Det har vært nåken spinnville dagar på jobb her i innspurten før påskeferien, men itte som årene har gått forbi, så har eg vel slutta å la meg bli øverraska øve slike ting. Det e mangfoldige år siden dei dagane før påske, liksom daua heilt hen, og man hadde nærmast ingenting å kjøra på. Heldigvis, sånn egentlig. Når man først e på jobb, så e det jo greit å ha nåke å gjør på, sånn at dagen går unna. Tiden går fryktelig tregt når man gjerna har lite å gjør, mens dei dagane man har mye, dei flyr avgårde før man får sukk for seg …
Nett som tiden gjorde når me va mindre, den gangen man fortsatt va godt forankra, i barndommens verden. Og ett skoleår føltes som ein halv evighet, sumarferien tok aldri slutt og man hadde tid te alt man hadde lyst te, nærmast …
Nå te dags, så finne eg plutselig meg sjøl sittande i sofaen, sånn ca klokkå halv ni på kvelden, kor eg mest sannsynlig sitte å lura på kor denna dagen, forsåvidt blei av. Man har liksom nesten ikkje stått opp, før augalokkå blunka ett par ganger, og vips så va kvelden kommen. Det føles definitivt som om klokkå går raskare, for kvart år som går, og at man på ein måte begynne å få det travelt, med akkurat det å leva det livet man leve. Før det meir eller mindre leve seg i fra deg, på ei slags merksnodig måte …
” Det at man liksom har levd ett liv, men hadde det for travelt underveis, te å ta seg tid te å nyta det, innimellom …
Jaja, det e nok sant som far min alltid seie, det e ein øvegang, ting går fra ein fase te ein anna, meir eller mindre konstant. Slik at det ikkje alltid e så lett å følga med i svingane, der man halsa gjennom hverdagen, i ett forsøk på å komma seg i forkant. Men, som regel enda man alltids litt i etterkant. Sånn har det i hvert fall vært i slutten av forrige uka, og meir eller mindre i starten på denna. Allikavel, så ser eg litt lys i tunellen nå, med ein etterlengta påskeferie foran oss, med litt hemningsløs avslapping …
Skjønt, det kan nok tenkast at nåken fridager fra jobb, muligens blir lika travle som på jobb, med tanke på Flokken og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå, i heimen …
Eg ser ikkje bort i fra at Kånå har lagt nåken planer for påsken, som hu ikkje heilt har delt med meg ennå, men som av erfaring har funnet ut at det gjerna e best å ta på sparket. Slik at eg ikkje har tid te å komma med motargument eller unnskyldninger. Det finne eg heilt sikkert tidsnok ut. Eg har vel med årenes løp lært meg, at det som oftast e enklare å spilla på lag med Kånå, enn å vær i opposisjon, sånn egentlig. Eg velge mine kamper med meir omhu nå, enn ka eg gjerna gjorde for ti år siden, heilt klart …
” Men, nå ska det lesast litt bok her i heimen. Eg handla meg tre bøker før påske, sånn at eg hadde litt påskelektyre å kosa meg med …
Den eina va så kjekk, at eg allerede nesten har lest den ut. Det blir ofta sånn med meg, når eg lese ei bok som fenga meg, då forsvinne eg heilt inn i bokå sin verden og ensa ikkje verden rundt meg. Te Kånå sin store fortvilelse. Derfor har eg ei svær blålilla rosa på låret ikveld, vil eg tru, itte at Kånå kjørte hælen sin inn i låret mitt, for å få kontakt.
Småtrollene måtte leggast, og ikveld va det min tur å stå for den oppgaven, nåke som sjølsagt blei gjort i ein fart uten like.
Slik at Fatter’n kunne komma seg tebake te goplassen i sofaen, for å lesa videre. Far min e akkurat lik, og når eg prakka på han ei bok og to som eg har lest, så himla mor med augene og seie stort sett. – Jaja, då e ikkje han snakkande te, på ett par dagar …
Det e vel sant som de seie. Eplet falle som regel ikkje langt fra stammen …
Eg har ingen bilder av Kånå når hu e sint, litt vett har eg, slik at eg ikkje fiska frem mobilen i slike øyeblikk … Hadde eg gjort det, hadde eg nok ligget “Six feet under” … Heilt klart …
Eg kom hjem fra jobb litt seint idag, så middagen sto kalde i ei gryta på komfyren. Det va ikkje akkurat livretten min fant eg ut, når eg rørte litt i grytå med lapskaus, derfor tok eg ein “sjefs”avgjørelse, og smugla med meg ei hånd med pepperkaker ut på vaskerommet. Kor eg satte meg bak vaskemaskinen og gumla de i meg, som ein uskikkelig fjøsnisse på tokt. Uheldigvis blei eg avslørt, men itte tette forhandlingar, så klarte eg å bestikka Mini’en med 2 av dei 4 pepperkakene eg hadde igjen …
Men gleden va kortvarig for Litlajentå hadde høyrt oss, og smaug seg lydlaust inn på oss bakfra, som ein Puma på jakt. Og når hu såg ka me hadde lurt oss te, snudde hu på sekundet, sprang inn i stuå mens hu skreik te Kånå.
– Pappa og Max sitte bakom vaskemaskinen, og spise pepperkaker. Mini’en, som hette Maximilian men som ofta går for Max, satte opp ett irritert fjes. Kånå kom spankulerande inn på vaskerommet, kikka ner på oss to synderar og rista på hovudet, før hu snudde med ei irritert mina om andletet, og gjekk ut igjen. Igjen, bak om vaskemaskinen satt to småflaue karar og gumla i seg, dei siste smulane av pepperkaker. Før me med halen mellom beinå, rusla inn i stuå …
” Kånå kikka oppgitt på oss når me kom inn, og eg såg akkurat ka hu tenkte. “Eg har ikkje bare 4 ungar eg, eg har 4 ungar og ein forvokst baby …
Egentlig, så har vel Kånå litt rett, og eg e forsåvidt fullt klar øve det, men det e liksom ikkje alltid så lett å gjera nåke med det. På ein måte. Det dukka opp nåken påfunn av og te, som eg sjølsagt vett at ikkje e anna enn reinspikka rampastreker. Fantaskap som eg bare ikkje klare å la vær å gjør. Det e vel gjerna nåke i det som Kånå seie, at Mini’en sannsynligvis har all rampen han finne på, fra ein eller aen i familien. Men, men, sånn e det bara. Man har det jo ikkje meir morosamt, enn man laga te sjøl …
Og det e jaggu meg utrolig kor mye morosamme episoder, som gjerna oppstår her i heimen, med jevne mellomrom. Det e ihvertfall heilt sikkert …
Idag forresten, så opplevde me nåke me ikkje har opplevd før, så lenge Mini’en har kunna snakka for seg, for Mini’en gikk rundt som ein zombie og gjespa, før han med augalokk tunge som bly kauka ut. – Uff, eg e tøtt eg. Både eg og Kånå holdt på og å få akutt hjertestopp, kanskje va det ein ny epoke på gang, når Mini’en finne ut sjøl at det e leggetid. Jaja, det e vel gjerna best å gleda seg ittepå, istedet for før, for ittepå så vett me jo om det virkelig va nåke, å gleda seg litt for. Sånn egentlig …
” Derfor benytta oss av muligheten å slengte sammen litt kveldsmat, fyrte igang kveldstellet og sang nåken nattasalmer. Før me fikk flokken i seng …
Når Flokken va plassert i ladekassene sine, rusla me inn stuå, og satte oss på våre sedvanlige faste plasser i sofaen, og skrudde på tv’en. Kånå satt å myste på mobilen sin, og va djupt fascinert øve ett eller anna som hu satt å kikka på, siden hu hadde tatt øyreproppane på seg. Når eg fikk ein av mine lyse idear igjen.
