Hevnen er søt … Muligens grufullt søt …

 

Når Mini’en raste opp i stuen for å undersøka nattens rampestreker sammen med Litlajentå, blei det utstøtt et unisont gisp som nærmast høyrtes i heila rekkehuset, før de kom løpende nedover trappene igjen, som to flodhester med alle savannens rovdyr i hælene.

– Pappa, pappa … Apekatten har fanga rampenissane. Kauka Mini’en.

– Ja, herreguud. Å han ska operera på han som kom først … Legge Litlajentå forskrekka te …

– Åh, ja. Og, øh, eh … Han har bundet fast hu Nissekånå. Så hu ikkje kan hjelpa han. Herreduuuud Pappa, ka ska me gjør ? Fortsatte Mini’en fortvila …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Etter at Rampenissene hadde tatt Apekatten på fersken, når han tømte heimens rosinlager, og dreit utover halva kjøkkengulvet. Hadde den tydeligvis pønska ut ein infernalsk og grusom plan.

Eg vil nesten dra det så langt, å sei at planen faktisk gikk langt utover to små barns fatte evne, og muligens va meir alvorlig enn først antatt.

Det e jo ein kjennsgjerning at Rampenissene har kommet for å bli, her i Norges langstrakte land, etter ein slags invasjon de siste årene. Men, så har man jo det faktumet, at de har nok eksistert rundt om i verden, i mangfoldige tiår.

Og med all den rampen de har pønska ut og gjennomført rundtomkring på vår planet, opp gjennom tidene, vil det sjølsagt forekomma ein viss slitasje på deiras skjøre vesen.

 

Jøje meg, altså. Me har jo opplevd det sjøl her i heimen, at mellom slagene, så har Rampenissene hatt behov for litt lett “vedlikehold” av ymse slag. Med armer og ben som har løsna, hoder som har falt av eller små korreksjoner på kleshabitten …

 

Med andre ord, det har visstnok oppstått et lugubert svartebørs marked, på det The Dark Web, kor man kan kjøpe og selge illegale organer og kroppsdeler, fra Rampenisser …

Og Apekatten hadde heilt klart funnet ut ein malesjøsk og grufull plan, for og både ta hevn samt tjene seg noen lettvinte grunker.

Vår kjære og spøkefulle lille Rampenisse lå rett og slett klar på brødfjølå, for å bli dissekert, stykka opp og rana, for sine eminente Rampenisse organer og kroppsdeler …

Svarte salte bananer, altså …

 

Faktisk, så viste det seg at vår meget eminente Rampenisse, hadde blitt viden kjent i verdens Rampenisse miljø, etter hemningsløs publisering på sosiale medier de siste årene. Kor han hadde oppnådd stor suksess med sin elleville kreativitet og finurlige rampestreker …

Og dermed blitt et ettertraktet svartebørs objekt på The Dark Web, kor potensielle kjøpere håpet på å erverve seg litt av denne inspirasjonen og kreativiteten.

Med å importere organer og legemsdeler fra vår Rampenisse, til sin egen nisse, rett og slett med et håp om at deres Rampenisse ville oppnå like stor annerkjennelse og suksess, med dens egenskaper importert, som vår kanskje hadde gjort …

 

Tjera vena meg …

 

Man skal tydeligvis være forsiktig med ka man legger ut på det åpne nettet, for all publisitet e gjerna ikkje god publisitet. Selv for Rampenisser …

Og sorte får i sin nære krets, som plutselig ser muligheten for noen lettjente grunker, de kommer fra uante kanter …

Til og med fra små tre apekatter som for så vidt får stå fremme å skinne i heimen, hele året, men som allikevel blir grådig og svartsjuk på disse Rampenissene.

Som kun har tjuefire dager fremme i søkelysets senter … Men, kanskje like fullt får mer oppmerksomhet …

 

Me får ta det til etterretning, vil eg tru … Men, heldigvis ble vår Rampenisse redda fra komplett tilintetgjørelse, i siste liten, og Mini’en og Litlajentå pusta lettet ut …

Saft og suse, altså … Detta va nesten litt for skummelt …

 

 

Rampenisser, Rosiner og et Kjøkkengulv bekledd i Bæsj …

 

– Åh, herreduuud altså … Rampenissane har bæsja på gulvet … Kauka Mini’en ut, når han og søsteren løp opp trappene, for å sjekka ka de hadde funnet på denna nattå. Der de tilsynelatende hadde gått amok i rosinlageret på kjøkkenet …

Og mest sannsynlig hadde måttet føle følgende av en overdose rosiner …

Men, Litlajentå stod stille å betrakta nattens hendelser på kjøkkenet, mens hjernebarken gikk på høygang. Det va meget tydelig å se at her syntes hun noe var en liten smule muffens. Det va jo skrevet noe på gulvet, og va det forsyne meg ikkje ei pil der på gulvet !?

