Johan og Bodil – Sjøormen …

SJØORMEN …
Bodil våkna med en grusom snek dinglende foran neseboret, og spratt opp av køya med et hopp selveste Espen Bredesen ville misunt henne.
Bodil treiv til seg sugeproppen hun hadde kjøpt hos rørleggern, da Johan hadde tetta dassen hjemme.
Den sugeproppen som Johan hadde funnet ut at både kunne fungere som håndtak til kjøleskapet og tørkestativ.
Men, som Bodil nå holdt på å dundre inn i ræva til Johan, som hun mistenkte var kilden til drittlukta i Dyna’en.
En snek av fordervede reker, drittbleier og surstrømming i en salig miks fylte innsiden av Dyna’en.
Ei lukt kan sende noen og enhver lukst inn i et sterkt minne. Men, denna duften hadde Bodil aldri kjent før.
Kanskje Johan ikke var synderen allikevel.
Bodil tenkte litt på komplett uvesentlige saker og ting, for å brenne opp litt overskytende IQ.
Slik at hun kunne lettere fokusere på sakens kjerne. Nemlig duftens opprinnelses sted.
Plutselig, så kom et vindpust inn vinduet som stod på gløtt, med lukt limt så kraftig på hvert atom at Bodil fikk en akutt lei knekk i knærna.
Hun dro til sides gardinene foran vinduet og kikka rett på en knall grønn container.
Nå skjedde alt så fort at når det var over, så stod Johan igjen og lurte på hva himmelens navn som nettopp hadde skjedd.
Johan hadde parkert omtrent tyve cm fra boss containeren på campingen, og når man våkna til nesten tredve grader, så sier gjerne resten seg selv.
Bodil sylte sugeproppen med kirurgisk presisjon rett ned på Johan’s venstre rumpeball, for så å nappe den til seg med et realt nykk.
Mens hun kauka ut
– Johan. Du din fordømrande sosemikkel.
– Sjekka du fanken meg ikke hvor du parkerte igår kveld !?! …
Bodil og Johan hadde vært sammen lenge.
Såpassa lenge at Johan hadde lært seg at når Bodil spurte om noe på den måten, så visste hun mest sannsynlig svaret på spørsmålet.
Allikevel gikk som regel Johan lukst i fella.
Også denne gangen.
– Ja, herreguud. Selvsagt gjorde jeg det. Svara Johan kjapt og kontant.
Litt for kjapt og kontant.
På uttrykket i Bodil’s ansikt forstår Johan kjapt at svaret hans var en taktisk katastrofe manøver.
Og resten av morgenen brukte Johan på å blidgjøre forholdets ubestridte herskerinne.
Mens han flytta Dyna’en, jærstolene og det tilårskomne bordet vekk fra bosscontaineren.
Bodil er muligens lettlurt, men hun er ikke dum. Tenkte Johan stille for seg selv og forbannet seg i stillhet over å føle seg som en fasit full av feil svar.
Johan satte seg mutters alene ned i jærstolen sin og nøyt utsikten utover Seljordsvannet. Bodil romsterte rundt inne i Dyna’en og laga til frokost.
Plutselig, så begynte vannet å kruse seg til like foran Johan. Og et gedigent hode steg opp fra dypet.
Johan titta forfjamsa på det som nå åpenbarte seg like foran ham. Johan lukka øynene og gned seg med begge hendene over dem, men skapningen var der fortsatt når han åpna dem igjen.
Skapningen kikka djervt og mystisk på Johan, og la hodet litt på skakke. Nesten som om den følte med Johans evne til å havne i uføret.
Et hvisk fra fortiden skylte over Johan og gåsehud la seg over hele hans legeme.
Johan sin munn er åpen, øynene er sperra opp på vidt gap før han forsøker å tilkalle Bodil. Det var jo hun som ville opp hit og se sjøormen.
Ikke Johan.
Men, nett som Dyna’en som går fra null til åtti på en generasjon, var Johans hjernebark mer eller mindre oversvømt av sirup.