Eg spratt og av sofaen og gikk resolutt ut på kjøkkenet, kor eg leita litt itte det eg trengte, som eg fant te slutt.
Så åpna eg den midterste skuffå på kjøkkenøyå, fiska opp ett glass, og gikk bort te vasken og fylte det med vann. Før eg luska meg inn i stuå igjen. Eg satte det eg hadde med meg fra kjøkkenet, ned på stuebordet, foran Kånå sin faste plass i hjørnasofane våres. Kånå nappa ut øyreproppane, og kikka merksnodig på meg. – 2 paracet og ett glass vann. !? Sa hu, både spørrande og litt konkluderande …
Før hu kikka opp på meg, med ett rimelig forvirra uttrykk og fortsatte. – Jammen, eg har jo ikkje vondt i hovudet ikveld, eg ?
Eg kikka triumferande ned på Kånå, som te slutt tok poenget, og sendte meg ett iskaldt blikk …
Suksess ??? … Nja. Men, gudhjølpe meg kor morosamt det va å sjå andletet på Kånå …
Sjølvaste Fatter’n … Eller meg då … Forsåvidt for nåken år siden, mens eg sitte nåke tankefull, og venta på bussen te flyplassen … Når me sko heim fra Tyrkia …
Det va ett fantastisk vårvær som manifisterte seg øve Haugalandet idag, men eg har ikkje satt foten ut av dørå, ennå. Eg har drukket kaffi, holdt styr på Flokken og bladd gjennom innlegg eg har skrevet tidligare, nesten heilt tebake te starten. Eg kan heilt ærlig ikkje skryta på meg å ha lest alt, då eg fant ut at det jaggu meg har blitt langt øve sjuhundre innlegg, på omtrent tolvhundre ord kvar, sånn ca i snitt … Det vil omtrent tilsvara seksten korte romaner det, om man rekna at ei bok har omtrent femti tusen ord. Eller 8 gjennomsnitts romaner, på hundre tusen ord …
Det e jo rett og slett heilt sinnsjukt. Så eg tok ein tur innom denna her statistikk funksjonen, bare for å se kor mange sidevisniger bloggen har hatt, opp gjennom årenes løp …
Og om antall innlegg og ord blåste meg sjøl av banen, så datt eg nærmast av sofaen, når eg såg tallet som lyste mot meg. For, på tre år så har bloggen blitt vist frem, og nå har eg bare tatt med tall fra den bloggen eg hadde/har på eget domene, 1 406 692 ganger. Nesten halvannen million sidevisninger … Gudhjølpe meg … Det e liksom når man trykke på litt andre valg, enn dagen idag eller gårsdagen, men heller på tre år tebake, at ein sånn statistikk gjør ett visst inntrykk …
” Det e sikkert småtterier for bloggerne øverst på listetoppen, men for meg, så synast eg det jaggu meg e heilt sprøtt, og meina heilt klart at ett lite klapp på mi egen skulder, det e heilt på sin plass …
At tekster fra ein massebarnsfamilie liv, liksom sko engasjera såpassa mye, at slike tall dukka opp. Det hadde eg aldri trudd, når eg begynte med detta greiene. Det at ein Fatter’n går på smeller i heimen, gang itte gang, i ein heim med fira spinnville ungar og ei ilter, småsint, men stort sett snill Kåna … Det har engasjert ett mangfold av mennesker, te å trykka seg inn på siden, det e nærmast ufattelig. Som den gangen, når eg vakna ein søndags morgen i ett mildt depressivt humør, og gikk ut på badet for å tømma tanken …
Og høyre Flokken kviskra ute i gangen, før Mini’en komme spankulerande inn på badet, med hendene bak ryggen. Nett som ein eldre kar som e ute å går tur i fin været …
Før han med eit kjapt trekk slenge ut håndå si, deisa dasslokket igjen og løpe ut av badet i ein forrykande fart. Fatter’n står igjen i sjakk matt, og rekke ikkje å reagera før katastrofen e ett faktum, herreguud vett du. Dei tre andre i Flokken hadde lurt fjotten te å gjør detta, og lå ute i stugo å lo seg skakk. Det samma gjorde Kånå, når hu blei oppdatert … Knekken i knærnå kom på rekordtid … Eller den gangen når eg måtte handla på Obs’en heilt aleina, fordi Kånå hadde vrikka foten og kunne ikkje gå …
” Og for sikkerhets skyld, skreiv hu ei handlelista i pur fandenskap som sendte Fatter’n ut på ein ferd som gikk i sikk sakk, mellom reolane med matvarer, shampo og truseinnlegg, oppe på Obs …
Tjera vena meg … Eg minnast ennå når eg møtte ei dama i påleggs disken, rett før eg kapitulerte og sa meg fornøyd, ei dama som eg sikkert hadde passert ørten ganger tidligare. Og som sendte meg ett blikk, ett sånt blikk som man gjerna ellers bare får i begravelser, eller lignande. Eg nekte fortsatt den dag i dag, å tru på Kånå, som meinte at handlelistå absolutt ikkje va skreven sånn, med vilje. Kånå hadde svart belte i handling på Obs’en, og visste akkurat ka hu gjorde … Utspekulert va hu, hverken meir eller mindre …
Også har man den episoden ein tirsdag, for mange år siden, kor Kånå va i ett usedvanlig godt humør, når eg kom heim fra jobb. Og suste til og med ned på butikken, for å handla litt digg te kvelds, på ein heilt vanlig tirsdag …
Fatter’n fikk litt blod på tann og trudde det virkelig ville bli “ild i torvå”, te kvelds, men så va det bare Grey’s Anatomy på tv, den kvelden. Yndlings tv-serien te Kånå … Typisk vett du … Ikkje minst, så har det vært endalause beretninger, fra helgemorgener, kor Fatter’n nærmast kronisk har gått på ein smell. Enten før eg forsåvidt har visst det sjøl, når gjerna Mini’en og Litlajentå har okkupert midten i sengå våras, eller ittepå. Når man trur man har kontroll på Flokken, og tenke at ein liten tur på rammå, det e nå trygt, siden Flokken sitte fint sammen, og ser på tv …
” Men, så enda man opp med fullstendig kaos oppe i stuå, akkurat i det sekundet, som jobben nere på badet har starta. Og man får full panikk for at Flokken ska vekka Kånå, å ende opp med å rømma badet, mens dasspapir henge itte seg, som ein hale …
Feriekaos, middagskaos, jobbkaos, ja det mesta som egentlig kan finnast av kaos, i ein familie, det trur eg gjerna har blitt dokumentert, i løpet av deia årene som bloggen har eksistert. Som den gangen Litlajentå bare va halvt anna år, og stod midt på det nya langhårete gulvteppet te Kånå, og laga nåken merkelige boblelydar fra bleiå. Man kunne formelig sjå at bleiå hennas blei større i takt med boblelydane, omtrent som når man blåse opp ein ballong. Eg spratt opp som ein ungkar når tannhjulå i hjernen endelig greip tak i kvarandre igjen, og eg oppfatta ka ulykka jentå hadde havna oppi …
Tjera vena meg … Stanken som begynte å fylla stuå va utholdelig og gutane flykta gispande opp på rommene sine, med hendå på nasen …
Mens eg jogga mot trappå, holdt eg Litlajentå unna armane hennas med strake armar vekk fra meg sjøl. Boblelydande hadde avtatt nåke og om man ikkje la nåke press på den bugnande bleiå, ville eg nok rekka å komma meg ner på badet … Puuh … Så e det som når man i action filmar senke hastigheten på filmen, og dei neste hendelsane skjer i slow motion. Kånå har enten høyrt at eg ropte ut når eg oppdaga nesten-katastrofen, eller høyrt gutane som sprang opp trappå mens de uffa seg. Så hu kom jo sjølsagt ilande te i ein fart …
” Eg ska ikkje sei sikkert om hu kom nerante første etasje, eller oppante loftet, uansett spille det ingen rolle for utfallet. Man kunne nesten høyra at teipen på bleiå holde på å gi itte nå, der den begynte å laga sånne knitrelydar …
Kånå strekke ut hendene sine og grabba Litlajentå te seg, mens eg i forbauselsen utbryte «Neeeeeeeeeiiiiiiiiii» … Fortsatt i sakte film. Fri og bevare meg vel … Tre ting skjer nå i eksplosiv fart, men alikavel i slow motion … Eg ser det fortsatt for meg som om det va igår. Kånå trekke Litlajentå te seg og slenge jentå inn i ett fast hoftafeste. Bleiå eksplodere i ett inferno midt i trappå. Og itte nåken sekundar, når det går opp for Kånå ka som nettopp har skjeddd … Eksploderte vel hu og …
Hu ser opp på meg med ett vantro andletet, mens eg har sunket sammen på knærnå og kikka ner på ett reinaste vanvidd av ett grusomt kaos … Kånå hiksta liksom te ett par ganger, før hu får pusten igjen, og kauka ut …
– Fordømrande sosemikkel … Koffår i helsikke seie du ikkje i fra da, Frode !!!??? …
Eg kikka lika vantro tebake på Kånå … EG sei ifra ?? … Hadde ikkje Kånå nettopp nappa jentå i fra meg, før eg hadde sjangs te å advara hu om den prekære situasjonen. Kånå har allerede fortsatt i full fart ned på badet, med ei brun fartsstripa i hælane … Eg stod igjen der oppe og kikka ner på den «tidligare» kvita flotta trappå våras, mens eg tenkte eg sko ropa ner te Kånå … At hadde eg fått sjangs te å sei ifra så sko eg gledeligt gjort det, men når hu ikkje gir folk sjangsen te å advara … Så hadde hu bare seg sjøl å takka …
” Eg gjorde jo sjølsagt ikkje det … Det e forskjell på å vær toskjen og idiot, og eg hadde ikkje tenkt å ta idiot tittelen fra Kånå, med det førsta … Filmen va slutt, og ting gjekk tebake te normal fart …
Trappå såg ikkje ut, det gjorde forsåvidt ikkje veggane heller, itte at Kånå hadde detonert klasebombå, som Litlajentå hadde hatt i bleiå … Så eg svelgte alle kommentarene som lå på tungå, og gikk heller ner på vaskerommet. Fant fram vaskebøttå, klor og ein haug med filler. Før eg sette igang med å vaska galskapen vekk, så det ikkje sko setta seg i veggane … Kånå kom og hjalp te, itte hu hadde lagt Litlajentå, og itte ett par timar, trur eg trappå va lika kvit som første dagen, når me flytta inn …
Seinare på kvelden, når me satt i sofaen og meir eller mindre hadde fått «samla oss» litt igjen. Så delte me ett blikk, tenkte det samma og brøyt ut i ei total latterkrampa …
Gudhjølpe meg vett du, eg måtte jo fuga mellom trappå og veggen på ny, for dritten ville ikkje gå av akryl’en, når me vaska …
Jøje meg … Akkurat den episoden, det e vel ein av mine favoritt historier, der Kånå for ein gangs skyld, gikk på ein kraftig smell … Men, det e vel gjerna derfor denna bloggen har slått te, i den grad den gjerna har gjort … Nettopp fordi den vise ein hverdag, akkurat slik den gjerna e rundtomkringfallera, i dei fleste norske hjem …
Den gir ein usminka versjon av livet som foreldre og Fatter’n, i ein massebarnsfamilie med fira barn i heimen. Ei slags motvekt te alle perfekte statusoppdateringer på sosiale medier, rosabloggere og lignende, med sine elleville, vondt-i-magen gøyale og til tider tankevekkende historier …
” Ein helsprø og forfriskende, hverdagslig heseblesende og muligens ekta blogg … Ein blogg som folk kjenne seg igjen i, og kan både le av og med …
Ein blogg kor eg gjerna har klart å skapa ein arena, som gjerna får andre foreldre, te å gi litt slipp på jaget itte å fremstå som at alt, alltid e på gehør. For det e det jo ikkje hos nåken, vil eg tru, me har nok alle våre spøkelser i skapet, i heimen … Også dei, som gjerna aldri gir uttrykk for det, og som andre kanskje higra itte, for å nå opp te …
Men, som muligens e ein illusjon av ein perfekt hverdag … Et luftslott som det før eller seinare vil gå hull på ..
Ein blogg som gjerna gjør ein liten forskjell, for alle fortvilte foreldre, rundtomkring i landet. Som gjerna lese om vår hverdag, og pusta letta ut, øve at andre også har det sånn som dei har det …
At den hverdagen dei leve i e mot normalt, og dei perfekte illusjons hjemmene, e dei som kanskje helle mot unormalt … På ein måte. Om dåkke meina ka eg forstår, liksom …
” Ein blogg eg kanskje synast hadde fortjent endå meir plass i rampelyset, men som eg e enormt fornøyd med at har nådd så langt den har nådd …
Så lik og del, anbefal og snakk varmt om, hvis dåkke synast det samma som meg, Folkens …
Kånå hadde bestemt at me sko gå ein tur i byen idag, siden me ein gang for lenge siden, havna i aviså når de gjorde ein sak om folk brukte sentrum i stor nok grad … Og Kånå la ut om at me Haugesunderar va alt for lite flinke, te å bruka den fine byen og gågatå som me har, og at man burde bruka det i større grad, enn me gjerna gjør … Eg kunne heilt ærlig ikkje vært meir enig i Kånå om den saken, men at me akkurat måtte gjør det idag, når Mini’en va overtrøtt, sur som ei sitron og mest sannsynlig ville vær som ett tropisk uvær å ha med å gjera … Det va eg meir usikker på om va ein super plan, så sjølsagt nikka eg muntert bedrøvelig te Kånå, og sa at det sikker ville vær kjekt …
Det e greit å liksom gi saken ett forsøk, og ihvertfall ha ein så positiv tilnærming te Kånå sin plan som mulig, enn å ta sorgene på forskudd …
Siden det skulle vær ei tilstelning i Steinparken, kor ungane fikk pynta ett påske-egg, før de putta litt snop oppi te de, når de va ferdige … Så ville nå Flokken vær sysselsatt ei litå stund, før me gikk å kikka litt i byen og kanskje tok ein tur på kafe … Dei to eldste ville ikkje vær med når Kånå lufta tanken sin for dei, og ga sin tillatelse te at de kunne væra heima … Salte svarte bananer, altså … Det finnes jaggu meg ikkje rettferdighet her i verden, tenkte eg for meg sjøl, mens både Eldstemann og Han i Midten, sendte meg kvar sitt flir før de spant opp trappå … Tjera vena meg … Va ikkje det ett Jack Nicholson flir ? … Forbaskade gutar, altså …
” Kånå losa oss andre heldige sjeler i familien, stødig ut i bilen, før eg starta gliset og satte kursen mot sentrum … Det va nesten som man kunne høyra Kånå mala som ei fornøyd kjetta, som lå og kosa seg foran vedovnen …
Der hu satt ved siden av meg å gleda seg te litt kvalitetstid, sammen med dei to yngste og Fatter’n, mens hu myste mot solå som ein sjølsikker Barracuda, der hu satt … Eg, eg satt bak rattet med ein sjølkontroll, som meir eller mindre va på vei mot full oppløsning, der eg tenkte på Mini’en, som meir eller mindre va som ei laus kanon å regna, idag … Men, når me begynte byturen og rusla mot Steinparken, så herska det forsåvidt ein frydefull og harmonisk idyll øve oss, der Litlajentå og Mini’en småhoppa muntert foran oss … Kånå holdt meg i håndå og me gikk som ett nyforelska par, bortover i solskinnet, og eg klarte å fortrenga mine profetier, der eg gikk …
