Etter mange år, med dårlige forklaringer på hvorfor Fatter’n ska få lov te å sova bitte litt te istedet for Kånå, når det e helg. Så klara Fatter’n å hosta opp ett eller anna som hu tok for god fisk.
Fleire år med tapte disputter på morgenkvisten, et mangfold av dårlige argument og en håndfull knehøner i ryggsøyla.
Bare for å få den lille halvtimen ekstra …
For før resten av bøtteballetten har funne ut at nåken i huset har stått opp. Så starta denne småbarns fabrikken opp nett som ei sørlandssnekke på tur. Med mange små poff i lett harmoni, først.
Men så, når en liten halvtime kanskje har gått forbi.
Da høyrest heimen meir ut som et par lavtflyvende F-16 jagere på tokt i fjellheimen, og drønnet fra jetmotoren som slår tilbake som et ekko mellom fjelltoppene.
Det e ein fabelaktig metafor på seansen …
Men ka skjer sjølsagt, når Fatter’n endelig klare på eit uforklarlig vis å få Kånå te å stå opp først, nærmest uten diskusjon ?
Joda, mens Fatter’n ligge der i loppekassen å feire sin første triumf på mangfoldige år.
Så har halsen slått seg vrang, nesa er tett som et tretti år gammelt dieselfilter, hovudet kjennes ut som om det e ti nummer for lite og kvart puls slag e som tortur.
Umulig å sove et sekund meir. Man må ut på badet for å medisinere seg og då e det gjort…
Endelig, når Fatter’n skulle få halvtimen sin. Så går det lukst i dass.
På toppen av det heila så klare eg å få strekk i rævå når eg jumpa ut av sengå, skalle hovudet i skapdørå på badet når eg lete etter hodepinetabletter og knuse stortåa i dørkarmen på vei ut igjen …
Planen idag, den var egentlig ikkje spikra i stein, sånn egentlig. Eg tenkte i går at om eg stod tidlig nok opp, så fikk eg i hvert fall rigga te ein god frokost. Det var for så vidt at som stod på tapetet. Slik ble det ikkje.
Det sørga Frydenlund & co for, der en liten stor dose mildt ildvann gjorde underverker, for Fatter’n sitt sovehjerte.
Ikkje før klokka tippa halv ti begynte me å virka her i heimen idag. Men, då gjorde me det til gagns også. Kånå kjørte Litlajentå te ei venninna og tok seg ein velfortjent fridag, fra mann, barn og husarbeid.
Hu kosa seg på terrassen hos svigers, og ble nok behørlig oppvertet vil eg tru.
Eg kokte nåken egg te Mini’en, før eg fant ut at trampoline sesongen kunne avsluttes i dag. Eg begynte å demontere den her ein dag når det ble meldt heftig vind i nåken dager. Men, resten av demonteringen ble en slags fortsettelse som aldri kom.
Den stod der halvveis demontert og liksom blunka medtatt med augene te meg idag.
Den har blitt flittig brukt i løpet av året og så virkelig klar ut, for å bli lagt i opplag til vinteren. Eg tok ein sjefsavgjørelse når høvdingen har forlatt sin post, og satte i gang med resten av demonteringen.
Når alt var demontert, kom eg i hug nåke som svigerfar nevnte ein gang.
Noe om at det kunne vær smart å ta bilder av saker og ting. Før man tok det i fra hverandre. Da gikk det som oftest raskere, når man skulle sette det opp igjen.
Eg kikka ned på alle delene som lå der i hurlumhei.
Nå va den tanken egentlig ein heilt ubrukelig tanke. Av og te, så e det gjerna bedre å ikkje tenka så mye, etterpå. Når man for så vidt burde tenkt den tanken på forhånd.
Eg slo meg til ro med min genuint geniale logikk, og fant frem eskene delene skulle opp i.
