Skotørkeren …

 

Eg fikk det travelt når eg kom heim fra jobb idag .!. For itte me hadde malt gangen så hadde eg ikkje hengt opp skotørkeren igjen. Den lå klar på gulvet lika under der den sko henga, for eg la den der i forrige uka og sa at den får eg henga opp ikveld. Men, det blei ikkje den kvelden. Ikkje kvelden ittepå heller. Eg får ta det i helgå då tenkte eg på fredag, når eg gikk forbi den igjen, for ørtende gang …

Men, i helgå så skar det seg … Kånå va birsur på lørdag når hu stod opp, så då lot eg den bare ligga der på gulvet heile dagen, kun på pur trass …

Me mannfolk har våre metoder for å demonstrera i stillhet me og … Om de fungere slik me ønska, det e ein heilt anna sak … Om nåken hadde spurt meg om det va tilfellet, ville eg vel funnet det svært vanskelig å ikkje svart nei, på den problemstillingen … Eg såg den igjen på søndagen når eg stod opp og va på vei inn på badet, der den låg og sprikte med tentaklene sine. – Hold kjeft … Sa eg te den, og lot den vær i fred den dagen og …

 

” Litlajentå kom ut fra rommet sitt og lurte på kim eg snakke med !? Eg blei både flau og svar skyldig … Eg kunne jo ikkje sei det eg hadde tenkt, liksom … Før eg ba den ti stille …

 

Men idag, så va det ingen vei utenom … Snøen lava ner te den store gullmedaljen, her på Haugalandet fra midt på dagen te nå. Eller snø og snø fru Blom … Det va kvitt det som kom ner, og det la seg forsåvidt ganske kjapt på bakken, men når tempen snudde fra minus te pluss. Då blei det detta her sedvanlige slapset som me som oftast får, her på vestlandet …

Mini’en sko ut å aka når me hadde spist middag og Litlajentå ville ha skiene sine på …

Fatter’n sprang derfor skytteltrafikk mellom annen og første etasje itte middagen va fortært, siden omtrent 10 minutt itte eg hadde sendt de på dør, så ville Mini’en stå på ski og Litlajentå renna på akebrett. Sko måtte av og beksømer på, beksømer måtte av og sko på igjen, eller omvendt … Eg huska ikkje … Så traff eg på skotørkeren igjen …

 

” Hmm … Deg kan det nok bli bruk for ikveld tenkte eg for meg sjøl, og gikk for å fiska frem drillen fra vaskerommet … Kånå låg oppe i sofaen og lata seg, så eg kjørte drillen på lav hastighet … Og satsa på at Kånå ikkje sko høyra ka eg holdt på med …

 

Eg kan vel ikkje akkurat svara bekreftende på om det va vellykka heller. For sjølsagt fikk Kånå med seg at Fatter’n va i arbeidsmodus, og at drillen va tatt frem, for plutselig hadde hu funnet frem tre – fira andre ting som absolutt måtte hengast opp … Siden eg allerede va i gang med skotørker prosjektet, liksom …

Det e derfor eg egentlig lika å finna på slike ting, når Kånå gjerna ikkje e heima. For då kan eg gi meg når eg sjøl bestemme det …

Og ikkje når Kånå e tom for ting, som hu plutselig har bestemt seg for at ska gjerast … Så nå har bildet i gangen kommen på plass, knaggene hu har hatt liggande i ett halvt år, e skrudd i veggen og skotørkeren har blitt hengt opp. Kaffikoppen min, som eg laga meg lika itte middagen og som eg har varma opp tre ganger allerede, fordi den har blitt glemt ut lika mange ganger. Den har eg endelig fått slurpa i meg …

 

Jøje meg … Det e mandag … Heilt klart …

 

 

Nå flytte eg ut, altså …

Eg måtte bare dela denna igjen og, som skjedde dagen før forrige innlegg, for ein del år siden … Den gangen når Litlajentå hadde fått nok, og ville flytta ut … 😂👍🙈

 

– Nå flytte eg ut … Kauka Litlajentå te … Meir eller mindre illsint …

 

Hu fikk ikkje lov å vær med Han i Midten ut, klokkå sju … Det va jo snart leggetid.

 

Neeei … Eg ska ikkje legga meg  Eg ska flytta ut… Eg ska bo ute

– Nå går eg … Så kan dåkke bare sitta der inne å grina, når eg har forlatt dåkke … Fortsette hu, meget bestemt …

 

Eg stod på badet, Kånå satt i sofaen. Han i Midten hadde lova at hu sko få vær med… Det hadde ikkje me… Så når hu ikkje fikk lov, gikk hu i fistel. Hu satt først i trappå og raste … Før hu fekk det for seg at hu sko flytta ut.

 

– Jammen, det e heilt greit det … Høyrte eg Kånå svarte …

– Ska eg finna soveposen te deg ? … Fortsatte Kånå …

– Pøøh … Bare ikkje tru på meg du … Eg ska flytta eg altså … Dåkke e jo verdens verste foreldre … Kontra Litlajentå..

