Trøtt som ei Fela …

 

Så sitte eg her på jobb igjen og lar kaffien strømma inn i legemet, trøtt som ei småsliten fela, fordi me e litt treige heima hos oss. Prison Break går nemlig som varmt hvetebrød over etaren heima, når Flokken e sendt i seng …

Og slike serier er rett og slett småskumle å begynna å se på, hverken meir eller mindre …

Me tippa vel øve i sesong fire igår, og det va så spennande at leggetid forsvant som dugg i plettfritt solskinn, for meg igår… Tjera vena meg, altså … Klokkå tippa vel litt over tolv før eg klarte å riva meg laus, fra spennande intriger på skyhøyt nivå …

 

På sett og vis, så kan eg liksom identifisera meg litt, med han der Michael Scofield, som har ein egen evne te å havna i trøbbel …

 

Eg gjør jo som oftast det eg og, bare på et litt anna plan, liksom. Der han får hemmelige skumle firma, politi og fengselsmyndigheter på nakken. Der slite eg med ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, og ein ein spinnvill Flokk, som stikker kjepper i hjulene for ein nåke rådvill Fatter’n …

Jaja, somme ganger så klara eg det fint sjøl også da, det må vel gjerna innrømmast det og …

Eg kunne jo gått å lagt meg tidligare igår, f.eks, men satt allikevel alt for lenge oppe … Heilt typisk, vett du … Men, nå får eg vel riva meg laus fra bloggverdenen, og trø litt inn i jobben eg har å gjør … Kaffien begynne jaggu meg å virka …

 

Ha ein strålande tirsdag, Folkens …

Juhuu …

 

 

– Har du motorsag med deg ?

Bilde : Opphavsperson: David Jones Kreditering: Getty Images/iStockphoto
Opphavsrett: shotbydave

Det blir gjerna vel mye lastebilstoff ikveld, men eg hadde ein litt artig levering på siste stoppested idag. Eg skulle levera eit kolli til en kunde som var relativt stort, og som stod på en palle innerst i bilen. Alltid før slike privatleveringer så pleie eg å senda ei melding te mottaker, litt sånn i forkant, om at eg snart komme med varene deiras. Det gjorde eg idag og, men fikk til svar at de ikkje var hjemme …

Dette var en levering som kunde selv hadde avtalt idag, så først blei eg litt sånn smått irritert, har man avtalt selv å motta varene då kan man vel for fanken meg holda seg heima, liksom …

Eg beit i meg irritasjonen og tok heller å ringte kunden, slik at me kanskje kunne avtale et eller annet. Det viste seg når kunden svarte at de hadde krysset av for levering uten signatur, så eg kunne bare sette pallen fra meg på stedet. Men, personen fikk det travelt med å fortelle at det var en kinkig bakke opp til huset, men det gikk det helt fint å rygge opp med lastebil.

 

Jojo, tenkte eg, og svarte på ein grei måte at det vil me nå raskt finna ut av når eg kom frem. Men kunden fortsatte meget påståelig å sa at de hadde hatt lastebiler der oppe flere ganger, så det skulle gå helt fint, ferdig snakka …

 

Det finnes mange forskjellige lastebil typer her i verden, skapbil, tippbil, melkebil, bossbil, kranbil etc etc … Også har vi noe som heter boggi, underkjøringshinder, overheng og akselavstand … En skapbil slik som eg kjøre, den har som regel ikkje boggi. Altså to sett med aksler helt bak. Dermed er svingradiusen på min bil, en god del dårligere enn en boggi bil, fordi akselavstanden er lengre …

Så, har eg ett overheng bak med ett underkjøringshinder under liften, som kan væra litt i veien når eg ska rygga opp bratte bakker. Det har ein tendens te å ta ned i vegen … Spesielt om snuten på bilen står i en oppoverbakke, og man skal til å rygge opp en annen veg bak …

Slik som det ble for meg idag … Omtrent en meter inn på vegen opp til huset, så stod eg bom fast, med underkjøringshinderet godt nede i grusen … Istedet for å ringe kunden kor me mest sannsynlig hadde endt opp med å diskutere om det fortsatt gikk, eller ikkje gikk. Så sendte eg et bilde av sakens faktum, slik at punktum ble satt i den diskusjonen, før den for så vidt begynte …

 

Nå gikk det absolutt strålande te slutt i denna saken, for heldigvis hadde eg sekkehjulet til Kånå med meg i bilen, som eg klarte å dra leveransen opp til huset med. Og fikk den plassert på ønsket sted for kunden …

Forøvrig ikkje uten litt bannskap, slit og ein vilje av stål … Men, eg fikk nå ein fornøyd kunde for anstrengelsen …

 

Det e ikkje alltid kunden sitt bilde av ein lastebil, stemmer helt med den bilen som dukker opp på tunet deiras, når eg kommer frem. Det har eg oppleved mang ein gang. – Oisann, e bilen såpassa stor ja. Nei, då trur eg ikkje du kan snu her nede allikevel, nei … Den kommentaren, den har eg nok høyrt litt for mange ganger, derfor har eg lært meg å spør ka slags lastebil de hadde på besøk sist, om det e argumentet deiras …

Andre ganger, så blir det gjerna meir som idag. Kor fysikkens lover meir eller mindre seie stopp. Skjønt ein gang, så va det ein bonde som ikkje meinte det va nok, ein gang …

Eg skulle levere ein palle med fjosinnredning te ein bonde i Vindafjord, men møtte ein hindring på vegen hans omtrent hundre meter inn. Ein hindring eg ikkje hadde sjanse te å komma forbi. Det trudde ikkje bonden på når eg ringte ham, så han bånn tente nåke så inn i granskauen, at Kånå sine raserianfall hadde vært som ein myggfjert i forhold …

 

Han va så sint at eg måtte holda telefonen ein halv meter fra øyra, for ellers hadde trommehinnen sprukket på sekundet … For både bossbilen, mjølkebilen og til og med slaktebilen kom glatt opp te han …