Like plutselig som den dukka opp, forsvant skapningen ned i dypet igjen.
Nesten i samme øyeblikk som Bodil kom svansende rundt hjørnet på Dyna’en, med en nydelig frokost på brettet.
– Men, kjære vene meg da, Johan. Hva er det med deg da ? Spurte Bodil forbausa, når hun så Johans mildt forfjetrede uttrykk.
– Har du sett sjøormen eller ? Fortsatte hun, mens hun klukklo litt for seg selv …
Johan kikke opp på Bodil, så ned på vannet der krusningene var i ferd med å forsvinne, før han titta opp på Bodil igjen.
Plutselig og uten forvarsel grep tannhjulene i Johan’s hjerne tak i hverandre igjen.
– Nei, nei … Svara Johan lavmælt og løy så vakkert at han nesten ble rørt.
– Sjøormen finnes jo ikke den, Bodil. Det er bare en myte det …
– Jaja, jeg vet jo det da, Johan. Kvitret Bodil.
– De er jo bare idioter de som påstår å ha sett den.
– Men, det er jo liksom mystikken som er så koselig da.
– Ikke sant, Johan. Avslutta hun …
Og satte en rykende fersk kaffekopp foran Johan. Akkurat slik som Johan liker den.
Det er forskjell på å være toskjen og idiot, tenkte Johan.
Men, idag lever jeg meget fint som en idiot.
En idiot som er konge over sin egen taushet, og ikke slave av sine ord.
Johan løfta kaffekoppen majestetisk opp og ut mot Seljordsvannet.
Som en skål til vannets mytiske vesen.
Og langt der ute, var det som om han så en liten hale som vinka farvel …

Johan og Bodil – De Hydrauliske Støttebena …

Johan og Bodil satt på hver sin Jærstol utenfor Dyna’en oppe på Utsikten, ved Bogstad Camping …
Johan satt og surmula mens han kikka på de førti meter høye trærna, som omringa hele Utsikten …
– Utsikten, du liksom. Det eneste jeg ser her er harpiksen som renner fra trærna …
– Må du slutte å skape deg. Sa Bodil, før hun fortsatte – Det var sikkert god utsikt herifra før. Vi er bare tredve år for sent ute …
– Hadde du kjøpt bobil den gangen, kunne vi sikkert nytt utsikten som en gang kanskje var her …
Nesten svimeslått av Bodil’s geniale logikk, slo Johan seg til ro og gikk heller over til å sniklytte på de i nabobilene som tydeligvis reiste sammen … Johan hadde hørt at de snakka om hydrauliske støtteben, og ville gjerne høre mer …
– Det er helt genialt vet du. Sa den ene fyren til den andre.
– Nå kan vi stå hvor som helst, uten at noen oppdager at Helga har fått ild i torva, og vil ha seg litt hageslange til kvelds …
– Før, så måtte vi fricampe langt inn i skauen, for at slikt skulle forekomme.
– Nå, så har vi jaggu meg hatt oss nede på bobilparkeringen i Ålesund sentrum, til og med. Uten at en kjeft fatta mistanke …
– Man bare parkerer, trykker på fjernkontrollen og vipps så står bilen støtt som et fjell …
– Jeg og Helga har fått et helt nytt liv vi, når vi er på tur nå …
Johan løfta ivrig på det ene øyenbrynet og kikka bort på Bodil.
Bodil satt så fornøyd på sin selvpynta Jærstol, bedekt med rosa plysj og flotte blondeborder.
Mens hun surfa på diverse bobilsider på Facebook med smart telefonen sin og skrev ned gode tips som rulla nedover skjermen …
– Jaja, ikke ha gassen på når vi kjører på ferja. Check.
– Sjekke pris på campen, før vi betaler, og melde fra på Facebook om det koster over 300,- . Check
– Aldri ha bena på dashbordet under kjøring.
– Ehem.
