Etter å ha spillt utallige omganger Millionær sammen med Flokken, har Mini’en gått av med seieren omtrent lika mange ganger … Nå e det ikkje den heilt vanlige versjonen av spillet, men Millionær for barn, kor det forsåvidt e lagt opp til raske omganger. Ein meget forenkla versjon av spillet slik at det absolutt e mindre sjanse for søskenfeider.
Slike feider som eg og søster mi gjerna hadde med den ekta versjonen av spillet, i vår barndom … Og ikkje minst, så e kim som gjerna blir den største eiendomsmagnaten sånn i grunn, overlatt litt til tilfeldighetenes spill, i barneversjonen …
Allikavel, så stikke den fjotten av med mest gater i løpet av kun kort tid, og drar inn for fulle mugger på straffeleie, når me andre spilldeltagere dumpa ned på gatene hans … Til og med sjanse kortene går i hans favær, kvar forbaska gang, som i forrige omgang når han drog inn dei to dyreste gatene med å få de gratis fra sjansekortene …
Og slengte både Fatter’n og Han i Midten, lukst ut i konkurs, på meir eller mindre rekordtid … Tjera vena meg …
Yatzy, Ludo og Uno blir også flittig brukt her for tiden, for å sysselsette barn som kjemper mot kjedsomhetens klamme hender …
Jøje meg, altså … Brettspill har virkelig fått sin nyvunnede rennesans her i heimen, og te kvelds e planen å gjerna spille Ticket to Ride eller Risk, sammen med dei to eldste … I slike tider som nå, så e det nok viktigere enn nåken gang å vedlikeholde og kanskje skapa endå bedre samhandling på kryss og tvers, her i heimen …
Skjønt, det blir litt skrik og skrål om både juks, dårlige/gode vinnere/tapere og lignende … Det ska væra litt lyd og, hos ein massebarnsfamilie.
Blir det for mye av det gode, sette me de i “karantene” foran boksen med Netflix og ein god film, mens me foreldre får litt egentid på toalettet. Eller andre egnede steder … Vaskerommet f.eks, kor eg tok Kånå på fersken i å sitta på ei bøtta, mens hu satt og surfa på mobilen sin … Man får som foreldre finne sine egne finurlige steder, når saker og ting begynne å røyne på, kor man kan få to-tre minutt med sjelero …
Eg har jo Boden min … Det kan godt vær den blir et lite frivillig tilfluktssted, om ting begynne å eskalere i fremtiden … Om ikkje den blir offer for myndighetenes restriksjoner …
Husk å følge restriksjonene som er lagt ut av de rette instansene, la ikkje barn samles i større forsamlinger, sprit hender før man går inn på butikken eller bruk hansker og hold avstand til kvarandre …
Følg karantene bestemmelsene, og om man er enda strengere enn det myndighetene sier, så skader selvsagt ikkje det heller …
Det er gjerne som mange både sier og skriver, me e i krig, men ikkje mot hverken andre land eller vesen fra det ytre rom … Men rett og slett for å få en mest mulig lik fremtid, som den fortiden me holder på å forlate …
Ha en fortreffelig lørdags kveld, Folkens … Detta ska me jaggu meg klara …
Mens verden og Norge står litt stille, forsøke me å la dagen gå så normalt føre seg som mulig her i heimen, i den forstand det e mulig. Ein familie på seks, med vel litt over gjennomsnittet av kaos i seg, e aldri heilt normal eller A4. Så slikt har liksom ein egen evne te å ordna seg sjøl. Me har mange ganger etter ei heseblesande uka, tatt ei litå siesta helg, og meir eller mindre gjort ingenting …
Idag, eller denna helgå så sko me egentlig hatt fullt bursdags kalas for Han i Midten, gjennom hele helgen. Men, det tenkte me va best å avlysa …
Det e ikkje det at me e hysteriske, men det e lov å bruke fornuften av og til, et selskap kan me alltids ta igjen seinare. Faktisk, så syntes eg egentlig at det va heilt greit med ei rolig helg, istedet for heimen full av folk, med påfølgande kav og stress både i forkant og etterkant. Man har liksom fått nok å tenka på i løpet av ukå, om man ikkje sko stressa på å tenkt på selskaps forberedelser også …
Derfor, så satt eg her heima tidligare idag og forsåvidt nøyt litt av den stillheten som regjerte i heimen. Når Kånå va og handla, Mini’en satt og kosa seg med barne-tv mens resten av Flokken lå og snorksov …
Men … Min lille idylliske tanke om ein lat lørdag på sofaen, blei raskt torpedert av ei flittig Kåna, som hadde fått tak i grusbillige rammer. Rammer te disse plakatene hu hadde kjøpt, med tegninger av Flokken i skala 1:1, fra den dagen de blei født. Strengt talt, så har eg høyrt gjetord om disse plakatene, siden Mini’en kom te verden. Og kor mye hu gleda seg te å få sjå de på veggen.
