Ei krabbebøtte, Mini’en og to Rumpetroll …

 

Eldstemann her i heimen var i sine yngre dager meget interessert i amfibier, insekter og dyr sånn generelt. Den interessen hoppa de to i midten raskt over og som seg hør og bør overtok Mini’en den stafettpinnen, og ringen ble på en måte sluttet. Eg husker enda den gangen Eldstemann som fireåring smuglet en saftig Myredderkopp inn på rommet sitt, gjemt bak løv og blader i sitt selvlagde terrarium … Vel vitende om sin fars eksepsjonelle araknofobi …

Det er nok ingen overdrivelse å si at det ble “litt” oppstandelse i heimen, når edderkoppen hadde rømt, og en noe engstelig Eldstemann kom med meddelelsen om situasjonen … Tjera vena meg … Fatter’n stakk fra åstedet og Kånå måtte på edderkoppjakt …

Noen dager senere ble “Eddi” som krabaten hadde blitt døpt, funnet ihjel tråkket og flat som en pannekake ute i gangen. Fatter’n fikk skylda, men var for en gangs skyld uskyldig, siden Kånå innrømte udåden overfor Fatter’n noen uker senere. Begravelsen var dypt rørende selv fra avstand da Fatter’n ikkje fikk vær med, siden han tilsynelatende var morderen. Eg husker enda det bebreidende og tårevåte blikket til Eldstemann, der han stod med sorgen i hånda og begravde sin lille venn, Eddi …

 

Vreden overfor Kånå var lika stor som skammen far følte i begravelsen, når Kånå la kortene på bordet, og innrømte at det var hun som hadde fått et lite sjokk, og trampa Eddi til døde …

 

Myredderkopper er nemlig en av Norges største edderkopp arter, og selv Kånå ble småskremt da den pilte over gulvet foran henne, en tidlig morgen. Smack sa det, så sank det sakte men sikkert inn i Kånå sin hjernebark, hvem hun hadde tatt knekken på. Av frykt for å bli svartelistet av Eldstemann, lot hun Fatter’n ta smellen. Helt normalt har eg funnet ut, etter mange flere år sammen, siden den gang.

Noen månader senere, hadde en padde flyttet inn på rommet hans, padden Paddy … Fireåringer har en enkel og logisk tankegang, når det kommer til å velge navn på “kjæledyrene” sine …

Fatter’n har ingen større fobier overfor amfibier som padde eller frosk, foruten en sterk traumatisk opplevelse i carporten en sen lørdagskveld. Når Fatter’n satt på huk inntil veggen og scrolla gjennom Facebook siste hendelser, med en sigg i den ledige hånda. Når ei padde av episke dimensjoner ploppa frem fra under bilen, hvorpå Fatter’n spratt himmelhøyt til værs, en mobil fløy lukst i veggen og hjarta hoppet over fire-fem slag …

 

Men, Kånå hater slike skapninger som pesten, og gjorde kort prosess med Paddy … Det ble igjen en avholdt en gripende begravelse, denne gang med Kånå langt ute på vingen sterkt uønsket av sin kjære sønn, under den muntert bedrøvelige seremonien, for stakkars Paddy …

Ain’t karma a bitch, sier bare eg …

 

Som mange har fått med seg ble det familieforøkelse her i heimen, omtrent en uke inn i corona krisen. Da Litlajentå utmanøvrerte Fatter’n og en Gullhamster ved navn Obelix flytta inn. En liten krabat som faktisk har sjarmert både flokk og foreldre i senk, med sitt godhjertede lynne og lett korpulente legeme … Selv om hoggtennene skremte vettet av oss, når han en av de første dagene gjespa søvndrukken, og fire sylskarpe vampyrtenner lyste mot oss …

Det gikk vel omtrent ett par uker før noen turte å stappe henda ned i buret, foruten Han i Midten som med sitt sedvanlige overmot, trødde armen ned til krabaten. Og endte opp med å bli bitt til blods …

Det skal selvsagt nevnes at Obelix sov som en stein underveis i fjottens forsøk på å ta opp krabaten, og derfor reagerte instinktivt på “faren” som kom fra oven, vil eg tro. Flaks i uflaksen var at Han i Midten fikk en nyvunnet respekt for små krypdyr, i kjølvannet av hendelsen, og lot hamsteren få være i fred til vi andre for så vidt hadde overvunnet frykten vår. Og turte å ta krabaten ut av buret. En hamster som tilhørte Litlajentå, og som Mini’en syntes var dypt urettferdig …

 

Han ville også ha ett kjæledyr … Aller helst en hamster … Eller kanskje en liten tigerbaby … I hvert fall så skulle han ha en fisk … Men, man bør bare ha en hamster i en heim, da de er ekstremt territorielle … Tigerbaby kunne selvsagt bli noe vanskelig …

Men, en fisk … Jo, det kunne vi da se på, sa to foreldre hjertelig og glemte hele saken …

 

Men Mini’en hadde ikkje glemt der han spurte en gang inni mellom, om vi ikkje snart skulle kjøpe en fisk. To foreldre svarte gjentatte ganger at joda, det kan vi nok gjerne gjøre, uten for så vidt å få det gjort … Da fiksa Mini’en til slutt biffen sjøl, når to demente foreldre bare glemmer ut slike ting, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten … Guten fiska frem håven sin fra langt inne i boden, drog med seg krabbebøtta fra sist sommer og durte bort i bekken for å finne seg en fisk … Enkelt og greit …

– Herreduuud altså, dåkke e så dårlige forjeldre og tenke bare på Tijil … Men, ed kan finna meg fisk sjøl ed, altså … Sa guten bestemt, og kom heim med to rompetroll …

Rompi og Rompa … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Så nå … Nå e det på den igjen … Heldigvis, så skulle rumpetrollene bo i bøtta si ute i carporten, fordi de måtte ha frisk luft, meinte guten. Vann må byttes kvar dag og på lørdag som var måtte Kånå ens ærend på butikken, for å kjøpa akvariefiskemat, slik at rumpetrollene kunne få mat … Mini’en har rett og slett startet rompetroll oppdrett … Eller frosk eller padde oppdrett …

Hverken eg eller Mini’en har den fjerneste anelse om forskjellen, på padder eller frosker sine rumpetroll … Så, for å si det enkelt går vi en spennende tid i møte, her i heimen …

 

Og ikkje minst, så må rett og slett beskrivelsen av bloggen endres igjen, da Fatter’n nå har en ilter, småsint men stort sett snill Kåna, fire spinnville barn, en hamster og nå to små rumpetroll, her i heimen …

Helt fantastisk … Hverken mer eller mindre …

Ha en strålende tirsdagskveld, Folkens … Froskelår kan muligens bli middag, om noen månader, om Kånå slår til igjen …

 

 

Handleturen …

 

