Eg, Kånå og ildsprutende Drager …

 

Jøje meg. Så gjorde eg det igjen …

Sånn egentlig, så har eg visst det ganske lenge, akkurat det eg skulle gjør igår. Det som eg ikkje har gjort på ei lang stund nå. For, tidligere i sumar så takka eg ja te å stilla på ein scene igjen.

Eg hadde jo et lite eventyr på gang med Rune Bjerga, et eventyr som liksom stoppa litt opp.

Mest på grunn av meg sjøl, enn andre årsaker. Sjøl om Corona pandemien ikkje akkurat va good shit for slikt, så va det meir min egen usikkerhet rundt det om eg passa til slikt.

Det å stå på ein scene, liksom.

 

Men … Når eg på ein absurd måte liksom har kjempa meg gjennom ein sceneskrekk som tynge mindre og mindre, for kvar gang eg gikk på scenen. Så kosa eg meg jo glugg ihjel når eg stod foran et publikum.

Igår, så hadde eg takka ja te å ha et slags foredrag for Haugesund Kommune. De skulle ha en Kick Off for støttekontaktene i kommunen.

Eg skulle på ca klokkå kvart på åtta. Lika etter det hadde vært litt kaffe og pizzaboller. Eg tok meg ein kopp kaffe, og klarte sjølsagt ikkje å ligga unna pizza bollene. Sett sånn i ittetid, så burde eg gjerna gjort det.

Bollene va knall gode de. Men, midt i et bit så høyrte eg ein knaselyd i kjeften, og ei tann eg har fiksa knakk.

Det e jo bare så typisk.

 

Det va bare å unnskylda seg litt. Det va ti minutt te eg sko på, og eg hadde ikkje tenkt å stå på scenen med ei halv tann i frontrekkå.

Undertegna suste lukst te nærmaste butikk, kjøpte ein superlim og tydde te tidenes nødløsning.

Ingenting skulle holda meg tebake fra å stå på scenen igjen igår. Ikkje fanken. Eg va bare nødt te å finna ut om detta ville funka. Meg og mine tekster på ein scene, liksom. Kan det bli bra ?

Om eg ser bort i fra ein nåke rufsete start igår, så trur eg at eg ska drista meg te å svara bekreftande på akkurat det.

Om faktumet om eg funka på ein scene.

 

Planen va å ha ein power point presentasjon gående, mens eg gjorde mi greia. Med ein liten seriøs tvist i starten. Litt bilder fra mi tid som støttekontakt, gode historier dandert med morosame bilder.

Akkurat den planen gikk i dass. Når man trur man kan Power Point.

Og ikkje starta med å laga den før i siste liten, som helgå før, men finne ut at man suger på Power Point og måtte skrota heila opplegget. Den biten blei liksom ikkje optimal, når man ikkje hadde bildene på skjermen.

Når eg på toppen av detta va nåke stressa itte tanntrøbbelet, fikk et akutt svettetokt omtrent fem minutt inn i opptredenen.

Så kan man jo si at starten ble nåke amputert. Eg knota det virkelig til.

 

Men … Så klarte eg å pensa meg sjøl inn i kjent farvann. Fant ein slags rytme. Og derifra og ut, synast i hvert fall eg at det satt. Eg kosa meg der oppe på scenen. Litt etter litt så slapp eg meg laus, og då va jaggu meg publikum med også.

Eg, Kånå og ildsprutende drager e bankers når det gjelder å dra frem litt latter.

Ein støvsugerslange til besvær, et dasslokk og ballongspøken mot Kånå i badekaret satt også som et skudd. Og når man då avslutte med ein bleie eksplosjon i trappå. Då va det gjort. Eg trur både oppdragsgiver og publikum va fornøyd.

Og eg fikk nok ein lærerik liten time på scenen.

 

Note to self : Ikkje dra ting eg ikkja heilt eie. Om man forstår ka eg meina.

 

Starten ble for langdryg, sjøl om den skulle væra ein slags seriøs bit, før morosakene kom te slutt.

 

Men, herregud kor gøy det va i slutten. Skikkelig gøy  …

 

 

Du Anette, du ligge syltynt an !!!

 

Eg va egentlig ferdig med edderkopper for ei stund nå. Det har liksom blitt litt mye. Då e det greit å balansera stoffet på bloggen litt. Det va nok nå.

