste på, før eg fikk sagt nåke … 

 

” Før det tikka inn ei melding lika ittepå, om at hu endelig hadde fått fyr i kokeplatene. Eg pusta letta ut å tenkte at det va nå endå godt, for hadde ikkje ikkje detta ordna seg, ville eg vel fått høyra det i lange tider. Det va jo eg som hadde funna detta stedet … 

 

Eg kunne endelig få retta oppmerksomheten mot dei ivrige krabbefangst mennene, og kvinnen. Eller Litlajentå, forsåvidt. Og det va jaggu meg på høy tid. For jøje meg, de hadde allerede fylt opp bøttene sine, med strandkrabber i alle størrelser. Eldstemann nappa akkurat ein opp og øve kaikanten, men den fløy litt lengre enn han hadde tenkt. Krabben slapp taket i fellå, og pilte mot kaikanten i full fart. Mini’en fløy itte den for å fanga krabben, før den hoppa i sjøen igjen. Mini’en fikk akkurat tak i krabben, eg spratt opp fra benken og rakk såvidt å nappa te meg Mini’en, før han stupte øve og nesten utforbi kaikanten … 

 

– Herreduuuud, pappa. Det va såvidt at den hoppa ut i igjen … Kauka Mini’en ivrig te, mens eg tenkte at det gjorde jaggu meg nesten du og, din villmink … 

 

Me lå der på bryggekanten og kosa oss glugg ihjel, mens me prøvde å få fleire krabber opp av dypet. Når eg plutselig høyre ett plopp, lika ittepå så komme det nok ett plopp, før Litlajentå som har oppfatta ka som foregår, kauka te. – Hjelp, hjelp, krabbane rømme ut i igjen !! Og gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare. Jaggu meg har hu heilt rett. Det komme to-tre kjappe plopp te, før Litlajentå klara å fanga den siste rømlingen. Bøttene eg hadde handla inn, va nok ikkje høge nok, eller så va krabbene forsåvidt alt for store. Ihvertfall, så hadde omtrent alle sammen kommen seg ut av, og rømt ut i havet igjen. Tjera vena meg … 

 

” Mini’en va nærmast utrøstelig, Han i Midten va sint som krutt på han som hadde kjøpt bøttene ( les meg ) mens Litlajentå, løysnings orientert som hu e, bare begynte å fanga de på ny … 

– Det va jo lika godt at de rømte, utbasunerte hu, for det va jo ikkje så mange igjen, der nede på bunnen … 

 

Ein logikk som både Mini’en og Han i Midten kjøpte med ein gang … Og eg takka meg lykkelige, for at Litlajentå sitt talent for å gjerna komme med kloke utsagn, for ein gangs skyld kom te rett tid … 

Katastrofen blei avverga, og Flokken fortsatte med krabbefangsten, mens eg begynte så smått å pakka sammen … 

Kånå hadde endelig fått sopt i sammen middag, og sendte melding om at det va mat … Så itte ei stund rusla alle fornøyd opp te leiligheten, kor den eina fiskaskrønå itte den andra blei fortalt, te hu mor … 

 

– Herreguud, holdt Maxi på å stupa lukst i sjøen, følge du ikkje med Frode. Seie Kånå plutselig mildt sjokkert, mens hu kikka strengt på meg … Eg kikka på Litlajentå, som satt med ett flir om kjeften … 

 

Joda … Visst va det sedvanliga fliret … Jack Nicholson fliret … Hu redda meg fra vreden te Han i Midten, og trøsteløsheten te Mini’en, hu der Litlajentå … Men, Kånå sin vrede, den ville hu tydeligvis ikkje spara meg for … Den der forbaska rampajentå … 

 

Det versta med det heila, det va jaggu meg at det finnes ei Bod, her i ferie leiligheten også … 

 

Juhuu … !!

 

 

Litlajentå og glitrande Slush gugge greier i Badekaret …

 

 

Eg fikk ein snap av hu Farmor idag, som hadde vært oppe på lekebutikken og endelig fått hanka inn, denna her berømta Dragetrener Borgen. Somme ganger, så hende det at bilder seie så ufattelig mye meir enn ord, så eg lar det bli med det. Det e nok ganske så enkelt å sjå, at det e ein meget fornøyd liten gut, som sitte så stolt på stuegulvet heima. Men, Litlajentå hadde og vært å handla seg nåke, nemlig ein litå eska med ett slags pulver man kunne ha i badekaret, slik at vannet blei nett som slush, og på toppen av det heila så va det glitter blanda inn, i detta stoffet. Så, at hu gikk å masa om å få bada, det va vel gjerna ikkje nåke overraskelse … 

 

Men først, så sko me spisa middag, slappa litt av på sofaen også kunne jentå få lov å bada te kvelds. Når man først ska te med nåke slikt, så e det gjerna greit å ta det lika før leggetid, tenkte eg … 

 

Kånå lurte litt på kossen detta greiene virka, og spurte om eg ikkje kunne lesa på bruksanvisningen på boksen, som klart og tydelig ga beskjed om å dryssa pulveret forsiktig og jevnt utover vannet, etter man hadde tappet i badekaret. Nåke som eg e rimelig sikker på at eg sa te Kånå. Ei Kånå som sjølsagt går ner på badet å gjør stikk motsatt, og drysse halve pulver posen ned i badekaret, akkurat der vannet treffet bunnen av badekaret. Før de kauka opp te meg, at detta greiene ikkje virka. Og at eg hadde sagt ” forsiktig og jevnt utover vannet, etter det va fylt i badekaret “, ja det va det ingen som hadde høyrt … Tjera vena meg, altså … 

 