Noen ganger så oppstår små episoder i småbarnslivet, episoder som brenner seg fast i hjernebarken og aldri slipper tak … Små episoder med episke dimensjoner over hendelsesforløpet … For mange år siden, når Mini’en for så vidt fortsatt var en Mini, Litlajentå ei litå jenta og dei to eldste var tette som erteris …

Da skjedde denne episoden som blir beskrevet under … Når to foreldre i tankeløshetens dumskap går på en smell av sjeldent kaliber …

 

Handleturen …

I et hjernedødt øyeblikk hadde eg og Kånå dratt på handletur, med hele Flokken på slep, og hvordan vi klarte den bragden er i mine øyne uforståelig. For etter Litlajentå kom til verden fant vi raskt ut at matvare handling og ein skokk med barn i hælene, definitivt ikkje var den beste kombinasjonen. Derfor hadde dette stort sett blitt Kånå sin oppgave (Og friminutt)  … Så, hvordan i all verden vi hadde klart dette kunststykke, det var virkelig utenfor min mentale rekkevidde …

Dumdristig tankeløshet er det første som slår meg, når to foreldre mer eller mindre kjører lukst inn i skjærsilden, med augene på vidt gap …

Ikkje bare er det høyst ineffektivt å handle sammen med fire barn, men det er også ein prøvelse av astronomiske dimensjoner både mentalt og ikkje minst fysisk. Omtrent som den siste etappen i Tour de Ski, for å velge et meget komparativ eksempel. En endeløs lang oppover bakke hvor man neppe ser ende på lidelsene, og når man endelig kryper over målstreken er man i en slags zombie lignende tilstand … Mentalt og fysisk ute av stand til å kontrollere seg selv …

 

Men her befant vi oss allikevel virrende rundt i jungelan av matvarer, på Obs stormarked, som en småforvirra bavian familie på jakt etter mat til helgen …

 

Vi hadde nettopp passert et nyforelsket ungt par med en liten krabat, sittende som en engel i handlekorgen deres. Et par som kikka litt forbløffa på oss når vi ble oppdaget, og man kunne nesten se to hovuder gå diskre opp og ned mens de telte til fire … Nett som på strandpromenaden i syden en gang, da en gjeng tyrkere fikk samme hodebevegelsene, før de kikka på meg og utbrøt.

– One, two, three … … fffour … Ohh, you’re Crazy man … Noe som vi for så vidt har blitt vant med, etter som årene har gått … Familien Vandrende Kaos … Og Crazy, det er vi vel på våre helt særegne måter, alle sammen … Vil eg tro …

Men jøje meg, tilbake til denne famøse handleturen som selvsagt bydde opp til dans, slik som sedvanlig når en massebarnsfamilie gjør ting de ikkje kan … For, la oss nå si at du som leser dette nå slår over i slow motion, og ser for deg at alt som skjer foregår i sakte film. Akkurat som en hardbarka actionfilm hvor spenningen har steget til bristepunktet, og slow motion blir brukt som virkemiddel for å bedre beskrive hendelsen …

 

” For plutselig mens vi går der på Obs i skjønn harmoni, så slår to viltre brødre brått over fra sakte trav ved siden av handlevognen, til full gallopp fremover, og går inn i et halsbrekkende kappløp mellom reoler og varepyramider …

 

Eldstemann kutter en sving i beste Petter Solberg stil, en perfekt håndbrekksladd der han runder en storslått kjekkspyramide. Men, treffer selvsagt en av de nederste radene med hælen, før han runder pyramiden … Kåna slenger seg desperat fremover for å stabilisere byggverket, og ser ut til å reddet oss fra total ydmykelse, i beste lørdagshandel tid …

Og nå er det nesten som eg må få sitere Ravi sin versjon av en Eva Weel Skram sang … ” Og så kom du ” … For, – Eureka, hvor i huleste kom du fra ? … 

Akkurat det, vil eg tru Kånå tenkte når Han i Midten spant forbi, og resten av fundamentet forsvant som dugg i plettfritt solskinn, nederst på pyramiden. Eg e nesten på vei avgårde for å hanka inn urokråkene, når eg ser i augakroken at Litlajentå har begynt å klatra på handlekorgen vår… Eg rekke akkurat bort i tide før handelkorgen nådde det kritiske punkt, og tippa over med både Mini’en og varene våre …

 

” Kjekkspyramiden har for lengst passert det samme kritiske punkt, og i sakte film ser man toppen rase mot bakken … Pyramiden e fortapt … Mini’en skrattler i euforisk glede … Eg vett ikkje om det er nestenvelten eller pyramide kollapsen som er årsaken …

 

Kånå har gitt opp pyramiden og er i fullt firsprang etter rallygutta … Den siste kjekkspakken slår i bakken med ett legendarisk ensomt smell, nett som den siste kulehylsa i ein actionfilm … Så kommer stillheten … Matrix øyeblikket er over … Det unge paret med englebarnet står fortsatt like ved og kikka perplekst på oss, de har selvsagt fått med seg hele actionsekvensen …

Eg kikka tilbake mens eg smile et lite overbevisende skjelmsk smil, nikke liksom som å forsikra de om at alt er under kontroll … Men, det er jo ikkje det …

Paret snur seg og kikker på hverandre, så synkront ned på englebarnet sitt, så tilbake på hverandre. Før man kan se ett slags usynlig kaldt gufs gå gjennom kroppene deres, før de rister det av seg og haster videre inn i matvarejungelen … Kånå har endelig fått fatt i rømlingene og fengslet dem i et fast håndgrep på hver side av seg … Mini’en har funnet roen med smokken sin igjen, og Litlajentå står fint ved siden av meg …

 

– Oisann, det e vel gjerna tvilsomt om det blir fleire søsken på han der !? … Seie eg lattermildt te Kånå og nikka i retning det unge paret som haster i fra oss mens englebarnet flirer opp mot sitt opphav … Et Jack Nicholson flir …

Mens eg tenke litt underfundig for meg sjøl …

 

– Tjera vena meg, hvorfor traff ikkje vi oss selv på handletur, før Familien Vandrende Kaos ble komplett, med fire spinnville småtroll … !?!

 

Men, der igjen … Det er jo jaggu meg kjekt og, med fire spinnville barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, i heimen … Liksom …

 

 

Stikkontakten, eit antiklimaks av sjeldent Kaliber og Kaffikoppen …

 

Det har på ein måte vært ein del fine lørdag og søndags morgener den siste tiden. Morgener, hvor to foreldre har fått sovet litt lengre enn det man har vært vant til, de siste fjorten årene … Men, ikkje idag … Idag morgens var Mini’en sulten. Skrubbsulten . Såpassa sulten, at all hans gjenværende energi ble presist og effektivt porsjonert ut, til å terrorisera oss voksne som akkurat hadde blitt vant med å sova til minst klokken ni … Med å fortella oss hvor sulten han var …

Mye av årsaken til denna ekstremt plutselige sulten, kan muligens ha noe med at Fatter’n glemte å servere fjotten kveldsmat, kvelden før …

Ris til egen ræv altså, sånn for ordens skyld. Men, det var sjølsagt ein årsak til det også, fordi Kånå skulle på vift til nabokånå igår kveld. Dermed ble Fatter’n overlatt til å ta kveldsstellet. Som for så vidt starta denna rekken av hendelser, som til slutt ledet frem til morgenens terroraksjon av Mini’en. Fatter’n sin lett lauselige holdning til kveldsstellet kvelden før, hvor to småtroll mer eller mindre fikk fri flyt og fikk være våkne til det motsatte ble ett uangripelig faktum, og kveldsmaten ble glemt. Det backfired virkelig idag morgens …

 

” Etter omtrent fem minutter med intenst og kraftfullt mas fra Mini’en i midten av loppekasså, gikk Kånå til angrep og torpederte Fatter’n med to-tre millimeter presise undervannsangrep.