Akkurat det. Det brydde hu fordømrande Anette på Spar Frakkagjerd seg lite om.

Eg kom munter som alltid dragande inn med et par paller med pakker te de. Satte de på plass der me har avtalt, før eg åpna returskapet og skulle te å ta med meg returen.

Eg nappa te meg ein Hennes og Mauritz pose når mitt største mareritt manifistere seg rett foran snyteskaftet mitt.

 

Et svært beist av ein edderkopp.

 

Nesten for svær te at man kunne ta den seriøst.

 

Allikavel …

Så fryse undertegna sitt legemet. Hjarta hoppa opp i halsen og banka som besatt. Og om augene te Jonas i Side om Side sperra seg opp, så gikk eg garantert han ein god gang multiplisert med ti …

Så … Så går det opp for meg ka som foregår.

Eg har blitt lurt. Skremt. Utsatt for mental terrorisme. Eg varta nesten forbamna.

Sjefen sjøl, han Petter. Kom luskande i fra bakgrunnen med ei lattermild mina om kjeften.

Syndaren sjøl, hu Anette. Hu låg i komplett latterkrampe øve disken.

 

Eg nappa den forbanna plastikk edderkoppen laus og sylte den i fanget på Anette.

Det blei nok slengt ut nåken ukvemsord, før eg igjen fikk fatta besinnelsen tebake.

Sosemikkel, Anette. Fodømrande Sosemikkel …

Bare vent …

 

Og ikkje minst du også, Petter. Som lar dine ansatte skremma livskiten ut av uskyldige sjåfører, som gjere sitt besta for at dåkke ska få varene tidligast mulig …

 

Dåkke ligge syltynt ann, begge to …

Ein gang … Når dåkke minst venta det … Ja, då ligge hevnen så søtt å venta på dåkke …

 

Helsikke altså …

 

Hjarta banka fanken meg som besatt ennå. Ein halvtime, førti minutt seinare …

 

– Que ? I know nothing ?

 

Eg va godt i gang på jobb igår når mobilen ringte. Den ringte på det der skingrande viset. Nett som om den vett kim som ringe. Det e bare somme ganger den høyres sånn ut. Eg har jo lurt litt på akkurat den saken.

Men, eg har slått meg te ro med at Kånå sin vrede, mest sannsynlig forstyrre frekvensen mobilen bruka.

For det va Kånå som ringte. De holde på å grave i gatå der me bor. Kommunen ska skifta vannrøret trur eg. Detta har jo ikkje gått Kånå hus forbi der hu mismodig har observert at de har nærma seg vår oppkjørsel.

Og i går morgens så toppa det seg. Alt toppa seg då. På ein gang.

 

Først, så va Kånå både fortvila og forbanna fordi hu ikkje trudde bilen kom seg ut, då gravefolkene hadde snevra inn innkjørselen på morgenkvisten. Hu va ikkje særs imponert øve arbeidslaget der ute.

Men, akkurat det roa seg litt, når eg fortalte at den lille lastebilen hadde gått glatt ut, når eg kjørte på jobb.

Ok, sa Kånå og la på. Eg satt litt sånn forfjamsa igjen oppå ein liten haug med varer eg holdt på å sortera. Detta gikk alt for lett va det førsta som fløy gjennom hjernebarken. Eg hadde hatt ein mistanke te at denna samtalen ville komma.

Og hadde gjort klar et svar eg tenkte kom te å funka greit. Men, ikkje så greit. Litt motstand pleie det jo å vær.

Det e sjelden Kånå gir seg heilt uten kamp. Eller, i hvert fall uten ein eller anna form for krisemaksimering.

 

Det gikk ca ti-femten minutt. Så skingra det illevarslende fra mobilen igjen. Og nå smalt det. Det smalt så kraftig at eg måtte ta øyredingsen litt ut av øyra, for å ikkje bli hørselskadd. For nå hadde varmepumpemannen kommen også.

Han som skulle ringa meg før han kom, hadde bare møtt opp klokkå fem på åtta, med ei ny varmepumpa under armen.

Jøje meg, altså. Eg ska ikkje klaga. Det e ikkje ofta håndtverkere bare dukke opp på dørå å e klar som et egg. Som oftast må man gjerna masa et par uker, før de kanskje komme å gjør litt. Så e det et par nye uker med masing.

