Dasslokket igjen, litt om Livet og sånn der, liksom …

 

Det har blitt mandag igjen og me har overlevd nok ei helg, med fira lunefulle småtroll i heimen som med kvar sin særegne personlighet, virkelig gir tilværelsen krydder, sånn metaforisk sett. Jaja, fira småtroll e jo ikkje akkurat heilt sant. Dei to eldste e jo på god vei inn i ungdomstiden, strengt talt … Eldstemann har til og med vært på konfirmasjons camp denna helgå … 

Å sei at det va populært ville nok vært å overdriva, men nå har nå guten blitt døpt, så då får han stå i det med konfirmasjonen og … 

Om nåken få år, så kan ha få ta endelig standpunkt te det sjøl, om han ønske eller ikkje ønske medlemskap i kirken. Slik som den sjøl påberopte agnostikeren han e. Men, så lenge han bor under vårt tak får han følga tradisjonen me har vokst opp med, synast nå me då, det e gjerna greit å få nåken år te på baken før man tar slike valg. 

 

Også har me Han i Midten då. Bohemen og livsnytaren våras. Man skulle jo trudd at det va Eldstemann som sprang rundt på ungdomsklubber, kikka på jenter og laga grå hår på sine kjære foreldre, men nei du, han sitte fastgrodd oppe på rommet sitt og e på kanten te å bli e-sport utøver, kan nå enn det e … Den reklamen med foreldrene som e overlykkelige øve å plutselig se sønnen sin nede i stugo, den har me forsåvidt hatt det litt morosamt med, på Eldstemann sin bekostning.

Men, så lenge han gjør leksene sine, stikke ut med kompiser i ny og ne og forsåvidt går å trene tre-fire ganger i ukå, så har me ikkje så store bekymringer rundt akkurat det … 

Her i heimen så e det Han i Midten som på generell basis har skapt flest grå hår, på oss foreldre, med sine elleville påfunn av forskjellig kaliber. Han e fast inventar på alt som e av fritidsklubber her i dalen me bor i, har ett lite harem av jenter som løpe itte han og sjelden klare å sitta så alt for lenge på samme plassen. Ein liten fargeklatt av ein gut, for å sei det mildt. 

 

Det blir sjelden kjedelig rundtomkring oss, så lenge den guten e i nærleiken, det e i hvert fall heilt sikkert … 

 

Men, slik e det vel å ha ein flokk med fire herlige barn, ikkje ein av de e lik, og alle har sine særegne kvaliteter. Kvaliteter som kan gå to småslitne foreldre på nervene te tider, men som på den andra sidå, kan vær ein berikelse i livene våre … Heilt klart … 

Man kan ikkje bare tru at alt ska vær fryd å gammen, med det å vær foreldre. Man e nødt te å vær foreldre når det butte litt imot innimellom, og ta dei litt upopulære avgjørelsene også. Slike avgjørelser som gjerne blir etterfulgt av kanonader med tindrande utrop øve kor fæle foreldre man e. Verdens verste foreldre … Det e det som e å vær gode foreldre, vil eg tru. 

Man gjør nok gjerna seg sjøl ein liten bjørnatjeneste om man utvikle ett forhold te sine barn, kor man i alt for stor grad blir sine egne barns kompiser, og ikkje klare å setta grenser. Fordi man har ett sterkt ønske om å vær de mest populære foreldrene i distriktet, dei som alle lika … 

For all del, man ska væra forsiktig med å skapa ei alt for stor kløft, mellom barn på vei inn i ungdommen og foreldre, men ei litå revna av gjensidig respekt e det nødt te å vær … 

 

Jøje meg … Det får væra dagens visdomsord, fra ein Fatter’n som gjerna ikkje alltid e verdens beste pappa, men som te slutt tenke at akkurat det leve eg godt med … De vil forhåpentligvis høsta godene av det seinare i livene sine, våre små håpefulle i heimen våras … 

 

Ein anna ting eg har funnet ut i det sista, og forsåvidt i kjølvannet av at me investerte i nytt dasslokk. Det e at vaner virkelig kan skapa store bølger i vannet, igjen sånn metaforisk sett. 

For me kjøpte jo ett sånt fancy dasslokk med demper på her for ei stund siden, du vett ett sånt som sakte sige ned mot dass skålå, uten å laga så mye som ett knust av lyd … Heilt fantastisk oppfinnelse syntes både eg og Kånå, itte det gamla va utslitt og forsåvidt ikkje såg ut, og va heilt klart på øvetid med tanke på levetid … 

Men … Somme ganger, så syntes eg liksom at detta dasslokket ikkje alltid gikk raskt nok igjen, itte man hadde hatt seg eit kraftig oppgjør på rammå, gjerna itte ein fest av ein middag … Og la te meg ein slags vane med å gjerna gi detta fantastiska dasslokket ein liten ekstra dytt … 

Liksom for å raskt stoppa kilden te umiskjennelige dufter som fylte baderommet med ein stram snek. Eller bare for å vær sikker på at dassen va klar for dei kvinnelige medlemmene i heimen … 

Den der evinnelige diskusjonen om lokket og ringen ska stå oppe eller nede … 

 

Den vanen har gitt meg nåken uventa sjokk og nærmast endt opp med å skremma livskiten ut av meg sjøl, og gjerna andre mennesker i nærleiken. 

Når Fatter’n av gammal vane tar tak i dasslokket for å lukka det igjen, og gjerna gir det ein ekstra dytt i det man tippa ein viss vinkel … F.eks den vinkelen kor dasslokket heima gjerna trenge litt ekstra hjelp, for å komma seg nåke raskare ned i lukket stilling … 

Men … Så har ikkje detta dasslokket slik dempar som me har heima … Ikkje e det eit sånn fjærlett plastlokk, som me hadde før heller … 

Tjera vena meg … 

Den eine gangen eg gikk på denna smellen, i garderobene te flebrukshallen på Flokken sin skole, når Mini’en va på trening og Fatter’n måtte tømma tanken … 

Ja, då trur eg nesten at det slo ut på jordskjelv sensorene rundtomkring i distriktet, når detta tunga keramikk lokket med ein lika tung dassring smalt i doskålå med ein kraft som mildt sagt va nåke øvedreven … 

Trommehinnene vibrerte så kraftig av smellet at øyrene nesten begynte å flagra, ett ekko av sjeldent kaliber slo mellom teglsteins veggane inne på detta litla avlukket og Fatter’n sjangla sjokkskada ut i garderoben … 

Herreguuud … Eg måtte rett og slett stå der nåken minutter, bare for å samla meg sånn nåkenlunde igjen … Og litt fordi eg håpa at dei andre fedrene som satt lika utenfor, kanskje hadde glemt granatsmellet som nettopp hadde gått av inne på dassen … 

 

Så det får vær dagens andre visdoms ord, fra denna kanten idag … Vær forsiktig med å ta nye vaner, med seg ut i den store verden … 

F.eks slike dassdemper vaner man legge seg te, i sin egen heim … 

 

Ha ein flott mandag, Folkens … Og ei strålande uka … Med eller uten demper på dasslokket … 

 

🤣🤣

Fjordline, Kånå og ein Heimtur me neppe vil glemma …

Foto : Fjordline.com

 

Eg skreiv detta innlegget itte me kom heim fra Danmark her eit år. Ett innlegg som tok heilt av på nettet. Det va liten tvil om at mange kjente seg igjen, i akkurat slike opplevelser med baljen te Fjordline … Ein anna liten kuriositet, det va at ifølge Google Analyctic sin referanse statistikk, så tok innlegget også av inne på Fjordline sine interne Intranett sider …