 

Eg stod jo foran lastebilen min å kikka på hindringen, og kunne ikkje anna enn vær enige med ham. Men uansett, så kom ikkje eg videre med min bil, slik var det nå bare. Eg minnast at eg holdt meg ganske rolig og avbalansert, for det var lite som talte imot min egen sak, sånn egentlig. Men bonden gjorde ikkje det. Han skulle setta himmel å jord i bevegelse, fordi de hadde sendt ein sånn udugeleg sjåfør te han …

Det va ikkje måte på kor mange han skulle snakke med, om eg ikkje satte meg inn i den forbanna bilen min, og kjørte lukst opp te ham … – Jojo, du må jo bare snakka med dei, men hindringen forsvinne ikkje for det om. Prøvde eg å overtala han om …

Og då sprakk det for fyren. – Eg komme ned, for svarte H….te !!!! Hylte han øve telefon linjå, og klaska på røyret … Omtrent tre sekund seinare ser eg ei støvsky langt oppe i liå, som suste nedover ett knippe hårnål svingar, i ein infernalsk fart. Det så nesten ut som ein ekstremt lokal sandstorm, va på vei nedover vegen …

 

Etter omtrent førtifem sekund, brøle ein svær amerikansk pick rundt siste sving, før den nærmest tar ein håndbrekk sladd rett foran meg, og ei dør blir slengt brutalt opp …

 

Ut av dørå jumpa det ein forholdsvis rørslig og nåke smårund bondekar, med illrødt hår og ein alt for liten felleskjøpet kjeladress på seg. Glidlåsen har han sikkert ikkje fått lengre enn like over magen, men allikevel rett under brystkassen. Eg kunne ikkje nåke for det, men det såg virkelig i øvekant komisk ut, og eg sleit kraftig med å holda ett tindrande flir unna kjeften …

– Tok du med deg motorsagå, før du heiv deg i bilen ? Spør eg fyren, og forsøke å holda ein saklig, men munter klang over stemmen …

Humor e som oftast ekstremt avvæpnende, når man har med småhissige, obsternasige og lett antennelige mennesker. Det funka rimelig godt denna gangen også. For så vidt godt hjulpet av den halvmeter tjukka greinå, som stod lika over toppen på frontrutå mi, og omtrent førti cm nedenfor toppen på skapet mitt …

 

Fyren komme brasande i mot meg med truande skritt, og topplokket e nesten lika rød som hårmanken … Før han oppdaga greinå, og nesten tippa fremover i forsøket på å bremsa ett legemet, som absolutt ikkje va laga for hurtighet …

– Ehem, åja jaja … Har du så høge bil ja … Stotra han frem, mens sneipen i kjeften dingla borte i den eine munnviken …

Akkurat det hadde eg liksom forsøkt å fortella fyren ei god stund, før han tente i bånn og sko melda meg te alt av sjefar i systemet mitt … Det gikk jo bra den gangen og te slutt. Faktisk, så stod me der å prata et lite kvarter, om laust og fast, før eg satte pallen foran treet …

Ein palle fyren sko henta med traktoren seinare. Det blei fleire paller te samme fyren, den sumaren, men det blei ikkje fleire diskusjoner om eg sko kjøra opp, eller ikkje …

 

– Bare sett det nede ved treet du. Svara han som regel … Før me slengte nåken godlynte kommentarer te kvarandre, om motorsager, høge bilar og sinte bønder … Å så lo me litt … Begge to …

 

Fyren va faktisk ganske koselig … Når han liksom hadde fått rasa litt i fra seg …

 

Det blir nåken slike i løpet av ett år, men som regel går det greit te slutt … Så lenge man holder hodet kaldt, smile fint og e godt over gjennomsnittet overhyggelig … Har eg funnet ut …

 

😀

 

Kånå, Lastebilsertifikatet og Elleville skrøner av Sjeldent kaliber …

 

– Jaja, har du hatt ein fin ferie da ? Spurte ein kunde meg idag.

– Ferie ? … Eg har jo ikkje hatt ferie ennå eg !? Svara eg, nåke fortumla …

 

Detta skjedde for så vidt et par ganger idag før eg tok tegningen, og forstod litt hvorfor folk lurte på om ferien hadde vært bra. Kånå har jo vært fast sidemann i nåken uker nå, itte Fatter’n utfordra Eldstemann på snart femten år, og duellerte mot fyren i “Planken” … Denna her øvelsen kor man står på tærna i eine enden og albuen i den andre, og forsøke å holda kroppen så rett som mulig. Nett som ein planke …

Det ble mer eller mindre skjebnesvangert for Fatter’n. Selv om dråpen som velta tuå, va når eg nesten mista ei eska på jobb den påfølgende tirsdagen, og endte i full knestående med smerter fra en annen verden …

Alt skjedde så fort der og då, og når det heila va over stod sjelå mi igjen, og lurte på ka i himmelens navn som hadde skjedd. Fatter’n endte mer eller mindre som en krokrygga gammel mann, og måtte bruke en kjøkkenstol som rullator, for å være noenlunde mobil i heimen. Et urkomisk syn for alle utenom den invalide sjelen som subbet bortover gulvet …

 

Eldstemann fikk knekken i knærna og akutt latterkrampe, hver gang Fatter’n måtte ut på tur … Mens Mini’en lurte på om Pappa var ødelagt for alltid … Me skulle jo ut å prøva den nye fiskestangå hans … Tjera vena meg …

 

Så derfor fant me ut at eg og Kånå sko kjøra ilag på lastebilen, eg som sjåfør og hu som sidemann. Den som dro varene ut av bilen og inn til kundene. Lite viste eg ka skrøner hu fortalte kundene rundt omkring, før eg idag for så vidt begynte å ana litt om kor kjekt hu har hatt det. Når eg satt fremme i lastebilhyttå for meg sjøl, å pleide både stolthet og ein sleten rygg, mens Kånå tok seg av det praktiske bak i skapet …