Fatter’n gikk til bunns på kun kort tid og sjøslaget var mer eller mindre over, før det overhodet hadde begynt …

 

Søvndrukken, skadeskutt og mer eller mindre i komatøs tilstand, haltet Fatter’n opp trappene med et skrubbsultent og siklende monster i hælene, klokken null syv femten … Søvndrukken fordi eg hadde flyttet buret til hamsteren vår i går, slik at solen ikkje skulle steke hamsterbiff av krabaten, fordi den lå og snorka midt i solsteken om morgenen. Tabben var at buret havnet like over soverommet vårt …

Og når man da hadde forventet en noe bedugget og kanskje i overkant amorøs Kåna, som kom sjanglende heim klokken ett om natta, og Fatter’n muligens håpet på full lottogevinst, på en måte …

Så, ender man sjølsagt opp med ett realt antiklimaks, når Kånå slokna i samme øyeblikk som hodet traff puten, samtidig som Obelix Hamster fant sitt “lydløse” hamsterhjul i buret … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i Himmelen … Dump dump dump, dumpetidump dumpetidump, dump dump dump lydene kommer jevnt, trutt og monotont gjennom gulvet fra like ovenpå …

 

” Mens Kånå setter ny verdensrekord i stammesnorking … Jepp … Når Kånå har hatt seg ein liten pjolter i kvar fot, så stammer hun når hun snorker … På både inn og utpust …

Fantastisk … Kånå fullesnorke som ei defekt mitraljøse som hopper over kvart tredje skudd …

 

Når Mini’en då plutselig bestemmer seg for å ta opp igjen gamle kunstner, og kommer inn i loppekassen grytidlig en lørdags morgen. Akkurat når Fatter’n har begynt å verdsette sin nye helge morgen hverdag, og har blitt holdt vekselsvis våken av en Hamster som løper for livet og en stammesnorkende Kåna … Ja, då har man liksom oppskriften på en perfekt start på helgen … Virkelig …

Då e det på ein måte greit å vita, at man for så vidt er på plussiden hos sin vakre partner, både på tvers og på tross av torpedoangrepet, idag morgens …

For, tidligere i uka som gikk gjorde eg noe som skulle vært gjort for lenge siden, og som Kånå har masa om i evigheter, men som eg hadde planlagt å gjør i nærmaste fremtid. Men, nå e det for seint, eller er det egentlig for tidlig. Det er det mest sannsynlig aldri noen som vil finne ut av … Uansett, så er det gjort … Ett faktum som bestemt ikkje kan rokkes ved … Helt klart …

 

” Tjera vena meg … Det eg skulle si, eller fortelle om, sånt sett … Det var at Fatter’n endelig har montert en stikkontakt i benkeplaten på kjøkkenet … Der hvor Kånå hadde planlagt å ha kaffimaskinen, men ikkje kunne, fordi den manglet …

Stikkontakten altså …

 

Jaja, kaffimaskin manglet vi også en stund, fordi den gamle ble for gammel og fikk ett snev av akutt inkontinens. Den slapp altså vannet i tide og utide, og alltid når man trodde den endelig var tett igjen … Og hadde sluttet med “bleier” (tørkehåndklær under maskinen) … Da våkna vi som regel til ein dam på kjøkkenbenken, mens den gamle kaffimaskinen stod å gliste djevelsk mot oss … Typisk vett du …

Så, derfor brukte Kånå ett gavekort vi fikk til jul, og kjøpte ny kaffimaskin, som skulle stå på den nye kjøkkenbenken. Der hvor det ikkje var stikkontakt enda …

Men, nå er det det … Og ei mitraljøse snorkende Kåna med tendenser til stamming, har mer eller mindre vært storfornøyd. Det er til og med to usb kontakter til å lade mobiler, padder eller Dab radioen i den, slik at Kånå slipper å irritere seg over at laderne er missing in action. Tre fluer i ett smekk liksom … Og er den ikkje i bruk kan man vri ett lekkert deksel over den, slik at både stikkontakt og usb porter er skjult …

 

Det er ikkje ofte det skjer, men når denne saken endelig var ett faktum tidligere i uka, kunne ikkje Fatter’n få nok ros … Det var ikkje måte på hvor fornøyd Kånå var …

 

Men … For å liksom gjør denne lørdags morgenen komplett, når en søvndrukken og komatøs Fatter’n med ein skrubbsulten og ilter Mini i hælene, ruslet opp trappa …

Så fantes det ikkje så mye som et glimt av sollys oppe i stua, og Mini’en mista sultfølelsen omtrent to skjeer ned i frokostblandingen … Og nekta plent å spise så mye som ett riskorn til …

Låret til Fatter’n verka fortsatt som besatt, etter torpedoangrepet fra ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, med hovudverk og spisse albuer …

 

Då e det fantastisk å ha ein kaffimaskin, som står i Kånå sitt nye kaffihjørna og endelig har fått strøm fra den nye stikkontakten …

Og kan servera Fatter’n litt nydelig medisin, ein mildt turbulent lørdagsmorgen …

 

God helg, og god 17 Mai, Folkens …

Juhuuu …

 

Endelig, ein inkontinensfri kaffimaskin … Med den nye stikkontakten i bakgrunnen …

 

Det nye vidunderet i kjøkkenbenken …

 

Ikkje akkurat perfekte bilder, men så e detta heller ikkje ein perfekt blogg … Punktum …

Eplet faller ikke langt fra Stammen …

 

Litlajentå har vært ein liten masekopp idag, heilt siden Kånå kom heim fra jobb … Det var ikkje måte på kor mye den jentå hadde på hjarta, og talegavene gikk seg meir eller mindre glovarm, på kun kort tid … Når Kånå forsøkte å sei ifra at hu heller kunne tenkt seg litt ro og fred, enn detta evinnelige maset til jentå, slo jentå heller inn turbo’en enn å høyra på mor si …

 

Det va kveldens første taktiske katastrofe manøver …

 