Kor det blei delt og lest øve ein lav sko … Og om det te slutt nådde toppen, kor nåken gjerna humra og lo litt, før de tok ein avgjørelse … Det ska ikkje eg sei …

Men nu … Nå e Fjordline snart klar med ett nytt skip … Ett skip som e dobbelt så stort som den lille baljen med tok, og som nærmast skremte vettet ut av Kånå, slengte ein stakkars fyr lukst i veggen og fikk hardbarka motorsyklister fra Tyskland te å se ut som små ørreter som hadde blitt skylt opp på ei strand, itte ein liten storm … Der de lå på gulvet å gispa itte luft …

 

Eg trur neppe det va denna lille epistelen si skyld, som e årsaken te at Fjordline i år sjøsatte sitt nye skip som ska gå mellom Kristiansand og Hirtshals … Men litt artig e det jo …

Uansett, og sjøl om eg viste Kånå detta bildet og artikkel ovanføre, e fortsatt hennas veto mot Fjordline opprettholdt …

Les meir om turen og Kånå sitt veto, under her … 😉

 

 

Ein heimtur i beste Jeg gikk Bare i Boden en Tur stil …

Foto : Mariorei

 

Me har hatt ei fantastisk uka i Danmark, på Dansommer sitt hus i Stauning. Lika utenfor Ringkøbing. Ett moderne koselig hus i landlige omgivelsar. Men alle feriar har ein ende, og me va kommen te våras. Huset blei nedvaska, rydda og forlatt like over klokka 10 på lørdag.. Grand Voyager’en sette snuten mot Dansommer’s sitt service kontor for nøkkel innlevering.

Den har forresten levert varene så det holde, med god komfort, lite feilslag og vært stabilt oppegåande heile ferien … Om man ser bort i fra at en tredjedel av eksosanlegget ligger igjen lika utenfor Legoland …

Kånå hadde i beste Kåne stil oppgradert Legoland bilettane våre når me va der. Som e godt dokumentert i forrige innlegg om Legoland.. Så eg ska ikkje rippa for mye opp i Legoland tur nr 2. Den blei omtrent som den første … Bare med ein god del mindre stress … Både fordi Legoland hadde spist litt mindre turistar denna dagen, og fordi me tross alt hadde spunnet gjennom mye av det Flokken hadde hatt lyst te …

Så det gjekk i grunnen øverraskande greit.. Sjølsagt smalt det litt rundt øyrene våras, men me hadde god kontroll …

 

 

” Men, når klokkå nærma seg seks, rusla me fornøyd ut porten av detta monsteret av ein fornøylsespark og snudde snuten nordover og heimat …

 

 

Planen va å ha ein liten pitstop på McDonalds i nærheten av Århus, å hamstra litt middag der, før me hasta videre te innsjekk ca klokkå halv elleve i Hirtshals, med avgang ein time seinare … Me låg godt foran skjema når me rulla inn på McDonalds, bestillte middag mens Flokken stakk i lekerommet … Maten kom på bordet og me satt og kosa oss skikkelig, når ein melding tikka inn på mobilen min..

Grunnet dårlige værforhold er Fjordline forsinket, avgang utsatt til med en time … Innsjekk senest midnatt …

Kånå sette opp ett forskrekka ansikt …

 

– Dårlige værforhold ?? … Gjentok Kånå, itte eg hadde informert hu … – Uff, nei nå begynne eg å grua meg litt … Fortsatte hu …

 

Jaja, tenkte eg og kikka på Storm sine værsider, der va det meldt 8-16 m/s … Så det kunne jo ikkje vær så gale … Alt fra lett bris te lett kuling det, sånn omtrent … Turen nordover fortsatte itte middagen va fortært, nå med litt blanda følelsar i bilen … Men me satsa på det besta, Kånå gikk amok på mobilen, og oppdaterte seg på Yr.no … Der meldte de om bedre tilstander øve Skagerak, enn Storm.no … Så roen senka seg nå forsåvidt i bilen …

Kånå sin forfjamselse øve den dårlige nyheten såg ut te å ha forsvunnet, der hu tok ein Bøgvall Kai i Dag Schreiner sin skikkelse, som og hadde sjekka været når han sko på slektsstevne, ein gang …

– Eg sjekka jo været både på Tv2 og Nrk, og valgte jo sjølsagt været på Nrk. Der meldte de jo mye bedre vær enn Tv2 … Herreeeeguuuud … Eg e jo ikkje heilt idiot heller … Sa han Bøgvall i den sketsjen … Eg syntes eg kjente Kånå litt igjen, akkurat der og då, men eg sa ingenting, så lenge Kånå fant roen fikk det væra som det va … Idioti eller ikkje …

 

 

” Grand Voyager’en slukte mil som den reinaste globertrotteren og Flokken begynte å ta kveld, ein itte ein … Med tonane fra Mini’en sin nye favoritt Dvd rullande på dvd skjermen i taket … Pow Patrol …

 

 

Me ankom Hirtshals i god tid og rulla opp foran billett lukå … Eg leverte reisedokumentene og fikk boardingpasset tebake …

 

– Skulle der være nogle søsyge tabletter til rejsen over ??  Seie damen i lukå, når hu levere boardingpasset …

Sjøsyke tablettar … E det så gale da ??  Spør eg, mens eg høyrte at Kånå spissa øyrene …

Jeg kan stærkt anbefale det ja, det er lidt hård sø på rejsen over ... Svara denna danske damen … 

 

Kånå slapp ut ett fortvila hikst … Mens eg tok i mot tabletter te dei som kunne få … Og kjørte mot rad nr 11 … Flokken begynte å våkna te når bilen plutselig stod i ro … Kånå satt bare å kikka apatisk rett fram … Eg fant frem mobilen og sjekka forholdå, Storm meldte nå om endå litt meir vind … Sterk Kuling, minst … Det kom ett nytt fortvila hikst i fra passajer setet igjen …

Før Kånå vakna te liv og fløy inn på mobilen sin, og Google gikk lika varm som solå ein nydelig sumardag …

Kånå søkte på alt hu kunne finna om Fjordline og dårlig vær … Nåke som i mine auger forsåvidt e som å kasta bensin på bålet, men ka kunne man liksom gjør, i køen stod me og heim ville me … Trudde eg … For nå hadde Kånå sjekka avganger seinare i vekå, og ledige campinghytter i nærleiken … Tjera vena meg …

 

Men itte litt intens leiting på nett og ein sjekk på værsidene, fant hu ut at det sko bare bli verre i dagane som kom … Idag, eller inatt va den dagen det va meldt minst vind … Så tanken på fleire dagar i Danmark, slo hu raskt i fra seg … Color Line va fullbooka både inatt og imårå … Og hadde kosta 2000 høvdingar ekstra om me sko hatt booka om te tirsdag, så med vårt budsjett, hadde det vært uaktuelt uansett …

Men for all del, Kånå ska ha for å sjekka alle mulighetar … Eg la ut ein liten status på Facebook siå te bloggen, og ein av tebakemeldingane fikk Kånå te å nærmast gå i fistel …

– Fjord 1 … Lykke til … Det blir ein herlige eim inne i båten når det begynne å bølga … Stekt pølse blanda med oppkast mens personalet går rundt med spyposer og Mariekjeks … Skreiv ein kjekk lesar … Kånå sank sammen i fortvilelse, der borte i passasjersetet … Eg måtte nesten le litt. Snakka deg om å ta sorgene på forskudd … Mens eg tenkte videre at det gjerna va lika godt …