Fleire av kundene me levere te blei jo rimelig overaska, når de trudde Kånå kom kjørande med denna store bilen. Det e jo ikkje alle stedene me levere te, kor de ser kim som kjøre lastebilen, liksom …

Derfor trudde mange først at Kånå kjørte lastebilen. Nåke som hu sjølsagt avkrefta dei første gangene, før hu innsåg at her kunne hu jo ha det litt morosamt. Det var jo ikkje slik at hu løy på seg lastebilsertifikatet, Kånå bare spilte med og lot vær å sei nåke, når kundene gikk ut i fra at det va hu som kjørte den store bilen nå. Og dermed, så har ein del kunder rett og slett konkludert med, at eg va på ferie …

 

Kånå sin evne te å lata som ingenting har alltids imponert meg, men her har hu virkelig tatt kunsten te nye høyder … Mildt sagt …

 

Så … Idag måtte eg bruka litt tid rundt omkring hos diverse kunder, med å avkrefta at eg hadde tatt ferie, å overlatt Kånå aleina igjen på jobb. Kor hu liksom hadde kjørt denna store lastebilen våras, istedet for varebilen sin …

Herregud altså … Gudane må vita ka anna hu har funnet på å sagt, mens eg satt setefast i lastebilhyttå, med ein kranglevoren rygg …

Men, det får eg vel sikkert vita ut over i ukå. Nå som eg må kjøra aleina ei uka …

 

Hu der Kånå altså …

 

 

Mandag …

 

Det e mandag. Og idag e eg aleina på jobb siden Kånå e heima med Flokken. Eg sitte bak i lastebilen med ein kopp kaffi mens eg forsøke å våkna. Eg har egentlig grua meg litt te idag, og akkurat det å jobba aleina … For itte ryggen skapte seg vrang, har eg og Kånå kjørt lastebilen sammen.

Eg har kjørt og hu har løpt rundt te kundene med varer, Kånå har til og med både håndtert liften bak på bilen og trilla jekketrallå rundt omkring, mens eg har hjulpet te der det trengs …

Men, idag måtte eg gå aleina på jobb. Eg hadde et lite håp om at det ikkje va så mye varer, men det ser ut som det e nok, for å sei det mildt. Det blir gjerna ein laaaang dag idag. Men, så kom eg te å tenka på Litlajentå, og det “strålande” humøret den jentå va i igår kveld …

Og då løsna det litt her eg sitte. For det kunne jo tross alt vært verre. Og det hadde jo ikkje vært det spor bedre det. Det kunne vært eg som måtte vært aleina heima med ein flokk spinnville barn …

Så, itte eg fikk tenkt meg litt om her eg sitte, så gikk humøret over fra muntert bedrøvet, til for så vidt å vær bare muntert …

 

Ja, faktisk så begynte et lite flir å forma seg om kjeften, her eg sitte …

Jøje meg …

Et lite Jack Nicholson flir kanskje ? … Det e muligens ikkje så fælt allikevel, om dagen blir litt lang !?! …

 

Sånn egentlig …

 

😁😁😁

 

 

 

Tannbørsten …

 

Eg satt å surfa på nettet idag, når ett bilde dukka opp på ei sånn internett sida med morosame bilder, og det va morosamt te å begynna med … Faktisk, så va det mange bilder som fikk smilebåndet te å dra lukst nordover, før detta bildet ovanføre plutselig dukka opp på skjermen … Blod frøs te is, nakkahårene reiste seg på et nanosekund før det gikk opp for meg at tannbørstå på bildet, den va akkurat lik min …

Det nesta som skjer e jo komplett idiotisk, fordi me har ikkje den tannkremen, heller ikkje ei slik korg og flisene på vårt bad e komplett annerledes …

Men, eg spratt opp fra sofaen som ein ungkar å skremte livskiten av Kånå, som satt å slappa av ved siden av meg, før eg spurta ned trappene å svinge te høyre mot badet … – Tjera vena meg, ka e det Frode ? Kauka Kånå itte meg … Før eg høyre ett både lattermildt og oppgitt – Herreguuuud , fra samma damå idet eg røska opp badedørå … Kånå har tydeligvis sett ka eg såg, på laptopen …

 

Nede på badet … Der står eg i nåken sekund å kikka på badeskapet, sjøl om eg vett at det umulig kan ha skjedd her … Speildørå blir nappa lynraskt opp, tannbørstå blir observert og pulsen synker lukst te bunns igjen …

Sjølsagt va det ikkje her …

Gudhjølpe meg, altså … Slike ufrivillig irrasjonelle handlinger pga ei i øvekant stor frykt for edderkopper, den e ikkje alltid heilt grei å hanskes med, altså … Det e i hvert fall heilt sikkert …

Heilt idiotisk, faktisk …

 

 

Eg forstår ikkje hvorfor han der Kokkejævelen ligge der i Toppen, eg ? … 

Meg, Kånå og Småtrollå … 🙂

 

Me satt på sofaen her i stugo ein kveld som sedvanlig, eg og Kånå, Kånå satt lett fordypet ned i mobilen sin, mens eg glodde på ein eller anna serie fra Netflix. Flokken va plassert i ladeboksene for lengst, etter en strabasiøs dag, når Kånå plutselig utbryte … – Eg forstår ikkje koffår han der Kokkejævelen ligge der i toppen eg ? … 

Normalt, så pleie Kåne autopiloten å slå inn, i slike tilfeller, når eg sitte å ser på serie mens Kånå fordype seg i mobilens uransaklige verden.