” Heldigvis, eller omvendt, alt itte kossen man tolke dei etterfølgande begivenhetene, så hadde me fortsatt ein halv pose med rosa pulver, med glitter i. Som me kunne dryssa forsiktig og jevnt utover vannet, NÅR det va fylt opp …

 

Og jøje meg … Itte ei litå stund så forvandla vannet seg te ei slags gugge greia, som på ein måte ligna på slush, med glitrande glitter i, te Litlajentå sin store begeistrelse. Mini’en kom flyvande ner trappene og ville bada han og, når han såg detta fantastiske fenomenet som hadde skjedd, oppe i badekaret. Kånå sa ja, og rusla ut dørene med Eldstemann på slep, for nå brant hans bursdagspenger, i hendene på han. Mini’en spratt opp i badekaret, og eg laga meg ein kopp kaffi, mens eg nøyt stillheten oppe i stugo. Det va rett og slett fantastisk, tenkte eg for meg sjøl, der eg satt og fant kveldsroen. Mens småtrollene bada og kosa seg i det rosa glitrande slushbadekaret … 

 

Det va ikkje før det blei fryktelig stille der nere, og Mini’en nåke bekymra ropte opp på Pappa, at alarmen begynte å gå av langt bak i hjernebarken … 

 

– Pappa, ed trur du må komma ned. Det har skjedd nåke merkelig. Ropte guten, med ett engstelig tonefall øve seg. Eg svara at eg kom, svelgte unna den siste dråpen kaffi før eg jogga ner trappå. Eg runda hjørna og åpna dørå te badet. Og der inne, der såg det ut som om ett eller anna slags romvesen, nettopp hadde fødd ett dusin med små romvesen krapyl … Gudhjølpe meg, altså … Heila badegulvet fløyt over av detta rosa slushlignande stoffet, og oppe i badekaret, der satt to småtroll med trill runde valpeauger, med hovudet litt på snei. Nett som to rampete småvalper, som nettopp hadde spist opp tøflene, te sin matfar …

 

” Mini’en hadde heilt klart blitt valgt te talsperson, og tok støyten med rak rygg, der han sjølsagt ikkje visste ka i all verden som hadde skjedd. Men, det va ihvertfall ikkje Tijil Emilia som hadde gjort nåke, det va nå heilt sikkert … 

 

Eg kikka fra den eine, te den andra før eg såg ner på gulvet. Sluken va sponsa tett, og fylt opp med denna guggegreiå. Eg løfta på ett håndkle dei små sikkert hadde kasta over, for å begrensa skadeomfanget. Ett håndkle som va klissete og befengt med både glitter og slushgugge, og veide ett halvt tonn … Herreguuud … Eg forbante Kånå litt, som hadde latt både Litlajentå og Mini’en få lov te detta, mens hu sjøl sjølsagt rømte heimen. Ka i helsikke sko eg gjera nå, tenkte eg for meg sjøl mens eg febrilsk forsøkte å ausa slushguggen tebake i badekaret. Nåke som nesten va som å spisa sukker med gaffel, komplett umulig, og som heller spredde dritten meir, utover badegulvet …

 

Egentlig, så va det akkurat nåke slikt eg hadde sett føre meg, når eg såg ka Jentå hadde kjøpt seg. Men, blei jo møtt av totalt avvisning, når eg foreslo at de gjerna kunne prøva detta greiene, i ei litå bolla først. Så me visste litt ka me hadde med å gjør, liksom … 

 

Når eg begynte forhøret av synderane, så kom det raskt frem, at Litlajenta hadde med ett uhell nappa ut proppen. Og det hadde de jo ikkje lagt merke te, før katastrofen på ein måte va ett faktum. Så kom eg på, at det fulgte jo med ett slags pulver, som sko nøytralisera denna slushgugge effekten. Men, den lå jo oppe på kjøkkenet. Eg løp opp trappene raskare enn på lenge, nappa med meg posen, klipte den opp i hjørna før eg lika kjapt løp ned på badet igjen. Synderane satt apatisk å kikka ut i luftå i badekaret, men fulgte spent med, når eg røska lokket av sluken og dryssa litt pulver øve haugen som hadde samla seg … 

 

” Først, så skjedde det ingenting, null nada niks, og Mini’en slapp ut ett lite – Åneeei, det virka ikkje Pappa…  Men plutselig, så begynte det å surkla litt i sluken, før proppen gikk i oppløsning, og forsvant med ein gedigen surklelyd … 

 

Både Mini’en og Litlajenta slapp ut ett lettelsens sukk, før eg løfta de ut av karet og beordra de inn i dusjen. De va jo bedekt med detta ekla stoffet og så ikkje ut, så eg tenkte ein dusj ville ordna opp i den saken. Mens eg dryssa resten av nøytraliserings stoffet, øve det rosa slushgugge befengte badevannet, oppe i badekaret. Itte ei litå stund, så forsøkte eg å åpna proppen i karet, for å sjekka om det rant fint ned i sluken nå, uten å tetta den te. Og heldigvis, så såg det ut som om detta stoffet hadde gjort susen. Men, då kauka Mini’en te at det begynte å renna utover borte med dusjen. Tjera vena meg. Slushgugget de hadde dusja av seg, hadde tetta sluken i dusjen nå … 

 

Og eg … Eg hadde nettopp brukt alt nøytraliserings stoffet, oppe i badekaret, slik at det ordna seg der … E det mulig !!?? … I rein refleks, nappa eg te meg ei litå bøtta, fylte den med vann fra badekaret, og helte det øve sluken i dusjen … 

 

