Heimturen fra Danmark.

 

Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras.

Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.

Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …

Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland..

Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress …

Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …

Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …

 

 

” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …

 

 

Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare …

Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet …

Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..

Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …

Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …

 

– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …

 

Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent …

Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no …

Så roen senka seg nå for så vidt i bilen …

Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet,

 

” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …

 

 

Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …

 

– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ??  Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …

– Sjøsyke tablettar … E det så gale da ??  Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …

– Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen … 

 

Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram …

Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …

Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …

Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me …

Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …

 

Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind …

Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …

Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …

– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar …

Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet …

Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …

Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel …

Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…

 

F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk.

Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …

 

 

” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …

 

 

Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang …

Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland …

Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …

Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …

 

Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …

 

Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt …

Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …

Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …

 

 

” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …

 

 

Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …

Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…

Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet …

Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …

 

Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …

 

Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet …

Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …

Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …

Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert …

Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.

 

 

” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …

 

 

– E me ikkje kommen lengre ?  Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …

– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …

– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …

 

Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast …

Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet.

Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …

Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …

Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen …

Men, ikkje så hardt nå …

Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …

Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …

 

Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …

 

Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …

– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr …

For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …

 

Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …

Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …

Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …

Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …

Punktum …

 

 

 

Det e ein kjennsgjerning at det å vær pappa e travelt … Man skal følge opp de små, vær ein støttande figur og gi de en god dose trygghet i hverdagen …

Å vær pappa e ein herlige tilstand, men etter som årene har gått og Flokken har vokst frem. Må eg få lov te å sei, at det begynne jaggu meg å nærmast som å bedrive ekstremsport på høgt nivå …

 

Bleieskift f.eks. burde eg jo nærmast fått fagbrev i … Spesielt etter sistemann, Mini’en. For der dei andre lå fint på stellemattå og stort sett var fornøyd med å få ny bleia og godt stell. Så hadde ikkje Mini’en tid te sånn “luksus”, så han at me fant fram våtserviettar, ny bleia og stellematten … Ble det nett som om du skulle hanke inn ein hyperaktiv apekatt på speed …

Då spant krapylet rundtomkringfallera i heimen, med ein eim av dritlukt i dragsuget …

 

Og når man endelig hadde fanga fjotten, var det nærmest som å skifta bleie på ein fullblods ål … Uansett kor forberedt man følte seg, var potensiale for total katastrofe alltid tilstede …

 

Og etter som de to eldste gutane vokste til, og eg som pappa hadde gleda meg til at de kunne finna nytten i å ha kvarandre som kompisar.

Så føles det omtrent stikk motsatt, for meir som hund og katt kunne de vel gjerna ikkje blitt. Og man finne seg sjøl i rollen som fredsmeglar, oftare enn som pappa.

Når de for hundreogfemtiende gang, har flydd i tottane på kvarandre. Igjen, sikkert bare for en liten bagatell …

 

På toppen av isberget, så e det jo bare heilt fantastisk at Litlajentå har utvikla ein slags radar, for å finna måter hun kan akselerere denna prosessen på …

For den jentå kan lista seg rundt i heimen, som ein puma på jakt, og e blitt ekspert på å smugla leker fra Han i Midten sitt rom. Som hun gjerne “forlegger” inne på Eldstemann sitt rom … Eller omvendt …

Som igjen ende opp i full katastrofe alarm, når den ene finner ut ka som ligger inne hos den andre, og sjølsagt beskylde kvarandre for tyveri …

 

Men, etter at hun ble tatt på fersken en gang, så e det denna utspekulerte “KåneKlonå” som faktisk e syndaren …

 

Eller, når jentå i skjul sitte å kviskre Mini’en i øyra, om rampestrekene hu synast han ska finna på … Ein Mini som ikkje akkurat e uvillige te å vær med på nye fantastiske revestreker, her i heimen … Og ikkje bryr seg om det han eller andre, som e hjernen bak fantaskapet …

Som her ein gang når eg tilfeldigvis kom opp på loftet, og høyre Litlajentå står å oppfordre fjotten te å hoppa i “fallskjerm” … Altså, hoppa fra vinduskarmen og ned i sofaen, med paraplyen til Litlajentå, som den famøse fallskjermen …