Så det va jo good shit det liksom, tenkte eg. Kånå va ikkje heilt enig. Ikkje i nærleiken eingang.

 

For hu hadde jo vært ute å kjefta på arbeidslaget. De hadde satt ein gravemaskin midt i oppkjørselen vår. Og Kånå skulle snart kjøra Flokken på skulen. Tidsskjemaet hennas va allerede skrantande. Så kom Manuel med varmepumpå.

Eg vett ikkje ka han hette eg. Eg har ikkje sett han eingang.

Men, i mitt hovudet så såg eg føre meg Manuel fra Hotel i Særklasse, etter hvert som Kånå nærmast i fistel fortalte. Han der lille servitøren som får gjennomgå av John Cleese. For VarmepumpeMannen kunne nærmast ikkje et ord norsk.

Og om Kånå har krisemaksimert før, så tok hu det definitivt te nye topper i går.

 

Bare se det føre dåkke. Ungane e galne som ville dyr, Kånå e i krisemaksimerings humør, ein gravemaskin sperra innkjørselen og Manuel står utenfor dørå med ei varmepumpa i armane og seie – Que ?

Eg har ein evne te å mana frem bilder i hovudet, når slilke ting skjer, som nærmast e som ein kinofilm foran netthinnå.

Det blei ein liten film igår.

Der Kånå (John Cleese) fortelle Manuel (VarmepumpeMannen) kor utedelen ska stå.

 

– Kan du setta den under trappå, istedet for over der den ødelagte står ? Spør Kånå pent.

– Si … Setta der. Ja ?? Svara Manuel, å peika på den gamla.

– Nei, øh no not der. Ikkje der. Under trappå. Svara Kånå, å peika under trappå.

– Ja, Old vekk, ny opp. Ja ? Ja ? Messe Manuel videre.

– Nei, nei … Kan … Du … Setta … Den … Under … Trappå ? Spør Kånå igjen, overtydelig deluxe. Å peika igjen under trappen.

– Que ? Svara Manuel, og slår spørrande ut med hendene

– Herreguuud. Bare drit i det. Sett pumpå kor du vil. Freste Kånå, og durte inn igjen.

 

Flokken blei stua inn i bilen, Kånå spant avgårde til skulen og når hu kom heim igjen sto Manuel å kikka under trappå.

 

– Kanskje bedre, utedel her ? Spør Manuel Kånå, og peika under trappå.

Kånå får nærmast åndenød, trampa ein gang i bakken før hu må tella te tjueni.

– JA … Det e nok bedre ja. Svara Kånå, og pusta letta ut.

– Nei. Ikke gå. Vanskelig det. Replisere plutselig Manuel, å kikka mismodig på veggen under trappå, før han begynne å gå ned til bilen sin.

– Jammen, nå sa du jo at det va bedre under trappå ? Seie Kånå perplekst og spørrende.

– Que ? 

– Du say it va better under stairs ? Prøve Kånå igjen.

– Que ? I know nothing ? Avslutte Manuel, og går å tar seg ein røyk.

 

Den endte over trappa

 

Kånå gir opp og går mildt forbanna inn.

Omtrent ti minutt etterpå, så starta ein konsert fra ein radio Manuel har med seg. Musikk fra hjemlandet hans. Ikkje lavt. Ikkje middels. Men, temmelig høgt.

Innimellom synge Manuel med … Manuel kan ikkje synga. Manuel har ikkje sangstemme … Kånå e på randen av å mista det heilt.

 

Manuel e ferdig ute. Radio og kråkestemmen synge om kapp, mens han går over til å henge opp innedelen.

Kånå har det travelt. Eldstemann ska hentas på skolen og kjørast te tannlegen. Manuel har det ikkje travelt.

Ifølge Kånå, så mistenkte hu at Manuel ikkje hadde lyst å jobba i det heila tatt.

Men, utrolig nok så får Manuel jobben gjort. Pumpå funka. Og Kånå rekker resten av dagens gjøremål.

 

Eg … Eg fikk omtrent tre-fire samtaler om dagens strabaser i heimen, der eg stressa rundt på jobb å leverte varer. Den andre va verst.

Når Kånå sin krisemaksimering nådde nye høyder.

Ikkje kom hu te å rekka skulen. Gravefolkene kom te å grava hull i innkjørselen og Manuel (VarmePumpemannen) kunne ikkje norsk.

