Eg og Mini’en har bedrevet slaraffen liv øve ein lav sko idag. Foruten at me laga ostesmørbrød te frokost, så har me bare tilbringt morgenen på sofaen uten å gjør ein dritt.

Me har virkelig tatt bohem tilværelsen te et nytt toppnivå.

Et nivå til og med Han i Midten ville slitt med å toppa.

Jøje meg, kor me har kosa oss. Sett på film, spill litt spill og ikkje skjenka andre ting så mye som et fnugg av ein tanke.

Heilt te klokkå tippa halv to, og eg kom på at eg hadde jo lova å vaska huset idag.

Giiisp …

 

Eg va bombesikker på at Kånå kom heim klokkå to, så nå hang resten av helgå i ein tynn tråd.

Det lukta Bod her i fra og te Alta.

Eg spratt opp av sofaen som ei antilope på speed, spurta ut på vaskerommet og rigga te utstyret eg trengte. Før eg spant øve stuegulvet med moppen i ein hastighet sjøl ein gepard ville slitt med å holda.

– Du glemte ein flekk der, Pappa. Kauka Mini’en te, når eg lynkjapt forflytta meg mot gangen.

– Kor, kor ??? Spør Fatter’n febrilsk.

 

Sjøl om man bedrive hurtigvask, må kvaliteten levna liten tvil om at det faktisk ikkje har vært det.

 

Eg sklei øve der Mini peika og hasta videre ut i gangen.

Her gikk det raskt. Kanskje for raskt.

Når eg såg meg fornøyd og ferdig å fløy lavt øve gulvet mens eg sikta meg inn på badet, flagra hybelkaniner te værs, som om ein flokk flaggermus nettopp hadde letta.

Men, for helsikke da …

Moppen blei slengt ut igjen og gang gulvet glitra te slutt i solglansen å lukta lika reint som ryktet te kronprins Håkon.

 

Klokkå tippa ti på to … Eg hadde badet å soverommet våras igjen.

 

Badet såg fanken ikkje ut. Fatter’n måtte skli øve med moppen tre ganger. Underveis forbante eg meg øve Kånå sitt lange hår, som fader meg lå over alt.

På vei ut så sklei eg i ein liten pytt med vaskevann, tånå røyk lukst i dørkarmen og ein fullsatt arme av ukvemsord røyk ut av kjeften, som perler på ei snor.

– Ka sa du, Pappa ? Ropa Min’en fra stugo …

– Ingenting, tingeling. Kvitra Fatter’n tebake.

Og lika mange ord i samme kategori fløy igjen gjennom hjernebarken, men uten å vær innom stemmebåndet.

 

Eg tok fatt på soveroms gulvet når klokkå akkurat passerte slaget to.

Moppen suste over gulvet med effektive tak. Kvart eit fnugg av støv å dritt blei fanga opp og fem over to va jobben gjort.

Fatter’n løp som ein ungkar ut på vaskerommet og slengte utstyret på plass.

Då oppdaga eg vaskemaskinen … Den va ferdig.

 

Dei klærnå skulle jo eg slenga i tørketrommelen når eg stod opp.

 

Svarte, salte, forbaskade bananer …

 

Eg kasta klærna lynkjapt i tørketrommelen. Huska heldivis å tømma vannbeholderen.

Før eg løp inn på kjøkken, slengte på ein kopp kaffi og tørka svetteperlene som tøyt ut overalt med et kjøkken håndkle.

 

Puuh … Endelig ferdig …

 

Eg satt der i fem – ti minutt, men ingen Kåna kom kjørande heim fra jobb …

Snodig …

Fatter’n fiska frem mobilen, skreiv ein melding te husets ubestridte herskerinne, kor eg spurte ka tid hu va ferdig.

 

Ei litå stund ittepå tikka det inn ei melding.