Når det nærma seg leggetid var plutselig jentå sporløst forsvunnet, og Fatter’n fløy ut på ein liten leiteaksjon, uten særlig hell … Når eg kom tomhendt inn dørene igjen og Kånå oppdaga akkurat det, at eg kom tomhendt tilbake. Så raste Kånå mildt irritert ut dørene mens hu forbante seg over ein eller annen sin manglande evne til å leita, før hu kom heim igjen kun to minutt seinare, med jentå hakk i hæl …

 

Det var kveldens andre taktiske katastrofe manøver …

 

Nå skulle man gjerna trudd, at den tredje taktiske bommerten, kanskje falt på Litlajentå sine skuldre … Om man liksom følgte mønsteret slik sakens gang og kvelden hadde utarta seg …

Men, når Litlajentå fortsatte sitt evinnelige mas med fornya styrke, fikk eg ei lenka av Deja Vu øyeblikk seilande over netthinnå … Og tenkte for meg sjøl at jaja, eplet det falle jaggu meg ikkje så langt fra stammen, og minnast ein yngre versjon av Kånå …

Klask sa det, og eg kjente ei flat hånd som seilte øve nakken min … Svarte, salte bananer … Eg hadde jo sagt det høgt slik at Kånå fikk det med seg, og absolutt ikkje tenkt det for meg sjøl, slik eg trudde …

 

Det var kveldens tredje taktiske katastrofe manøver …

 

Game over, og over og ut for Fatter’n … Så … Nå sitte eg her aleina i stugo og kikka på boksen i ensom majestet, mens Kånå sitte småfornærma nede på rommet våras og har i all sin selvrettferdige harme, påberopt seg eit kraftig “hovudverk” av sjeldent kaliber …

Eg trur neppe “to paracet og ett glass vann” trikset vil fungera ikveld, hverken meir eller mindre …

 

Forbaskade greier altså … Når Kånefilteret liksom e ute av drift, nett når hu står lika ved siden av meg …

 

Det e typisk, det …

 

 

Soverommet … Det blei jaggu meg bra det …

 

Slik så den berykta veggen fra Kånå sin “Dark Period” nede på soverommet vårt. Ein vegg som har irriterte vettet av meg, omtrent ei uka etter eg malte den fargen på … Det var jo kult, tidsriktig og akkurat slik som Kånå hadde sett føre seg … Men, praktisk det var den ikkje … Me e jo velsigna med et par småtroll som komme inn på rommet, og som bedrive diverse turnleker mens to foreldre forsøke å sova …

Innimellom så dunka de borti denna veggen, både med føtter og hendene, som igjen medførte både fot og håndavtrykk på veggen … Kvar minste ripa lyste mot deg, etter at et eller anna kom borti … Mørke vegger e sjukt upraktisk …

Til og med Kånå måtte innrømma det, når ingenting fungerte for å få vekk merkene igjen, der de lyste som små stjerner overalt … Me hadde jo to mørke vegger oppe i stuen og, som for ikkje lenge siden blei fornyet med en lysere farge. Samma problemet der og … Det så nesten ut som om noen hadde skrevet på veggen med blyant, om noen va i kontakt med den, og med fire barn i heimen skjedde det ofta …

 

” Det ble fargen Sand oppe i stuen, ein farge eg valgte ut og solgte inn til Kånå som absolutt ikkje beige … Meir grått med litt gul i, meinte eg … Kånå lot seg ikkje lura å sjekka farvekartet …

– Sand, en lys beige farve som virkelig gir rommet en vakker glød … Eg gikk på ein smell der …

 

Derfor valgte Kånå farge til soverommet vårt helt selv, men sendte meg opp for å handla den inn … Normalt, så pleier eg å kjøpa ein litt lysere type enn den Kånå har valgt ut, men denna gangen måtte det gå fort, så eg lot det stå til. Det ble liksom et lite paradoks når eg kikka på malingspannet idag, og først leste Morgenfrisk, for eg va alt anna enn det. Etter gårsdagens terrassekalas …

Men, når augene endelig fokuserte i takt, så stod det Morgendis, nåke som forsåvidt passa bedre idag morgens … Det hang ein eim av dis over hjernebarken … Heilt klart …

To paracet, lika mange kopper kaffe og ett spark i stumpen fra Kånå, gjorde definitivt underverker. Så når det nærma seg leggetid for småfolket i heimen idag, då var soverommet jaggu meg ferdigstilt … Kånå var storfornøyd med fargen … Fatter’n hadde til og med støvsugd, rydda etter seg og satt inn møblementet igjen … Eg hadde nesten overgått meg sjøl, denna flotte første søndagen i Mai månad …

 

” Eg hadde jaggu meg hengt opp bildene igjen også, men det skulle eg jo ikkje gjort … Kånå hadde sagt at dei ikkje sko opp igjen, påstod hu når hu kom ned for inspeksjon…

Tjera vena meg … Eg gir opp …

Men, nok om det … Se resultatet nedenfor, og gode kvelden, Folkens …

 

Bildene ska visstnok ned igjen … Men, fikk lov å henge foreløpig …

 

Eg kunne jo redd opp sengen litt finare, før eg tok bilder … Kauka Kånå … Men fanken heller, eg e ikkje nåke interørblogger … !

 

Detta bildet vise forsåvidt best at det ikkje e hvitt mer … For før så gikk både dør og lysbryter i ett med veggen …

 

 

 

 

 

En øl som heter Frode … Eller fire – fem …

 

Det blei ikkje malt på soverommet våres igår … Ikkje så mye som ett lite penselstrøk ein gang … Alt ble forsåvidt klargjort. Lister, tak og vindu ble maskert med tape. Hullet i veggen samt flere små skavanker både her og der, de ble sparklet. Maling, ruller og rørepinne lå klar i gangen. Litlajentå og Mini’en lurte fælt på ka som skulle skje der inne på rommet vårt, som mer eller mindre såg ut som en slagmark …

Panelovnen som aldri har blitt brukt var tatt ned og plassert ute i gangen, kommoden stod på halv åtte ved inngangsdørå vår og alle bildene eg hengte opp før påske lå i senga …

Kveldens gjøremål var på mange måter meislet inn i stein, før en liten melding på messenger tikket inn … Se bildet over … Fatter’n meldte fra til sin arbeidsleder (Kånå) om at det nå ble tatt en liten pause fra prosjektet, da naboen hadde invitert til en øl på terrassen. Søknaden ble under tvil innvilget med lovnader fra Malermesteren, om at rommet skulle stå ferdigmalt før leggetid …

 

– Nei, tjera vena meg … Eg ska jo bare ha meg ei øl. Sjølsagt ska eg gjør meg ferdig idag … Ka du trur !?! … Seie Fatter’n når han går, og gir Kånå eit dualig smellkyss midt på truten …

 

Klokka halv tolv på kvelden kommer Fatter’n ramlende inn døra … Selv med en fem minutters intens kamp mot selvkontrollen, utenfor inngangsdøren, hvor både ben og armer ble nøysomt kalibrert etter tilstanden Fatter’n befant seg i … Så gikk det galt etter omtrent fire sekunder inn i hjemkomsten … Fatter’n hadde glemt både kommoden, panelovnen og malings utstyret som lå i gangen …

