Det har blitt søndagsmorgen. Faktisk sent søndagsmorgen, nesten på kanten te å vær søndags formiddag, her i heimen. Eg vakna aleina nede i loppekasså denna morgenen. Kånå hadde hverken kjørt Yamashita slaget sitt med albuen, eller Van Damme kickboxer kneet i ryggen på meg, for å jaga oss ut av sengå. Meg og Mini’en. Faktisk så har eg ingen minner om at nåke spesielt skjedde, sånn tidlig på morgenkvisten idag.

Mest sannsynlig så har Mini’en sikkert masa hål i hovudet på Kånå, fordi han sikkert va sulten, som han alltids e om morgenen. Sulten som ein ulv …

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At den skrotten kan trø i seg fire-fem skiver om morgenen, det e nesten et lite under, for det vise jaggu meg ikkje så godt igjen. Men, der igjen, og med tanke på aktivitetsnivået hans, så skjønne man jo at fjotten må ha drivstoff. Masse drivstoff. Han e forresten litt skuffa idag, for i utgangspunktet skulle guten på fotballcup, men den blei avlyst av frykt for Coronavirus smitte. I mine auger ein fornuftig avgjørelse, sjøl om beskjeden gjerna kom litt sent. (Fredags kveld) …

” Sosiale medier gikk jo amok, og mange meinte det va på kanten te hysteri og at då måtte man vel stenga skoler, badehaller, bedrifter, butikker, kjøpesenter etc. etc. … Tjera vena meg, altså …

Paradokset oppe i det heila her, det e at dei samme som forsåvidt gaula høgast om kor hysterisk detta va, mest sannsynlig hadde vært dei som hadde hengt ut både kommune, idrettslag og lignende, om det hadde endt med ett stort smitteutbrudd, pga denna cupen … Det e som ein del skrive i diverse kommentarer, gå på jobb, handle i butikken og forsåvidt gå på skolen, det e slike ting som man må.

Ein fotballcup kan man greit leva med at det ikkje blei nåke av …

Eg syns meir synd på idrettslaget som hadde styrt på for å laga te denna cupen, med utallige dugnadstimer, det e jo dei som blir den største taperen her, på sett og vis …

Ikkje me foreldre og barna våras. Me burde vært glad for at nåken faktisk tok denna avgjørelsen, slik at man kanskje klare å begrense utbruddet her i distriktet. Det e jo ikkje alltids at me voksne vett det besta for oss sjøl, sjøl om me faktisk e voksne, men heller oppføre oss som kranglevorne småbarn på sosiale medier. Gudhjølpe meg altså … Mini’en, han tok avgjørelsen med stoisk ro, sjøl om han blei skuffa …

– Jaja pappa, det va nå lika godt at de stengte cupen, for han der Coronavirusen vil ikkje eg treffa … Sa guten, og dermed va han ferdig med den saken …

Og det e forsåvidt eg og. Det va virkelig synd at cupen blei avlyst, men det e ikkje verdens undergang. Punktum …

Nei … Nå e det vel på tide å begynna å virka litt her i heimen … Me ska i selskap idag, og det kan jo alltids bli ein livlig affære, med tanke på våre tidligere eskepader … Været ute e bitrist, heimen ser forsåvidt heilt allright ut, men nåke må sikkert gjerast ein eller anna plass, kjenne eg Kånå rett …

Det e vel best å begynne valsen med å finna på ett eller anna, slik at det ser ut som om eg gjere nåke fornuftig …

På den måten, så slippe eg gjerna klar det Kånå kanskje meina e fornuftig bruk av tiden, ein sein søndags morgen, eller tidlig formiddag … Kanskje eg ska ned å rydda i Boden, f.eks … Det e fryktelig lenge siden eg har sett innsiden av den, sånn egentlig. Det har vært fryktelig travelt både på jobb og i heimen, så eg har liksom ikkje gått på dei største smellane, i det sista …

” Men, plutselig … Så går eg på ein taktisk katastrofe manøver, og ryke lukst avgårde nedover trappene, med liggeunderlaget og soveposen under armane …

Då e det jo gjerna greit at det e plass te meg, der nede, for det e det absolutt ikkje nu … Eldstegutane har nettopp vært på skidag, så i iveren itte å rota frem skisakene deiras, forlot eg åstedet i totalt kaos …

Ha ein flott søndag, Folkens … Nu må nåke gjerast …

Det kan heilt klart kjennes ut som ein heseblesende og travel epoke e over, og ein litt meir behagelig og saktegående har starta. For all del, misforstå meg rett, livet går fortsatt på flybensin. Men, det har dukka opp fleire landingsplasser igjen, slik som lørdagskos på Kafe. Etter at Familien Vandrende Kaos blei et faktum, utarta slike utskeielser seg nærmast som ekstremsport.