Når man først har gått på ein liten smell, så e det viktig å late som om den aldri har hendt, og oppføre seg som om man har full kontroll. Forresten, så er det jo bare eg som vett ka eg hadde gjort, så i grunnen hadde eg jo ingen årsak te å vær bekymra.
Og når sant skal sies, så e det liten tvil om kim som ska sette den opp igjen til våren.
Om det da gjerna tar dobbelt så lang tid som det kanskje burde gjør, så er jo bare det en bonus. Det blir jo bare dobbelt så lang alenetid for Fatter’n ute i hagen. Vinn – vinn situasjon, liksom.
Herregud. Av og til så tenke eg for mye øve saker og ting. Alt for mye. Det e jo ingen vits å legge for mye i små bagateller.
Når trampolinen var nedpakket og stuet inn i garasjen. Så dukka nåke anna opp. Jaja, å si det dukket opp blir gjerna å ta hardt i, men der trampolinen hadde stått, var det litt mer av det, enn ellers. Nemlig barnåler og løv.
Og når eg kikka litt omkring meg her me bor, så hadde det vitterlig meg lagt seg et lite lag av begge deler, overalt.
Den grå steinen rundt huset, den var nesten blitt farga lysebrun av løv og barnåler. Dette er jo også et av livets store paradokser, det at man blir blind for det som ligger like foran seg. Men, eg har ein mistanke til at løv og barnål dekket, liksom har kommet snikende i all sin stillhet her i høst.
Plutselig, så har et dusin av begge sorter tidoblet seg i gården, nett som guppyer kan gjøre i et stort akvarium, om man glemmer seg litt ut.
Det va ikkje så mye anna å gjør enn å hoppa i det. Løvblåseren ble nappa ned fra plassen sin i garasjen og Fatter’n gikk amok i gården. Der eg vekselsvis blåste sammen dritten i hauger, før eg støvsugde det opp, med samme maskin.
En genial liten sak som eg virkelig har blitt glad i.
Før eg visste ordet av det så hadde nesten dagen løpt forbi. Nærmast uten at eg hadde lagt merke til at klokka hadde gått. Eg satte meg ned å kikka på ein løv og barnål fri gårdsplass, klappa nesten meg sjøl på skuldrene og var sånn måtelig fornøyd med egen innsats.
På ein lørdag kor eg egentlig ikkje hadde planlagt å gjør nåkenting.
Svarte, salte bananer … Eg hadde jo lova Kånå å rydda kjøkkenet også før hu kom heim. Det såg absolutt alt anna enn striglet ut. Eg skulle ta det i går, men då prioriterte me å kosa oss foran tv’en, mot at eg tok det i dag. Jøje meg. Det va ikkje anna enn å hoppa i det også.
Jaggu meg, så rakk eg jammen meg det også før heimens ubestridte herskerinne kom heim igjen, fra ein slabbedask dag etter ei hard arbeidsuka.
Eg satt regelrett gjennomvåt av svette i stolen, etter kjøkkenet var tatt.
– Slapp av nå, Frode. Sa plutselig ein godslig stemme te meg, langt inne fra hjernebarken. – Ok. Svara eg og tenkte at det sikkert var et meget godt råd etter dagens strabaser.
Det å slappa av.
– Ka då “ok” ? … Spør Mini’en. Som står i kjøkkendørå å kikka lattermildt på meg.
– Snakka du med deg sjøl eller, oldings ? Fortsette fjotten, før han løpe inn i stugo igjen, med et latterbrøl hengande etter seg.
Tjera vena meg.
Oldings ? … E det slik han ser meg ???
Jaja, han har vel kanskje litt rett i det … Eg følte meg faktisk litt “oldings” der eg satt.
Matt og forkommen etter lørdagens utskeielser her i heimen …
Det blei i hvert fall ein meget effektiv lørdag. Det ska eg i hvert fall ha …
Ha ein strålande lørdags kveld, Folkens. Det ska eg ha …
Den e litt på kanten. Sumar sangen våras her i heimen i år … Som har runga mellom veggane i stugo, på kjøkken og ute på terrassen, med jevne mellomrom.