 

Det begynte å bli interessant. Ein ny maktkamp, mellom alfahunnene i heimen. Det kan ikkje aent enn bli underholdande.Til og med Eldstemann stoppa opp i det han holdt på med, for å følga med på utfallet …

 

– Ska du ikkje pakka nåke ? …. Spør Kånå …

– Du bryr deg ikkje du… Du e så lite glad i meg … Eg e store jenta eg … Eg ska vær ute me guttane.

– Ellår, eg ska flytta te ein aen familie … Så du aldri får sjå meg meir … Då blir du lei deg då. Fortsatte kruttønnå.

 

Før hu raste ut dørå, og fløy opp over veien. Men stoppa itte 4-5 meter. Eg hadde tusla stille ut i gangen og kikka ut dørå på Sinnataggen. Hu stod oppe i bakken, å såg litt mindre bestemt ut nå.  Eg lurte fram mobilen, og zooma jentå litt inn, der hu tvilande sto og trippa lett i ei tynn jakka, 17 Mai skornå sine og ein sommar tights …

Før Kånå suste forbi meg oppover bakken te Litlajentå, som i samme øyeblikk som meg forstod kim som hadde vunnet maktkampen. 

Kånå tok jentå bestemt med seg inn, plasserte hu i trappå og låste inngangsdørå. Mens Litlajentå, som forsåvidt hadde forstått at hu hadde tapt mot overmakten, hu måtte pøsa ut av seg sin siste vrede øve urettferdigheten her i huset.

 

– Detta e såååååå urettferdig altså … Guttane hadde sagt eg sko få vær me …   Freste hu, med sine siste krefter …

Før hu indignert gikk opp trappå og kleiste igjen dørå på rommet sitt med ett smell.

 

Eg kikka på Kånå, som hadde satt seg i sofaen igjen og såg forsåvidt rimelig fornøyd ut… Eg kikka bort på Eldstemann, som kikka tebake på meg.

Før me unisont nikka diskre te kvarandre, med ett blikk som sa, at detta, det sko me absolutt ikkje blanda oss opp i …

 

Kvinnfolk altså … 🙈🙈😂😂👍👍

 

 

 

Sammen e dei to Dynamitt …

 

Eg satt å kikka litt øve gamle innlegg igår kveld, når eg fant ett fra ein episode eg minnast meget godt … Ein gang når Litlajentå og Mini’en fikk det for seg å gå på ein liten ekspedisjon, litt seint ein ittemiddag, uten at det forsåvidt va klarert med oss voksne … Litlajentå va vel nesten fem år og Mini’en nesten tre … 

De va allerede ett lite radarpar, allerede då … Eller sammen e dei to Dynamitt, som overskriften forsåvidt e … Jøje meg altså, kor blei årene av, liksom …

God morgen, Folkens … Og kos dåkke … 🙂 

 

Sammen e dei to Dynamitt …

Me sitte på kvar vår sida av middagsbordet itte ein sein middag, eg og Kånå, ei Kåna som hadde vært på vift med tre fjerdedeler av flokken våras den dagen. Mens eg hadde vært heima med den siste fjerdedelen. Jaja, forsåvidt så hadde Han i Midten tilbringt halve ittemiddagen hos ein kompis, og eg hadde styrt på med å pussa på ei seng, som Mini’en sko få.

Men nå hadde me altså fått i oss middagen og satt ved kjøkkenvinduet og lot den få siga ned … Klokkå va omtrent halv åtta på kvelden …

Plutselig oppdaga eg nåke i augekanten som går på veien utenfor, Kånå oppdaga det samma litt itte meg, men reagere strengt talt raskare. Merksnodig akkurat det, kor lite logisk det enn høyrtes ut. Men hu spratt opp fra stolen lenge før meg, mens hu i lett harnisk utbryte. 

 

Ka i alle dager e det di har funne på nå da … ?

 

Eg har ikkje fått snudd meg for å kikka skikkelig, før Kånå allerede e på beinå og i full fart utover dørå. For der ute på veien, der rusla dei to minste småtrollene med ei litå babyvogn … Mini’en og Litlajentå … 

Eg rusla ut på trappå mens eg lure på kossen i all verden de har klart detta kunststykket, uten at me foreldre har fått det med oss. Når eg høyre Kånå som nesten har tatt igjen spør rømlingane.

 

– Kor har så dåkke to tenkt dåkke hen da ?