At det sånn grovt regna nesten sko ta sju år, før plakatene ble ett faktum, det var definitivt ikkje planen hennas. Så, når Kånå kom heim etter handleturen, og svevde som ein geskjeftig fe avgårde inn på kjøkken …
Så kom hu lika selvsikker som ein velfødd Barracuda ut i stuå, når kjøkkenpliktene va gjort, med disse fire rammene hu hadde kjøpt. Etter ein myk morgen som tok meg høflig inn i dagen, stod plutselig Kånå foran meg der i eg satt i sofaen. Eit par elektroniske impulser gikk av langt inne i hjernebarken, og advarte ein Fatter’n i langsom dvale at dagen definitivt snart ville bli annerledes …
Kånå festa blikket sitt i mitt, som med borrelås, før hu proklamerte at nå var det på tide å få nåke gjort. Eg, som liksom satt i min egen verden og brant opp overskytende IQ, slik at hovudet ikkje skulle gå i vranglås nikka kort te Kånå, før eg fortsatte å tømma hjernebarken …
– Nå, det betyr med ein gang, for eingangs skyld … Kauka Kånå te … Og eg skvatt te himmels som ein ungkar som fikk uventa napp der eg satt, av denna iltre terrieren som stod å bjeffa foran meg. De seie at smarte mennesker gjør og mener det som gir størst gevinst. Detta va nok et slikt øyeblikk, tenkte eg for meg sjøl.
– Ska eg gjera det nå med eingang då liksom !? … Spør eg i vanvare … Men skjønne kjapt med tanke på uttrykket i andletet hennas, at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe …
Eg e ikkje alltids mannen for plutselige oppbrudd, men der og då forstod eg rimelig snart at rævå måtte lettast, før Kånå fikk anledning te å svara. Kånå slapp ut ett høglytt oppgitt sukk, men eg va allerede på vei nedover trappene, for å finna frem det eg trengte. Ein helt av dårlig timing hadde satt hjernen igang. Eg kan jo vær spontan eg og, i hvert fall litt om gangen …
Så nu … Nå e Kånå smørblid, og sitte med mobilen sin og lar Snapchat gå varm, etter at Fatter’n fikk fingen ut av rævå. Og fikk plakatene te Kånå opp på veggen …
Og eit smart menneske satse på at gevinsten muligens e innen rekkevidde, når dagen går over til kveld og ei viss alvedronning komme djervt og mystisk dansande ut i måneskinnet … Eller, i hvert fall ut i det dunkla lyset, som komme fra Kånå si Oslo lampa …
Men … Der igjen … Kånå sin evne te å lata som ingenting, den har alltids imponert meg …
Flott blei det i hvert fall, med disse plakatene som Kånå har ønska seg, i mangfoldige år … Heilt klart …
Endelig, så va det blitt helg … Etter ei meir eller mindre surrealistisk uka … Og for ein gangs skyld, så komme mitt godt brukte sitat virkelig til sin rett … For … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Nå har me ei tid foran oss, som me virkelig ikkje ana kossen vil utarta seg, ein uvirkelig realitet som kanskje ikkje har kommen over oss som ett sjokk, men gjerna alikavel har gjort akkurat det …
Eg trur ingen av oss hadde forespeilt seg detta scenarioet, foruten dei som gjerna satt med kompetanse om sakens begivenheter, og forgjeves har forsøkt å melda i fra …
Nå … Så trur eg det e på tide at me alle tar inn over oss kor alvorlig denna utfordringen er, og rett og slett forholde oss te dei råd som blir gitt. Når man lese om ungdommer som avtale “Corona-fester” fordi skolen har blitt stengt, så må me voksne virkelig våkna opp og sei nei …
… NEI …
Det e nå i slike tider, at man som foreldre virkelig må ta jobben man har som foreldre etter å ha satt våre barn te verden, på alvor …
Og ta de upopulære avgjørelsene … !!!
” Sunn fornuft og upopulære avgjørelser, dei går gjerna hånd i hånd, under slike omstendigheter … Nett som når dei rette myndighetene begynte å stoppa store arrangement, nett som når skoler og barnehager ble stengt eller bedrifter, offentlige tjenester og tilbud ble lukket ned …
Då nytta det fanken meg ikkje, å ignorere ansvaret man har, som foreldre i ein familie, og la slikt gå under radaren fordi man e redd for kossen våre egne barn vil reagera … Eg blir nesten matt av å lesa at ungdommer virkelig avtale slike treff … Kor e foreldrene til disse ungdommene … Trur de ikkje detta e på alvor !?! … E det gjerna dei samme foreldrene som drite i rådene, om å ikkje dra på hyttå … !?!