Og som har fått Mini’en te å synga med, mens han kikka skjelmsk på oss foreldre, om han liksom har lov te å synga med på refrenget …
Fremført av Kling og De, med sjølvaste Vidar Stueland på vokal …
Men, skitt au …
Nå, Folkens, nå e det fredag. Det e ikkje sumar meir, men det e lov å mimra litt …
Finn frem nåke godt på bordet, sett dåken godt ned i sofaen og kos dåkke med Haugalandet sin desidert beste vokalist …
Kom over nok et innlegg skrevet i gamle dager, som for så vidt e dags aktuelt nu for tiden også … Når Kånå og Litlajentå finne det for godt å vær uenige om et eller anna, alt og ingenting, men stort sett lite alvorlig …
Det e ikkje så mye som har forandra seg, siden Litlajentå va tre-fire år. Te jentå blei ti …
God lesning Folkens …
Detta e virkelig ein klassiker av de store, fra min “lille” samling med familie anekdoter …
Ungane sitte og ser på Barne-Tv, dei tre minste ivertfall. Eldstemann e blitt for stor, proklamerte han igår. Det gjekk fort, tenkte eg. Han va jo liten nok i forrige veka…
Det e mye som skjer nå for tiden. Med ungane. Ja, oss alle sammen.
Litlajentå e blitt ganske så trasige, Mini’en bestemt og Han i Midten på sju e blitt ein reinspikka opportunist.
Og Eldstemann e for stor te Barne-Tv …
Jaja, det e faser i barndommen, som de må igjennom. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.
Men av og te så e det skrekkeligt slitsomt detta her.
Det tenkte me ikkje på trur eg. Eg og Kånå. Itte me hadde fått heile denna Flokken te verden.
Det med kossen det sko gå sånn med sammensetning, faser i livet og harmoni i heimen.
Idag så sko Han i Midten gjør lekser og klare å lura Kånå te å tru at han gjør leksene bedre, hvis han sitte med stuebordet.
Sjølsagt så gjorde han ikkje det, det gjekk jo rett i dass.
For guten klare jo ikkje å sitta i ro.
Det e akkurat som om man har satt ein kaktus på plassen han sitte på. Det går opp og ned, sidelengs og tebake, te slutt så datt han, med hovudet fyst i parketten.
Då får eg nok, og plassere han med kjøkkenbordet, så e det ivertfall håp om at han blir ferdig, før soloppgang.
Men då elga Litlajentå seg inn, og begynne å irritere fyren, så godt som bara hu kan.
– La han sitta i fred med leksene nå, e du snill … Seie Kånå te Litlajentå.
– Nei…. Svara hu.
Eg slippe det eina øyra fri, så eg får med meg detta her. Eg har mistanke om at ein liten stillingskrig, e under oppseiling.
– Tiril…!!
– Mamma… !!
– Kan du lya nå…!!
– Nei, du må lya nå.. !!
– Tiril Emilia…!! …
Oi, nå har Kånå kjørt “begge navnå” kortet, då begynne hu å bli i øvekant irritert. Å alle som har ungar, kan tonefallet her.
Eg kikka bort på Litlajentå i skjul av kaffikoppen, hu har fyrt opp hard-disken og eg ser den går på full guffe. Hu vett akkurat ka som foregår nå, så nå kalkulere hu garantert risikofaktoren, på sitt neste svar.
– Maaammaaaaa !! .. Svara hu te slutt… Imitasjonen e nærmast perfekt… 😉
Hu har, akkurat som meg, resonert seg fram te at det fortsatt e ei litå stund, før Kånå sprikke.
– Nå e det nok….
– Nei, du e nok..
– Kan dåkke slutta nå, så eg får gjort leksene i fred… Bryte Han i Midten inn….