– Klokkå tri … 

 

Jaja … Av og te, så e det godt å vær ute i god tid, uten at man vett det sjøl …

Sånn egentlig … 🙈

 

 

 

Beklager altså … For at det e gamle innlegg som dukka opp på ny … Men, eg holde på å le meg forderva sjøl, av alt som har skjedd her i heimen …

Eg huska det nesten ikkje sjøl, før eg lese det og nærmast føle det som om eg sitte der og oppleve det på ny …

Og denna … Den e bare episk …

 

Nå flytte eg ut …

 

– Nå flytte eg ut… Seie Litlajentå … Meir eller mindre illsint …

Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, fordi klokkå e sju. Det va jo snart leggetid.

– Neeei. Eg ska ikkje legga meg. Eg ska flytta ut. Eg ska bo ute …

– Nå går eg. Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke. Fortsette hu, meget bestemt.

 

Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lovt at hu sko få vær med. Det hadde ikkje me. Så når hu ikkje fikk lov, gjekk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste. Før hu fikk det for seg at hu sko flytta ut.

 

– Jammen, det e heilt greit det. Høyrte eg Kånå svarte.

– Ska eg finna soveposen te deg.. ?  Fortsatte hu…

– Pøøh… Bare ikkje tru på meg du. Eg ska flytta eg altså. Dåkke e jo verdens verste foreldre. Kontra Litlajentå.

 

Det begynte å bli interessant.. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande. Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet. Eg lurte litt på om eg sko poppa popcorn, men falt ned på at det va å dra det litt langt …

 

– Ska du ikkje pakka nåke ? Spør Kånå …

– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg. Eg e store jenta eg. Eg ska vær ute me guttane …

– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då … Fortsatte kruttønnå.

 

Før hu raste ut dørå og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen, og kikka ut dørå på sinnataggen. Hu stod oppe i bakken og så litt mindre bestemt ut nå.

Eg lurte fram mobilen, og zooma hu inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynne jakka, 17 Mai skonå og ein sommar tights. Derfor litt uklart bilde.

Før Kånå suste forbi meg raste opp i bakken mot Litlajentå. Som i samme øyeblikk som meg, forstod kim som hadde vunnet maktkampen.

Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste dørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at kampen va over, men likavel måtte pøsa ut av seg sin siste vrede, øve urettferdigheten her i huset.

 

– Detta e såååååå urettferdig asså. Guttane hadde sagt eg sko få vær me.   Freste hu, med sine siste krefter. Før hu indignert gjekk opp trappå. Kleiste igjen dørå på rommet sitt, med et salig smell.

 

Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen, og såg for så vidt fornøyd ut med seg sjøl. Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake. Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med et blikk som sa. At detta, det ska ikkje me blanda oss opp i.

 

Kvinnfolk altså …

 

 

Igjen, så har eg gjort et lite dypdykk i arkivet mitt, og funnet eit lite innlegg igjen. Eg hadde nesten glemt denna ut.

Men, herreguud.

Eg kunne formelig kjenna fortvilelsen min i kroppen igjen, fra den gangen Mini’en forsvant … Bare to år, nesten tre …

Fantastisk …

 

Har Mini’en blitt kidnappa ?

 

Hjølpe meg …

Nå va det nummeret før eg satte i gang full leiteaksjon itte Mini’en. Kånå va kjørt for å handla. Me hadde nettopp vært inne å lekt med togbanen sammen. Eg tok nåken bilder og planla ett koselig blogg innlegg til seinare.

Men, så måtte eg opp på loftet ein tur for å hjelpa dei 2 eldste med nåke X-Box greier.

Itte ei litå stund komme eg ned igjen.

Litlajentå sitte fint i sofaen og ser barne-tv, så eg går og finne meg litt kaffi. Sette meg ned på kjøkkenet og lese litt nettaviser.

 

Så registrere eg plutselig at det va blitt fryktelig stille. Det e aldri et godt tegn som småbarnsforeldre. Det at det e stille. Då e det som regel nåke ugagn på gang.