Utbruddet av viruset e her allerede … Me klara ikkje å stoppa det … MEN … Om me alle gjør slikt som me blir råda til, så KAN me faktisk hindra at toppen ikkje tar knekken på vårt helsevesen … Det e det som må bli målet nu …
Ikkje bryt karantene for å gjør ting man gjerna har utsatt … Slik som å rydda i heimen for så å kjøre på bosset, sånn som nåken hadde gjort … Ikkje lag lekeklubber kor barna dåkkas kan leke sammen. Det va jo derfor skoler og barnehager blei stengt … For at barn ikkje skulle samles i større forsamlinger … Vær så snill alle sammen, la oss for helsikke ta te vettet nu, i samla flokk … !!!
” Akkurat nå … Så e det på tide å dra frem kortstokken heima … Finna Ludo spillet frem fra øverste skap … Samlast i sin egen heim og gjerna fortella sin barn og ungdommer, øve ett hyggelig spill om kor alvorlig detta e …
Men … På ein god måte … La de få vita at detta e seriøst, uten å skremma vettet av de … Fortell koffår man mår gjør slikt som man må gjør nå, og stå i det om man blir fortalt at man e verdens verste foreldre …
Eg trur det e forferdelig mange “Verdens verste foreldre” rundt omkring, akkurat nå … Ikkje vær redd for det …!!!
Akkurat nå … Så e det gjerna tiden for å vær glad for at mange av våre barn spille nettspill, kor de faktisk e sosiale sammen, og får ein god dose med impulser utenfra … Slik at man ikkje går av hengslene, fordi man må tilbringa i øvekant mye tid, sammen med sine familie medlemmer … Faktisk, så kan detta vær eit godt virkemiddel, for å holda roen i heimen … Vil eg tru …
Fortnite, Facetime og lignende kommunikasjons midler, på sosiale medier …
Kim sko trudd det at nettspill, facetime og sosiale medier, som mange av oss foreldre gjerna har skydd som pesten, fordi barnet e forsvunnet i frivillig eksil på sitt rom, plutselig blir ein arena kor barna våras kan holda kontakt med venner …
Vær raus med dåkke sjøl og dine nærmaste, for det vil definitivt trenges i den nærmaste fremtid. Kor et komplett uvirkelig scenario rett og slett vil uspille seg … Det e det nok liten tvil om, kor enn lite me gjerna trur på det, så e det faktisk et faktum … Detta e ingen øvelse … Det e den harde realiteten som e på vei mot oss, som ett løpsk godstog, om me ikkje gjør dei rette tiltakene … Følge rådene som blir gitt …
Og tar utfordringen på alvor …
Eg vett ikkje … Men ordtaket ” Forbered dere på det verste og håp på det beste ” e virkelig høyaktuelt … Det vil alltid finnes bedrevitere, som meina det motsatte, og som står frem som dei reine Messiasene, om de fikk rett i etterkant …
MEN … Ka om me kan la de få lov te å få rett, fordi me i ein felles forståelse gjorde alt me har blitt råda te, slik at utbruddet ikkje ramme oss lika hardt som i Italia …
For, i Italia e det gått så langt at visse steder blir ikkje pasienter over seksti år behandlet … Fordi andre blir prioritert … E det slik me ønske det her i Norge og !?! … Eg bare spør … Ikkje la besteforeldre vær barnevakter, fordi man fortsatt må på jobb … Tenk … Bruk hovudet …
” NÅ … Så må me ikkje henga oss opp i dei små tingene, men gjør dei store me e plikta te å gjør, for å gjerna beholda det samfunnet me har nå, eller før … Også etterpå …
Lytt te rådene … Følg de … Og ikkje lev i truå om at detta ikkje gjelde deg … Detta vil ramma oss alle … På ett eller anna vis …
Uff, altså … Nå blei det mye som måtte ut her … Men, detta får bli dagens moralpreken, fra Fatter’n i Familien Vandrende Kaos … Vær så snill, la oss ta dei retningslinjene me blir gitt, på alvor …
God helg, Folkens …
Ps : Det e sjelden eg ber om det, forsåvidt nesten aldri … MEN, del gjerna detta innlegget, akkurat idag …
Han i Midten har bursdag idag … Tolv år har det gått siden livsnyteren og bohemen i familien kom te verden. Tolv år med uendelig mye moro, mange helsprø påfunn og diverse filosofiske gullkorn av sjeldent kaliber …
Slik som den gangen han hadde funnet ut at han måtte få seg kjæreste, for ellers kunne han ikkje få ungar, også måtte han jo ha penger slik at han kunne kjøpa seg ein jobb …
Ei tankerekka som Fatter’n sleit litt med å forklare, at muligens va tenkt i litt feil rekkefølge, men forsåvidt va jo tanken god … Eller den gangen han gikk amok i Gravity Trampoline park i Sandefjord, og sammen med ein lesar te slutt klarte å lura Fatter’n ut i ulykkå …
Ein herlige gut med energi på nivå med ein toppidrettsutøver, og som aldri e redd for å forsøka nåke nytt …
Foruten i matvegen da, der har han vært meget tradisjonell …
Men, den sumaren eg og han va på bobiltur aleina, for å følga Eldstemann i Norway Cup, då skulle han jaggu meg ha seg ein kebab … Fatter’n blei blåst av banen, men tenkte det va best å smi mens jernet va varmt så me stoppa i Bø for å leita opp ei kebabsjappe …
Å sei det va ein heilt tradisjonell kebab, ville nok vært å strukket strikken litt langt ..