– Hørre du, Tiril… Nå må du la Leander jobba i fred, med leksene…
– Du må jobba i fred… Replisere Litlajentå kjapt..
Kånå løfta det eina augabrynet. Og eg høyre ett “gisp” på siå av meg.
Eldstemann har og fått med seg forestillingen, og sitte musestille og følge med.
Eg sitte å lura på om det e smart, å henta litt chips og brus, te showet som pågår. Men eg slår det ifra meg. Det hadde blitt for åpenlyst. Sjøl om Kånå, har tatt augabryn trekket.
Både eg og Eldstemann, e klar øve ka me bivåne nå, det e maktkamp mellom alfahunnene i flokken…
– E du frekke i munnen din ?? .. Spør Kånå, nåke kvast…
– DU, e frekke i munnen din… Svara trollet…
– Ska du rett i seng, Nå ?? ..
– Nei, du ska i seng…. NÅÅÅ! …
Tjera vena meg.
Eg trur ikkje mine egne øyrer, ikkje Eldstemann heller. Han i Midten prøve febrilsk å snakka te Litlajentå. Men hu kikka Kånå rett i augene. Stillings krigen e komplett.
Kånå reise seg.
Litlajentå sitte, akkurat som ein gepard, følge hu bytte sitt med augene.
Kånå går imot na.
Litlajentå krumma nakken, klar te sprang.
Stemningen e elektrisk, eg høyre den nervøse pusten te Eldstemann. Han i Midten har gitt opp førsøkene med å snakka Litlajentå te fornuft og følget dramaet fra orkesterplass.
Hadde nåken av oss guttar i huset prøvd oss på nåke lignande, hadde me vore maltraktert og sendt i Bodå, for lenge siå…
Så skjer det nåke me i vår villeste fantasi aldri hadde trudd kunne skje. Kånå bøye av, svinge te venstre og går mot gangen. Eg kikka på Eldstemann, og det e som å se i ett speil.
Hjulet går rundt, men hamster’en har daua …
Hjernen går for fullt, men ingenting e tekobla, for detta e jo umulig …
Har Litlajentå utmanøvrert Kånå, itte kun 4 år med samspill.
Så seie Kånå…
– Detta får du ta deg av, Frode…..! … Før hu svinge inn på badet, lukke dørå og låse.
Itte nåken sekund så letta tåkå i hjernen, men det e fortsatt dugg på koblingane.
…..
Eg kikka bort på Litlajentå. Mens ett kaldt gufs, stryke øve nakken min….
Trollet sitte som hu satt.
……
Med ett flir om kjeften…
…..
Ett Jack Nicholson flir …
Mens eg lura på om eg nettopp, va vitne te ett strålande sjakkmatt trekk, ellår om Kåna gjekk på ei smell… ??
Itte ei travel uka på jobb skulle eg bare sende ein god melding til min eminente lastebil sjåfør, for meget vel utført arbeidsuka.
Det e viktig å gi beskjed til sine ansatte når de jobba godt også.
Ikkje bare påpeke det man som leder mener de ansatte kan gjøre bedre …
Det gikk omtrent tredve – førti sekund, så tikka det inn et bilde, ein emoji og ei helsing om god helg tilbake te meg.
Eg varta litt satt ut.
Kikka leeeeeenge på bilde.
Før eg skulle til å ringe tilbake for å høyra ka i alle dager som hadde skjedd, mens ulike scenarioer om kossen i svarte helsikke me skulle løyse neste uke, rulla ut fra hjernebarken …
Detta så fanken meg ikkje bra ut … Punktum …
Så … Nett før eg skulle trykka på den grønne knappen, minnast eg at ein slik bil hadde stått hos nabobedriften.
Ein bedrift som kjøre for samme speditør som meg.
Og at den bilen hadde noen stygge skraper på sidedørene.
Dermed, så drog eg kjapt slutningen om at min eminente lastebil sjåfør nettopp hadde kjørt ein durabelige spøk på meg …
Det va ikkje vår lastebil som hadde fått seg ein “liten” smell.