Så blir det gjerna ikkje så gale alikavel … Når Kånå har skrudd opp fortvilelsen såpassa som hu hadde gjort nå … Som oftast, når man har lest og høyrt om nåke i forveien og begynne å grua seg , så blir det ikkje så gale alikavel … Fordi man danne seg ett forvrengt bilde av kor gale det kan komma te å bli…

 

F.eks når man ska te tannlegen … Den versta tiå e jo dagane i forveien og ikkje minst dei minuttane på venteværelset … Så går man plutselig ut i lykkelige omstendigheter, itte endt tannlegebesøk. Ett Besøk som ikkje va i nærleiken av den opplevelsen man hadde skapt for seg sjøl, på forhånd …

 

 

” Men … Eg har sagt det før. Noen ganger her i livet tar man rett, andre ganger tar man feil … Og ikkje siden me tok avgjørelsen om å få fjerdemann … Med tankane om at fire barn, umulig kan bli så mye verre, enn det å ha tre … Har me vel tatt så mye feil …

 

 

Ellår eg tatt feil da … Kånå fikk jo forsåvidt rett … For ferden over Skagerak starta roligt, dei første 15 minuttane … Før det reinaste ragnarokk sette igang … Det va nesten som om Fjordline hadde fått med seg at me ikkje rakk øve Berg og Dalbanen i Legoland … Der båten føyk opp og ner, sidelengs og tebake, i ett ubeskrivelig kakafoni av bevegelse … Mens det regelmessig smalt og rista i heila skipet …

Eg har opplevd mye på båtfronten, med seilas te Newcastle i Desember, heim fra Danacup i lett storm og ikkje minst alle turane med far min i barndommen, med ein liten gavlabåt i all slags vær …

 

Ja, til og med den gamle Utsira båten har eg tatt, i ett Februar vær fra ein anna verden … Så båtvant e eg …

 

Men detta va i øvekant .. For all del, eg blei hverken sjøsyk, redd eller engstelig for eg trur ikkje de hadde satt ut på ferden øve Skagerak, om det hadde vært farligt … Men Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Folk lå strødd overalt … Eimen av spya og stekte pølser kom, akkurat som lesaren hadde spådd, mens Kånå forbante dei i kiosken som rusla rundt og tilbydde Mariekjeks …

 

 

” Ka i helsikke e vitsen med å steika pølser nå da!! … Gulpa hu fram i mellom bølgetoppane … Eg prøvde å spør ka me sko ha i Taxfreen, men hu kikka bare dumt på meg …

 

 

Eg såg på blikket at her va det best å ikkje spør igjen … Så eg spurte jo sjølsagt om hu ville ha sånn kartong med Mojito som hu lika så godt, og dei der posene med M&M’s sjokolade …

Eg sprang før det smalt … Flokken hadde heldigvis slokna med ei gang, og sov som nåken engler uten å få med seg “Karusellen” fra helv..e…

Eg sjangla opp i Taxfree’en som va meir eller mindre folketom, mens eg skreva øve nåken tyskerar som lå å gispa nett som fisk på land, lika ved lekerommet … Augene deiras rulla i takt med bølgene, og ansiktsfargen hadde skifta fra normal te eit slags gråskjær med ein dasj grønt i seg …

 

Det regjerte nesten ein slags uvirkelig stillhet ombord … Bare avbrutt av knitrande spyposar, gulpande mennesker og klirringen fra flaskene i Taxfree’en …

 

Kor eg i nærmast ensom majestet rusla rundt og kikka på sortimentet … Jaja, eg traff ein kar som stod med hyllå fullt av Haribo posar, han hadde og detta fargespillet i andletet, som tyskerene borte ved lekerommet … Han tok opp ein pose, kikka litt på den før han slengte den tebake … Han skar plutselig ei merksnodig grimasa, før han spurta ut av Taxfree’en …

Båten tok ett hopp te venstre og ute i gangen gjekk det galt … Fyren smalt i veggen med ett smell og tapetserte reklameplakaten med kveldsmaten …

Det kom noen fra kiosken å skrapte han ned av veggen igjen, før de la han i stabilt sideleie på gulvet, sammen med nåken spyposar og tyskerne som allerede hadde kapitulert … Eg kikka videre, men klarte ikkje å bestemma meg … Så eg gikk å satte meg igjen, fant frem litt chips og ein cola boks … Kånå lå i stabilt sideleie i stolen sin, men såg nå frisk ut itte forholdene.

 

 

” Eg trur det va meir den ubehagelige komforten enn sjøsykå så hadde tatt hu … Hu kikka opp på skjermen som viste kor langt me va kommen, og sukka så bedrøvelig som bare ei utslått Kåna kan …

 

 

– E me ikkje kommen lengre ?  Sa hu, meir bekreftande enn spørrande …

– E sikkert snart øve det versta nå, vil eg tru … Prøvde eg å sei beroligende …

– Hold kjeft … Du sa jo det sikkert ikkje va så gale og du … Før me kjørte ombord … Kvapp Kånå tebake …

 

Eg tok Chips’en og Cola boksen med meg lengre bak. Man va på det punktet kor man ikkje tøye strikken lengre nå. Dei fleste mannfolk klare å sjå det itte ett langt samliv, men klare alikavel å passera det, som oftast … Men denna gangen tok eg te vet. Det hende eg har det og, litt vet. Og ikkje bare forstand. Ellår forsinka forstand. Sånn som man får ittepå, når man komme på ka man burde gjort foran … Liksom …

Og eg e egentlig glad eg gjekk litt bak, for lika ittepå snudde skipet mot vest. Båten hadde gått i ganske så nordlige kurs heilt te nå, mest sannsynlig for å unngå den verste sjøen … Men ein eller aen gang, va man jo nødt te å sikta seg inn mot Kristiansand …

Skipet slingra kraftigt når de la om kursen, mest sidelengs, før skjermen te slutt viste ein nordvestlig kurs … Det smalt ein gang i baugen og heila skipet rista … Så gikk det noen sekund kor det va rimelig rolig, før det smalt igjen … Men, ikkje så hardt nå … Så, smalt det skikkelig te og man kunne formeligt sjå kossen heila skipet bukta seg sidelengs, nesten som ein slange itte det hadde truffet bølgå …

Det knaka og knekte, servisene riste som klapperslanger opp i kafe’en … Eg såg skalpen te Kånå gikk i vinkel, sammen med resten av raden hu satt på … Og det blei gispa og sukka i ett unisont kor …

 

Då sette de ner farten … Man høyrte motorduren sank betraktelig, og me gikk øve te å meir følga bølgene enn å kjøra rett gjennom de … Der ifra og inn, roa det seg litt … Det va ein liten halvtime med litt hopp og sprell, før me traff roligare farvann …

 

Eg hadde satt meg med Kånå igjen, og nå pusta hu letta ut … Eg trur egentlig aldri eg har sett hu sånn før … Men det va som hu sa …

– Nå vett eg gjerna litt meir om kossen du har det når me flyr

For eg kan ikkje fordra å fly … Det e det versta eg vett … Så eg vett godt kossen Kånå har hatt det, under denna famøse overfarten … For all del …

 

Me hadde nesten hatt samme flaksen som på vei ned te Danmark, og stod parkert lika ved dørå inn te passajerområdet … Så me kom oss raskt i bilen når me nærma oss land, og dørå te bildekket blei åpna …

Ein heilt fantastisk Danmarks tur va over …

Med ett regelrett smell … I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil … Sånn egentlig … Og I all ettertid, så har Kånå lagt ned ett sterkt veto mot denna lille katamaranen te Fjordline, i all overskuelig fremtid …

Sko me te Danmark igjen, så fikk me rett og slett kjøra om Sverige …

Punktum …

 

Samba dansende Brasilianske Vandreedderkopper …

 

Foto : Ingve Moss Liknes  Ingve.no

 

Her ein gang delte ein gammal klassekompis av søster mi, og forsåvidt ein lokal DJ – Helt, bilder fra Brasil. Han e gift med ei Brasiliansk Kåna og sånn som eg har forstått det, så e de på ein litt forlenga ferie, i Brasil … Jaja, han har jo delt bilder fra Brasil i ei stund, men det va et par bilder i den helgå, som meir eller mindre ufrivillig fanga min oppmerksomhet.

