Autopiloten …

 

Igjen, ein liten reprise fra tidligare … Om når man stola litt for mye på Kånemas Autopiloten … 

 

 

Eg vakna idag morgen med et svært flir om kjeften, garantert ett Jack Nicholson flir. Lika stort som kjeften te ein breiflabb, minst. For eg sko på jobb idag. Endelig va det mandag og ei heseblesande helg, med sutrande værsjuke ungar va over. For denna helgå va ufattelig tung å komma seg gjennom. Mildt sagt. Det e egentlig ganske så morosamt. For forrige uka va grusomt travel på jobb, så helgå va meir enn velkommen når fredagens innsats på jobb, va over.

Men allerede før klokkå 12 på lørdags formiddag, lengta eg tebake te jobb. Og den umiskjennelige følelsen av å gjera nåke fornuftigt. Istedet for å sysselsetta bortskjemte ungar, som kjeda seg heima.

Bare det å setta seg inn i lastebilen idag morgen, mens eg fyrte igang maskineriet. Det va nærmast som ein euforisk lykkefølelese, ilte gjennom både kropp og sjel. For all del, misforstå meg rett. Eg kosa meg heima med Kånå og Flokken, men eg e steikje glad for at eg har ein jobb å gå te. De seie jo det i deia her vanskelige tidene her på Vestlandet, sånn jobb messigt.. At man ska vær glad for at man har ein jobb. Og i dag va eg det, sprellande glad til og med.

 

” Sjøl det havet med varer som stod og venta på meg, la ikkje nåke dempar på gleden. Jaja, nåke småsvett og fortvila blei eg jo forsåvidt, men det gjekk seg te når varene va lasta.

 

Og når eg kom meg igang og fikk begynt å levera te kundene, så fant eg forsåvidt roen igjen. Det blir alltid litt hektisk om morgenen, før eg får oversikten og ser at eg sannsynligvis får plass te alt. Man kava seg opp med å sortera småpakker og ser nesten ikkje ende på det. Ivertfall ikkje idag siå det e snart skulestart. Så halve terminalen flomma jo øve av varer te alle skulane på rutå mi.

Men som sagt. Det gjekk seg te. Og når dei siste pakkane va levert, og eg snudde snuten heimover igjen. Då va eg jaggu meg rimelig fornøyd med dagen, for det hadde ikkje gått lukst te helsikke som eg hadde trudd.

Joda, klokkå blei nærmare 16:00 før eg returnerte mot byen, men alt va levert uten dei heilt store problemene. Så eg satt vel sikkert i min egen lille verden når telefonen begynte å vibrera iltert, der den lå på midtkonsollen. Det va sjølsagt Kånå som ringte. Hu hadde ringt litt tidligare og, men då sko eg akkurat te å levera hos ein kunde. Men nå hadde eg ingen unnskyldning, bilen va jo tom.

 

” Så eg tok anropet og slo på autopiloten. Den som ligge og murra i underbevisstheten og lagra viktige ord og setningar, så eg ikkje ska gå på ein smell. Når Kånå gjerna spør om eg høyre itte.

 

Og som passa på at eg svara nåkenlunde rett, når det blir stille i andre enden. “ Ja,ja … Mmmm … Ja, det vil eg tru … Nei, har du høyrt … Det e det galnaste … osv osv osv … ” Dåkke skjønne tegningen … Ein strålande egenskap å tilegna seg, om man bare passa på å ikkje la den ta overhånd. Då går man på ein smell uansett. Men eg følte det gikk greit idag. Eg huska ikkje ett pip av ka me hadde snakka om ittepå, men satt igjen med ein god feeling.

Det må ha vært ein god samtale uten for mange feil.. Eg satt ivertfall igjen med den følelsen. Det hadde ikkje vært nåken varslel lys som hadde gått av underveis, ivertfall.

Eg svinga innom terminalen og lossa bilen for innhentingar, før eg durte heimover og parkerte. Det kjentes på kroppen at eg hadde vært på jobb, men eg rusla nå ved godt mot inn dørå heima. Nå sko det bli godt å parkera i sofaen, få i seg litt middag og slenga beinå på bordet. Eg synast at det e heilt kurant at Fatter’n får nåken minuttar te å samla seg på, itte ein hard dag på jobb.

 

” Men … Nåken ganger går man på ein smell med augene på stilk, andre ganger nåke meir ubevisst men gjerna med ein viss mistanke.

 

Idag smalt det midt i fleisen som om eg hadde gått i ringen med Mike Tyson i toppform. Og gjekk på tidenes Knock Out itte 15 sekund. Gubbevaremegvel … Eg hadde ikkje meir enn lurt meg inn dørå heima, før Kånå røyk ut dørå i motsatt retning. Og eg va forlatt med kidsa resten av ittemiddagen. Kånå sko på shopping med Svigermor.

Eg stod jo der lika forbausa som ein Pandabjørns første møte med snø. Eg trur Kånå lukta luntå når hu såg reaksjonen min, før hu spurte om og ikkje hadde høyrt itte når hu ga beskjed på telefonen.

– Jojo, sjølsagt hadde eg høyrt itte … Tjera vena meg … Ka hu trudde da … Mumla eg fram … Mens dei siste restene av ansiktsfarge rant av som billig sminka. Herregud, eg holdt på å slå meg sjøl i skallen, øve min egen idioti. Som ikkje hadde fulgt bedre med på ka Kånå snakka om idag. Det e jo typisk at autopiloten ikkje va kalibrert, når Kånå ga sånne viktige beskjedar.

 

Og rett før Kånå sprang ut dørå, snudde hu seg og kikka på meg … Med eit svært flir om kjeften … Ett Jack Nicholson flir … Nesten lika svært som kjeften på ein breiflabb … Om ikkje større …

 

Karma altså ……

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg