Kånå har reist på vift, så me har styrt oss sjøl idag, eg og Småfolket. Så etter frokost fløy eg og Mini’en avgårde på ein butikk, å handla litt saker og ting. Jernriva, skikkelig spade og trillebår hjul.
Idag, så skulle den gamle hekken jaggu opp av jordå.
Litlajentå ville ikkje vær med. Pene småfruer går tydeligvis ikkje på slike butikker. Me kunne bare komma å henta hu, når me va ferdig med mannfolk butikken. Greit nok, tenkte me og stakk.
Etter ein god halvtime henta me Litlajentå og lossa av det me hadde handla.
Litlajentå kom ut dørene som den reneste divaen. Pynta som om hu skulle på ball på slottet.
– Wow, jøje meg. Sa bare Mini’en. Å kikka imponert på søster si.
Jøje meg, det tenkte eg også. Men, detta e ikkje mitt departement. Så lenge det ikkje e miniskjørt å bikinitopp, så e det greit for meg. Det va nesten slik at både eg og Mini’en følte oss litt underpynta.
Men, skitt au. Me skulle bare te byen å kosa oss litt.
Me gjorde unna nåken få ærend me hadde i byen, før me rolig rusla mot hovedmålet våras i byen i dag. Godteland butikken. Småfolket skulle få handla lørdags snopet sitt der idag. Det gikk nesten lukst i dass.
Det va så stort utvalg, at de klarte nærmast ikkje å velge. Augene gikk nesten ut av ledd, og de svinsa rundt som blinde mus.
Te slutt måtte me bare gjør kort prosess.
Etter middagen, så måtta Fatter’n ut å jobba. Hekken ble raska opp med røttene. Den planen eg snakka om fikk eg aldri forsøkt. Eller jo, eg prøvde litt ein kveld, men det va så mørkt at eg ikkje fikk det te.
Me lar det bli med det. Eg trenge ikkje fortella meir. Anna et at det va mørkt.
Men, idag så gikk det brillefint me god gammeldags håndamakt og ein god spade. Et par røtter måtta kuttas med ein slik greinkutter me og handla. Eg angra ikkje på det nå. Uten den hadde eg aldri fått opp den største hekkplanten.
Og nå. Nå kosa me oss med lørdags snopen å ser på Harry Potter. Til og med på norsk.
Det e litt skummelt synast Mini’en, men mest kjekt …
Det va egentlig ganske så travelt på jobb i dag, men på et eller anna vis så fløy dagen forbi.
Eg rakk til og med å vær med Kånå til Vår Frelsers Kirke klokkå to, for å se avslutnings showet til Barn er Bra festivalen, som Mini og Litlajentå har deltatt på denna ukå.
Litlajentå skulle vær Annie i en mini oppvisning, og hadde grua seg ihjel. Men, det gikk strålande. De va superflinke alle mann.
Etterpå, så gikk me å spiste middag på Egon sammen med de to minste, som belønning for vel utført show.
Akkurat nå … Så sitte eg i sofaen foran peisen itte et varmt bad, og nyte ein kopp iskaffe som Kånå har laga te meg.
Snart, så ska eg te ein kompis å kosa meg med et par iskalde.
Det kjenne eg at ska bli litt godt. Det har vært lite av slikt den siste tiden, med fullt kjør på jobb og et flyttekalas uten like.
Men …
Før eg slutta av. Så vil eg gjerna dele linken te ein Spleis som har blitt laga til MammaPåHjul.
Ein spleis for å hjelpa til med advokatutgifter, for å få kyndig hjelp til kampen mot Bergen Kommune.
Den e starta av ein gjeng av hennes faste lesere. Noen engler bak ord fra kommentarfeltet til bloggen hennes. ❤❤❤
Somme ganger i livet så blir man grepet, rørt og utrolig glad i saker og ting. Mamma på Hjul e ein slik sak. Ein blogg med gripende, morosamme og ettertenksomme tekster. Eg har fulgt den lenge og trur eg nærmast har lest kvar eit innlegg hu har skrevet.
Vivian, som står bak denna bloggen. Hun fikk ALS for seks år siden. Og gjennom bloggen forsøker hun å visa at livet langt fra e over, selv om man har fått ein uhelbredelig sykdom.
Om noen hadde spurt meg før eg begynte å lesa denne bloggen, om kim eg syntes va tøffest i verden. Då hadde eg gjerna svart nåke sånt som Van Damme, Stallone eller Chuck Norris.
Slike action helter som eg vokste opp med. Nu har eg på ein måte fått et anna syn på den saken.
Mildt sagt …
Vivian sin blogg, den e sterk å lesa. Eg skrev det til henne for ikkje så lenge siden, at sjelden har eg blitt så glad når eg lese ein tekst. Men, når eg e ferdig å lesa. Så sitte eg med overfylte tårekanaler og ein ufattelig bedrøvelighet innabords.
Vivian legger aldri skjul på at hu vett hvilken vei det går. Men, hu e ein fighter. Det må man vær, for å overleva ALS i seks år.
Allikavel, e det hu skriver så fylt av livsglede, humor og varme. Bare det å skrive ein blogg bare ved bruk av øynene, bør være meir enn nok te å imponera einkvar. Det e virkelig ein ambivalent opplevelse å lesa Vivian sin blogg.
Glede, latter, tårer, melankoli og ettertenksomhet, fyller sjelen etter hvert som man leser …
Men … I det sista. Så e det ein heilt anna følelse som har bygga seg opp inni meg, etter å ha lest Vivian sine siste innlegg.
Harme, vrede, oppgitthet og forbannelse.
Og det e fordi kommunen Vivian bor i, ikkje akkurat gjør livet enklere, når man allerede har ein uhelbredelig sykdom. Eg har varta så eitrande sint på Bergen Kommune, og deiras behandling av Vivian og hennas familie i det siste.
Så sint og forbanna, at eg nesten ikkje har ord. Men, nesten river ingen mann av hesten …
Eg ska ikkje gå i detalj om alt, det kan dåkke gå inn og lese på de siste av hennes innlegg for og få. Vivian klara å få det frem meget godt selv.
Eg vil bare gi beskjed. Sei ifra. Skrika ut så høyt som eg kan.
For kjære Bergen Kommune, slikt som dåkke nå behandle et medmenneske med ein uhelbredelig sykdom, det e fanken meg ikkje verdig folkevalgte mennesker.
Slik det blir lagt frem. Så lyser det med neonskrift mellom linjene, at dere som har fattet disse vedtakene mer eller mindre gambler på at “utfordringen” deres.
Den ordner seg selv.
Med andre ord.
Det ligger nærmest i kortene at Bergen Kommune satser på at Vivian ikkje e blant oss så voldsomt mye lengre. For kossen kan man ellers tolke at et tilbud som funker for Vivian blir fjernet og erstattet med et tilbud som vil forringe livskvaliteten hennes ?
I stedet for å la Vivian få ha den hjelpen som hun nå har i heimen, vil Kommunen skrenka kraftig inn.
I stedet for personlige assistenter som kjenner Vivian, og Vivians situasjon, og har vært ein trygghet i deiras familieliv, til nå.
Så skal de byttes ut mot hjemmesykepleien. Eller hjemmesykepleien + , som Vivian skriver. Ein tjeneste som virkelig vil begrensa Vivian sitt liv betraktelig.
Eg har ein oppfordring te alle som stikke innom hos meg. Dåkke som leser min blogg.
Send, del, mail det innlegget te media. Te Bergen Kommune. Te nåken dåkke gjerna kjenne som kan løfta saken opp og frem. Samt skriv ka dåkke meina om saken …
Få det frem i lyset kossen våres egne folkevalgte. Våres egne etater. De som ska ta vare på oss, når me kanskje ikkje klare det selv mer …
Kossen de behandle mennesker som gjerne heller trenger meir hjelp. I stedet for mindre.
Bedre livskvalitet, i stedet for dårligere.
Meir trygghet og stabilitet, i stedet for mindre …
Gi beskjed … Plutselig, så kan det vær oss selv. I stedet for Vivian …
Eg kunne glatt tatt med ein ting te. Nemlig snakketøyet te Mini. Det har blitt dokumentert fleire ganger opp gjennom årene, her på bloggen, akkurat det at Mini’en har mye på hjarta, te tider.
Eller omtrent twentyfourseven.
Igår, så tok Kånå guten med for å handla når eg kom heim fra jobb. Eg holdt nesten på å spør om hu va sikker på det, om hu liksom ville ha han med seg, på slikt.
Før eg raskt tok meg i det.
Slike taktiske katastrofe bommerter fra Kånå, de trenge man jammen ikkje påpeika.
For når eg kom heim blei eg nærmast overfalt av fjotten, og fikk et kvarter langt resyme av hans dag igår.
Slikt e egentlig bare koselig. Når man ikkje har sett guten itte ein travel dag på jobb.
Men, eg vett også det, at om ikkje Kånå hadde gått på ein liten smell, og tatt Mini med på butikken. Så hadde eg mest sannsynlig fått minst ein halvtime te.
Derfor holdt eg klokelig kjeft når Kånå hanka han med seg og suste avgårde.
Hu skulle ta ukehandelen og se om hu fikk gjort unna nåken julepresanger. Sammen med Mini.
Tjera vena meg.
Eg hadde egentlig mye eg skulle gjort igår, men når en slik sjanse bød seg. Så va eg ikkje sein å gripa den med vidåpne armer.
Eg slengte meg i sofaen, skrudde på Roswell serien min, og nøyt to timer med komplett stillhet i heimen.
Kun avbrutt av lyden fra tv.
Ingen Mini som måtte ha hjelp te nåke. Ingen lange avhandlinger om alt og ingenting og ikkje måtte eg finna på nåke å gjør, for å få litt tid for meg sjøl.
To timer med rein og skjær nytelse.
Så kom Kånå heim.
Hu halsa inn dørene med varene mens hu konstant uffa seg. Eg greip tak i støvsugerne som eg hadde satt klar, når eg høyrte dørå gikk opp, og skrudde lynraskt tv’en av.
Eg e gjerna nåke toskjen av og te, men eg e ikkje idiot.
Når godstoget med matvarer va ferdig levert oppe på kjøkken, og plassert der de skulle.
Troppa Kånå opp foran ein liksom travelt støvsugande Fatter’n, og proklamerte klart og tydelig.
– Eg. Eg kjøre ein tur på kaffe te Celine. Et sekund te med Max, så trur eg at eg klikka i vinkel.
Før hu jogga ned trappene og forsvant …
Resten av kvelden fikk eg med skvaldrehønå våras.
Men, det gikk heilt fint.
Eg hadde fått lada batteriene opp te nesten hundre prosent eg …
Og forresten. Så satt guten dypt forankra langt nede i et blad han hadde fått grene seg te, på handleturen.
Så Fatter’n fikk med seg et par episoder til han …
I min jobb kjøre eg mye bil, eg e liksom litt nødt te det. Eg levere varer for ein av de største speditørene i Norge. Og når man kjøre bil trenge man litt tilfredsstillende stimuli.
Slik som radio. Gjerna med at man høyre på et kjekt program, musikk eller har sin nisje kanal som man lika.
Eg likar å høyra på litt forskjellige kanaler der eg gjerna surfe gjennom kanal listå, og bestemme og ombestemme meg underveis.
I den lille lastebilen vår. Der har eg ikkje den muligheten.
For det første, så e det ein orginal radio uten DAB som står i den. Ein slik oldtids FM radio. For det andra så har den null bluetooth, aux eller Usb inngang.
Og for det tredje, og det som har blitt min største lille utfordring.
Det e at den tar bare inn Radio Haugaland sånn på stabil basis. Av de tilgjengelige lokal radiokanalene på FM nettet. Søke eg gjennom frekvensene, så har det hendt at Radio 102 også komme inn.
Men, bare for ei kort stund og temmelig skurrete.
Og nå ska eg passa meg voldsomt for å nedsnakka ein lokalradio.
For de spille jo masse fin musikk. Det som te tider irritere vettet av meg, det e når eg ikkje kan skifta kanal, fordi eg e drita lei av jabbet til den eller dem som snakka mellom sangane.
Det e på ein måte lite variasjon hos Radio Haugaland. Det va to damer ei stund som hadde ei kul greia på gang.
Men, dei forsvant sjølsagt.
Når nåke blir bra, då tar med det vekk. Typisk.
Og nå for tiden, då e det to personer som nærmast går igjen heile dagen.
Og dei jabba nåke så innforjævlig av og te, at om man e heima når damene har klubb eller glemme å ta på seg setebelte i bilen og alarmen pipe.
Så e den støyen nærmast som balsam for øyrene, sett sånn i forhold, innimellom.
Det e ikkje det at eg ikkje lika det de snakke om, eller e uenige i det de jabba om heila tiå. Eg har ingen problem med å vær enig om å vær uenig eg eller høyra på ting som ikkje interessere meg.
Av og te, så e det ustyrtelig morosamt også. Mens andre ganger e det skremmande kleint.
Men, eg lika å ha valget te det å velga sjøl ka eg høyre på. Jammen, bare skru av då tenke sikkert mange. Og det kunne eg jo sjølsagt gjort.
Problemet der, det e jo at hjernen går opp i høygir å spinne i vei som ein dampveivals, fordi det e ingenting som avlasta eller distrahere tankene mine.
Det e grenser for kor mye eg orka å høyra på mine egne tankar også. Sånn egentlig.
Utpå ittemiddagen så komme det ein fyr å har nåke sånn om årstall og spesielle begivenheter. Han bør jo ta et kurs i det å uttale utenlandske navn, ganske så raskt.
Til og med far min har lært seg bedre engelsk uttale enn han.
Heath Ledger ble uttalt som Het Ledger. Når det meir korrekte e vel Hith Ledger. Jøje meg, altså. Akkurat den biten der, den underholde meg litt meir enn den irritere meg.
Åsså kjøre de på med nåke de kalle Hot or Not, heilt te slutt i seansen.
Det e endå ingenting som har blitt Not. Alt e visst Hot.
Du må jo bare kjøpa deg ein Dab radio te bilen, meina sikkert mange nå, og akkurat det trur eg at eg må. Hverken meir eller mindre.
Og det e jo ikkje fordi eg ikkje lika kanalen. Eg har liksom bare blitt “litt” metta.
Eg trenge litt meir variasjon i de som snakka i mellom sangene. Til og med Egil Houeland har eg blitt lei av, men itte ei stund så høyre eg kanskje på han igjen.
Slik er det bare.
Eg trur det e nok Radio Haugaland for ei stund nå … … . .
Enkelt og greit …
Andre som har ein lokal radio som de elske, men også irriteret fettat av deg ?
Ikkje siden Drillo tiden, trur eg. Men, idag va det virkelig gøy igjen. Te dels kampen mot Tyrkia og. Et norsk lag som gjør nåke så utypisk Norge, som å holde på ballen, og treffa kvarandre med meir enn to – tre pasninger.
Det e det jaggu meg ikkje mange Landslags ledere som har fått til …
Eg sitte med ein følelse av at detta laget kan virkelig bli verdt å følga fremover.
Ein virkelig fin gjeng med med masse ungdommelig mot og styrke.
Et lag som slåss for seieren te dommaren blåse i fløytå.
For første gang på mangfoldige år, så e eg optimistisk på vegne av norsk landslags fotball, på herresiden …
Så kom eg i hug den gangen eg gikk på ein smell, når eg bare skulle på ein liten sykkeltur.
Ein liten sykkeltur med Svoger min, som etter ei litå stund fortonte seg meir som nåke heilt anna. Enn akkurat det det skulle vær. Nemlig ein liten tur …
Kos dåkke med et gjensyn med den, under her …
Sykkelturen
Eg høyrte på radioen idag at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie. Ein historie litt utenom det vanliga.
Eg har sykla masse eg. Så akkurat der tenkte eg at detta blir lett.
Problemet va å velga ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg. De fleste sykkel historiene mine e jo utenom det vanlige.
Men, når eg heim å såg Kånå. Då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur ein gang.
Jaja, tur og tur. (Tor)tur e vel gjerna retta ordet …
Eg satt i hvert fall heima, ein lun og fin dag å ante fred, ro og ingen fare, for ein del år siden.
Før Svoger min ringte å spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur. Eg tenkte at det må vel gå fint. Så eg takka høflig ja og gikk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko.
Men, hu trudde meg ikkje.
– Ska du sykla med bror min ? Spurte hu, nærmast himmelfallen.
Før hu flirande la te et lattermildt – Jaja …
Eg blei nesten litt fornærma minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form at eg ikkje klara ein liten sykkeltur med bror hennas også nå …
Hjølpe meg. Sjølsagt så fikk eg det for meg å motbevisa hennas mistro mot mine sykkel evner.
Eg skifta te treningsklær, hanka frem sykkelen og fant ut at den stod på felgen.
Tydeligvis ei stund siden den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene før Svoger min rulla sprekt inn på tunet.
Han hadde jo tross alt sykla et ritt også han, et sånn “på skikkelig” ritt.
Ikkje noe lekeritt heller. Men et ganske så tøft et. Så eg forstod jo Kånå litt også, sånn egentlig.
Det va jo ikkje te å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt måtte ikkje slikt visast offentlig.
Nei, hjølpe meg.
Ingen sko sjå på fasaden at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me egentlig hadde starta …
Te slutt så suste me avgårde.
Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg. Det e ein liten tur på sykkel det.
Ikkje ein fullblods Tour de France etappe som nærmast svinge innom tre kommuner og har minst to kategori sytten stigninger.
Tjera vena meg …
I starten, så visste eg jo ikkje kor Svoger min hadde tenkt seg. Eg fulgte nå bare tett på eg. Faktisk, så sykla eg i teten ei litå stund også.
Det gjekk lett opp og ned i starten før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet.
Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt måtte det skjulest. Eg klarte på et mirakuløst vis å trø det av meg når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.
Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen) for dei som e lokalkjente.
Og nå kunne me ta to veier.
Te venstre, som va det lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen.
Sjølsagt valgte Svoger min te venstre …
Eg hadde fortsatt litt å gi. Men å tru at det kom te å holda heilt heim va ein anna sak. Eg minnast ennå den verste motbakken før me kom te Aksnes, mens eg kava på i det lavaste giret.
Svetten rant og pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast uten på kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka i brystet.
Beinå va som gele. Eg hadde ein følelse av at de snart bare rant av meg …
Gudhjølpe meg …
Overleve eg detta så overleve eg alt, tenkte eg for meg sjøl.
I denna bakken så oppleve eg også et av de største overtrampene i mitt sportslige liv, sett sånn usportslig på saken.
I det øyeblikket Svoger min først sykla opp heile bakken, for så å komma ned igjen for å høyra om det gikk bra med meg.
Ikkje bare ein gang. Men, to ganger … !
Makan te frekkhet, altså.
Sjøl om man sleva litt betyr vel ikkje det automatisk at man holde på å gå av med døden ?
Eg kom kom meg te topps itte mye om og men og rulla mot Kolnes i godt driv og ein befriende medvind. Eg hadde fått litt pust igjen nå og det kjentes litt bedre ut i kroppen.
Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane, og det gjekk sånn noenlunde bra nå.
Før me traff stigningen opp mot Skre …
Og der holdt eg på å gå rett i asfalten, sånn metaforisk sett på saken.
Igjen, så fyrte Svoger min i gang med usportsligheter, og gjorde det samma stuntet som sist.