Dermed stemte ikkje kalibreringen med terrenget … Fatter’n gikk langflat på trynet og lukst i veggen, innerst i gangen … En øl hadde blitt til fire – fem … Minst … Fire – fem hjemmebryggede øl med alt annet enn butikkprosent innabords …

Kånå spratt opp fra sofaen oppe i stuen og kom løpende ned trappen, etter den taktiske katastrofe manøveren til Far, nede i gangen … Til og med en noe mer enn litt bedugget Fatter’n, forstod at skadebegrensning, absolutt var ett virkemiddel som nå måtte tas i bruk … ASAP … Fatter’n grep til seg malingsrullen som lå ved beina med den ene hånden, den andre ble med et kraft tak brukt til å komme seg på beina …

 

” Så … Når Kånå runda svingen i trappen og fikk fullt innsyn ned i gangen, stod Fatter’n klar med rulla i hånden, ett skjevt flir om kjeften og sa …

– Kom igjen shjæææære mor … Nå schka det jaggu meg malast ja …

 

Før håndgrepet på veggen glapp, to bein mista herredømme over seg selv og Fatter’n seilte på ny lukst i veggen … Kånå fikk knekken i knærna, et høyst ufrivillig glis begynte å bre seg om kjeften hennas før hu datt om midt i trappå … Ein krampelatter av sjeldent kaliber bredte seg gjennom hennes lekre smekre legemet, og Fatter’n som lå i olvelte mellom panelovnen og kommoden, forstod at faren muligens va over …

Det ble ikkje malt nåke soverom igår kveld, av årsaker som på ein måte gjerna forklare seg sjøl, selv om Fatter’n absolutt hadde intensjoner om å holde lovnaden sin …

Det ble heller en liten kaffeskvett til Fatter’n oppe på kjøkken, før han ble geleidet ned i loppekassa av sin kjære lattermilde Kåna … Eg trur gjerna hu forstod tidlig på kvelden, at ei øl ganske sikkert ville bli til to … Eller fire … Kanskje fem … Om man liksom tar tidligere hendelser og erfaringer til grunn, når to naboer liksom skal kose seg med en øl, på terrassen …

 

Uansett, så komme hverken rommet eller malingen til å løpa fra meg, og nå har eg liksom noe å gjør på idag då, på ein måte … Når tømmermennene slutta bak der, i hvert fall …

Men, me hadde det jo jaggu meg kjekt igår då … Eg og naboen … Mens me hadde oss ei øl … På terrassen …

Jauda …

 

 

Beklager, LindaWright …

 

Eg hadde knapt satt meg i bilen på vei te malingsbutikken, når det tikka inn ei melding fra Kånå … Eg hadde visst fått et lite tvetydig tilbud fra eit mildt opprørt kvinnemenneske, som både på tross og tvers av bruddet med kjæresten igår, søkte nye “utfordringer, allerede idag …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Noen har det tydeligvis travelt … På toppen av sulamidten var hun redd for å bli blokkert !?! …

 

Tjera vena meg … Eg varta jo nesten litt rådvill der eg satt i bilen … Eg e jo oppdratt heimante til å hjelpe folk i nød, blokkera mennesker e jo nesten på kanten til uhøflig, men detta va muligens i overkant av kor langt man skal strekke seg, uten å opptre usømmelig og frekt … Uansett oppdragelse…

 

Så LindaWright … Eg må nok bare beklage på det sterkeste … Eg lever allerede sammen med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, fire barn og en hamster …

 

Problemet mitt, det e nok at eg allerede har litt for mange “problemer”, om eg ikkje skulle fylle på med enda flere …

 

Prøv heller noen av disse Paradise Hotel eller X on the Beach bloggerne, av begge kjønn …

Tipper det er bedre sjanse for å få hjelp der … Heilt klart …

Ønsker deg ellers lykke til i jakten på uforpliktende samvær av amorøst innhold …

Her er det ingenting å hente … 🤚🤚

 

 

Ps … Kanskje dere i Blogg.no kunne oppdatert spamfilteret !?! 😁😁👍

 

Melon, Haugenstua og Hullet i Veggen … Eller omvendt, f.eks …

 

God dag, Folkens … Eg holdt nesten på å skriva god morgen, men et kjapt blikk ned til høyre på skjermen avslørte at klokkå har jo tippa to. Og da er det jo forsåvidt ikkje morgen meir, Heller langt på dag, kanskje til og med nesten ettermiddag. Det har altså vært eit meget sløvt og bedagelig tempo her i heimen idag … Foruten når hamster’n fikk melon for første gang, då blei det litt latter og liv i heimen …

Eg og Kånå ble sittende å kosa oss med litt godt i glasset igår kveld, mens me høyrte på litt musikk og konverserte om alt og ingenting … Det har liksom blitt ein del av slikt, i det sista …

Lett konversering om alt og ingenting altså, me har ikkje nåke godt i glasset i hytt og pine, gudhjølpe meg. Men musikk, det høyre me mye på. Favoritten te Mini’en for tiden, det e Karantene sangen til Tix. Me har jo for all del holdt oss friske og sluppet klar Karantene, men allikavel, så føles det litt som karantene. Når man liksom har blitt berøvet vår dyrebare frihet, på sett og vis …

 

” Då e det viktig å sette pris på slike små saker og ting i hverdagens trivielle små øyeblikk, som når Mini’en plutselig begynne å synga refrenget te den sangen, mens han sitte å leka på gulvet …

 

Eller når Kånå midt under middags forberedelsene begynne å nynne på Herman Flesvig’s Haugenstua, og legge inn nåken fantastiske hip hop moves så maten flyr te alle kanter … Han i Midten ramle om på gulvet i latterkrampe, Litlajentå fniste småflaut øve hu mor mens Mini’en slengte seg med på hip hop dansen … Slikt skjer både titt og ofta … Eg kan ikkje anna enn sei at synet som regel er ubetalelig …

Sjøl om man gjerna må plukka spaghetti opp fra steder man aldri trudde spaghetti skulle bo, etter opptredenen … Men det spiller jo neppe noen rolle … Me får jo ikkje besøk med det førsta, allikavel … Litt spaghetti i taket kan man vel leva med …

Forresten, så e det visst den store tannfellingsdagen i heimen idag. Mini’en har gått å dratt i ei tann i ett par dager nå, som sjølsagt datt ut idag, og då kunne ikkje Litlajentå vær nåke verre. For plutselig så hadde hu også ei laus tann. At Tannfeen ikkje styre med håndfast valuta for tiden, det har tydeligvis ikkje tannfeste tatt hensyn til … Jaja, “Tannfeen” vil nok definitivt komma opp med ei løsning, vil eg tru …

 