Eg vett ikkje, men kanskje den skinnande solå fra ein skyfri himmel, hadde ein slags beroligande effekt på meg, så eg slappa faktisk litt av …
Nåken tabletter med solskinn kan heilt klart gjør underverker, for ein så smått vinter depressiv Fatter’n, og det lurte seg til og med frem nåken fårete smil, når eg kikka på Kånå … Ei Kånå som trippa så lett på tå bortover gågatå, og flirte lika fårete tebake … Gudhjølpe meg … Detta virka jo meir lovande enn eg nåken gang kunne ha tenkt meg på forhånd, der eg stort sett gjerna har ein nåke negativ holdning te slike ting … Forsåvidt av erfaring, fra mangfoldige andre mislykka turar sammen, når me som familie befinne oss ute blant folk … Men, nåken ganger så kan sjøl dei mest paranoide, forsåvidt enda opp med å få rett …
” For itte ein koselig byvandring i gågatå, med litt butikk kikking innimellom, så endte me opp på Kafe’en på Markedet … Og idyllen begynte å slå sprekker …
Småtrollå fikk kvar sin liten ting, inne på den kombinerte bok/lekebutikken, før me satte oss ned … Kånå handla is te kidsa, ein pommefrites og to kopper kaffi te oss voksne … Og når maten va fortært henta hu påfyll te kaffikoppen min, og tok med seg Litlajentå inn på ein sånn nips butikk, med all slags ting kvinnfolk elska … Eg trudde faktisk at Mini’en hadde blitt med de, men det fant eg rimelig raskt ut, at han ikkje hadde gjort … Han hadde vært på lekerommet, og hadde nå begynt reisen med å tippa øve te “the dark side”, der mørkets krefter regjere … Først ville han ha penger te karusellen, men det hadde me jo blitt enige om at han ikkje sko, om han fikk den saken på lekebutikken …
Så eg sa jo sjølsagt nei og angra nærmast i samme sekund, der fjotten sprakk ut i gråt, og Fatter’n va verdens verste pappa … Nåke eg egentlig tar med stor fatning ellers, men som blir nåke småflaut, inne på ein fullsatt kafe …
Men, eg stod på mitt … Gir man itte i sånne øyeblikk som foreldre, vil man aldri komma ovanpå igjen, og man blir slave øve sine egne dårlige beslutninger … E det nåke barn kan lukta lika godt som ein fullbods sporhund, så e det når foreldre e på randen av nervesammenbrudd, og vil gi itte for alle krav som komme … Då kan eg heller tåla nåken smått fiendtlige og bebreidande blikk, fra gjengen med pensjonistdamer borte i hjørna, som heilt klart kun såg Mini’en sine krokodilletårer og detta trista valpeblikket … Istedet for ulven i fåreklær … Herreguuud … Mini’en sin radar for ettergivande foreldre, den slo ikkje ut, så guten skifta taktikk …
” Man kunne nærmast sjå at ett skred av tankar, rulla øve netthinnå te Mini’en, der han kikka mismodig på meg … Og klarte å fanga opp, at eg flakka blikket mitt, mot pensjonistdamene …
Han snudde seg kjapt for å sjå ka eg hadde sett på, før han snudde seg tebake mot meg, med ett djevelsk flir om kjeften … Det varte bare i ett brøkdel av ett sekund, men både eg og Mini’en, va fullt klar øve at eg hadde fått det med meg … To tideler seinare, så va det trista valpablikket tebake og med eit tilgjort bedrøvelig tonefall, seie guten høgt … – Det e ikkje glad i meg du pappa … Du vil eg ska væja lei meg, faktisk … Før han vrei seg øve te sidå, så pensjonist damene fikk orkesterplass te ein teateropptreden av sjeldent dyktig kaliber, der han lot underlippå overlappa overleppå og ga absolutt alt, for å sjå trist ut …
Det va som om man helte bensin på bålet, og pensjonistdamene kikka på meg med forsterka forakt, men eg kontra lynkjapt og sa lika høgt som Mini’en …
– Nå syns eg du e urettferdig, gutten min … Dåkke fikk begge ein ting på lekebutikken, og lovte å ikkje masa meir … Eg ska ikkje sei at eg tok innersvingen på Mini’en, men damene svingte oppmerksomheten øve te sitt eget bord igjen, og eg pusta letta ut … Mini’en fortsatte med sitt heilhjerta forsøk på å få Fatter’n i ett såpassa dårlig lys, at eg gjerna ga itte, og grein sine bitre tårer øve at den lekå han hadde fått, ikkje va den han ville ha … Men, eg vil tru at hans fantasifulle oppdrag, det hadde blitt avslørt, sjøl om fjotten såg ut som ein liten gullgutt … Ein supertrist gullgutt på speed … Det va på tide med ignoreringstaktikken, tenkte eg for meg sjøl, for då går det som oftast kjapt øve …
” Ein taktikk som sjelden blir forstått av andre, enn dei som har hatt eller har barn, mens barnløse par eller enslige ikkje kan forstå kossen foreldre, ikkje kan ta seg av sine viltre, sinte eller sure barn …
Og man kan nesten lesa i blikket deiras, at gudhjølpe meg, slike foreldre som han der, det ska ihvertfall aldri eg bli … Mine barn, dei ska eg jaggu meg ha kontroll over, når eg e ute blant folk … Eg vett ikkje, men eg kunne gjerna sagt ting som det va, så de blei klar øve ka som komme te å skje, sjøl med dei … Men, eg gidde ikkje … Slike folk, som sikkert sitte på jobb, i selskap eller lignande, og legge ut om han toskjne pappa’en, som ikkje tok affære med ungane sine … Dei kan bare få det rett i fleisen, uten så mye som ett fnugg av forberedelse, at det forskjell på å vær toskjen og idiot … Og i detta tilfellet, så va det ikkje eg som va idioten … Heilt klart …
Forsåvidt, så slo taktikken min te og itte nåken minuttar med nåken siste forsøk på krumspring, så roa Mini’en seg, men krøyp under bordet for å gjemma seg … Mens eg satt rimelig godt forøyd med meg sjøl, å kikka litt på nettavisene på mobilen …
Det finnes et slags ordtak, som seie at ei lukt, ett bilde eller ein sang, kan senda noen og einkvar inn i ett sterkt minne … For plutselig, så kjente eg ein snek som eg nærmast ikkje har kjent, siden den gangen eg nesten drepte Kånå, med ein liten saftig fjert seint ein syttende mai, for nåken år siden … Tjera vena meg … Sneken kom fra under bordet, så eg holdt pusten og kikke forsiktig ner … Og der satt det ein liten pjokk, med ett djervt og utfordrande blikk, fullt klar øve ka han hadde gjort, mens ett flir begynte å forma seg om kjeften … Eg gidde ikkje å forsøka å beskriva det, dåkke vett ka eg meina … Fy flate meg, altså … Om folk snudde seg å kikka eller ikkje, det vett eg ikkje …
” Eg satt der å kikka resolutt ner i mobilen, te både sneken hadde gitt seg og Kånå fornøyd kom ruslande tebake med Litlajentå … Eg reiste meg kjapt og fikk gjengen med meg …
Nok ein forholdsvis “trivelig” tur på byen va over, der eg duknakka rusla mot bilen, itte at eg på eit skremmande og utspekulert vis, blei utmanøvrert av ein Mini i storform … Igjen …
Litlajentå, på tur i Søre Åsen i Tysvær, ein påske for “nåken” år siden..
