Litlajentå, Obelix og Stumpen te Kånå …

Litlajentå har siden bursdagen sin i fjor masa om å få et kjæledyr, bursdagspengene har vært trygt plassert under madrassen, i påvente av at ønsket skulle gå i oppfyllelse. Så slo denna forferdelige pandemien inn over landet, skolene ble stengt og me foreldre har endt opp innestengt sammen med Flokken vår. Og Fatter’n blei igjen utsatt for intenst kjæledyr mas.

Et par dager ut i denna ufrivillige “isolasjonen” sammen med våre barn, starta nemlig Litlajentå ein hardbarka kampanje om å få seg ein hamster …

“Alle” jentene i klassen hennas hadde jo fått hamster, nåke som i ettertid har blitt kraftig nedjustert te kun fire. Fake News e definitivt ikkje nåke Donald Trump har funnet opp, eg vil nok tru det e ett virkemiddel barn har brukt i evigheter, for å få gjennomslag for sine ønsker og ideer, uansett tidsalder. Så kan man jo diskutere om påstanden min om Trump, kanskje e feil, sett med tanke på hans særegne oppførsel …

 

” Men, sånn uansett … Den siste uken så har Litlajentå smelt med dører, kjefta i hytt og pine og hardnakket stått på sine krav om at sine penger kan hu bruka på ka hu vil … Basta bom …

 

Det har blitt hengt opp sjølskrevne flyers over alt. På toalettet over skylleknappen, ved knaggen kor arbeidsjakkå mi henge, ved siden av tv’en, oppover hele trappen. Ja, rett og slett over alt. ” Jeg SKAL ha en HAMSTER ” … ” Kan jeg få en hamster ? Pleeeiiss ” … ” Hvis jeg IKKE får en Hamster, FLYTTER jeg ut ” … ” DU skal kjøpe hamster til meg, IDAG !!! ” …

Det har vært såpassa intenst og målrettet utført, at igår når det endelig var helg og Fatter’n skulle nyte ein god kopp kaffi i sofaen, ble det for mye når Litlajentå satte inn ein siste taktisk triumfmanøver …

Der hu stod på gulvet og hoppa opp og ned som ein illsint lemen, gråt sine bitre tårer før hu trampa ned trappene og kauka ut at eg va verdens VERSTE pappa … Tjera vena meg … Eg makta rett og slett ikkje meir … Krukkå med bursdagspengene blei tømt, Fatter’n trampa ned trappene nett som Litlajentå nettopp hadde gjort, før eg raste ut dørå og opp på dyrebutikken …

 

” Den koselige jentå i butikken, hadde heilt klart sett mange slike som meg komma brasende inn dørene, i det sista. Der hu loste meg gjennom handelen på rekordtid …

 

Obelix blei plukka ut blant tre-fire andre hamstere, der han søvndrukken og rolig myste opp på oss, når jentå løfta opp hyttå hans. Bur og tilbehør ble plukka ut, sakene blei betalt og plutselig va me blitt eigere av ein lett korpulent hamster med rykte om ett godt lynne … Gud bevare meg vel … Me, som aldri sko ha et kjæledyr i heimen igjen, etter den fortrengte perioden med undulat i heimen …

Den undulaten som me foreldre med auger fulle av krokodilletårer, begravde sammen med ein sorgtung Flokk, før me spretta Champagnen te kvelds og feira natta gjennom …

Me har igjen gått på ein smell. Me, eller nei, det blir jo feil. EG har gitt etter for ei manipulerende og intens Litlajenta, som absolutt ikkje har landa langt fra stammen, med tanke på kim som e hennas mor. Men forhåpentligvis, så blir det ikkje lika forferdelig som undulat-perioden, kor me fikk eit kaklande udyr som fanken meg ikkje kunne holda kjeft og oppførte seg som ein vaskeekta landstryker …

 

” Eg e sikker på at dei som solgte oss den undulaten, feira lika mye som oss når den daua, lika etter me hadde tatt den med oss ut av butikken … Heilt klart …

 

Men, ein hamster e jo ett nattdyr som sove mesteparten av dagen, og liksom romstere litt rundt i buret på nattestid, leste eg på nettet. Ett sosialt lite kosedyr som var lett og temme, og mest sannsynlig ville gi meir glede te Flokken, enn ein skvaldrande plaga av ein undulat. Den holdt fanken meg ikkje kjeft sjøl om kasta ett teppe over buret, den undulaten våras, om mulig så kjefta og smelte den endå meir då …

Ein hamster, den laga jo nærmast ikkje lyd den, tenkte eg … Og fikk forsåvidt rett til ett visst punkt, der den blei mottatt med euforisk og hysterisk glede igår, når den entra heimen og blei oppdaga av Litlajentå …

Obelix, som den kjapt ble døpt grunnet sin litt runde form og godt lynne, såg ut til å trives med en gang den blei sluppet løs i buret. Der han lett forfjamset fløy rundt i buret sitt, for å gjøre seg kjent med sitt nye hjem. Men, etter en liten stund fant seg ein liten krok, kor den rigga seg te med ett slags reir. Han kom te Flokkens store lykke frem noen ganger, og myste litt ut i luftå, gjespa litt og strekte på bein og armer …

 

” I hamster verdenen, så var visst dette gode tegn på at krabaten trivdes i sitt nye hjem, med slike fakter … Før den tissa og bæsja litt i ett hjørnet og gikk og la seg …

 