Herreguuud … Pulsen dalte rolig ned til hvil igjen, humøret steig i takt med pulsen som sank og eg begynte å pusta igjen …
Av og te … Så kunne eg kaldkvelt den fyren, altså …
Han der moroklumpen av ein eminent lastebil sjåfør …
Det e søndagsmorgen. Ei heil uka har spunnet forbi uten et einaste innlegg igjen. Det e nesten på kanten te å bli symptomatisk detta her. Det at eg nærmast har blitt ein slags periodeblogger.
Det e godt mulig noen bør ta seg sjøl litt i nakken, og kanskje oppdatera litt oftere.
Man kan ikkje holda på slik. Kor alt liksom blir ein fortsettelse som aldri kommer. Men, det e travelt her i heimen. Skjønt, det e neppe ein god unnskyldning. Eg har hatt det atskillig travlere tidligere, og allikavel produsert fleire innlegg te dagen.
Kanskje det e et snev av tungsinn, blanda med ein dash sosial angst toppa med forbigående dårlig selvtillit ?
Det e jaggu meg ikkje godt å sei.
Det har i hvert fall vært ein myk morgen som har tatt oss bedagelig inn i dagen. Meg og Mini’en. Resten av heimen ligge å snorka i kor. Men, eg tenkje det ikkje e så lenge til før Kånå sveve rundt oss her i heimen, som ein geskjeftig liten fe.
Hu har hatt jobbehelg igjen. Her ein dag for ei litå stund siden, så kom Kånå forresten heim og frykta hu va avslørt på jobb.
Det va ei hu jobba med som visstnok visste godt kim hu va. Og det va ikkje fordi eg har sagt nåke. Eg har holdt klokelig kjeft om kor hu jobba, siden hu ville starta med blanke ark. Men, når man liksom har vært ein av hovedpersonene, i eit langdrygt sosialrealistisk humordrama i mange år.
Så må man gjerna rekna med at nåken e klar øve kim hu e. Det har jo blitt posta et par bilder av ei lekker, smekker og flott kvinne på denna bloggen …
Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna …
Det e liksom litt paradoksalt på ein måte.
Det at både eg og Kånå dyrke anonymitets tilværelsens underfundige kamuflasje. Der me tumle gjennom livet i ein slags frykt for å bli avslørt. Det å bli gjenkjent har ein tendens te å forbløffa både meg og Kånå, man blir liksom aldri heilt vant til det.
Allikavel, så e man jo klar over at både mitt og hennas andletet e trødd frem på denna bloggen, i både tide og utide.
Det skulle jo bare mangla at noen plutselig vett kim me e. Der me enten aleina, sammen med barna eller me to i lag, e ute på ekspedisjon blant folk og fe her på Haugalandet. Me trives jo best i skyggen. Både eg og Kånå.
Men, så må me jo bare innse at me muligens tar litt plass, e i overkant synlige og raskt kan bli gjenkjent, om me drar med oss heile Flokken ut på tur …
Jaja … Slik er det bare.
Idag, så har me i hvert fall ein ganske så stillferdig søndag, her i heimen, kor eg og Mini’en sitte å kosa oss i sofaen. Eg med ein varm kopp kaffi og bloggskrivning, Mini’en med barne-tv og eit glass melk.
Han kom luskende inn i grålysningen og okkuperte midtpartiet i sengå vår.
Kånå hadde gitt klar beskjed om at hu trengte litt forlenga skjønnhetssøvn idag. Ikkje forstår eg koffår. Men, når klokkå tippa åtta og Mini’en begynte å bli utålmodig, så spratt me ut av loppekasså og rømte ut i stugo.
Det va nåken som kommenterte på et innlegg ein gang, at eg muligens hadde nåke stor respekt for Kånå.
Jauda … I visse tilfeller, så kan det nok stemma godt det. På ein måte.