Litlajentå sitte fortsatt i sofaen. Dei to eldste e på loftet. Men, eg finne ikkje Mini’en.

Fatter’n får “litt” hjertebank. Har eg klart å mista fjotten midt på lyse dagen ? Herreguud. Kånå komme te å maltraktera meg te det ugjenkjennelige.

 

Eg sjekke vaskerommet, badet, våras rom, heila loftet inkludert klesskapene te ungane. Kor me somme ganger har funnet han sovande etter at Flokken har leka gjemsel

Men nope. Ingen Mini noen steder. Fjotten har fordufta i lausa luftå.

Gudhjølpe meg … Kor i herrens hærskare har den fjotten gjort av seg. Eg sjekke vaskerom skapene, badet igjen, og våras soverom skap.

Fortsatt ingen Mini å finna. Eg løpe ut på trappå å ropa litt. Men, det e heilt stille. Kun et svakt ekko fra ein lettare panisk Fatter’n.

Han pleie jo aldri å gå ut da ?

 

Det går et saligt grøss over meg. Har an blitt kidnappa mon tro ?

Fordømrande sosemikkel altså, det har han ikkje lov te.

 

Komme på at eg har glemt å sjekka Walk-in Closet garderoben te Kånå. (Du kan gå inn, men e pukka nødt te å rygga ut igjen)  Sikkert derfor det hete Walk-in Closet.

Siden du ikkje kan gå ut.

 

Ingen Mini der heller og Fatter’n rygge mesterlig ut, men henge seg opp i ett eller anna. Eg nykke te med kroppen.

Skriiiitch …

Oooppss … Eg snur meg og holde på og få hjerteinfarkt.

Først trudde eg det va julabord kjolen te Kånå som hadde revna, og at eg nettopp hadde sendt meg sjøl i Bodå på ubestemt tid …

Men så va det bare Bunaden hennas. Eg pusta letta ut.

Nå begynte det for så vidt å hasta litt med å finna han. Resten av Flokken blei også nåke bekymra og blir med å leita. Men, ingen finne krapylet.

 

Te slutt får Fatter’n akutt panikk og finne frem telefonen for å slå full katastrofe alarm …

 

Akkurat då, så ropa Litlajentå inne fra rommet te Mini’en. Eg løpe inn på rommet. Og der. Oppi ei skuffa i tripp trapp kommoden bak om dørå. Der sitte fjotten …

Stille som ei husmus på jakt i kjøkken skapene.

Eg trudde først at han sov. Men guten sitte bare fint og leke med Hamsterlekå si.

Eller mus, som han kalle den … Jaja, Moos seie han jo …

 

– Det hette hamster. Har eg forsøkt å fortella ham.

– NEI. Moos. Svara Mini.

– Haamster.

– Moos.

– Haaaamster.

– Moooos.

– Haaaaaaamsteeer …

– Mooooooos …

Eg ga opp … … …

 

Men her var nå heldigvis guten. Og eg som trudde eg hadde lagt gullegget og tuttla vekk Mini’en.

Tjera vena meg …

Det … Det hadde blitt ein lang tur i Bodå det …

 

Puuuuh.

Eg rusla ut på kjøkkenet og satte meg ned med kaffi koppen igjen, og slapp ut et sukk krydra med lettelse …

 

Så kom eg på nåke anna. Og hjarta stoppa lukst på sekundet, nakkahårene strekte seg til himmels og blodet frøys te is …

 

Bunaden te Kånå …

 

 

 

 

Eg skreiv i forrige innlegg at eg har blogga i nærmast sju år.

Sju år med elleville noveller fra Familien Vandrende Kaos elleville hverdag gjennom småbarnslivet.

Sju år med helsprø påfunn, utfordringer som har dratt meg milevis ut av komfortsonen og møter med mennesker eg aldri ville møtt uten bloggen.