For, som dei fleste som har fulgt denna bloggen ei stund, så har det vel fremkommet at eg muligens har ein “smule” edderkoppfobi …

Eg kan rett og slett ikkje fordra dei her småkrypene, uansett størrelse. Det e som om hjernebarken vrir seg av redsel, når eg komme ut for dei her beistene …

 

Eg vett ikkje når denna her Fobi’en oppsto, men eg har alltid vært pisseredd edderkoppar. Mor mi meina at mi kjære Søster delvis har litt av skyldå, der hu hoppa te som ein stukken gris i barndommen og sikkert skremte vettet av sin to år yngre lillebror. Med sine skrekkhyl fra ein anna verden når hu oppdaga et beist av ein edderkopp.

Det e jo egentlig heilt latterlig, eg e jo på ein måte fullt klar øve det. Eg lide jo av lett høydeskrekk og har vel et snev av klaustrofobi også, men det har jo forsåvidt ein slags logikk, bak seg …

 

 

” Men edderkoppar liksom, at små kryp som meir eller mindre e ein promille av min egen materielle størrelse, kan bringa fram ei så stor frykt. Ja, det henge jo ikkje på greip …

 

 

Alikavel, når eg oppdage ein svær edderkopp som blunka dovent mot meg, når eg rota frem nåke i Bodå, eller når ein liten rakkar pile forbi meg på veggen, i taket eller over gulvet. Ja, då e det som om sjølkontrollen blir bombardert av ei mitraljøse med prosjektiler og går i full oppløsning …

Hjernen sette igang i alle retningar og scenarioer lika urealistiske som fra ein splatterfilm, dei rulla øve netthinnene … Det e ikkje stort meir å sei om den saken, for det har ikkje blitt bedre med årenes løp, heller tvert imot …

 

Så, når denna gamle klassekompisen te Søster mi posta nåken bilder på Facebook fra Brasil, av ein mildt sagt ilter liten krabat av ein edderkopp … Ja, då begynte kvernå å gå oppe i topplokket mitt …

 

Det blei ikkje bedre når det kom i ett oppfølgings bilde, at denna hissigprompen va av et kaliber som sendte folk på sjukehus … Herreguuud, då va jo ikkje eg sein om å sjekka nettet for å innhenta litt irrasjonell informasjon, om detta krypet … Ein Brasiliansk Vandre Edderkopp … Ein av verdens giftigaste edderkoppar …

Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare … Detta va ein totalt fryktløs krabat, som oppførte seg stikk i strid med andre edderkopper sin normale atferd, på sin størrelse …

 

 

” Og istedet for å pile te sikkerhet når den møte mennesker, mane den opp te kamp med ein spektakulær krigsdans … Altså … Detta va ein spinnvill aggressiv fysak av ein edderkopp, rett og slett …

 

 

Og sånn idiotisk innhenting av informasjon, det e jo heilt typisk for sånne edderkoppfobi befengte individer, som meg sjøl … Man bare må sjekka opp all tilgjengelig info om slike kryp, når man blir gjort oppmerksom på de … Bare for å skremma livskiten ut av oss sjøl … For tenk om sånne livsfarlige småkryp kan forekomma andre steder, enn nettopp i dei landene de høyre te …

Nåke eg sjølsagt klarte å finna eksempler på, itte ein runddans uten like, på World Wide Web sine utallige sider …

 

Det va observasjoner fra fleire land i nærheten, kor denna krabaten hadde blitt observert. Ein krabat som gjerna reiste sammen med ein klase bananer, på tokt te nye kontinenter …

 

Men … Når Danmark dukka opp på denna listå, då gikk eg nærmast i fistel der eg satt … Nå begynte det å bli for nærme.  Før eg kleiste igjen laptopen, jogga bort te kjøleskapet og sjekka om me hadde bananer inni der … Tjera vena meg … Eg stod som fastfryst i gulvet der eg kikka på ein klase med svære bananer, slapp ut ett lite fortvila hikst før eg kleiste igjen kjøleskapsdørå …

Tenk om me hadde fått et sånt kryp inn her i heimen … Altså, oddsen for at det kunne skje, den va jo mikroskopisk … Men, så lenge det e odds inne i bildet, så e jo alt mulig …

 

 

” Ka va oddsen for at Leicester sko vinna Premier League, liksom. Kan Leicester vinna serien, så kan Brasiliansk Vandre Edderkoppar sikkert komma te Norge og … Heilt klart …

 

 

Det hjalp jo ikkje på denna irrasjonelle og totalt idiotiska tankerekkå, at denna klassekompisen te Søster mi, fortsatte å posta bilder av edderkoppen … Fri og bevare meg vel … Eg bestemte meg for at nå fikk det holda med detta tullet og tok ein avgjørelse om å ikkje tenka meir, på denna forbaska edderkopp saken.

Det e jo måte på kor mye man ska skremma seg sjøl opp, med slike spinnville edderkopp historiar, fra virkeligheten. Så eg satte på et par episodar med reprise, av Neste Sommer på Tv’en, før me gikk og la oss, den kvelden …

 

Det va ein vennlig kveld som høflig tok meg inn i nattå, og eg slokna sannsynligvis ganske så kjapt. Heilt klart før Kånå, ihvertfall …

 

Kånå hadde høyrt litt på musikk på mobilen sin før hu og kjente at søvnen trengte seg på, skrudde telefonen av og la seg te rette … Eg vett ikkje, men all denna funderingen og bildene av denna edderkoppen, hadde heilt klart gjort et sterkt inntrykk. Både på meg og underbevisstheten min. Der eg lå og småsvetta og drøymte om horder av Brasilianske Vandre Edderkoppar, som erobra heimen vår.

Eg har det med å få ufattelig livlige drøymar, som oppleves som skrekkelig levande, når eg gjerna har tenkt for mye, på et eller anna …

 

 

” Så, når Kånå i et sjeldent øyeblikk hadde fått litt “ild i torvå”, og lurte ei hånd inn under dynå mi … Ei hånd som traff fem-seks cm under kneskålå, før den sneik seg oppover med kilende bevegelser …

 

 

Herreduuud … Det gjekk som det måtte gå, og heilt sikkert som ein følge av ukens edderkopp begivenheter … Eg spratt opp av sengå som ei marokkansk fjellgjeit, treiv te meg det nærmste våpenet eg kunne finne og begynte å dundra ei bok fra nattbordet på dynå …

Mens eg kauka ut – Edderkoooopp, edderkooooopp …

Kånå skvatt jo te som ei forskremt gardabikkja, som nettopp hadde fått kraftig skjenn av eigaren sin, og krøyp sammen borte i kroken sin … Mildt sagt, meir eller mindre så smått i sjokk …

 

Det va som når man spille av ei scena fra ein film, men i hurtigare hastighet, der eg i fistel vekselsvis stod og hoppa, dundra på dynå og kauka ut i fryktsom redsel … Tjera vena meg …

 

Eg kom ikkje te meg sjøl før Kånå klarte å skru på lyset, og eg innså at sengå våras ikkje va befengt med ein flokk aggressive sambadansande Brasilianske Vandre Edderkoppar … Hjarta dunka som besatt, blikket mitt va forvridd av redsel og eg kikka forfjamsa rundt meg …

Men, når redselen hadde galoppert øve andletet mitt, og endt opp nere i tærnå og bølgene av frykt forlot kroppen, mens eg slapp ut nåken gispande hikst av skrekk …

 

 

” Så snakka Kånå beroligande og langsomt te meg, for å ta meg rolig inn i virkeligheten igjen … Og når eg fikk fortalt Kånå om årsaken te min totalt irrasjonelle oppførsel. Ja, då fikk hu knekken i knærnå og latterkrampen skylte gjennom hennas lekre smekre kropp …

 

 

– Herreguud, Frode … Eg trur du e nødt te å søka profesjonell hjelp eg, for denna her edderkopp skrekken din … Kakla hu fram, innimellom latterhikstene …

Tjera vena meg … Eg kunne vel nesten ikkje vær nåke anna enn enig med hu.