 

 

Mini’en va bombesikker i sin sak. Sjølsagt va det Rampenissene som hadde bæsja på gulvet. Kim andre kunne det liksom vær !? meinte han … Men … Litlajentå va fortsatt ikkje fornøyd med denna antagelsen, mens hun stod der å betrakta krapylene med eit undersøkende blikk …

– Det e typisk, altså. Heilt typisk. Kakla Mini’en videre. – Nå komme Mamma te å bli sint på de igjen !

– Akkurat som den gangen når de rota te alle kjøkken stolane hennas. Oj, altså. Då va hu sint då … ! Fortsatte guten ufortrødent, fortsatt sikker i sin sak …

 

Plutselig … Så va det som om Litlajentå fikk et lite eureka øyeblikk, og hu spratt opp fra gulvet … – Aha, nå vett eg det ! Sa mesterdetektiven før hu bøyde seg ned, løfta på den eska de satt på og avslørte syndaren …

– Akkurat som eg tenkte. Sa jentå, å peika ned mot gulvet.

– Åh, herreduuud. Gjentok Mini’en …

– Jepp, herreguud kan du godt sei, men det va hverken han eller Rampenissane som bæsja på gulvet. Fortsatte Litlajentå, før hu igjen peika ned mot gulvet.

– For det va det han som gjorde … Nemlig …

– Åja … Repliserte Mini’en … – Rampenissane bare fanga ham deFor å ikkje få skyldå sjøl …

 

 

For der under kassen som Litlajentå hadde løfta på. Der satt denna stakkars Apekatten i tre, med skjegget i postkassen og luå i fanget. Faktisk, så såg den nesten litt skamfull ut, der den satt inntil veggen …

Mini’en va tøffare enn toget og lå plutselig langflat på gulvet, for å lukta på ape bæsjen, te Litlajentå sin store forferdelse …

– Jøje meg, det lukta jo kaffi … Sa guten, og studerte nøye disse haugene med bæsj …

– Ja, sånne apekatter drikke heilt sikkert så masse kaffi, at bæsjen deiras sikkert lukte det. Svara Litlajentå … Ei jenta som i år egentlig ikkje trudde meir på Rampenissane. Men, som fikk seg ein liten støkk første Desember, og har trødd varsomt i dørene, etterpå …

Tjera vena meg …

 

Men … Om eg ikkje minnast heilt feil … Så trur eg muligens Rampenissane har vært i disputt med denna Apekatten, i tidligere år i sin Rampenisse karriere her hos oss.

Så hadde eg vært Rampenissene, ville jaggu meg eg og trødd varsomt rundt i huset, de nærmaste dagene …

Hevnen er søt, e det vel et ordtak som seie …

Plutselig … !?!? …

 

I morgen tidlig … Så komme muligens nok ein liten fortsettelse, fra noen av høydepunktene fra årets Rampenissen føljetong, her hos Familien Vandrende Kaos …

Og for ein gangs skyld, så kan eg garantera at den komme …

Ja, rett og slett lova at undertegna ikkje får akutt skrivestopp, og at bloggen blir lagt brakk igjen …

 

Men, idag … Så står ein liten Bergens tur på tapetet, og et lite besøk på Vil Vite senteret, med Flokken … Mest sannsynlig, så vil det bli dokumentert både på Facebook og Instagram kontoene til bloggen, underveis …

Og har du lyst, kan du følge oss der … For Facebook trykk her.

Og For Instagram trykk her 

 

Del, lik og anbefal gjerna hemningsløst videre, te venner og familie … Ska Kokken på toppen få litt konkurranse, så trengs det virkelig …

 

👍👍😀😀🤣🤣

 

Romjulen og Jobb eller Ferie …

 

Julå e over for i år og det e bare ein liten sjarmør etappe på jobb igjen, før det blir nyttårsfeiring og et par fridager på tapetet.