Kånå, hu blei jo forsåvidt også nåke betatt av denne lille krabaten, og etter at Flokken hadde gått til sengs var hun flere ganger nede ved buret, og godsnakka med Obelix … Til Fatter’n sin store glede … Hvorfor, kan man jo gjerne se på det midterste bildet øverst i innlegget … For eg klarte ikkje å dy meg når Kånå lå med stumpen te værs, og pludra som om me nettopp hadde fått ein ny baby i hus …

Eg tok ett bilde av oppsynet, la det ut på Facebook siden te bloggen, og første meldingen i kommentarfeltet lød omtrent som dette … – Der røyk du nok lukst ut i Boden ikveld … 

Og jauda … Når kvelden kom, lå liggeunderlaget, soveposen og nøkkelen til Boden fint dandert, foran soveromsdørå våras … Jaja, tenkte eg og flirte litt for meg sjøl … Kanskje ett lite Jack Nicholson flir … Før eg skrudde lyset av i gangen, åpna dørå på vidt gap inn til Kånå og lista meg så stilt på tå ut i Boden … Kor eg sov som ein stein nattå gjennom, både på tross og tvers av kulde og edderkoppskrekk …

 

” Obelix hadde nemlig funnet hjulet sitt og spant rundt oppe i stuå … Dump, dump, dump … Dump dump … Dumpetidumpete dump … Et lydlaust hjul som ikkje var så lydlaust, allikevel, når fire poter løp for livet …

 

Ein gullhamster kunne raskt løpa tusen meter i løpet av ein natt, det hadde eg og lest på nettet, men kor lang tid bruke ein liten gullhamster, på omtrent tusen meter … Sånn egentlig … Det stod det ingenting om …

Svaret fikk eg vel egentlig tidlig i dag morgens, når Kånå banka iltert og iherdig på Bod dørå, og kommanderte meg lukst opp i stuå med Mini’en …

 

– Herreguuud, Frode … Eg har knapt sovet så mye som et sekund inatt, på grunn av den fordømte Hamsteren og hjulet hans … 

 

Ei straff e aldri så fæl, at den ikkje e god for noe … Vil eg tru …

 

 

Når ein Xbox mista Wifi tilgang …

 

Ein Xbox mista “tilfeldigvis” kontakt med Wifi’en i heimen idag, omtrent et halvt minutt seinare, så satt ein mildt oppskjørta Han i Midten nede på kjøkkenet. Ein bohem og livsyter som i sine foreldres auger, hadde tatt livsmottoet sitt litt vel langt, denna helgå. Derfor blei det tatt ein avgjørelse på øverste nivå i ettermiddag, og Fatter’n drog med seg Han i Midten ut i skauen, for litt rekalibrering av både humør og frisk luft behov …

Når man har ein flokk på fire mildt sagt viltre barn, e det ikkje alltids lika lett å få alle unisont med på alle aktiviteter, som me voksne finne på …

Derfor hadde Han i Midten sneket seg litt under radaren denna helgen, og brukt litt meir tid oppe på rommet, enn me forsåvidt syntes var fornuftig. Ein gut som satt på kjøkkenet og absolutt ikkje var fornøyd med, at den einaste måten Xbox’en fikk tilbake Wifi tilgang, det var om han blei med Fatter’n på tur i skauen. Tjera vena meg, me måtte jo forstå at han måtte få slappa av i helgå, og ikkje minst så hadde han vært ute å dunka litt med basketkurven, på lørdag …

 

Fjotten demonstrerte sin misnøye med utpressing avtalen, der han marsjerte nåken meter foran meg, oppover mot skogen. Men, etter ei stund så begynte humøret å snu, og te slutt så trur eg guten kosa seg glugg ihjel der me satt, og spiste nudler kokt på stormkjøkken, te kvelds …

 

Det har vært ei stund siden me brukte det sist, man jaggu meg fikk me det te … ;-D

 

Vannet blei kokt opp og nudlene gjort klar …

 

Litt gjevt var det jo å få ansvaret for å laga maten, sjøl om det bare var nudler … 😀

 

 

 

Litt kjølig var det, men det blei virkelig ein koselig tur og Han i Midten trippa smilande og blid og så lett på tå, nedover igjen …

 

Bildet tatt med litt meir ekta lys, for å fanga stemningen, liksom … ;-D  … Goe søndags kvelden, Folkens …

 

 

Agathe Christie, Jack Nicholson og Familen Vandrende Kaos …

 

Det har blitt søndag. Mini’en og eg sitte på våre sedvanlige koseplasser i sofaen og ser på Barne-tv. Me har kommen oss langt inn i sesong to med Lazy Town, og i hvert fall femti prosent av sofabesetningen følger intenst med på skjermen. Den resterende prosentdelen, har kledd på seg headset og skrudd på Spotify, Fatter’n har forsåvidt lidd seg gjennom denna serien her før …

Resten av medlemmene i Familien Vandrende Kaos, dei ligger å snorksover, foruten Litlajentå som stod opp grytidlig, vekka Mini’en for så og ta Kånå føre seg …

Det va kjempepopulært … Såpassa populært at Fatter’n fikk både albuen i solar plexus, to beinharde kne i ryggen før han seilte grasiøst ut av loppekasså og landa som ein tom mjølsekk ved siden av sengå … Kånå måtte visst ha skjønnhetssøvnen sin idag … Når eg kom ut i gangen og gikk søvndrukken og forslått mot badet, oppdaga eg andletet til Litlajentå i sprekken mellom dørå og dørkarmen, inn te rommet hennas …

 

Var det ett flir eg såg der, ett reinspikka og djevelsk Jack Nicholson flir ? Jøje meg, har eg begynt å se syner, eller e det bare denna ufrivillige isolasjonen fra sosialisering, som røyna på … ?