Men, nå lurte eg fanken meg på om bekymringen hans kom te å vær berettiget. Eg varta rett og slett såpassa medtatt, at eg nesten va redd Svoger min snart måtte ringa ekspert hjelp. Både 111, 112 og 113 …
Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for å gå litt.
Men, det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga i ei uka før man stabilisere seg igjen.
Eg stod der på flata marka å vaia som ei svær eik i full vinterstorm. Folk som kjørte forbi må jo ha trudd eg va drita full, eller hadde skjelvesjukå.
Til og med Svoger min fikk ei meget bekymra mina om andletet.
Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima.
Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre minst. Og beinå va heilt ferdigkjørt. Det va som å løfta på to betong klumper, kvar gang eg tok nåken skritt.
Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen langt inne i Bodå igjen og forbante meg sjøl øve at det va lenge te den skulle frem igjen. Og at eg aldri, aldri skulle si ja te ein “liten” tur på sykkel, med Svoger min, igjen …
Eg krøyp opp trappene heima, men tok meg i sammen lika før eg runda hjørna inn te stugo. Og med et krafttak reiste eg meg opp.
– Gjekk det fint ? Spurte Kånå, når eg nonchalant rusla inn i stuen å satte eg ned i sofaen. Og forsøkte å skjula ei smerte grimasa.
– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur ? Svara eg. Og løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene.
Kånå kikka mismodig på meg og spurte liksom for sikkerhets skyld ein gang te, om det gikk bra med meg.
Eg svara sjølsagt fortsatt at det gikk helt fint, mens eg kjente krampå begynte å bølga fra tærna og oppover.
Hjølpe meg …
‘Eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå noe meir om detta nå. Hu hadde sikkert nok å stri med hu, Om hu ikkje sko stri med toskaskapen min også.
Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte jo ikkje få vita om det.
At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.
Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken.
Aldri før har eg vært meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur.
Men hjølpe meg, det va jo sikkert ein flotte tur, for dei som va i form te å sjå på utsikten.
Eg for min del, kan nok avgi ein særs nøyaktig og utfyllande rapport te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje. Itte å ha glant i asfalten minst tre fjerde deler av turen …
Sant og sei, så satte eg sikkert verdensrekord i mange forskjellige ting i dag. Som det å irritera Kånå på morgenkvisten. Med ein alt for tidlig alarm på mobilen.
Te slutt fikk eg ein trøkk seksten i ryggtavlå, og klar beskjed om at peip den pokkers mobilen ein gang te. Så røyk eg lukst i Boden, raskare enn svint.
Piiip, pii … Vriiitsj …
Eg rakk akkurat å dra mobilen inn under putå, å slukka alarmen, før Kånå høyrte det.
Først spant Kånå ut av gården og på jobben sin, før eg fulgte lika etterpå, og suste opp på min.
Pallene røyk inn i den store lastebilen vår, så det nesten lukta svidd av jekketrallå. Og når den var full, satte eg i gang med å sortere småeskene som skulle på den lille lastebilen.
Når klokkå tippa litt over åtta, spurta eg ut av terminalen og kjørte heim.
Der kom neste verdensrekord. Frokostlaging og få småfolket ut av loppekasså. Ungdommen har jo høstferie, så nede i første etasje snorka de i kor. Men, Småfolket ska på Barn er Bra festivalen i høstferien.
To – tre skiver ble smørt i rekordfart, frokostblanding funnet frem te Litlajentå.
Mini’en ble ikledd fotballutstyr. Då han va meldt på fotball. Litlajentå ska på det samma som i fjor. Nemlig nåke sånn scene og teater greier. Så hu kledde seg sjøl. Eg trur det e best.
Ein gang hadde eg sendt hu i barnehagen med ein pyjamas genser på. Kånå va ikkje blid den gangen, når hu henta de.
De rakk akkurat å spisa frokost og Fatter’n fikk seg ein kjapp kopp kaffi før me suste bort te skolen og registrerte de inn.
