Søskenrivalisering – Ei ringeklokka, Heisknappen og Bilkjøring …

 

Det å oppdra barn kan nok som oftast opplevast som ein kamp, ein intens kamp om å holda følge med omgivelsane. Der småbarnslivet virkelig byr på utfordringer på løpande bånd, og ein strabasiøs hverdag kan nærmast ta motet fra einkvar forelder. Ein ting e på ein måte dei ordinære tingene som man gjerne forvente, når man får barn, slike saker og ting som liksom man vett vil dukka opp. Eller slike ting som man trudde man visste alt om, før man fikk barn, men som man oppdaga i ettertid, at man ikkje hadde den villeste anelse om, allikavel. Leggetid utfordringen, tre års trass, tidlige morgener f.eks …

 

Tre års trass vett du, det trur jo mange førstegangs foreldre at bare dukka opp i tre års alderen, og at i det sekundet barnet blir fira år, så e det over. Joda. Bare glem det. I tre års alderen så begynne barn å utvikle trass, for så å bruka det nesta tiåret, på e perfeksjonera det …

Enkelt og greit …

 

Men, e det ein ting som gjerna komme overraskende på foreldre, ittekvart som man gjerna fylle på Flokken sin med flere barn, så e det søskenrivalitet … Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare … E det nåke som kan fyra opp ein heim som gjerna ligge bada i idyll og harmoni, ein heim som har funnet ein sjelden luka med ro i hverdagen, så det akkurat det. Den største utfordringen med søskenrivalisering, det e at man aldri vett når, kor eller koffår, det oppstår. Det e komplett umulig å forutse, forebygga eller komma foruten akkurat detta fenomenet. Eg trur at ska man komma seg gjennom småbarnslivet uten søskenrivalitet, då må man stoppa med eit barn, ferdig snakka …

 

” Men, har man fått ett barn, så vil som regel dei fleste foreldre gi barnet sitt ein bror eller søster, og glede seg grenseløst øve kor kjekt det ska bli, at barnet ska få seg ein lekekamerat …

 

Joda, for all del. Dei fleste søsken vil ha mange fine og koselige lekestunder, opp gjennom årene, kor de leka sammen i frydefull harmoni te foreldrenes store lykke. Men, det e dei gangene når søskenrivalisering slår ut i full blomst, at man somme ganger virkelig lura på ka i all verden man tenkte på, når man skapte eit barn te. Eller tre, Som her i heimen, og nå holdt eg jaggu meg på å skriva ein gang, men det skjer fanken meg kvar gang, uten unntak. Når me gjerna sitte å spise middag i ro og fordragelighet, for ein sjeldens gang skyld, så ringe det på dørå … Herreguuud … Gafler, knivar og matrester flyr vegg i mellom, tre barn flyr opp fra stolane sine, som skutt ut fra ei kanon …

 

Før de flyr lavt øve gulvet og rundt bordet, det e trangt i trappå, så det gjelde om å komma først inn i den. Klara man ikkje det, har man som regel tapt. Sistemann inn, har som regel innsett det og stoppa opp midt i trappå, før ein symfonikonsert av gråt tar av … 

 

– Det va miiiiin tur nå, uuuuææææ… !!! Kauka gjerna Mini’en ut, som den tapande ringeklokke døråpnaren han blei. Han i Midten og Litlajentå e fortsatt på vei nedover siste del av trappå, og me foreldre oppe ved middagsbordet, me sitte med hjarta i halsen. Det smelle te nede i gangen, når Han i Midten gjerna tok innersvingen på Litlajentå, og sendte hu lukst i veggen. Jentå begynne sjølsagt å hylgrina. Kaoset e komplett når Han i Midten åpna dørå, kor den som ringte på står skrekkslagen å bivåne ett crescendo uten like. Ett scenario som gjentar seg kvar einaste gang det ringe på dørå.

 

” Ein gang vant Mini’en med god margin, og sa stolt som ein hane, te ein sånn dørselgar som stod utenfor. – Ed vant. Ed vant skikkelig godt, altså … Han flirte godt då, når eg informerte om den interne rivaliseringen i heimen, te han her selgaren … 

 

Eller f.eks, når man går rundt på Amanda Senteret, og har ein tilsynelatande god dag på senteret, kor Flokken har oppført seg eksemplarisk. Før man stille seg opp foran heisen, intetanende om dramaet som snart ska dra seg te. Der Litlajentå flyr inn i heisen som ett prosjektil og nærmast trykka på “1”, før alle har kommen seg inn i heisen, vel vitande om at det va Mini’en sin tur. Litlajentå står med ett svært flir om kjeften, når Mini’en oppdaga at hu har trykka. Jack Nicholson fliret. Mini’en eksplodere i ett reinspikka inferno, som alle som sitte i kafe’en foran heisen garantert får med seg, der han sprette illsint opp og ned, nett som Karl fra Mot i Brøstet … 

 

Heile heisen rista av krigsdansen, trøst e fånyttes, men man ende som regel opp med å ta heisen opp og ned igjen, slik at Mini’en ska få trykka. Då går gjerna Litlajentå ut i full fistel, fordi Mini’en har fått trykka ein gang meir … 

 

Og man rase ut dørene på Amanda Senteret te slutt, mens ei kaukande Litlajentå gråte sine bitre krokodilletårer, og andre foreldre kikka på oss med forakt i blikket. Stakkars jentå, liksom. Som ikkje fikk trykka på knappen i heisen, ka slags foreldre e detta da !? … Jøje meg, altså. Det gikk litt inn på meg i starten når slike anfall oppstod i full offentlighet, men itte som årene har gått, så lar eg bare notå gå og bryr meg rett og slett nada. Folk får tru ka de vil, for eg vett ka som skjedde i forkant. Kanskje, så har man ridd av stormen borte med heisen, men e nødt te å handla litt inne på Obs’en. Og som foreldre, så e det komplett umulig å huska kim sin tur det, eller ikkje e, te å kjøra vognå … 

 

” Nåke som begge dei to minste, sjølsagt meina de har full kontroll over, og begge har alltid rett om at det sin tur. Det e og ein av årsakene, te at Kånå forsåvidt stort sett handla aleina, der konserten raskt kan overdøva ett jagarfly som bryte lydmuren, glatt …

 

Tjera vena meg … Og te slutt, som ein grand finalè. Bilkjøring, forsete og musikkvalg. Herreminguuud, altså. Nå e det sjelden det e den heilt store utfordringen siden halvparten av Flokken sitte i bilsete eller pute, men Eldstemann og Han i Midten har hatt ein del episoder. Men, akkurat i detta tilfellet, så trur eg ikkje at det e så kjekt å sitta fremme, som e den største drivkraften te rivaliseringen. Eg e ganske sikker på at det ei meir vissheten om at broderen, han må sitta i baksetet trødd inn i mellom to trange barnaseter, som e brenselet te rivaliseringen. Og nytelsen handla meir om å visa sin bror, kor god plass det e framme … 

 

Men, musikkvalg, det e jaggu meg på full gang fremover, som ein stor rivaliseringssak mellom alle søsknene, når me ska ut på ein biltur lengre enn fem minutt … Mini’en vil høyra Dyreparken cd’en, Litlajentå har dilla på eMMa og Happy, Han i Midten og Eldstemann har vel muligens ganske lik musikksmak, men ska aldri høyra samme sangen. Begynne detta scenarioet å utarta seg, då har man ett fullkomment kaos, som meir eller mindre e komplett umulig å løysa …

 

” Foruten å enten skru det man høyre på opp på full guffe, eller slå all musikk lukst av, slik at ingen får viljen sin. Men, skrur man av musikken, så må man høyra på alle mishagsytringane te alle parter, resten av bilturen …

 

Så det blir som regel musikk på høgt volum, ein fantastisk opplevelse om Mini’en vinne og – Orang, orang, orangutang … Runga i kupe’en, te full allsang … Det e aldri så gale at det ikkje e godt for nåke, for det blir jo mye latter og glede i bilen, når Dyreparken cd’en med sine slagere, mana te litt allsang i bilen. Heilt te me nærma oss ein plass kor me ska stoppa, då e dei to eldste rimelig kjappe med å stoppa både musikk og allsang. Slik at me ikkje skjemme oss ut for alle og einkvar …

 

Eg vett ikkje, og e definitivt ikkje nåke ekspert på søskenrivalisering, men at det forekomme i de fleste og de beste hjem, det e nok heilt sikkert … Og at det har sine fordeler og ulemper, det e nok heva øve ein kvar tvil. Eg trur det e viktig for barn å få ordna opp i slike disputter selv, så får me foreldre bryta inn når det ikkje går. 

 

Det har nok mye med å læra seg å håndtera slike situasjoner, når de blir eldre, som at det har med å utvikla sin egen personlighet.

