Det e lenge siden detta innlegget blei oppdatert, og nå e Flokken blitt sju, ni, tolv og femten år, og Fatter’n har skrevet blogg i fem-seks år … Om livet etter at Mini’en kom te verden … Minstemann …

Det e jo gjerna ikkje så lett å setta seg inn i Familien Vandrende Kaos sitt liv, om man e førstegangs leser.

Så, her e ei litå historia om den spede starten på denne bloggen, som eg virlelig kose meg med når overskuddet e der. Men, som eg somme ganger legge vekk, når hverdagen gjerna blir litt hektisk …

Les litt om oss, og årsaken te at det gjerna endte opp, med nettopp ein blogg … I et lett oppgradert Om oss innlegg … 😀😀👍… Skreven for nåken år siden …

 

The Story …

Me satt på Bømlo i hyttå te Svigerinnå og Bror te Kånå i påsken, og hadde oss litt godt i glasset og koste oss skikkelig.

Og itte litt høytlesning fra bloggen nevne Svigerinnå mi, at det ikkje va ett sånt “Om oss” innlegg, eller presentasjon på bloggen.

Ikkje ein skikkelig ivertfall …

Så, itte over ett halvt år med blogging, va det gjerna på tide med eit lite innlegg “Om oss”…

The Story, på ein måte.

Og den starta jo egentlig på fødestuen, den femte Juli for snart tre år siden. Kånå hadde blitt lagt inn ca ei uka i forveien, siå vannet va begynt å gå.

Storken hadde feilberegna kraftigt, og Mini’en dukka opp nesten to månader for tidlig… Eg og Kånå hadde allerede tre småtroll fra før, Litlajentå på to, Han i Midten på fem og Eldstemann på åtta …

På toppen av heile denna fadesen med Storken, hadde me bestillt feriehus i Danmark fra den 6 Juli …

Men, eg og Kånå hadde blitt enige om at eg bare sko reisa med dei andre tre, om ikkje Mini’en va kommen te verden før. For sikkerhets skyld hadde eg tatt med meg han eg har fra før på tjueein, som stand in for Kånå …

Det e som eg har sagt før, forskjell på og vær “toskjen” og “idiot”, og eg va ikkje såpassa idiot at eg reiste på tur me tre galne småtroll, heilt aleina …

 

Mini’en

 

Heldigvis, spant Mini’en ut i tre tiå, midt på nattå, eg rakk å holda guten litt, gratulera Kånå og sova ca tre-fire timar, før ferden te Danmark starta … Og det e liksom litt symptomatisk for livet etter fjerdemann … Mini’en …

Stikkordet må vær “hektiskt”..

 

Eldstemann og Litlajentå …

 

Der dei andre tre hadde kvar sine forskjellige egenskaper, i sine fyste leveår. Hadde Mini’en alle sammen, på eingang. Han va ett fyrverkeri, and then some … Hverdagen gikk fra å væra mildt travel, te usannsynlig hektiskt.

Og når guten va halvannen månad, skjedde det som egentlig e forløparen te at det i det heila tatt e blitt ein blogg av det …

Kånå va heima med flokken, mens eg va på “SildaJazz” med Svigers og bror min. I ett ubevokta øyeblikk, kor eg va ein tur på “Litlahuset” og tømte tanken. Da så Bror min og hans utkårede kjekke kjæreste, sjansen te å ha det litt morsomt på min bekostning …

De la inn ett par famøse statusoppdateringar på min Facebook vegg. Om eg ikkje huska feil, så va den eine “Dritings.com” .

Det va den Kånå fikk med seg og, for hu va kjapt ute med å kommentera, og indirekte med på å gi bloggen sitt navn …

Svaret va som følger…  “Flottings, nøklane te Bodå står i ” …

Og det gjorde de og … Men itte litt godsnakking, fekk eg komma inn, men det såg svart ut ei stund der …

 

“Orginal” Boden

 

Den påfølgande søndagen, kor eg mildt sagt va ute av drift og Kånå ikkje ville vekka meg. Klarte Kånå å trø gjennom ei hylla og vrikka foten kraftigt. Mandagen kom, og eg for på jobb, litt utpå dagen va det nåken som klaga seg litt på Facebook, øve at livet va så travelt.

Sikringane i hjernebarken gjekk, lyset kom på og min fyste historie på Facebook va ett faktum.

 

Eg, som ikkje hadde meir enn 8-10 likes, når eg la nåke ut på Facebook hadde plutseligt femti-seksti … Ei spira va sådd … Eg følgte opp med fleire anekdoter fra hverdags galskapen i heimen.

“Bodå” blei ein gjengangar, ein plass for litt selvransakelse og arena for bot og forbedring …

Treff responsen va vekslande, men eg va igang. Eg hadde funne ein måte å få ut litt damp i hverdagen. Ein slags sjølterapi …

Så, litt utpå seinsumaren 2015, og itte å ha terrorisert mine Facebook venner, med mine historiar, i et år.