Eg har skrevet om ferjeturer fra helvete, bleieskift av sjeldent kaliber og om samspillet med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.

Tjera vena meg. Eg hadde aldri trudd at detta greiene her, faktisk skulle vara så lenge. Kanskje nåken år eller to, før man kanskje hadde mista gnisten. Men sju lange år ?

Nope, det hadde eg neppe sagt om nåken hadde spurt i starten, at eg faktisk skulle holda på i sju år.

Men, småbarnslivet det e ein langdryg affære. Spesielt når man står mitt oppe i det.

 

Eg tenkte for så vidt for nåken år tebake at det langsomt ville bli mindre å skriva om, på ein måte. Og at saker og ting ville sakte gå over av seg sjøl.

Men, det va i hvert fall heilt feil. Det dukka alltid opp nye tema, som man får slengt over seg som ei plutselige styrtregn byge.

Øvelseskjøring mes Eldstemann f.eks, den va dryg, eg hadde ikkje sett føre meg at det va så energi krevende. Men, det va det.

At Litlajentå ikkje e liten meir, det må eg også innrømma har kommen litt bardust på meg.

Det har vært tøft nok med et kvinnfolk i heimen, så eg må vel bare takka meg lykkelige for at det kun kan komma ei te.

Når Litlajentå nå snart nærma seg tenåringsalderen.

 

Tjera vena meg …

 

Me har allerede fått nåken små smakebiter på ka som e i emning. Og eg har ein snikande mistanke te at øvelseskjøruig med Eldstemann, det blir nok barnemat i forhold.

Å hutte meg tu, altså.

Også har me Han i Midten som på ein måte står midt oppe i det nu. Midt i øvegangen fra å vær barn te å bli ungdom.

Ein prest eg levere varer te sa det så fint eingang, når eg kom te å slippa ut litt damp om temaet, når me hadde ein god prat ved utveksling av varene.

– Ja, du vet Frode. Slike barn burde hatt klistret en plakat med advarsel i pannen til dere foreldre. Sa han, på beste prestemål, før han fortsatte.

– En plakat hvor det stod “Pass opp, ommøblering pågår” …

 

Akkurat det har eg tenkt mye på. Det at man må trø varsomt i slike perioder, som forelder. For Han i Midten har vokst voldsomt i løpet av denna sumaren.

For all del, han har godt og vel ein fot pent plassert i sin barndoms verden ennå. Men, den andre har allerede trygt forankra seg i ungdomsverdenen i løpet av sumaren.

Utfordringen heima sånn egentlig, det e vel å tolka hvilken fot han står mest på, i gitte situasjoner.

Eg synast eg begynne å få dreisen på det og …

 

Så har man Mini’en då. Minstemann. Eg vett ikkje heilt eg. Men, eg forstår veldig godt akkurat nå, ka folk meine med disse minstemennene.

Det e nåke heilt spesielt med det å inneha den posisjonen i ein flokk.

Spesielt i ein flokk på fira.

Og når man då har ein minstemann av det kaliberet me har, då blir det ekstra spesielt. For den guten slutta aldri å overraska.

Hverken mot nord eller sør, øst eller vest.

Slik er det bare med den saken. Det e ein kjennsgjerning at den guten har ein meget spesiel aura hengande over seg.

Og heilt klart e ein fantastisk stor personlighet, fanga inne i ein minstemanns herlige legemet.

 

Eg vett ikkje om det blir sju nye år med elleville anekdoter fra ein helsprø familie.

Men, akkurat nå for tiden.

Så e det definitivt nok stoff å bryna seg på fremover, for ein Fatter’n som har et trykkande formidlings behov …

 

Eg la med bildet fra sjølvaste Boden idag. Den Boden som blei laga te opptredenen min på Blest Litteratur Festival.

Tenk … Eg blei invitert te ein av Norges største litteratur festivaler.