 

Og ikkje minst med å skapa relasjoner mellom kvarandre som søsken. Det e nok viktig å læra seg at man somme ganger må gis seg, mens andre ganger går man av med seieren, om argumentene e rette eller gode nok. På ein måte … Men, herreguuud … Det kan virkelig tæra på oss foreldres energikilde og tålmodighet, når slike rivaliseringer slår ut for full blomst. Det e ihvertfall heilt sikkert … 

 

Jaja … Goe kvelden, Folkens … =D 

 

 

 

 

Dei små Episodane med Ellevill galskap …

Tiden går e det mange som sier, men tiden den kommer meina Kineserne … Alt handla vel om kossen man ser på saken … Her ett bilde fra ei svunnen tid, fra når eg og Kånå va på Rhodos for første gang sammen. Mange i Haugesund kjenne gjerna igjen Capsen min, der eg løp rundt i sentrum og leverte pakker for Linjegods, den va ikkje så kvit og fin, itte ei stund … =D

 

Det e merksnodig kor fort tiden går når man virkelig har det travelt i heimen, då kan to uker jaggu meg fly forbi som ett supersonisk jetfly, på null komma niks. Og plutselig står man midt i stugo, å lura på ka i all verden som har skjedd, dei siste dagane. Slik har det på ein måte vært her i heimen, den siste tiden, kor begivenhetane meir eller mindre har stått i kø. Det har vært travelt på jobb, travelt i heimen, travelt overalt. Såpassa travelt har det vært, at eg nærmast ikkje har fått lukka opp laptopen, for å holda denna famøse bloggen oppdatert. Men, jøje meg. Sånn e det i småbarnslivet. Somme ganger flyr livet forbi netthinnnene, og man må bare holda seg fast i karusellen …

 

Ein karusell som te tider speeda opp tempoet te uante hastigheter, sånn at uker og dagar rase forbi, mens man tviholde seg i setet på livets runddans … Ein dans som man aldri heilt vett når vil ta seg ein liten pust i bakken …

 

Men idag, så hoppa eg av i ein sving når hastigheten sank betraktelig, og eg såg muligheten for ett lite friminutt, der eg rulla bortover gulvet fra gravitasjons kreftene. Kånå tok med seg Småtrollene i selskap slik at eg sko få litt arbeidsro, her i heimen. Arbeidsro, det e ett snodig begrep, sånn egentlig. I mitt yrke som distribusjons-sjåfør, der e det rett og slett ett “ikke ord”, ett begrep man ikkje vett at finnes, på ein måte. Egentlig her i heimen og. Det finnes fanken meg ikkje ett sted igjen, kor ein stakkars Fatter’n kan lura seg vekk, for å få nåken få minuttar med “arbeidsro”. Sånn med tanke på mange ting, faktisk …

 

” Av og te, så tar eg meg sjøl i å lura kraftig på kossen i all verden eg har funnet tid, te å skriva denna bloggen, sånn egentlig … Der jobb, hverdagen og familie kombinert med tilgjengelig tid, nærmast ikkje strekke til …

 

Det e vel gjerna slik, at når dei små episodane med ellevill galskap oppstår i heimen, så slår det kreative senteret i hjernebarken inn, og tar over te Fatter’n har skrevet seg tom. Då kan eg vel gjerna skriva kor som helst, og ensa gjerna ikkje det som skjer rundt meg. Andre ganger oppstår det gjerna ett euraka øyeblikk i lastebilen, når eg e på jobb, og underveis mellom to leveringer. Som oftast stoppa eg opp og skrive ner tankane eller ide’en som åpenbarte seg, for sjølsagt vett eg at den som regel har forsvunnet fra hjernebarken, når eg komme heim fra jobb. Då e det viktig å skriva ner nåken stikkord, sånn at eg kan ta opp igjen den tråden, seinare … Når eg får tid …

 

Derfor, så blei eg egentlig ikkje så overraska når eg åpna den notsiblokkå idag, og fant mengder av tankar og ide’ar som ikkje har blitt gjort nåke med. Hjølpe meg, der va det jaggu meg nok stoff te å gjerna holda meg sysselsatt i minst to uker, om ikkje meir …

 

Som f.eks det med søsken-rivalitet, som va stikkordet som stod øverst, og sikkert e skreven ned for lenge siden. Med understikkordene Amandasenteret, heis, knapp, ringeklokka, først, trapper, bil, sitte fremme, sitte bakerst og etc, etc, etc … Det va så mange stikkord bare på førsta sidå, at eg kunne jo sikkert skrevet tre-fire innlegg, kun fra den siden der. Forbløffelsen øve å finna omtrent tjue sider te, med tettskrevne stikkord fra diverse hendelser, den va nærmast i øvekant sjøl for meg. Der eg satt å henta frem hendelsene fra langt bak i hjernebarken, mens eg humra stille for meg sjøl, og lurte på koffår i all verden eg aldri har gjort nåke meir med detta, sånn egentlig …

 

” Løysningen på det mysteriet va ikkje så vanskelig å gripa fatt i, med tanke på den strabasiøse hverdagen den siste tiden. Tjera vena meg. Eg e jo først å fremst ikkje nåke fulltids blogger, men først og fremst Pappa, Livspartner og Yrkessjåfør …

 

Man må prioritera i rett rekkefølge, når man har ein slik kabal som må gå opp, om ikkje så trur eg kjapt det ville blitt tjue sider te. Tjue sider med ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, som verbalt høvla øve Fatter’n, om alt han sko hatt gjort, men som ikkje har blitt starta på ein gang … Så idag, då tenkje eg det e på tide å gripa litt fatt i denna notisblokkå, siden Kånå har innvilga nåken timar med “arbeidsro”. Slik at Fatter’n sko få jobba litt i ro og mak med ett prosjekt han har på gang, ett prosjekt som virkelig e ei utfordring, spennande og ein kraftig tur ut av komfortsonen … Igjen …

 

Men, som mange kloke mennesker tidligare har sagt, det e ute av komfortsonen ting skjer, og gjerna legge grobunn for utvikling. Både den eine eller den andre vegen …

 

Ingenting e spikra i stein om detta prosjektet, men at det e ein liten stor mulighet, det e det liten tvil om. Meir om detta prosjektet, det har eg ikkje å sei før eg forsåvidt kan gjør det, og ting e hundre prosent på plass. Spennande tider, det går det ihvertfall i mot for ein Fatter’n med kronisk forbedringspotensiale, skrivekløa og som har ein tendens te å rota seg opp i saker og ting, som egentlig ikkje sko vært mulig. Men, som har manifestert seg foran meg, mye på grunn av denna artige lille famøse bloggen min …

 

” Så følg med fremover, Folkens. Plutselig. Og seinare idag, så komme det nok ein liten epistel fra denna notisblokkå mi, kanskje om akkurat søsken-rivalisering … Just wait for it …

 

 

Tights med Antiskli, nok ein Joggetur og ein Clutch te besvær …

 

Itte søndagens joggetur, så hadde eg ein kropp fra lysken og ner, som meir eller mindre va i fullt opprør. Det svei og verka i muskler og sener, som eg nærmast ikkje visste eg hadde ein gang, og jobbhverdagen blei som ett åtta timers opphold i torturkammer. Bare det å jumpa ut av lastebilen når eg sko levera hos ein kunde, sendte lyn og torden gjennom legger og lår, mens stumpen virkelig ga beskjed om kor den va, på sett og vis. Heldigvis ikkje så gale som den gangen Svoger min lurte meg ut, på ein “liten” laaaang sykkeltur, kor eg måtte ha ein badering under rævå i lastebilen, for å i det heila tatt kunna gå på jobb …

 

Men, eg visste jo det ville komma, så eg kan hverken klaga eller sei eg va heilt uforberedt, på detta scenarioet, med ømme og hverkande muskler. Det e nok ikkje optimalt sånn helsemessig på kort sikt, men aller høgst nødvendig, om man ser litt langsiktig på det …

 

Det e heilt normalt å få ein reaksjon fra kroppen, når den plutselig blir utsatt for belastninger, som den ikkje har kjent på lang, lang stund. Jauda, man kunne nok tatt det litt roligt i starten, og gitt legemet utfordringen nåke meir gradvis, men på den andra sidå, så e sjokkmetoden grei den og. Det ska jo gjør litt vondt å trena, og det e som på mange andre områder i livet, utenfor komfortsonen ting stort sett skjer. Og, itte denna sjokkterapien på søndag, så va det egentlig meiningå eg sko vær med naboen på fotballtrening på tirsdags kvelden, men når klokkå nærma seg avgang, kjente eg på beinå at det ville vær umulig å gjennomføra.