Gudhjølpe meg, altså …

Mini’en ble pent plukka ned fra vinduet og Megahjernen bak rampen, nemlig Litlajentå, hun ble sendt lukst inn på rommet sitt … Og når tuttå  går forbi meg og e nesten inne på rommet sitt, så snur hu seg å kikka på meg … Med ett svært flir om kjeften …

Jack Nicholson fliret …

 

Og eg tenke småskremt for meg sjøl, at kossen i helsikken har eg blitt Pappa, til detta trollet der … Før det slår meg, at jentå for så vidt har ei mor, som hu har fått sin dose med gener i fra …

 

Det e hardt å vær Pappa … Spesielt når Han i Midten e høg … Høge på livet, e-stoffer, sukker og andre påvirkningskrefter …

For den guten kan jo ikkje sitta i ro … Til og med når han ser på tv e guten nærmast elektrisk, der beinå går som trommestikker, armene flyr i hytt og pine og som oftest ligger opp ned, på hovudet eller med beina opp etter veggene …

Risikoen for å treffa nåken av dei andre tre i sofaen med ustyrlige armer og ben, er jo overhengende, men når han får inn en fulltreffar … Ja, då  e det jo aldri hans feil … Det var sjølsagt eit uhell …

Sjøl om han har fått et mangfold av beskjeder, fra oss foreldre, om å sitte fint i ro og aller helst på rumpå …

 

Sånn generelt, har dei andre i Flokken for så vidt begynt å ta sine forhåndsregler, dermed så har stort sett Han i Midten ei sikkerhets sone på ett par meter, rundt seg …

 

Også har man denna balansen mellom å vær Pappa, og ein god mann for Kånå si, også … Det e ikkje alltid lika lett å finna den balansen, uten at man gjerna går på ein smell, i ny og ne … Som oftast, nesten nærmast umulig …

F.eks. den gangen eg lista meg ut av huset, stille som kjettå, å suste mot byen og jobb, i lykkelig viten om at avgangen fra heimen hadde foregått på eksemplarisk vis …

Ingen i Flokken blei vekka og Kånå sov fortsatt sin dyrebare skjønnhets søvn …

Eg satt bak i lastebilen på jobb med ein god kopp kaffi, hadde akkurat funnet roen etter første turen og fått oversikten over resten av varene … Når telefonen ringe med ett skingrande hyl … Det e merksnodig kossen telefonen liksom har ein heilt aen lyd, når det e Kånå som ringe …

Det e nærmast som om den vett, at nå e det best du svara din fjott, om du ikkje vil gå på tidenes smell … Hverken meir eller mindre …

Og man sitte der å kikka på displayet, å lure på om man ska tørra å trykka på det grønna ikonet, eller bare la den dø ut … Som oftast så svara eg …

 

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, og idiot huske man ei stund at man kanskje var, sist gang man lot telefonen dø ut … Uten å svara …

 

Det å sei at det var ei tindrande glad Kåna, som snakka i andre enden, det ville nok vært ein mild overdrivelse … Eg ville heller sagt iskaldt beherska om tonefallet, når Kånå spurte om eg hadde nåke formeining om kor bilnøklane våres lå …

Lynraskt, gikk mine første tanker til jakkelommå mi, og nesten lika raskt røyk håndå ned i lommå …

Med store forhåpninger om å finna ei tom lomma … Men, lommå var sjølsagt ikkje tom … For der lå jo nøklane til bilen … Den bilen som Kånå for så vidt skulle kjøra Flokken, både på skule og i barnehage med …

Altfor snart svara Kånå bare  – Ok. Før hu la på røyret … Eller trykka meg av, som kanskje e politisk korrekt å sei, nå te dags… Telefonrøyr, det finnes jo nesten ikkje meir. Flokken vett vel nærmast ikkje kossen ein hustelefon ser ut, når eg tenke meg om …

 

Så mens eg suste rundt og leverte varer den gangen … Med nøklane til bilen våras i lommå … Då lurte eg nok litt på, når det gjerna var trygt å kjøra heim, igjen …

Akkurat slike episoder, det har det vel gjerna vært fleire av med årenes løp, uten at balansen for så vidt har blitt bedre, sånt sett …

 