Det pleier liksom å vær innlegg, stories eller videosnutter fra Funkygine, Anna Rasmussen eller Komikerfrue, som stort sett fange Kånå sin interesse. Det e ikkje det at eg ikkje interesserer meg for de damene, sånt sett, som gjør at autopiloten slår inn. Det e vel meir det at serien eg ser på, fenger meir enn akkurat det Kånå begynne å prata om.  Så då slår denna godt utvikla, men absolutt ikkje ufeilbare autopiloten inn …

 

Kåne autopiloten : Den som ligge og murre i underbevisstheten og lagre viktige ord og setninger, slik at eg ikkje går på ein kraftig smell, når Kånå gjerna lure på om eg høyre itte …

 

Det kan raskt slå skremmande feil om man svara – Mhmm, ja det vil eg tru, når Kånå spør om saker og ting eg absolutt ikkje burde trudd, liksom. Det e derfor man som ektemann absolutt bør utvikla et stort forråd, av slike automatiserte tilsvar på det Kånå seie, slik at man kan variera. Og om man e usikker på om man har høyrt rett, så bør man kjøre høyreapparat kortet rimelig kjapt, men absolutt ikkje for ofta …

– Jøje meg, nå høyrte eg ikkje ka du sa kjære, kanskje eg må få meg et sånt høyreapparat, som du sa ! … Svara man gjerna då, eller i hvert fall nåke lignande …

For Kåner e som regel allvitende bedrevissere, som sjelden tar feil eller misforstår, derfor bør man ofta bruka deres egne utsagn imot de. Eg trur neppe eg e den einaste mannen her i Norges vidstrakte land, som har fått denna kommentaren slengt i trynet … – Herreguuud, trenge du høyreapparat eller, høyrte du ikkje ka eg sa ??? 

 

Men, denna kvelden la eg merke te ka Kånå sa, om han her Kokkejævelen som har klora seg fast i toppen, på Blogglistå her inne i Bloggverdenen …

 

For Kånå proklamerte videre at Kokkejævelen skrive jo ikkje bra eingang, ikkje i nærleiken av så bra som mine innlegg var … Å der våkna eg skikkelig te … Mine innlegg Bra … Eg ramla nesten lukst ut av sofaen og trudde nærmast ikkje mine egne øyrer, der eg satt og kikka på Kånå med vantro auger … Lese Kånå altså bloggen min, og ikkje bare det, syns hu faktisk at eg skrive bra ?!?!?! …

Så bra, at det til og med e bedre enn den personen som har lagt beslag på topp-plasseringen, i lang tid nå ?!? … For all del, eg har jo fått med meg at Kånå har skumlest nåken av innleggene mine, i ny og ne …

Men, det har jo ikkje akkurat hagla med lovord fra den kanten, om kvaliteten på hverken blogg eller innhold … Eg trur at i løpet av disse fem-seks årene eg har blogga, at antall innlegg Kånå har delt på sine sosiale medier, dei kan nok telles på ei hånd … Mens Anna Rasmussen, Funkygine og Komikerfrue, dei har hu hyppig lest høgt fra, delt og utbasunert sin fornøyelse over …

 

Eg kan jo for all del forstå Kånå sin trang te å ikkje dela mine betraktninger fra livet våras, sånn inni mellom, når Queen of Darkness, Ypperste Presterinne fra Mørkets Dyp og velfødd Barracuda, gjerna har vært brukt for å beskriva Kånå sin sinnstilstand …

 

Men, at Kånå allikavel syntes eg skrive bra, til og med bedre enn Kokkejævel, den satt hardt i sikringsboksen … Fri og bevare meg vel … Og uten at eg ska høyres ut som ein arrogant drittsekk, som med pompøs verdighet hylle meg sjøl nå, så kan eg vel til dels væra litt enig med Kånå. Siden debuten på Blogg.no, har skrivegløden absolutt utvikla seg i rett retning, for når eg lese noen av mine første innlegg …

Då kan ein flau følelse av sjeldent kaliber liksom trenga seg på. Det e ikkje alt som blei skrevet tidlig i bloggkarrieren, som kanskje kan beskrives med lovord eller hylles upretensiøst … Det finnes mye dårlige greier der, ja …

Men, i motsetning te Kånå så forstår eg på ein måte godt at Kokkejævelen ligger der oppe som han ligger … For så vidt på godt og vondt … Fyren har et mangfold av ekte følgere, både på bloggen og sosiale medier … Som igjen vise seg i kommentarfeltet på blogg og Facebook siden hans … Både fans og kritikere, som øser på med kommentarer i begge retninger …

Eg har alltids vært forundra over andre bloggere, som ligger høyt der oppe, uten så mye som ein kommentar eller to, både her og der …

 

Og som uansett kor mange lesere/sidevisninger de får, kanskje bare har fire-fem likes, når de deler innlegget sitt på Facebook siden sin … En side som kanskje har mangfoldige titusener av følgere …

Sjølsagt, så finnes det andre veier inn til bloggen, som Instagram og Snapchat, men min erfaring e at da ville de vel uansett kommentert inne på bloggen, eller Facebook etter å ha blitt sendt dit, fra de ovennevnte kanaler …

Det kan godt vær eg tar totalt feil, men slik eg ser det så har Kokkejævelen rett og slett et stort flertall av ekte følgere … Følgere som lever i sin beste velstand her i det virkelige liv og ikkje et virtuelt robotliv, langt inne fra en server i India, eller lignende …

 

Allikavel, så forstår eg godt ka Kånå meina med sitt i øvekant oppgitte utsagn, overfor denne her Kokkejævelen … For det e jo ikkje alt som e lika interessant å lesa om, på eit merksnodig vis … Noe Kjerringtanker ofte treffer spikern på hovudet med, i sine forunderlige men treffsikre innlegg om den som ligger på toppen av Blogglista … Som da som oftest er akkurat Kokkejævelen …

Men, slik er Bloggverdenen. Det er sjeldent at de virkelig gode bloggerne får skinne i all sin prakt på toppen, med strålende innlegg av høg kvalitet …

Da innlegg med provoserende innhold, temaer som fenger i alle retninger og clickbaits av skremmande kaliber, som oftest blir lest, delt og skjøvet frem i søkelyset. Plukket opp av nettaviser og hentet inn til diverse tv-programmer. Eg seie ikkje at Kokkejævel e ein slik blogger, i fullverdig forstand, men innimellom når eg lese noen av innleggene hans, lure jo eg også litt på koffår i all verden detta e på toppen, av Blogglisten …