Skjønt fri og fri …

Eg vett ikkje ka som e verst i slike tilfeller eg. Gå på “jobb” et par dager, eller væra heima med fire elleville barn …

Man kan raskt argumentere for at jobb blir fri, og det å ha fri blir jobb …

På ein slags merksnodig vis …

 

All erfaring fra tidligere år, tilsier at litt lett arbeidsinnsats her på jobb, muligens trumfe overtrøtte barn som har ramla ut av leggerutiner av ymse slag …

Det e ikkje få år eg har møtt Kånå i dørå når eg komme heim fra jobb i romjulå, kor hu med et desperat uttrykk i andletet gjerna seie …

– Værsegod, nå e de dine … Eg går ut å lufta vettet …  

I slike stunder skjønne eg Kånå godt. Det kan raskt bli underskudd av sunt og godt folkavett, i slike scenarioer …

 

Då e det godt å komma frisk og utkvilt heim, etter litt ferie på jobb …

Liksom …

 

Ha ein flott mandag, Folkens … Om man e på “jobb” eller har ein liten “ferie” …

 

😁😁🤣🤣

 

 

 

Gjestetoalettet …

 

Huset me har leid for ein periode, det e et flott hus med mange gjennomtenkte planløsninger, flotte detaljer og meget høg kvalitet sånn generelt over heila listå.

Det e litt som bror min sa når han gikk inn hoved dørå for første gang under flyttesjauen, før han stoppa litt opp inne i entreen.

Eller, kanskje foajeen e eit meir dekkande ord. Bror min stod i hvert fall der i foajeen, kikka seg litt rundt før han liksom lurte litt på om ikkje kjenningsmelodien te Dallas snart begynte.

Herskaplig, det e nok et ord som e ein passende beskrivelse, på denna eminente boligen.

 

Men, alt som kanskje virke gjennomtenkt te siste fingerspiss, har muligens sine små lyter. Små utfordringer som man gjerna ikkje hadde tenkt på, før man gjerna står midt i ein gedigen Catch 22 …

Slik som når eg lika før jul måtte så inn i granskauen tissa, at eg løp inn på gjestetoalettet, i stedet for badet som e forbundet med vårt soverom.

I slike tilfeller, som med akutt pissetrengthet kan kun få meter væra avgjørande, om man får ein lykkelig slutt på dilemmaet.

 

Eg rakk skålå med minimal margin denna her dagen, lika før jul, når Svigers skulle komma på besøk for å feira bursdagen te Kånå. Faktisk, så va de venta kvart øyeblikk, lika før denna akutte krisen min oppstod …

Så der stod eg. Inne på vårt eminente gjestetoalett. Et toalett som nesten e større enn heila badet i rekkehuset, som me har solgt.

Ein sjelden overdose med kaffi hadde satt meg i denna posisjonen, og ei fast og solid stråla skaut lukst ned i doskålå. Ei stråla som liksom aldri ville stoppa.

Når man då høyre ein bil som komme kjørande opp i gårdsplassen, og man plutselig oppdage at vinduet te gjestetoalettet, et gjestetoalett som e plassert lika ved inngangsdørå, ikkje har sånn sikthindrende film på seg.

Men, e lika klart som vannet på den finaste strandå på Bahamas. Og at gardinen som faktisk kunne hindre innsikt, den e halveis dratt opp …

 

Då e veien te litt lett panikk meget kort. Spesielt når man kjenne at den overskytende resirkulerte kaffitanken, på ingen måte kjentes tom ut …

 

Herreguud … Eg hadde ingen store tanker om å la Svigermor, eller Svigerfar for den slags skyld, bivåna deres kjære svigersønn. Ståande med hagaslangen på utstilling, sånn lika før jul, når de komme opp te dørå for å ringa på …

Tjera vena meg, altså … Eg hadde meir eller mindre få valg, og alle sammen va lika dumdristige som de va umulige.

Strålå stod fortsatt på, fast og stødig som aldri før. Å stoppa den ville absolutt ta for lang tid. Det å strekka seg bort te gardinen for å trekka den ned, kunne også raskt bli fatalt, og mest sannsynlig enda med full nedvask av heila badet …

Sjelden, eller nærmast aldri før, har eg følt meg meir toskjen, enn eg gjorde akkurat der og då.

 

Muskler eg ikkje visste eg hadde før, blei satt iherdig i gang. For eg valgte løsningen med å forsøka å tømma resirkulerings tanken, foran mange andre idiotiske løsninger.