 

Man har jo sett utallige filmer, lest lika mange bøker og høyrt om ett mangfold av hendelser med diverse katastrofale utfall, når folk og fe på ein måte blir innesperra sammen. Agathe Christie sin bok f.eks, om ein eksentrisk og mystisk person som samler ti mennesker på ei øde øy, kor de blir tatt av dage en etter en, inspirert av barnerimet Ti Små Negerbarn … Heldigvis e ikkje me ti stykk i vår familie, men bare seks, og Litlajentå har neppe lest den boka, får eg håpa …

Eller Ondskapens Hotel. Grøss og gru. Der kor sjølvaste Jack Nicholson blir besatt av gjenferd, og til slutt slite med å skille virkeligheten og ein tilsynelatende fantasi, når han og familien blir isolert på ett hotell av ein snøstorm …

Neeeei. Må du slutta Frode … Man kan jo bli galen i halen om man begynner å tenke i slike baner. Men, der igjen … I løpet av denna helgå har Litlajentå virkelig gått ut av sitt ellers gode skinn, og vært ett sant lite mareritt til tider, når hu har egla seg inn på Mini’en og funnet på diverse rampastreker. Som stort sett har endt i fullt ramaskrik fra ein Mini, der han til slutt får nok og absolutt ikkje e lika diskre, som den utspekulerte madam Litlajentå …

 

Ei jenta som gjerna allerede har forlatt åstedet, eller kanskje smyge hu seg bare djervt og mystisk forbi oss foreldre med detta ubestemte fliret sitt om kjeften, når me komme ilande til for å sjekka ka som har skjedd …

 

Eg lura meg på om eg ikkje bør ha ett auga te den jentå der, så saker og ting kanskje ikkje utarta seg, fremover …

Også har me Han i Midten då, livsnytaren og bohemen i familien som plutselig har fått sin egen sjølskrevne frihet innskrenka te husets fire vegger, og meir eller mindre holder på å gå på veggene her heima. Gudhjølpe meg, altså. Det har blitt nåken kollisjoner der oppe på loftet, kor frustrasjonen gjerna har gått utover Eldstemann. Men, forsåvidt også omvendt …

Det e ikkje så lett å forstå situasjonen, når man aldri har gått denna stien før … Hverken for oss foreldre, eller Flokken i heimen …

Man kan ikkje anna enn gjør det besta ut av situasjonen, om enn kor surrealistisk og virkelighetsfjernt det føles. Man må ha litt galgenhumor i hverdagens strabasiøse ferd, inn i ei fremtid man rett og slett ikkje har fanaring om kossen vil utarta seg …

 

Kånå har sin egen finurlige metode på å takla vår nye livssituasjonen, der hu som ei geskjeftig husfrue flyr lavt over gulvet og tar tak i alt som hu normalt gjerna ikkje ville gjort …

 

Mini’en og Litlajentå sitt rom har blitt nedvaska, rydda og meir eller mindre snudd opp ned. Stuå, kjøkken og vaskerom har blitt vaska opp te fleire ganger, mens Fatter’n smyge seg rundt og forsøke å fremtre usynlig. I går, så fant eg ut at bilen gjerna trengte ein vask, og brukte så lang tid som mulig, på nåke som eg stort sett vil få unnagjort så kjapt som mulig …

Terrassen i bakgården blei gjort klar, siden vårværet viste seg fra si besta side, og dermed kunne småfolket leka seg litt ute, uten at me måtte ha ett auga i de, med at de følge våre smertefulle restriksjoner …

I disse tider, så e det ein ambivalent følelse, det å ha ein søskenflokk på fire i heimen der de somme ganger leka så fint i lag, for så i neste øyeblikk ryke i tottene på kvarandre, for full musikk. Egentlig, ikkje så unormalt tatt ein normal hverdag til betraktning, men nå blir det ein smule forsterket, med dagens situasjon. Det e ein befrielse at de faktisk har kvarandre å vær med, men og ein fortvilelse over at de ikkje får fred fra kvarandre innimellom, på ein måte …

 

Men … Ka kan man gjør i ein slik situasjon, når perling har blitt oppbrukt på kun ei uka, nettspill på data begynne å bli kjedelig og alt man har av leker og spill nærma seg bristepunktet av interesse.

 

Jauda … Då pøse man på med idiotiske grimaser, slenge om seg med humor på kanten te å vær så tørr, at den nesten smuldra opp, på vei ut av kjeften … Man, e raus med seg sjøl, Flokken og Kånå, og tygge i seg karameller på størrelse med Grønland, og gjør alt man kan for å overleve hverdagens trivielle utfordringer …

Ein gang i overskuelig fremtid, så vil mest sannsynlig hverdagen igjen komme tilbake. Og då e det greit å trø ut av heimen med ein fulltallig Flokk og ei Kåna og Fatter’n som ikkje har tippa over og blir henta av folk i hvite frakker …

 

Vil eg tru … I hvert fall forhåpentligvis … Jauda … Detta ska me klara … Mmmm …

 

 

Midt imellom Stjernetåker, Kometer og Sorte hull … 

 

Eldstemann kom sprettande nedover trappene idag, ikkje så lenge etter at eg kom heim fra jobb, og lurte på om hu mor va klar for tur. Eg hadde akkurat spist middag og inntatt hvileposisjon på sofaen, når Kånå reiste seg, og svarte bekreftande te Eldsteguten. Det nesta som skjer, det e nesten slikt som bare skjer når alle planetene i vårt solsystem, står sirlig plassert lineært etter kvarandre …