Hu skulle henta Eldstemann hos Tannlegen også. Så henta Småfolket og Han i Midten på skulen, seinare. Kossen i svarte skulle hu få detta te ???

 

Men … Hu fikk det til.

Ingen gravde hull i innkjørselen vår. Ikkje før idag, når me hadde fått bro når eg kom heim fra jobb. Manuel fiksa ny varmepumpe på orginalt vis.

Kanskje ikkje optimalt, men den virka som bare det.

Og … Om eg skreiv om detta. Så kunne eg bare gå lukst i Bodå å legga meg, fikk eg beskjed om igår.

Men, nå la hu seg først, i kveld. Så om eg e heldige. Så sove hu før eg poste denna på bloggen, og har eg optimalt med flaks, så lese hu den ikkje i det heila tatt …

 

Eg krysse fingrer og ben og trykke publiser.

Go natt, Folkens …

 

Noen få Stikkord …

 

Eg har bare noen stikkord te seinare ikveld, sånn med tanke på et lite innlegg. Noen få ord som satte litt fyr på morgenkvisten igår. På ein måte.

Nåken ord som kvar for seg gjerna ikkje høyres så skumle ut.

Men … Sett de i sammen. Og man her ingridiensene te et virkelig haraball av sjeldent kaliber …

En oppskrift til hemningsløst kaos, elleville samtaler og ein lett radlaus Fatter’n.

Ordene e som følger.

 

Gravefolkene. Mobilsamtale. Krisemaksimering. Varmepumpemannen. Kånå. Que ?. Og mest sannsynlig Boden …

Alt etter som …

 

Snakkes seinare, Folkens

 

😁😁😁

 

 

 

Note to self. Igjen …

 

Det e nydelig. Når det ringe på dørå og man først blir litt forfjamsa.

Det va første gang noen ringte på i vårt nye hus.

Eg fatta nemlig ikkje ka den lyden va. Til og med Mini’en kikka forundra ut i luftå, å lurte på ka støy detta va.

Så kom eg på det.

Fordi Kånå testa den jo ut her ein dagen, og då virka den ikkje. Men, et par batterier fiksa den biffen.

 

Det va bare å løpa ned å åpna dørå. Og der stod ei koselig dama som spurte om me hadde tomflasker til et skolekoprps.

Siden Kånå hadde panta alt me hadde beklaga eg og lukka dørå, mens eg tenkte at det va jaggu meg ei blide dama.

Så … Så kikka eg i speilet og såg speilbilde av meg sjøl !! 🙈🙈

Herreguuud … Ein hårmanke av sjeldent kaliber hadde sluppet ut i fri dressur, når tvangstrøyå (Caps’en) hadde blitt hengt på knaggen.

 

Til og med eg hadde flira om eg plutselig åpna ei dør og så meg sjøl idag …

Slike handlinger e akkurat sånt som Kånå både blir imponert og stolt over, vil eg tru …

 

Note to self : Sjekk alltid hårmanken før man åpner døra for ukjente …

 

🙈🙈🤣🤣🤣

 

 

Små baby steps …

 

Då va middagen laga, servert og fortært. Idag mekka Fatter’n sammen Fusilo (trur eg, fordi eg kasta posen de va oppi, og kan ikkje sjekka) pasta skruer og sånne små kjøttboller i spaghetti saus. 

Den retten e bankers. Då e det ikkje ein kjeft rundt bordet som akutt ikkje har lyst på middag. Alle spise opp. 

Det herska fanken meg ein sjelden harmonisk stemning over middagsbordet idag, også. Praten gikk på kryss og tvers, uten at eit einaste medlem av Flokken, plutselig følte seg krenka å krøyp under bordet, fløy på dør eller sprakk som ein ballong.

Sett sånn historisk på akkurat den saken. Så trur eg me kan telle slike dager på ei hånd. 

 

Så eg nøyt det i dag. 

 

Eg bare satt heilt rolig og sa nærmast ikkje et ord. Bare spiste sakte og rolig mens eg observerte denna muntre Flokken. Eg varta nesten litt skremt. Har me blitt ein sånn “normal” familie nå ? 

Eller sånn tv-familie. Slik som det ofta blir fremstilt i filmer eller serier. Der familien sitte så perfekt og spise maten sin. 