Løsninger som hadde surra gjennom hjernebarken på et brøkdels sekund …

Men, som ble forkasta i siste liten …

Mens eg håpa på at Svigers brukte ekstra lang tid akkurat denna gangen, med å parkera bil, komma seg ut dørene å rusla opp mot inngangsdørå for å ringa på …

 

På mirakuløst vis, og kanskje fordi Svigers fant ut at de skulle snu bilen, før de parkerte.

Så rakk eg heldigvis å få gjort meg ferdig, vaska hendene og dra den forbaska gardinen halveis ned. Slik at hverken eg eller andre, for så vidt havna i detta uføret, på et seinare tidspunkt …

Før Svigers ringte på dørå, og lurte litt på koffår Butleren ikkje åpna i stedet for oss sjøl, når eg åpna dørå med ei velsigna grimasa om andletet …

 

Eg vett ikkje om eigaren av detta huset me leier leser bloggen, men her og nå, så e de i hvert fall advart om denna lille “fall lemmen” før de flytte inn …

Så husk detta, når dåkke endelig flytte inn, ein eller anna gang …

Dra ned gardinen på gjestetoalettet, før man finner på å gjør et eller anna stunt der inne …

 

Så slippe man slike utfordringer som eg havna lukst opp i …

 

Og med den salutten, så velge eg og sei goe søndags kvelden, Folkens … Adios …

 

 

Hamsteren Obelix og Rampenissene …

 

Siden livet, flytting og jobb tok fokuset vekk fra Rampenissenes eskapader denna adventstiden, tenkte eg at me kan gjenoppleve nåken av deiras påfunn.

For sjøl om bloggen lå brakk i nærmast heila Desember, så betyr ikkje det at Rampenissene gjorde det samma.

Ånei du … De har herja i heimen gjennom heile adventstiden, med diverse sprell av forskjellig kaliber. Som denna dagen, når de oppdaga at Familien Vandrende Kaos hadde fått et nytt medlem.

Nemlig hamsteren Obelix …

 

Skjønt, sett sånn i ettertid, og sjøl om det gjerna ser rimelig uskyldig ut der disse to nissene studerer innholdet i hamsterburet, så kunne detta muligens gått verre enn det for så vidt gjorde.

For, når Mini’en og Litlajentå runda hjørna fra trappå, og luska seg inn i stuå, blei de rimelig forferda over scenarioet som utspant seg.

Obelix, vår smått korpulente hamster med et mildt sagt fantastisk lynne, som mot alle odds virkelig har funnet roen i vår kaotiske heim. Han spant rundt i buret sitt som ein katt med sennep i rævå, og virka totalt ute av balanse …

Hamsteren minna meir om ein spik spenna gæren lemen, enn ein avbalansert og harmonisk hamster …

 

– Ed trur Obelix har blitt heilt koko, Tijil … Kauka Mini’en forferda ut.

– Ja … Herreduuud. Eg trur Rampenissane har skremt vettet ut av ham … Svara Litlajentå småskremt.

 

Obelix, som stort sett ligger å nyte livet i sin lille hule, og stort sett kun kommer ut for å hamstre litt mat og kanskje ta seg ein liten spasertur i hjulet sitt …

Han hadde gått komplett amok inne i buret sitt.

Det va jaggu meg spor nede i sagsponen etter løypå han mest sannsynlig hadde løpt, etter han antagelig hadde oppdaga nissene som satt og stod å betrakta ham …

Og ikkje før disse forbaska Rampetrollene blei fjerna, fant småkrypet roen å luska seg forsiktig inn i hulen sin igjen.

 

Men, det gikk minst ein halvtime før han fant skikkelig roen inne i buret. Då han til stadighet stappa snuten ut av åpningen, for liksom å sjekka at publikumet var borte vekk …

– Stakkars Obelix, hvis Rampenissane plaga han ein gang te, så kasta eg de lukst i Bodå … Sa Litlajentå morskt

Ja, det gjør me Tijil … Me gjør akkurat sånn som Mamma gjør me Pappa … Sende de rett i Bodå … Til de forstår alvoret her … La Mini’en bestemt til …

 

Tjera vena meg …

 

 

Eg, Kånå og Kinasjakk slaget …  

 

Eg, Kånå og Kinasjakk slaget …  

 

Det va ein stemningsfull kveld igår med stearinlys på bordet, varm kaffi i koppen og snill ungar i heimen. Alt lå til rette for ein kveld fylt med harmonisk idyll. Heilt te eg spurte om me ikkje ta ett slag Kinasjakk, som eg hadde funnet fram under rydding i Bodå. Og jauda, det kunne Kånå glatt tenka seg, så me satte oss ner med kjøkkenbordet.