For andre gang denna kvelden, så satt eg, Mini’en og Litlajentå, å kikka spent på eit tett sluk. Nett som om det va ein av hverdagens mest trivielle gjøremål, det å kikka på om ein slukpropp vil løysa seg opp. Men, ingenting skjedde. Eg skyndta meg bort å ausa ei litå bøtta te, med vannet fra badekaret, øve og over dusjsluken. Før me venta i spenning, igjen. Og der, der kom den der surklelyden igjen, før det kom ett lite plopp. Så forsvant heile proppen som om ein magisk ånd fra ei lampa, hadde trylla den bort. Me sukka ett lettelsens sukk, alle sammen der nede på badet, før eg spylte de reine og fikk pyjamas på småtrollene … 

 

Så … Bare for å gi alle andre kjekke foreldre rundtomkringfallera, ett lite tips, med tanke på detta greiene her. Så tenk dåkke om to ganger, før dåkke lar gullbarnet få kjøpa, ” Glitter Gelli Baff ” 

 

Detta, anbefales absolutt IKKE på det sterkeste, ligg unna om man klare … 😁👍

 

Eg e litt usikker på om etterdønningene man kan enda opp med, e verdt gleden barnet har den litla stundå i badekaret, sånn egentlig … Men, igjen … Nok ein gang, så har heimen levert elleville uforutsette hendelser, te tjue i stil … 

 

Takk for meg, for idag … Over og ut …   

 

 

Mini’en, Drageborgen og ein liten smell på Badet, igjen …

 

Akkurat som eg tenkte, så stod det ein liten spent kar i midten av sengå, grytidlig idag morgens, og lurte på ka tid Farmor kom. For når Farmor kom inn dørene, så sko sjølvaste Mini’en opp på lekebutikken, å handla inn Dragetrener Borgen. Tjera vena meg. Kånå stakk tidlig avgårde på jobb idag, siden lastebilen står på verksted itte eit lite geværskudd i Fosen tunellen, kor tilførsel røyret te kompressoren tok kveld. Eg trur ikkje hu syntes det va feil idag, for Mini’en har hatt vondt i magen, lurt på om Farmor komme snart og masa som besatt, på ein stakkars Fatter’n. Ingen, absolutt ingen av våre fira barn, kan toppa intensiteten te Mini’en, når han gleda seg te nåke …

 

Men, hjølpe meg. Det e jo kjekt å sjå at guten gleda seg, og liksom har ein plan med dei her bursdagspengene sine. Det e jo ikkje alt som ryke, og resten sko han spara te me reiste på ferie, neste lørdag …

 

Om han klare å holda seg når han går inn i lekebutikken i dag, med ein konvolutt som bugna av penger, det e nok gjerna ein anna sak. Akkurat nå, så har eg avleda guten fra å masa meir, med å setta på Dragetrenerne 2 filmen, for då sitte han som ett lys å følge med. Då får Fatter’n tatt seg ein god kopp kaffi å klapra inn nåken ord, her inne på bloggen. Ein blogg som forsåvidt har vært litt forsømt, dei siste månadene, men som eg har funnet litt gleden igjen med, dei siste ukene. For det e ikkje vanskelig å sei te dåkke leserar, ka som gjerna e nåke av det kjekkaste, med akkurat det å ha ein blogg.

 

” Og som gjerna har vært det eg har savna mest, når eg ikkje har vært aktiv. For då har eg alikavel trykka meg inn Facebook siden te bloggen, for å sjekka om nåken har kommentert, men nei … Man får jo ikkje kommentarer, når man ikkje skrive …

 

Og for alle som trudde at dasslokk eventyret nå va over, innbefatta meg, så får man bare tru om igjen. For sjøl om eg kjøpte ett skikkelig dasslokk, som måtte skruast fast i klosettet, med perfekt passform. Så kom det ett hjerteskjærande skrik fra badet, når Kånå testa herligheten for første gang. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare. Det va som om det skar gjennom både marg og bein, og eg ilte jo te, for å sjekka ka i all verden som hadde skjedd. Og der inne på badet, der satt der ei Kånå i mildt sjokk, og hakka tenner som besatt. Mens hu forbante detta nya dasslokket, som hadde ein dassring som frøys hennas eminente bakdel te is …

 

At eg hadde skrudd ned termostaten på badet, og muligens hadde gått litt hardt te verks, som igjen hadde gjort flisene på gulvet kalde som is. Det va nok ikkje å rekna som formildene omstendigheter, vil eg tru …

 

Nei, Kåner går det aldri ann å gjera hundre prosent fornøyd, for når man reparere eller skifte ut ein ting, så finne de alltids nåke gale med enten det nya, eller sjølve reperasjonen man har gjort. Det besta e jo streng talt å leiga inn fagfolk te slike jobber, så om nåke går skeis, så e det liksom dei Kånå må ta seg ut på, istedet for meg. Eg synast at eg ser hu, der hu ringe te røyrleggaren og tar de ei kraftige skrapa, fordi dasslokk ringen holdt på å gi hu koldbrann i søndre regioner. Men, man leige jo ikkje inn ein rørlegger for å skifta ett dasslokk, på ein måte, sjøl om eg gjerna hadde blitt frikjent for kuldesjokket i stumpen hennas …

 

” Eg hadde jo fortsatt fått ei øvehaling for å senka temperaturen inne på badet, alt for mye, slik at hu satt å veksla på ka fot som va ned i flisene for å ikkje få forfrysninger på de …

Det e gale når eg forsøke å spara litt på strømmen og, som igjen går ut øve Kånå sin komfort, for då e det ikkje greit i det heila tatt …

 

Men … Litt isolasjon og kanskje ein ovn ute i Boden te vinteren, det ser hu absolutt ikkje nåke vits i … Soveposen e klassifisert for 25 minus grader den, punktum …