” Kanskje den har nåken mynter liggande på forglemte steder, ein eller anna plass i Tannfe palasset sitt … Om ikkje, så får den rett og slett bare bruka fantasien … Nåke seie meg at det heilt klart ikkje vil by på den store utfordringen …

Fantasi har me meir enn nok av for tiden …

 

Ellers, så var jo årsaken til at det nesten blei god morgen, istedet for god dag, enkelt og greit at me fikk sova skremmande lenge, idag morgens … Halv elleve stod me opp !!! Nåke som nærmast må vær ny verdensrekord, her i Familien Vandrende Kaos morgen program … Mini’en dukka jo opp grytidlig, men var så opptatt av denna laustannå si, at han løp tebake til rommet sitt …

Itte ei stund så våkna Litlajentå også. Derifra og ut, så trur eg de hadde ett realt laustann seminar, inne på rommet te Mini’en … Me såg ikkje meir til småfolket i hvert fall, før klokkå tippa halv elleve … Fantastisk …

Og så, som ein liten grand finale her på tampen av detta innlegget, har Kånå bestemt at soverommet våras skal renoverest … Jaja, få seg et nytt strøk med maling på veggene i hvert fall … Fatter’n har definitivt gått for lenge under radaren hennas igjen … Muligens, så kan det også vær fordi eg laga ett stort hull i veggen der nede, når eg skulle slå et slikt gipsanker bitte litt lengre inn …

 

Og nå har hu kikka seg lei på det … Vil eg tru … Derfor må eg vel bare avslutta her … Sparkling av ein vegg venter, maskering rundtomkringfallera må til og så blir det vel litt malingsarbeid te kvelds …

Juhu …

Jaja … Det e jo godt å ha nåke å fylle dagene med og, sånn egentlig … Uansett, me snakkes, Folkens … Det e virkelig på tide å begynna å virka, her i heimen …

 

Ooops … Slik kan det gå, når man blir litt overivrig …

 

 

Resymè fra en Massebarn families tid, i Corona “fangenskap” …

 

Uke 1

Bombå slippes tolvte Mars, Norges regjering innfører de strengeste tiltak i fredstid. Skoler blir stengt ned, arbeidsplasser forsvinner som dugg i plettfritt solskinn og en familie på seks blir ufrivillig stengt inne i ett forsåvidt eminemt rekkehus på hundreogfemti kvadrat …

Alt skjedde så raskt at når nyheten var sluppet, stod seks sjeler igjen heime i stugo og lurte på ka i himmelens navn som hadde skjedd …

Samme kveld får Fatter’n ei kraftig hostekule i sofaen, hele husets besetning får full panikk og rømmer åstedet.

– Corona, Corona, Corona … Skriker Mini’en ut mens han løper sikk sakk og for livet ned på rommet sitt, med sin vettskremte søster like i hælene … Etter en stund får Far forklart familiens besetning at han bare satte kaffien i vrangstrupen.

– Puuh, falsk alarm … Sukker Kånå lettet …

Statsministeren ber alle om å ta det med ro, følge regjeringens tiltak og gir spesielt beskjed om at folk ikkje hamstrer inn i dagligvarebutikkene, det er mat til alle, sier Erna …

Kånå kjører på butikken tidlig lørdags morgen, for å handle inn for neste uke … Tidlig for å slippe trengsel og paniske mennesker som tror verden går under …

Omtrent det motsatte skjer …

Alt topper seg med en fyr i komplett smitteverns utstyr, som fyller opp en handlekurver med jær, mel, dopapir og vann …

 

Foto : Haugesunds Avis

 

 

Uke 2

Kånå starter hjemmeskole med ambivalente følelser innabords. Skole var aldri hennes største styrke. Allikevel går hun til verks med godt mot. Alt handler om å ikkje vise barna at hun er en fasit full av feil svar. Google blir raskt Kånå sin beste venn.

Litlajentå ønsker seg en hamster … Fatter’n sier nei … Vi foreldre i heimen har den famøse perioden med en undulat i heimen fortsatt friskt i minne … En periode som endte i en tårevåt begravelse, med en påfølgende champagnefest på kvelden, når undulaten endelig lå stiv som en pinne på bunnen i buret sitt …

Perling får sin nyvunnede rennesans periode i heimen … Til og med far blir bitt av basillen … Kånå flyr rundt i heimen som en geskjeftig fe, og alle husets rom blir grundig nedvaska, boder og bad blir endevendt og ryddet mens Fatter’n forsøker å gå under Kånå sin radar … Ett rituale som forsåvidt går inn i ett større mønster …

Mot slutten av uka tiltar Litlajentå sine ønsker om Hamster. Far sier fortsatt nei … Nei, nei og atter nei … Kommer ikkje på tale. Ett slikt kjæledyr kommer aldri inn dørene i denne heimen …

Kånå er meget fornøyd med hjemmeskole uken, og har fått satt ett slags opplegg som fungerer … Intensiv skole på morgenen til midt på dagen, så en lang tur i skauen som friminutt før resten av skolearbeid utføres ut over ettermiddagen …

 

Når Fatter’n tar litt av … Perling er faktisk meget beroligende for kropp og sjel …

 

Uke 3

Fatter’n går fortsatt på jobb. Driftsleder snakket tidlig om å redusere produksjonen, og muligens kjøre rutene annenhver dag. Omtrent samtidig går netthandelen amok, folk handler ukritisk på nettet og trampoliner, boblebad, lekehytter og treningsutstyr invanderer terminalen. Driftsleder trekker tilbake sin tidligere uttalelse … Post i butikk eksploderer …

Black Friday blir forbigått på kun kort tid, men der Black Friday liksom gikk over etter en kort periode, går Corona handelen lukst til værs … Nye rekorder blir slått hver dag …

Kånå sitt skoleopplegg får ett kraftig skudd for baugen, alt skolearbeid skal nå være ferdigstilt til klokken to … Etter krav fra skolen … Kånå er mildt forbanna … (Rettelse fra redaktør) Kånå er fly forbannet …

Litlajentå krever en hamster … Alle jentene i klassen har fått hamster … Fatter’n sier NEI … Jenta gråter seg til søvns den kvelden …

Far ble “Locked in” på Kånå sin varmesøkende rakett funksjon. Fatter’n hadde gått for høyt og ble tatt av radaren … En skokk med bilder rundtomkringfallera i heimen måtte hengest opp, mens Kånå gikk med pisken i kjølvannet av en arbeidende Fatter’n …

Fatter’n går på jobb med klump i halsen, etter Litlajentå sin tårevåte sengevals kvelden foran …

De fleste bedrifter og butikker har endelig fått antibac eller noe lignende, og overalt på Fatter’n sin jobbrute henger en eim av sprit i lufta …

Uka kulminerer med at Fatter’n kommer sjanglende inn dørene i heimen, i lett antibacrus, men med ett hamsterbur, løpehjul og ein lett korpulent hamster under armene … Hamsteren Obelix … En liten men passelig stor krabat med rykte om ett godt lynne …