For guten sko bare ha kebabkjøtt og ost på, nåke som norsk-inderen med mest indiske gener i seg sånn språkmessig sett, hadde meget vondt for å forstå, men itte litt heftig kommunisering på tegnspråk fikk guten viljen sin …
Og satt te slutt i bobilen og spiste kebab og måtte stolt ringa heim te hu mor, for å fortell om denna store begivenheten …
Jøje meg … Han i Midten … Ett fyrverkeri av ein fyr, og i dag har han bursdag …
Eg har kjørt hovudet lukst inn i haikjeften denna ukå, med detta bildet fra jobb, som Kånå absolutt ikkje heilt satte pris på at blei delt … Men idag trudde eg at den saken liksom blei opp og avgjort, med min fantastiske hyllest av Kånå, kor eg delte skamløst fra foto-shooten hennas nede i Tyrkia …
Med slike fantastisk flotte bilder av ei som har født fire barn, trudde eg definitivt at eg va på trygg grunn …
Skjønt, det blei ein liten mildt oppheta diskusjon denne morgenen på jobb, forsåvidt før innlegget gikk ut på nettet, om Kånå sine tanker om kim som sko kjøra kor idag. For Kånå sko te tannlegen klokkå tolv, og hadde i mine auger lefla litt vel mye av godsmengden, øve på meg. Og når eg muligens va nåke avmålt og snurten, når Kånå la frem sine tanker om dagen.
Ja, då blei stemningen nok bitte litt amper nåken få minutt, før eg fant ut det va best å holda kjeft, og heller få jobben gjort …
” Når Kånå har bestemt seg for nåke, men eg meina nåke anna, då ska man ha tungtveiende argument for å klara å snu kvinnemennesket … Det hadde eg ikkje idag …
Kånå sko te tannlegen og kunne heilt klart ikkje ha for mye å gjera, slikt at hu hadde full kontroll på at hu både rakk timen sin og ikkje minst fikk ut varene etterpå. Når hu på toppen av det heila ringte etter timen, akkurat når eg va langt ute på bygda med tilsvarende dårlig mobildekning, og forbindelsen sjølsagt blei brutt. Så va det ei temmelig ilter Kåna eg fikk på tråden, når mobildekning igjen va ett faktum …
Om eg bare la på når hu ringte ? Va eg fortsatt sur fordi eg måtte ta så mye varer ? Om eg ikkje gidda å høyra kossen det hadde gått hos tannlegen ?
Herreguuud … Eg hadde jo ikkje lagt på røyret den første gangen, men ska eg væra heilt ærlig, så va det såvidt eg ikkje gjorde det der og då. Snakka deg om å trekka frem alle mulige feil scenarioer, før ein stakkars mann får forklart seg … Heldigvis, så blei Kånå både smørblid og mildt beroliget, når eg “sjølsagt” ville ha referat fra tannlegen, “absolutt” ikkje va sur eller snurten meir …
Og definitivt ikkje bare hadde lagt på, når hu ringte, nåke som forresten e hennas greia, sånn egentlig … Når hu vett at eg har rett i ein sak og at hu muligens tar feil, men ikkje finne fleire gode motargument, då legge bare Kånå på …
Før, så blei eg forsåvidt ganske fyrte av slik oppførsel, og måtte resolutt ringa tebake for å bli ferdig med saken … Nå for tiden, så lar eg hu bare få vær sur …
” Også e det hu som ringe etter ei litå stund, som regel smørblid og stort sett e saken glemt … Nåke som mellom linjene egentlig betyr at eg vant … Trur eg …
Men, idag gikk det i likaste laget … Me hadde ein koselig samtale te slutt, og eg trakk slutningen at Kånå gjerna hadde lest innlegget, og nå va fornøyd med slik bildesaken stod. Derfor parkerte eg igjen lastebilen på jobb etter endt jobb, satte meg i bilen og kjørte heimover med godt mot. Gjerna ikkje så lykkelig som sist, men definitivt fornøyd med hyllesten te Kånå i innlegget fra morgenen …
Derfor blei eg jaggu meg rimelig overraska når Kånå igjen skulte på meg, med skumle øyenbryn og ett blikk som betyr alt anna enn solskinn og hvetebrødsdager, når eg kom opp på kjøkken …
– Altså, du trenge jo ikkje legga det frem som om eg ei slags Diva Queen, som liksom ikkje bryr seg om familien sin … !!!??? Seie Kånå te meg, med ett tonefall som fikk hjarta te å hoppa over ett par slag, før det kom te hektene igjen …
– Eg e så drita lei av måten du liksom fremstille meg på, din forbannade Sosemikkel … !!! Fortsatte Kånå tiraden sin med …