 

Jaja, det e nok ikkje meiningå at man skal forstå alt her i verden, sånn uansett … Slik er det vel bare … Eg likar nåken av innleggene til Kokkejævel eg, for nåken e jo faktisk virkelig bra skrevet, mens andre e mindre interessante …

Det e jo ikkje alle som finne min blogg interessant heller, eg må jo bare vedkjenna meg det …

Smaken er som baken, den er delt på midten. Det Kånå meina, det e vel bare at hu syntes eg fortjene å havna litt høgare på tabellen, siden hu tydeligvis synes eg e flink … Men, første bud for å gjør det, det e jo gjerna å vær litt meir aktiv, enn eg har vært i det sista, vil eg tru …

Så strengt talt, burde man gjerna starta der, istedet for å se på dei oppe i toppen, og klaga på dei …

 

Uansett, og både på tross og på tvers av Kånå sitt utbrudd … Ha ein strålande søndag, Folkens …

 

 

Vulkanen …

Eg våkna grytidlig idag morgens av ein liten stor gut, som kom krypende opp i midten av loppekasså vår. Ein gut som har vært på ferie hos sine respektive besteforeldre på begge sider, de siste to ukene, og som har kosa seg glugg ihjel med lek, moro og fisketurer …

Igår var det fredag, og omtrent i samme sekund som han og Bessen til Farmor tråkka inn dørene etter en lang dag på sjøen, så skulle guten ringa pappa …

For, på fredag så skulle han heim igjen. Det hadde jo pappa sagt. Det var hverken rom for diskusjon, middag eller andre avledningsmanøvre fra hu farmor. Mini’en skulle heim … Nå … Og når Mini’en har bestemt seg for noe er han nok like lett å stogge, som det sikkert er å stoppe et kilometer langt godstog fra marsjfart til null, på kun kort tid …

Altså, nærmest umulig om man ikkje ønsker full katastrofe alarm …

 

Men, sånn for ordens skyld. Så er det vel en kjennsgjerning at den guten også har arva noen gener fra hu mor, sånn egentlig. Og ikkje bare Litlajentå …

 

Når sant skal sies, så har for så vidt fjotten vært litt savnet disse ukene også, så Fatter’n må vel innrømme at det var litt kos, tidlig på morgen kvisten idag. Selv om Kånå muligens ikkje delte akkurat den følelsen eller oppfatningen, der vi begge ble sparka lukst ut av loppekassa noen minutter over klokka åtte. Men, det var helt greit idag. For eg og Mini’en hadde begynt på et prosjekt fredags kvelden …

Vi skulle nemlig male en vulkan laga av gips som vi støpte igår like før leggetid, og som måtte tørke til idag før vi kunne påføre farve …

Mini’en hadde kjøpt seg et slikt “støpe en vulkan med gips” sett på lekebutikken, for noe av feriepengene besteforeldrene hadde stappa i ham. Og Fatter’n fikk selvsagt oppdraget med å hjelpe til med dette. Kånå mente det var best slik. Siden hun hadde null erfaring med å støpe ting med gips. Det hadde for så vidt ikkje eg heller, men eg både så og forstod motivet til Kånå …

 

Skulle dette prosjektet mot formodning gå lukst til helsikke, ville hun i all overskuelig fremtid være fritatt for all skyld … Enkelt og greit …

 

På den andre siden, så tenkte eg uansett at det gjerne var like godt det var Fatter’n som tok denne, da Kånå sin tålmodighet raskt går tom under slike omstendigheter. Når ting gjerne ikkje går slik som de er forventet å gå på forhånd, liksom. Eg har kanskje et lite snev meir ro og tålmodighet innabords, når man raskt må improvisere fordi saker og ting kanskje utvikler seg i feil retning …

Somme ganger har man rett her i livet, andre ganger tar man feil og igår tror eg ikkje at eg har tatt meir feil, enn siden den gangen vi tenkte at fire barn umulig kunne være så mye verre, enn tre …

Men, fikk Turbo-Mini’en lukst i fanget …

For, Mini og meg pakka opp settet, leste bruksanvisningen sånn noenlunde før vi satte igang. Kånå fant frem en bolle til å blande gips i, mens Fatter’n satte formen sammen. Lett som en plett, tenkte både Mini og meg. Gips posene ble tømt opp i bollen og vann ble tilsatt. Og her gikk nok Fatter’n på den første smellen …

 

Det er nok ikkje få ganger eg har gitt Kånå beskjed, om at hu må spe væske i røren litt om litt, når hun lager saus, rører eller lignende. Slik at man ikkje har for mye væske i med en gang, og får en altfor rennende røre eller saus …

 

Allikevel, så er det akkurat det Fatter’n gjør selv. Eg tømmer all vannet i med en gang og innser litt for sent, at dette ble mer sø enn fast saus. Gipsblandingen lignet mer på utvanna sørpevann, enn en passende gipsblanding som ikkje skal flyte ut av alle små sprekker i formen …

Så kommer smell nummer to …

Fatter’n tenker skitt au, og heller blandingen opp i formen, med et håp om at det “går seg til” …

 

Det gjorde det selvsagt ikkje …

 

Smell nummer tre viser seg med en gang, da sylinderen som skulle lage krateret i vulkanen, plutselig flyter opp …

Fatter’n har tydeligvis satt formen litt for raskt sammen, og mest sannsynlig lest bruksanvisningen litt for lite …

Ringen sylinderen skulle festes i, burde nok stått under selve vulkanformen, og ikkje oppi …

Eg prøve å dytta den ned igjen, men da tyter gipsblanding ut over kjøkkenbordet … Flaks i uflaksen, så har Kånå lagt malingsduken over bordet, ellers så kunne nok dette blitt stygt …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Fatter’n fisker opp sylinderen og da renner resten av blandingen ut av formen, som om noen nettopp dro proppen ut av badekaret …