Eldstemann lå i badekaret, Litlajentå lekte med Duplo’en sin og Mini’en satt i vippestolen sin å så på Barne-Tv med Han i Midten. Mens me voksne satt og småkonverserte lett øve spillet, kor eg satte Kånå inn i reglene te Kinasjakk.

Me kjørte ein prøveomgang og to før det blei ein liten pause, med foring av Van Halen (Mini’en), Eldstemann blei fiska opp av badekaret og Littlajentå fikk pysjen på seg, stellet sitt og plassert i ladeboksen.

Han i Midten satt fortsatt og kikka på barne tv. Så va me fyrte igang et spill te. Eg har vel aldri sagt te Kånå, at Kinasjakk, det har eg nærmast fått inn med morsmelkå. For der Kånå gjerna satt og spilte Sega foran tv’en, i sin barndoms verden. Va eg ofta plassert foran ett kinasjakk spel, med hu Farmor som motstander, i min barndoms verden.

Det fantes jo ikkje Tv-spill, når eg vokste opp. For all del, det kan godt vær at Kånå sikkert og spilte sånne brettspill, når hu vokste opp. Men, Kinasjakk, der hadde hu lite erfaring visstnok, hu sa ihvertfall så sjøl. Eg valgte jo å tru på Kånå.

 

Så, sjøltilliten den va på topp, og første spill “på alvor” va igang. Itte nåken trekk så ser eg at Kånå har hatt ein bratt læringskurve, og har festa ett lite grep om spillet.

 

Hmm. Nei, det e vel best å visa Kånå kor skapet ska stå, tenkte eg for meg sjøl. Og gjør ett smart trekk, sånn lauseligt sett på det. Men plutselig, så bruka Kånå dei fine stiene eg hadde laga klar, og flyr øve brettet i ein forrykande fart. Eg prøve febrilsk å stoppa framgangen hennas, mens eg panisk ser at mine brikker stadigt blir blokkert.

Taktikken min e lika lekk, som ein rusten russisk reketrålar fra 60 tallet. Han i Midten mase om kveldsmat, Litlajentå ropa fra rommet sitt og Van Halen har starta ein ny konsert te Eldstemann sin store fortvilelse.

Der han fånyttes forsøke å få kontakt, med oss foreldre.

Men der e det lite hjelp å henta, eg sitte å vrir meg i stolen mens topplokket nærmast ryke, av belastningen som nå pågår.

 

Svetteperlene renne nerøve pannen, mens Kånå har fått ett snodig flir om kjeften, hu har nettopp oppdaga kor godt hu ligge an. Konserten fra vippestolen nærma seg klimaks, Eldstemann kava på for å roa Mini’en mens eg ser ein liten åpning.

Ein åpning kor eg muligens kan kjempa meg inn i spelet igjen, om Kånå ikkje ser at hu har lika stor fordel, av trekket mitt.

Eg flytte klinkekulå og sette opp ett pokerfjes mot Kånå. Men, Kånå bare flire tebake, et flir som e bredere enn skjæret på ein brøytebil, gamblingen min e heilt klart gjennomskua.

Kånå triumfere inn te seier.

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.

 

Slukøra må eg ta resten av leggingen, som va det som låg i potten. Så eg finne frem flaskå og gir Skrikhalsen melk, mens eg pragmatisk sende nåken – Du må jo få vinna litt du og kommentarer, te Kånå.

 

Men greit, kjære Kånemor.

Eg innrømme det, sjøl om det jaggu meg ikkje e lett.