 

 

Ei reinspikka bursdags Bonanza helg …

 

Me feirte familie bursdag i heimen igår for Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, som forsåvidt ska gjentas idag, siden me har delt det opp i to. Kånå sin familie sida igår, og min familie sida idag. To dagar med ellevill bursdagbonanza, te Flokkens store begeistrelse. Jaja, foruten Han i Midten då, som har bursdag i Mars og allerede e ferdig med sin bursdag, og som nåke slukøra så sine søsken få presanger, te den store gullmedaljen. Men, slik er det i ein massebarnsfamilie, man kan ikkje gjera alle te lags, på ein dag. Det gikk forsåvidt greit sånn forholdene tatt i betrakting, sjøl om det blei nåken spillopper, i løpet av dagen …

 

Me hadde invitert te grillmat med kaker og kaffi litt seinare, så Fatter’n stod å grilla som ein helt før selskapet, ute på terrassen. Solå stod høgt på himmelen, men det blåste ein frisk bris med litt fart i kastene, innimellom …

 

Eg skvatt te som ein ungkar, når den eine utdragbare skilleveggen våras, bukka under for vinden. Håndtaket blei reven av under ett kraftig vindkast, og skilleveggen fløy inn i beholderene sin med ett smell. For ein Fatter’n som hadde hatt seg nåken kalde og to, på fredagskvelden med påfølgande hovudverk lørdags morgen. Så smalt det forsåvidt to ganger, først når skilleveggen fløy inn, så i hjernebarken når tømmermennene reagerte med ein trommesolo deluxe. Jauda, det smalt godt i det heimabrygga væskå te naboen, det kan man jo trygt sei. Men, det va ikkje verre enn ka to hovudtabletter med solskinn, klarte å kurera, før gjestene virkelig gjorde inntog i heimen.

 

” Mini’en kom løpande te kvar gang han fikk ein konvolutt, istedet for ein presang, siden han spara te Dragetrener borgen, og ville ha full oppdatering underveis, om kor mye han mangla …

 

Skuffelsen blei stor, når me hadde opptelling te slutt, for guten mangla fire hundre kroner. Mini’en fikk ett nåke bedrøvelig uttrykk i andletet, før eg minna han på, at han skulle jo ha ett selskap te, på søndagen. Ett smil forplanta seg utover i andletet hans, før det te slutt endte opp nede i tærnå. – Åhhh, då ønske ed meg baaaaare penger imårå, Pappa. ! Kauka han ivrig te. – Jaja, nå må du huska å bli glad for det du får, vett du, uansett ka det blir. Svara eg, og la te at om han mangla nåken kroner, så kunne eg nok gjerna hjelpa te litt. – JIPPI !! Ulte guten te, og forsvant ned på rommet sitt, der han leka med søskenbarnet sitt …

 

Litlajentå va nåke muntert bedrøva, for hu hadde fått tre hundre kroner mindre enn lillebroren sin, og va lite fornøyd. De begynne jaggu meg tidlig, med litt sånn intern søskenkonkurranse innbyrdes …

 

Svoger min va som vanlig i ett spøkefullt humor, der han dunka hendene sine i vann under springen, gikk bak Kånå og liksom nøys. Mens han rista dei dryppvåte hendene sine øve hovudet hennas. Eg må jo sei eg va imponert øve Svoger min sin tapperhet, for man egla ikkje opp Kånå sånn heilt uten videre, når hu har stått på hovudet i ett døgn for å laga te selskap. Og Kånå skuffa ikkje, der hu spratt opp som ein tornado, og kikka olmt på broder’n sin. – Herreguuud, e du ikkje rektige i hovudet, eller ?? Før hu innsåg, at hu forsåvidt hadde gått på signaturspøken te Svoger’en min. Skjønt, eg vett ikkje om det gjorde saken nåke bedre, sånn egentlig …

 

” Han hadde allerede skremt livskiten ut av Kånå, når hu tente på ein sånn gnistre geysir, kor han kauka ut – BOOOM. Akkurat når Kånå fikk fyr på den. Ett ubetalelig syn, forsåvidt, der Kånå spratt te værs … ( På bildet øverst, har det akkurat skjedd .. )

 

Ellers, så gikk vel selskapet som selskap stort sett går, her i heimen. Det starta som regel rolig og fint, før det stige te himmels og ende med ett reinspikka crescendo, te kvelds. Med ungar høge som fly, som absolutt ikkje vil legga seg og to småslitne foreldre, som ende opp som to slakt på sofaen, når kvelden e omme.

 

Tantebarnet te Kånå blei litt igjen her igår, så hu la forsåvidt småtrollene for oss, mens Kånå kjørte søster si heim. Og eg rydda litt oppe i stugo, så det va jaggu meg litt kjærkommen hjelp, rett og slett …

 

Og idag, så e det på an igjen, med fullt kalas og mi familie sida. Jøje meg, det e jo litt hektisk når det står sånn på, men på den positiva sidå, så e me jo ferdige med selskap i heimen for i år, ittepå. Eller, Kånå har jo bursdag lika før jul, så då får me vel stella i stand ett eller anna, vil eg tru. Eg kjenne det ska bli godt å landa i sofaen, seinare ikveld, når alt e over og kidsa har funnet loppekassane … Mildt sagt …

 

Ha ein fabelaktig søndag, Folkens … Og nyt finværet, om du har …

 

 

Dasslokket …

 