Altså, meir eller mindre aldri. Eller kvart femtusende år, om man ska tru på Lara Croft, i den første Tomb Raider filmen …

Eg sprette lukst opp fra sofaen og tilbyr meg lynkjapt å gå tur med Eldstemann, mens Kånå uten nåke særlig betenkningstid ramla ned i sofaen igjen, og lar meg få lov. Kånå var sikkert lika overrasket over mitt tilbud, som eg var over at hu ga seg, med ein gang. Eller, for å sei det på ein litt anna måte. For ein gangs skyld, gjorde eg nåke som var såpassa utypisk meg, at hjernebarken te Kånå blei satt sjakk matt …

 

Normalt sett, så vil eg tru at Kånå gjerna hadde lukta luntå, og sett heila bildet lenge før meg, og dermed reagert deretter …

 

Men idag, så gikk rett og slett det stora bildet lukst forbi Kånå, slik at sakens gang dundra inn til min favør. Kånå e slikt bygd opp at hu lika å ha oversikt, for har man oversikt så har man kontroll. Idag lå det heilt klart ett tett tåketeppe over Kånå sin dømmekraft. Alt skjedde jo så fort, og når det forsåvidt var over satt Kånå igjen på sofaen, og lurte nok på ka i himmelens navn som hadde skjedd.

Der hu gjerna satt og venta på ein fortsettelse som aldri kom, fordi eg og Eldstemann allerede hadde forlatt åstedet og va halveis på veg opp til Kringsjå Seteren …

Når man “på ein måte” har valget mellom å gå ein tur i frisk luft, sammen med Eldstemann i ro og fred, kontra det å sitta heima med tre mega-krapyl som begynne å få brakkesjukå. Då reagerte underbevissheten til Fatter’n lenge før han sjøl gjorde det, og akkurat såpassa kjapt at Kånå sin underbevisshet fortsatt stod fast på “gå tur”, og ikkje tenkte på dei tre andre i Flokken …

 

Og dermed så slo Kånå sin dømmekraft inn på at detta godt mulig var til hennas favør, før hu heilt klart og definitivt alt for seint innså at Fattern’s lynkjappe manøver, hadde satt dømmekraften hennas ut av spill …

 

Nåke som sjølsagt kun skjer, omtrent kvart femtusende år … Når planetene nesten står lineært etter kvarandre, midt imellom stjernetåker, kometer og sorte hull …

 

Fantastisk … Bare så synd det e så lenge te neste gang …

 

 

 

Jesus feis og …

Jesus feis og …

Me har to barn i barnehagen. Ein heilt fantastisk barnehage kor ungane stortrives, og då gjør me foreldre det også. I denna barnehagen får barna alle måltidene, nåke som rett og slett e heilt ideelt for oss, med ein skokk med ungar.

Men for ei litå stund siden va eg på et felles foreldre møte i barnehagen …

Et infomøte om barnehagens filosofi, forebygging av sjukdom og diverse andre praktiske ting. Men det va ein ting te. Barnehagen hadde begynt med nåke som hette “Smart Mat”.

Smart Mat e grønnsaker, vann, reine råvarer og mindre ferdigmat. Detta sko bidra te at barna våras utvikla seg og lærte på best mulig måte. Detta hørtes jo heilt fantastisk ut …

Me har jo i et heilt tiår kava med å få grønnsaker og reine råvarer, inn i kostholdet te Flokken våras, med vekslande hell …

 

I ein nåke meir enn mot normal hverdag, så må eg jo bare innrømma at lysten, iveren og overskuddet te å ta opp kampen, med et knippe øve gjennomsnittet viltre barn. Som overhodet ikkje har lyst på betasuppa eller lignande, te middag …

 

Ja den e ikkje alltid voldsomt stor. Så at barnehagen plutselig hadde bestemt seg, for at de ville ta den kampen for oss. Det blei hverken meir eller mindre, mottatt med stormande jubel og trampeklapp, fra oss foreldre … Gudhjølpe meg …

Men nå, etter ei stund med denna Smart Maten, så e eg ikkje sikker på om entusiasmen e lika stor … For all del, det e jo kjempe bra at de får mye god og sunn mat …

Hjølpe meg … Det e ikkje det … Men det e jo ein kjennsgjerning at får du nåke inn den eine enden, så e det alltid ein liten hake i andre enden …

Og nåke meir bokstavlig enn det trur eg ikkje at eg får sagt det. For i den andre enden så bobla det formelig over, pga av inntaket i motsatt ende … Og te dei som endå ikkje har forstått heilt sammenhengen her …

Litlajentå og Mini’en, dei har rett og slett tatt opp kampen med Fatter’n, om å vær “Promponautkongen” i heimen …

 

For, det e ikkje måte på kor go gang denna “Smart Mat’en” har fått på gassproduksjonen, te småfolket i heimen …

 

Ein dag her i vekå, så stod “Hjemmelagd Gulasj suppa” på menyen te lunch i barnehagen … Seinare den ittemiddagen, så satt eg, Litlajentå og Mini’en å leka med Duplo’en deiras på gulvet, inne på rommet te Mini’en …

Plutselig, smelle det så kraftig at eg nærmast trudde et batteri eller nåke lignande, hadde eksplodert der inne …

Men, så oppdaga eg Mini’en i forfjamselen som står midt på gulvet med eit svært flir om kjeften, og forkynne stolt …