Der man fløy meir rundtomkring i Kafe’en og hanka inn spinnville barn på hemningslause sukkerkick, enn man satt på kafestolen og kosa seg med ein kopp kaffe. 

Eg gikk nærmast å grua meg te helgen, og for at Kånå sko komma opp med den “gode” ideen, om å gå på kafe … Akkurat på det området, så va Kånå ein ukuelig optimist, som alltids håpa at denna gangen, ja då ville det gå bra … 

Men … Det gjorde jo aldri det … Ikkje i nærleiken eingang … Til og med Kånå innså det. Te slutt …

” Fra Mini’en blei født og te litt sånn seint på høsten ifjor, så har slike besøk meir eller mindre blitt unngått. Med nåken få hederlige unntak som man sikkert kan tella på ei hånd … 

Nå for tiden … Så går slike ting som ein drøm. Fordi me har liksom blitt ein tobarns familie igjen, når me finne på å ta turen te byen eller på ett kjøpesenter. Dei to eldste vil som oftast ikkje vær med. De har blitt for store te slikt, tydeligvis. Så idag, då har me for tredje lørdag på rad, tatt med oss dei to minste småtrollene og virkelig nytt ei stund med harmonisk familietid …

Ikkje minst så har me voksne fått kosa oss med ein kopp kaffi, uten å løpa villmann etter barna og skjemt oss ut for gud og enhver mann … 

Bare det e omtrent hundre prosent forbedring, liksom. Det å ha barn som sitte fint med bordet, mens me voksne lar småpraten gå over bordet. Eller bare det å stikka innom ein butikk, kor Kånå gjerna ska kikka litt. Tjera vena meg … Man gikk jo rundt med hjarta i halsen, og va livredd for å gjerna enda opp med å erstatta halve butikken, fordi Flokken plutselig gikk amok … 

Idag, så endte eg opp i ett langt og kjempekoselig passiar, både med butikkeieren som eg leverte te og han som jobba der … Eg kunne faktisk stå der å prata litt, uten å vær redd for at ein utemma flokk sko riva ned sjappå … 

” Han Jarl som jobba der, han hadde eg faktisk jobba sammen med, når eg kjørte for Linjegods for øve to tiår siden … Han kjente meg igjen, men eg måtte ærlig talt innrømma at eg ikkje tok han igjen, før han sa navnet sitt … 

Te mitt forsvar akkurat om den saken, så va det rimelig heftig gjennomtrekk av ansatte i det selskapet Jarl jobba hos … Så det e ikkje alltids så lett å ta igjen alle man har jobba med, opp gjennom årenes løp … 

Men … Koselig va det jaggu meg … Akkurat det å kunna ha ein litt meir avslappe tilnærming, te det å gå på kafe, eller kikka i ein butikk … 

Og til og med kunna slå av ein prat med folk man treffe på … Eg kan rett og slett begynna å lika denna følelsen, trur eg, det å kjenna litt på at man faktisk har fått slappa litt av når man forsåvidt forlate heimen for å gjør akkurat det … Slappa litt av … 

Istedet for å komma heim totalt utmatta, etter at man har megla mellom hissige storebrødre, løpt galmann etter ein Mini på speed eller andre lignande øvelser som tappe foreldre for energi og krefter … 

Eg trur faktisk eg har kost meg dei siste gangene me har vært ute på luftetur, med dei to minste i heimen, men eg ska vær forsiktig med å tru at det gjerna blir vedvarende … 

Eg tar dei minnene eg har fått te nå, pakke de fint inn i sølvpapir og lagra de godt inne i minnebanken … 

Det kan raskt snu hos Familien Vandrende Kaos … E det noe som e sikkert som banken, så e det akkurat det …  