Mens praten liksom går lett over bordet. Kanskje blir eit stort mysterium løst ? Eller man får fortalt en slags moralsk fortelling. To – tre søsken som plutselig reise seg og tar av bordet, når alle e ferdig å spisa, før de går og tar oppvasken sammen ?

 

Neida … Eg trur det e langt frem til slike tilstander. Her i heimen må man fortsatt passa på som hauken, kim som sitte ved siden av kvarandre. Både ved middagsbordet, i sofaen eller ute i bilen nær me ska ut å kjøra. 

Hadde noen tatt av bordet sammen og satt inn og ut av oppvaskmaskinen, så trur eg hjarta hadde hoppa over nåken hakk. 

Men … Praten gikk lystig å lett idag. Til og med dei to eldste hadde ein fin tone seg imellom. Eg måtte nesten klypa meg i håndå unna bordet, bare for å vær sikker på at eg va våken. Jøje meg … 

 

Små baby steps … Mot en litt meir harmonisk hverdag. Ja, det e jaggu meg ikkje å forakta. 

Jaja …

Slik går nå dagan … 

 

Ha ein super tirsdags kveld, Folkens … 

 

 

Forbaskade Sosemikkel, altså … 

 

Når eg hadde rygga meg inntil rampen hos en bedrift idag, å jogga lettbeint inn dørene. Så fikk eg ein velkomst av sjeldent kaliber. Han eine som jobba der kom løpende imot meg, å lurte på om eg hadde sett Side om Side i helgå.

Detta e den samme bedriften kor eg regelrett fikk sjokk ein gang for noen år siden.

Når eg kikka i ryggekameraet og såg konturene av ein edderkopp nede på bakken. Etter eg hadde rygga ned til rammpen. Eit svært beist av ein edderkopp. Detta måtte minst vær ein slik Australsk Huntsman edderkopp. Slike som eter mus.

Gudhjølpe meg og Herrens Hærskare …

 

Eg ringte sporenstreks inn for å informera karane på gulvet der inne. Og meddelte sjølsagt at eg ikkje rørte meg ut av lastebilhyttå, før nåken hadde tatt knekken på monsteret. Det får fanken meg væra måte på ka sjanser man ska ta på jobb.

Eg lurte jo litt på kossen et slikt krapyl hadde kommen seg til Norge.

Men, detta e jo ein bedrift som mottar varer fra alle verdens hjørner, så den kunne jo lett ha lurt seg med i en palle, fra The Land Down Under. Ingenting e umulig, og alt kan vær tilfelle.

Mitt fantasifulle sinn har stort sett ingen grenser, og grenseportaler fanger neppe opp slike blindpassasjerer.

 

Itte ei litå stund, så ringe de tilbake til meg fra bedriften, og kunne lattermildt beroliga meg med at det va ingen fare på ferde. Løvetannen va mest sannsynlig død som ei sild, og vil neppe ty te angrep, om eg kom ut.

Herreguuuud.

Det va jo på kanten te å vær litt flaut. Men, siden den gangen har eg nærmast fått høyra det kvar gang eg komme innom.

Men … Ikkje så høgt og gale som idag. Når fyren som kom løpande mot meg, og nesten ikkje hadde klart å venta til mandagen kom. Når eg gjerna stakk innom med litt varer.

Forbaskade sosemikkel, altså …

 

Har du ikkje fått med deg hendelsen i Side om Side, som det e snakk om, så kan du se den her – Jonas får sjokk … 

 

 

 

Ein meget Effektiv søndag …

 

Idag, så har me hatt ein meget effektiv dag her i heimen. Skjønt, det va det for så vidt i går også. Bare på eit litt anna vis. I går så la eg grunnlaget for at dagen idag, både ble effektiv og at noen prosjekt blei sluttført.

Den gamle hekken va fjerna, og dermed fikk me den nye ned i jorda.

Mildt sagt, ufattelig mye finere enn den gamle braken av ein hekk. Skjønt, dagen idag, den starta for så vidt med skifte av trillebår hjulet. Det lå ei nåke sleten trillebår under trappå her, som Kånå akutt avskrev som skrot.

Men, Fatter’n visste råd. Det va jo ei skikkelig trillebår sjøl om den va nåke rusten, og hadde et hjul på felgen.

 

Detta kan man vel ikkje sei enn at e gjenbruk på høgt nivå.