 

Før eg la meg te rette i sengå igjen, mens Kånå fortsatt lå og humra litt for seg sjøl, ute på vingen … Hu turte ikkje nærma seg meir igår natt … Men, eg hadde vel ikkje andre enn meg sjøl å takka meg, sånn egentlig …

 

For, sånn kan det gå … Når ein kraftig dose edderkoppfobi, meir eller mindre tar knekken på ein liten dose “ild i torvå” .. Heilt klart … Paradokset oppe  i det heila her, det e jo at man faktisk kan få ein ereksjon som varer i fire timer, om man blir bitt av ein slik Aggressiv Sambadansende Brasiliansk Vandreedderkopp …

Kanskje Kånå bare va bittelitt for tidlig ute, eller drøymte eg litt for seint … ???

 

 

Fransk Fiskegryte – Eldstemann har blitt Kokk …

 

Jøje meg, altså … Her gjør eg comeback itte en månad på sidelinjå, også går eg lukst på ein ny smell å holde kjeft i uka … Men, te mitt forsvar så har det vært ei absolutt ellevill uka, kor tempoet har nådd nye høyder her i heimen. Kånå har nemlig gått å hangla i ei litå stund. Eg trur det har vært ein blanding av influensa, bihulebetennelse og ein liten smule utbrenthet. Og ei Kåna på randen av utmattelse, kombinert med sjukdom, fire spinnville barn samt ein mann med kronisk forbedringspotensiale som glasur på “kaken”…

 

Det e nok neppe verdens beste kombinasjon. Mildt sagt. Og når det då har vært heilt “Texas” på jobb, blei det lite tid igjen te skriverier … 

 

Men, nå e det endelig helg, Kånå e på bedringens vei og Fatter’n har funnet frem laptopen igjen. Heilt fantastisk. Og det har forsåvidt ikkje bare vært stress og kav, her i heimen, sjøl om nåken hadde gått ned for telling. Me begynne tydeligvis å høste fruktene av Eldstemann sine mat og helse timer, på skulen, kor de lære seg både det eina og det andra. De må til og med gjøre lekser heima som gjerna omhandle det å laga ein middagsrett, bake ett eller anna og andre mildt overraskande saker og ting … 

 

 

Saker og ting som ikkje Fatter’n kan huska at han måtte gjør, når me hadde heimkunnskap på skolen … Forresten, så gjorde ikkje eg så mye på heimkunnskapen sånn egentlig, om eg ska væra heilt ærlig …

 

For eg og ein aen, me va på gruppa med Cecilie. Og Cecilie va heilt rå i heimkunnskap. Alt me gjorde og forsåvidt fikk beskjed om å gjera, så det ikkje såg ut som om me gjorde absolutt ingenting, det va å fly rundt Cecilie som flittige arbeidsmaur. Rett og slett finna frem alt hu trengte, samt vaska opp og rydda når maten va ferdig. 

 

Så fiksa Cecilie resten. Et meget fruktbart og høyst effektivt opplegg, den gangen, men som nå muligens e ein medvirkande årsak te at eg har ett kronisk forbedringspotensiale, liksom … 

 

 

Men, nok om meg … Overskriften og bildet handla om nåke heilt anna enn meg. For Eldstemann hadde nemlig fått i oppgåva å laga ein middagsrett her i ukå, nærmare bestemt ei Fransk Fiskegryte. Så, når eg kom heim fra ein mildt stressa dag på jobb, stod denna staute karen på kjøkken og kokkelerte te den store gullmedaljen.

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Ei nydelig duft hadde spredt seg i heimen, og grytå såg mildt sagt skremmande innbydande ut … Eg varta rett og slett ein smule forventningsfull, der eg gikk med nasen te værs og drog inn sneken av ein nydelig gourmet middag … Skulen har definitivt kommen lengre enn når eg gikk der å laga pannekaker, blomkålsuppa eller lignande … Jaja, eller Cecilie lagde då, og ikkje meg, i all rettskaffenhet … 

 

Herreguuuud … Når den førsta skjeiå tok turen fra fatet, og traff smaksløkene i kjeften … Ja då va det som om ett fyrverkeri av sjeldent kaliber gikk av, nakkahårene reiste seg og ikkje siden eg fikk Kongekrabbe suppa på Baroniet i Rosendal, har eg smaka nåke som smakte så godt … 

 

 

Eg minnast ennå den opplevelsen, når me stod for leveransen av Festiviteten i Haugesund sitt Steinway flygel te Baroniet, kor Leif Ove Andsnes sko holda veldedighetskonsert. Og fikk vær med på både konsert og banketten, seinare på kvelden, kor me fikk servert ei nydelig Kongekrabbe suppa … Me fikk forsåvidt minst ni retter, den kvelden, men det va Kongekrabbe suppå eg huska … 

 

Og nå … Nå hadde Eldstemann overgått heile den opplevelsen, og servert ei heilt fantastisk Fransk Fiskegryte, som meir eller mindre gikk ner på høykant … 

 

Eg slurpa faktisk så høgt mens eg fortærte denna nydelige middagsretten, at både Mini’en og Litlajentå plutselig bare satt og kikka meget rart på sin kjære Fatter’n. Som uten skam trødde i trynet middagen, som om eg aldri hadde fått middag før … Tjera vena meg … Eg har ikkje anna å sei enn at iveren øve å få servert ein nydelig matrett, trumfa all bordskikk me forsåvidt har forsøkt å læra Flokken … 

 

Der eg satt i ett mildt euforisk øyeblikk av rein og skjær matglede … Eldstemann hadde rett og slett overgått all mat som nåkengang har blitt servert her i heimen, det måtte til og med Kånå indignert innrømma …

 

Bedre middag hadde aldri hu heller fått servert, eller rettare sagt servert, fra vårt eminente kjøkken … Så derfor, og for første gang … Om man ser bort i fra mine høyst useriøse nistetips og lignande … Så får dåkke leserar rett og slett servert ei oppskrift her på bloggen, idag … 

 

 

Eg trur neppe det komme te å skje igjen, men eingang må det jo vær den første, og mest sannsynlig den siste … Så værsegod … Her kommer oppskriften te Eldstemann si fantastiske Franske Fiskegryte … Så håpa eg andre også får ein lika kulinarisk opplevelse, som me fikk her i heimen … 

 

 

Fransk Fiskegryte …

Ingredienser til 2-3 porsjoner : 

1 fedd hvitløk, finhakket

2 gulrøtter, i tynne strimler

1 paprika, i tynne strimler

En halv purre eller 3 vårløk, i tynne skiver

2 grener stilkdelleri, i tynne skiver

2 ss olje

4-5 dl vann/fiskebollekraft

1 ss sitronsaft

1ss tomatpure

1 fiskebuljongterning

En halv ts timian/oregano

2-3 dråper tabasko

300 g fiskefilet, gjerna blanding av hvit og rød fisk, i store terninger

Litt blåskjell og/reker kan man og legge til, men det brukte ikkje me … (Kanskje neste gang … Slurp …) 

 

  1. Skyll, rens og del opp grønnsakene.
  2. Varm oljen i en gryte. Ha i alle grønnsakene og rør et par minutter til grønnsakene blir blanke.
  3. Tilsett vann, sitronsaft, tomatpure, fiskebuljong terning, timian/oregano og tabasko. Kok opp
  4. Ha terningene av fisk i gryten. La alt trekke i 5-10 minutter. Drei forsiktig på kjelen slik at innholdet ikkje setter seg fast.
  5. Bland eventuelt dill og persille forsiktig inn i gryten før servering.