Derfor … Så går det ikveld ut ein hyllest te alle andre Pappa’er, der ute i Norges vidstrakte land … Med et, to eller fire barn eller kanskje til og med fleire og som har ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, i heimen … 

 

Hang in there, pals …

 

 

Follow my blog with Bloglovin
 

Det e mandag igjen og Kånå e tebake i passasjersetet, som muntrasjonsråd, daljert og reiseradio. Det e nå jaggu meg trivelig å ha hu der også, selv om ryggen absolutt e mye bedre og undertegna egentlig burde klart seg sjøl, nå …

Men, eg har på følelsen at Kånå synest det e kjekkere å væra med her, enn å vær stuepike for dei eldste i heimen, som ikkje har begynt på Sfo …

Skjønt, eg ska ikkje klaga eg heller. Der hu sprette ut av lastebilhyttå, som ei grasiøs gaselle fra dei tibetanske steppene, for å levera ein pakke og to …

Istedet for at flodhesten velta seg ut av sitt selvvalgte eksil, lika grasiøs som ein elefant på isdans skøyter …

 

Også sitte me der sammen, innimellom, og irritere oss synkront øve storforlangende kunder, som nærmast trur me ska blåsa opp den oppblåsbare Yakuzi’en de nettopp har fått levert lika, utenfor døren i tredje etasje …

Me har det jaggu meg kjekt og, både heima og på jobb, sjøl om det kan gå varmt i topplokkene på begge, i ny og ne …

 

Uansett … Ha ein flott mandag, Folkens …

😃😃😃

 

 

 

Når man går i butikken og ska handla matvarer, då lika man å vær effektiv. Det e så mange andre ting å bruka tiden man har te overs på, i ein hektisk hverdag.

 

Om det e uke’s handelen eller om man bare ska ha nåken småting, så e det fort inn og fort ut som gjelde. Ihvertfall for oss mannfolk.

 

Det hende jo at man treffe naboen, jobbkollegaer eller andre bekjente, så då stoppe man jo sjølsagt opp å utveksle litt om laust og fast. Diskutere gjerna veret som har svikta denna sumaren, som ifjor og gjerna året før. Eller snøen som fanken meg kom tebake, når man trudde vinteren va over.. Jaja, snø og snø. Slaps e vel gjerna ett meir korrekt ord. Her på vestlandet.

Ofta så slenge man ut ein setning om at “Jaja, me får komma på besøk snart” .. Når man gjerna e i ferd med å avslutta høflighets praten..

Heilt te man treffest på butikken igjen, og ikkje har sett kvarandre siden sist butikkmøte og utveksle dei samme tankane om sumaren, været og vinteren.. Eller andre ting man kan finna på å lira ut av seg. Når man ikkje heilt vett ka man ska sei.

Det kan f.eks utarta seg nett sånn se dette…

“Jaja, me for ta oss ein tur te dåkke snart..” seie den eine

“Ja, det må dåkke vettu, me og må det , te dåkke ja. Jaja, du får hilsa him”   svara den andre

“Jaja, jo takk. Du får hilsa du og.. Jaja, så snakkast me..”

“Jaja, snakkast ja” ..

 

Det e ufatteligt kor mye folk seie “Ja”, akkurat då..

Det va då man sko hatt Kånå der, og sneke inn ett lurespørsmål.. Om dåkke henge med på den 😉.

 

Men ihvertfall e eg sånn. Og stort sett så går det som ein draum. Somme ganger, så klare man til og med å lura seg ut av butikken, uten at naboen\den bekjente såg deg og.

Kan jo godt vær at dei har tenkt samme tanken, og dei gangene me gjerna treffest, så e det fordi man va litt uheldige med timingen, begge to. Mens man sneik seg rundt i butikken, som ein hemmelig spion.

 

Men den store flaskehalsen i detta prosjektet, det e som oftast når man komme te kassen.

Uten unntak for min del, hverken meir eller mindre, så havna eg alltid i den køen som tar lengst tid, sjøl om man tok oppstilling i den med minst folk av alle.