Så var det tilbake på jobb. Sortera resten av godset sammen med min eminente stor lastebil sjåfør, då eg har degradert meg sjøl til liten lastebil. Og det e heilt greit. Å te alle som spør om eg har mista lappen på den store. Så e svaret NEI. ;-D
Me sorterte ferdig i rekordfart, eg sendte han avgårde med den store og begynte å lasta den lille.
Te slutt fikk eg lista og satte avgårde ut for å levera varene. Det skulle holde hardt å rekka henting av Småfolket klokka halv tre. Men, ingenting e umulig, det umulige tar bare litt lengre tid. Har eg lært meg.
Det kunne det for så vidt ikkje gjør i dag. Ta lengre tid, liksom. Aller helst burde det ta mindre tid.
Eg raste rundt å leverte varer som en gud, på det første industrifeltet på rutå, og holdt skjemaet til henting halv tre med god margin. På siste stoppested før eg kjørte innover, fikk eg et hav av innhenting.
Marginen gikk fra meget god, til mer eller mindre meget knapp.
Eg spant innom de to privatkundene eg hadde, og satte igang med neste bolk av bedrifter. Farten var høy og svetten rant både på tross og på tvers av iskald vind og vannrette regnbyger. Itte iherdig og hardt arbeid va eg igjen foran skjema.
Den marginen forsvant når eg hadde glemt å levere ei eska på Aksdalsenteret, og måtte kjøre tilbake en km for å fikse opp.
Det siste industrifeltet ble te slutt ferdiglevert, og eg hadde kun åtte – ni leveringer igjen. De lå derimot langt ut i periferien, og langt fra hverandre. Der eg tidligere hadde levert ti – femten stopp for så og kjøre videre fem minutt, før neste ti – femten stopp.
Så var det nå ett stopp og to pr ti – femten minutt. Tiden gikk i rasende fart, og lå definitivt ikkje foran meg, som Kineserne meina.
Eg gikk på ein liten smell hos Henning og Jacob på Tess, og mista fem minutt fordi eg tok ein kjapp kopp kaffe.
De to siste leveringen gikk unna med lynets hastighet, og eg priste meg lykkelige for at UP sjelden har kontroll, akkurat der. Eg va muligens bittelitt over fartsgrenså ei litå stund.
Når eg suste ut av tunellen på Fosen sidå, lå eg rimelig godt an te å rekka henting klokka halv tre. Kanskje va eg der fem over halv. Men, det e så nærme at slikt må man kunne godta. I hvert fall e ikkje Småfolket så ekstreme som Han i Midten.
Ska han hentes klokka kvart på tre, begynne han å ringa fjorten førtifira og lura på kor eg e. At båda han og eg må venta te klokkå tre, når Mini’en e ferdig på SFO, det har han lite forståelse for.
Plutselig ringe mobilen. Det e Mini som ringa fra ringklokkå si. Eg e ca ti minutt unna. Og klokkå e fjorten tjuefem.
Han har fått gå fem minutt for tidlig. Men, han tar nyheten om at Fatter’n e der om ti minutt meget fint.
Åtta minutt senere, så hoppa de inn i bilen. Proppfulle av saker og ting å fortella. Mini’en har kjørt buss, til og med ein sånn leddbuss. Det hadde han aldri gjort før, og e super fornøyd.
Litlajentå e nåke forfjamsa og har store nyheter. Hu hadde fått ein av hovedrollene og grue seg litt te resten av ukå. Hjølpe meg …
På vei heimover stikke me innom terminalen og losse av innhentingene, før me trør inn dørene heima. Omtrent ti minutt før Kånå.
Eg e ein kløpper te å laga Batman sine øyrer, på ein måte.
Når eg gjerna har to innlegg på ein dag. Slik som idag. Andre ganger, når eg bare har et, kan det nesten se ut som ein knyttneve som vise fingen.
Det sa Mini’en ein gang, når eg satt å kikka på statistikken.
– Koffår e det bilde av bannefingen ? Spurte guten, både forundra å litt skjelmsk.
Eg forstod jo ingenting. Men, så såg eg det. Og det ligna faktisk kraftig.