 

Derifra og ut, så gikk både eg og Kånå meir eller mindre amok idag. Hekken ble planta som dåkke ser på det øverste bildet. Garasjen som nærmast va stuppfull har blitt rydda. Bjørketrær har blitt beskjært.

Og et bedd midt på gårdsplassen har blitt behørig luka, renska og molden med på både mose og gras, har blitt snudd.

Et epletre som står i hagekanten ble rydda for nedfalls epler, som lå strødd i ring rundt treet. Der kom jaggu meg Litlajentå ut også, og hjalp Kånå til den store gullmedaljen. Når de va ferdig, så plukka de ein god håndfull med seg inn også.

De hadde fått det for seg å laga eplekaka.

 

 

Så når kvelden kom og Fatter’n slutta av for dagen, så dunsta det hjemmelagd eplekaka med egenplukka epler fra hagen. Både Mini’en og Litlajentå hadde vært me å laga den. Så når Kånå kom svinsande rundt hjørna og inn i tv-kroken.

Med eit fat med eplekake og krem, då va dagen perfekt.

Aldri før har ei eplekaka smaka bedre, og det e muligens lenge siden undertegna har vært så sliten. Då e slik behandling fra både Kone og barn, ikkje meir enn minst heilt fantastisk.

Verdens beste eplekaka fra verdens beste Kåna og barn …

 

Håpa alle har hatt ein flott søndag, og nyt siste rest av helg, Folkens.

Det ska virkelig eg …

 

 

Omtrent sånn ja !! …

Foto : Screenshot fra Nrk

 

Me satt og titta på Side om Side … Og plutselig, så fant eg ut at eg ikkje e aleina her i verden, med min fobi …

Se videoen under her !!!

 

 

 

Jøje meg … 😱😱😱🤣🤣🤣

Himmel og Hav !!! …

 

Me satt her i sofaen nu nettopp og kosa oss, når me meir eller mindre synkront tar oss ein lik snopeting fra skålen, alle tre. Ein gummisak som eg syntes så god ut, når eg slengte den ned i posen tidligere idag. 

Det gikk omtrent tretti sekund, før et haraball uten like va laus, her i stugo. 

Fatter’n og to barn kikka plutselig på kvarandre. I kjeften begynte omtrent alle smaksløker å lysa rødt på ein gang. Sjølkontrollen våras gikk nærmast i oppløsning, og me blei sikkert sprut rød i trynet alle sammen. 

Eg har ikkje hatt ein slik følelse, siden eg kjøpte ein Mexican Steak med fire Chili merker i Sydenland. 

Den gangen når servitøren kikka forundra ned på meg og spurte

– Are you sure, mister ? 

 

Ei lukt, ein smak eller et bilde kan sende noen og einkvar lukst inn i et sterkt minne. 

 

Eg varta sendt lukst tebake te bordet i syden, nå nettopp, den gangen når svetten begynte å renna fra pannen. Liksom heilt uten grunn. Ganen brant som om noen hadde satt fyr på den. Og ei iskald øl hjalp null niks og nada mot uføret eg hadde havna i. 

 

Slik hadde me det nesten, både eg, Mini og Litlajentå nå. 

 

Me. Eller rettare sagt eg. Hadde kjøpt chili snop. Og som jordbær snop som regel smaka jordbær, slik som melon snop smaka melon. Så funka chili snop slik som chili som oftast gjør. 

Den lille chili snopen va kruttsterk. 

Me styrta ut på kjøkken heile gjengen og spytta chili snopen lukst i bossbøtta. Før me vrengte opp kjøleskapet og treiv te oss ei flaska brus. 

Me trossa alle tidligere corona tiltak, og tuta cola etter tur rett fra flaskå. 

 

Te slutt lå me alle tre på gulvet å hiksta etter luft. Mens chili sjokket begynte å gi seg.

 

– Herreduuud. Kauka Mini’en te. – Det e det versta eg har smakt. Fortsatte han. 

Jaaa, fytti katta altså. La Litlajentå te. – E det mulig ? 

 

Javisst e det mulig. 

 

Slikt skjer jo som oftast. Når Fatter’n ikkje lese på skiltene, eller høyre på folk som advare han. 

Og kjøpe saker og ting som tilsynelatende ser godt ut … 

 

Hjølpe meg, altså … Chili snop !? … Kim fanken har funnet på nåke slikt da ???

 

Himmel og Hav …