Det slår ikkje feil. Og rett før det e blir din tur, så ska man sjølsagt skifta betjening i kassen, eller kanskje va det tomt for papir i kvitterings skrivaren, som sjølsagt må hentast på lageret eller kanskje har kunden foran deg nåken varer som ikkje e prisa, og den i kassen må ringa\springa\ropa for å få rett pris.

Årsakane e endelause. Men konstante.

 

Men somme ganger så får man gjerna ei “pen” aldrende Frue foran seg i køen, som sjølsagt ikkje har funnet fram veskå eller pengetaskå for å gjør seg klar te å betala. Ei som ikkje begynne å leita itte den eingang, før hu har fått høyra summen.

 

“Åh ja, såpass ja..” seie Fruen gjerna sarkastisk, og løfta veskå si opp på disken.

 

For så å begynne og stua pepper spray, hårskum og andre skumle eller antikke gjenstander itte kvarandre, opp på disken. Før hu med ett triumferande ansikt finne pengepungen sin, som nærmast e sprengt av småpenger.

 

Fruen finne ei bunka med høvdingar frem, men hu ombestemme seg i siste liten og vil bruka småpengene istedet. Fornuftigt det, for all del.

Men, det e jo sikkert som banken, at hu har akkurat litt for lite, og må stupa ner i veskå på leit itte høvdingane, igjen.

Til og med kassadama har begynt å få det olma blikket. Mens hu kikka motlaust på den voksande køen og plinge infernalsk på ringeklokkå, itte forsterkningar.

 

Fruen får betalt, og får igjen endå litt meir småpenger sånn at neste gang, tar endå litt lengre tid. Så e det samme rutinen om igjen, bare omvendt. Når ting ska opp i veskå igjen.

Gudhjølpe meg, altså …

Eg kan bli så eitrande irriterte når eg havna bak sånne, at eg vett nesten ikkje kor eg ska gjør av meg. Men det e jo bara å smila fint, og gjør som om detta går heilt fint. Og det gjør jo egentlig ikkje det. Det e bare det at minuttane i kassakøen, e omtrent som ventetiå sjå tannlegen. Man vil helst få ting gjort å komma seg ut.

På toppen av det heila så har Fruen gjerna sneke litt i køen og. Sånn liksom unnskyldt seg foran deg, med ei sånn stakkarslige mina. Eller med ett bykst man absolutt ikkje hadde forventa fra ei med rulator, som hoppa føre deg te neste kasse ved siden av. Som nettopp åpna.

 

Ein gang når eg hadde Litlajentå med meg.

Og ei sånn utspekulert Frua lurte seg foran oss i ett ubevokta øyeblikk, med ein tjukk eim av “Frue” parfyme , lausparykk og ein skummel Mink hengande rundt halsen. Og ett hovent arrogant blikk. Et sånt blikk man må leva ein mannsalder for å beherska te det fulle.

Så spør Litlajentå …

” Pappaaaaa, koffår sneik hu damå med “Hunden rundt halsen” seg foran oss, va det ikkje vår tur nå !!?? . Og pappaaaa, koffår lukta hu så masse  ?? “

Sjølsagt såpassa høgt at både vår kø og køen ved sden av, begynte å humra i takt.

Normalt, når småfolket komme med sånne flaue kommentarer, så pleie eg å snakka det fint vekk med ett unnskyldande smil om munnen. Men den gangen bare datt det ut, før eg fekk tenkt meg om.

” Nei, hu ser gjerna ikkje så godt, så hu såg oss sikkert ikkje her i køen.. Det e ikkje så lett å bli gammal vettu, då trykka di gjerna litt for mangen ganger på parfyme flaskå og, for de kjenne ikkje luktå med ein gang … Sa eg, mulig ordvalget va nåke annerledes, men med samma meiningå.

“ÅÅÅja..” Svara Litlajentå nåke forundra, men forsåvidt fornøyd.

Hvis blikk kunne drept, hadde ikkje eg skreve detta innlegget, vil eg tru. Men småhumringen i begge køene auka i volum, og hu i kassen såg ut som ein rødsprengt hummar, som satt på ein vaskemaskin med ødelagte foringar. Mens tårene begynte å trilla fra øyekroken. Og gjemte ett flir bak håndå.