– Hysj mamma, me må få babyen te å sova vettu … Svara Litlajentå, så smått veslevoksent …

Kånå ska akkurat te å sei nåke meir, men blir kjapt avbrutt av Mini’en …

– Hyyysj mamma, babyen ska sova, vettu … Me gå tur … Seie guten, med ett strengt tonefall …

– Nei, tjera vena meg … Nå må dåkke komma inn, det e leggetid … Kommandere Kånå …

– Åhhh altså, det e så typiskt altså. Det går jo aldri ann å få gjort nåke fornuftigt, uten at du ska ødelegga mamma … Svare Litlajentå, mildt irritert.  Men hu tar te seg Kånå sin kommando, og snur vognå …

– Åhhh asså … typis altså mamma.  Legge ekkoet te, men snur han også …

 

Eg og hadde snudd for ellers så hadde eg vel ramla ned trappå av latterkrampe. Kånå, som itte gårsdagens maktkamp når Litlajentå sko flytta ut, syntes absolutt ikkje at detta va nåke morosamt, i det heila tatt. Hu trampa opp trappå, skyssa inn rømlingane og satte lekevognen med babyen inn te veggen på trappå …

Litlajentå raste fornærma opp på loftet, kor hu smelte igjen dørå si, for andre kveld på rad …

Mini’en stod igjen i gangen og kikka på meg, med hovudet litt på skakke, og to trillrunde valpeauger som lyste av uskyldighet … Eller va det fantaskap ..? Eg stod litt lengre inn i gangen og prøvde febrilsk å stogga latteren. Når eg såg blikket te Kånå når hu trødde inn dørå, då svelgte eg latterkrampå raskare enn svint … 

Her va det bare å ta med Mini’en inn på badet, for å gjera han klar for loppekasså … Det blikket levna liten tvil om ka Kånå meinte om saken … Enkelt og greit …

 

” Eg har itte mange års samliv med Kånå lært meg at man gjør som man blir befalt, når man får det blikket. Man kan sjølsagt velga å ignorera det …

Men då blir man enten ungkar, sendt lukst i Bodå ellår endå verre, blir gressenkemann i nåken dagar …

 

Å vær aleina på vingen med ein flokk spinnville barn ??? … Nei takk, du … Då velge eg heller ei defensiv linja og gjør som kapteinen befale … Det e viktigt å velga sine kampar, har eg høyrt …

Ikkje det at eg kan huska sist eg valgte ein kamp, sånn egentlig … Va det ifjor eingang ? … Neeei …

 

Jaja, det e i hvert fall viktig akkurat det … Det å velga sine kamper med omhug … 

Heilt klart … 

 

 

 

Beige !? … Ånei du, den e Grå med eit snev av Gul i seg …

 

Morgenspurten her ein morgen, som resulterte i ei skadeskutt Kåna, ett par ømme ribbein og ett nedrevet stumtjener tre, den drog forsåvidt med seg litt meir arbeid enn eg hadde tenkt. Skjønt, eg hadde strengt talt observert for ei litå stund siden, at detta berømte stumtjener treet før eller seinare måtte reparerast. Då gipsankrene rett og slett hadde gitt opp, og meir eller mindre va på vei ut av veggen … 

Min famøse løpetur med ustyrlige morgenbein, den blei rett og slett spikeren i kistå for detta treet. Og etterlot tre saftige hull i gipsen … 

Dermed va det forsåvidt ingen vei tebake, gangen nede måtte få seg ein heftig oppgradering. Fargen sophisticated blue, som e te venstre på bilde ovanføre, den hadde me begge blitt rimelig lei av og … Så sånt sett blei det som ein slags katalysator å rekna, for tidspunktet gangen måtte tas, når eg først reiv ned stumtjeneren … Eg har jo ikkje vært heilt begeistra for denna mørke fargen heller, då det blei nåke dunkelt der nede i gangen. 

Men Kånå, som forsåvidt tok avgjørelsen med detta fargevalget, hu har visstnok elska denna fargen … Eg vett ikkje heilt om eg trur på hu, når hu seie det, men men … 

 

Det va ikkje anna å gjera itte ulykkå hadde vært ute, enn å sparkla hullene i veggen igjen, handla inn ny maling og få gjort nåke med saken. Nu sko forsåvidt heile gangen tas også, hadde Kånå bestemt … Siden heila huset våras meir eller mindre e kvitt på alle veggflater … Sånn typisk minimalistisk greia, og ekstremt lite fantasifullt. Så meinte Kånå at ein kontrast farge te dei kvite dørlistene ville bli fint … 

Me landa på ein slags gråfarge … Sheer Grey meina eg den hette … Ein farge som virkelig ga gangen litt nytt liv … 

 

 

Ingenting e så deilig som litt forandring i heimen, i hvert fall ikkje når me gikk fra ein dunkel mørk farge på den eine veggen, te ein lys fin grå farge … Men, når man liksom drar igang med ett prosjekt, så bygge det raskt på seg når man liksom først e i gang … Så derfor nevnte eg for Kånå om me ikkje sko ta dei mørke veggane oppe i stuå og, med det samma me holdt på … 

Kånå va ikkje heilt med på den ideen og meinte me burde tenka oss litt om, før me gjorde nåke med den saken … Det va eg skremmande uenig i, og tok saken i egne hender …