 

– Eg fist … Eg fiste høøøgt !! … Eg kunne ikkje anna enn å humra og le litt … Så smelle det igjen, lika bak meg … Kor Litlajentå står med et bestemt fjes nett som Kånå, og proklamere høgt …

– Eg fiste høgare !!  Med stolthet i stemmen …

 

Tjera vena meg, altså …

 

At det smalt, det va nå ein ting … Men, ka i all verden som va ingrediensene i denna “Hjemmelagde Gulasj Suppå”, det e eg litt usikker på om eg vil vita. For den sneken som begynte å bre seg i rommet, den va nåke av det versta eg har kjent …

Når eg va med Farmor i fjosen å spadde kumøkk va jo det som å bada i parfyme, i forhold te den sneken som bredde seg i rommet …

Det nytta ikkje å lufta ein gang, for det va som om luktå limte seg fast i lausa luftå … Den hang igjen i nasen, som smaken av tran sitte igjen i kjeften, rett og slett …

Ein anna gang, når eg i ettertid fant ut at barnehagen hadde hatt hjemmelagd Blomkålsuppa … Så satt heile familien og kosa seg med ein film, i sofaen. Men, plutselig sprette Kånå te værs og kauka te …

– Frooooode !! Du sitte ikkje her å fise meg nærmast rett i fleisen ? … Mens hu drog håndå opp mot nasen, og augene lyste iltert mot meg …

 

Eg … Eg va faktisk heilt uskyldig for ein gangs skyld, men eg forstod jo glatt koffår Kånå mistenkte meg, først … Eg hadde jo ei syndelista lika lang som Norges land bak meg, sånt relativt sett på saken …

Men, då va det Litlajentå som hadde sendt avgårde ein slik liten snikande sidevind uten lyd.

Heldigvis for meg, så va Litlajentå lika stolt som på rommet te Mini’en, og satt i sofaen med et flir om kjeften … Et salig Jack Nicholson flir …

Mini’en, han va ikkje verre å slengte seg sjølsagt på, med ein brakfis av sjeldent kaliber …  Alle må jo få lov … Til og med eldstegutane måtte rømma stuå … Og te slutt, så satt dei to Promponautane aleina igjen i sofaen, å lo seg forderva …

Mens me andre stod ute på trappå å gispa itte frisk luft … Eg vil tru, at hadde dei to vært statistar i “Dr.Proktors prompepulver”, kunne man klart seg uten spesial effekter …

 

Og når eg prøvde meg med ein liten formanande tale, om at detta gjerna va ein uting. Så utbryte det litla trollet våras kontant..

– Jammen, Jesus feis og …

 

Nåke hu mest sannsynlig har plukka opp fra meg … Når eg gjerna brukte akkurat den setningen, for å rettferdigjør min egen gjødselslukt, øvefor Kånå …

Så der stod eg … Totalt utspilt av mitt eget utsagn … Mens det gradvis opparbeida seg ein unison krampelatter, der ute på trappå …

Jesus feis og … Ubetalelig, vett du … Men, eg må jo få sei, at eg slite litt med å løpa i all beskjedenhet, te barnehagen, å klaga på denna her Smart Maten …

 

Det e jo sunt og godt for barna våras, og det e jo ikkje slikt at det skjer kvar dag … For så vidt … Så fremt ikkje hjemmelagd Gulasj eller blomkålsuppa står på menyen …

 

Så tusen hjertelig takk, kjære barnehage … For at dåkke tenke på kostholdet te ungane våras …

Men ein gang … Når dåkke minst venta det …  Då ska eg jaggu meg ta ei klekkelig hevn …

Å laga den hjemmelagde Gulasj suppå te frokost, og servera te Flokken, før me levere de i barnehagen …

 

Mvh den abdiserte PromponautKongen her i heimen …

 

 

Dag 1 : Med heimeskule og Kånå som Lærerinne …

 

Når eg kom heim fra jobb idag så var småfolket heima i full gang med å perle. At de ikkje har blitt lei etter helgens utallige kreasjoner, det e meg komplett uforståelig. Men, for Kånå si skyld så e det nok greit at de klare å sysselsetta seg sjøl. Eg var forsåvidt meir bekymra for Kånå idag, som skulle debutera som lærerinna, for 4 klassetrinn på ein gang …

Det e definitivt litt av ein ildprøve når man tar i betraktning, at Kånå ikkje akkurat var den som “elska” skulen mest, i sin egen barndom.

Det svirra heilt klart mange forskjellige scenarioer rundt, oppe i hjernebarken, mens eg gjorde mi plikt på jobb idag. Mens Kånå skulle bedrive heimeskule for Flokken, ein flokk med barn i første, tredje, sjette og niende trinn … Tjera vena meg … Å eg slite litt med å bare fiksa lekser med guten på sjette trinn, og her sko Kånå hjelpa te på fire trinn …

 

Men, tjera vena meg … Kånå fiksa denna oppgaven idag, som om hu aldri hadde gjort nåke anna. De hadde til og med hatt tid te ett lite friminutt oppe på Kringsjå, mellom skolearbeidet, husarbeid og andre sysler som fortsatt må gjøres …

 

Litt hjelp hadde Han i Midten fått øve ein videosamtale, sammen med si orginale lærerinne. Og sjølsagt, midt under denna samtalen så hadde Mini’en mista ei leka i gulvet, så ett smell av sjeldent kaliber runga mellom husets fire vegger. Kånå skvatt, Mini’en skvatt og fra dataen te Han i Midten høyrte man bare