 

 

Jøje meg … Om ikkje detta sette fart i dåkke fiskeglade leserar sine smaksløker, så vett ikkje eg … Faktisk, så trur eg gjerna eg sjøl ska forsøke å kokelera i sammen detta her, eingang … For sjøl om eg har ett stort kronisk forbedringspotensiale, så kan eg forsåvidt laga mat. Utfordringen i ein hektisk hverdag, det e vel egentlig det at man ikkje har tid te å venta på, at Fatter’n ska laga mat … 

 

Eg e vel ikkje akkurat nåke god kokk, med tanke på tidsfrister som må nås …

 

Slik som at middagen må på bordet og meir eller mindre spises, innen 20-30 etter me komme heim fra jobb, før fotball, trampett, basket eller andre treninger begynne … Eg hadde ikkje hatt sjanse i havet eingang … Men, der e Kånå ein racer kor hu trylla frem middagsretter på løpende bånn, med ein hastighet kun firebarnsmødre kan … 

 

Men … Plutselig … Så har me ein dag som passe, for at Fatter’n får oppfriska sine kokkelrings kunstner … Kanskje eg ska laga den Spicy Kongekrabbesuppå eg laga, for mangfoldige år siden … 

 

 

Den som blei i øvekant spicy … Sånn egentlig … Fordi Fatter’n syntes ein hel chili høyrtes i mesta laget ut, i oppskriften, og derfor kjøpte den minste chili’en eg fant i butikken, for sikkerhets skyld … Uten å forsåvidt ha kompetanse på at dei minste chili’ene, faktisk e enormt mye sterkere enn dei store …

 

Eg lika sterk mat eg, for all del, men den suppå blei i øvekant … Det va omtrent som om kjeften brant, itte 3-4 skjeier.

 

Men … Gudhjølpe meg så godt den smaka … Nesten lika godt som Eldstemann si Franske Fiskegryta, men bare nesten … 

 

Eldstemann har heilt klart, og både med brask og bram, overtatt tronen som Familien Vandrende Kaos sin Gourmet kokk … Det e det neppe nåken som helst tvil om … 

 

Goe lørdagen, Folkens … 

Kaos e mitt Dop …

 

Detta innlegget skreiv eg for ein del år siden … Men, det e fortsatt høyaktuelt, sånn for vår del, her i heimen …

Når huset plutselig e tom for ungar, og me voksne plutselig har stuå heilt for oss sjøl …

Uten å heilt vita ka me ska bruka vårt dyrebare friminutt på, og ende opp med å gjera ingenting, liksom … 🙈🙈🙈😁😁

 

 

Kaos e mitt Dop …

Det skjer fanken meg kvar gang …

Alt eg planlegge. Kossen eg ska kosa meg foran tv’en. Uten å måtta vær pisseredd, for at Han i Midten ska knusa Kahler vasen te Kånå. Når han gjerna mista kontrollen, midt i ein trippel axel.

Slippa det evinneliga trasset te Litlajentå.

Gu, kor deiligt det ska bli å sitta i sofaen, uten Kleggen som ikkje vike fra mi sia, når han sitte og ser på film. Tenka seg te, å ha salongen heilt for seg sjøl. Uten ein Flokk med galne ungar, ravande rundt seg.

 

Kanskje eg bare ska slenga på ein cd av Live, og la Lightning Crashes fylla rommet. Nyta ein av dei mest fantastiske låtane som e laga. Den ubeskrivelige perfekte oppbygningen av ein melodi, som smyge seg inn under huden. Før den ende i ett crescendo uten like.

Ingenting slår ett reinspikka sofa slaberas med gamle slagerar, som sødmefylt strøyma ut i rommet. Smashing Pumpkins med Galapagos kanskje. Eller noe tidlig Pearl Jam, muligens.

Nei … Det må bli Dinosaur Jr, med Alone. Herreguuud … Bare legga seg ner på sofaen, lukka augene å føla den røffe gitaren krypa inn i dei mørkaste hjørnene i sjelå. Nett som om man drar piggtråd øve sanseinntrykkene.

La den klagande vokalen, langsomt messa deg inn i ein herlige døs.

Før gitarsoloen i slutten drar deg opp av sofaen, og man ende i kneståande midt på stuegolvet. Spille luftgitar så intenst og lidenskapelig, at om Kånå hadde sett meg då. Hadde det ikkje vært Bodå hu hadde sendt meg te.

 

Men … Det e ikkje det som skjer når eg komme heim te folketomt hus. Fordi Kånå e i byen med Flokken, og har sagt eg bare får nyta den litla stundå eg får for meg sjøl.

Neeeida …

Eg sette meg i sofaen, finne litt digg og skrur på Netflix. Men klara ikkje å bestemma meg for ka eg ska sjå på. Man scrolle opp og ner, men den eine tingen itte den andre blir kassert.

Det e nett som man sitte i ein karusell som ikkje vil gå, man vett det ska vær gøy … Men det sette aldri igang …

 

Eg klara rett og slett ikkje å finna roen. Ett tomt hus uten endalause ekko av barnalatter, Kånemas og Pow Patrol på repeat. Det e ikkje min medisin for å slappa av i full harmoni.

Eg må ha kaos …

Sjøl det å legga seg på sofaen, i ett forsøk på i kvila cellå e nyttelaust. Eg får tydligvis ikkje te å kvila, uten at 2-3 galne ungar bruka meg som lekeunderlag, saccosekk eller punching bag …

 

Ein heim uten Kleggen, Kånå og resten av Flokken … Det e som bøker uten skrift … Man åpna bokå og gleda seg te å lesa, men det e blanke ark fra perm te perm …

Derfor, så gleda eg meg allerede grenselaust …

Te kaosfabrikken komme heim, og fylle huset med liv, latter og skrål. Te skamløs ulydighet, forrykande trass og repetivt mas.

 

Det skjer kvar gang …

 

Kaos e mitt dop, stillheten min nemesis …

 

 

Vinnerne av de flotte Boden Krusene …

 

Då har eg hatt ei enkel litå trekning her i heimen, og dei heldige vinnerene av kvar sitt krus kommer under her …

 

Vigdis Hansen …

Kjetil Gamst …

Lars Alsåker …

Kirsten Melkevik … 

Tove Lise … 

 

Gratulera så masse …

 

Send meg ein mail på [email protected], med adressen kruset kan sendast te … Så får eg sendt de avgårde, så raskt som mulig …

 

Goe kvelden, Folkens … Eg trur eg har fleire igjen, så plutselig komme det ein ny sjanse …

Dratt lukst inn et Sterkt minne …

Slik så vel bilen min ut, men fargen va mørk brun … =D

 

Eit gammalt falmet bilde, ei spesiell lukt eller ein velkjent melodi, det e slike ting som kan dra deg lukst inn ett sterkt minne … Idag fikk et slikt øyeblikk når eg suste rundt i lastebilen på jobb, mens musikken strøymte ut av radioen.

Det va nett som om lynet slo ned i hjernebarken når Queen og ” I’m in love with my car “, plutselig dundra ut av høytalerne …

Eg har aldri vært nåke stor Queen fan, men eg lika veldig godt mange av sangane deiras … 

Og tidlig på 90 – tallet, lika itte eg hadde fått sertifikatet, kjøpt min første bil og suste rundt i min nyvunnede frihet … Så høyrte eg den sangen for første gang … 

 

Eg hadde kjøpt ein kassett med Queen, fordi den gangen fantes det hverken bilstereo med cd-spillere eller usb inngang, det va kassettspillere som regjerte på den fronten.

Det fantes noen avanserte kassettspillere, som kunne spole til neste sang …

Min kunne ikkje det … Min første bilstereo, den kunne knapt spilla av ein kassett uten å maltraktera båndet. når man putta kasetten inn i spilleren …

Det va andre tider den gangen enn ka det e nå, for å sei det mildt … Og når man nettopp hadde svidd av det man hadde av kapital, for å kjøpa bil …

 

” Då va det ikkje budsjett te nåke ekstra gavant bilstereo … Eg trur eg fikk min av ein slektning … Ein eldgammal og nesten oppbrukt Pioneer sak, som såvidt spant rundt …

 

Eg jobba som støttekontakt på den tiden, og denna berømte Queen kassetten, den kjøpte eg for mi første lønn … Eg hadde kjørt ein tur innom Helgelands Musikk etter skolen, som va mitt sted kor musikk både blei høyrt og handla, den gangen.

Eg ville ha den kassetten med Bohemian Rhapsody på, som eg trur va A night a the Opera, fordi den hadde eg høyrt på radioen …

Utfordringen då, når man kun hadde ein bilstereo med kassettspiller og sangen eg ville høyra, den på va på side to av kassetten … Det va at då måtte man høyra gjennom heila side en, og nesten halve side to, for man kunne jo ikkje bare velga sang. Slik som på cd, usb pinne eller til og med Spotify … 

For å gjør det endå verre, så kunne eg hverken spole fremover, eller bakover med den spilleren eg hadde i bilen min. Faren for at båndet på kassetten då blei spist opp, den va skremmande stor.

Så slike tabber gjorde man gjerna bare ein gang. Eg va rimelig forbanna når Bryan Adams sin ikoniske Reckless kassett, va den første som gikk tapt inne detta monsteret av ein kassettspiller.

Heldigvis hadde ein kompis av meg ein slik radio med doble kassettspillere, slik at eg fikk kopiert denna kassetten igjen … 

 

” Men, det va detta øyeblikket kor ett sterkt minne skaut ned som ett lyn i skallen min då, tidligare idag … Når ” I’m in love with my car ” strøymte ut av høytalerne … 

 

Eg hadde gjerna aldri fått høyrt denna sangen, om ikkje det va pga denna berømte kassettbånd slukaren av ein bilstereo. Hadde eg hatt ein slik som kunne spola te neste sang, eller i hvert fall ein som virka normalt og ikkje spiste opp kassetter, så hadde kanskje den sangen gått meg hus forbi …

Det hadde nesten vært synd, for Roger Taylor gjør ein strålande vokal, akkurat på den sangen. Ein av dei få kor Queen sin trommis har heile lead vokalen på … Og som den gangen gjorde ein biltur te nåke heilt spesielt … 

Men, eg måtte altså høyra gjennom alle sangene, på denna kassetten som sagt, og når eg nesten va heima den dagen, og passerte der golf banen på Kolnes nå holde te … Då satte denna sangen igang … 

Eit heidundrande gitar riff, elleville trommer og te slutt Roger Taylor sin fantastiske vokal …

Herreeeguuuud … Det va sumar, det va varmt og det stinka kuskit på vei over Eikjevegen, mot Kolnes …

Man hadde to valg den gangen når aircondition i bil va for millionærer, og det va enten å svetta seg forderva inne i bilen eller opp med alle vinduene slik at naturens dufter fikk fri bane, inn i bilen … Eller eimen av nyhevda åkrer, slik som denna dagen … Tidlig på 90 – tallet … 

 

” For ja … Eg elska bilen min, den gangen, ett nytt og hett kjærlighetsforhold … Eg og min kuskit brune Toyota Corolla 1,1 1976 modell … Eller, eg elska i hvert fall den friheten bilen ga meg … 

 

For paradokset kunne nok ikkje vært større, der Roger Taylor synge om ” Machine of a dream ” og eg kjørte rundt i ett drog som såvidt reagerte, når man tråkka på gasspedalen …

Men, det betydde absolutt ingenting … Eg va allerede forelska i bilen min, ” Drolten ” som søskenbarnet mitt døpte den, når hu skreiv det med Shampoo på panseret under ein fest. Eit navn som forsåvidt etsa seg ned i lakken, te neste deg, men blei fint dekka over av ett megasvært Mobil One klistremerke, noen dagar seinare … 

Gudhjølpe meg, altså … For ett fantastisk minne … Med to heftige lyskastere i grillen, bedekka med kule klistremerker og hjulkapsler fra Bilutstyr oppe på Varden, så såg den nærmast ut som om den var klar for Rally Monte Carlo … 

 

Min første bil … Drolten … Eller ein Toyota Corolla 1,1 1976 modell … 

 

 

 

Vinn ett eksklusivt “Boden” krus – Juhuu …

 

Åh, du heilage jul … Me har fått ny kaffimaskin på jobb, snakka deg om julekveld og bursdag, på ein gang … Den gamle va jo meir i ustand, enn den va i orden, så detta va bare heilt fantastisk … 

Ikkje minst, så smaka endelig kaffikoppen om morgenen rett og slett kaffi, og ikkje ein blanding av bek og gammal kaffigrut … 

I den forbindelse, så tenke eg det e på tide å feire denna begivenheten med ein liten konkurranse her inne på bloggen … Og merk mine ord … Inne på bloggen … For sist gang kjørte eg ein rein Fjesbok konkurranse … 

 

Derfor blir det denna gang kun dei som kommentere ett eller anna valgfritt, i kommentarfeltet under innlegget, som blir med i trekningen … 

Av eit eksklusivt krus med blogglogoen på … Jøje meg … 🙈🙈🙈

5 stykk blir trukken heilt vilkårlig ut, la oss sei sånn omtrent klokkå ni ikveld … Rett og slett ein slags speed konkurranse … Juhuu … Detta blit gøy …

Og sånn erfaringsmessig, så trur eg sjangsen for å stikka av med ett slikt krus denna gangen e rimelig stor, då det sjelden e mange som finne på akkurat det … Å kommentera i blogg kommentarfeltet … 

 

Dei fleste tar seg ut på fjesbokå … Men, ikkje denna gangen … Ånei … Kun bloggkommentarer blir tatt med … 👍👍👍

 

Så gi gass … Sleng dåkke med, å vær med i trekningen av ett skremmande flott kaffikrus … Med min nydelige logo på … 

Nå e det konkurranse tid … Og igjen, trekning allerede ikveld klokkå ni … 

Jøje meg … 😀😀😀

 

 

Oppdatering : Kruset tar sjølsagt alle drikkende væsker, som kaffe, te, kakao, saft, melk, brus, juice, karsk, helsedrikker av alle slag, etc, etc … 😂😂😂👍👍👍

 

 

 

Ett lite gullkorn fra Mini’en …

 

Årets gullkorn fra Mini’en.. Det e vel ikkje så ofta eg har ett innlegg med i øvekant mye skrytefaktor i seg. Men når Mini’en kom skliande inn på badet på juleaftå, og får samla seg igjen itte forfjamselen av håndbrekksladden inn på badet. Så kikka han på Kånå så nettopp har sparkla seg ferdig og fått julaklærnå på seg …

Og sette opp nåken svære auger før han slippe følgande kommentar.