Og har ikkje ein gang skrevet ei bok … 🙈

 

Kanskje det e på tide å gjør nåke med den saken ??? 😉

 

 

 

Eg har blogga i snart sju år nå. Skrevet har eg nesten gjort i øve ni år, siden eg først starta på Facebook veggen min.

Når eg kikka tebake på noen av mine første innlegg, så hende det eg slår hånda i pannen og tenke hjølpe meg. Skreiv eg så dårlig ?

Men, når man begynne å gjør nåke man synes e gøy. Så blir man stort sett dyktigere, jo meir man gjør det.

Slik er det med skriving også.

 

Allikevel, så finnes det noen gullfunn fra tidlig i karrieren min. Når eg gjør et lite dypdykk i arkivet mitt.

Ett arkiv som snart tippa tusen innlegg.

Her e et av de aller, aller første innleggene eg skreiv. Etter at bloggen hadde blitt laga. Fra den gangen når Han i Midten va i et meget filosofisk hjørna i sju-åtte års alderen …

Som faktisk ikkje e heilt på trynet …

 

Han i Midten filosofere litt over dette med kjæreste …

 

Han i Midten har vært på fotball trening. Me tenkte at siden han ikkje ville gå på trampett meir, så ville fotball vær nåke som kunne tømma batteriene litt før leggetid.

Det e ikkje bare Mini’en som har et uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.

I flokken våras, e han og den som kan filosofera og spør om alt slags mulige ting. Som idag f.eks , når me sko kjøra heim fra fotball trening. Då hadde me ein høyst interessant samtale om litt sånn forskjellig…

 

– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste.  Komme det plutselig, fra passasjersetet.

– Javel, seie du det. Svara eg litt overrasket.

– Ja, for ellers så kan eg ikkje få ungar, også må eg jo ha penger.

– Det e jo sant det, men.

– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb…” seie han, ganske så bestemt..

– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt. Seie eg, og tenke at det e best å sei det som det e …

– Ka meina du ? Spør guten kjapt.

– Først, så må man få seg ein jobb, for då tjene man penger. Akkurat som du må gjør ting for og få litt ukepengår.

– Må eg det ?  Svara fjotten, med et spørrende andletet.

– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin.

– Herreeeeguuuud, må eg gå me bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ?  Eg har jo ikkje tid te kjæreste eg då ?

 

Akkurat her, så måtte eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde å ikkje le høgt.

 

– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks. Svara eg, itte å ha samla meg litt.

– Tannlege ? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg meg jo i hvert fall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg.

– Øhh. Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede for ka eg sko si videre.

– Åsså doktor da. Dei jobba jo også heila tiå, det va jo såvidt de hadde ti te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset. For det sa mamma …

– Men …

– Og advokat, ka e det for nåke da ?

– Advokat ja … Ehh. Det e sånne som. Øhhh.

– Men du kan jo bli lerar da ?

– Lerar ? Trur du eg vil bli ein som sende ungar te rektor ellår, ka du trur ?

 

– Har du vært hos rektor idag  ?

– Ehhh. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag eller ? ….

 

 

Jauda … De e herlige dei her ungane …

 

 

 

Eg kom heim fra jobb idag, og møtte detta … Jøje meg, altså … Her har me nesten ikkje fått hamsteren i gravå eingang, før kampanjen for et nytt kjæledyr har starta …

Eg har liksom ein liten mistanke te at nåken i heimen har nytt på et nytt kjæledyr …

Heila huset e i hvert fall bedekt med kampanje plakater …

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Yepp … Eg trur de vil ha ein hund … Eg e ikkje sikker … Men, det kan se sånn ut …

 

 

 

Hamsteren vår Obelix daua i helgå … Eller nærmere sagt natt til mandag.

Han sovna stille inn i løpet av nattens mulm og mørke og lå stiv som en stokk i det lille huset sitt, oppi buret.