Mini’en kauker gråtkvalt ut, at om eg har ødelagt alt nå, fikk eg bare kjøpa ny vulkan … Heldigvis, så har eg ikkje tømt all gipsen opp i formen …

Vulkanformen blir nå satt sammen på rett måte, resten av skvipet fra bollen blir helt oppi mens Kånå står og holder den fast …

Fatter’n løper rundt på kjøkkenet som en villfaren kalv under vårslippet, og leter febrilsk etter noe å samle gipsblandingen som har lekket ut, opp i formen med igjen …

– Kor i helsikke e det noe eg kan bruka da ? Kauke Fatter’n ut, mens han runder kjøkkenøya for fjerda gang, og kikker irritert på Kånå …

– Kan du hjelpa te, istedet for å bare stå der ? Spør eg Kånå fortvila …

– Tjera vena meg, nå må du bestemma deg altså. Ska eg stå her å holda gipsen på plass, eller hjelpa deg å leita ? … Svara Kånå indignert …

 

– Herreduuud altså, heile vulkanen blir ødelagt, og dåkke bare diskutera ... Kauke Mini’en …

Kaoset va komplett … Ja, nesten meir enn komplett …

Til slutt så finne eg noe eg kan bruka og får nesten all gipsen fra bordet, tilbake og opp i formen igjen …

 

Det renner fortsatt litt ut fra formen i bunnen, men nå får eg samla det opp og helt det tilbake i formen … Etter en stund, så slutter det helt …

Vulkanen er mest sannsynlig redda, og alle rundt kjøkkenbordet pusta letta ut …

– Puuh, det va nære på. Sier Mini’en fornøyd …

 

Kånå gir meg et oppgitt blikk, mens hun leser bruksanvisningen grundig … Eg lister meg klok av skade ned trappa og ut i carporten, og begynner å rydde litt i Boden …

Det er bedre å være føre var, enn etter snar, innimellom … Men, det gikk heldigvis bra, til kvelds …

 

Og idag morgens, når vulkanen var tørr og ferdig herda så fant vi frem malerkosten, blanda sammen rød, gul og grønn for å lage brun før vi malte prosjektet …

Et prosjekt som holdt på å gå lukst til helsikke, men som med litt ellevill oppstandelse og minimalt med fatning, allikevel ble redda fra total fiasko …

Alt er som mot normalt her i heimen, selv om det gjerne er langt mellom oppdateringene … Så, god helg til dere alle, Folkens … Og god sommer videre, fra alle oss i Familien Vandrende Kaos …

 

 

Et bilde fra idag morgens, som på sett og vis oppsummerer gårsdagen på et perfekt vis … Enkelt og greit …

 

 

Og hva skal man si til det da ? …

 

Det er lørdags morgen. Mini’en har spist litt frokostblanding, Fatter’n er godt i gang med kaffe kopp nummer to og nå har guten funnet frem Tintin på spillkonsollen. Sumar været ute er som sedvanlig her på vestlandet, grått, lett yr fra himmelen og noe kjølig. Slik som nesten hele Juli for så vidt har vært til nå, med noen få hederlige unntak tidligere i uka …

Noen få hederlige unntak, det kan man nesten si om min blogg innsats den siste tiden også, for den har vært begredelig. Med noen få hederlige unntak …

Og hva skal man si til det da ? … Som Bulle så ofta sier i bøkene om Dr. Proktor … Nei, eg vett ikkje heilt eg, det er vel ikkje så mye anna å si, enn at slik har det blitt. Uansett, så er det lite å få gjort med akkurat den saken nu, da fortiden er meislet inn i stein, om man ikkje heter Marty Mcfly og har en splitter pine gal vitenskapsmann som følgesvenn …

 

Men, mitt navn er bare Frode og eg har bare en til tider splitter pine gal Flokk med barn, ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, en lett korpulent hamster og seks små froskebarn nede i carporten … Som trofaste følgesvenner …

Istedet for en tidsmaskin og en småforvirret vitenskapsmann …

 

Jaja, bare og bare … Det kan faktisk vær meir enn nok under visse omstendigheter det, og visse omstendigheter er absolutt ikkje noe som oppstår sjelden her i heimen. Det er i hvert fall helt sikkert. For, om man tar et lite kjapt tilbakeblikk på denne famøse blogg karrieren, og blir fristet til å lage en liten oppsummering, så er nok kjapt et ord man kan glemme med en gang …

Per dags dato, så ligger det litt over åtte hundre publiserte innlegg på denne bloggen, så er det gjerne noen hundre som ikkje har blitt med videre, fra den første Blogg.no bloggen som eg starta med …

Skal man konkludere i en slik sammenheng, kunne nok en liten oppsummering, raskt endt opp med en bok på størrelse med Ringenes Herre. Men, så er det nå en gang slik at et mangfold av innleggene, på sett og vis liksom er ganske like, sånn egentlig. F.eks slike lørdags morgener som idag hvor eg og Mini’en sitter i ensom majestet i stua, De har nok blitt skildret utallige ganger siden starten …

 

Men, selv om det er den samme situasjonen som blir skildret, er det vel sjelden eller aldri slik at det er akkurat det samme som skjer … Foruten det at Fatter’n mest sannsynlig har tapt en maktkamp nede i loppekassen, tidlig en lørdags morgen …

 

Så har man slike små finurlige saker og ting, som liksom har blitt små føljetonger underveis … Som det at Fatter’n nærmest uten unntak er siste mann i dusjen, før Kånå finner det for godt at en dusj hadde vært på sin plass. Men, ender opp med en real kalddusj, fordi det er tomt for varmtvann i heimen, og Fatter’n får ett arsenal av ukvemsord slengt etter seg …

Eller Jack Nicholson fliret … Et slags djevelsk flir som mang en gang har blitt brukt, for å beskrive skadefryden en eller annen i heimen sitter inne med …