 

” Fotballtrening med to bein som knirka og knaka, og sendte illesvarslande lyn av smerte te nervesentralen, for kvart skritt eg tok. Det frista lika mye som isbading, enkelt og greit …

 

Bror min hadde fått med seg detta joggeprosjektet mitt, itte å ha lest blogginnlegget på søndag og ville vær med. Så ein liten tanke strauk gjennom hjernebarken tirsdagskvelden, for det kunne jo vær greit å jogga litt med ein i den andre enden av formskalaen, enn naboen, som i forhold te meg heilt klart fremstår som ein topptrent atlet, av ypperste klasse. Mens bror min, muligens e meir på mitt nivå, eller verre, tenkte eg. Forhåpentligvis ein god del verre. Så eg takka ja te invitasjonen fra bror min, om ein liten joggetur på onsdagskvelden, med forbehold om at legemet forsåvidt fungerte.

 

Og, når onsdagen kom så kjentes det virkelig mye bedre ut, enn dagen før, på jobb hadde det gått sånn måtelig bra og dei verste smertetoktene hadde begynt å gi seg.

 

Litt stiv og støl det va eg jo ennå, men ikkje verre enn at det sikkert ville gi seg, med ein rolig start. Men, det har vært andre utfordringer enn bare legemet, som på ein måte har dukka opp med denna plutselige trangen, te å komma seg i litt bedre form. F.eks denna treningstightsen som eg handla inn dagen før detta mosjonsløpet me hadde meldt oss på for nåken år siden, som på ein måte må væra nåke av det mest tettsittande plagget, eg nåken gang har tredd på meg. Eg må ha vært nåke større i omfang den første gangen eg brukte den, for eg sleit ikkje lika mye på søndag, når eg drog den på …

 

” Men, straks den va på så dukka ett anna problem opp, for kor i svarte, salte bananer gjør man av “hagaslangen”, med ett sånt tettsittande plagg på seg. Ett plagg, som liksom ikkje lot så mye vær igjen, te fantasien …

 

Herreguuuud, altså. Eg ska la det vær opp te fantasien hos nåken og einkvar, akkurat det med å finna ut kor eg gjorde av den. Behagelig, det va det uansett ikkje, men høgst nødvendig. Ein anna ting eg ikkje heilt forstod med denna tightsen, det va nåken striper med gummi lika over knærnå, nett som sånn gummi ungane har under sånne antiskli sokker, som de gjerna bruka dei første årene. Eg ville jo sagt at slike antiskli striper av gummi, dei burde passa bedre under stumpen, sånn at når eg med bein av gele og ein blodsvett kropp, ikkje sklei av setet når eg sko kjøra heim, fra bror min …

 

Men, ett stykke ut i joggeturen med bror min på onsdag, så løyste den undringen seg av seg sjøl. For litt ut i løypå fant eg ut at hverken kropp eller sjel, forsåvidt hadde fått nok restitusjon, itte søndagens famøse jogge(tor)tur.

 

Og eg måtte stoppa opp for å ta ein liten pust i bakken, sank litt ned på huk, bøyde meg fremover og satte hendå lika over knærnå, mens eg heiv itte pusten. For denna thigtsen e jo glatt som ein curlingbane, sikkert for å skapa lavest mulig luftmotstand når man flyr lavt øve terrenget, ikkje at det hadde nåke merkbart virkning for meg. Men, gummistripene lika øve knærnå gjorde at eg stod fjellstøtt i hvileposisjon, kor hendene hang som limt fast istedet for å skli rett av. Jøje meg, tenkte eg for meg sjøl og nevnte det for bror min, at jaggu meg har de tenkt på alt, dei som har produsert denna tightsen …

Han flira godt då, han der bror min, som absolutt ikkje såg ut te å vær i samme form, eller verre enn meg. Der han jogga lett rundt meg i ring, lett som ei fjør, og såg skremmande sprek ut …

 

” Eg vett ikkje, men eg fikk visse assosiasjoner te den gangen Svoger min sykla opp ei tøff kneik, under sykkelturen vår, bare for å komma ned igjen å spør om det gikk bra.

Ikkje bare ein gang, men to. Faktisk …

 

Ein anna ting, som på ein måte ikkje akkurat va optimalt, med tanke på jogging. Det må væra joggeskornå mine. Ett par joggesko som eg fikk av far min ein gang, itte de hadde vært på ferie i Brasil. For all del, de e veie nærmast ingenting, e behagelige å ha på seg, men har nok muligens sett sine beste dagar, der de begynte å gå lett i oppløsning underveis på turen med bror min. De kunne nesten minna litt om dei joggeskornå me fikk utdelt på rekruttskolen, under førstegangstjenesten min, som sprakk lukst på midten og delte seg i to lika over vristå under ei fotballøkt, ein ittemiddag …

 

” Så nye joggesko kunne nok vært ein ide, sjøl om eg neppe trur det e der skoen trykke, sånn med tanke på resultat eller prestasjon. Gudhjølpe meg, det va faktisk ein glitrande ide te ka eg kan ønska meg te bursdagen, faktisk …

 

Eg komme jo aldri på nåke som helst, når Kånå lura på ka eg ønske meg, så der fikk hu jaggu meg ett godt tips. Tjera vena meg, det må vær første gang på mangfoldige år, at eg forsåvidt har kommen på nåke å ønska meg. Kudos te meg sjøl, rett og slett.! Men, me va altså kommen oss litt over halveis, eg og bror min, når han tok nåken piruetter rundt meg. Der eg stod med hendene på antiskli gummien, og innsåg at bror min absolutt ikkje va hverken i samme form, eller verre. Men, faktisk i ein god del bedre tilstand, enn det eg hadde trudd, sjøl om joggeskornå mine heilt klart ikkje spilte på lag …

 

For all del, eg ska ikkje legga skyldå på skornå, det e nok heva øve einkvar tvil, at min form har ett ekstremt forbedringspotensiale. Større enn eg hadde trudd, måtte eg ergelig innrømma for meg sjøl …

 

Itte fire kilometer, så lugga det kraftig både på fremsiden og baksiden, av leggane. Høyre rumpeskalk verka som besatt, og antiskli gummien blei flittig brukt, der eg litt for ofta måtte ner i hvilestilling. Pusten va forsåvidt bedre enn på søndag, det va muskulært eg sleit på onsdag, der eg te slutt klarte å komma meg i mål heima hos bror min, kun på viljen. Bror min inviterte inn på ett glass saft, kor Kånå hans som satt å strikka i sofaen, forsåvidt blei nåke forbausa øve at me va så kjapt tebake. Me satt å snakka litt om laust og fast, drakk litt saft før eg fant ut det va på tide å komma seg heim, eg sko jo innom butikken å handla litt for Kånå …

 

” Men, herreguuud … Det va jaggu meg rett før eg tippa lukst øve stuebordet deiras, der begge leggane ga itte når eg reiste meg, som to pilråtne gjerdestolper fra nitten pil og bue …

 

Eg holdt nesten på å skriva at eg hinka meg ner trappene og ut i bilen, men eg kunne jo ikkje hinka eingang, for det va jo lika forbanna vondt i begge beinå. Å trø på clutchen va jo som å dyppa foten i skoldande vann, kvar gang eg måtte gira, og bilen gjorde jo ett kraftig jump kvar gang eg slapp den, av rein og skjær lettelse.

 

Det va såvidt eg skippa heile handlingå for Kånå, men me måtte jo ha brød te torsdagen, så det va ingen vei utenom der eg subba gjennom butikken, med ein merkverdig svingande gange …

 

Og når eg kom heim, så va det bare å tappa i badekaret med så varmt vann som eg turte, for å moa opp musklene litt. Torsdagen og dagen idag, blei som mandag og tirsdag på jobb, med smertegrimaser øve ein lav sko. Men … Det ska vel gjerna gjør litt vondt å komma seg i bedre form, og om det e sant, så e eg definitivt på rett vei. Det e ihvertfall heilt sikkert …

 

Goe kvelden, Folkens, eller god morgen … Alt itte som det passa seg …

 

 

 

Joggeturen …

 

Eg har fått nåken sånne sprø innfall i voksen alder, som innebære temaet om å komma seg i litt bedre form, sånn med jevne mellomrom. Somme ganger går det over av seg sjøl, før eg får gjort nåke med det, andre ganger hive eg meg ut i det med full innsats. Ingenting ska gjerast halvgjort, på ein måte. Men, det e jo som oftast nåke sånt som skjer. Eg går knallhardt ut i ett par uker, og ende opp som ett slakt itte kun kort tid. Lysten, motivasjonen og den nyvunnet treningsiveren, den forsvinne som dugg i plettfritt solskinn. Fordufta fra hjernebarken frem te neste påfunn dukka opp, og samma greiå gjentar seg …

 