Det e lørdags morgen. Mini’en har kost seg med ein bedre frokost, forsåvidt bare ein Donut som han sparte igår kveld, siden han va i øvekant mett etter Taco fredagen. Fatter’n har laga seg ein rykande varm kopp kaffe, og resten av heimen ligge å snorka. De e gull verdt dei stundene her. Den lille fritimen før Familien Vandrende Kaos våkna te liv. Skjønt, idag har eg stor tru på at harmoni og idyll vil vedvare litt lengre enn normalt … 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Igår kveld kjørte eg Eldstemann på nåke sånn datatreff greier, eller Lan som de seie, og då e det ein mindre i heimen som kan fyra opp under kaoset … 

Jaja, han klarte jo forsåvidt å fyra opp Fatter’n omtrent bare tjue minutt, etter han va blitt levert og installert på detta Lan treffet. For data’en hans virka ikkje … Eller det vil sei nettverket virka ikkje på pc’en hans, og då e det jo lite vits å vær på Lan, sånn egentlig. Fyren va meir eller mindre heilt i fistel … – Herreguuud pappa, det e jo det eg har sagt, hovedkortet har kollapsa. Kauka han ut øve linjå, slik at eg nesten måtte holda mobilen ein halv meter fra øyra … 

” – Forbaska dritt pc altså … Heilt typisk … Fortsatte guten, nesten uten å la meg få komma te ordet … 

Eg vett ikkje eg, men nåken små fakter har den guten arva fra si kjære mor, sjøl om han gjerna e som snytt ut av nasen, te sin far. Og akkurat detta med problemløysning, det e ett svakt punkt dei to der har te felles. Kånå og Eldstemann … Istedet for å tenka løysning, ser de kun problemet … Det e nett som de har blitt vaksinert mot å tenka alternativt, og kun fokusere heilt og holdent på det som ikkje fungere … 

Sjeldent ein god måte å komma seg ut av uføre, sånn egentlig, men det e slik dei to fungere. Og eg har itte mange års frustrasjon, lært meg å leva med det, istedet for å irritera meg over det … 

– Du … Nå må du roa deg litt ned, åsså får me begynna å feilsøka litt … Svara eg rolig … Før eg slår meg sjøl i pannå … Fanken altså, eg må jo aldri sei det … Det at de må roa seg ned … 

– Roa meg ned ??! … Eg e heilt rolig eg … Herreguud … Det e den forbaska data’en som e problemet, ikkje eg !! … Smelle det krakilsk i fra andre enden, og eg flytte mobilen ti cm lengre fra øyra … 

” Gudhjølpe meg … Det e nett som å høyra Kånå, vett du … 

– Jaja, sjølsagt … Men, har du prøvd å bytta kabel, for å eliminere at det e den som e problemet ? Spør eg, fortsatt rolig for å ikkje fyra Kalle Krakil endå meir opp … Og joda, de hadde forsøkt med kompisen sin kabel, som hadde virka på hans pc, men ikkje på Eldstemann sin … 

– Helsikke altså, det e så typisk at den dritt pc’en ikkje virka, når den absolutt må … Klagesangen fra ein fortvila Eldstemann fortsette med samme kraft … 

– Kanskje du ska forsøka å resette nettverkskortet !? … Spør eg forsiktig, vel vitande om at slike ting kanskje kan tulla seg te litt, når man plutselig e på et anna nettverk, enn det som e heima … 

– Herreguud pappa, eg har jo ikkje nettverkskort, det tok jo du ut av … Komme det i øvekant irritert fra fjotten … Jøje meg, forsåvidt har guten rett, men det e jo fortsatt eit kablet nettverk på data’en hans, som henge fast i hovedkortet … Men, nåke seie meg at eg absolutt ikkje bør nevna hovedkortet igjen … Eg har høyrt nok i det sista om at det e utdatert og modent for oppgradering … 

– Joda … Men, det va programvaren eg tenkte på nå, der kan du jo tilbakestille nettverks innstillingene, og se om ikkje det fungere !!? … Spør eg, fortsatt med jevn og rolig stemme uten å nevna ord som heilt klart vil virka som bensin på bålet … 

– Jo … Ja, eg kan jo forsøka det … Svara Eldstemann nåke meir rolig nå … Han minnast sikkert at me gjorde det oppe på rommet hans ein gang, når samme problemet oppstod …

” – Eg ringe tebake om det ikkje går ... Fortsatte guten, og trykka meg av … 

Eg høyrte ikkje et kvekk meir fra guten, etter det … Eg sendte ei melding litt seinare og spurte om det gikk bra … Guten svarte med ein skokk “tommel opp” emojies … Så då va det ute av verden … Tjera vena meg … Folk kan sei at den guten e som snytt ut fra formen te hans far, men jøje meg, han e ikkje så reint lite lik si egen mor heller … 

Så, her sitte nå eg og Mini’en idag, og nyte livet i slow motion ein lørdags morgen … Kaffien smaka fortreffelig, Mini’en kosa seg med Super Mario og stillheten regjere fortsatt her i heimen … 

Av og te, så e rett og slett livet bare herlig, altså …

God Helg, Folkens … 

Det va forrige lørdag detta dramaet utspant seg, og sånt ideelt sett burde eg vel skrevet om det den påfølgande kvelden. Det va forsåvidt også planen. Men, så kom livet i veien, sånn på ein merksnodig måte. Det har hatt ein tendens te å bli sånt i det sista, det med at livet har kommen i veien for heseblesende blogg innlegg. – Neeei, eg tar å skrive om det seinare, tenkje eg … – Eller kanskje imårå … Ja, det gjør eg … Men, så blei det ingen skriving alikavel …

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Man måtte gjerna hjelpa Mini’en med leksene, eller Litlajentå. Kanskje kom nåken på besøk. Somme ganger forsvant eg vel regelrett langt inn i surfesafari på nettet, og trålte youtube etter noe god musikk …

” Livet e travelt altså. Med fire spinnville barn i Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna i heimen …

Men, for å komma tebake te denna lørdagen då. Nærmare bestemt forrige lørdag. Kor eg satt i sofaen og egentlig ikkje gjorde nåke som helst fornuftig, og mest sannsynlig bare nøyt at livet gikk i slow motion. For ein gangs skyld. Når eg plutselig oppdaga Kånå som svinsa rundt på kjøkken i velkjent stil, der hu liksom flyr lavt øve gulvet som ein geskjeftig liten Alveprinsessa … Ei Alveprinsessa som nynne på ein sang som absolutt ikkje e ei prinsessa verdig, spør du meg …

– Haugenstua, gutta mine … Snuten kjører rett forbi … Fucker ikke med meg etc etc … Går tuttå rundt å synge, med påfølgande hippe dansemoves … Eg kan den dessverre ikkje lika godt som Kånå, så eg vett ikkje om det va heilt rett skreven tekst … 

Den har visst begynt å gå i denna loopen med ti – tolv sanger, som nærmest går i repeat på Kånå sin favoritt radiokanal … Topp 40 … Litt misvisende navn på ein radiokanal egentlig, når de spille maks ti – tolv forskjellige sanger … Men, topp tolv høyres jo definitivt litt dumt ut, som radiokanal navn, eg ser jo den … 

Men … Plutselig tar Kånå kurs mot skuffene under benken bak kjøkkenbordet, og drar ut mi roteskuffa, den der kor det mest brukte verktøyet ligger … Overraskelsen blir ikkje mindre når hu nappa ut silikonsprøytå, kikka på den med et besluttsomt blikk før hu snur på ein femøring og rase ned trappene …

Igjen oppe i stuå, der sitte eg å lura på ka i all verden Kånå sko med den, sånn plutselig … 

Nysgjerrigheten tar overhånd itte nåken sekund. Eg klare på ett merkverdig vis å riva meg laus fra å gjør absolutt ingenting. Før eg jogga ned trappene på jakt etter Kånå … 

Ei Kåna som eg finne igjen på badet. Hu står der med silikonsprøytå i hendene. Blikket e fortsatt i øvekant besluttsomt. Plutselig tar hu ladegrep og sette spissen ned mot der badeskapet treffer veggen. Der kor fugen har blitt skikkelig stygg, forsåvidt sluppet taket i badeskapet og meir eller mindre latt vannet renna bak mellom flisene og skapet … 

” – Men, ka i svarte svingande e det du holde på med !?! … Kauka eg te i siste liten, før Kånå får satt sprøytå i sving … 