Bodil kikka forsiktig bort på Dyna’en, før hun lavmælt sa til seg selv …
– Det ordner seg selv gitt, det er jo såvidt jeg får bena under dashbordet …
– Hadde jeg klart å få dem over, fra under, så hadde jeg ikke vært her …
– Ånei du, da hadde jeg vært på kvinnelandslaget i turn …
Johan fikk blod på tann, og mens Bodil fortsatte på lista si, kasta han seg inn i Dyna’en og suste ned til nærmeste verksted …
– Jeg skal ha hydrauliske støtteben. Kauka Johan til mekanikeren når han braste inn dørene …
Mekanikeren kikka på Dyna’en utenfor, så på Johan før blikket landa på Dyna’en igjen …
– Jaha, er det så smart da. Spurte mekanikeren.
– Hør her, unge mann. Jeg skal ha hydrauliske støtteben, og det fort som fanden.
Mekanikeren, som snart skulle pensjonere seg gikk ut for å kikke på Dyna’en og nevnte noe om rust i understell, trykk og for stor påkjenning …
Johan avbrøt irritert og stod på sitt.
– Rust !? Ruuust !!?? Dette er japansk kvalitets stål, selvsagt tåler den både trykk og påkjenning.
– Jaja, jeg får vel få det gjort da. Sa mekanikeren, og fikk rulla Dyna’en inn på verkstedet.
Fem timer senere, så rulla Johan og Dyna’en ut igjen, med fire flunkende nye hydrauliske støtteben montert på Dyna’en, med fjernkontroll.
Dyna’en spant inn porten på Bogstad, raste opp bakken til toppen og humpa nedover til Utsikten så rustflakene la seg i lufta, nesten som eller gjerne verre enn, når Løvetannen slipper frøa sine …
– Kom igjen, Bodil. Pakk i bilen. Nå skal vi ned på Sjølyst, og bobilparkeringen der … Kauka Johan, med stigende iver i stemmen …
– Ikveld Bodil, ikveld så blir det jaggu meg julekvelden på deg …
Bodil hadde nettopp ført opp – Ikke kjøre til Lofoten, huske å hilse på alle og ikke parkere for nære andre bobiler på campingen – på lista si, når Johan brølte noe om Sjølyst, parkering og Julekveld …
Johan hastet ut av Dyna’en, trødde bordet inn i bilen og stroppet Jærstolene fast til takgrinda, før han kasta seg bak rattet igjen …
Dyna’en spant opp bakken fra Utsikten uten utsikt og la igjen et nytt rustregn som dalte ned på den grønne plenen og malte den brun …
Ved porten til Bogstad Camping stod fire-fem mennesker å vinka febrilsk til Johan, mens de pekte opp på taket til Dyna’en …
Johan vinka ivrig tilbake og kikka bort på Bodil i passasjersetet …
– Fanken, så populære vi er blitt da … .. .Begynte Johan …
Men, Bodil satt ikke i passasjersetet.
Bodil satt fast stroppet i Jærstolen oppe på takgrinda til Dyna’en … Johan bråbremsa så bremseskivene gikk varme og kvein som et helt grisehus.
– Det der. Det gjør du ikke en gang til, Johan … Da er det over og ut … capisj !!? Sa Bodil strengt til Johan, når hun igjen satt trygt inne i bilen.
Johan nikka, og lovte bot og bedring.
Når vi har parkert for kvelden nede på Sjølyst og støttebena er slått ut, så tenker jeg du får andre ting å tenke på, tenkte Johan for seg selv.
Og fikk et småfrekt flir om kjeften …
Et vaskeekte Jack Nicholson flir …
Dyna’en skjente inn på Sjølyst og Johan fant et fint sted, blant et tyvetalls andre bobiler. Bodil gikk ut for å rigge til utafor, mens Johan fant frem fjernkontrollen …
Ptyyysj … Lød det fra understellet, mens fire støtteben gled ned mot asfalten. Det var derfor Johan ville til Sjølyst.