Jach Nicholson fliret..!?

 

Og når du endelig har fått betalt og kommen deg ut i bilen for å kjøra heim, så havne du heilt tilfeldig bak samme Fruen, i strikkmotor bilen sin, stående foran deg først i køen, igjen. Kanskje i ett kryss eller rumdkjøring.

Den eina lukå itte den andra går Fruen hus forbi. Man sitte og undra seg på om det e innafor å trykka på fløyta eller ikkje.

Men så. Lika før man har bestemt seg for å fløyta.

Og i den minsta lukå te nå. Så slippe Fruen strikkmotoren laus. Det lukta svidd clutch, olja og ein blanding av dekk og asfalt.

Både minken, lausparykken og gebisset havna i hattahyllå på bilen, og flira skummelt mot deg.

Mens Fruen flyr ut i krysset med blikket fast festa lukst rett fram. Hu passere mellom ein semi-trailer og ein buss, med nåken millimeters passaje.

Og inn i tryggheten på andra siå.

 

Mens du sjøl, blir sittande komplett paralysert, itte å ha bivånt denna halsbrekkande manøvren. Og våkna ikkje te, før folk bak begynne å fløyta på deg.

Ein skags skjebnens ironi, liksom.

 

Te slutt så enda man gjerna opp med å lura litt på, kossen i helsikke ett sånn råskinn i trafikken, kan prestera å bruka så lang tid, i kassa køen..

Rett og slett.. 😃😃😁

 

 

 

Det har dukka opp en mulighet, som me kanskje tenker litt på å forfølge. I den forbindelse, vurderer me faktisk å legga ut selveste Boden med et medfølgende eminent rekkehus på ca 150 kvadrat, ut for salg. Denne boligen er virkelig mye hus for pengene. Med tre solrike terrasser, to bad, en berømt bod og en mindre berømt takbod, fire soverom (eller fem, da vi bruker kontor/bod på loftet også som soverom) …

Tre soverom, bad, vaskerom og entre befinner seg i første etasje, samt selveste Boden i forbindelse med carport. Andre etasje inneholder en luftig stue og romslig kjøkken. Mens i tredje etasje er det to soverom, en liten lofts stue, et lite bad og utgang til terrasse

Dette eminente rekkehuset befinner seg i Haugesund, nærmere bestemt innerst i Tømmerdalen. Rekkehuskomplekset er pent beplantet, har en flott lekeplass og er et perfekt sted for småbarns familier. Her kan man trives om man både søker sosialt samvær, men også til tider ønsker å være for seg selv. Komplekset ble bygget over to byggetrinn, hvor vår del ble ferdigstilt Desember 2011, og del to ca to år etterpå.

 

Kjøkken, stue og bad er for så vidt oppgradert, siden me overtok boligen i 2011. Boligen må også oppleves for å få riktig inntrykk, da mange har blitt overrasket over hvor luftig og stort det er i andre etasje. Hvor stue og kjøkken befinner seg. Kjøkkenet har også utgang til en koselig terrasse som på en nydelig sommers dag, har sol til langt på kveld.

Stue og kjøkken blir på en naturlig måte adskilt, av trappehuset som går gjennom boligen, fra første til tredje etasje. Slik at kjøkkenbenken med oppvasken ikkje er det første besøket ser, når de kommer opp i stua …

Kjøkkenet har i senere år blitt utvidet med Ikea innredning, da Kånå innså at hun hadde undervurdert behovet for skap plass. Det ble også satt inn et ekstra høyskap, slik at det nå er integrert fryseskap og kjøleskap hver for seg, istedet for kombinert. Slik det var når vi overtok boligen. Kjøkkenet fikk også mer benkeplass og tre ekstra skuffereoler, samt tre skuffer under sittebenken ved kjøkkenbordet …

 

Skulle dette være av interesse, så send gjerne en mail til [email protected], eller ta kontakt på mobil : 960 17 040 … Så kan me ordne med en liten titt, om noen har seriøse henvendelser …

Prisantydning ligger vel ca på 3 300 000 – 3 500 000 ,- vil eg tru, da det er det andre med samme planløsning som oss, har gått for, de siste årene …

Ta en titt nedefor, på bilder fra dette eminente rekkehuset, med tilhørende berømt Bod … Del gjerne, eller send til noen du vet som søker bolig, her i distriktet …

 

Kjøkkenet med praktisk kjøkkenøy. Kjøleskap litt skjult til venstre, oppvaskmaskin under vask og stekovn/mikro i høyskap til høyre. Røros Metall kjøkkenvifte i taket …

 

Her er den nye Ikea delen i bakgrunnen, med integrert frys i høyskapet.