Ein gang, under ein mildt sagt våt sammenkomst, hos den eine naboen her me bor, så våkna eg opp te meldingen om at då va alle påmeldt. Påmeldt te ka, det huska eg ikkje det spor av …

 

Men, eg fikk ein uggen følelse når eg kom opp te frokostbordet, og Kånå spør om eg sko kjøpa meg sånn løpetights nå, mens hu blinka lurt te meg. Jauda, me hadde visstnok meldt oss på ett mosjonsløp her i byen, og hadde lagt store planer om treningshverdagen fremover. Tjera vena meg … Men, me fullførte heile gjengen, og alle nådde målet om å komma i mål, under ein time. Eg va sist i mål av oss naboer, med halvanna minutts margin, te målet me hadde satt oss. Aldri har eg vært meir ødelagt, enn underveis og etter det løpet der. Eg minnast at eg sko spurta dei siste meterene før mål, og ga alt, men uten at eg så mye som auka farten, i det heila tatt …

 

” Ein anna gang, så sko eg begynna å spilla fotball igjen, og drog frem fotballknickersen fra innerst i skapet, og tok ett prøvebøy itte eg fikk den på meg. Og endte med unison krampelatter fra både Kånå og Flokken, når knickersen sprakk med ett durabeligt smell …

 

Nåken fleire innfall har det og vært dei siste årene, stort sett med samme resultat, kvar einaste gang. Eg klara aldri heilt å fullføra dei treningsmålene, som eg bestemme meg for. Men, på syttende mai så hadde me det eina naboparet på middag, og hadde oss nåke godt i glasset, når ungane va i seng. Og litt ut på kvelden, så endte eg opp med å nevna at eg godt kunne tenkt meg, å begynna å jogga litt igjen. Siden naboen e ein som har klart å holda seg litt i form, itte detta mosjonsløpet, og forsåvidt har løpt halvmaraton i ittetid. Det e alltid lettare å få gang på slikt, om man gjerna har ein som pushe seg litt, og han kunne sjølsagt gjør ett forsøk, på å få meg i form …

 

Og idag, så kom meldingen fra naboen, ein sindig kar fra Ålgård, som alltid har ein lur kommentar på lur. Løping klokkå 18:00 ? , spurte han. Gulp, tenkte eg, nå e det ingen vei utenom, rett og slett, det va bare å hoppa i det.

 

Eg fiska frem treningsklærnå som eg handla inn te mosjonsløpet, klær som bare har blitt brukt ein gang, eller kanskje te nøds to. Eg stilte meg opp foran speilet nede i gangen, tok ett bilde, og tenkte det va best eg takka alle dåkke leserar her på bloggen for innsatsen. Sånn i tilfellet denna joggeturen fikk verst mulig utfall. Mini’en kom luntande forbi og spurte ka eg sko, så eg svara jo som sant va, at eg sko trena. – Ska DU trena, Pappa ? Spurte guten, mens han satte opp eit mildt sagt forbløffa andletet. Herreguuud, va det liksom så lite sannsynlig, at Fatter’n sko trena litt ??? Gudhjølpe meg …

 

” Så fikk eg litt panikk, når klokkå nærma seg 18:00 og eg ikkje fant joggeskornå, og begynte ein leiteaksjon av sjeldent kaliber. Før Kånå kom ner å fiska de frem fra skapet i gangen, på to sekund, som va nok ett bevis på at eg ikkje kan leita …

 

Eg rusla ut å møtte naboen her ute på tunet, før me jogga avgårde, mens eg hutta med neven te Kånå som stod på terrassen å filma. Får væra måte på, altså. Naboen informerte meg om planen, som va løping i 4 minutt så ein liten pause, før me gjentok detta fire ganger. Nåke som eg forsåvidt tenkte høyrtes øvekommelig ut. At me liksom jogga rett inn i byggefeltet ved siden av rekkehuskomplekset, det føltes mindre komfortabelt, all den tid eg gjerna ikkje følte meg heilt lur, i denna treningshabitten. Jaja, det fikk nå bare stå te, tenkte eg for meg sjøl. Og gleda meg allerede te dei fira minuttene va over.

 

Me røyk lukst gjennom detta feltet, for under ein undergang og fortsatte mot neste byggefelt. Når me hadde løpt gjennom neste bygggefelt, så nærma oss undergangen med innfartsvegen …

 

Der traff me tydeligvis på nåken som kjente meg igjen, og som forsåvidt kommenterte detta inne på Facbook siden. Eg begynte å lura litt på kor lenge fira minutt liksom va, for det måtte nå ha gått fira minutt nå snart, der me løp under innfartsvegen mens pusten begynte å gå tungt. Eller, ikkje akkurat tungt egentlig, bare fryktelig fort, kanskje. Men, det va naboen som hadde klokkå på armen, så eg rekna nå med at han ga beskjed, sjøl om ein pause va etterlengta, for lenge siden. Te slutt så kom me te ett punkt, kor eg egentlig nesten ikkje haddde meir å gi, sjøl om det sikkert hadde gått i ett bedagelig tempo …

 

” Det e då naboen slippe bombå, nesten oppe med Jysk. – Ja, eg tenkte me starta her eg då, også løpe me tebake mot Skåredalen, sånn ca te den broå. Så gjentar me det fira ganger …

 

Herreguud … Hadde me ikkje begynt ennå eingang, tenkte eg nærmast i sjokk, men gjorde så godt som eg kunne for å skjula det. Det va ca ein kilometer te den broen, fortsatte naboen, og tenkte me kunne finna ut kor langt og ka tempo eg orka, første gangen. Eg, eg tenkte egentlig allerede på, om eg forsåvidt bare hadde ork te å jogga heim igjen, der eg stod å higra itte luft. Men, kunne jo sjølsagt ikkje sei nåke te naboen om det. Første gangen gikk forsåvidt lettare enn eg hadde trudd, men sleit godt med pusten heile turen. Under pausen, så informerte naboen meg, at han tok nå av i sitt tempo, åsså fikk eg liksom finna det tempoet eg følte va rett …

 

Toskjen som eg va, så forsøkte eg jo å holda naboen sitt tempo, dei første hundre meterene, men det fant eg raskt ut at va galskap. Om eg ikkje ville lukst på akutten, va det best å senka tempoet …

 

Pusten gikk som ett uvær, og eg kom liksom i hug ein sang av Sondre Justad, der eg dundra fremover. Riv i hjertet, begynte å gå på repeat oppe i hjernebarken. Og gu som det reiv. Men, av alle andre grunnar enn det han Sondre synge om. Eg kom nesten tebake te der me hadde starta, når naboen kauka at det va stopp. Forbanna greier også, tenkte eg. Hundre meter te, så hadde eg greid å komma tebake te utgangspunktet. Om eg va nåke sleten itte første turen, så gjaldt det dobbelt opp nå, der eg stod å hiksta itte luft, itte den andre turen. Tredje turen huska eg meir eller mindre lite av, bare at beinå begynte å bli tunge som tømmerstokker …

 

” Eg stod der å tenkte før den fjerde turen, at det hadde vært mye meir logisk å løpa heimover nå, denna siste turen. Istedet for lengre vekk fra rekkehuskomplekset våras, som me sko te å gjera nå …

 

Pausen va over kauka naboen, nå va det bare å gi på for eg trengte jo ikkje spara på kreftene lengre, siden det va siste turen. Jammen for helsikke da mann, tenkte eg. Me ska jo heim ittepå fra der nedenfor Jysk, brenne eg alt kruttet nå, så ville naboen bli nødt te å bæra meg heim. Poff sa det, så fauk naboen avgårde, og eg heiv meg på. Det va tungt nå. Skikkelig tungt. Det reiv ikkje i hjarta meir. Hjarta hoppa og spratt, og dunka som besatt inne i brystet, man kunne nesten sjå kossen det pumpa, utanpå t-skjortå. Lårene begynte å fyllast med melkesyra, og blei tyngre og tyngre for kvart skritt.