Eg lot deg altså ikkje vinna. Da e grett … Du gruste meg, som eg aldri har blitt grust før, i Kinasjakk … Og eg tapte heilt fortjent …

 

Hverken meir eller mindre …

Juletrefoten …

 

Kånå hadde pompøse planer om å pynte juletreet tidlig i år. Faktisk, så var planen å få det på plass, pynte det og ha det klart, til første søndag i advent. Me skulle jo flytta i romjulen, så då måtte jo treet ned like etter juleaften …

Men, når vi fikk tilbudet av husverten me leier huset av, til å flytte inn i midten av Desember, i stedet for første januar …

Så dumpa Kånå de planene, og slo seg te ro med at juletreet fikk komme opp like før jul. Ingen vits å pynte treet, for så å pynte det ned, og til slutt pynte det opp, igjen … Det var me så saktens enige om, både eg og Kånå …

I mine auger, så holde det for så vidt glatt med å pynte treet lille juleaften, slik man liksom gjorde i gamle dager …

 

Allikevel, så må eg jo bare innrømme, at man kan ikkje holde på alle gamle tradisjoner, eller for å si det enkelt, for husfredens skyld kan man glatt la noen nye tradisjoner få slippe til …

En vrang, sær og taus husmor i tiden før jul, fordi man har ulike tanker om når juletreet skal på plass, det finner eg lite fristende.

Men, når datoen tippa tjuende Desember og juletreet fortsatt ikkje va kommen på plass, så begynte til og med Fatter’n å tenke at nå var det på tide å få det opp. Et tre som lå så salig på gulvet i garasjen, i tre plastposer og venta på å slå seg ut i full mundur …

Derfor så rusla eg ut i garasjen mandags ettermiddag, for å gjøre alvor av mine små tanker, om å glede ei smått stressa Kånå.

Ei Kåna som stod på hovudet, for å få heimen klar te jul …

 

Av natur, så e eg velsigna med ein slags kronisk dårlig samvittighet, både for det eg liksom vett eg har gjort galt, men til og med det eg ennå ikkje har gjort …

Slik som det å gå gjennom tollen etter et lite kalas i taxfree’en.

Eller faktisk, så kan eg se ut som den mest skyldige av alle i tollkøen, selv uten å ha gått amok i den samme taxfree butikken. Eg blir som regel grepet av ein slags iboende angst for å gjort nåke eg ikkje har gjort, men kanskje kunne funnet på …

Forstå det den som kan …

 

Faktumet lika før jul sånn uansett, det va at eg ikkje hadde fått på plass detta julatreet, slik eg hadde lovd Kånå … – Sjølsagt sko julatreet opp med ein gang me flytte inn, ka du trur liksom !?!  Hadde eg fortalt Kånå, midt i den verste flyttesjauen …

Men istedet så lå det fortsatt på garasje gulvet … Og der kom det faktisk te å ligge ei litå stund te …

Fordi … Eg fant ikkje julatrefoten …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Frykt og motgang har som oftest ein slags lammende effekt, og der stod eg som ei forsteina statue midt i garasjen, og kikka på dei tre posene med julatre. Kor ingen av de inneholdt julatrefoten …

Ka slags idiot e det som har pakka ned treet da, men ikkje lagt den forbaska foten sammen med treet …

Eg bedreiv litt lett grøftegraving i sjelå, og kom kjapt frem til kim idioten var … For det var sjølsagt meg sjøl … Det e for så vidt et ritual som går inn i ett større mønster, akkurat det at eg finne ut at mesteparten av idiotiske saker og ting som skjer her i heimen, dei e eg som oftast skyld i sjøl …

 

Eg rusla saktmodig inn dørene igjen og finne Kånå på kjøkkenet. Av og te, så e det besta å riva plasteret av i ein kjapp bevegelse, det gjør litt vondt med ein gang, så går det over …

 

– Eg finne ikkje julatrefoten eg !? Seie eg te Kånå, i eit slags spørrende tonefall …

– Finne du ikkje julatrefoten ? Spør Kånå …

Finne du ikkje julatrefoten ?!? … Sier hu forsyne meg ein gang te.

Ligge den ikkje sammen med julatreet da ? Spør hu videre.

Eg rista på hovudet og snur meg mot dørå igjen, vel vitende om ka som komme …

– Ka idiot som pakka ned treet i fjor da, og ikkje la den sammen med treet !??!

 

Me vett alle svaret på det spørsmålet, allerede, og nå visste Kånå det og … Så eg hoppe litt videre …

 

Eg suste ut i vårt eminente rekkehus, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Ein julatrefot kan vel ikkje vær så vanskelig å finna vel, tenkte eg, mens eg saumfarte alle tenkelige steder den kunne ha blitt forlagt …

Sjølsagt uten hell … Den helsikkens julatrefoten va sporløst fordufta … Herreduuuud …

Eg trødde inn ein del andre ting i bilen, og suste tebake te huset, kor eg saumfarte heile garasjen. Samt garasje loftet. Kanskje eg hadde lagt den i ei eska der. Men, neida … Her var den heller ikkje å finna …