Ein heilt vanlig påske, ka e liksom det for folk rundtomkringfallera, her i vårt langstrakte land.. Det har eg fundert på mang ein gang, innimellom, når eg kikka på statuser lagt ut i mangfoldet av sosiale medier.. Mange reise på hyttå oppe på fjellet, nåken besøke slekt som bor langt borte mens det tydeligvis begynne å bli populært å reisa te sydligare strøk.. Og for meg, så e det revnande likegyldig ka folk finne på, så lenge folk og familier har det kjekt sammen, hverken meir eller mindre.. For når påsken står for dør, så e det mange som gjerna ikkje ska nåken andre steder, enn bare å væra heima.. Og det finnes jaggu meg ikkje nåke galt i det heller..
Me har vært på fjellet i tidligare påskeferier, me har vært i Dyreparken i Kristiansand ein gang, men mest av alt, så har me stort sett vært heima.. Kor me har storkosa oss, gjerna gått tur ein eller annen plass eller andre kjekke ting, som man kan finna på..
Lika utenfor stuedørå våras, kan me nærmast trø rett ut i byheiene her me bor, og me har gått mange turer opp i dei.. Ein påske, så tok eg med meg Eldstemann og trava opp te Kringsjå, kor me spiste nistå me hadde med oss, men syntes liksom turen hadde vært litt kort.. Derfor så rusla me videre og tenkte me kunne ta turen ned te Djupadalen, eller Krokavannet, før me gjerna gikk langs veien heimover igjen.. Men, Fatter’n trudde vel gjerna han va litt meir kjent enn han muligens va, den gangen, og plutselig hadde me rota oss langt inn i ein skog, og hadde ikkje fanaring øve kor me va.. Ringa te Kånå ville jo vært nyttelaust, hu har jo stedsans som ei blind flua, høge på speed..
” Men, plutselig meinte Eldstemann at han såg ein sti, og me jogga i vill gledesrus den veien han peika, og jaggu meg fant me ein sti.. Ein sti som leda oss lukst te toppen på Kattanak..
Litt lett kalkulering og forsåvidt ein god dose sunn fornuft, sa te meg at nå va det ein god del kortare vei å gå te Svigers, enn det va å gå heim.. Så me bare fortsatte videre nedover Kattanak, forbi Sollandsbakken barnehage og nedover vegen, og plutselig stod me utenfor hos Svigers.. Fatter’n sendte ei melding te Kånå, og bestilte “taxi” heim igjen, siden Eldstemann va så sliten, itte denna kalas turen.. Nå, mange år etterpå, så kan eg vel gjerna innrømma, at det muligens va Fatter’n som sleit mest av turgåerane, sånn egentlig.. Men, det blei ei god historia, og det e ikkje få ganger Eldstemann minna Fatter’n på, den gangen me gikk oss vill, langt oppe i byheiene..
Så han har tydeligvis lagra denna hendelsen, inne i minnebanken fra barndommen sin.. For det ska ikkje alltid så mye te, for at Flokkene våras, legge ting i minnebanken, permanent..
Det e ikkje alltid det flottaste, finaste eller dyraste som skapa dei minnene, som bite seg fast i ei ung sjel.. Som oftast e det dei øyeblikkene kor man i all sin enkelhet, kanskje bare har ein spesiell opplevelse sammen, som ein liten tur i byheiene.. Eller den gangen Kånå va med på ett arrangement i Vangen, kor Flokken gikk på påske-egg jakt, og løp rundt som nåken sprø villsvin på jakt.. Den påsken kor Fatter’n jobba carporten øve litlekaren av seg, på loftet i huset me hadde kjøpt, ute på landet.. Og traff ein særdeles lykkelig Flokk, når han kom heim ut på kvelden, som hadde sååå masse å fortella om påske-egg jakten i Vangen, at de nesten ikkje va å få i seng..
” Slike høytider handla lika mye om å finna på kjekke ting sammen, uansett kor henne øyeblikkene blir skapt, om det e heima i nabolaget, på fjellet eller på ett hotell i syden..
Eg synast at ingen ska ha dårlig samvittighet, fordi man ikkje har mulighet te å dra på fjellet, reisa te syden eller lignende.. Når man tross alt kan finna på så mange ufattelig fine ting sammen, lika utenfor si egen stuedør, om man bare bruka litt fantasi og kreativitet.. Ein heilt vanlig påske, det e kanskje ikkje meir enn akkurat nok det, for at Flokken våras har det kjekt, og huska den i mange år..
Om man bare kosa seg sammen som familie, skapa gode minner og ikkje legge så store forventningar te høytidå, på forhånd..
Som oftast, så e det at man gjere så godt som man kan for ungane sine, og seg sjøl, meir enn godt nok for at minnebanken ska bli fylt opp.. Med gode minner, artige episoder og kjekke turar, uansett kor de blir funnen på henne.. Me har ennå ikkje heilt planlagt ka me ska finna på, akkurat denna påsken, og det synast eg e absolutt fabelaktig..
Fordi uansett ka me finne på når fridagane slår inn, og ein spinnvill Flokk med ungar går amok, så har me ingen kunstig høge forventningar, te kossen Påsken ska forløpe seg..
Den blir som den blir, og akkurat så kjekk som me laga det te, for oss sjøl.. Husk det, alle sammen, før man tar ein liten velfortjent pust i bakken, og kosa seg sammen, denna Påskeferien..