Ikkje minst, så er nok en gjenganger at ferie med småfolk i heimen, aldri helt blir det man gjerne forventer seg på forhånd … Mildt sagt … Om eg skal gi et råd til vordende eller nybakte foreldre, som allerede nå begynner å danne seg idylliske ferie bilder av høyt kaliber, inne i hovudet sitt. Så må det være at de bildene kan man nappe rett ut av hjernebarken, og kaste dem lukst i søppelkassa med en gang …

 

Jo før man innser at ferie med barn må få forløpe seg på barnas premisser, og ikkje på foreldrenes forskrudde tanker om hvordan ferien vil utarte seg, jo bedre vil man være forberedt …

 

For all del. Man kan som foreldre gjerne legge planer og ha en tanke om hva man skal finne på, men husk å ha en meget løs tilnærming til sine egne planer og vær beredt på å måtte snu på en femøring. Fleksibilitet er nok et nøkkelord her. Fleksibilitet og raushet. For ingenting vil nok bli som man hadde tenkt, og alt man har planlagt for at ikkje skal oppstå, det vil garantert skje …

Gir man reisesyke tablett til den som alltid blir bilsyk, er den garantert et annet barn som dekorerer bilsetet med oppkast … Fullgarder heller istedet …

Slapp av og tenk kvalitet foran kvantitet, trives både barn og voksne et sted, må man ikkje dra videre om man har muligheten til å bli … Og husk, det er ikkje alltid at det er alle parker, badeland eller andre kostbare ferietilbud som huskes av barn. Vi var to uker i Tyrkia et år, men når ferien var over og skolen igjen begynte, var det krabbefangst og stintefiske en helg inne hos Farmor og Bessen, som det stolt ble fortalt om fra poden.

 

Barn har som oftest en annen oppfatning enn oss voksne, om hva som var feriens største beholdning, vil eg tro …

 

Og der. Der traff man gjerne spikeren på hovudet over hvor forfatter’en av denne bloggen gjerne vil, med tanke på mangfoldet av historier og epistler, fra livet som fatter’n i en massebarns familie … En rød tråd som kanskje umerkelig går fra første innlegg, til det siste nye publiserte er gjerne et lite budskap, til alle foreldre som detter innom bloggen …

For selv om dette eventyret muligens begynte som egenterapi, etter Mini’en ble født, var det like så mye et lite spark mot alle glansbilder på Facebook, blogger, instagram og lignende …

En slags motvekt til alle perfekte familebilder, middagsbilder, feriebilder etc. etc. som man finner på sosiale medier … Perfekte øyeblikk som skaper et forvridd bilde av hvordan livet som foreldre er … Som skaper skyhøye forventninger både til seg selv som forelder, barnet og det meste rundt situasjonen med å plutselig bli en familie …

 

Den røde tråden til denne bloggen det er gjerne å vise alle som leser, at livet som en familie om den er stor eller liten… Det er ikkje perfekt … Det vil aldri bli perfekt … Om du sikter deg inn på glansbilde versjonen av perfekt …

Man må ingenting her i livet, selv om man kan eller ikkje kan …

Men, om man i suget etter å bli like perfekt som noen fremstår på sosiale medier, kan man raskt glemme å ha det godt med både seg selv og de man deler livet sitt sammen med …

 

Da er det bedre å gå på en smell en gang i blant, og la de rundt seg få vite om det … Kanskje til og med om man aldri lærer å spare varmt vann til hu mor …

 

Flyskrekk tabletten og meg …

 

Det ser svart ut med tanke på ferie i år, i og med at Coronaen har sabotert alle våre planer. Absolutt ikkje ideelt, men for så vidt lite man kan gjør så mye med, akkurat nå …

Plutselig, så kan det jo vær at det løsna ein eller anna plass, men akkurat nu så ser det lite lyst ut …

Men, når eg kikka litt på gamle ferie minner som har blitt behørig dokumentert her inne på bloggen, så vett eg ikkje heilt om det kanskje bare er like godt …

Det har liksom en tendens til å dra seg til, når Familien Vandrende Kaos er ute på tur …

Slik som i historien under her, når vi skulle heim fra Tyrkia for en del år siden …

😁😁😁

 

Flyskrekk tabletten …

Etter to uker på ferie med Kånå og Flokken har den “harde” hverdagen innhenta oss, igjen. Eg kjente litt på følelsen av å grue meg litt denne morgenen, men til slutt klarte eg å riva meg løs fra ferien sitt siste åndedrag, og trø over dørstokken for å gå på jobb …

For så vidt, så er eg glad det er en stund til eg skal ut og fly igjen. For eg skal være den første til å innrømme at å sitte i et fly, det er absolutt ikkje en av mine favoritt øvelser, her i verden. Noe som Kånå lett kan bekrefta, vil eg tru …

Turen ned til Sydenland kan eg tenka meg at Kånå helst vil fortrenge langt ut av hjernebarken, snarest mulig. For en ting er når eg flyr aleina. Da er det bare å setta seg ned, spenne på seg setebeltet og bare bekymre seg overfor seg selv …

Det er en helt anna ting å sitte sammen med Kånå og flokken i en blikkboks med et par vinger og noen motorer dinglende under. Da må eg jo bekymre meg for de også. Hjølpe meg, akkurat som eg ikkje har nok med å bekymre meg for meg selv, liksom.