Logga eg meg inn på Blogg.no, itte fleire anmodninger om at eg burde absolutt starta ein blogg … Eg lagde ein profil, og trykka enter …

JegGikkBareiBodenenTur.Blogg.no …

 

 

For så å få fullstendig angst, og logga meg ikkje inn igjen før itte tre uker … Eller, eg va jo inne å kikka om nåken hadde vært inne på den, men uten nåke innhold på bloggen, hadde jo ingen det  … 🙈🙈🤣🤣

Men, itte tre uker la eg inn ein del av historiene fra Facebook, for så å venta på om det va meir respons då …

Og det va det … Først femti leserar, så hundre og femti … Tohundre … Før eg fekk ein toppnotering, som blei behørig feira … Seks-syv hundre lesere …

Og rett inn på Topplisten på Blogg.no … Den gangen …

Tjera vena meg …

 

Der i fra og ut, har det bare tatt av …

Det e ikkje ein glansbilde blogg øve kor flott me har det, men heller rett fra levra kossen hverdagen e, med små barn i heimen …

Ein arena for humor, hverdags galskap og finurlige skråblikk fra ein massebarns pappa …

Eg trur det e det som gjør at så mange komme igjen og lese, det at det e så folkelig og gjennkjennbart. Det e rett og slett sånn gjerna dei fleste av oss har det i heimen … Sånn egentlig …

 

Så, “Bodå” e nok kommen for og bli. Så lenge dåkke leserar stikke innom, i hvert fall …

😀😀😀

 

Og detta får bli våras “Om oss”…

Jeg Gikk Bare i Boden en Tur – The Story …

Les, lik og del øve ein lav sko, anbefal te venner og familie om du lika oss …

Ein blogg som kanskje e med på å gi nybakte foreldre litt lavere skuldre, skarp gjennkjennelses faktor hos andre og ein god dose latter med på vegen, te alle …

 

 

 

Eg e sliten idag, skikkelig sliten … Hovudet e tomt, kroppen tom … Og motivasjonen te å trylla frem nåken ord e på bånn … Derfor komme det ein liten historia som hendte for nåken år siden, når me hadde ein småsliten gammel Mercedes V-klasse …

Og eg sjølsagt gikk på ein smell … Igjen …

 

Aldri før har eg Skyndta meg Seinare …

Joda. Sånn ellers går det jo heilt greit. Kan man sei. Eg sko i hvert fall henta Eldstemann på fotballtrening, idag, han hadde fått haik med nåken andre på laget te treningå. Det va ikkje så mye anna som stod på tapetet ikveld, foruten å henta guten. Jaja, ittemiddagen har forsåvidt gått unna den, med ein Mini som blånekta å ta smertestillende tabletter.

Så Kånå blei nødt te å peisa opp på apoteket, for å kjøpa flytande medisin for smertene.

Litlajentå va sporløst fordufta når eg kom heim, for så vidt Han i Midten også. De va visst på besøk hos vennene sine. Men før eg kjørte for å henta Eldstemann, fant Kånå ut at det gjerna va på tide å hanka inn Litlajentå, ihvertfall. Hu fant trollet borte på ein lekeplass i nærheten, og va absolutt ikkje fornøyd med å bli hanka inn …

 

” Eg snakka med mor mi på telefonen når de braste inn dørene, og måtte nærmast bare avbryta med ein gang …

 

De seie jo at to like magnetiske poler ikkje heilt passa ilag, på ein måte. Og dei to e jo to alen av samma stykke, og når den eine hente inn den andre. Då kan man vel egentlig ikkje forventa nåke anna enn litt baluba. Men trolljentå roa seg fort. Det va bare te å finna litt mat det, så stilna opposisjonen ganske kjapt.

Kånå føyk rundt å uffa seg øve utysket som ikkje ville lya, eg fant ut det va lika godt å komma seg ut dørene. Sjøl om det va litt tidlig.

Eg lista meg forsiktig ner trappå og strauk på dør. Somme dagar e det greit å søka tilflukt i ett kjærkomment lite friminutt, fra hverdagen i småbarnsfabrikken.

Det e ein liten smak av Indian Summer her på vest-landet, så alle vinduene røyk opp i bilen og stereoen blei slått på full guff.

 

Eg suste nedover vegen med vinduene på vidt gap, ein mild bris i andletet og sang muntert bedrøvelig med på Travis sin gamle slager “Why does it always rain on me”…

 

Eg rygga galant bilen inn på ein ledig plass, og satte meg godt te i setet. Det va fortsatt minst tjuefem minutt te treningå va over. Så litt nettsurfing i avisene va absolutt på sin plass. For så vidt fant eg ut at eg gjerna kunne gjør nåke fornuftigt, med det samma eg satt der. For bilen e gått i nødmodus itte mitt lille reperasjons stunt her tidligare …

Derfor har den mista ein smule effekt kan man jo sei. Den akselerere i hvert fall ikkje som før, det e ihvertfall heilt sikkert.

Men, eg må nok belaga meg på ett lite verkstedbesøk, fant eg ut. Det va ingen vei utenom for å få bilen ut av nødmodus, ikkje som eg fant i hvert fall. Eller kanskje eg kan høyra med han eine eg levere varer te, han har jo meir eller mindre verksted på låven sin. Det va absolutt ingen dum ide, vil eg tru.

Klokkå nærma seg, eg jumpa ut av bilen og rusla mot hallen for å henta guten … Men … Når eg kom inn dørene va det ikkje ein gutt å sjå fra fotballaget hans … Null, nada og niks.

 

Herregud … Det va sikkert på gymnasbanene de trente på onsdagen ja, trudde eg. Men, mens eg satte meg i bilen og fyrte den igang, tenkte eg det va best å ringa Kånå for å sjekka..

– Du, det va på gymnasbanene de trena idag. Og ikkje i hallen. Spurte eg, nokså forsiktig.

– Ja, eg sa jo det te deg. Det va det sista eg sa for du e jo så distre. Svara Kånå oppgitt, før det blei heilt stille.

– Åja, Jojo ... Svara eg …

– Det e vel der du står nå, håpa eg … Ellers står jo stakkars guten å lura på ka som skjer ... Kom det kjapt fra Kånå … Nåke mistenksom va hu også, kunne eg høyra …

– Jaja. Tjera vena meg. Sjølsagt gjør eg det. Ka du trur. Løy eg, så vakkert at eg nesten trudde på det sjøl. Mens eg febrilsk lukka begge vinduene i ein fart, så Kånå ikkje sko høyra at eg kjørte.

– Sjå der ja. Der komme han jo. Fortsatte eg og kleiste på røyret, eller trykka i hvert fall på øyredingsen …

Før eg slapp ein brakfis … Men angra fire sekund seinare … Å spisa nesten ein heil kartong med druer te dessert, det va gjerna ikkje smart. Og igjen trykka eg febrilsk på vindusknappane for å få vinduene opp igjen, slik at eg ikkje omkom av mi egen drittlukt.

 

” Gudhjølpe meg … Eg må snart læra meg å gjør ting med måte, tenkte eg med meg sjøl … Mens eg gispa inn frisk eksoslukt fra landeveien …

 

Eg ga på det eg hadde. Men ein sleten V-Klasse i nødmodus e ikkje akkurat nåke hurtigtog. Og sjølsagt havna eg bak ein som hadde allverdens tid, med å komma seg der han sko. Kanskje han grua seg te å komma heim te Kånå si. Ei ilter, småsint men stort sett snill ei. Som kanskje va i øvekant irritert for ett eller anna.

Det e vel ikkje bare eg, som har klippekort på å gå i baret, minst ett par ganger i vekå. Slike som meg finnes vel overalt. Til og med i ein Tesla Model X.

På Flotmyr suste eg forbi i tofelten og han forsvant i ei braksvart røyksky av eksos. Det va såvidt eg såg frontlyså igjen i tåkå bak meg. Men skitt au. Eg hadde ein emergency her. Vidunderet våras tok høyresvingen i rundkjøringå med bravur, og det kvein i alt som kunne kvina. Før eg suste oppover Skjoldavegen i sneglefart …

 

Aldri før har eg skyndta meg seinare, men det gjekk så fort som det kunne …

 

Og endelig vrei eg skilpaddå inn på parkeringen ved gymnasbanene. Spant øve grusplassen mens eg spratt i taket. Det va ein haug med svære hull overalt. Eg trur ikkje eg har høyrt ein bil gi ifra seg så mye ulydar på ein gang, uten å gå totalt i oppløsning. Detta va heilt klart Tysk kvalitet på sitt besta …

Eg nærmast skeinte inn på plass og va ute av bilen, nærmast før den stoppa, men eg såg ikkje snurten av Eldstemann.

Eg formeligt kjente Kånå sin vrede velta øve meg allerede. Nå hadde eg skutt gullegget, og lagt grunnlaget for ett par kjipe uker i Bodå. Minst. Herreminguuud … Eg kikka motlaust ut i luftå, å lurte på om det va lurt å ringa Kånå nå, og  avsløra heile fadesen min. Bare det at eg hadde bløffa Kånå kom te å svi nåke grassalt i rognpåsen … Garantert …

Men … Va ikkje det trenaren som kom gåande der … Og ett par av guttane på laget …?? Eg holdt pusten mens eg kikka håpefullt på halen av gutar som kom bak han.

Og joda … Der kom jaggu meg Eldstemann spankulerande og … Eg hadde kommen meg bort, før de va kommen seg te parkeringen …

 

Eg knakk sammen i kneståande og pusta letta ut, men klarte sjølsagt å fortella Eldstemann om fadesen, i ett svakt øyeblikk … Han lova dyrt å hellig at han ikkje sko sei nåke te mor si, itte eg kjøpte to Oreo sjokolader te han på Spar … Og fornøyd som få rusla han inn dørene heima. Eg kom tuslande litt bak, nåke fortumla av heile episoden …

Og når eg kom opp på kjøkken, kikka Kånå nåke småfrekt på meg … Oioi, tenkte eg med meg sjøl … E det den dagen idag …

Såpassa altså … På ein onsdag og liksom … Nå står ikkje verden te påske, tenkte eg fornøyd for meg sjøl … Og gjekk bort å ga na ett dualigt kyss …

 

– Æssj ... Kom det ifra Eldstemann …

– Hello, my dear … Sa eg te Kånå, mens eg sendte hu det sultna blikket mitt …

– Ka i all verden sko den ambulansen på gymnasbanen da ... Spurte Kånå Eldstemann …

– Ambulanse ? … Ka ambulanse … Svara Eldstemann forundra.

– Nei … Det va ingenting … Svara hu kontant …

 

Eg va allerede på vei nedover trappå for å henta liggeunderlaget og soveposen. I forfjamselen øve å ha vært på feil plass te rett tid, hadde eg glemt ambulansen eg passerte med Opelbygget, som kjørte med fulle sirener. Rett før eg kleiste på røyret.

Så joda … Neida …

Her går ting meir og meir tebake te normalen … Meir e det vel egentlig ikkje å sei om den saken …

 

 

 

Det blei full oppstandelse på jobb her i går, for kaffikoppen min, den va jaggu meg Missing in Action. Den pleie å stå så staut og freidig å liksom venta på meg kvar morgen, på ein jernstolpe ved porten min …

Men, igår va den sporløst fordufta når eg kom, og Fatter’n fikk nærmast abstinenser på sekundet …

Uten kaffi om morgenen, så virka eg ikkje … Eg e som ein perfekt mekanisme som ikkje fungerer, men alt e for så vidt i orden. Ein iherdig leiteaksjon blei iverksatt, oppvaskmaskin, naboportene, sonå vår og alt av steder den kanskje kunne ha blitt forlagt, blei endevendt …

Men, uten så mye som et spor fra koppen min. Bogdan som e kommen tebake fra ferie, lurte på ka i all verden eg holdt på med …

Der eg rota rundt på sonen med villskap i blikket, forårsaka av sitrande kaffi abstinenser som fløy gjennom legemet. Ei mitraljøse av signaler fra kvar ei cella i kroppen, som hungra itte drivstoff …

 

Bogdan meinte han hadde sett den der på stolpen, når han va ferdig dagen før, når eg informerte han om katastrofen …

Helsikke altså … Det e sikkert ein av dei der In Night sjåførene som har tatt den, tenkte eg, for det hadde skjedd ein gang tidligere.