Alt låg te rette for ein nydelig dag på jobb når eg rusla bort te bilen, i dag morgens, og satte meg inni, starta opp gliset før eg skrudde på frontrutevarmen.. Det stod minus 2 grader i displayet og ett tynt islag hadde lagt seg på rutå, men solå hadde såvidt begynt å lysa opp bak fjellene, og det fantes ikkje ei sky på himmelen.. Om det va litt kaldt nå på morgenkvisten, så visste eg jo at solå ville varma, seinare på dagen.. Så eg bekymra meg ikkje så mye, øve at eg har gått øve te sumar antrekket, og droppa ulltrøyå og stilongsen.. Sjøl om man gjerna savna de litt om morgenen, gjekk eg på ein smell den første dagen med vårvær, og svetta som ein isbjørn i syden, seinare på dagen …
Eg suste opp på terminalen når rutå va defrosta, parkerte mellom ett par containere og gjekk inn på godshuset.. Og fikk nærmast sjokk øve godsmengden på sonen våras …
Det va godt med gods igår, men idag toppa det seg virkelig, nåke som på ein måte e heilt typisk, på ein fredag.. Då e det liksom fifty-fifty sjanse, mellom ein heilt grei dag og ett regelrett rotterace av sjeldent kaliber.. Idag va det uten tvil ein sånn dag, kor man meir eller mindre kava rundt med kun hovudet øve vannet, før man gjerna drar seg nåkenlunde i land, litt ut på ittemiddagen.. Åttatjue paller bare te ein kunde, det viste liksom litt igjen, på ei allerede godt full sona.. Når eg stod i sluså mi idag morgens, å lurte litt på kossen i all verden me sko klara å løysa denna dagen, mens ein kjapp kopp kaffi glei ner …
” Løysningen va forsåvidt å bare slutta med å stå der å lura, for varene går jo ikkje inn i bilen av seg sjøl, og heller kasta seg ut i det, og få nåke gjort.. Enkelt og greit …
Når eg kom opp på terminalen igjen itte første turen, så va det Kånå som stod å klødde seg i topplokket, og ikkje viste heilt kossen hu sko føta seg.. Det kom seg litt når eg fikk trødd på resten av dei åttatjue pallane, og Kånå fikk litt meir plass te å omryma seg, slik at hu fikk sortert resten av smågodset.. Mens eg va ute i felten å tømte lastebilen igjen.. Og før me visste ordet av det, både eg og Kånå, så hadde hu fått lasta opp sin bil og eg va klar for min tredje tur.. Puuh, klokkå hadde såvidt tippa ti tallet, og eg hadde nærmast ikkje vært nede på moder jord, der eg fløy lavt øve bakken og jobba som ein gal …
Då va det ein god følelse å kjenna litt på når klokkå tippa halv ett, og eg rulla ut fra Aksdal og satte kursen mot Hervik, at eg mest sannsynlig hadde kommen meg sånn nåkenlunde ovanpå igjen …
Det hadde faktisk gått så hardt føre seg denna morgenen, at eg hverken hadde skrudd på radioen eller kobla Spotify’en te, og heller kjørt rundt i stillhet.. Skjønt, det hadde forsåvidt ikkje vært så stille oppe i topplokket, der tankane om kossen me sko løysa dagen, hadde rulla for full musikk.. Jøje meg.. E ikkje det litt merkelig på ein måte, at man faktisk kan bli sleten, bare av å høyra på seg sjøl tenka ? .. Så, eg tok meg tid te å kobla mobilen te anlegget, før eg kjørte fra Aksdal og fyrte igang playlistå te bloggen på Spotify.. Ingenting e så herlig på ein nydelig solskinnsdag på jobb, som å la litt god musikk fulla kupe’en, mens man synge litt med …
” Det tok heilt av når Free Fallin med Tom Petty, trilla ut av høytalerne, og eg satt å dunka takten på rattet mens eg skreik sånn med på refrenget, at ein flokk skjærer letta i panikk fra ett grantre, lika før Falkeid idrettsplass …
Eg kjente at det rumla litt i magasekken når eg svingte te høyre, og inn på Hervikvegen, så eg fiska frem matboksen for å få meg ein matbit.. Og blei jaggu meg i øvekant overraska når eg åpna den, for der eg pleie å finna dei sedvanlige brunostskivene, der låg det to nydelige rundstykker med skinka, dandert med ett par paprika remser på toppen.. Tjera vena meg.. Kånå hadde virkelig overgått seg sjøl idag, tenkte eg takknemlig for meg sjøl, mens eg lurte på om det kunne ha sammenheng med at gjekk amok på kjøkkenet igår.. Og rydda av bordet itte middagen, tok oppvaskmaskinen to ganger, før eg vaska øve bordet og kjøkkenbenken …
Men, gudhjølpe meg, og Herrenes trofaste Hærskare.. Lika før eg kom te der nye vegen treffe gamle vegen, klarte eg på ett merksnodig vis, å svelga litt på vrangå, sånn at maten havna i feil hull, på vei ned i magasekken …
Eg vett ikkje, men eg trur ikkje det va mange sekundane, før Kånå gjerna kunnet ha spretta champagnen, og titulert seg som enkefrua.. Der eg satt i absolutt full panikk, bilen rulla fremover i seksti kilometer i timen, og eg fikk hverken luft inn eller ut av lungene, ikkje så mye som ein kjøttmeis nys eingang, fikk passera i luftveiene.. Ei hosteria som fikk hjernen te å rista te minst ni på Richters skala, satte instinktivt inn, høyrefoten røyk lukst på bremså mens den venstre leita itte ein clutch som ikkje va der, eg har jo automatgir.. Lastebilen glei forsiktig inn te sidå før den stoppa heilt, mens eg fortsatt hosta som ein innbarka sjømann, som har røykt karva blad i ein mannsalder …
” Men, akkurat når eg sitte å tenke på at nå må stakkars Kånå oppdra fira ungar aleina, og at Hervik Rør ikke ville få varene sine idag, så kjente eg ett eller anna løsna nere i halsen.. Før eg endelig får ta ett makalaust og herlig magadrag med luft …
Herreguuud.. Det va som om ett lettelsens hjertesukk fylte lastebilhyttå, når det gikk opp for meg at lungene fikk luft igjen, og at eg heilt klart ikkje ville svikta Hervik Rør, og komma meg inn med varene, alikavel.. Gudbevaremegvel, det sko nå jaggu meg tatt seg ut, at eg ikkje hadde fått fullført rutå mi.. Kan dåkke tenka dåkke.. ?
Når eg fikk tenkt meg litt om og kommen nåkenlunde te hektene igjen, så va eg jo sjølsagt glad på Kånå sine vegne og.. Som slapp å sitta aleina igjen, med ein flokk spinnville barn..
Resten av nistå røyk lukst ut vinduet, matlysten hadde rett og slett fordufta og eg priste meg sjøl lykkelige øve at eg hadde lurt sjølvaste mann med ljåen, i siste øyeblikk.. Jøje meg, altså.. Det e jaggu meg ikkje merkelig at eg aldri vinne i Lotto, når all flaksen min blir brukt opp på slike ting som detta her..
Dagens lærdom, den må vær at at livet e jaggu meg ein rimelig skjør ting, og tygge man ikkje maten skikkelig, kan det fort gå lukst te helsikke..
Strengt talt, så e det gjerna heller ikkje så smart å kauka itte Bradley Cooper i duett med Lady Gaga på Shallow, mens man spise rundstykke og kjøre lastebil, bare sånn te ettertanke for andre yrkessjåfører..
God helg, Folkens.. Og så slenge eg med ein liten sang te Kånå, som eg vett hu lika så godt.. Love u beibi..
Han i Midten hadde vært på fotball trening her ein gang, for ein del år siden, han ville ha pause fra trampett den gangen.. Så me tenkte fotball kunne vær nåke, som kunne tømma batteriene litt før leggetid.. Det e ikkje bare Mini’en som har ett uttømmelig batteri, Han i Midten kan også vær litt meir enn ein håndfull innimellom.. I flokken våras e det og han som e den som kan filosofera, og spør om alt slags mulige ting, som den dagen når me sko kjøra heim fra fotball trening.. Kor me endte opp med ein høyst interessant samtale, om litt sånn forskjellig.. På ein måte..
– Du pappa, eg trur eg må få meg ein kjereste…! Komme det plutseligt, fra passasjersete
– Javel, seie du det.. Svara eg litt øverraska
– Ja, for ellårs kan eg ikkje få ungar , og så må eg jo ha penger..
– Det e jo sant det, men.. .. ..
– Jaa, eg må jo ha pengår, for ellers kan eg jo ikkje kjøpa meg ein jobb.. Seie guten, ganske så bestemt..
– Jo, men det e nå egentlig litt omvendt.. Seie eg, og tenke at det gjerna e best å sei det som det e..
– Ka meina du..? Spør Han i Midten, rimelig kjapt..
– Først, må man få seg ein jobb, for då tjene man penger.. Akkurat som du må gjør ting heima, for og få litt ukepengår..
– Må eg det.. ? seie han, me ett spørrande fjes..