Eg hadde egentlig påbegynt ein gripande beretning om Mini’en sin barnehage slutt, når eg høyre Kånå kauka ut i misnøye nede fra badet. For me ska ha selskap idag for både Mini’en, Litlajentå og Eldstemann, og då kunne me ikkje presentera ett bad, med ett dasslokk som har begynt å kjenna tidens tann. Ett dasslokk som Kånå har masa om i evigheter, at absolutt burde fått seg ein oppdatering, men som Fatter’n i kjent stil har utsatt lika lenge. Så lenge det gjorde bruken sin, tenkte eg at det estetiska på ein måte ikkje va så viktig, sånn egentlig. Det e vel gjerna ikkje der man legge inn grunker, for å skapa ett fabelaktig førsteinntrykk …

 

Kånå va defintivt ikkje enig meir, nå va det rett og slett nok, for ringen på dasslokket såg ut som om nåken med grovt sandpapir i rævå, hadde sittet å gnikka stumpen sin der. Kunnne hu meddela nedenfra badet …

 

Man trenge ikkje vær rakettforskar for å forstå kim hu sikta te, og når sant ska seiast, så kan eg te dels vær enig. Kånå sin eminente bakdel har helt klart ikkje vært den største syndaren, med tanke på dasslokket sitt forfall, strengt talt så va det ikkje min heller. Men, eg hadde nok ein liten finger med i spillet her, då eg gjorde ett lite forsøk på å forlenga detta famøsa dasslokket sin levetid, her for ei stund siden. Når Kånå sist fikk ett lite dasslokk anfall. Kor eg nappa dasslokket av setet, la det i ett klorin bad før eg drog det med meg ut i Bodå, kor det fikk ei litå behandling med det finaste sandpapiret eg hadde … 

 

” Heilt ærlig, så blei eg sånn nåkenlunde fornøyd med jobben, og dasslokk ringen såg igjen skinnande kvit ut, istedet for nåke utslitt og misfarga …

 

Denna jobben blei sjølsagt gjort heilt i det stille, ein liten “stealth jobb” når Kånå ikkje va heima, sånn i tilfellet det gikk lukst i dass, sånn bokstavlig talt. På ein måte, så gikk det jo akkurat det, lukst i dass. Det glatta fina belegget på dassringen som man har når det e nytt, den hadde eg jo liksom pussa av nå, så det gikk jo ikkje mange dagane, før det virkelig begynte å flussa opp. Og idag, så nådde det nye høyder når Kånå sko vaska badet, og både såperester og vaskefilla, la igjen rester i dei åpne porene i dassringen. Det såg rett og slett ikkje ut, mildt sagt. Derfor så eg ingen anna utvei, enn å innse at daslokket hadde sett sine beste dager, og va klart for å skiftast ut. 

 

Kånå stod der nere på badet og lurte kraftig på, kossen i all verden ett dasslokk plutselig kunne gå slik i oppløysning, mens eg tok ett mål og to. – Nei, hjølpe meg. Det e nå ikkje godt å forstå. Svara eg, forsiktig … – Det e nok sikkert bare nåke billig greier, av dårlig kvalitet. La eg te, og håpa restaureringsjobben min, ikkje blei avslørt …

 

Eg nappa med meg lommabokå, bilnøklane og jogga ut av heimen, før Kånå gjerna begynte å spør meir om saken. Kvar gang Kånå begynne på slike forhør, så føle eg meg som ein fasit full av feil svar. Då e det lika godt å gjør det som gjerna e best, og som mest sannsynlig vil stilna Kånå sin trang te videre forhør. I detta tilfellet va det rett og slett bare å kjøpa ett flunkande nytt dasslokk. Enkelt og greit. Det e ett slags rituale som på ein måte går inn i ett større mønster, akkurat slike ting som detta, når man som Fatter’n i heimen gjerna har rota seg inn i ett eller anna, som kan bli vanskelig å komma seg velberga ut av … 

 

” Då lyve me mannfolk så vakkert at man nesten blir rørt sjøl, og synast at alt får eit nytt innhold. Me mannfolk e somme ganger slike smarte fyrer, som meina og gjør, det som gir størst gevinst, liksom … 

 

Bilen blei parkert utenfor Obs Bygg, og eg skritta lukst inn i badeavdelingen. Siden eg trivest best i dei anonyme sine rekker, og aldri heilt klare å bli vant te detta med å bli gjenkjent, på grunn av denna bloggen. Så trør eg som oftast ein cap’s på topplokket, og trur liksom at nå har eg trødd inn i anonymitets tilværelsens kamuflasjeklær. Alikavel, så har eg liksom ein følelse av at dei fleste gjerna vett kim eg e, der eg tumla gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Slik som når eg ser ett lite skjevt flir, hos denna personen som komme meg te unnsetning, der eg står i full villrede og kikka på ett dusin dasslokk. 

 

Sjølsagt, så har eg tatt altfor lite mål av dasslokket våras, og det skjeiva fliret går øve te ett meir oppgitt ett, der eg står som ett spørsmåls tegn når hu spør om dei målene eg ikkje har … 

 

– Det e heilt sikkert detta lokket her, det ligna i hvert fall kraftig. Lyve eg, for andre gang idag, nappa lokket med meg og går fort mot kassen. – Husk å ta vare på kvitteringen, og ikkje bryt forseglingen om du må bytta. Kauka damå bak meg. Tjera vena meg. Ska sei hu hadde tiltro te mine beslutninger, tenkte eg for meg sjøl, mens eg betalte. Huska å bruka rabattkortet eg har fått utdelt av Kånå, det gjorde eg jaggu meg og, før eg satte snuten heimover. Inne på badet, så fant eg jo kjapt ut at dasslokket eg hadde plukka med meg heim, det ligna fanken meg ikkje i det heila tatt. Det eg hadde kjøpt va ovalt, mens våras hadde meir rette kanter i enden inne ved veggen. 