 

Men, eg bestemte meg for at nå sko eg jaggu meg nå det punktet, kor me starta denna galskapen, slik at eg virkelig nådde det målet ihvertfall …

 

Eg ga på alt eg hadde dei siste hundre meterene, men strengt talt, så trur eg ikkje det raskare. Om det va naboen som va litt snillere med tiden, eller om eg virkelig nådde målet mitt, det ska væra usagt. Det som forsåvidt dundra rundt oppe i topplokket mitt, det va kossen i all verden eg sko komma meg heim, itte den siste kraftanstrengelsen. Men, det gikk på ett vis det og. Det va bare å bita tennå sammen, og trø på det eg klarte. Me tok ett par ekstra pauser, under joggeturen heim, om ikkje me hadde gjort det, trur eg ikkje detta innlegget hadde blitt skrevet. Kånå va ikkje heima når me kom inn på tunet, så eg stod å strekte litt ut i carporten, før naboen rusla heim …

 

” Og eg kunne endelig åpna dørå heima, og sank sammen som ein halvtom mjølsekk, rett der på gulvet i gangen. Og tok detta etter bilde, som e øverst …

 

Eg vett ikkje, men det e vel gjerna ikkje vanskelig, det å sjå forskjellen på dei to bildene. Før bildet, det e vel gjerna av ein muntert bedrøvelig fyr, som forsøke å se positivt på saken. Mens etter bildet, det e vel av ein fyr som gjerna ikkje heilt trur det han kjenne, der det verke i både hjarta, kroppen og sjelå, itte ein påkjenning den ikkje har kjent på lenge …

Men, eg får tru på det som man lese om det med trening, nemlig at det stort sett blir litt verre, før det blir bedre …

Og denna gangen så ska eg jaggu meg stå på, slik at eg komme meg litt inn i detta trenings moduset. Ikkje for å få nåke sumarkropp, eller gå ner nåken kilo, sjøl om det gjerna trengs. Men, rett og slett fordi det e på tide eg komme meg i litt bedre form, slik som eg gjerna va i mine yngre dagar.

Den gangen eg stort sett trente tre ganger i ukå, pluss gjerna ein kamp i helgen …

Det blir garantert ingen føljetong, som dåkke ska få følga med på. Men, det kan fort dukka opp ett innlegg og to, om kossen denna greiå forløpe seg, vil eg tru …

Goa Nattå, Folkens … Og sov godt.. =D

 

 

Sommarfuuuuul, sommarfuuul – Litt om Talefeil, hos dei Små …

 

Me va i foreldresamtale i barnehagen her ein dag, og snakka litt om Mini’en, som snart ska ta skrittet inn i skoleverdenen. Og de kunne nærmast ikkje fullrosa guten nok, der han va ein aktive, smilande og pliktoppfyllande gutt. Ein kar som ofta va “limen” i leken, og dro med seg inn dei som gjerna ikkje heilt va med i lek, ein inkluderande og snill gutt rett og slett. Det einaste som gjerna kunne følgast litt med på, det va denna smått sjarmerande barnetalen, som han ennå har ett snev av …

 

Mini’en hadde vann i det eina øyra ei god stund, før me fant det ut, og når han tok mandlene så satte de også inn dren i det øyra …

 

Dermed så har nok guten hatt ein god del redusert hørsel, på detta øyra, og ikkje heilt høyrt det samma som oss andre. Og då fikk me visst ofta slike små sjarmerande talefeil, og at han har beholdt de litt lengre enn sine søsken, kan vel tilskrivast akkurat detta, det meinte både legen og ikkje minst Hansi i barnehagen, ihvertfall. Det va ikkje store bekymringen, men det ville nok væra greit å fylla med litt. Både Han i Midten, Litlajentå og Mini’en har slitt litt med detta …

 

” Mens Eldstemann, han snakka reint nærmast før han va to år, gikk når han va 9 månader og formulerte avanserte setningar, lenge før han egentlig burde ha gjort det …

 

Det lilla unntaket av ein sedvanlig sak, her i heimen våras. Ett lite vidunderbarn, på ein måte. Men, talefeil e som oftast sjarmerande, når dei små vokse te, om det bare e det rette bokstavane, når sant ska seiast. Og Litlajentå våras va ikkje nåke unntak. Me har opp te fleire ganger blitt sjarmert i senk av hennas vetlevaksne utsagn, kryddra med vokalar og konsonantar som kom litt i hytt og pine. Men nåken ord, må eg få sei at gjerna ikkje passa heilt samen, når ei tale yre, vetlevaksen og nysgjerrige litå tulla som va tre år, og hadde ett lite snev av talefeil …

 

F.eks så hadde F ein tendens te å bli te P når de kom foran diverse vokalar og konsonantar. Som oftast gikk det jo fint (pint), og me syntes jo hu va flinke (pinke), som prøvde …

 

Men så va det dei her i utgangspunktet uskyldige ordene då, som fikk ein “litt” anna betydning, bare pga ei litå jenta sine “sjarmerande” talefeil. Eldstemann hadde f.eks store problemer med å forstå koffår han absolutt måtte sei Svalereir, istedet for “fugle”reir, når me va i Danmark ein sumar. Og Svaleungar istede for “fugle”ungar, for han kunne jo ikkje vita om det va Svale, Stær ellår Stork. Derfor meinte jo han at det va best å sei fugl. Prøva og forklara koffår, va på ein måte heller ikkje nåke valg, liksom. Om dåkke skjønne ka eg meina, då dei små hadde lite forutsetningar for å forstå ordene sine endra betydninger, når ein F blei te P …

 

” Også hadde man detta med omvendt psykologi, oppe i det heila, for får man ikkje lov te nåke, ja då ska me ihvertfall gjør det. Gudhjølpe meg, ka hadde me vikla oss inn i …

 

Heldigvis kom det ein eldre vaktmester på hyttå, som sko fjerna alle Svalereirå, så det ikkje kom så mange nye Svaleungar. Så då løyste forsåvidt den floken seg av seg sjøl. Men då sko jo vår eminente insektsforsker sjølsagt ut på sommar”fugl” jakt. Tjera vena meg, eller herreduuud, som Mini’en seie. Plutselig, så va det på an igjen. Eldstemann fløy rundt i hagen med håven, og Litlajentå løp itte, mens hu kauka – Sommar”fuuuul”, Sommar”fuuuul”, på sitt litt småvulgære vis. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare. Jaja, eg fikk vel bare sei som far min alltid seie, den gangen.

“Det e ein øvegang, Frode” …

 

Men, far min seie jo sjelden om det va te det bedre, eller verre, heldigvis så vokste Litlajentå det av seg, og det rekna eg nok med at Mini’en gjør og …

Alikavel, så e det jo litt morosamt, sett sånn i ittetid, når man tenke øve forviklingane, som dei her “sjarmerande” talefeilene liksom skapa …

 

Sånn egentlig … 😀😀😀

 

 

 

E det ikkje Søndag, idag da ? …

 

Dagens lille morgen prat, mellom kone og mann … 

 

På soverommet ligge to foreldre å sove sin beste søvn, ein liten gutt på 5 år sitte fornøyd med ipaden å kikke på Nrk Super, i midten … Det e mørkt, men dagslyset har såvidt begynt å trenga gjennom gardinene, og stillheten blir kun brutt av dempet sang fra Kosinus, som synge om tall, regnestykker og lignende … 

 

Brått, så flyr dyna til hu mor te værs … 

 

– Herreguuuuud, Frode … Me har forsovet oss … !!! Utbryte ei forfjamsa Kåna … 

Fatter’n forstår ingenting, og gnir seg saktmodig i augene … 

– Hjølpe meg, Nina. Nå må du slappa av … Seie han, godmodig, men med ein litt irritert undertone … 

– Slappa av ??? Klokkå e 10 over åtta. Ungane ska snart vær på skolen, det ska smørast nister og de ska kles ... Svara ei bestyrta Kåna … 

Fatter’n e ferdig med augegnikking, og kikka forbausa på Kånå … 

– Jammen, e det ikkje søndag, idag da ??? Spør han, nåke usikkert… 

– Nei, tjera vena meg, Frode. Det e tirsdag, for svingande ... Svara Kånå, som e full gang med påkledningen … 

– Svarte, salte bananer … Utbryte Fatter’n, og sprette ut av loppekasså, som ein ungkar … 

 

– Svarte, salte bananer, hihihihi ... Hermer ein liten gutt på fem, snart seks år … 

– Ed høyrte alarmen din pappa. Din og mamma. Men pappa sa det va søndag, når ed sa han måtte stå opp ... Fortsette guten … 

 

Jippi … 😂😂😂

 

Wii Konsollen, Just Dance og ein Langdryg Danseduell …

 

Kånå stakk avgårde på lørdag med Han i Midten, de sko avgårde å gjør nåken ærend oppe på Raglamyr, men ikkje uten at hu satte Fatter’n i arbeid før hu gjekk. Og i iveren itte å utføre oppgavene eg hadde fått utdelt, stupte eg inn i Bodå oppe på loftet, på leit itte nåke eg trengte. Og som alltid, når eg e på leit itte nåke, så finne eg alt anna enn det eg e på leit itte, nesten uten unntak. Som den gangen eg leita itte ett verktøy, men fant mini-helikopteret mitt, og brukte resten av ittemiddagen på å leita itte fjernkontrollen som høyrte te. For så å komma på når eg hadde endevendt halva huset, at eg hadde kasta fjernkontrollen, fordi eg ikkje fant helikopteret …