Fatter’n sover ut bakrusen på sofaen, mens resten av familien er opptatt med husets nye kjæledyr …

 

 

 

Uke 4

Denne uken omtales kun i bilder, då me i forkant av påsken gikk inn i ett Lego maraton av bibelske proporsjoner … Enkelt og greit …

 

Legokassene ble i forkant av påske funnet frem fra Boden … For å sysselsette både Fatter’n og Flokken …

 

Diverse kreasjoner ble restaurert til sine store prakt igjen, etter nitidig leting blant to fulle legokasser …

 

Lego e jaggu meg gøy …

 

Politibiler må man ha, når man lager en liten lego by …

 

Denna visste eg ikkje at me hadde ein gang … Ikkje Kånå heller …

 

 

Til slutt satt vi igjen med en hel by som Flokken storkoste seg med, både uka før og i sjølve påske uken … Kan ikkje anna enn omtales som en stor suksess …

Heilt fantastisk …

 

Uke 5

Påske … Full hyttekrise, men vi har ikkje hytta … Folk melder flytting til kommunen de har hytte i, for å omgås det nye hyttereglementet. Kommunene repliserer med å besvare hyttefolket, med at søknadene vil bli behandlet når krisen er over … Konkluderer med at vi er glad vi ikkje har hytte …

Å gå tur i skauen med hele Flokken blir enstemmig vedtatt … Ingen har lyst men alle må … Til slutt koser alle seg med Fattern sin pannekakesteking innerst i en laaang dal … Dagen ble en suksess …

Hamsteren burde få være i fred minst to til tre dager, etter ankomst hos sin nye vertsfamilie men etter at den gjespet og viste sin eminente og fryktinngytende tanngard … Så har ingen turt å plukke den opp enda, selv etter en uke i heimen … Obelix (hamsteren) ser ut til å trives i sitt nye hjem …

Fatter’n er lite imponert over damen i butikken, som solgte inn løpehjulet som ett meget stillegående hjul … Det har nå blitt fire – fem netter med lite søvn … Mens en hamster mest sannsynlig har løpt rundt kloden tre ganger, i løpet av de samme fire – fem nettene …

Kånå begynner å få en merksnodig atferdsendring, og i ett forhekset lys kunne man ana blikket til noe mildt besatt … Hun høres meir og meir ut som ett menneske på randen av hysteri …

Hun blir sendt på dør for å lufte hjernebarken … Intensiteten i stemmen hennas og fleire mystiske flir heilt uten årsak, begynte å skremme Fatter’n …

Uken avsluttes på best mulig måte … Kånå kommer heim med gjennomluftet topplokk og Fatter’n smuggleder seg til jobb neste dag …

 

 

 

Uke 6

Fatter’n finner ut at det bare er fire andre jenter i Litlajentå sin klasse som har fått hamster … To av dem hadde fra før … Men, uansett er det for sent … Ein liten stor hamster har allerede satt gigantiske spor … Kånå rister bare på hovudet en kveld av en Fatter’n som sitter med ett blikk fylt av kjærlighet, med en mildt korpulent hamster i armkroken …

En kveld senere i uken, så begynner ikkje hjulet i buret å gå, til sin sedvanlige tid … Fatter’n spretter opp fra sofaen og løper hodestups til buret …

– Puh … Han lever … Utbryter Fatter’n lettet …

– Herreguuud … Tenk om du hadde vært lika bekymra for meg … Når eg va sjuk i februar, så var det såvidt du stakk hovudet inn te meg … Seie Kånå, så smått fornærma …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Fatter’n blei sendt på dør av Kånå, for å lufta hjernebarken, men fryktet at liggeunderlag og soveposen lå klar utenfor Boden, ved hjemkomst …

Det blir plutselig sommertemperatur på Haugalandet, og Fatter’n går på ein smell … Svetten renner i strie straumer på jobb, kroppen kjennes ufattelig tung og redselen for å ha fått Corona skyter inn som en mitraljøse av frykt … Lettelsen er stor når Fatter’n oppdager at det er omtrent tjue grader denne dagen, og at stilongs, ulltrøye og en varm jakke muligens er i overkant …

Fatter’n var heldigvis ikkje sjuk, men kunne jo heller ikkje bli frisk … Paradokset er komplett …

 

Sånn uansett, det å ha fått ein hamster i hus, har absolutt sine fordeler … !!!

 

 

Uke 7

Det har begynt å gå rykter om skolen skal åpnes igjen. I hvert fall for første til fjerde trinn … Kånå begynner å se slutten på begynnelsen … Eller omvendt … Alt etter hvordan man ser på saken … Fatter’n velger å se lyst på det, selv om Kånå danser rundt i stuen som en alvedronning i måneskinnet, oppildnet av at hennes tid som hjemmeskole lærer muligens snart er over …

Strengt talt, så har me jaggu meg kommet oss gjennom denne krisen, på eit ufattelig godt vis … Hele familien har på eksepsjonelt vis kommet seg gjennom disse ukene, på en skremmende god måte …

Men, både på tross og på tvers av Corona virus, hjemmeskole og andre lumske utfordringer, så e gjerna me vant til å omgås oss sjøl …

Me e jo ein storfamilie som innimellom må takla akkurat den problematikken, i det med å vær sammen med bare oss sjøl … Som på ferie, for eksempel … Eller i vinterhalvåret når stormane ule rundt huset, og alle gjerna holde seg innendørs … Me går gjerna liksom litt i hi me då, som ein massebarnsfamilie som koser seg i eget lag …

Sjølsagt med opp og nedturer … Denna krisen e neppe over ennå … Det er nok mange skjær i sjøen foran oss … Men, at man nå begynne å løse samfunnet opp litt etter litt, det romme jo for litt forsiktig optimisme, spør du meg …

 

Det e ein øvegang, seie alltids far min … Aldri før har vel akkurat det vært meir sant, enn akkurat nå …

 

 

Endelig … Så har eg fått utløp for litt skriveglede igjen … De siste ukers begivenheter e lett oppsummert, og kanskje e eg klar for å ta fatt litt på bloggverdenen igjen …

Eg har i hvert fall funnet litt lysten igjen … La oss håpa den vedblir … God helg og god 1 Mai, Folkens …

I’m back … Again …

 

 

Litlajentå, Obelix og Stumpen te Kånå …

Litlajentå har siden bursdagen sin i fjor masa om å få et kjæledyr, bursdagspengene har vært trygt plassert under madrassen, i påvente av at ønsket skulle gå i oppfyllelse. Så slo denna forferdelige pandemien inn over landet, skolene ble stengt og me foreldre har endt opp innestengt sammen med Flokken vår. Og Fatter’n blei igjen utsatt for intenst kjæledyr mas.