Men, då så eg et lite flir i munnviken hennas … Og Sosemikkel, det kalla hu meg bare når hu e sånn godslig sur og sint på meg … Dåkke vett, sånn sint uten egentlig å vær det, fordi man liksom e litt glad og, sjøl om Fatter’n gjerna har vært litt uskikkelig … Så glei det lille fliret øve i ett bredt glis, før hu heiv seg rundt halsen på meg og ga meg ein skikkelig eskimo-nuss …
– Nå varta du skremt, Frode … Ikkje sant … Pludra hu videre, etter at nussen va ferdig …
– Ånei du, eg forstod jo du tulla eg … Tjera vena meg … Ka du trur … !? … Svara eg, bråkjekt …
Siden Kånå absolutt ikkje va sånn ekstremt imponert øve bildebruken min her igår, så tenkte eg det va på sin plass å gjerna gjør litt opp for den fadesen … For jøje meg, jaggu meg e hu flotte, altså …
Derfor, så rota eg litt i “arkivet” igår kveld for å finna nåken passande bilder. Kor gjerna Kånå sto frem i all sin glans.
Eg sleit forsåvidt litt ei litå stund, før eg fikk et lite eureka øyeblikk … Nemlig Tyrkia turen i 2014 … Den gangen når Kånå kuppa heila showet og gikk absolutt bananas som modell, og ein mildt sagt over ivrig fotograf liksom glemte ut at me gjerna va på familie fotografering …
Tjera vena meg, altså … Det va ikkje måte på all slags posisjoner han ville ha Kånå i, ei Kåna som også såg ut som om hu hadde glemt formålet med denna fotografen …
” Der hu villig poserte som om hu aldri hadde gjort nåke anna i heila sitt liv, mens Fatter’n hadde sin fulle hyre med å holda styr på Flokken …
Ein flokk som begynte å bli i overkant sultne, fløy rundt på plenen som ville dyr mens eg løp sikk sakk rundtomkringfallera for å hanka de inn igjen … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Men, eg tenkte som så, at e det nåken som fortjene litt tid i spotlighten etter å ha født fire barn, så va det jaggu meg Kånå …
Ein gang, så kan det jo virkelig vær man får bruk for ein slik samling av modellbilder, slik som idag f.eks …
I dragsuget av fadesen fra igår, slik at eg sikkert komme på plussiden igjen
” Så idag blir det ein hylles te ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, ei firebarnsmor og den fødte modellmamma over alle modellmødre …
Her e resultatet av ein photoshoot, som liksom sko ta ein liten time, men varte i nesten to. Fordi ei herlige Kåna meir eller mindre tok heilt av, sammen med ein fotograf som heilt klart trudde han va på Rivieraen og dekka et celebert klientell …
– Up against the tree … Yes, yes … Perfect …
– And lean back … A little more … Oh yes, beautiful …
– Lay down on the grass, and put you arm over your head … Yes, just like that … Nice, very nice …
– E mamma snart ferdige, eller !?! … De holde jo på i evigheter …
– Pappa, paaaappa … Eg e sulten … Eg e så sulten at magen har fått tordenvær …
Så klarte Litlajentå å elga seg inn og med på photoshooten … Herreguuud …
Te slutt, så tok fotografen endelig litt familiebilder, etter at Kånå virkelig hadde fått utlevd sin drøm som modell, te det fulle …
Og ikkje mimst, så dukka detta ikoniske bildet her opp i etterkant, når me kikka gjennom dvd’en …
Som på eit perfekt vis oppsummere det med å ha ein massebarnsfamilie med på photoshoot … Og ellers i livet … Det e som regel kun ein om gangen, som gjerna følge med på det som blir sagt og gjort …
Slik … Nå e det bare å håpa på at Kånå virkelig blir fornøyd med bildebruken, og kanskje møte Fatter’n i dørå litt annerledes, enn igår …
Her har eg begynt å få litt farve igjen i andletet … Etter en liten treningssmell … 😄😁😇
Ved nyttår så ville Eldstemann slutta med fotball, trivsel og motivasjon hadde forsvunnet og me foreldre forstod at guten meinte alvor. Men, ein aktivitet på fritiden har me bestemt at de ska vær med på, som holde vedlike litt fysisk fostring …
Fleire av kompisene hadde og truffet samme beslutning som Eldstemann, og begynt å gå på treningsstudio istedet for fotball.
Derfor foreslo me detta for guten og la i potten at Fatter’n jo kunne vær me, så fikk me litt kvalitetstid sammen.
To fluer i ett smekk liksom. Trening og far/sønn tid …
Nå har det forsåvidt blitt smått med akkurat denna kvalitetstiden, for Eldstemann har som regel gått å trent aleina, eller sammen med kompisene …
” Fatter’n har nemlig lurt seg unna denna avtalen, med ett mangfold av alt for dårlige unnskyldninger …
Men idag, då va det ingen vei utenom … Kånå satte hardt mot hardt, og etter detta famøse bildet eg delte av hu idag morgens fikk eg valget om enten gå på trening, eller overnatta i Bodå …
Gudhjølpe meg, altså … Eg hate når Kånå liksom har et lite overtak, når eg gjerna har gått på ein smell …
Men skitt au … Det va jo på tide å komma seg i bedre form, slik at sumarkjolen gjerna passe te ferien står for dørå. Og ikkje minst at Eldstemann fikk sin lenge lovede kvalitetstid sammen med Fatter’n …
Tjera vena meg, altså … Kvalitetstid, liksom … Jauda for all del, det blei litt sånn småmorsom konversasjon øve tredemøllene, ein liten konkurranse om kim som jogga raskest før me tråkka inn te gymapparatene …
Derifra og ut, gikk saker og ting lukst te helsikke …
Eg trudde eg va i dårlig form, men eg va ikkje det … Ikkje i nærleiken, eingang … Eg va i ein forferdelige form … Så skremmande dårlig form at om eg ikkje hadde sagt stopp etter tre-fire apparater, ja då trur eg muligens Eldstemann måtte ringt heim te Kånå og kondolert …
” Eg satt rett opp ned på ett apparat og holdt på å forgå … Kvalmen skylla øve meg som ein tornado, og hadde eg måtta løftå ei fyrstikk eska der eg satt, hadde magen vrengt seg …
Muskler, ledd og sener, dei knaka og knekte av påkjenningen og fikk omtrent lika stort sjokk, som sjølve kontrollsenteret deiras . Altså meg og hjernebarken …
Eldstemann trudde ikkje sin egne auger, og begynte forsåvidt å bli i øvekant engstelig …
Men, etter nåken minutter med litt lett meditering der på ett stakkars treningsapparat, så kom Fatter’n sakte men sikkert seg te hektene igjen …
Herreguuuud … Meir e det ikkje å sei om den saken, enn at eg trur gjerna eg har godt av slenga meg litt oftare med Eldstemann på trening …
Det e i hvert fall heilt sikkert …
Men … Sånn uansett … Det viktigaste målet idag e egentlig oppnådd, og edderkoppene ute i Boden får sova uten meg i natt …
Juhuuu …
Man må gjerna slita litt for å ha det komfortabelt, men det va nå forsåvidt verdt det … Det va nåke kjølig ute ikveld … 😁😁😇
Jøje meg … Det va egentlig ganske mye å gjør på jobb idag … Stupfull bil på første lass, som vanlig, og jaggu meg blei det nesten fullt på tur nr to også … Tjera vena meg, tenkte eg for meg sjøl mens eg stressa mellom kundene, idag blir det seint heim …
Men … Plutselig så stod eg på terminalen igjen, bilen blei tømt for innhenting og eg gløtta opp på klokkå høgt opp unna taket …
Ti på halv tre … Neeei, det kan nå ikkje stemma … Men om det gjorde, så spurta eg for sikkerhets skyld ut fra jobb og kasta meg inn i privatbilen og satte kursen heimover. Ein halvtime på sofaen med ein god kopp kaffi, før sjølvaste Mini’en og bøtteballetten hans komme heim … Det e jaggu meg sjelden kost, sånn egentlig …
Slike øyeblikk bør definitivt nytast med andakt …
Eg rygga inn i carporten heima, og nynna forsåvidt på ein oppstemt poplåt eg har fått på hjernen idag … Blinding Lights av The Weeknd … Eg vett ikkje, men det e liksom ein sånn låt som lime seg fast inni topplokket, og refrenget går plutselig i repeat resten av dagen …
Så … I ett meir eller mindre muntert humør, trippa eg liksom ut av bilen og mot inngangsdørå …
Nett som Julie Andrews når hu spretter over landskapet, i Sound of Music, mens hu lykkelig synge om sin nyvunnede selvsikkerhet, eller nåke sånt …
Dåkke skjønne tegningen … 😀😀😀
Eg åpna dørå og blir på nanosekundet nappa ned fra “humørtoppen” av ei mildt sagt småilter Kåna …