 

Ein hendelse som ikkje akkurat e ukjent, med tanke på undertegna sin evne te å bli avspora fra det han egentlig holde på med. Som nå på lørdag, når eg fant Nintendo Wii konsollen i Bodå, når eg egentlig va på oppdrag for Kånå …

 

Ett oppdrag som forsåvidt gikk i vasken, fordi Fatter’n lurte litt på koffår den låg her i Bodå, istedet for å vær kobla te tv’en nede i stuå. Men, som eg raskt fant ut årsaken te, når eg kom ned å sko kobla den opp. Wii konsollen e jo fra nitten pil og bue, men på tv’en av nyere dato fantes det ikkje innganger, som passa te konsollen. Som eg igjen tenkte va nåke kjedelig, siden Wii konsollen va ganske populær i heimen, både for store og små, når dei to eldste va mindre. Faktisk, for å låna Mini’en sitt favoritt ord, så fikk Kånå satt fødselen te Litlajentå i gang, itte ein heftig omgang med ett bowling spill, på denna konsollen …

 

” Det e nærmast som eg ser det føre meg den dag idag, der Kånå svær som ett fjell, simulerte bowling bevegelser i stuå. Mens eg va livredd for at hu sko ta øvebalanse fremover og stupa lukst inn i tv-skjermen …

 

Men, det gikk heldigvis bra. Strengt talt, så må eg få sei eg va rimelig forbløffa øve kor smidige og spretten Kånå va, sjøl om hu såg ut som ein mini kval, med Litlajentå innabords. Jaja, ein liten digresjon der. Men, istedet for å fullføra oppdraget eg hadde fått av Kånå, så tok eg og Mini’en ut på ein ekspedisjon, for å se om me ikkje kunne få tak i ein adapter. Slik at me gjerna kunne få fyr i denna Wii konsollen. Men, det va jaggu meg ikkje lett. Ikkje ein elektro-butikk hadde ein slags adapter duppeditt, som kunne hjelpa oss med saken. Eller jo, ett sted hadde de. Men, den kosta jo fanken meg ein fullvoksen høvding, og det gidda eg ikkje å legga i det …

 

Det såg ut som om Wii konsollen ville enda opp innerst i Bodå igjen, om ikkje me hadde tatt turen innom Amanda senteret, og la frem vår sak hos denna duppeditt butikken, de har der oppe …

 

Fyren bak skranken trykka frenetisk på data’en sin, og forsvant plutselig bak forhenget, før han kom ut igjen med ein liten sak i hånda. Ein liten boks som ikkje kosta meir enn ein fjerdedel av denna høvdingen. Duppeditten sko me plugga inn i Wii konsollen og vipps, så kunne me kobla HDMI kabelen te maskinen, genial liten sak, rett og slett. Det som egentlig satte igang heile denna prosessen, det va jo at eg sjølsagt forsnakka meg når me fant spillemaskinen, og sa te Mini’en som va med meg å rydda, at det sikkert va ett Dragetreneren spill inne på ein harddisk, som høyrte te maskinen. Og då va jo den guten solgt …

 

” Mini’en har meir eller mindre vært hekta på Dragetrenerne, itte han såg den siste filmen som kom ut for litt siden. Og fikk sjølsagt blod på tann når han fikk høyra det, sjøl om eg sa at spillet va fra den første filmen …

 

Tanken på å kunna fly Tannlaus i spillet, som favorittdragen hette, den fikk Mini’en te å lysa opp som ei sol. Så når me endelig fikk gang på maskinen, satt guten med ett fornøyd og svært flir om kjeften, mens han glei rundt i luftå med Tannlaus. Spillet va ein stor suksess, og ikkje minst så motiverte det te litt fysisk aktivitet, mens de forsåvidt spilte ett tv-spill. Men, det va faktisk mange andre kjekke spill, inne på denna harddisken, som høyrte te Wii konsollen. Svampe-Bob, Skylanders, Spyro – Dawn of the Dragon og … Just Dance …

 

Just Dance, det va ett dansespill kor man skulle speila den figuren på skjermen, og dansa i vei gjennom ein sang. Ett spill som både Litlajentå og Mini’en storkosa seg med, der de dansa te den store gullmedaljen, øve stuegulvet …

 

Så kom Kånå heim. Hu hadde som nevnt vært ute nåken ærend sammen med Han i Midten, og lyste jo opp som ei sol hu og, når hu så ka slags spill Småtrollene spilte. Kånå e jo heilt klart i øvekant glad i å dansa, og slengte seg med i leken, te Småtrollene sin store glede. Eller slengte seg med e gjerna å underdriva ein liten smule, kuppa heila showet, det e vel muligens et meir dekkande begrep. Heldigvis, så kunne man i hvert fall væra to spillerar, underveis i spillet, slik at Mini’en og Litlajentå fikk bytta på å spilla mot Kånå.

 

” Mens eg bare måtte laga ein snap og to, mens danseløvene tok heilt av foran skjermen. Kidsa styrte forsåvidt på med detta spillgreiene heilt te det va leggetid, uten så mye som antydning te nåke krangel.

 

Ikkje akkurat kvardagskost heima hos oss, sånn egentlig, og når det nærma seg leggetid så va småtrollene nærmast totalt utslitt, itte ett dansemaraton uten like. Eg og Kånå tok kvar vår og losa de pent og pyntelig ned i loppekasså, og det tok ikkje lang tid før de snorka i kor der nede. Kånå fant frem nåke godt i glasset te oss voksne, og begynte sin sedvanlige zappe rituale på tv’en. Kor hu trykka opp og ned på fjernkontrollen, mens hu leita itte nåke kjekt å kikka på. Eg har forsåvidt forsøkt å sei te Kånå, at man faktisk kan trykka på tv-guide knappen, så kan man se ka som går på dei forskjellige kanalene, i ein oversikt.

 

Men, det passe ikkje Kånå heilt, for hu elska å zappa i hytt og pine på leit itte ett dugande program, mens hu myse mot tv’en. Det e ett underlig skue, sånn egentlig …

 

Detta gjorde hu på lørdag og, mens eg satt i mine egne tankar og kikka litt på laptopen min, og høyrte på Kånå si mismodige klaging. Øve det dårliga programutvalget denna lørdagskvelden. Og det va på detta tidspunktet denna koselige lørdags kvelden, at ting tar ein uventa vending, når Kånå lurte på om me ikkje sko prøva detta dansespillet litt. Nåke som egentlig frista meg lika mye, som å gå øve glødande kull, dansing e definitivt ikkje min favorittsyssel, her i verden. Men, nåke i blikket te Kånå sa meg, at det gjerna ikkje ville vær nåke smart trekk for kvelden, det å setta seg på bakbeinå her. Så eg svara motvillig ja og slo laptopen sammen.

 

” Eg slo den ikkje så hardt sammen, men hardt nok te at Kånå fatta mistanke, og nevnte nåke om at eg trengte ikkje væra med altså, om eg ikkje ville … Nåke som sjølsagt va ett luretilbud …

 

Eg har gått på for mangen av dei smellane der, te at eg ikkje lukta luntå, og skjønte at her va det vel best å gi itte. Det hende me lære eller ihvertfall huske av våre feil, me mannfolk. Eg seie ikkje det skjer ofta, men det hende. Så eg reiste meg og tok imot Wii kontrollen Kånå ga meg, og stilte meg opp ved siden av hu. Kånå slengte igang spillet og satte igang med danse-moves, fra ein anna verden, mens eg gjorde ein halvhjerta innsats for å følga koreografien, te figuren på skjermen. Men plutselig, så oppdaga eg at ting begynte å sitta, danse-moves’ene mine, dei va gjerna ikkje av det mest grasiøsa slaget, men de funka, te min store forbløffelse …

 

Poengsøylå mi, den begynte å krypa seg sakte, men sikkert, høgere opp enn Kånå sin. Om nåken hadde sett oss, så ville eg vel sagt at Kånå såg ut som ei profesjonell danserinna, mens eg ligna mest ein småstiv robot …

 

Men, det spilte ingen trille. Roboten stakk fra på poengskalaen, så det sang i parketten. Kånå hadde nettopp oppdaga at hu låg på itteskudd, sånn poengmessig, og satte inn ett ekstra gir. Sjølsagt fånyttes. For eg hadde kommen i seget. Jøje meg, det va nesten så eg syntes det va kjekt, der eg stod å vrikka å vrengte på både armar, bein og stumpen. Sista danse trinnet rulla øve skjermen, og musikken fadet ut. Kånå såg meir eller mindre lamslått ut, der hu kikka på poengsummen. 7977 te Fatter’n, 5647 te Kånå. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Hverken eg eller Kånå trudde våras egne auger. Eg hadde nettopp most Kånå i ei gren, som må seiast å væra hennas heimabane. Kånå rista fortsatt himmelfallent på hovudet – Detta kan jo ikkje stemma.!! Kauka hu te …