 

” Detta lokket passa jo ikkje formen på doskålå våras i det heila tatt. Forbaska typiskt, altså. Her va det bare å spinna opp igjen, og håpa eg ikkje traff hu samma som sist … Men først, ta skikkelige mål …

 

Eg bytta lokket som va feil mot ein tilgodelapp, sneik meg som ein fullverdig spion rundt reolene, og stod plutselig foran detta dusinet med dasslokk, igjen. Fortsatt i total villrede, syntes ennå at ingen ligna på våras gamle, når ein bekjent kom forbi og lurte på om eg sko ha dasslokk. Eg sa som sant va, og la te at det jaggu meg ikkje va lett å finna rett sort. Så stod me der å betrakta dasslokkene litt, før me begge kapitulerte, og han hasta videre. Ei anna butikkdama kom, men hu blei kapra av ein anna kunde. Og, akkurat når eg hadde tenkt å gi opp, så dukka damå med det skjeva fliret opp igjen. Jippi, detta blei jo litt flaut …

 

– Jaja, der va du igjen. Sa hu, litt triumferande, følte eg. – Jauda, her e eg igjen, og nå har eg alle målene, vil eg tru. Svara eg, smått fornøyd, men og nåke skjelmsk …

 

Med dei rette målene og med tanke på at det va Ifø sitt klosett og ikkje Geberit, som eg hadde trudd. Så fant me ett som skulle passa, eg takka for hjelpen og hasta te kassen igjen. Nå har de sikkert nåke å snakka om i pausen, tenkte eg for meg sjøl, ” Han i Boden” har ikkje peiling på dasslokk heller. Men, det e jo sant, eg har aldri kjøpt dasslokk før, så der har hu jo forsåvidt rett, sånn egentlig. Mest sannsynlig, så har hu sikkert ikkje kjent meg igjen heller, det e vel bare den paranoide delen av hjernebarken, som spille meg ett puss. Eg trives jo best i skyggen, eller i bakgrunnen, allikavel så stikke eg nasen frem med denna bloggen, både titt og ofta …

 

Eg parkerte heima igjen, jogga inn på badet og kontroll målte det gamla mot detta sista nya. Jauda, detta ska nok passa vil eg tru, nappa av det gamla og skrudde på det nya, som passa som hånd i hanske … 

 

Meget fornøyd stod eg å beskua mesterverket. Det hadde til og med sånn “soft close”, så nå e det slutt på at Kånå kan kleisa dasslokket igjen, i sinne. Fordi hu ikkje får sitta i fred på dass. Det va nesten ikkje te å tru. Eg kremta høytidelig, overdrevent tydelig og kauka på at nå kunne Kånå komma ner å sjekka. For ein gangs skyld, så va me i den grad det går an for ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå og ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, på bølgelengde. Kånå va storfornøyd, eg va fornøyd og til og med Flokken va imponert, øve detta nymotens dasslokket … 

 

” Tenk at ett nytt dasslokk faktisk kan lokka frem det sultna blikket, hos ei travel, sliten men stort sett snill Kåna … Jøje meg … Kanskje eg burde finna ett par andre ting som må ordnast her heima, idag … ?? 

 

 

 

 

 

Gudhjølpe meg, vett du … Går lukst igjen av seg sjøl, uten ein einaste lyd … 

Heilt fantastisk … Då e badet jaggu meg klar for bursdags bonanza, idag … 

 

 

Endelig … Sumaren e her … Ihvertfall idag …

 

Då va endelig badesesongen starta her på vestlandet, med sydentemperatur i bakgården og vann i bassenget te Mini’en sin elleville begeistrelse … Litlajentå har allerede ligget å duppa i bassenget, før Mini’en kom heim og meir eller mindre gikk i fistel av glede …

 

Bare det har vært ein halv dag med sol tidligare i sumar, og tempen har såvidt steget øve fjorten grader, så har fjotten masa om å få bassenget på terrassen …

 

Men, det har liksom ikkje vært nåke særlig varme her i vest, te å bedriva litt bading i bakgården. Så når det idag mest sannsynlig har tippa øve 20 grader, då va det endelig på tide å ta det frem, så kidsa får ta seg litt ut i varmen …

 

Når man ikkje har vært særlig utskjemt te nå i år, med slikt eit godvær, så får man nyta det te det fulle …

 

Ikkje minst, så e det herlig å få brukt denna kosekroken me laga oss, her i bakgården på det eminenta rekkehuset våras, kanskje bare denna eine dagen me får sumar i år …

 

Kos dåkke i finværet, Folkens … Det gjør me … 😁

 

Hjølpe meg, spindelvev i hjørna !!?? 😱

 

På tide å henta ner tropeplantå vår, som har kosa seg i stugo, i vinter … 😁

 

Hmm, har Kånå investert i nytt basseng ? … Kan ikkje huska det tok så mye av terrassen i fjor … 😉

Snart e det Jaggu meg Ferie …

Bøttebaletten på Tur ein tidligare Ferie … Juhu …

 

 

Det e torsdag idag har eg høyrt, Mini’en har to dagar igjen i barnehagen før han blir skolegutt te høsten og me har 6 jobbdager igjen før det e ferietid i heimen. Tjera vena meg … Det e mange år siden ein ferie har vært meir etterlengta, enn akkurat i år, sjøl om det neppe kan kalles ferie det å dra på tur med bøtteballetten våras. Men, det e litt som ei anna skreiv inne på bloggen sin om ferie ittekvart som man vokse te som familie, at då må man endra kriteriene sine overfor ka ferie egentlig e, på ein måte. Eg har skrevet det mange ganger sjøl tidligare og, gjerna på litt andre måter, men når ferien e over for ein massebarnsfamilie så e man sjelden eller aldri opplada. Heller totalt utlada, hverken meir eller mindre … 

 

Men jøje meg, det e ingenting som e meir berikande for to slitne foreldrehjerter, enn ein flokk barn som virkelig har kosa seg på ferie, og gjerna har fått mange nye minner som sette sine spor i langtidsminnene deiras. 

