Agathe Christie, Jack Nicholson og Familen Vandrende Kaos …

 

Det har blitt søndag. Mini’en og eg sitte på våre sedvanlige koseplasser i sofaen og ser på Barne-tv. Me har kommen oss langt inn i sesong to med Lazy Town, og i hvert fall femti prosent av sofabesetningen følger intenst med på skjermen. Den resterende prosentdelen, har kledd på seg headset og skrudd på Spotify, Fatter’n har forsåvidt lidd seg gjennom denna serien her før …

Resten av medlemmene i Familien Vandrende Kaos, dei ligger å snorksover, foruten Litlajentå som stod opp grytidlig, vekka Mini’en for så og ta Kånå føre seg …

Det va kjempepopulært … Såpassa populært at Fatter’n fikk både albuen i solar plexus, to beinharde kne i ryggen før han seilte grasiøst ut av loppekasså og landa som ein tom mjølsekk ved siden av sengå … Kånå måtte visst ha skjønnhetssøvnen sin idag … Når eg kom ut i gangen og gikk søvndrukken og forslått mot badet, oppdaga eg andletet til Litlajentå i sprekken mellom dørå og dørkarmen, inn te rommet hennas …

 

Var det ett flir eg såg der, ett reinspikka og djevelsk Jack Nicholson flir ? Jøje meg, har eg begynt å se syner, eller e det bare denna ufrivillige isolasjonen fra sosialisering, som røyna på … ?

 

Man har jo sett utallige filmer, lest lika mange bøker og høyrt om ett mangfold av hendelser med diverse katastrofale utfall, når folk og fe på ein måte blir innesperra sammen. Agathe Christie sin bok f.eks, om ein eksentrisk og mystisk person som samler ti mennesker på ei øde øy, kor de blir tatt av dage en etter en, inspirert av barnerimet Ti Små Negerbarn … Heldigvis e ikkje me ti stykk i vår familie, men bare seks, og Litlajentå har neppe lest den boka, får eg håpa …

Eller Ondskapens Hotel. Grøss og gru. Der kor sjølvaste Jack Nicholson blir besatt av gjenferd, og til slutt slite med å skille virkeligheten og ein tilsynelatende fantasi, når han og familien blir isolert på ett hotell av ein snøstorm …

Neeeei. Må du slutta Frode … Man kan jo bli galen i halen om man begynner å tenke i slike baner. Men, der igjen … I løpet av denna helgå har Litlajentå virkelig gått ut av sitt ellers gode skinn, og vært ett sant lite mareritt til tider, når hu har egla seg inn på Mini’en og funnet på diverse rampastreker. Som stort sett har endt i fullt ramaskrik fra ein Mini, der han til slutt får nok og absolutt ikkje e lika diskre, som den utspekulerte madam Litlajentå …

 

Ei jenta som gjerna allerede har forlatt åstedet, eller kanskje smyge hu seg bare djervt og mystisk forbi oss foreldre med detta ubestemte fliret sitt om kjeften, når me komme ilande til for å sjekka ka som har skjedd …

 

Eg lura meg på om eg ikkje bør ha ett auga te den jentå der, så saker og ting kanskje ikkje utarta seg, fremover …

Også har me Han i Midten då, livsnytaren og bohemen i familien som plutselig har fått sin egen sjølskrevne frihet innskrenka te husets fire vegger, og meir eller mindre holder på å gå på veggene her heima. Gudhjølpe meg, altså. Det har blitt nåken kollisjoner der oppe på loftet, kor frustrasjonen gjerna har gått utover Eldstemann. Men, forsåvidt også omvendt …

Det e ikkje så lett å forstå situasjonen, når man aldri har gått denna stien før … Hverken for oss foreldre, eller Flokken i heimen …

Man kan ikkje anna enn gjør det besta ut av situasjonen, om enn kor surrealistisk og virkelighetsfjernt det føles. Man må ha litt galgenhumor i hverdagens strabasiøse ferd, inn i ei fremtid man rett og slett ikkje har fanaring om kossen vil utarta seg …

 

Kånå har sin egen finurlige metode på å takla vår nye livssituasjonen, der hu som ei geskjeftig husfrue flyr lavt over gulvet og tar tak i alt som hu normalt gjerna ikkje ville gjort …

 

Mini’en og Litlajentå sitt rom har blitt nedvaska, rydda og meir eller mindre snudd opp ned. Stuå, kjøkken og vaskerom har blitt vaska opp te fleire ganger, mens Fatter’n smyge seg rundt og forsøke å fremtre usynlig. I går, så fant eg ut at bilen gjerna trengte ein vask, og brukte så lang tid som mulig, på nåke som eg stort sett vil få unnagjort så kjapt som mulig …

Terrassen i bakgården blei gjort klar, siden vårværet viste seg fra si besta side, og dermed kunne småfolket leka seg litt ute, uten at me måtte ha ett auga i de, med at de følge våre smertefulle restriksjoner …

I disse tider, så e det ein ambivalent følelse, det å ha ein søskenflokk på fire i heimen der de somme ganger leka så fint i lag, for så i neste øyeblikk ryke i tottene på kvarandre, for full musikk. Egentlig, ikkje så unormalt tatt ein normal hverdag til betraktning, men nå blir det ein smule forsterket, med dagens situasjon. Det e ein befrielse at de faktisk har kvarandre å vær med, men og ein fortvilelse over at de ikkje får fred fra kvarandre innimellom, på ein måte …

 

Men … Ka kan man gjør i ein slik situasjon, når perling har blitt oppbrukt på kun ei uka, nettspill på data begynne å bli kjedelig og alt man har av leker og spill nærma seg bristepunktet av interesse.

 

Jauda … Då pøse man på med idiotiske grimaser, slenge om seg med humor på kanten te å vær så tørr, at den nesten smuldra opp, på vei ut av kjeften … Man, e raus med seg sjøl, Flokken og Kånå, og tygge i seg karameller på størrelse med Grønland, og gjør alt man kan for å overleve hverdagens trivielle utfordringer …

Ein gang i overskuelig fremtid, så vil mest sannsynlig hverdagen igjen komme tilbake. Og då e det greit å trø ut av heimen med ein fulltallig Flokk og ei Kåna og Fatter’n som ikkje har tippa over og blir henta av folk i hvite frakker …

 

Vil eg tru … I hvert fall forhåpentligvis … Jauda … Detta ska me klara … Mmmm …

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg