Bålet i Boden …

Skjermbilde fra dagens nettutgave av Haugesunds Avis

 

Først og fremst, så vil eg takka alle som har sendt meg melding i dag, med spørsmål om det va kaldt i Boden i natt, og takk te alle gode råd om andre måter å holde varmen på, der ute i Boden …

Det gledes over at dåkke tenke på meg, og ikkje vil at eg ska frysa ihjel …

Eg blir oppriktig glad over at bekjente, venner og totalt ukjente mennesker tenke på mitt beste, i en slik situasjon … Ka sko eg gjort uten dåkke … 🥰🥰🤣🤣🙈🙈

 

Men …

 

Det va dessverre ikkje eg som fyrte opp et bål ute i Boden …

Itte mange års erfaring vett eg bedre enn å gå lukst ut der, uten å vær godt forberedt. Som regel, så har eg gjerna gjemt unna nåken ekstra varme tepper der ute, på ein lur plass …

Slik at ikkje det dilemmaet ska bli et reelt problem …

Eg takke igjen, for all omtanke, fine ord og bilder eg har fått på snap, messenger og mms idag … Det va ikkje få 🙈🙈🤣🤣👍

Men, det va altså ikkje meg …

 

Det va Kånå, itte edderkopp stuntet sitt …

 

Eg tok bare på meg skylden øve for politiet og brannvesen, slik at Flokken fortsatt skulle få mat, bli sendt på skulen og ha et noenlunde ryddig hus å komma heim te …

Eg e skremmande klar øve kim av oss foreldre her i heimen, som hadde blitt mest savna og ikkje minst e den mest uunværlige her heima, på sett og vis …

 

Sånn ellers, så vil det i ettertid bli handla inn ny sovepose av bedre kvalitet, satt inn en liten panelovn og mest sannsynlig bli isolert der ute i Boden …

Sånn i tilfellet Kånå formodentlig skulle gå på en ny smell, nå når det går mot kaldere tider …

 

Typisk vett du … Nå … Nå kan det gjerna tenkast øve å isolera den forbaska Bodå, nå når hu har kjent litt på følelsen sjøl …

Gudhjølpe meg, altså …

 

🙈🙈🤣🤣👍

Kokken, Kjerringa og KvinneGuiden – Og mine tanker …

 

Når eg begynte med denna bloggen, så va det mange flinke blogger her inne, på Blogg.no. Mennesker som skrev gode blogger.

Mennesker som tok opp viktige tema, vanskelige tema og kanskje til og med tabu belagte tema.

Mennesker som skrev bra og brukte sine evner på en god måte. Mennesker man kunne se opp til …

Marte Friman-Anda som skrev bloggen CasaKaos va en slik god skribent. Hennes blogg kunne variera fra å levere latterkuler av skyhøyt nivå, te å ta opp viktige tema på ein god måte.

Eg likte veldig godt hennas blogg, og savna den virkelig når Marte la den ned.

Peter Kihlman med bloggen Pappahjerte skreiv (eller skriver?) også bra, om livet etter han ble far.

Ein morosam, koselig og til tider alvorlig blogg. Peter kunne også ta opp vanskelige temaer, og formidle disse på et godt vis.

Skjønt, somme ganger va eg gjerna ikkje heilt enig i hans meining …

Kanskje ikkje i Marte Friman-Anda sine heller, men man fikk som regel et saklig svar, om man var saklig i sin egen mening i kommentarfeltet, hos begge …

 

Konatil, eller Christina som e Kånå te Peter Kihlman skriver også bra, faktisk nesten bedre enn sin mann.

Kjempeflink te å gjerna balansere de temaene hu tar opp, når Christina skriver om viktige saker. Og ikkje minst hysterisk morosam, når hu legge ut om episoder fra livet deiras … Ploink, Ploink seie bare eg

 

Men, eit felles poeng for de eg har nevnt ovanføre her, når de gjerna våga seg ut på glattisen, og virkelig meinte nåke om et tema.

Så må det vær at det som oftast va meget velskrevet og balansert … Og sjelden eller aldri gikk ut med person hets …

 

Det va liksom ein litt anna atmosfære her inne den gangen, på Blogg.no, enn eg muligens føle nå for tiden …

Kanskje spesielt nå for tiden …

Eg har skrevet siden 2013, først på mi egen facebook side, så i blogg format fra 2014. Det va då eg liksom begynte å oppdaga andre bloggere.

Både på godt og vondt.

Og eg har sett mange forskjellige krumspring, fra diverse mennesker.

Som kanskje har gjort vel mye, for å beholde status og plassering langt der oppe i toppen, opp gjennom årene som har gått …

Saker og ting eg neppe ville valgt å gjør, for å beholda eller få mest mulig lesere, inn til min blogg. Som for så vidt også e årsaken te at eg som regel ligger å vake mellom tyvende og femtiende plass, på denna famøse blogglistå …

 

Med nåken elleville sprell av og til, opp og inn på topp ti, fordi et innlegg gjerna tok litt av … Som sist gang, når ei parkering med et drog av ein bobil i Flekkefjord, tok heilt av og blei delt over ein lav sko …

 

Eg har mang ein gang gått runder med meg sjøl, om eg ska fortsette med denne bloggen. All den tid eg skrive om oss, om meg, om Kånå og vår flokk, mens eg dele bilder fra vår hverdag …

Bedrive eg og utlevering av våre barn, utlevering av oss sjøl ? … Bryte eg visse retningslinjer eg ikkje burde ? …

Det e jaggu meg ikkje godt å sei, og i hvert fall vanskelig å bedømme selv …

Eg synast ikkje har gjort det, men det e jo kun mi meining. Eg tenker at de historiene og bildene eg dele, vil være super kjekt for barna våre å lesa og se, når de blir større …

Når de blir voksne …

At me då kan le litt av historiene, om ti – femten år, å mimre litt tilbake til “The good old Days” …

Når deres foreldre sleit ræva av seg, for å få dagene til å gå opp … Med de timene som var tilgjengelig …

 

Eg har aldri fått min egen “tråd” på Kvinneguiden, nåke som eg heller ser på som et kompliment, enn et nederlag …

Det kan jo vær et tegn på at eg kanskje gjør nåke rett …

Eg har skrevet blogg såpassa lenge at den gjengen burde ha registrert, at denne bloggen eksistere for lengst …

I mitt hovudet, så e ikkje all oppmerksomhet, god oppmerksomhet, selv om den gjerna generere klikk inn til min blogg …

Då får heller ein trettiåttende plass vær godt nok, siden det va det publikummet eg traff igår. Ein anna dag e det gjerna meir, andre ganger kanskje mindre …

Slik er det bare …

Somme ganger e eg meir aktiv, andre ganger mindre, slikt har også betydning …

Kanskje har eg bare hatt flaks, gått under radaren eller lignende. For negativt fokus, enten fra andre bloggere eller i kommentarfeltet det har eg nærmast ikkje opplevd, på disse fem – seks årene eg har skrevet blogg …

Mye av årsaken til akkurat det, e vel det faktum at eg stort sett ikkje går høgt ut, å meina så skrekkelig mye heller …

 

Men, idag må eg lufta topplokket … Idag har eg noe å sei …

For eg har fått nok nå …

Når det dei siste ukene i kommentarfelt, blogginnlegg og Kvinneguiden sitt forum, nærmast har lyst rødt av diverse meninger, i alle retninger …

Til tider har det nesten blitt stygt …

Altfor stygt …

På kanten og gjerna over te personhets fra alle sider …

Slikt synast eg ingenting om …

 

Menneskene på Kvinneguiden står opp for barns rettigheter på sosiale medier … Den siste tiden trur eg heller det fokuset, rett og slett har fått motsatt betydning …

Altså, at all omtale og egne meninger der inne, heller ble med på å eskalere det man jobbet mot.

Å si at stopper utleveringen, så stopper kritikken, det faller på sin egen urimelighet, tenker eg …

Når de som e imot utleveringen, e med på å heller eskalere den …

Målet helliger ikke alltids middelet …

Men, eg observere at ein del sjeler der inne, har meldt seg ut av videre oppfyring av bålet … Det e flott gjort …

 

Så har man Kjerringtanker, som har som konsept å satirisk harselere med den som til enhver tid, ligger øverst på topplisten.

Et morosamt konsept, som har gitt meg mang ein god latter …

Men …

Når det mot alle odds bare e ein fyr, som legger beslag på topp plasseringen, over lang tid …

Då kan raskt slik harselering (over lang tid) plutselig miste sin sjarm, og den som e kilden til slik harselering, vil til slutt føle seg forfulgt …

Satire, sarkasme og ironi som virkemidler i tekster, kan ved få millimeters avvik, gå fra frembragende humor til ufordragelige ytringer …

Om man trår feil som skribent eller ønsker å misforstå med vilje, som kilde …

Skal man da heller være konge over tausheten, eller bli slave av sine egne ord ? …

 

Blodfansen … De evig lojale leserne som blindt holder med sin helt/heltinne …

Det e jaggu meg et merksnodig fenomen, men egentlig veldig enkelt å forklare …

For, årsaken te at noen følger en person, en blogg eller lignende. Det e jo fordi de kjenne seg igjen i det den personen de følger, deler med dem …

Følgerne kan identifisera seg med innholdet i en blogg, og blir følelsesmessig involvert i innholdet …

Då blir alle kritiske røster og motsvar som et angrep rettet direkte mot dem selv …

Det e i grunnen ingenting negativt i det, om den som har slike følgere ikkje misbruke skruppelløst deiras hengivenhet, til sin egen fordel …

Om man liker en blogg, person eller lignende veldig godt, så må man som følger klara å se forskjell på rett og galt …

Ikkje alt som den man følger deler, skriver eller formidler, på et eller anna vis, e alltid hundre prosent riktig … For alle trår feil i livet …

Alle gjør feil …

Husk det …

 

Og te Kokkejævel sjøl … Kossen i alle dager ska man skriva nåke te deg, uten at man blir tatt for ein som ikkje vil deg vel, for det vil eg …

Eg e faktisk enig med deg, i det faktum at du nok har fått ufortjent mye pryl den siste tiden, rundt omkring i kommentarfelt, blogginnlegg og forum …

Det e faktisk grenser for ka et menneske kan klara å absorbere, når det stormer som verst, rundt ens egen person …

Men, når det e sagt … Så kan man ikkje stikke under en stol, at du virkelig har vært med på å fyre opp under bålet selv, også … Istedet for å legge temaet dødt.

Heve seg selv over usaklig kritikk, og la flammen dø ut …

Man har som bloggeier et redaktør ansvar for det man selv skriver, men også et overordnet ansvar for ka man sier mellom linjene, til sine følgere …

 

Ditt innlegg om oppgjøret med kritikken, selv om eg e såpassa oppegående at eg forstår det e humor, e et innlegg som raskt kan bli lest mellom linjene …

Og muligens på ein litt skummel måte …

Har du Kokken full oversikt over alle dine over 40 000 følgere på Facebook, og deres sinnstilstand, sånn med tanke på mental helse ? …

Ka om bare ein følger leser den teksten hundre prosent bokstavlig ? …

Og tar din “anmeldelse” i fullt alvor, fordi de som “blodfans” har blitt forulempet av noen, som åpent kritiserer deiras helt … Fordi de e hinsides all fornuft følelsesmessig engasjert i din blogg, ditt liv og dine meninger …

Og NEI, eg seie ikkje alle dine følgere e i psykisk ubalanse … Så ikkje bruk den imot meg … Eg skreiv ein … 1 …

Har du tenkt i de baner, når man gjerna skriver en slik tekst ? …

 

At noen kanskje e så fanatisk opptatt av deg, at de ville gjort alt i si makt for å følge opp dine ord … Jauda, eg vett detta e å synse, ein hypotetisk ligning som forhåpentligvis aldri vil gå opp, eller bli løst …

Men ka om … ?

 

Kanskje, så har eg vært med å fyra opp unna et bål sjøl nå … Men det får så vær … Eg likar jo begge bloggerne eg nevne lika ovanføre her, men slite litt med denna kommunikasjonen dei imellom …

 

Eg e bare drita lei av slik detta blogg sirkuset har blitt, de siste ukene, ja kanskje siste årene …

Lei av at ingen ska stoppa først …

Lei av ingen e voksne nok te å rekka opp ei hånd å sei – Eg beklager … Detta blir heilt feil … Eg trur me gir oss nå …

 

Det e fanken meg nok nå …

 

 

Film som terapi, en god ide ? – Og Kånå røyk lukst i Bodå …

 

Itte nok ei beintøff uka på jobb, så parkerte eg rumpa lykksalig ned i sofaen når eg kom heim, og slengte beinå på bordet. Det va endelig fredag og akkurat det utløste ein sterk følelse av lettelse …

Kånå svinsa rundt i heimen som ei geskjeftig fe, mens Flokken va ute med venner.

Det hang ein eim av sjelden harmoni øve heimen, og Fatter’n fikk lest litt i ei bok i ro og fred, mens Kånå laga middag. Det va ein vennlig fredags ettermiddag som saktmodig tok imot kvelden …

Svigers stakk innom i dørå for å se om me va i live, og når de gikk igjen sendte me småfolket te sengs …

Nå skulle resten av kvelden nytes til det fulle, etter ei hard uka …

 

Av og te, så får man sjøl eller kanskje andre i heimen ein så tindrande god ide, som høyres så ufordragelig klok ut, at det nesten ikkje e mulig å vær uenig. Kånå fikk ein sånn ide igår …

Siden eg hadde hatt ein slags opplevelse av indre ro, midt i sjøormtårnet på Seljord, blant hundrevis av edderkopper.

Så lurte Kånå på om det va akkurat det som gjerna ga ein følelse av ro. Det at eg liksom hadde stått ansikt te ansikt med min største skrekk, og muligens ubevisst funnet ut, at det ikkje va så farlig …

Med det i minne, så hadde hu lest at Arachnophobia va ein film mange hadde sett, og på eit merkverdig vis fått kurert sin edderkopp skrekk …

 

– Kanskje me ska se den sammen, Frode. Så får me slutt på denna urimelige skrekken den ? … Sa Kånå, og kikka omsorgsfullt på meg.

 

Jøje meg, det høyrtes jo logisk ut på eit snodig og merkverdig vis. Akkurat det med å utsette seg sjøl for eit traume, for å klara å mestre ein situasjonen man ikkje liker. Eg blei nesten både imponert og litt rørt øve Kånå sin omtanke …

Men, det va før og ikkje etterpå.

Det e jo alltid best å gleda seg etterpå te nåke, istedet for før, for etterpå så vett man jo stort sett kossen det gikk. Sånn egentlig …

Så før, syntes eg nesten at det va verdt et forsøk, rota frem filmen på nettet å rigga oss te der i stuå, te ei litå terapautisk filmstund sammen.

 

Etterpå, så kan eg ikkje anna enn å sei at ein god ide, ikkje alltid e ein god ide, sjøl om argumentene og faktum tale i den retning. Fordi denna filmen, den må væra nåke av det mest traumatiserande edderkopp materiale, eg nåken gang har sett …

Allerede tolv-femten minutt ut i filmen, så har nervene fått kjørt seg kraftig, og Fatter’n sitter små skjelvende i sofaen …

Ti – femten minutt før slutt har han fått nok, slår av tortur scenene på tv og går å legge seg. Kånå sitte flirande igjen oppe i stuå. Mon tro om det va et lite Jack Nicholson flir eg såg der ?

Eg blir smått usikker på, om ikkje Kånå sin ide va meir jordet i djevelskap, enn omtanke …

Tannpussen blir kjapt unnagjort nede på badet, andletet skylt med vann før eg kikka mismodig på toalettet … Eg må egentlig tømma tanken, men velger å la vær … Ikkje i kveld …

Absolutt ikkje i kveld …

 

 

Fatter’n rusler med halen mellom beinå inn i loppekasså, og sovner nesten momentant, itte ei hard uka. Omtrent i samme sekund som han slokna, slår drømmeland seg behørig på. Eg har det med å få meget livaktige drømmer, av hendelser med store overskrifter i løpet av dagene før …

Det tar ikkje mange minuttene i drømmenes grep, før horder av ekstremt giftige edderkopper har infestert, ein enkel manns drøm …

Ei scene fra filmen går i repeat, der eg ligger å vrir meg i søvne. Når ein edderkopp hoppa fra dusjforhenget, og rett ned i hovudet på ei dama som dusja. Det e så livaktig at Fatter’n nesten kan kjenna edderkoppen krypa over pannen …

Et tungt augalokk løfta seg forsiktig, så det andra … Men, for helsikke da ??? … Det e jo et eller anna som krype på pannen … !!!

 

Fatter’n får et lite anfall av sjokk  … Armane slår vilt opp mot pannen, og treffet et eller anna … Panikken slår ut i full blomst, og eg spretter ut av sengå anført med et skrik av bibelske proporsjoner …

Ryggen treffer veggen, dynå blir kasta te helsikke og plutselig slår Kånå på nattbordlyset sitt.

Synet av ein fullstendig skrekkslagen Fatter’n e heilt sikkert ubetalelig … Kånå har fått knekken i knærnå, latterkrampen bølge som ein tsunami gjennom kroppen hennas og latteren e så rå, at eg tar tegningen rimelig kjapt …

Kånå har ikkje klart å motstå fristelsen, når hu kom å la seg, og hadde latt fingrene gli lett over pannen, te Fatter’n som lå og sov …

 

For første gang, i forholdet mellom disse to, så trampe Fatter’n ein gang i gulvet, peke på dørå og sender Kånå lukst i Bodå, med et morskt blikk …

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare i himmelen …

 

Det får fanken meg væra måte på, altså … !!! Helsikkens Kåna …

 

 

Nu tar vi Tyren ved Hornet – Live oppdatert …

 

Det skjedde et eller anna i sjøormtårnet på Seljord, som va befengt med Norges største edderkopp bestand …

Nåke uforklarlig forløysande, men som ikkje blei fullført …

Derfor, og etter et tips fra Kånå som hadde lest at ved å utsetta seg sjøl for akkurat det traume man frykte, så kan man bli kvitt skrekken …

 

Så nå … Nå rulle me film … Tidenes verste edderkopp film, som ifølge både Kånå og eksperter, visstnok skal ha terapautisk effekt …

Gulp … 🙈🙈🙈

 

Eg har ein liten snikande mistanke om, at detta muligens vil få et slags etterspill …

😱😱😱

 

Wish me luck … 👍

 

Kanskje eg ska kjøra sånn Live-oppdatering, mens me ser filmen ?? …

For, allerede … Og bare ca tolv minutt ut i filmen, så slite eg nåke heilt for jæklig … 🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈🙈

 

 

 

Gudhjølpe meg … Krapylet har sneket seg med fra utlandet, i ei kista … 😱😱😱

Eg holdt på å pissa på meg … Aggressive e den og … 🙈🙈

 

 

Åsså finne den seg jaggu meg kjæreste, itte å ha morda ein fugl som ville spisa den … Og flytte sjølsagt inn hos eit ektepar med barn … Den vrien, den va pokker meg unødvendig … 🙊🙊

 

 

Idiot … Du klatre ikkje opp der … Fy f… … Terapi meg ein viss plass …

Og nå, nå har denna morderiske edderkoppen fanken meg formert seg, med ei lokal edderkoppinne … 🙈🙈😱😱

 

Ein skummel jækel av ein edderkopp, har blitt te horder av edderkopper …

Akkurat ja …

Å der hoppa Kånå to meter te værs, når Fatter’n skreik te som ein ulv mot månen … 🙈😱🤣

 

 

Jiiiizusss ….. …. …

 

 

Okay … No more tredemøller på meg … 🙈🙈😱😱🙈🙈

Jaja, der røyk tredjemann på kun kort tid, for disse hordene av edderkopper …

Og eg har trukket beinå mine godt opp unna rævå … Itte ein lurte seg ned i ein tøffel … 😱😱🙈

 

 

Sjå … Der i kuppelen nederst te høyre … Detta burde vært ulovlig … Det går ikkje ann … Kossen i helsikke ska ein massebarns pappa bli kurert for edderkopp skrekk, når man blande inn barn og ekstremt giftige muterte edderkopper … !!??!! …

Detta e absolutt ikkje greit … Det e ikkje greit i det heila tatt … !!!!

🙊🙊🙊🙊

 

Åhh … Himmel og hav … Det gikk bra … Edderkopp drept av barnebok … ❤❤🥰🥰👌👌

 

 

Nei, nei, nei … Nå har det gått for langt … Slikt gjør man bare ikkje, om det så liksom bare ska vær ein film …

Altså, barn og dødsgiftige edderkopper det e ein ting. Men, å blanda toalettet inn i ligningen, det va intet anna enn ondskapsfullt …

Eg har store, STORE problemer med å sjå at det finnes så mye som et snøfnugg av terapautisk materiale i denna filmen, te nå …

For … Eg ska aldri bruka hjelm meir, aldri skru av ei lampa med bryteren under lampeskjermen, aldri trø opp i tøfler, aldri løpa på tredemølle, aldri spisa frokostblanding fra eskå … Og nå, NÅ … Så e for helsikke meg dassen ødelagt og …

Fri og bevare meg vel … 😱😱😱😱

 

 

Å der røyk popcornskålå, i samme slengen … 😱😱😱😱

Herreguuuud …

 

 

Okey … Eg e seriøst ferdig med denna filmen … Nå e det nok …

Over og ut …

Terapi har det vært fint lite av … Og aldri før har eg hatt fleire skrekkfulle tanker om disse forbaska krapylene, enn nå …

 

Anbefales absolutt ikkje for slike som meg … Ikkje et sekund av denna filmen, har vært av terapautisk betydning …

Ikkje et millisekund ein gang …

 

😱😱😱😱

 

 

Kånå, Vaskemaskinen og den råflotte, høge og stilige Fyren …

 

Me hadde nettopp levert ein vaskemaskin hos ein privat kunde, her i dalstrøkene innafor Haugesund. Klokkå va to, me va langt inne i rutå våras og dagen nærmer seg slutten … Og Kånå va birsur …

For, på veg av bakløfteren te lastebilen holde det på å gå galt. Vaskemaskinen tippa te venstre å sklir nesten av sekketrallen …

 

– Jammen, svarte salte bananer. Sko ikkje du holda balansen da ? Utbryte Fatter’n, og kikka forferda opp på Kånå …

– Hmph, tssiiisk eh, åh joda … Svara Kånå, med ei merksnodig skjelmsk grimasa om andletet, mens blikket hennas flakker i en heilt anna retning, enn der det burde vær.

Nemlig ned mot vaskemaskinen …

 

Det gikk heldigvis bra, balansen blei gjenvunnet og vaskemaskinen blir trilla videre og inn i gården, te kunden. Opp på ein treplatting og forbi hjørna på huset, kor ei dør i kjelleren flyr opp …

Ut av dørå spretter en høy, råflott og stilig fyr kun ikledd ei morgenkåpa, i beste Kramer stil fra Seinfeld …

Fatter’n blir nåke satt ut, sekkatrallå med vaskemaskinen mister balansen igjen og tipper lukst fremover. Fordi Kånå sine feromoner løpe løpsk. Både vaskemaskin, balanse holding og Fatter’n e glemt, der Kånå akutt skrur på ein sjarmoffensiv, av sjeldent kaliber …

 

Så … Mens Fatter’n nærmast letta fra bakken, når vaskemaskinen slår i treplattingen, med et smell … Står Kånå plutselig i ein positur skremmande utypisk henna … Der dei pensjonerte mjølkefabrikkene blir trøkka frem og opp, håret blir vifta grasiøst bakover av ei hånd mens den andra hvile unaturlig elegant på hoftå …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har det klikka totalt for Kånå, e det førsta som slår meg når eg ser denna merkverdige oppførselen …

– Å hei du ja. Her komme me med vaskemaskinen din, vett du … Kvitra Kånå, og det e nesten som om eg ser tendenser te “duck-lips”, der hu liksom suge kinnene sammen … – Kor vil da ha den da, ska me setta den inn, kanskje ? Fortsette den samma damå, som tre minutter tidligare hadde forbant seg øve kravstore privatkunder, og bestemt fortalt Fatter’n at varene skulle bli levert på gateplan …

Og ikkje ein centimeter lengre … Det e det som står i instruksen vår, hadde Kånå messa i vei om, lika før denna leveringen …

 

Når sant skal sies, så trur eg denna stilige fyren blei lika satt ut av Kånå, som eg blei av han … Der hu kakla i vei som ei verpesjuk høna, som ikkje hadde fått lagt egg på evigheter … Himmel og hav, altså …

Fatter’n har nettopp landa igjen, etter en liten ufrivillig flytur, mens Kånå vippa ukontrollert på håret, som om hu plutselig har fått et Tourettes tick …

Den råflotte, høye og stilige fyren, spør forsiktig om ikkje me bare kan sette vaskemaskinen, inn i garasjen. Og før eg får sjanse te å svara, komme Kånå meg i forkjøpet …

– Åja, kan skjønna me kan det vett du ! Svara hu kokett, snur seg rundt på ein femøring så håret flagra å setter den snertne stumpen sin i mot fyren, så han nesten må hoppa unna for å ikkje få den lukst i fanget …

 

Fatter’n fatta ingenting, men tar tak i maskinen å drar den til seg, mens han vippe den elegant bakover og trilla den mot garasjen. Fyren stikke inn ei sidedør på garasjen og trykke sikkert på ein åpnar te porten, og sesam sesam så går porten opp …

Kånå runda hjørnet og spasere inn i garasjen, med et ganglag til og med Cindy Crawford ville misunt hu, i sine glansdager på catwalken …

Fatter’n har for lengst innsett at Kånå e komplett ubrukelig, på akkurat denna leveringen, og sette vaskemaskinen kontrollert i fra seg.

– Jøje meg, du e jaggu meg sterk du. Seie denne stilige fyren imponert, når Fatter’n løfta maskinen litt opp, for å dra ut sekketrallen …

 

Fem minutt senere … .. . 

 

Kånå sitter rimelig snurten i setet sitt, og kikka surt ut av vinduet, der me suser mot neste levering …

Hu hadde observert denna råflotte, høge og stilige fyren i et vindu som gikk fra gulv te tak, akkurat når me sko dra den av bakløfteren … Uten morgenkåpen på seg …

Derav detta plutselige tapet av fokus, når hu egentlig skulle holda balansen, på vaskemaskinen …

 

Men … I garasjen, så hadde plutselig Fatter’n fått ein god del meir oppmerksomhet, av denna råflotte, høge og stilige fyren, enn ka Kånå fikk. Ja, faktisk så hadde Kånå blitt komplett oversett av denna fyren, som tydeligvis fikk Kånå te å gå nærmast av skaftet …

Jøje meg, eg blei jo nesten litt forlegen der eg stod midt i garasjen, og tok imot både beundrande blikk og flotte kompliment …

 

Mens Kånå liksom falt sammen, som ein mjølsekk med hull i … Og sa ikkje et ord te Fatter’n, før me hadde levert hos to-tre kunder til …

 

Eg vett ikkje eg … Ka som liksom va verst eller best … Stillheten fra Kånå, eller oppmerksomheten fra “Jan Thomas” …

 

 

 

Løvetannen …

Benjamin D. Esham / Wikimedia Commons

 

Eg har våga meg ut i et visst kommentar felt, på ein viss blogg, og lagt igjen nåken velmente ord og råd … Men, på ein måte virke det ikkje heilt, som om det va så populært … Men, det e heilt greit …

Eg har sagt mitt, uten å kritisera eller meina nåke vondt. Det va bare et lite tips.

Liksom om det å tenka gjennom saker og ting, før man gjerna trykka publiser, og dele det med heila internettet. Det e saker og ting man gjerna burde tenkt litt meir over, av og te …

Eg snakka jo av erfaring, for så vidt, for eg har jo gått på nåken smeller av slikt kaliber, eg og … Som under her, når eg kom te skade å bruka ein metafor, som gjerna ikkje falt heilt i god jord … Og eg kanskje burde tenkt litt over, eller sovet på …

Men, eg står fortsatt for det eg skreiv, i det kommentar feltet, av og te så kan man med hell sova på ein tekst, før man trykka publiser …

Goe søndags kvelden, Folkens …

 

Løvetannen …

Somme ganger så får man ein ide, ein ide man gjerna synes e fryktelig smart, så smart at man bare må iverksetta med ein gang, og få ide’en ut av hjernebarken. Man tenke gjerna ikkje heilt klart, når man får sånne banebrytande idear, men sette igang med stor iver og godt pågangsmot.