 

Romslige skuffereoler med god benkeplass over. Stikkontakt med to usb kontakter bak kaffemaskinen, nedfelt i benkeplaten …

 

Flott sort Hällviken vask fra Ikea …

 

Eksklusive fliser over kjøkkenbenken.

 

Koselig kjøkkenøy, hvor man kan ha barstoler bak, med stikkontakter under til laptop, f.eks …

 

Romslig stue med ekstra takhøyde …

 

Et koselig sted å nyte kvelden, når småtrollene endelig er i seng …

 

God veggplass til bilder, reoler eller lignende …

 

 

 

 

Koselig terrasse utenfor kjøkkenet …

 

 

Terrasse utenfor kjøkken, med utdragbare levegger på begge sider …

 

Lekkert vaskerom med praktisk innredning …

 

 

Koselig sykrok te Kånå i heimen …

 

Bad i første etasje …

 

Her er det både dusj og badekar …

 

Stor skyvedørsgarderobe nede i gangen, med møbelinnredning i hvitt tre.

 

Stor terrasse i bakgården, hvor man kan nyte morgensolen i ro og fred … Med tre nisjer til blomster eller andre dekorative ting …

 

 

 

 

Barnesoverom i første etasje

 

Barnesoverom 2 i første etasje

 

Plantegning 1 etasje …

Plantegning 2 etasje … ( Kjøkkenøya er snudd og Kjøkken innredning langs langvegg er montert i senere tid … )

Plantegning 3 etasje …

 

Terrassen i 3 etasje …

 

 

Rekkehuset ligger i et attraktivt, meget familievennlig og rolig område, med kort veg til skole, barnehager og butikk. Bussforbindelse til både sentrum og Raglamyr handelsområde, er meget god med avgang hver halvtime. Det e kort veg til tur og rekreasjonsområder.

Skulle dette være av interesse, så send gjerne en mail til [email protected], eller ta kontakt på mobil : 960 17 040 … Så kan me sikkert ordne med en liten titt, om noen har seriøse henvendelser …

Prisantydning ligger vel ca på 3 300 000 – 3 500 000 ,- vil eg tru, da det er det andre med samme planløsning som oss, har gått for, de siste årene …

 

 

 

Me måtte finna på nåke med Flokken meinte Kånå på lørdag, når vestlandsværet endelig viste seg fra den goa sidå, igjen. Det har jo vært ein begredelig Juli, med tanke på været. Me hadde planlagt å lufta teltet våras å dra på campingtur ei helg liksom, men det har været satt ein stoppar for, sånn enkelt og greit …

Det finnes ikkje dårlig vær, bare dårlige klær. Men, et slikt utsagn som me ofta bruka her på vestlandet, det teller ikkje når man snakka om telt-tur … I hvert fall ikkje med ein Flokk på fira og to småslitne foreldre …

Eg ser liksom ikkje føre meg at ville blitt nåke kos, med ei litå elv rennende gjennom teltet, dassvåte klær og birsure barn som ikkje vett ka de ska finna på. Mens man e forvist inn i et lite telt på tur. Då kan eg heller vær heima, spør du meg. Men igår, då stod solå høgt på himmelen og temperaturen va absolutt godkjent …

 

– Minigolf, kanskje ? Sa eg te Kånå, og tenkte at det kunne jo vær gøy. – Ja, det hørtes ikkje dumt ut. Svara hu … Og dermed så blei det Minigolf …

 

Dei to eldste ville heller sova. Eldstemann forstod eg godt, for han har vært på data-treff med noen kompiser, denna helgå. Men, Han i Midten på tolv år kunne jo godt vært med, istedet for å sløsa vekk godværet under dynå. Det gikk for så vidt som eg frykta, men hadde tenkt på forhånd. Guten blånekta og blei liggende i sengå, mens me tok småfolket i heimen med oss, og satte kursen mot Karmøy …

Minigolf banen ligger jo der. – Ska me spilla Minigolf her Pappa ? … Det e jo bare sauer og kyr her …Seie Litlajentå, mens me begynte å nærma oss stedet og passerte den eine gården, itte den andre.