Hydrauliske støtteben funket best på asfalt. Hadde mekanikeren sagt …
Det knirka og knaka som når man kjører en bil gjennom pressa hos skraphandlerne. Når de nye hydrauliske støttebenene traff asfalten.
Dyna’en rista og vibrerte merksnodig en liten stund, før den stabiliserte seg og stod fjølstøtt på asfalten …
Har du sett noe slikt før, Bodil !? Kauka Johan ut, før han kviskret i øret til Bodil …
– Nå kan vi kose oss skikkelig i køya til kvelds, uten at noen legger merke til det … Det er derfor folk kjøper slike hydrauliske støtteben, Bodil …
Bodil kikka perplekst på Johan, så på Dyna’en før hun lot blikket gli tilbake til Johan …
– Næmmen Johan da … Så søt som du er !! Utbrøt Bodil, med ei tåre luskende fra øyekroken.
– Du er jaggu meg en sann romantiker du Johan, det skal du ha. La hun til …
Kvelden kom, og Johan og Bodil trakk inn i Dyna’en. Det knaka godt i japansk kvalitetstål, når begge entret doningen. Men, Dyna’en stod overraskende fjelstøtt på stedet hvil …
– Kom igjen da, Johan. Make my day, sussebassen min. Sa Bodil, når de hadde funnet seg til rette i køya …
Johan og Bodil ga gass og elsket hemningsløst i køya. Dyna’en lea seg ikke en millimeter.
Dette var helt genialt. Tenkte Johan, mens han ga jernet for å glede Bodil.
Dyna’en begynte plutselig å gi fra seg noen mismodige lyder.
Men, Bodil og Johan var i paradis. Klimaks nærmet seg og ingen av dem hørte noen ting.
Fire kjappe knekk brøt ut i den lydløse Oslo natta, fire støtteben gikk lukst gjennom det japanske kvalitetsstålet og traff hvert sitt hjørne av køya i Dyna’en.
De hydrauliske støttebenene fungerte som katapulter, og sendte både køya, Johan og Bodil rett gjennom taket.
Akkurat når køya landa på takgrinda til Dyna’en nådde Johan toppen, og slapp ut et salig ulvehyl.
– Herreguud, Johan. Kauka Bodil til. – Jeg følte meg helt vektløs av nyyyytelse der jeg, et lite øyblikk.
– Aldri har vi vært så gode, Johan …
Johan sank sammen over Bodil, og tenkte det samme.
Mens et tyvetalls bobildører nede på Sjølyst bobil parkering ble slått opp, mens beboerne løp ut for å sjekke hva i all verden som hadde skjedd …
Viltnemda kom til og med skrensende inn porten, da noen hadde i forferdelse ringt inn og meldt om et ulvevarsel helt nede ved Oslo fjorden …
Dagen etterpå, var Johan tilbake på verkstedet, og reklamerte på disse hydrauliske støttebenene …
Og fikk sveisa sammen et nytt og meget forbedret understell på Dyna’en, samt lagt nytt tak …
Senere på kvelden satt Bodil og Johan oppe på Utsikten ved Bogstad Camping igjen. Begge med et salig flir om kjeften …
– Vi skal ikke bare kjøre til Lofoten da, Johan.
– Ifølge Facebook så er det jo ingen andre som skal kjøre dit.
– Så da kan vel vi !?!
🤣🤣🤣
‐—————-
Johan og Bodil sagaen, den gikk som en farsott i diverse grupper i fjor sommer …
Eg va så heldig å bli litt “kjent” med mannen bak radarparet …
Sjølvaste Raymond Falldalen …
Det har vært stille rundt Johan og Bodil i år … Så eg tok meg den friheten å sy i hop ein liten spesial episode, siden eg følte de va stort savnet …
Ein slags post Nordkapp turen episode, løselig inspirert av diverse innlegg og kommentarer, i disse diverse gruppene …
Så over her … Der e min hyllest til sjølveste Johan, Bodil og Raymond Falldalen …
God sommer, Folkens … 🙈🙈😁😁