Forbannade idiotar, altså …

 

Somme ganger så forstår eg lite av ka folk i andre enden tenke her på jobb. Altså, det stod ti finslige paller te Coop laina opp her på jobb idag, te ein Coop butikk inne på Frakkagjerd.

Eg trødde de pent inn i lastebilen, og komplementerte med resten av Frakkagjerd bedriftene.

Så … Når eg nesten har lasta bilen full.

Nei, då komme plutselig tolv nye paller te Coop Frakkagjerd.

Herreguud, altså … Nå va det Fatter’n som bedrev grenseløs krisemaksimering. Og ikkje Kånå.

Bilen tar atten paller. Eg hadde to ledige plasser igjen. Og altså tolv paller til, som skulle til samme sted som eg hadde lasta innerst.

Detta blei for dumt …

Sikringen i topplokket gikk av, pallene dratt av bilen igjen mens eg hukka ein terminalarbeider som hjalp meg med å doble pallene.

Så røyk fanken meg dritten på bilen igjen i ein helsikkens fart. Utrolig nok, så fikk eg plass te alt eg hadde planlagt.

Poenget mitt e som her.

Når man har tolv pluss ti paller, te ein kunde. Koffår i granskauen blanda dei i Oslo detta sammen, te ei suppa uten like !?!

Coop Bremnes oppå Coop Etne, Coop ditt oppå Coop datt. Det fantes jo ingen system i galskapen.

Eg trur fader meg at de har tenkt at detta blei for lett i andre enden, så me tar å stokka om kortstokken totalt, slik at me må jobba litt for føden i vår ende …

Koffår gjør det fornuftig å lett, når man kan komplisera og tulla det heilt te … Liksom …

Forbannade idiotar … Eg kunne kjølhalt dei der gjøkane som lasta i Oslo, av og te …

Svarte salte bananer, altså …

Og skrive eg altså,, ein gang te nå, så klikka eg nesten på meg sjøl 🙈😂😂

Nei, hjølpe meg … Detta va ukens tordentale …

Puuh … Godt å få det ut også …

Sånn egentlig 😂😂

 

Idiotar …

 

 

 

Vil du vedde ? …

 

Det herska ei sitrande spenning i heimen. Rundt kjøkkenbordet satt Mini’en, Litlajentå og Kånå å fulgte spent med. Augene te Litlajentå va store som bowling kuler, Mini’en satt å hoppa på stolen og Kånå tromma utålmodig med fingrene på kjøkkenbordet.

Et lite synkront gisp slapp ut fra den brokete forsamlingen på kjøkken, når Fatter’n gjorde et lite utfall.

Men, det blei etterfulgt av et lettelsens sukk, når han på uforklarlig vis henta seg inn. Mini’en begynte å klappa ukontrollert. Kånå si tromming begynte å bli meir som hagl som slo mot takvinduet på loftet.

Mens augene te Litlajentå fortsatte sin ferd mot tegneserie verdenen.

Hjølpe meg …

 

Eg … Eg titta inn i kvitauga på Kånå og forstod plutselig kossen menneskeofrene følte det, når de såg rett i augene te ypperste presterinnen, lika før hu kjørte kniven lukst gjennom hjarta deiras.

Kånå hadde vedda ein god sum på at Fatter’n ikkje klarte det.

Småfolket va delt. Mini’en hadde truå på sin far, mens Litlajentå hadde fulgt Kånå sitt eksempel og vedda i mot. Fatter’n sjøl, han hadde begynt å fundera øve ka som va mest smart å gjør, akkurat der og då.

Kassere inn summen av alle veddemålene på bordet til sammens. Eller gi opp på liksom, for å slippa vreden te heimens ubestridte herskerinne, som ville tapa veddemålet sitt.

 

Fatter’n stod i skarp knebøy for andre gang i går, mens me spilte et brettspill for å få tiden til å gå mot midnatt. Første gang måtte Fatter’n holda ut i omtrent tredve sekund.

Nåke som hadde gått bra med et nødskrik.

Denne gangen måtte Fatter’n stå i knebøy med hendene strakt ut foran seg, i ett heilt minutt. Og når detta innlegget starta hadde eg nettopp passert førti sekund.