Eg spant avgårde ut til rekkehuset igjen, og leita i kvar ein krinkelkrok nede i orginal Boden. Det va jo der julatreet hadde ligget … All logikk tilsa at då burde jo foten også ligge der …

 

Eg har ein tendens te å klamra meg te alle ting som gjør meg unik. Det faktumet at eg ikkje kan leita itte ting, e i Kånå sine auger ein av dei tingene, vil eg tru … Eller … Eg trur ikkje, eg vett …

Derfor leita eg ekstra godt etter … Men, fortsatt uten hell

Eg løp opp alle trappene og gikk løs på loftsboden. Den var jo nesten tom. Så om den lå her burde den væra lett å finna, men den forbaska foten var ikkje å finna …

Slukøra jogga eg ned igjen, ringte Kånå og formidla dei dårlige nyhetene …

 

– Finne du den fortsatt ikkje ? Herrguuud, du kan jo ikkje leita heller vett du !! Den e jo nødt te å ligga der, ein plass … Sa Kånå … Som forventa …

– Har du sett i boden på loftet, det va jo der julatreet lå, før me flytta det ned i Boden nede, fordi du fikk det i hovudet kvar gang du var der ute å henta nåke … Fortsatte hu …

– Sjølsagt har eg leita der oppe … Det e jo nesten tomt, så der va den ikkje … Svara eg, så smått irritert.

– Så du oppe te høyre, andra eller tredje hyllen. Eg meina eg har sett den der … Svara Kånå …

– Ja, eg har det, den e ikkje der ! Svara eg, og va nesten bombesikker før eg la på …

 

Men … Nesten river ingen mann av hesten …

 

Så eg gikk sakte opp trappene igjen, mens eg slengte ut nåken ukvemsord for meg sjøl. Akkurat som om eg ikkje hadde sett den forbaska foten, om den hadde ligget der !!?? …

Det e jo forskjell på å vær toskjen og idiot …

Og så idiot at eg ikkje hadde sett ein svær grønn julatrefot, oppe te høyre i loftsboden, det e eg nå fordømra meg ikkje … Toskjen innimellom, ja … Til og med litt Sosemikkel kan eg vær … Men, heilt komplett idiot … Ånei du …

 

Eg fant julatrefoten te slutt …

Det så dåkke sikkert på bildet øverst …

Eg sa te Kånå at den lå under trappå, inne på vaskerommet …

Hu kikka på meg med eit forbløffa uttrykk i andletet, når eg ga hu den gledelige nyheten …

 

Kånå e muligens lettlurt, men eg vett hu ikkje e dum …

For, detta va jo ikkje te å tru, og Kånå trudde meg heilt sikkert ikkje, heller …

Men, julatrefoten kom te rette, treet kom opp og småtrollene fikk hengt på julatrepynten …

 

Alt anna e vel egentlig heilt uvesentlig … Vil eg tru …

Eller, eg trur ikkje … Eg vett …

 

Punktum …

 

Julefeiring, flytting og ein total bloggkollaps …

 

Halloen Folkens …

 

Eg hadde ein plan i starten på Desember om å igjen holde liv i disse to rampenissene våras, og starta på sedvanlig vis første Desember. Men, så sa det Kaboom …

Det smalt på jobb. Det smalt nåke så inn i granskauen, at eg meir eller mindre tenkte og drømte om pakker, døgnet rundt.

Me har knytta oss tett opp mot netthandel, på stedet som eg jobba på, med slike pakker i butikk utlevering. Men, så har også ein del avsendere begynt å kreve rett hjem leveringer …

Resultatet av dette, når Black Friday, Black Week, Black Month, Cyber Monday etc, etc slo inn for fullt. Det var at me gikk fra åtte – ti privat leveringer rett hjem, til omtrent det tre doble …

 

Når post i butikk på samme tiden mer eller mindre doblet seg, så gikk alle mine planer om å formidle rampenissens eskapader tidlig om morgenen, lukst i vasken …

 

Når vi på toppen av dette hadde solgt vår eminente rekkehus, og måtte starte jakten på et sted og bo, pakke ned hele huset og endte opp med full flyttesjau, like før jul …

Ja, da ble det bare slik i år …

Tiden strakk ikke til, te alt man gjerne hadde planlagt og da må man disponere de små vinduene av ledige øyeblikk, på rett vis …