Et par dager ut i denna ufrivillige “isolasjonen” sammen med våre barn, starta nemlig Litlajentå ein hardbarka kampanje om å få seg ein hamster …

“Alle” jentene i klassen hennas hadde jo fått hamster, nåke som i ettertid har blitt kraftig nedjustert te kun fire. Fake News e definitivt ikkje nåke Donald Trump har funnet opp, eg vil nok tru det e ett virkemiddel barn har brukt i evigheter, for å få gjennomslag for sine ønsker og ideer, uansett tidsalder. Så kan man jo diskutere om påstanden min om Trump, kanskje e feil, sett med tanke på hans særegne oppførsel …

 

” Men, sånn uansett … Den siste uken så har Litlajentå smelt med dører, kjefta i hytt og pine og hardnakket stått på sine krav om at sine penger kan hu bruka på ka hu vil … Basta bom …

 

Det har blitt hengt opp sjølskrevne flyers over alt. På toalettet over skylleknappen, ved knaggen kor arbeidsjakkå mi henge, ved siden av tv’en, oppover hele trappen. Ja, rett og slett over alt. ” Jeg SKAL ha en HAMSTER ” … ” Kan jeg få en hamster ? Pleeeiiss ” … ” Hvis jeg IKKE får en Hamster, FLYTTER jeg ut ” … ” DU skal kjøpe hamster til meg, IDAG !!! ” …

Det har vært såpassa intenst og målrettet utført, at igår når det endelig var helg og Fatter’n skulle nyte ein god kopp kaffi i sofaen, ble det for mye når Litlajentå satte inn ein siste taktisk triumfmanøver …

Der hu stod på gulvet og hoppa opp og ned som ein illsint lemen, gråt sine bitre tårer før hu trampa ned trappene og kauka ut at eg va verdens VERSTE pappa … Tjera vena meg … Eg makta rett og slett ikkje meir … Krukkå med bursdagspengene blei tømt, Fatter’n trampa ned trappene nett som Litlajentå nettopp hadde gjort, før eg raste ut dørå og opp på dyrebutikken …

 

” Den koselige jentå i butikken, hadde heilt klart sett mange slike som meg komma brasende inn dørene, i det sista. Der hu loste meg gjennom handelen på rekordtid …

 

Obelix blei plukka ut blant tre-fire andre hamstere, der han søvndrukken og rolig myste opp på oss, når jentå løfta opp hyttå hans. Bur og tilbehør ble plukka ut, sakene blei betalt og plutselig va me blitt eigere av ein lett korpulent hamster med rykte om ett godt lynne … Gud bevare meg vel … Me, som aldri sko ha et kjæledyr i heimen igjen, etter den fortrengte perioden med undulat i heimen …

Den undulaten som me foreldre med auger fulle av krokodilletårer, begravde sammen med ein sorgtung Flokk, før me spretta Champagnen te kvelds og feira natta gjennom …

Me har igjen gått på ein smell. Me, eller nei, det blir jo feil. EG har gitt etter for ei manipulerende og intens Litlajenta, som absolutt ikkje har landa langt fra stammen, med tanke på kim som e hennas mor. Men forhåpentligvis, så blir det ikkje lika forferdelig som undulat-perioden, kor me fikk eit kaklande udyr som fanken meg ikkje kunne holda kjeft og oppførte seg som ein vaskeekta landstryker …

 

” Eg e sikker på at dei som solgte oss den undulaten, feira lika mye som oss når den daua, lika etter me hadde tatt den med oss ut av butikken … Heilt klart …

 

Men, ein hamster e jo ett nattdyr som sove mesteparten av dagen, og liksom romstere litt rundt i buret på nattestid, leste eg på nettet. Ett sosialt lite kosedyr som var lett og temme, og mest sannsynlig ville gi meir glede te Flokken, enn ein skvaldrande plaga av ein undulat. Den holdt fanken meg ikkje kjeft sjøl om kasta ett teppe over buret, den undulaten våras, om mulig så kjefta og smelte den endå meir då …

Ein hamster, den laga jo nærmast ikkje lyd den, tenkte eg … Og fikk forsåvidt rett til ett visst punkt, der den blei mottatt med euforisk og hysterisk glede igår, når den entra heimen og blei oppdaga av Litlajentå …

Obelix, som den kjapt ble døpt grunnet sin litt runde form og godt lynne, såg ut til å trives med en gang den blei sluppet løs i buret. Der han lett forfjamset fløy rundt i buret sitt, for å gjøre seg kjent med sitt nye hjem. Men, etter en liten stund fant seg ein liten krok, kor den rigga seg te med ett slags reir. Han kom te Flokkens store lykke frem noen ganger, og myste litt ut i luftå, gjespa litt og strekte på bein og armer …

 

” I hamster verdenen, så var visst dette gode tegn på at krabaten trivdes i sitt nye hjem, med slike fakter … Før den tissa og bæsja litt i ett hjørnet og gikk og la seg …

 

Kånå, hu blei jo forsåvidt også nåke betatt av denne lille krabaten, og etter at Flokken hadde gått til sengs var hun flere ganger nede ved buret, og godsnakka med Obelix … Til Fatter’n sin store glede … Hvorfor, kan man jo gjerne se på det midterste bildet øverst i innlegget … For eg klarte ikkje å dy meg når Kånå lå med stumpen te værs, og pludra som om me nettopp hadde fått ein ny baby i hus …

Eg tok ett bilde av oppsynet, la det ut på Facebook siden te bloggen, og første meldingen i kommentarfeltet lød omtrent som dette … – Der røyk du nok lukst ut i Boden ikveld … 

Og jauda … Når kvelden kom, lå liggeunderlaget, soveposen og nøkkelen til Boden fint dandert, foran soveromsdørå våras … Jaja, tenkte eg og flirte litt for meg sjøl … Kanskje ett lite Jack Nicholson flir … Før eg skrudde lyset av i gangen, åpna dørå på vidt gap inn til Kånå og lista meg så stilt på tå ut i Boden … Kor eg sov som ein stein nattå gjennom, både på tross og tvers av kulde og edderkoppskrekk …

 

” Obelix hadde nemlig funnet hjulet sitt og spant rundt oppe i stuå … Dump, dump, dump … Dump dump … Dumpetidumpete dump … Et lydlaust hjul som ikkje var så lydlaust, allikevel, når fire poter løp for livet …

 

Ein gullhamster kunne raskt løpa tusen meter i løpet av ein natt, det hadde eg og lest på nettet, men kor lang tid bruke ein liten gullhamster, på omtrent tusen meter … Sånn egentlig … Det stod det ingenting om …

Svaret fikk eg vel egentlig tidlig i dag morgens, når Kånå banka iltert og iherdig på Bod dørå, og kommanderte meg lukst opp i stuå med Mini’en …

 

– Herreguuud, Frode … Eg har knapt sovet så mye som et sekund inatt, på grunn av den fordømte Hamsteren og hjulet hans … 

 

Ei straff e aldri så fæl, at den ikkje e god for noe … Vil eg tru …