– Ja, akkurat som pappa, som går på jobb, og itte ein månad, så får pappa lønn av jobben sin..
– Herreeeeguuuud, må eg gå med bosset kvar dag, heile dagen, i ein månad ?.. Eg har jo ikkje tid te kjereste eg då..?
Akkurat her, så må eg snu meg å kikka ut vinduet, mens eg prøvde og ikkje le..
– Nja, du må jo ikkje gå med bosset da, du kan jo bli advokat, tannlege ellår doktor f.eks.. Seie eg, itte å ha samla meg litt..
– Tannlege…. ?? Seriøst pappa, det e jo ingen som lika tannlegar, og då får eg jo ihvertfall ikkje kjæreste, hvis ingen like meg..
– Øhh… Godt poeng, tenkte eg og va litt i villrede øve ka eg sko sei videre..
– Åsså doktor da, dei og jobba jo heila tiå, det va jo såvidt de hadde tid te å sjekka armen min jo, når eg låg på sjukehuset.. Det sa mamma, når me va der..
– Men….
– Og advokat, ka e det for nåke da ?..
– Advokat ja.. Ehh.. Det e sånne som.. øhhh.. Eg ga egentlig opp og stod egentlig litt fast.. Før eg kom på ein god ide..
– Men du kan jo bli lærar da ? ..
” Lærar ? Trur du eg vil bli ein sånn, som sende elevane te rektor ellår..? .. Ka du trur..
– Har du vært hos rektor idag ?? “
– Ehhh….. Pappa, sååååå du det målet eg scora idag ellår ?
Åh,, du hildrande du.. Eg vakna idag morgens, med ett forferdelig håve, og lurte på kor eg igår kveld hadde vore.. Som Vinskvetten synge.. Før det slo meg, at eg hadde jo vært på byen ein tur, sammen med nåken kompiser.. Ein nåke i øvekant fuktige kveld, kor me virkelig storkosa oss, og jaggu meg hadde det gøy.. Trur eg, eller joda, kan skjønna det va kjekt.. Og akkurat idag, når eg vakna med ti tusen tømmermenn i bakhovudet, så angra eg gjerna litt på kor kjekt me hadde det, ute på byen igår.. Men, det va ikkje meir enn ka eit par hovudtabletter, eit glass vann og ei småhumrande Kåna, klarte å ta knekken på.. Denna tømmermenn symfonien, oppe i pappskallen..
For me hadde det jaggu meg storveis igår, faktisk så hadde me det nåke så inni granskauen gøy, at eg nærmast ikkje har ord.. For, når me satt med bordet me hadde kapra oss, inne på Mack’en..
Så dumpa det plutselig ner ein kar på andra sidå, ein pent kledd kar som nikka høflig øve bordet, før han slo seg ned borte i hjørna.. Eg tenkte ikkje så mye øve det, der eg satt i godt passiar med dei eg va med, men plutselig så dunka han Morten meg i sidefleskå.. – Ser du kim det e, eller..!? .. Spurte han, mistenkelig oppglødd.. Eg kikka øve bordet på denna karen igjen, men eg hadde fortsatt ikkje fanaring, om kim denna staselige karen kunne væra.. Altså, eg drog jo liksom litt kjensel på fyren, det va jo nåke øve han, som på ein måte hadde satt fart i hjernebarken.. Men, herreguud.. Me satt jo liksom på Mack’en.. Slike folk som hjernebarken muligens trudde det va, dei går jo ikkje der.. Gudhjølpe meg, heller..
” Sånne folk går jo sjølsagt på dei hippeste stedene i byen, og ikkje det einaste stedet som fortsatt ser identisk ut, som når eg begynte å gå ut, i mi ungdomstid.. Et av dei “brunaste” utestedene i byen, på ein positiv måte, sånn forsåvidt..
Mack’en, kor bare klientell og bartendere sikkert har blitt skifta ut, mens interiør, stil og atmosfære fortsatt e nett som det va, for tjue år siden.. Så eg svara jo Morten som sant va, at nei eg viste absolutt ikkje kim den fyren va, sjøl om hjernebarken hadde ein liten suspekt mistanke.. Morten ga seg ikkje å kikka nåke perplekst på meg, før han sa kim han trudde det va, som forsåvidt va det samma navnet som surra langt bak i hjernebarken min.. Men, som ikkje fikk lov te å slippa heilt frem, fordi fornuften lå i veien, og satte ein stoppar for den absurde tanken.. Kan skjønna det ikkje e han..
Så, for å stoppa Morten fra å gå på ein smell, slengte eg håndå øve bordet for å hilsa på fyren.. – Hei, Frode her.. Sa eg, lett og ledig.. – Hei du, Frank her.. Svara fyren, på klingande siddis dialekt..
Eg snudde meg triumferande mot Morten, og sa, – Der ser du.. Han hette Frank han.. Mens, fornuften begynte å tapa kampen, mot navnet som krøyp hurtig fremover, fra langt inne i hjernebarken.. Morten bare rista på hovudet øve meg og vendte oppmerksomheten ein anna plass, mens eg fortsatt sleit med litt motstridande tankevirksomhet.. Eg myste litt øve på denna mistenkelig kjente karen, som sjølsagt ikkje ville gått her, men heller der piffen i Haugesund går, om det virkelig hadde vært han.. Så istedet for å liksom avsløra fyrens identitet, spilte eg heller med, på at detta va Frank.. Ein slags dobbeltgjengar te han eg egentlig trudde det va, og som Morten va sikker på at han va..
” Og når undertegna e ute på byen, så har eg gjerna ein tendens te å la kjeften ta litt av, uten at alt gjerna e innom dei diverse filtrene, som de absolutt burde vært..
Egentlig, så e eg litt glad nå i dag, for at me hadde det såpassa kjekt som me hadde det, fordi eg har heldigvis glemt ut det mesta, som kjeften lirte ut av seg.. Eg trur gjerna ikkje alt ville kvalifisert te Mensa medlemskap, der filtrene nærmast stod ubrukt igjen inne i hjernens uransaklige kroker.. Det e nok gjerna lika godt, vil eg tru, det at eg gjerna ikkje huska alt.. For det ville gjerna vært litt flaut idag, å huska på all toskaskapen, som sikkert tøyt ut av kjeften på meg.. Det va då hu damå som satt ved siå av meg, mens eg meinte eg hadde sett fyren på Kjendis Farmen, bekrefta det Morten va sikker på og som hjernebarken min, hadde hatt ein mistanke te..
Joda, det va sjølvaste Rune Bjerga som satt på andra sidå av bordet, og smellen som eg trudde eg redda Morten fra, den hadde eg fått rett i fleisen sjøl.. Herreguuud, vett du..
Eg må jo sei, at det på ein måte va litt flaut, når det liksom gikk opp for meg, at det faktisk va Rune Bjerga som satt der.. Ein som har klart det kunststykke som eg ikkje har turt å ta videre, nemlig det å ha suksess som ein slags Stand Up Komiker.. Eg har jo forsåvidt debutert te stor bravur, når eg holdt ett show på bLEST Litteratur Festival, for nåken år siden.. Og fulgte opp med ein liten opptreden, på Kolnes Sanitetsforenings årsmøte.. Men, så blei det full stopp, itte eg sko vær underholdningen for ein gjeng lærere, som hadde sommaravslutning, inne på eit naust.. Og gikk på ein liten smell, av forskjellige årsaker..
” Litt fordi eg ikkje hadde hatt tid te å øva så mye, men mest fordi det e stor forskjell på å skriva for at det ska lesast, og det å skriva for nåke som ska fremførast, som f.eks ett stand up show..