– Jepp. Svara Kånå … – Det e best me passe oss mellom banene, så ikkje kyrnå komme å tar oss. Legger hun til. Litlajenta sitt andletet blir hvitt som et laken, mens Mini’en gispa høgt. – Eg nekta å gå ut av bilen, om det e sant. Svara Litlajentå. – Eg og. Legge Mini’en te. – Eg vil ikkje bli spist av ei ku. Fortsette han, nåke fortvila …

 

Jauda … Men, det gikk seg te. Det va ingen kyr å se i mils omkrets, når me kom ut å parkerte. Jaja, det va garantert ikkje sant, men det visste ikkje småfolket, sånn uansett …

 

Når det då både var kyr og høner inn på sjølve Minigolf banen, blei sjølsagt Litlajentå og Mini’en nåke betenkt. Men, det gikk seg te når de kjente at dyrene var av plastikk …

 

Kånå imponerte stort på den ene banen, og kylte golfballen ned på ett slag !!! … Hole in One … Fatter’n fikk så hatten passa, når han kun tok bildet, istedet for å filma … Fortærande og, for når eg filme så e som regel det galt, men når eg ikkje gjør det, så e det fanken meg feil då og … Jaja, mot normalt, sånn egentlig … Med tanke på at det ei Kåna det e snakk om …

 

Fatter’n på leit itte golfballen sin når han allerede på første hull, undervurderte kraften man burde bruke. Og havna langt inne i hekken …

 

Åsså, fant me raskt ut at det å holda litt avstand, når det var Mini’en sin tur, muligens ikkje var dumt …

 

Igjen, så gikk Fatter’n på ein styrkesmell, sneia gåså i bak kant og havna bak om et julatre …

 

Siste banen var knall kjekk … Mest fordi man måtte plukke ballen opp av vannet, om man tok litt for hardt i … Noe Mini’en gjorde te gagns, siden det sjølsagt var gøy å leka litt i vannet …

 

Her gikk eg jo nesten på ein smell. Men, heldigvis var det helst foran Mini’en hadde et litt stort utslag, på golfkøllen … Ellers, kunne det raskt blitt Tante Pappa …

 

Ein super lørdag, blei avslutta med ein mini-piknik ute på Visnes gruveområde. Kor småfolket kosa seg på lekeplassen, mens me foreldre nøt litt ro og fred på ein benk …

 

 

 

 

Fartøyet me romstere rundt omkring i på denne herrens velsigna jord, det forvitrer etter hvert som årene går. Det har eg virkelig fått kjenna litt på, og gjerna spesielt dei siste årene som har gått. Der eg før gjerna både såg og følte meg som en frisk, ungdommelig og sånn nåkenlunde allright fit fyr. Har eg nå gjerna blitt ein gråsprengt, smått korpulent og pompøs fyr som kanskje ser ufordragelig klok ut …

Eg minnast ennå den dagen, når eg parkerte lastebilen ved siden av et stort vindu, som fungerte som et fullverdig speil. Kor eg muntert bedrøvelig oppdaga, at eg gjerna ikkje hoppa lika grasiøst ut av lastebilhyttå, som eg gjorde i mine glansdager som yrkessjåfør …

Nå har heldigvis ikkje det medført nåke spesielt tungsinn, sosial angst eller lignende, men kanskje heller skapt litt lett forbigående dårlig selvtillit, til tider. For all del, eg har vel nok selvinnsikt te å forstå at eg ikkje e den mest atletiske fisken, i akvariumet lenger. Men, eg har ikkje tenkt å bli en slik treningsnarkoman i førtiårene, som tumla gjennom livet i konstant frykt for å bli innhenta av alderdommens grep, heller …

 