Skjønt, einkvar mann med ein svær flokk med barn og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, vett med tiden når man skal holde kjeft og når man kan formidle sin meining. Når man bør fordufte åstedet, eller stå standhaftig på sin sak.
Når man kan svara godmodig på et spørsmål, eller vær konge over sin egen taushet for å slippa å fremstå som ein fasitt full av feil svar.
Somme ganger, så kan man ikkje anna en ta eit par tabletter med solskinn, lyve så vakkert at man nesten blir rørt og leva seg inn i den bunnløse forargelsen som sin kjære partner kanskje brenne inne med.
Selv om man gjerna e fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme …
Man må i løpet av et langt samliv med både Kåna og barn, tilegnet seg evnen til å se langsiktig på saker og ting. For om man går inn for å vinna kvar ein disputt man vett man har rett i, så blir det vel neppe et langt samliv …
Det trur eg fanken meg e nåke av det klokeste eg har funnet på å skriva her inne på bloggen, på lang, lang tid …
Jøje meg …
Og med det lille filosofiske avsnittet av meget høyt kaliber, må rett og slett flodhesten velta seg ut av sitt sofaeksil. Rusla ut på kjøkken for å rydda litt og kanskje sy i hop ein eller anna slags frokost …
Det blei ein alle tiders dag i Kongeparken idag. Småfolket kosa seg glugg ihjel, og då gjør me foreldre det også. Været va akkurat passe bra og tempen like så.
Mini’en va som nevnt tidligere, endelig stor nok te å ta de fleste attraksjonene. Men, noen ble mer populære enn andre.
De der båtene som hopper ut på vannet, de ble virkelig en hit. Og da til og med Litlajentå satte utfor, fikk nesten både far og mor nærmest sjokk. Litlajentå som stort sett e skeptisk til alt slikt …
Men, kunne Mini så kunne hun … Det trur i hvert fall eg hu tenkte …
Lar en liten bilde bonanza fortelle resten av historien.
Te hans store glede og Fatter’n sin store fortvilelse.
Spesielt når han fant Ambolten.
Ein karusell merka som kun for de tøffeste. Midt i blinken for Mini. Langt forbi komfortsonen, for Fatter’n …
Me skulle egentlig ta den berg og dalbanen på toppen.
Men, køen va lang og klokkå gikk fort. Mini’en ombestemte seg og ville heller ned te båtene som hoppa ut på vannet.
Der va han egentlig for liten, men han lurte seg oppi før me fikk sukk for oss, litt tidligere. Og hoppa som ein gud ut i vannet. Det gikk jo bra.
For den guten mangla alt som hette konsekvens tenkning, karusell redsel og slikt som Fatter’n liksom slite med.
På vei ned fra toppen gikk me forbi Ambolten. Den stod i ro. Mini’en kauka ut at den ville han ta.
Alle advarsler om at denna va for de tøffeste av de tøffe, dei leste eg ittepå.
Når eg nærmast sjangla rundt som ein godt full sjømann, som nettopp hadde fått landlov, og hadde brukt den godt.
Årsaken te at eg ikkje fikk lest, gikk på ein smell og havna oppi Ambolten sammen med Mini.
Det va fordi me bare løp rett inn.
Det va null kø og ledige seter.
Koffår det va ledige seter, det fant eg for så vidt ut, når eg hang opp ned i ein sving. Hjarta va på god vei opp og ut av halsen, og g-kreftene nærmast reiv Fatter’n i fillebiter.
Mens Mini’en ulte av pur glede og hysterisk eufori, øve å endelig vær stor nok te å ta spinnville karuseller.