– Oiii.. Ka va det .. ?? Fra lærerinnå te Han i Midten …

Heldigvis, så e denna lærerinnå godt informert om kor mange som leve her i heimen, og at saker og ting ikkje alltid går som planlagt. Så det hadde blitt litt latter øve linjå. Men, sånn ellers, så høyrtes det ut som om Kånå hadde klart brasene med stor bravur. Eg e sterkt usikker på om eg hadde prestert å levert varene, lika bra som Kånå gjorde idag …

 

Men … La oss for all del ikkje selga skinnet før bjørnen e skutt … Detta va tross alt bare dag en, med Kånå som fire trinns lærer … Både på småbarnstrinnet, mellomtrinnet og ungdomskulen …

 

Kudos te Kånå ikveld, altså … For ei dama …

 

 

Ein fasitt Full av Feil …

 

Det å vær på jobb idag var en merkelig opplevelse, der eg normalt suse rundt med et jevnt sig av trafikk rundt meg. Men, idag var det rolig. Ekstremt rolig. Det blei nåken sporadiske biler her og der, idag morgens, før det tok seg litt opp midt på dagen, for så å synke ned til sporadisk. Man får ein slags nummen følelse i kroppen, og tenke sjølsagt at det man ser, nesten ikkje e sant …

Men … Det e jo det … Eg vett ikkje, men eg trur ikkje eg vil klara å bli vant til detta, for detta e jo bare slikt man ser på film … Bare at det e ikkje ein film …

Stemningen e trykka rundt omkring hos kundene mine … Det regjere ein blanding av uvisshet, frykt for fremtiden og ein slags uvirkelig følelse av å leva i ein drøm. Men, det e heller ikkje ein drøm lika lite som det e ein film, det e ikkje anna enn ein ny hverdag som ingen av oss har opplevd før …

 

Eg skreiv ein gang at eg følte meg som ein fasitt full av feil … Aldri før, vil eg tru at fleire gjerna har fått ein slik følelse øve seg … For her finnes det ingen fasitt …

 

Ein anna plass, kor det definitivt ikkje har vært rolig, det e inne på telleverket te bloggen … For, etter at eg ikkje klarte å stogga eit eitrande sinne, øve folk som ikkje tar situasjonen me er i på alvor. Så øste eg ut av meg før eg gjerna fikk tenkt meg om, eller sovet på det, og publiserte ein tirade om ka eg syntes om saken …

Ett innlegg som meir eller mindre har eksplodert ute på nettet, og blitt delt i hytt og pine, som igjen har medført lesartall eg aldri har sett før …

Gudhjølpe meg, altså … Var det bare det som skulle til, for å bli sett og hørt, det at man blei sint og øste ut av seg … Då skulle eg gjerna gjort det for lenge siden … Men, neida … Eg visste jo at slikt har ein tendens te å skyta fart på nettet, det å sei sine egne meninger om aktuelle saker i nyhetsbildet … Eller saker man vett at vil engasjera i hopetall …

 

Eg blei bare litt forbausa øve kor mye detta sko engasjera folk og fe, rundtomkringfallera … Det e jo ikkje ein slik blogg eg har, min blogg e jo bare ein liten familieblogg skreven med litt snert og mye humor …

 

Eg likar jo ikkje så godt å stikka meg så mye frem, i hvert fall ikkje meir enn eg må, og har derfor stort sett meint svært lite, og heller fortalt mye meir … Men, akkurat detta temaet som beramme så mange, og gjerna spesielt de som e i risikosonene, så kokte det over for meg … For eg har mange rundt meg i risikosonen …

Mini’en som har astma … Kånå som slite med stoffskifte … Ei niese med nedsatt lungekapasitet … Mine foreldre … Mine Svigerforeldre … Kanskje til og med meg sjøl …

Når de som står meg nærmest kanskje kan bli utsatt for slike folk, som ikkje bryr seg om fellesskapet, men tenke kun på seg sjøl og sin egen lykke … Ja då … Då blir eg enkelt og greit forbanna … Men, eg trives ikkje med det … Det å ha meint nåke … Det å ha sagt mi meining ut “høgt” … Det å kanskje stilt meg litt opp på barrikaden, og brølt ut at nå e det nok …

 

Det e andre som trives mye meir med slikt enn meg, i akkurat det å meina ting og kanskje stå på barrikadene for aktuelle tema, som virkelig e i nyhetsbildet …

 

Martine Halvorsen f.eks … Det e ikkje måte på ka den jentå har høyrt om på treningssenteret, på trikken eller fra ein guttegjeng utenfor butikken … For all del, mange av tingene som Martine tar opp fortjene absolutt meir oppmerksomhet, men nå når eg først liksom har begynt å meina nåke … Så ska man gjerna passe seg litt for å meina for mye, og ikkje minst i det og kanskje meina for bredt …

Plutselig, så har man meint nåke om ein sak, som man meinte det stikk motsatte av, et halv eller heilt år tidligare … Då falle gjerna heila meinigå lukst ned på steingrunn …

Det e forsåvidt ein av årsakene te at eg ikkje har meint så fryktelig mye, opp gjennom årene, men heller fortalt morosamme epistler fra vår elleville hverdag. Og har eg ein sjelden gang meint nåke, så har det som regel vært om et tema eg sjøl har vært berørt av, eller kanskje stått midt oppe i … Istedet for å meina nåke om alt som e populært og man vett at vil engasjera leserar …

 