Ja, eller kanskje ein langtransport sjåfør som kom fra østlandet, meinte Bogdan …

 

Komspirasjonene va endalause, Fatter’n begynte å bli desperat og abstinensene begynte å bli sterkt fremtredende, der svetten pipla frem fra lika under panneluggen …

Så kom Kånå trippande så lett inn på terminalen, at man skulle trudd tyngdekraften hadde ein anna virkning på hu, enn alle oss andre dødelige …

Fatter’n satt å rista på ein palle ved porten, svetten rant nå fra alle ledige svettekjertler og blikket fløy hvilelaust fra sida te sida, opp og ned og i hytt å pine …

 

– Jøje meg, ka e det med han da … Seie Kånå muntert forferda te Bogdan …

– Noen har stjælt kaffikoppen hans. Informere Bogdan Kånå om …

– Neeei, eg tok den heim igår for å vaska den, den va jo nærmast svart av kaffirester, oppi ... Svara Kånå, som om detta ikkje va nåke “Big Deal” …

 

Svarte salte bananer, altså … Forbaskade Kåna … 🙈🙈🙈

 

Men, idag … Idag så smaka jaggu meg kaffien bedre enn på lenge da, i min nyvaska bestevenn, som sitte her ved min side …

Og Kånå … Hu har fått klar beskjed om å informera om slike halsbrekkande stunt, for all fremtid fremover …

 

Man tulla ikkje med kaffikoppen te folk … Nei, det gjør man bare ikkje …

Punktum …

 

😱😱🙈🙈🤣🤣🤣

 

Ein liten trudelutt eg skreiv på fjesbok sidå mi, for lenge lenge siden, før eg fant ut at skriveriene min skulle over te blogg. Som eg kom på idag, når eg og Kånå datt inn i ein lang kort diskusjon om temaet, i lastebilen. Og utrolig nok va enige om ein sak, for ein gangs skyld …

For, ingen av oss såg nåke hensikt i å starta “all over again”, eller vær aleina med fira spinnville ungar, to uker hver …

– Nei, eg høyre på Farmorå di, eg Frode … Hu va klok hu. sa Kånå …

Så, under her, e ein liten epistel med den kommentaren, som Kånå sikta te …

 

Graset e alltid grønnare, på den andre siden …

Fikk kjeft igår …  Igjen.. – Eg trengte jo ikkje dela alt … Sa den sjølutnevnte diktatoren i heimen … Eg satt klokelig å sa ingenting, mens eg tenkte for meg sjøl, at det hadde hu egentlig heilt rett i … Kånå sa det med et glimt i øyet da, som det så fint kalles …

Men i det glimtet som mange gjerna kan sjå litt humor, skimta eg to laser guida scud rakettar, i horisonten …

Men eg va jo enige. Tjera vena meg … Og ka e oddsen for det liksom ?

Men eg sa ikkje det … Eg har sett rakettane gå av uten grunn før, eg.

 

Jaja … Kånå hadde jo heilt rett. Det e visse ting man ikkje ska snakka høgt om, som f.eks. her ein dagen, så såg eg ei flotte dama å tenkte.

– Jøje meg, koffår fekk eg ikkje fire barn med hu der heller ? …

Sånt nåke, det holde man rett og slett for seg sjøl, ikkje sant …

Men så tenkte eg jo også at det e jo ikkje noe garanti for at den damå eg såg, ser lika fresh ut som Kånå gjør, itte å ha fødd fire barn … Det e nok mange som har gått på ein smell der …

 

– Graset e alltid grønnare på den andra siå, men det e bare te den første slåtten. Sa ei klok gammal Farmor, for mange år siden …

Så eg tok det te meg. Og eg har det jo rimelig fint, egentlig, så lenge eg ikkje dele alt, liksom …

 

 

 

Det blei travelt idag morgens når eg våkna litt for seint, fordi eg ikkje gikk for tidlig å la meg, igår kveld. Eg begynte nemlig å se på ein film, ein regelrett møkka film, men eg hadde jo begynt å se på den. Og då klara ikkje eg å slutta …

Eg må liksom bare få med meg kossen det går te slutt. Ellers, så ligge eg bare å fundere over saken, og får ikkje sova …

Det e forferdelig irriterande med slike filmer, som innehar så dårlig kvalitet at finsk fjernsyns-teater fremstår som Oscar materiale, i forhold. Men, så e det et eller anna med historien i filmen, som gjør at man bare må få med seg slutten …

 

Igår, så gikk det slik det alltid gjør i slike action filmer. Helten redda dagen, fikk heder og ære før han rusla inn i solnedgangen, med ei flott blondina …

 

Eg, eg sa natta te hamsteren, slukka lyset oppe i stugo og rusla ned trappene, heilt aleina. Kånå hadde lagt seg for lengst. Tannpussen blei unnagjort og dagens strabaser blei vaska av et slitent andlet …

På vei te soverommet, blir eg plutselig angrepet av en sykt innpåsliten stankelbein, som mest sannsynlig hadde løpetid …

Kim av oss som trengte briller mest, det trengs nok ikkje diskuterast. For ein syltynn stankelbein med lange pene bein og lekre smekre vinger. Det ligna definitivt ikkje eg på. En noe forvokst Bompibjørn kanskje, men stankelbein … Nope …

 

Uansett … Eg e ikkje videre glad i disse krypene, sjøl om det e langt fra den ekstreme edderkopp skrekken …

 

I den forbindelse, starta et lite basketak nede i gangen, når Fatter’n forbante seg øve denna amorøse krabaten, som hadde lurt seg inn. Å forveksla meg, for ein anna attråverdig stankelbein som den gjerna kunne finna lykken med …

Men istedet, endte opp i ein liten disputt med en smått forvokst bompibjørn, som absolutt ikkje ønska nåke nærmare bekjentskap.

Eg løp inn på badet, treiv te meg et håndkle og forsøkte å ta knekken på krypet, ute i gangen. Men, Frøken Stankelbein hadde reflekser som ei fullblods Ninja Prinsessa, å dukka unna håndkle piskene mine. Det så hverken elegant eller grasiøst ut, men va i hvert fall vellykka og effektivt … Sett med stankelbein auger …

Detta begynte å bli for dumt … Eg e stor, den va liten … Detta burde vært lett match, tenkte eg.

Men, akkurat då satte krapylet paradoksalt nok inn ein serie av halsbrekkande Kamikaze angrep, og Fatter’n fikk panikk.

 

Eg slo vilt rundt meg i luftå, men traff alt anna en Frøken Stankelbein. Lampå i taket, sikringsskapet, klesknaggene og alt anna innen rekkevidde, som laga lyd … Masse lyd … Nåken fåmælte ukvemsord kan og ha sluppet ut av kjeften, i hvert fall trudde eg de va fåmælte.

Før soveroms dørå vår blir reven opp så kraftig, at Frøken Stankelbein forsvant inn på rommet våras, i dragsuget.

Og eg skvatt te, som om fanden sjøl nettopp hadde manifestert seg, lika foran meg … Nåke som gjerna ikkje va så skrekkelig langt fra sannheten, sett med Fatter’n sine auger …

For der i døråpningen står ei søvndrukken Kåna i bare truså, med ei lettare sjokkert Frøken Stankelbein pent planta, midt mellom puppene sine.

 

– Ka i himmelens navn e det du holde på med nå da, Frode … Freste Mørkets Fyrstinne … – Det e jo midt på nattå, for helsikke … La hu te …

 

Eg, eg fikk ikkje frem et ord og augene mine, dei kikka lukst på kløftå te Kånå. Kor Frøken Stankelbein hadde kilt seg fast. Men, det va ikkje før eg løfta håndå mi, at Kånå parerte med tidenes Karate Kid manøver … Wax on, Wax off …

Hii Haaa, smokk … Og håndå mi, den røyk lukst i dørkarmen, med et smell … Tjera vena meg … Eg skulle jo bare peika på stankelbeinen …

Men, Kånå trudde visst nåke heilt anna som absolutt ikkje passa seg, akkurat der og då … Herreguuud. Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Og eg e ikkje såpassa idiot at eg forsøke meg på et “move”, når Kånå e i det humøret …

Eg kunne nok vært toskjen nok te å kikka, ja … Men, det å slengt håndå lukst på puppen, lika itte Kånå har hatt et raseri anfall. Å nei du, litt glad e eg jo i livet mitt, ennå …

 

– Auu … Klynka eg te øve den forslåtta håndå, mens Kånå begynte å kjenna på at det kribla mellom puppene. Hu kikka ned i kløftå, å augene hennas sprette rett opp i spagat, før hu satte i et indianerhyl …

– HIIIAAWATHA !!! … Kauka Kånå te, der hu tar ein sugande ishockey takling på meg så eg fløy lukst i skyvedørene te garderoben, før hu styrta mot utgangsdørå våras …

Akkurat nå, så tenkte eg at det va ganske bra, at det faktisk va midt på nattå, der Kånå stod å rista puppestellet i dørå. Og slapp Frøken Stankelbein ut i fri luft igjen.

 

Eg trur det va det som redda meg, fra ei natt i Bodå, det at stankelbeinen satte seg fast akkurat der … Midt i kløftå te hu mor i heimen …

Ellers, så trur eg det hadde blitt soveposen, liggeunderlaget og Bodå inatt, sammen med edderkoppene …

 

Om Kånå ikkje hadde gått på ein liten smell sjøl … Av og te, så har man litt flaks i uflaksen, liksom …

 

 

 

Detta e ein tekst eg skreiv te ein konkurranse for lenge siden, kor temaet va ka man meinte va den største utfordringen med å vær foreldre nå te dags …

Men som eg aldri turte å senda inn … Ein tekst skreven på bokmål, siden planen va å senda den inn …

Mini’en va to år, hverdagen va meir eller mindre kaotisk, ikkje det at det e så mye mindre kaos nå, men det e gjerna litt meir system i kaoset …

Siden eg akkurat idag, e på visitt oppe i øverste etasje her på Blogg.no, synast eg det e viktig å ta denna teksten frem igjen … Bruka litt av spotlighten her på toppen, for å belysa temaet litt …

For, det e litt det som e den røde tråden, og for så vidt meiningå bak bloggen vår, med det å tøysa, drite oss litt ut og ufarliggjør det å vær forelder. Å visa andre at man ikkje må vær perfekt. For ingen foreldre e det …

Men, man kan vær god nok … God nok for sine egne barn, og ikkje god nok for alle de andre foreldrene, i nærmiljøet … 

.

 

Hva er det mest utfordrende med å være forelder i dag ?

Tekst: Frode Skogøy

 

Det er nærmest som å spørre ett barn om hvem som er best av foreldrene.

Nærmest umulig å svare på og ufattelig ustabilt. Det kan være alt fra å stå opp om morgenen til å få barna i seng, eller det og få økonomi, samliv og være en god forelder til og fungere i ett harmonisk samspill.

Eller bare det å få kabalen mellom jobb og familieliv til å gå opp, uten alt for mange knuter på tråden.

Men, jeg tenker at det og være foreldre, uten og hele tiden strebe mot å leve opp til alle forventningene fra omgivelsene rundt oss. Det er en av de største utfordringene, vår tids foreldre møter.

Det å være pedagogisk korrekt, som jeg tenker er ett uoppnåelig luftslott i himmelen, en illusjon av en perfekt virkelighet som ikke finnes.

Man kan nesten ikke åpne en nettavis, uten en artikkel om hvordan man skal opptre som de «perfekte» foreldre. Slik at våre barn får en best mulig barndom.

Man får det inn med teskje på foreldremøter i barnehagen, etter at personalet har vært på kurs, eller lignende. Og alle tidsskrifter med respekt for seg selv, har alltid en story på hva vi nåtidens foreldre gjør feil.

Eller hvordan vi skal gjøre det, for og mestre det riktig. Med støtte fra en eller annen «ekspert» på området. En «ekspert» med ett hav av utdannelse innen foreldre og barn, men som ikke har barn selv. Det fikk man ikke tid til, for man studerte jo.

 

” Jeg tror en av våre største utfordringer som nåtidens foreldre, det er å stole på at du gjør rett. At den måten du har valgt å oppdra dine barn på, er god nok. Ja, gjerne mer enn god nok, selv om man ikke gjør alt slik andre mener man skal gjøre.

 

Slik naboene oppdrar sine barn, som fungerer aldeles utmerket for de, men som er helt utenkelig for deg. Slik svigermor mener man skal oppdra barn, som man vet at gjerne kunne fungert strålende.

Men som man likevel aldri kommer til å etterkomme, kun på trass. Man finner sine egne metoder for å få barna til og fungere i ett harmonisk samspill, som generelt sett fungerer. Men som noen ganger likevel er fånyttes, så må man improvisere og bruke andre metoder.

Kanskje til og med kombinere flere metoder man har lært av egen erfaring, for å håndtere en situasjon.

Det mener jeg er en stor forelder utfordring nå til dags, det er å finne sine egne metoder som fungerer, og stå for dem. Tro på at man gjør det riktig.

 

Det er ingen fasit på hvordan man skal oppdra sine barn, det er gjerne en mal man kan jobbe ut i fra. Men som forelder må man kunne lese hver enkelt barn i «flokken» som ett enkelt individ og handle deretter. Ingen barn er like, det er ikke noe som heter A4-Barn.

Vi har alle vært barn, og fått utdelt forskjellige doser med vilje, selvtillit og forståelse. Jeg tror ikke man kan gå ut ifra at en enkelt metode virker på alle barn. Vi har fire små i heimen på to,fire,åtte og ti år, og kan absolutt skrive under på at det ikke er en bestemt mal som fungerer på alle.

Alt handler om å lese omgivelsene rundt deg, humøret til barnet ditt og handle etter forholdene.

 

” Bruke omgivelsene rundt deg til din fordel som forelder, men som også tar hensyn til barnets situasjon. Ta lærdom av de feilene man gjør, for feil det gjør man som foreldre.

 

Aksepterer man ganske tidlig, at det er greit og gjøre feil, da er man kommet langt. Spesielt hvis man også klarer og lære av de feilene. Vi har funnet vår måte som fungerer for oss, vår greie som ikke er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt oss trykker på oss. Men heller egen erfaring av hva vi har gjort feil, og hva som har fungert.

Å være forelder i nå til dags, det er en utfordring på så altfor mange områder. Men det mest utfordrende synes jeg, er å ha troen på seg selv som foreldre. At man kan ta sine egne valg som man mener er best for sine egne barn, uavhengig av alle andre påvirknings krefter som finnes rundt en.

Klare og skape gode relasjoner mellom hverandre som foreldre, og barna. Å ønske det beste for hverandre, samarbeide om den oppgaven man har som forelder og ta gode beslutninger etter det.

Det mest utfordrende med og være forelder i dag. Det er å bare og være en forelder, så godt som man vet man kan. Uten å tvile pga. all påvirkning fra omgivelsene rundt oss. Og innse at det er lov og gjøre feil, så lenge man lærer av dem.

Det er jaggu meg en utfordring det.

 

 

 

 

Idag, så va det min tur te å skremma vettet av Kånå, der me satt sammen i lastebilhyttå, på veg innover te Hervik med ei levering …

Høyballer, fjøs og spredt bebyggelse blei passert, når “noe” traff speilet, rikosjerte inn det åpna vinduet og traff brystet mitt, før det landa pent i fanget …

Det “noe” var ei fortumla humle, som lå lika ved “Lille Pedro”, å sprika med tærna …

Eg trudde først det va ein veps, fikk full panikk å skreik te nett som eit oppskremt hysterisk kvinnfolk, hogg te på fotbremsen så seks lastebil hjul kvein mot asfalten …

Kånå spratt te værs i det luftfjæra luksus setet sitt, dabba tre ganger opp og ned før hu skrekkslagen kikka på sin kjære, og lurte på ka i alle dager som hadde skjedd …

Eg … Eg satt å kikka panisk ned i fanget og et gammalt “viking” ordtak fra Karmøy, blei plutselig høyaktuelt …

 

Det e ikkje før ein mygg landa på pungen din man skjønner, at ikkje alt kan løysast med vold …

 

Det va ikkje ein mygg, heller ikkje ein veps men bare ei så smått utslått humla, som lå på rygg å sprella …

Når Kånå fikk fatningen tebake, å oppdaga ka hennas bedre halvdel kikka ned på. Så kom den sedvanlige knekken i knærnå, andletet brøyt ut i latterkrampe før hu hiksta ut mellom latteranfallene …

– Jaja, det va nå i hvert fall ikkje ein edderkopp, Frode …

 

Det hadde hu sjølsagt rett i, så eg knipsa bildet ovanføre, åpna dørå forsiktig å jumpa rolig ut av bilen, slik at humlesnurren ramle ned i graset i vegkanten …

Humler e ikkje farlige så Fatter’n klarte å holda hovudet kaldt nok, uten å bryta ut i full panikk …

Men … Hadde det vært ein edderkopp som dumpa lukst ned i fanget mitt, trur eg ikkje det berømta “viking” ordtaket hadde vært godt nok …

Og mest sannsynlig hadde eg gått på tidenes største smell, akkurat der, halveis på veg inn til Hervik …

 

Det e det nok liten tvil om, vil eg tru, ein heilt vanlige tirsdag …

På veg inn i den strabasiøse vanlige hverdagen igjen …

Så, ha ein heilt vanlig tirsdag ittemiddag og kveld, Folkens …

 

Over og ut, fra meg …

 

🙈🙈👍👍🤣🤣

 

 

 

 

 

Eg blei medlem i nåken bobilsider underveis på den første bobilturen vår, for å kanskje få nåken tips å følge med andre på tur …

Det e nåke eg absolutt ikkje angra på, sett sånn i ettertid …

Eg blei nemlig kjent med Johan og Bodil der inne, som også va ute på bobiltur i Norge’s vakre land, med sin tilårskomne Dyna …

Så vakkert, treffende og hysterisk morosamt fortalt, av Raymond Falldalen …

 

Ein av årsakene te at eg gjerna falt sånn for disse to figurene på bobiltur, det e gjerna det faktumet, at det raskt kunne vært oss …

Planen va jo at me skulle reist med en nåke eldre Hymer på tur, istedet for doningen me fikk utlevert …

Og slik som eg kjenne oss sjøl, kunne raskt mange av hendelsene Johan og Bodil havna opp i, saktens skjedd oss … Med god margin ….

Me vurderte faktisk å ta med oss et kjæledyr på tur me også, då småfolket va bekymra for Hamsteren vår, Obelix …

 

Så under her, der komme ein episode fra Johan og Bodil på bobiltur, med tillatelse fra tekstforfatter Raymond Falldalen, til å dele …

 

Dyna’en, Johan og Bobilmiljøets svar på Moder’n – Bodil …

Tekst: Raymond Falldalen

 

Etter to dager på verksted var bobil-Dynaen til Johan og Bodil like forferdelig som før. Men kjørbar. Mekanikeren hadde jobbet dag og natt med ett mål for øyet: å få den vekk fra verkstedet så fort som overhodet mulig.

Bodil og Johan troppet opp på verkstedet med flett nye munnbind som hun hadde laget. De var så stramme at haka ble presset ned i brystet og kinnene ble presset opp og sperret for øynene. Det så ut som to kraftig underbitte hamstere som kom for å hente bobilen sin.
Johan gikk bort til mekanikeren og sa

«Mnfh hmmnff mnmnmnfh hmmn» … Munnbindet satt for stramt.

Bodil dro det ut fra ansiktet hans, så han kunne prate skikkelig. Mekanikeren fryktet andre kunder på døra og sa

« Ta bilen, dere får halv pris, men vær så snill, kjør.»

Bodil ble så glad at hun glapp munnbindet til Johan så det sveipet rett i fleisen på han så bakhodet klaska rett inn i reolen med flotte felger. Nå var til og med verdien på bobilen økt etter en kraftig oppgradering også.

Med en Kassett med Smokie.

Overstadig lykkelig var Johan og Bodil på veien igjen.

På sin ferd hadde de sett så mange som hadde med seg hund i bobilen, og nå diskuterte de muligheten for å skaffe seg et kjæledyr de også. Men så var det en ulempe da:Bodil er allergisk. Johan argumenterte med at munnbindene hun har laget er så stramme og så tette at ikke engang et atom makter å passere de.

Og da var det gjort. Etter en pause i første by, var kjæledyret på plass i Dynaen: En undulat. Gul og grønn, som fikk det stolte navnet «Gamle Ørn»

De la ut på veien igjen og da skjønte Gamle Ørn hva som hadde hendt han. Han satte i vedvarende hyl i panikk og flakset så fjæra føyk baki der.

« Hør så glad han er» sa Bodil muntert.

« Han elsker Smokie og synger med»

Johan nikket og sa

«Mnfh hmnhmmn gnhhhg»

Mens han stirret på veien. Ikke fordi han var så fokusert, men han stirret fordi det stramme Munnbindet var iferd med å få øynene hans til å bare poppe ut.

Da de ankom Oppdal var solen gått ned. Temperaturen like så. Det var på tide å spise middag.

«Fine folk spiser sent» kvitret Bodil.

Men hun mente det var for kaldt i luften til at Gamle Ørn skulle vente i Dynaen mens de spiste på kafeen. Da satte Johan foten ned, sleit av seg munnbindet, fikk tilbake pusten og sa

«Du tar faen ikke med deg fugleburet inn på kafeen!»

Men nå var Bodil blitt så glad i undulaten, at hun fant en lur løsning.

God og mett ble de. Johan klappet seg på magen og ba om å få regningen. Febrilsk klappet Johan seg over hele kroppen.

«Fakkerten, jeg har glemt lommeboka i bilen, du får betale denne du Bodil»

Hun satte kaffen i halsen og gulpet et «hm?»

Nølende og nervøst dro hun i glidelåsen på veska som lå i fanget. Og plutselig:

«PRTTRFFFFIRRRRT!!!!!» Ut i en vill panisk fart føyk Gamle Ørn opp fra veska og satte full fart gjennom lokalet.

Servitøren mistet munn og mæle mens Bodil prøvde seg på en overraskende

«å guuuud….har du sett….en fugl….»

Hun løp etter forferdet gjennom lokalet mens hun høylydt lokket på Gamle Ørn. Johan ble så satt ut at han klasket på seg Munnbindet over øynene og satt sånn, med armene i kors i protest.

Etter en stund ble fuglen fanget, regninga betalt og Johan demonstrativt erklærte dagen for over.

« Nå er det natta!»

 

🙈🙈😱😱😁😁🤣🤣🤣

 

Del gjerna denna solskinns historien videre … 😁😁👍👍

 

 

 

Kånå satt ved siden av meg igjen på jobb igår, og det tok ikkje meir enn fem minutt ut i gårsdagens gjøremål, før ei infernalsk latterkula kom i fra den kanten …

For eg gjorde det jo sjølsagt igjen …

Kun to leveringer hadde me vært på, før ein skinnande flott bobil suste forbi oss, og Fatter’n si hånd røyk lukst opp i ein tindrande bobil helsing fra øverste hylla …

Han i bobilen, som kom imot oss hilste jo tebake, om enn nåke meir usikkert enn meg og med et forfjamsa utrykk i andletet …

– Kim i fanden va det ?? Tenkte han sikkert …

 

Det va bare meg … !!! 😁😁👌🤣🤣👋👋

 

Kånå lo, eg lo … Å me lo … Ååå meee looo …

 

Resten av dagen satt eg på håndå mi, slik at fleire fadeser skulle bli unngått …

 

Forresten, så lo Kånå idag morgens også. Lika itte me hadde vålna, og hu treiv te seg det førsta hu alltids gjør, om morgenen …

Nemlig mobilen sin … Det gikk et par minutt, før hu kauka ut …

– Frooode, FROOOOODE … Herreeeeguuud …. !!!

Eg skvatt fanken meg te nesten lika mye, som når Nepå nesten ga meg et illebefinnende, når me skulle parkera i Flekkefjord med bobilen …

– Du … Me … Øh, Bloggen … Den e på fjerdeplass … Fortsatte hu, nærmast i fistel …

 

Så derfor, siden Kånå som alltid seie hu hate oppmerksomhet, men kuppa heila avis intervjuet med lokalaviså, for nåken år siden …

Va det komplett åpenbart for meg kim som måtte pryda dagens første innlegg, med eit foto, som også vil visa igjen øverst på Blogg.no sine sider …

Det måtte bare bli Kånå …

Ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, som virkelig fortjene all den hyllest hu kan få …

 

Derfor bare måtte eg …

Uten tvil i mitt hjarta …

 

😁😁😁😁

 

 

 

 

Reklame |

//Innlegg i samarbeid med Haugaland Caravan

 

I kveld har me rydda ut av, støvsugd og vaska doningen, både innvendig og utvendig, slik at den nærmest e klar for neste eiger. Noen må kanskje ta en titt på markisen først, slik at neste(mann) ikkje ende opp med ei lika sint Kåna, som meg …

Når markisen ikkje vil inn igjen … Men, det fikse de kjapt på Haugaland Caravan, vett du …

Eg tok meg til og med den friheten, å legga igjen noen små gaver, til den som kjøpe denne bilen. Foruten ein eim av Familien Vandrende Kaos stemning i bilen, får man også noen t-skjorter og hver sitt ekslu, ekkslus, eklus, øhh … Briljante Boden kaffe krus …

Tjera vena meg, altså … I mine auger, så blir denna bilen et røverkjøp uansett pris, akkurat nå … Løp og kjøp … Bilen e nydelig å kjøra, ufattelig meir lettkjørt enn man skulle tru og går skremmande rimelig, både på tvers og på tross av størrelsen …

1,14 liter på milå, brukte eg fra Seljord te Haugesund …

 

 

 

Men, fortvil ikkje … Eg e ikkje heilt ferdig med bobil turene heilt ennå. Det ligger fortsatt noen godbiter på lur, som mest sannsynlig kommer ut over uka … Og ikkje minst, siden Ann Weronica på Haugaland Caravan absolutt va fornøyd, med våre eskepader på tur …

Så kunne det godt vær, at Haugaland Caravan ville senda Familien Vandrende Kaos ut på tur igjen, i nærmeste fremtid …

I hvert fall, om folk fortsatte å strømme til Facebook siden til Haugaland Caravan, som de gjør for tiden … Så … Om du gjerna vil lesa fleire reisevbrev fra oss, på bobil eller campingvogn tur …

(Grøss og gru altså … Campingvogn ??!!?? … Hjeeelp ) …

 

Så trykk deg inn på denna linken, og lik Haugaland Caravan på Facebook —> HER

Gi gass, Folkens … Gi litt igjen te Ann Weronica og gjengen på Haugaland Caravan, som turte å senda galskapen avgårde, på tur …

Det fortjene de jaggu meg …

 

😀😀😀😀👍👍👍👍