Så ein dag når Kånå va ute av huset satte eg i gang, veggen blei rengjort, sparkla og klargjort for ett nytt strøk maling. Fatter’n landa på fargen Sand i butikken, ein grålig farge med litt gult i seg, syntes eg … Så lenge den ikkje va beige, så tenkte eg nok at Kånå blei fornøyd. Litt får eg med meg når Kånå snakka, og beige farge det e definitivt ikkje ein farge itte hennas smak … 

Og ikkje meir enn litt over ein halv dag seinare, så va veggane med den mørke Sophisticated Blue, blitt te noen nydelige lyse vegger med fargen Sand … 

 

 

Ein fantastisk fin farge, syntes eg, og va skikkelig stolt øve meg sjøl … Kånå kom heim og kikka jo rimelig forskrekka på veggane, der hu bare stod å måpte når hu oppdaga ka eg hadde funnet på …

– Har du mala veggane Beige, Frode !!?? … Spurte hu, mens hu stod å kikka på verket mitt …

– Beige ?? … Nei, den e ikkje beige denna… Sand hette den … Svara eg, mens panikken så smått begynte å bre seg om i legemet …

Herreguud … Hadde eg gått på ein smell her …!?? 

 

Eg raste inn på nettet og søkte opp fargen Sand … Hadde ikkje hu i butikken sagt det va ein nydelig gråfarge, med ett snev av gult i seg da.. ?? … Blei grå + gul liksom te Beige … ? 

Ei nettsida dukka opp og eg tasta inn Sand, maling og vegg … Google satte igang som ein rakett, og plutselig stod eg med fasitten foran meg … ” Sand – En lys beige tone. Fargen er en nude tone og lager en fin varm glød i rommet.” Tjera vena meg … Ikkje bare hadde kjøpt ein farge som va Beige, men den va jaggu meg naken (nude) og … Eg kleiste igjen laptopen før Kånå fikk sett det, og stod på mitt …

 

– Ånei, står ingenting om den e beige … Grålig med ett snev av gult i seg, ein nude og varm farge som gir ein fin glød i rommet … Fortsatte eg, og løy så vakkert at eg nesten blei rørt øve min egen innlevelse … 

– Hmmm … Synast nå den ser litt beige ut eg … Svara Kånå nåke tvilande, mens hu står å betrakte veggen …

– Den va jo varm og fin da, eg må vel bare bli vant med den … Seie hu te slutt … 

Jepp, det e du nok nødt te … Det blei jo mye lysare her inne da, sånn uansett ... Svara eg, bittelitt letta øve at bløffen for ein gangs skyld har gått rett heim hos Kånå … 

 

Somme ganger … Så må man bare gjør det som må te, for at saker og ting ska bli gjort … Når man har ei Kåna med beslutnings angst sånn med tanke på farger på veggen … 

Enkelt og greit … 

 

Goe søndags kvelden, Folkens … ;-D 

Litlajentå, kakao koppen og ein illsint Fatter’n …

 

Når eg kikka gjennom bloggen min her ein dagen, og ikkje minst mine to siste bidrag her inne på innleggs fronten, så kan det jo nesten høyrast ut som Kånå aldri e nåke anna enn sint som ett uvær. Men, hu e jo ikkje det, ikkje i nærleiken eingang. Faktisk, så kan det jo henda at Fatter’n blir sint og, sjøl om han muligens ikkje alltids vil innrømma det. Eg sa her ein dagen når me satt å spiste middag, og diskuterte visse personers temperament, at eg gjerna hadde nåke lengre lunta enn Kånå.

– Åhh … Seie du det …? Svarte Eldstemann lynkjapt … Og kikka på meg med ett blikk som oste av sarkasme …

– Du har gjerna glemt denna episoden med Tiril her for ei stund siden då, eller … ??? … La han indignert te …

Og ska eg væra heilt ærlige, så hadde eg vel muligens det … For, eg har nok ikkje nåke mindre temperament eg, enn ka gjerna Kånå har, men det har vel gjerna ikkje kommen så godt frem i alle dei årene denna bloggen har eksistert, sånn egentlig. Strengt talt, så e vel eg og Kånå meir like kvarandre enn me gjerna vil innrømma, begge to … Så derfor e det vel ikkje meir enn rett og rimelig, at eg tar Eldstemann på sparket, og fortelle om “episoden” med Litlajentå …

 

” Tjera vena meg … Eg vett nesten ikkje heilt kor eg ska begynna, uten at det gjerna høyrast ut som om eg forsøke å rettferdiggjør utbruddet mitt … Men, hendelsen må jo fortellast slik den var …

 

Eg va heima aleina med Flokken denna dagen, for Kånå hadde kjørt ut på ett ærend og to. Mini’en og Litlajentå satt i sofaen og kikka på ein film, mens Fatter’n forsøkte å få seg ein liten middagslur, borte i hjørna. Og sjølsagt når eg nettopp har duppa litt av, så begynne småtrollene å masa om ting. Først ville de ha is, som eg halveis inn i drømmeland godkjente med ett bekraftande grunt. Så trengte de ett ekstra teppe, for de sko laga hytta i sofaen.