Men idag har eg to innlegg. Og då blei det Batman.
Eller … Om man vrir bilde te venstre. Så blir det Guffen fra Donald i profil …
Eller ein spurv. Det kan for så vidt vær begge deler. Om an legger godviljen til.
Herreguud.
Jauda. Eg visste ikkje heilt ka eg skulle skriva om ikveld. Så eg delte eit gammalt innlegg på Facebook siden te bloggen.
Det fra når barnehagen vår starta med Smart mat.
Den e ein klassikar mange fleire enn eg nåken gang skulle trudd, har lest. Ein gang kom ei eldre dama bort te meg i Kongeparken, mens hu småflirte å sa på klingande jærdialekt.
– Beklage at eg komme bort. Men, dei to småtrollene dine. Dei e bare herlige.
Eg takka og smilte tebake, før damå fortsatte.
– Og den historien fra barnehagen, når de fikk hjemmelagd gulasj suppa, den bare elska eg.
Det va då det gikk opp for meg at me va blitt gjenkjent. Jøje meg, altså.
Men, nu e det snart leggetid …
Bare ein episode te med Roswell – New Mexico … Ikkje meir enn det.
Eg hadde nettopp kommen på at eg hadde laga meg ein kopp kaffi for ei stund siden, så eg hasta ut på kjøkkenet. Den va akkurat passe lunken te at den va drikkande.
Når eg passere gangen der trappå ned te første etasje går, så høyre eg nåken som jamra.
Eg stoppa opp for å høyra litt bedre. Tjera vena meg. Det kom i fra Han i Midten sitt rom. Ei jamring som om han nesten lå for døden.
Eg slengte koppen på kommoden lika ved meg, så kaffien spruta te alle kanter, spurta ned trappene raskare enn på lenge og vrengte opp dørå te Han i Midten.
Eg forventa jo nærmast ein fyr som lå på gulvet i dødskramper. Nakkahårene stod te værs som totempæler og hjarta banka som besatt.
Om det fra løpeturen ned trappå, eller pga redselsskrikene, det spiller neppe nåken rolle.
For der inne på rommet. Der møtte eg to auger som kikka på meg i rein og skjær forbauselse, når eg skeinte inn på rommet i beste Kramer stil.
Han der steingalne naboen te Seinfeld.
Med tanke på at eg ennå ikkje har vært innom badet idag, for å fiksa på sveisen etter en god natts søvn. Trur eg faktisk ikkje det va verdens verste sammenlignelse.
Han i Midten titta perplekst på meg. Der eg står med håret te alle kanter, redsel i blikket og pusta som ein kval. For Han i Midten e langtfra død, døende eller livstruende skada.
Men, spillfiguren i dataspillet han spille. Den e dau som ei sild.
– Ka i helsikke e det med deg, Pappa ? Du ser jo heilt galen ut !? Kauka guten ut …
Eg kikka på fjotten, så på spillet før det går opp for meg ka som har skjedd. Det va bare Game Over. Gutalarven hadde bare levd seg inn i spillet, mens han snakka med vennene sine, og liksom bare lata som.
Gjort seg te for kompisane på eit humoristisk vis …
Fra hovudet mitt så kan eg mana frem bilder lika tydelige som på ein kinofilm i HD. Men, ingen av dei bildene stemte med det eg møtte nede på rommet.
– Herreguuud. Dra deg ut, Pappa !!! Fortsatte fjolset som hadde skremt livskiten ut av sin far.
Eg fant ut at det va på tide å gjør retrett, og rygga småflau ut av rommet igjen. Mens eg høyrte krapylet fortella kompisane ka som hadde skjedd.
Eg syntes nesten eg høyrte gaplatteren fra kompisene, komma ut av headsettet hans, mens eg rusla opp trappene igjen.
For ein nåkenlunde analog mann i en digital verden, så bør eg gjerna tenka meg om ein gang og to te, neste gang.
Men, som far. Så tenkje eg det e bedre å løpa ein gang for mye, enn den eine for lite.