For og si det ekstremt enkelt : Alt skjedde så fort, og når det hele va over stod sjelå mi igjen, og lurte på ka i himmelens navn som nettopp hadde skjedd …

 

Men … Sjøl om me gjerna va litt i tvil om me ville rekka å komme oss i hus før jul, i dette huset vi nå har leid for et år, så gikk det jaggu meg med et nødskrik …

Helga før jul starta flyttekalaset. Svigers og bror min stilte opp som flyttesjauere, mine foreldre tok seg av småtrollene og varebilen gikk i skytteltrafikk mellom rekkehuset og det nye huset …

Søndags kveld, så var nesten hele jobben gjort, og Kånå så lys i enden av tunellen.

 

Flokken, eg og Kånå, nitti prosent av saker og ting og ikkje minst hamsteren Obelix hadde flytta inn i ein ny heim, på rekord tid …

Julefeiringen ble behørlig feira i ny stue, sjølsagt med sine sedvanlige fartshumper av diverse slag …

Men, de får eg fortelle om litt etter hvert, slik at ikkje alt kruttet blir brukt opp på et innlegg … På en måte …

 

Så beklager Folkens, for at rampenissen rett og slett utgikk i år, da livet liksom tok litt over …

Men, fortvil ikkje …

Kanskje kommer det noen små glimt av diverse høydepunkt, fra adventstiden, for rampenissen har jo vært på besøk …

 

Fortsatt God Jul, Folkens … Nyt romjulene og ta vare på kvarandre …

 

 

Mangel på Rampenissetro, karantene Hotell og Smittevern tiltak …

 

Til Mini’en sin store glede har jaggu meg Rampenissen flytta inn, igjen. Men, for å bruka ein “liten” klisje, har fjotten havna lukst i karantene, i disse tider …

Sjøl ein Rampenisse som har reist langt må finne seg i gjeldende lover og regler …

Då e der godt å se at i hvert fall femti prosent av Rampenisse bestanden her i heimen, følger de retningslinjene som e gitt. Man vet jo sjølsagt lite om slike veseners reiseruter, smitteutbredelse i heimlandet og lignende …

Men, i alle folkeslag og til og med blandt Rampenissebestanden, så finnes det sorte får …

 

 

For, nede på Litlajentå sitt rom sitter en liten Rampenisse jente på nattbordet, da det har gått vide rykter i Rampenisse miljøet, om at sjølvaste Litlajentå hadde mistet troen på disse uskikkelige skapningene …

Slikt går nok ikkje ustraffet hen, og Litlajentå gikk nesten på ein kraftig smell, idag morgens…

Jentå har nemlig i dagene før første Desember, gått hardt ut og hevdet at Rampenissene ikkje fantes. Slikt tull og vas var det bare oss foreldre som stod bak, og til Mini’en sin store forargrelse har hun pepret fyren med alskens konspirasjoner og teorier …

Til og med advarsler fra Fatter’n, om at andre barn har fått svi for slike uttalelser, gikk upåaktet hen …

 

Selv ikkje rykter om at visse barn som hadde krenket Rampenisse miljøet på slikt vis tidligere, faktisk hadde endt opp som offer for lumske rampestreker, bet ikkje på Litlajentå …

– Pøøh, du bare lyge Pappa, ingen Rampenisser kan klippa håret te barn … Kauka hu ut, når eg advarte hu om at slikt faktisk hadde skjedd, i andre hjem …

Skjønt, hu drog hendå litt forsiktig gjennom sine gylne lokker, når advarselen sank litt inn …

 

Men, når hu vakna idag morgens. Va det ein triumferande Mini som stod i døråpningen hennas og peika lukst på nattbordet hennas, mens han kauka ut …

– Herreduuud, Tiril. Tror du fortsatt ikkje på Rampenissen, eller ??

 

 

For der satt nemlig ei uskikkelig Rampenisse Kånå, som hadde brutt seg ut av karantene hotellet, med ei morsk mina om kjeften, og Fatter’n sin hårtrimmer i hendene …

Litlajentå tok seg kjapt te håret, men pusta lykkelig ut, når hu heldigvis fant ut at detta nok kun va ein liten stor advarsel …

Man tulla ikkje med Rampenissene, det e nok tydeligvis heilt sikkert …

 

Her blir det virkelig spennende å følge med, om jentå har lært seg ein liten lærepenge, eller om hun fortsatt står på sitt … !?!

 

To be continued … .. .