Nåke eg definitivt minnast at ikkje blei godkjent, og ett avkreftande grunt kom fra Fatter’n …

Hytta i sofaen har me lagt ned veto om, itte litt for mange uhell av diverse slag … Som glass med saft som har blitt velta, fat med syltetøyskiver som fløy av stuebordet etc. etc. … Det blei rett og slett nok te slutt !

Så, når eg endelig hadde såvidt klora meg fast i drømmeland igjen, kauka Litlajentå ut at de vil ha Kakao, siden Kånå hadde kjøpt kakao kapsler te kaffimaskinen vår. Igjen, så grunta eg bekreftande at det kan de få, uten å tenka øve at det e det jo eg som må laga te de. Kaffimaskinen har jo ikkje de lov te å røra.

 

– Ja …!!?? Ska du laga kakao te oss, eller ? Komme det fra Litlajentå, nåken minutter seinare. Nett lika før hjernebarken nådde det sårt tiltrengte drømmelandet, igjen …

 

Med ett snøft kasta eg teppet av meg og marsjere mildt irritert bort te kjøkkenøyå, laga to kakao kopper som eg sette på kjøkkenbordet, og gir klar beskjed om at kakaoen ska nytast akkurat der, ved kjøkkenbordet … Før eg nåke mutt krype inn unna teppet igjen, i ett forsøk på få unna denna etterlengta middagsluren …

Eldstemann komme luskande ned fra loftet for å laga seg ei skiva, og sette seg på enden av kjøkkenbordet. Uten at eg har fått det med meg, så har Mini’en lurt med seg kakoen bort i stuå … Men, Litlajentå tar eg på fersken i det hu lista seg øve gulvet med koppen i håndå.

 

– Eh nei, den får du drikka med kjøkkenbordet, sa eg !! Gir eg strengt beskjed om …

– Jammen, Maxi får jo lov … Han har tatt sin kopp med seg bort … Svara Litlajentå, og nikka mot bror sin som sitte med to trillrunde dådyrauger, mens han kikka på meg med sitt mest uskyldiga blikk, som han har på repertoaret …

 

Kampen e forsåvidt tapt allerede, eg seie klart å tydelig ifra at detta synes eg ikkje nåke om, før eg kapitulere og legge meg ned igjen … Tre, fire nye minutt går, før Litlajentå e på beinå igjen. Eg har høyrt at hu har romstert med ett eller anna, men ikkje gidda å åpna augene for å sjekka ka det va …

Så smelle det … Jentå hadde henta teppet som lå på puffen, og idet hu runda stuebordet på tebake vegen, velta hu den fulle koppen med kakao lukst på gulvet mellom sofaen og stuebordet …

Akkurat der hadde Litlajentå laga ei hytta med Kånå sine dyrebare sofaputer som gulv … Litlajentå, som va vel vitande om at det ikkje bare va ein, men til og med to ulovligheter som hu nå hadde utført på rappen … Hu spratt te værs med ett hyl, før hu sprang i ring rundt seg sjøl … Mini’en skvatt så voldsomt av kvinet te Litlajentå, at han begynte å grina, mens eg klikka i vinkel … Herreguuuud …

Det såg ikkje ut … Kakao over alt … Eg klarte å redda Kånå sin laptop som lå under bordet, før det går opp for meg ka jentå har bedrevet med …

 

– Jammen, for svarte salte bananer da … Va det ikkje akkurat detta eg sa du ikkje hadde lov te da !!?? … Kauka eg ut, med mye meir utestemme enn innestemme …

 

Så treiv eg te meg den nyaste sofaputå te Kånå, som nå va gjennomtrukken av kakao … Fri og bevare meg vel … Detta kom jaggu meg te å bli månelyst, når Kånå oppdaga det …

 

– Forbaskade ungar altså, kan dåkke aldri lya for svingande … !? Fortsatte eg skingrande, før eg sylte putå lukst i gulvet for full kraft … Karl fra Mot i Brøstet må bli det nærmaste eg komme, om eg sko beskrevet meg sjøl, akkurat der og då …

 

To ting skjer nå i slowmotion … I det den søkkvåta kakaoputå treffe gulvet, står spruten te alle kanter … Kakao på veggen … Kakao på tv-reolen … Kakao på gulvet … Kakao øve heila meg … Gudbevare meg vel … Om det ikkje såg ut før, blei det definitivt ikkje bedre nå …

Så kikka eg bort på Eldstemann, som fortsatt sitte i enden av kjøkkenbordet …

Ltitlajentå har fordufta fra åstedet, Mini’en har tidd stille borte i sofaen mens Eldstemann seie ingenting …

Han bare kikka på meg med ett oppgitt blikk … Stillheten e effektiv … Eg høyre sjøl den hysteriske etterklangen av det eg nettopp har lira ut av meg, slå mellom veggane oppe i stuå …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … Av og te, så e eg ikkje vel bevart, kan nåken vennligst senda meg dei rosa pillene ??? Tenke eg liksom for meg sjøl, når det går opp for meg ka eg nettopp har gjort …

Eldstemann luska seg opp trappene te rommet sitt, mens eg i stillhet vaske stuå, før eg skynde meg ned på rommet te Litlajentå for å sei unnskyld …

Det va jo ikkje med vilje hiksta jentå frem, og sjølsagt va det ikkje med vilje … Eg visste jo det … Ett par minutt ittepå hadde me fått sagt unnskyld i alle retninger, og saken va meir eller mindre ute av verden … Til og med sofaputene hadde eg slengt te vask, slik at Kånå gjerna ikkje oppdaga detta, i det heila tatt …

Men, det gjorde hu jo … Ka du trur … ?