 

Minner som kanskje sitte i te de sjøl blir foreldre, og kanskje ønske at sine egne barn, ska få oppleva det samma som dei gjorde i sin barndom, slik som me nå gjør for våre barn. Turen i år, den går først ned te Kristiansand, eller nærmare bestemt Flekkerøya, kor me har leid ein leilighet som lå idyllisk te like ved sjøen, med ei litå strand me håpa å få brukt. Mini’en har jo aldri fått opplevd Dyreparken slik som sine eldre søsken har, så han gleda seg jo nåke heilt enormt, te å få hilsa på dyrene og ikkje minst Julius. Så blir det vel litt sightseeing, bading og kos, på det gode sørlandet, før me itte ei uka sette snuten nordover mot Oslo … 

 

Der ska me levera Eldstemann te fotballaget sitt, før me reise litt ned i Oslofjorden og den campingplassen eg og dei to eldste bodde på ifjor … 

 

Ein idyllisk camping kor me storkosa oss den siste dagen av ferien vår ifjor, når eg va på bobiltur med Han i Midten, for å følga Eldstemann som også då spilte i Norway Cup. Ramton Camping leverte te tjue i stil ifjor, både med tanke på vær og trivsel, så der har me leid ein leilighet nede på bryggå. Me lurte litt på Bogstad Camping som forsåvidt ligge nærmere Oslo og Ekeberg, men me fant ut at Eldstemann har jo fullt program med laget sitt, så då e det jo kjekt at dei andre små kan bo på eit sted kor dei kan kosa seg skikkelig. Og det har eg jaggu meg truå på akkurat med tanke på Ramton Camping, for det va ei perla av ein campingplass, mildt sagt … 

 

Gudhjølpe meg, eg kjenne eg begynne å gleda meg allerede, men som Bøggvall Kai seie i ein av opptredene sine, det e gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett man jo som regel om det va nåke å gleda seg te, eller ikkje … 

 

” Jaja, nå e dåkke forsåvidt meir eller mindre advart Folkens …

 

Sista ukå i Juli, så e Familien Vandrende Kaos mest sannsynlig ute på tokt nedover sørlandet, og i starten på August vil nok Oslo området bli nåke utrygt, ei litå uka fremover … 

 

Strevsomt blir det heilt sikkert, baluba og kaos vil oppstå, men morosamt og kjekt blir det garantert … 

Ha ein strålande torsdag, Folkens … 😀😀😀

 

 

Når ein Besettelse gjerna Tar litt av …

 

 

Eg hadde store planer før forrige helg … Bloggen sko virkelig prioriterast itte ein periode med lav aktivitet. Nå sko eg virkelig få fart på sakene igjen, støvet måtte tørkast av laptopen og hjernebarken vris som ei dryppande kjøkkenfilla. Slik at nye hverdagslige hendelser av ellevilt kaliber, endelig sko få fritt utløp her inne på nettet. Faktisk, så lurte eg litt på om eg sko tjuvstarta litt på fredagskvelden og legga listå for resten av helgå, på ein måte, liksom fortella litt om bursdagen te Mini’en, og at det ikkje blei nåke hamster på guten. Men … Så kom Kånå meg i forkjøpet der hu knipsa opp ett par cider, satte på litt heftig dansemusikk og lurte Fatter’n trill rundt …

 

Det blei ikkje skrevet nåke innlegg den fredagskvelden, støvet lå fortsatt tjukt på laptopen og det va alt anna enn hjernebarken som blei vridd te det ugjenkjenneliga, mildt sagt. Litt “ild i torvå” trumfa det mesta, når sant ska seiast …

Spesielt når man ikkje hadde sett antydning te glør i bålet, på ei stund, men slik e det jo i ein travel hverdag med alt for mange barn i heimen …

 

Det e ikkje kvar uka man finne tennvæskå frem, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Men, hjølpe meg, nok om det … Det va denna helgå som liksom sko bli ein real blogg åpenbaring, eg tenkte på, og ikkje minst denna bursdagen te Mini’en. For, på ein måte så hang dei to sakane meir sammen enn ka man gjerna skulle trudd, om man ikkje har inngående kjennskap te helgens begivenheter, eller ukå som gikk. Ei uka som blei brukt te intensiv lobbyvirksomhet, for å få Mini’en øve på andre ønsker, enn kun ein kvit liten søt hamster. Men, ein Mini som har bestemt seg for ett eller anna, det e ikkje ein fyr man snur tankegangen på, sånn med ein gang …

 

– Det e MIN bursdag, og då kan ed ønska meg akkurat ka ed vil, faktisk. Og, når dåkke komme å synge te meg om morgenen, då ska ed få ein kvit hamster. Ja, det ska ed … 

 

Kauka guten ut, under dei første samtalene om denna fordømte hamsteren, ein hamster som eg i kommentarfeltet på facebook siden, fant ut at heilt klart krevde mye meir arbeid enn ka både eg og guten forsåvidt hadde sett føre oss. For eg va litt på glid eg, itte å ha blitt utsatt for triste valpeauger, som smelta ett tappert papoa hjarta, og tenkte litt sånn at kor vanskelig kan det væra å ta seg av ein hamster. Ikkje minst, så fikk eg ein del kommentarer på jobb om mange som hadde hatt hamster, kor følelsane hadde vært sterkt delte, når krapylet endelig endte sine dager, itte 2-3 år.