Når man egentlig muligens burde tenkt seg om, ein gang eller to, før man lot tankane flyta rett fra hjernebarken og ner på “papiret”. Uten om å væra innom dei fleste filtrene, som på ein måte ligge å virka i bakgrunnen, sånn at man gjerna ikkje går på ei evig rekka av smeller, her i livet.

Somme ganger, så e rett og slett ein ide så forbaska god, at det nesten e for godt te å væra sant.

 

Igår, så fikk eg meir eller mindre ein sånn ide, når eg satt å tenkte øve helgens finurlige begivenheter, og lot meg riva litt med, når inspirasjonen virkelig slo inn.

Og vipps, så hadde lagt ut om nåke eg på ein måte hadde tenkt å la ligga, men itte det hadde kverna rundt oppe i topplokket heile søndagen, og deler av mandagen. Så skrudde eg av filterfunksjonen, åpna laptopen og skreiv meg tom.

Og ett innlegg om Kånå sin bytur, eller rettare sagt heimkomsten fra byturen, den va ett faktum. Tjera vena meg. Itte eg hadde trykka publiser og innlegget va blitt delt på dei sosiale mediene eg bruka, så gikk eg fornøyd på dass å satte meg på rammå.

Egentlig, ikkje for nåke anna enn å lesa gjennom mesterverket, og gjerna luka vekk nåken skrivefeil, og lignande.

Før eg rusla tebake opp i stuå, kor Kånå nettopp hadde fått med seg detta famøse innlegget, og satt nå å lo litt for seg sjøl, borte i kroken sin.

 

Det va ikkje før me begynte å ta kveld, rydda litt i stuå og slukka lysene, at ting begynte å ta ein litt anna vending, enn det eg hadde forventa.

 

Jaja, eg vett nå ikkje heilt. Nåke forventningar hadde eg vel gjerna ikkje hatt, sånn egentlig, men ein reaksjon fra den beskrevne “sjøulken”, va vel gjerna ikkje te å unngå, det hadde eg vel ein slags forståelse for. Men, når eg hadde vært på badet og tatt kveldsstellet, før eg trøtt av dagen rusla mot soverommet, så må eg få sei at eg blei nåke øverraska.

Når eg møtte soveposen og liggeunderlaget, utenfor soveromsdørå våras, fint dandert på dørmattå.

Fri og bevare meg vel. Hadde nå ikkje Kånå flirt godt av mitt lille symposium, fra lørdagsnattå, og vært i godt humør når hu rusla te sengs.!??

Me hadde jo ledd litt sammen der oppe i stugo, av heile episoden, før me tok kvelden og ingen av alarmane hadde gått av langt inne i hjernebarken, fra Kånå sin mottagelse av innlegget.

Gudhjølpe meg, eg dytta forsiktig opp soveromsdørå og kikka inn på Kånå, kor andletet låg bada i lyset fra mobilen, og uten å kikka opp og mot meg. Så sa hu.

 

– Ein Løvetann, Frode. Løvetann. Ett ugras som ingen vil ha, e det virkelig det du ser føre deg, når du ska beskriva meg. !!?? 

– Jammen … Begynte eg å sei … Før ett skingrande  hyl braut meg av …

– Ein LØVETANN …

 

Herreguud … Kånå hadde visst bare skumlest oppe i stuå, men lest nåke meir grundig gjennom, mens eg va på badet.

 

Så sånn endte det. Når ein ide, gjerna e for god te å væra sann, så bør man gjerna la nåken kritiske filtre vær slått på, mens man skrive.

Og akkurat når eg åpna dørå, og sko te å luska meg slukøra ut i Bodå.

Så høyrte eg Kånå kauka te igjen …

 

– Ein Løøøøvetann … Herreguuud ...

 

 

Min Barndoms Verden …

Den siste dagen i min barndoms verden … Når trødde man egentlig ut av den … Min barndoms verden.

 For Odd Børretzen, va det den dagen bestefars klokkå på veggen stansa … Eg huska at Farmor hadde ei sånn klokka, fra min barndoms verden …

 

På ein måte, trur eg at man aldri tråkka heilt ut av den verdenen, man tar bare ein liten pause, glemmer den ut eller gjerna bare blir litt for voksen. Te at man tør trø inn i den igjen. Fordi man har så mange voksen ting, man absolutt må få gjort.

 

Min barndoms verden. Det va ein herlige verden, og eg e så heldige at med fire små i heimen. Så får eg leva litt i min barndoms verden, igjen. Kor alle bekymringer forsvinner, som dugg i plettfritt solskinn …

 

Kor eg får sitta på gulvet å leka med Duplo’en sammen med Litlajentå og Mini’en. Laga fantasifulle hus i alle verdens fargar … Bygga båtar som aldri i den virkelige verden, hadde bært så mye som ei fjær eingang.

Men i vår barndoms verden, der kan den ta med seg elefanter, ein halv sliten Buzz Lightyear figur og nåken batteri drevne hamstre, øve havet te Afrika …

Et hav, som ikkje e lengre enn fra kommoden te Mini’en og te teppet unna vinduet … Ikkje meir enn ein halv meter, i virkelighetens verden … Men ufattelig mye lengre, i vår barndoms verden … 

 

I vår barndoms verden … Der kor eg og Han i Midten spille fotball på plenen, mens han e Argentina og eg e England. Med over hundre tusen publikummere på ein enorm tribune …

Som skrike så sveisen blir blåst bakover, når me score mål. I den virkelige verden e det bare Litlajentå og Mini’en som sitte på tribunen. Og tribunen e egentlig bare ei litå trapp, opp te terrasse dørå …

 

I vår barndoms verden, sitte eg og eldstemann å leve oss heilt inn i Doktor Proktors univers. Me skulle bare lesa et kapittel, men det va så spennande at me som oftast blir nødt te å lesa ett par te …

Og blei det ved ett uhell smelt av ein liten sidevind i huset. Ja, då va det på an med ein gang. Då leka me Promponautar som flyr rundt i verdensrommet, fullstappa på promponaut pulver. Der i vår barndoms verden … 

 

Vår barndoms verden, kor me gjerna løpe livredd rundt i ein jungel. Eg og Flokken. Med ei skrubb sulten løvinna i helane på oss. Ei løvinna som vil spisa oss te kvelds. 

I virkelighetens verden, e det bare hu mor som prøve å fanga oss, for å få oss i seng. Fordi det e leggetid …

 
Eg håpe eg aldri glemme den ut … Min barndoms verden … For den kan man egentlig ta fram, akkurat når man vil, bare man tør nok … 

Og heima hos oss, så løpe den rundt oss over alt … Mine barndoms verdenar … 

 

Vår barndoms verden … Flokken vår …

Tekst : Frode Skogøy

I en Sofa fra Ikea …

 

 

Kånå nevnte Ikea her ein dag, og alt av alarmer smalt av samtidig, inne i Fatter’n sin hjernebark. Under her, kan du lesa om koffår nåke slikt kan skje, fra ein gang for mange år siden … Når alarmen va nåke mindre utvikla …

 

I en Sofa fra Ikea …

– Ka ska me finna på i dag da ? … Sa Kånå, med et djervt og mystisk drag øve andletet …

Eg hadde nettopp fått audiens innom hus igjen, itte å ha overnatta i Bodå nåken netter, itte et lite krumspring av ein rampestrek. Sjølsagt dei kaldaste dagane te nå i sumar. Eg leste av elleve grader på det laveste …

Nei, vett ikkje eg ? Svara eg, som vanlig … Men plutselig så datt det ut av meg.

– Kanskje me sko kjøra ned te bror min i Sandnes, som me har snakka om … Å kikka på det nya huset deiras ?

Eg syntes jo det absolutt va ein strålande ide, men det va nett som nåken glør lå å murra, langt der bak i hjernebarken …

 

Overraskende nok, va Kånå lite fiendtlig te et forslag, som va mitt. Nåke som sjølsagt tente fyr på glørne, og et lite bål av nåke uforståelig blussa opp. Men, operativsenteret va meir opptatt av at Fatter’n hadde fått ein ide godkjent, enn å analysera skumle signaler fra alarm-senteret …

Jaja … Flokken blei samla sammen, pakka i bilen og snuten snudde seg mot sørfylket, og et sted nede i Sandnes …

Me koste oss å sang i bilen på vei nedover, Flokken va rett og slett i et eksemplarisk godt humør. Og slikt smitte jo kjapt over på oss foreldre også … Midt på Rennesøy kom Tore Tang med Mods på radioen, og alle i bilen stemte fulltallig med. Til og med Mini’en …

 

Skjønt hans store lidenskap stort sett e hardrock og heavymetal, så lar han ikkje ein god allsang mulighet, gå seg hus forbi …

 

Me visste ikkje heilt kor i Sandnes bror min hadde kjøpt hus. Så eg hadde ringt på ferjå, for å få ein liten veibeskrivelse. Eg høyrte godt itte og gjentok høgt det Bror min sa, slik at Kånå fikk det med seg også. Det va egentlig ein ganske god veibeskrivelse, men eg huska ikkje et ord av ka han hadde sagt, itte eg la på. Kun adressen …

Men, det spiller jo neppe nåken rolle, for eg tasta jo bare adressen inn i navigasjonen i bilen, og fikk et flagg å kjøra mot …

Eg, Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, suste muntert nedover motorvegen, og begynte nærma oss Sandnes. Første avkjørselen itte Kvadrat skulle me ta av te høyre, men i neste kryss va Kånå og Navi-Olga uenige.

Kånå ville rett frem, fordi hu meinte me skulle mot Dyreklinikk skiltet, som bror min hadde nevnt. Navi-Olga påpeikte intenst at me skulle te høyre …

Eg e, i den grad det e mulig for et menneske og ein maskin, på bølgelengde med Navi-Olga. Mens det å putta Kånå og god stedsans i samme setning, e nærmast som å laga parfyme av kloakk. De passe bare ikkje sammen.

 

Fatter’n lytta te Navi-Olga og kjørte te høyre, te Kånå sine store protester … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot. Eg trur for så vidt eg va begge deler, akkurat der …

 

Ei god stund seinere, stod bilen pent parkert oppå mål flagget, i displayet te Navi-Olga. Men, te Fatter’n sin store fortvilelse va det ikkje et byggefelt å se, i mils omkrets … Men det me så masse av, det va kyr, bondegårdar og Nordsjøen …

Navi-Olga hadde geleida oss te ein øde veg, bekledd med åkrer på kvar sia og te høyre for oss, vingla et gammalt nedslitt treskilt i to kjettinger. Med samme gatenavn som adressen te bror min …

Motvillig måtte eg jo innrømma, at bror min neppe hadde nevnt nåke om Nordsjøen, i veibeskrivelsen sin. Der eg satt mildt forbausa å vekselsvis kikka på målflagget te Navi-Olga, og ut på bondelandet med Nordsjøen som bakgrunn …

Kånå, hu satt med et blikk som oste av triumf, mens et flir begynte å forma seg om kjeften hennas. Jack Nicholson fliret …

 

Meir triumferande, det trur eg ikkje eg har sett Kånå, siden hu maltrakterte meg i mitt favorittspill i barndommen i sin andre omgang med spillet, nemlig Kinasjakk …

 

– Eg trur ikkje bror din bor her !? Seie Kånå bestemt. Mens eg fortsatt sitte der i villrede å kikka ut vinduet. – Eg trur ikkje det e her bror din bor !? Seie Kånå forsyne meg ein gang te. Og eg kvakk te der i bilsetet. – Nei, det trur eg jaggu meg du har rett i. Svara eg forsiktig.

Før eg snur bilen, skrur av Navi-Olga og sett kursen tebake, te der me kom i fra. – Se der, der e Dyreklinikk skiltet. Kvitra Kånå te …

Når me nådde punktet, der Fatter’n hadde stolt på feil dama, sist me va akkurat her. Fatter’n svinga slukøra te høyre og ikkje lenge ittepå, svinga me inn i gården te bror min. Sjølsagt, må dei to eldste i Flokken fortella om Fatter’n sin fadese, og eg får eit medfølende blikk fra far min …

 

Han va også der nede hos bror min, og hjalp te med diverse prosjekt. Og i løpet av et langt liv, sikkert gått på samme smell, opp til fleire ganger …

Med mi kjære mor i kartleser setet …

 

Huset te bror min blei inspisert, ei skittbleia ble skifta mens Flokken mot alle odds, oppførte seg eksemplarisk. Det va et flott hus. Og ei endå flottare skittbleia, som nærmast sendte Fatter’n ned i kneståande. Itte visitten va over, fikk Flokken belønning for sin oppførsel …

Toys’r’us blei besøkt med stor bravur, begeistrelse og ein Flokk på fire gikk storfornøyd ut igjen, etter kvar sin lille påskjønnelse …

– Me sko kje spisa middag på Ikea da ? Spør Kånå, når me har satt oss i bilen igjen – Det e jo knall billig mat der. Legge hu te. Det lilla bålet i hjernebarken blussa opp te et fullverdig St.Hans bål, men Fatter’n har høyrt ordet “billig” og nok ein gang blir alarm-senteret ignorert …

– Ja, det va jo ein god ide. Svara Fatter’n, og fikk vann i munnen bare av tanken på dei gode svenske små kjøttbollene, i samme øyeblikk …

 

Det va ikkje før Fatter’n sjangla rundt med ei stadig voksande handlekurv, og te slutt falt utmatta ned, i ein sofa fra Ikea. Mens ein skogbrann av sjeldent kaliber, hadde gjort om hjernebarkens alarm-senter, te ei forkullet nedbrent branntomt.

At Fatter’n forstod … At i det sekundet han hadde nevnt bror min sitt hus i Sandnes, den morgenen, så hadde Kånå lynkjapt utarbeida ein overordna plan for dagen, og iverksatt …

Som sjølsagt kulminerte i tidenes kalas midt på Ikea, kor svenske kjøttboller raskt blei forbrent. Av endalause leiteaksjoner itte barn som forsvant, ei Kånå som spant rundt som ei Høna på Speed og ei handlekorg som nærmast knakk sammen av overvekt …

Fatter’n, han hadde iskaldt og beregnet blitt styrt akkurat den vegen Kånå ville uten at han lukta faren, ein einaste gang …

 

Det e jo egentlig et rituale som går inn i et større mønster, akkurat det der, at Kåner utvikle sine egne evner liksom. Te å unngå oss fedre sine alarm-sentre, som liksom ska forhindra oss fra slike smeller …

Men, jøje meg … Det blei tross alt ein flott dag på tur, nye minner blei skapt og Fatter’n slapp å leiga tilhenger.