– Altså … Når du tar bilder av meg i fremtidå, så får du fanken meg spør om godkjenning, før du legge det ut … Kvekke hu te, med to morske øyenbryn som lyste mot meg, av innestengt aggresjon …
– Øhh … E det greit eg bruke det bilde eg tok av deg idag morgens … Svara eg kjapt med mitt mest sjarmerande smil, i ett forsøk på å desarmera granaten og vær litt morsom, før den går av …
– Mi kjære flotte Kåna … Legge eg endå kjappare te, når eg ser at sjarmerande smil heilt klart ikkje va virksomt nok …
– Jo takk du … Men om du synas at eg e di flotte kjære Kåna, og har lyst te at hu fortsatt ska vær det, i overskuelig fremtid …
– Så får du fanken meg bruka bilder av meg, som forsåvidt e flotte og då …
– Punktum …
Note to self :
Å tenka et eit så smått koselig og småmorsomt morgen innlegg, akkompagnert av ei skulende Kåna i arbeidsklær, e ein god ide …
Det bør gjerna revurderast …
Heilt klart … For nå lukta det Boden lang vei … Uten tvil …
Det e mandag og dei fem minuttene mellom to uker e over igjen. Kånå laste bilen sin mens eg tar ein liten pust i bakken. Ett lass e allerede levert, neste lass har eg allerede lasta på.
Sånn ideelt sett, burde eg gjerna vært ein gentlemann og hjulpet Kånå å lasta på …
Men, der igjen … Slikt har eg gjort før og fått høyra det i fleire veker, etterpå … Tjera vena meg … Ingenting lå der det skulle bak i bilen, dagen tok dobbelt så lang tid og min rekkefølge å lasta i, stemte definitivt ikkje overens med hennas måte …
Så med tanke på erfaring og historikk, jatta eg heller med Kånå, mens hu står der å får lasta bilen, på sin måte …
Somme ting bør man rett og slett ikkje legga seg opp i … Enkelt og greit … Men, som distribusjonssjåfør, så e faktisk det versta som finnes det å overta ein bil, lasta av andre …
Paradoksalt nok, så vett eg nærmast på millimeteren kor esker te diverse kunder, e plassert bak i lastebilskapet mitt …
Men, det å finna forlagte bilnøkler, lommabok eller andre trivielle ting, som å huska beskjeder fra Kånå og lignende …
Det kan raskt gå meg hus forbi, og som oftast bli ei stor utfordring å finna igjen eller komma seg ut av, når Kånå gjerna står å trampa i gulvet og har telt te tre …
Fordi ein mann med kronisk forbedringspotensiale står som ett spørsmålstegn, og lura kraftigt på om soveposen og liggeunderlaget, blir å finna utenfor soveromsdørå, te kvelds …
Han i Midten sin sparkesykkel mista hjulet her for ei stund siden, og når eg kikka litt inn i Bodå idag for å rydda litt plass, tenkte eg at den kunne eg jo gjerna gjør ett lite forsøk på å fiksa … Nåke som eg itte ei litå stund med fundering, kom på at va nyttalaust … Han hadde jo og mista ein mutter som forsåvidt va essensiell, for at sparkesykkelen skulle bli kjørbar igjen …
Eg rota litt videre rundt inne i Bodå, for å se om me hadde nåken andre utrangerte sparkesykler, som eg gjerna kunne ta deler av …
Det va liksom som om eg hadde ett minne, av at me sko ha ein gammal liggende der inne, ein eller anna plass … Sjølsagt, så kom eg på etter omtrent ett kvarter med romstering der inne, at den sparkesykkelen eg tenkte på, den hadde røket på bosset, sist gang eg hadde ein liten opprydning … Men … Eg fant ein anna sparkesykkel, som forsåvidt bringte fram ett anna minnet …
Et minne fra den gangen, når eg meir eller mindre gikk på ein stjernesmell av sjeldent kaliber, og muligens blei rundlurt av både Kånå og Litlajentå … Sånn i all beskjedenhet …
Sparkesykkelen …
Me gikk ein liten tur te lekeplassen i finveret igår, som forsåvidt fordufta te idag. Eg hadde vært i “Bodå” og henta sparkesyklane te kidsa, eller kanskje gjorde Kånå det forresten, det kan vær minnet e litt diffust. Då e det lika godt å ta med at det gjerna va hu som fant frem sparkesyklane, så slippe eg å få kjeft fordi eg har tatt æren for nåke hu liksom hadde gjort.