Tjera vena meg … Nå har eg jaggu meg meint nåke igjen, men det va nå litt godt å få det ut og, for eg har jo tenkt på akkurat detta her, ei litå stund … Og nå har eg sagt det og … Men, heldigvis ikkje så høgt …

 

Jaja … Av og te så e det litt godt å få letta litt på hjarta, og få ut litt av det man går og tenke på, rett og slett …

Eg hadde absolutt syntes det hadde vært kjekkare om folk hadde lest bloggen min, på grunn av alle dei gode historiene som finnes der, enn fordi eg blei litt i øvekant sint igår … Men, men …

Ha i hvert fall ein strålande god dag der ute, Folkens … Og pass godt på kvarandre, i disse tider med så mye som skjer …

 

 

Nå e det Faen meg nok … Rødt kort te Haugalandet …

 

Etter å ha tilbringt nærmast heila helgå innendørs, blei ein liten lufte tur med småfolket rett og slett ett lite nødvendig ånde … Ein liten halvtime med frisk luft … Det e jo ikkje slik at me har blitt lovpålagt å væra kun inne, man må ut litt, men det trenge ikkje vær så mye … Situasjonen på Ytre Haugalandet har av kommuneoverlegen blitt sammenlignet med Nord Italia, for to uker siden …

Og det kan ikkje akkurat seiast å væra den mest positive meldingen å få høyra …

 

” – Det kan hende jeg tar feil, men det er slik jeg opplever det nå. Så får vi heller snu på det i ettertid. Men jeg tror det begynner å gå mer og mer opp for folk hvilken alvorlig situasjon vi står i, meg selv inkludert. Og nettopp derfor er det så viktig at folk nå gjør som de skal. Det er den eneste måten vi kan hindre at smitten sprer seg mer og mer. ” 

Detta seie kommuneoverlegen her i Haugesund …

 

Når man då lese om Russ som har vært ute og rulla her i byen, denne helga, så begynne eg jo å tenke at det jaggu meg ikkje er merkelig, at me kanskje har havne i ein slik posisjon … Ein ting e Russen som forsåvidt gjør ein toskjen ting … Så har man sjåføren som kjører rundt med Russen, som kanskje er endå meir toskjen …

Men, kor i svarte salte bananer e foreldrene te denna Russegjengen !?! … Der komme idiotien inn …

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot … Men, ein eller annen voksen og oppegående forelder, burde gjerna brukt hovudet, og hanka inn nøklene til denne bussen … Slik at denne idiotien kunne vært unngått …

 

I dragsuget av Haugaland Konferansen som var her for en uke siden, kor minst femhundre mennesker deltok, og to stykker testet positivt på Korona i ettertid. Så mener kommunelegen det er store mørketall her i distriktet. Alle som var på denne konferansen er blitt satt i karantene, med familie og kolleger. Men, kanskje e skaden allerede blitt gjort, då heila helgå gikk, og kanskje litt av ukå før sakens gang blei avdekka.

Barn av de som har vært på denne konferansen, har vært på skolen til torsdag, og har kanskje vært potensielle smittebærere …

For all del, eg meine ikkje å skremma vettet av folk der ute, men det er nok ikkje utenkelig at kommunoverlegen vår, kanskje e inne på noe. Og at det e på høy tid at de fleste begynne å ta detta på alvor … Folk kjørte til hyttene sine på Vågslid, og trosset beskjeden fra vår statsminister … Ungdomsgjenger samles her i Skåredalen, kor me bor … Og Russen tar seg ein tur ut og ruller … Herreguuud …

Eg hadde vært dritt flau, hadde vært den gjengen med russ … Eller foreldrene te samme russegjeng …

 

E det så vanskelig for oss her på Haugalandet, å kanskje forstå at me faktisk e ute på dypt vann nå … !?! …

Detta e ikkje ekstra feriedager, tiden for å laga lekeklubber for barn, senda Russ ut for å rulle og gi ein blanke faen i fellesskapet …

Unnskyld ordbruken, men eg har faen meg fått nok !!!

( Nå har eg fanken meg banna for første gang, her på bloggen og, men det e nok nå … Virkelig )

 

Årsaken te at me må gjør detta som blir gjort nå, det e for at me ska kunna ha det slik over kortest mulig tidsrom …

Jo fleire brudd på karantene, isolat, retningslinjer etc etc … Vil garantert dra oss lengre mot situasjonen i Nord Italia for hvert brudd som blir gjort … Og tidsperspektivet og smitteomfanget blir større enn me sikkert kan forestilla oss …

 

Kan me ikkje vær enige om at me tar det på alvor nå, og at me ikkje får lesa eller høyra om fleire idiotiske tilfeller, av komplett egoisme på astronomisk nivå …

 

Kan ikkje me Haugalendinger for ein gangs skyld tenka på andre, enn kun oss sjøl, og litt meir på det fellesskapet, me alle faktisk e avhengig av … !!!???