Slik han måtte sist gang Kånå lurte han opp i stri, og han endte opp i et tindrande kalas på Ikea. Og underveis på turen heimover, kor Kånå satt å klukka så fornøyd i setet sitt. Brukte Fatter’n tiden godt, te å bygga opp et nytt høyteknologisk alarm-senter i hjernebarken …

Et senter som la inn absolutt alle nøkkel ord, som kunne forbindes med Ikea, og sperra for slike ord som kunne ta fokus bort fra sakens faktum …

 

Det faktumet at Ikea må unngås for alle penga, så godt det lar seg gjør, og ikkje oppsøkes uten at det e strengt nødvendig …

For all fremtid …

 

Punktum …

 

Sykkelturen …

 

Eg høyrte på radioen idag, at de sko ha ein slags konkurranse på P4. De lurte på om folk ikkje kunne senda inn ein sykkelhistorie, ein historie litt utenom det vanliga. Eg har sykla masse eg, så akkurat der tenkte eg at detta blir lett, problemet va å prøva å huska ein utenom det vanliga. Så eg slo det egentlig i fra meg.

 

Så kom eg heim å såg Kånå, då kom eg te å tenka på bror hennas. For eg og han va på sykkeltur, eingang.

Jaja, tur og tur. (Tor)tur, e vel gjerna retta ordet …

 

Men eg satt i hvert fall heima, og ante fred, ro og ingen fare her for nåken år siå. Før Svoger min ringte og spurte om eg ikkje ville vær med på ein liten sykkeltur, eg tenkte at det må vel gå fint, så eg takka høflig ja. Eg gjekk for å gi Kånå beskjed om ka eg sko, men hu trudde meg ikkje.

 

– Ska du sykla med bror min ?  Spurte hu, nærmast himmelfallen.

Før hu flirande bare la te et lattermildt   – Jaja …

 

Eg blei nesten litt fornærma, minnast eg. Trur hu at eg e i så dårlige form, at eg ikkje klara ein liten sykkeltur, med bror hennas og nå … Hjølpe meg, sko jaggu meg visa Kånå kim som va i form eg.

 

Eg skifta te treningskler og fant fram sykkelen. Den va på felgen. Såpassa ja … Tydeligvis ei stund siå den hadde sett frisk luft. Men, eg fant ei pumpa og rakk akkurat å få fylt luft i dekkene, før Svoger min rulla inn på tunet. Han hadde jo tross alt sykla et ritt og han, et sånn “på skikkelig” ritt.

 

Ikkje nåke lekeritt heller, men et ganske så tøft et, så eg forstod jo Kånå litt og, sånn egentlig. Å det va jo ikkje å legga skjul på at litt angst hadde bitt seg fast i meg og, men sjølsagt gjekk det ikkje an å innrømma eller visa det utad. Nei, e du rektige. Ingen sko sjå på fasaden, at skipet holdt på å gå ned, på ein måte. Allerede før me hadde starta …

 

Jaja, me kom oss avgårde. Og uansett kossen man snur og vende på detta, så e ein “liten” tur på sykkel for meg, det e ein “liten” tur på sykkel det. Ikkje halve kommunen rundtomkringfallera, med ei liten avstikker innom nabo kommunen og.

 

Tjera vena meg …

 

I starten, visste eg jo ikkje kor han hadde tenkt seg, så eg fulgte nå bare tett på. Det gjekk lett opp og ned i starten, før det va ei litå kneik av ein bakke, som traff meg midt i mellomgolvet. Stinget satt som ei glo i høyra siå, men sjølsagt sko det ikkje visast. Eg klarte heldigvis å trø det av meg, når me tippa toppen og hadde litt rett fram vei, foran oss.

 

Me hadde nå sykla fra Skåredalen te Vormedal (gjennom Norheimskogen), for dei som e lokalkjente. Og nå kunne me ta to veier. Te venstre, som va det versta og lengsta alternativet eller te høyre som va nærmast flate veien te byen igjen. Sjølsagt tok svoger min te venstre, og suste mot Tuastad.

 

Eg hadde fortsatt litt å gi, men å tru at det kom te å holda heilt heim, det va ein anna sak. Eg huska i den verste motbakkane før me kom te Aksnes, at eg kava på i det lavaste giret. Svetten rant, pumpå gjekk for full maskin, ja nærmast utanpå kroppen. Eg e sikker på om du hadde stått femti meter unna, så hadde du sett hjarta som banka.

Beinå va akkurat som gele, det kjentes rett og slett ut som om de snart bare glei av meg …

 

Gudhjølpe meg …

 

Øvelevde eg detta, så øveleve eg alt, huska eg at eg tenkte for meg sjøl. Mens svogeren min va såpass usportslige, at han sykla først opp bakken, for så og komma ned igjen te meg, for å spør om det gjekk bra. Ikkje bare ein gang, neida, men to ganger …

 

Makan te frekkhet …   ( sjøl om man sleva litt, betyr ikkje det automatisk, at man holde på å daua!! )

 

Men me kom te topps og rulla mot Kolnes i godt driv og god medvind. Eg hadde fått litt pust igjen og takka vår skapar for vinden i ryggen. Beinå hadde kommen seg itte litt nedover bakkane. Og det gjekk sånn noenlunde bra akkurat nå, før me traff motbakkane på Skre igjen …

 

Eg holdt på å gå rett i asfalten. Igjen, så hadde min kjære svoger gjentatte ganger kjørt det samma stuntet, med å komma tebake for å sjekka om eg va i livet. Og nå begynte eg jaggu meg å bli engstelige, for om me ikkje snart trengte litt “ekspert-hjelp”, for at eg sko komma meg heim, i livet.

 

Eg måtte krypa te korset og hoppa av sykkelen, for og gå litt, men det va jo akkurat som å gå av ein båt itte tre uker på cruise i Karibien. Der man går liksom går å vogga litt, før man stabilisere seg igjen. Eg trur eg svaia meir enn et tredve meter høgt grantre i full storm ville gjort.

Og tenkte, at hadde folk sett meg nå, ville de trudd eg va drita full … Det e ihvertfall heilt sikkert.

Svogeren min, som tydeligvis va topptrent, i forhold te meg, kom med nåken trøstande gloser …

 

Men eg kom meg opp te slutt, rulla forbi Toskatjønnet, og parkerte i carporten heima. Lungene holdt på å krypa ut, hjarta pumpa te puls på langt over tohundre, minst. Og beinå va heilt ferige. Det va såvidt eg kunne stå oppreist.

 

Eg takka svogeren min for turen, plasserte sykkelen i “Bodå” igjen, mens eg forbannte meg sjøl øve denna røykingå mi, men blei absolutt nødt te å ta ein pinne, for å henta meg inn … Gjekk på badet for å tørka vekk den verste svetten, før eg rusla opp te Kånå …

 

– Gjekk det fint ?? Kauka hu ut. der eg kom krypande opp trappå …

– Sjølsagt gjekk det bra … Ka du trur  ??   Svara eg, og håpa at hu ikkje høyrte den løgnaktige tonen i svaret mitt …

 

Eg krøyp videre opp trappå, og holdt på og få hjerteinnfarkt halveis, det føltes ihvertfall sånn ut. Men eg runda hjørna, fant meg ein plass i sofa’en og kava litt for å få pulsen noenlunde ned. Mens eg beroliga Kånå med at detta går heilt fint det, siden hu såg nåke bekymra ut …

Når hu igjen spurte kossen det hadde gått, svara eg bare at det hadde gått heilt greit. Hjølpe meg, eg såg absolutt ingen grunn te å bekymra Kånå nåke meir nå. Sjøl om Skre bakken hadde holdt på å ta knekken på meg, trengte ikkje hu vita det.

 

At eg i løpet av dei neste dagane, nærmast måtte sitta på ein badering i lastebilen, pga ømme og stive musklar i rævå. Det e ikkje tull ein gang.

Svarte salte bananer, kor vondt det gjorde i baken. Så å sei at det frista for gjentakelse, det ville nok vært vanskelig å svara ja på.

 

Aldri før har eg vore meir utslitt, av ein “Liten” sykkeltur …

 

Men hjølpe meg, det va ein flotte rundtur, for dei som va i form te å sjå på utsikten. Eg for min del, kunne nok kun gitt ein utfyllande rapport, te Statens Vegvesen, om asfaltkvaliteten på vegstykkje.

 

Sånn egentlig … 

 

Fredag, Urettferdighet og heimalaga Pizza som kurerer Gruff …

 

Når uka stevnet mot slutten og den strabasiøse ferden mot helg, meir eller mindre va over, sjangla Fatter’n utslitt inn dørene her i heimen, igår. Sjelden har ei uka vært så strevsom, som denna ukå nettopp hadde vært.

Og sjelden har ein fredags lune og komfortable havn, vært meir velkommen, enn akkurat denna fredagen …

Det skjer kvart år, og selv om me e fullt klar over det, smelle det lika hardt kvart år. Den førsta ukå etter sumarferien når skulen igjen starta, feriemodus e over og den hardbarka hverdagen igjen regjere i heimen …

 

Det har overhodet ingenting å sei kor forberedt man e. Sant og sei, så e eg for så vidt overraska over, kor overraska me fortsatt blir …

 

Det blir ofta slik, når dagane i ferien liksom går fra null te hundre, på ein heil generasjon. Mens, overgangen fra ferie te skole, jobb og den strabasiøse hverdagen igjen, den aksellererer fra null te alt for fort, på et milli sekund …

Men, nå e den igjen unnagjort, alle foreldres helvetes uke. Den eina av de …

For, der nye rekrutter må gjennom den ukå i millitæret, før man gjerna blir et fullverdig medlem, i ein bataljon.

Så må me foreldre gjennom slike prøvelser opp til fleire ganger i året. Etter sumarferien, høstferien, vinter, jul og påskeferien, før det e på den igjen, etter sumaren … Ei endalaus rekka av hendelser, som har det med å gjenta seg …

 

Fatter’n vakla ned trappene tidligare enn mot normalt igår kveld, både på tross og på tvers av at det va fredag, skolestart og et reinspikka kaos på jobb, denna ukå. Eg hadde nemlig store planer om å stå opp tidlig idag, kosa meg med ein kopp kaffe og gjerna skriva litt blogg …

Men, kroppen føltes som ein iskald sur motor som ikkje ville starta, når eg våkna …

Uansett kor lenge eg vrei på tenningen i dag morgens, så ville ikkje startmotoren slå inn … Den va død … Død som ein makrell i tomat. Den ville bare ligga å dra seg i sengå, slik makrellen gjør i hermetikkboksen. Men, det spilte vel neppe noen rolle …

 

Me hadde det ikkje akkurat travelt idag. Eg kunne lika godt ligga der i sengå litt, å brenna opp overskytande iq …

 

Så kom Mini’en inn … Og det va slutt på å sei hallo te stillheten … Litlajentå hadde fått vær med Kånå på handletur igår, og det syntes Mini’en va fryktelig urettferdig. Urettferdig, ja … Alt e urettferdig mellom dei to for tiden. Det går ikkje ein dag uten at nåke e urettferdig …

Eller ein time … Eller et minutt … Alt e urettferdig …

Nå for tiden, så står ikkje den personen som oppfant urettferdighet, så veldig høgt her i heimen …

Eg e dritt lei urettferdighet. Det e ikkje rettferdig øve for oss foreldre, at et finnes urettferdighet mellom søsken. Det burde vært ulovlig. Nett slik det e ulovlig å kjøra bil før man har tatt sertifikat, eller kjøpa øl før man har fylt atten år …

Noen begrep burde det vært aldersgrensa på. Slik at man ikkje fikk lov å påberope seg slike ting, før man forstod den fulle og heile definisjonen av begrepet … I samme forstand som oss foreldre, liksom …

 

Men, Mini’en kom altså inn, la seg i midten å begynte et sabla mas, om ka tid eg og han skulle gå og kosa oss litt, slik som søster hans hadde gjort med Kånå, igår. Og ga seg ikkje før Fatter’n te slutt ga itte, og tok fjotten med seg på ein liten kosetur, sammen …

Me kikka litt på lekebutikk, kjøpte oss ein is og satt å prata som to gamle kompiser i bilen, når me va på vei heim igjen …

Jøje meg, kor me kosa oss, altså. Virkelig. Og når me kom heim raste guten fornøyd opp trappene for å fortella Kånå, om ka me hadde funnet på. Mens eg … Eg traff på Litlajentå som spurte kor me hadde vært … Som eg sjølsagt svara ærlig å redelig på …

 

Å tenkte ikkje øve at ein bagatell aldri e heilt uvesentlig … Tjera vena meg … Hu hadde jo vært med Kånå igår …

 

Jøje meg, altså … Eg leste ein gang at kun et lite snøfnugg i ubalanse, kan utløysa et enormt skred … Snøfnugget i ubalanse va idag Fatter’n sitt svar. Skredet av sjeldent kaliber, det va Litlajentå sin reaksjon …

– UUUURETTFEEEERDIG …. !!! Skreik jentå, før hu imploderte fullstendig der nede i gangen …

Herreguuud … Sjøl om hu brølte så trommehinnå mi nærmast sprakk, så va det som å høyra et hvisk fra fortiden. Fra den gangen Eldstemann og Han i Midten va på vei gjennom den samme perioden, når alt va urettferdig og ingenting blei rett …

Eg nappa te meg jakkå eg nettopp hadde hengt fra meg, snudde på ein femøring og gikk meg ein liten tur …

Det e ingen vits å forklare barn på sju og ni år, om kossen man beregne om saker og ting e urettferdig eller ikkje …

 

Hos barn på deiras alder går aldri det regnestykke opp, allikavel …

 

Uansett, og sånn alt i alt. Så har det absolutt vært ein god dag, sjøl om eg ikkje fikk gjort det eg hadde planlagt … Kanskje imårå tidlig …

Eg vil ikkje utelukka det sista der …

Nå har me uansett funnet roen her i heimen, itte at Kånå diska opp med verdens beste heimalaga Pizza …

 

Og den, den e nett som Ali kaffe som kurerer gruff … For nå e alt glemt, flokken i seng og det e snart voksentid i stugo …

Juhuu …

Goe lørdagen, Folkens …