Så, når sjokket på ein måte hadde lagt seg, og hjernebarken hadde fått samla seg litt, benytta eg sjansen te å slå av ein liten prat.. Og satte meg ved siden av sjølveste Rune Bjerga.. Eg vett ikkje, men det e jo sjølsagt heilt typisk, at når eg gjerna treffe på ein eg virkelig ser opp te.. Så skjer det når eg nærmast e snøblind, på grunn av ett litt heftig inntak av det lokale ildvannet.. Ikkje huska eg heilt ka me snakka om, og trur dåkke ikkje eg va så ivrig i snakketøyet, at eg klarte å slenga avgårde litt spytt på håndå te Rune, der kjeften spant avgårde i ein ellevill fart.. Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare.. Flaut..!?? .. Neida..
Sjøl om Mr Bjerga avfeide det og lot det gå under heftig engasjement, så e det liksom det eg sitte igjen med, og huske best fra vårt møte..
At eg i iveren itte å gjerna få nåken tips, så blir eg så ivrig at eg spytta på håndå, te sjølvaste Rune Bjerga.. Heilt typisk meg, vett dåkke.. Men, hjølpe meg.. Han virka ihvertfall som ein sympatisk og kjekk kar, som høflig svara og lytta på ka eg sa.. Eg sko jo bare ønska at eg hadde huska, ka det va me snakka om, sånn egentlig.. Resten av kvelden, itte detta famøsa møtet med eit av mine idol, den e egentlig litt sånn tåkete.. Eg trur me gikk videre te Winehouse, eg Morten og Tom Erik.. Kor ting gjerna tok litt av, når eg sko hjelpa Morten litt i jaktå på å finna ett dugande Kåne emne, der eg spant rundt i lokalet.. Tjera vena meg.. Eg trur gjerna eg va nåke meir engasjert, enn Morten va sjøl..
Men, itte ei stund så gikk rullegardinå ner, og det va på tide å setta snuten heim over.. Morten fikk jakta videre i fred og eg ramla omsider inn dørene heima..
Sjølsagt, nåke oppspilt øve å fortella Kånå kim eg hadde møtt på, ei Kånå som forsåvidt ikkje trudde det spor på ka eg sa..
Og meinte at nå hadde eg heilt klart funne på ei skrøna, eller blitt lurt igjen, kan skjønna at Rune Bjerga ikkje gikk på Mack’en, sånne kjendisar dei gikk jo ikkje på sånne steder..
Så, når eg sendte ei melding te Rune idag, for å høyra om det va greit at eg gjerna skreiv nåken ord om møtet vårt, her inne på bloggen.. Då va det forsåvidt ikkje ein reint så lite triumferande Fatter’n, som løp lukst avgårde te Kånå, for e visa hu beviset..
Når Rune skreiv tebake, takka for meldingen og sa det va greit..
Jauda.. Når me sko kjøra heim fra tivolien idag, så slengte Han i Midten ut nåken velvalgte gloser, og va ikkje heilt fornøyd med nåke han ikkje hadde fått lov te..
Kånå satt som sedvanlig å gjorde som hu ikkje høyrte han, men eg har ikkje alltid samme sjølbeherskelsen som gjerna Kånå har..
Så eg tok guten føre meg, og meinte han burde væra glad for det me hadde gjort, og heller setta litt pris på at me foreldre tok de med ut på nåke kjekt..
Ein Han i Midten som hadde hoppa øve frokosten, han e gjerna ikkje alltid lika enkel å ha med å gjera, så det kom sjølsagt ett kjapt svar, i samme dur som foran..
– Nå tie du stille, og tenke heller øve kor heldige du har vært, gutten min.. Svara eg, rimelig kjapt og muligens nåke skarpt..
– Ikkje sant..!?? .. Følgte eg opp..
Men, det va stille som i graven der bakerst i sjuseteren vår..
– Har du ikkje hatt det kjekt, liksom.. !? .. Fortsette eg, toskjen som eg e..
Kånå sende meg ett oppgitt blikk, som heilt klart betydde at nå va det nok..
– Tjera vena meg, kan du ikkje svara pappa heller nå.. !!?? .. Garpa eg på videre, og øvesåg Kånå sitt blikk, nåke som heilt klart kjapt kunne blitt ein taktisk katastrofe..
Om ikkje Mini’en på ein vidundelig måte, forsåvidt gjerna desarmerte heile saken, og la den død med ein kjapp replikk..
Ein replikk som sjølsagt va krydra med så mye barnalogikk, at Fatter’n blei satt sjakk matt, så det holdt og litt te..
Kånå fikk ett underfundig men muntert flir om kjeften, og eg innsåg at eg heilt klart hadde gått på ein smell..
For ordene som Mini’en med bestemt og formanande tonefall, lot falla fra setet sitt, som satte Fatter’n rett i revesakså, dei va..
” – Jammen, Pappa.. Du har jo bedt han om å tia stille, han kan jo ikkje svara han då.. Herreduuud, altså..
Itte Kånå kom utsovet og fornøyd opp i stuå idag, så blei det laga litt frokost, og planlagt ein liten tur på tivoli.. Me har blitt velsigna med ett fantastisk vårvær, her på Haugalandet, og tempen har krøpet opp i mot 16 gode grader.. Det ville vel vært ein liten underdrivelse, det å sei at det va litt etterlengta, det med litt finslig vårvær og stigande temperatur.. Så når frokosten va fortært, ein kaffikopp va kommen seg i systemet, stakk Kånå for å handla litt, mens Fatter’n satte igang å vaska terrassen nede.. Den nye som meir eller mindre fikk ilddåpen sin ifjor, når norsk sumar viste seg fra si besta side, og gjorde terrassekroken i bakgården te ei nydelig litå håla..
Ett sted man satt i ly sjøl om det gjerna va litt trekk rundt hushjørna, og som Kånå virkelig la sin elsk på og flittig flata ut på terrassemøblene for å slikka litt sol..
Når man først har detta nydeliga været, då må man jo benytta det te nåke fornuftig og, før man gjerna finne på nåke kjekt med Flokken.. Akkurat det, ville vel gjerna vært ein overdrivelse, det å sei at Flokken va enige i den fornuften.. Der Mini’en og Litlajentå nærmast ikkje klarte å venta, på at me sko kjøra avgårde og spurte sikkert annenkvart minutt, om me ikkje snart sko på tivoli.. Men, når Kånå kom tebake fra handleturen va Fatter’n akkurat ferdig med vaskingen, og Flokken blei stua inn i bilen før me satte snuten mot byen.. Endelig, så sko Flokken få gå på detta tivoliet, som forsåvidt kom for ei stund siden, men været har vel ikkje akkurat frista, te nåke besøk..
Så her komme ein liten bildebonanza fra dagens tivolitur.. Nå stikke snart Kånå avgårde med Flokken, og Fatter’n ska kosa seg med nåke godt i glasset og ein liten tur på byen, ikveld.. Jøje meg.. 😉 😉
Skikkelig klar for ein tur på tivoli..
Mini’en og Han i Midten, klar for karuselltur.. =D
Mini’en har lært seg ironi.. – Eg smile ikkje, eg e ikkje glad for detta.. Kauka han fornøyd, når han suste forbi.. =D
Litlajentå sitte å grua seg litt.. Hu e nåke usikker når det komme te sånn karusell greier..
Men, når man komme i farta, då e det bare heilt toppers.. =D
Mini e fryktløs, som vanlig.. =D
Guttane vant seg kvar si tøffe lua.. Stor fornøyd.. =D
Sukkerspinn må te, når man først e på tivoli.. Flybensin, strengt talt.. =D =D