– Åhhhh… Så flotte du e mamma …

Tjera vena meg … Ikkje ett auga på badet va tørt. Og eg benytta sjølsagt anledningen te å minna Kånå på, ka hu alltid seie om sjølvaste Mini’en … ” Den der Fjotten der, han e som snøte ut av nasen på deg, Frode.. Og alt han gjør og seie, det tar han fra deg.

Forsåvidt, så komme den reglå som regel itte ein av Mini’en sine utallige rampastreker. Men då meina eg jo at sånne ufattelig varmande og tåredryppande sitater, bør bli tilskrevet samma kilden også. Nåke anna ville jo vært merksnodig, spør du meg … Hjølpe meg …

 

Kånå va ikkje enige … Ikkje litt eingang. Men, når eg spurte Kånå om når hu sist sa nåke i den duren, eller gjerna akkurat det samma f.eks, men te meg …

Då blei det stille …

 

For om eg sko nevna det førsta ordet Mini’en gjerna har tatt itte Kånå. Ett ord som eg faktiskt har fått høyra ganske så mye, og spesielt itte denna her skrivingå sette igang.

Ett ord eg nærmast med håndå på hjarta, kan gå god for at komme fra Kånå.

Så må det vær ordet …

” Dust …

 

Autopiloten …

 

Igjen, ein liten reprise fra tidligare … Om når man stola litt for mye på Kånemas Autopiloten … 

 

 

Eg vakna idag morgen med et svært flir om kjeften, garantert ett Jack Nicholson flir. Lika stort som kjeften te ein breiflabb, minst. For eg sko på jobb idag. Endelig va det mandag og ei heseblesande helg, med sutrande værsjuke ungar va over. For denna helgå va ufattelig tung å komma seg gjennom. Mildt sagt. Det e egentlig ganske så morosamt. For forrige uka va grusomt travel på jobb, så helgå va meir enn velkommen når fredagens innsats på jobb, va over.

Men allerede før klokkå 12 på lørdags formiddag, lengta eg tebake te jobb. Og den umiskjennelige følelsen av å gjera nåke fornuftigt. Istedet for å sysselsetta bortskjemte ungar, som kjeda seg heima.

Bare det å setta seg inn i lastebilen idag morgen, mens eg fyrte igang maskineriet. Det va nærmast som ein euforisk lykkefølelese, ilte gjennom både kropp og sjel. For all del, misforstå meg rett. Eg kosa meg heima med Kånå og Flokken, men eg e steikje glad for at eg har ein jobb å gå te. De seie jo det i deia her vanskelige tidene her på Vestlandet, sånn jobb messigt.. At man ska vær glad for at man har ein jobb. Og i dag va eg det, sprellande glad til og med.

 

” Sjøl det havet med varer som stod og venta på meg, la ikkje nåke dempar på gleden. Jaja, nåke småsvett og fortvila blei eg jo forsåvidt, men det gjekk seg te når varene va lasta.

 

Og når eg kom meg igang og fikk begynt å levera te kundene, så fant eg forsåvidt roen igjen. Det blir alltid litt hektisk om morgenen, før eg får oversikten og ser at eg sannsynligvis får plass te alt. Man kava seg opp med å sortera småpakker og ser nesten ikkje ende på det. Ivertfall ikkje idag siå det e snart skulestart. Så halve terminalen flomma jo øve av varer te alle skulane på rutå mi.

Men som sagt. Det gjekk seg te. Og når dei siste pakkane va levert, og eg snudde snuten heimover igjen. Då va eg jaggu meg rimelig fornøyd med dagen, for det hadde ikkje gått lukst te helsikke som eg hadde trudd.

Joda, klokkå blei nærmare 16:00 før eg returnerte mot byen, men alt va levert uten dei heilt store problemene. Så eg satt vel sikkert i min egen lille verden når telefonen begynte å vibrera iltert, der den lå på midtkonsollen. Det va sjølsagt Kånå som ringte. Hu hadde ringt litt tidligare og, men då sko eg akkurat te å levera hos ein kunde. Men nå hadde eg ingen unnskyldning, bilen va jo tom.

 

” Så eg tok anropet og slo på autopiloten. Den som ligge og murra i underbevisstheten og lagra viktige ord og setningar, så eg ikkje ska gå på ein smell. Når Kånå gjerna spør om eg høyre itte.

 

Og som passa på at eg svara nåkenlunde rett, når det blir stille i andre enden. “ Ja,ja … Mmmm … Ja, det vil eg tru … Nei, har du høyrt … Det e det galnaste … osv osv osv … ” Dåkke skjønne tegningen … Ein strålande egenskap å tilegna seg, om man bare passa på å ikkje la den ta overhånd. Då går man på ein smell uansett. Men eg følte det gikk greit idag. Eg huska ikkje ett pip av ka me hadde snakka om ittepå, men satt igjen med ein god feeling.

Det må ha vært ein god samtale uten for mange feil.. Eg satt ivertfall igjen med den følelsen. Det hadde ikkje vært nåken varslel lys som hadde gått av underveis, ivertfall.

Eg svinga innom terminalen og lossa bilen for innhentingar, før eg durte heimover og parkerte. Det kjentes på kroppen at eg hadde vært på jobb, men eg rusla nå ved godt mot inn dørå heima. Nå sko det bli godt å parkera i sofaen, få i seg litt middag og slenga beinå på bordet. Eg synast at det e heilt kurant at Fatter’n får nåken minuttar te å samla seg på, itte ein hard dag på jobb.

 

” Men … Nåken ganger går man på ein smell med augene på stilk, andre ganger nåke meir ubevisst men gjerna med ein viss mistanke.

 

Idag smalt det midt i fleisen som om eg hadde gått i ringen med Mike Tyson i toppform. Og gjekk på tidenes Knock Out itte 15 sekund. Gubbevaremegvel … Eg hadde ikkje meir enn lurt meg inn dørå heima, før Kånå røyk ut dørå i motsatt retning. Og eg va forlatt med kidsa resten av ittemiddagen. Kånå sko på shopping med Svigermor.

Eg stod jo der lika forbausa som ein Pandabjørns første møte med snø. Eg trur Kånå lukta luntå når hu såg reaksjonen min, før hu spurte om og ikkje hadde høyrt itte når hu ga beskjed på telefonen.

– Jojo, sjølsagt hadde eg høyrt itte … Tjera vena meg … Ka hu trudde da … Mumla eg fram … Mens dei siste restene av ansiktsfarge rant av som billig sminka. Herregud, eg holdt på å slå meg sjøl i skallen, øve min egen idioti. Som ikkje hadde fulgt bedre med på ka Kånå snakka om idag. Det e jo typisk at autopiloten ikkje va kalibrert, når Kånå ga sånne viktige beskjedar.

 

Og rett før Kånå sprang ut dørå, snudde hu seg og kikka på meg … Med eit svært flir om kjeften … Ett Jack Nicholson flir … Nesten lika svært som kjeften på ein breiflabb … Om ikkje større …

 

Karma altså ……