 

– Nja, det e nå det som står på skjermen der då. Svara eg, rolig og avbalansert. Eg tenkte det gjerna va best å innta ein nåke ydmyk holdning, sånn både fordi Kånå kanskje ville ha omkamp, og fordi eg muligens bare hadde hatt ett lite snev, av nybegynnar flaks. Tjera vena meg. Dette e jo liksom Kånå sitt imperium, på ein måte, denna dansens verden. Sjølsagt ville Kånå ha omkamp, og leita seg frem te ein velkjent slager, Despacito. Figurene stilte seg opp på skjermen, og me gjorde oss klare igjen. Kånå meir innbitt enn ein illsint Doberman på jakt itte banditter. Eg nåke meir avslappa, nett som sist …

 

” Dansingå va igang, og eg kom kjapt inn i rutinen, som om eg aldri hadde gjort nåke anna. “Perfect”, “Amazing” og “Brilliant” durte øve figuren min, mens poengsøylå skaut fart øve Kånå sin. Igjen …

 

Eg kunna nærmast høyra Kånå sin bunnlause fortvilelse, der hu så at eg stakk i fra på poengskalaen. Ett lite skred av tankar raste gjennom hjernebarken. Burde eg forsåvidt vinna igjen, ville gjerna ikkje det besta vær å la Kånå ta seieren heim eller sko eg bare la det stå te, og gi gass. Eg valgte det sista. Mest fordi eg faktisk syntes det va litt kjekt og, det å få dei gode tebakemeldingane, fra skjermen. Og litt fordi det va nåke småmorosamt, det å slå Kånå i nåke hu liksom e heilt klart best te. Musikken fadet ut igjen, og me venta på poengene. 7251 te Fatter’n, 5904 te Kånå. Herreguuud …

 

Det blei sjølsagt omkamp igjen. Kånå krevde å få min kontroll, og meinte det måtte væra nåke galt med hennas. Musikken fadet ut igjen, itte 3-4 minutt heftig dans. Poengene dansa foran Kånå på skjermen. 8144 te Fatter’n, 4931 te Kånå …

 

Det va nesten ikkje te å tru, og eg såg at Kånå heilt klart ikkje trudde, sine egne auger. Eg og Wii’en, me va i den grad det e mulig for eit menneske og maskin, heilt klart på bølglengde. Svetten rant av oss begge, itte nesten ein time med intens dansing foran tv’en. Kånå formante at det va på tide med ein pause fra detta drittspillet. – Herreguuud Frode, detta kan jo ikkje stemma. Du eige jo ikkje ett fnugg av rytme i heila deg.!!?? Kauka Kånå, mismodig ut. – Jaja, det ser nå vitterlig meg ut, som om det spillet e sterkt uening med deg, i akkurat det da. Svara eg, litt småsyrlig …

 

Kånå kikka på meg med ett blikk som kunne drept, på 10 kilometers avstand, men eg stod staut som ein totempæle å kikka tebake. Det va jo ikkje eg som delte ut poengen, så det va nå urettferdig å legga harmen øve på meg, tenkte eg …

 

Sjølkontrollene te Kånå va i full oppløsning, og hu raste ner trappene, for ein liten toalettpause. Men, hadde krevd ein siste omkamp, når hu kom opp igjen. Klokkå nærma seg halv to, denna lørdags nattå, kor to foreldre hadde braka sammen, i ein hardbarka danseduell. Det va for seint å bedriva litt grøftegraving i sjelå, og gjerna gi Kånå seieren, for husfreden si skyld. Hu hadde lukta det på lang avstand, om eg hadde gjort ett sånt stunt nå …

 

Kånå kom sprintande opp trappå igjen, strekte litt i sitt vakre legemet og gjorde seg klar. Hu lovte dyrt å hellig at detta va den siste duellen, og at hu sko ta resultatet med fatning …

 

Figurene stilte seg opp igjen foran oss. Kånå såg ut som om det va ein Olympisk gullmedalje det stod om, og va ekstremt konsentrert og skjerpa. Eg gjorde som i alle dei andre duellane, og fulgte rolig med på instruksene. Men, det va virkelig ein skikkelig susar Kånå hadde satt på nå. Waka waka, med hu der Shakira, trur eg det va. Kånå nærmast fløy øve parketten, og naila kvart eit dansetrinn, med stålkontroll. Det formelig oste av spinngode tebakemeldinger, øve hennas figur …

 

” Rett før slutten, så gikk hu inn ei ein fantastisk piruett, og det stod “Magnificent” med svære rosa sjøllysande bokstaver, på hennas sida …

 

Musikken fadet te slutt ut, Kånå sank utmatta sammen på knærnå, og løfta liksom armane i været. Slik man gjerna gjør, når man vett seieren e sikra, fordi prestasjonen rett og slett va plettfri.

 

Poengene komme opp … 8219 te Kånå, nesten 100 poeng meir enn eg hadde, i sist duell …

 

Kånå heva armane endå meir, og slippe ut et lettelsens sukk … Jøje meg, eg gjorde det nesten sjøl eg, på Kånå sine vegne … Detta hadde hu jaggu meg fortjent … Så komme Fatter’n sine poeng opp på skjermen …

 

9525 te Fattern …

 

Gudbevare meg vel … Det sko jo ikkje væra mulig … Kånå kikka i vantro på skjermen, så på meg, så tebake på skjermen … 9525 … Eg rusla rolig mot trappå, gikk avbalansert inn på vaskerommet og nappa te meg liggeunderlaget og soveposen. Før eg rusla ut i Bodå og gjekk å la meg …

 

Det e ikkje alltid lika lett å vita heilt, ka man bør eller ikkje bør gjør … Men, at det bare va å rusla lukst i Bodå, litt ut på lørdags nattå, det visste eg forsåvidt at det bare va å gjera …

Enkelt og greit …

;-D

 

 

Et lite Stort mirakel på Anfield, en sen Tirsdags kveld …

Photo by Shaun Botterill/Getty Images

 

Eg va sur i forrige uka, skikkelig sur og gretten, når ein Champions League semifinale gikk rett i dass. 3-0 tap for Barcelona på bortebane va tungt å svelga, spesielt siden laget eg holde med, Liverpool, gjorde eit hederlig forsøk på Camp Nou … Ei heksegryta av ein stadion, i Barcelona by … Skuffelsen blei såpassa stor itte tapet, at eg fant hverken lyst, iver eller øveskudd te å skriva dei sedvanlige anekdotene, her i fra heimen. Det høyres gjerna heilt idiotisk ut, men sånn blei det, hverken meir eller mindre. For all del, det va ikkje sånn at eg gjekk rundt som ei råtten sitron, her i heimen, og laga livet surt for dei rundt meg …

 

Eg tok det som ein mann, skrudde tv’en av, og gjekk å la meg sist tirsdag. Og når eg vakna neste morgen, va eg forsåvidt nåke meir positiv i tankegangen, det va jo fortsatt ikkje over. Sånn egentlig …

 

Kampen på Anfield sko jo fortsatt spillast, på Liverpool si egen heksegryta, med The Kop som piske stemningen opp te eit fanatisk nivå. Ingenting e umulig når det e Europa cup kveld på Anfield, sjøl om det å henta opp 3-0 mot sjølvaste Barcelona, nærmast virka som ein skremmande umulig utfordring. Det e som når man endelig trur man ser bunnen i skittentøyskorgå, hos ein massebarnsfamilie, bare for å oppdaga eit hav av klær som ramla inn igjen, som ein uforklarlig tsunami. Eller når man endelig har fått rydda heimen for leker, og sette seg fornøyd i sofaen å lese aviså, bare for å finna stuegulvet bedekt med leker, omtrent 10 minutt seinare …

 

” Somme ganger, så må man bare innfinna seg med, at visse oppgaver e for store, og at man neppe vil komma seirande ut av situasjonen. Men, man må aldri gi opp …

 

Og akkurat den følelsen satt eg med igår kveld, når eg benka meg foran tv’en, klar te heimakampen på Anfield. I mine auger handla det liksom om å komma ut av det, med hovudet heva og ett hederlig resultat, og forhåpningene va små. Men, de va der. Man hadde jo et lite håp om at miraklenes tid ennå ikkje va over, sjøl om at mirakelet i Istanbul neppe kunne overgås. Så banke Origi inn 1-0 itte bare 6-7 minutt, ein euforisk undertegna spratt rundt i stugo i vill jubel, hinsides all fornuft. Kånå satt å snakka med Svigermor på telefonen i første etasje, men skvatt allikavel te værs, av bråket fra stuå oppe i andre etasje …

 

Han i Midten kom løpande ned fra loftet og lurte på om det hadde klikka for Fatter’n, der eg dansa ein jubeldans av legendarisk kaliber, midt på gulvet …

 

Når iveren la seg litt og eg satte meg andpusten ned i sofaen igjen, itte ein vill målfeiring, høyrte eg Litlajentå kauka te nede fra rommet sitt. – Ka i alle dager e det som skjer der oppe ?– Ed trur Liverpool laga mål, Tijil … Svarte Mini’en, både bekreftande og nåke oppgitt. Han innså vel muligens at det kunne bli smått med søvn, denna kvelden, om Liverpool kanskje scora fleire mål. Kånå kom ruslande opp trappå itte ei stund, slengte seg ned i sofaen og lurte på om det stod bra te, med ett skøyaraktig blikk. Hu e vel forsåvidt vant med mine så smått ukontrollerbare utbrudd, når eg gjerna sitte å ser ein fotballkamp.