Musklene i Fatter’n sine bein, blei nå konstant peppra med ei mitraljøse av melkesyra. Knærna vibrerte som to stylter på randen te å knekka, av den overveldande vekten som tynga de.

Eller rettare sagt, den overveldande tyngden de nå ikkje klarte å holda oppe meir.

 

“Nå e det snart tomt for sand i timeglasset, Pappa. Hold ut” Kauka Mini’en te, og begynte ei slags nedtelling.

Kånå kikka strengt på meg. Men … Eg e jo ein temmelig smart fyr, lika eg å tru, så eg gjorde sjølsagt det som ga størst gevinst. Og holdt ut dei siste ti sekundene.

Mini’en jubla som besatt når Fatter’n stod støtt som et fjell, og passerte mållinjå med et nødskrik, igjen.

Kånå slapp ut et oppgitt sukk, mens Litlajentå ikkje heilt visste ka hu skulle gjør. Hu va lika imponert som sin bror øve Fatter’n sin prestasjon, men hadde plassert sin støtte hos Kånå.

 

Fatter’n krøyp stillferdig mot bordet, drog seg opp på stolen, før han kasserte inn gevinsten på bordet. Kånå sendte meg et giftig blikk, før et varmt smil forplanta seg i andletet hennas.

Eg trur hu også va bittelitt imponert.

 

Idag, når eg har gått rundt med verkande muskler fra tærna til topplokket. Så angra eg litt på at eg sa nei te Monopol, og foreslo Vil du Vedde istedet for.

Et lite tips te andre fedre/mødre som vil spille lignende brettspill med sine håpefulle. Gå gjennom kortene med slike utfordringer, før man sette seg ned å spille.

Det kan raskt vær at det e meir smart, enn så dumt som det høyrest ut …

 

 

Goe kvelden, Folkens …

Ps. Ikkje glem utfordringen mot Kånå. Blogg e ikkje ut …

Les, lik og del … Del som bare fanden … ;-D

 

Som gummikuler Mot ei Pansra stridsvogn

 

Tjuetjueto starta mot all formodning akkurat slik som forventa. Med et realt smell av sjeldent kaliber, som bare me i Familien Vandrende kaos har potensiale te å få til. And then some …

Men, med all beskjedenhet eg klara å finna i meg sjøl. Ka kan man egentlig forventa fra ein nåke øve gjennomsnittet sprø familie. Kor både eg, resten av Flokken samt ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Me e som to likepolede magneter, når det kommer til det å opptre som ein normal a4 familie med alt på stell.

 

A4 livet med alt som følger med, det preller av oss som gummikuler mot ei pansra stridsvogn, midt på krigsmarkene.

 

Eller nyttårsaften, om du vil. For, når eg nå ferdes på denna reisen sammen med et virkelig fargerikt reisefølge, så føle eg meg nesten som ein eventyrer på eit spennende oppdrag.

Ein eventyrer som på ein måte tråkka opp veger som besynderlig har blitt gått før.

Men, allikavel så klara me å finna upløyd mark, der mang ein famile har vandra før oss. Det e nesten ikkje te å tru, og somme ganger så e det nærmast som om eg ikkje trur det sjøl, heller.

Scenarioene som ofta utspille seg foran mine pur blå auger, de e så usannsynlige som det går an å bli, på tross av det faktumet at de faktisk skjer.

Slik som igår. Når nyttårsaften virkelig va på hell, torden og lyn fra fyrverkeriene hadde roa seg og Familien Vandrende Kaos va på vei mot loppekasså.

 

For då smalt det igjen. Slik som det som oftast gjør her i heimen.

 

Når man minst venta det, då går som regel ei granat av. Og stillhet blir te kaos, ro og fred blir te skjau og baluba mens to foreldre løpe rundt og bedrive skadebegrensning på meget høgt nivå.

Fatter’n skulle bare ned å sjekka at dører va låst, slukka litt lys mens han humra godmodig for seg sjøl.

Det lukta litt “ild i torvå” ikveld, etter ei tilsynelatande perfekt nyttårsfeiring. Eg tok ein liten Frank Sinatra piruett nede i gangen, skrudde av lyset med eit elegant trykk og dansa mot trappå med eit fårete flir om kjeften.