Gud hjølpe meg …
Akkurat som denna her bloggen basere seg på at eg har tatt æren, for nåke Kånå har gjort. Hadde eg gjort det, hadde eg ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ihvertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren for det og …
” Eg skrive jo stort sett om alt det eg forsåvidt ikkje gjør, på ein måte, eller det eg gjør feil. I hvert fall …
Men, nok om det … Me va i ferd med å rusla avgårde, Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras med kvar sin sparkesykkel. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kleshabitten hans, blei guten sendt lukst inn for å kle seg litt bedre. Ikkje det at det eg brydde meg så voldsomt, men eg vil jo tru naboene muligens ville begynt å lura litt, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser og ei Darth Vader kappe oppå. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre ga beskjed om, omtrent lik null.
Men itte litt upedagogisk kjøpslåing, kor guten har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, så blei me enige. Me får bare håpa at kravene me hadde gått med på, blei glemt i nærmaste framtid.
Til slutt så va me endelig klar for avgang, og satte avgårde mot lekeplassen. Me bor midt i ein sving med oppover bakke den ene vegen, og logisk nok nedover bakke andre veien. Og den snareste vegen te lekeplassen, det va nedover … Det hadde tydeligvis Mini’en også tenkt ut. For … Før både eg og Kånå fikk tenkt oss om, så slapp han seg avgårde nedover bakken …
– Kan han med denna her sparkesykkelen i nedover bakke ?? … Spør eg Kånå.
– Eg vett ikkje … Svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg.
– Svarte, salte bananer … Utbrøyt eg … Og satte avgårde i fullt firsprang itte fartsfantomet, som va på vei nedover bakken i fulle fart …
Mini’en, som e i pur ekstase suse som ett prosjektil nedover bakken, har i hvert fall ingen bekymringer om han kan detta, eller ikkje. Den guten leve itte mottoet ” Går det bra, så går det bra” … Nåke hemningar eller sperrer som forsåvidt Litlajentå har, dei har ikkje den guten lært seg ennå. Og i mitt stille sinn e eg nåke småengstelig, for om Mini’en nåken gang vil utvikla slike egenskaper …
Fjotten kauka av fryd, der han akselerere nedover bakken, og som eg nevnte, så e jo detta ein sving. Men det virka det ikkje som om Mini’en ensa … Tjera vena meg … Guten speede lukst mot vegkanten, kor et lite idyllisk tjern forsåvidt gjør seg klar, te å gjerna ta imot fartsfantomet …
– Breeeeems … !!! Kauka eg te Mini’en, meir eller mindre i fistel …
– Neeei, se fremover for helsikke … Brøle eg tebake …
Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, Mini’en har oppdaga veikanten … Det e ikkje vanskelig å se der eg komme halsande i hælene på guten, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka han ska gjør. Men plutselig … Så legge guten elegant venstre fot i asfalten, som virke som brems. Så gjør han ett lite utslag på rattet samme vegen før Mini’en skjeine inn i ein nydelig sladd og stopper like ved vegkanten.
Mini’en kikka tebake på meg med ett ikkje så reint lite stolt blikk, ein Fatter’n som komme galloperande nåke mindre elegant og stoppe definitivt ikkje lika grasiøst som sin sønn …
Guten setter opp ett tindrande svært flir, med ett frydefullt blikk i augene. Ett blikk som bare ein på to snart tre år kan få te … Før guten proklamere – Kuuuult … Sempe kuuuuult pappa. Mens eg bare pusta letta ut før eg sige sammen som ein tomsekk av lettelse, der i vegkanten … Før Kånå og Litlajentå komme spankulerande forbi …
– Gjekk jo bra det ... Seie Kånå, med eit lattermild glis om kjeften …
– Ja, han gjør jo det nesten heila tiå nå for tiden … Legge Litlajentå te …
Det passere nåken sekunder før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå og Litlajentå kjørt ein liten spøk … Og har med fullt overlegg latt meg leva i truå om at detta mest sannsynlig ville gå lukst te skogs … Eller te sjø’s forsåvidt, siden guten hadde strake veien mot tjernet, nedenfor vegkanten, kor eg lå og forsøkte å få igjen pusten …
Etter ny rekord på seksti metern, for fedre godt over førti …
Eg holdt på å slenga ein kommentar tebake, men tok meg i det … Av alle ting, så e det eg som har vært mest “hønemor” opp gjennom årenes løp …
Så når me har vært ute på tur med Flokken og de har begynt å klatra rundtomkring, både her og der, så e det eg som nærmast har fått åndenød av deiras halsbrekkende stunts … Kånå la ikkje merke te farene i terrenget og va som regel heilt avslappa … Hu så gjerna ikkje det skumla med å detta ned, fra ein førti centimeters høg steingard, og ned i det mjuka graset, slik som eg gjorde …
Så det va vel gjerna ikkje meir enn vel fortjent … Akkurat den … Egentlig, så va det ganske morosamt … Sett sånt i ettertid …