 

” Utbrudd som forsåvidt har blitt sjeldnare, itte som årene har gått og hovudet har modnast litt, sjøl om eg fortsatt blir lika glad når det blir mål. Bodå frista alikavel sjelden, spesielt i vinter halvåret …

 

Resten av første omgang, så lå eg å vrei meg rastlaus på sofaen. Beinå gikk som trommestikker, der de heilt av seg sjøl levde seg inn i kampen, og både skaut og sentra te den store gullmedaljen. Men, det blei ikkje fleire mål i første omgang. Kampen ebba ut i ein knepen ledelse te Liverpool, med pause, ein fantastisk prestasjon tenkte eg for meg sjøl. Med tanke på at to av dei beste spillerene te Liverpool, va ute med skade te akkurat denna kampen. Sjølsagt ein svekkelse av laget, meinte både eg og ekspertane på Tv. – Me starte jo med elleve spillere. Svara Klopp i ett intervju før kampen, Liverpool’s tyske manager, mens han følgte opp med.

 

– Me prøve, klare me det så e det fantastisk, og om det ikkje går så la oss feile på vakrest mulig vis. La han te, på sin sedvanlige karismatiske måte  …

 

Det hadde vært ein intens første omgang, med vilje og innsats fra ein anna verden. Robertson, Liverpool sin venstre back måtte ut i pausen, med skade. Nok ein av lagets beste spillere ute. Gudhjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl, nå kan detta umulig enda godt. Til og med kapteinen vår lå nede ei stund, midt i den første omgangen, og så ut som om han måtte tas av banen. Men, beit tennå sammen og reiste seg igjen. Puuh, Henderson hadde starta kampen forrykande, og om han måtte gått av banen, va eg sikker på at det ikkje ville endt bra. Det e måte på kor mange nøkkelspillere man kan vær foruten, i ein viktig kamp, om retten te å spilla Champioens League finale …

 

” Liverpool starta der de hadde avslutta første omgang, med ett intens press, innsats uten like og troen på det umuliga. Mens eg va meir pessimistisk enn optimistisk …

 

Det e grenser for kor lenge man kan ha flaks, mot gjerna verdens beste lag, der skudd strøyk stolpene og Keeperen te Liverpool hadde nåken fabelaktige feber redningar. Men, så smalt det igjen, trommehinnene te Kånå sprakk, når Wijnaldum løp inn i Barcelona sin 16 meter, og bredsida ett innlegg lukst i notå. Herregud … 2-0 … Ein spinnhakka sprø og ellevill jubeldans blei igjen iverksatt, te Kånå sin store fortvilelse, der eg løp øva gulvet som ei kjetta med sennep i rævå. Eg rakk jaggu meg ikkje å setta meg eingang, før det rauk laus igjen. Samme fyren steig te værs på ett innlegg fra Shaqiri, og stanga inn 3-0 med pannebrasken … Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare …

 

Sko det jaggu meg bli ein reprise på mirakelet i Istanbul ? … Sko Liverpool klara å holda unna, og kanskje få ekstra-omganger. Eg trudde nesten ikkje det eg så …

 

Kånå satt i hjørna på sofaen og kikka nåke småskremt på meg, der eg utmatta sank sammen i sofaen igjen, itte to heftige målfeiringar på rappen. Eg har vel gjerna ikkje vært lika engasjert under ein fotballkamp, siden finalen i Istanbul, når Liverpool henta inn ledelsen før full tid, itte å ha fått 3-0 rett i fleisen, før pause. Men, endte opp med å vinna heile kampen på straffespark konkurranse, itte ein mesterlig opphenting av sjeldent kaliber. Tebake te kampen igår. Henderson va overalt, Virgil van Dijk hadde Suarez i skrustikkå og Fabinho hang på Messi som ein småsint, ilter men fattet klegg. Alba, Messi og resten av verdens stjernene såg rysta ut …

 

” Eg va langt forbi rysta og lå nærmast i sofaen å heiv itte pusten, når Messi løp seg fri og va aleina med keeper’n te Liverpool. Alison redda på mesterlig vis, buret va stengt i går. Potte tett …

 

Kampen svinga enormt, Liverpool sine spillere løp som ein flokk ville bøfler på savannen, mens Barcelona virra rundt og virka desorienterte, nett som ein gjeng småøre surikater … Alexander-Arnold, Liverpool sin høyre back, kjempa seg te ein corner, mens eg satte glasset med brus på bordet. Barcelona spillerne rusla mot 16 meter streken for å finna folk å markera, Origi sparka ein ball ut av banen, og lunta inn mot fem meter streken. Ein ballgutt slengte ein ball te Arnold lika etter corneren va gitt, ballen ble lagt død på streken, før Arnold rusla vekk fra cornerflagget. Shaqiri sko sannsynligvis ta corneren … 

 

Alexander-Arnold kikka inn mot 16 meteren, møte blikket te Origi inne i boksen før Arnold bråsnur, å knuse ballen inn i feltet. Origi reagere lynraskt og sett bredsidå te …

 

Ballen suse mellom Ter Stegen og Gerald Pique, før den treffe notå … Kommentator Alsaker går i fistel … Eg slite litt med ein forsinka reaksjon … Fatta ikkje heilt ka som nettopp skjedde … Så går det opp for meg at ballen gikk i mål … Liverpool leda 4-0 … Ikkje bare har Liverpool laget tangert “Mirakelet i Istanbul”, de har meir eller mindre overgått den prestasjonen, med milevis margin … Anfield eksplodere i ett crescendo uten sidestykke, spillerne jubla hemningsløst og ellevilt foran The Kop, den legendariske kortsiden på Anfield … Det e meir eller mindre makalaust … All sjølkontroll forsvinne som dugg i plettfritt solskinn, ett intenst og primalt jubelbrøl runga i stuå … 

 

” Kånå går til og med amok, men ikkje fordi det blei mål, men fordi heile Flokken blei vekka av ein øveivrig Fatter’n, som ligge kneståande på stuegulvet med armane te værs … Nett som om eg hadde vært med på kampen sjøl …

 

Ein Fatter’n som raskt innser at ein tur i Bodå e sikra, med god margin, itte tidenes jubelbrøl under ein fotballkamp, i nyere tid … Men jøje meg, sjøl om nattå endte med ein tur ned i ei edderkopp befengt bod, va det på ein måte verdt det … Det e å få ut litt euforisk glede, øve å ha fått opplevd tidenes bragd på Anfield … 

 

Verdens beste lag, med verdens beste spiller, meir eller mindre knust te pinneved, av ett Liverpool lag uten dei største stjernene sine … 

 

Men, med spillere som med innsats og vilje av stål, fylt opp av tro og håp av ein motivator og manager fra øverste hylla, ga alt de hadde og litt te … Skuffelsen og surskapen fra ukå før, den va glemt som om det aldri hadde skjedd, lykkerusen og gleden va komplett … Suarez uttalte at han neppe ville jubla slik som på Camp Nou, når han scora på Anfield, sin gamle hjemmebane … 

 

Vel Suarez … Mission completed …

 

Oppdraget mitt blei forsåvidt utført og, der eg lå sammen med ein flokk forfrøsne edderkoppar i Bodå inatt, mens gradestokken glei lika under nullpunktet … 

Og, eg får bare beklaga at når eg først får skribla ner ett innlegg igjen, itte ein liten uforklarlig pause fra bloggen … 

Så e det ett referat fra ein fotballkamp som dukka opp.. Men, gudhjølpe meg da … For ein fotballkamp det va … Absolutt ein av dei beste fotballkampane eg har sett i mitt liv … 

Nesten på høyde med Norge sin seier over Brasil, under gruppespillet i VM … Om ikkje over … Ein bragd av sjeldent kaliber … 

Enkelt og greit …

 

Se sammendrag av kampen HER