 

Så ja … Eg kan vel ikkje anna enn innrømma det … Eg blir jo sint eg og … Det e ikkje bare Kånå som har monopol på akkurat det, her i heimen …

Sjøl om årsaken te både mitt, og kanskje Litlajentå sitt utbrudd, muligens va av redsel for Kånå sin vrede … !!??

Sånn egentlig … 😉

 

Eg, Kånå og ett lite Kultursjokk, på ein måte …

 

Dagen idag, den har vært ein fin opplevelse, hverken meir eller mindre. Endelig har eg fått liv i bloggen igjen, me har vært på Kafe sammen med småtrollene og Liverpool drog te med ein storseier. Men, når sant ska seiast, så va det ein bitteliten smule rusk i maskineriet i dag morgens, om eg ska væra heilt ærlige. Og det må man jo nesten vær. Sånn egentlig. 

Det va eg som måtte stå opp med Mini’en idag, men det hadde eg allerede ein mistanke om, allerede igår kveld.

Så når guten kom luskande inn på rommet våras idag morgens, når klokkå va omtrent kvart over ni. Då stupte eg ut av loppekassen før Kånå fikk sjangs te å ta den sedvanlige albuen sin i bruk, for å senda Fatter’n ut av sengå slik at Kånå fikk skjønnhetssøvnen sin. Det hende eg e i forkant av saker og ting her i heimen, eg og. Eg seie ikkje at det skjer ofta, men somme ganger slår eg te …

 

” Som idag morgens, når eg visste at hu Mor i heimen absolutt fortjente nåken ekstra timer i loppekassen, men mest fordi idag sko bloggen jaggu meg oppdaterast … 

 

Det blei ein harmonisk og fredfylt morgen der Mini’en satt å kosa seg med barne-tv, mens eg plapra i vei på tastaturet. Ei nydelig duft fra kaffikoppen fylte rommet, stillheten blei kun brutt av lavmælt barne-tv lyd og tankane fikk fri flyt ut av hjernebarken. Det va faktisk lenge siden ein lørdagsmorgen har vært såpassa avslappet og idyllisk, at eg nærmast nøyt det te det fulle. Det e ein anna ting eg har lært meg i ein heim med fira spinville barn, og ei småsint, ilter men stort sett snill Kånå … 

Det å nyta dei få øyeblikkene av perfekt harmoni og idyll som plutselig kan oppstå, uten at man gjerna heilt vett koffår eller kossen de oppstod … 

Så har man eit anna faktum eg har fått god erfaring med, i hverdagens strabasiøse ferd mot evigheten. Nemlig det at som ein kvar glede før eller seinare vil erstattes av sorg, vil ein kvar fordel i livet oppveies av ei ulempa. Som yin og yang eller lys og mørke … Og det slo vel på ein måte litt inn idag, sånn meir eller mindre mildt sagt. 

 

” For når man har hatt ein mjuk morgen som tok deg høflig inn i dagen, og ikkje heilt har fått justert kompasset sitt skikkelig, men sitte godt forankra i sin egen lille verden.

 

Då kan det raskt bli ett lite kultursjokk når Kånå komme styrtande opp trappene, itte endt skjønnhetssøvn, og flyr lavt øve stuegulvet som ein furie av sjeldent kaliber. Eg kan vel trygt sei at dei ekstra timane Kånå fikk idag morgens, heilt klart ikkje hadde hatt den virkningen de burde hatt.

– God morgen, har du sove godt ? Spør eg Kånå, på eit smått ironisk vis og med ein humoristisk undertone …

Men, eg oppfatte raskt på uttrykket i andletet hennas når hu snur seg, at det heilt klart va ein taktisk katastrofe manøver. Detta e på ein måte ett rituale som liksom går inn i ett større mønster, det at eg går lukst i fellå når Kånå har stått opp med feil fot. Og idag høyrtes Kånå ut som om hu va på randen av totalt hysteri, bare få minuttar itte hu hadde stått opp.

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … 

 

Mini’en sko på øvenatting te ein klassekompis ikveld, Han i Midten fikk plutselig ein invitasjon om å bli med på Tysværtunet å bada og eg fikk ein million oppdrag som sko gjerast på kun kort tid … Og når Kånå får diverse saker og ting føre seg, så e hu ikkje som ein mild og lun lysdimmer brytar, som sakte skrur “lyset” på … Ånei du … Kånå har kun to innstillinger, som skifte med lysets hastighet, og det e av eller på.