Halveis opp i trappå høyrte eg et gedigent stønn.

 

Ka i farsken !?! … Har Kånå begynt uten meg … Eg satte opp farten … Jøje meg …

 

Når eg nesten e på toppen så spør eg stillferdig ut i luftå. “Ska sei, her e det nåken som kosa seg ja !?!” …

Men, Kånå va ikkje på soverommet våras, slik eg hadde trudd.

 

Hu lå på alle fira med rævå te værs, inne på Småfolket sitt soverom og tørka opp oppkast fra Litlajentå.

På uttrykket i andletet te Kånå forstår eg rimelig raskt at mitt lille spørsmål va ein taktisk katastrofe. Mitt andletet, det uttrykte sterk forbauselse og et lite snev av panikk.

Eg begynte nærmast å brekka meg bare av synet, og når ein mild snek av duften fra oppkast nådde nesen.

Då snudde eg på ein femøring, og løp i sikkerhet.

 

Å gjemma seg i slike omstendigheter, det e hverken nobelt eller særlig mandig, men alikavel ein naturlig refleks. Kånå vett om det. Eg e lika ubrukelig som ein grovbygd grøftegraver på operasjonsstugo te ein hjernekirurg, når det kommer te slikt.

Så både hu og eg, me visste ka som va optimalt akkurat i slike tilfeller.

Det e best at Kånå får arbeida i fred, om ikkje hu skulle hatt ein smågulpande Fatter’n som mest sannsynlig hadde kasta opp sjøl og laga meir arbeid, om han skulle hjelpa te.

Eg gikk heller å la meg. I visshet om at Tjuetjueto hadde starta i samme ånd, som mange andre år her i heimen.

 

Med at litt ekteskapelig samkvem blei behørlig torpedert av ein eller anna uforutsett hendelse, her i heimen.

 

Alt e altså nett som normalt. Familien Vandrende Kaos starta året som det forrige forgikk. Med et realt kanonsmell. Juhuu …

 

Og te slutt. Som ein liten oppfordring fra meg, etter et lite utsagn fra Kånå. Som igår, mens hu bladde nedover sine favoritter på Tik Tok, Instagram eller Snapchat, kvitra ut.

“Blogg … Det e ut det nå, Frode.”

Før hu vendte oppmerksomheten tilbake te mobilen sin, etter hu mismodig kikka på meg, som skreiv blogg. Eg varta nesten litt satt ut der eg satt. For eg e ikkje enig … Ikkje ein plass ein gang.

 

For, alle og einkvar kan kopiera saker og ting, laga snutter eller jabba i vei foran eit kamera, og oppnå usannsynlig suksess.

Det e i hvert fall mi meining. At mange av disse sensasjonene, de gjør ting som andre har gjort før dem. I Asia, Usa eller andre kontinenter langt her i fra.

Men, det e gjerna få forunt å finna sin egen indre Hemingway. På eit snodig vis.

Å prestera å skriva anekdoter, historier og lignende, på ein slik måte at de som leser blir fanga inn i universet som blir beskrevet. Og nærmast føler de tar del i historien.

Det e nok ein kunst som kanskje fortjene vel lika mye oppmerksomhet, om ikkje meir.

 

Så blogg e ikkje ut. Å skriva den gode historien må aldri vektast bort, te fordel for slikt. Det e vel plass til alle. Eller ?

Derfor, og for å visa at Kånå jaggu meg kan ta feil.

Vil eg oppfordra alle te å dela innlegg på Facebook, tipsa andre om ein blogg du likar.

Det må jo ikkje bare vær min, det e mange andre som skriver lynande godt.

Om du finne nåke som e skrevet, som du synast virkelig e bra. Så del det med dine venner. Få det frem i lyset …

Bruk din egen evne te å fremme nåke du likar …

 

Det hadde jaggu meg vært nåke det. Å trødd eit glødande engasjement og fantastiske resultat.

Lukst opp i trynet på Kånå.

Og sagt.

“Åja, du … Så blogg e ut det, liksom ???” …

 

Fantastisk vett du … Men, uansett. Ha ein nydelig første nyttårsdag, Folkens …

Det ska eg …