 

For ein hamster leve faktisk ikkje lengre enn det, fant eg ut, når eg leste meg litt opp på gnagaren. Nåke som va egentlig slo ut i favør Mini’en, når eg tenkte på det først … 

 

Men, itte eg tenkte litt djupare på saken fant eg ut at det gjerna va meir i andre enden av skalaen , der Mini’en har ein tendens te å knytta sterke bånd mot ting han på ein måte både ønske seg og gjerna då enda opp med å få. Det e ikkje måte på kor lei seg den guten kan bli, når ei leka, kosebamse eller favoritt genseren, plutselig e missing in action. Då e det verdens undergang stemning i heimen, heilt te to fortvila foreldre klara å spora opp det forsvunnede elementet, gjerna itte ein ellevill leiteaksjon av sjeldent kaliber. Derfor, så forsøkte me iherdig å pensa guten øve på Dragetrenerne leker, som han for tiden e heilt oppslukt av … 

 

” Og som eg på ein måte har ein mistanke om at han har påvirka ganske mange av kidsa på barnehage avdelingen, te å bli lika oppslukt av, der de komme på besøk med fulle poser med drager for å leka, eller se ein av Dragetrenerne filmene … 

 

Fortvilelsen blei då ikkje mindre når det einaste han ønska seg av detta drage greiene, det va ei drageborg, ei drageborg i Playmobil som han hadde sett på lekebutikken. Og som Fatter’n fikk bakoversveis øve når han oppdaga prisen, der eg stod i butikken for å handla presang. 1300 spenn for ei borg ?? … Gudhjølpe meg, altså. Det kom ikkje på tale. Så itte litt diskusjon øve telefonen med Kånå, landa me på ein båt og ein ekstra drage utenom, som såvidt holdt seg innafor budsjettet. Så fikk eg heller bygga ei borg te guten, med legoen våras, der eg visste at me hadde ei borg liggande ein eller anna plass … 

 

At den forsåvidt lå i tusen knas fordelt øve fire-fem kasser med lego, det kom eg ikkje på der eg stod i kassen å betalte, meget fornøyd med min lille geniale plan.

 

Og her begynne opptakten te at alle mine store bloggplaner for forrige helg, gikk lukst i vasken, der guten sjølsagt falt heilt for min super dupre plan, og krevde borgbygging ein tidlig lørdagsmorgen, itte gavene blei overrakt og eg lova å bygga denna legoborgen. For borgen den blei bygd den, denna famøse lørdagen, te guten sin elleville begeistrelse, men når man først har funnet frem legoen så e det lett å gå på ein “liten” smell, med astronomisk omfang. Sånn forsiktig sagt … 

 

” Sjølsagt, når man rota frem ein haug med legokasser, så oppdaga man raserte byggverk som man har brukt utallige timar på å setta sammen, som ligge fordelt rundtomkringfallera, i dei diverse kassene … 

 

Og får ein umiddelbar trang te å setta mesterverkene tebake i perfekt tilstand.

Så, eg lar bilder fortella resten av historien, om koffår umdertegna sin plan om ei aktiv blogghelg, gikk lukst i dass … 

 

 

Denna kreasjonen i Power Miners serien, fikk Eldstemann te jul ett år, for mangfoldige år siden. Og når borgen va ferdigstilt i halv to tiden på lørdag, blei den påbegynt, der bare understellet og rammen te boretårnet lå i kassene meir eller mindre heilt.

Omtrent klokkå halv to natt te søndag, så stod den igjen i perfekt tilstand. 

Te øredøvande jubel fra ei rødvinsdrikkane Kåna, som heilt klart hadde gitt opp Fatter’n, denna lørdags kvelden. 

 

Redningshelikopteret, det tok meir eller mindre heile søndagen, forsåvidt mens legokassene blei sortert i farger, for lettere restaurering av kommende prosjekt … Ferdigstilt ca 23:50, søndagskveld … Kånå va nå mildt irritert øve at stugo va bedekt av ett teppa av lego … 

 

Politistasjonen, den blei påbegynt lika itte jobb mandags ettermiddag, og ferdigstilt lika itte jobb tirsdags ettermiddag … Det blei seina nattå på mandag, og Kånå klikka i vinkel når eg ramla te sengs lika før 01:00 … – Nei Frode, det e IKKJE ild i torvå … !!

 

Den te nå siste kreasjonen, og den eg gjerna kosa meg mest med, ein semitrailer med helikopter, kanskje på grunnlag av mitt yrke som lastebilsjåfør. Den blei bygd igår etter jobb. Det mangla forsåvidt ein takspoiler på sjølve bilen, men dei delene va ikkje å finna nåken plass … 

Eg rauk lukst i Bodå igår, når ergrelsen øve å ikkje få den heilt komplett, blei for stor. Så, Kånå trampa i bakken ein gang, telte te tre og sendte meg strake vegen ner trappene, når eg ikkje lengre klarte å holda frustrasjonen inne, og kjeften begynte å gå uten å la filtrene få gjør jobben sin … 

 

Det får væra måte på, sa Kånå, og la ned veto for videre legoprosjekt, sånn med det førsta … 

Sånn kan det gå, når iveren gjerna tar over og legobygging blir så altoppslukande, at man glemme både Kåna og barn, i ein allerede travel hverdag… 

Man kan vel trygt sei at legoeventyret e over, for denna gang … Mildt sagt … 😁😁😂