Og får man ei oppgave, blir det forventa at den blir iverksatt, asap … 

Det funke sjeldent godt om man tar i betrakting at det e eg som e hennas utvalgte følgesvenn gjennom livet, og har omtrent stikk motsatt innstilling te kossen man gripe tak i saker og ting som må gjerast … For all del, eg har mine sjeldne øyeblikk …

Men, det hadde eg ikkje idag … Ikkje i nærleiken eingang … 

 

Lika itte den taktiske katastrofe kommentaren min, så va det Litlajentå som fikk passet påskrevet. Då gikk eg lika så godt på ein kraftig smell te, når eg tok småtrollet si sida og tok Kånå føre meg … 

– Nå må du jaggu meg roa cellå ner ett par hakk, kjære Kånemor, for her har me hatt ein nydelig morgen før du kom opp her, å fyre opp alt og alle !.!.!  Sa eg, før både “Kånefilter”, logisk tankegang og normal sunn fornuft fikk slått inn … Eg angra nærmast på sekundet … 

Kånå snudde seg igjen mot meg, med ett uttrykk som heilt klart la lite øve te fantasien. Intensiteten i stemmen og den saktmodige måten Kånå svarte meg på, holdt nesten på å skremma vettet av meg … 

– Å jasså du, ska eg det eg liksom. Roa cellå mi ? … Pass deg du, eller så tar eg cellå mi med på ein husmorferie neste helg, punktum … Svara Kånå, såpassa iskaldt at eg frykta varmepumpå kom te å gå på ein smell, i løpet av formiddagen … 

Ja, bare gjør det du, holdt eg på å svara, med den helgå når hu og Litlajentå va på jentetur te sørfylket, godt i minne. Den helgå når Eldstemann meinte det måtte vær kvinnfolkå i heimen som stod for mesteparten av spetakkelet, siden helgå meir eller mindre hadde gått forbi i stillhet, her heima … 

 

” Men, nå hadde både den sunne fornuften, logiske tankegangen og “Kånefilteret” slått seg på, så eg holdt kjeft og kjørte heller på butikken for å ta ut penger te Han i Midten, slik som eg hadde fått beskjed om å gjør …

 

Når eg kom heim igjen, så stod Kånå å hengte opp nåken klær nede i gangen, og va blid som ei lerka … Det e ein anna god egenskap min kjære furie av ei småsint, ilter men stort sett snille Kåna har.

Det at hu flyr rimelig raskt opp, men dala som regel lika fort ned igjen …

Nett som når man blåse frøene på ein Løvetann opp i luftå, og de letta som ein kaskade av hvite prosjektiler, før de dale sakte og rolig mot jordå igjen … Dei 10 minuttene med fyr og flamme va glemt, og resten av dagen gikk som ein lek … 

 

Men, når eg tenke meg om, så har eg gjerna gått på ein ny smell nu ikveld, med å sammenligna Kånå med ein løvetann, igjen … Det va jo ikkje akkurat ein suksess sist eg gjorde det …

Les gjerna meir om det her ” Løvetannen “  

Jaja, det får nå stå sin prøve … Det va jo godt meint … Sånn egentlig … 😉

 

 

Stumtjener treet, to forskremte foreldre og Mini’en …

 

Det har blitt lørdags morgen, det e første Februar og heile Januar fløy forbi uten et einaste blogg innlegg. Gudhjølpe meg, altså. Det e gjerna ikkje likt meg. For all del, eg har hatt tørkeperioder før også, men då har eg vel stort sett gjort et lite comeback itte ei uka og to. Nå har det gått fira uker, om ikkje meir. 

Koffår det har blitt sånn, det ana eg ikkje. Det har bare ikkje blitt slikt at eg har funnet god plassen i sofaen, for å snekra sammen ei historia og to. 

Eg har begynt på innlegg i løpet av denna månaden eg har vært borte … Ja, faktisk opp te fleire ganger … Men, så har det gjerna dukka opp et eller anna her i heimen som har krevd min innsats, også har eg mista tråden når eg satte meg ned igjen. All erfaring då, den har vist at tråden absolutt ikkje alltid e lika lett å plukka opp igjen. Då har gjerna tanken man hadde begynt på blitt eit diffust skylag, oppe i hjernebarken, og man finne liksom ikkje ordene igjen i den tetta skoddå av tanker, som svirre rundt som ein sverm av gresshopper … 

Gresshoppe ord og tanker, som sprette frem i ett usammenhengande mønster og sperre for kvarandre, slik at man ikkje klare å fanga essensen igjen, i det man hadde planlagt å skriva om … 

 

Det har jo definitivt ikkje mangla på saker og ting å fortella om … Nei, jøje meg … Heller tvert imot vil eg tru. Faktisk, for å bruka et av Mini’en sine favoritt ord, så har det forsåvidt skjedd epoke skiftande hendelser her i heimen, den sista tidå. Til og med gjerna det sista halva året, om eg kanskje tenke meg ekstra godt om. 