Kånå kikka forbausa på meg, men tar å desarmere silikonsprøytå før hu seie … – Nei, eg ska bare tetta denna forbaska fugå, så ikkje badeskapet blir heilt ødelagt … 

– Jammen, du kan jo ikkje bare gjør sånn … Seie eg … 

– Kan eg vel … Svara Kånå obsternasig … 

– Nei, nei, nei, du kan jo ikkje det ... Svara eg, og observere sjøl at eg begynne å ligna på Karl, fra Mot i brystet …

– Herreguud, kan det vær så vanskelig da … Det e jo bare å sprøyte ut silikonen, åsså blir det tett … Svara Kånå, litt sånn mildt oppgitt, og med hendene i hoftefeste … 

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … 

Altså … Eg e ikkje ein sånn kontroll frik som e heilt petimeter, på kossen ting ska og bør gjerast. Eg kan godt ta ein snarvei innimellom, om det spara meg for mye arbeid i forhold te det å gjør det heilt etter bokå … Men … Tjera vena meg … Man kan jo ikkje bare sprøyta på silikon i hytt og pine, sjøl om den e gjennomsiktig og forsåvidt ikkje vise så godt … 

Alle vett jo at man må vær litt nøyen, når man styra på med silikon. Spesielt om man vil at det ska bli tett, etterpå … 

Eg trudde nærmast ikkje mine egne øyrer der eg stod. Kånå, som e oppvokst med ein bror som e tidenes største petimeter sør for Nordpolen. Hu sko rett og slett te å gå amok med silikonsprøytå, der nede på badet. Eg kunne jo ikkje la det skje, hverken meir eller mindre.

Sjøl om eg under diverse prosjekt sammen med min kjære Svoger, nærmast har gått på veggane av hans i mine auger, elleville overdrivelser øve det å gjør ting etter bokå. 

” Så måtte eg bare bita i det sura eplet, senda Kånå lukst på dør og gjør denna jobben på korrekt vis … Fri og bevare meg … Kan det vær så vanskelig, liksom … 

Nei, det e ikkje så forbaska vanskelig, men det må i hvert fall gjerast rett … Så eg fant frem maskeringstape som eg la på flisene, og på badeskapet. Slik at det blei ei fin stripa kor man kunne legge på silikon. Så skar eg av tuppen på silikonpatronen, slik at akkurat rett mengde ville komma ut … Før eg skred te verks og møysommelig la ei nydelig stripa silikon mellom tapen. 

Så, fant eg frem ei litå skål med zalovann, dyppa fingertippen ned i vannet og dro overskytende silikon av med ein konsentrert bevegelse. Før eg te slutt dro av maskeringstapen og tok et skritt tebake, for å beundra verket mitt … 

Et verk som uten tvil oste av perfeksjon. Ei nydelig stripa med silikon som nesten kunne blitt tatt som fagarbeid, heilt klart … Silikonsprøytå, maskeringstapen og zalovannet blei tatt med opp på kjøkken. Borte i stuå satt Kånå og leste fornøyd i aviså, mens eg la på plass verktøyet. Det va då eg begynte å få ein snikande følelse, av at ikkje alt va heilt som eg hadde trudd … 

Kånå hadde absolutt ikkje blitt nåke særlig fornærma, når eg forsåvidt kuppa heile jobben hu sko te å setta igang med … Streng talt, så hadde hu gjort svært lite motstand, når eg nappa silikonsprøytå ut av hendene hennas … 

Nåke som definitivt ikkje va likt Kånå … Det versta Kånå vett, det e når eg liksom tar over nåke hu holde på med, nesten uten unntak … 

Hadde Kånå kjørt eit reinspikka mesterverk av utspekulert kvinnelist på meg, kor eg hadde gått fem på så det sang !?! … Eg visste nesten svaret med ein gang, og fikk det heilt klart bekrefta når eg snudde meg mot Kånå, igjen … Som satt med ein rykande kopp kaffe, leste aviså og nynna på ein sang igjen, der borte i sofaen … 

I alle dager … Sitte Kånå å nynne på Jokke og Valentinerne … !?! … 

” Jeg er god … Jeg er bedre enn Maradona … Jeg er god … Jeg er bedre enn hele Barcelona
Og alle er misunnelig … Alle prøver å ta min plass …

Men ingen har noen sjanse … Kan stikke huet sitt i dass

For jeg er best