 

Men for all del, eg har jo valgt det selv på en måte, så selvforskyldt bekymring kan man gjerne ikkje takke andre enn seg selv for …

 

For på flyet ned til Tyrkia fløy Mini’en frem og tilbake over seteryggen, som en fullblods apekatt på speed. Å legge seg fint til å sove som vi hadde planlagt eller i hvert fall håpet på, det hadde den guten ingen planer om … Plusser man da på en Fatter’n med flyskrekk så blir gjerne ligningen komplett, sånn med tanke på å strekke strikken til Kånå maksimalt… Mildt sagt …

Stakkars Kånå …

Så før hjem reisen, da hadde Kånå alliert seg med Svigermor, og tryglet til seg noe beroligande …

Til meg …

 

Tjera vena, det er jo Mini’en som er problemet prøvde eg å forkynne, men det var som å snakka til døve ører, enten så tok eg denne tabletten eller så fikk eg ta neste fly hjem …

Først og fremst, så ble eg jo meget fristet til å ta dette tilbudet, men det var før Kånå forklarte forskjellen på et ultimatum og tilbud … Og hva valget stod mellom …

Så eg tok nå denne tabletten da, for husfredens skyld …

 

Vi satte oss på bussen og durte mot flyplassen. Mini’en var allerede i full vigør ved siden av Kånå, men eg fekk klar beskjed om at fra flyplassen av og ut, så var fjotten mitt ansvar …

 

Og om hun såg så mye som luggen til Mini på vei over seteryggen, så kunne eg belage meg på minst ett par uker ute i boden, når vi kom heim …

 

Boden fristet absolutt ikkje, så selvsagt skulle Kånå få fred fra oss på veien heim … Kors på halsen og ti kniver i hjarta …

Samtidig, så begynte denne her tabletten virkelig å sige inn i blodomløpetå så eg smilte et i overkant fårete flir til Kånå mens hovudet tiltet litt til siden, som en liten hundevalp, for å liksom forsikre hun om at oppdraget absolutt var forstått …

Et flir som ble mottatt med et mistenksomt blikk, før hun kikka bort og lukst ut av vinduet på bussen igjen…

Vi kom oss velberget inn på flyplassen, fikk med oss flokken inn på terminalen, durte gjennom sikkerhets kontrollen før vi sjekka inn bagasjen og var klar for tax free’en …

Eldstemann hadde blitt litt bilsjuk på bussturen og var noe blek om nebbet, men han var Kånå sitt ansvar … Om det var tabletten sin skyld eller frykten for Boden, så hadde i hvert fall eg overtatt ansvaret for de andre tre …

Eg hadde hørt rykter om at sumaren heima ikkje var mye til å skryte over, så Boden fristet definitivt ikkje …

Derfor trålte eg TaxFree butikken med min del av Flokken, mens Kånå leita frem et toalett slik at Eldstemann kanskje kunne få tømt den halvslakke magen …

 

Et oppdrag som feilet på alle punkter og endte med full katastrofealarm like før vi entret flyet … Eldstemann ble plutselig akutt grønn i andletet og tømte magasekken i en ekstra pose Fatter’n heldigvis hadde fra TaxFree’en …

Kudos til Fatter’n som kikka nådeløst på Kånå … Kun en ting skulle hun ordne før vi gikk på flyet, men gikk alikevel på en smell …

Tjera vena meg …

 

Vi kom oss omsider inn i flyet hvor vi hadde fått plass på første rad, Kånå og Eldstemann havnet like bak oss med en jente på åtte-ni år i setet mot midtgangen …

Eg satte meg ned å spente fast belte på meg, Mini’en og Han i Midten. Litlajentå klarte det heilt selv. Fatter’n måtte jo forstå at hun var stor jente nå …

– Du må passa på Maxi du. Mamma sa du må det, ellår så må du sova Bodå ! Sa jenta, til en mildt overrasket Fatter’n som tenkte at nå har veslevoksenheten nådd nye høyder.

Jaja, man vet jo for så vidt hvor den jenta henter inspirasjonen ifra, så eg fant ut at det var best og lye …

 

Mini’en hadde sloknet i innsjekkings køen der han hang i en bæresele på ryggen min, og nå lå guten i fanget mitt å sov fortsatt som en stein, etter vi hadde fått satt oss ned i flyet.

En koselig flyvertinne mann bøyde seg ned og hvisket stille til meg.

– Jeg skal finne en seng til den lille når vi er kommet i luften, jeg. For så å sende meg et blendende hvitt Colgate smil å blunket med auga.

Tabletten eg fikk før avreise hadde tydeligvis gjort underverker, så eg takka fyren så fint å blunka tebake.

Før eg tenkte for meg selv “Hjølpe meg, hva var det i den tabletten ??”

 

Eg priste meg selv lykkelig for at eg ikkje hadde den tabletten innabords, når eg satt i frisør stolen til Tyrkia’s mest innpåslitne homofile frisør.

Eg måtte jo holda hendene pent i fanget når eg satt der, for fyren gnidde jo gosakene sine inntil over alt, der han svinsa rundt å klippa litt her og der, mens Kånå satt å flirte bak meg …

 

Men senga den kom den å ble hengt opp på veggen foran oss, og Mini’en havna oppi fortsatt sovende så søtt. Han i Midten som hadde fått den reisesyke tabletten Eldstemann burde ha fått, han slokna fortare enn svint.

Litlajentå klarte å smiske seg opp i fanget til kånå, heilt uten at eg hadde noe med den saken å gjør. Eg holdt klokeligt kjeft eg, når hu spurte Kånå …

Så eg slokna når vi fløy over Istanbul og våkna ikkje før me passerte Danmark …

Kånå derimot … Hu hadde vært så heldig å få denna pratesjuke åtte-ni år gamle jentå ved siden av seg. Ei jenta som noen helt klart hadde glemt de hadde med seg. Litlajentå sovna for så vidt på fanget til Kånå. Men den jentå sover jo nett som ei loppebefengt gardabikkja gjerna gjør, og gjorde vel sitt for å holda Kånå våken.

Så hu hadde ikkje fått blund på augene i det heila tatt på flyet heim …

 

Men, for ein gongs skyld kunne hun ikkje takka nåken andre enn seg selv. Selvsagt, så er eg ikkje så toskjen at eg sa det til Kånå, eg e jo ikkje heilt idiot heller.

Eg har lært meg selv at vegen fra uskyldig til skyldig i slike tilfeller, den kan være meget kort …

Men sånn uansett, så trur eg vi begge er temmelig glad for at hverdagen har innhenta oss igjen, og at ferien var over for denne gang …

 

Og at det er lenge til neste ferie, ja det trur eg ikkje gjør noenting …

Sånn egentlig …

 

😅😅😅