Fatter’n, savnede Julepresanger og Kånå …

 

Kånå hadde dekka så fint te på bordet igår. Me skulle ha Svigers på middag. Men, det va ein liten hendelse fra kvelden før, på første juledag, som eg tenkte skulle få litt spalteplass.

Me satt nemlig å kosa oss med litt godt i glasset, når Kånå liksom ut av det blå spør meg.

“Kor blei pakken te Mini fra Mamma å dei av da ?”

Og nå tenker eg at me skrur tiden tilbake til juleaften. For at man skal få et lite overblikk øve akkurat det Kånå spurte om.

 

Me feira nemlig jul hos Svigers. Eller dvs. Eg og Flokken feira jul der. Kånå skulle vær på jobb te klokka ti. Hu jobba jo i Helsevesenet nu. Så eg va aleina med ansvaret for ein flokk på fira.

Så, når ein nydelig julemiddag va fortært, desserten spist opp og alt hadde fått seget godt ned i magasekken.

Då dukka plutselig ein anna kar med sekk opp. Nemlig sjølvaste Julenissen. Og øyeblikket Fatter’n hadde frykta siden han ble klar over at han va aleina på jul. Det va et faktum.

For, når julepakkene komme seilende som perler på ei snor. Då har som regel Kånå stålkontroll.

Hu har eit haukeblikk av sjeldent kaliber, ein hukommelse einkvar elefant ville misunt hu og får med seg kim som har gitt ka te kim, som den største selvfølge.

 

I år skulle Fatter’n ta over den jobben … Gulp …

 

Det starta bra. Eg fikk Mini, Litlajentå og Eldstemann te å legga gavepapiret med til/fra lappen under gavene de fikk. Eg varta nesten litt imponert øve min egen kreativitet.

Men, Han i Midten lydde ikkje. Han gjorde som han alltids gjør, som e akkurat slik han syns det passa.

Skitt au, tenkte eg. Tre av fire får fanken meg væra godt nok.

 

Så begynte Mini’en å skli ut av systemet mitt. Eldstemann fant plutselig ikkje et papir og Han i Midten satt å humra og lo.

 

På utrolig vis, så klarte Fatter’n å nøsta opp i floken, og igjen hadde eg meget god kontroll øve galskapen.

Då ringe telefonen.

Kånå va ferdig og kunne hentas på jobb. 

Herreguuud … Sjølsagt midt i oppakkingen av gaver.

 

Svarte salte bananer også …

 

Eg forlot åstedet itte å ha formant kidsa te å overholda systemet. Og satsa på at Svigermor kanskje hadde litt kontroll.

Kånå blei henta og resten av julekvelden forløp seg nærmast perfekt.

Kånå va til og med nåke imponert, øve at eg hadde nåkenlunde øve gjennomsnittet kontroll på ka de hadde fått og av kim.

 

Og dermed, så e me tilbake til der eg nesten starta. Nemlig kvelden første juledag.

Og kor i all verden gaven fra Svigers til Mini va blitt av.

 

Kånå satte blikket i meg. Det blikket som får meg te å føles som en fasit full av feil svar, og at uansett ka eg seie nå vil vær ein taktisk katastrofe manøver.

“Fulgte du ikkje med når de pakka opp eller ?” Fulgte hu opp, etter å ha spurt kor de va.

Eg … Eg hadde lite lyst te å innrømma at eg hadde overlatt minst halvparten av ansvaret, over på kidsa, og satt som et svært uansvarlig spørsmålstegn i sofaen.

“Jo, jo … Eg gjorde jo sjølsagt det. Men, eg måtte jo henta deg midt i kalaset, så det kan jo vær det har gått te helsikke då !??” Svara eg, mildt forskrekka og nåke skamfull.

“Herreguuud, det går ikkje an å gi nåke ansvar te deg, altså. Du skulle bare følga med på kim de fikk gavene av.” Fortsatte Kånå, i et alt anna enn godslig humør.

“Jammen, eg har jo det. Kanskje de ikkje har fått de !?” Svara eg, litt spørrende og litt i frykt. Nå hadde eg jo på ein måte forskjøvet skyldå øve på nåken andre.

“Ikkje fått de ?!! Atte det va ? … Trur du ikkje Mamma har kontroll nå ? … HÆ !!??” …

 

Jøje meg … Nå va det nok best å holda kjeft fant eg ut, for så vist og som alltid, alt for seint …

 

Kånå nappa frem mobilen og sendte ei melding te Svigermor, kor hu spurte kor gaven til Mini’en va. Liksom bare for å konstantere overfor meg, at de hadde nok full kontroll.

I motsetning te meg …

Nåken minutt seinare, så tikka det inn et svar.

“Ja, kor kan dei vær da ?”

 

Då blei maskå te Kånå plutselig nåke lengre. Og hu fløy ut på gangen for å ringa si kjære mor.

 

Itte ei litå stund, så komme det frem at Svigers hadde glemt ein pose med gaver nede på jenterommet te Kånå.

Ikkje bare Mini’en sine, men også ein te Litlajentå i fra Svigers.

Eg stod å lytta bak om peisen, og løp som ein ungkar tilbake til sofaen, når Kånå la på. Eg huska til om med å svinga klar der gulvet knirka.

Eg høyrte Kånå sukka kraftig, før hu åpna dørå og kom inn.

 

“Visste de kor de va ? … Hadde eg forlagt gavene et sted ?” Spurte eg, overdrevent unnskyldende og med et fullblods valpeblikk med hovudet litt på skakke.

 

“Hold kjeft !!” Svara Kånå kjapt … “Eg vett at du stod å lytta, altså” Svara Kånå, nåke mildare, men fortsatt ganske strengt.

 

Eg kunne ikkje anna enn å få knekken i knærna, før ei ufrivillig latterkrampa tok meg.

Ikkje mange sekund etterpå, så slengte Kånå seg på også.

 

Det va jo unektelig ganske så morosamt, sånn egentlig. Når man endelig fikk oppklart årsaken.

Men … Eg lura virkelig på, om det hadde vært lika morosamt, om det faktisk hadde vært min skyld. !?!

Jaja … Det får me heldigvis aldri svar på …

 

Ikkje denna gangen, i hvert fall …

 

God Romjul videre, Folkens …