 

Over og ut, fra meg … Del eller ikkje del, eg drite i det …

Om me tar situsjonen på alvor, så e det meir enn nok …

 

 

 

Eg, Mini’en og ein Pokemon Drage … Trur eg …

 

Nå e eg litt stolt, hverken meir eller mindre … Mini’en har blitt hekta på perling og tar heilt av her i heimen, men nåken av kreasjonene han vil ha, dei e av den meir avanserte sorten. Då gidda han ikkje sjøl, og lempa oppgaven øve på Fatter’n. Etter ein liten halvtime så skjønne eg raskt årsaken. Noen farger e fanken meg nesten umulige å plukka ut, i mylderet av alle dei andre fargene …

Men, har man sagt A, så får man si B … Og fullføre det man har satt igang …

Og nå, etter halvannen time med iherdig perling, så er kreasjonen endelig ferdig … Godkjent av Mini’en og klar til å bli kasta under strykehjernet … Eg vett ikkje, men ska eg vær heilt ærlig med meg sjøl, så va det litt balsam for sjelå. Det å bare glemma alt av nyheter, Korona-virus og det som skjer her i landet nu … Og bare la kreativiteten få regjera ei litå stund …

Me får prøva å leve så normalt som mulig, i disse unormale tider, skjønt normalt blir det vel gjerna aldri … Her hos Familien Vandrende Kaos.

 

Men guuuud, altså … Det va litt godt å tømme hjernebarken, nullstille hovudet litt og rett og slett kosa seg med Flokken …

God søndag, Folkens … Ta vare på kvarandre, og følg retningslinjene fra myndighetene …

Det har ein tendens te å gå godt, seie alltid far min … Me får bare tru han på akkurat den …

 

 

Barne-Tv introer, Minien og LazyTown …

 

Me har som dei fleste har fått med seg, fire barn i Flokken vår, fire barn fra seks til fjorten år. Det betyr at me har opplevd ein del epoker, med forskjellige barne-tv serier, som har rulla nonstop på skjermen. Alt etter kor populære de har blitt i heimen, til oss foreldre store glede, irritasjon og frustrasjon … ‘

Eg minnast ennå perioden til Eldstemann med gru, når Nysgjerrige Nils va favoritten, og Fatter’n nærmast gikk fra konseptene kvar gang ein ny episode starta …

Eg har nærmast ikkje ord for kor irriterande eg synast at den introen er, det e som når noen drar ein falsk tone på ein fiolin, og holder den … Leeeeenge … Tjera vena meg … Det er det nærmaste man komme tortur av foreldre, spør du meg, med slike gjentakende barne-tv melodier som klistre seg fast i hjernebarken.

 

Slik at man går i evigheter å gjerna nynne på den samme melodien, som komme trykkande nedenfra underbevissheten.

 

Sånn egentlig, så e ikkje introen te Nysgjerrige Nils så fæl å høyra på, det e bare det at den komme så ofta. Fordi episodene vare bare fem-seks minutt. Når Dvd’en me hadde varte i halvannen time, så seie det seg sjøl at man te slutt får nok, som foreldre … Men … Det gjorde jo ikkje Eldstemann … Han elska Nysgjerrige Nils … Lykken var stor, men kortvarig … Når ein ny helt inntok heimen …

Nemlig Mekke Mikkel … Den blei kjøpt inn når me lånte bobilen te mine foreldre, og suste østover på ferie, med kun Eldstemann og Han i Midten i bagasjen.

Herreeeeguuud … – Mekke Mikkel mekke kan, Mekke Mikkel Jesper og Dan … Meir eller mindre på repeat, i minst ett minutt … Eg har fortsatt senskader etter den serien, og vil helst gå forbi den i stillhet. Gamle sår i sjelen trenge seg oppover, fra eit mørkt sted langt inne i hjernebarken. Det e nesten som om traumatiske øyeblikk fra min egen barndom, nesten komme te overflaten …

 

Når me blei skremt livskiten ut av, fordi Pompel og Pilt plutselig dukka opp på skjermen, og ein isnande følelse bredde seg i nakken på oss barn, som satt og så på …

 

 

Det har vært mange forskjellige barne-tv serier, som har regjert her i heimen, etter som årene har gått. Små Einsteins, det va og ein av Eldstemann og Han i Midten sine favoritter, forsåvidt ikkje alt for fælt å se på. Så hadde me ein lang periode me Mikkes Klubbhus … Tjera vena meg … Den va tøff …

Eg forsøkte jo med jevne mellomrom å prakka på våre barn, slike koselige serier som Postman Pat eller Fragglene, som eg kjøpte på Dvd … Men, omtrent to minutt ut i dvd’en, så va som oftast kidsa forsvunnet …

Men idag morgens, så kom ein gammel favoritt tebake her i heimen, med ein heilt spesiell helt som virkelig tok Eldstemann og Han i Midten med storm … LazyTown, og Sportacus … Jøje meg, når den gikk på morgen Barne-tv i helgene, så va det faktisk litt kamp mellom meg og Kånå, om å komma seg først ut i sofaen og godplassen, for å få med seg neste episode …

 

Og nå, eller forsåvidt igår kveld, så fant Mini’en denna serien på Hbo’en sin barnekanal, som me har gjennom Altibox … Og har meir eller mindre blitt komplett oppslukt …

 

Det e så gøy å se igjen, at eg tar meg sjøl i å mysa litt opp, mens eg sitte her og skrive … Og i disse virus og karantene tider, så finnes det jo mange serier både for barn og voksne, som man kan kosa seg med … Når andre aktiviteter mista oppmerksomheten …

Har dåkke leserar nåken gode, traumatiske eller interressante barne-tv episoder, å fortella om i kommentar feltet på blogg eller Facebook .. Fritt valg !?!

Som dåkke vil dela med omverdenen … Det kan vel umulig bare vær meg som har opplevd heila følelsesregisteret, mens man forsåvidt har sett på barne-tv med kidsa … Eller ein barne-tv serie fra egen barndom …

 

Fortell ein god historie, så har me noe å kosa oss med i disse dager …  Me trenge litt latter og glede også, i disse spesielle tidene me har nu …

 

Ikkje sant … !?!