Eg har forsont meg med at det legemet eg har, definitivt ikkje passa te alt eg kanskje sko ønska det gjorde, meir. Uten at det for så vidt går heftig utover nattesøvnen …

Livet ligger jo fortsatt foran meg, å ikkje bak meg og det e i hvert fall langt fra over, sånn egentlig …

 

Men, på fredag når eg suste rundt å leverte varer, blei eg muligens innhenta av nok et av alderdommens umiskjennelige tegn. Som for så vidt sjelden har skapt utfordringer for meg på jobb før. Allikevel, så har eg nok hatt noen små følinger med fenomenet, tidligere. Eg e jo i overkant glad i å lesa bøker. Spesielt Tom Egeland sin føljetong om den komplekse arkeologen, Bjørn Beltø …

På sett og vis, håpa eg virkelig Tom Egeland aldri lese denna bloggen, då eg muligens e sterkt inspirert av nettopp Egelands skriverier. Og muligens har lånt “noen” formuleringer, her og der …

Men, som ein leser så fint skreiv te meg, når eg nevnte detta før ein gang – Vi er alle lånere, på livets landevei … Uansett, så har eg innsett de siste årene, at augene ikkje heilt spille på lag meir. Derfor har lesebriller blitt min nye følgesvenn, sammen med ein god kopp kaffi, når eg flykte fra virkeligheten og inn i bøkenes fantastiske verden …

 

Så, når kjørelederen min ringte litt ut på fredagen, og lurte litt på kor eg hadde levert ei eska, siden kunden hadde leita rundt heila huset sitt, uten å finne varene sine …

Som eg hadde satt på dørstokken, etter avtale, og sendt melding te kunden om …

 

Då blei eg litt satt ut. Tjera vena meg, e kunden såpassa blind at de ikkje såg eskå, som lå rett ved siden av inngangsdørå ? … For all del, et av livets paradokser e jo at man somme ganger blir blinde, for det som ligge rett foran nesen på en. Men, denna eskå kunne man umulig ha oversett, når man åpna inngangsdørå si. Tenkte liksom eg, lett irritert øve kundens manglende synsevne …

Men, så va det et tall, som liksom beit seg fast bak i hjernebarkens uransaklige irrganger, nemlig trettisju … Sa ikkje kjørelederen min at adressen va nummer trettisju ? …

Hmmm … – Her e det noe muffens. Sa ein munter stemme te meg, langt bak i fra underbevissthetens kjernesenter. Eg ga kjørelederen kjapt beskjed at eg sko sjekka opp i saken, å la på røyret. Før eg durte lukst inn på kartfunksjonen på telefonen, leita opp den siste adressen eg hadde søkt på og fikk meg ein liten overraskelse …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

Trettisju va absolutt ikkje den adressen eg hadde søkt opp, men et nåke lignende tall stod det jo …

Nemlig trettito …

 

All irritasjon øve kundens manglende syn, projiserte seg raskt over te sjølvaste meg sjøl. Eg hadde i farten heilt klart sett to istedet for sju, og levert esken på feil hus. Herreguuud … Eg beit i meg forbannelsen øve min egen manglende synsevne, istedet for kundens, og ringte sporenstreks kjørelederen min og ga beskjed. Saken ble heldigvis løst rimelig kjapt, og kunden fikk esken sin, til slutt …

Mens eg, med min nåke sårede yrkes stolthet, som den som sjelden eller aldri, levere feil. Den fikk seg ei liten stor ripe i lakken …

Eg må jo innrømma, at eg har forbanna meg øve nåken bedrifters evne, te å ha ekstremt liten skrift på merkelappene sine. Men, må vel også bare innse at lesebrillene som har vært forbeholdt boklesning, nå også må få vær med på jobb på fast basis. Slik at eg ikkje går på fleire slike småflaue smeller.

 

Og ikkje minst, som eg nevnte litt ovanføre … Somme ganger blir man blinde for det som ligger like foran seg, og et paradoks va vel gjerna at eg meinte det om kunden, istedet for den som eg gjerna burde gjort det om …

Nemlig meg sjøl …

Ha ein fortreffende søndag, Folkens …

Med eller uten lesebriller …