Det va mildt sagt to ytterpunkter som satt ved siden av kvarandre, mens Ambolten meir eller mindre gikk amok …
Herreguuud …
Men … Når sant skal sies. Så va det jaggu meg fryktelig gøy også …
Når frykten igjen hadde forlatt Fatter’n sitt legemet, beinå begynte å virka igjen og synet slutta å vær tåkelagd …
Ja, då tok me den fanken meg ein gang te …
Av og te … Så e eg rett og slett ikkje heilt vel bevart …
Kånå va meget fornøyd når hu kom heim idag, Der hu spankulerte rundt og inspiserte Fatter’n sin jobb. Godkjent pluss pluss. Skulle nå bare mangla, tenkte eg for meg sjøl.
Selv om det hadde gått raskt unna, så hadde eg allikavel vært nøyen.
Itte Kånå hadde gått runden sin så tok hu med seg Litlajentå, og kjørte ut for å handla. Eg og Mini’en, som hadde frem te Fatter’n fikk ein eureka opplevelse, bedrevet avslapping på meget høyt nivå.
Me fant ut at me skulle ut på jobb å demontera et ødelagt ryggekamera. Det va vel på tide å virka litt denna lørdagen …
Når me kom ut på jobb så rigga me oss te. Kjørte bilen me skulle fiksa litt frem, lukka opp liften og fant frem gardintrappå. Men, når eg gikk opp to trinn og skulle til å setta drillen på skruen.
Så stivna eg te som om fanden sjøl stod rett foran meg, med ljåen i handå og skulle henta meg ned te helvete.
Det va ikkje fanden sjøl. Men, det va jaggu meg ikkje langt i fra. For der oppe på det defekta kamerahuset. Der satt det eit svært beist av ein edderkopp og titta olmt ned på meg.
Eg rygga sakte men svært sikkert ned igjen, og la drillen i fra meg.
– Ka va det, Pappa. Du e jo heilt krittkvit i ansiktet jo. Seie Mini’en bekymra.
Eg peika opp på kameraet, og stotra frem. – Ed. … Edderkopp.
Mini’en rista nesten umerkelig på hovudet, kikka opp mot kameraet og holdt nesten på å spør kor, før han tok seg i det. Han e jo rimelig klar over Fatter’n sin edderkopp skrekk, å det å liksom gjør problemet mindre enn det gjerna va.
Nei, det skulle ikkje han gjør.
– Det går fint, Pappa. Eg kan gjør jobben eg vett du.
– Bare gi meg drillen du. Fortsatte han veslevoksent.
Eg kikka rundt oss, men såg for så vidt ingen. Det hadde vært nåke flaut at folk liksom så at eg fikk Mini te å gjør jobben, fordi eg va redd edderkoppen som satt å vokta byttet sitt.
Det va eit lite edderkoppnett under kameraet, kor ei nyfanga flue hang å dingla.
Alle vett jo at man ikkje ska tulla med rovdyr som beskytte byttet sitt. Hjølpe meg …
Mini’en plukka opp drillen, klatra opp på liften og skulle te å klatra opp gardintrappå.
– Eg trur det e best du holde i trappå, pappa. Sånn at eg ikkje dette ned. Seie guten bestemt.
– Jaja, sjølsagt. Svara eg, og stilte meg forsiktig opp bak han å tar tak i gardintrappå. Mens eg vaktsomt kikka opp mot krapylet. Det e godt guten har HMS i høysetet.
Mini’en får effektivt løsna skruene, lurt edderkoppen inn i håndå og komme forsiktig ned igjen. Eg går først av liften før eg med stive armar løfte “Steve Irwin” ned, med beistet godt fanga i nevane …
Guten løpe bort te nåken trær og slippe Petter edderkopp laus. Før han stolt komme spankulerande tebake.
Av og te … Så e eg jaggu meg sjeleglad for å ha så beintøffe barn.
Kim de muligens har arva det etter, det kan dåkke få lov å gjetta ein gang på.
Men, det e definitivt ikkje meg, og hadde eg ikkje hatt guten med meg idag, så vett ikkje eg kossen eg skulle fått den jobben gjort …
Herregud …
Og med det, så seie eg takk for meg for idag … Ha ein strålande lørdags kveld Folkens.
