Me har vært i selskap idag. Hos Svoger min. Bror te Kånå. Det blei et realt antiklimaks.

For, siden Kånå nevnte at me skulle i selskap der, tidlig i ukå, så har eg gleda meg ellevilt og hemningsløst. Endelig så skulle eg få smaka den eksepsjonelt goda gulrotkakå som han laga.

Me har jo knapt vært i selskap de siste årene.

På vei heim fra Bokn idag så fikk eg nesten vann i munnen, mens eg tenkte på denna kulinariske lekkerbisken.

Men, så oppdaga eg at vinduet stod jo oppe, og at det regna lukst inn i trynet mitt.

 

Forresten, så fikk eg eit telefonanrop igjen. Tidlig idag morgens.

Eller nei, eg fikk først ein melding. Ein slik sms.

Eg kjente at det va Kånå med ein gang, for mobilen vibrerte nærmast så hardt at bukså rant av meg.

Hu hadde gleda seg te idag. Nesten lika mye som eg gleda meg te gulrotkakå te Svoger min.

For Flokken hadde planleggingsdag. Og dermed kunne hu mest sannsynlig sova litt lengre enn mot normalt. Eg skreiv mest sannsynlig, for eg har for lengst lært meg at alt e relativt her i verden.

Idag va ikkje nåke unntak …

 

Det va ein amper melding. Teksten va såpassa hissig at eg varta nesten litt skremt. Og det va ikkje meg Kånå va forbanna på ein gang.

 

Hu blei vekka av disse arbeidsfolkene som fiksa vann og kloakken nede i gatå. Som på slaget klokka sju satte i gang å skjæra i asfalten.

Tjera vena meg.

Telefonen, den kom litt seinare. Og då va det hakket før Kånå nærmast krøyp ut av røyret. Til og med Piotr i andre enden av terminalbygget snudde seg, og kikka opp mot meg.

Der eg stod med mobilen ein halv meter fra øyra, og fikk nok et hjerteskjærande resyme fra den ildsprutende dragen i heimen.

 

Arbeidsfolkå hadde jo slutta å skjæra i asfalten lika før klokkå åtta. De hadde nok vekka heila gatå innen då, vil eg tru, så nå måtte de ty te andre triks. For å irritera vettet av Kånå og hennes Kåne kollegaer nedover gatå.

Og det klarte de med glans.

Kånå hadde akkurat såpa seg inn, og stod pip naken i dusjen mens hu shamponerte inn håret.

Når gjengen nede i gatå fant det for godt å kutta vannet.

Gudhjølpe meg …

 

Eg har liksom ein slags ambivalent følelse eg. Angående detta arbeidslaget som styra på her utenfor hos oss. Eg burde jo egentlig blitt forbanna på de eg også.

Der de uten skam og blotta for skjemsel, gjør livet surt for Kånå. På høgt nivå.

Men, på den andra sidå og så lenge de styra på slik de gjør. Så går jo mine feil og mangler lukst under radaren te Kånå.

Mens hu e så opptatt av alt denna gjengen prestere å gjør, kunne eg sikkert funnet på ka som helst, uten at det hadde fått følger.

 

Kånå fikk nappa te seg morgenkåpå, raste ut dørene og ga klar beskjed om fantaskapet gjengen hadde funnet på nå.

Det va sikkert ein ambivalent opplevelse det også.

For arbeidslaget utenfor.

Det å få ein gedigen skjennepreken fra ei ildsprutende lekker og smekker dragekvinne, med håret fullt av shampoo og som står å dirra av sinne i bare morgenkåpå.

Jaja, tenkte eg. Mens Kånå fortalte. Det e viktig å bjuda på.

 

Uansett, og både på tross og tvers av Kånå sin nåke skjeve start på dagen, så spilte det neppe nåken rolle for resten av min dag.

Eg skulle jo i selskap te Svoger min og spisa verdens beste gulrotkaka …

Herreguuud. Ka eg gleda meg. Nam nam …

 

Kånå hadde kveldsvakt i kveld, så det va kun eg og Flokken som kjørte i selskap. Me fikk servert Pizza først. Hjemmelagd pizza. Før kaffi og kakene. Før gulrotkakå. Hjemmelagd gulrotkaka.

Eg har nærmast ikkje ord øve kor god den kakå e. Det e nett som den smelta i kjeften på deg, når man spise den.

Og smaksløkene går fullstendig amok av pur kulinarisk glede.

 

Så smalt bombå …

 

Eg sitte å klappa meg på magen og har akkurat spart plass te minst to saftige stykker med gulrotkaka …

Når Svoger min som sitte rett ovanføre meg ved bordet seie.

– Jaja, eg håpa du e mette og god nå Frode, for det blir jo ikkje gulrotkaka idag. Eg rakk ikkje både å laga pizza og kaka idag. 

 

Men … For svarte salte bananer da ! … Ka i helsikke e det den fjotten sitte å seie !?!

Null gulrotkaka med herlig ostekrem ?

Høyrte eg feil nå, eller va det fanken meg det han sa ?

Ska eg ikkje få det eg har gleda meg te, nesten i ei heil uka nå.

 

Eg klarte såvidt å holda maskå. Man bør jo liksom ikkje fremstå usympatisk og lite takknemlig, på ein måte.

De har jo kava på for å laga te selskap …

Men … Et selskap uten den berømta gulrotkakå.

E det mulig ???

 

Jaja … Heldigvis så hadde svigermor te svoger min laga ei nydelig kaka med nåke sånn smørkrem.

Og på tampen. Lika før me skulle gå. Så spør svigerinnå mi meg, om eg kanskje skulle ha med litt kaka heim te Kånå.

Åja, sjølsagt svara jo eg kjapt, og gleda meg te å spisa den, før Kånå kom heim fra jobb.

Det man ikkje vett har man jo ikkje vondt av …

 

Men … Sjølsagt klare sjølvaste Mr Madsen, Kånå sin onkel, å  torpedera den planen også …

Når han seie te svigerinnå mi at det e best hu tar bilder av kor mange kakestykker det e i boksen å sende te hu, slik at Kånå vett kor mye hu fikk.

Helsikke altså … Det e jo så forbaska typisk …

 

Ikkje fikk eg gulrotkaka, og nå må eg spara kakerestene te Kånå også …

 

Då e det fanken meg godt at eg har ei iskald ei, som venta på meg i kjøleskapet …

 

God helg, Folkens …