Saker og ting som eg ikkje har fortalt så masse om, gjerna fordi de har skjedd såpassa sakte og sikkert, at eg ikkje heilt har lagt merke til de sjøl. 

F.eks det faktumet at me plutselig får sova te langt på dag, når helgå endelig dukka opp, uten å bli vekka av ein Mini i full mundur. I midten av sengå våras. Istedet for å irritera livskiten av oss foreldre, så stikke guten innom te søster si som bor vegg i vegg med ham, gjerna for å kikka på Nrk Super sammen. Eller kanskje sitte han bare inne på rommet sitt, og leka med lekene sine, når solstrålene forsåvidt begynne å skinna gjennom gardinene inne på rommet hans …

Ein gang, så vakna me ikkje før klokkå nesten hadde tippa elleve om morgenen. To foreldre som sakte men sikkert brøyt ut av søvnens uomtvistelige grep, mens man gnei søvnen ut av augene og kikka på mobilen ka klokkå va. For så å få det nærmaste man komme ett synkront hjerteinfarkt …

 

Herreguuud … 

 

Har det skjedd nåke med Mini’en ? … Fatter’n spratt ut av sengå som ett prosjektil, spurta ut av soverommet og tok strake vegen mot Mini’en sitt rom. Kånå hang på lika bak. Hadde nåken vært flua på veggen den morgenen, vil eg tru de hadde fått seg ein skremmande god latter. For når man har sovet alt for lenge enn ka man gjerna e vant med, e ikkje alltid visse legemsdeler heilt med, dei første minuttane. 

Man e kanskje nåke stiv og støl både i rygg og bein, mens signalene fra hjernen mest sannsynlig har ein liten forsinkelse, før de når frem. Nett slikt som når talen komme litt for seint i forholdet til bildet, når man har litt dårlig nett og forsøke å se ein film.

 

Derfor, så gikk ikkje svingen i gangen så godt som den gjerna burde, og Fatter’n rive med seg detta fantastiske “treet” han og Mini’en hadde hengt opp, den gangen de fikk i oppgåva å handla ny stumtjener te gangen. Kånå komme lika bak og går lukst på trynet, når beinå ikkje klara å føta seg øve den plutselige hindringen, som dukka opp.

I kjølvannet av ein nåke forskremt, og nå mildt forslått Fatter’n som sjangla videre uten heilt å ha styring på hverken kropp og sjel … 

– Auuu … Kauka Kånå bak ham, der hu ligge og vrir seg av smerter i bare truså. Med ett lass av jakker, luer og diverse andre finurlige ting øve seg, ting man liksom trur det e fornuftig å henga opp på ein vegghengt stumtjenar, men som nå gjerna gjorde den tanken te skamme. Eit par sykkelhjelmer e faktisk ganske smertefull å få lukst i planeten, når de komme fra oven. 

– E du ikkje rektige i håvet, Frode … Skrike Kånå te …

Men, Fatter’n høyre ingenting. Han e kommen frem te dørå te fjotten som forsåvidt e “Missing in Action”. Og som man frykta at det har hendt nåke forferdelig, siden han ikkje har dukka opp inne i midten av sengå, denna morgenen …

 

Dørå hans blir reven opp. Og der man frykta å få sitt verste mareritt som foreldre bekrefta … Der sitte Mini’en tett sammen med Litlajentå, og ser på Verdens Beste Sfo på Ipaden hennas. To små som kosa seg glugg ihjel, ein tidlig helgemorgen.

Fatter’n bråstoppa i døråpningen. To par småtroll auger kikka så smått forskrekka opp, når Kånå har klart å befri seg fra stumtjenar fellå, og krasja i ryggen på Fatter’n, når beinå hennas ikkje vil stoppa i tide …

– Ka har skjedd … E alt bra … Leve han … ??? Nærmast skrike Kånå fortvila ut, der hu landa på toppen av Fatter’n som mista balansen, stupte fremover og landa på lekegarasjen te Mini’en. 

– Herreduuud … Ka e det dåkke holde på med ? … Spør Mini’en forfjamsa, mens Litlajentå begynte å fnisa ukontrollert. Og eg kjenne at lekegarasjen te Mini’en av tre, absolutt e av solid materiale, spesielt med Kånå liggande oppå meg … 

Definitivt ett urkomisk oppsyn, ein sein lørdags morgen her i heimen, heilt klart … 

 

Så ja … Ubeskrivelige saker og ting skjer fortsatt her i heimen. Ein epoke e gjerna over, mens andre nett har begynt … Men, ein ting e i hvert fall heilt sikker … 

Endelig, så har eg fått samla tankane, funnet frem laptopen og latt fingrane plapra over tastaturet igjen … Boden e tebake med ett realt smell. Og forhåpentligvis, så blir det meir god lesning fremover … 

Motivasjonen, lyst og vilje e defintivt tilstedet … 

 

Hallo igjen, og god helg, Folkens …