Eg kvakk litt te når krabaten ikkje gjorde som normalt, når eg løfta av taket te det lille huset hans.

Han pleie å ligga snurra sammen som ein ball, å kikke som oftast nåke søvning opp når han blir vekka.

Men, mandags morgen så lå han bare der. Dau som ei sild …

 

Det e snodig kor glad man blir i slike småkryp man har te kjæledyr.

Med et hederlig unntak i den stein galne undulaten me hadde … Då feira eg og Kånå med champagne heila nattå, itte me hadde spilt triste foreldre til leggetid.

Med Obelix ble det ikkje slik.

Eg varta regelrett glad i fyren. Ein godmodig, lett korpulent men allikevel spretten gullhamster.

Ein hamster med et eksjepsjonelt godt lynne som aldri beit nåken, stakk av eller var uvillig te litt kos i armkroken.

 

Jaja, han beit Han i Midten te blods førsta ukå i heimen, men det hadde han bare godt av. Han lydde fra den dagen av, Han i Midten, og lot Obelix få vær i fred te han va blitt husvant.

Og når eg tenke meg om så fordufta han for så vidt i sofaen ein gang.

Det ble full oppstandelse i stugo. Og ingen fikk setta seg i sofaen før krapylet blei funnen.

Me fant han te slutt.

Der han satt nede mellom to sofaputer å gumla i seg popcorn rester til den store gullmedaljen.

 

Til og med Kånå blei glad i fyren. Så glad som ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna kan bli, i et slikt kryp.

Der hu av og til, når hu ikkje trodde nåken så hu, satt å godsnakka og kosa med krabaten i fanget. Mens fjotten kosa seg glugg i hjel av Kånå sin grenseløse omsorg.

Du va nok høgt elska av alle i heimen du, din lille sjarmerande pelsdott …

 

Så eg blei trist når eg fant fyren død i buret sitt. Reist til de evige jaktmarker for godmodige hamstere.

Og eg fikk et sånt slags “Doffen har daua” øyeblikk når nyheten skulle meldes ut i heimen. Der eg grua meg i hjel te å sei de sørgelige nyhetene.

Spesielt te Litlajentå og Mini’en.

Kossen seie man slikt liksom ?

Eg begynte på ein lang tale om kor gammal Obelix va blitt, at han hadde vært litt skrøpelig i det sista og at det va derfor pelsen nærmast va blitt grå.

Når Litlajentå skyte inn.

– Har Obelix daua, Pappa ?

 

Mini’en satt bare å kikka perplekst på meg og trudde eg tulla.

– Ja, han har desverre det. Svara eg, mens eg kjempa mot nåken tårer i øyekroken og svelgte ein klump i halsen.

Mini’en spratt ut av sofaen og løp for å sjekka om eg faktisk snakka sant.

Litlajentå spratt te værs og kauka bare ut.

– Jaja, då ska eg ha hund !!

Herreguud …

 

Mini’en satt å kikka trist ned i buret når eg kom ut. Og når Kånå og Litlajentå for avgårde i selskap, avholdt me ein fin og verdig begravelse borte i ein krok av hagen.

Han fant nåken pinner og snikra et kors, limte på navnet som hadde hengt på buret og holdt ein liten høytidlig tale ved graven.

Før me rusla saktmodig inn igjen …

 

Det va ikkje før te kvelds at Litlajentå kom snikande bort te meg, med to blanke auger og eit olmt blikk …

– Begravde dåkke Obelix i ei Pizza eska? Herreguuuud, dåkka har jo sikkert skvist han, stakkar. Sa hu, før hu snudde tvert om, tørka seg i augene og løp opp på rommet.

Jøje meg, tenkte eg. Så hu va nok litt lei seg allikavel. Sjøl om hu har masa om hund i et halvt år nå …

 

Men, sånn uansett. Hvil i fred, kjære Obelix. Du va høgt elska og e sterkt savna …